Vinnerliste

"Skal du på ekspedisjon eller?" Det tok et par sekunder før jeg skjønte at det var meg han snakket til. Jeg hadde akkurat peset meg inn på toget med en fullpakket storsekk og en minst like stor dufflebag. Det var nok den drøye oppakning karen på toget hadde lagt merke til, og som seg hør og bør slått fast at med en så stor sekk skulle jeg på langtur. "Neida, skal bare på en helgetur" svarte jeg med et forsiktig smil. Planen var å ta toget helt til Steinkjer, der jeg hadde en avtale med Jarle om en skikkelig fisketur på fjellet. Men for å ta det hele fra begynnelsen. Jarle som jeg har vært på flere turer med siste åra har nå av alle ting flyttet til Steinkjer, der han har blitt student. Titt og ofte har han sendt meldinger om spennende turmuligheter og storfisk, dermed måtte det bli en tur nordover til "det forjettede land". Dette viste seg å koste en del i form av reisetid, for å si det mildt. Bare togturen til Steinkjer tok nærmere åtte timer, og da jeg endelig var fremme ventet et par timer til med kjøring nordover før vi kunne parkere bilen og spenne på oss skia. Da hadde klokka blitt ca 06.00 på morgenen, søvn er oppskrytt. Det var i hvert fall det Jarle prøvde å overbevise meg til å tro da jeg spente på meg skia i halvveis i koma. Klar for tur til det forjettede land. Kulda hadde virkelig meldt seg denne natten og hadde lagt seg som et lokk over terrenget. Vi hadde nesten ingen sikt, grunnet en kuldedis/tåke som var så tett at vi ikke så annet en hvitt og atter hvitt rundt oss. Det var meldt nærmere 25 minusgrader og det kjentes som at det stemte bra, alt frøs til is. Det la seg et tynt islag på skalljakka, sekken, speilrefleksen og barten, for de som har sånt. Vi befant oss nå midt på det islagte vatnet som var turens mål. Bare tanken på at under isen her svømte det rundt både røye og ørret i kilosklassen, gjorde at pulsen steg noen hakk mens den velkjente fiskefeberskjelven satte inn. Dermed ble det boret et par hull i isen sporenstreks, å finne leirplass fikk vente noen timer til. Dagslyset var på vei og vi ønsket å utnytte lyset til å få fisket mest mulig. Dette var i følge oss selv en fryktelig god plan i teorien, men i praksis førte det ikke til den store fangsten. Men men, uansett var det en flott å sitte her på isen i bitende kulde og bare nyte stillheten som en sjelden gang ble avbrutt av rypekakling fra land og Jarle som med med jevne mellomrom ropte ut "Der var han så vidt bortpå å lukta på agnet!". Til tross for at det bryter med de fleste fysiske lover er det er faktisk mulig å kjenne når fisken lukter på agnet, bare så du vet det. Dårlig med sikt denne natten. Det la seg et tynt islagt på det meste av utstyr, Så var endelig fiskingen i gang. Is i barten. Etter en del fisking fikk jeg skikkelig frosten i meg og måtte komme meg i bevegelse. Det hadde lettet opp en del og sikten var betraktelig bedre. Jarle pekte mot land der vi skulle etablere leir. Her kunne han fortelle at han hadde sett jervespor på en av sine turer hit sist vinter. Nå så vi ikke andre spor enn fra fjellrypa som tydeligvis likte seg godt her oppe. Etter en drøy time var teltet oppe og jeg hadde gravd ei solid kuldegrop i forteltet. Nå var det bare å fyre opp multifuelbrenneren og få i seg noe varmt. Etter hvert kom også Jarle tuslende, han hadde blitt igjen for å fiske mer da jeg satt kursen mot land. Den mannen blir aldri lei. Nå fikk også han slått opp teltet, og akkurat i det det ble mørkt kunne vi fyre opp et lite bål og diske opp med svenske kjøttboller av type Fjordland. Kanskje ikke en kulinarisk opplevelse i det siviliserte liv, men der og da kunne det nesten ikke bli bedre. Etter et såpass solid måltid tok det ikke lang tid før begge gikk rett i koma. Kanskje ikke søvn er så oppskrytt likevel? Teltet er oppe. Ei kuldegrop gir god plass til å fyre primus i forteltet. Teltet til Jarle. En liten kveldstur på isen for å sjekke pilkestikkene. En kopp med noe varmt å drikke før jeg skulle krype i posen. Planen var at vi skulle opp seks på morgenen, for det skulle visst være den beste bittperioden i løpet av døgnet her oppe. Sånn ble det ikke. Da jeg stakk trynet ut av dunposen, var klokka allerede 0900. Jeg kunne høre at Jarle fortsatt lå å purka i sitt telt, den snorkinga kan flytte fjell. Jeg gadd ikke å stresse, og lå en drøy time og sprengfyrte primusen mens jeg supet kaffi og kunne nyte at teltet fikk en behagelig lunk. Ganske utrolig hvor kjapt MSR-brenneren får varmet opp teltet. Da klokken var nærmere 11.00 stakk snorkekongen trynet ut av teltåpningen. Ca to min etter var han ute av teltet og fullt påkledd. "Drit i frokost, no skal det fiskes" var det siste ha sa før han stormet ut på isen klar for å lure storrøya. I dag var fiskelykken betraktelig bedre, og i løpet av dagen fikk undertegnede dra to halvkilosfisker opp på land. Kanskje ikke så store som vi hadde håpet på, men fisk er da for fanken fisk, og da er det ikke lov å klage. Typisk nok da røya hadde begynt å bite måtte vi pakke sammen og ta turen tilbake til bilen. Vi hadde et strengt tidsskjema som måtte følges hvis jeg skulle rekke toget tilbake sørover. Til tross for kort tid, fikk jeg mer enn nok bekreftet at Jarle ikke hadde overdrevet når han snakket om turmulighetene her oppe. Mektige fjell, bitende kulde og (angivelig) smellfeit røye. Det blir ikke så mye bedre enn det. Jeg kommer nok tilbake Jarle! En rolig start på dagen med kaffi og fyring i teltet. God plass i tremannsteltet. Det er lov med luksus på tur. Klar for ny fiskeøkt. Fast fisk. En god del bedre sikt denne dagen. Det ble en lang reise i løpet av kort tid for å få til denne turen, men alt i alt var det absolutt verdt det. For noen områder de har der oppe i Trøndelagen, det frister til gjentagelse. Når det gjelder turåret 2018 har jeg oppnådd målet med minst ei utenatt hver eneste måned gjennom hele året. Skal jeg være litt streng med meg selv, så er vel natten i hytte på Septemberturen kanskje ikke helt innafor. Men som dere vet er jeg er en mann uten prinsipper, og det gikk derfor veldig fint å godkjenne det som en utenatt, under litt tvil da. Å sette seg et sånt mål har vært såpass vellykket at jeg vurderer sterkt å gjøre akkurat samme opplegget det kommende året også. Minst en utenatt hver eneste måned i 2019, og da er det ikke godkjent med hytte. Eller kanskje om været er skikkelig, skikkelig dårlig. Jeg er jo tross alt ingen regelrytter, godt nyttår! Se hele artikkelen

Klippekort til meg og barna på Klatreverket for inneklatring frem mot våren, 6 skrukarabinere (alltid short på det av en eller annen grunn..), 6 wire-gate karabinere for fornying av kamkiler, og noen 10 og 13 cm isskruer for tynn is. (Med det været som et nå så trengs korte isskruer for klatring. 😕) ..da sier oppdatert budsjett havregryn og klatring fremmover, satser på at det slår bra ut på toppturformen i mai ca. 😂

Bitteliten nyttårstur i dag, til masten på Falkhetta like ovenfor Rørvik i det som enn så lenge er Vikna kommune (Link). Gikk marka fra Øvergården, og tok veien tilbake. Skikkelig kraftig nordavind, det var noen ungdommer som lekte seg med å legge seg på skrå i lufta mot vinden. Selv merket jeg at kinnene flagret hver gang jeg åpnet kjeften for å puste og at det var vanskelig å holde balansen - og det sees nok tydelig av bildene også, skarpe er de ikke Hadde faktisk blå himmel over meg store deler av turen, men siste bildet - tott mot nord - viser at nye byger er på vei over et skumhvitt hav, så da satte jeg kursen nedover igjen. En flott liten tur, jeg føler meg alltid oppfrisket etter en tur ut i ruskevær - og så fikk jeg ønsket godt nytt år til overraskende mange som hadde tatt samme turen

Fikk "Hemmelige hytter" i julegave og dette var ett tema jeg ikke visste at jeg hadde interesse for. Det var en meget fascinerende bok og lettlest med masse bilder. Svigerfar bladde fort igjennom boken å gjenkjente en av hyttene, så nå skal jeg selv begynne å se etter spor av hytter når jeg går tur i utmarka.

JIPPI!! Feirer at jeg har passert 40 000 høydemeter i år Da ble det et lite indianerbål med 4x bamsemums, mandarin og te.

3 dager med nærturer og is i fokus ila romjula. Noen bilder fra kveldens tur nedenfor. 😊 @Gittiamo syntes det var nok løs is fra oven og ville opp selv. 😅 Siste tur for å plukke ned isskruer og andre sikringer.

Den vanlige vinterturen. Lørdag er turdag, selv om det den siste tiden helst har blitt korte turer. Denne lørdagen var jeg i utgangspunktet klar for en litt lengre tur. Værmeldingen var ikke helt patent, men det skulle bli sånn noenlunde vær. Litt regn, litt vind, litt sol. Det var på fredag.... Lørdagsmorgen hadde Yr ombestemt seg og stillet med regn og lite sol. På fredag var planen en tur rundt Lifjellet. Sist jeg tok denne turen gikk det nesten galt. Med noenlunde bra vær var jeg sikker på å komme rundt i god form. Med regn var jeg skeptisk. Avgjørelsen på lørdags morgen var vanskelig. Prokastinering på fint. Hvilke alternativer fantes, eller skulle jeg hive meg på den planlagte turen. Et uhell forrige gang gir ikke automatisk uhell neste gang. Turen rundt Lifjell er 9 kilometer og en god del høydemeter. På en god dag i ungdommen, da jeg var rundt 60, kom jeg rundt på to timer. De siste turene, med vond fot, har jeg brukt mer enn tre timer. Med den formen jeg har nå, så er dette nesten en «langtur». Skulle jeg på tross av været ta turen? Regn og nedbør har jeg hatt å¨denne turen mange ganger. Det blir sleit og glatt, men det har det også vært noen ganger tidligere. På Dale var det en del biler. Det kom en kar som også ville på tur. Han ville opp mot Resasteinen på grunn av «henget» langs fjorden. Der kunne det være glatt. Det var det siste jeg så av andre turgjengere før jeg sto på toppen. For egen del unngår jeg «henget» ved å gå stien nede langs sjøen til Revesdal. Det var ikke så glatt på berg og stein som det av og til pleier å være. Det kan henge sammen med alger eller planter som forsvinner om vinteren. I alle fall så gikk det greit, selv om jeg fortsatt var forsiktig med hvor jeg satte foten. Selv om det gikk rolig – i forhold til «gamle dager», så kunne jeg kjenne at bakken opp mot toppen var blitt brattere. Det ble syre i beina. Som vanlig forsvant syra etter en stund og det var bare «tungt». Helt som normalt. Folkene på toppen satt i le og tok en pause. De hadde kommet opp fra Dale og ville antakelig tilbake samme veien. En dårlig rygg gjorde langturer vanskelig. Det var en stund siden jeg hadde tatt turen i regnvær. Siden jeg kan velge turdagene, prøver jeg å unngå regn. Det er selvsagt helt greit å gå tur i regn. Det blir, etter et par timer, vått – fra innerst til ytterst. Normalt vil gore-texen holde meg tørr på beina, men med gamle sko, blir jeg våt der også. Regnet stoppet etter en stund. Inne i skogen gjør ikke det store forskjellen. Det drypper fra greiner og buskene er fulle av vann. Som alltid, glemmer jeg det ubehagelige, og kjenner bare gleden ved å være på tur. Av en eller annen grunn pleier jeg å få det verste været på toppen, uten noen form for ly bar busker eller stein. Denne gangen oppførte været seg mot normalt, og jeg hadde fint vær øverst. Jeg kunne til og med hive av jakken. Nesten ned ved bilen, kom det på ny regn. Jeg burde ha tatt på jakken, men var så pass våt at det ikke gjorde store forskjellen. Jeg kom til bilen og kunne vri klærene. Les hele artikkelen

Kjapp tradisjonsrik ribbebrenner-tur til Valøytind ytterst på Ytre Vikna i formiddag: Fikk litt regn idet jeg nådde toppen, og heiv på den lette skalljakka over vindjakken. Da kulingen begynte å piske meg med hagl, tok jeg det som et tegn på at det var tid for å gå ned igjen. Ikke lange turen - jeg så ikke på klokken, men det tok neppe mer enn tre kvarter til sammen. Da er ustadig vær ikke så nøye, og det er uasnett deilig å komme seg ut og lufte vekk litt julematos Og det er min topp nr 10 på RIL Fjelltrimmen 2018

Advarsel: dette er en lang tekst, og en kortere versjon av turrapporten har vært trykket i Jakt og Fiske #10 2018. Rapporten beskriver turen jeg gikk i sommer fra Slettnes fyr ved Gamvik til Lakselv. Denne turen var min første lengre tur med lett sekk (nesten komplett pakkeliste her: Finnmark 2018), turen var også en liten test før vinterens ~1000km lange tur langs Te Araroa stien på Sørøya på New Zealand. Avgårde (søndag og mandag) Endelig avgårde! Det er søndag 15. juli og klokka er blitt nesten ti om kvelden. I Tromsø er det overskyet og litt regn i lufta når vi endelig kommer oss avgårde. En drøy halvtime senere Lander vi i Hasvik (Sørøya), deretter går ferden til Hammerfest og Honningsvåg. Jo lenger nord vi kommer finere blir været og jo bredere smiler jeg. Jeg tenker på turen som ligger foran meg hva jeg kommer til å oppleve. Tankene går til gode minner fra tidligere turer i områder jeg skal passere igjennom, og jeg tenker på om bena kommer til å tåle over 25 km i terreng hver dag, og om det (nye) lette utstyret kommer til fungere som det skal. Jeg er særlig spent på om det nye enkelduks teltet (Zpacks link her) holder mål, og hvordan det blir å gå med sekk i krunglete terreng, uten sti, i lette joggesko. Det siste året har jeg tenkt mye på denne turen, og hvor kult det er å gå i fjellet fra Slettnes fyr i Gamvik på Nordkinnhalvøya til Lakselv. En tur som kommer til å starte så langt nord man kommer på fastland i Europa, og så vende nesa sørover og vandre igjennom fantastiske fjellområder de neste ti dagene. En god del av turen er i områder jeg har gått i før, men det er også nye spennende områder -- og ikke minst fiskevann som jeg gleder meg stort til å få oppleve. Drømmen er i gang, og mellom Honningsvåg og Mehamn ligger Barentshavet speilblankt, og rett i Nord henger sola lavt over havet. Når vi stiger av flyet i Mehamn kommer jeg i prat med en hyggelig dame og en eldre kar som møter henne på flyplassen (tror hun er datteren hans og at hun er hjemme på sommerbesøk). Jeg forteller litt om turen min og at jeg planlegger å kjøpe inn mat i Mehamn før turen starter, de ser litt skeptisk på den lille sekken min og sier noe om at det er en veldig lang tur. Jeg treffer dem igjen på parkeringsplassen utenfor, og de spør om jeg har mat og om jeg skal sove på hotellet, og om jeg har mat? Jeg svarer at jeg skal finne en plass å slå opp teltet og at jeg klarer meg fint. Tror kanskje at de syntes litt synn på meg, for de spør om jeg skal bli med dem hjem hvor jeg både kan få mat og en varm seng å sove i! Jeg smiler og takker høflig nei til tilbudet, etterpå angrer jeg, for det var veldig hyggelige folk -- typisk Finnmarkinger, varme, snille og gjestfrie. Og det hadde vært hyggelig å bli kjent med dem. Istedenfor tar jeg en rask kikk på kartet før jeg rusler opp til et lite vann som ligger ca. 1 km fra bebyggelsen, slår opp teltet og legger meg til å sove. Nest morgen rusler jeg ned til Mehamn og kjøper tørrmat, flytende margarin, matolje og rødsprit. 7-8 kg mer i ekstra i sekken merkes godt. På bensinstasjonen overhører jeg at en svenske i bobil har tenkt seg til Gamvik, og jeg får haik! Det er et hyggelig svensk pensjonistpar som er på Finnmarksferie i bobil, de er veldig hyggelige og helt over seg over Norges kyst og ikke minst Finnmark; det går langsomt østover og rett som det er sier han: "Siw, se hvar vakkert det er!" (og jeg var ikke uenig) Nordkinn og D2 intervju (tirsdag) Jeg blir sluppet av ved Slettnes fyr, og jeg rusler ned til fyret. Det er ingen andre gjester i kafeen og jeg kjøper en kaffe og bestiller en vaffel, nå er jeg klar! Jeg lukker øynene og kjenner på forventningene til hva de neste dagene vil bringe av opplevelser. Blar i gjesteprotokollen og finner mitt eget og en god venns navn fra turen i 2013; gode minner! Jeg tekster også litt med journalist Ola Halvorsen i D2 (Dagens Næringsliv) som gjør en reportasje om Finnmark, han vil møte meg, og vi avtaler å møtes i Laggo neste ettermiddag/kveld. Damen i kafeen kommer med vaffelen, og jeg ber henne om å ta et bilde av en raring som nå skal på tur! Klokka er to, går ut og skrur på, tar noen bilder av fyret og vender så nesa sørover. De første kilometerne er flate og lette, men det går ikke lang tid før det blir mer ulendt, ikke bratt, men steinete. Steinur, 15kg i sekken og lette joggesko er ikke den beste kombinasjonen. Etter et par tre timer krysser jeg veien og fortsetter sørover på stien mot Risfjord. Etter noen kilometer svinger jeg vestover mot Sandfjord vassdraget, planen er å holde meg på østsiden av elva og å få med meg flere vann øst for Sandfjordelva, kanskje jeg også kan lure noen fete røyer til middag? Tidligere på dagen har det blåst og regnet litt, nå klarner det opp, stiler av og blir varmere. Jeg stopper ved et ett vann som ser lovende ut, spiser litt og prøver fiskelykken, uten resultat. Jeg slenger på meg sekken og fortsetter sørover. Det er blitt kveld og det går for smått sørover, hvis jeg ikke får opp farten er det bare å glemme å komme meg til Laggo i morgen ettermiddag. Jeg slipper meg derfor ned i dalen hvor jeg vet terrenget er lett å gå i. Det er lite vann i elva, men den virker fiskbar og det er også en del folk å se. Men siden jeg ikke har fiskekort er det uaktuelt å fiske, jeg gir gass opp til kulpen hvor fiskesona slutter. Klokka er ti, jeg er sulten som en ulv, lager mat og kikker på kartet. Jeg har nå gått et par og tyve kilometer og det er fortsatt et par mil igjen til Hopseidet. Planen var å overnatte noen få km fra Hopseidet og fortsette mot Laggo tidlig neste morgen. Er evig optimist og har (som vanlig) undervurdert både terrenget og avstanden på Nordkinn. Så selv om jeg har jobbet hardt er jeg allerede på etterskudd i forhold til min opprinnelige plan. Jeg har sett mye på kartet og telt kilometer, og etter mine beregninger er det 32-33 km fra Slettnes til Hopseidet, og planen er å gå nesten hele distansen den første dagen. Men terrenget er tyngre enn forventer, og øst for Sandfjordelva er det mye steinrøys og terreng på tvers av marsjrettingen, dessuten er det lengre enn antatt, for å nå Laggo neste ettermiddag burde jeg ha kommet meg lenger. Dessuten så tror jeg at steinrøysa fortsetter sør for Hopseidet, og at denne etappen vil bli et slit uten muligheter for fiske. Fristelsen blir for stor, jeg bestemmer meg for å gå til Hopseidet og haike til Ifjordfjellet, for å møte Ola der. På dem måten skaffer jeg meg også litt mer marginer og kommer ikke til å trenge å stresse for å nå flyet i Lakselv om ei drøy uke. Sandfjorddalen er vakker, terrenget er lett å gå i, så jeg setter fart sørover. Det er midnattsol og magisk stemning i fjellet. Jeg går på et rypekull (knapt flygedyktige kyllinger), som skulle vise seg å bli det eneste på hele turen. Ca. kl. ett gir jeg meg, jeg har gått 33 km når jeg slår opp teltet ved et vann som ligger ca. en mil fra Hopseidet. Tekster med Ola at jeg planlegger å jukse fra Hopseidet til Ifjordfjellet, og får svar at det også passer bra med hans planer. Jeg sover brukbart selv om været er varmt, Zpacks teltet er mye luftigere enn vanlige "Nordiske telt", og i godvær kommer det virkelig til sin rett. Starter dagen med et bad før jeg spiser frokost. Det er vårfluer på vannet og det vaker så jeg rigger fluestanga og setter på en streaking caddis. Morgenbadet ser ikke ut til å ha skremt vettet av fisken, for jeg får raskt 4-5 ørreter i "steikfisk størrelse", men siden det er for tidlig på dagen til fiskemiddag får de svømme videre. Siden avtalen er å møte Ola først om ettermiddagen har jeg god tid til å kikke på vann og fiske sør på Nordkinn. Er innom Vestvatna, Johannesvatna, Trollvannet og Hestevannet. Selv om jeg bare får småfisk er det et flott område hvor man sikkert lett kunne bruke ei hel uke. Jeg treffer en gjeng finner i Johannesvatna men ellers er det ingen andre å se. Når jeg kommer til Hestevannet bestemmer jeg meg for å fange matfisk og lage middag, siden det blåser relativt friskt svinger jeg slukstanga. På en liten halvtime mister jeg en pen ørret og får ei røye på ca. 3hg, og da har jeg det jeg trenger til middag. Tiden går fort på tur, og jeg ser at jeg må kjappe meg for å rekke avtalen med Ola, pakker raskt sammen og går mot Hopseidet. Er spent på nedfarten til Hopseidet siden det ser litt bratt ut på kartet men det jeg kan følge en gammel kjerrevei og det er lett å gå. Stiller meg opp for å haike, og tekster Ola, får haik med bil nummer to (ei trivelig dame ra Kjøllefjord som er på vei til Lebesby). Har ikke før satt meg inn i bilen før Ola ringer og sier at han snart er på Hopseidet, så jeg blir satt av på første og beste plass når vi kommer opp på fjellet. 5 min sener dukker Ola og fotograf Christoffer opp. Det er veldig hyggelige karer, de byr på kald drikke og praten går lett. Men i det jeg slenger sekken inn i bilen tenker jeg "hvor er kniven?", og kniven er og blir vekk! Jeg må ha glemt den igjen i lyngen når jeg spiste, det er litt krise. Landhandelen i Lebesby er stengt, og Ola har heller ikke med kniv. Situasjonen er ganske ironisk med tanke på at jeg sampler på kniver, og har en ganske anseelig samling kniver hjemme, men den ene lette kniven som er med på denne turen klarer jeg altså å rote vekk (etter 30 år i fjellet er dette faktisk også første gang). Lærdommen må være at foldekniver er lettere å surre vekk enn kniver som henger i beltet, og at en lett reservelommekniv alltid bør være med når man er alene på tur! Men lærdommen løser ikke mitt umiddelbare problem, jeg må rett og slett ha en kniv før jeg fortsetter turen! Campingplassen i Ifjord er eneste mulighet før Ifjordfjellet (neste mulighet er å begynne å ringe på døra hos folk i Ifjord). Campingen i Ifjord har ny eier, og han har ikke fått igang butikken ennå, og han har derfor ingen kniv å selge meg. Men Ola er skummelt god til å snakke med folk, og etter 5-10 min prat om løst og fast finner han likevel en hardt missbrukt og sliten Morakniv som jeg kan få. Får også med en rusten gammel fil slik at jeg kan få kniven i "brukbar stand". Turen går videre opp på Ifjordfjellet, hvor vi parkerer og går noen varme og svette kilometer inn til et lite vann. Her tilbringer vi en hyggelig kveld med fisking (uten antydning til liv), foto-shoot, og løs prat om jakt, fiske og friluftsliv i Finnmark før og nå. Jeg ble antakelig intervjuet på en snedig måte, og jeg er spent på artikkelen og hvordan det vi snakket om kommer til å vinkles. Ifjordfjellet (onsdag) Hetebølge: tirsdagen var varm, men i dag er det ennå varmere. Også denne dagen startes med et forfriskende bad. Ola og Christoffer har det travelt og går tidlig. Jeg har dårlig matlyst i varmen og bestemmer meg derfor for å gå en times tid før frokost. Været er strålende, skyfri himmel og over 25 grader allerede tidlig på formiddagen. Heldigvis blåser det også friskt fra sør, så jeg blir ikke overopphetet, og mygg ser jeg ikke noe til. Etter en drøy times marsj stopper jeg ved et sjarmerende lite vann og spiser kald havregryn/frokosblanding med rett-i-koppen sjokolademelk. Jeg passerer flere flotte fiskevann, men varmen og vinden senker fiskelysten min drastisk. Og ikke før jeg kommer til Holmevann "orker" jeg å fiske, her mister jeg ei flott røye. Fra Holmevann setter jeg fart i retning Silis hvor jeg har vært flere ganger tidligere, nå er det sikkert nærmere 30 grader varmt, og jeg drikker nesten hver gang det byr seg en anledning. I Silis tar jeg en lengre pause, bader masse, skyller opp som tørker på et øyeblikk) og lager middag. Før jeg fortsetter tar jeg også en håndfull steikfisk på flua i den kraftige vinden (mest for å bevise for meg selv at jeg får fisk hvis jeg vil), den største fisken er kanskje 4hg. Fortsetter til Dolla hvor jeg slår leir rett ved den åpne hytta. Dagens etappe blir 27 km i flott fjellterreng, og det er så tørt i terrenget at selv om jeg går i lette joggesko så har jeg vært knusktørr på bena hele dagen. Jeg har en lang og rolig kveld ved Dolla, med fantastisk midnattssol, bålfyring og kos. Men det er kun småfisk som vaker langs land, og jeg hverken ser eller kjenner noe til storfisken som jeg vet finnes i vannet. Laksefjordvidda (torsdag) Takket være god lufting i teltet så sover jeg fortsatt OK i varmen. Det er faktisk et større problem for nattesøvnen at liggeunderlaget er litt for smalt og glatt enn at det er for varmt i teltet. Jeg klarer ikke å glemme storrøya vi så sist jeg besøkte dette vannet, så før jeg forlater Dolla gjør jeg nok et halvhjertet og forgjeves forsøk på å lure storfisken. Krysser Lavnjus på brekket nedenfor det nederste Lavnjus vannet, det er så lite vann at jeg ikke blir våt på shortsen en gang! Også her blir det bare småfisk, men denne dagen vet jeg kommer til å by på mange muligheter til å fiske middag. Så jeg fortsetter sørover. Etter 4-5 kilometer stopper jeg ved et lovende vann for å prøve noen kast. Får umiddelbart ei trinn halvkilos røye, og på neste kast sitter kilos-ørreten, fiskelykke i costa-del-finnmark! Hadde egentlig tenkt å gå lenger før middag, men når matfisken er i boks, er det bare å ta det med ro og ordne middag på stedt. I 30 graders varme har det uansett ingen hensikt å bære med meg fisken videre. Benytter også anledningen til å bade litt før middag, det vedvarende varme været og vinden i kombinasjon med grunne vann har virkelig gjort noe med vanntemperaturen. Er vanligvis en frossenpinn, men nå kan jeg bade lenge uten å fryse. Fisk og kos-kos er en god kombo, og jeg spiser så mye at jeg holder på å sprekke! Rusler videre, passerer Bæska og Gåddetjavri uten å fiske. Når jeg passerer vest for Gåddet rundt kl. seks har jeg dekning på mobilen, og Yr mener at det er 29 grader og laber bris fra sør, det stemmer bra med min egen opplevelse. Tidligere på dagen var det ennå varmere! Fortsetter til et lite trivelig vann vest for Reatkajavrrit hvor jeg har vært flere ganger før. Selv om jeg nå er på over 400 meters høyde så er det fortsatt badetemperatur i vannet. Det er bare småfisk som vaker, så det blir bading og solid kveldsmat før jeg kryper til køys tidlig. Til tross for varmen faller temperaturen heldigvis noe om kvelden og det er levelig i teltet fra rundt kl. 9 om kvelden til kl. 6-7 om morran, jeg legger meg derfor tidlig nok til å få tilstrekkelig med søvn. Det er dessuten lettere å legge seg tidlig nok når man er alene og ikke har kompiser å fiske og løse verdensproblemer med. I steinrøys mot Gaisene (fredag) Jeg forlater nå Laksefjordvidda neste stopp er etter planen ett av vannene vest for Rastigaisa. Dette er etappen jeg har "gruet meg" mest til, den kommer til å bli lang, det kommer til å bli baksing i steinur, og på en større del av turen tror jeg tilgangen til vann er begrenset. Etter en solid frokost pakker jeg leiren og starter turen, og for å sørge for at jeg har en ekstra drikkeflaske heller jeg ut nesten en halv liter olje slik at flasken kan brukes som drikkeflaske. Turen starter med jevn stigning, og selv om jeg går i shorts og tynn skjorte svetter jeg godt oppover mot Ullugaisejavri. Etter ca. 12-13 km gange kommer jeg frem til en gruppe småvann som er siste mulighet for vann på ca. 15 km. Jeg spiser litt snacks og drikker så mye som jeg orker. Fyller begge drikkeflaskene og trasker opp i steinura langs et tørrlagt elveleie. Det er bare steinur, farten er lav og jeg forsøker hele tiden å finne letteste vei samtidig som jeg konstant konsentrerer meg om hvor foten settes ned. Ett feilskritt er alt som skal til for å skade seg. Et par steder ligger det noen større snøfonner som gir et kjærkommet avbrekk fra den evindelige steinura. Heldigvis er været fortsatt fantastisk så selv om det er få holdepunkter i terrenget er orienteringen enkel. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan dette hadde vært i tåke og regnvær; uten holdepunkter, uten vann og ingen steder å campe i steinura. Jeg passerer over Vilgesrassa, og er på det høyeste punktet på 770 moh, som i Finnmark er høyt! Det blir en drøy mars, med nesten 15 sammenhengende km i steinrøys uten tilgang til vann. Og først sent på ettermiddagen kommer jeg ned i Heastoaivveladdot, passerer Coarvvosjavri vest for Rastigaisa og slår leir i ved Geaidnojavri. Da har jeg gått 34 km. Jeg er nå på 555 moh. og i skikkelig røyeland! Men også her er det bokstavelig talt badetemperatur i vannet, og det blir også denne kvelden bading istedenfor fiske, en lang og rolig middag før jeg kryper til køys og sovner før midnatt. Geaidnojavri til Bierssajavri/Suoidnejavri (lørdag) Jeg har vært i dette området før og Geaidnojavri, Gurrejavri og Gurrelobbal er spennende røyevann. Starter derfor dagen med litt seriøst fiske, siden det fortsatt blåser kraftig er det slukstanga som får kjørt seg. Men røya er nå en gang slik at er den ikke i bettet så er den vanskelig å lure, så eg kjenner ikke liv i noen av vannene. På formiddagen er været fortsatt strålende, men når jeg skal til å forlate Gurrelobbal kommer skitværet opp langs Gurregaisa, vinden tiltar og det lyner og tordner. I det jeg begynner å gå sørvestover i retning Bierssajavri så havner jeg i ei skikkelig tordenbyge med harde vindkast, hagl og regn. Noen minutter er det så ille at jeg bare må sette meg ned i en liten bekkedal og vente til været legger seg. Regnværet gir seg raskt så jeg setter fart, terrenget er veldig lettgått så jeg holder greit 5 km/t til jeg ankommer Bierssajavri. Den siste timen tykner det til igjen og jeg pusher på for å rekke å slå leir før uværet kommer, det rekker jeg ikke! Så jeg rigger teltet midt i et forrykende tordenværet med storm i vindkastene! Det ser også ut til å gå helt utmerket, jeg bare peiser på med store steiner på alle teltpluggene, teltet er forbausende stivt og står veldig bra selv i sterk vind. Men når været gir seg så oppdager jeg at det er flere små revner i teltduken på kortsiden som har stått imot den verste vinden. Teltet har _revnet_ og jeg får litt panikk, antakelig så har jeg satt opp teltet alt for stramt, og i tillegg er teltduken mye mindre elastisk nylonduker som er vanlige i telt. Heldigvis så er det svært enkelt å reparere teltet på stedet med den medfølgende reparasjonstapen. Men jeg lurer nå litt på om teltet virkelig er til å stole på. Jeg var her sist for 16 år siden, og den gangen fikk vi bra med fin ørret, så når det stilner av etter uværet rigger jeg fluestanga og jakter ørret. Det er ikke noe problem å få fisk, men denne gangen blir jeg skuffet over at fisken er småfallen og mager. Det er det øverste vannet i vassdraget, gyteforholdene er gode og forholdene er nok ellers marginale så her vil nok kvaliteten på fisken variere over tid. Den største fisken jeg får er kanskje en halv kilo, men jeg dropper fiskemiddagen siden kvaliteten på fisken ikke er prima. Suoidnejavri til Lakselv (søndag) Jeg er nå ikke mer enn en drøy dagsmarsj fra Porsangerfjorden og Lakselv. Og etter kartet kan mesteparten av turen følge barmarksløypa fra Suoidnejavri til Corvosrohtu (samelandsby og oppsamlingsplass for reindriften), og Porsangerfjorden. Jeg bestemmer meg derfor for å gi gass og komme til Lakselv et par dager tidligere enn planlagt. Er oppe kl. 7 og avgårde rundt kl. 8. Det er litt kjøligere, lave skyer og flott gå-vær. Fra utløpet av Suoidnejavri er det merket ei løype men det er ikke hjulspor å gå i den første mila. Ved utløpet av Justinjavri er det en teltleir med Lavvuu og flere fjelltelt. Det hadde vært trivelig å treffe og prate med folk, men det er ingen oppe og ute, så jeg passerer i god avstand. Fra Justinjavri til Geaidnojavri er det småkupert, og ganske tungt terreng. Etter 10-12 km marsj er jeg i nordenden av Geaidnojavri og kan følge hjulsporene øst for Loustegaisa og ned til Loustejohka. På vei over fjellet begynner det å regne, og det det kommer tunge skyer inn fra sørøst, jeg setter derfor ekstra fart for å holde unna for det verste drittværet. Men det er fånyttes; når jeg kommer ned i dalen kommer regnet for alvor. Været gir ekstra motivasjon for å GÅ, jeg drikker vann og knasker litt nøtter til jeg endelig kan se utover Porsangerfjorden. De siste kilometrene ned til riksveien går jeg på en grusvei. Klokka er nå litt før fire om ettermiddagen, jeg har gått 37 kilometer og som ei drukna katte forsøker jeg å få haik til flyplassen i Lakselv. Det er ikke like lett å få haik her som på mer øde plasser i Finnmark, men det går ikke mer enn en liten halvtime før jeg får haik til flyplassen. Er fremme 40 min før ettermiddagsflyet til Tromsø, jeg får booket om billetten og går mer eller mindre rett på flyet (fortsatt våt som ei drukna katte). Vel framme i Tromsø blir plukket opp på flyplassen av en god venn, og etter en etterlengtet varm og lang dusj kan jeg nyte hyggelig selskap og god mat før jeg stuper til køys. Fjellvannet jeg startet dagen ved er uendelig langt unna. Refleksjoner etter turen Ingen turer blir akkurat slik man har forestilt seg, det gjelder absolutt også denne turen. Det varme været og at jeg hadde en lang tur med (i utgangspunktet) tight deadline gjorde at det ble mer fokus på å gå og mindre fokus på å fiske enn hva jeg hadde tenkt meg. Men jeg hadde likevel en fantastisk tur gjennom spennende og til dels utilgjengelige deler av Finnmark. Jeg lærte også litt om å gå langt med lite og lett utstyr. På syv dager tilbakela jeg ca. 190 km, og jeg hadde ingen problemer med ben eller kropp. Så det er ingen tvil om at rekkevidden er/blir god med lett sekk. Jeg gikk i snitt mer enn 25 km pr. dag, og jeg var "fit for fight" neste morgen på hele turen. At jeg i utgangspunktet var i OK form gjorde også at jeg kunne starte turen med lange dagsetapper. Men å tro at man skal klare 5 km/t utenfor sti er alt for optimistisk. Jeg lå for det meste rundt 4km/t, og var av og til nede i 3.5km/t. Når orienteringen var enkel, terrenget lettgått og/eller når jeg går på sti så holder jeg 5km/t, men det meste av tiden var farten lavere. Jeg hadde som vanlig med for mye mat, og selv om jeg dumpet 1/2 liter olje og satte igjen 3-4 dagers forbruk av ris og havregryn i ei hytte, så hadde jeg fortsatt mat for minst 3-4 dager når turen var over. Jeg spiser betydelig mindre enn beregnet de første par dagene, også siste dag går det mindre mat, fordi man dropper middagen og spiser når man kommer til sivilisasjonen. Jeg tror trikset er å pakke mat i dagsrasjoner, og være streng på å ikke ta med noe ekstra. Søvn og komfort: Liggeunderlaget var for smalt, og jeg hadde sovet bedre på et bredere underlag. For meg er sove-komfort viktig, SÅ til neste langtur vil jeg derfor investere i den lange og brede Therm-a-Rest NeoAir XLite varianten. Jeg vurderer også å bytte ut soveposen med et en pose eller dun-quilt som både er litt varmere og gir mer muligheter for å tilpasse lufting til forholdene. Joggesko er tingen også utenfor løype/sti, i alle fall hvis sekken ikke er for tung. Men det er noen ting å passe på: Jeg gikk i en "minimal løpesko" og jeg ønsket meg av og til "litt mer sko", en litt tykkere og stivere såle, bedre slitestyrke og bedre mønster/grep. Tipper at sko med Vibram såle er tingen. To par gode ullsokker hvor dagens par skylles og vris opp hver kveld fungerer utmerket! Mine sokker var av litt for dårlig kvalitet. Likevel hadde jeg minimalt med "fotproblemer". I joggesko kommer man til å være våt på bena flere dager i strekk, man trenger derfor en fet salve som man smører bena med om kvelden for at bena ikke skal tørke ut og sprekke opp (særlig viktig på lengre turer). Teltet: bortsett fra pro blemene med små revner så fungerer det veldig godt. Hvis det skulle være en eneste ting å utsette på det så er det at det siden teltet er lukket og ikke har separat innertelt så er det ikke mulig å koke inne i teltet. Gåstaver: Supert! Gikk med disse mesteparten av tiden Glimrende dobbelfunksjon som teltstenger Litt krøkkete i "småsteinur" hvor piggen lett kiler seg mellom steiner Regntrekk til sekk er noe driiit, i vedvarende regnvær så blir innholdet i sekken våt, og i mitt tilfelle ble det ikke bedre av at trekket Bergans selger til min sekk er for lite! Hadde heldigvis det meste av utstyret i vanntette pakkeposer, men heretter er det en stor vanntett pakkepose for hele sekken (pack-liner) og ikke regntrekk som gjelder for meg. Da forblir innholdet i sekken tørt nesten uansett hvor mye og lenge det regner. GPS klokke nyttig hjelpemiddel til orienteringen og for å holde orden på avstander, lengde på dagsetapper, etc. Fiske- og bade-lykke, funker best hver for seg for meg. Med den varmen jeg hadde så svettet jeg vekk fiskefeberen, og jeg konsentrerte meg nok fiskeutstyr, hadde holdt også om jeg hadde fisket mye mer.

.Men det blir litt feil å påstå at det er whisperliten sin feil når det er brukt varmevekslerkjelen i 6 av 8 tilfeller, ved bruk av varmevekslerkjele så vil jo CO-produksjonen være så høy at det ikke spiller noen rolle. Og ved bruk av jotun-spann så vet man ikke hvordan disse er konstruert, og om brenneren har fått tilstrekelig med oksygen

Min umiddelbare reaksjon, er at du nok hadde brukt mindre energi på å bare drite i fellene, og gått fiskebein

Tydelig at man bør holde seg unna å skifte lim på feller. Jeg har ikke prøvd enda, men fellelim har jeg liggende. Merkelig nok så virker det som at fellene klistrer seg godt til skiene selv om limet er dårlig. Ut i fra prislisten er du forøvrig fryktelig billig på det. En nyre går fort for halvannen million

Ja, konveks er mye vanskeligere å slipe, selv om mange hevder at det skjer av seg selv for det ligger naturlig i håndlaget vårt når vi slipper på stein. Men jeg er ingen ekspert på sliping. Stropper alle knivene mine etter bruk...

Først velkommen til forumet. Dette kan løses, men: Har du nærbilder av brenneren hadde det hjulpet. Er den helt ny eller brukt? Har den funket som den skal før? I 99% av tilfellene er det at du ikke har utført rensing riktig, eller nok antall ganger, som gjør dette, også ved periodiske feil. Feilen er som regel en sot klomp i enten Dysa merket 1, innløpet merket 2. Det kan også være mye sot i selve brennerhode, men dette er sjelden. Følg dette til punkt å prikke. Du ser her at du skal dra wire 20 ganger, og det er veldig viktig at du dytter den til den butter hver gang, ellers hjelper det ikke. Det er vanligvis der hvor kabelen stopper at det er sot. Punkt 9 : Gjenta er et meget bra tips. Ha gjerne en hvit/klar kopp du samler opp vaskebensin i. Du må rense til det ikke er igjen sotpartikler i koppen etter skylling. Grunntanken er at du skal "dytte" og skylle ut sota fra flaska, og gjennom systemet ut. Tilgang til trykkluft kan gjøre dette lettere, men er ikke nødvendig, gjenta rensing går også. Funker ikke dette, er det flere muligheter: Det kan være feil dyse som sitter i (det finnes flere som passer fysisk) Det kan være feil/skade på dysa Brennerhode må demonteres og rengjøres. Ekstremt mye sot/feil på brenner/ feil forvarmet. Sjekk om hva som står på dysene dine, tabellen er fra universal modellen. Edit: Har du ei dyse med for stor åpning, vil den gi for mye drivstoff - økende problem med økende trykk. Hva har du rensket dysa med? Test disse rådene, og gi en tilbakemelding. Jeg har fått igang alle brennerne jeg har prøvd på så langt, og har en liten samling av de vanligste, også begge whisperlight modellene. Sjekk mitt turutstyr og Primus Multifuel med periodisk feil - Dag for dag tråden. Whisperlight har en historikk på kullosforgiftning som få andre brennere, så at de brenner urent har skjedd før. Det er en god brenner, stille, lett og enkel å vedlikeholde selv i felten. Får du den ikke til, kan du komme innom meg i Sundvolden eller sende den til meg, så kan jeg se på den for deg. Lykke til, og gi en tilbakemelding på punktene og hvordan det går. Det er til hjelp for andre etter deg.

Denne var da kledelig https://www.ebay.com/itm/Pink-Camo-Nose-Warmer-Cozy-Frozen-Nose-Cover-Winter-Gift-Her-Outdoor-games/253518866966?hash=item3b06e6ea16:g:Hm0AAOSwqURat8DE:rk:4:pf:0

En rask tur utover fra Rørvik til hytta ved Langvatnet i Vikna, nesten blitt en juletradisjon: Det var isete i stien, men jeg gadd ikke stoppe for å ta på broddene som lå i sekken - så dermed falt jeg selvsagt så lang jeg var. Tok derfor en stopp like etterpå, ved "Einarhytta", og satte på noen Grivel-brodder som jeg aldri har prøvd før. Grove saker som funket knall - eneste aberet er at de er litt tunge. Så ble det en tur opp på Vattatua, videre til gapahuken i Bardalen (der jeg skrev meg inn i boken), før ferden gikk videre til hytta ved Langvatnet. Skikkelig flott og tykk is jeg gikk på det siste stykket - det var vel -8°C i natt, og fortsatt rundt -6°C da jeg ankom ved lunsjtider. Fyrte opp i både kjøkkenovnen, og peisovnen på stua, temperaturen kom raskt over på plussiden, og kaffen var nytrukket da jeg satte meg ned for å skrive litt i hytteboken. Der avsluttet jeg skriveriene på samme vis som jeg gjør her: God jul!

På forsommeren fant jeg ut at jeg måtte ha meg en tur nordover. Forrige tur nord for Sør-Norge var Sylene for elleve år siden, så det var på tide. Kikket på flere turområder, og falt ned på Rago. som det er mange fine bilder fra - dramatisk og vakker natur. Da langtidsvarselet så bra ut ble togbilletter bestilt: Oslo - Trondheim og Trondheim - Fauske, og tilbake, for en åtte dagers tur. Endelig var avreisedagen der, dro med morgentoget til Trondheim, der ble det lang byvandring i knallvær, og både lunsj og middag, før jeg gikk på nattoget mot Bodø. Ankom Fauske på morgenen, så en 20 minutters busstur til utløpet av Nordfjorden, hvor jeg hoppet av. Etter noen hundre meter gjennom en dårlig opplyst tunell, tok jeg en enkel frokost nede ved fjorden. Så var jeg igang! Mot Rago: Kilometrene langs veien gikk greit unna, og det var lite trafikk. Tok stien oppover Sanddalen i retning Litlverivannet, bra stigning på den stien. Etterhvert kom kleggen som gikk etter leggene, så det var bare å holde beina i gang. Kommet noen høydemeter opp, utsikt mot Nordfjorden, hvor jeg hadde kommet fra: Grei sti, litt kronglete enkelte steder. Litlverivannet i det fjerne: Framme ved Litlverivannet etter en ikke veldig lang dagsmarsj: Før turen hadde jeg lurt på muligheten for å finne teltplass med utsikt mot fossen, det hadde vært virkelig ideelt, men svaene nedover mot Litverivannet var ikke flate nok. Isteden ble det teltplass på en slags hylle, med utsikt mot dalen, elva og elvemeandrene. Det var liggeplass nok for en person, men ikke så mye mer. Lå to netter i telt ved fossen. Gikk videre østover, fant enda bedre utsikt mot fossen en drøy kilometer fra brua over fossen. Mener å huske at det er mulig med leirplass her, men det er et stykke til friskt vann: Ragotoppen i det fjerne. Hadde opprinnelig planer om å dra opp dit, kanskje ta et slag innover i Sverige, men siden det var meldt grått og regn dagen etter, fant jeg det får bli til en annen gang. Istedet slo jeg opp teltet på en fin plass ved et av de nedre Sølvskarvannene, ble der i to netter, leste bok og drakk te i regnet. Lettgått sti i retning Storskogvannet til venstre. Fine teltplasser ved vannet til høyre i bildet. Det var enkelte bratte partier på vei mot Storskogvannet, hvor jeg måtte bruke hendende, ellers grei sti. Klart vann i Storskogvannet: Så endel telt ved Storskogvannet - ikke rart så fint som det er her. Utløpet av Storskogvannet: Gikk nå videre vestover. Småbratt en drøy kilometer fra utløpet av Storskogvannet, og storslått utsikt: Tok av fra stien, fant en høytligende teltplass med utsikt mot fossen, kanskje fem hundre meter nord for Heligholet: Neste dag: tur ned til elva, til Tjønnmoa. Tok et forfriskende bad i elva, ved sandbanken som kan sees på de tidligere bildene av elva og dalen. Soltørket kroppen etterpå, herlig! Bratt sandbanke som elva har gravd ut: Dagen etterpå ble det ikke så mye av, hadde god tid til toget som skulle gå om noen dager, og det var skikkelig varmt, viste seg da jeg var tilbake i sivilisasjonen at det hadde vært en av de varmeste dagene i sommer. Slanget meg i skyggen av noen store furutrær ved leiren, og leste bok. Neste dag var siste dag på tur. Etter å ha gått gjennom Nordskaret har jeg kommet ned til elva. Det var helt klart vann, småfisk svømte rundt, det var stille og fredelig, satt lenge her: Idyll: Hengebrua ved Melloforsen: Skuer tilbake mot fjellene: Endte fotturen nede ved Lakshola. Oppsummert: brukte en uke på en tur som kunne vært gjort unna på to dager. Er en av de minst aktive fotturene jeg har hatt, men ingen grunn til å være misfornøyd, for det var en skikkelig bra tur! Tok nattoget fra Fauske, flott å suse gjennom Nordlandsnaturen en lys sommernatt.

Hei Lissi. Vet ikke om du allerede har fullført denne turen, men nå i påske var det hvertfall definitivt best å gå turen "mot klokka", dvs Jøldalshytta - Trollheimshytta - Gjevilvasshytta - Jøldalshytta. Dette grunnet mye skare og is spesielt ned mot Svartådalen, der mange valgte å ta av seg skiene å gå ned. Mot klokka har finere snøforhold i nedkjøringene nå for tiden hvertfall.

Det likaste er vel å gå vinterruten TT/DNT har satt opp. Vinterruta går for eksempel nordom Trollhetta og ikke gjennom Svartådalen, så noen har nok tenkt skredfare. Her er rutebeskrivelse og kart: https://www.ut.no/tur/2.1734/

Synes der kan vere greit å minne om at eit triveleg og "lærerikt" miljø best oppnås ved å halde ein høflig tone fri for insinuasjonar anten det gjeld enkeltmennesker eller medlemmer generelt.

Noen ganger er den kalde, rene fjellbekken med god vannføring ikke å finne, så man må ta til takke med mer tvilsomme vannkilder. Hvis man da vil bruke filter og/eller eller koke vannet for å sikre seg så ser jeg ingen problemer med det.

Sorry, men dette ble for meg ganske flåsete. Vanligvis gir vi folk som har spørsmål, råd og veiledning utfra den erfaring vi selv har. Når noen spør om noe fortjener de ordentlige svar. Synes du også at tråder om GPS systemer og satellitt telefoner er tåpelig eller en feilslått strategi. også da det er liten risiko for at noe kan skje? At jeg utviser en hvis forsiktighet ang. drikkevann i naturen er nødvendig da jeg bare har en nyre. Andre kan ha andre alvorlige grunner.

Jeg har dette: Light My Fire Swedish FireSteel 2.0 Army Veldig fornøyd med dette og det lager gode gnister uansett forhold. Anbefales fra meg iallefall.

    Men utluftinga som får fuktigheita ut, er langt meir effektiv dersom det er litt trekk. Dersom ein brukar ein fora fjellduk for å få meir isolasjon, har eg langt meir sansen for å ha ein sovepose som er varm nok. Men kvar si lyst.

Jeg satt å så på bildene fra sommerens lille 3 dagers tur inn til Børgefjell og leste en annen veldig god turrapport her på forumet. Det inspirerte meg til å skrive noen ord og vise noen bilder fra vår tur inn i Børgefjell i sommer. 23.Juli 2014 Nydelige sommerdager har det vært nok av i sommer - men hvordan skal man gå frem for å få til en god tur for de små - når det er sterk hete - og veldig mye klegg. Spesielt i lavereliggende strøk - under tregrensen. Vi hadde vært på ymse steder på tur i Sør Norge - men nå bestemte vi oss for å komme tilbake til hjemlige strøk og gå inn til Børgefjell - fra Stekenjokkveien. Dette flotte fjellområdet i den østlige delen av Børgefjell har jeg aldri besøkt før. Men mange steder har man jo hørt snakk om - både Sipmek og Ranseren og ikke minst Jetnamsvatnet med Nord Trøndelags høyeste fjellknaus rett over seg. Vi har hatt mange netter i telt denne sommeren (minst 14 netter i telt siden juni) - så rutinene med pakking og bæring har vi på plass. Jeg har teltet, soveposene, liggeunderlagene, kokesakene og ymse, mens samboeren bærer mat og ymse. Ungene bærer stort sett bare sine egne klær. Vi hadde ikke fått de nye sekkene til dem enda - så de bruker bare barnehagesekkene. Vå bekymring for denne typen turer er ikke at de ikke skal klare å gå - men hvordan vi skal kunne motivere dem til å gå. De kan fort bli leie - selv om vi har gått veldig lange turer med dem. Her er veldig uklare stier og ingen røde T'er å se etter. Vi hadde forberedt ungene veldig på forhånd - slik at de visste omtrent hvor langt vi skulle gå. Målet vårt var å komme inn i Norge. Nydelig terreng - det er nesten naturstridig at det går en vei her - men det gir jo oss en velkommen mulighet til å komme inn i dette flotte høyfjellet. Det gir også de som bruker bobil og campingvogn en mulighet til å komme nærmere fjellets herligheter og friske luft. Vi legger fort noe distanse bak oss denne flotte sommerdagen. Det er et nydelig terreng for ungene å gå i. Vi har ikke gått så alt for langt før vi skimter det lille vannet Rarenjaure på svensk side. Dette ser veldig fristende ut - kanskje vi skal telte her første natta? Jeg ser at noen har teltet på en odde ved vannet - så vi trasker rett forbi og jeg finner en liten kolle som er brukbar som teltplass for oss alle 4. Rett ved denne teltplassen er det en snøfonn som vi kan oppbevare mat og pålegg i og det blir ungenes oppdrag å hente småtteri i "Kjøleskapet" når vi trenger det. I litt faderlig skøyeraktighet sier jeg til de små at de jo kan prøve å springe bærføtt over den snøfonna i varmen - for å se om de klarer det! Jeg tenker ikke noe mer over det der jeg sitter å nyter min ene pils - før jeg hører et rop og et gaul. Der har jammen ho minste gjort et forsøk og kommet halvveis - før ho står å tripper og roper så det kan høres over kjølen minst. Jeg springer ganske betuttet i bærføttene og henter henne - jeg sier at hun ikke må stoppe - men springe hele veien - men det hjelper ikke. Hmm.. kremmt.. En liten stund etterpå hører jeg et nytt vræl - nå har gutten gjort et forsøk - kommet over - men klarer ikke å løpe hele veien tilbake før han stopper han også. Learning by doing! Den konkurransen der skulle jeg vært foruten. Jeg må løpe og hente han også Jeg føler meg ikke som noen god far når jeg formaner ungene om at sne er egentlig veldig kaldt - selv om det er sommer. Det at jeg trasker rundt i snøen i bærføttene og spøker om at det er varmt - betyr ikke at de trenger å gjøre det - og om det blir kaldt så må de løpe seg ferdig og ikke stoppe! Jeg spekulerer i mitt stille sinn på hva de andre camperne ved det vannet tenker om gaulene som kommer fra vår del av vannet Ungene finner seg godt tilrette der sommervarmen. Kaster stein i vannet og koser seg bare verre, men på kvelden begynner det å summe med mygg og klærne må på. Dette er første året vi kan bruke skikkelig myggmiddel på ungene og det gjør i grunnen hverdagen lettere. Selv om det er tørt i terrenget har denne snøfonnen gjort at det er mye klekking området. 24.07.2014 Neste dag er det selvsagt (for denne sommeren) like bra vær. Jeg har sett at det vaker ved den tjønna som vi telter ved å peker de ut for ungene. Selv om vi ikke har fiskekort for den svensk siden tar jeg sjansen på å kaste ut en spinner i lag med ungene - og i samme øyeblikk tar vi opp en bitteliten fisk. Det blir med den ene - og ungene er storfornøyde. Jeg må steke fisk til dem til frokost! Dette blir den eneste gangen vi fisker på akkurat denne turen. Fisken stekes i salt og pepper og ungene får nyte den alene. Svensk fisk er visst ikke rød i kjøttet som jeg er så vant med fra Norsk side Vi legger etter hvert avgårde og det er nå jeg får disse fantastiske historiene om Tyrrannosaurus Rex som holdt til på fjellet her før det ble stier. Alle detaljene om dette husker jeg ikke nå, men det mangler ikke fantasi hos en liten guttepjokk på 5 år. For han var det tydeligvis et skille mellom dette med stier og ikke stier - men noen passet selvsagt på Tyrrannosaurus Rex - og de brukte bare piler for å peke ut hvor de skulle gå. Vi tar pause med passe mellomrom. Bekkene som må krysses er jo et høydepunkt for de små. Lete ut hvor de skal gå - hvilke steiner som bærer - og hvor dypt skoene går - finne sin egen vei over. Men noen ganger er en hjelpende hånd god å finne.. Så endelig kommer vi opp mot Jetnamsvatnet og grensen til gamlelandet. Gutten er først over - og han er stolt! Vi tilbringer kvelden ved utløpet av Jetnamsvatnet. Vil de huske at de balanserte rundt der på de glatte, svarte og spisse steinene og la seg ned nakne i det varme vannet. Jeg håper det er noe som de tar med seg videre i hvert fall - og for oss var det i hvert fall et minne for livet. Det blir kveld ganske fort - ungene er slitne etter en lang dag med inntrykk Jeg har med en tarp som jeg bruker til solskydd på Lavvoen. Denne patenten har vi brukt i hele sommer og det har fungert veldig godt for oss. Det er jo også utrolig flott å slippe sol inn på teltet på morgenen - en time ekstra søvn er gull verdt. Med Nord Trøndelags høyeste i bakgrunnen sover vi godt denne sommernatten. 25.07.2014 Leiren er ryddet og vi er klare for tur hjem igjen til bilen. Vi har lagt opp en rundløype slik at vi går i en sirkel - planen er at en av oss skal løpe og hente bilen lenger nord på fjellveien når vi begynner å nærme oss veien igjen. Turen tilbake gikk også over all forventning. De begynte heldigvis å blåse litt - slik at varmen ikke ble så påtrengende, og innsektene holdt seg også i stor grad borte. Her er noen glimt fra turen ut: Vi skimter veien i det fjerne - og ungene motiveres for å gå den siste biten. Vi gjør det som planlagt. Jeg tar begge sekkene våre og Lill springer og henter bilen. 4 åringen som var prematur og veide det samme som 3 pakker smør for 4 år siden - har hatt sin første skikkelige langtur. Knasker på ei salamiskive og koser seg på en stein ... mens gutten pleier sitt sår på tåa som han fikk når han badet - og spiser Love Hearts. Vel fortjent!