Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 06. juni 2019 i alle områder
-
Får slenge med et kjapt bilde av det jeg bruker, med hovedfokus på at det er ørret jeg fisker etter. Slukene her er på 7gr, men når innkjøpsstoppen oppheves, så blir det nok 12gr., så man har begge deler. Prøver å holde boksen til slukene så liten som mulig, så man ikke får med seg så særlig mye mer. Har og med ekstra kroker, lodd og dupper tilfelle man skulle finne på å ha tålmodighet til den type fiske. Aura flake og Lillauren er nok favorittslukene. Kanskje vi skulle hatt "Den store fiskesluk-tråden"
5 poeng -
Jeg sitter akkurat i disse dager å river meg i den tynne hyssingen jeg har igjen på hodet. Slukskrinet må slankes før sommerturene. Et årlig dilemma jeg må igjennom. Hva skal med og hva må legges igjen? Det er ørret og røye jeg vil jakte i sommer. Da er disse her med i allefall:5 poeng
-
Jeg er vel som mange flink til å ta med for mange sluker o.l. Wobblere synes jeg kaster dårlig og er uforholdsmessig dyre om msn skal ha de som er bra. Jigger fisker ofte like bra. Her er noen av de jef har i boksen. Slukene har jeg i litt forskjellige størrelser 🙂
4 poeng
-
Tok meg en liten tur i elva igår, det kan jeg trygt si var en suksess! 12kg veide beistet og er ny personlig rekord for meg Nå har jeg til sushi en god stund fremover!
4 poeng
-
Skjekroker med pålimt øye og enkeltkrok er en gjenganger virker det ut som Det blir ihvertfall morsomt å teste ut på lørdag hva som fungerer for meg, der å da. Jeg plukket med to nye sluk i stad mens jeg var på xxl og fikk veldig god hjelp med skjøting av mono > multi sene og sene snella osv. Møresilden og en annen jeg ikke husker navnet på.
3 poeng
-
Ikke kjøpt men fått. Lokket til min Stanley One-hand kopp gikk i stykker, og det har vært helt krise 😂 spesielt tog/bil kaffe på morgenen. Men Stanley fiksa og nytt lokk kom i posten nå. Herregud jeg er lykkelig nå 😍🤗3 poeng
-
Ha kamera skuddklart!3 poeng
-
Jeg ble minnet på av en stekepannetråd her at jeg trenger panne. Fant to. Og termoser som ikke lekker/holder på varmen (0.5 og 1.2 liters flasker). Da nærmet jeg meg fri frakt-grensen, så jeg slang med panneklype, brenselflaske i mer praktisk størrelse (0.35) enn den litersflasken jeg har fra før og en lommekniv. Skog og fjell; her kommer jeg!2 poeng
-
O.T. Trodde først dette var en kontaktannonse der en som var glad i å lage mat søkte turvenn. Måtte lese for å forsikre meg om at det ikke var tilfellet. Har ingen hjelp å komme med, utover at jeg er godt fornøyd med både kona og teflonpanna i Trangiasettet.2 poeng
-
Har det samme på exos 58. Osprey regner volumet i topplokket som en del av sekkevolumet, på min exos er det ca 11 liter. Hender ofte jeg lar topplokket ligge hjemme hvis sekken ikke pakkes helt full.2 poeng
-
Jeg har fiska mye i mitt liv men de siste 20 årene så har jeg fiska mest karpe,stam, karuss og suter så det hadde vært fint å fått @Bjarne H.S. på banen her om vi snakker trout2 poeng
-
Du kommer til å være helt safe. Bjørneangrep på en sovende er ikke kjent her. Vi har ikke søppelbjørner her i Skandinavia som oppsøker folk, slik man feks har i Nord-Amerika. Dette er jo selvfølgelig enkelt å si her jeg sitter bak en dataskjerm, men poenget er vel å kunne være avslappet og slippe å tenke på disse tingene mens man er ute. Selv tror jeg at jeg ville valgt å legge meg litt åpent, på en odde i vann f.eks. Da vil du ligge såpass eksponert at du ikke vil kjenne på følelsen av at et dyr tilfeldigvis vil komme på deg. Poenget er jo å kose seg, og for å gjøre det så må man redusere følelsen av utrygghet. I canada hang vi litt kokeutstyr (kjele, blikkopp e.l.) utenpå sekken, slik at det skranglet litt mens vi gikk. Det går an å lage seg en liten "uro" som skramler litt i vinden om natta også.. God tur!2 poeng
-
Hva bør man tenke på når man overnatter i områder hvor det er bjørn? Akkurat det samme som man tenker på når man overnatter i områder hvor det ikke er bjørn .. finne en bra leirplass etc. Overraskelser er generelt noe bjørner liker svært dårlig, men det å faktisk klare å overraske en bjørn det skal noe til. Sannsynligheten for å treffe på bjørn nært hold når man oppfører seg som vanlig turgåer, det vil si ikke har med hund som leter dem opp, ikke tenker på vindretning, ikke tenker på å bevege seg svært stille den er liten. Rovdjurscentret De 5 Stora lagde en sammenstilling en gang over bjørneangrep i Sverige i perioden 1995-2007 (så ja, den begynner å bli noen år gammel) men fellesnevneren er hund, dårlig sikt, og den som har blitt angrepet har stort sett vært på jakt (dvs. jeg går ut i fra at de både beveger seg stille og tar hensyn til vindretning). Med andre ord, lag litt lyd og du vil ikke klare å overraske en bjørn.2 poeng
-
Sørg for å lukte som et menneske, og ikke lek med bjørnunger.2 poeng
-
Da er stanga I hus! Da medfølger det selvfølgelig en hel rekke med nye spørsmål 🙄 😅 Har funnet frem det jeg har av sluk og sortert disse etter vekt og type (tror jeg). Skje slukene er en 12g sølvkroken kobber/rød, og 3 nye 7g nordlys. Det andre greiene er noe som er bestilt igjennom tiden, men aldri brukt. Wobblere tror jeg? Noen med ledd, andre ikke. De fleste er på 10 og 8 gram, de to store er 23 og 20 gram og de minste er 5 gram. Er dette noe som er bra? Har også noen gamle spinnere, disse trengs kanskje å byttes ut? Stanga virker utrolig fin ihvertfall, den var litt lenger en det jeg hadde sett for meg. Men håper ikke det blir noe problem. Jeg tror jeg tar turen bort til Xxl for å kjøpe fireline og få hjelp til å skjøte denne med mono til base og fortom. Skulle kanskje blitt et eget i innlegg dette, men men. Her kommer det noen bilder
2 poeng
-
Glad for behovspyramiden din, Terka. Da er soveposer, hengekøyer, telt, fiske- og jaktklær/utstyr plassert i kategorien fysiologiske behov.. Ellers helt på sin plass å få slike påminnelser for friluftslivet også. For min del er miljøvern i alle former viktig, så jeg tenker på det samlede avtrykk livet mitt gir, friluftslivet inkludert.2 poeng
-
Alle, og jeg mener virkelig "alle" bruker penger (og ressurser) på ting som andre synes er fullstendig unødvendig. For egen del synes jeg store biler, flotte hus, overveldende hager og liknende er fullstendig unødvendig og i noen tilfeller latterlig. Jeg bruker en god del penger på friluftsutstyr med meget god samvittighet. Når det gjelder klimautslipp, så er jeg mer enn skeptisk til det som blir fremstilt som "sannheter".2 poeng
-
Søndagsturen gikk til en elv jeg kjenner godt, og vet det er Fossekall der, så tok med kameraet og 400mm-objektivet. Der var det fullt liv, da fossekallungene hadde kommet seg ut av reiret, og mor og far hadde nok å holde på med. Flott å kunne sitte å følge med på dette noen timer i ettermiddag Fikk knipset over 600 bilder, og dette er vel det bildet som ble det beste fra i dag, med litt "action". Desverre er bildet kraftig beskjært pga avstand, og støy blir enda mer fremtredene. Skulle helst hatt teleoptikk med større blender, for både lysstyrke og smalere dybdeskarphet(fått visket ut bakgrunn mer og fremhevet motivet bedre). Så om noen vil donere et Canon 600mm f4L IS-objektiv tar jeg gjerne i mot Klikk gjerne inn på bildet for å se det på Flickr, av en eller annen grunn blir alle bilder jeg linker til eller laster opp her mer blasse enn orginalen på PCen/Flickr.. (Canon 1D mk4 m/400mm f5.6L - 1/500s - f5.6 - ISO1600) KJV_3003 2 by KristianJV, on Flickr2 poeng
-
Nok en turrapport fra Femundsmarka. Trenger vi flere nå? Nei, vil nok mange si. Femundsmarka er allerede et av våre mest (over-)eksponerte områder, og følgelig et av de mest "slitte". Flora og fauna er under press. Flotte bilder av store bål og store fisker vil bare lokke flere turister til Femundsmarka, og ikke alle disse turistene respekterer naturen i sin higen etter opplevelser og flotte bilder. En stor del av meg tenker slik. Jeg burde dra på tur, minimere mitt fotavtrykk, dra hjem og holde kjeft om det. Folk flest gjør det, og det er nok bra. Men så har man argumenter som trekker meg den andre veien. Turrapporter og bilder er inspirasjon for mange til å komme seg ut. Det er bra i et folkehelseperspektiv. I tillegg kan en turrapport være nyttig i opplysningsøyemed, dersom den har riktig fokus. Formidling av hvilket regelverk som faktisk gjelder i nasjonalparken samt generelle og konkrete tips om hvordan man skal oppføre seg i møtet med slik sårbar natur er eksempler på det. Akkurat dette siste argumentet gjør at jeg lander på å skrive turrapport fra Femundsmarka igjen. Det er ikke å komme unna at det å skrive turrapport er litt egoistisk motivert. Rapportskriving gjør at turen varer lengre (gjerne hele høsten og vinteren), og jeg synes det er gøy å vise fram Femundsmarka, som har så mye å by på. Jeg "rettferdiggjør" min eksponering av Femundsmarka gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk på at nasjonalparken er under press og på hvordan det er lurt å ta hensyn til det. Jeg er hverken biolog eller oppsynsmann, så jeg er langt fra noen ekspert, men det trenger man heller ikke være. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk, samt litt selvdisiplin. Andre som eksponerer Femundsmarka gjennom turrapporter og sosiale medier må ikke føle at jeg rakker ned eller kritiserer. Jeg synes det er helt greit at andre skriver og tar bilder, og jeg koser meg med mye av det jeg leser og ser. Mange mener at all eksponering er uproblematisk, fordi det til syvende og sist er opp til den som drar på tur å oppføre seg. Allerede i DNTs årbok 1987 ble det stilt spørsmål ved vår bruk av Femundsmarka. I artikkelen «Slit vi ut Femundsmarka?». påpeker forfatteren nettopp dette - at det er opp til hver enkelt. Det beste virkemidlet man har for å beskytte marka uten å innføre begrensende lover er i mine øyne å forsøke å påvirke folks holdninger. Jeg velger derfor det standpunktet at den som eksponerer kan gjøre en liten innsats for å bevisstgjøre folk om tingenes tilstand i Femundsmarka. Såpass skylder vi den. Men; alle kan ikke gjøre det i hver turrapport og hvert bilde, og det kommer sikkert ikke jeg til å gjøre i framtiden heller. Jeg har heller ikke tenkt slik i tidligere turrapporter, men denne bevisstheten er noe som har vokst fram etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med nasjonalparken. Her kommer i hvert fall en rapport fra min 4-dagers i Femundsmarka i sommer. Som vanlig er rapporten av det lengre slaget. Veldig mange har det slik med Femundsmarka, at de bare må tilbake, år etter år. "Femundssjuka" kalles det av mange. Jeg har ikke inntrykk av at så mange har det på samme måte med andre områder. I hvert fall ikke helt på same måte. Hvorfor det er slik kan vi bare spekulere i. Professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for geofromhet. Det synes jeg er et fint ord på det jeg føler for dette området. Hun skriver at «geofromhet skaper erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm». Eller blokkmarker. Eller ei krokfuru. Eller Grøtåa. Fyll inn det som passer for deg. Denne turen skulle egentlig være en tidlig vårtur. Jeg skulle vandre opp langs en folketom Røa like etter vårløsningen og nyte de lange, lyse nettene. Etter en intens høst og vinter med lite søvn grunnet en stk. førstefødt som kom til verden i fjor sommer, var behovet for en liten avstikker fra hverdagen overveldende. Alle ledige stunder gjennom vinteren hadde som vanlig gått med til å se på kart Z59 Rogen og til å lese all litteratur i bokhylla om Femundsmarka om igjen. Våren kom, og gikk igjen, det hele i løpet av noen få dager, føltes det som. Den førstefødte sov like fordømt lite. Juni kom, og gikk. Tørken kom, brakte med seg skogbrannfare og bålforbud, og en planlagt avreise ble utsatt på grunn av det. En forkjølelse kom og gikk. Det klaffet aldri. Ikke før ferien (og pappapermen) gikk mot slutten, og samboeren sa at "nå drar du bare, ildforbud eller ikke, jeg skal klare brasene her hjemme, noen dager uten søvn går fint". Heldigvis har jeg en samboer som forstår hvor viktig dette er for meg. Etter å nesten ha skrinlagt hele turen, var det uvirkelig å sette seg i bilen og kjøre mot Femundshytten en dag i slutten av juli. Endelig skulle jeg få vårturen min! I løpet av mine seks turer i Femundmarka har jeg prøvd de fleste inngangsporter, men Røoset og nedre Røa har jeg fremdeles til gode. Det er nesten flaut for en som liker å kalle seg femundsentusiast. Nedre Røa var som nevnt den opprinnelige planen, men det ble ikke aktuelt nå i fellesferien. Jeg har en teori om at nedre Røa nytes best utenfor høysesong. Dessuten klaffet ikke båttidene helt med min stramme tidsplan. Det endte dermed som det ofte har gjort de siste turene - båttaxi fra Femundshytten til Storvika og straka vegen inn i marka. Må nesten si at jeg er litt lei av denne innfallsporten, men når man har det travelt og ønsker seg langt inn, er denne løsningen svært gunstig, og logistikken er kurant. Som vanlig ønsket jeg å nå så langt inn mot grensa som mulig, men jeg hadde ikke noen konkrete mål. Den hektiske vinteren hadde gjort sitt med formen, så jeg var usikker på hva jeg orket. Aldri hadde kiloene vært flere og lungene mindre. Jeg hadde bevisst unnlatt å se på kart over Grøtådalen denne vinteren, for dersom jeg gjør det, vet jeg hvor jeg ender opp når sommeren kommer. Jeg ville spare Grøtådalen en sesong nå. Dermed ble det å komme seg over Røvolfjellet og ned til Øvre Roasten, følge Røa oppover, for deretter å improvisere. Tre netter hadde jeg til rådighet. Skulle gjerne hatt en til. Det er virkelig en forbannelse som hviler over meg i Femundsmarka - jeg har alltid en natt eller to for lite til disposisjon. Skal tro om det er fordi jeg alltid planlegger for å tyne maks ut av dagene, og dermed alltid blir litt for ambisiøs? Det er jo så mange områder og vann jeg skal rekke over! Over Femunden til Storvika med Tommy som kaptein. "Den skummende innsjøen" var rolig i dag. Navnet Femunden kommer trolig av "Feim", som betyr noe sånt som skummende (på engelsk "foam"), og "undr", en endelse knyttet til vann og innsjøer. Etter en drøy halvtime er man oppe på Røvolfjellet, og endelig har man utsikten innover det forjettede land. Jeg ser Kratlvola langt der fremme, og synes den virker veldig fjern. Skal jeg klare å nå helt inn dit i år da, mon tro? Som forventet er det en del folk rundt Røvoltjønnan. Jeg ser i hvert fall 4-5 turfølger. Jeg snakker med noen, og de fleste kan fortelle om dårlig fiske. Det er 22 grader i vannet her, visstnok. Det vil jeg nesten si at er eksepsjonelt. Ikke rart fisken er slapp da, det er jo fort 10 grader over komforttemperaturen til ørreten og røya det. Kratlvola har allerede rykket nærmere. Her har den trukket helt ned mot Skogtjønna. Røa nærmer seg. Her ser man så vidt Nedre Roasten. Allerede før Skogtjønna er beina vonde fra stortå til hofte. Det blir dermed lunsj ved den lille tjønna nedstrøms Skogtjønna. Været er upåklagelig, men truende. Mens jeg sitter der og spiser og observerer duppen ute i vannet, kommer en gruppe med 8-10 unge karer gående langs stien. "Her er vi gutter! Øvre Roasten!" roper den ene til de andre, mens han begynner å speide etter leirplass. Jeg småflirer litt inni meg, men får nesten litt dårlig samvittighet av det, og vurderer å gå bort og hjelpe karene på rett vei. Heldigvis finner en i følget fram kartet og de blir fort enige om at Øvre Roasten er et betydelig større vann enn denne lille tjønna. Jeg tar meg tid til en god pause her. Dypper føttene i det lunkne vannet og lar femundsstemningen presse seg på og finne veien inn i kropp og sinn. Fisk blir det ikke. Jeg kjenner at jeg er litt rastløs. Jeg må lenger inn. Nedover mot Øvre Roasten storkoser jeg meg. Beina er plutselig fine. Tørrfuruene ønsker meg velkommen. Det er første gangen jeg er alene i Femundsmarka. Det er litt rart, men også fint. Når man går alene er man mer oppmerksom på naturen rundt seg. Jeg går i mine egne tanker og ser på alle detaljene i landskapet. En furu har gått over ende og er i ferd med å bli til en læger (veltet tørrfuru). Den velta furua kan kanskje være 500 år gammel. Etter at den går over ende og tørker ut, kan furua ligge i ytterligere 1000 år. En læger kan altså være opp mot 1500 år - tenk det! Teodor Caspari skrev om disse områdene at "her er det intet om har hast". Furua har virkelig tatt dette inn over seg, og nettopp derfor må vi ta vare på disse. Du har faktisk ikke lov til å knekke greinene av furua du ser på bildet - det står i reglene for nasjonalparken. Det er nemlig disse som gjør Femundsmarka til Femundsmarka. Så tenker du kanskje, når du sitter i leiren en fin midtsommerkveld og får lyst på kaffe fra svartkjelen, at det gjør jo ingen verdens ting om du knekker et par greiner av denne lægeren. Og det har du kanskje rett i. Det påvirker svært lite, isolert sett. Men - faktum er at det fyres hundrevis og kanskje tusenvis av bål i nasjonalparken i løpet av en sesong. Dersom alle tenker som deg, og knekker noen greiner, vil det etter hvert begynne å vises og utgjøre en forskjell. Som nevnt trenger furua hundrevis av år for å bli slik, og vi bør derfor tenke oss om to ganger før vi bryter den ned i løpet av noen minutters ubetenksomhet. Det er opp til hver enkelt! Flere steder i marka er realiteten at det ikke finnes en kvist igjen i flere titalls og kanskje hundretalls meters omkrets. Mange steder ser alle trærne ut slik som på bildet over. Dette gjelder særlig langs Røa og deler av Grøtåa, og er i mine øyne med på å redusere kvaliteten på naturen her inne. Så, når du i et svakt øyeblikk vurderer å brenne en læger, og finner gode argumenter i hodet ditt for å gjøre nettopp det, løft tankene og tenk litt større - ikke vær blant dem som er med og bryter ned marka. Ha såpass selvdisiplin at du ikke setter dine egne behov foran reglene, selv om du tenker at du fortjener et stort, sprakende bål på turen din. Husk at mange bekker små - osv. Det er opp til deg og meg å ta vare på dette, og det er de små handlingene som du gjør eller ikke gjør som utgjør forskjellen. Det du faktisk har lov til, er å plukke opp løse kvister fra bakken under lægeren, og de er det ofte en god del av, dersom du gidder å lete litt. Du kan faktisk få bålet ditt, men kanskje skal du senke forventningene litt; nøy deg med et lite bål, og ikke fyr gjennom hele kvelden og natta. Når du ser Monsen fyre gigantiske bål i den Kanadiske ødemarka, husk at forutsetningene er vidt forskjellige. Femundsmarka tåler ikke at alle skal gjøre som Monsen. Jeg leste et intervju med den nå pensjonerte oppsynsmannen Torfinn Sletvold, hvor han sier noe sånt som at "Mange mangler ydmykhet ovenfor naturen. Folk oppfører seg som Monsen og benytter en hel vinterforsyning med ved for å koke en kopp kaffe". Sletvold er en mann det er verdt å lytte til når det gjelder Femundsmarka. Så mitt tips er; sett av en halvtime til å lete etter lovlig ved, begrens størrelsen på bålet, og tenk deg om en ekstra gang før du bryter ned tørrfurua. Dersom du har slitt litt ekstra for det, blir bålet enda litt koseligere, og du kan nyte bålkaffen med god samvittighet denne midtsommerkvelden i Femundsmarka. Opp moreneryggen over mot innoset i Øvre Roasten røyner det på, og jeg bestemmer meg for en fiskepause i det øvre innoset. Mye folk både til lands og til vanns her rundt Roastkoia. Et par kanoer, et par kajakker, og noen packrafter, samt noe folk på stien. Litt i overkant for min del, men dette er jo "sentrum" i Femundsmarka, så jeg var jo forberedt på det. Om man klarer å stenge ut trafikken, den slitte stien, de strippede trærne og det brukte dasspapiret på bakken er dette virkelig en perle. Ikke rart det er mye folk her, for å si det sånn. Innbydende, vakkert, og intimt, på et vis. Små, rolige håer mellom moreneryggene skaper en intimitet som gjør at man trives. Jeg tror noe av bakgrunnen for "femundssjuka" ligger her. Der er noe ved dette terrenget som appellerer til mange av oss. En biolog ved navn Edward O. Wilson har skrevet om noe han kaller biofili. Dette er etter mitt skjønn nært beslektet med geofromhet. Biofili er rett og slett menneskers medfødte kjærlighet til naturen. Det er plausibelt at sterk tilknytning til naturen, eller kanskje en naturtype, kan gi en evolusjonsmessig fordel. Dersom du har sterke følelser for naturen rundt deg, vil du trolig utforske den mer, bli bedre kjent med den, og ta mer vare på den enn om du ikke føler noe særlig for den. Det er nok irrelevant i dagens samfunn, men for våre fjerne forfedre kunne dette trolig bidra til økt sannsynlighet for overlevelse. Dermed videreføres genene som gjør at vi føler kjærlighet til naturen. Så det er godt mulig at femundssjuka rett og slett er noe som er forankret i genene våre. Hvis man tenker seg om, ser man fort at naturtypen her inne kan være fordelaktig med tanke på overlevelse; ubegrenset mengde rent vann, fiskerikt, god tilgang på materialer (tre og stein), lett å finne skjul og beskyttelse mot vær, rovdyr og fiender blant blokker og morener. Kanskje er vi som har falt for Femundsmarka genetiske etterkommere av et folk som bodde i en slik landskapstype, og som overlevde fordi de følte en sterk tilknytning til denne? Eller er det slik at folk som forelsket seg i denne landskapstypen, og bosatte seg i en slik, hadde større sjangle for å overleve, fordi den er så gunstig? Dette blir mye spekulasjoner, men slik går jeg altså og tenker mens jeg tar meg videre oppover Røa. Det som i hvert fall er hevet over en hver tvil, er at jeg skulle ønske jeg var her for 50 år siden, da dette fremdeles - til en viss grad - var urørt villmark. Det napper på mark og dupp i innoset. Fisken drar ned duppen gang på gang, men jeg får den ikke til å sitte. 4-5 marker spiser den opp, uansett hvordan jeg fester den på kroken. Intelligent fisk jeg har med å gjøre her, som trolig har sett krok før. Men, nå har du møtt din overmann tenker jeg, og tar vekk duppen og fester et par søkker på lina i stedet. Dette gir bedre kontakt med kroken, og jeg kan gjøre skikkelig tilslag. Dermed sitter ørreten. Dessverre ikke veldig stor. Idet jeg skal til å gå kommer en kar med en schæfer gående langs stien. Turfølget hans glir ut i håen i en Ally i samme øyeblikk. Vi kommer i snakk, og det viser seg at disse gutta har gjort en skikkelig tur. De startet i Hävlingen og har padlet hit via Vonsjøen, Lille Vonsjøen og Rogen. En spennende rute! Karene er ikke så positive, for turen har vært betydelig tøffere enn de så for seg, særlig bæringene. Fra Vonsjøen til Lille Vonsjøen skal de aldri gå igjen, det sverger de på. Jeg har selv bært kano der, og kan skrive under på at det er ikke spesielt lystbetont. Jeg trasker videre opp langs Røa, uten å vite hvor langt jeg skal. Føttene er overraskende gode, men jeg er sliten. Ovenfor Øvre Roasten blir det betydelig mindre folk. Jeg ser to karer mens jeg tar den obligatoriske fiskestoppen i innoset i Grisslehåen. Deretter ser jeg ikke folk på lenge, lenge. Den obligatoriske fiskestoppen blir obligatorisk resultatløs som alltid. Et av Grøtåas utløp i Grisslehåen. Legendariske Grisslehåen. Jeg vurderer å ta kvelden her ved Grisslehåen, men rastløsheten har ikke gitt seg helt. Jeg må lenger inn. Det er ikke langt opp til Storbuddhåen. Her campet vi på forrige tur. Jeg slår meg ikke til ro ved Storbuddhåen. Jeg bøtter nedpå litt turmix og finner stien opp mot Kløfthåen. Jeg forlater Røa her og tar "bakveien" mellom moreneryggene oppover. Nå bli det gradvis mer og mer villmark og mer og mer blokkmark. Jeg er sliten nå, men koser meg allikevel. Det er nå Femundsmarka begynner for alvor. En enorm morene mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Kløfthåtjønna med Kratlvola i bakgrunnen. Det går ganske fort til jeg når krysset med T-stien like etter den gigantiske lægeren ved Kløfthåen. Jeg skal ned hit igjen i morgen tidlig, bestemmer jeg meg for. Det er nemlig noe jeg vil finne her. En gammel sliter har bukket under for naturkreftene i løpet av vinteren. Heldigvis skal den være med i mange hundre år enda. Nå er jeg fornøyd med dagens innsats, og vil finne en fin leirplass. Jeg fantaserer om åsen mellom Kløfthåen og Storfisktjønna. Sikkert litt utsyn der oppe. Dessverre orker jeg ikke å begynne å lete etter teltplass oppe i steinrøysa. Jeg går litt langs Nedre Storfisktjønn, og slår opp teltet ytterst på det første neset etter den enorme flata sør i Nedre Storfisktjønn. Beliggenheten er fin. Mot nord ser jeg Bustvola. Mot sør er det naturligvis Svuku. Leirplassen er slitt, som slike fine leirplasser ofte er. Det er nok lenge siden det var kvist på trærne her. T-stien går jo bare et steinkast unna. Men folk det ser jeg ikke nå i kveld. Jeg slepper av meg sekken, som velter over ende. Jeg går ned til vannet for å slukke tørsten, og på tur opp igjen sparker jeg borti fiskestanga som er festet på siden av sekken. Stangtuppen knekker, naturligvis. Jeg får flashback til Lemmenjoki. Svarte. Velvel, jeg får spjelke slike jeg gjorde der inne i Finnlands dype ødemarker. Spjelkingen blir ikke 100 %, men det får greie seg. Sjeldent lav vannstand. Legg for øvrig merke til at Svuku har tatt på seg hatt. Alle med litt fartstid i marka vet hva det betyr. Etter et måltid blir det litt fisking oppover langs vannet. Jeg har ingen store forhåpninger siden vannet er så varmt. Jeg får heller ikke kastet så langt, nå som stanga er knekt. Allikevel hogger det til ved en av de mange leirplassene oppover mot det smale sundet. Småfisk tenker jeg. Det var ikke mye krefter her. Jeg blir derfor overrasket da en voksen harr dukker opp i enden av sena. Den er jo riktig stor! Når jeg får den inn etter noen minutter, snur den seg med buken opp, som om den er i ferd med å dø. Trolig er det det varme vannet som gjør at fisken ikke har de kreftene er slik fisk skal ha. Jeg tar ut kroken, tar et rask mål, og setter den ned igjen. Den svømmer heldigvis ut. I ettertid har jeg lært at man ikke skal bedrive catch and release når det er så varmt i vannet. Påkjenningen for fisken er for stor da. Beklager det, harr. Får håpe du berger til det blir litt kjøligere. Fisken var ca. 45 cm. Det burde tilsi en vekt på tett oppunder kiloen. Moro! Ikke ofte man kan gå tørrskodd over innløpet til bekken fra Øvre Storfisktjønn. Nedre Storfisktjønn med Kratlvola og Svuku. Jeg velger å gå langs toppen av moreneryggen langs vannet på tur tilbake. Sola titter fram og lager et fint fargespill med den mørke himmelen som kulisse. Jeg får kjenne litt på den trolske kveldsstemningen. Her er jeg åpenbart helt alene i kveld. Det er fint å kjenne litt på det å være alene i dette flotte landskapet på en slik trolsk og vakker kveld. Oppe på toppen av morenen går jeg meg på det som ser ut som rester etter et byggverk. En del stein er stablet opp, og det ligger en del gammelt treverk rundt. Jeg vet det skal ligge rester etter en koie her, men jeg får det ikke helt til å stemme med plasseringen. Jeg antar allikevel at dette er rester av ei koie som folket på Femundshytten og Haugen satte opp på 30-tallet til bruk under fiske og bærplukking. Det kan ikke være så mye annet, egentlig. Jeg synes det er spennende og interessant å finne slike kulturhistoriske minner rundt omkring i marka. Det gir en merverdi til turen. Så det er slik furua reproduserer seg... Synes han kunne funnet seg en på sin egen alder. En svært lang dag ender her ved Nedre Storfisktjønn. Som sagt er det nesten uvirkelig å være her. Alt gikk så fort. Nå er jeg her, der hvor jeg har drømt om å være i hele vinter. Jeg sovner fort. Været er upåklagelig neste morgen. Jeg har sovet greit, tatt i betraktning at jeg ikke har sovet så mye i telt i det siste. Det er sen morgen, men jeg trenger på ingen måte å stresse. Frokosten blir lang. Enda en grunn til å ikke brenne tørrfurua. Den fungerer nemlig også som boligblokk for fuglene i marka. Før jeg går videre, er det noe jeg vil forsøke å finne nede ved Kløfthåen. Jeg setter fra meg sekken i krysset der hvor stien fra Storbuddhåen møter T-stien, og går løs på en liten leteaksjon. Det er kanskje mest av interesse for Femundsmark-nerder, men dette området mellom vika i Kløfthåen og den fremste Kløfthåtjønna bærer på litt historie. Ofte kalles dette området for Jo Larsa-tomta. Mange har nok hørt eller lest historien om Jo Larsa. Jon Larsen Femundshytten, som var hans egentlige navn, ble som navnet antyder, født på Femundshytten. Han tok etter hvert over Haugen gård på den andre siden av Femunden, men gårdsdrift lå ikke for Jo-Larsa, og han måtte etter hvert forlate Haugen. Hele livet var han svært knyttet til Femundsmarka, særlig områdene sør for Røa, innover Grøtådalen mot Vonsjøen. Det sies at han midt i slåttonna plutselig kunne finne på å stikke av inn hit. Han var nok tungt belastet med Femundssjuka, Jo-Larsa. Han flyttet etter hvert til Røros for å jobbe for kobberverket, men trivdes aldri med det. Det ville seg slik at han også mistet sin kone i sykdom, og da var det nok for Jo-Larsa. Rundt 1910 flyttet han like godt inn i Femundsmarka. I begynnelsen var ofte Grøtådalssetra basen hans, men han hadde etter hvert også flere koier og gammer han benyttet. Blant annet her, ved Kløfthåen. Her bygde han seg sin egen koie som han benyttet som base, mens han streifet rundt i marka på jakt og fiske, og som bærer for sportsfiskere. Venner av Jo forsøkte flere ganger å få ham tilbake til Røros, og ordnet med husvære for ham der. Men trass i forsøkene vendte Jo tilbake til marka. Det var her han trivdes. Jeg har ofte tenkt at historien om Jo-Larsa kunne blitt til et godt historisk drama på film. Historien om Jo Larsa ender i 1916 på tragisk vis her jeg står, innerst i Kløfthåen. Koia til Jo tar fyr. Han løper ut, trolig for å slokke brennende klær, men på ett eller annet vis faller han og slår seg i hjel mot en stein. Dette sier i hvert fall historien. Sønnen hans finner ham død og koia nedbrent noen dager senere. Jeg vet det finnes en markering av stedet hvor han ble funnet, og det er det jeg ønsker å finne. Etter en halv times systematisk leting ser jeg det. To kors er satt opp for å minnes Jo-Larsa. Jeg tar av meg hatten og tenker at det er fint å minnes slike mennesker og historier fra Femundsmarka. Får håpe korsene får stå i fred og at de vedlikeholdes i framtiden. Koietomta finner jeg ikke, men det finnes nok noen som vet hvor den sto før den brant ned til grunnen. Så er det tilbake til virkeligheten. Sekken skal på, og jeg skal ut i stiløst terreng. Jeg vil nemlig over mot Kratlan. Føttene er såpass gode at jeg vil forsøke det. Jeg har bestemt meg for å gå straka vegen, fra Kløfthåen og over mot Kratlan via Midtrøsta. På båtturen over konfererte jeg med Tommy, som har jaktet elg her inne i 30 år. Han kunne fortelle meg ganske nøyaktig hvor jeg burde gå. Dette terrenget er tilnærmet uframkommelig dersom man ikke vet hvor man skal gå. Jeg forlater stien noen titalls meter fra krysset. Følelsen av å være i urørt villmark kommer umiddelbart. Her er det ikke mange som har ferdes, med unntak av Tommy, og elgen, og kanskje Jo-Larsa. Femundsmarka som helhet er ikke urørt villmark, men det finnes fremdeles "lommer" uten spor av menneskelig aktivitet. Et viktig poeng med Femundsmarka er at den i stor grad må kalles et kulturlandskap, eller en blanding av kulturlandskap og villmark. Disse områdene er ikke urørte - opp gjennom historien har Femundsmarka vært mye brukt, selv om det er få virkelig store inngrep. Til gjengjeld er det veldig mange små inngrep; hytter, koier og stier knyttet til blant annet jakt, fiske, setring, fløting og tømmerhugging. Av store inngrep er vel så vidt jeg kan skjønne alle knyttet til gruvedriften på Røros - snauhogst og tilrettelegging for fløting i Røa. Femundsmarka er ikke store, urørte ødemarksområder, og det bør man ha i bakhodet når man ferdes her som turist. Man bør ikke opoføre seg som om man er i Alaskas dype skoger. Femundsmarka er mye mindre og mye mer sårbar. Østre Kløfthåtjønna skimtes. Et hyggelig lite krypinn ved Midtrøsta. Disse områdene kan karakteriseres som de dypeste delene av Femundsmarka. Her får man følelsen av urskog. Her er ingen stier, bare et og annet elgtråkk. Etter en drøy time ser jeg Midtrøsttjønna. Det blir med en kopp med vann her på Midtrøsttjønna. Vannet er ærlig talt så varmt at det smaker vondt, og derfor gidder jeg heller ikke montere opp fiskestanga. Jeg stålsetter meg for den virkelig tunge etappen over mot Kratlan. Her blir det litt stigning, samtidig som steinblokkene blir store som hus. Her gjelder det å ikke tråkke feil. Det er dyrisk varmt, og svetten siler. Terrengtypen her inne er tørr, og med ekstremtørken man har hatt gjennom sommeren, er det nesten så man hører marka rope på fuktighet. Selv uten ildforbud ville det ikke falt meg inn å tenne hverken bål eller brenner her nå. Det går sakte. Jeg stopper ofte og ser meg tilbake. Det er ikke mange høydemeterne, men her får man endelig litt utsyn over "de lange linjers land". Noen har svingt øksa og truffet stein. Jeg finner etter hvert fram til målet mitt. Dette er mitt "hemmelige" sted i Femundsmarka. Ikke hemmelig som i at ingen andre vet om det, men som i at svært få, om noen, tenker på å stanse her, og enda mindre på å campe her. Her vet jeg at jeg får være i fred. Det er litt fint å tenke på. Midtsommers treffer man folk nesten hvor som helst i Femundsmarka, også langt inn mot svenskegrensen. Her er det i beste (eller verste) fall noen som passerer forbi. Det er heller ikke så mange som vet at det faktisk finnes brukbar fisk her. Det vet jeg, selv om jeg aldri har fått noen på land. Når jeg får satt opp teltet og setter meg til for å spise litt, gjør den umiddelbare nærheten til Kratlvola, som var så fjern i går, at jeg virkelig føler på det å være alene langt fra folk. Jeg har ærlig talt ikke kjent så mye på denne følelsen før - jeg har stort sett hatt turfølge. Jeg er ikke redd eller utrygg, men kjenner litt på ensomheten allikevel. Kratlvola blir med ett litt stygg og truende. Uroen har ennå ikke lagt seg - jeg må lenger inn. For noen år tilbake padlet jeg med to kamerater over Lille Vonsjøen, og denne sjøen har siden den gang virket svært forlokkende. Hit skal jeg tilbake, tenkte jeg. Jeg pakker fiskesaker og noen kjappe kalorier i lommene, og trasker i vei. Midtrøsttjønnan nærmest, og Øvre Storfisktjønn til høyre. I bakgrunnen skimtes Roasten. Tilbakeblikk mot Kratlvola (nærmest til høyre). Grøthogna og Sylfjellet ruver over Grøtådalen bakerst til venstre. Også her har jeg fått tips om valg av rute, denne gangen fra Bjarne H. S. Det er overraskende lettgått, selv om det tidvis er litt klyving i ura. Endelig, for første gang på flere år, ser jeg Lille Vonsjøen. Synet av Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen leder tankene tilbake til padleturen vi hadde i 2014. Det var virkelig en fantastisk tur, som jeg skal få gjort igjen. Synet av Rogen og Bredåsjøen bekrefter også at nå er den nær, svenskegrensa. Jeg har faktisk kommet meg hit i år, og det er jeg svært fornøyd med, omstendighetene tatt i betraktning. Målet er nådd. Jeg kommer ned til vannet ved denne koia. Koia er eid av Haugen og leies ut. Det hadde vært noe å ligge her en ukes tid en sommer og fiske røye. Koia er tom, men en reinsbukk holder meg med selskap mens jeg fisker. Bak der, over passet mellom Vonsjøgusten og Søndre Lillevonsjøvola, ligger Store Vonsjøen. Over der kom med kano og tunge sekker for fire år siden. Det var en strabasiøs bæring, men vi fikk godt betalt i form av en helt topp padlerute. Bæringa over mot Lille Vonsjøen må sies å være en slags "Pikes Portage" for padleruta vi tok. Bredåvålerna. Skulle gjerne fått til en tur i områdene mot Bredåsjøen en vakker dag. De truende skyene som har fulgt meg i to dager bestemmer seg endelig for å gjøre alvor av truslene her jeg står alene og uten muligheter for tak over hodet. Mens jeg står der og skuer utover vannet åpner slusene seg, og det høljregner, på grensen til hagl. Det går ikke lenge før jeg gir opp å holde meg tørr. Det blir fort kaldt å stå å fiske, så jeg må bare starte på hjemturen. Når jeg først er blitt våt, bestemmer jeg meg like godt for å legge hjemturen via toppen av Nordre Lillevonsjøvola. Jeg har lyst til å få meg en liten topptur. Gjennom vinteren har jeg fantasert om Rogsvola og utsikten derfra. Fortellingen om Erling Sands siste tur opp dit, ført i pennen av Cato Hultmann, har vært med å romantisere denne toppen for meg. Dessverre tilsier hverken tid, krefter, eller vær at jeg får en romantisk opplevelse på Rogsvola på denne turen. Jeg innser at det blir for langt, men Lille Vonsjøvola er et fint plaster på det såret. Det viser seg fort at det er lettgått hele turen opp på toppen, og ikke er det særlig langt heller. Vola er mer som en haug enn et fjell, og "topplatået" er stort og flatt. Jeg har aldri likt kvasse tinder og stupbratte fjellsider uansett, så det passer meg i grunn perfekt. Når det omkringliggende terrenget er så flatt og vidstrakt som her, får man allikevel en upåklagelig utsikt. Det letner litt innimellom skurene, slik at jeg får godt utsyn. Den nordre bredden av Lille Vonsjøen med Våndåhåen og Rogen i bakgrunnen. Lille Vonsjøen og Bredåsjøen. Det lysner østover. Vestenden av Store Vonsjøen. Vonsjøgusten rager opp til venstre. Vestover mot Røa. I forgrunnen Midtrøsttjønnan og Øvre Storfisktjønn. Bak til venstre Storbuddhåen og Rosasten, og ser du nøye etter, skimter du så vidt Femunden der nede. I det fjerne bak til høyre sees et parti av Styggsjøan, så vidt jeg kan skjønne. Også vestover, men et lite knepp lenger sør. Midt i bildet Røvoltjønnan, og litt til venstre ser man så vidt en del av Krokethåen. Sørover mot Grøtådalen. Kratlvola og østre topp på Svuku til høyre. Grøthogna og Sylfjellet til venstre. Den ser karrig og lite innbydende ut herfra, Grøtådalen. Nesten som et månelandskap, men selv om den ser ut som månen fra Vonsjøvola, er det virkelig en frodig og vakker dal, jeg vil nesten si paradisisk. Neste sommer, da blir det atter en gang Grøtådalen. Panorama østover, med Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen. Virkelig gøy å komme opp litt i høyden og skue 360 grader utover "Morgen-Norge", som Falkberget kalte det. Fint å få litt perspektiv på disse områdene, som jeg har blitt så glad i. "Alt flyter harmonisk sammen", er det sagt om Femundsmarka. Det synes jeg er vel talt. På vei ned fra vola kommer jeg over denne steinen som ligger an på tre mindre steiner, oppå en gigantisk stein. Steinen på toppen er alt for stor til at en mann alene kan løfte den, kanskje også to. Er det rett og slett isen som ved en tilfeldighet har anlagt den slik for tusenvis av år siden? Jeg ser ingen andre spor etter menneskelig aktivitet i nærheten, så jeg kan ikke annet en anta at det er isens kjempekrefter som har gjort dette. Om ikke, kan det være en gammel grensemarkering eller en utligger fra riksrøysa? I så fall har de løftet tungt, de karene som hadde jobben med å lage denne markeringen. Turen tilbake til teltet er fort unnagjort. Det regner fortsatt, og nå er jeg klar for en liten siesta i teltet. Det finnes ikke noe bedre enn å få av seg det våte tøyet, få på seg varm, tørr ull, for så å krype ned i posen og gafle i seg mat. Det blir en god pause i teltet, med litt kartlesing, litt podcast, og mye mat og drikke. Det trommer fremdeles hardt mot teltduken. Utover kvelden hører jeg at regnet er i ferd med å gi seg. Energien er tilbake i kroppen. Jeg bestemmer meg for å kle på meg den gjennomvåte buksa og ta en tur bort til Kratltjønna og Rundtjønna. Jeg er overrasket over at jeg gidder dette. Hvor kommer all energien fra? Jeg hadde ikke forventet et slikt pågangsmot. Det er jaggu ikke gøy å dra på seg våte klær og labbe ut i duskregnet, men håpet om storrøye i Kratlan trumfer åpenbart alt. Eller er det kontrasten til det krevende småbarnslivet som gir så mye energi? Jeg tenker at forholdene må ligge til rette for fiskebett nå. Det er antydning til tussmørke, og det har vært en skikkelig syndeflod etter en lang tørkeperiode. Skal jeg endelig lure storfisken i Kratlan? Det er en lett marsj bort til Kratltjønna. Jeg fisker relativt fort rundt neset på nordsiden. Det er skikkelig gråvær, og dørgende stille. Ikke et menneske å se eller høre her innerst i Kratlan. Det drypper fra furukraggene, og det renner små bekker etter stien. Begrepet "trolsk stemning" blir for litt platt og forslitt når man skriver om Femundsmarka, men det er veldig beskrivende. Man skal være skrivefør og godt poetisk anlagt dersom man skal klare å fange denne stemningen ved hjelp av ord. Jeg skulle ønske jeg hadde en Falkberget, en Caspari eller en Børli ved min side her jeg står og fisker i dette urtidslandskapet. Ytterst på neset blir jeg med ett var noe bevegelse på stien foran meg. Det er jaggu en minkfamilie som er ute i sensommernatta. De kveser når de ser meg og kryper inni nærmeste steinur. Jeg ser hodet på noen inn under steinene. Noen etternølere kommer løpende etter, og jeg får så vidt fanget en av de på kameraet. Moro med litt dyreliv, selv om minken vel er en uønsket art. Jeg labber bort til Rundtjønna og fisker langs den nordre bredden. Det er like lite aktivitet på land som i vannet. Jeg tror jeg har rekord i antall resultatløse fisketimer i Kratlan. Det er åpenbart bare jeg som aldri får fisk her inne. Det er sjette gangen jeg er her, og sjette gangen jeg ikke får fisk. Jeg mister ganske fort motivasjonen, og starter tilbaketuren mot leiren. Jeg vet at jeg kommer tilbake en annen gang med uforskammet optimisme. Kratlvola oppleves stygg og truende i skodda og tussmørket, selv om jeg ser at bildet ikke nødvendigvis viser det samme. Jeg får et ambivalent forhold til den - den er mørk og lite innbydende, og gir meg en litt klaustrofobisk følelse når jeg er så nær den, ettersom den er så bratt og dominerende fra denne siden. Jeg trives best med lange linjer og åpne landskap. I vinter gikk det med en del reinsdyr i snøskred akkurat her, i den bratte lia jeg går under. Slikt er ikke moro å tenke på. Samtidig representerer Kratlvola alt jeg har fantasert om i vinter - de dype delene av Femundsmarka, villmark og det å være alene langt fra folk. Neste morgen våkner jeg til et helt annet vær, men klærne er like forbasket våte som når jeg la meg. Heldigvis har jeg med en lett shorts som jeg tenker å ta på mens klærne tørker. Det skal vise seg at shortsen blir på hele dagen. Det er stekvarmt, vindstille og ikke en eneste mygg, knott, svartflue eller klegg i lufta. Etter en rolig morgen legger jeg i vei hjemover igjen. Denne snodige portalen ønsker meg på gjensyn og peker meg i riktig retning. Det ble ikke tid til å lure storfisken her inne i år heller. Men - jeg har fremdeles en del å glede meg til. Turen er ikke helt over enda. Jeg velger å gå litt høyere opp i lia mot Kratlvola på turen tilbake mot Kløfthåtjønnan. Det viser seg å være et godt valg. Jeg får fin utsikt, og det er ganske lettgått i og med at man unngår det verste steinrammelet ned mot Midtrøsttjønna. Jeg støkker opp et stort rypekull, det tredje på denne turen. Midtrøsttjønna med Skedbrofjellet og Bustvola i horisonten. Jeg slepper meg etter hvert ned i skogen, men roter litt før jeg omsider finner riktig lei. Kildevann og molte. Ved Kløfthåtjønna blir det lunsj. En abbor blir det også. Ikke mye å skryte av fisket på denne turen, så alle monner drar. Polarbrød med multe plukket i ødemarka mellom Midtrøsta og Kløfthåtjønnan. Disse moltemyrene får man ha for seg selv, for å si det sånn. Etter lunsj finner jeg fort T-stien mellom Kløfthåtjønnene. Jeg følger den sørover en ti minutts tid før jeg tenker at nå får det jaggu holde med sivilisasjon for i dag, og tar av inn i stiløst terreng igjen, like etter den sørligste Kløfthåtjønna. Jeg har nemlig noe jeg vil finne også her, i området øst for Abbortjønna. Det skal visst finnes rester av ei finnkoie (gamme) her et sted. En samefamilie holdt en gang til her i "føresfalla" - vårløsninga - når det ikke var mulig å ferdes rundt omkring i marka. Tidlige omtalte Jo-Larsa kom forbi koia en gang, og historien vil ha det til at Jo tittet innom koia, og at det der hang en død samekone opp under taket. Røyken fra ildstedet skulle gjøre at den døde kroppen "holdt seg" til det var mulig å begrave vedkommende når føret ble bedre. En fascinerende historie synes jeg, og jeg bestemmer meg for å lete etter koia. Jeg har spurt litt rundt om det er noen som kan hjelpe meg med en detaljert beskrivelse av lokasjonen, men jeg har ikke funnet noen som kan gi meg det. Dermed har jeg bare en markering på et noe upresist håndtegnet kart å gå etter. Reneste skattejakten. Jeg går bare fem minutter før jeg er i det aktuelle området, og det virker plausibelt at noen kunne bygge en gamme her, synes jeg. Jeg begynner å lete ganske bredt, slik at jeg dekker en feilmargin på kanskje 200 m med tanke på markeringen på kartet. Det bør holde lenge tenker jeg. Området er ganske naturlig avgrenset med ulike terrengformasjoner. Jeg leter og leter og leter, systematisk først, deretter usystematisk. I kanskje halvannen time holder jeg på. Det er stekende varmt. Fram og tilbake, øynene leter, mens svetten siler over panna. Dessverre må jeg gi opp. Jeg finner et enslig tre som en gang har vært felt med sag. Det er i seg selv litt spesielt her inne, så jeg tenker at det kan ha sammenheng med koia og samefamilien. Jeg finner også noe annet veldig interessant - et tydelig vardet tråkk. Små steiner på større steiner som markerer en sti. Selve stien er ikke mulig å se, og flere steder ligger det læger på tvers av tråkket som forteller meg at det ikke er benyttet på mange tiår. Men vardingen er tydelig og levner ingen tvil. Jeg orker ikke følge varidngen så langt, men det skal jeg jaggu gjøre en gang. Retningen på tråkket gjør at jeg gjetter at det går mellom Røa ovenfor Grisslehåen og innover mot Krokethåen. Kanskje var det dette tråkket Jo-Larsa kom gående etter den gangen han traff samefamilien? Jeg koser meg med slike spekulasjoner når jeg etter hvert gir opp videre leting og legger i vei mot Abbortjønna. Moro med litt historie og leting etter fortidsminner. Jeg passerer langs Abbortjønna, men orker ikke å sette samme fiskeutstyret. Det er dyrisk varmt. Jeg er helt ferdig når jeg har slitt med opp moreneryggen over mot Røa. Røa var virkelig et vakkert syn nå. Nå skal jeg ta en god pause, drikke litervis, og kjøle meg ned. Jeg slepper meg ned til elva ved den store leirplassen mellom Storbuddhåen og Grisslehåen. Dette er en av de finere leirplassene i marka, i mine øyne. Naturlig nok er den ganske slitt og nedtråkket, men beliggenheten er nydelig. Her er det i hvert fall bare å glemme å fyre bål, for her fins hverken kvist på trærne eller på bakken. Elva er klar og fin. Jeg drikker meg utørst, og dypper føttene i vannet. Fristelsen blir etter hvert for stor - hele legemet må ned i vannet. Jeg bader lenge i det strømmende vannet. Dette badet blir trolig rangert som det beste i mitt liv så langt. Det er ikke antydning til å være kaldt. Jeg tror det blir mange år til man igjen kan bade i Røa slik uten å fryse juvelene av seg. Det har vært en eksepsjonell sommer. Mens jeg ligger og dupper i det lunkne vannet reflekterer jeg litt over hva dette kunne vært. Det var en gang svært nære på at Røa ble ødelagt for godt. Allerede i 1949 begynte debatten om regulering. Debatten varte helt til 1973, da Stortinget valgte å frede Røavassdraget. Debatten pågikk altså mer eller mindre i et kvart århundre. Sterk motstand, både lokalt og fra diverse interesseorganisasjoner, samt et tregt byråkrati, reddet vassdraget. Særlig det med tregt byråkrati er viktig i denne sammenhengen. Saksbehandlingen gikk tregt, og det medførte at saken trakk ut i langdrag. Utover 60-tallet skjedde det et stemningsskifte i Norge, mot miljøvern og naturverdier. En bevissthet vokste fram. Hadde saksgangen vært kjapp kunne man vedtatt utbygging allerede på 50-tallet, og da hadde Røa vært solgt. En utbygging ville medført at Røa hadde fått 1/10 av normal junivannføring. Jeg hadde knapt blitt våt på bena her jeg ligger og bader om dette hadde blitt realitet. Hadde jeg levd på 50-tallet skulle jeg jaggu lenket meg fast til en stein her oppe ved Grisslehåen om anleggsmaskinene hadde begynt å rulle inn. Jeg er usikker på hvor jeg vil campe i dag. Grisslehåen frister, men det får holde med en fiskestopp her. Jeg titter også bortom oppsynshytta, men den er tom og låst. Jeg har aldri vært nord for Røa, og tenker at nå er kanskje muligheten her. Vannstanden ved vadestedet like nedenfor oppsynshytta er rekordlav, og vannet er varmt. Jeg vasser over, går i land, og vasser tilbake. Jeg gidder ikke en gang å ta av meg skoene. Sånn, da har jeg vært nord for Røa. Vadingen er uproblematisk nå når vannet er varmt og når meg kun til knærne, men jeg tenker at det ikke er noen spøk med kaldt vann og normal vannføring. Strømmen tar godt selv nå. Grøtåa er virkelig vakker her i de nedre delene av Grisslehåen. Nye klopper like nedenfor oppsynshytta. Det tror jeg var lurt! Det har etter hvert blitt vel mange tråkk på de bløte myrene rundt Grøtå-deltaet. Jeg trasker ufortrødent videre nedover langs Røa. Her ser jeg igjen Øvre Roasten. Kratlvola har blitt litt fjernere igjen. Den er mye finere fra denne siden, synes jeg. Jeg ser ikke en kjeft før jeg kommer ned til Roastbuene. Her har man dekket bord ute og skal virkelig kose seg denne lørdagskvelden, ser jeg. Jeg går en god bue rundt den første bua, men folkene hilser til meg allikevel. Hyggelig det. Jeg har ikke truffet folk siden jeg forlot Øvre Rosten på tur oppover, og følgelig heller ikke åpnet kjeften. Jeg mumler et ullent "hei" uten å rense stemmen først, samtidig som jeg snubler litt i en rot. Det så nok passe dumt ut. Det tar bare en par dager alene i ødemarka før man mister all sosial kompetanse, åpenbart. Jeg bestemmer meg etter hvert for å gå helt ned til Vassviktjønna. Der har jeg aldri vært, og dersom jeg camper der blir morgendagens marsj ned til Storvika enkel og grei. Vassviktjønna ligger midt på både en vertikal og en horisontal kartbrett. Mitt Z59 Rogen er snart modent for utskifting. Heldigvis vet jeg hvor tjønna ligger, og det er ikke langt fra Roasten. Enormt spennende å bevege seg inn i slike hvite flekker på kartet, slik Ingstad gjorde da han dro inn i den kanadiske villmarken. Det viser seg dessverre at Vassviktjønna allerede er oppdaget av andre mennesker. Her er det både sti og bålgruer. Jeg tar den første og beste plassen på østsiden av vannet. Teltet blir stående nesten på stien. Jeg legger steiner på bardunene, for det blåser etter hvert skikkelig. Været har vært litt truende hele ettermiddagen, og nå er det skumtopper ute på det lille vannet. En strek i regningen er at jeg klarer å kjøre teltstanga rett igjennom kanalen like ved hylsa som den skal stå i. Ingen krise, men ganske irriterende. Er det dårlig kvalitet, eller må man utvise større forsiktighet med disse superlight-teltene? Jeg tror mest på det siste. Jeg var nok litt stressa og hardhendt. Teltet er forøvrig et Helsport Reinsfjell 2 SL, 2018-modell. Jeg har lenge fantasert om kuppeltelt. Egentlig landet jeg på Exped Orion som førstevalg, men da Helsport hadde åpen dag på Melhus i juni kunne jeg få et Reinsfjell til en svært hyggelig pris, og da ble det slik. Teltet virker svært godt basert på denne første turen, men jeg synes kanskje at stengene er noe vanskelige å tre i kanalene. Den ene hempa for oppheng av innerteltet er plassert helt inntil kanalen, og stanga hekter seg fast i hempa. Jeg løsnet etter hvert innerteltet fra denne hempa, og da gikk det noe bedre. Det blir bare en liten, resultatløs fiskerunde før jeg kryper inn i teltet og spiser. Solnedgangen er fin. Duskregnet blir etter hvert til en skikkelig haglskur. Det er et forferdelig uvær. Det pisker så hardt mot bakken at det spretter jord inn under teltduken og inn på innerteltet. Jeg hører også noen tordenbrak. Det gir seg heldigvis ganske fort, og jeg får et glimt av solnedgangen. En liten reinsflokk passerer like forbi teltet, men de unngår heldigvis bardunene. Det blir litt kvalitetstid i teltet før natta kommer. Neste morgen blir også rolig. Jeg har god tid. Må dessverre innrømme at Vassviktjønna ikke blir noen umiddelbar favoritt i Femundsmarka. Jeg "føler" det ikke helt her, som man sier. Uten at jeg ønsker å framstå som noen feinschmecker må jeg si at denne tjønna føles for tilgjengelig og slitt. Jeg vil heller ligge ved et mer utilgjengelig vann, selv om fisken sikkert er stor her i Vassviktjønna. Jeg velger å gå straka vegen opp mot Skogtjønna, langs bekken som kommer derfra. Da går jeg meg også på den velkjente kullmila, som jeg ikke har sett før. Greit å ha sett den også. Et eksempel på et av inngrepene som gjør Femundsmarka til et kulturlandskap. Det går ikke lenge før jeg er oppe på Røvolfjellet. Litt mindre folksomt her i dag. Svuku nekter å ta av seg hatten selv om jeg hilser høflig i det jeg passerer Skogtjønna. Så er turen snart over igjen. Da jeg våknet i morges tenkte jeg at jeg var fornøyd og hadde fått nok av Femundsmarka for en stund. Når jeg stanser ved Skogtjønna og ser innover mot Grøtådalen drømmer jeg meg igjen bort. Den som hadde ligget inne ved Vonsjøen nå, like under Vonsjøgusten som stikker seg fram lang der bak... Så er Kratlvola igjen blitt fjern. Jeg blir etter hvert nesten tatt igjen av gjengen jeg så den første dagen, de som bomma på Øvre Roasten. Jeg gløtter meg tilbake og ser at de stopper ved stikrysset mot Haugen, hvor de står og spekulerer litt. De bestemmer seg etter hvert for å følge etter meg ned mot Storvika. Det er åpenbart unge, spreke karer, og de passerer meg like etter nasjonalparkgrensa. Jeg krysser fingrene for at de har navigert rett og ikke skulle til Haugen. Etter litt venting nede ved brygga blir de plukket opp av en båt som kommer fra Jonasvollen. Jeg venter enda litt, før Tommy kommer tøffende over Femunden. Og dermed var eventyret over også for i år. Kommet jeg tilbake? Ja.
1 poeng
-
Tenk på hva det vil koste !!!
1 poeng
-
Jeg skjønner jo spørsmålet, bjørnen kan jo tross alt være farlig for mennesker, og snork eller ikke snork, det er ikke sikkert det er så lett å få sove om det rusler bjørn rundt soveplassen. Men som det har vært svart her tidligere så er denne frykten heller noe som oppstår nokså irrasjonelt oppi hodet på folk, enn frykt basert på reelle sjanser for å bli angrepet av bjørn. Jeg har i hvert fall aldri hørt om noen som har blitt angrepet av skandinavisk bjørn mens de sov, hverken i hengekøye eller telt...1 poeng
-
Ja 😂 den ligger greit oppå der. Har samme flapp på min Variant. Funker helt greit. Føler aldri den er i veien eller overflødig.1 poeng
-
Det høyres ut som eit bra forslag! Ellers ser det ut som du har det du trenger nå @Bendikb , satser på at du legger ut bilde av evt. resultat når du får testet utstyret 👍1 poeng
-
Ser ut som den er til å bruke når du ikke bruker topplokket.
1 poeng
-
Leder på VG at det er uvær ute. Stemmer dårlig nordpå 😊 tatt med mobil fra terrassen hjemme.
1 poeng
-
Takk igjen for svar! Er helt nytt for meg dette, så prøver å suge til meg all informasjon jeg kan1 poeng
-
Bruker lynlim i gel konsistens Nei, shappa jeg handler hos er tomme for Owner S-61 enkelkrok så bytter på alle etterhvert1 poeng
-
Som @Heriks skriver så skjer de fleste bjørneangrep under jakt. I Sverige så er vel de fleste alvorlige tilfellene under elgjakt. Elghund loser/irriterer bjørn, bjørn blir forbanna og jager elghund. Elghund løper tilbake til hundefører og man får en ubehagelig situasjon.1 poeng
-
Har samme innfatning. Aldri merket noe kuldebro på nesen, men de sklir litt hos meg også. Jeg har brukt hodestroppen som fulgte med flittig.1 poeng
-
Ble et par Julbo Explorer 2.0 med Spectron 4 glass. De har 5% lysgjennomslipp, brun glassfarge med sølv speil. Siden skisesongen strakk seg rimelig lenge har jeg allerede fått prøvd de på fjellet under nært sagt alle forhold: Sol, lettskyet, mørke skyer, flatt lys, snøvær, tåke og regn, altså tilnærmet det meste med unntak av temperaturer lavere enn 0°. Jeg synes glassene fungere veldig bra under de fleste forholdene. Brunfargen i glassene endrer ikke så mye på fargene og de har god kontrast. Det er ganske store "panoramavinduer" på de, så innfatningen stjeler absolutt ikke noe av synsfeltet. Sideskjoldene gjør de lystette fra sidene. De er litt tunge, og siden jeg ikke har potetnese synes jeg nesebroa er litt vid, slik at de oppeinnelig "sank" litt nedover nesa. Siden stengene kan formes og bøyes til har jeg bøyd stengene "rundt øret", dette gjorde at de ble sittende tight. Ja de dugger, forsåvidt ikke overraskene, men det skal ikke mye motvind til for at det ikke er et problem. De blokkerer vind godt, nå har det ikke vært veldig kaldt, men det kjennes ut som de kan lage en coldspot i panna der det er en slags ventilasjonsåpning over nesa (har brukt de i 0 til +8°). Er det vindstille/medvind og jeg går bratt oppover og blir god og varm, dugger de mest, men da er det også stillestående luft. Er også forskjell på hvor varm man blir med/uten lue, dette utgjør også litt forskjell på hvor mye det dugger. Alt i alt er jeg godt fornøyd, de blokkerer lyset godt, så etter noen dagers bruk opparbeidet jeg meg solid "invertert Panda look". Det virker så langt at de også løste problemene med for mye lysinnslipp i forhold til de brillene jeg brukte tidligere ("raske briller" med Cat 3 i midterste prissjikt), dette var det viktigste parameteret. Det er ikke anbefalt å kjøre bil med de, jeg har selvsagt gjort det også, men i heftig regn og tunneller blir de i mørkeste laget. Så bilbriller er de definitivt ikke.
1 poeng
-
Takk for tipset, ny sekk er starks på tur i posten.1 poeng
-
Jeg vekker litt liv i denne posten! Er ute etter inspirasjon, men kan jo dele det vi har pleid å gjøre. Vi er både lei av real turmat, den er både dyr og kjedelig i lengden hvis man ikke spise kjøtt. Vi vil gjerne ha så lite vekt som mulig, uten at det bare blir supper...noe som jeg føler det er nå... Til frokost: lager jeg porsjonsposer med havregryn, kanel, tørket frukt, revet kokos, nøtter og eventuelt kakaopulver eller annen smak. Syntes det smaker best med kaldt fjellvann! Det kan også legges proteinpulver med smak i! det supplerer protein og smaksopplevelsen. Gymgrossisten har vegansk proteinpulver med flere smaker! Shake med vann er også greit proteinpåfyll i løpet av dagen. Musli eller granola kan også være godt å variere med. Lager man det selv kan man legge til mer kalorier og mindre sukker etter behov og ønsker. Til middag/lunsj: Vi har tatt med suppeposer og gryteretter, her kan du få vanlige supper, baligryte, karri, tacogryte osv. Couscous og byggryn er fint å slenge oppi for fylde. Man kan jo bruke pasta også, spelt/urkorn eller grønnsakspasta gir litt bedre smak enn vanlig. Liten pappkartong med kokosmelk lager mye og gir mye smak (kan bli tungt på lange turer). Har noen ganger med bønneblandinger, men det veier ofte en del. Det går også an å ha med vegetarpølse/salami til å ha oppi. Tuber med tartex er bra. Tørket soya (boller, steker, kjøttdeig osv) er fint supplement i retter som gryter osv (trekkes i ti min kokt vann). Mac and cheese blandinger kan jo også brukes, og hvis man har med vegetarpølser er dette flashback til barndommen, hehe. Man kan også ha med tacolefser, så hvis man lager en litt mindre flytene tacogryte med soyagranulat kan man fylle lompene med dette. Til snacks: nøtteblandinger, tørket frukt (mango, goji, rosiner, tranebær, eple, banen), sjokolade, dadler, kjeks, energikuler (dadler og kokosolje), te. Vin på plastflaske, hehe (kan med fordel brukes i middagsretter også. Energibarer er også greit! Kavring veier lite og kan brukes til snacks med peanøttsmør, proviantpålegg eller til middagsrett og supper. Frystørket frukt og bær kan være godt! Oreokjeks er veganske. Eventuelt kan man fikse gjendekjeks eller Bixit som ofte er på provianlagre eller betjente hytter. Diverse: har med stevia (til havregryn, te osv), grønnsaksbuljong, urtesalt (herbamare) og pepper. Peanøtt/mandel/nøttesmør i pose/plastboks er også fint for protein og energi!! Dessuten er det sykt digg med sjokolade! Kakao og kaffe er også fint. Chiafrø kan brukes hvis man har vann og proteinpulver! proteinpudding med smak. Hvis man absolutt vil kan man ha med reisestørrelse med olivenolje, men dette veier litt. Kokosolje kan være et bedre alternativ, da det ikke er like grisete. Dette kan også brukes til hud, sår og mot mygg! hehe. Tillåmed som sminkefjerner. Hot sauce kan være godt som det lille ekstra i det meste av middager. Hjemmelagde knekkebrød! disse blir alltid spist som snacks, frokost, lunsj, med og uten pålegg. Fra proviantlagre kan man bruke havregryn, knekkebrød, pålegg, pannekaker, fruktsupper/desserter, rett i koppen osv. Bacalao er innafor for de som spiser fisk.1 poeng
-
fyr bål under hengekøya1 poeng
-
Nope! Jeg kommer aldri til å blande sikkerhetsutstyr og navigasjonsutstyr. Jeg vet hvor ofte jeg .feks under nattforflytninger på vinteren blir så gira på å få opp camp osv når jeg kommer frem at jeg glemmer så slå av GPS og tømmer den for batteri. Så jeg klarer meg med 2 enheter i mange år til.1 poeng
-
Det er nok noen av oss som blir mer og mer bevisst på å bevare naturen jo mer tid vi tilbringer i den. Folk som kjøper gore-tex og bruker det både hjemme og på tur er vel også hakket bedre enn dem som kjøper ski bekledning for 5 lapper og reiser til Hemsedal uten ski for kun å være med på afterski...1 poeng
-
Uriner på treet du henger i for å markere at dette er din plass!1 poeng
-
Nå mener vel ikke artikkelen at turen i nærområdet er en klimaversting. Ei heller at det er galt at man har friluftsklær, men ser man rundt seg så ser man jo blant annet gjennom Instagram at friluftsliv er blitt en motegreie hvor bildene blir som reklameplakater for å dra lengre, reise mer; turer til Lofoten, Alpene, Afrika, på høyfjellet etc istedenfor mer lokale turer. Vi nordmenn flyr fem ganger mer enn EU-snittet og vanvittig mye mer enn den gjennomsnittelige verdensborgeren. Nå kan man jo alltids peke på naboen og noen som er verre, men det burde jo ikke være en sovepute for å se at også friluftsliv har uheldige baksider.1 poeng
-
Jeg har alltid ansett Sandvatnet som fisketomt, sammen med "litla Sandvatn" - "900 vannet" rett ved hytta. Men.... Jeg tror en eller annen fortalte meg at det faktisk var fisk i vannet. Jeg må i så fall ha snakket med vedkommende på Blåfjellenden, og det må ha vært i fjor eller tidligere. (Beklager dårlig hukommelse.) Langavatn og Rundevaten har fisk, men det er du muligens klar over. Du kan legge inn spørsmål på facebooksiden til Sandvatnhyttas venner. Atle vi antakelig svare ganske kjapt. https://www.facebook.com/profile.php?id=264035787064691&ref=br_rs1 poeng
-
Takk for det. Ser ut til at det blir avreise en eller annen gang i morgen. Venter til bygene drar forbi. Satser på første natt i Nordmarka et sted. Gleder meg nå.😃1 poeng
-
Brukte den gule Møreungen Nordlys selv her om dagen på Shimano STC-stanga og tok 3 ørret på 3 kast etterhverandre, så det må jo bare være en perfekt kombinasjon1 poeng
-
Lastet ned nyeste utgaven av podcasten Uteliv til mobiltlf, pakket fiske- og fotoutstyr og klarte å bryte meg gjennom dørstokk-murveggen i dag Skulle egentlig på tur på Lørdag, men det ble "utsatt" og byttet ut med sofa og serie. Men i dag ble altså dagen, og angrer ikke et sekund! Podcasten passet veldig bra for min del i dag, så var kjekt å stå å høre på den mens jeg sto og fisket. Det så dårlig ut med at det skulle bli noe fisk, da det vaket mye der jeg startet å fiske, men var ikke antydning til noe aktivitet mot sluken. Forflyttet meg ca 100 meter lenger bort langs vannet og da ble det full klaff. De tre første fiska ble tatt på rappen, tre kast etter hverandre, de to andre kom innen 10 minutter. Fikk en til etter bildet ble tatt, rett før avreise, så ble totalt 6 fisk. Bra fisketur og glad jeg ikke ble hjemme på sofan
1 poeng
-
Vært på hytta i helgen. Tok en tur til Hivjufossen og var for en gangs skyld heldig med været. Det blåste utrolig nok ikke denne kvelden!
1 poeng
-
1 poeng
-
Klokka er 0730. Jeg fyller en flaske med vann, setter meg i bilen om kjører ut til et sted jeg har vært før. Noe av hensikten er å trene opp balansen igjen, og stedet er sånn passe ullent, stilløst med mye vegetasjon. Men jeg måtte raskt lage meg en kjepp. Og så opplever jeg noe jeg, og flere med meg har opplevd mange ganger før. Jeg gjorde de samme veivalg som sist. For rett foran meg ser jeg en liten vedbit på bakken. Her hadde blikkboksovnen vært i aksjon for et par måneder siden. Det er en stille morgen. Solen skinner og regndråpene fra i går ligger som perler på liljekonvallbladene, og blader og blomst er så vakre der de står at jeg velger å la vær å plukke. Det er noe eget å rusle slik – uten noe bestemt mål, da får en bedre tid til å se seg om. En «grop» i fjellet viser seg å være mer enn en grop, for her har jegere fra «forna dar» bygd seg en ildstilling, eller kunne det ha vært en bogestilling? Et ildsted var også synlig. For øvrig en utrolig dårlig kombinasjon på et bilde. Men jeg var visst for opptatt av selve stillingen og glemte å ta med hvor fint den lå i terrenget. Og som jeg rusler videre kommer jeg til et mosegrodd lite steingjerde. Og igjen gikk tankene tilbake til en tid hvor de hadde god tid, og et godt naboskap. Eller kanskje ikke. Gjennom vegetasjonen kunne jeg nå skimte bilen, og om jeg hadde vært i tvil om retningen viste en maurtue meg retningen til syd. En vakker blomsterbukett dukker også opp, og jeg må ta enda et bilde, og som om ikke det var nok, plutselig hørte jeg advarende lyder fra en fugl. Kanskje jeg var for nær redet? Men hadde hun tittet inn i mitt indre hadde hun sett at jeg hadde fred i sinnet og var ingen trussel. Ingen spektakulær tur, ingen topper ble erobret, bare en stiløs kolle med liljekonvaller, einer, rogn, eik og furu. Men du verden, denne lille turen på en times tid gjorde godt. Og hva var vel bedre enn å vite at jeg ikke trengte å bekymre meg for bilnøklene. Klok av skade hang de trygd på en karabinkrok i sekkens lokklomme Og så var det frokost i heimen
1 poeng
-
Det er ikke til å tro. For nesten to måneder siden var jeg i ferd med å gi opp håpet om noen gang å kunne gå igjen, hvert fall over 300 meter. men jeg har det faktisk skriftlig utsagnet: "Du kommer alltid tilbake". Og det har ringt i ørene mine i snart 2 år. Jeg har siden operasjonen i kneet forsøkt en mengde triks, nerveoperasjon, smerteplaster, TENS, strøm, men alt har vært mislykket. . Men den 5 april ble starten på noe nytt, skjønt jeg gjorde ikke noe annet den kvelden enn så mange ganger før; jeg la på en kuldepakning på kneet i det jeg gikk til ro. Og våknet smertefri! Hum. Hum. Så dukket ide nr ?? opp: "Om kuldepakningen virket om natten, hvorfor ikke gå med den om dagen også". Og dermed var jeg i gang igjen. Riktignok gled den glatte gelpakningen, men hva har man symaskin til? Og da hold den seg på plass. Til å begynne med byttet jeg til ny kald pakning, men snart oppdaget jeg at det spilte ingen rolle om den var kald eller varm. Men det som spilte en rolle var at å gå uten var å be om bråk. Ja, selv i hvilemodus uten pakning kom smertene tilbake. Så stort sett er den på plass 24/7, med noen hvilepauser Så begynte jeg å gå. Akkurat dette var ikke noe nytt, men det som var nytt nå var at dette synes å vare. Til å begynne med tok jeg et med ro for det tok sin tid å få en 77 års kropp igang igjen, etter praktisk talt 2 års inaktivitet. Jeg pustet som en hval etter 500 meter, men gradvis økte jeg marsjen til et par km, og fylte sekken med flere og flere brusflasker med vann., Og så kom 18 mai! Nå eller aldri. Pakket sekken, 18 kg og dro på tur. 6.3 km x 2. Klarte ikke å dy meg. 22 mai Ikke til å tro. Joda smertene de sier innimellom "vi er der", men nå tror jeg jeg er i gang. Legene tror ikke det de ser, og de prøver ikke engang å spekulere på hva som skjer. Men det må ha noe med trykk på akupunkturpunktene å gjøre. Og nå er jeg igang. Skal til Engerdal 10 juni, til Femundselva. Med sekk og Aktoen. Har vært ferdig pakket i et par uker nå. Gleder meg som en unge. Det som skal tørkes, 5318 gram er er allerede redusert til 1047 gram Og Hardangervidda blinker i øynene mine. Så er det store spørsmålet: "Blir det nok en nedtur"? Det aner jeg selvsagt ikke, men inntil så eventuelt skjer, nyter jeg hvert sekund. Skal en gang i høst til utprøving av en ryggmargsstimulator, og virker den blir den operert inn under huden. men jeg får ta en ting ad gangen. Men å gå med den store "kladasjen" på kneet er jeg blitt så vant til.
1 poeng
-
Vurder om vekt og pris blir for avskrekkende for Keron 4 GT? Da har du aldri telt-problemer mer Det ligger et for 10.000 på finn og 9.000 på facebook ute nå. Jeg skulle gjerne slått til selv, men om fruen ser at jeg bruker 10 lapper på noe nice to have nå... Vi har litt oppgraderingen vi ønsker å gjøre hjemme, og kommer jeg hjem med noe sånt; må jeg nok bruke det ufrivillig mye nå i mai1 poeng
-
Jeg bruker Bravecto på min hund og er kjempe fornøyd med det. Har prøvd et par andre løsninger(husker ikke navn), men de har ikke levert i nærheten av Bravecto. Det trengs resept på Bravecto.1 poeng
-
Bravecto! Tablett. Ikke en flått på hunden! Vanligvis kommer det masse..1 poeng
-
(Her var det ett innlegg som ble skrevet og redigert opptil flere ganger, men fant det best å tie). Er forøvrig helt enig med Gull om at det kan være noen alternativer for vegetarmat på hyttene)1 poeng
-
Gjelder lavvo som telt? Det er to ganger jeg har spurt meg sjøl om hvorfor jeg driver på med dette her, og begge gangene var med lavvo. Første gang var ved Feren i Meråker. Jeg sover lettest, og våkna av at lavvoduken daska en av de andre fjeset. Etterhvert gikk det opp for meg at dette ble forårsaket av uanmeldt kraftig vind (ikke ukjent der oppe...) som trua med å velte lavvoen. Opp i bare bokseren og holde stanga, mens jeg hylte og skreik for å vekke de andre. Men de andre tok seg selvsagt gooood tid i halvfylla til å få på seg klær og sko, tisse skvetten osv før avlastning kom. Det mest skremmende var i dette tilfellet responstida. Den andre gangen var ved Snåsagrønningen i et lemenår, da den største lemenflokken jeg har sett bestemte seg for å trekke gjennom lavvoen nattestid. De var overalt, over hode og fjes, og inni halsgropene, delvis nedi soveposene. Stappmørkt, grundig utført høylytt bannskap og ingen visste riktig hva dette var før jeg omsider fikk slått på lommelykta. Det stereohylet en av kompisene som bråvåknet av dette, og fikk se gnagerjævelen flekke tenner stående på bare bakbena oppå brystkassen hans mens både lemen og kar hylte i kor, det overgår alt jeg har hørt av skriking i skrekkfilmer. Likheten med scener fra Alien har blitt konstatert i ettertid. Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på at nettopp sånne episoder er en av årsakene til at jeg fortsatt driver på.1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00