Vinnerliste

Mye vær og vind - inne i mellom. Det har vært gult farevarsel på sidene til YR den siste tiden. Øverst på siden. Ikke bare ett varsel, men mange. Det er bare så vidt det vanlige varselet viser. Lørdag var det jordskred og vind det gikk i. Jordskred på flate Jæren er usedvanlig – for å si det mildt. Vind derimot.... Stiv kuling var det YR vartet opp med. Opp mot 14-15 meter i sekundet. Det er egentlig greit turvær om det ikke kommer nedbør i tillegg. Det ble meldt om lite regn. Med vind fra vest, er Lifjellet en grei tur. Store deler av turen går i skog, og der er ikke vind noe problem. Over toppen er det ikke mye le for vinden, og det har hendt at jeg har måttet krype for å komme fram – når det blåser som verst. Av en eller annen grunn så får jeg som oftest det dårligste været på vei over toppen. Selvsagt kan det være feil, men slik føles det. Det er ikke mer enn en 6-700 meter uten le for vinden, men det kan være noen sure metrer. Det pleier ikke å være mange folk på Dale på lørdagene. Det er en gjeng spreke ungdommer på 30-40 år som har en fast lørdagstur. Selvsagt er det kjentfolk blant disse. Denne gangen kom gjengen i hurtig trav forbi. Og jeg fikk hilse på noen av disse. Det ble ikke hurtig trav på meg. Jeg fortsatte videre nede langs fjorden, mens gjengen tok stien oppe i henget. Det tok nok opp mot toppen, for det var ikke spor av folk da jeg igjen kom inn på den vanlige stien litt lengre ute. Det var bra vær ved starten. Et stykke ute langs fjorden så jeg mørke skyer med regn under, komme i mot meg. Nå ville været komme nesten bakfra, så jeg fant fram jakken og fortsatte. Jeg tok litt feil. Det var ikke regn, men snø, sluff og hagel. Og vind. Det sto ikke på spesielt lenge. Etter en stund ble det opp hold og sol. Jeg heiv av jakken, men så at det nok ville komme med «vær». I det jeg tok fatt på bakken opp fra Bymarka, fikk jeg «været» i hodet. Hagel og vin, og inne i skogen det ble såpass mørkt, at jeg hadde problemer med å ta bilder Jeg kjente jo lite til vinden som virkelig suste i toppene. Ut fra bråket og hvor mye trærne svaiet, så det ut som om det blåste storm. Med andre ord over 20 meter i sekundet. Jeg var virkelig glad for å være i skogen og ikke oppe på toppen. Over toppen gled de mørke skyene vekk og det ble igjen sol. Selv vinden var ikke mer enn en stiv bris. Det ble en flott tur. Det var selvsagt en god del vann i bekkene og i myrene. Det ble helst litt vassing et stykke. Likevel var det helt greit å komme fram. Andre snakket om det dårlige været på lørdag, for egen del ble det en helt grei tur. Ingen grunn til å sitte hjemme når forholdene er såpass – når det dårlige været passerer men jeg er i skogen. Helt nede kom det to karer i mot. Som vanlig møtte jeg ikke mange andre på denne turen. Les hele artikkelen

Jeg har Allak og jobber ved NTNU, kanskje jeg må ta en telefon bort på Strømningsteknisk laboratorium og se om de vil donere litt labbtid 🤣 https://www.ntnu.no/ept/lab/aero

Man må bruke gåstavene(eller i noen tilfeller; padleåren/e) for det de er verdt, så er vel bare å slippe fantasien løs. Har kjøpt ekstra plugger som brukes om tarpen må opp på slike plasser. Hilleberg Tarp 10 UL sammen med et Unna, satt opp pga kommende regn.

Har oppdatert bloggen med den åttende dagen på Der Traumpfad, fra München til Venezia. Hva som går ned, må gå opp igjen? Denne dagen var mest å regne som en transportetappe for å få vandrerne opp til det som er nevnt som en av de beste etappene på ruten, turen fra Glungezer Hütte til Lizumer Hütte over sju Tuxer topper. Men for å kunne gjøre det, måtte jeg komme meg opp fra Hall in Tirol, en tur som tilbakelegger rundt 2400 høydemetere. Vandringen var en miks mellom behagelig og mindre interessant, men etter som man steg i høydene ble utsikten bedre og bedre ihvertfall. Les og se mer bilder på: Der Traumpfad, dag 8: Hall in Tirol - Glungezer (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/hall-in-tirol-glungezer.html) Utsikt mot Karwendel-alpene.

Har fulgt en Ungarsk kar på instagram i noen måneder som lager forskjellig tur utstyr, og kvaliteten virker ganske bra. Så bestemte meg i dag å legge inn en bestilling på en ny Tarp og pute til køya Her er hjemmesiden hans om noen vil titte litt: https://khibu.hu/ (bruk google chrome med oversettelse) SILPOLY HYBRID TARP Total Weight: 550g KHIBU ANTI NIGHTMARE PILLOW: frame: 20D ripstop with nylon DWR coating stuffing: goose flakes filling capacity: 450 CUIN filling weight: 120g Total weight: 170g

Staika skiller seg jo fra Allak ved at dørene står diagonalt, og det har 140 cm bredde på innerteltet hele veien (Allak smalner av ca 10 cm) (i tillegg til en del andre forskjeller). Det betyr at det blir likt uansett hvilken ende du legger hodet i, og du vil alltid ha en døråpning i le for vinden. (Og du vil alltid kunne få litt gjennomtrekk om sommeren med begge dørene åpne, så lenge det er bevegelse i lufta)

kommer 2 i morgen, også 2 neste uke

Tok service på 2014 Omnifuel i dag, og fant i den forbindelse fuel flaska fra 2008 med pumpe fra 2008 påmontert. Drivstoffet der er nok en 11 år gammelt, og pumpa har stått i hele tiden. Demonterte og rengjorde, alt så bra ut. Ingen tegn til svakheter. Av totalt 6 flasker fant jeg morknede o-ringer på 2 av dem. Skal bytte alle likevel, for sikkerhetsskyld. Prøvde å fyre litt på 11 år gammel Primus Powerfuel. Det gikk sånn passe 😂 Fyr ble det, men tok ikke lang tid før Omnifuelen ble ustabil og sluknet igjen. Lærbiten i begge pumpene er helt fine, lite forskjell å spore. Den ene har ligget tørt, den andre har stått i bensin. Ingen aldring å spore med øyet på mekanismen i bensinpumpa. Smurte opp alle o-ringer. Pumper godt som bare det.

Jeg har brukt denne en del

Jeg må si jeg er imponert over @Jens Kvernmo og serien som NRK har laget. Flotte bilder - bra fortalt - serien og Jens virker ærlig. Vil absolutt anbefale denne serien.

Jeg har ikke brukt kameraet lenge, men jeg synes det blir bedre og bedre i bruk. På en måte er det avansert, men samtidig enkelt. Menysystemet er funksjonelt og bra. Det er vanskelig å sammenlikne med speilrefleks pr nå, men et par klare fordeler og ulemper har jeg gjort meg opp. Jeg tror speilrefleks vil leve lenge da det har sine klare fordeler. Fordeler: lettere og mindre enn dslr lettere å blåse bort støv på CMOS-brikka da denne er synlig(har holdt seg støvfri til nå) lite nok til dagligdags bruk som dagsturer etc. stabilisator på CMOS-brikka Ulemper: den elektroniske søkeren er overraskende bra, men den optiske søkeren på speilrefleks er uten tvil bedre litt stort som turkamera med endel vandring dårlig batteritid Jeg er imponert over medfølgende optikk, Nikkor Z 24-70mm f/4 S. Dette er skarpt fra full blenderåpning (f/2.8-versjonen skal være enda bedre og et referanseobjektiv). Et prøvebilde rundt 80% crop under på blender f/4 og håndholdt. Jeg fikk også installert både ViewNX-i og Capture NX-D, noe som holder mer enn nok til mitt bruk.

Er du av typen som liker å lese om kjøring av grov fisk og se på proffe bilder av vill natur? Vel, da kan du bare trykke på tilbake-knappen. Om du derimot pirres av rolige fjellturer, bål og lettkledde pappakropper, se da har du kommet riktig. Min gode turkompis @Ola S. M. og jeg drar kun til steder som begynner på F. Femundsmarka, Fosen, Finnmark, Finland og nå Forollhogna. Forandring fryder sies det, og endelig skulle vi få sjekket ut nasjonalparken som ligger nærmest hjemstedet, Forollhogna! Forollhogna er på ingen måte urørt, det er et område preget av kulturlandskap. Det finnes spor som er datert 8000 år tilbake og en rekke yngre spor etter veidekultur av både norsk og samisk opprinnelse. På 1800-tallet skal det ha vært så mye som 10.000 tamrein eid av samer i området, men etter at den driften ble forbudt i 1901 har villreinstammen vokste seg stor og levedyktig. Ved telling i 2019 ble det registrert over 1200 dyr. Da vi vendte snuten mot nasjonalparken var det ingen tvil om at vi hadde et lite håp om å støte på eksemplarer av disse flotte dyrene. Skulle vi få se en slik majestetisk bukk tro? (hentet fra vingelen.com, foto: Stig Nordstad) På grunn av at vi er snille menn, med små barn, ble 2019-turen kort. Vi dro etter legging av barn torsdag og lovet å være tilbake til henting i barnehage mandag. Sånn har det blitt. På tidligere turer har vi stort sett oppholdt oss i skogsterreng, mens nå skulle vi for første gang teste høyfjellet på 1000 moh+. Noe som passet godt siden en ufyselig hetebølge rammet stakkars svette trøndere. Det store spørsmålet var – ville vi finne brensel til å fyre bål? Vi freste ivei mot Kvikne, og når vi kom til Yset «sentrum» svingte vi oppover bakkene og snirklet oss opp mot Falningssjøen – en oppdemt styggedom av et vann. Ved Falningssjøen er det for øvrig gjort mange steinalderfunn. Ved sjøens sørøstlige hjørne er det en bom med tilhørende parkeringsplass. Her skulle man tro det var greit å stå… eller? Falningssjøen - et sted med utallige oppdemte steinalderfunn Som vanlig var det blitt sent før sekkene ble kastet opp på skuldrene, men vi måtte ut i terrenget! Tåken kom naturligvis også, tjukk som graut. Jeg blir alltid like fascinert over hvor utrolig desorientert man blir i tykk tåke. Å bedømme avstander blir umulig, og uten kart og kompass er man sjanseløs. Vi hadde både kart og kompass, så det gikk fint. Vi fant leirplass og kunne fornøyd konstatere at det var behagelig kaldt her oppe i høyden, deilig! Tåken lettet noe til teltet skulle opp, greit for å se hvor vi faktisk var Høydedrag for maks vind - check, friskt drikkevann - check, brensel - check. Aaaahhh! Gutta på tur. Trivselsfaktoren sprenger skalaen I varmen var det lite insekter, men så flere slike. Med røde prikker på vingene, hva er det? Morgenen kommer, og det går overraskende greit å samle brensel til kaffebål. Litt tørr einer her og noen vierkvister der og vips er hodet innstilt på tur-modus! Fisk blir det ikke, men fint vær å gå i – om enn noe hett. Vi hadde på forhånd lest om at Forollhogna var preget av slake bakker og lettgått terreng. Vel, we beg to differ! Seige myrer, bjørkebush og masse daler er det vi fant. Varmen gjør nok både oss og fisken lat, men det er helt greit å slappe av ved et kaffebål iført minimalt med klær! Mye myr og flere dype daler, men flott terreng for all del Ypperlige forhold for nudistfiske Siesta, i skyggen av en sekk. Varmt! Neste morgen våkner vi uthvilt etter nok en kjølig natt. Jaggu er vi glade vi ikke ble igjen i den kvelende varmen i lavlandet sammen med barn og viv! Vi bruker dagen på utflukt til Storensjøen og bading. Selv her på tusen meters høyde og i dype vann er det bare å spasere rett uti og legge på svøm, selv for en frossenpinn som meg. Utrolig. Avkjøling var strengt nødvendig! Så langt har villreinen glimret med sitt fravær. Det nærmeste vi har kommet er en flokk kyr på utmarksbeite. Men muligens vil lykken snu? Vi er på rundtur, så vi vender snuten vestover, og beveger oss enda høyere i terrenget. Nordytjønna dere, hvilken perle! I det vi kommer over åskammen og ser utover dette flotte fjellvannet kjenner jeg at fjellskeptikeren i meg tier. Langstrakt vann, tydelig dypt på vestsiden med snøfonner og skrenter, mens flate gressletter dominerer østsiden. Vi setter oss ned på et høydedrag på østsiden der vinden tar passelig mye til at temperaturen blir behagelig. Alltid fint å ta seg tid til å bare SE når man kommer til nytt vann. Med ett blir vi vare noe på andre siden av vannet – kan det være et par rein der borte på snøfonnen? Kikkertene røskes ut av sekken. Jaggu er det rein – det er flere, det er MANGE – hurra! I skyggen av en skrent, på den svalende snøen, har en stor flokk pakket seg sammen så tett det lar seg gjøre. Det må være 150 – 200 stykker. Nå er vi virkelig i villreinens rike, snakk om flaks! Vi er lykkelige, mens reinen ser ut som den kurer i den stekende heten. Nordytjønna - en perle Jaggu gikk vi oss på en stor reinsflokk. Helt etter planen. Utpå kvelden har vi fått noen småfisker vi vil tilberede til kvelds. En desperat jakt etter noen små tørrpinner for å fyre ved gir resultater, men den virkelige gavepakken finner vi like ved leiren. I en tidligere brukt bålgrue finner vi sirlig tilordnet opptenningsved, små bjørkepinner og flere forseggjorte neverbiter. Vakkert! Vi prøver å alltid legge igjen litt småtteri ved bålplassen, til neste person som måtte snuble forbi. Da er det veldig fint å få noe igjen. Vi forsyner oss sparsomt, og lar mesteparten ligge, naturligvis. I naturen deler man – sånn er det bare. Med bål OG fisk (første vann vi tok fisk), utsikt til reinsdyr og et nydelig sommerkveldsvær er stemningen meget meget bra. Bål, solnedgang, fisk, kaffe.. hva mer trenger man? Påfølgende dag skjer noe helt merkelig. Vi er ikke særlig åndelige av oss, men noen ganger kan man jo få seg til å lure. Vi fisker ved et lite tjern, et godt stykke fra hverandre. Jeg står som vanlig i egne tanker mens jeg ikke tar fisk. Lite, eller rettere sagt ingenting, av interesse skjer. Jeg kaster sluken, veiver inn, kaster ut og veiver inn. Plutselig kvepper jeg til, der på motsatt side av tjernet tripper en ung veldreid kvinne. Hun tar av seg klærne og legger på svøm. Jaggu, det var da litt av en utsikt tenker jeg, mens jeg smiler lurt og tenker grisete tanker. Vanligvis blir jeg negativ når jeg ser folk på tur, men dette får være det berømte unntaket som bekrefter regelen. Hun avslutter badet og tripper videre. Min gode fiskekompis tar denne badende kvinnen som et tegn, og strener i vei mot der hun badet for å prøve lykken (fiskelykken altså), og kort tid etter er turens eneste store fisk et faktum. Vi snakket mye om denne damen utover dagen og hvordan hun hadde vist frem hvor fisken stod. Moro! Godt over halvkiloen. Sprekt. Grabukk i forgrunnen, reinsbukk i bakgrunnen Resten av turen forløper uten de store hendelsene. Vi bader mer enn vi fisker og avslutter turen tradisjon tro med et skikkelig matgilde siste kveld for å tømme sekkene. Vel nede i sivilisasjonen igjen får jeg høre at min kone har blitt oppringt av politiet. Hun ble noe stresset da hun hadde tapt anrop fra Politiet i Innlandet tidlig en søndag morgen. Det viste seg da at noen svært ivrige hyttefolk hadde meldt fra om en «suspekt parkert bil», som altså stod på p-plassen nærmest nasjonalparkgrensen, forstå det den som kan. Husk derfor: skal du til Kvikne på fisketur – legg igjen lapp i bilen om at du ikke er kriminell, og at du kommer tilbake! Joda, vi fant lettgått terreng også Sjenerende vind gjorde at vi ikke slo opp telt på landtungen Dette ble vår første høyfjellstur, men neppe vår siste. Det er fint på fjellet, når det er fint! Avslutter med et lite dikt av Jon Ø Hov, som var en flittig bruker av fjellene i Forollhognaområdet Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.

Heisan! Sitter å planlegger en kortreist sommerferie i hjemfylket mitt Telemark som er så flott på mange måter at en tar all den flotte naturen for gitt! Som sagt skal jeg kun bruke kollektivt transport og planen er å kun telte. Planen er som følger! 1 Buss til Stavern og begynne å gå kyststien mot Helgeroa som er i underkant av 40km, skal være kos så det blir 2 overnattinger på strekningen. Dag 3 tidlig båt fra Helgeroa mot Brevik/Langesund som sneiler seg gjennom en praktfull skjærgård. 2 Reisen går videre fra Brevik/Langesund videre i båt til kulesteinsøya Jomfruland stedet som er på topp 3 lista over anntall soltimer i Norge. Satser på 2 nye netter her på,campingplass eller i det fri. Hvis det er en bra konsert på Wrightegården i Langesund er det fullt mulig å reise ut til flotte Tangenfort og stealth campe for ei natt før man så går for Jomfruland. 3 Komme seg fra Jomfruland til Langesund for så ta buss til Skien for noen dager med laksefiske i fossen i Skien sentrum så å si. Leiter man litt finner man teltplass rett ved fiskeplassen å jeg er neppe den eneste som kommer til å gjøre det, Bor i Skien så da blir det å bytte fiskeutstyr og over til ei markstang til laksefiske. Igjen 2 netter. Tror det er så lite som 50kr dagen for fiskekort. 4 Oppleve vakre telemarkskanalen (11 sluser) med Viktoria helt opp til Dalen hvor det blir en ovennatting på Buøy camping. Turen med båt koster ca 1000kr som er noe drøyt, men man betaler kun 100kr for barn under 15 år i følge med en voksen. Så 1 voksen å 2 barn blir 1200kr å da ser det ikke så galt ut. Ta med mat å drikke da båten er kjent for å ha stive priser! 5 Vel oppe i Dalen tar jeg en buss til Åmot som der har korrespondanse med Haukeliekspressen som skal ta meg videre oppover til buss stoppet ved Ulevå, der blir det en bratt stigning før man kan nyte en 4-5 netter med noen fine fiskevann forhåpentligvis. Etter noen fine dager håper jeg blir det å ta ekspressbuss hjem til Skien igjen. .Turen vil vare i ca 14 dager og jeg har daglig muligheter til å kjøpe inn proviant med unntak av dagene på vidda, men det kjøper man inn når man er på Dalen eller i Åmot. Har vel 15-20 poser Real og lingnede hjemme som jeg skal bruke. Fiske utstyr for fjellet blir byttet i Skien før avreise med en av kanalbåtene. Pakker relativt lett med en basevekt på 8 kg inkl fiskeutstyr, å tar,jeg godt i å legger meg på på 1kg mat per dag vil jeg ikke overstige 12-13kg. Vask av klær vil bli gjort under laksefisket hjemme i Skien. Med Real i boks blir det stort sett bare brødmat å pålegg å kjøpe inn pluss egg og bacon selvsagt. Kommer selvsagt alltids ekstra utgifter til en burger og 1 pils eller 2, men satser litt på en budsjett tur å tror jeg kan kose meg like mye med det en om skulle kjørt rundt å ligget på hoteller å spist resturant mat daglig! Andre med planer om kortreist grønn ferie i sitt hjemfylke i år?

Ikke verst! Jeg ble inspirert til å vei min D800 og 24-70/2.8 Komboen klokket inn på 1929, uten RRS L-brakett og skulderreim. Jeg vurderer litt på en Nikon Z, men akkurat nå må jeg prioritere andre investeringer...

Vi fikk de første skikkelige vårtegnene på mandag - hestehov i blomst...

Veide akkurat kameraet med batteri, minnekort, kamerareim og festebraketten til stativ på kameraet. 1259g.

"Det gir mye større overflate for overgang fra væske- til gassfase enn i en boks uten papirinnlegg. Større overlate gir raskere fordamping, raskere fordamping gir større trykk i boksen og større trykk gir høyere effekt. Dette er faktisk hele hemmeligheten med Primus Winter gas." Står sort på hvitt forklart i linken du fikk, av en profesjonell skribent og tester av friluftsutstyr, med doktorgrad i realfaglig retning fra NTNU.

Si fra hvis du vil ha assistanse i forsøket, jeg sitter i elektrobygget og kjeder meg om dagene 😃

Lokal her. På sommeren er det fullt mulig å krysse Alaosen på sykkel, syklende. På våren kan det nok være lurt å vasse og trille sykkelen. Legger ved bilde av Alaosen august 2019.

Kjør på, funker fint også med Bernidwg silencer. Kjør den rett vei i 1min før du snur boksen. Har også brukt butanbokser (de høye) med adapter. Der må boksen ligge rett vei (sporet i kragen bør vende opp ved oppfyring) Det fungerer faktisk også å forvarme med f.eks rødsprit og starte med boksen opp/ned om det er kaldt. Prøvde dette ved en anledning i -10

Kan ikke klage på bildekvaliteten hvertfall, ganske så skarpt det der! Det kameraet må jo være perfekt til kvelds- og nattbilder med tanke på ISO-støy osv. Fordel med optisk søker er at den alltid er "på" også, uten at den trekker strøm. Kjekt når man sitter med lang tele og skal fotografere dyr/fugl. "Ulempen" med disse nye speilløse fullformatskameraene til Nikon og Canon, er at selv om kameraet blir en del mindre enn DSLR-kameraer, så sitter man fortsatt igjen med vekt og størrelse på optikken med tanke på om man skal bruke det til turbruk der sekken allerede er tung og man skal gå langt og mye. Men heldigvis skjer det litt der også, som hjelper. Men pga fullformatsbrikkene så har det sin begrensing uansett. Jeg er veldig glad i mitt 5D mk2, men pga vekt har det endt opp med at jeg byttet det ut med et Canon M10 som turkamera. Det er ikke fullformat desverre, men fortsatt stor nok sensor(1,6crop og 24mpx) til at det gir bedre fordeler fremfor disse mikroskopiske kompaktkamera-sensorene. Og jeg har spart MYE vekt og plass i sekken! Canon 5D mk2 med 16-35mm = 1650gr alene, uten noe ekstra som stativ,ekstra batterier, filtere.. Canon M10 med 22mm f2, 15-45mm f3,5-63 STM, 50mm f1,8STM(med EF-adapter), 4 ekstra batterier, 2 filtere(ND og pol) og gorillapod + veska: 1513gr. Er det lett sekk og korte overnattingsturer så blir nok 5Den fortsatt med, men skulle helst hatt et annet objektiv, 24-105mm f4.0L, istedenfor 16-35.. Hvor mye har vekta på Z6 og 24-70 endt på? Specs på nett sier 685gr + 500gr, kan det stemme?

@Luesveis, ahh, digger det! Motstandstallet, der må svaret ligge. Elsker når man kan forklare praksis med teori! 👍👍👍👍👍👍

Enig med foregående taler. Det er best å bruke gassboksen opp-ned for å spare på drivgassen mener jeg. Det er normalt slik at drivgassen fordamper aller først, så om man bruker en gassboks rette veien en gang er den på en måte kjørt for bruk i kulde. Dette har i hvertfall vært regelen frem til nå. Har ikke sett de brukt på annet enn slangebrennere i kulde, men mulig dette er et unntak. Jeg liker gass aller best - også i kulde.

Jeg hadde nok satt hodeenden mot vinden i dette tilfellet, pga det som nevnes lenger opp ang teltåpningene. Og så er det litt mer avanserte tanker som tar over, og da tenker jeg at det kan gi en bedre "flow" over hele teltet med hodeenden mot vinden, som kanskje vil gi mindre turbulens og blafring/støy på motsatt side. Kraftig turbulens og mye blafring river og røsker godt i barduner, plugger og duk det og... Hvilken vei anbefaler de å sette Staika? Det er vel likt begge veier, så der burde det vel ikke spille noen rolle..? Har selv lyst på Staika eller Allak etterhvert, og nå ble jeg egentlig i tvil om hvilken vei jeg hadde lagt i et slikt telt. Liker å ha hodet der åpningen er, men i Allak er jo det "feil vei".. Skulle gjerne sett dette vinddilemmaet med Allak blitt testet fysisk.. Er det noen som kan stille med vindtunell og et Allak? PS: Det er en egen gruppe på Facebook for Hilleberg-eiere, kanskje ta opp dilemmaet der? Både Bo og Petra Hilleberg er begge medlemmer, kanskje de kommer med noen gode svar.

Du har helt rett, jeg lente meg for mye på dårlig hukommelse og svak forståelse. Fra "Hvorfor er det så kaldt å være våt?" av Randulf Valle (samme mann som står bak Uteliv-podcasten): 72. Hvor sterke krefter utsettes teltet for i vind? Å beregne kraften et telt utsettes for i sterk vind, er en vanskelig øvelse. Men som alltid er det nyttig å se til fysikken for å få et rent kvalitativt bilde av hvilke faktorer som påvirker den totale kraften. Da er formelen for luftmotstand et godt utgangspunkt. Den sier følgende: F(D) = 1/2 * p * V^2 * A * C(D) F(D) er kraften teltet utsettes for, p er tettheten til lufta, V er vindhastigheten, A er projisert areal for teltet i vindretningen, og C(D) er motstandstallet for teltet. Motstandstallet C(D): Motstandstallet sier noe om hvor godt teltet er konstruert, rent aerodynamisk. Et telt med helt loddrett vegg mot vinden vil utsettes for sterkere krefter enn et telt hvor duken stiger gradvis fra bakken til toppunktet. [...] Dette betyr at det for teltkonstruktørene er svært mye å hente på å tenke aerodynamikk under utvikling av telt. Det projiserte arealet vil være det samme sett rett forfra og rett bakfra, som du sier. Men siden teltet er spissere i fotenden enn hodeenden, lurer jeg på om motstandstallet er lavere med vinden mot fotenden (eller bedre aerodynamisk profil den veien), slik at luftmotstanden (som er proporsjonal med motstandstallet) blir mindre, og at det er bakgrunnen for Hillebergs anbefaling? Er det en fysiker i salen?

Takk, jeg gjør mitt beste 😊

Vindmotstand = projosert areal x vindhastighet^2. Eller var det feil? Og det projiserte arealet vil være helt likt fra fotende og hodeende, uansett hvilke ende som er spissest, for projisert areal er størrelsen av arealet teltet opptar når man «tar bilde av det»? Hørte bare dette på podcasten uteliv, har ingen kunnskaper ellers. Men hvis dette stemmer, så må det være andre faktorer som bestemmer hvordan vinden påvirker fra hodeende vs. fotende. Eks. bardunering? 🤔🤔

Gåstavene vil fungere fint. Når det blåser legger jeg ned tarpenden på vindsiden. I alle hjørner har jeg montert strikk. Og så bruker jeg opptil 5 meter lange barduner. Dermed tåler tarpet ganske mye vind. Bak og inntil teltet og over teltet, (det har jeg skrevet tidligere), men det er så viktig å ikke bruke bardunline som raskt vil gnage hull på teltet. Jeg river opp remser på ca 5 cm bredde fra et ganmmelt telt. I tillegg bruker jeg farger på bardunene. Grønn for høyre og rød for venstre. Dette letter oppsettet.

Er det noe slik du mener? Hvis: Tarpet 3 x 1,6 festes bam teltet med bzarduner laget av teltsroff for ikke å gnage på teltet. Plasseres slik at vann ikke renner ned forab teltet. I front bruker jeg et par gamle rotstokker fra fluestenger

skulle inn på NRK.no og se på noen Monsen episoder (igjen!) som man ofte gjør når sola skinner, man hører snøen smelter og får en falsk forhåpning om vår. tenke jeg kanskje skulle se Jens i villmarka (igjen!) isteden. så oppdaget jeg at sesong 3 ligger klar. og førte episode kommer om 6 dager (27.Feb) denne gangen fra Canada blir spennede og se

Prøv Norrøna Recon pack, og evt Pararanger. De er ganske like men recon har utvendig ramme. Har selv recon og den er veldig god hvis man bærer tungt. Egenvekt på de er høy men det gjør også at den er robust og stabil. Jeg prøvde både recon og pararanger med vekt og recon satt som støpt mens pararangee ikke satt på min rygg.

Jeg bor der hvor jeg gjerne vil... Da jeg skulle bli fastboende i dette land var der 3 muligheter som har alt for meg, Indre Sogn, Norfjord/Stryn eller Romsdalen.

For min del har jeg satt stor pris på turrapportene her på fjellforum, håper virkelig at dette tar seg opp. Jeg kan bli flinkere til å gi tilbakemeldinger når folk legger ut sine turer, det får være mitt nyttårsforsett. Det har blitt dårlig med turrapporter fra meg siste tiden, grunnet det har rett og slett blitt lite tid til tur. Har vært gjennom oppussing boligkjøp/salg og det har gått hardt utover friluftslivet. Nå er vi heldigvis i mål. Så da skal det ikke gå for lenge før det kommer ut nye turrapporter fra meg med midt på treet bilder, og ikke minst x antall dårlige forsøk på å være LITT morsom. Lets make turrapporter great again!

Ja så enig så enig ass! Gleder meg til den tiden er helt over. 10 åringen er selvstelt der. 7 åringen derimot... hele overkroppen eller bare armene, må i den kalde årstid puttes nedi i løpet av natta x flere.... 😓

Historien om en mann som dro på en lenge etterlengtet fjelltur. En hyllest til Skæhkere, til naturen, og om et kjærkomment møte med en god gammel venn. Dette var målet - stillhet, ro, lokkende vann og flotte fjell. Gjennom en tøff vår, på godt og vondt, med mye arbeid, studieinnspurt, stress med frivillige verv og familieforøkelse hadde jeg hele tiden hatt en solid gulrot liggende langt der fremme i horisonten - den årlige langturen på fjellet. Nå var tiden endelig inne, årets egotripp skulle gjennomføres. En kjapp gallup i familierådet tilsa at den åttedagers langturen som opprinnelig var planlagt kjapt ble redusert til fem dager. Behøver ikke tøye strikken unødvendig. Etter mye om og men angående hvem som kunne bli med ble det til slutt en kompis, la oss kalle ham Storfiskeren, som fikk skaffet seg nok fri til å være med. Trivelig å få med seg selskap! Turens mål var Skæhkere, eller Skjækerfjella som det heter på norsk. Nasjonalparken skulle angripes fra vest, med utgangspunkt i Lustadvannet i Steinkjer kommune. På grunn av turens begrensede varighet ble det lagt opp til en lengre marsj første dag for å komme seg bort fra DNT-nettet, og forhåpentligvis bort fra folk! Første etappe fra Lustadvannet til Setertjønnhytta går på merket sti. Det vil si, merket er den strengt tatt ikke, men hver bidige meter er klopplagt. En endeløs rekke med sviller snirkler seg gjennom landskapet, noe som har gitt stien navnet "svillestien" Dette er utsikten den første milen på turen. I det man har gått noen kilometer og nærmer seg området rundt Sottjønnin har man de stupbratte Grønlihøen på venstre side. Bakkene nedenfor Grønlihøen kalles gjerne "Apoteket" på grunn av den fruktbare rasmarken her som gir grobunn for en rekke planter og urter som kan brukes i medisinsk henseende. Stien er med jevne mellomrom akkompagnert av benker og grillplasser. Må være en drøm for småbarnsfamilier som ønsker en godt tilrettelagt tur i naturen. Personlig har jeg et ambivalent forhold overfor slikt. På en side er det et brutalt naturinngrep som skjemmer litt, samtidig gjør det slike transportetapper ut til den virkelige marken enkel. Etter pausen ved Sætertjønnhytta (ubetjent DNT-hytte) mistet vi stien, men orienteringen er overkommelig. Vi siktet på nordøstre hjørne av Skæhkerenjaevrie for deretter å følge lien vest for Storbrenta oppover mot Reinhorntjønna. Her var planen å finne en gamme. Gammen fant vi aldri, men i det fine været var telting null problem. En nydelig liten leir ved turens første vann! Fornøyd med å ha krysset grensene til nasjonalparken. Til venstre for fjellfussen skimtes Huvhpie. Svært lite multe i området, men en neve her og en neve der ble det. Relativt tørre forhold også her, selv om det kom regn 4 av 5 dager på vår tur. Ahhh, lite slår følelsen av å få etablert første leir! Her ved Reinhorntjønna. Marsjen ble lang for utrente bein (og skuldre). Skal ikke skryte av at finorienteringen på 50.000-kart gikk HELT smertefritt heller, men dette er jo småtteri man glemmer det sekundet man slenger sekken i lyngen og bestemmer at HER skal teltet stå. Da senker pulsen seg, man er på plass inne i fjellheimen og kan koble av. Fisket behøver vi ikke snakke all verden om, jeg valgte den siden med mye siv, mens Storfiskeren var betydelig mer rutinert og fikk betalt for det. Eneste nedtur denne kvelden blir at fisken tilberedes på gass og ikke bål, selv om det ikke er totalforbud her oppe må man bruke hodet. Gass var definitivt eneste alternativ for å få varme i skrotten i denne leiren. Kveldens øyeblikk: jeg vaser rundt på «feil» side av vannet på desperat jakt etter fiskbart farvann. Når Storfiskeren får på en sprelsk fjellaure setter jeg meg nedpå. Kveldssolen farger fjellene bak meg i de flotteste farger, bak Storfiskeren passerer en flokk elegant tamrein i rolig tempo. Roen jeg føler er komplett. Naturen er stor. Naturen er mektig, og vi er bare en bitteliten del av den. Det får være det samme med fisken, å få være en del av dette er bare så deilig. Det ble noen fine kveldsstunder i lag med solnedgangen. Ikke som et godt bål, men det gjør da nytten. Som vanlig når jeg har med meg kompiser på tur får jeg en lengre morgenstund alene. Dette bruker å være blant de beste stundene. Hjemme er det stress med å få i litt mat i en morgengretten unge før levering på barnehage og videre råkjøring til jobb. Er man heldig rekker man et kjapt sveip over en nettavis eller to. Her, ved Reinhorntjønna, kan jeg i ro og mak ordne meg en kaffekjele. Deretter kan jeg slappe av litt, før jeg tar den harde jobben med å skifte sene på fiskestangen, avslutningsvis kan jeg lene meg tilbake og bare se på naturen rundt meg. Aaahhh LIVET! Plan for dagen var at leiren skulle flyttes opp i terrenget. Vi skulle bakse oss opp til Hattjønna, en liten lekkerbisken klemt inn mellom Snåsas høyeste fjell Huvhpie og den alpine Gihperegaejsie. Turen er få kilometer, men det er 200 høydemeter på om lag 500 lengdemeter et stykke der. Det tar godt i lårene! Vi finner fin leirplass nordøst i vannet. Og vi fisker. Og fisker. Og fisker. Prøver ALT. Ingenting nytter. Kvelden brukes derfor til en flott utflukt til Gihperegaejsie. Mye kliving, og noe klatring, vips så er man på toppen. Fenomenal utsikt, herfra ser man MYE fjell og vann! Man skaper seg jo et indre bilde av hvordan terrenget er når man ser på kartet, men her er jeg for dårlig trent skjønner jeg. Det er betydelig mer alpint enn hva jeg trodde på forhånd. Mye bedre med luftig fjelltur enn resultatløs fiske! I bakgrunnen f.v: Skæhkerenjaevrie, Skjelbreien og Åsvatnet. Hattjønna sett fra oven. Med høye støvler kan man komme seg ut på den største holmen. Idyllisk, men tregt fiske. Mye tamrein i dette området. Vi ble sågar overrumplet av et nærgående helikopter, sannsynligvis noen som så etter husdyrene sine. Hattjønna ligger i kjerneområdet til Skæhkeren sijte, en sørsamisk siida. Visstnok er det samling av rein ved Hattjønna på tidlig sommer, og også en sommerboplass for samer i området. Den bratte lien som markerer starten på Skjækerfjella, her gikk vi både opp og ned. Reinhorntjønna i bakgrunnen. Neste post på programmet var det sagnomsuste Fjellskjækra. Skjæker-ekspert Kvernmo sa at vi MÅTTE innom der om vi var i området. Og det er vanskelig å si seg uenig i at dette vannet er vakkert. Usikker på hvor mange timer jeg brukte på å bare SE det døgnet vi lå der, men det var mange. Steile gresslier i øst, hvor sauene beiter i hopetall, rundere hauger i vest, og et fascinerende vann med dype og grunne partier i rekke og rad. Fisken måtte naturligvis prøves, og her fikk også jeg tilslag. En meget sprek halvkilos ørret ble dagens matbit. Et praktfullt eksemplar av arten med et mønster de fleste fisker vil være misunnelige på, og et kjøtt med farge som en perfekt moden multe. Ved utløpet av Fjellskjækra har naturen ordnet en bro til oss fjellfanter, utrolig hva den naturen får til. Et sjeldent vakkert eksemplar av arten Salmo trutta Lite å si på kvaliteten på fisken, mer å si på kvaliteten av filetøren. Stappmett ruller jeg meg ut i lyngen. En god General No.1 og varmende ettermiddagssol gjør meg dorsk. To fiskere på motsatt side av vannet blir dagens «pausefisker». Balsam for kropp og sjel! Det er vel dette turlivet handler om? Kaffekopp, sjelefred og null stress. Fjellskjækra Kveldens øyeblikk: i kveldingen er det solen som skal stå for underholdningen. Fra orkesterplass i den tørre lyngen blir jeg vitne til et makeløst skue. Jeg ligger vest for vannet, i skygge, på motsatt side av dalen lyssettes de irrgrønne liene slik bare en fager kveldssol kan lyssette. De gresskledde liene blir enda grønnere, det grå fjellet enda gråere og kontrasten til sauene som beiter blir enda skarpere. Dette stedet er uendelig vakkert. Kveldssolen ordner lysshow, det ble ikke tatt flere (eller bedre) bilder da jeg var travelt opptatt med å se. En klok prioritering synes jeg. 20 minutter senere kommer en siste krampetrekning fra solen som er i ferd med å gå ned. Igjen lyses motsatt side av dalen opp, denne gang i solnedgangens karakteristiske rød-lilla lys. Konturene av åsene bak meg tegner seg som tydelige bølgende linjer bortetter dalsiden. Jeg sitter i «mørke», men ser bort på de blankskurte bergene som bader i lys. Det er som en gigantisk jotun har tatt på seg sin fineste skjorte i glødende purpur. Og på hodet har jotunen tatt på seg en glødende krone - Huvhpie skinner, sterkere enn jeg kunne tro at grått fjell kunne skinne. Et mektig skue. En beskrivelse yter det ikke rettferdighet, og det ville heller ikke et bilde (som jeg heller ikke tok, jeg prioriterte å nyte). Men alle som har vært ute i naturen og tatt seg tid til å observere har nok hatt slike opplevelser. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg kan skjønne at noen mener det finnes «noe større» som har skapt alt dette flotte. Morgenstund har gull i munn, for en gangs skyld. Natten ble tilbragt under åpen himmel for en gangs skyld. Godt med frisk luft og en annen utsikt enn gul teltduk! I dag skal nesen vendes hjemover, med leir ved Nåvatnet. En liten stans ved Djuptjønna i stekvarmen gir resultatløst fiske, ved et for øvrig fint og interessant vann. Snedige formasjoner mellom Fjellskjækra og Djuptjønna. Vi gikk på tvers av samtlige søkk og daler. Noen bær tåler tørken bedre enn andre, i år må det være "kreklingår". Påfyll av viktige antioksidanter. Kort tid etter ankomst Nåvatnet skifter været. Heldigvis har vi lært av tidligere blundere og slått opp teltet FØR regnet kommer. Et par timers søvn mens regnet dunker på teltduken og vips så er det oppholdsvær. Jeg hiver meg rundt for å ta en siste fiskerunde, men så kommer jeg på noe. Forholdene tillater for første gang i sommer et BÅL! Vi telter på en blautmyr, og har et steinete nes, og fralandsvind. Hurra! Fiskestangen kastes unna i hui og hast og jeg formelig løper til nærmeste granklynge. Kveldens øyeblikk: store delvis rå kubber legges nederst, før mindre pinner stables oppover, med noe smått og knusktørt på toppen. Fyrstikken ripes av og føres inn blant tørrkvisten. Første forsøk mislykkes. Men så – små skjøre flammer tar tak. En liflig duft av brent gran finner veien til nesen, mens alt konsentrasjon går på å pleie og beskytte disse skjøre små ildtungene som jobber seg stadig større. Stadig grovere virke varmes opp og tar fyr og den velkjente knitringen til granveden tar til. Snart er de små flammene vokst seg store, til brølende dyr som roper etter mer virke. Jeg legger på noen større pinner og lener meg tilbake. Kjenner varmen bre seg i ansiktet, på hendene og nedover føttene. Jeg setter på svartkjelen og nyter selskapet av en god gammel venn – bålet! Mine kjære gode gamle venn - bålet! ydmyk vise ydmykhet ærbødighet vise ærbødighet TIL LIVET NATUREN Áillohaš, "Eanni, eannázan", 2006