Vinnerliste

De kommende ukene blir det lengre dager, mer stabilt vær og mange kommer til å legge ut på tur med tur med telt og pulk i den Norske fjellheimen. Felles for veldig mange av dere er at dere kommer til å bruke ekstremt mye tid og brensel på snøsmelting. Men er det egentlig nødvendig? Skal du krysse innlandsisen på Grønland eller prøve å nå nordpolen har man selvfølgelig ingen alternativ, men på vanlige turer i den Norske fjellheimen der man passerer tjern og innsjøer mange ganger i løpet av en dag skjønner jeg ikke helt poenget. Jeg vil med dette innlegget slå et slag for det enkle og komfortable alternativet – isbor! Smelte snø – Ofte en helt unødvendig aktivitet Snøsmelting tar mye tid. Du må trekke med deg mye ekstra bensin/parafin og ofte utsetter man seg for unødvendig risiko for høye CO-verdier i teltet med denne aktiviteten. I tillegg til dette smaker jo ikke smeltevannet særlig godt. Men alle som har greie på vintertur sier jo at snøsmelting er eneste måten å få tak i vann i vinterfjellet tenker du? På ymse vinterturkurs proklameres snøsmelting som en livsviktig nødvendighet uten alternativer. Det er en sannhet med modifikasjoner. Om du trener til nevnte Grønlandskryssing er det selvfølgelig fornuftig, men de fleste av oss gjør jo ikke det. Vi skal bare kose oss på fjellet noen dager. Ørjan har gravd seg ned og borer etter vann rett syd for Dyranut på Hardangervidda. Min påstand er at du på de aller fleste turer i Norge har rikelig tilgang på vann i løpet av en dag om du har et isbor liggende på pulken. De siste årene har jeg vært mye på vintertur, alltid med isbor liggende på pulken. Jeg har blant annet krysset Hardangervidda fra Finse til Røldal uten å smelte snø. På denne måten får jeg friskt og godt vann i de mengdene jeg trenger uten å sitte timesvis i forteltet og utsette meg for CO og dampe ned hele teltet. Velg riktig isbor – Ikke betal for mye Det er massevis å velge i når det kommer til isbor. Sannsynligheten for at du kjenner noen som har et isbor du kan låne er ganske stor. Om du ikke har planer om å fiske storrøye i nord greier du deg med et enkelt, sammenleggbart bor. Jo smalere bor, jo enklere er det å bore. Med et standard 115mm eller 120mm bor er det enkelt å senke ned f.eks. en Nalgene-flaske som du bruker til å fylle termoser og andre vannflasker. I høyfjellet er det ofte svært tykk is, men det spiller ingen rolle om du kun skal ha tak i vann. I løpet av vinteren bygger det seg opp is, snø og vann lagvis og det er alltid vann mellom et eller flere lag. Du trenger derfor ikke forlenger til isboret. Vanlige isbor kommer etter min erfaring alltid langt nok ned til at det flommer vann til borehullet. Om du skal kjøpe et enkelt bor for å få vann på vintertur ville jeg derfor valg et av de rimeligste. Regn med å måtte betale mellom 500,- og 800,- for et greit isbor. Kjøp kjente merker som Mora, Rapala eller Abu Garcia, så blir det enklere å få tak i nytt skjær om du skulle få behov for det senere. Ved Mannevann litt nord for Haukeliseter. Her var det halvannen meter snø på isen. Isen var så tykk at vi ikke kom gjennom med isboret, men vi fikk uansett rikelig med friskt godt vann. Kort oppsumert er min klare oppfordring: Lån eller kjøp deg et isbor før neste vintertur. Da kan du nyte følgende fordeler: – Tilgang på friskt og godt vann stort sett overalt – Bruk 5 minutter på å hente så mye vann du kan lagre istedet for 2 timer med snøsmelting – Ingen kondensering fra snøsmelting i teltet – Ingen fare for CO-forgiftning ved snøsmelting – Bonus: Du trenger bare en pilkestikke i tillegg så kan du fiske underveis på turen. Husk å ta med deg minimum to store thermoser i tillegg til vannflaske. Da henter du vann før du legger deg på kvelden og har vann nok til både kaffe, frokost og første halvdel av neste dags etappe. Underveis på turen stopper du når du passerer et vann og fyller opp thermoser og flasker på nytt slik at det er klart til du slår leir. De fleste isbor veier cirka 2 kilo. Denne vekten sparer du fort inn når du slipper å dra på litersvis med ekstra bensin til snøsmelting.

En liten historie fra i sommer. Har fått testa inreachen. Skulle "bare" fiske litt på nedtur, hadde pakka telt og sekk. Gikk til enden av vannet for å prøve fiskelykken på andre siden av vannet. Hev sekken fra meg, og gikk. På en eller andre måten har de to knappene på satelittsenderen (Inreachen) skrudd seg på. Den ene knappen skal skyves til siden, og den andre trykkes inn. Ihvertfall..... jeg gikk og fiska. Var borte ca 40 minutt. Kommer tilbake og står og sløyer fisk, hører det piper der oppe i lomma, og tenker ... tro hvem som sender så mange meldinger. Når jeg er ferdig, sjekker jeg inreachen der i lomma. Da ser jeg, melding fra Texas (sentral for satelittsenderen) og fra Hovedredningssentralen, og fra Kona, hun skriver at helikopter er på veg. Skrur av nødknappen, og sender melding både på norsk og engelsk til sentralene, at alt er ok, og at det var en falsk alarm. Kommet borti knappene ved uhell. Kona spør om jeg trenger helikopter. Tenker innerst inne, æ treng vell fan ikke no helikopter, og svarer: Nei, alt vell, få snudd helikopteret. Pakker sekken og begynner å gå. Når ikke gå mer enn 50m før jeg hører ett helikopter. Svarten tenker jeg, de flyr over meg og hundene, jeg gir signal "thumbs up" at alt er ok. Oppdager til min forferdelse at de tenker å lande der i kløfta forran meg. Litt flaut men..... hmmm.... Helikopteret lander, en kar i rødt kommer ut og ned til meg. Spør om alt er ok, og om det går bra. Jada, det går bra, alarm utløst ved uhell. Ja de hadde hørt det men var bare 5 minutt unna så de kom innom allikevell. Jeg fortalte ham hva som hadde skjedd. Rødkaren sa det var ok, og ønsket meg god tur videre, så gikk han tilbake og fløy ned. Litt flaut der og da, men tenker i ettertid at det var egentlig flotte greier. Fikk testa inreachen, systemet med to kontaktpersoner (kona og svigerbror) funket. De ble begge oppringt fra Texas og fra Hovedredningssentralen. Kona som var sen om å svare (troddet det var telefonterror), sa da hun ble spurt om de skulle sende helikoper sa: Hvis..... har trykket inn nødknappen er det bare å sende. Da hadde de alt sendt helikopter. Hun ble intervjuet hvor jeg var, om jeg var alene, og om jeg var fjellvant og alt slikt. De avtalte at svigerbror..... og...... skulle gå opp og se om de finner hundene, og alt slikt. Jeg gikk og fisket og tydeligvis trykte inn alarmen Kl. 11.28 helikopteret landet kl. 12.27. Effektive greier. Det ble scramblet opp to helikopter. Ett fra Tromsø (som kom først), og seakingen fra Banak (de snudde). Litt flaut var dette, men utrolig lærerike greier, systemet fungerer. Og inreachen er gull verd. Lærepengen er at, en slik sender kan en ikke levne (påslått) i sekken. Hadde jeg hadt den med meg, hadde jeg slått av SOS'en tvert og hadde sendt melding til Texas allerde på deres første melding at alt er ok, og at det var falsk alarm.

Her i Trøndelag har jeg sett flere små Coop Marked-butikker som har ALT - fra wasabi til påhengsmotor. Det inkluderer gass og rødsprit.

Å komme inn hos Knut Bye Kolonial i Vardø er helt fantastisk. En skikkelig "landhandel", med ALT man trenger - og enda mer. Det er en stor og topp moderne matbutikk, men det interessante er alt det andre de har, man kan bruke lang tid på oppdagelsesferd der inne. Og best av alt: det er en av ytterst få (to-tre) butikker som ikke er tilknyttet en kjede. Hurra! https://www.facebook.com/Knut-Bye-Kolonial-545553515523244

Borga har blitt 12 år- Gammel og grå husky Jeg er langt imot de 70..... Vi gikk mye med sekk og kløv fra 2009 - 2013. Laaange toppturer i Trollheimen. Jeg med 8 kg sekk, Borga med 8 kilo kløv. Kløv kjøpte jeg i 2009, Laika kløv. I 2011 kjøpte jeg Seleverkstedet sin til Borga. Jeg har ikke prøvd kløv på Borga siden 2015, siste turen var i september 2013. Er det forsvarlig å bare begynne på igjen, nå i starten med lett lett oppakning (eller kanskje tom i starten...) Se bildene. To er fra 2018/2019. Det med Laikakløven er fra juli 2009, en koselig dagstur på 3 mil med stor sekk og full kløv. PS: se arildkrovoll.net Jeg mistet alt av turglede da jeg ble blind i 2015. Legene klarte å redde synet på hengende håret ... Da jeg var ute av dette i 2017 og på tur igjen, fikk jeg vite at nyrene var ikke mer. Fikk kniven på strupen i fjor, legene sier, begynne å trene, gå på tur, ellers overlever du ikke nyretransplantasjonen 2019...

Fikk akto i går 🙂 har fått beskjed om at stuerene bilder av telt er obligatorisk her så... Føles romslig og greit. Mulig ett par av Strikk festene på innerteltet var litt slappe. Håper dett eikek bidrar til slapp duk i ansikt.. Kjennes varmt ut dog.. ingen som pleier å bruke akto uten innertelt da? Ren ytterduk. Ikke noe MESH eller mygg . Kun for ly fra vær E

Dette var godt supplerende tips! Som det vises her er det ofte ikke behov mer enn å grave hull og benytte overvann 👌😃

Bra tips med isbor for dem som ikke er så opptatt av vekt For meg er snøsmelting siste utvei. Makan til kjedelig gjøremål, må hvertfall jeg leite lenge etter. Som tidligere student på tur med friluftslivstudiet ved NIH har jeg mest sansen for denne metoden fra Høyem/Augestad:

Hehe. Er vel ikke snakk om å omvende, men topp å vise at det er flere måter å gjøre ting på. Sier ja takk, begge deler jeg

Veldig godt poeng! Når jeg er på tur er vi stort sett to og jo flere, jo større gevinst med isbor kontra snøsmelting. I tillegg har en bonusen med velsmakende, friskt vann i forhold til smeltevann. Verdien av det kan ikke måles

Joda, er selvsagt tider da en helst vil krype i posen og ikke bruke tid på snøsmelting og slikt. Som så mye annet så handler det om å velge det som en liker og fungerer når en er på tur.

Kjem no litt an på kva tid på vinteren det er og kva type tur ein er på. Eg er glad i å vere mykje i bevegelse og ha lange dagar på skia så sant det er mogleg. På seinvinteren betyr det tidleg på og seint av Då er det superdeilig dei gongane ein berre skal koke vatn og ikkje smelte først. Det er også forskjell på antall pers. Me er som regel to pers per telt og brenner. Vatn til pers tek tid.

2 kg bensin er for meg 8-10 dager med bensinforbruk om ein berre skal tenke snøsmelt og kok. At det tek tid derimot, er eg heilt med på! Eit lett isborr, eller ei øks, kan spare ein for mykje tid. Likeins å gå nokre ekstra meter for å komme til eit utos eller stader der ein lettare kan komme til vatnet.

Hei Vi er godt i gang med planlegging av turen fra Trondsbu/tinnhølen til Haukeliseter i starten av August. Finner en del gode tips her inne ,og ikke minst filmer på You tube. Vi har "gått" ruta en del ganger allerede.Planlegginga er halve moroa . 😉

Jeg liker Helsport Snota veldig godt. Jeg har 45L selv (veier 1,15 kg) og den litt større 55L er nok rundt 100g mer. Det ligger en 55L på Outlet nå til 799! Meget komfortabelt bæresystem, har hatt opptil 12kg i min uten problemer. Tipper 55L takler en del mer. Sekken kan åpnes helt i front - som en bag - og det er festehemper for telt, liggeunderlag, gåstaver, etc. To middels store lommer på hoftebeltet. Egen lomme for drikkeflaske, samt integrert sidelomme og topplomme.

Vi handla gass fra Finse til Nordkapp. I Sørli haika vi bort til den andre butikken fordi dem ikke hadde gass i den første butikken. På svensk side har jeg ikke peiling, vi gikk 99.9% på norsk side. Kjøpte gass på matbutikker, bensinstasjoner, dnt hytter og sportsbutikker. Vi regnet oss frem til gassforbruket og tok med noe ekstra. På stort sett alle dnt hytter ligger det igjen gassbokser som det ofte er igjen en god slant på. Det var vel en eller to ganger jeg ringte opp til neste depo for å høre om de hadde gass, dermed kunne vi kjøpe ekstra der vi var. Vi måtte ikke kjøpe med ekstra gass bortsett fra på Saraelv, her er det ikke butikk, men jeg er helt sikker på at man kan få folka der til å handle det for seg. Jeg var noe skeptisk til å bruke gass før turen, men i ettertid var dette helt ubegrunnet. Brukte jetboil minimo og den er veldig sparsommelig på gassen. Jeg har ikke kjørt omnilite så mye på gass, men har inntrykk av at denne bruker en god del mer enn minimo.

Eventyret! Det var 8 nordmenn som drømte om villmark, med suget mot det uberørte, med trangen til å oppdage det uoppdagede! Disse 8 menn har hver for seg og sammen erfaring fra jakt, fiske, seliling, hundekjøring, fjellklatring og vandring på fjell og vidde. Disse 8 menn samlet seg om et felles mål. Målet var å reise til Canada og området øst for Store Slavesjø, til de gamle villreineterenes rike, padle på legendariske Snowdrift River og finne Helge Ingstads Tundra Camp! Helge Ingstads "TundraCamp" I 1929 padlet Helge Ingstad sin kano helt til østenden av Fond du lac - bukten. Med kano og hundene på slep gikk han opp indianerenses ferdselsvei mot Artlillery Lake - den kjente Pikes Portage. Etter å ha nådd tregrensen dreiet han av mot vest og fulgte det spesielle landskapet ved skoggrensen. Utpå høsten kom sneen og Helge Ingstad dreiet av mot øst og inn på tundraen. Han skulle finne sitt vinterkvarter der inne i sne og isødet! Så var det han støtte på en oase inne på tundraen. En liten dalgrop med en elv og et lite vann. Det var en liten granskog i ly av høye bakkeskråninger. Vinden ville ikke få samme tak i teltet her. Vi ville forsøke å finne denne plassen men visste det ikke ville være lett. Om vi fant det vet vi ikke men vi fant rester av en gammel leir i det området vi og flere andre har pekt ut som det området han må å hatt leiren. Om vi fant det eller ikke så var det å komme til denne uberørte villmark i seg selv en fantastisk opplevelse. Her var det både Ulv, Bjørn, Moskus og Villrein! Snowdrift River! Snowdrift River er navnet på elven som starter på tundraen sørøst for Store Slavesjø. For nordmenn med kjennskap til Helge Ingstad og boken ”Pelsjegerliv”, (utgitt på engelsk i 1933 under navnet ”The Land of the feast and famine”) er dette noe av det mest eksotiske reisemål som kan tenkes. Det var derfor et mål for vår tur til Canada å padle nedover denne elven. Her er det ikke mye trafikk og man kan ikke regne med å møte annet enn ville dyr langs de endeløse og øde strekningene. Før turen hadde vi ingen erfaring med å padle men det viste seg at gikk fint likevel. Snowdrift River er klassifisert som klasse 2 elv og kan padles av mennesker i alle aldre med moderat kondisjon.. Snowdrift River snirkler seg gjennom et "lite", men prektig stykke av Canadas villmark. Hele elven har en distanse på ca 400 km. Stort sett er den øverste delen for grunn til å padles, slik at man bør starte ca 15-20 km lenger ned. (Triangular Lake) Vi padlet ikke hele elven og avsluttet ved Siltaza Lake, ca 150 km nedenfor startstedet. Den går gjennom skoggrensen og skogslandskap med blanding av forskjellige tresorter, herunder gran. Elven har en blanding av mange små sjøer og hurtigere stryk. Fossene er nydelige og det anbefales å campe ved disse. Elven går relativt sakte og inntil 4 km/t. De øvre delene er som nevnt grunne, nedenfor tregrensen er det dypere med unntak av ved de mange sanddynene. De nederste delene av elven, dvs nedenfor Siltaza lake er langt vanskeligere og padle og man må påregne langt flere og lange portages. Man møter ikke mennesker i denne elven, og treffer du noen skal du ikke se bort fra at det er nordmenn! Til og med indianerene er i dag fraværende fra området da de foretrekker å ta veien om Pikes Portage til Artillery Lake. Langs med elven myldrer det av dyreliv som særlig om nettene trekker ned fra tundraen som i den øverste delen ligger få stenkast fra elvebredden. Forberedelser En slik tur krever uendelig med forberedelser, Alt fra telt og våpen til mat. En av de viktigste redskapene på en slik tur er selvsagt kanoen. Når man skal reise langt og med fly er det på det rene at det er en stor fordel med en sammenleggbar kano. Men det er like viktig at man har en robust kano når man skal 400 km ut på tundraen. Etter nøye vurdering valgte vi den kanoen fra Pakboat. Pakboat sin kano er på mange måter lik Ally - kanoen, men vi har funnet Pakboat sin versjon bedre fordi den er forsterket på vitale punkter og kan pakkes mer kompakt. Dette var et valg vi ikke angret på. Alt fra bruksanvisning, repsett og kvaliteten på materialene virket slik vi håpet på. Båten tåler en støyt på stener i stryk uten at den tar skade av det. Og de to gangene vi benyttet repsettet kunne vi bruke båten kun få minutter etter at den var lappet. (dette til tross for at det anbefales lengere tørketid). Ved siden av selve kanoen hadde vi også med oss spruttrekk som var enkelt og montere. Vår reise Fra Yellowknife ble vi fløyet ut med bushfly til en "utposing" av Snowdrift River som ligger ca 15 km nedenfor Sandy Lake. Herfra ble den første dagsetappen ned til utløpet fra Ingstad Creek. Ingstad Creek ble base for utstyr og mat som ikke skulle være med på letingen etter Helge Ingstads tundracamp. Vi overnattet i basen lutter øre for alle lyder og ulyder som måtte oppstå gjennom nattens løp. Kveldens første leirbål brant og sagnomsuste historier ble fortalt med følelser og stor innlevelse. Dyrelivet består som nevnt av både velkjent og mer eksotisk fauna for oss skandivnaviske nordboere som søker spenning i ukjent territorium. Selv var vi så heldige å oppleve moskus, elg, ulv (tundra- og timberwolf), svartbjørn, grizzly, bever, bisamrotte, hare og en rekke fugl.. Turen nedover Snowdrift river besto av modeate dagsetapper. Det er få "portages" (stryk hvor kano og bagasje må bæres forbi). At vi hadde valgt en kano som er så lett som Pakcanoe gjorde også portagene veldig enkle. Vi brukte tid til leirliv med fiske og småturer ut fra leirplasser som vi finner. Vi sto ikke av veien for å ligge et par dager på samme sted når vi fant riktige idylliske plasser. Et par forhåndsvalgte steder å overnatte var ved utløpet Woolf Creek og Eileen River. Begge disse stedene er omtalt av tidligere ekspedisjonsfarere for å være spesielt vakre. Navnet Woolf Creek er ikke tatt ut av løse luften, her merket man ulvens nærhet hele tiden. Været I august kan det bli svært varmt om dagen, og spesielt på ettermiddagene. Om nettene kan det fort bli rundt nullpunktet og noe kaldere. Når det gjelder nedbør så har de sjelden regnværsdager slik vi er vant med i Norge. Regnskurene varer i omtrent 30 minutter og opptil 3 timer. Men når det kommer regn så kommer det fort og veldig mye. Møte med rovdyr! Første Bjørnemøte! Vi hadde padlet et par dager og kom forbi Ingstad Creek og de utbrente områdene der. Noen liker ikke synet av utbrent skog, men det er også en del av naturen. Deretter padlet vi forbi Wolf Creek, og ikke mange kilometerene etter det så skulle Paul Einar og Harald i land. Men der sto en stor Grizzly med barn . De kom seg fort ut i elven igjen. Avstanden til bjørnen var kort og gutta fikk seg en støkk. Etter dette ble vi langt mer varsomme og senket Pakcanoene når vi var i de mest bjørnerike områdene. Straks etter bjørnemøtet er Paul Einar så heldige at det også ser 3 ulver langs bredden. Når det gjelder ulven så er den over alt. Vi kunne høre ulvehyl om kveldene og siste natten hadde vi ulv inne i leiren, det er en opplevelse i seg selv. Endelig ørret! Bjørn, Harald, Harald og Paul Einar var innstilt på å få ørret og ved Eileen river tok de mot til seg og gikk opp Eileen River. Der fikk det et par ørret på ca hhv 1.8 og 3.5 kg. fornøyde kom de tilbake, og bestemte seg straks for å gjøre ett nytt forsøk. Desverre ble det ikke flere av den flotte fisken. Jaget av Moskus! Bjørn og LilleHarald bestemmer seg for å jakte, men jakten ble ikke som ventet. De oppdager en moskus, og den oppdager dem!!. Moskusen lager et brøl som mest kan minne om en forhistorisk urlyd, og setter etter dem i full fart. Til tross for forsøk på unnamanøvrering rundt hauger og tjern finner Moskusen dem alltid igjen og utstøter sitt redselsbrøl stamper og setter etter dem igjen. I et forsøk på å innvie oss i moskusens vrede løper gutta til leiren. To bleke kropper kommer inn i leiren der vi andre har vårt rituale i Indianerenes trommedans. Det er mulig det er det som stoppet Moskusen, det får vi aldri svar på. Det er viktig å være forsiktig med Moskus, og holde god avstand til spesielt enslige hanner. Bjørnemøte nr. 2 Bjørn M, Jan M, Christian og Peter padler stilferdig og ca 2 mil før Siltaza Lake står den plutselig der. En stillferdig Svartbjørn gresser i sivet og lar oss fotografere og filme i 5 minutter før den tusler inn i krattet igjen. Det var en utrolig opplevelse som brått ble avbrutt av at Christian fyrer av ett skudd på en and ved bredden ca 50 meter fra Bamsen. En redselsslagen Bjørn Martin måtte i land å hente anden i selveste bjørneland. Avslutning Vi avsluttet turen i et skikkelig "bjørnerede" ved Siltaza Lake. Der var bjørnespor over alt rundt teltene og det var ikke fritt for at vi tenkte litt på det når vi la oss denne kvelden, slik vi også gjorde alle andre kvelder. En tur til dette området kan vi trygt anbefale. Men man må være klar over at det er veldig langt fra sivilisasjonen og man bør være godt vant med å ferdes i ødemarken. Skulle uhellet være ute så er det ingen hjelp å få. Det er derfor viktig å være riktig utstyrt med kvalitetsprodukter. Selv om vi ikke hadde erfaring med kano, så var alle deltagerene på denne turen særdeles vant med å ferdes i villmarken, så vi var godt forberedt på alle utfordringer som måtte komme hva enten de er fysiske eller psykiske. Til tross for at vi var godt vant med å ferdes i villmarken brukte vi to år på å forberede denne turen. Valg av korrekt utstyr var en stor og viktig del av forberedelsene. Valget av Pakboat sin kano var ingen tilfeldighet i så måte. Produsenten har lang erfaring både med utviklingen av Pakcanoe, og er selv en ivrig padler. Det i seg selv ga oss trygghet for at produktet var gjennomtenkt og av høy kvalitet. 3 uker i elv med 4 Pakcanoes skulle vise seg å bekrefte at vi gjorde et riktig valg. Kanoene var enkle å sette sammen, og holdt mål ved røff behandling i steinete stryk. Om 2 år reiser vi tilbake, og valget av kano er selvsagt.

Kan eg få spørje kvifor du tenkjer det ikke er naudsynt med kart og kompass i sørnorge?

Forventer ikke å omvende "snøsmelterne" på Fjellforum, men kanskje kan noe ferske finne ut at det kanskje finnes bedre alternativer der ute

Erfaringen er at det er lettere å finne drivstoff på "bygda" enn i Oslo. Skulle en gang gå over Hardangervidda sammen med en kompis, og tok fly til Gardemoen. Hadde ettermiddagen i Oslo, og prøvde å finne rødsprit til forvarming av parafinbrenner. Prøvde å gå innom det meste av bensinstasjoner og butikker som burde ha slikt, men kikket bare rart på oss da vi spurte. Trodde vel vi var uteliggere som skulle ha noe til innvortes bruk. På Ustaoset derimot var det ikke noe problem med hverken rødsprit eller parafin. Samme erfaring andre steder i landet. Små bensinstasjoner, jokerbutikker o.l. har ofte en seksjon med turting som gass, parafin, sluker og annet dill.

I følge Randulf Valle kan man smelte ca 160kg snø til vann med 2,5kg drivstoff, det lønner seg derfor sjelden å ta med isbor kun for å slippe å smelte snø. Er man derimot mange på tur eller har med seg et helt hundespann vil det nok raskt lønne seg. Det er ikke alltid det er like stas å grave seg ned halvannen meter til isen for så å begynne å bore heller, det kan være litt av en jobb. Jeg ser absolutt fordelene med isbor, men tar det bare med dersom jeg har planer om å fiske.

Sier som @Tessatroll. Kan fyre mye primus og smelte mye vann for prisen og vekten av et isbor. Har en isbor og er på isfisketur, er det selvsagt enklere å bore et hull og dyppe flasken. At det tar mye tid å smelte snø er jeg ikke helt enig i. På vinteren har du godt med tid, og snøsmelting når du likevel er i leir er bare ett trivelig gjøremål som får kvelden til å gå. Med et par flasker og termos er det sjeldent behov for å fylle på med vann i løpet av dagen. Men ikke et dumt tips. For den som har isbor, eller en øks med på tur, er det lure å velge leir slik at en har fri tilgang til vann.

http://arildkrovoll.no/2019/03/07/is-og-sno-i-marka/ Vi fer no å går. etter endel år i trollheimen, er marka hjemme blitt terrenget vårt. prøver å få til et par turer i uka. Går ikke på ski lenger, så litt avhengig av oppkjørte skitraseer håper å komme utav folkemyldret og inn i skogen snart

Jeg hadde kløv på min huskytispe så sent som 13 år. Dog hadde jeg det mer jevnlig og ikke flere års pause. Selv om det ikke var så mange turer pr år med kløv. Men vekt på kløven ble mindre de siste årene både pga alder og fordi hun fikk spondylose de senere år. Vil ikke tro det er noe problem å begynne igjen så lenge hun ikke har noe sykdom e.l. Start med lett kløv og legg i litt etterhvert. Kan fint trene kløv på vanlig dagsturer. Ta også lettere vekt eller dropp kløv hvis det er varmt vær. Husker jeg riktig så veide nok ikke kløv mer enn 3-5 kilo de siste gangene, også pga varmt vær i ferien.

Et par timer kjøring østover fra Dubai ligger Fujairah som er en delstat i de Arabiske Emiratene og grenser til Omangulfen i øst. Etter flere skiturer i kalde Norge var det tid for litt variasjon i friluftslivet. Denne gangen var planen å bestige et av de høyeste fjellene i delstaten Fujairah. Sjekk ut det nyeste blogginnlegget med masse bilder fra en av de tøffeste toppturene jeg noen gang her vært på her;)

Link til underlag som er som bamse. Jeg har dette, men har ikke testet det enda, venter på fjøl, hvor jeg tenkte å ha det innerst. Mitt veier 80 gram.

Sett ut fra at man får en 70 ltrs sekk på kiloet, som har ett bæresystem som faktisk tåler tett på 30 kg og fortsatt kan bæres noenlunde behagelig, om ikke ultralett, så synes jeg at man kan kalle den lett. Det er ikke mange alternativene til HMG sin windrider sekk i den klassen som jeg har funnet i hvert fall. De fleste lettvekts alternativene har bæresystem som ikke tåler mye vekt før de blir ubehagelige å bære. (Noe de fleste heller ikke trenger siden både volum og filosofi tilsier at de ikke skal fylles med mere vekt enn rundt 5-12'ish kg) Jeg er veldig fornøyd med min Windrider 4400. Den har dog fått sydd inn ny bunn i sterkere materiale, så den er litt tyngre enn originalt. Kunne gjerne sett at de brukte litt mere holdbar materiale i de 3 netting lommene på utsiden av sekken. Mine viser noe slitasje, men jeg har ikke vært så snill når jeg har plassert fiskestenger, årer, packraft, vannposer, crocks etc i de, så skylder egentlig ikke på sekken/materialet.

Har samme erfaring. Veldig synd. Lommekjent var den desidert beste til å planlegge tur og eksportere GPX-spor. Den er foreløpig forlatt uten videre utvikling ser det ut til. ut.no har muligheter for å tegne rute og eksportere spor. Ikke like smidig, men det fungerer.

Har windrider 4400 fra HMG den er...STOR og ikke "spesielt" lett(1100gr) nesten 500gr tyngre enn arc haul. så hvis du ser på vekt finnes det bedre alternativer. Fordelen med 4400 slik jeg ser det er at det er en sekk for alt. relativ lett, kan komprimeres fra 40-70l. så og si vanntett, solid bæresystem som lett tåler 20-30kg og nok av lommer. Du får tak i sekken fra BPL.se og andre plasser innenfor eu.

Jeg har en Helium , og den er jo bare på 55L , men jeg har montert 2 sidelommer på 5L hver på den. Dermed er det blitt en 65L sekk. Lommene plukket jeg av en annen Bergans sekk som jeg har. Det er ikke akkurat plug and play å montere disse lommene , for jeg tror ikke det var meningen fra Bergans , men med alle hempene som er på en Helium var det ikke spesielt vanskelig heller med litt snor løsninger. Dermed veier tom sekk ca 1200 gram istedet for 1000 gram . Denne løsningen har jeg brukt på mange turer med huset på ryggen. Dvs ikke hytte til hytte turer. Vet ikke om det er i kategori langturer , for mine turer vare sjelden over en uke , men jeg får alt med og klarer å holde vekten på mellom 15 -16 kg.

Et utvalg sko på ca 4300 moh, på toppen av Baranco Wall på stien mot Uhuru Peak: Mine pailabber til venstre, iført Inov-8 X-Claw 275 med Inov-8 Debris Gaiters. Tror gamasjene nå er utfaset. De er ikke veldig vanntette (kan gjøres vannavstøtende) og holdes nede av en O-ring av gummi under sålen i tillegg til kroken på lissene (link). Brukte denne kombinasjonen på samtlige etapper, unntatt toppstøtet. Skikkelig regnvær på etappen mellom Baranco og Karanga gjorde føttene søkkvåte, men med ullsokker holdt jeg varmen greit likevel. Og etter en vask da jeg kom hjem igjen, ser skoene neeesten nye ut fortsatt - godt fornøyd

Regarding route and maps I wrote an itinerary before I hiked the trail in 2011. There you can find route, huts, maps etc. It's in Norwegian, and the map bit is a bit outdated (but still correct) since the series of Norwegian maps is updated. You will find the Swedish "Fjällkartan" series in 1:100 000 useful. Also, the itinerary contains distance between huts and some places for resuply/shops. My experience from the area is that the distance between huts on the leg Vaisaloukta-Røysvatnet-Pauro-Sitashytta is a bit longer than stated. I recommend the Norwegian 1:50000 series since they are light, got strong paper and cover a large area due to to print on both sides. Edit: Forgot the link: https://www.tursiden.net/2011/07/turdokument-nordkalottruta/

Rett og slett en liten runde med kajakken, i svært skiftende vær. Marsrulla 2019 også unnagjort, det ble en «speed-rulle økt» denne gangen - pga. iskaldt vann og en tørrdrakt som lekker Litt møkkavær fikk jeg også Det rare trynet er fordi det blåser mye kombinert med is-sludd som jeg får i øynene...

Det kan også være lurt å bli medlem av turisthyttenes Facebooksider/-grupper. Der er det også info å få.

Jeg gleder meg veldig til å prøve inn-bestilte Hoka Speedgoat 3 ! Valget falt egentlig på dem før jeg leste tråden her Jeg kjøpte de fordi de har god demping for lange asfalt etapper. Blir spennende å teste de på myr og sten og Skal absolutt få kjørt seg skoa og da skal jeg gi tilbakemeldinger her Elsker ideen med Gamasjer på de! De skal testes på NPL strekka Lindesnes - Røros : https://runrepeat.com/hoka-one-one-speedgoat-3

Så fin ut den der - har lagt den inn i førsteposten Materialet er ikke Gore-tex, men et eget varemerke fra MH som de har kalt DryQ - teknologien ligner nok en del på Gore-Tex active, tror jeg. Ellers er min erfaring at nordamerikanske klær er bortimot én størrelse større enn europeiske, så det kan hende at man uten problemer kan gå en størrelse ned ift norske merker. For så vidt enig at det ofte kan være det, men om skoene er fulle av gjørme (eller brodder eller bindinger med truger på eller ...) så mener jeg at hel glidelås kan gjøre det et hakk enklere.

Å bli nedkjølt av vatn er noko av den mest effektive nedkjølinga som finnast, det trur eg dei fleste som har vore i fjellet i skikkeleg regn, har padla kano/kajakk og drive med eigenredning/kameratredning kan skrive under på. Eg har rimeleg grei toleranse for kulde og ver, men ville nok ikkje lagt ut på tur over tid utan ei skall/regnbukse. Får du dei rette forholda, 2 grader og sidelengs regn/sludd, er dette forskjela på om du kan gå, eller om du endar opp med å ligge i teltet fordi soveposen din er det einaste varme du har, og teltet det einaste vasstette Med det fjellveret me periodevis kan ha, spesielt i fjella som ligg mellom aust og vest, anar eg potensiale for ein heil del dagar utan forflytning, om ein ikkje har vasstett på overkropp og underkropp.

Norrøna Bitihorn dri1 er også en slags mellomting mellom lett regnjakke og skalljakke. Den er ganske lett, rundt 230g, men har god, justerbar hette, borrelåsstramming rundt ermene, lufteglidelåser og puster brukbart. Min har tålt slitasje fra sekk ganske greit, og holder fortsatt vannet ute etter rundt et års bruk.

Leste det samme i boka til Valle, men det er viktig å påpeke at han også var veldig usikker på akuratt dette. Jeg tror man nesten må teste dette selv med egen brenner og egen kjele for å se hva som faktisk lønner seg.

På lørdag (16.02) var det grått og trist i hovedstaden, men jaggu meg var det ikke flott nord i Nordmarka og Krokskogen. Det har jeg skrablet ned noe tull om på bloggen: Fra grått og trist i hovedstaden til blått og flott nord i Marka

Her er pakklista fra turen. https://lighterpack.com/r/4hspme

VISJON For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at Vegar hadde ei dame! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. PLANLEGGING Etter sms-samtalen satte jeg meg ned å så litt på flybiletter til Anchorage. Det ble ikke noe mer med det etter det. En Alaskatur kunne være mulig, men når? Jeg jobber, han jobber, han har dame. Mange hensyn å ta. Vi ville jo være borte så lenge som mulig, helst 2 måneder, kanskje enda lengre? Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Han hadde kanskje fått godkjent ferie fra dama i max. 2-3 måneder uten at det skulle bli problemer i forholdet. Jobbmessig sett kunne det være mulig med to måneder for hans del, han hadde nemlig en plan om å si opp jobben og starte på skolebenken fra høsten 2014 av. Jeg satt i den knipa at jeg hadde to 100% stillinger og fikset det slik at jeg tok fri uten lønn ett år fra den ene jobben mens jeg fortsatte og jobbe fram til Juni 2014 i den andre jobben. Før den tid måtte jeg ta valget om hvilken jobb jeg ville ha for så å si opp hos en av de rett før Alaska. I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grøn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangel Mountains, Denali og Talkeetna mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Lake Chakachamna som så interessant ut. Flott topografi, ikke så langt fra Anchorage men meget isolert og lite besøkt. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit med flytaxi. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta den billigste, Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 til 9000kr for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting 5 uker senere. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. For å opprette enten en blogg eller facebook-gruppe fikk vi sponsor. Vi opprettet en gruppe på facebook for turen og fikk ST-Utleie til å sponse oss med satelitt-telefon, ringeminutter og ett ekstra solcellepanel. Vi brukte gruppa til å gi ut noen statuser via mail fra Alaska, og etterhvert endel bilder som vi har hørt folk satte meget stor pris på nå i ettertid. Jeg jobber på barnehage og har tatt med barna i planlegginga av turen. De fikk også høre og se litt gjennom facebook-gruppa som var stor stas! Alaska2014 sin gruppe på Facebook! REISEN Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk lage nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! På Lufthansa over Østgrønland. Nettopp passert Denali og nærmer oss Anchorage. På flyplassen i Anchorage var det klart for ny problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Vi stakk på butikken og kompenserte med ris, spagetti og hermetisk skinke som vi skulle ha endel av uansett. Matplanen vi hadde var ca 60% tørrmat 40% ris og hermetikk-varer, bakevarer, mye godterier, to flasker whiskey og noe redbull! Vi skaffet oss ei hagle (som ble anskaffet på lovlig vis på en bar i Anchorage over noen øl med lokale...), slugs og ammunisjon til jakt på fugler. Bjørne-pepperspray gikk vi med på beltet til enhver tid. Onsdag 18 Juni satte vi oss i flyet mot Chakachamna. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg. Vi tilbrakte 4 uker ved Chakachamna, reiste inn en uke tidligere på grunn av noe så dumt som for lite mat. Vi skulle ha brukt lengre tid på butikken i Anchorage, det var der vi bomma på kaloriene. De neste tre ukene reiste vi med leiebil til Wrangel Mountains, Valdez, Talkeetna Mountains og tilslutt i Chugash State Park. Så tok vi flyet til New York og ble der i 5 dager! En fantastisk sommer for min del, tidenes beste! Kart over området og toppene vi besteg ved Lake Chakachamna. Fjellene er jo navnløse så vi gav toppene kallenavn for navigering. For å se detaljerte turrapporter fra toppturene er det bare å følge linkene nederste i denne artikkelen.

Her kommer noen få bilder fra en 14-dagers skitur i februar 2010 i det indre av Alaska, nærmere bestemt Takotna og Beaver Mountains. Store deler av turen fulgte vi fangstlinja til den lokale pelsjegeren, og passerte flere nedlagte gullgraver-samfunn før vi ankom den uendelige villmarka og Beaver Mountains.