Vinnerliste

Eg bur i Finnmark for tida og var på jobbreise til Alta. Alta har to hotell og av ein eller annan grunn kanskje ubevisst og kanskje bevisst så var eg seint ute og alle hotella var difor fulle. Å bu på hotell er jo gøy ei stund, men etterkvart er hotell og hotellas luksus slik som med penger og andre ting at ein må ha meir av det for at ein skal få same effekt. Så eg har blitt litt lei. Sidan hotellrom uansett ikkje lenger var aktuelt kunne eg ha budd på ein campingplass eller gjestgiveri eller noko i den duren. Men det freista heller ikkje. Løsningen på det heile var å bu i telt. Eg tok med meg mitt nyinnkjøpte knallrøde Hilleberg Saitaris telt og budde eit lite stykka utanfor Alta, nemleg i Kvenvik. Her ser dykk kor Kvenvik ligg i forhold til Alta: https://norgeskart.no/#!?project=norgeskart&layers=1002&zoom=10&lat=7780126.65&lon=812359.58&markerLat=7778360.10330394&markerLon=809662.1575330137&panel=searchOptionsPanel&sok=Kvenvik Og her ser dykk litt meir presist kor eg budde: https://norgeskart.no/#!?project=norgeskart&layers=1002&zoom=13&lat=7777741.28&lon=810722.61&markerLat=7778360.10330394&markerLon=809662.1575330137&panel=searchOptionsPanel&sok=Kvenvik Eg budde midt mellom Kvenvannet og Kvenvikvannet. Kurset varte i to dager, ein mandag og ein tirsdag. Eg tok båt frå Hammerfest til Alta med båt på søndags kveld. Og tok så taxi til Kvenvik. Der var det bekmørkt og eg gjekk to-tre kilometer på skogvei. Fann så ein fin rasteplass ved eit vann, ein meter ifrå vegen og slo opp det ganske store teltet mitt. Dagen etter tok eg turen til Alta med taxi, og etter kurset drog eg tilbake igjen til min lille bolig og steikte pølser og såg på naturen og tenkte djupe tanker. Dag 2 gjorde eg akkurat det same. Så drog eg heim til Hammerfest om natta og var framme i Hammerfest i halv tre tida. Dette var eit lite eventyr og eg syntes det var ei meir minneverdig oppleving enn om eg hadde budd på hotell, for ikkje å snakke om gjestgiveri/campinghytte med felles bad etc. Elles la eg også merke til at 1) eg kan bære veldig mykje vekt ein dag eit begrensa antall kilometer og 2) eit større telt føles mindre kummerleg ut, spesielt i kulde. Det store teltet er jo ikkje varmere pr. se, men det at det var litt meir boltreplass i det teltet enn i Aktoen gjorde at eg trivdes betydeleg betre. Eg kjem til å legge med nokon bilete i ein post under viss det skulle vere av interesse.

Det gir jo bare cred når turutstyret ser skikkelig brukt ut. 😉

Hvorfor stenge tråden? Tipsene er vel like reelle neste år?😉 Norway bussekspress kjører forresten Haukeliekspressen nr 180 fra Oslo og korresponderer med Telemarkekspressen nr 182 fra Tønsberg for de som kommer den veien, bussen stopper nå også på Ulevå ifølge rutetabellen. Ekspressbussene møtes i Seljord og man går over til Haukeliekspressen der til opplysning. Hilsen ex express bussjåfør😊

Og derrr, etter så mange innlegg pro rødt enda jeg egentlig ikke liker lyset i rødt telt, fikk jeg lyst på rødt telt igjen.... Må ta meg sammen ass..

Ferdigbleket? Nei takk. 🤣

Har Hilleberg Unna i rødt, da det var litt av den fotoglade personligheten min som var med på å velge farge. Men nå i senere tid har den folkeskye personligheten tredd litt mer frem, og jeg vurderer å få tak i yttertelt i "Sand" til mitt Unna.. Men igjen, rødt kan og vise andre at man er der og de vil da se at den plassen er opptatt, eller oppdage at det er folk der mye tidligere enn at de kommer helt oppi teltet før de ser det.. som igjen er positivt for den folkeskye personligheten min. Vinn-vinn altså!

Helt enig med alt du sier. Har selv brukt idiotiske summer på membranklær og har vært så sinna mange ganger at det nesten... Har utviklet nok energi til å tørke igjen🙄 Sikkert 99 av 100 Gore-Tex jakker som selges, (i årets farge selvfølgelig), blir brukt til å gå til Quizen på hjørnet og kanskje en rask spasertur sammen med det siste nye av treningstights. Byttet også mange dresser og ble selvfølgelig lovet at dette hadde de aldri hørt før... Først når jeg innså at INGEN membranklær er tette kunne jeg begynne å like dem. Jeg har havnet på å bruke en del Bergans, som jeg synes har ok kvalitet/pris forhold. Norrøna med Dri-3 membran havner i samme kategori. Litt tidligere våt enn samme plagg med GT, men veldig liten forskjell. Ved høy aktivitet funker membran best. Jeg har ofte basecamp og fisker, (med lav intensitet), i nærheten av leir. Da blir man raskt våt i GT. Fungerer å ha med lett regntøy å supplere med, men jeg har mange ganger nesten... Kjøpt en Jerven mountain man. 2 jeg jakter med har denne og bedyrer at den virkelig er tett. Bakdelen er at ved forhold man vil ha jakke på på, (tunge), transportetapper blir man sannsynligvis våtere med denne enn med membrantøy. Syltynn membranjakke, evt. vindjakke kombinert med mountain man er kanskje beste kombo. At GT tøy fortsatt markedsføres som vanntett er mildt sagt provoserende. Fin tråd forresten😉

Du gløymte bunnduk på ein kilo Ja, blei ikkje sliten og lei av vekta. Å gå på flat skogsvei er relativt lett. Sjølv med sekk på 25 kilo.

Hvor enkel bindingen har med å gjøre har mye å si. Hadde Fritschi sin Diamir Vipec (gammel modell) før, og den hadde en tendens til å gå i kjøremodus for lett på vei opp. Slik at skistopperne løste seg ut i tide og utide. Fryktelig irriterende. Nye lette bindinger er vesentlig mer kjøresterke enn de var for et par år siden, men det virkelig store forbedringen er ikke hvor mye trykk de tåler før de løser ut, men heller motsatt. Hvor lett de løser ut når de bør. Her er det også mye bra selv i lettvektsmarkedet. Pris er en tredje faktor. Selv har jeg SkiTrab titan vario et eller annet. Veldig lette, veldig enkle, og løser ut akkurat passe for meg. Jeg kjører ikke utfor, men jeg kan trykke til hvis jeg må. Det bør nevnes at disse bindingene er laget for å gå fort og slakt, slik at de ikke har hælløftere. Det trenger man strengt tatt ikke da det er anbefalt å gå i maks 15-20 graders stigning. (Da må man sikksakke m/lappekast i brattere terreng). Jeg vil tippe, med mindre du er på veldig høyt nivå, at alle (nye) bindinger på markedet er grei nok mtp kjørestyrke. Det er i hvert fall min erfaring ut i fra mitt bruk. Jeg må ta forbehold om at jeg ikke har kjørt alt mulig i stor utstrekning, men jeg har prøvd et par forskjellige demoski på ulike festivaler osv. Dynafit, G3, Fritschi, Salomon, Atomic, etc er alle navn som lager gode bindinger. Om jeg skulle funnet meg en binding i dag hadde jeg sett på hvor enkel/praktisk den er å bruke, samt vekt. Men det er mine prioriteringer.

Jeg kjører Enlightened equipment quilt, lang og bred med 950dun som 3 sesonger. T-lim - 17. Vekt snaue 800g. Den funker strålende fra varmt, (er jo bare å ligge ved siden av den om det blir for galt😉), til en del minus. Vinterpose i tillegg da, så er man dekt tenker jeg.

Og btw. Et rødt (oransje) telt kler best nepalske bønneflagg. Ingen tur uten 👌🏻

Jeg har et 27-4 UL med gassbrenner, men med 25-seriens stekepanne. 27-seriens stekepanne syntes jeg er for liten, så kjøpte en fra 25-serien for å teste, og nå er det den som alltid er med på tur. Bedre plass til å steike fisk og bacon Kommer ikke til å bytte turkjøkken med det første, da jeg er meget fornøyd med denne "pakken" jeg nå har. Veier ca 1kg, men det får heller være. Det er komplett med lighter, fyrstikker og gassbrenner pakket ned i kaffekjelen og alltid klart til bruk, bare å hive rett i sekken hvis man skal på tur.

Ja, du trenger en krabbekoker, en kleshenger og 4-8kg voks. 😜 Fra spøk til revolver: Det sies at regntøy ikke skal holde deg tørr - det skal holde deg varm. Og det er nok riktig, men jeg liker å være tørr så lenge som mulig, både fra svette og regn. Før brukte jeg poncho og lårings på tur, nå bruker jeg Packa og lårings og er strålende fornøyd med det. Den eneste ulempen er at man ser _skikkelig_ teit ut når man ikke har sekk under.

Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf

Er såpass trygg på egen seksualitet at det bryr jeg meg lite om så lenge det er tett

Solotelt på 6.6 kilo er i drøyeste laget, men på den turen var det kanskje akkurat passe?

Ja, jeg gikk for HA varianten... kom over en bra pris på den løsningen. Det er ikke helt umulig at jeg blir å kjøpe 25 versjonen når jeg får prøvd 27 litt. Selve løsningen på alt i en pakke, såpass lite er gull for min del. Vekten spiller ingen rolle, det dere lightweight jaget er jeg ikke rammet av Jeg ser helt klart viktigheten av en større stekepanne, men så lenge jeg får plass til halve baconstrimler eller en pakke med slike terninger så er det godt nok på sykkeltur. Når jeg skal på tur med familien blir nok 25 settet brukt. Men vil prøve ut 27 varianten før jeg bytter ut custom settet jeg har av diverse remedier nå. Ser du har "Kina" varianten av gassbrenner du også. Ser at den fungerer langt bedre en Trangia sin originale

Hei Uansett garanti eller ikke, så er det vel mulig å bytte webbingremmen ved å fjerne naglene og poppnagle ny webbing/"klatretape" rem. Jeg kjenne ikke disse truger spesifikt, men skulle jeg på flere dagers trugetur vill jeg kanskje medbringe poppnagler/nagler og noe webbing, for jeg skjønner at dette er et slitasjepunkt, hvis bindingen "vipper" hele tiden i remmen. Elgen

Det er morsomt! og hvis du husker å holde i tanken når du pumper slik at det ikke blir krefter på regulerinspindelen så holder pakningen der "evig" Det blir sagt at 111 er den enste primussen som er så solid at du kan slå ihjel en bjørn med den, og steke kjøttet etterpå 😀

Ja, nå har jeg en gtx jakke til rundt 5000 kr, men som jeg kjøpte på tilbud til rundt 2000 kr. Jeg er ikke så nøye på om det er fjorårets farge 😅 Så fant jeg en Recon-bukse på veldig tilbud fordi ingen ville ha XS. Jeg burde returnert begge deler for det er ikke tett. Ganske våt etter 3 timer tyttebær-tur. Har funnet ut at gtx ikke er ment for å gå i skogen. Kommer man borti busker, trenger vannet gjennom. Det jeg tenker litt på er at når jeg blir våt nå, hvordan vil det da være om to år? Som å gå i bomull, tipper jeg! Men joda, man holder seg tørr en stund, og det er ikke så dumt å ha på når det har regnet og man skal på skautur, ihvertfall kan det være greit med gtx bukse da. Og i går, da det regnet, snødde, regnet på kveldstur med hundene. Jeg var lett fuktig, men ikke til den grad at jeg ble kald. Og på en to-timers tur med hundene, er det heller ikke krise å bli våt, jeg kan jo bare dra hjem. Men jeg føler jo det er bortkastet å ha brukt så mye penger på gtx, når noe billig holder like bra. Det startet jo med at jeg tenkte at det er bedre å kjøpe én jakke som funker, istedenfor å bytte ut hvert år, men det må jo byttes ut hvert år uansett 🙈 Men ja, jeg burde klage, men samtidig har jeg lært hva gtx kan brukes til og funnet ut at det har en nytte av og til, så derfor er det jo greit å beholde det. Også blir det snart en regn-anorakk, hvis jeg ikke har perforert den helt med nåler. Jeg har funnet ut at det er godt jeg ikke atset på en karriere innen søm. Når man er perfeksjpnist og skal gjøre noe man ikke kan, tar det grusomt lang tid. Har funnet ut at omgjort i timer, blir nok dette den dyreste jakka jeg noen gang kommer til å eie 😅 Så har jeg kjøpt en Fjällräven keb jakke som blir hovedjakke på tur sen vår/sommer/tidlig høst, også blir anorakk no 8 sen høst/vinter/tidlig vår jakke. Men nå lurer jeg på om jeg må sy meg en turbukse, for jeg finner ingen som er akkurat sånn jeg vil ha 😂 Det høres jo så lett ut å bare sy ei bukse! Like lett som å sy om en poncho 😂

Jeg mener å huske at vi hadde en tråd her inne hvor man konkluderte med at selve fargen lå teltet ikke hadde så mye å si ift hvor varmt det ble inne i teltet av oppvarming fra sola. Stemmer det? Det jeg liker veldig godt med to fortelt er at man kan åpne begge forteltene og få en god gjennomlufting når sola begynner å varme på sommermorgenene. En annen løsning er å spenne opp en tarp som skjerm mot morgensola (med luft mellom tarp og teltduk). Da vil tarpen ta varmen som skapes av morgensola.

Eller så kan vi begynne å bruke ironitegnet: https://en.wikipedia.org/wiki/Irony_punctuation

Hva slags farge andre folk har på teltene sine er rimelig langt nede på lista over ting jeg bryr meg om. Jeg har dog opplevd å nesten snuble over grønne telt i skogen, men jeg har selvfølgelig ikke peiling på hvor mange grønne telt jeg har gått forbi uten å ha lagt merke til. Vintertelt vil jeg ha røde eller i annen skarp farge. Sommertelt er ikke så farlig, men jeg synes rødt er fint da også. Spesielt i skogen, så det er greit å finne tilbake til om man har slått leir i litt tettere vegetasjon. Jeg har hatt grønt telt før selv, dog, og trivdes også fint med det bortsett fra én ting. Det ble varmt i sola. Veldig varmt. Sist jeg kjøpte telt var det Hilleberg, og Hilleberg sin grønnsortfarge er jeg redd blir i varmeste laget. Jeg er nysgjerrig på hvilke erfaringer folk har med disse amerikanske teltene i lysegrått eller Fjällräven sine lyseblå telt mtp sol og varme.

Jaja, men funker det så er det jo prima. Friluftsliv skal ikke være noen skjønnhetskonkuranse😊 (Bare på turisthyttene det... For noen da får jeg legge til for ikke å bli bannlyst her inne😉

Høgjæren i sol. Broderen mener at han ikke helt har taket på langturer lengre. Han legger ikke så mange timer ned i turer at formen holder for en tur på stort mer en 11-12 kilometer – eller 2-3 timer. Alder har selvsagt ikke noe med dette å gjøre, men det er manglende trening. For egen del holder jeg fortsatt koken, men ikke så ofte som før i verden. Forrige uke ble det onsdagstur, frem og tilbake tilbake til Blåfjellenden fredag/lørdag og en skikkelig langtur på søndagen. Denne uka sløyfet jeg onsdagsturen, og kunne egentlig tenke meg en langtur på søndagen. Jobbing fra 6-7 tiden på lørdagskvelden til halv ett på natten, satte en effektiv stopper for langtur denne dagen. Det å subbe rundt i 6 timer tar på. Spørsmålet var derfor hvor vi skulle gå. Som alltid betyr været en del for turmålet. Det var søndagsvær. Sol og nesten blå himmel. Temperaturen ble også høyere enn vanlig i september, og da spesielt sent i september. En flott søndag med bra vær, helt fin til tur. Vi valgte å ta en gjentakelse av vår søndagstur i begynnelsen av måneden. Vi startet ved Tovdal, og satte kursen mot Synesvarden, for så å gå til Steinkjerringå, og returen gikk samme vei. En tur vi har tatt en del ganger. En mils vei, mesteparten i terreng, og selv om det ikke er noen spesielt bratte og lange bakker, blir det en del høydemeter av det. Vi brukte litt over to timer forrige gang, og satset på det samme denne dagen. Alt regnet de siste dagene hadde imidlertid gjort det bløtt i marka. Heldigvis har Hå kommune lagt ganglemmer over de verste sorpehullene. Det var mulig å komme tørrskodd frem med lave sko. Bakken opp til Kartakalven fikk pust og puls kjapt opp. Heldigvis roer det seg litt før det igjen blir en slak, men seig bakke opp til Synesvarden. Toppen her er på 359 meter over havet, og det er god sikt nesten hele horisonten rundt. Uheldigvis med vindmøller omtrent rundt det hele. Denne høstdagen var det god sikt, og vi kunne se langt til havs og langt innover heia. Fra Synesvarden var det lett å se ned til Steinkjerringå – 2-3 kilometer lengre ute mot havet. Det var folk, både på vei mot Synesvarden og videre. Dette var nok den søndagen vi har truffet flest andre på tur. Nede ved Steinkjerringå satte det en god del folk, men ingen med grillen og pølsene på gang... Vi gikk forholdsvis kjapt, og tok igjen en del andre turfolk. Likevel brukte vi lengre tid enn forrige gang, antakelig fordi vi måtte gå «rundt» en god del sorpe. På tilbakeveien opp mot Synesvarden, ble det stopp for å ta bilde. Solsiden mot sør var nærmest et fuglefjell, med folk som hadde pause. Jeg har sett flere på toppen, men det var under en friluftsgudstjeneste. Vi tok også en opptelling av biler på parkeringsplassen da vi kom ned. Det var mer enn vi hadde sett noen gang. En flott tur i bra turvær en søndag sent i september. Les hele artikkelen

Du får spørre dem om de har dårlige minner fra Amsterdam når nevrosene dukker frem 😁

Små utstyrskarabinere fra eBay. Dersom kvalitet og styrke er like bra som finish og innpakning, så blir dette bra. 🙂

Jeg er i motsatt land og bruker bare gore-tex eller lignende, men har ingen forventninger til det som markedsføringen prøver å gi inntrykk av. Konsept: regulerbart skall system så man ikke trenger to sett. Funksjonelle luftemuligheter vektlegges (gode glidelåser under armene og i front og langs beina). Skallsett tørker fort og tar av for elementene. Slitesterkt (3-lags eller 2-lags med netting). Har det vært vått blir plaggene ikke blytunge. Fryser vannet på innsiden er det bare å børste av "rimet". Påvirkning på miljø er sannsynligvis verre enn for andre lignende produkt. Når det regner/blåser/ er kaldt er det innerlaga som justeres og eget tørt sett til leir eller når man er i ro, våt bli man okke som. Gore-texens "puste" egenskaper er ca 1 liter/1kvm stoff/24 timer under optimale forhold, det er realiteten. Så går du en time og svetter 1 liter, så tar det 12-15 timer å få det ut igjen under optimale forhold, om man ikke lufter med glidelåsene. Er det fortsatt høy luftfuktighet ute og vått stoff på yttersiden går det mot 0 vann ut. Men om noen oppdager andre plagg som dekker spekteret som gore-tex e.l. og fungerer tilfredsstillende i så skal jeg ikke være sistemann i butikken .

Kom hjem i går kveld etter 8 dager på vidda. Inngang fra Tinnhølen. Kaldt vær og mye vind stort sett hele uken, men et fantastisk fiske. Stort sett all fisk vi fikk lå mellom 600-850gr, og gjerne da 4-5 stykker om dagen per pers. På turens siste kast ble også kilosgrensen brutt da dette prakteksemplaret av en ørret hugget til. 2kg og 58cm er ny pers med god margin.

Brukte snor mellom pulkringene på hoftebelte og klipset karabin til båndet på den.