Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 13. jan. 2019 i alle områder
-
Nok en turrapport fra Femundsmarka. Trenger vi flere nå? Nei, vil nok mange si. Femundsmarka er allerede et av våre mest (over-)eksponerte områder, og følgelig et av de mest "slitte". Flora og fauna er under press. Flotte bilder av store bål og store fisker vil bare lokke flere turister til Femundsmarka, og ikke alle disse turistene respekterer naturen i sin higen etter opplevelser og flotte bilder. En stor del av meg tenker slik. Jeg burde dra på tur, minimere mitt fotavtrykk, dra hjem og holde kjeft om det. Folk flest gjør det, og det er nok bra. Men så har man argumenter som trekker meg den andre veien. Turrapporter og bilder er inspirasjon for mange til å komme seg ut. Det er bra i et folkehelseperspektiv. I tillegg kan en turrapport være nyttig i opplysningsøyemed, dersom den har riktig fokus. Formidling av hvilket regelverk som faktisk gjelder i nasjonalparken samt generelle og konkrete tips om hvordan man skal oppføre seg i møtet med slik sårbar natur er eksempler på det. Akkurat dette siste argumentet gjør at jeg lander på å skrive turrapport fra Femundsmarka igjen. Det er ikke å komme unna at det å skrive turrapport er litt egoistisk motivert. Rapportskriving gjør at turen varer lengre (gjerne hele høsten og vinteren), og jeg synes det er gøy å vise fram Femundsmarka, som har så mye å by på. Jeg "rettferdiggjør" min eksponering av Femundsmarka gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk på at nasjonalparken er under press og på hvordan det er lurt å ta hensyn til det. Jeg er hverken biolog eller oppsynsmann, så jeg er langt fra noen ekspert, men det trenger man heller ikke være. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk, samt litt selvdisiplin. Andre som eksponerer Femundsmarka gjennom turrapporter og sosiale medier må ikke føle at jeg rakker ned eller kritiserer. Jeg synes det er helt greit at andre skriver og tar bilder, og jeg koser meg med mye av det jeg leser og ser. Mange mener at all eksponering er uproblematisk, fordi det til syvende og sist er opp til den som drar på tur å oppføre seg. Allerede i DNTs årbok 1987 ble det stilt spørsmål ved vår bruk av Femundsmarka. I artikkelen «Slit vi ut Femundsmarka?». påpeker forfatteren nettopp dette - at det er opp til hver enkelt. Det beste virkemidlet man har for å beskytte marka uten å innføre begrensende lover er i mine øyne å forsøke å påvirke folks holdninger. Jeg velger derfor det standpunktet at den som eksponerer kan gjøre en liten innsats for å bevisstgjøre folk om tingenes tilstand i Femundsmarka. Såpass skylder vi den. Men; alle kan ikke gjøre det i hver turrapport og hvert bilde, og det kommer sikkert ikke jeg til å gjøre i framtiden heller. Jeg har heller ikke tenkt slik i tidligere turrapporter, men denne bevisstheten er noe som har vokst fram etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med nasjonalparken. Her kommer i hvert fall en rapport fra min 4-dagers i Femundsmarka i sommer. Som vanlig er rapporten av det lengre slaget. Veldig mange har det slik med Femundsmarka, at de bare må tilbake, år etter år. "Femundssjuka" kalles det av mange. Jeg har ikke inntrykk av at så mange har det på samme måte med andre områder. I hvert fall ikke helt på same måte. Hvorfor det er slik kan vi bare spekulere i. Professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for geofromhet. Det synes jeg er et fint ord på det jeg føler for dette området. Hun skriver at «geofromhet skaper erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm». Eller blokkmarker. Eller ei krokfuru. Eller Grøtåa. Fyll inn det som passer for deg. Denne turen skulle egentlig være en tidlig vårtur. Jeg skulle vandre opp langs en folketom Røa like etter vårløsningen og nyte de lange, lyse nettene. Etter en intens høst og vinter med lite søvn grunnet en stk. førstefødt som kom til verden i fjor sommer, var behovet for en liten avstikker fra hverdagen overveldende. Alle ledige stunder gjennom vinteren hadde som vanlig gått med til å se på kart Z59 Rogen og til å lese all litteratur i bokhylla om Femundsmarka om igjen. Våren kom, og gikk igjen, det hele i løpet av noen få dager, føltes det som. Den førstefødte sov like fordømt lite. Juni kom, og gikk. Tørken kom, brakte med seg skogbrannfare og bålforbud, og en planlagt avreise ble utsatt på grunn av det. En forkjølelse kom og gikk. Det klaffet aldri. Ikke før ferien (og pappapermen) gikk mot slutten, og samboeren sa at "nå drar du bare, ildforbud eller ikke, jeg skal klare brasene her hjemme, noen dager uten søvn går fint". Heldigvis har jeg en samboer som forstår hvor viktig dette er for meg. Etter å nesten ha skrinlagt hele turen, var det uvirkelig å sette seg i bilen og kjøre mot Femundshytten en dag i slutten av juli. Endelig skulle jeg få vårturen min! I løpet av mine seks turer i Femundmarka har jeg prøvd de fleste inngangsporter, men Røoset og nedre Røa har jeg fremdeles til gode. Det er nesten flaut for en som liker å kalle seg femundsentusiast. Nedre Røa var som nevnt den opprinnelige planen, men det ble ikke aktuelt nå i fellesferien. Jeg har en teori om at nedre Røa nytes best utenfor høysesong. Dessuten klaffet ikke båttidene helt med min stramme tidsplan. Det endte dermed som det ofte har gjort de siste turene - båttaxi fra Femundshytten til Storvika og straka vegen inn i marka. Må nesten si at jeg er litt lei av denne innfallsporten, men når man har det travelt og ønsker seg langt inn, er denne løsningen svært gunstig, og logistikken er kurant. Som vanlig ønsket jeg å nå så langt inn mot grensa som mulig, men jeg hadde ikke noen konkrete mål. Den hektiske vinteren hadde gjort sitt med formen, så jeg var usikker på hva jeg orket. Aldri hadde kiloene vært flere og lungene mindre. Jeg hadde bevisst unnlatt å se på kart over Grøtådalen denne vinteren, for dersom jeg gjør det, vet jeg hvor jeg ender opp når sommeren kommer. Jeg ville spare Grøtådalen en sesong nå. Dermed ble det å komme seg over Røvolfjellet og ned til Øvre Roasten, følge Røa oppover, for deretter å improvisere. Tre netter hadde jeg til rådighet. Skulle gjerne hatt en til. Det er virkelig en forbannelse som hviler over meg i Femundsmarka - jeg har alltid en natt eller to for lite til disposisjon. Skal tro om det er fordi jeg alltid planlegger for å tyne maks ut av dagene, og dermed alltid blir litt for ambisiøs? Det er jo så mange områder og vann jeg skal rekke over! Over Femunden til Storvika med Tommy som kaptein. "Den skummende innsjøen" var rolig i dag. Navnet Femunden kommer trolig av "Feim", som betyr noe sånt som skummende (på engelsk "foam"), og "undr", en endelse knyttet til vann og innsjøer. Etter en drøy halvtime er man oppe på Røvolfjellet, og endelig har man utsikten innover det forjettede land. Jeg ser Kratlvola langt der fremme, og synes den virker veldig fjern. Skal jeg klare å nå helt inn dit i år da, mon tro? Som forventet er det en del folk rundt Røvoltjønnan. Jeg ser i hvert fall 4-5 turfølger. Jeg snakker med noen, og de fleste kan fortelle om dårlig fiske. Det er 22 grader i vannet her, visstnok. Det vil jeg nesten si at er eksepsjonelt. Ikke rart fisken er slapp da, det er jo fort 10 grader over komforttemperaturen til ørreten og røya det. Kratlvola har allerede rykket nærmere. Her har den trukket helt ned mot Skogtjønna. Røa nærmer seg. Her ser man så vidt Nedre Roasten. Allerede før Skogtjønna er beina vonde fra stortå til hofte. Det blir dermed lunsj ved den lille tjønna nedstrøms Skogtjønna. Været er upåklagelig, men truende. Mens jeg sitter der og spiser og observerer duppen ute i vannet, kommer en gruppe med 8-10 unge karer gående langs stien. "Her er vi gutter! Øvre Roasten!" roper den ene til de andre, mens han begynner å speide etter leirplass. Jeg småflirer litt inni meg, men får nesten litt dårlig samvittighet av det, og vurderer å gå bort og hjelpe karene på rett vei. Heldigvis finner en i følget fram kartet og de blir fort enige om at Øvre Roasten er et betydelig større vann enn denne lille tjønna. Jeg tar meg tid til en god pause her. Dypper føttene i det lunkne vannet og lar femundsstemningen presse seg på og finne veien inn i kropp og sinn. Fisk blir det ikke. Jeg kjenner at jeg er litt rastløs. Jeg må lenger inn. Nedover mot Øvre Roasten storkoser jeg meg. Beina er plutselig fine. Tørrfuruene ønsker meg velkommen. Det er første gangen jeg er alene i Femundsmarka. Det er litt rart, men også fint. Når man går alene er man mer oppmerksom på naturen rundt seg. Jeg går i mine egne tanker og ser på alle detaljene i landskapet. En furu har gått over ende og er i ferd med å bli til en læger (veltet tørrfuru). Den velta furua kan kanskje være 500 år gammel. Etter at den går over ende og tørker ut, kan furua ligge i ytterligere 1000 år. En læger kan altså være opp mot 1500 år - tenk det! Teodor Caspari skrev om disse områdene at "her er det intet om har hast". Furua har virkelig tatt dette inn over seg, og nettopp derfor må vi ta vare på disse. Du har faktisk ikke lov til å knekke greinene av furua du ser på bildet - det står i reglene for nasjonalparken. Det er nemlig disse som gjør Femundsmarka til Femundsmarka. Så tenker du kanskje, når du sitter i leiren en fin midtsommerkveld og får lyst på kaffe fra svartkjelen, at det gjør jo ingen verdens ting om du knekker et par greiner av denne lægeren. Og det har du kanskje rett i. Det påvirker svært lite, isolert sett. Men - faktum er at det fyres hundrevis og kanskje tusenvis av bål i nasjonalparken i løpet av en sesong. Dersom alle tenker som deg, og knekker noen greiner, vil det etter hvert begynne å vises og utgjøre en forskjell. Som nevnt trenger furua hundrevis av år for å bli slik, og vi bør derfor tenke oss om to ganger før vi bryter den ned i løpet av noen minutters ubetenksomhet. Det er opp til hver enkelt! Flere steder i marka er realiteten at det ikke finnes en kvist igjen i flere titalls og kanskje hundretalls meters omkrets. Mange steder ser alle trærne ut slik som på bildet over. Dette gjelder særlig langs Røa og deler av Grøtåa, og er i mine øyne med på å redusere kvaliteten på naturen her inne. Så, når du i et svakt øyeblikk vurderer å brenne en læger, og finner gode argumenter i hodet ditt for å gjøre nettopp det, løft tankene og tenk litt større - ikke vær blant dem som er med og bryter ned marka. Ha såpass selvdisiplin at du ikke setter dine egne behov foran reglene, selv om du tenker at du fortjener et stort, sprakende bål på turen din. Husk at mange bekker små - osv. Det er opp til deg og meg å ta vare på dette, og det er de små handlingene som du gjør eller ikke gjør som utgjør forskjellen. Det du faktisk har lov til, er å plukke opp løse kvister fra bakken under lægeren, og de er det ofte en god del av, dersom du gidder å lete litt. Du kan faktisk få bålet ditt, men kanskje skal du senke forventningene litt; nøy deg med et lite bål, og ikke fyr gjennom hele kvelden og natta. Når du ser Monsen fyre gigantiske bål i den Kanadiske ødemarka, husk at forutsetningene er vidt forskjellige. Femundsmarka tåler ikke at alle skal gjøre som Monsen. Jeg leste et intervju med den nå pensjonerte oppsynsmannen Torfinn Sletvold, hvor han sier noe sånt som at "Mange mangler ydmykhet ovenfor naturen. Folk oppfører seg som Monsen og benytter en hel vinterforsyning med ved for å koke en kopp kaffe". Sletvold er en mann det er verdt å lytte til når det gjelder Femundsmarka. Så mitt tips er; sett av en halvtime til å lete etter lovlig ved, begrens størrelsen på bålet, og tenk deg om en ekstra gang før du bryter ned tørrfurua. Dersom du har slitt litt ekstra for det, blir bålet enda litt koseligere, og du kan nyte bålkaffen med god samvittighet denne midtsommerkvelden i Femundsmarka. Opp moreneryggen over mot innoset i Øvre Roasten røyner det på, og jeg bestemmer meg for en fiskepause i det øvre innoset. Mye folk både til lands og til vanns her rundt Roastkoia. Et par kanoer, et par kajakker, og noen packrafter, samt noe folk på stien. Litt i overkant for min del, men dette er jo "sentrum" i Femundsmarka, så jeg var jo forberedt på det. Om man klarer å stenge ut trafikken, den slitte stien, de strippede trærne og det brukte dasspapiret på bakken er dette virkelig en perle. Ikke rart det er mye folk her, for å si det sånn. Innbydende, vakkert, og intimt, på et vis. Små, rolige håer mellom moreneryggene skaper en intimitet som gjør at man trives. Jeg tror noe av bakgrunnen for "femundssjuka" ligger her. Der er noe ved dette terrenget som appellerer til mange av oss. En biolog ved navn Edward O. Wilson har skrevet om noe han kaller biofili. Dette er etter mitt skjønn nært beslektet med geofromhet. Biofili er rett og slett menneskers medfødte kjærlighet til naturen. Det er plausibelt at sterk tilknytning til naturen, eller kanskje en naturtype, kan gi en evolusjonsmessig fordel. Dersom du har sterke følelser for naturen rundt deg, vil du trolig utforske den mer, bli bedre kjent med den, og ta mer vare på den enn om du ikke føler noe særlig for den. Det er nok irrelevant i dagens samfunn, men for våre fjerne forfedre kunne dette trolig bidra til økt sannsynlighet for overlevelse. Dermed videreføres genene som gjør at vi føler kjærlighet til naturen. Så det er godt mulig at femundssjuka rett og slett er noe som er forankret i genene våre. Hvis man tenker seg om, ser man fort at naturtypen her inne kan være fordelaktig med tanke på overlevelse; ubegrenset mengde rent vann, fiskerikt, god tilgang på materialer (tre og stein), lett å finne skjul og beskyttelse mot vær, rovdyr og fiender blant blokker og morener. Kanskje er vi som har falt for Femundsmarka genetiske etterkommere av et folk som bodde i en slik landskapstype, og som overlevde fordi de følte en sterk tilknytning til denne? Eller er det slik at folk som forelsket seg i denne landskapstypen, og bosatte seg i en slik, hadde større sjangle for å overleve, fordi den er så gunstig? Dette blir mye spekulasjoner, men slik går jeg altså og tenker mens jeg tar meg videre oppover Røa. Det som i hvert fall er hevet over en hver tvil, er at jeg skulle ønske jeg var her for 50 år siden, da dette fremdeles - til en viss grad - var urørt villmark. Det napper på mark og dupp i innoset. Fisken drar ned duppen gang på gang, men jeg får den ikke til å sitte. 4-5 marker spiser den opp, uansett hvordan jeg fester den på kroken. Intelligent fisk jeg har med å gjøre her, som trolig har sett krok før. Men, nå har du møtt din overmann tenker jeg, og tar vekk duppen og fester et par søkker på lina i stedet. Dette gir bedre kontakt med kroken, og jeg kan gjøre skikkelig tilslag. Dermed sitter ørreten. Dessverre ikke veldig stor. Idet jeg skal til å gå kommer en kar med en schæfer gående langs stien. Turfølget hans glir ut i håen i en Ally i samme øyeblikk. Vi kommer i snakk, og det viser seg at disse gutta har gjort en skikkelig tur. De startet i Hävlingen og har padlet hit via Vonsjøen, Lille Vonsjøen og Rogen. En spennende rute! Karene er ikke så positive, for turen har vært betydelig tøffere enn de så for seg, særlig bæringene. Fra Vonsjøen til Lille Vonsjøen skal de aldri gå igjen, det sverger de på. Jeg har selv bært kano der, og kan skrive under på at det er ikke spesielt lystbetont. Jeg trasker videre opp langs Røa, uten å vite hvor langt jeg skal. Føttene er overraskende gode, men jeg er sliten. Ovenfor Øvre Roasten blir det betydelig mindre folk. Jeg ser to karer mens jeg tar den obligatoriske fiskestoppen i innoset i Grisslehåen. Deretter ser jeg ikke folk på lenge, lenge. Den obligatoriske fiskestoppen blir obligatorisk resultatløs som alltid. Et av Grøtåas utløp i Grisslehåen. Legendariske Grisslehåen. Jeg vurderer å ta kvelden her ved Grisslehåen, men rastløsheten har ikke gitt seg helt. Jeg må lenger inn. Det er ikke langt opp til Storbuddhåen. Her campet vi på forrige tur. Jeg slår meg ikke til ro ved Storbuddhåen. Jeg bøtter nedpå litt turmix og finner stien opp mot Kløfthåen. Jeg forlater Røa her og tar "bakveien" mellom moreneryggene oppover. Nå bli det gradvis mer og mer villmark og mer og mer blokkmark. Jeg er sliten nå, men koser meg allikevel. Det er nå Femundsmarka begynner for alvor. En enorm morene mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Kløfthåtjønna med Kratlvola i bakgrunnen. Det går ganske fort til jeg når krysset med T-stien like etter den gigantiske lægeren ved Kløfthåen. Jeg skal ned hit igjen i morgen tidlig, bestemmer jeg meg for. Det er nemlig noe jeg vil finne her. En gammel sliter har bukket under for naturkreftene i løpet av vinteren. Heldigvis skal den være med i mange hundre år enda. Nå er jeg fornøyd med dagens innsats, og vil finne en fin leirplass. Jeg fantaserer om åsen mellom Kløfthåen og Storfisktjønna. Sikkert litt utsyn der oppe. Dessverre orker jeg ikke å begynne å lete etter teltplass oppe i steinrøysa. Jeg går litt langs Nedre Storfisktjønn, og slår opp teltet ytterst på det første neset etter den enorme flata sør i Nedre Storfisktjønn. Beliggenheten er fin. Mot nord ser jeg Bustvola. Mot sør er det naturligvis Svuku. Leirplassen er slitt, som slike fine leirplasser ofte er. Det er nok lenge siden det var kvist på trærne her. T-stien går jo bare et steinkast unna. Men folk det ser jeg ikke nå i kveld. Jeg slepper av meg sekken, som velter over ende. Jeg går ned til vannet for å slukke tørsten, og på tur opp igjen sparker jeg borti fiskestanga som er festet på siden av sekken. Stangtuppen knekker, naturligvis. Jeg får flashback til Lemmenjoki. Svarte. Velvel, jeg får spjelke slike jeg gjorde der inne i Finnlands dype ødemarker. Spjelkingen blir ikke 100 %, men det får greie seg. Sjeldent lav vannstand. Legg for øvrig merke til at Svuku har tatt på seg hatt. Alle med litt fartstid i marka vet hva det betyr. Etter et måltid blir det litt fisking oppover langs vannet. Jeg har ingen store forhåpninger siden vannet er så varmt. Jeg får heller ikke kastet så langt, nå som stanga er knekt. Allikevel hogger det til ved en av de mange leirplassene oppover mot det smale sundet. Småfisk tenker jeg. Det var ikke mye krefter her. Jeg blir derfor overrasket da en voksen harr dukker opp i enden av sena. Den er jo riktig stor! Når jeg får den inn etter noen minutter, snur den seg med buken opp, som om den er i ferd med å dø. Trolig er det det varme vannet som gjør at fisken ikke har de kreftene er slik fisk skal ha. Jeg tar ut kroken, tar et rask mål, og setter den ned igjen. Den svømmer heldigvis ut. I ettertid har jeg lært at man ikke skal bedrive catch and release når det er så varmt i vannet. Påkjenningen for fisken er for stor da. Beklager det, harr. Får håpe du berger til det blir litt kjøligere. Fisken var ca. 45 cm. Det burde tilsi en vekt på tett oppunder kiloen. Moro! Ikke ofte man kan gå tørrskodd over innløpet til bekken fra Øvre Storfisktjønn. Nedre Storfisktjønn med Kratlvola og Svuku. Jeg velger å gå langs toppen av moreneryggen langs vannet på tur tilbake. Sola titter fram og lager et fint fargespill med den mørke himmelen som kulisse. Jeg får kjenne litt på den trolske kveldsstemningen. Her er jeg åpenbart helt alene i kveld. Det er fint å kjenne litt på det å være alene i dette flotte landskapet på en slik trolsk og vakker kveld. Oppe på toppen av morenen går jeg meg på det som ser ut som rester etter et byggverk. En del stein er stablet opp, og det ligger en del gammelt treverk rundt. Jeg vet det skal ligge rester etter en koie her, men jeg får det ikke helt til å stemme med plasseringen. Jeg antar allikevel at dette er rester av ei koie som folket på Femundshytten og Haugen satte opp på 30-tallet til bruk under fiske og bærplukking. Det kan ikke være så mye annet, egentlig. Jeg synes det er spennende og interessant å finne slike kulturhistoriske minner rundt omkring i marka. Det gir en merverdi til turen. Så det er slik furua reproduserer seg... Synes han kunne funnet seg en på sin egen alder. En svært lang dag ender her ved Nedre Storfisktjønn. Som sagt er det nesten uvirkelig å være her. Alt gikk så fort. Nå er jeg her, der hvor jeg har drømt om å være i hele vinter. Jeg sovner fort. Været er upåklagelig neste morgen. Jeg har sovet greit, tatt i betraktning at jeg ikke har sovet så mye i telt i det siste. Det er sen morgen, men jeg trenger på ingen måte å stresse. Frokosten blir lang. Enda en grunn til å ikke brenne tørrfurua. Den fungerer nemlig også som boligblokk for fuglene i marka. Før jeg går videre, er det noe jeg vil forsøke å finne nede ved Kløfthåen. Jeg setter fra meg sekken i krysset der hvor stien fra Storbuddhåen møter T-stien, og går løs på en liten leteaksjon. Det er kanskje mest av interesse for Femundsmark-nerder, men dette området mellom vika i Kløfthåen og den fremste Kløfthåtjønna bærer på litt historie. Ofte kalles dette området for Jo Larsa-tomta. Mange har nok hørt eller lest historien om Jo Larsa. Jon Larsen Femundshytten, som var hans egentlige navn, ble som navnet antyder, født på Femundshytten. Han tok etter hvert over Haugen gård på den andre siden av Femunden, men gårdsdrift lå ikke for Jo-Larsa, og han måtte etter hvert forlate Haugen. Hele livet var han svært knyttet til Femundsmarka, særlig områdene sør for Røa, innover Grøtådalen mot Vonsjøen. Det sies at han midt i slåttonna plutselig kunne finne på å stikke av inn hit. Han var nok tungt belastet med Femundssjuka, Jo-Larsa. Han flyttet etter hvert til Røros for å jobbe for kobberverket, men trivdes aldri med det. Det ville seg slik at han også mistet sin kone i sykdom, og da var det nok for Jo-Larsa. Rundt 1910 flyttet han like godt inn i Femundsmarka. I begynnelsen var ofte Grøtådalssetra basen hans, men han hadde etter hvert også flere koier og gammer han benyttet. Blant annet her, ved Kløfthåen. Her bygde han seg sin egen koie som han benyttet som base, mens han streifet rundt i marka på jakt og fiske, og som bærer for sportsfiskere. Venner av Jo forsøkte flere ganger å få ham tilbake til Røros, og ordnet med husvære for ham der. Men trass i forsøkene vendte Jo tilbake til marka. Det var her han trivdes. Jeg har ofte tenkt at historien om Jo-Larsa kunne blitt til et godt historisk drama på film. Historien om Jo Larsa ender i 1916 på tragisk vis her jeg står, innerst i Kløfthåen. Koia til Jo tar fyr. Han løper ut, trolig for å slokke brennende klær, men på ett eller annet vis faller han og slår seg i hjel mot en stein. Dette sier i hvert fall historien. Sønnen hans finner ham død og koia nedbrent noen dager senere. Jeg vet det finnes en markering av stedet hvor han ble funnet, og det er det jeg ønsker å finne. Etter en halv times systematisk leting ser jeg det. To kors er satt opp for å minnes Jo-Larsa. Jeg tar av meg hatten og tenker at det er fint å minnes slike mennesker og historier fra Femundsmarka. Får håpe korsene får stå i fred og at de vedlikeholdes i framtiden. Koietomta finner jeg ikke, men det finnes nok noen som vet hvor den sto før den brant ned til grunnen. Så er det tilbake til virkeligheten. Sekken skal på, og jeg skal ut i stiløst terreng. Jeg vil nemlig over mot Kratlan. Føttene er såpass gode at jeg vil forsøke det. Jeg har bestemt meg for å gå straka vegen, fra Kløfthåen og over mot Kratlan via Midtrøsta. På båtturen over konfererte jeg med Tommy, som har jaktet elg her inne i 30 år. Han kunne fortelle meg ganske nøyaktig hvor jeg burde gå. Dette terrenget er tilnærmet uframkommelig dersom man ikke vet hvor man skal gå. Jeg forlater stien noen titalls meter fra krysset. Følelsen av å være i urørt villmark kommer umiddelbart. Her er det ikke mange som har ferdes, med unntak av Tommy, og elgen, og kanskje Jo-Larsa. Femundsmarka som helhet er ikke urørt villmark, men det finnes fremdeles "lommer" uten spor av menneskelig aktivitet. Et viktig poeng med Femundsmarka er at den i stor grad må kalles et kulturlandskap, eller en blanding av kulturlandskap og villmark. Disse områdene er ikke urørte - opp gjennom historien har Femundsmarka vært mye brukt, selv om det er få virkelig store inngrep. Til gjengjeld er det veldig mange små inngrep; hytter, koier og stier knyttet til blant annet jakt, fiske, setring, fløting og tømmerhugging. Av store inngrep er vel så vidt jeg kan skjønne alle knyttet til gruvedriften på Røros - snauhogst og tilrettelegging for fløting i Røa. Femundsmarka er ikke store, urørte ødemarksområder, og det bør man ha i bakhodet når man ferdes her som turist. Man bør ikke opoføre seg som om man er i Alaskas dype skoger. Femundsmarka er mye mindre og mye mer sårbar. Østre Kløfthåtjønna skimtes. Et hyggelig lite krypinn ved Midtrøsta. Disse områdene kan karakteriseres som de dypeste delene av Femundsmarka. Her får man følelsen av urskog. Her er ingen stier, bare et og annet elgtråkk. Etter en drøy time ser jeg Midtrøsttjønna. Det blir med en kopp med vann her på Midtrøsttjønna. Vannet er ærlig talt så varmt at det smaker vondt, og derfor gidder jeg heller ikke montere opp fiskestanga. Jeg stålsetter meg for den virkelig tunge etappen over mot Kratlan. Her blir det litt stigning, samtidig som steinblokkene blir store som hus. Her gjelder det å ikke tråkke feil. Det er dyrisk varmt, og svetten siler. Terrengtypen her inne er tørr, og med ekstremtørken man har hatt gjennom sommeren, er det nesten så man hører marka rope på fuktighet. Selv uten ildforbud ville det ikke falt meg inn å tenne hverken bål eller brenner her nå. Det går sakte. Jeg stopper ofte og ser meg tilbake. Det er ikke mange høydemeterne, men her får man endelig litt utsyn over "de lange linjers land". Noen har svingt øksa og truffet stein. Jeg finner etter hvert fram til målet mitt. Dette er mitt "hemmelige" sted i Femundsmarka. Ikke hemmelig som i at ingen andre vet om det, men som i at svært få, om noen, tenker på å stanse her, og enda mindre på å campe her. Her vet jeg at jeg får være i fred. Det er litt fint å tenke på. Midtsommers treffer man folk nesten hvor som helst i Femundsmarka, også langt inn mot svenskegrensen. Her er det i beste (eller verste) fall noen som passerer forbi. Det er heller ikke så mange som vet at det faktisk finnes brukbar fisk her. Det vet jeg, selv om jeg aldri har fått noen på land. Når jeg får satt opp teltet og setter meg til for å spise litt, gjør den umiddelbare nærheten til Kratlvola, som var så fjern i går, at jeg virkelig føler på det å være alene langt fra folk. Jeg har ærlig talt ikke kjent så mye på denne følelsen før - jeg har stort sett hatt turfølge. Jeg er ikke redd eller utrygg, men kjenner litt på ensomheten allikevel. Kratlvola blir med ett litt stygg og truende. Uroen har ennå ikke lagt seg - jeg må lenger inn. For noen år tilbake padlet jeg med to kamerater over Lille Vonsjøen, og denne sjøen har siden den gang virket svært forlokkende. Hit skal jeg tilbake, tenkte jeg. Jeg pakker fiskesaker og noen kjappe kalorier i lommene, og trasker i vei. Midtrøsttjønnan nærmest, og Øvre Storfisktjønn til høyre. I bakgrunnen skimtes Roasten. Tilbakeblikk mot Kratlvola (nærmest til høyre). Grøthogna og Sylfjellet ruver over Grøtådalen bakerst til venstre. Også her har jeg fått tips om valg av rute, denne gangen fra Bjarne H. S. Det er overraskende lettgått, selv om det tidvis er litt klyving i ura. Endelig, for første gang på flere år, ser jeg Lille Vonsjøen. Synet av Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen leder tankene tilbake til padleturen vi hadde i 2014. Det var virkelig en fantastisk tur, som jeg skal få gjort igjen. Synet av Rogen og Bredåsjøen bekrefter også at nå er den nær, svenskegrensa. Jeg har faktisk kommet meg hit i år, og det er jeg svært fornøyd med, omstendighetene tatt i betraktning. Målet er nådd. Jeg kommer ned til vannet ved denne koia. Koia er eid av Haugen og leies ut. Det hadde vært noe å ligge her en ukes tid en sommer og fiske røye. Koia er tom, men en reinsbukk holder meg med selskap mens jeg fisker. Bak der, over passet mellom Vonsjøgusten og Søndre Lillevonsjøvola, ligger Store Vonsjøen. Over der kom med kano og tunge sekker for fire år siden. Det var en strabasiøs bæring, men vi fikk godt betalt i form av en helt topp padlerute. Bæringa over mot Lille Vonsjøen må sies å være en slags "Pikes Portage" for padleruta vi tok. Bredåvålerna. Skulle gjerne fått til en tur i områdene mot Bredåsjøen en vakker dag. De truende skyene som har fulgt meg i to dager bestemmer seg endelig for å gjøre alvor av truslene her jeg står alene og uten muligheter for tak over hodet. Mens jeg står der og skuer utover vannet åpner slusene seg, og det høljregner, på grensen til hagl. Det går ikke lenge før jeg gir opp å holde meg tørr. Det blir fort kaldt å stå å fiske, så jeg må bare starte på hjemturen. Når jeg først er blitt våt, bestemmer jeg meg like godt for å legge hjemturen via toppen av Nordre Lillevonsjøvola. Jeg har lyst til å få meg en liten topptur. Gjennom vinteren har jeg fantasert om Rogsvola og utsikten derfra. Fortellingen om Erling Sands siste tur opp dit, ført i pennen av Cato Hultmann, har vært med å romantisere denne toppen for meg. Dessverre tilsier hverken tid, krefter, eller vær at jeg får en romantisk opplevelse på Rogsvola på denne turen. Jeg innser at det blir for langt, men Lille Vonsjøvola er et fint plaster på det såret. Det viser seg fort at det er lettgått hele turen opp på toppen, og ikke er det særlig langt heller. Vola er mer som en haug enn et fjell, og "topplatået" er stort og flatt. Jeg har aldri likt kvasse tinder og stupbratte fjellsider uansett, så det passer meg i grunn perfekt. Når det omkringliggende terrenget er så flatt og vidstrakt som her, får man allikevel en upåklagelig utsikt. Det letner litt innimellom skurene, slik at jeg får godt utsyn. Den nordre bredden av Lille Vonsjøen med Våndåhåen og Rogen i bakgrunnen. Lille Vonsjøen og Bredåsjøen. Det lysner østover. Vestenden av Store Vonsjøen. Vonsjøgusten rager opp til venstre. Vestover mot Røa. I forgrunnen Midtrøsttjønnan og Øvre Storfisktjønn. Bak til venstre Storbuddhåen og Rosasten, og ser du nøye etter, skimter du så vidt Femunden der nede. I det fjerne bak til høyre sees et parti av Styggsjøan, så vidt jeg kan skjønne. Også vestover, men et lite knepp lenger sør. Midt i bildet Røvoltjønnan, og litt til venstre ser man så vidt en del av Krokethåen. Sørover mot Grøtådalen. Kratlvola og østre topp på Svuku til høyre. Grøthogna og Sylfjellet til venstre. Den ser karrig og lite innbydende ut herfra, Grøtådalen. Nesten som et månelandskap, men selv om den ser ut som månen fra Vonsjøvola, er det virkelig en frodig og vakker dal, jeg vil nesten si paradisisk. Neste sommer, da blir det atter en gang Grøtådalen. Panorama østover, med Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen. Virkelig gøy å komme opp litt i høyden og skue 360 grader utover "Morgen-Norge", som Falkberget kalte det. Fint å få litt perspektiv på disse områdene, som jeg har blitt så glad i. "Alt flyter harmonisk sammen", er det sagt om Femundsmarka. Det synes jeg er vel talt. På vei ned fra vola kommer jeg over denne steinen som ligger an på tre mindre steiner, oppå en gigantisk stein. Steinen på toppen er alt for stor til at en mann alene kan løfte den, kanskje også to. Er det rett og slett isen som ved en tilfeldighet har anlagt den slik for tusenvis av år siden? Jeg ser ingen andre spor etter menneskelig aktivitet i nærheten, så jeg kan ikke annet en anta at det er isens kjempekrefter som har gjort dette. Om ikke, kan det være en gammel grensemarkering eller en utligger fra riksrøysa? I så fall har de løftet tungt, de karene som hadde jobben med å lage denne markeringen. Turen tilbake til teltet er fort unnagjort. Det regner fortsatt, og nå er jeg klar for en liten siesta i teltet. Det finnes ikke noe bedre enn å få av seg det våte tøyet, få på seg varm, tørr ull, for så å krype ned i posen og gafle i seg mat. Det blir en god pause i teltet, med litt kartlesing, litt podcast, og mye mat og drikke. Det trommer fremdeles hardt mot teltduken. Utover kvelden hører jeg at regnet er i ferd med å gi seg. Energien er tilbake i kroppen. Jeg bestemmer meg for å kle på meg den gjennomvåte buksa og ta en tur bort til Kratltjønna og Rundtjønna. Jeg er overrasket over at jeg gidder dette. Hvor kommer all energien fra? Jeg hadde ikke forventet et slikt pågangsmot. Det er jaggu ikke gøy å dra på seg våte klær og labbe ut i duskregnet, men håpet om storrøye i Kratlan trumfer åpenbart alt. Eller er det kontrasten til det krevende småbarnslivet som gir så mye energi? Jeg tenker at forholdene må ligge til rette for fiskebett nå. Det er antydning til tussmørke, og det har vært en skikkelig syndeflod etter en lang tørkeperiode. Skal jeg endelig lure storfisken i Kratlan? Det er en lett marsj bort til Kratltjønna. Jeg fisker relativt fort rundt neset på nordsiden. Det er skikkelig gråvær, og dørgende stille. Ikke et menneske å se eller høre her innerst i Kratlan. Det drypper fra furukraggene, og det renner små bekker etter stien. Begrepet "trolsk stemning" blir for litt platt og forslitt når man skriver om Femundsmarka, men det er veldig beskrivende. Man skal være skrivefør og godt poetisk anlagt dersom man skal klare å fange denne stemningen ved hjelp av ord. Jeg skulle ønske jeg hadde en Falkberget, en Caspari eller en Børli ved min side her jeg står og fisker i dette urtidslandskapet. Ytterst på neset blir jeg med ett var noe bevegelse på stien foran meg. Det er jaggu en minkfamilie som er ute i sensommernatta. De kveser når de ser meg og kryper inni nærmeste steinur. Jeg ser hodet på noen inn under steinene. Noen etternølere kommer løpende etter, og jeg får så vidt fanget en av de på kameraet. Moro med litt dyreliv, selv om minken vel er en uønsket art. Jeg labber bort til Rundtjønna og fisker langs den nordre bredden. Det er like lite aktivitet på land som i vannet. Jeg tror jeg har rekord i antall resultatløse fisketimer i Kratlan. Det er åpenbart bare jeg som aldri får fisk her inne. Det er sjette gangen jeg er her, og sjette gangen jeg ikke får fisk. Jeg mister ganske fort motivasjonen, og starter tilbaketuren mot leiren. Jeg vet at jeg kommer tilbake en annen gang med uforskammet optimisme. Kratlvola oppleves stygg og truende i skodda og tussmørket, selv om jeg ser at bildet ikke nødvendigvis viser det samme. Jeg får et ambivalent forhold til den - den er mørk og lite innbydende, og gir meg en litt klaustrofobisk følelse når jeg er så nær den, ettersom den er så bratt og dominerende fra denne siden. Jeg trives best med lange linjer og åpne landskap. I vinter gikk det med en del reinsdyr i snøskred akkurat her, i den bratte lia jeg går under. Slikt er ikke moro å tenke på. Samtidig representerer Kratlvola alt jeg har fantasert om i vinter - de dype delene av Femundsmarka, villmark og det å være alene langt fra folk. Neste morgen våkner jeg til et helt annet vær, men klærne er like forbasket våte som når jeg la meg. Heldigvis har jeg med en lett shorts som jeg tenker å ta på mens klærne tørker. Det skal vise seg at shortsen blir på hele dagen. Det er stekvarmt, vindstille og ikke en eneste mygg, knott, svartflue eller klegg i lufta. Etter en rolig morgen legger jeg i vei hjemover igjen. Denne snodige portalen ønsker meg på gjensyn og peker meg i riktig retning. Det ble ikke tid til å lure storfisken her inne i år heller. Men - jeg har fremdeles en del å glede meg til. Turen er ikke helt over enda. Jeg velger å gå litt høyere opp i lia mot Kratlvola på turen tilbake mot Kløfthåtjønnan. Det viser seg å være et godt valg. Jeg får fin utsikt, og det er ganske lettgått i og med at man unngår det verste steinrammelet ned mot Midtrøsttjønna. Jeg støkker opp et stort rypekull, det tredje på denne turen. Midtrøsttjønna med Skedbrofjellet og Bustvola i horisonten. Jeg slepper meg etter hvert ned i skogen, men roter litt før jeg omsider finner riktig lei. Kildevann og molte. Ved Kløfthåtjønna blir det lunsj. En abbor blir det også. Ikke mye å skryte av fisket på denne turen, så alle monner drar. Polarbrød med multe plukket i ødemarka mellom Midtrøsta og Kløfthåtjønnan. Disse moltemyrene får man ha for seg selv, for å si det sånn. Etter lunsj finner jeg fort T-stien mellom Kløfthåtjønnene. Jeg følger den sørover en ti minutts tid før jeg tenker at nå får det jaggu holde med sivilisasjon for i dag, og tar av inn i stiløst terreng igjen, like etter den sørligste Kløfthåtjønna. Jeg har nemlig noe jeg vil finne også her, i området øst for Abbortjønna. Det skal visst finnes rester av ei finnkoie (gamme) her et sted. En samefamilie holdt en gang til her i "føresfalla" - vårløsninga - når det ikke var mulig å ferdes rundt omkring i marka. Tidlige omtalte Jo-Larsa kom forbi koia en gang, og historien vil ha det til at Jo tittet innom koia, og at det der hang en død samekone opp under taket. Røyken fra ildstedet skulle gjøre at den døde kroppen "holdt seg" til det var mulig å begrave vedkommende når føret ble bedre. En fascinerende historie synes jeg, og jeg bestemmer meg for å lete etter koia. Jeg har spurt litt rundt om det er noen som kan hjelpe meg med en detaljert beskrivelse av lokasjonen, men jeg har ikke funnet noen som kan gi meg det. Dermed har jeg bare en markering på et noe upresist håndtegnet kart å gå etter. Reneste skattejakten. Jeg går bare fem minutter før jeg er i det aktuelle området, og det virker plausibelt at noen kunne bygge en gamme her, synes jeg. Jeg begynner å lete ganske bredt, slik at jeg dekker en feilmargin på kanskje 200 m med tanke på markeringen på kartet. Det bør holde lenge tenker jeg. Området er ganske naturlig avgrenset med ulike terrengformasjoner. Jeg leter og leter og leter, systematisk først, deretter usystematisk. I kanskje halvannen time holder jeg på. Det er stekende varmt. Fram og tilbake, øynene leter, mens svetten siler over panna. Dessverre må jeg gi opp. Jeg finner et enslig tre som en gang har vært felt med sag. Det er i seg selv litt spesielt her inne, så jeg tenker at det kan ha sammenheng med koia og samefamilien. Jeg finner også noe annet veldig interessant - et tydelig vardet tråkk. Små steiner på større steiner som markerer en sti. Selve stien er ikke mulig å se, og flere steder ligger det læger på tvers av tråkket som forteller meg at det ikke er benyttet på mange tiår. Men vardingen er tydelig og levner ingen tvil. Jeg orker ikke følge varidngen så langt, men det skal jeg jaggu gjøre en gang. Retningen på tråkket gjør at jeg gjetter at det går mellom Røa ovenfor Grisslehåen og innover mot Krokethåen. Kanskje var det dette tråkket Jo-Larsa kom gående etter den gangen han traff samefamilien? Jeg koser meg med slike spekulasjoner når jeg etter hvert gir opp videre leting og legger i vei mot Abbortjønna. Moro med litt historie og leting etter fortidsminner. Jeg passerer langs Abbortjønna, men orker ikke å sette samme fiskeutstyret. Det er dyrisk varmt. Jeg er helt ferdig når jeg har slitt med opp moreneryggen over mot Røa. Røa var virkelig et vakkert syn nå. Nå skal jeg ta en god pause, drikke litervis, og kjøle meg ned. Jeg slepper meg ned til elva ved den store leirplassen mellom Storbuddhåen og Grisslehåen. Dette er en av de finere leirplassene i marka, i mine øyne. Naturlig nok er den ganske slitt og nedtråkket, men beliggenheten er nydelig. Her er det i hvert fall bare å glemme å fyre bål, for her fins hverken kvist på trærne eller på bakken. Elva er klar og fin. Jeg drikker meg utørst, og dypper føttene i vannet. Fristelsen blir etter hvert for stor - hele legemet må ned i vannet. Jeg bader lenge i det strømmende vannet. Dette badet blir trolig rangert som det beste i mitt liv så langt. Det er ikke antydning til å være kaldt. Jeg tror det blir mange år til man igjen kan bade i Røa slik uten å fryse juvelene av seg. Det har vært en eksepsjonell sommer. Mens jeg ligger og dupper i det lunkne vannet reflekterer jeg litt over hva dette kunne vært. Det var en gang svært nære på at Røa ble ødelagt for godt. Allerede i 1949 begynte debatten om regulering. Debatten varte helt til 1973, da Stortinget valgte å frede Røavassdraget. Debatten pågikk altså mer eller mindre i et kvart århundre. Sterk motstand, både lokalt og fra diverse interesseorganisasjoner, samt et tregt byråkrati, reddet vassdraget. Særlig det med tregt byråkrati er viktig i denne sammenhengen. Saksbehandlingen gikk tregt, og det medførte at saken trakk ut i langdrag. Utover 60-tallet skjedde det et stemningsskifte i Norge, mot miljøvern og naturverdier. En bevissthet vokste fram. Hadde saksgangen vært kjapp kunne man vedtatt utbygging allerede på 50-tallet, og da hadde Røa vært solgt. En utbygging ville medført at Røa hadde fått 1/10 av normal junivannføring. Jeg hadde knapt blitt våt på bena her jeg ligger og bader om dette hadde blitt realitet. Hadde jeg levd på 50-tallet skulle jeg jaggu lenket meg fast til en stein her oppe ved Grisslehåen om anleggsmaskinene hadde begynt å rulle inn. Jeg er usikker på hvor jeg vil campe i dag. Grisslehåen frister, men det får holde med en fiskestopp her. Jeg titter også bortom oppsynshytta, men den er tom og låst. Jeg har aldri vært nord for Røa, og tenker at nå er kanskje muligheten her. Vannstanden ved vadestedet like nedenfor oppsynshytta er rekordlav, og vannet er varmt. Jeg vasser over, går i land, og vasser tilbake. Jeg gidder ikke en gang å ta av meg skoene. Sånn, da har jeg vært nord for Røa. Vadingen er uproblematisk nå når vannet er varmt og når meg kun til knærne, men jeg tenker at det ikke er noen spøk med kaldt vann og normal vannføring. Strømmen tar godt selv nå. Grøtåa er virkelig vakker her i de nedre delene av Grisslehåen. Nye klopper like nedenfor oppsynshytta. Det tror jeg var lurt! Det har etter hvert blitt vel mange tråkk på de bløte myrene rundt Grøtå-deltaet. Jeg trasker ufortrødent videre nedover langs Røa. Her ser jeg igjen Øvre Roasten. Kratlvola har blitt litt fjernere igjen. Den er mye finere fra denne siden, synes jeg. Jeg ser ikke en kjeft før jeg kommer ned til Roastbuene. Her har man dekket bord ute og skal virkelig kose seg denne lørdagskvelden, ser jeg. Jeg går en god bue rundt den første bua, men folkene hilser til meg allikevel. Hyggelig det. Jeg har ikke truffet folk siden jeg forlot Øvre Rosten på tur oppover, og følgelig heller ikke åpnet kjeften. Jeg mumler et ullent "hei" uten å rense stemmen først, samtidig som jeg snubler litt i en rot. Det så nok passe dumt ut. Det tar bare en par dager alene i ødemarka før man mister all sosial kompetanse, åpenbart. Jeg bestemmer meg etter hvert for å gå helt ned til Vassviktjønna. Der har jeg aldri vært, og dersom jeg camper der blir morgendagens marsj ned til Storvika enkel og grei. Vassviktjønna ligger midt på både en vertikal og en horisontal kartbrett. Mitt Z59 Rogen er snart modent for utskifting. Heldigvis vet jeg hvor tjønna ligger, og det er ikke langt fra Roasten. Enormt spennende å bevege seg inn i slike hvite flekker på kartet, slik Ingstad gjorde da han dro inn i den kanadiske villmarken. Det viser seg dessverre at Vassviktjønna allerede er oppdaget av andre mennesker. Her er det både sti og bålgruer. Jeg tar den første og beste plassen på østsiden av vannet. Teltet blir stående nesten på stien. Jeg legger steiner på bardunene, for det blåser etter hvert skikkelig. Været har vært litt truende hele ettermiddagen, og nå er det skumtopper ute på det lille vannet. En strek i regningen er at jeg klarer å kjøre teltstanga rett igjennom kanalen like ved hylsa som den skal stå i. Ingen krise, men ganske irriterende. Er det dårlig kvalitet, eller må man utvise større forsiktighet med disse superlight-teltene? Jeg tror mest på det siste. Jeg var nok litt stressa og hardhendt. Teltet er forøvrig et Helsport Reinsfjell 2 SL, 2018-modell. Jeg har lenge fantasert om kuppeltelt. Egentlig landet jeg på Exped Orion som førstevalg, men da Helsport hadde åpen dag på Melhus i juni kunne jeg få et Reinsfjell til en svært hyggelig pris, og da ble det slik. Teltet virker svært godt basert på denne første turen, men jeg synes kanskje at stengene er noe vanskelige å tre i kanalene. Den ene hempa for oppheng av innerteltet er plassert helt inntil kanalen, og stanga hekter seg fast i hempa. Jeg løsnet etter hvert innerteltet fra denne hempa, og da gikk det noe bedre. Det blir bare en liten, resultatløs fiskerunde før jeg kryper inn i teltet og spiser. Solnedgangen er fin. Duskregnet blir etter hvert til en skikkelig haglskur. Det er et forferdelig uvær. Det pisker så hardt mot bakken at det spretter jord inn under teltduken og inn på innerteltet. Jeg hører også noen tordenbrak. Det gir seg heldigvis ganske fort, og jeg får et glimt av solnedgangen. En liten reinsflokk passerer like forbi teltet, men de unngår heldigvis bardunene. Det blir litt kvalitetstid i teltet før natta kommer. Neste morgen blir også rolig. Jeg har god tid. Må dessverre innrømme at Vassviktjønna ikke blir noen umiddelbar favoritt i Femundsmarka. Jeg "føler" det ikke helt her, som man sier. Uten at jeg ønsker å framstå som noen feinschmecker må jeg si at denne tjønna føles for tilgjengelig og slitt. Jeg vil heller ligge ved et mer utilgjengelig vann, selv om fisken sikkert er stor her i Vassviktjønna. Jeg velger å gå straka vegen opp mot Skogtjønna, langs bekken som kommer derfra. Da går jeg meg også på den velkjente kullmila, som jeg ikke har sett før. Greit å ha sett den også. Et eksempel på et av inngrepene som gjør Femundsmarka til et kulturlandskap. Det går ikke lenge før jeg er oppe på Røvolfjellet. Litt mindre folksomt her i dag. Svuku nekter å ta av seg hatten selv om jeg hilser høflig i det jeg passerer Skogtjønna. Så er turen snart over igjen. Da jeg våknet i morges tenkte jeg at jeg var fornøyd og hadde fått nok av Femundsmarka for en stund. Når jeg stanser ved Skogtjønna og ser innover mot Grøtådalen drømmer jeg meg igjen bort. Den som hadde ligget inne ved Vonsjøen nå, like under Vonsjøgusten som stikker seg fram lang der bak... Så er Kratlvola igjen blitt fjern. Jeg blir etter hvert nesten tatt igjen av gjengen jeg så den første dagen, de som bomma på Øvre Roasten. Jeg gløtter meg tilbake og ser at de stopper ved stikrysset mot Haugen, hvor de står og spekulerer litt. De bestemmer seg etter hvert for å følge etter meg ned mot Storvika. Det er åpenbart unge, spreke karer, og de passerer meg like etter nasjonalparkgrensa. Jeg krysser fingrene for at de har navigert rett og ikke skulle til Haugen. Etter litt venting nede ved brygga blir de plukket opp av en båt som kommer fra Jonasvollen. Jeg venter enda litt, før Tommy kommer tøffende over Femunden. Og dermed var eventyret over også for i år. Kommet jeg tilbake? Ja.
10 poeng -
10 poeng
-
Jeg kom sent hjem sist onsdag. Derfor lot jeg utstyret ligge i bilen og bare gikk inn og la meg til å sove. Neste dag pakket jeg ut og hengte alt fuktig til tørk, for så senere på dagen pakket jeg alt samme og la dem på plassene sine, i kommoden og oppe på hylla. Og så var alt klart for en ny tur, det var bare å ta frem den aktuelle pakklisten. Ta frem den aktuelle pakklisten- - - - . Men har det lenger noen hensikt? Dro jeg ikke rimelig optimistisk på tur tirsdag formiddag? Gledet meg som en unge til «en natt ved bålet» Til å slå opp gapahuken, sanke ved, fyre opp ligge å se inn i flammene, drikke kaffe osv, osv. Det var bare en hake ved det hele, Et kne som fremdeles ikke har lært å oppførte seg, halvannet år etter proteseoperasjonen. For egentlig var turen over etter 100 meter. Da burde jeg ha snudd. Noe jeg ikke gjorde, men truet meg frem enda en kilometer og etablerte leir, fyrte opp, kokte kaffe og stirret inn i flammene osv osv. Alt gikk bra helt til at jeg skulle reise meg--------. Jeg klarte det til slutt – men da var det bare å reise hjem – slukøret. -------------- Og nå sitter jeg og skriver, med gode frilufts minner på veggen, og alt utstyret klart – til hva-------. For – det er vel tvilsomt om jeg noen gang kommer tilbake til Hardangervidda. Håpet om en bedring fikk et skudd for baugen i går. En nerve ble skadet under operasjonen. Og den går det ikke an å reparere. Så må jeg i likhet med svært mange andre leve med smertene. Så får jeg nok en gang testet ut et motto: «Hvorfor ikke meg». Så det jeg egentlig planla med denne epistel var å takke for meg på Forumet ------------- Men heldigvis kom kreativiteten frem igjen. Kjøpte jeg meg ikke en liten gummibåt med en elektrisk motor i sommer? Med den kan jeg «motre» eller ro og finne meg en fin leirplass. Riktignok kan jeg bare glemme å sitte på bakken, men det finnes lette stoler som er ganske høye. Og tar jeg tiden til hjelp kommer jeg nok inn i Aktoen også. I tillegg kan jeg kanskje sykle – kunne det hvert fall i fjor sommer. Kjøpte jo en varetilhenger i fjor og var ganske god til å sykle – inntil jeg falt ned fra veggen og slo skulderen ut av ledd – og rev vekk det som var igjen av senefester i samme skulder. ------------ Men jeg har likevel en drøm: Dersom jeg blir erkjent erstatning fra Norsk pasientskade erstatning skal jeg leie meg en kløv og en ridehest og la meg transportere til Holken. Være der en uke for så å bli hentet igjen. --------------- Så inntil videre lever jeg i håpet. Likevel, det er mer enn et kne som bekymrer meg. Tiden. Den iler fort av sted, når man går mot de 77. Men ellers har jeg det bra. Hipp, hipp.9 poeng
-
Vært litt skeptisk til å ta med barna på isklatring. Redd de bare ville bli frustrere siden det skal litt krefter til for å få satt øksa. Men i dag testa vi og det var ikke mye å bekymre seg over. Unga klatra som bare det og fikk jo helt overtenning på is 😀 kjempegøy 😀 ble lite voksenklatring men viktigst er å rekruttere og å gi en bra start for de. Isen var ganske myk og fin og det gir litt mer mestring også. Vi har nesten vår egen lille spott like ved Kinnartangen, Hyggen like utenfor Drammen.
6 poeng
-
I skogen bak huset på søken etter det perfekte heng. Kommer litt nærmere for hver gang!
5 poeng
-
Men 7/9 cm oppblåsbart underlag er jo 4 hakk over uendelig mye mer komfortabelt å sove på enn 1,2 cm Bamseunderlag å derfor, ja takk begge deler ...4 poeng
-
Andre forsøk: Dette ble andre boller. Har byttet ut TTTM enkel med dobbel, og montert mønesnor. Jeg kutta dessuten ut downmat, og hadde bare reinskinn og bamse. Det ga en mindre "tårn" følelse. Og alt lå veldig stabilt gjennom natta. Det doble sovepose-opplegget fungerte bra sist og ble brukt denne gang og. Til neste tur har forhåpentligvis den nye soveposen kommet (Mountain Hardware Lamima Z Blaze). Våknet i natt av at jeg frøs på skuldrene, men pakka 3-sesongeren godt rundt og det ble bedre. Sov sammenhengende i syv timer, og det kunne blitt lengre om jeg ikke hadde blitt vekt.
4 poeng
-
https://hagesaks.no/produkt/super-turbocut-saga/ Ei helt rå sag!
3 poeng
-
Ja, dunjakke klarer jeg meg ikke uten. Skaffet meg fjellreven sin, som gjør at jeg ser ut som en som skal ufarliggjøre bomber. I følge min sønn på 15.3 poeng
-
En trefjøl vil ikke ta fyr. Jeg liker å kun ha trefjøl uten alu folie. For hvis det blir noe søl under forvarming, vil ikke sølet renne så lett av fjøla og ned på bakken hvor du ikke har kontroll på drivstoffet. Søler jeg tar jeg bare fjøla ut av teltet og tenner på. Når drivstoffet har brent opp slukker det av seg selv.3 poeng
-
Oppkvikkende hjemvei fra jobb i dag, fra busstoppet ved Tennebekk over Gravdalsfjellet og Holefjellet til Kringsjå - med en stopp ved Viggohytten for pølser i lompe, eple til dessert og kaffe for å holde varmen Lenge siden Coleman-en har fått luftet seg! Fin liten tur i godt vær
3 poeng
-
@Friluftsamatørene delte en flott video på vår video-delings side. Fra Børgefjell. Videoen er flott den, men jeg er usikker på om filmeren har satt seg inn i reglene for nasjonalparken. Det er ikke tillatt med droneflyving i Børgefjell. - ref forskrift For de som er opptatt av nasjonalparkene våre kan det lønne seg å abbonere på nyhetsbrev og lese seg opp på hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt. Dette med droner ble opplyst om for noen år siden. (Jeg er genuint opptatt av slikt vern og bruker å lese rapportene som ligger offentlig på Nasjonalparkstyret sine sider. Det er utrolig mye annen god informasjon om lokal forvaltning man kan finne der også, og vi brukere av området har all rett til å skape engasjement om saker som er oppe i slike styrer.) Jeg skriver ikke dette for å henge ut videofilmeren. Han har sikkert handlet i god tro, men jeg poster allikevel dette som et eget emne slik at problemet med droneflyving og forstyrrelser av andre (og spesielt dyr) kan diskuteres. Når man går inn i vernede områder må man forholde seg til vernet, og sette seg inn i reglene som gjelder for området man besøker.2 poeng
-
Prøv liggeunderlag som brettes, de er mye mer praktiske enn dem du ruller.2 poeng
-
Hei @Lurifax, her må jeg nok dessverre skuffe deg å si at den er noen måneder med arbeid unna. Mvh Ivan2 poeng
-
Takk for en veldig ærlig og forklarende video. Det er som du sier, ikke noe morsomt å innrømme fadeser offentlig, men videoen din kan vi lære av alle sammen. Tommel opp fra meg 👍 og fortsett å glede oss med stemningsfulle videoer fra turene dine. Raymond2 poeng
-
Pga det "akselsen" never over her samt at jeg ikke har blitt helt komfortabel med denne type sa, så har jeg bestemt meg for å heller gå for buesag. Jeg bruker nå en sag fra Fiskars, som har fått sprekk mellom to tenner ute mot tuppen. https://www.felleskjopet.no/butikk/hus-og-hage/hageredskap/beskjaeringsutstyr/grensag-xtract-stor-50297064/ Denne får man og i kort utgave: https://www.outnorth.no/fiskars/xtract-sw73 Buesagene jeg har oppe til vurdering: - Boreal 21", som bruker helt standard sagblader: https://agawacanyoninc.com/pages/boreal21 - Sven saw, fåes i både 38cm og 53cm lengde: (ulempen her er at man må skru av/på en vingemutter, som fort kan mistes!) https://www.revir.no/collections/sag/products/21-53cm-sven-saw Andre tilsvarende typer: Frisport saga og Gerber Freescape. Fiskars-saga får fortsatt duge på små kosedagsturer, men på skikkelige vinterovernattinger kommer det til å bli buesag (og øks)!2 poeng
-
Har god erfaring med silky gomboy. Men du må være forsiktig med å ikke dra saga helt ut i mellom hvert drag da bladet er veldig skjørt. Har hørt om flere som knekker tuppen pga dette. Bare sørg for å ikke bruk mer enn 80% av bladet.2 poeng
-
Ser den. Det viktige er at man ikke bare har det oppblåsbare underlaget med seg, men har en reserveløsning når det punkterer.2 poeng
-
Det viktigste av alt, er å lære seg brenneren før turen starter. Gjerne tenne den 2-3 ganger hver kveld i en uke. Skru den i deler, bli kjent med den. Er det en ny brenner, er det ofte produksjonsrester i di. Brenn i en time på full guffe, rens den så. Da unngår du mye oppstartsproblemer. Forvarming med rødsprit gjerne målt opp med en sprøyte på 2.5 ml gir deg veldig god kontroll - med lave forvarmingsflammer. Hvilke brenner har du? Hvilke vidde skal du på? Du skriver at du tenkte å bruke greiner, men på høyfjellet er det ikke noe greiner normal. Skal du ikke på høyfjellet - er det 3 ting som er viktig, en bra brenner, godt liggeunderlag og en god sovepose. Resten er helt underordnet hvis været er OK etter min mening.
2 poeng
-
Overnattingstur til Øyungen med en kollega i helgen. Relativt folksomt rundt vannet men det må man vel regne med. Litt sol fikk vi også.
2 poeng
-
Har brukt tida mellom jul og nyttår til å farte land og strand rundt og treffe turfolk Rent trivelig har det vært .. Først en tur til Øyungshytta med @Elisabethsk ordentlig trivelig og sprett ny hytte på Hedmarksvidda med enerom og greier. Gode madrasser hadde de klart å få inn der også, i motsetning til veldig mange andre steder jeg har vært. Litt dårlig skiføre, men fikk da unnagjort en liten tur. Så gikk turen videre til Valdresflya hvor tur med @Tessatroll @graham og @Sig Man stod på planen, opprinnelig var planen å gå inn til Sandbakkbue for nyttårsfeiring der. Men planer er til for å endres og nyttårsværet i fjellet var nå meldt til vindfullt og bare så som så .. for å være sikre på å rekke jobb tirsdagen ble det teltnatt ved Heimdalsmunnen (har nå startet på prosjektet #nasjonaleturistvegerpåski jeg også) deretter relokalisering til hytte i Rennebu. Fin tur og et par netter i telt ble det nå likevel, og nyttårsfeiring på hytte er slett ikke dumt selv om markeringen av nyttår vel egentlig ikke bestod av så mye annet enn å rette opp stolryggen på lenestolen når vi passerte midnatt .. yr.no hadde forøvrig rett denne gangen ang. vind og snø og slikt, Dovrefjell var stengt og det gikk relativt pent for seg nedover RV3 på vei hjem tirsdag. Godt nytt år folkens!
2 poeng
-
Mitt tips er å kjøpe en så lang silkysag som du er komfortabel med å bære med deg... Har selv en med 21 cm og 50 cm blad, og det er vel den lengste jeg som oftest tar med selv om den er grusomt stor og veier omtrent en kilo. Men så spiser den trær til frokost, middag og lunsj, så jeg synes det er verdt det... Hva med denne saga, da? Fortsatt liten nok til å putte i en dagstursekk, men likevel litt større, og mer effektiv enn de minste...1 poeng
-
Jeg har skrevet litt om nattens overnattingstur på bloggen min: http://sandbakken.blog/2019/01/13/andre-forsok/1 poeng
-
Takk skal du ha Martin.m, det var hyggelig å høre! Ja vi må respektere de Nasjonalparkene vi har å bruke de med respekt og ift lover og regler som finnes for å verne de.1 poeng
-
Takk skal du ha Raymond, det var hyggelig å høre 😀 En liten trøst på veien 😂1 poeng
-
Den buesaga fra Fiskars er grei å ha i sekken, synes jeg: https://www.bauhaus.no/fiskars-buesag-21.html?ds_rl=1245007&ds_rl=1250838&gclid=CjwKCAiA4OvhBRAjEiwAU2FoJdJ7swBNUPmoZg9_mmEMl4t8sqUX01Fe-sCrx9evh2S0VvkDaRTzRxoCrmMQAvD_BwE&gclsrc=aw.ds I tillegg til øks er den overkommelig (575gr.) for min del. Fiskars leverer også reserveblad til denne1 poeng
-
Jeg har en Silky GOMBOY 121-21 210mm Medium Teeth Folding Hand Saw og den har hvert fall i de 2, snart 3 årene jeg har hatt den vært helt rå. Sager som bare juling både på grønn og tørr ved og trær.1 poeng
-
Ny tur!1 poeng
-
Reinskinn er ikke nødvendig, men du verden så deilig det er å ligge på! Anbefales på det varmeste - bokstavelig talt . Tykke skumunderlag type Bamse er helt OK. Oppblåsbare underlag holder jeg meg unna, når (ikke hvis) de punkterer har du et problem. Kan også nevnes at Mr. Monsen heller ikke liker dem, nettopp pga. at de punkterer. Hvis du kjøper reinskinn må du passe på det er tørket, ikke garvet. Rettere sagt: Hvis det er garvet må det være impregnert så det tåler fukt. De skinnene XXL selger er impregnert. Fordelen med garvet skinn er at det er mykere enn et tørket skinn. Skjær vekk ørene og skinnbitene som har gått nedover låret på dyret, slik at du får et rektangulært skinn i passe bredde, da blir det merkbart lettere.1 poeng
-
Støtter forslaget ovenfor om skumunderlag. Kombinert med exped burde det bli bra. Jeg bruker reinsdyrskinn fordi jeg synes det er veldig deilig å ha på vinterstid. Men jeg anser det ikke som en nødvendighet.1 poeng
-
Takk for hyggelig og oppmuntrende hilsen fra deg som vet hva dette dreier seg om.1 poeng
-
Åh tusen tusen takk for svar!! Nå fikk jeg svar på hvorfor ikke to av mine telt i alle fall ikke duger. Da MÅ jeg nok ha et nytt telt tenker jeg. Jeg hadde tenkt å lage meg snøplugger av greiner fra trær (ja, hvor ellers kommer greiner fra liksom). Da skal jeg sjekke ut det teltet du nevner. Tusen takk for svar igjen. Det er ALLTID noen som kan mye her inne!1 poeng
-
Det er også en fin tid til å leke inne med stilleben, ymse belysning, macro osv... Inspirasjon: Grandpa`s Kettle by Espen Ørud, on Flickr Fork by Espen Ørud, on Flickr A little more wine on the side by Espen Ørud, on Flickr1 poeng
-
Teltet som du linker til har en hyggelig pris. Og om du ikke vet om dette er noe du kommer til å bruke mye tid på så kan det være et greit telt å starte med. Når det kommer til telt så har vi alle forskjellige preferanser. Noen vil ha mye plass, noen vil ha då lett som mulig telt, noen veldig robuste telt. Her er det masse variasjoner avhengig av hvem du spør. Det er ingen problem å gå med et telt som veier 3 kg, jeg hadde et telt som veide litt mere enn det (helsport reinsfjell 2 pro) på en 2 ukers vandretur på hardangervidda i fjor. Jeg valgte det teltet fordi det skulle være boligen min i 2 uker samtidig som jeg ville ha et robust telt som ville tåle det av vær som kunne komme min vei.1 poeng
-
I tillegg legges det ut telt i outleten til Helsport som man kan kjøpe til reduserte priser... Kan være greit å titte innom der en gang i blant og sjekke hva som evt. er lagt ut, for mange av dem forsvinner ganske raskt...1 poeng
-
Ullnetting. Livet før og etter elles mange gode råd over her. Eit prinsipp er å tenke varmekonservering, framfor å skulle opparbeide den gang på gang. Altså kle på deg ved pause FØR du frys osv. Om du skulle bli kald er det likevel råd å hente. Springmarsj rundt teltet før du legg deg (å legge kald kropp i kald sovepose er nesten som å legge ei kald Pølse i en kald thermos og forvente den blir varm). Varmeflaske hjelper deg å varme opp posen. Tynne sokkar eller generelt tynn bekledning i posen gjer at du, føresett at du er varm og god når du legg deg, fortare varmar opp posen, evt ved hjelp av varmeflaske. Når pose er varm, gjer tynn ull/sokk/bekledning at du ikkje isolerer ute varmen. Så framfor å tenke masse tøy i posen å kle av etterkvart som sveitt, kan det mange ganger vere lurt å tenke omvendt. Litt mindre tøy, få hjelp av ei flaske om du ikkje heilt greier varme opp posen med kroppsvarmen din, og evt spe på med fleire tynne lag der det trengs (typisk pulspunkt). Knevarmerar, pulsvanter, balaclava, noko ekstra under rompa (varmeskjørt/varmejakka til dømes), ekstra fotpose på bein (glid att varmejakka og stapp føttene inn i den) osvosv1 poeng
-
10 tips til en vellykket tur med barna Mine beste ideer Her har jeg samlet mine beste ideer til hva man kan gjøre for at turen blir vellykket sammen med barna. På de mange turer med barna har jeg lært en helt ny måte å være på tur. Før jeg fikk barn var jeg opptatt av å gå langt og få noen mil i beina. Barna er mer opptatt av hva der er mellom A og B og jeg har måtte lærer meg å senke tempoet. Barna er gode til å være i nuet og oppdager ofte mye spennende på deres vei. Et grunnprinsipp er å fokusere mindre på antall kilometer og mer på antall timer vi er ute. Tips nr. 1 Komme seg av sted i en fart Det kan noen gange være et tiltak å komme seg av sted. Derfor har jeg alltid en ferdigpakket dagstursekk klar. Det siste jeg gjør når jeg kommer hjem fra tur er å gjøre sekken klar for neste tur. Det eneste jeg da mangler er mat og drikke før vi er avsted igjen. Dette har jeg i sekken: Sitteunderlag Førstehjelppakke Fyrstikker + tennbriketter Knive til barna Sporboka, mineralboka og plantebok Kikkert Kamera Drikkeflaske Forstørrelsesglass Sejlgarn, 10 m tykt tau Lykt Bålkjedel Fryseposer (til å samle ting i) Kart og kompass Liten sag Øks Små esker til å samle insekter i kopp, tallerken og bestikk Tips nr. 2 10 fingrer Når vi er ute på tur spør ofte barna når vi er fremme og hvor lang der er igjen? Da kan man forklarer det på en enkelt måte som de lett forstår. Jeg deler inn dagsetappen i ti fingrer og så kan jeg for eksempel si «nå har vi gått 5 fingrer» altså er vi halvveis. Tips nr. 3 La barna få bryne seg Jeg prøver og la barna få gjøre mange av oppgavene på turen. Det er klart at alt går mye hurtigere hvis jeg gjør det selv og det kan være fristene og blande seg, men du verden som de vokser når de selv klarer det. Her er eksempel på oppgaver de kan lære seg. Orientere med kart og kompass Fyrer opp bål Lage mat på bål eller primus Sanke ved og felle trær Sette opp telt, hengekøyer og gapahuk Hugge ved med øks Tips nr. 4 Sove godt og varmt gjennom vinternatten Vinterstid bruker vi 2 tresesongers soveposer til barna av typen Helsport Alta 170cm. Med lue og «hals» holder du deg god og varm gjennom hele natten Pass på å ikke ha for mye klær på, da blir du bare svett og kald. Ett sett ullundertøy er passende på høsten og et sett med ull og fleece på vinteren. Hell varmt vann (ikke kokende) på en metalflaske med skrulokk og ta med ned i soveposen, den vil hjelpe til med å holde deg varm. Hvis du bare har et tynt liggeunderlag kan du legge dine klær under hoften og ryggen, det hjelper på komforten. Hvis du sover lett om natten og ikke er vant med å sove ute, kan det være godt å ha med ørepropper. Tips nr. 5 Overraskelse På overnatting har vi alltid med en overraskelse eller to. Det kan for eksempel være: ballonger, stjerneskudd, fakler, kinderegg, sjokolade, såpebobler eller et spill. Her er det bar fantasien som setter grenser. Tips nr.5 Wallkie talkie I fjor kjøpte jeg 2 radioer. Da kan barna dra ut på egne turer og jeg kan holde kontakt med dem. Thomas på 6 år sov ute alene i 27 minus. Da hadde vi god kontakt med han underveis på turen hans. På ski er ofte storebror Martin litt hurtigere end tvillingene. Så da suser han av gårder alene og jeg kan kalde han opp når vi skal samles til lunsj. Tips nr.6 Vannlek med en ekstra vri Vann er definitivt barnas element og de elsker å plaske i vanndammer. Da bruker jeg å tape rundt beina med sølvtape og vupti da har barna vaders. Gjett om det er populært! Tips nr.7 Naturfotograf La barna stå for fotografering. Dere kan eventuelt kjøpe et vanntett kamera som tåler en støyt. De fleste merker har spesielle barnekameraer som er enkle i bruk. Når dere kommer hjem fra turen kan dere printe ut bildene og bruke dem i barnas turdagbok. Tips nr.8 Ha med venner Vi har hatt stor glede av å ha med barnas venner og det er stor stas og dele opplevelsene sammen. Noen gange har vi også vært flere familier avsted, det er utrolig hyggelig og sitte så mange rundt bålet på kvelden. Tips nr. 9 Faktabøker Vi har alltid med faktabøker på tur. for det hender ofte at vi undre oss sammen over et eller annet og da kan barna selv finne svar i bøkene. Vi lærer hele tiden noe nytt. Tips nr.10 Fra stua til villmarka med barna i 4 trinn. Lyst å prøve krefter med villmarka sammen med barna. Her er 4 trinn som kan hjelpe dere av sted på en fin måte for store og små. Trinn 1: Dere lister dere rundt i huset på jakt med en pinne i hånden. Dere skyter en pute, flår av skinnet, og slår leir i stuen med telt og sovepose. Bål kan lages med et par sykkellykter og litt ved. Trinn 2: Dere drar igjen på jakt, men denne gang er det ute i hagen. Dere slår opp telt, tenner grillen eller bålet, og steiker pølsedyret dere har fanget. Gjett om barna synes det er gøy!? Trinn 3: Nå bruker dere erfaringer fra trinn 1 og 2 til å pakke bilen med alt dere trenger, og kjører til en fin plass i skogen. Her setter dere opp leiren. Det gir trygghet og være i nærheten av bilen, og det er enkelt å pakke når man ikke skal bære så langt. Hvis dere har glemt noe, kan dere lett kjøre en tur hjem. Trinn 4: Med all erfaring fra tidligere trinn er dere nå klare for «villmarka». Pakk sekkene og dra til en plass dere kjenner fra før. Disse trinnene gir både barn og voksne en god trygghet og mestringsfølelse. Det gjelder å starte langsomt, og heller øke i takt med de erfaringer dere får underveis. I denne filmen "vinterskogen kaller" for du gode tips og ideer til vintertur med barn. Se den gjerne sammen barna så også de kan bli inspirert
1 poeng
-
På veg rundt bildevatnet på sotra. 3.5°C og småregn. Utsikt austover retning bildøy og bergen edit: I sørenden:
1 poeng
-
Bitteliten nyttårstur i dag, til masten på Falkhetta like ovenfor Rørvik i det som enn så lenge er Vikna kommune (Link). Gikk marka fra Øvergården, og tok veien tilbake. Skikkelig kraftig nordavind, det var noen ungdommer som lekte seg med å legge seg på skrå i lufta mot vinden. Selv merket jeg at kinnene flagret hver gang jeg åpnet kjeften for å puste og at det var vanskelig å holde balansen - og det sees nok tydelig av bildene også, skarpe er de ikke Hadde faktisk blå himmel over meg store deler av turen, men siste bildet - tott mot nord - viser at nye byger er på vei over et skumhvitt hav, så da satte jeg kursen nedover igjen. En flott liten tur, jeg føler meg alltid oppfrisket etter en tur ut i ruskevær - og så fikk jeg ønsket godt nytt år til overraskende mange som hadde tatt samme turen
1 poeng
-
JIPPI!! Feirer at jeg har passert 40 000 høydemeter i år Da ble det et lite indianerbål med 4x bamsemums, mandarin og te.
1 poeng
-
3 dager med nærturer og is i fokus ila romjula. Noen bilder fra kveldens tur nedenfor. 😊 @Gittiamo syntes det var nok løs is fra oven og ville opp selv. 😅 Siste tur for å plukke ned isskruer og andre sikringer.
1 poeng
-
Kjapp tradisjonsrik ribbebrenner-tur til Valøytind ytterst på Ytre Vikna i formiddag: Fikk litt regn idet jeg nådde toppen, og heiv på den lette skalljakka over vindjakken. Da kulingen begynte å piske meg med hagl, tok jeg det som et tegn på at det var tid for å gå ned igjen. Ikke lange turen - jeg så ikke på klokken, men det tok neppe mer enn tre kvarter til sammen. Da er ustadig vær ikke så nøye, og det er uasnett deilig å komme seg ut og lufte vekk litt julematos Og det er min topp nr 10 på RIL Fjelltrimmen 2018
1 poeng
-
Ikke akkurat i dag, ei heller i går, men legger ut en liten collage av turbilder fra Tenerife hvor vi tilbragte første halvdel av desember. En flott tur-øy for de som ikke orker å ligge på en solseng hele ferien. Bildene er fra Barranco del Infierno, Teide, Montana de los Brezos og Los Gigantes.
1 poeng
-
I går var det 2-3 uker siden jeg var på tur, så måtte ha meg en tur. Det ble i Maridalsalpene: fra Vaggestein opp til Mellomkollen, videre til Tømte gård, forbi Tømtehytta og ned til Vaggestein. Rundt tjue centimeter snø, temperatur rundt null, drypping fra trærne. Var ute i tre timer, møtte bare fire personer / to turfølger. Utsikten fra Mellomkollen var kanskje mer imponerende enn selve turen. Fra Mellomkollen, Oslofjorden i det fjerne:
1 poeng
-
En rask tur utover fra Rørvik til hytta ved Langvatnet i Vikna, nesten blitt en juletradisjon: Det var isete i stien, men jeg gadd ikke stoppe for å ta på broddene som lå i sekken - så dermed falt jeg selvsagt så lang jeg var. Tok derfor en stopp like etterpå, ved "Einarhytta", og satte på noen Grivel-brodder som jeg aldri har prøvd før. Grove saker som funket knall - eneste aberet er at de er litt tunge. Så ble det en tur opp på Vattatua, videre til gapahuken i Bardalen (der jeg skrev meg inn i boken), før ferden gikk videre til hytta ved Langvatnet. Skikkelig flott og tykk is jeg gikk på det siste stykket - det var vel -8°C i natt, og fortsatt rundt -6°C da jeg ankom ved lunsjtider. Fyrte opp i både kjøkkenovnen, og peisovnen på stua, temperaturen kom raskt over på plussiden, og kaffen var nytrukket da jeg satte meg ned for å skrive litt i hytteboken. Der avsluttet jeg skriveriene på samme vis som jeg gjør her: God jul!
1 poeng
-
Det har vært et nydelig turvær de siste dagene, og jeg har daglig fått en fin dose med frisk luft. På mandag var jeg på Trælneshatten og skiftet turbok. 567 meter på skrå oppover i snø og is var tungt, men alltid godt når det er gjort. 2800 som har skrevet seg inn i boka her i år. På Tirsdag var jeg på en isdekket Torghatten som den første siden det kom is/snø. Til venstre i dette bildet ser vi fjellet jeg var på dagen før. Til høyre ses Sømnas høyeste fjell Lysingen, som vi vurderer å ta en tur opp på en gang - ikke sant @graham Det er flott utsikt oppover fjellryggen her, men mye is i stien Isen ligger løst over stien/fjellet, så jeg må være svært nøye med hvert et steg oppover her. Jeg er kjent med hver en knaus opover, så det er ikke noe stort problem, men usikker på om det anbefales for alle.
1 poeng
-
I serien "Fruktspising på toppene" har vi kommet til episode 2: "Pære på Olsokfjellet" Det lå forresten en del appelsinskall der, som jeg plukket opp og tok med ned - mange vil nok mene at slikt raskt blir kompostert, men skall fra sitrusfrukter tar faktisk en halv evighet å bryte ned, og det ser jo ekstra "søplete" ut pga fargen. Grav ned, brenn opp eller ta med hjem. Ellers en fin liten tur med sol og medvind på turen opp, og motvind fra nord med litt regn/sludd på turen ned.
1 poeng
-
Hadde ikke tid til en skikkelig tur men måtte ut i den fine nysnøen, så da ble det ei natt i køya i skogen som ligger ganske nærme huset vårt. Nå nyter jeg morgenkaffen.
1 poeng
-
Tilbragte en uke på en liten "off the grid" hytte i svinndal skogene. Mye flott natur og veldig artig å se været skifte fra grønt til hvit på under 2 dager. Fikk testet alkohol brennerne også, kjøpt vs hjemmelaget. Konklusjonen er at den kjøpte fungerte bedre i praksis, da det var lettere å fylle på sprit og antenne. Den hjemmelagde slet litt med å bli varm nok til å antenne skikkelig, men ble flotte flammer etter litt tid. Litt suppe og reinpølse var en helt innafor frokost / lunsj etter en tung gange1 poeng
-
Tur i Dividalen i Troms, fra torsdag til lørdag. Lite sny, men akkurat nok til å få et par treningsturer med hundene. Varierende temperatur, fra -6 til +3. Et område som en bare blir enda mer glad i.
1 poeng
.thumb.jpg.d656d8c8633884a1a540f98dc0b51a1b.jpg)
.jpg.b257be310135ebb690e6b1c710781153.jpg)
.jpg.ffbdb153a7b2527d3b77b727cc82caf5.jpg)
.jpg.02ccba456816b0cf22e50a2662a60774.jpg)
.JPG.bebd15c57f4ccef9472f7a9e50006253.JPG)
.JPG.fac56f91ebcfacd649284dbbbeb99ef0.JPG)
.JPG.1c085994ed8e13cc7320c506df254838.JPG)
.thumb.png.67ea3183f116c3089f1bfa0badf7c2aa.png)
.JPG.605d0b4b2c7108b364fbacbedba3807c.JPG)
.JPG.307a36a013a85d94f704ea952ad98157.JPG)
.jpg.160c4fc400bdcb04f08f579b8421f45b.jpg)
.JPG.4378180201ae3eefcd8189caefbf84a9.JPG)
.jpg.3b0410e53bbd52735874dc8c18edacf9.jpg)
.jpg.cf16e424dfe457369cc8fb6823d64327.jpg)
.JPG.b57d6f724fdb0a237d0cf253ed5c7bdb.JPG)
.JPG.23061406d3e6419914c581e9792a2ab6.JPG)
.JPG.5cdb59225ff311714ed317f16ba37810.JPG)
.jpg.d46f7ff2abd8d3dec38aa1d7a24388a0.jpg)
.jpg.41110dc89185b91fc794fc18c91774be.jpg)
.jpg.46b24f03b6eb2b172111d36552eee3ce.jpg)
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00