Vinnerliste

Gjengen samlet i Basecamp etter vellykket bestigning. Fra venstre Aud, Stian, Johnny, Gangaamaa, Petter B, Lars og Petter K Etter et forsøk på Mongolias høyeste fjell Khuiten Uul i 2011 hadde jeg bestemt meg for å forsøke igjen. Første forsøk kulminerte i 2 døgn i snøstorm i ABC, før vi så vidt kom oss ned. Denne gangen skulle det gå bedre. Vi var 6 nordmenn på tur, fra Bergen, Hakallestranda, Brumunddal, Rena, Lillestrøm og Horten. Det er en lang reise for å komme til fjellet, med omfattende logistikk. Jeg hadde i god tid engasjert vår fjellfører Gangaamaa Badamgarav, som er den som kan fjellet best. I tillegg til nesten 50 bestigninger av Khuiten Uul har dama besteget bl.a. 7 summits og K2 siden forrige tur. Dag 1: Avreise fra OSL til Moskva med Aeroflot, og videre på kvelden til Ulan Bator med MIAT, 6 timer østover. Dag 2: Ankomst Ulan Bator, 3 personer hadde forsinket bagasje og måtte på shopping i storbyjungelen. Propellfly til Ulgii, 3-4 timer vestover igjen. Flyplassen var oppgradert med fast dekke på rullebanen siden sist. Overnatting i geercamp i Ulgii. For å reise inn i Mongolia kreves visum. Nytt av året er at visa on arrival er tilgjengelig, men bare for mongolske reiseoperatører. Vi hadde dette i orden og slapp dermed å bruke tid på å besøke den mongolske konsulen i Oslo på forhånd. Dag 3: Lang kjøretur fra Ulgii via landsbyen Tsengel, og videre inn til White river, inngangen til nasjonalparken(2600 moh). Like etter Tsengel fikk vi et flatt dekk, men dette ble raskt og probremfritt byttet. Disse gamle russiske bilene er det mange av i Mongolia, og de er enkle å reparere. Over 200 km kjøring i hjulspor. Besøk på gradkryss 49 grader nord, 89 grader øst, et gradkryss som tidligere ikke er dokumentert. Gradkrysset lå ca 1 minutts gange fra hjulsporet vi likevel kjørte i. teltovernatting ved inngangen til nasjonalparken. Gradkryss-rapport her: http://confluence.org/confluence.php?visitid=21962 Punktering etter kort tid Gradkryss-foto Gangaamaa på gradkrysset Picnic på vei innover langs White river, elven som kommer fra isbreene lenger opp Dag 4: Lang og lett vandring inn til basecamp(3100 m). Kameler tok bagasjen. Overnatting i telt, med tilgang til en felles geer for bespisning og slikt. Dag 5: Vandring opp til ABC(3800 moh). Hestetransport 4 km langs breen og et stykke opp breen for tyngre utstyr. 2 bærere tok telt og mat videre opp til ABC. Gangaamaa på breen Hester på breen Lunch på breen Oppe ved ABC Dag 6: Skumle vindkast om natten. Forholdsvis klart ved avgang, men en skydott på toppen av Khuiten Uul. Dessverre lå denne dotten der helt til vi hadde kommet ned i ABC igjen, så her var vi uheldige. Ellers på turen var toppen klar hver eneste dag. Flat vandring over bre med sprekker fra ABC til foten av fjellet, varierende bratthet oppover, max 40-45 grader på snø. Noen steiner stakk opp her og der. Det siste og litt flatere stykket mot toppen var slakere og med null utsikt dessverre. Toppdram, kransekake etc på toppen og noe diskusjon om dette var høyeste punkt på fjellet. Vi måtte bare stole på vår fjellfører som var på toppen for 49. gang. Nedturen gikk raskt og greit og etter en kvikk lunch valgte 3 av kara å gå ned til BC med hjelpeguiden. Lang slapp etterniddag med en svipptur opp på den steinete ryggen i bakkant av ABC. Vi har begynt klatringen opp snøeggen Virvar på toppen мисс халбага og Gangaamaa på toppen Snart nede igjen Noen timer senere så toppen slik ut Fra steinryggen bakom ABC Teltutsikt ABC Dag 7: En strålende dag der vi gikk opp til Nairamdal, treriksrøysa mellom Russland, Kina og Mongolia. Deretter videre til en noe høyere hump som har et navn som betyr Russisk telt. Retur til ABC, før vi pakket sammen og gikk nedover igjen mot basecamp. Såpass sent for dagen var det duket for å tråkke i bresprekker. Selv tråkket jeg gjennom 3 ganger og vår lette fjellfører klarte også å pådra seg et gjennomtråkk. Vi somla oss ned det siste stykket til BC. Khuiten sett fra Nairamdal På Nairamdal Belukha, Sibirs høyeste fjell i det fjerne, 4505 moh Profilen på Khuiten мисс халбага promoterer Felleskjøpet Kondorer Småpikene med Russland i bakgrunnen Gangaamaa i bresprekken Det rant godt på breen utover dagen. Styrtet helikopter på breen Dag 8: Det ble en dagstur opp på Malchin, og en ekstrarunde langs den russiske grensen før vi sklei ned til Basecamp igjen. På kvelden ble turens quiz-karusell avsluttet. Gamlingene sto over den foreslåtte avslutningen på quiz-karusellen med 200-meter sprint. Fare for strekk ble det sagt av fagfolk. Et murmeldyr kikker opp мисс халбага når toppen av Malchin En Løitens på toppen av Malchin Flatt langs russergrensen Russisk grensestolpe nr 1 Mongolsk grensestolpe nr 1 Mongolsk bronsemonument nær grensen Turens blinkskudd. Uante foto-effekter I dyp konsentrasjon om dagens quiz Dag 9: Utmarsj via en annen rute fra basecamp. Lang og fin tur. Vi kjørte deretter et stykke ned til en elv, med en flott leirplass med Yak og Nak beitende omkring. Mongolias svar på Flåklypa, må vi vel kalle terrenget her. Farvel BC Kameler klare for opplasting Tre runder rundt denne steinrøysa betydde lykke Farvel til fjellet Siste glimt av Khuiten Uul Stort sletteland ut av nasjonalparken Flåklypa-terreng ved campen Fin camp Yak beitet rundt oss Dag 10: Vi fortsatte kjøreturen og endte opp i Ulgii. Flott avskjedsmiddag i geercampen, med musikalsk underholdning som gikk rett i ryggmargen. Fin frokost ved elven Kjøkkengutten la sjåføren i bakken i mongolsk bryting Flott musikk-innslag på avslutningsmiddagen Etter noen øl ble det en hikking tour Dag 11: Vi hadde mye av dagen Ulgii, med tid til museumsbesøk, postkortskriving, hårklipp, øldrikking osv. Fly til Ulan Bator på kvelden. Dag 12: En reiste hjem til Norge, tre reiste videre til Japan for å bestige Fuji, mens undertegnede og мисс халбага dro en tur for å besøke Gobi-ørkenen og oppleve litt luksusliv og vandre i varmere strøk sammen med noen østerrikere. Klokka 6 om morran kom denne karen og pirket meg på skulderen, Hey Lars. Til feldig sammentreff, og han kjente meg igjen etter 8 år. Gobi-do Luxus geercamp i Gobi Øde lende Kveld i Gobi Kveld i Gobi Dag 13: Tur i sanddyner i Gobi, noen red på kamel мисс халбага poserer i selskapssko kjøpt på Island. Hvem skulle tro at disse skulle brukes i Gobi-ørkenen ? Kondorer på en 200 meter høy sanddyne. 200 høydemeter opp i løs sand var temmelig slitsomt, men gørmorsomt ned igjen. Soloppgang i Gobi Kamel i Gobi Morgenstemning med hester Fargekontraster ved vann Dag 14: Tur i en dyp fjellkløft i Gobi-ørkenen, Sjåfører og biler i Gobi Nyttig informasjonsskilt for nybegynnere Det krydde av jordrotter Gjennom dype kløfter Forfholdsvis grønt ørkenstrøk Dag 15: Lang kjøretur(9 timer) på god vei tilbake til flyplasshotellet. Deretter skulle vårt lokale reiseselskap invitere oss på middag i Ulan Bator sentrum. Vi brukte 2,5 time i bil på noen få km og endte opp i en håpløs trafikk-kork før vi ga opp i mørke og regnvær og smog. Å komme tilbake til flyplasshotellet tok ytterligere en time. Heldigvis var vi positivt innstilt, og middagen ble en improvisert buffet på et hotellrom med fettflak, øl, vin, ost og kjeks. En noe annerledes avskjedsmiddag. Det finnes asfalterte veier i Mongolia Etter 640 kilometer med dette var det ikke så spennende å sitte totalt fast i bilkø i 3,5 timer i Ulan Bator Dag 16: Fly hjem Ulan Bator – Moskva – Gardermoen. Alt i rute og bagasjen kom frem som den skulle.

Blefjell, Nordstulvannet, med kone og kids.

Dette er riktignok gårdagens bilde, men jeg synes det var så kult at sola fikk parykk at det får bli med likevel.

Tok toget til Hakadal tidlig i går ettermiddag. Etter en transportetappe på grusvei og forbi hogstfelter, begynte fin og ganske uberørt skog i nærheten av Store Hyttetjern, tok en liten rast der. Etter det gikk jeg vekk fra stien for å gå i terrenget til dagens mål: Glotjernskollen. Til tider veldig fint i området, som her ved Blekketjern: Mot Glotjernskollen: Det er en del trær på Glotjernskollen, men jeg fant en passe åpen og vestvendt plass litt før toppen. Kom dit rundt seks og satte opp tarpen, som jeg ikke hadde planer om å bruke, for det var meldt finvær fram til søndag, men man skal jo være forberedt på uvær selv på korte turer.... Solnedgang fra Glotjernskollen, slapp tarp og føtter: Himmelen holdt seg skyfri på kvelden, gjennom natta og videre i dag, og stjernehimmelen var flott. På vei hjem fant jeg nok traktkantarell til en middag. Et døgn under åpen himmel, det ble utenatt nummer femti hittil i år, en av årets beste,.

Jeg var veldig aktiv med både tur og ski tidligere. Men for 7 år siden ble jeg syk og har ikke blitt bra igjen. Noe som resulterer i at jeg kan gå svært korte turer, bære lite, trenger hjelp til å sette opp teltet osv. Jeg har endelig begynt å bevege meg ut i skogen igjen det siste året. Vi velger turer som det er kort å gå fra parkeringsplass og mannen min bærer det meste av utstyret. Vi startet på campingplasser bare for å i det hele tatt se om kroppen min tålte å sove i telt. For min del er hengekøye bedre enn telt. Enklere å sette opp og ikke så mye bøying av ryggen som er et av mine problemer. For meg har det vært en enorm frihetsfølelse å i det hele tatt klare å gå tur i skogen. Selv om vi bare er en km fra bilen, og må ha flere pauser på veien. Selv om det er vanskelig å akseptere at man ikke tåler de høyeste toppturene lenger, er det viktig å sette pris på det man kan. Jeg har sittet i rullestol, måttet ha hjelp til å ta på meg sko og sokker, hjelp til å snu meg i sengen osv. Det å nå kunne gå en hel km på en god dag er fantastisk, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg forbanner sykdommen og alle friske som løper forbi meg i løypa når jeg har en dårlig dag. For det suger skikkelig å miste det man har hatt. Men hvis jeg snur på det kan jeg heller tenke at det er fantastisk å kunne gå på mine egne ben og ikke være avhenging av så mye hjelp. Ved å legge til rette turen etter dine premisser får du mestringsfølelse, istedenfor å prøve på noe du ikke får til og blir deppa istedenfor.

Er på overnattingsbesøk hos min mormor. Hun fikk søndagsbesøk, så da måtte jeg evakuere fra leiligheten hennes i noen par timer (av eget ønske). Skulle egentlig fiske i sjøen, men endte opp på en liten fjelltopp: Snytå (619 moh) i Surnadal kommune. På norgeskart.no heter toppen Åsbøsnytå. Rask og enkel tur med fin utsikt.

I dag ble det en tur til Blåfjellet og steinhytta Blånebu i Nesset kommune. Mørke skyer tidlig på morgenen, og mye vind. Utsikt fra parkeringsplassen mot målet. Solen kom etter hvert frem. Vinden derimot holdt seg like bra. Hadde planer om å fortsette lengre bortover fjellet til en/to topper. Etter noen minutters gange, ombestemte jeg meg pga. mye vind. Så da ble det bare med bildet mot dit jeg egentlig ville. Neste år... Blånebu på vei tilbake/ned.

En del basking og et blåmerke, men heeelt umulig var det ikke å komme seg til topps i formiddag (Blir noen flere bilder og ord i 2019-utfordringstråden min.)

Solnedgang oppe ved suleskard Noen få minutters mellomrom mellom disse to bildene. Gøy og se hvor stor forskjell det var på lyset

Jeg tenker at her er det viktig å gå inn i seg selv og se på hva du faktisk får til, og være takknemlig for det. Ikke fokuser på de gamle opplevelsene og hva du ønsker deg tilbake til - men hva får du til med den kroppen og de midlene du har til rådighet nå? Innlegget til Per Fredrik er viktig syns jeg. Alle trenger vi en påminnelse om hvor heldige vi er, for livet er skjørt og plutselig kan det være slutt. Da gjelder det å tenke at «jammen gjorde jeg det jeg kunne for å leve livet da jeg hadde sjansen til det».

Turer prioritert ut fra enkelhet Dagsturer med fotoutstyr, med eller uten primus og mat Samme som over, men med overnatting i hengekøye eller telt (enkelt oppsett) Base teltturer i nærheten av bilen, med fotografering eller fisking Dagstur først, har sett meg ut et flott sted hvis jeg treffer lyset og høstfargene. Mye barskog så ikke de enorme fargene men et flott sted.

Fisking, sanking, foto, padling, riding, slede, ha med en hund på tur. Ting jeg kommer på i farten som kanskje ikke krever allverden.

Magisk solnedgang over Nordmarka og Maridalsvannet i går kveld!

Jeg fotobomba jo Terka her og selv om jeg er neste litt manisk opptatt av «rule of the third” så liker jeg lengden og midtstillingen selv. Var noe med at jeg gikk hele lengden. Veldig glad i det bilde 😀 Men jeg var på sopptur i dag og dette er min form for soppjakt. Tatt med iPhone 7. Savner kamera for jeg digger å ta makrobilder. Bildene er uredigerte.

Da ble det jammen Steindalsnosi likevel Utfordring er utfordring, og selv om jeg hadde fått råd om at dette kunne bli slitsomt og vondt pga ugunstige føreforhold, så tenkte jeg at jeg alltids kunne snu om det ble for galt. Men jeg hadde nok aldri lagt i vei uten 2019-utfordringen min ... Egentlig en ganske beskjeden tur i lengde: Startet lørdag morgen med å sette vinterdekk på bilen, og i halvett-tiden ble kursen satt fra Bergen mot Galgeberg på Sognefjellet. Var fremme ved en ubenyttet parekringsplass i 17-tiden. Tok litt tid å få på utstyr, og så måtte jeg koble sammen to ryggsekker for å få med det jeg ville ha med - og min største, en 65 -liter, er for tiden ikke tilgjengelig. Jeg kunne ha gått ned et par hakk på komforten og brukt en bivysekk, men bestemte meg for at telt var bedre. Har en hofte som er på bedringens vei, og en skulder som akkurat har begynt å krangle, og da gjelder det å ha frihet til å finne gode sovestillinger i nattens løp Jeg gikk en times tid fra parkeringen, og var da kommet opp på så vidt over 1600 moh. Det var flott kveldssol, den gjorde sitt til at snøen var temmelig råtten på turen opp, og jeg var sliten. Men utsikten mot Steindalsnosi var lovende - det burde gå an å komme seg opp der, vel? Nøt kveldssolen og spiste jeg litt og satte opp teltet ved en varde. Etter solnedgang trakk jeg inn i teltet og leste litt mens jeg hørte på radio, før jeg sovnet. Var litt kjøligere enn jeg hadde tenkt på natten, så da ble det opptil flere nattlige ærend, og jeg la dunjakken over soveposen - det hjalp Søndag morgen var jeg oppe litt før 8, og etter å ha tatt ned telt og pakket den ene sekken full av leirutstyr, satte jeg den igjen - den andre, som var mye lettere, tok jeg på ryggen da jeg startet på turen mot toppen i 9-tida. Tråkket skikkelig gjennom ned i en bergsprekk en plass, men det gikk bra - og jo høyere jeg kom jo bedre bar snøen. Ganske bratt steinur før man rudner kanten mot toppen. Halvannen time etter at jeg startet, var jeg på toppen - svett og fornøyd Solen varmet, nesten ikke vindpust, og fantastisk klar utsikt! Der og da tenkte jeg med meg selv at det ikke var så dumt å utfordre seg selv litt Slappet av og koste meg en halvtime toppen, men jeg ville ikke sitte for lenge - når solen fikk bearbeidet snøen ble den fort råtten. Så jeg kom meg ned til leiren igjen, spiste litt og dro videre mot bilen med to sekker. Det gikk greit uten uhell - og jeg var tilbake i Bergen i halvsyvtiden. Og dermed ble det to nye fulle "progress bars" i andreposten i denne tråden - jeg manglet en uteovernatting og jeg mangøet en 2k i Jotunheimen Nå mangler jeg bare to kommunetopper og en Fjelltrimtur - og da føler jeg meg ganske overbevist om at jeg kommer i mål her

Tenkt på det lenge men i går fikk jeg kjøpt meg ett bål 🙂

Hei Poenget mitt var, at jeg IKKE forventet å få boble i et Silva kompass, men kanskje ikke var blitt så forbauset hvis det var hendt med et Biltema kompass. Jeg ville blott ha et kompass med lupe for å slippe briller hele tiden. Nå har jeg/vi flere kompass tilsammen: et Suunto, et speilkompass - bruker vel mest speilet når skjegget skal trimmes, et dykker kompass. I tidens løp har jeg mange typer kompass fra gammelmodig med kompassrose (på skip) inndelt i streker, som er de 64 dele nevnt ovenfor. Fx rorkommando: styr: nord til nord-nord-øst. Flere moderne båtkompasser og Suunto fin peilekompass , som kan avlese med halv grad gjennom et forstørrelses sikte. Og kikkert med peilekompass. Der har aldri været feil på de uansett fabrikat Jeg hadde et Silva kompass med samme aluminiumshus som Gittiamo viser, men på plastplate. Og med strekdeling på 64 streker, men med 400 nygrader på platen. Det lå og raslet rundt i mange år i verktøysboksen til gummibåten og var funksjonellt lenge. Så korroderte det i sjøvannet og boble kom. I øvrigt var det grodd fast på plastplaten tross CRC. Desimalgrader var litt på mote en gang i 60-70-tallet, men ble mest brukt hos landmålere. Jeg har en gang målt en kystnær konstruksjon inn med sekundteodolitt med 400 nygrader og har derfor stadig en 400 nygrader gradmåler liggende i skuffen til utarbeiding av det relevante kart. Dengang var GPS scramplet og unøyaktig med opp til 100 m. Jeg er så gammel, at jeg har gjort turen med fra Decca via Ap-navigator, oppstillet referanse stasjoner til Gps, til den nå nøyaktige GPS. Jeg er for så vidt enig i at skala for kompensasjon av misvisning kan være like forvirrende som til hjelp, avhengig av om man retter fra misvisende til rettvisende kurs eller omvendt. Elgen

Traff på denne lille saken her i kveld

Jeg tenker at en av de største fordelene med å "være hekta på" friluftsliv, evt. inkludert jakt og/eller fiske er at man "aldri" blir for gammel eller skrøpelig til det. At gamle destinasjoner etterhvert blir umulig å nå frem til ser jeg for meg at man må "jobbe litt" med seg selv for ikke å deppe for mye av, men klarer man å justere ambisjonene er det en hobby som kan vare hele livet. Har prima turer sammen med 6åringen min selv om det er langt unna ekspedisjonsklasse. Håper du finner gleden i overkommelige mål og kommer deg ut. 😊 Lett tilgjengelige steder ved kysten kan være supre for ei natt eller 2 for eksempel. Sjøørret-rig på plass da kan det gi gode minner👍

Hvorfor skal det gjøres så ambisiøst? Innimellom kan det holde helt fint med et par joggesko og en liten utsiktsplass. Jeg er mer for en jevn tilgang av litt tur hele tiden, fremfor kun en massiv nå og da. Med jevnt med lavterskelturer, så har man også mer å gå på for de hardere støtene. Og om man mangler utstyr for en type tur, så finn på noe annet. Jeg elsker selv harde turer og grandiose opplevelser men jeg setter jo like stor pris på de nære hverdagsturene og de enkle oppsettene også. Så om man da må telte nære bilen i ny og ne, så er det faktisk ingen krise. Lær å like det enkle og hverdagslige også fremfor å bli innaktiv. Det blir litt sånn at man kan ikke kjøre bil i det hele tatt fordi man ikke har råd/mulighet for en formel 1 bil.

Tur hjem fra jobb over Lyderhorn i dag Et tilbakeblikk fra oppgangen: Dette skulle vel egentlig vært i fotøy-bilde-tråden - Haglöf-sko og halvlave Norrøna-gamasjer: Skikkelig kald og kraftig nordavind på toppen, og jeg antok at bygeskyene i nord ville dynke meg med litt vann før jeg var ferdig med hjemturen i motvind. Det stemte med bygene - og ponchoen funker ennå fint Enda bedre er det at en strekk (i skinka, av alle steder) jeg gikk på meg da jeg gled i en fjellsti for snart to uker siden, endelig er på vei til å slippe taket

Vindfylt, masse juv, hjortelus og mere vind var det som preget turen vår i dag. Vi måtte ut og avreagere etter en helg med konfirmasjon og loppemarkedvakt. Nok en topp topptur på Hurum ❤️

Om hunden ble frisk pga Zoolac er uvisst. Vanligvis går jo «omgangssyke» over av seg selv etter et par dager uansett. Men Zoolac er probiotika og justerer bakteriekulturen i magen. Så det er aldri feil å gi det. Zoolac kan man gi til alle dyr, stort som smått, og fint ved antibiotikakurer og ved urolig mage. Har hunden din virus, så hjelper det lite, men har den en bakterie i magen som skaper krøll, så kan det hjelpe. Med loff med smør skjønner jeg ikke? Melk og hvete er vel ikke det beste å gi om magen er i ulage?

Så kult. Og så misunnelig 😂 så at det var bedre føre der i helgen, og håpet du hadde dratt okke som 👍🏻

Flotte skildringer av sopp...

Xxl kjører vennefest. Så da ble det et reinsfjell 2 til ca. 4000.

Det er jo litt sort-hvit tankegang. Jeg f.eks. gidder ikke gå steder som Besseggen fordi det er for mye folk der, men det finnes mange andre steder med mindre folk. Mange fine steder nær veier uten campingbiler også 🙂

Etter hva jeg har skjønt så er den store forskjellen atter fenix har kart, men du får visst ikke hund opp på kart uansett 😊

Jeg har sittet å lurt litt på hvordan jeg skulle formulere meg fordi jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg fikk en helsemessig smell for noen år siden. Etter kreftbehandlingen tok det meg 1 1/2 med opptrening for å komme på beina igjen. Jeg måtte slutte med å kjøre MC og trodde at jeg aldri skulle komme på tur mer. De første ukene etter at jeg kom hjem klarte jeg ikke å gå rundt huset engang. Gradvis ble det bedre, men aldri sånn som det var. Så fant jeg dette forumet og så begynte tur livet. Da var jeg tilbake på Hardangervidda hvor jeg gikk med unga da de var små. Jeg går ikke langt, jeg kan presse meg, men da blir dagen etter et he***te. De sa på Ullevål at jeg fikk nok ikke alle plagene på liste over senskader, men det gjorde jeg. Fjellturen er for meg en mental renselse prosess, jeg tenker ikke så mye mer nå på hva som ble tatt i fra meg, men heller at jeg var heldig tross alt som har fått disse årene, ikke alle fikk det. Jeg får, mens du strever deg videre, ønske deg lykke til. Håper du finner en ny vei.For meg er det roen og stillheten som er viktig, ikke hvor langt jeg kommer.

Har du prøvd? Husk; alt dette sitter i ditt hode. Høres neste mer ut som en unnskydning enn en forklaring. Hva er den reelle grunnen for at du føler det ikke gir deg noe? Og tenk også etter hva du går glipp av ved å ha en negativ holdning til enkle turer.

Du kan jo alltids sy en slik:

... og for å vippe tråden inn til utgangspunktet - 1000 ganger DETTE! Ikke gå i høyfjell uten sikkerhetsmargin.

Vi testet hengekøye I helgen. Han fikk et deilig hjemmestrikket ullteppe som lå ved siden av soveposen min og det fungerte fint. Han fikk tilbud om å sove i soveposen, men takket nei. Så tenker vi kjører denne løsningen helt til det blir for kaldt. Da må symaskinen frem og jeg syr en liten dunpose til han.

@Fotogubbe, konstruktive tilbakemeldinger er alltid velkommen 👍🙂 Jeg har fått meg meg litt om om enkle regler som "bevege seg inn eller ut av motivet", linjer "inn" for å få dybde, deling av høyde ift horisont ++ Men her var det bare snakk om å få hansken å hånda og mobilen opp fra lomma før motivet hadde passert 😄 Her har jeg har jeg tatt et utsnitt og leka meg litt på telefonen, men jeg liker fortsatt originalbildet best pga mer luft/horisont osv. (antagelig pga at jeg var der og så hele scenarioet 😄)

Har slik pipe på Svalbard 3 selv. Både inner og ytter. På mitt er det hvertfall såpass mye duk ovenfor røret at det kan henge ned. Så i praksis vanntett. Aldri fått vann inn der men teltet er ikke brukt så mye sommerstid pga vekt.

Vi valgte på både inner- og yttertelt for å være sikret maks effekt. Bare ytterteltet vil også ha ganske god effekt tror jeg, fordi det jo er her kondensen primært samles. Men betjeningen blir jo noe lettere om du kan gjøre det fra innerteltet uten å måtte åpne døren ut til ytterteltet. Vi plasserte også pipen i "hodeenden" av teltet siden vi smelter vann og koker all mat i innerteltet, med primuser plassert mellom oss i fremre halvdel av innerteltet. Da blir det kort vei for damp opp av grytene og ut pipen.

Topptur til Lauvdalsbrea 1597 moh på lørdag. Her ser man utover Breadalen og Blåbergi. Det blåste friskt sammen med både sol, snø og tåke.

Jeg tolker ingen innspill som kritikk av "min liste", og trenger heller ikke å "forsvare meg". Men hvis jeg viser frem lista mi og ber om vurderinger kommer det selvfølgelig vurderinger på en del ting som avviker fra hva jeg har tenkt. Dette får i alle fall meg til å tenke en gang til om mange ting, og en prosess starter. Det er jo det som er så bra med dette forumet, masse erfaring og kunnskap som man er villig til å dele. Etter de innspillene jeg har valgt å følge så langt er jeg nå nede på 9.8kg ... så langt ... Tusen Takk, og kom gjerne med mer alle sammen.

For å spare vekt tror jeg det du kan vinne mest på er å droppe mye av "kjekt å ha". Du har ekstremt mange "ting" på pakkelista. Ikke at det er noe feil med det, men istedet for å kjøpe enda flere lettere saker ville jeg heller sett på hva du kan ta bort, uten at du egentlig mister noe. F.eks: Ekstra bukse, et par ekstra sokker holder i massevis inntil ei uke på tur, vannrensesystem er stort sett unødvendig, deodorant, såpe, håndkle, mye oppbevaringsposer, karabinere, tau osv. som kanskje kan droppes?

Alenenatt i Maridalsalpene. Ut lørdag, parkerte på Skar og gikk opp via Mellomkollen til Midtkollen. Null sikt, vind og regn. Fant en plass til hengekøya syd på Midtkollen. Våknet til strålende sol og varm høsttemperatur. Retur via Gaupekollen og Vaggestein. Nyinnkjøpt hengekøye og presenning fra Warbonnet, hhv Eldorado og Minifly leverte varene.

Som ett ledd i trimplanene kan man likegodt ta med det tunge kameraet i sekken når man jakter. Selv om jeg er over middels fornøyd med bildekvaliteten på Samsung S10+ så er nuh engang fullformat med ordentlig glass noe HELT annet: Lagopus by Espen Ørud, on Flickr

Alt vær, er padlevær 😅💦 Adrenalinfyllt padletur i Davangervågen i dag 🤪

Tenker løsningene et 2 telt for å dekke den store variasjonen i kravene dine. Et solo telt, og ett som er brukernes for 2 pers over gjennomsnitthøyde. Alternativt ett telt som et dårlig på de fleste kravene, eller at du aksepterer større vekt på solo-turer. Ang Helsport SL telt så er jo Trolltind 2 brukt på telting under vinterforhold. ..men på andre Helsport SL modeller ville jeg tenkt over størrelse på lufting/ventiler, bæreevne ift snølast på telt med mer horisontale flater (og tynne stenger), antall baduneringspunkter (redusert på SL versjoner) osv. ift bruk i vinterfjellet.

Ordnet meg barnevakt i kveld. Det resulterte i langtur i Hurumskauen, full soppkurv og bålkos for meg og hunden.

Helgens tur var i Maridalsalpene. Planen var å få med meg en del av kollene, som betydde at jeg måtte gå mye utenom sti, og på tvers av terrengformasjonene. Startet fra Skar, tok stien opp mot Furmuokollen, det gikk jevnt og seigt oppover på stien. Videre nordover før jeg tok av fra stien for å gå opp til Øyungskollen, småbratt, så at traktkantatellen har begynt å komme, i tillegg til endel annen sopp som jeg ikke kjenner. Deretter bratt nedover fra Øyungskollen i østlig retning: Videre opp til Raudløkkollen litt sør for Tømtehytta, ned lia, så opp mot Mellomkollen, det var så bratt at jeg måtte klyve enkelte steder, men ikke vanskelig å finne en farbar vei. Fikk med meg utsiktspunktet på Mellomkollen, her lå det to jenter i hengekøyer. Fortsatte ned til Svartputten, hvor jeg måtte ha meg en liten rast med nøtteblanding. Fortsatte østover, over Gaupekollen, så ned til Sjuputtmyra, som var dagens mål, som jeg nådde etter tre timer underveis. Grov-målte på kartet på ut.no da jeg kom hjem, og jeg hadde ikke beveget meg mer enn 5-6 km, i luftlinje. Utpå kvelden ble det nesten helt klar stjernehimmel, så et par meteorer. Mye regn på morgenkvisten, og noen tordenbrak. Jeg så bare to mygg mens jeg var i leiren. På turen i forrige uke, hvor jeg også lå ved en myr, var det lite mygg. Ser ut som tiden er inne for å bare ta med seg en tarp på tur i Nordmarka. Tok nesten raskeste vei fra Sjuputtmyra ned til Skar, på sti. Tilsammen litt over et døgn på tur.

Etter å ha bestemt meg for å reise til Ecuador, vart det også tidleg klart at eg ville prøve meg på eit høgt fjell, når eg først var i området. Tenkte først at det hadde vore spennande nok med 5000moh, men fann ut at 6000 også var tilgjengeleg. Då Chimborazo i tilegg viste seg å vere verdas høgaste fjell ( https://no.m.wikipedia.org/wiki/), vart turplanen gradvis meir fjellorientert. Etter å ha tråla nettet etter diverse turrapportar frå spesielt Chimborazo og Cotopaxi, kombinert med lesing om akklimatisering, virka det som Chimborazo var oppnåeleg med 10 dagar akklimatisering. Sidan slowmotion-fjellvandring åleine ikkje frista spesielt hadde eg ei litt anna tilnærming til akklimatisering enn normalen. DAG 0: Landa, fann hostellet på 2800 moh. i Quito. Kjente at høgda var annleis enn heime når eg gjekk i trapper. DAG 1: Sightseeing, "klatra" alle dei 3 tårna i katedralen i byen og reiste til ekvator. (totalt ca 1,5t buss, 60 cent!) Relativt luftig trapp, passe akklimatiseringsaktivitet, dag 1.. Kryssing av ekvator DAG 2: Sidan eg neste dag skulle køyre bil til 4500moh, så følte eg at eg måtte sette ein personleg rekord til fots først. Den gamle rekorden var på 4167 (quiz: kva fjell er det?). Eg tok Gondolbana frå 3000-4000 moh over byen og starta på rusleturen mot Cumbre Pichincha (ca 4700moh). Med berre to netter på 2800 var eg ikkje uventa dårleg akklimatisert, men låg fart og fint vær fekk meg til toppen. Tegna på mild høgdesjuke kom etter kvart då eg nærma meg toppen og vart verre på veg ned att. Med gondolbana som fjernar 1000 meter på 10 min, følte eg ikkje det var spesielt farleg med litt høgdesjuke. Haudepina slapp taket etter ein time på senga på hostellet. Panoramabilde frå toppen av Rucu Pichincha. Kan ane fleire kvite toppar, som dermed er over 5000 moh. Kunne sjå Cayambe, Antisana, Cotopaxi og Chimborazo frå venstre mot høgre. To tyskarar eg slo følge med ned frå toppen. Quito og Cotopaxi 5897 moh i bakgrunnen DAG 3-5 Gjennom eit lokalt selskap, flowbikerental, hadde eg booka 3 dagar med downhillsykling, der eg gjerne ville vere litt i høgda, sidan dette var ein del av akklimatiseringa. Her fekk eg som bestilt, guide, sjåfør, topp downhillsyklar, og sykling på høgder mellom 4500-2800 i tre dagar (130$/dag). Eg merka dag for dag at eg lettare og lettare hang med guiden på flatene etter kvart som eg vart akklimatisert. Siste dagen var vi i tillegg innom Quilotoa, som er eit stort vulkankrater med ein innsjø i midten, som "alle" turistane på hostellet anbefalte. Her sprang vi ned og opp dei 2-300 høgdemetrane mellom 3500-3800moh. på 38 minutt. Det var vesentleg fortare enn dei uakklimatiserte turistane rundt oss var i stand til! Cruising på flotte stiar, totalt drøyt 8000 vertikale meter ned på 3 dagar! Her med Quito i bakgrunnen Omtrent på 3700 moh. på veg ned dei 1500 høgdemetrane frå 4000-2500 moh. Frå opent fjellklima til tropisk klima på 40 min! DAG 6: Skulle eigentleg reise tidleg på morgonen frå Quito, men sidan eg vart invitert med på joggetur på morgonen vart avreise litt utsatt. Deretter tok eg buss til Machaci (1,50 $) og taxi (20$) til Tambopaxi lodge (3750moh). Her kunne vi ha hatt perfekt utsikt til cotopaxi, om ikkje skyene var i vegen. Tok ein times spasertur i området før middag. Dette var det meste eg fekk sjå av Cotopaxi på nært hald. Svært fjell, bildet er tatt på ca. 3800 moh, med villhestar i framgrunnen. Cotopaxi Refuge på 4864 moh. Delar av det kvite oppe til høgre og venstre for hytta er isbre. Ved godt vær kunne ein truleg ha sett toppen frå dette punktet. DAG 7: Planen for dagen var å bestige midt-toppen på Rúmiñahui (ca4600moh), men på grunn av dårleg vær gjekk eg heller langs vegen dei 13 km opp til Cotopaxi refuge på ca. 4850 moh. Ny høgderekord der altså. Farten var framleis god i forhold til turistane rundt. Fekk haik ned att, dermed sparte eg knea for 1000 høgdemeter nedoverbakke. Møtte på ein nysgjerrig Andes-rev på 4600 moh, rett før eg fekk haik ned vegen! DAG 8: Planen var eigentleg å bli på Tambopaxi lodge ei natt til, men sidan eg fekk veggdyr natta før, kombinert med dyre prisar, diaré og skodde, fann eg ut at eg ville ha eit komfortabelt døgn i Riobamba (2700 moh) i staden. Spleisa på taxien med roomien frå sovesalen og hoppa på ein buss mot riobamba. Litt annleis type buss-stopp her enn i Norge! For å komme meg på bussen måtte eg krysse ein 4-felts motorveg og deretter stille meg opp "kor som helst" (om eg forstod spansken riktig) og stoppe bussen. Det funka fjell. Generelt kostar buss mellom 1-2 dollar i timen i Ecuador. Med den prisen hadde eg nok køyrt vesentleg mindre bil i Noreg. Eit noko uvanleg skilt å møte i fjellheimen for min del! Plasseringa på Chimborazo Lodge er mildt sagt gunstig for fjellentusiastar! DAG 9: Med litt mindre kløe og litt mindre diaré, var eg klar for meir akklimatisering. Tok ein lokal buss frå Riobamba til hotellet Lodge del Estrella, som ligg strategisk til i nasjonalparken til Chimborazo på 3950moh. Gjekk til fots på ein utydeleg sti frå hotellet og peikte meg ut ein ryggformasjon på veg mot Chimborazo som såg artig ut å gå på. Etter kvart som eg passerte ca 4700moh. vart det stadig luftigare oppover, så i frykt for å gå meg vill bygde eg eit par småvardar på nokre utsette punkt i tilfelle eg måtte ned samme veg i skodde. Skikkeleg eventyrfølelse! Etter kvart smalna ryggen av og endte i eit stup. Då eg såg ei slynge rundt ein stein byrja eg å tru at eg måtte snu, men med litt klyving på høgre sida av ryggen kom eg meg ned i eit skar på ca 5000 moh. Veldig stilig geologi her, der både isbre og vulkanen prega utforminga av landskapet. På bilder på hotellet kunne ein sjå korleis breane har trekt set kraftig tilbake dei siste 100 åra. Etter eit halvhjerta klyveforsøk vidare frå skaret konkluderte eg med at dette var idioti, så eg tok lunsj, pusta inn mest mogeleg av den tynne lufta, og rusla ned att. Store delar av nedstigninga var på deilig laus grus, så knea igjen fekk spart seg. Sidan i fjor haust hadde eg berre gått ein einaste fjelltur til fots med over 500 meter høgdeforskjell, så knea var mildt sagt ikkje trent for nedoverbakkar. Landeveissykling med Jotunheimen rundt som det store målet 7. Juli gjorde at formen elles var upåklakeleg. Turen gjekk opp ryggen til venstre. Før eg snudde skjønte eg at eg ville ha kunne gått høgare om eg hadde følgt dalen opp, men, men. Får du auge på slynga? Klarte å snike meg ned frå ryggen på venstre side Pinaklar som ser ut som laus morenemasse, med ein slags sandstein som held ting på plass. Alt var relativt fast, men eg ville nok ikkje ha stolt på at kilar og spesielt kammar ville ha halde seg i ro her. Derimot ville det nok ha vore mange relativt faste blokker å feste slynger rundt. Det var massevis av Vicuñas i fjellet rundt Chimborazo. Eit antilope-hjorte-lama-dyr som er freda, og dermed relativt lite skremt av menneske. Ganske tørt klima i området. Fekk æra av å bu på Edward whymper-rommet. Mannen som førstebesteig Chimborazo, og syntest at fjella i Ecuador var kjedeleg samanlikna med dei skikkelege fjella i Alpane. Grei utsikt frå frukostbordet. DAG 10: Personellet på hotellet virka litt overraska over kor gjerrig eg var med tanke på at eg budde på eit hotell til nesten 100$/natt og booka guide til 500 dollar, men nettopp derfor måtte eg spare der det sparast kan. Derfor haika eg meg opp til Carrel refuge på 4850moh. Derifrå gjekk eg til Whymper refuge på 5050, og vidare opp til "The Chamonix needles" på 5250. Der var vinden så kraftig at det desverre var umogeleg å gå på den snødekte ryggen vidare, då eg ikkje hadde med stegjern eller isøks. I staden fann eg ein stein som fekk rolla som isøks, og eg hakka meg forsiktig vidare på sida av ryggen til ca. 5300moh. Eg vart nok litt i overkant ivrig på å komme oppover, men innsåg tidsnok at no var det på tide å snu før konsekvensane ved ei utglidning på snøen ville bli fatal. Etter svært forsiktige bevegelsar og iherdig hakking ned att i snøen sette eg meg til i le på 5250 moh og las eit par kapittel i boka til Knut Nærum: døde menn går på ski. Kan anbefale boka, og lurer samtidig på om dette er ny høgderekord for Knut Nærums forfatterskap? Ny høgderekord for lesing av Knut Nærums forfatterskap? 5250 moh, nokon betre? I bakgrunnen ser vi El Castillo, og sida som vi gjekk i opp til 5500 moh. kvelden etter. Ein liten dam rett over Whymper refuge. Dette er det høgaste punktet dei fleste turistane går til. Oppe til venstre ser vi El Castillo, deretter ryggen vidare til Pico Veintimilla, fortoppen. Etter ein kopp coca-te og nye kapittel i Whymper refuge, gjekk eg ned att og stilte meg opp med tommelen. Til min store fortvilelse stod eg rett nedanfor to andre haikande grupper. Etter 20 minutt med intens haikeinnsats var dei andre gruppene plukka opp og det vart plass til meg ned til hovudvegen, der ny haiking til hotellet gjenstod. Totalt haiketid utanfor køyretøy var nok berre 30 minutt, og det må seiast å vere rimeleg bra på 4 ulike køyretøy. Hadde eg beherska spansk litt betre enn "pocito" er eg sikker på at vi hadde fått ein hyggeleg samtale i bilen. Hyggeleg forsøk på samtale vart det i alle fall. Siste frist for avbestilling av tur var denne dagen. Yr meldte regn sist eg hadde internett (morgonen dag 8), men portvaktene frå hovudvegen til Carrel Refuge sa sol, sol! Sidan eg viste dei yr-appen på telefonen og forma eit spørsmålsteikn med ansiktet medan eg sa sabado, domingo på overbevisande spansk, satsa eg på at svaret deira var basert på dei beste equadorianske værkalkyler tilgjengeleg. Yr sine varsel hadde så langt berre hatt rett 4 av 10 dagar uansett. DAG 11 Etter å ha sove 10 timar, ete frukost, lina klede på golvet, og pakka kleda i sekken att, var eg klar for tur. Guiden kom med taxi, noko som var litt råflott, syns eg. Så forstod eg at guiden Paúl jobba som taxisjåfør når han ikkje jobba på fjellet. Han var 45 år, med akkurat riktig mengde grå hår, så han har rikeleg med erfaring, men ikkje er blitt for gammal og sliten for fjellføring. Turen opp tok lenger tid med taxien hans enn haiking, då han kjente halvparten av folket på fjellet, og måtte veksle eit par ord på vegen. Med 12 timar til avreise frå Carrel refuge, vart eg ikkje nevneverdig stressa. På grunn av fare for steinras frå El Castillo (slott-liknande steinformasjon 5500 moh), startar guida turar klokka 22-23 frå Carrel refuge, med soloppgang som siste tidspunkt for å snu. For å få eit inntrykk av kor fort vi kom til å gå, spurte Paúl litt spørsmål om erfaring og farta mi på akklimatiseringsturane mine. Eg viste bilder frå tradklatring i Lofoten, pudderkøyring i bratt terreng og skryt frå Jotunheimen rundt for at han skulle skjønne at eg truleg var raskare enn dei fleste klientane hans. Difor utsette han avreisa frå klokka 22-22:30. Etter mine berekningar var dette kanskje litt tidleg, men så skulle vi 1000 meter høgare enn min forrige høgderekord, frå dagen før, så eg stolte meir på Paúl sine berekningar enn mine. Etter ei god natts "søvn" frå klokka 18:40-21:30 var det opp og ete frukost. I løpet av "natta" hadde haudeverk komme snikande og eg var ytterst skeptisk til om dette kom til å gå. Posen med real turmat gjekk ned, i lag med immodiumen, så eg kunne gå trygt utan å drite meg ut bokstaveleg talt. Alt på dette biletet vart brukt under toppstøtet, med unntak av hua på bildet. Og soveposen. Og ovnen. Utsikten ut soveromsvindauget, medan eg heldt på å line opp kleda. Desse er ikkje ville, men rimeleg eksotisk uansett! Til tross for at dei andre gruppene skulle starte 22:00 og vi 22:30, så var vi andre gruppe ut av ca. 10 grupper. Etter om lag 10 minutt var vi fremst. Eg var djupt imponert over tempoet til Paúl. Aldri før hadde eg bevegd meg så sakte på fjellet før. Gruppa vi passerte imponerte endå meir, ved å gå endå saktare. Utruleg. Eg vart forsiktig optimist på vegne av høgdesjuka, då bevegelse ikkje kosta meg noko i det heile. Då vi kom ned att fekk eg høyre frå dei andre gruppene at vi hadde halde eit veldig raskt tempo. På 5000moh. var det tilløp til sandstorm, så vi dekka oss til med snøbriller og buff. Desse vart på dei neste 8 timane. Etter litt meir rusling kom vi til snøen, der det var på med stegjern, og inn i tauet til Paúl. Tauet var av type kort, slik at guiden kan halde meg att om eg skulle finne det interessant å teste gliden på skaren eller grusen. Eg valte å spare det til ein annan gong. Her var det ca 35-45 grader bratt, og relativt sterk vind. Klokka 01:00 var vi på 5500moh, forbi El Castillo, og Paúl erklærte at vi var veldig tidleg ute. Eg var einig, og tenkte på kor herleg lys den norske sommaren er. Etter å ha starta med hovudverk og sett meg som mål å i alle fall komme til 5500 moh, tenkte eg at det var trygt å røpe for Paúl at eg hadde litt vondt i hovudet. Eg bestemte meg samstundes for at eg skal spy eller få hinsides med smerter før eg snur. Eg hadde tross alt brukt store delar av feriebudsjettet på dette døgnet, så det skulle nytast. Vi var einige om at det var iskaldt å stå i ro, og eg ville strengt tatt ned så fort som mogeleg, helst via toppen, så vi heldt fram å gå. Planen vi la kvelden før var å gå 30 min og deretter stoppe 1-3 min for drikke og snack og halde det gåande slik heile vegen til toppen. Det var difor ganske tungt mentalt når halvtimen varte og rakk. Etter kvart måtte eg tisse, og fekk lov å gå litt til før vi stoppa for å tisse. Denne halvtimen hadde no vart i drøyt 2 timar, fann eg ut, og vi var no på 5950 moh. Det forklarte kvifor halvtimen føltes så lang. Høgdesjuka var framleis ikkje nevneverdig verre enn ved frukosten, så no fekk eg trua på å nå toppen, og delmålet om 6000moh. var tilnærma spikra. Paúl var litt forundra over å ikkje sjå nokon hovudlykter bak oss, og konkluderte med at alle dei andre laga hadde snudd. Dette var ein viktig boost for egoet og imaget mitt som tøff nordmann. Etter kvart som vi steig gjekk farta ytterlegare ned. Farta var omtrent perfekt heile tida. Eg lot meg stadig fascinere over kor roleg og jamnt Paúl gjekk. Dette har eg prøvd mykje sjølv, og eg syns det er kjempevanskeleg. Det gjekk aldri så fort at eg måtte puste og pese hardare enn på ein roleg joggetur. Etter litt meir pausar og påkledning (6lag på overkroppen) byrja breen å flate ut i det jamne og forsiktige tempoet berre brear kan flate ut. Eg hadde allereie før start gjort det klart for Paúl at målet mitt var Cumbre whymper (peak whymper), som er hovudtoppen eit stykke bak Pico Veintimilla, der dei fleste brukar å snu. Eg gjorde det umiddelbart klart at eg ville vidare då vi nådde fortoppen, så det vart ingen stopp for å nyte utsikten. Det var strengt tatt heilt mørkt og begrensa mogelegheiter for fotografering med mobilkamera i dette lyset uansett. Vi hadde snakka om at sterk vind kunne hindre oss i å nå hovudtoppen, så eg ville vise at motivasjonen var på topp, i tilfelle Paúl var i tvil. Eg hadde lest diverse om vanskegrada på siste biten, og visste at det kunne variere mellom ein halv meter laus kartong og kompakt skare. I dag var det hardpakka snø og lett framkommeleg. Etter ein drøy halvtime med rusling i endå (!) rolegare tempo, runda toppen til slutt av. Dei siste timane hadde eg tenkt ein del på at høgdesjuke kjem forsinka, og tenkte med gru på at eg når som helst kunne bli skikkeleg dårleg. Dermed tok eg meg knapt tid til bilde og filming på toppen, før eg ville snu og komme meg ned. Paúl vikra ein smule forbausa over dette hastverket mitt med å komme meg ned. No var klokka 05:00, altså var det 2 timar til soloppgang og ca 1 time til det lysna. Vi byrja å rusle tilbake til fortoppen og nedover samstundes som det første lyset byrja å komme på himmelen. Etter kvart som den 800meter høge snøbakken openbarte seg vart eg meir og meir takknemleg for at eg ikkje hadde sett heile bakken på veg opp. Høgste breakulen kan ta seg ein bolle i forhold. Det var også ganske bratt, så det var liten tvil om at utglidning kunne vere fatalt. Eg rekna med at eg ville stoppe greit om eg skulle falle, men lurte samstundes på om Paúl ville han klart å stoppe meg dersom eg byrja å gli utan å bremse sjølv. Paúl gravde ei plattform eg kunne stå på, og forankra meg i isøksa si kvar stopp. Plattforma var litt overkill etter mi meining, men så hadde eg jo betalt 500 dollar for dette. Skuggen av Chimborazo på veg ned att. Ved fullstendig skyfritt vær kunne vi kanskje ha sett havet? Her får vi ein følelse av kor bratt det er på veg ned frå Chimborazo. Bakken på bildet er forøvrig brattare enn der vi gjekk. Utsikten var heilt fantastisk, der vi såg utover skyene som dekte resten av landskapet langt der nede. Etter kvart kom soloppgang, og vi kunne sjå skuggen frå Chimborazo i horisonten. Vi måtte forbi eit klyveparti på is/grus/stein på ca 5600moh der både eg og Paúl syns det var greit om eg var sikra i stramt tau. Eg venta framleis på den store høgdesjuka, men smerten heldt seg stabilt på middels styrke, heilt fram til vi tok av stegjerna, og offisielt var på trygg steingrunn utanfor rasfare. Samstundes som at behovet for fokus sank auka hovudpina. Litt snubling og rutsjing på grusen minna meg på at eg ikkje må miste fokus heilt endå. Flaut å skade seg på turiststien, liksom. 5 minutt før vi kom ned til Carrel refuge (4850) stod sola opp bak Chimborazo, så vi fekk brukt solkremen vi smurte oss med 10 timar tidlegare. Her vart det desayuno og coca-te, samt prating med dei andre gruppene som var i ferd med å stå opp. I tillegg til høgda var det mange av gruppene som snudde som følge av kraftig vind. Nokre av deltakarane syns det var vanskeleg å halde balansen i vinden. Underteikna med Pico Veintimilla i bakrunnen. Hovudgrunnen til den låge suksessraten på Chimborazo er nok først og fremst tilgjengelegheita til fjellet. Det var mykje forskjellege folk som skulle prøve seg, og fleire av deltakarane hadde aldri gått på bre før. Etter mi meining er det både urealistisk og farleg å prøve seg på ein sånn tur utan noko stegjernserfaring i utgangspunktet. Timelønna til guidane blir desto høgare. Best timebetalt fekk nok guiden med den amerikanske turisten som snudde etter 2 timar, 50 høgdemeter over whymper refuge (5050). Etter frukost vart Paúl taxisjåfør og køyrte meg ned til Riobamba på 2700moh, før vi skilte lag. I bilen spurte eg han litt om vurderingar og orientering på turen. Han syns spørsmålet om bruk av kart var litt morsomt, han kunne jo vegen, så kart var ikkje nødvendig! Guideutdanninga i Ecuador virkar generelt god, litt som Nortind, berre 1 år kortare. No er internasjonal tindevegleiarutdanning i ferd med å bli oppretta også i Ecuador. Til slutt kan eg konkludere med at å prøve seg på ein 6000-metring gav ein heilt rå naturopplevelse, men endå større utfordring og meistringskjensle. På grunn av kulde, fokus og hovudverk tykkjer eg at turar i Norge gjev ei betre naturoppleving enn høge fjell, medan denne turen kunne minne meir om ein lang konkurranse, ikkje ulikt Jotunheimen rundt. Eg likar begge deler, og kontrastar, så 32 timar etter at eg stod på toppen 6267 moh sat eg i ein kano med andre turistar 800 meter over havet i Amazonas. Ecuador kan absolutt anbefalast som eit variert reisemål!

Jeg holder et lite knepp mot Sony enda... Skal jeg opp i fullformat, ligger nok a7 serien deres hakket over for mitt bruk. Men det blir nok noen år til før jeg oppgraderer, så blir spennende å følge med på utviklingen framover. Det skjer mye spennende nå, spesielt nå som Sony lanserte sin nye sensor.

Brukte snor mellom pulkringene på hoftebelte og klipset karabin til båndet på den.

Når jeg hadde bikkje og gikk på tur festet jeg et 1-1,5m strikktau i hver av D ringene på siden av hoftebeltet og koblet lina inn på denne med en karabiner. Siden karabineren løper fritt på strikktauet ble belastningen/kreftene sideveis til å leve med. Mine storsekker 80 og 130L hadde slike fester beregnet på pulk.

For en tid siden benyttet min eldste sønn en hver passende anledning til å beklage seg over at sykkelsetet hans ikke var særlig bra, og siden jeg aldri klaret å prioritere min tid på en slik måte at jeg fikk kjøpt et nytt, så lot jeg han få det som stod på min noe tilårskomne hybrid. Min gamle hybrid ble så utstyrt med et sete jeg av en eller annen grunn hadde liggende blant en haug med gamle, men sikkert brukbare sykkeldeler. problemet løst. Nå har dette setet som min sønn fikk, og som han ble veldig godt fornøyd med, blitt så utslitt at det var på tide å skifte det ut. Det fungerte fremdeles greit, men det var bare et spørsmål om tid før det ikke lenger gjorde det. - Ok, hva slags sete vil du da ha? - Et helt likt selvfølgelig. Og som den gode far jeg er, logget jeg inn på internettet for å finne et nytt. Jeg visste hvilket merke det var, og så bar det bare å gogle. Men Google kunne snart fortelle at et slikt sete ikke var noen vanlig handelsvare noe sted i verden, men etter å ha både tryglet, lokket, bedt og truet, så dukket det plutselig opp et sete i en nettbutikk i Hellas. Det skulle senere vise seg at dette var en vanlig sykkelbutikk et sted i Hellas, BikeCenter - Αφοί Βοσνίδη, og litt videre undersøkelser skulle også vise at den også var å finne på Facebook. https://www.facebook.com/BikeCenterGR/ Jeg tok sjansen og bestilte et nytt sete, men fant ingen vanlig måte å betale for dette på. Da var det bare å sende en mail med spørsmål om hvilke betalingsordning han hadde, og det skulle videre vise seg at eneste måte å betale på var over innehaverens PayPal konto. Ok, ingen problem, penger ble overført via PayPal til oppgitt adresse. I mellomtiden mottok jeg en mail som fortalte at dette setet dessverre ikke var i hans butikk, men at det ville bli sendt til ham fra hans leverandør. Så, noen dager senere en ny mail med beskjed om at nå hadde han fått setet og ville sende det til meg. Samtidig fikk jeg en mail fra PayPal om at betalingen var avvist på grunn av ukjent adresse. Nå ville det være normalt at en del røde varsellamper hadde begynt å lyse, men fremdeles like oppsatt på å få tak i dette setet sendte jeg en ny mail og informerte om at betalingen var avvist. Siden jeg nå begynte å ane konturene av en situasjon hvor penger kunne gå ut, men også uten at det kom noe sete, så ble jeg ganske overrasket over svaret. Beskjeden var at setet var sendt og at han beklaget feil adresse for hans PayPal konto. Ny adresse var vedlagt og beskjeden var at han satte stor pris på at jeg hadde stolt på ham og forsøkt å sende penger før varen var mottatt og at jeg kunne forsøke igjen med den nye adressen. Men hvis jeg ikke var interessert i å prøve på ny så måtte jeg ha lykke til med nytt sete uansett. Penger ble sendt og denne gangen gikk betalingen igjennom ute problemer. Setet kom i posten og prisen ble ca. halvparten av det jeg hadde betalt for det gamle setet i en lokal sykkelbutikk for over 10 år siden. I dag ble setet montert og det var visst på tide. Og her er det bare en ting å si: Hurra for Internett!