Vinnerliste

Egentlig ingen stor opplevelse – men for en opplevelse. Sånn rent turmessig var turen ingen stor opplevelse. Under normale omstendigheter tror jeg at jeg ikke engang hadde skrevet noe om den i det hele tatt. Alt var som det pleide. Enda engang: sekken var altfor tung. Men for meg ble det likevel en mega opplevelse. I nesten to år er det meste jeg har gått ca 300 meter pga sterke smerter. Men for tre måneder siden, nærmest ved en innskytelse tok grep, og plutselig kunne jeg gå igjen. Gradvis har jeg bygget opp formen igjen, og onsdag 18 juli ankom jeg Trondsbu på Hardangervidda vest. Dette fordi topografien på vestvidda er en smule snillere enn på østvidda. Joda, de glante ikke så lite over ekvipasjen, alle de som satt i campingstolene utenfor bobilene da jeg, en eldre herre på damesykkel med varehenger la i vei. men pytt, pytt, det spilte ingen rolle og snart var de 10 km inn til Byen unnagjort. Der parkerte jeg sykkelen, satt på drag og var trekkdyr selv innover traktorslepa. Etter noen kilometer tok jeg av fra «veien», fulgte en sti, inntil jeg nesten segnet om. Jo, alt var som det pleide. Teltet der til neste dag, forlot hengeren og labbet i vei til vannet – en uendelighet langt der borte, hvert fall når gradestokken viste nesten 30 grader. Jeg ble ved vannet i tre dager og ble belønnet med en fin ørret. Og 1000 myggstikk. Hjemturen ble nok et slit, men jeg fikk det jeg var ute etter, og da jeg ved frokost søndag morgen, foredro for min fru hustruen om ukenes bravader, og avsluttet monologen med: «Jeg hadde klart oppstigningen fra Synken». Og der og da innvilget dette eiegode menneske meg, en tur til. Så ca 10 august: Nok en gang: «Holken, here I come»

Har hatt lyst til å skrive turraport lenge, Har til og med startet på flere..men med Dyselksi og Konesntransjonsvansker så har det blitt med forsøket..Men nå har jeg bestemt meg for å fullføre en, Tenker at en enkel metode vil være å legge opp et bilde å spinne litt tekst rundt det, Så her kommer den. Turen starter fra husdøra og skal ta oss fra Karlebotn til Neiden og videre in til Pasvik før vi snur og går hjemmover, Hadde satt av 4 uker til dette, ikke no tur det skal jages kilometer men kose seg med både fiske og jakt, Har med telt men kommer til å bruke åpne koier og gammer underveis om det passer. Vi kommer til å følge stikka løypa til Finnmarksløpet, Et av "målene" med turen er følge Finnmarksløpet. Utstyr finnes frem og sjekkes i Boden/Tur rommet. Dette ble første turen med 2 Pariserbrett, Tidligere turer har foregått med ulike oppsett med bla Fjellpulken 144 og et pariser brett- Fjellpulken 188 ( Lånt av dama) var i tenke boksen en stund før denne turen hvilke oppset jeg skulle gå for, Konklusjonen ble 2 Pariserbrett med fjellpulken pakkbagger på 150 Liter. Jeg er veldig fornøyd med dette oppsettet, Jeg har 2 Alaska huskyer, De trekker det ene brettet foran meg og så har jeg line bra brettet somer festet i meg, så trekker jeg det andre brettet, Fordelene med Pariserbrettene kontra Fjellpulkensyne jeg er mange: Egenvekt pr brett er lav, de er like breie så går i samme sporet,De settes oppi hverandre og er grei å transportere, Rimelige i innkjøp,Brukes ofte til å hente ved, med pakk bagger, kan man ta inn hele baggen i telt/hytte. Dette oppsetet er nå brukt på 3 turer på tilsammen 6 uker, og er veldig fornøyd. Dette er mitt fantastiske turfølge på denne turen! Luna t.v og Frøken Alt lagt frem, som vanlig skeptisk til om alt får plass Alt fikk plass i pulkene, Det er 40 Kg i hver pulk. Da er vi underveis, Det er mildt og værmeldinga er elendig, det er meldt regn og pluss grader de neste 3 dagene..Dagens mål er å komme seg så langt nordover og unna kysten for å forhåpentligvis komme seg unna regn, håper på 25 Km. Etter ca 10 km kom regnet...vi gikk 10 km til før vi bestemte oss for at dette fikk holde å ikke bli for våte, Regn på vintern er no herk.. Det ble 3 netter på samme sted..Det regnet nesten hele tiden, så vi valgte å holde oss i ro, værmeldingen fremover var god, så vi visste det kom til å bli panser spor når kulda kom tilbake, det ble det også, Så forflyttnings farten videre ble meget høy. Frøken er glad i komfort å sniker seg fort opp på det oppblåsbare underlaget På tur etter 3 døgns venting på været,10 minus og panser spor, ble 30 Km denne dagen. Stiv kuling, og lite venlig område for 2 pulker med taudrag Flott åpen gamme ved Garsjøen. Koser meg med god mat i gamma ved garsjøen,lå 3 døgn her. Meget happy jeger, nydelige områder. Fantastisk flotte forhold, skare med litt snø på! Nydelig kvelds stemmning over Gallok. Ble noen pinner på Gallok. Ble litt fangst også rundt omi Gallok området. Får ikke vi komme inn?? Klare for avgang etter en natts overnatting på Neiden fjellstue, Små kørlige -30 Hadde et depo stående her, veldig greit da jeg kom til å passere her på retur fra Pasvik. Ved grense gjerdet mellom Neiden og Pasvik. Utrolig flott område helt nord i Pasvik. Liten jakt tur ut ifra Vest koia i Pasvik. Camp like utenfor Neiden på Retur. Jippi kom i mål med min første turraport! Denne turen endte på 22 Dager, og ble 450 Km lang inkl jakt turer, Vi hadde som beskrevet tidligere mlddvær og regn i starten, bortsett fra det hadde vi veldig mye flott vær! Denne turen kan passe veldig mange, da det på denne tia er stikket og tråkket løype for Finnmarksløpet,. Ser at det er en del hull der jeg ikke har tatt bilder, Prøver hele tia å bli flinker tild dette.

Mange høydemeter, flotte utsikter, mye bading og vakker natur! Vi fikk alt i etappen mellom Korgen til Mo i Rana med Svartisen og Saltfjellet i sikte, sjekk ut blogginnlegg fra denne etappen på Norge på langs ekspedisjonen her!

Ut fra siden du linker til kan jeg ikke se at du ikke kan gå Snøheimvegen. Det står at det oppfordres til buss, men at det ikke er forbudt å gå. Skal ikke uttale meg om særlig om moskus og hund, men moskusen agerer vel bare hvis den føler seg truet? Går du på stien og sørger for å holde bikkja tett inntil deg slik at den ikke løper fritt eller stormer frem kan jeg ikke tenke meg at det skulle være noe problem. Er moskusen på stien får du bare ta en stor omvei.

Da var også mitt bestilt. Med rabatten.

Etter å ha bestemt meg for å reise til Ecuador, vart det også tidleg klart at eg ville prøve meg på eit høgt fjell, når eg først var i området. Tenkte først at det hadde vore spennande nok med 5000moh, men fann ut at 6000 også var tilgjengeleg. Då Chimborazo i tilegg viste seg å vere verdas høgaste fjell ( https://no.m.wikipedia.org/wiki/), vart turplanen gradvis meir fjellorientert. Etter å ha tråla nettet etter diverse turrapportar frå spesielt Chimborazo og Cotopaxi, kombinert med lesing om akklimatisering, virka det som Chimborazo var oppnåeleg med 10 dagar akklimatisering. Sidan slowmotion-fjellvandring åleine ikkje frista spesielt hadde eg ei litt anna tilnærming til akklimatisering enn normalen. DAG 0: Landa, fann hostellet på 2800 moh. i Quito. Kjente at høgda var annleis enn heime når eg gjekk i trapper. DAG 1: Sightseeing, "klatra" alle dei 3 tårna i katedralen i byen og reiste til ekvator. (totalt ca 1,5t buss, 60 cent!) Relativt luftig trapp, passe akklimatiseringsaktivitet, dag 1.. Kryssing av ekvator DAG 2: Sidan eg neste dag skulle køyre bil til 4500moh, så følte eg at eg måtte sette ein personleg rekord til fots først. Den gamle rekorden var på 4167 (quiz: kva fjell er det?). Eg tok Gondolbana frå 3000-4000 moh over byen og starta på rusleturen mot Cumbre Pichincha (ca 4700moh). Med berre to netter på 2800 var eg ikkje uventa dårleg akklimatisert, men låg fart og fint vær fekk meg til toppen. Tegna på mild høgdesjuke kom etter kvart då eg nærma meg toppen og vart verre på veg ned att. Med gondolbana som fjernar 1000 meter på 10 min, følte eg ikkje det var spesielt farleg med litt høgdesjuke. Haudepina slapp taket etter ein time på senga på hostellet. Panoramabilde frå toppen av Rucu Pichincha. Kan ane fleire kvite toppar, som dermed er over 5000 moh. Kunne sjå Cayambe, Antisana, Cotopaxi og Chimborazo frå venstre mot høgre. To tyskarar eg slo følge med ned frå toppen. Quito og Cotopaxi 5897 moh i bakgrunnen DAG 3-5 Gjennom eit lokalt selskap, flowbikerental, hadde eg booka 3 dagar med downhillsykling, der eg gjerne ville vere litt i høgda, sidan dette var ein del av akklimatiseringa. Her fekk eg som bestilt, guide, sjåfør, topp downhillsyklar, og sykling på høgder mellom 4500-2800 i tre dagar (130$/dag). Eg merka dag for dag at eg lettare og lettare hang med guiden på flatene etter kvart som eg vart akklimatisert. Siste dagen var vi i tillegg innom Quilotoa, som er eit stort vulkankrater med ein innsjø i midten, som "alle" turistane på hostellet anbefalte. Her sprang vi ned og opp dei 2-300 høgdemetrane mellom 3500-3800moh. på 38 minutt. Det var vesentleg fortare enn dei uakklimatiserte turistane rundt oss var i stand til! Cruising på flotte stiar, totalt drøyt 8000 vertikale meter ned på 3 dagar! Her med Quito i bakgrunnen Omtrent på 3700 moh. på veg ned dei 1500 høgdemetrane frå 4000-2500 moh. Frå opent fjellklima til tropisk klima på 40 min! DAG 6: Skulle eigentleg reise tidleg på morgonen frå Quito, men sidan eg vart invitert med på joggetur på morgonen vart avreise litt utsatt. Deretter tok eg buss til Machaci (1,50 $) og taxi (20$) til Tambopaxi lodge (3750moh). Her kunne vi ha hatt perfekt utsikt til cotopaxi, om ikkje skyene var i vegen. Tok ein times spasertur i området før middag. Dette var det meste eg fekk sjå av Cotopaxi på nært hald. Svært fjell, bildet er tatt på ca. 3800 moh, med villhestar i framgrunnen. Cotopaxi Refuge på 4864 moh. Delar av det kvite oppe til høgre og venstre for hytta er isbre. Ved godt vær kunne ein truleg ha sett toppen frå dette punktet. DAG 7: Planen for dagen var å bestige midt-toppen på Rúmiñahui (ca4600moh), men på grunn av dårleg vær gjekk eg heller langs vegen dei 13 km opp til Cotopaxi refuge på ca. 4850 moh. Ny høgderekord der altså. Farten var framleis god i forhold til turistane rundt. Fekk haik ned att, dermed sparte eg knea for 1000 høgdemeter nedoverbakke. Møtte på ein nysgjerrig Andes-rev på 4600 moh, rett før eg fekk haik ned vegen! DAG 8: Planen var eigentleg å bli på Tambopaxi lodge ei natt til, men sidan eg fekk veggdyr natta før, kombinert med dyre prisar, diaré og skodde, fann eg ut at eg ville ha eit komfortabelt døgn i Riobamba (2700 moh) i staden. Spleisa på taxien med roomien frå sovesalen og hoppa på ein buss mot riobamba. Litt annleis type buss-stopp her enn i Norge! For å komme meg på bussen måtte eg krysse ein 4-felts motorveg og deretter stille meg opp "kor som helst" (om eg forstod spansken riktig) og stoppe bussen. Det funka fjell. Generelt kostar buss mellom 1-2 dollar i timen i Ecuador. Med den prisen hadde eg nok køyrt vesentleg mindre bil i Noreg. Eit noko uvanleg skilt å møte i fjellheimen for min del! Plasseringa på Chimborazo Lodge er mildt sagt gunstig for fjellentusiastar! DAG 9: Med litt mindre kløe og litt mindre diaré, var eg klar for meir akklimatisering. Tok ein lokal buss frå Riobamba til hotellet Lodge del Estrella, som ligg strategisk til i nasjonalparken til Chimborazo på 3950moh. Gjekk til fots på ein utydeleg sti frå hotellet og peikte meg ut ein ryggformasjon på veg mot Chimborazo som såg artig ut å gå på. Etter kvart som eg passerte ca 4700moh. vart det stadig luftigare oppover, så i frykt for å gå meg vill bygde eg eit par småvardar på nokre utsette punkt i tilfelle eg måtte ned samme veg i skodde. Skikkeleg eventyrfølelse! Etter kvart smalna ryggen av og endte i eit stup. Då eg såg ei slynge rundt ein stein byrja eg å tru at eg måtte snu, men med litt klyving på høgre sida av ryggen kom eg meg ned i eit skar på ca 5000 moh. Veldig stilig geologi her, der både isbre og vulkanen prega utforminga av landskapet. På bilder på hotellet kunne ein sjå korleis breane har trekt set kraftig tilbake dei siste 100 åra. Etter eit halvhjerta klyveforsøk vidare frå skaret konkluderte eg med at dette var idioti, så eg tok lunsj, pusta inn mest mogeleg av den tynne lufta, og rusla ned att. Store delar av nedstigninga var på deilig laus grus, så knea igjen fekk spart seg. Sidan i fjor haust hadde eg berre gått ein einaste fjelltur til fots med over 500 meter høgdeforskjell, så knea var mildt sagt ikkje trent for nedoverbakkar. Landeveissykling med Jotunheimen rundt som det store målet 7. Juli gjorde at formen elles var upåklakeleg. Turen gjekk opp ryggen til venstre. Før eg snudde skjønte eg at eg ville ha kunne gått høgare om eg hadde følgt dalen opp, men, men. Får du auge på slynga? Klarte å snike meg ned frå ryggen på venstre side Pinaklar som ser ut som laus morenemasse, med ein slags sandstein som held ting på plass. Alt var relativt fast, men eg ville nok ikkje ha stolt på at kilar og spesielt kammar ville ha halde seg i ro her. Derimot ville det nok ha vore mange relativt faste blokker å feste slynger rundt. Det var massevis av Vicuñas i fjellet rundt Chimborazo. Eit antilope-hjorte-lama-dyr som er freda, og dermed relativt lite skremt av menneske. Ganske tørt klima i området. Fekk æra av å bu på Edward whymper-rommet. Mannen som førstebesteig Chimborazo, og syntest at fjella i Ecuador var kjedeleg samanlikna med dei skikkelege fjella i Alpane. Grei utsikt frå frukostbordet. DAG 10: Personellet på hotellet virka litt overraska over kor gjerrig eg var med tanke på at eg budde på eit hotell til nesten 100$/natt og booka guide til 500 dollar, men nettopp derfor måtte eg spare der det sparast kan. Derfor haika eg meg opp til Carrel refuge på 4850moh. Derifrå gjekk eg til Whymper refuge på 5050, og vidare opp til "The Chamonix needles" på 5250. Der var vinden så kraftig at det desverre var umogeleg å gå på den snødekte ryggen vidare, då eg ikkje hadde med stegjern eller isøks. I staden fann eg ein stein som fekk rolla som isøks, og eg hakka meg forsiktig vidare på sida av ryggen til ca. 5300moh. Eg vart nok litt i overkant ivrig på å komme oppover, men innsåg tidsnok at no var det på tide å snu før konsekvensane ved ei utglidning på snøen ville bli fatal. Etter svært forsiktige bevegelsar og iherdig hakking ned att i snøen sette eg meg til i le på 5250 moh og las eit par kapittel i boka til Knut Nærum: døde menn går på ski. Kan anbefale boka, og lurer samtidig på om dette er ny høgderekord for Knut Nærums forfatterskap? Ny høgderekord for lesing av Knut Nærums forfatterskap? 5250 moh, nokon betre? I bakgrunnen ser vi El Castillo, og sida som vi gjekk i opp til 5500 moh. kvelden etter. Ein liten dam rett over Whymper refuge. Dette er det høgaste punktet dei fleste turistane går til. Oppe til venstre ser vi El Castillo, deretter ryggen vidare til Pico Veintimilla, fortoppen. Etter ein kopp coca-te og nye kapittel i Whymper refuge, gjekk eg ned att og stilte meg opp med tommelen. Til min store fortvilelse stod eg rett nedanfor to andre haikande grupper. Etter 20 minutt med intens haikeinnsats var dei andre gruppene plukka opp og det vart plass til meg ned til hovudvegen, der ny haiking til hotellet gjenstod. Totalt haiketid utanfor køyretøy var nok berre 30 minutt, og det må seiast å vere rimeleg bra på 4 ulike køyretøy. Hadde eg beherska spansk litt betre enn "pocito" er eg sikker på at vi hadde fått ein hyggeleg samtale i bilen. Hyggeleg forsøk på samtale vart det i alle fall. Siste frist for avbestilling av tur var denne dagen. Yr meldte regn sist eg hadde internett (morgonen dag 8), men portvaktene frå hovudvegen til Carrel Refuge sa sol, sol! Sidan eg viste dei yr-appen på telefonen og forma eit spørsmålsteikn med ansiktet medan eg sa sabado, domingo på overbevisande spansk, satsa eg på at svaret deira var basert på dei beste equadorianske værkalkyler tilgjengeleg. Yr sine varsel hadde så langt berre hatt rett 4 av 10 dagar uansett. DAG 11 Etter å ha sove 10 timar, ete frukost, lina klede på golvet, og pakka kleda i sekken att, var eg klar for tur. Guiden kom med taxi, noko som var litt råflott, syns eg. Så forstod eg at guiden Paúl jobba som taxisjåfør når han ikkje jobba på fjellet. Han var 45 år, med akkurat riktig mengde grå hår, så han har rikeleg med erfaring, men ikkje er blitt for gammal og sliten for fjellføring. Turen opp tok lenger tid med taxien hans enn haiking, då han kjente halvparten av folket på fjellet, og måtte veksle eit par ord på vegen. Med 12 timar til avreise frå Carrel refuge, vart eg ikkje nevneverdig stressa. På grunn av fare for steinras frå El Castillo (slott-liknande steinformasjon 5500 moh), startar guida turar klokka 22-23 frå Carrel refuge, med soloppgang som siste tidspunkt for å snu. For å få eit inntrykk av kor fort vi kom til å gå, spurte Paúl litt spørsmål om erfaring og farta mi på akklimatiseringsturane mine. Eg viste bilder frå tradklatring i Lofoten, pudderkøyring i bratt terreng og skryt frå Jotunheimen rundt for at han skulle skjønne at eg truleg var raskare enn dei fleste klientane hans. Difor utsette han avreisa frå klokka 22-22:30. Etter mine berekningar var dette kanskje litt tidleg, men så skulle vi 1000 meter høgare enn min forrige høgderekord, frå dagen før, så eg stolte meir på Paúl sine berekningar enn mine. Etter ei god natts "søvn" frå klokka 18:40-21:30 var det opp og ete frukost. I løpet av "natta" hadde haudeverk komme snikande og eg var ytterst skeptisk til om dette kom til å gå. Posen med real turmat gjekk ned, i lag med immodiumen, så eg kunne gå trygt utan å drite meg ut bokstaveleg talt. Alt på dette biletet vart brukt under toppstøtet, med unntak av hua på bildet. Og soveposen. Og ovnen. Utsikten ut soveromsvindauget, medan eg heldt på å line opp kleda. Desse er ikkje ville, men rimeleg eksotisk uansett! Til tross for at dei andre gruppene skulle starte 22:00 og vi 22:30, så var vi andre gruppe ut av ca. 10 grupper. Etter om lag 10 minutt var vi fremst. Eg var djupt imponert over tempoet til Paúl. Aldri før hadde eg bevegd meg så sakte på fjellet før. Gruppa vi passerte imponerte endå meir, ved å gå endå saktare. Utruleg. Eg vart forsiktig optimist på vegne av høgdesjuka, då bevegelse ikkje kosta meg noko i det heile. Då vi kom ned att fekk eg høyre frå dei andre gruppene at vi hadde halde eit veldig raskt tempo. På 5000moh. var det tilløp til sandstorm, så vi dekka oss til med snøbriller og buff. Desse vart på dei neste 8 timane. Etter litt meir rusling kom vi til snøen, der det var på med stegjern, og inn i tauet til Paúl. Tauet var av type kort, slik at guiden kan halde meg att om eg skulle finne det interessant å teste gliden på skaren eller grusen. Eg valte å spare det til ein annan gong. Her var det ca 35-45 grader bratt, og relativt sterk vind. Klokka 01:00 var vi på 5500moh, forbi El Castillo, og Paúl erklærte at vi var veldig tidleg ute. Eg var einig, og tenkte på kor herleg lys den norske sommaren er. Etter å ha starta med hovudverk og sett meg som mål å i alle fall komme til 5500 moh, tenkte eg at det var trygt å røpe for Paúl at eg hadde litt vondt i hovudet. Eg bestemte meg samstundes for at eg skal spy eller få hinsides med smerter før eg snur. Eg hadde tross alt brukt store delar av feriebudsjettet på dette døgnet, så det skulle nytast. Vi var einige om at det var iskaldt å stå i ro, og eg ville strengt tatt ned så fort som mogeleg, helst via toppen, så vi heldt fram å gå. Planen vi la kvelden før var å gå 30 min og deretter stoppe 1-3 min for drikke og snack og halde det gåande slik heile vegen til toppen. Det var difor ganske tungt mentalt når halvtimen varte og rakk. Etter kvart måtte eg tisse, og fekk lov å gå litt til før vi stoppa for å tisse. Denne halvtimen hadde no vart i drøyt 2 timar, fann eg ut, og vi var no på 5950 moh. Det forklarte kvifor halvtimen føltes så lang. Høgdesjuka var framleis ikkje nevneverdig verre enn ved frukosten, så no fekk eg trua på å nå toppen, og delmålet om 6000moh. var tilnærma spikra. Paúl var litt forundra over å ikkje sjå nokon hovudlykter bak oss, og konkluderte med at alle dei andre laga hadde snudd. Dette var ein viktig boost for egoet og imaget mitt som tøff nordmann. Etter kvart som vi steig gjekk farta ytterlegare ned. Farta var omtrent perfekt heile tida. Eg lot meg stadig fascinere over kor roleg og jamnt Paúl gjekk. Dette har eg prøvd mykje sjølv, og eg syns det er kjempevanskeleg. Det gjekk aldri så fort at eg måtte puste og pese hardare enn på ein roleg joggetur. Etter litt meir pausar og påkledning (6lag på overkroppen) byrja breen å flate ut i det jamne og forsiktige tempoet berre brear kan flate ut. Eg hadde allereie før start gjort det klart for Paúl at målet mitt var Cumbre whymper (peak whymper), som er hovudtoppen eit stykke bak Pico Veintimilla, der dei fleste brukar å snu. Eg gjorde det umiddelbart klart at eg ville vidare då vi nådde fortoppen, så det vart ingen stopp for å nyte utsikten. Det var strengt tatt heilt mørkt og begrensa mogelegheiter for fotografering med mobilkamera i dette lyset uansett. Vi hadde snakka om at sterk vind kunne hindre oss i å nå hovudtoppen, så eg ville vise at motivasjonen var på topp, i tilfelle Paúl var i tvil. Eg hadde lest diverse om vanskegrada på siste biten, og visste at det kunne variere mellom ein halv meter laus kartong og kompakt skare. I dag var det hardpakka snø og lett framkommeleg. Etter ein drøy halvtime med rusling i endå (!) rolegare tempo, runda toppen til slutt av. Dei siste timane hadde eg tenkt ein del på at høgdesjuke kjem forsinka, og tenkte med gru på at eg når som helst kunne bli skikkeleg dårleg. Dermed tok eg meg knapt tid til bilde og filming på toppen, før eg ville snu og komme meg ned. Paúl vikra ein smule forbausa over dette hastverket mitt med å komme meg ned. No var klokka 05:00, altså var det 2 timar til soloppgang og ca 1 time til det lysna. Vi byrja å rusle tilbake til fortoppen og nedover samstundes som det første lyset byrja å komme på himmelen. Etter kvart som den 800meter høge snøbakken openbarte seg vart eg meir og meir takknemleg for at eg ikkje hadde sett heile bakken på veg opp. Høgste breakulen kan ta seg ein bolle i forhold. Det var også ganske bratt, så det var liten tvil om at utglidning kunne vere fatalt. Eg rekna med at eg ville stoppe greit om eg skulle falle, men lurte samstundes på om Paúl ville han klart å stoppe meg dersom eg byrja å gli utan å bremse sjølv. Paúl gravde ei plattform eg kunne stå på, og forankra meg i isøksa si kvar stopp. Plattforma var litt overkill etter mi meining, men så hadde eg jo betalt 500 dollar for dette. Skuggen av Chimborazo på veg ned att. Ved fullstendig skyfritt vær kunne vi kanskje ha sett havet? Her får vi ein følelse av kor bratt det er på veg ned frå Chimborazo. Bakken på bildet er forøvrig brattare enn der vi gjekk. Utsikten var heilt fantastisk, der vi såg utover skyene som dekte resten av landskapet langt der nede. Etter kvart kom soloppgang, og vi kunne sjå skuggen frå Chimborazo i horisonten. Vi måtte forbi eit klyveparti på is/grus/stein på ca 5600moh der både eg og Paúl syns det var greit om eg var sikra i stramt tau. Eg venta framleis på den store høgdesjuka, men smerten heldt seg stabilt på middels styrke, heilt fram til vi tok av stegjerna, og offisielt var på trygg steingrunn utanfor rasfare. Samstundes som at behovet for fokus sank auka hovudpina. Litt snubling og rutsjing på grusen minna meg på at eg ikkje må miste fokus heilt endå. Flaut å skade seg på turiststien, liksom. 5 minutt før vi kom ned til Carrel refuge (4850) stod sola opp bak Chimborazo, så vi fekk brukt solkremen vi smurte oss med 10 timar tidlegare. Her vart det desayuno og coca-te, samt prating med dei andre gruppene som var i ferd med å stå opp. I tillegg til høgda var det mange av gruppene som snudde som følge av kraftig vind. Nokre av deltakarane syns det var vanskeleg å halde balansen i vinden. Underteikna med Pico Veintimilla i bakrunnen. Hovudgrunnen til den låge suksessraten på Chimborazo er nok først og fremst tilgjengelegheita til fjellet. Det var mykje forskjellege folk som skulle prøve seg, og fleire av deltakarane hadde aldri gått på bre før. Etter mi meining er det både urealistisk og farleg å prøve seg på ein sånn tur utan noko stegjernserfaring i utgangspunktet. Timelønna til guidane blir desto høgare. Best timebetalt fekk nok guiden med den amerikanske turisten som snudde etter 2 timar, 50 høgdemeter over whymper refuge (5050). Etter frukost vart Paúl taxisjåfør og køyrte meg ned til Riobamba på 2700moh, før vi skilte lag. I bilen spurte eg han litt om vurderingar og orientering på turen. Han syns spørsmålet om bruk av kart var litt morsomt, han kunne jo vegen, så kart var ikkje nødvendig! Guideutdanninga i Ecuador virkar generelt god, litt som Nortind, berre 1 år kortare. No er internasjonal tindevegleiarutdanning i ferd med å bli oppretta også i Ecuador. Til slutt kan eg konkludere med at å prøve seg på ein 6000-metring gav ein heilt rå naturopplevelse, men endå større utfordring og meistringskjensle. På grunn av kulde, fokus og hovudverk tykkjer eg at turar i Norge gjev ei betre naturoppleving enn høge fjell, medan denne turen kunne minne meir om ein lang konkurranse, ikkje ulikt Jotunheimen rundt. Eg likar begge deler, og kontrastar, så 32 timar etter at eg stod på toppen 6267 moh sat eg i ein kano med andre turistar 800 meter over havet i Amazonas. Ecuador kan absolutt anbefalast som eit variert reisemål!

Det er to år siden jeg sist forsøkte meg på å gå opp Heilhornet i Bindal på under to timer - den gang gikk det på 1:47 (Link) I dag var det på tide å forsøke på nytt, etter at the big five-oh ble passert i januar. Så da gikk turen til RIL Fjelltrimmens juvel i kronen, Heilhornet (1058 moh). På bildet under er Heilhornet til høyre, Kula i midten og Lesshornet til venstre: Gikk uten ryggsekk, med en shorts med mange og store lommer. En halvlitersflaske i ene baklomma, solcap i den andre, fenalår mellom tykke osteskiver i Gladpack i ene framlomma, mobil i den andre, bilnøkler og fotoklips i lommer i skjorta og selvfølgelig den gamle trofaste fotostaven. Og til topps kom jeg : Her er Austra og Leka i bakgrunnen: Det er noen stykker med klyving og noen plasser som er småluftige - på en av de mest luftige plassen er det satt opp et kjettingrekkverk for å berolige de høydeskeptiske: Og tiden opp fra veien til toppen? Den ble 1:58, fortsatt under 2 timer, altså Men det er 11 minutter saktere enn da jeg var 48 år... Jeg tror delvis at det ikke skyldes alderes i seg selv, men at jeg jeg sparte krefter til stigningene ved å la være å jogge på noen transportetapper - jeg tok meg rett og slett mindre ut enn før. Bør nok kjenne blodsmaken om jeg skal ha en bedre tid enn det ble denne gang - får se om jeg greier å motivere meg selv til en bedre tid om et år eller to Uansett en flott tur og andreposten er oppdatert med enda en Fjelltrimtur

Respekt 💪🏻

Bra du skreiv nokre ord, dette var god lesning 👍

Godt oppsummert 👍

Nei. Dyra flytter seg rundt men normalt er det mindre flokker i begge områder. På stien kongsvoll-reinheim er det god oversikt og det er lett å sjå dyra på god avstand. Det er i tillegg lett å trekke opp i høgda evt krysse elv for å gå rundt. Må seiast at eg aldri har gått med hund så veit ikkje korleis dei reagerar på hund.

Du må nesten bare se på det interaktive kartet til kortet på inatur. Hvis du padler rett vest når du kommer til Feragen (gjennom Feragshåen) så havner du tilslutt i Feragselva. Den renner ut i Håsjøen. Du kan dog ikke padle den oppstrøms, så da må du avslutte der eller padle videre mot Røros. Dere har god tid så det er jo mulig med en rundtur i Feragen og så Feragselva. Jeg har ikke padlet nordover i Feragen så kjenner ikke området. Antallet bæringee fra Käringsjön til Femunden avhenger mye av ruten, men noen blir det nok. Jeg padlet labyrinten til Öster-Rödsjön og bar derfra til Rogen, det ble en del bæringer. Derfra tok jeg meg opp Reva ril Revsjøen, over Styggsjøan til Litlsjøen, over Øvre Roasten, opp til Røvoltjønnan og ned ril Storvika i Femunden. Det ble omtrent 20 bæringer. Noen korte og greie, noen lange og slitsomme, men fortsatt greie, og noen satan helvete perkele til bæringer på 1 km gjennom steinrøyshelvete. Jeg brukte 11 dager på stykket til jeg nådde Femunden, men jeg tok meg god tid med dagsturer og overnattingsturer vekk fra vassdragene. Det var også mye dårlig vær og noen runder med snøbyger sent mai i år. Å følge Røa er nok raskeste vei ned til Femunden, men uansett blir det en del kilometer bæring fra Nedre Roasten og til Femunden. Jeg fisket med 0.23 mono i Femunden men fikk ingenting. Tar dog fint gjedde på en del kg med 0.23 mono.

Hører mine danske kolleger river av seg håret i ren frustrasjon over at alt forsvinner. De er mer plaget enn oss. Og Sverige har det enda verre. Vi sender en del stæsj mellom oss her i Skandinavia. Fordelen er at de nå lett kan kvitte seg med farlig avfall, type radioaktivt ol, fordi det er garantert å forsvinne fra jordas overflate. Bortevekk. Kjekt. Jeg sender kun via DHL og FedEx btw. Det er aldri noe tull der.

Hold noen 100 meter avstand hvis du skulle være så heldig å få se en så er det ingen problem!

Når hunden er i bånd, som du plikter, er ikke dette noe problem! :) Du må bare holde tilstrekkelig avstand. Hadde vært værre om du var rypejeger (på høsten), med stående fuglehund.

Heia! Dette går helt sikkert fint, har gått der du skal tidligere, Mitt tips er å være veldig oppmerksom og prøve å spotte dyra så tidlig som mulig å så gå i en god halvsirkel rundt, det var det jeg gjorde da jeg kom inn en dal der det var moskus på flere sider og på stien, på tur fra Reinheim til Åmodtdals hytta, Å selvfølgelig ha hunden i bånd God tur!

Fett har omtrent 9kcal energi per gram, men det stemmer også at 1kg fettceller er ca 7000kcal. Fettceller er ikke 100% lipider. Uansett fysikken så er praksisen langt vanskeligere.

M77 regner jeg med du mente? M72 er nok ikke så lett å gå med 😛

Neppe noe problem. Et liggeunderlag varmer ikke i seg selv. Det hindrer bare underlaget i å kjøle. Sånn sett så er det nok liten forskjell på et som isolere lite, og et som isolerer mye, når det er varmt. Eventuelt så får en ty til Lars Monsen-trikset, med å legge seg under underlaget

Var heldig. Det Mountain Equipment liggeunderlaget kom plutselig på tilbud hos Addnature. Kun ett igjen i 62x185 Det bestilte jeg til min sønn. Nesten så jeg kunne bestilt til meg selv også om de hadde hatt to. 51% rabatt. 1.009,- kr. https://www.addnature.no/888723.html Da gjenstår bare mitt. Tror det blir dette: https://www.fjellsport.no/exped-synmat-ul-winter-lw.html?q=exped ul w Håper nu bare at det ikke kan bli for varmt på de varmeste sommerdagene.

Ser at Voksenlia ovenfor Bogstadvannet ikke er nevnt. Vi bodde her i tre år i blokkene helt øverst i lia inntil nå i vinter (måtte flytte pga behov for mer plass og at mannen ville ha egen garasje🤪). Etter flere år på Torshov hvor vi brukte marka fra Maridalen må jeg si at jeg var litt skeptisk til hvordan det skulle bli, men jeg ble helt frelst! Brukte fem min fra døra til jeg var innenfor bommen mot Strømsdammen, og da kan du stikke ut på sti med en gang om du ikke ønsker å bruke markaveiene. Hele Nordmarka ligger for dine føtter året rundt. Nå vet ikke jeg hvilken prisklasse du leter etter bolig i, men dette er et område på denne siden av byen hvor du får mye for pengene - kanskje fordi de med litt høyere budsjett ikke vil bo i terrasseleiligheter 🤔 Mye bra vanlige folk, god spredning av unge og gamle. Du skal ikke langt inn i skogen før du praktisk talt går helt alene - i hvert fall hvis du liker sti. På vinteren gikk jeg også på randonnee i Wyller med ski in/ski out - man må traske litt til bakken, men det funker med feller. Flere barnehager også, og skoler. 32- og 45-bussen går rett utenfor døra og T-bane linje 1 bare noen minutters gange unna. Jeg pleide å sykle til jobb og det tok ca 20 min til sentrum. Og utsikten slår de fleste - legger ved et bilde fra terrassen vår.

https://www.inatur.no/fiske/510a85d2e4b08594c88ee506 Dette fiskekortet dekker alt du trenger. Merk at det også er inkludert i Statskog sitt Norgeskort, hvis det er aktuelt å besøke andre områder inkludert i kortet senere i år. Jeg padlet fra Käringsjön i Sverige, ned til Femunden, opp til Feragen gjennom ruta du, og videre nesten til Røros tidligere i år. Det er kjempeflott det stykket dere skal padle, nyt det og ta god tid. Det er fire tømmerrenner dere skal ned gjennom. Bare den første, og korteste kan padles. De tre neste må dere bære, men det er god sti! Hvis dere vil forlenge turen litt er Feragselva fantastisk vakker, og for det meste padlebar. Jeg er ingen dreven elvepadler, så jeg bar forbi to av strøkene. Seks dager er masser av tid, selv med avslappet opplegg. Vær ytterst forsiktig på selve Femunden. Pass godt på vindretningen (greit å ikke bli blåst vekk fra land hvis det blåser opp). Hold dere nærme land. Femunden går fra rolig til livsfarlig høye bølger på utrolig kort tid ved vind. Stykket mellom Femunden og Feragen kan padles nesten uansett vær.

Fortsatt sol og sommer. Etter et kjekt opphold på Blåfjellenden var det på tide å tenke på returen. En natt på hytta, er jo ganske vanlig. Det som gjorde besøket denne gang litt utenom det vanlige var varmen. Eller mer riktig tropevarmen. Opp mot 30 grader – ute. Inne var det varmere... Det var vind på morgenen. Som alltid er det en del ting som må gjøres før hytta kan forlates. Siden Bestyrerinnen var med, ble jobbene delt på to. Det gjorde at vi fant dobbelt så mange ting som burde bli gjort. Vi kunne nok ha blitt på hytta en dag lengre, men vind og blå himmel varsler væromslag etter min mening. Selv om vinden kommer fra øst, blir det ofte torden og regn, og det kunne passe bra å komme til bilen uten å ha på regntøy. Eller jakke eller tøy? Det er med en viss tilfredsstillelse jeg forlater hytta når det er rent og ryddig. De neste gjestene vil også da antakelig holde det slik. Nede i dalen var det varmt, selv om det blåste. For egen del startet jeg oppover bakkene med klær i sekken. Jeg hadde på en kort treningsbukse og strømper og sko. Stort mindre klær en det er det ikke mulig å ha på – uten utfordre anstendigheten. Det ble likevel varmt i bakken. Oppe i høyden blåste det sikkert 11-12 m/sek. Selv med så pass sterk vind ble det ikke kaldt. Jeg fortsatte i samme antrekk over flyene mot Hunnedalen. Rundt halvveis så vi en mann. Det var ikke helt lett å se hva han holdt på med. Litt etter fikk vi forklaringen. Det satt en jente ved stien. Hun hadde ødelagt kneet, og var ikke i stand til å bære sekken. Det var et par på telttur, med utstyr og greier – tunge sekker. Han tvi-bar sekkene. Først en og så tilbake for å hente den andre. Det gikk ikke fort. Vi overlot stavene våre til jenta, som antakelig greit kunne komme seg videre mot Hunnedalen. Han som gikk dobbelt, fikk det ikke lettere. Siden det var lørdag, mente vi, både Bestyrerinnen og jeg, at det nok ville komme folk i mot. Det pleier normalt å være folk på vei innover mot hytta både på dagstur og for å overnatte. Vi møtte. ingen. Det var folk i heia. To jente – og en hund, kom sent til Blåfjellenden på fredagskvelden. De planla å gå over Stutaheia og ta mot Hunnedalen ved sti-delet øverst. En tur på 6-7 «normal» timer, eller omtrent 15-16 kilometer. En lang tur, som jeg har gått et par ganger. Da vi kom nedover mot sti-delet mot Sandvatn, kunne vi se jentene og hunden oppe i bakkene mot Kringlekveven. De hadde fortsatt omtrent en time til veien – etter å ha brukt 6 timer så langt. Det ble en liten pause ved Fossebekken for vår del. Varmen var ikke påtrengende, det blåste fortsatt friskt, men nede i Hunnedalen var det igjen sommer. En flott tredagers tur midt på sommeren med varme og sol. Les hele artikkelen

Måtte bestille noen Andersson powerbanker som var linket til her tidligere for å få slutt på at unger og bedre halvdeler brukte Goal Zero banken min* (* my precious :-))

Da har jeg endelig fått prøve Sasta Peski anorakken utendørs. Gikk min faste morgentur på en halv time, med god belastning og noe høydemeter. Temperatur omtrent 15 grader og lett regn. Selvsagt ingen utfordring for hverken mann eller utstyr, men kjekt å få prøve. Anorakken er DWR-behandlet, og regnet prellet av. Trakk ikke inn noenting på turen. Sasta skriver selv at etter noe vask kan plagget impregneres. Produsenten av Ventile anbefaler Nikwax cotton proof. Siden jeg gikk i lett regn, og ikke noe trakk inn, så merket jeg ingenting til at stoffet ble stivere og tyngre. Regner med det blir god anledning til å få prøve det også. Anorakken har meget stor og godt justerbar hette. Hetta følger fint hode ved bevegelse. Åpningen foran har et langt tøystykke festet til glidelåsen. Tøystykket har også trykknapp, slik at det kan settes fast. Unngår at det flagrer rundt når du går. Justeringsmulighetene kan alle betjenes med hansker. Anorakker har som regel et løst snitt, slik som denne. Da er det fint med midjejustering, som begrenser flagring. Også justering i nedkant av anorakken, samt ermeavslutningene. Stor kengurulomme med flapp og glidelås. To høyt plasserte sidelommer, som ser ut som de ikke kommer i konflikt med hoftebelte på sekk. Jeg er 175 cm, og anorakken rekker godt ned over baken. Utstyr ellers var en tynn merinoullgenser, Laksen Kudu bukse og Salomon XA pro 3D med gtx-membran. Siden temperaturen var såpass høy, og jeg gikk med ganske høy intensitet, så ble jeg noe svett. Merkbart mer i buksa. For sammenligning gikk jeg samme tur samme dag med Helly Hansen Loke jakke og bukse. Klam etter 5 minutt, og gjennomvåt av svette etter endt tur. Veldig mye mer behagelig å gå med Ventile-anorakken. Slipper også å høres ut som jeg går å rasler med en chips-pose. På turer hvor det kan være en utfordring å få tørket klær, er nok ikke denne anorakken det beste. Bomull tørker sent sett i forhold til kunstige stoffer. Foreløpig svært fornøyd.

Herlig!

Jeg har teleskop stang Berkley Lightning 7 og den fungerer bra. Den har ikke knekt enda selv om jeg har løftet fisk ut av vannet. Jeg fester bare sluken inne ved snella og strammer snøret for å holde stanga sammen. Beskyttelses hetta som fulgte med var ubrukelig. Så også at Biltema har en som ser akkurat lik ut.

Er vel noe slik Monsen sa også en gang. Proteiner finner han i naturen, karbohydrater har han i sekken og fett har han på kroppen. 1 kilo fett er vel ca 7000kcal så det hjelper godt som lager. En ulempe slik kroppen er konstruert er at den liker å lagre energi, og den vil alltid ønske seg tilbake til der den var størst. Det er jo en grunn til at det er vanskelig å opprettholde vekt etter slanking. Er varig endring og vekttap over tid som er løsningen.

Det er riktig, fett forbrennes ved fysisk aktivitet og da i hovedsak under langvarig aerob aktivitet (Aktivitet som i hovedsak bruker oksygen kontra anaerob) Utholdenhet bygges da i hovedsak ved langvarig aerob aktivitet mens anaerob aktivitet øker muskelmasse hvis man skal si det litt enkelt. Problemet med trening når det gjelder å forbrenne fett og kalorierer at det er veldig vanskelig å estimere hvor mye fett som forbrennes ved en gitt aktivitet. Er man helt utrent så vil en gitt aktivitet i starten forbrenne mer fett og kalorier men jo mere du trener og jo bedre formen blir så vil tilsvarende aktivitet forbrenne mindre og mindre fett og kalorier. Det er derfor det ofte anbefales at hvis man først og fremst skal ned i vekt og fettprosent så er mat og kaloriinntak (underskudd) den definitivt beste og sikreste måten. Trening og aktivitet bør i hovedsak være et supplement og gir selvfølgelig noe forbrenning men her vil den største gevinsten i hovedsak komme i form av økt fysisk form og bedre helse. Som mange har påpekt, prinsippene er enkle men i praksis ikke så lett å følge opp Feilen mange gjør er at de hopper på dietter og trening som de over tid ikke klarer å følge opp. Husk at en endring i livsstil er noe du skal gjøre resten av livet. Da nytter det ikke med ekstreme opplegg, det er dømt til å feile. Juster derfor inntak av mat på en fornuftig måte, det viktig er å skape et kaloriunderskudd over tid, så spis relativt sunt og tilpass mat til det du selv syntes er ok å spise. Trening og mosjon bør velges ut fra noe du faktisk liker å drive med og ikke hva som eventuelt forbrenner mest kalorier. På sikt vil du forbrenne langt mer kalorier og beholde god fysisk form på en aktivitet du gjør over mange år kontra en aktivitet du bare klarer å bedrive i noen måneder

Ny etappe er gjennomført!! Denne gangen i ekstremt høye temperaturer!! Sjekk ut blogginnlegg fra etappen mellom Trofors nordvest for Børgefjell til Korgen på bloggen her!

Problemet med varmen blir å få nok søvn, ikke fisket. Ta med deg Russeflue imitasjoner, med så bra vær kan det hende de begynner tidlig i år ! God tur og Skitt fiske

Ja, jeg har tatt en sjefsavgjørelse, jeg drar i morgen.

Er det luft temperatur eller vanntemperatur som avgjør om fisken er aktiv? Sistnevnte tar litt tid å få opp selv om det er blitt varmt i lufta de siste dagene. Uansett så er det verdt turen å komme seg ut og lufte hodet og kjenne på følelsen vidda gir. 😊 Bare husk å ta med nok mat om du hadde tenkt å basere deg på å spise fisk. 😉

Kjør på Tom! Det blir aldri perfekt. Enten er det for varmt, for kaldt, for mye vind eller... du skjønner hva jeg mener. Reis til fjells og ha det fint med det enkle 👌😃

Det stemmer, teltet valgte jeg helt selv fordi jeg synes det var det beste alternativet😊

Børgefjell er et område som både Simon og jeg har hatt lyst til å besøke. Denne etappen av ekspedisjonen skulle gå gjennom nasjonalparken, og vi gledet oss skikkelig, særlig til fiske! Sjekk ut blogginnlegget med masse bilder fra dette utrolig vakre området her!

Sist søndag kom jeg meg omsider på tur igjen etter noen ukers idiotisk sykdom. Herlighet så deilig! Og så fantastisk dag! Turen gikk over Eidsfjorden og inn hele Olderfjorden. Den er virkelig flott, frodig og snirklete. Hadde ute snøret store deler av turen, fisk ble det også på kroken. Men som vanlig ingen sjøørret. (Dog en spenstig høvelig stor lyr, så det var artig likevel.) Mer i bloggen HER.

Tidligere i sommer tok jeg en fjelltur opp til flyvraket som ligger på Hestnutan i Seljord, det var en tysk junker som styrtet der under krigen. En utrolig flott tur, men hvor været viste seg fra en noe schizofren side. Mange bilder, og noe tekst på bloggen: En fabelaktig fjelltur opp til flyvraket på Hestenutan i et schizofrent vær

Norge på langs ekspedisjonen fortsetter, sjekk ut noen bilder og litt tekst fra etappen gjennom Blåfjella-Skjækerfjella Nasjonalpark her!

Jeg har ikke inntrykk av at de har tilbud, dessverre 😞