Vinnerliste

Dessverre er bilder fra turen i stor grad tapt, men legger ved de som fortsatt finns. Søndag 31/5-09 Dag 2 Oppakermoen – Elverum Km.: 110,5 / 174 totalt Effektiv sykkeltid: 6.08 t. Snitthastighet: 18,21 km/t. Plutselig ringer mobilen og helt i ørska famler jeg rundt etter den. Det er guttungen som vil ønske pappa en god morgen. Godt han ringer i grunn, for nå er solen alt på teltduken og en blir helt groggy av den kvelende heten i teltet. Jeg hører svake lyder og skjønner at Günther allerede har startet dagen og er i gang med frokosten. Ellers er det helt stille og ikke tegn til liv rundt på plassen. Med tanke på gårsdagens lange kveld og lyse natt har vel de fleste en hard morgen framfor seg skulle jeg tro. Jeg drar ned glidelåsen og trekker pusten dypt. Luften er klar og den kjennes kjølig og frisk sammenlignet med varmen i teltet. Tipper det blir nok en fin og varm dag. Morgenstellet går raskt unna og snart er jeg i gang med frokosten jeg også. Jeg passer på å klirre litt ekstra med kopper og kar som takk til mine naboer som til tross for dårlig gitarspill og ditto sang, gjorde sitt beste for å underholde meg til kl. 04:15.
Min litt skjødesløse omgang med stormkjøkkenet traff nok ikke målgruppen helt, men det må ha fanget interessen i små barneører. Ikke lenge etter oppdager barnas faderlige opphav at månen og solen har byttet plass og jeg føler meg straks bedre og hilser et muntert; God morgen ! Jeg sitter fortsatt med frokosten når jeg vinker Günther av sted kl 08:30. Vi vekslet noen ord nå på morgenen og uten å planlegge noe håper vi å ses igjen. Det er slik at ennå er vår reiserute sammenfallende, så hvem vet. 
Rundt 10 er jeg også pakket og klar og tar fatt på grusveien opp mot rv2 som jeg skal følge videre. Det er ikke veldig mye trafikk nå på formiddagen og etter 50 min. grei sykling er jeg på Skarnes. En kort stopp på Esso´n for påfyll av vann. Det er greit å fylle når en kan. Og så inn i rundkjøringa og ut på nordsiden og jeg tar fatt på rv24 og skal holde meg på den noen timer framover. Jeg har vel syklet 1.5 t når en fin rasteplass ved elva kommer til syne. Har ikke sett veldig mange rasteplasser hittil og griper muligheten til å sitte på en sivilisert måte mens mat og kaffe nytes. Jeg veksler noen ord med en kar som fisker av elva rett nedenfor rasteplassen. Han lar mark og dupp ligge og setter seg ned for en felles kaffetår. Det er lett å komme i kontakt med folk når en er på sykkeltur og særlig når en reiser alene. Vi deler en hyggelig halvtime og så er koppen tom og sykkelen pakket. Mitt nye bekjentskap ønsker meg god tur videre og forbereder meg også på noen bakker litt lengre fremme. Dagens første lunsj er over og jeg tråkker i gang. Veien er flat og fin og med svak vind i ryggen går kilometerne unna. Etter en halv times tid tutes det og vinkes fra en bil som kommer opp på siden av meg. Jammen er det ikke søster og svoger som kommer kjørende. De roper et eller annet jeg ikke får tak i når de passerer. Noe senere har de stoppet og venter på meg i ei busslomme. Dette var overraskende og veldig hyggelig. Det blir nok en pause, men ikke av det langvarige slaget. De har litt snau tid for de skal til Elverum og hente vogna så de vil snart videre. De lurer selvfølgelig på om jeg vil sitte på, men sykler man, så sykler man, så jeg takker pent nei. På´n igjen og etter hvert får jeg øye på Storsjøen og sykler så forbi Songnabben camping som var mitt egentlige mål i går. Veien fortsetter flat og fin og hele tiden har jeg Storsjøen til høyre selv om den ikke alltid er synlig. Passerer Sand i godt driv og etter noen lange sletter legger jeg merke til at vinden nå har dreid og kommer fra nord. Ved Bruvoll møter jeg bakkene min fiskende «venn» varslet meg om. Leter fram et lettere gir, men når det jeg først trodde var ei kneik viste seg å være mer enn det, blir det vekselvis både sykling og trilling. Termometeret viser 30 varme og både rygg og nakke stekes. Selv om det er varmt nå, er den kommet brått på og insektene har ikke rukket å klekke. Jeg slipper derfor unna de mest plagsomme og er svært fornøyd med det. Jeg tråkker og går, jeg drikker og svetter og drikker igjen. Det flater litt ut og jeg koser meg på sykkelen. Sauer i veikanten og mye natur rundt meg og ikke for mye trafikk gjør dette til en trivelig dag. Langs Sætersjøen ligger en kjempefin rasteplass. Den er nærmest stapp full i det gode været så jeg sykler derfor forbi. Det går hele tiden oppover, men stigningen er også avbrutt av flatere partier. I nordenden av Harasjøen krysses en ferist og litt senere elva og jeg tar fatt på siste bakke opp mot Haraset. Jeg føler meg helt utslitt i varmen og kroppen føles like tom som vannflaska. Endelig er jeg på toppen og et skilt i veikanten forteller at bakken framfor meg har 7% fall. Rett etterpå ”faller” først forhjulet så bakhjulet oppi et realt hull i asfalten. Det smeller hardt i dempegaffelen og fra et tungt lastet bakhjul. Jeg er så sliten og med svetten rennene i fjeset og ned i øynene så jeg ikke hullet og greide å treffe oppi med begge hjulene. Bakken viser seg å være skikkelig bratt og jeg holder igjen på farten så godt jeg kan. Subbelyd fra bakhjulet tyder på at det fikk seg en klem. En dame tar meg igjen og så en til og de suser videre ned bakken. Selv holder jeg langt lavere hastighet, men ruller likevel nesten helt inn i Gata, altså stedet Gata, for det heter så. Gata er ikke stor, men den har bensinstasjon og jeg tar sikte på den. Vakler inn etter 2 Cola og drikker den ene før jeg når disken. Den andre skal jeg ta utenfor og der står de 2 spreke sykkeldamene som suste forbi meg i sta. De gir meg gode råd om veivalget videre mot Løten for å unngå den trafikkerte rv3. Jeg takker for tipsene og går for å fylle flaskene, også de 2 nye. Skal ikke slippe opp for vann en gang til nei. Når jeg kommer ut igjen er damene borte og mens jeg ruller videre prøver jeg å huske høyre, venstre over eller under rv3. Litt lengre framme får jeg se den ene av damene stående ved siden av sykkelen og tenker hun kanskje har trøbbel med sykkelen. Men nei da, hun har bare ventet på meg her i krysset for å se til at jeg tok av på rett sted. Utrolig, tusen takk ukjente dame!! Jeg ruller over rv3 og mot Romedal som visstnok er gamleveien mot Elverum. Det er svært lite trafikk og jeg har en følelse av å ha syklet feil. Mener jeg for lengst burde ha vært mer mot øst så jeg stopper og kartet sjekkes igjen. Nå er det sånn at bilkart i 1:335 000 kan gjøre navigeringen utfordrende fra tid til annen. En globus hadde gitt deg bedre oversikt mente bror min sist vi snakket sammen. Vel vel, etter en tid kommer jeg til et skilt som peker mot Løten og det er ikke langt heller. Usikkerheten skifter nå til lettelse der jeg følger rv3 det siste stykket. Et skilt viser vei til Rokosjøen camping og sliten som jeg er frister det å ta kvelden der.
 Jeg stopper i stedet på bensinstasjonen rett ved og legger meg ned i gresset en stund.
 Henter meg litt inn og så er det fram med mat og drikke. Kartet sjekkes igjen og jeg finner ut at Elverum er ca 15 km. unna og det er bare litt lenger enn inn til Rokosjøen camping.
 Mat og drikke samt oppløftende fakta er rene vitaminbomben og lett til sinns er jeg snart på veien igjen. Og her sitter jeg nå, på Elverum camping, mett, ren og sliten. Jeg tok inn de milene jeg ikke greide i går. Nå er jeg på skjema igjen og det liker jeg.
 Det hyggelige er at mens jeg sitter og spiser middag ankommer en glad Günther. Gøy at han også valgte å slå seg til her ved Glommas bredder. Han slår opp teltet straks bortenfor mitt og vi er igjen 2 glade syklister blant vogner og bobiler.
 Elverum camping er et svært godt valg for oss teltere. Her ligger fine teltplasser ned mot elva og kr. 65,- inkl. dusj er nok til å lokke fram smilet hos meg. Ønsker du avveksling fra syklingen, eller har en hviledag her er Skogbruksmuseet nærmeste nabo og kan virkelig anbefales. Det er også gangavstand inn til sentrum med godt utvalg av forretninger. Har nettopp snakket med Günther om dagens etappe og det viser seg at vi har syklet samme vei uten å ha sett hverandre. Mens jeg synes dagen har vært krevende hadde Günther en helt annen oppfatning av dagens etappe. Hmmmm... Nå er klokka 21:45 og jeg sitter fortsatt i T-shirt, men dagens varme er i ferd med å svinne. Vasket sykkeltrøye og bukse litt tidligere i dag, men er i tvil om de tørker til start i morgen. Fortsettelse følger…

Varmeste laget nær deg. Gå heller for reinsdyr om du har mulighet. Det er enda varmere enn sau. Underdyne, eller underquilt er det som funker best i min erfaring. Frem til da ville jeg lagt saueskinnet øverst.

Erfaringsmessig vil jeg ikke anbefale Piko til padling om man skal leke litt i vannet samtidig, plugg og gjennomføringer på ledningene holder ikke helt tett å det oppstår irring som gjør at den slutter å fungere som den skal. Man får såklart fikset det på garanti samt tilbud om lånelykt mens den er på service men er utrulig tungvindt å holde på slik, har min 2019 mod inne hos Lupine etter kun å ha vært i bruk 1 uke hvor den satt på hjelmen samt ble med noen turer i vannet. Forøvrig flere jeg kjenner som har samme oppfatningen. Veldig kjedelig for er en bra lykt som skal tåle dette i henhold til spec ihvertfall.

Jeg har heller ikke noe problem med denne lengden. Men mange får problemer. Tømrere vil oppleve av isolasjonskniven deres blir ulovlig , gartnere og hage entusiaster vil oppleve at ryddekniven deres blir ulovlig og selvfølgelig , de som måtte ha en machete vil pr. definisjon bli kriminelle . Selv om de aldri har gjort noe kriminelt , eller planlegger å gjøre noe kriminelt. Mens gjengkrimininaliteten vil fortsett som før. Ingen eksisterende problemer blir altså løst , mens mange nye blir produsert. Med andre ord ganske typisk politikerarbeid...

Egentlig skjønner jeg ikke helt dette med forbud mot machete. Machete er en stor kniv, og vi har allerede en forbud mot alle slags kniver på offentlig sted dersom de ikke bæres med "aktverdig formål". Er det forbudt å bære liten kniv er det jo selvsagt like forbudt å bære stor kniv.

Her har du en kar som har vært på en lengre tur i Børgefjell og skrevet litt om det. http://teltlivet.no/2016/09/15/en-sommer-i-borgefjell-to-maneder-pa-tur-del-1/ Kjenner jeg blir "litt" misunnelig. Jeg var der en snau uke i sommer og det var alt for lite.

Da spøker det for kniver som store samekniver, Brusletto Villmann og lignende. Alt mens de som virkelig misbruker kniv og andre våpen som vanlig gir beng i eventuelle forbud. Heia Norge..

2019 går mot sin slutt og har av forskjellige grunner vært et turfattig år for undertegnede. Følgelig har jeg ikke noe nytt å skrive om, men jeg har noe gammelt. Har du noe fornuftig å gjøre, så gjør det. I motsatt fall skal jeg med glede ta deg 10 år tilbake i tid. Dette er året da det skal vise seg at over 900.000 mennesker her i Norge smittes av Svineinfluensa og 29 av disse dør. Det er også året Alexander Rybak vinner Melodi Grand Prix med låten Fairytale. Ellers preges nyhetene av finanskrise og arbeidsledighet og trøbbel i NAV. Men det er også året jeg skal legge ut på min første lengre sykkeltur på mange år. Fortellingen er et utdrag fra dette årets turdagbok og den lyder så her og starter nå: Det hender jeg går rundt i det daglige og tenker; «Om jeg bare hadde fri, frihet til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil» ja da kunne jeg ha dratt på fjellet, eller skauen, eller sykkeltur, ja jeg kunne reist både hit og både dit. Ja det er akkurat slik det er. Noen ganger så går det slik man "håpet" det skulle gå. Til Røros på sykkel. Fredag 29/5-09 Forberedelse. Forberedelsene til denne sykkelturen startet ved en tilfeldighet for 2 dager siden. Jeg sier tilfeldighet, for riktignok hadde jeg i lengre tid gått og syslet med tanken om en litt lengre sykkeltur, men det var altså mest i tankene.
 Men så klaffet altså alt, eller nesten alt. Kona jobbet og guttungen hadde sin skole, men jeg hadde fri, så det måtte bli en tur alene.
 Nå måtte ting skje fort for jeg hadde sjekket været og ville utnytte finværet som var varslet for Pinsen. Jeg hadde for et par uker siden foretatt full service inklusive bytte av hele drivlinja. Sykkelen var perfekt og kjentes nesten ny ut. Etter flere år med familieorientert fokus og lite tid for egne prioriteringer manglet det meste av helt elementært sykkelutstyr for langtur. Siste sykkeltur med litt lengde var for over 25 år siden og mye måtte nå oppdateres og dette måtte rett og slett på plass før avreise. Så jeg gikk til innkjøp av bagasjebrett og sykkelvesker på onsdag. Dette ble behørig montert og testet på torsdag. Maten ble kjøpt inn på fredag, altså nå i dag. Nå utover kvelden finner jeg fram alt jeg vil ha med. Formiddagen i morgen skal jeg bruke til å pakke det jeg må ha med. Jeg må tenke nøye gjennom hva som trengs på turen. For eksempel er det jo kjempevarmt i dag, men for bare 2 dager siden var det iskaldt. Været skifter fort så tidlig på sommeren og det gjelder å være forberedt samtidig som lav vekt må prioriteres. Det er ganske utrolig hvor mye du kan få med deg på en sykkel og det er helt utrolig hvor tungt det blir i bakkene. Forberedelsene går sin gang og jeg har tenkt litt på forskjellige alternativer. Det har gått på å ta tog, buss eller fly til et startsted for så og sykle hjem. Men etter litt fram og tilbake er dette forkastet og valget har falt på avreise hjemmefra. Først og fremst har det sammenheng med en litt irriterende kneplage. Skulle dette bli et problem er returen enklere om avstanden er kort. Man bør jo også ha et mål med turen og med tiden har Røros utpekt seg som et fornuftig sted å besøke. Klokka har nå passert midnatt og det er allerede blitt lørdag. Jeg burde vært i seng, men jeg er oppspilt og mange tanker surrer rundt. Legger meg likevel, natti-natti. Lørdag 30/5-09 Dag 1. Løken – Oppakermoen Km.: 63,5/ 63,5 totalt Effektiv sykkeltid: 3.52 t. Snitthastighet: 16,65 km/t. Var oppe veldig tidlig i morges etter en kort og dårlig natt.
 Jobber nå på spreng med utvelgelse av det jeg må ha med på turen. 
I all hovedsak dreier det seg om mat og klær da ting som telt, sovepose, underlag og stormkjøkken er helt nødvendige basiselementer. Jeg foretar kontrollveiing underveis og gjør nye valg ut fra det. Endelig er sykkelen pakket og jeg er drivende våt av svette. Jeg tar en rask dusj og så triller jeg ut av tunet kl.12:30. Kona og guttungen vinket jeg av sted for et par timer siden da de skulle til Nebbursvollen i Lillestrøm for å bade. Jeg dreier nordover, ut fra Løken og følger Linna som en gang var traseen til den smalsporede jernbanen Tertitten. I dag er dette gang og sykkelvei mot Bjørkelangen.
 Været er skikkelig sommer med vindstille og 25 – 27’C. Fra Bjørkelangen og videre mot Aursmoen velger jeg hovedveien rv170 og tar første stopp ved Binderssteinen på Lierfoss. Binders steinen. Binderssteinen på Lierfoss kan friste med mer enn en stein. Her er i tillegg en fin plass å ta en rast, eller kanskje som overnattingsplass om kvelden er i anmars. Det er selvfølgelig også litt historie knyttet til steinen.... Johan Vaaler søker i 1899 patent i Tyskland på ei papirklemme han hadde utviklet, og patentet blir da også godkjent 2 år senere. I 1920 årene er en norsk ingeniør på besøk i et Tysk patentarkiv og han finner tegningene til Vaaler. Han ser ikke spesielt nøye på ”Binders”-tegningene, men gledes over at det er en nordmann som står bak oppfinnelsen. Misforståelsen er dermed opprettet og lever så videre i beste velgående. Imidlertid er det engelske firmaet Gem Manufacturing Company opphavet til bindersen slik vi kjenner den idag. Deres produksjon hadde allerede vært igang noen år på den tiden da Vaaler søkte sitt patent. Binders-steinen på Lierfoss viser et innriss av den originale papirklemmen til Vaaler og prøver således ikke å utgi seg for å være noe som helst annet enn nettopp det Vaaler fikk patent på. Ved Aursmoen tar jeg til høyre og følger rv171 til Snippen. Der tar jeg til høyre igjen og i landlige omgivelser fører rv175 meg til Årnes. Neste delmål er Skarnes og helst ville jeg holdt meg på denne siden av Glomma, men mangelen på campingplasser tvinger meg over elva mot Vormsund og trafikkerte rv2.
 Jeg tar inn på rv177 og sykler over brua og ser folk bade fra noen flytebrygger og båtplasser. Det ser kaldt ut, men samtidig også deilig tenker jeg, der jeg svetter meg fram. Framfor meg, i bakkene etter brua ser jeg en syklist som går og triller sykkelen. Av oppakningen ser jeg at vedkommende er ute i samme ærend som meg selv. I det jeg nærmer meg har han stoppet og står å lener seg mot sykkelen. Jeg triller sakte opp på siden og ser at han antakelig er noen år eldre enn meg. Jeg spør om alt er vel; Jo da, alt er bra sier han og forklarer at han startet fra Ekeberg camping i Oslo i dag tidlig og at han følger kroppens tempo. Jeg sier meg enig i viktigheten av å lytte til kroppens signaler og forteller videre at min tur startet hjemmefra. Günther ankom med Kielferga i går og er fra Tyskland. Nå er han på vei nordover og har akkurat så mye tid på seg som det tar å nå målet. Vi ønsker hverandre god tur videre og så setter jeg sykkelen i bevegelse igjen. På rv2 er trafikken gjerne tett, men i dag er det ikke så ille. Det første stykket sykler jeg også på gang og sykkelvei før den tar slutt. Etter 5–6 km får jeg se skilt til Frognerstranda camping og finner ut at dette er langt nok i dag. Det er lurt å ta det litt med ro de første dagene så jeg svinger av og følger grusveien nedover mot elva og campingen. De tar vel imot meg og jeg betaler kr.110,- for en teltplass og da er dusj inkludert. Det er mye folk på plassen og det skyldes vel Pinsehelg og godt vær. Jeg finner meg en plass mot elva mellom bobiler og vogner og slår opp teltet. Litt senere i bakken ned mot campingen får jeg se det kommer en syklist og jeg gjenkjenner Günther. Vel, om han heter Günther vet jeg ikke, men jeg kaller ham det for meg selv. Tror han også synes det er hyggelig å se meg igjen og han reiser teltet sitt rett i nærheten, så da er vi i hvert fall 2 teltere her. Rundt om på plassen sitter folk i skyggen, noen soler seg og andre bader. Selv tar jeg en dusj og så er det middag. Litt senere kommer vi i prat igjen Günther og jeg, og han forteller at hans mål er Trondheim og kanskje helt til Bodø om kroppen holder. Jeg forteller om mitt mål, men passer samtidig på å tipse ham om rv17, Kystriksveien, om han velger å fortsette mot Bodø. Strekket har mange ferger som gir et koselige avbrekk, vakker natur og relativt liten trafikk , i hvertfall sammenlignet med E6. Pinseaften og klokka er blitt 21:00 og det begynner å bli mange lystige sjeler her denne varme og gode kvelden.
Jeg trekker meg tilbake i teltet og legger meg oppå soveposen. Skjenker opp en kaffe og studerer kartet og morgendagens etappe. Det er jo sånn at jeg i grove trekk har sett meg ut campingplasser og provianteringsmuligheter, mens traseene har vært mer løselig planlagt. Det gir meg mulighet til å velge veien mellom delmålene ut fra dagsform, vær og vind. I dag var jo egentlig målet å overnatte på Sognnabben camping ved Storsjøen i Odalen.
Siden jeg startet så sent på dagen viste det seg fort at det var et urealistisk mål. Så i stedet for å fortsette på rv175 fra Årnes mot Skarnes ble det i stedet rv2 og overnatting her. Jeg liker å ha et mål, men elsker fleksibiliteten i et ikke alt for stramt opplegg. Er jeg heldig med vinden i morgen håper jeg å kunne ta inn litt av dagens tapte distanse. Nei, nå får jeg ta kvelden og håper sannelig det blir stille på plassen etter hvert. Fortsettelse følger….

Holdt tilfeldigvis på og pakke ned utstyr siden nyttårsturen ble parkert før avreise i dag morges. Thermarest Neoair Xtherm Large (196 x 63 cm ligger oppå Downmat 9 LW (195x65 cm ) - cm mål ihht spec., ikke målt:

Nei. Har brukt det før i "gnisthull" i dunjakka. Funker en god stund siden det er så fleksibelt. Blir ikke pent, men jeg går ikke på dunjakkedisco heller 🤗 Blir spennende å se. Er ikke så mye styrke som trengs på akkurat det området der. Ville vært verre på skuldre eller andre slitasjepunkter.

Få tak i «90 dager på loffem i børgefjell» av lars monsen Eller les den på nb.no https://www.nb.no/items/d28bc7a3a230aa57ad030287c87d7595?searchText=&page=9

Fant et spørsmål lignende ditt på et mtb-forum. De anbefalte en Solarstorm boks. Ser ut som den du avbildet. Så lenge det ikke er noe ekstra elektronikk inne ibde orginale batteriene dine burde det funke. Edit: Nå ble XXL sine Olight lykter faktisk aktuelle on jeg vil ha kraftig lykt etter hvert Edit2: Om de gamle batteriene til sykkelykta er døde uansett kan du jo ta de fra hverandre og sjekke konstruksjonen. Edit3: https://forums.mtbr.com/lights-night-riding/review-new-solarstorm-2s2p-8-4v-water-resistant-4-x-18650-battery-case-bicyc-943638.html 😛..mobilformatering

Hør på budgetlightforum, candlepowerforums eller /r/flashlight om du vil være sikker på at lykta ikke sier poff

Man burde jo etter hvert lære at det er sjefen i huset man bør snakke med om ting som skjer på kjøkkenet... så etter litt graving i plastavfallet etter tips fra fruen så fant jeg denne; Litt slingring til sidene med perfekt høyde med null slingring. Riktignok ikke skrulokk slik jeg egentlig kunne tenke meg men det funker som en løsning inntil jeg kommer over noe som passer.

Sammenlignet med mange andre butikker så har outhnorth ganske gode priser på bl.a Nalgene falsker. Eksempel: Termotrekk til 1 L flasker kr 146 Pris Fjellsport: 349 Nalgene 1 L flaske kr 76 Pris Fjellsport kr 199

Dårlig med sushi-sjapper der jeg bor, men jeg bruker å ta vare på ymse emballasje med tanke på gjenbruk. For eks passer Trangia brenneren ned i alle disse, men for et to av de går det to i høyden, så man må være litt kreativ og finne andre ting som kan fylle rommet.... Vanish i plastboks med skrulokk: www.vanish.no/produkter/pulver/vanish-oxi-action-pulver/ Kokosfett i plastboks med skrulokk: no.iherb.com/pr/jarrow-formulas-organic-coconut-oil-16-fl-oz-473-g/2506 Valnøtter i boks (åpenbart ikke tett, men beskytter jo): villahov.blogspot.com/2014/10/ikke-kast-boksen-del-2.html Du (Naturfilosof) får fortelle oss om du finner noe lurt/mer optimalt, sikkert flere som kan ha interesse hva løsningen blir ....

Møkkaværet har etablert seg aller lengst nord på Trøndelagskysten, med sørvest kuling, regn og plussgrader. Tur i terrenget fristet ikke, søkkvått på toppen med is under. Ble derfor en times gåtur på asfalt som substitutt i dag, ut til midten av Nærøysundbrua - der blåste det såpass at det ble balansetrening utav det Fikk ellers testet om den største Mountain Hardwear Cyclone-jakken min ennå var tett, den er laget med NeoShell-membran som har lavere vannsøyle enn mange andre membraner - men til gjengjeld skal den "puste" godt. I motvinden på tur utover mot brua drev regnet med lav vinkel mot framsiden av jakken, og da jeg kom hjem, var det fukt på brystet på mellomlagsjakken - men ellers var det tørt overalt Da er nok stoffet i seg selv fortsatt potte tett, men frontglidelåsen og de spesielt de to glidelåsene til de høyt plasserte lommene greier ikke å motstå regn som piskes inn i dem av sterk vind. Vel, vel - sånn er det vel bare. Her er tilbakeblikk mot Rørvik. fra brua Ellers var det en forfriskende tur, som ga en smak av naturen selv om det ble mye betong og asfalt i omgivelsene

Nå som 2019 går mot slutten er det på tide å se tilbake på alle de fine øyeblikkene dette året har gitt! Denne videoen viser noen høydepunkter fra turene jeg har vært på i 2019! Ses i 2020;)

Tusen takk for denne overveldende responsen. Selv om den slettes ikke var forventet må jeg bare si at den både varmet og inspirerte. For akkurat inspirasjonen har vært på bånn, ikke minst pga kneet som er lite samarbeidsvillig. Så ble det å dra til Benidorm nok en gang, og det er "greit" å gå på stranda. Noen timer brukte jeg på å konstruere en ny ovn også. Konstruere og konstruere, likevel løsningen min har jeg tro på. Men når jeg trengte en skikkelig oppmuntring dro ut skuff nr 3, og jammen hadde jeg tatt med det oppblåsbare liggeunderlaget, myggnetteltet og en pose Real. Og plutselig var jeg i gang - igjen. Først måtte kneet herdes. Fikk låne en gammel tregirs damesykkel, festet kokekaret til sykkelstyret med strips slik at jeg hadde med meg nok vann, og så bar det ut i trafikken (jeg hadde tatt med hjelp og refeksvest også) Og etter 14 dager sykkeltrening ble kneet innhyllet med gelpose og støttebandasje, nå var jeg klar for fjelltur. Et lite skår i gleden var at kona selvfølgelig hadde gjennomsluet meg. Også hun hadde vært i skuff nr 3 og lagt sammen 2 og to. Så da jeg pakket sekken fikk jeg klar melding. "Jeg er ikke født i går, liggeunderlag, myggtelt og Real blir her"! Ja, ja, der gikk den planen i vasken. Jeg hadde nemlig tenkt å ringe ut på dagen og spørre om det var greit at jeg overnattet i en hule. Jeg må tilstå at jeg var ganske spent da jeg la i vei. Første del av ruten, 4 km, gikk rimelig oppover, men det gikk temmlig bra, det eneste jeg savnet var gåstavene, men de ble ofret til fordel for 4 underbukser i kofferten. Og etter et par timer nådde jeg turens høyeste punkt, hvor jeg kokte kaffe og spiste matpakka, . Og så var det hjemturen. Jeg hadde to valg - å gå til nærmeste landsby 10 km unna og håpe på å finne en buss, eller gå rundt fjellet. Uykkeligvis valgte jeg å gå rundt fjellet. (Ikke den inntegnede ruten, men ved forten av fjellet, mellom skogsbeltet og snaufjellet) 'Ulykkligvis? For noe tull, Stien der var bedre enn den jeg hadde gått opp. Men det var før jeg jeg hadde passert "no point to return" nedstigningene. Gru og redsel, og stien - hvor var den? Borte vekk i lange perioder. Som dere skjønner jeg kom meg ned og jeg gav meg selv et løfte for annen gang i livet. Aldri mer den ruten! Og endelig kom jeg meg hjem - og ble møtt av resepsjonsvakten. Et øyeblikk eller to bare så han på meg og kom det: "Hospital, hospital" Og ved første øyekast så beina mine en smule dramatiske ut. Det var ikke fritt for at jeg hadde vært bort i et tornekratt eller to, og fordi jeg går på blodfortynnende medisiner etter et hjereinfarkt for noen år siden blør jeg fort og mye. Her et blide fra en tidligere tur hvor jeg skrubbet meg litt . Det ser mye mer dramatisk ut enn det det er. Det tok litt tid med å overbevise han at jeg ikke trengte ambulanse (og det er helt sant), og da kona traff han litt senere var han ganske så oppgitt. Det ble med den ene turen, fordi det var ikke så lenge før jeg skulle operere skulderen. Og tidspunktet for dette hadde jeg kjempet gjennom at måtte skje en uke etter hjemkomst. Og nå er det gjort. 9 desember. Kirurgen må vel være kvalifisert for medlemsskap i "Jern og metallarbeiderforbundet". For jeg har jo en plan for høsten. og vil sikker trenge mye tid på opptrening slik at jeg er klar for Femunden.

Jeg har lenge hatt lyst til å gå Snytindhytte-ruta fra Sigerfjorden. Jeg har prioritert padling foran gåing i marka de siste årene, så jeg har ikke helt sett for meg å gå den på en dag ut fra formen. Men nå hadde jeg begynt å tenke på å gå den med overnatting faktisk, underveis. Det hadde jeg tenkt litt på akkurat den dagen det kom melding fra Inger, med spørsmål om jeg ville bli med på en tur til Snytindhytta – men hun tenkte å gå fra Løbergbukta. Derfra har jeg kun gått på senhøsten, og det sverget jeg at jeg aldri skulle med. En kjedelig dal man går i bunnen av, langs våte myrgreier og denslags, såvidt jeg husket det. Men når vi skulle gå to stykker, så åpnet det jo for helt nye muligheter – vi kunne sette en bil i Sigerfjorden. Da kunne vi plutselig gå opp fra Løbergbukta, som var en lettere rute – og så gå ned til Sigerfjorden, som er noe lettere nedover enn oppover. Jeg ble med, så her på bildet er vi på tur innover Løbergdalen. Inger er jo i om lag tusen ganger bedre form enn meg, men hun hadde lovet å ta det med ro så jeg skulle greie å henge med. En og annen bekk underveis var fint krydder på turen. Her har vi kommet litt lenger inn dalen, og det begynner så smått å bære oppover. I solskinn var den slett ikke så kjedelig og trasig som jeg husket. Hytta ligger på rundt fire hundre høydemeter bare, men vi må opp på fem hundre først. Ikke allverdens, det er derfor vi går denne veien opp – det er også noen kilometre kortere enn Sigerfjord-ruta. Ny bekk, og frodig grønt opp mot røffere fjellsider. Her har vi kommet til Regnhellaren. Ikke så mye regn i dag, heldigvis. Vi trengte jo ikke egentlig kart, løypa er godt merket. Men det er med likevel, god trening i kart bruk å følge med på kartet uansett. Nå begynner det å gå oppover ja! Utsikten blir stadig finere utover dalen. Vegetasjonen endrer seg litt oppover. I tillegg til at det er høyere opp, så er dette området mye i skyggen. Snø! Nå følte vi oss jo nesten som vi var på høyfjellet! Straks er vi oppe, og har stort sett bare bortover og nedover igjen til hytta. Det var i grunnen på tide, det begynte å kjennes nå at jeg ikke har gått allverdens i marka tidligere i sommer, spesielt med sekk. Sprek grønnfarge på denne! Noen som kjenner til hva den heter? Oppe! Nå er det bare litt bortover og så nedover – nuvel, den nedoverbakken kan bli interessant nok, etter å ha gått så pass langt først. Men det er i hvert fall ikke langt igjen. Der! Der nede ligger hytta, så nå er det bare nedoverbakken igjen. Vi hadde betalt overnatting på forhånd, men fristen for å nå fram til hytta og ha reservert seng er så tidlig at det var ikke sjans å rekke på en fredag om man ikke har fri fra jobb. Så vi var litt spente på hvor fullt det ville være på hytta. Folk var det, men vi fikk hver sin seng på et rom med noen utenlansske menn, en far og sønn. De gikk tidlig til sengs og var tidlig borte på morran, så det vil være drøyt å si at de var noe bry. Folk sto generelt overraskende tidlig opp egentlig. Men det var litt forskjellig folk skulle når de dro herfra, blant annet var hytta en stopp underveis på en tur med lang marsj videre denne dagen. Sistnevnte skulle i retningen vi ser her. Vi derimot, skulle opp til Løbergsdalsskardet vi ser her, og så videre opp mot venstre og bortover fjellene. Det er noen år siden jeg fikk lyst til å gå denne ruta, men det har ikke passet bra før nå. Vi hadde hele dagen på oss, så vi tok det med ro ved hytta ei god stund før vi tok på tur. Det skal jo vaskes ut av hytta etter oss, også – og fint vær som dette må jo nytes. Dette er hovedhytta. Tofarget tak kommer av at den har vært bygget ut for noen år siden (2012), med ei ekstra soveavdeling. Hytta, som er kåret til Norges råeste toppturhytte, er så populær at det var nok lurt. Vesterålen turlag markerte jubileumet til grunnloven i 2014 med denne varden med minneplakett. Her blir den nok stående. Her ser vi bortover der ruta går ned mot Djupfjorden, ofte brukt vinterrute. Sist jeg kom hit kom jeg opp i ura cirka midt i bildet (fra Blokkenvassdraget), og gikk ned til høyre for vannet vi ser (Djupfjordruta) etter å ha blitt innelåst på hytta. Dette vannet, og vannene nedenfor var det jeg fulgte opp med packraften sist. Det gjør jeg neppe igjen, for å si det sånn. Men tenk at med så mye folk på hytta, så fant jeg moden multe bare kort gangavstand fra den? Den var slett ikke alene heller! Jeg spiste til jeg ble passelig småkvalm, og ga hyttevertene beskjed om hvor resten sto. Så kunne de sørge for at de ikke bare sto der og ble dårlige, det ville jo vært for galt. Etter multefråtsing og utvask var vi klare for turen nedover til den ene bilen. Her med hyttene (Snytindhytta består egentlig av tre bygg) og Møysalen i bakgrunnen. Her har vi gått opp første lia, og tatt av i skardet videre oppover. Inger står og ser bortover veien vi kom opp kvelden før. Har det vært lemenår nå, tro? Det var i hvert fall all verdens masse skit, og jeg mistenker lemen sterkt – noen som vet med sikkerhet? Puh, det er varmt i dag. Vi måtte litt opp innimellom, men faktisk mindre enn fryktet. Det hadde jeg også regnet med, etter å ha finstudert kartet mer før vi gikk. Men jeg er glad jeg gikk en annen vei ned sist, da det hang tåke her oppe. Stor snøflekk! Tøft! Det er jo litt stilig i august, da. Utsikt til havet langt der borte, faktisk. Såvidt. Så er det vel Øvre Vangpollvatnet, det stor her nærmest tror jeg. Vi hadde god tid til å stoppe og kikke på utsikten jevnlig. Det er vel liten grunn til å stresse i så flott terreng. Ei vaskeekte steinur! Den var bedre å gå enn det kan se ut for. Sjekk det brune fjellet. Det var helt oppsmuldra, bare grus liksom. Kan dette være en issoleie? Her bortover skal vi. Akkurat her var vi litt i tvil om akkurat hvor ruta gikk, men det er heldigvis godt merket de aller fleste steder. Vi vet at det i hvert fall nå skal gå mye nedover resten av turen. Det ble lunsj på vei nedover, dere ser nå har vi det morkne grusfjellet til venstre for oss, vi har gått forbi det. Variert terreng var det, og det var mer enn en gang jeg var glad jeg hadde drasset med meg stavene. Det hadde vært upraktisk å vrikke foten her et sted, med staver kan man kjapt slenge vekta over på dem istedenfor foten hvis man kjenner at det holder på å skje. Jeg berget meg i hvert fall en gang på det. Her tror jeg vi ser videre innover Tverrelevdalen. Dette hadde nok vært et fint sted å ha leir hvis man tok dette som en rolig tur med overnatting underveis, sånn som jeg opprinnelig hadde tenkt hvis jeg skulle gått motsatt vei. Men det er fullt overkommelig på en dag også, altså, det er ikke det. Ved det nederste Tverrelevvatnet, så ser vi vel ned Tverrelva her. Tror det er tatt cirka fra brua øverst i elva. Derfra var det ei stigning med mye blåbærspising, bortover langs ei ganske bratt side, og så bar det ganske jevnt nedover til bilen. Men her var vi kommet i multebærland, så det ble jevnlige stopp underveis. Grønt og frodig her nede. Denne turen var minst like flott som jeg hadde sett for meg. Men i den (dårlige) formen jeg var i, så var jeg i grunnen glad for at jeg gikk den nedover. Jeg var også glad for at det ikke var lenger enn det var, for det var noe som begynte å halte kort tid før vi var ned. Husker heldigvis ikke lenger om det var kne eller ankel… Men det gikk bra, og i grunnen langt bedre enn jeg hadde regnet med ut fra (antatt) formen. Flott tur, takk for turen!

Hei, det ser ut som en Strømeng-kniv, og skaftet er laget av bjørk. Jeg ville lagt det i et bad av kokt linolje (fås billig på Biltema) til det er skikkelig trutnet. Du kan også ta kontakt med Strømeng på www.samekniv.no og få råd fra dem. Her er hva de skriver om vedlikehold: " Samekniven fra knivsmed Strømeng kan brukes i generasjoner. For å ha full glede av kniven i mange år, anbefaler vi deg å følge noen enkle råd: Når kniven skal ut av slira, klemmer du inn slira øverst på flatsiden. Da hindrer du at slira blir oppskåret. Samekniven produseres som oftest med blad av karbonstål og skaft av bjørk. Vask derfor aldri kniven i oppvaskmaskin. Skaftet er laget av saktevoksende bjørk som er behandlet med kokt linole eller beiset. Skaftet kan etterbehandles med kokt linolje, møbelolje etc. Er kniven blitt våt eller fuktig etter bruk, tørk godt av bladet før kniven settes tilbake i slira. Slik unngår du rust. Bladet oljes før lengre tids lagring. Vi anbefaler at du benytter våpenolje, multifunksjonsolje (CRC 5-56, WD40 eller lignende.) Alle våre knivblad har rett egg, slik at du enkelt kan slipe opp kniven selv. For å slipe kniven kan du benytte sakteroterende slipestein, skjerpestål, bryne, diamantbryne etc."

https://hagesaks.no/produkt/super-turbocut-saga/ Ei helt rå sag!

Vi brukte disse på 60 og 70 tallet i Forsvaret. Ingen slager minnes jeg. Regner med at Brynje er et bedre produkt. Det ble sagt om fiskegarntrøye: Helse i hver hull. Om det er sant må jo Brynje være bedre med adskillige mere hull. Har sett at Forsvarsbrukt selger disse.