Vinnerliste

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Siden det har blitt en del diskusjon rundt validiteten til denne tar jeg meg friheten å oppklare litt. Jeg, og fem andre studenter (inkludert trådstarter) tar faget TIØ4165 - Markedsføring for teknologistudenter på NTNU (https://www.ntnu.no/studier/emner/TI%C3%984165#tab=omEmnet). Dette er et obligatorisk fag i utdanningen vår som krever at man gjennomfører en undersøkelse for en bedrift. Hvilken bedrift man ender opp med å jobbe med er relativt tilfeldig (valgte FATMAP siden vi er turinteresserte), og det er et krav om over 300 respondenter. Disse respondentene skal også gjerne være i en gruppe som faktisk har tilbøyelighet for å bruke produktet. Vi har slitt med å få nok folk til å svare, selv om NTNU gir bort gavekort som ekstra drahjelp for å sanke inn nok svar. Derfor prøver vi å nå ut på de rette kanalene slik at turinteresserte mennesker svarer på undersøkelsen. Litt selvkritikk - tråden er noe uheldig formulert og kan minne veldig om reklame. Det er på ingen måte et ønske fra noen av oss. Vi skal bare skrive en oppgave og trenger empirisk data. Angående mail: Det er helt frivillig å legge igjen mailen sin. Dette er ikke et påkrevd punkt og vi har absolutt null behov for å ha den. Undersøkelsen er ment å være totalt anonym, men om vi skal lodde ut et gavekort og om respondenter ønsker å delta i konkurransen er vi nødt til å kontakte de på et vis. Vi kommer ikke til å sende ut noen andre e-poster enn ved gevinst, og har ingen interesse eller ønske om å ha disse mailene. Angående kommentar om at NTNU ikke bruker Google Docs: Dette er feil og er ikke noe krav for dette faget.

Artig utvikling i tråden... Jeg gidder ikke bruke tid på kritikk av meg og mine intensjoner med denne tråden... Jeg er gammal ungdomsskolelærer og tåler en støyt Vi er mange her på FF som tidlig visste at disse to hadde planer og drømmer om tur i Canada. Jeg hadde en forventning til reelt villmarksliv fra begge før de dro over. Så langt er det vel bare, i mine øyne, at Kvernmo har innfridd. Dette selvsagt sett kun gjennom TV-ruta. Tonje har i flere år vist at hun kan klare seg ute en vinternatt og flere, det er jeg ikke i tvil om. Derfor trodde jeg også hun ville fremvise mer friluftsliv og villmarksliv enn hva hun har klart via TV2. Jeg hadde større forventninger faktisk enn hva hun har vist via TV. Jeg har dog kun sett 2 episoder og da fikk jeg nok bl.a. etter scenene der "proviantflyet" ankom. Jeg er kanskje blåøyd, men proviantfly? Jeg hadde jo trodd de skulle klare seg ute et års tid uten nettopp dette? Eller? Jeg vet jo ikke hva som var planlagt i detalj og må ta det som et slags forbehold. Jens Kvernmo har slik jeg ser det mer innfridd mine forventninger gjennom sine 4 episoder. Jeg er spent på de kommende, men leverer han som til nå, ja så gleder jeg meg virkelig.

Det kan jeg ikke vite sikkert. Men mange andre bilder var pga. pels, har ikke noe antall der på døde dyr. Jeg har ikke så mye greie på jakt, men det falt ikke lengre i min smak, han ser så smilende fornøyd ut med mange døde flotte dyr rundt seg, jeg liker ikke sånt. Kun basert på følelsene jeg får av bilder han legger ut av seg selv og byttene altså.

Personlig så liker jeg Jens Kvermo sine serier best. Jeg har møtt han og skrevet litt frem og tilbake med han i forbindelse med videoproduksjon og dokumentering av villmarksturer. Tonje gjennomførte vel sin tur, slik hun hadde planlagt, med proviantfly, overnatting på Hotel osv. (bortsett fra denne hytte saken da) Så kan jo noen mene at det ikke er nok villmarkstur da, men om dette var målet hennes så tenker jeg at hun har fått til det hun ville, og laget en dokumentar av turen. Når jeg skal se type serier som dette, så er jeg veldig opptatt av fortellingen, eventyret og den røde tråden som tar meg gjennom en start, midt del og avslutning. Det syntes jeg Jens gjør veldig bra, så har han et godt innhold. det er ikke for mye, samtidig som det er nok til å inspirere i massevis! Håper uansett serier som dette kan inspirere andre til å dokumentere sine turer, helger eller ukedager, med eller uten barn og hund. Det er ikke bare bare å dokumentere med video VS foto og blogg. så oppfordring til deg @Bjarne H.S. Du dokumenterer turene dine veldig bra med blogg og bilder, og jeg fortsetter å pushe litt på at du skal filme mer! det trur jeg hadde blitt veldig bra du er sikkert en flink pedagog, og kan fortelle mye og lage en god historie med noen video filmer uansett alle sammen! lykke til med tur året 2020, med eller uten bilder og video - Turen er det viktigste

Først får han høre når han nevner Kvernmo i tråden om Blomseth. Så lager han en egen som man kan da akkurat den delen videre istedenfor, og da er ikke det heller noe særlig. Er hun hellig, hun der Blomseth, eller? At hun appellerer mer til yngre publikum synes jeg i grunnen gjør det enda verre at hun er et begredelig forbilde på flere vis. Hvor gammel er hun forresten egentlig? Synes det virker som folk skal ha det til at hun er yngre enn hun er? Jeg kjenner meg helt klart mest igjen i Blomseth, jeg hadde ikke klart meg lenge sånn som Kvernmo gjør i denne serien. Men jeg er ikke i tvil om hvem jeg helst VILLE kjenne meg igjen i, og hvem som formidler det jeg helst ville kunne gjort og fått til. Men at det er feige lag, som et lite bedriftslag i periferien møter et profflag, det er jeg vel ikke rasende uenig i. Men hun ER jo faktisk proff. Synes ikke det er urimelig å sette det opp mot hverandre når Blomseth lever av dette.

Etter å ha lese denne tråden, måtte eg også sjekka opp heimesidene til Helsport. Ettersom Helsport vil assosiere seg med ulovleg hyttebygging og tjuvjakt, riktignok "tar fullstendig avstand fra disse handlingene, og støtter selvsagt ikke dette" men tydlegvis støtter det likevel, kan eg ikkje, verken i jobbsamanheng eller på fritid, la meg assosiere meg med Helsport. Å kjøpe noko frå Helsport er i alle fall totalt uaktuelt for meg no. Ein fjellduk eg brukar jevnleg, og som eg nødig vil vera forutan, har eg nettopp spretta Helsport-logoen av. Han skal vera temmeleg nerd den som konfronterer meg med produsenten av den duken no. Eg kjem til å gjera det same med ein sovepose. Vinterteltet er heldigvis av eit anna merke. Kva eg kjem til å gjera med sumarteltet, har eg litt lenger tid på å vurdere. Men det lyser jo Helsport av det sjølv utan logo. Dersom Helsport kjem på betre tankar innen sumaren, løyser det seg sjølv. Ellers får eg vurdere nytt telt, eller bare telte langt frå folk. Det er trist at ein av dei største, norske produsentane av friluftsutstyr ikkje er meir bevisst på korleis dei vil framstå…

Jeg har ikke gjort spørreundersøkelser og jeg kan selvsagt ikke snakke på vegne av alle (jeg kan ikke snakke på vegne av noen i det hele tatt), men dette er en del av en omfattende diskusjon som har gått i lang tid. Jeg har selv vært i Yukon og NWT og møtt First Nations-grupper og vet at indianerbegrepet oppfattes som fornærmende. Jeg har også arbeidet med samiske spørsmål og vet at samene selv gikk inn for å bli kvitt lapp og finn allerede for 100 år siden. Siden gruppene selv ikke ønsker disse begrepene brukt, så forstår jeg ikke dette ønsket om å fortsette å bruke dem. Jeg blir ikke krenket på vegne av urbefolkningene, men jeg syntes det er riktig av respekt for disse folkene å påpeke denne begrepsbruken. Dette er folk som har fått sine kulturer fullstendig overkjørt etter at det ble tredd nasjonalstater nedover hodene på dem. Her på berget kan det være nyttig å se litt på arbeidet sannhetskommisjonen nå driver med. Jeg la også merke til at Jens Kvernmo konsekvent sa indianere før han kom dit, men differensierte bruken veldig etter å ha tilbragt litt tid med folkene.

Hei Gik en vinter fra Dyranut mot SØ forbi Stigstug (følger omtrent gamle store Nordmannslepa). Gik bort fra stikket T-løype etter Stigstug gjennom Skyttarbudalen (mot Øst) til vi møtte T-løypen Heinseter - Rauhelleren. Gik så omtrent den til Rauhelleren via Stigstug retur til Dyranut. Hundekjørerstevne på Rauhelleren, men ellers relativ lite folk. Fin tur med telt og pulk og lite folk utenfor T-løypen - også relativ lite folk der såmenn. Og det var i Påsken! Elgen

Plasseringsping er at andre etterspør posisjonen din. Dette kan for eksempel gjøres gjennom map share. Andre kan også sende deg en melding eller en posisjon. Disse tingene kan du slå av (enkeltvis), eller du kan ha et passord på map share-siden og informere de du slipper inn om at det koster penger å trykke på knappen. Et eksempel på en slik side: https://eur-share.inreach.garmin.com/flangset

I helgen har vi vært hyttevakt på den lokale vaffelhytta på Hurum sammen med en venninne. Vanvittig koselig! Ble et par skiturer. Fantastisk føre lørdag. I dag var det bare sørpe. E06A1F48-247F-4254-BF6F-38409A9315CE.MOV

Og poenget ditt er...? Disse navnene ble til i en annen tid, og det var på ingen måte samene som valgte dem. Finn, lapp, indianer, eskimo osv er etnonymer. Navn som ble satt på dem utenfra. Når disse gruppene sier at de ikke ønsker disse benevnelsene, så bør man respektere det.

To helt forskjellig verdener etter min mening. Jeg observerte både innflydd aggregat og all mulig mat og vin i Tonjes serie. Samt pauser i hotellopphold etc. Og det ble typisk nok også masse drama med skriking og drama. Og når man heller ikke har jaktløyve i orden, og setter opp hytte uten å sjekke om det er ok så blir det for dumt. Jens er helt formann, rolig, villmarking, ekte og troverdig. Herlig type, herlig filming og herlig tilnærming til naturen. Eneste jeg stussa på er at han ikke er noe stor padler!

I de fleste forum så er det vel gjentagene/"unyttige" tråder (kommer an på øyet som ser) ? I denne tråden så spør trådstarter om hvem av de 2 proffesjonelle aktørene som leverer det beste produktet. (Det er endel tråder her på forumet som jeg mener er unyttige men de klikker jeg meg ikke inn på For det valget har man faktisk )

Etter drøye 35 år med egenstyrt friluftsliv, og etter å ha gått «hele runden» med de fleste vanlige brennere, brenner- / koke-systemer og brensel, har jeg de siste årene «stabilisert meg» på det jeg startet min frilufts-karriere med – Trangia stormkjøkken fyrt på sprit. Det er ganske mye negativ omtale å finne vedrørende bruk av sprit i stormkjøkken, og blant mange er det ansett som totalt uegnet, spesielt om vinteren. Jeg ønsker med denne tråden å balansere ut det jeg mener er et urettmessig dårlige rykte ved å belyse de positive sidene. Håper dere som ikke har noe positivt å komme med, enten kan danne en egen tråd eller bare slå dere til ro med at det allerede finnes nok av den slags der ute. En liten ansvarsfraskrivelse må vel uansett til i disse hysteriske tider😉; Jeg minner derfor om regelen «kjenn din brenner». Mine erfaringer er basert på hva jeg vil kalle et ganske allsidig friluftsliv, under alle årstider og værforhold, samt de fleste Norske (Nordiske?) naturtyper. I alt fra hverdagslige middagsutflukter og overnattinger, til helgeturer og uke-lange utflukter. Til fots, med sykkel, med kano, med kajakk, med ski og med klatresele. I snitt over de 10 siste årene har jeg mellom 80 og 100 overnattinger ute pr. år. For meg handler det ikke om kun å smelte snø, og/eller koke opp vann raskt og effektivt. Jeg vil i tillegg ha muligheten til å koke meg en skikkelig 4-kornsgrøt på morgenen, nyte nykvernet kokekaffe, og gjerne kunne koke en suppe med nudler og litt kjøtt til middag. Jeg vil også ha muligheten til å kunne steke meg et «pannebrød», pannekaker/lapper og gjerne frese opp noe Chorizo, charlott-løk, hvitløk, chilli og ingefær som smakstilsetning i en suppe eller gryterett. I tillegg vil jeg ha muligheten til å kunne fyre litt moderat i teltet for lett tørk av utstyr. Etter drøye 2 år nå, hvor jeg har gjort et prosjekt ut av å tilnærmet kun benytte mitt Trangia 27 med sprit som brensel uansett tur, slår det meg gang på gang hvor effektivt, funksjonelt, letthåndterlig og driftssikker denne løsningen er. I tillegg opplever jeg det vel så trygt og forutsigbart som det meste andre der ute. Det er og interessant at en del av de rundt meg bemerker hvor kjapt og effektivt jeg både smelter snø og steller i stand varm mat og drikke. I begynnelsen ga de meg et forsprang slik at vi skulle være ferdige omtrent likt, men det viser seg lite behov for dette forspranget. Ofte er jeg ferdig før de andre, også vinterstid. Om man evner å se det store og totale bildet, så erfarer jeg at dette er det mest effektive som finnes der ute. OK, i noen tilfeller kanskje litt tregere i selve oppkoket, men driftssikkerheten og forutsigbarheten veier opp for dette big-time, slik at totalt sett ender vi opp meget positivt. Følgende er mitt favoritt oppsett pr. i dag. Jeg skal kunne klare meg resten av livet kun med dette: Trangia 27-4 HA (150274) stormkjøkken. (Eloksert overflate for enklere renhold og mindre aluminium i maten(?). Stekepanne med non-stick belegg.) Trangia Vintertillsats (500021) til forvarming av brenner. (Forvarming HELT nødvendig når gradestokken kryper ned mot og under null grader. Forvarmingen går RASKT! og kan gjøres på andre måter.) Trangia Leirkjele 2,5 liter (501252) (smelting av store volum snø, kokkelering på bål og av større mengder mat.) Trangia 0,5 liter Brenselflaske (506005). (ingen søling, finnes i flere størrelser.) Dette fungerer når jeg er alene og inntil to personer, er vi flere som deler på koke-system velger jeg Trangia 25 (det store). Jeg bruker primært Kemetyl Finfyr som brensel, ingen smak- og lukt- slik noen er vant med fra Rødsprit. Noe av det positive jeg erfarer: - Meget raskt og effektivt til både oppkok av vann og til smelting av snø. Du finner absolutt løsninger som går raskere hvis du kun isolerer tiden til smelt/kok. Men, totalt fra du stopper pulken/slenger fra deg sekken, til du har kokt opp vannet, så vil du med riktig teknikk og fremgangsmåte se at det går ganske så raskt. (Liker ikke å telle sekunder på tur, så har ikke brukt stoppeklokke, men sammenliknet med forskjellige turpartnere så viser dette seg gjentatte ganger.) - Lydløst. For meg er bare dette grunn nok til å velge en slik løsning. - Robust – tilnærmet umulig å ødelegge. - Driftssikkert – fungerer alltid under alle forhold(?) fra nå og inn i evigheten. Ikke behov for å ha med reservebrenner for sikkerhets-skyld på vintertur. - Kan håndteres selv med litt tykkere hansker på. - Trygt – stødig løsning, relativt skjermet flamme, forutsigbart, lett å slukke. - Miljøvennlig. Både fordi selve stormkjøkkenet har tilnærmet uendelig levetid, men også fordi brenslet er mindre miljøbelastende å produsere enn annet brensel. - Mindre helseskadelig. Både å få på huden, og å få i seg via svelg og luftveier. Vel å merke at man velger en fornuftig/trygg type alkohol/sprit. - Det er lett å se hvor mye brensel som er igjen i brenneren og hvor mye du har igjen på flaskene. - Multifunksjonelt. Kjeler og panner kan også brukes på bål og andre varmekilder. - Fleksibelt. Legg til eller trekk fra antall kjeler og utstyr du trenger, alt etter behov og type tur. - Lett. Igjen, om du evner å se det store bildet, så mener jeg at dette kan kategoriseres som relativt lett. - Billig. Selv nytt i butikk er det billig å regne. Kjøper du brukt, så gjør du lett et kupp! Husk, ingen stoler på en med skinnende nytt og ubrukt utstyr. Kjøp brukt, så ser det i hvert fall ut som om du har erfaring, selv om du ikke skulle ha det. Negativt, farer, begrensninger og hva man må være oppmerksom på: - Etterfylling av varm sprit-brenner forbudt! Kan du ikke holde brenneren med fingrene dine, så må den kjøles ned ytterlige. (Sannhet med modifikasjoner; det kan gjøres trygt og kontrollert, men krever noen rekvisitter og litt erfaring, så vi sier no-go!) De fleste ulykker med sprit-brennere ser ut til å være forårsaket av etterfylling av varm brenner! - Sprit brenner med en blå nesten usynlig flamme, og du hører den knapt – dette er det viktig å være klar over. - Det kan være utfordrende å regulere varmen frem til du har funnet de rette triksene og kjenner stormkjøkkenet godt nok – da blir det plutselig veldig lett å regulere varmen, og du ser på løsningen som lett å regulere/kontrollere i forhold til andre. - Brenneren har et begrenset volum og dermed begrenset brenntid. Skal du virkelig langkoke noe, må du kanskje etterfylle brenneren og den må da være kald. Har du det travelt kan en praktisk løsning kan være å skaffe seg en ekstra brenner som du har stående klar til å bytte med. Koster lite og veier lite. - Hvis du mot formodning virkelig tukler det til så inni granskauen at du velter stormkjøkkenet slik at det renner sprit ned på underlaget, og dette antennes, ja da kan det bli litt spennende. Selvfølgelig avhengig av hva underlaget er,,,, Har aldri klart å tukle det til slik, ikke bikkja, eller ungene mine heller, så har med overlegg gjort dette for å se hva som skjer. Ofte skjer det svært lite. - Du mister all interesse for andre brennere og deres problemer. Du gleder deg ikke lenger over tekniske nyvinninger og revolusjonerende nyheter som slippes på brenner-markedet. - Du ender bare opp med dette ene problemfrie koke-systemet og får alt for mye fritid både på tur og hjemme. - Du blir sett på som sær en outsider – det er jo kult. - Du sliter med å bruke brenneren i land hvor Islam er hoved-religion. Tips og triks: - Kjenn din brenner, nok en gang! Bruk tid i trygge omgivelser på opparbeiding av erfaring. - Oppbevar selve brenneren i en plastboks med tett lokk. Selv om o-ringen under lokket er tett, så kan litt svetting forekomme i skjøten der hvor brenneren er satt sammen. Jeg bruker en boks den lokale sushi-sjappa leverer syltet ingefær i. Den passer akkurat i den minste kaffekjelen, selv med vintertilsatsen påmontert under brenneren. - Forvarm brenner når det er +5 grader eller kaldere. Og lær deg til hvor mye/hvor lenge du trenger å forvarme – lite som skal til. Mer forvarming jo kaldere det er, selvsagt. Vintertilsatsen er en løsning, men et te-lys, en lighter, noen dråper sprit i lokket (uten o-ring) eller noe som fungerer som veke kan også være gode alternativer. - En multidisk er helt unødvendig, men kan samtidig være behagelig og hendig. Som lokk, som skjærefjøl, som dørslag, som beskyttelse for teflonbelegget i stekepanna. - Ett oppbevaringstrekk er kjekt å ha, men heller ikke nødvendig. - Skal du har varme i teltet, kan du med fordel bruke en stekepanne (helst ikke non-stick) som lokk. Reduser gjerne også effekten med simmer-ringen/strupe-ringen, så har du varme i drøye 40 minutter. - Søk opp og les @Memento mori sine tips vedr. pakking og bruk av 27 serien (dog ikke brukt med sprit). Mye bra tips, bilder og informasjon der. - Bruker du sprit som brensel i undervisningssammenheng, sørg for god opplæring og tilstedeværelse. Brente barn ødelegger ryktet ditt og ryktet til spritkjøkken generelt! Vel, da har jeg kommet ut av skapet! Litt skummelt å dele det men samfunnet er jo i forandring. Inkludering er i tiden og det er lov å være annerledes, eller,,,? Uansett, velkommen etter dere andre, når alt håp er ute og tiden måtte være inne

Husk og at størrelsen og antall watt på panelet har mye å si. Jo større panel, jo raskere lader det ved sol, og bedre lader det også når det er dårligere lys/lettere overskyet. Har lite til overs for solcellepanel eller dingser med "innebygget" solcellepanel som så vidt er på størrelse med en håndflate. Det er effekt ut og vekt som er det viktige, uansett om det er vind, sol eller vann som blir brukt. Hvertfall slik jeg tenker. Jeg har også et Anker Powerport 21w (Det er mange her inne på Fjellforum som har dette) som jeg bruker på sommerturer, og det har fungert bra hittil. Lader kamerabatterier og mobiltelefonen fort opp. Kommer neppe til å gå for noe mindre enn 21w. Har også en 20.000mAh batteribank for ekstra sikkerhet. Syntes solcellepanel funker helt supert på tur, ikke noe "stress" for min del hvertfall. Jeg plasserte panelet som regel litt skrått for sola, slik at sola passerte foran panelet, slik at jeg ikke hadde behov for å drive og flytte panelet SÅ mye for å ha sola rett på hele tiden. På Hardangervidda i fjor brukte jeg kun solcellepanelet for å lade opp batterier, mest for å teste hva panelet klarte, og det presterte helt knall!

Et tips kan være å skrive et innlegg på dnt sidene, det går jo folk opp Rostadalen ganske jamt:) Da får du kanskje rimelig fersk info om forholdene:)

Flott rapport😊 Takk for at du deler😊

Kjempeflott turrapport

Da har jeg laget en liten film med tips til hva som oftest går i stykker på msr brennere håper folk kan lære litt av den og gleder meg til å høre hva folk synes!

Da ble det RC3 combi i str. 45. Kjennes veldig gode ut, gleder meg til å teste ut orntlig.

Ærlig svar som jeg absolutt respekterer

Jeg er ikke helt enig med deg... Kan vi møtes på halv-veien: Leatherman har en spiss kombinasjonstang. Jeg har flere ganger vært glad for at kjeftene på tanga er såpass spisse at de kommer godt til. Dessuten er det jo avbiter innerst, slik som kombinasjonstanga har.

Enig der. Har bare hatt en tur lenger enn 2 uker, men da passerte jeg sivilisasjon et par ganger og fikk ladet opp batteribank på kafe/bensinstasjon. Prøvde noe solcellegreier, men det ble mer et stressmoment og plundrete å holde på med.

Håper du får skikkelig påskeføre, og flotte forhold. Da vi gikk fra ljosland til Haukeliseter mai 2018 var det råtten snø store elver og generelt slitsomt å være på tur. Har likevel gode minner, så lykke til 😀

Jeg er 42 - 42,5 i vanlige sko. Alltid brukt 43 i Alpina vanlige langrennssko. Kjøpte og 43 i Alpina Traverse og de passet og perfekt med en tykkere sokk og litt romslighet.

Min erfaring med så små barn på tur er at jeg må ha med så mye utstyr at sekken blir tung, så det blir ikke lange turene i barmark, Så lenge vi ikke tar med sykkel og sykkelvogn. Så mitt tips kan være og se over den lange pakkeliste og se om du ikke kan finne noe som er billigere som kan droppes eller byttes ut og spare 2 kg på det istede for på teltet. Så spare du 10 000,- Eller bare akseptere at du ikke kommer så veldig langt uansett...🤠 Du vil iallefall ikke ligge der om natta og ikke vite om du kan stole på telte med barn, det blir ei kjip natt. -.

Trenger du egentlig noe som skal tåle storm i høyfjellet? Du har allerede et ekstremtelt til de turene.

For oss som her blitt for godt vandt til den fine og rene naturen like i rundt oss, så er det alltid bra med litt refleksjon. Tidlig på 2000 tallet bodde jeg flere år i asia og ble alltid svært glad å komme hjem til norsk natur og frisk luft. Prøver alltid å minne med på hvor bra vi egetlig har det her på berget! I løpet av helgen fikk jeg en skikkelig påminnelse på dette. Fikk med meg to fra Asia opp til Blefjell. Dere skulle ha sett den gleden de to fremviste! Bare det å gå litt i snøen, få servert kakao og sjokolade var for dem helt himmelsk. Ikke minst roen og at det var helt stillle gjorde sitt til at de ble stumme. NYT NATUREN OG SETT PRIS PÅ DEN !!!

Jeg oppfattet det som at de lo fordi de var glade for å sikre kjøtt i fryseren og mat for vinteren, men man ser jo det man vil se. At det var usexy er jeg enig i. Selv har jeg alltid sørget for at jeg hver høst har felt mine hjortedyr på en sexy måte. (siste to setninger var ironisk for den som ikke måtte skjønne det selv. Jeg skjønner nemlig ikke hva sexy har med dette å gjøre) (jeg forstår godt betydningen ordet "sexy" slik Roaas bruker det og synes likevel at det er snodig å forvente at felling skal være sjarmerende eller tiltalende)

I går ble det en tur til Agdenes fyr i Orkland kommune. Der ble det tid til fiske, test av kvistbrenner (som jeg har lest så mye om her på fjellforum), og en tur opp til Kamsheia (hele 135 moh). Må innrømme at det ble fryktelig pusting og pesing opp den lille bakken. Får unnskylde meg med at det var min første friluftsaktivitet på over 4 mnd! Test av kvistbrenner gikk ikke så bra, men jeg var dårlig forberedt. Hadde bare med tennstål som jeg aldri har brukt før, ingen kniv, ikke noe å dekke til på sidene i den sterke vinden. Fikk fyr på noen strå i noen sekunder, men vil ikke skrive hvor lang tid jeg brukte på det.

Indianer er på ingen måte sammenlignbart med ord som lapp og neger. Indianer har ikke blitt brukt i nedsettende ordelag på norsk (slik det har blitt på engelsk), det har heller vært i overkant fordomsfullt romantiserende (såkalt "positiv rasisme", hehe). Språkrådet ser ikke noe problem i bruken av 'indianer', så det kan vi skrive med god samvittighet. Indianerne i Kvernmos serie hører for øvrig til dene-stammen.

Nallo 4gt er plass til 4 liggeunderlag (52cm og 180 lengde) men er kun plass til de. Det er stort fortelt og veldig lett så får sykkel turer osv er det veldig bra syns jeg. Men er ikke noe telt man tar med på "bilferie"

Gøy at denne tråden har tatt litt av! Har ikke fulgt med de siste dagene. Mine argument for tarptent (eller tilsvarenede lettvekter uten behov for gåstaver, så kom gjerne med tips til andre merker). Noen turer om vår/sommer/ tidlig høst har jeg et ønske om prøve nye turer der man presser litt grenser i avstander og/eller at man har begrenset med tid på en tur. Mange spennende turer utenom merka sti. For enklere logistikk så kan en se på turruter mellom buss og toglinjer. Med en lettere sekk synes jeg da at dørstokkmila blir litt kortere. Som vestlending går mange av turene over tregrensa, derfor blir det og lettere å bruke telt i stedet for tarp - selv om det egentlig er mer en vanesak. Ser at blant annet msr har noen veldig frekke telt mtp vekt, men liker ikke at man slår opp innerteltet først og deretter legger på ytterduken mtp regn. Er også litt negativ til karbonstenger. Fra før har jeg hilleberg unna og hilleberg nammatj 3 gt. Så er egentlig greit dekka på teltfronten, men kunne tenkt meg et telt på ca 1.0 kg eller mindre. Vil da ha en sekk under 10kg på helgetur i snaufjellet. Evt under 20kg med packraft. Akkurat som @Sovjetunionen så er jeg også veldig interessert i telt. Når det gjelder hvor mye vind teltet tåler, så opplever jeg at man alltids finner mikroterreng som man kan utnytte for å komme litt mer i le når man slår opp teltet. Spesielt hvis man har solotelt. Selvfølgelig alltids fristende å slå opp teltet på toppen av en morenerygg eller ute på et nes i flotte omgivelser. Men pleier å se det an på værmeldingen. Kan nevne at jeg har vært på hardangervidda i nallo 3 gt i voldsomt vær skifte der glidelåsen spjæra i en kombinasjon av sterke vindkast og litt for stram duk: Fikk stormvarsel på suunto klokka. Fikk bardunerte og stramma opp teltet bedre før været kom. På vei inn i teltet og meget klar for posen etter en lang dag i fjellet, så kom det et vindkast i det jeg holdt på å åpne glidelåsen. Der spjæra glidelåsen. Kort fortalt så ble det en lang og lærerik natt. Fikk skifta glidelåsen hos et hilleberg godkjent syverksted, kosta ca 500 kr inkludert frakt.

Er en sånn tråd virkelig nødvendig egentlig? Hva er formålet med den? Jeg mener, trådstarter @Bjarne H.S. her har allerede gitt sin tydelige mening om temaet i flere poster, i minst èn annen tråd, samt i et blogginnlegg. Føler bare du leter her, for å få det svart på hvitt at "nei, vi ekke fan av T.B og J.K er i en helt annen liga, og dette må vi utdype videre". Jeg er ikke i tvil om i hvilken leir jeg befinner meg, allikevel ser jeg bare ikke poenget å opprette en sånn tråd når det virker som alle er relativt enige. Om tråden har livets rett er ikke opp til meg, jeg bare synes dette blir og piske en død hest just for the gist of it.

Indianer vil for min del alltid være et positivt ladet ord forbundet med respekt, tradisjon, styrke, ære og stolthet. Så det blir egentlig for dumt å kalle dem indianer, da de er så langt fra det navnet som det går an for min del. Så ja, jeg er enig i at First Nation er et navn man gjerne kan kalle de folkene som Jens møtte på der borte.

Eg held ein meeeeget goooood knapp på @Jens Kvernmo eg!!👍😀🙏 Eg vart superglad for at oppholdet i Canada vart dokumentert og til tvserie. Etter å ha sett Vinterdrømmen, så skjønte eg fort at denne karen; han kjem til å gjere det stort! Han framstår som eit sunt forbilde som har djup respekt for dyr og natur😊 Han framstår som ein veldig sindig kar og han virker til å ha veldig god kontakt med hundane, ein god leder rett og slett! 😊 For meg virker det og for att han lever ut livet mest mulig slik det faktisk var før i tida. Leve på det som landet gir av mat, både til seg sjølv og hundane. Han har alltid nåken gode kommentarer på lur og han viser sann glede i dei gode øyeblikka som oppstår på tur; når fisken er eit gjeddebeist f.eks. 😆 eller go'følelsen du får når du får opp tarpen rett før regnet høljer ned! Ein kjenner seg igjen i slike situasjoner og drar fort på smilebåndet da🤗 Og det at han tør å vise følelsa, når ting ikkje er berre fryd og gammen, sjølv om han er mann. Eg grein med han da han snakka om bestefaren og såg på bildene heimafra eg... Det skal du ha; @Jens Kvernmo Du e berre dødsrå du 😁 I tillegg er dokumenteringa helt konge, dronefilminga gjere meg kortpusta kvar gang! Fantastisk!! 😍 Stå på!! 💪

Har stor sans for Kvernmos skildringer i disse fire sesongepisodene, også møtet med de fastboende. Han har en vár måte å møte dem på, og det er tydelig at han er noe overrasket. Samtidig så er det tydelig at han forstår at han er i vårt århundre og må forholde seg til det, på tross av et tidligere romantisert bilde av de lokale beboerne her. Det formidler han godt, synes jeg gjennom både dialog og kamera. Derfor er dette bra TV.

Bare en liten kommentar til bruk av ordet indianere. Det er som å skulle bruke ordet lapp når man omtaler samer, eller neger for folk med afrikansk avstamning. Nå har jeg ikke sett episodene 3 og 4 enda, så jeg vet ikke hva slags grupper de tilhører, men det er vel kanskje Gwic'in? I Canada omtaler de seg som "First Nation", men vi har vel ikke noe godt ord om dette på norsk. Den canadiske urbefolkningen liker det veldig dårlig, så da bør ikke vi bruke det heller. Det er ikke mye romantikk igjen for størstedelen av urbefolkningen i disse områdene. De har blitt grusomt overkjørt av storsamfunnet, og det er enorme rusproblemer. Jeg har likt de to første episodene utrolig godt. Jens Kvernmo virker som en veldig reflektert og fin fyr så jeg er spent på å se dette møtet.

Flott serie! Sier meg enig med de andre her om "dopa" indianere, men samtidig fikk han vist at tiden ikke har stått helt stille i "Ingstads verden" heller. En annen detalj jeg tenker på er kanopadling over så lange distanser. Ville det ikke vært enklere med ei kajakkåre? Jeg ville nok hatt med det i tillegg til tradisjonell padleåre, slik at jeg kunne velge ut fra situasjonen. Det var vel også litt betenkelig at han oppbevarte kjøtt og fisk inne i leiren i bjørneland?

Ja, det var litt nedtur. Fikk helt vondt av se på at han ene sendte skudd etter skudd etter elgen på altfor langt holdt. Tror heller ikke Jens syntes det var noe stas, men jeg tror han gjorde det fordi han ønsket støtte i lokalbefolkningen før vintern. Og det kan jeg jo forstå.

To første episodene var veldig bra, to siste var ikke fullt så digg. Ble sliten av å se på de redneck rusa indianer folka som drev med jakt etter å ha både drukket brennevin og røkt tjall 👎 Romantikken døde når han kom til den indianerbyen, det merket han selv og. Men se bort fra det og litt annet, så er dette tv program etter min smak 👌

Knallserie! Ikke mange i dag som er av samme kaliber som Jens Kvernmo.

Jeg falt aldri for den forrige serien, der endte jeg hele tiden med å oppdage at jeg satt og gjorde helt andre ting mens det snurret i bakgrunnen uten at jeg fulgte med. Denne sesongen derimot, synes jeg (så langt som jeg har sett, er ikke ferdig) er veldig bra. Denne regner jeg med å se flere ganger, faktisk.

Bra serie det der. Kanskje litt blåøyd i forhold til møtet med "Indianerkulturen", men det ble jo ikke så verst allikevel. Fikk jo frem hvordan kulturen kanskje er i dag, og bekjentskaper er jo ekstremt viktig når man ferdes alene. @Jens Kvernmo er jo medlem her så det hadde vært tøfft om han ga en kommentar. Overvintring i de områdene må jo være/ha vært veldig spesielt.

I forhold til dette med å snu liggelengde; I hine hårde dager var vi en gjeng på 5 som brukte et Helsport Svalbard 6 basecamp på en del turer, og vi prøvde begge veier. Dette smalner også i enden, men dette var jo før det ble vanlig med noe annet enn Tradex, Bamse o.l. underlag, samt reinskinn, så vi dekte vel i praksis hele gulvet med underlag og skinn. Nå var lengden ganske ujevn i denne gruppen fra ca 160 til 192, og løsningen ble jo da at den korteste lå i innsmalnet ende og den lengste ved hoveddøra. Det blir en del styr når noen skal opp på do i løpet av natta. Eller den innerste har ansvaret for primusfyring og havregrøtkoking på morgenen... (men i familiesammenheng er det kanskje far eller mor uansett...) Men, jeg begynte å tenke på tiden på folkehøgskole i Alta, der vi hadde flere telt i klassen og de teltene som var mest ettertraktet å få i loddtrekningen da var Helsport Dovre og Helsport Rago, disse har (hadde er kanskje rett begrep) som Keron rektangulært areal og rette sidevegger, Svalbard 5 var det man prøvde å unngå - fordi det var mest egnet som 3 mannstelt... Men her snakker vi vinterbruk på 4 -5 dagers turer av teltlag på 4 stort sett jevnstore personer i begynnelsen av 20 årene, og stort sett med pulk. I heimen har vi også et Nammatj 2 Gt og et Nallo 2 Gt (vi var begge mye på tur før vi møttes). Er ikke helt sikker hvordan denne sammenlikningen blir relevant, men Nammatj er jo egentlig et mini Keron (dog med kun en inngang og vinkel på innerteltet), men samme stoff og stenger, Nalloen skal vel ha samme stoff som Kaitum. Nalloen skråner mer inn mot fotenden enn Nammatj og går også ned i takhøyde, Nalloen oppleves som mindre, men det har for vår del hatt liten praktisk betydning, og det er like fullt det teltet vi tar i de fleste tilfeller når det skal bæres på sommeren og høsten mest fordi vi uansett bare skal sove der og setter heller opp en presenning i tillegg. Nalloen har jo, som Kaitum, muligheten for å åpne opp forteltet, og få mer luft inn når det er varmt ute. Så skal det jo også sies at om man ser på grunnflatene Hilleberg oppgir så er Saitaris 5 kvm, Kaitum 4,8 og Keron 4,4 - jeg opplevde Keron som rommerligere enn Saitaris (som skråner på alle 4 vegger), så det handler vel også litt om volum på innerteltet. Rette vegger som både Kaitum og Keron har gir nok mer rom enn skrånende. Kaitum er 220 i bredeste ende og 200 i enden, Keron er 210 hele veien. De færreste liggeunderlag (med unntak av Exped LW o.l er) er 2 meter. Jeg tror egentlig du sannsynligvis blir fornøyd uansett, det er jo telt av høy kvalitet uansett, men om vintertelting er en sjelden aktivitet - så ville jeg som sagt valgt det letteste (som nå ser ut til å være pent priset i grønt på fjellsport...) (Og når det gjelder min skepsis til den store wigloen - det er godt mulig at speiderbruk er "noe" hardere enn bruken til en familie, men jeg ser jo over at noen har brukt Keron som vertikal trampoline, det er jeg ganske sikker på at den store wigloen ikke takler:-)

Akkurat nå er vi på ferie i Spania. Jeg hadde timet dette oppholdet godt, men som vanlig røk den med god margin. Men heldigvis har jeg alltid fluebinderutstyret med. Men også her var det et men. Før jeg dro hadde jeg laget en liten holder ("pidestall")til stikka av en einerbit, og denne "pidestallen" om jeg kan kalle den det skulle jeg skru fast til et bord. Men på godplassen i leiligheten var det et glassbord og der kunne jeg ikke skru noe fast uten å knuse platen. Derfor kjøpte jeg en plastboks. Dro ned på stranda, 20 meter unna, og fylte den med sand. I lokket la jeg inn en forsterkning fra en colaboksbunn og skrudde pidestallen fast. Satte så lokket godt på, kanskje jeg tapere det også, og vips hadde jeg et godt fundament. Så nå står diverse nymfer på programmet. Og så har jeg de beste minner rett foran meg. En einerbit fra 1307 på Hardangervidda er sete for dubbingnålen. Som jeg parkerer i stålull. Dermed har jeg alltid nålen ren.

Fjerde episode av serien "Landet På Langs" er nå ute! Sjekk den ut nedenfor! I fjerde episode feirer vi 17. Mai på fjellet og fortsetter ferden nordover i landet. I løpet av noen få fridager i Mai skal vi forflytte oss over store avstander. I denne episoden passerer vi Rjukan-fossen som er et heftig syn! Vi treffer også på pappa ved en turistforenings-hytte. I tillegg ender jeg opp med å få en skade i foten som muligens vil bli problematisk for fortsettelsen av turen… Ikke glem å abonnere på kanalen for å bli varslet når nye episoder og videoer blir lastet opp;)

Min erfaring er at kortfell ikke duger i alle snøforhold oppover, eller hvis du trekker pulk i litt trått føre. Nylon gir som oftest bedre feste, men dårligere glid. Skare spiser mohair, men du skal stå en del på ski før fellekonsumet blir en stor bekymring. Det er også lurt å vokse fellene, spesielt når det er varm og våt snø. Når det gjelder turen oppover så har jeg som hovedregel at jeg ikke går i terreng på 30 grader eller mer hvis jeg kan unngå det. Selv om jeg har gjort allverdens vurderinger så kan jeg ha tatt feil, eller forholdene forandret seg. Og går jeg i terreng som er brattere enn 15-20 grader så går jeg sikksakk opp, og prøver å holde meg på laveste hælløfter. Dette er også taktikken som brukes av rando-utøvere slik at en ikke brenner opp kruttet på vei opp. Ikke bare sparer der krefter, men du trenger ikke like bra feste for å unngå å skli bakover.

Lekedag i skogen..