Vinnerliste

Dette bildet dukket opp på min insta. Sjeldent flott og bilde gir mange fine siktlinjer for å finne ut hvor det er. Men hele område mellom Sundvollen - Nes er delt med en bratt vegg med steinras opp mot Nordmarka/Kroksund. Dette er for meg et helt ukjent utsiktspunkt og som ser ut til å overgå Kongens Utsikt som er distriktets i særklasse mest besøkte utkikkspunkt. Et lite aber - det ligger på et av de utilgjengelig stedene i hele marka. Kjenner ingen som har vært her. Gå på hard skare er letteste veien ut. Område er kupert, og ligger ca 450 meter over fjorden. Det er i prinsippet 4 mulige veier til dette punket. 1 - Opp Nesseterdalen. Lite brukt sti, braskete og bratt. 2 - Hommedal og opp. Brøytet og låst med bom. 3 - Kleivstua og inn til Sørsetera/Jørgenhytta. Brøytet og låst med bom. 4 - Manaskaret - bra sti, litt lengere å gå, og her ligger snøen lenger. Etter å ha tekstet litt med de som hadde vært der, valgte jeg å starte fra E16 Nestunnelens nordlig utløp og gå opp Nesseterdalen. Samme utgangspunkt som Tips for å se 3 milorgceller på en og samme tur - Krokskogen som jeg gikk i høst. Helt bart, men på toppen blir det fortsatt kjørt skiløyper på veier, men ikke i terrenget. Var godt forberedt på dette, med brodder og truger. Sekk med mat og drikke. Her er våren kommet godt i gang. Stien er bratt, og smal her. Vi ser Finnemarka på motsatt side, og campingplassen rett ned. Stor mengder blåveis. Siden det er bart nederst, snø på toppen, blir det is et sted i mellom. Hadde med gode brodder. Et lite parti har også noen få oransje merker. Innomellom isen får sola tak, og mere blåveis. Det har ikke vært gjort noe med stien på mange år, mye trefall. Er litt vestlandsk over dette område, bratt, utilgjengelig. På motsatt side ligger Millorghytta Baklia - tråd om turen ditt. Ser du bra, kan du se taket på hytta. Underkrigen var hytta dekket av granbar. Den syns ikke veldig bra, selv for meg som vet hvor den ligger. Møtte snøen, som var passe råtten. Gikk i gjennom.... Hadde med truger, men 5 meter råtten snø, så 5 meter med barmark er en dårlig kombo i oppoverbakke. Etter noen hundre meter - fikk jeg ikke en god følelse. Slet også med navigeringa. Problemer med å se hvor stien går, slik som her. Enda mere trefall, her står jeg midt i stien. Brukte Topokart appen, men selve krokskogen har ikke så gode kart. Her var jeg på oversiden av det som tydeligvis er scannet. Ble mye hit og dit. Endte opp med å ha brukt ca 3 timer på 3 km. Så jeg måtte gi meg, før jeg kom meg på en vei, slik at trugene kunne vært brukt. Så første forsøket gikk dårlig, var for seint ute. Hadde jeg startet tidlig på dagen, og fått hard skare hadde det muligens gått. Men jeg er bare noen få dager for seint ute. Noe disse minte meg på våren rett ved bilen. Forsettelse følger.

Hvorfor vil du heller ha en fiberpose til akkurat vår, sommer og høst?

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.

Litt oppdatering her. Jeg har fått kjøpt inn det jeg trenger for å komme igang med trad-klatring 😁😎 Og jeg har også fått være med som nr 2 på 3 ruter med trad! Rutene var 60 og 65m høye og alle var to taulengder. Grad 4+ og 5- noe som var plenty med de elendige skoene jeg brukte. Nytter ikke meg trange sko når de skal være på så lenge, og det var en god del sva i rutene, så ville heller ikke ha aggressive sko på meg. Må nok kjøpe noen sko som er beregnet for å bruke over tid og på sva tenker jeg. Har ikke funnet noen i Norge da, men har sett i utlandet. Noen som vet om modeller i Norge som er bra på sjå og lengre ruter? Uansett så var dette veldig gøy selv om svaklatring er helt nytt for meg. Var vel litt som forventet at man ikke kan sikre så ofte eller godt som man ønsker og at det rett og slett er ganske viktig å bare unngå fall i utgangspunktet for å ha en god dag med tradklatring 😂 Fikk skikkelig blod på tann nå og er steinklar for å klatre mer! Det finnes noen 4- og 4 ruter der jeg har klatret, så tenker min første leding på kiler blir på rundt den vanskelighetsgraden. Det er jammen stor forskjell fra innendørs/klippeklatring og å klatre i fjell. Gleder meg til å klatre mye lenger ruter! 😀

For lite mat er ikke særlig ålreit. Min erfaring er ihvertfall at er jeg sulten klarer jeg ikke fokusere på så mye annet. Når det er sagt er det maks en dagsmars mellom DNT hytter stort sett hele Hardangervidda, så blir det skrint i matposen er det muligheter for å kjøpe mat på hyttene.

Hvis man leser tester av termoser bør ikke dette være så overraskende synes jeg. Her er link til en test av mange der ute (utført i -2C): https://www.dinside.no/fritid/test-av-termoser/60975071

Litt brutalt, men OK. Folk er pliktige å vite om forbud og regler. https://www.nrk.no/ho/kvinne-fikk-bot-pa-8000-kroner-for-a-ha-med-seg-lose-hunder-i-fjellet-i-rondane-1.14515690

Gass. Enkelt, lett og påliteleg. Skal du satse på fiske og finne maten skal du vera ganske god på å fiske og finne mat. Og på vidda er det veldig lite anna enn fisk. Tundra er ikkje fyrstevalget mitt dersom eg skulle velge eit økosystem for å finne mat i . Som det er sagt over så ta med mat til heile turen og heller ver nøgd om du kan spare litt visst du får fisk. For på vidda er det ikkje sikkert du får fisk. Evt så tek du med ris, smør og brød og når du ikkje får fisk så besøket du nærmaste dnt hytte. God tur!

Dunfordelinga på min er fin. Kammerne er ganske fulle, så kuldebroer tror jeg det kommer til å bli lite av. Jan var/er veldig opptatt av poser og bestilte jo nye i ett sett. Jeg har ikke funnet noe negativt om posen så langt. Jeg kunne kjøpt en med høyere FP men prisen gjorde at dette ble posen. På min helium 400 må jeg fordele duna litt til tider, men der er jo kammerne mindre fulle. Og jeg har brukt den posen i noen år nå.

Vet ikke om jeg ville pakket for lite mat og satset på å skaffe resten underveis, jeg ville heller pakket akkurat nok til å klare meg (ikke luksus) og heller forsøkt å la det være så mye til overs som mulig når turen var over, for sikkerhets skyld. Det er skikkelig nedtur å være sulten. Pakker alltid med nok mat for hver dag selv om jeg vet at det blir noen fiskemiddager på turen. Multitool har jeg hatt med i mange år men sluttet å ta med da jeg aldri har hatt behov for den. Om du har med et liggeunderlag som tåler litt kan du sikkert droppe chair-kit og heller bruke underlaget når du sitter ute. Jeg er tilhenger av poncho, men vet ikke om jeg hadde satset på det på høyfjellet der det kan blåse en del, da burde du kanskje hatt med et belte el. å ha rundt magen utenpå, ellers flagrer det ofte noe voldsomt. Jeg er stort sett på tur der det er en del skog, og der fungerer poncho veldig godt, og så er den praktisk i kano som jeg bruker mye på tur. Siden du skal på tur helt alene er det bare dine egen bakterier du blir utsatt for, så det er ikke sikkert antibac en nødvendig. Jeg har funnet god nytte i små tuber med hudskrubb med skuremiddel til håndvask, da får man ut all skitten selv med bare kaldt vann. Varm vann til håndvask har ingen betydning for bakterier, til det trenger man så varmt vann at man ikke tåler å vaske hendene i det, det varme vannet hjelper bare til å løse opp fett. Paul Kirtley har en fin video om pakking av mat på lavt volum, denne er om matpakking for en uke;

Impulskjøp i en bruktbutikk. Crispi skallsko for 100,- så og si ubrukte.

Mine forventninger var nok høyere enn hva som kan forventes. Ser av testen at Stanley Classic gjorde det bra, og min Stanley Master skal være mer ekstrem enn den som hadde 78° etter 8 timer i 2grader. Hadde jeg skulle valgt på nytt ville jeg nok valgt en som var lettere / pr. liter vann ettersom vannet mister en del temperatur uansett. Men termos på tur er viktig. Koke opp på kvelden og neste dag et lite oppkok så koker vannet igjen. Istedenfor å måtte smelte snø på morran. I tillegg blandet jeg varmt vann med snø og fikk mye drikkevann underveis på turen

Jeg har en Rast 0.7L som holder til mitt bruk, som dog ikke inkluderer overnatting ute om vinteren. Jeg har heller ikke krav om at den skal holde mer enn 8-9 timer, som er en god natts søvn. Koker alltid opp på kvelden før jeg går i teltet og bruker den stort sett bare hvis jeg våkner til dårlig vær. Er været fint er det koseligere å stå opp og koke nytt vann på kvistbrenneren. La du termosen rett på bakken? Kan jo prøve å pakke den inn i en ullgenser el. og se om det utgjør noen forskjell.

Er formålet med turen å teste hva kroppen er i stand til å tåle eller hva er målet med turen? Så sant du ikke planlegger å gå over til et ketogent kosthold ville jeg tatt med ris som kan spises med fisken – gjerne også olje. Hvis du skal spare penger kan du spare de 8-10 real turmatene og heller ta med ris + olje + havregryn. Havregryn og ris koster deg vel 50kroner, 8-10 real turmat koster 800ish.

Brenneren til @Tom42 er super på Hardangervidda om du ønsker å bære lite gass/annet brennbart ift antall dager på tur. Selv hadde jeg tenkt at teltet også er en del av sikkerheten på tur og skal tåle en del vind og være levbart å bo værfast i med mye vind eller regn over flere dager. Lettvektspakking er et mål i seg selv for enkelte, men "lett nok" til å ivareta litt komfort og sikkerhet på turer over mange dager i fjellheimen. Les deg opp på spiselige planter, røtter osv. i fjellheimen, og også hva som ikke er spiselig eller lov å høste. Ved to uker på tur med lite næring så orker de fleste ikke mye bæring eller gåing etterhvert. (Ha oversikt over hytter hvor du eventuelt kan kjøpe litt proviant underveis om det trengs. ) Størrelsen på sekken avhenger volum på det DU skal gå med, ikke hva andre bruker, og om du vil ha allt i sekken eller kjøre "amerikansk bushwacking" med halvparten på utsiden av sekken. godt bæresystem på sekken er også verdt noen eksta gram om du skal bære den mange timer hver dag i 14 dager.

Jeg fikk den for 299 på skittfiske engang. Bestilte 2 da gitt hehe men en kompis fikk kjøpt en for lik pris av meg da 😉

Ja, mer enn jeg forventet på vannene. Blåstiene var stort sett bare men litt snø igjen rundt skiløypene.

Finner du Phazer-pro stanga i et bra sett er det et godt kjøp. Har brukt stanga i 5 delt tyngre versjon, og var fornøyd med den i forhold til prisen. Er først i slutten av 2020 at Normark ikke har Shimano lenger, så ikke det som er årsaken i dette tilfellet. Men ser jo neste ut som om de har sluttet allerede, siden de ikke en gang har oppdatert nettsiden med nye produkter. Prishoppet som nevnes her vil jeg tro har å gjøre med at modellen har gått ut av sortimentet. De butikkene som hadde det rimeligere har solgt det ut, og da er det bare noen få butikker igjen å hente pris fra.

Mulig det kom ny modell også.

Tok meg en førpåsketur i helgen, i Maridalsalpene. Sol og vårstemning da jeg gikk av bussen på Vaggestein, så tilogmed en sommerfugl. Stien opp mot Stormyra er preget av tremassakre i 20-30 meters bredde tidligere i vinter, men heldigvis var den biten fort unnagjort. Skulle opp til Vittenbergkollen fra øst: tok stien opp i retning Gaupekollen, kom etterhvert inn i Mellomkollen naturreservat, tok øst for Hansakollen. Bratt terreng med store trær i en naturlig livssyklus: Gikk forbi et oppslag om et tysk krigsfly som hadde styrtet i 1942, men så ikke noe flyvrak, kanskje var det dekket av snø? Har gått her en gang tidligere i vinter, da la jeg merke til røde piler i retning av Vittenbergkollen, denne gangen fulgte jeg dem, og kom til et minnested for to menn som falt helt på slutten av krigen. Godt å se at minnesmerket er holdt i hevd: Det var ikke langt igjen til toppen av Vittenbergkollen, hvor jeg satte opp teltet. Ikke akkurat spektakulær utsikt fra denne kollen, men det var fint der oppe. Gikk 20-30 høydemeter ned til sør for Sjuputtmyra for å finne rennende vann: brunaktig, så jeg kokte det litt ekstra for sikkerhets skyld. Kvelden var mild og himmelen var klar. Lot telt være telt, og sov under åpen himmel. Temperaturen vippet såvidt under null på natta. Etterhvert ble det morgensol og fuglesang. Sen lunsj sørvest for Gaupekollen. Utsikt mot Oslofjorden. Fortsatt is på Maridalsvannet (149 moh): Tok hjemveien om Midkollen, endte tilbake på Vaggestein.

Fikk skikkelig ryggsmerter i helga så jeg tok meg fri fra jobb i dag for å bare gå rolig i kupert terreng, i håp om å få løst opp i korsryggen. Var i Østmarka i seks timer, inkludert en liten ettermiddagslur i køya. Ryggen er ikke helt på plass, men en god del bedre. Strålende sol og vårstemning i marka.

Det er ikke alle som er like lidenskapelige fiskere, ja en femdelt stang vil sikkert gi en bedre aksjon og følelse en en teleskop men det spørs jo helt på fiskeren? Shimano sin BTC serie er rimelig bra til å være teleskop og gir både lange kast med rett snelle og en fin følelse. Spørsmålet blir om man drar på tur for å bare fiske eller om man drar på tur for å fiske litt i tillegg.

En Primus Easyfuel og bunndelen av et Trangiasett er min løsning. Brenneren står på sine egne føtter, de utskjærte sporene i Trangiadelen træs over kjelestøttene, den hviler på en slags hylle under brennerhodet. Hullet i Trangiaen er stort nok til at både brenner og forvarmingsrør får plass. Fordelene er flere: Kjeler og kasseroller står på brennerens kjelestøtter, det gir kort avstand fra kjelebunnen til brennerhodet. Stekepanner plasseres på toppen for å få lavere effekt og jevn varme. Trangiadelen er en supereffektiv vindskjerm, oppkoking går raskere enn noe annet jeg har prøvd. I motsetning til Trangia sin gassbrenner kan denne brenneren brukes frittstående, og løsningen trenger ikke overdelen til Trangia.

Etter mye vurdering fram og tilbake ble mitt første turkjøkken et Trangia 27-4 UL med gassbrenneren fra Magasinet.no, pakkposen og den store steikepanna fra 25-settet i tillegg. Er såpass fornøyd med dette oppsettet at jeg har ikke vurdert å kjøpe noe annet til mitt bruk. Står stabilt, ingen åpen flamme fra utsiden, og man får pakket alt sammen i pakkposen, og får plass til gassbrenneren og småting som lighter/fyrstikker++... Gassboksen må man pakke for seg selv. Har og en liten toppmontert gassbrenner, men den er som regel bare med som backup, eller på dagsturer da jeg her med mindre utstyr. (Orginal Trangia gassbrenner får man nå billigere hos XXL og Gsport.) Perfekt for steking av en pakke Stjernebacon til frokost, og sikkert pannekaker

Ørret eller røye? Etter noe googling: Stankelbein, caddis, div. myggimitasjoner, gullhodenymfer og Black gnat eller Streaking Caddis, Dyret, Streaking Caddis, Superpuppan, Streaking Caddis.

Genial tråd. Jeg er også glad i Trangia, og har aldri skjønt hva som haster så svært med å få den kaffen kokt. Jeg tar gjerne 10 minutter i stillhet om morran fremfor halvparten av tiden med noe som høres ut som et jagerfly. Jeg synes rett og slett 27 er det beste kompromisset for meg med funksjoner, pakkstørrelse etc. Og skulle det bli minus 30 så har jeg en Nova med adapter også Takker for tipset om custom multidisc med stearinlysholdere. Der har man muligens et fremtidig prosjekt.

Skal du ha tursesongen fra tidlig vår til sent høst og ønsker å bruke gassbrenner, vil jeg si at du trenger en type slangebrenner, ja De bør ikke bare ha slange, men også et forvarmerrør - det betyr rett og slett at gassen som er på tur til å bli antent først ledes i et rør over flammene, før den strømmer videre i bue for selv å bli flammer. Dette gjør at du kan få brenneren til å funke fint med gass-boksen snudd opp-ned, som er en stor fordel når det er kjølig. Og kjølig blir det garantert på noen tidligmorgener i kantene av sesongen du har skissert... Se feks: https://randulfvalle.no/gassbrennere-og-kulde/ og https://www.tursiden.net/2017/11/erfaring-med-gassbrenner-for-vinterbruk/ Anbefaler at du sjekker ut feks MSR WindPro II, Optimus Vega, Primus, Primus Express Spider II, Kovea Moonwalker etc. Skal du sette en slange-gassbrenner inn i et Trangia-sett, kan det faktisk være en fordel å droppe Trangias egen brenner, den funker ikke godt med gassboksen snudd - mens en rimelig "kopibrenner" visstnok er uproblematisk. Lykke til

En ultralett regnjakke fra Aliexpress som veier 100 gram. Kvaliteten virker bra, men gjenstår å se etter litt bruk. Holdt den under rennende vann med papir under, og holdt unna alt vann ihvertfall 👍

Denne tråden begynner å bli et par år gammel, men vil gjerne dele litt av mine erfaringer dersom noen titter innom for råd. Jeg er selv 163 cm/56 kg. Mange sekker jeg har brukt opp igjennom har ikke hatt smalt nok hoftebelte, spesielt da jeg avtjente førstegangstjeneste var dette et problem. Med 20-30 kg på ryggen kan det fort oppstå svært plagsomme trykksmerter. Jeg lærte meg dermed et par teknikker og triks som jeg bruker selv om jeg har en sekk som passer min rygg og mine hofter perfekt i dag (Gregory Deva 70). Som flere har nevnt ovenfor i tråden er trykkavlastningsplaster et godt alternativ, men ikke noe jeg har brukt spesielt mye, selv om det funker utrolig bra til sitt bruk. Jeg har benyttet meg av gamle ligge-/sitteunderlag som jeg har klippet til ønsket form og festet med sportsteip o.l. Grunnen til dette er at jeg enkelt kan ta dem av og tilpasse etterhvert som jeg går/behovet endrer seg. MEN, siden jeg ikke lenger har behov for å bygge ut beltet for å få det til å passe nogenlunde, er det én ting jeg fortsatt gjør; jeg bretter et par tykke ullsokker dobbelt (lignende Forsvarets raggsokker) og fester på innsiden av hoftebeltet med sportsteip eller noe annet egnet man har for hånden. Dette laget med ekstra polstring motvirker/demper trykksmerter over hoftekammen veldig bra, og er en grei quick fix på langtur.

Undertegnede har ikke vært i militæret og unnagjorde grunnskolen lenge for reform-97 slo inn. Dermed har jeg aldri overnattet ute vinterstid! I løpet av de siste to årene har vi hatt en Plan og investert i utstyr en arktisk ekspedisjon verdig. For tre uker siden passet det endelig med vær og andre planer og vi kunne ta en testtur. I mangel av hage måtte vi faktisk pakke i bilen og kjøre ut av byen. Ikke langt, bare over til Kvaløya og Håkøybotn. På med ski og pulk og vandre et par hundre meter inn i skogen. Rakk akkurat å få opp telt og tarp før det blei skjømt. Lett snødrev i lufta gjorde at opplevelsen blei autentisk. Kvelden blei brukt til bålfyring og teststeiking av scones på stormkjøkken. Med 1-2 minusgrader i lufta blei ikke soveutstyret akkurat utfordret. Tvert i mot våknet begge i løpet av natta og måtte lufte/foreta lettelser i antrekk. Læringspunkter: Arbeidsgrop i fortelt er en fantastisk oppfinnelse. Nesten så jeg vurderer å ta med spisspade på sommerturene. Arctic bedding bør kjøpes inn for å slippe all rulling og stapping morgen og kveld. (Begrepet "fillpower" beskriver forresten hvor mye 18 gjess omsydd til sovepose motsetter seg å bli stappet inn i et litt for lite trekk.) Dersom vi skal på lengre vinterturer må nok fruen lære seg å gå med pulk. Teltoppsett i løssnø krever bedre tomtearbeid for at vi skal få strukket teltet ordentlig. Veldig lurt å ha med kjele og kokekaffe slik at morgenfuglen @TerjeHhar noe å trøye seg med. Klokka er 21 og undertegnede sitter spent og venter på å få lov å legge seg. Fin og lett nedsnydd søndagsmorgen. BLT-sandwich uten all den ekle L-en og T-en.

For de som er interessert, her er en film jeg laget fra min og en kamerat sin kanotur i Canadas villmark i fjor sommer. Turen var på 52 dager, og gikk gjennom totalt urørt villmark. Det ble vandringer i fjellene og vi padlet 300 km på en elv som heter Hart River. En fantastisk tur! Hart River del 1 av 2: https://www.youtube.com/watch?v=o1Tm7zaSsiQ&list=PLWzoJTy8orOu6o8U20VPmRYnMX1Zi0-5v&index=2 Hart River del 2 av 2: https://www.youtube.com/watch?v=VLhQJyBzjUo&list=PLWzoJTy8orOu6o8U20VPmRYnMX1Zi0-5v&index=3

Forsikringselskap: Gjensidige Dekning: "Garantiforsikring - Svalbard" med forsikringssum på 125.000 (summen blir satt av sysselmann) Pris: kr. 8000 (for 2 pers) Transport med Scooter/Pris pr. person: Selskap: Hurtigruta Svalbard Longyearbyen – Verlegenhuken: NOK 16900,-. Steenstrupdalen - Longyearbyen: NOK 5000,- (Utgangen av Steenstrupdalen var det sydligste de kunne hente oss) Nydelig tur som byr på hele spekteret av utfordringer. .

Jeg leste en sak om forstyrrelse av roen og freden når regjeringen lanserte at vi skulle få sykle i nasjonalparkene. Dette var inspirerende for meg. Så etter litt tankevirksomhet har jeg kommet frem til følgende som fremover vil irritere meg: - Fiskere som brøler og ræler over fangst. Hold kjeft da folkens! Andre prøver faktisk å nyte stillheten her. - Jegere som plaffer i tide og utide. Kjøp lyddempere, eller hold dere hjemme. Andre telter i området, takk. - Fotturister med røde telt. Det er forstyrrende på naturopplevelsen min. Helsport-grønn er eneste tillatte teltfarge. - Kiter som flakser og bråker i vinden. Dette er noe herk. Dragene kan også ligne på vindmøller der de suser bortover horisonten. Likerikke! - Fotturister som fremdeles går med pakkrammesekk. Lettpakkeren inni meg får vondt i sjela og jeg blir plaget med fæle tanker ved synet av disse 130 liters sekkene. - Kvinnfolk på tur. Snakk om kakling. Prøv å hold praten til et minimum, eller bli hjemme. I naturen skal vi nyte lyden av stillhet, og kun den. - Babyvræl. Jeg skal be Norrøna kutte ut bæremeis fra sitt sortiment. Disse hører ikke hjemme hverken på fly eller i kano.

Det er ingen ting som er så destruktivt som å sitte hjemme å stirre i pc'skjermen! Med en gang man begynner å gjøre noe kreativt, forsvinner de problemstillingene helt. Det handler om å lære å leve i nuet. Å tenke på hva som var, eller hva som kommer er en av de største folkesykdommene i Norge for tiden. Vi er så bekymret for alt mulig at nesten alle har en eller annen form for psykisk diagnose. Det er helt normalt å få en liten reaksjon, men løft deg ut av stolen, begynn å planlegg i det små, kom deg ut på tur, besøk nye steder, ta med deg telt... kom deg ut og vekk fra huset/bolig å kjenn hvordan tankene og eventyrene gradvis tar tak å du skaper en helt ny hverdag. Personlig er jeg på tur hele tiden, enten er jeg på tur, ellers så drømmer jeg meg på tur. Å nesten uten unntak, får jeg en sinnsyk hjemlengsel på 3- 4 dagen! Nesten helt tullete emosjonelt. Griper meg noe helt fryktelig, å nesten tar vekk gleden av å være på tur den dagen. Men nå er jeg klar over det, jeg vet det kommer og tar brodden av det når jeg begynner å kjenne på det, samt blir destruktiv. For å avbryte turen er ikke aktuelt. Når man da kommer seg forbi den dagen.... Ja så kan jeg være vekke i 2 måneder uten å tenke så mye mer på det Vi frykter alle det ukjente? av en eller annen merkelig grunn. Kanskje derfor så mange er religiøse å vil tviholde på overbevisningen på at det aldri tar slutt. Vel livet tar slutt, det er vel det enste som er helt sikkert. Se tilbake på hvilke planer du hadde når du var 15? 18? 25? eller kanskje 30? Har de planene noen gang gått som planlagt? Livet er en merkelig dynamisk greie, vi bekymrer oss for en framtid som mest sannsynlig aldri blir å skje. Vi har en unik evne til å tilpasse oss og i verste fall overleve på! Så uansett hvor mange dører du lukker, vil det alltid åpnes et vindu eller en liten lufteluke i andre enden