Vinnerliste

Advarsel: dette er en lang tekst, og en kortere versjon av turrapporten har vært trykket i Jakt og Fiske #10 2018. Rapporten beskriver turen jeg gikk i sommer fra Slettnes fyr ved Gamvik til Lakselv. Denne turen var min første lengre tur med lett sekk (nesten komplett pakkeliste her: Finnmark 2018), turen var også en liten test før vinterens ~1000km lange tur langs Te Araroa stien på Sørøya på New Zealand. Avgårde (søndag og mandag) Endelig avgårde! Det er søndag 15. juli og klokka er blitt nesten ti om kvelden. I Tromsø er det overskyet og litt regn i lufta når vi endelig kommer oss avgårde. En drøy halvtime senere Lander vi i Hasvik (Sørøya), deretter går ferden til Hammerfest og Honningsvåg. Jo lenger nord vi kommer finere blir været og jo bredere smiler jeg. Jeg tenker på turen som ligger foran meg hva jeg kommer til å oppleve. Tankene går til gode minner fra tidligere turer i områder jeg skal passere igjennom, og jeg tenker på om bena kommer til å tåle over 25 km i terreng hver dag, og om det (nye) lette utstyret kommer til fungere som det skal. Jeg er særlig spent på om det nye enkelduks teltet (Zpacks link her) holder mål, og hvordan det blir å gå med sekk i krunglete terreng, uten sti, i lette joggesko. Det siste året har jeg tenkt mye på denne turen, og hvor kult det er å gå i fjellet fra Slettnes fyr i Gamvik på Nordkinnhalvøya til Lakselv. En tur som kommer til å starte så langt nord man kommer på fastland i Europa, og så vende nesa sørover og vandre igjennom fantastiske fjellområder de neste ti dagene. En god del av turen er i områder jeg har gått i før, men det er også nye spennende områder -- og ikke minst fiskevann som jeg gleder meg stort til å få oppleve. Drømmen er i gang, og mellom Honningsvåg og Mehamn ligger Barentshavet speilblankt, og rett i Nord henger sola lavt over havet. Når vi stiger av flyet i Mehamn kommer jeg i prat med en hyggelig dame og en eldre kar som møter henne på flyplassen (tror hun er datteren hans og at hun er hjemme på sommerbesøk). Jeg forteller litt om turen min og at jeg planlegger å kjøpe inn mat i Mehamn før turen starter, de ser litt skeptisk på den lille sekken min og sier noe om at det er en veldig lang tur. Jeg treffer dem igjen på parkeringsplassen utenfor, og de spør om jeg har mat og om jeg skal sove på hotellet, og om jeg har mat? Jeg svarer at jeg skal finne en plass å slå opp teltet og at jeg klarer meg fint. Tror kanskje at de syntes litt synn på meg, for de spør om jeg skal bli med dem hjem hvor jeg både kan få mat og en varm seng å sove i! Jeg smiler og takker høflig nei til tilbudet, etterpå angrer jeg, for det var veldig hyggelige folk -- typisk Finnmarkinger, varme, snille og gjestfrie. Og det hadde vært hyggelig å bli kjent med dem. Istedenfor tar jeg en rask kikk på kartet før jeg rusler opp til et lite vann som ligger ca. 1 km fra bebyggelsen, slår opp teltet og legger meg til å sove. Nest morgen rusler jeg ned til Mehamn og kjøper tørrmat, flytende margarin, matolje og rødsprit. 7-8 kg mer i ekstra i sekken merkes godt. På bensinstasjonen overhører jeg at en svenske i bobil har tenkt seg til Gamvik, og jeg får haik! Det er et hyggelig svensk pensjonistpar som er på Finnmarksferie i bobil, de er veldig hyggelige og helt over seg over Norges kyst og ikke minst Finnmark; det går langsomt østover og rett som det er sier han: "Siw, se hvar vakkert det er!" (og jeg var ikke uenig) Nordkinn og D2 intervju (tirsdag) Jeg blir sluppet av ved Slettnes fyr, og jeg rusler ned til fyret. Det er ingen andre gjester i kafeen og jeg kjøper en kaffe og bestiller en vaffel, nå er jeg klar! Jeg lukker øynene og kjenner på forventningene til hva de neste dagene vil bringe av opplevelser. Blar i gjesteprotokollen og finner mitt eget og en god venns navn fra turen i 2013; gode minner! Jeg tekster også litt med journalist Ola Halvorsen i D2 (Dagens Næringsliv) som gjør en reportasje om Finnmark, han vil møte meg, og vi avtaler å møtes i Laggo neste ettermiddag/kveld. Damen i kafeen kommer med vaffelen, og jeg ber henne om å ta et bilde av en raring som nå skal på tur! Klokka er to, går ut og skrur på, tar noen bilder av fyret og vender så nesa sørover. De første kilometerne er flate og lette, men det går ikke lang tid før det blir mer ulendt, ikke bratt, men steinete. Steinur, 15kg i sekken og lette joggesko er ikke den beste kombinasjonen. Etter et par tre timer krysser jeg veien og fortsetter sørover på stien mot Risfjord. Etter noen kilometer svinger jeg vestover mot Sandfjord vassdraget, planen er å holde meg på østsiden av elva og å få med meg flere vann øst for Sandfjordelva, kanskje jeg også kan lure noen fete røyer til middag? Tidligere på dagen har det blåst og regnet litt, nå klarner det opp, stiler av og blir varmere. Jeg stopper ved et ett vann som ser lovende ut, spiser litt og prøver fiskelykken, uten resultat. Jeg slenger på meg sekken og fortsetter sørover. Det er blitt kveld og det går for smått sørover, hvis jeg ikke får opp farten er det bare å glemme å komme meg til Laggo i morgen ettermiddag. Jeg slipper meg derfor ned i dalen hvor jeg vet terrenget er lett å gå i. Det er lite vann i elva, men den virker fiskbar og det er også en del folk å se. Men siden jeg ikke har fiskekort er det uaktuelt å fiske, jeg gir gass opp til kulpen hvor fiskesona slutter. Klokka er ti, jeg er sulten som en ulv, lager mat og kikker på kartet. Jeg har nå gått et par og tyve kilometer og det er fortsatt et par mil igjen til Hopseidet. Planen var å overnatte noen få km fra Hopseidet og fortsette mot Laggo tidlig neste morgen. Er evig optimist og har (som vanlig) undervurdert både terrenget og avstanden på Nordkinn. Så selv om jeg har jobbet hardt er jeg allerede på etterskudd i forhold til min opprinnelige plan. Jeg har sett mye på kartet og telt kilometer, og etter mine beregninger er det 32-33 km fra Slettnes til Hopseidet, og planen er å gå nesten hele distansen den første dagen. Men terrenget er tyngre enn forventer, og øst for Sandfjordelva er det mye steinrøys og terreng på tvers av marsjrettingen, dessuten er det lengre enn antatt, for å nå Laggo neste ettermiddag burde jeg ha kommet meg lenger. Dessuten så tror jeg at steinrøysa fortsetter sør for Hopseidet, og at denne etappen vil bli et slit uten muligheter for fiske. Fristelsen blir for stor, jeg bestemmer meg for å gå til Hopseidet og haike til Ifjordfjellet, for å møte Ola der. På dem måten skaffer jeg meg også litt mer marginer og kommer ikke til å trenge å stresse for å nå flyet i Lakselv om ei drøy uke. Sandfjorddalen er vakker, terrenget er lett å gå i, så jeg setter fart sørover. Det er midnattsol og magisk stemning i fjellet. Jeg går på et rypekull (knapt flygedyktige kyllinger), som skulle vise seg å bli det eneste på hele turen. Ca. kl. ett gir jeg meg, jeg har gått 33 km når jeg slår opp teltet ved et vann som ligger ca. en mil fra Hopseidet. Tekster med Ola at jeg planlegger å jukse fra Hopseidet til Ifjordfjellet, og får svar at det også passer bra med hans planer. Jeg sover brukbart selv om været er varmt, Zpacks teltet er mye luftigere enn vanlige "Nordiske telt", og i godvær kommer det virkelig til sin rett. Starter dagen med et bad før jeg spiser frokost. Det er vårfluer på vannet og det vaker så jeg rigger fluestanga og setter på en streaking caddis. Morgenbadet ser ikke ut til å ha skremt vettet av fisken, for jeg får raskt 4-5 ørreter i "steikfisk størrelse", men siden det er for tidlig på dagen til fiskemiddag får de svømme videre. Siden avtalen er å møte Ola først om ettermiddagen har jeg god tid til å kikke på vann og fiske sør på Nordkinn. Er innom Vestvatna, Johannesvatna, Trollvannet og Hestevannet. Selv om jeg bare får småfisk er det et flott område hvor man sikkert lett kunne bruke ei hel uke. Jeg treffer en gjeng finner i Johannesvatna men ellers er det ingen andre å se. Når jeg kommer til Hestevannet bestemmer jeg meg for å fange matfisk og lage middag, siden det blåser relativt friskt svinger jeg slukstanga. På en liten halvtime mister jeg en pen ørret og får ei røye på ca. 3hg, og da har jeg det jeg trenger til middag. Tiden går fort på tur, og jeg ser at jeg må kjappe meg for å rekke avtalen med Ola, pakker raskt sammen og går mot Hopseidet. Er spent på nedfarten til Hopseidet siden det ser litt bratt ut på kartet men det jeg kan følge en gammel kjerrevei og det er lett å gå. Stiller meg opp for å haike, og tekster Ola, får haik med bil nummer to (ei trivelig dame ra Kjøllefjord som er på vei til Lebesby). Har ikke før satt meg inn i bilen før Ola ringer og sier at han snart er på Hopseidet, så jeg blir satt av på første og beste plass når vi kommer opp på fjellet. 5 min sener dukker Ola og fotograf Christoffer opp. Det er veldig hyggelige karer, de byr på kald drikke og praten går lett. Men i det jeg slenger sekken inn i bilen tenker jeg "hvor er kniven?", og kniven er og blir vekk! Jeg må ha glemt den igjen i lyngen når jeg spiste, det er litt krise. Landhandelen i Lebesby er stengt, og Ola har heller ikke med kniv. Situasjonen er ganske ironisk med tanke på at jeg sampler på kniver, og har en ganske anseelig samling kniver hjemme, men den ene lette kniven som er med på denne turen klarer jeg altså å rote vekk (etter 30 år i fjellet er dette faktisk også første gang). Lærdommen må være at foldekniver er lettere å surre vekk enn kniver som henger i beltet, og at en lett reservelommekniv alltid bør være med når man er alene på tur! Men lærdommen løser ikke mitt umiddelbare problem, jeg må rett og slett ha en kniv før jeg fortsetter turen! Campingplassen i Ifjord er eneste mulighet før Ifjordfjellet (neste mulighet er å begynne å ringe på døra hos folk i Ifjord). Campingen i Ifjord har ny eier, og han har ikke fått igang butikken ennå, og han har derfor ingen kniv å selge meg. Men Ola er skummelt god til å snakke med folk, og etter 5-10 min prat om løst og fast finner han likevel en hardt missbrukt og sliten Morakniv som jeg kan få. Får også med en rusten gammel fil slik at jeg kan få kniven i "brukbar stand". Turen går videre opp på Ifjordfjellet, hvor vi parkerer og går noen varme og svette kilometer inn til et lite vann. Her tilbringer vi en hyggelig kveld med fisking (uten antydning til liv), foto-shoot, og løs prat om jakt, fiske og friluftsliv i Finnmark før og nå. Jeg ble antakelig intervjuet på en snedig måte, og jeg er spent på artikkelen og hvordan det vi snakket om kommer til å vinkles. Ifjordfjellet (onsdag) Hetebølge: tirsdagen var varm, men i dag er det ennå varmere. Også denne dagen startes med et forfriskende bad. Ola og Christoffer har det travelt og går tidlig. Jeg har dårlig matlyst i varmen og bestemmer meg derfor for å gå en times tid før frokost. Været er strålende, skyfri himmel og over 25 grader allerede tidlig på formiddagen. Heldigvis blåser det også friskt fra sør, så jeg blir ikke overopphetet, og mygg ser jeg ikke noe til. Etter en drøy times marsj stopper jeg ved et sjarmerende lite vann og spiser kald havregryn/frokosblanding med rett-i-koppen sjokolademelk. Jeg passerer flere flotte fiskevann, men varmen og vinden senker fiskelysten min drastisk. Og ikke før jeg kommer til Holmevann "orker" jeg å fiske, her mister jeg ei flott røye. Fra Holmevann setter jeg fart i retning Silis hvor jeg har vært flere ganger tidligere, nå er det sikkert nærmere 30 grader varmt, og jeg drikker nesten hver gang det byr seg en anledning. I Silis tar jeg en lengre pause, bader masse, skyller opp som tørker på et øyeblikk) og lager middag. Før jeg fortsetter tar jeg også en håndfull steikfisk på flua i den kraftige vinden (mest for å bevise for meg selv at jeg får fisk hvis jeg vil), den største fisken er kanskje 4hg. Fortsetter til Dolla hvor jeg slår leir rett ved den åpne hytta. Dagens etappe blir 27 km i flott fjellterreng, og det er så tørt i terrenget at selv om jeg går i lette joggesko så har jeg vært knusktørr på bena hele dagen. Jeg har en lang og rolig kveld ved Dolla, med fantastisk midnattssol, bålfyring og kos. Men det er kun småfisk som vaker langs land, og jeg hverken ser eller kjenner noe til storfisken som jeg vet finnes i vannet. Laksefjordvidda (torsdag) Takket være god lufting i teltet så sover jeg fortsatt OK i varmen. Det er faktisk et større problem for nattesøvnen at liggeunderlaget er litt for smalt og glatt enn at det er for varmt i teltet. Jeg klarer ikke å glemme storrøya vi så sist jeg besøkte dette vannet, så før jeg forlater Dolla gjør jeg nok et halvhjertet og forgjeves forsøk på å lure storfisken. Krysser Lavnjus på brekket nedenfor det nederste Lavnjus vannet, det er så lite vann at jeg ikke blir våt på shortsen en gang! Også her blir det bare småfisk, men denne dagen vet jeg kommer til å by på mange muligheter til å fiske middag. Så jeg fortsetter sørover. Etter 4-5 kilometer stopper jeg ved et lovende vann for å prøve noen kast. Får umiddelbart ei trinn halvkilos røye, og på neste kast sitter kilos-ørreten, fiskelykke i costa-del-finnmark! Hadde egentlig tenkt å gå lenger før middag, men når matfisken er i boks, er det bare å ta det med ro og ordne middag på stedt. I 30 graders varme har det uansett ingen hensikt å bære med meg fisken videre. Benytter også anledningen til å bade litt før middag, det vedvarende varme været og vinden i kombinasjon med grunne vann har virkelig gjort noe med vanntemperaturen. Er vanligvis en frossenpinn, men nå kan jeg bade lenge uten å fryse. Fisk og kos-kos er en god kombo, og jeg spiser så mye at jeg holder på å sprekke! Rusler videre, passerer Bæska og Gåddetjavri uten å fiske. Når jeg passerer vest for Gåddet rundt kl. seks har jeg dekning på mobilen, og Yr mener at det er 29 grader og laber bris fra sør, det stemmer bra med min egen opplevelse. Tidligere på dagen var det ennå varmere! Fortsetter til et lite trivelig vann vest for Reatkajavrrit hvor jeg har vært flere ganger før. Selv om jeg nå er på over 400 meters høyde så er det fortsatt badetemperatur i vannet. Det er bare småfisk som vaker, så det blir bading og solid kveldsmat før jeg kryper til køys tidlig. Til tross for varmen faller temperaturen heldigvis noe om kvelden og det er levelig i teltet fra rundt kl. 9 om kvelden til kl. 6-7 om morran, jeg legger meg derfor tidlig nok til å få tilstrekkelig med søvn. Det er dessuten lettere å legge seg tidlig nok når man er alene og ikke har kompiser å fiske og løse verdensproblemer med. I steinrøys mot Gaisene (fredag) Jeg forlater nå Laksefjordvidda neste stopp er etter planen ett av vannene vest for Rastigaisa. Dette er etappen jeg har "gruet meg" mest til, den kommer til å bli lang, det kommer til å bli baksing i steinur, og på en større del av turen tror jeg tilgangen til vann er begrenset. Etter en solid frokost pakker jeg leiren og starter turen, og for å sørge for at jeg har en ekstra drikkeflaske heller jeg ut nesten en halv liter olje slik at flasken kan brukes som drikkeflaske. Turen starter med jevn stigning, og selv om jeg går i shorts og tynn skjorte svetter jeg godt oppover mot Ullugaisejavri. Etter ca. 12-13 km gange kommer jeg frem til en gruppe småvann som er siste mulighet for vann på ca. 15 km. Jeg spiser litt snacks og drikker så mye som jeg orker. Fyller begge drikkeflaskene og trasker opp i steinura langs et tørrlagt elveleie. Det er bare steinur, farten er lav og jeg forsøker hele tiden å finne letteste vei samtidig som jeg konstant konsentrerer meg om hvor foten settes ned. Ett feilskritt er alt som skal til for å skade seg. Et par steder ligger det noen større snøfonner som gir et kjærkommet avbrekk fra den evindelige steinura. Heldigvis er været fortsatt fantastisk så selv om det er få holdepunkter i terrenget er orienteringen enkel. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan dette hadde vært i tåke og regnvær; uten holdepunkter, uten vann og ingen steder å campe i steinura. Jeg passerer over Vilgesrassa, og er på det høyeste punktet på 770 moh, som i Finnmark er høyt! Det blir en drøy mars, med nesten 15 sammenhengende km i steinrøys uten tilgang til vann. Og først sent på ettermiddagen kommer jeg ned i Heastoaivveladdot, passerer Coarvvosjavri vest for Rastigaisa og slår leir i ved Geaidnojavri. Da har jeg gått 34 km. Jeg er nå på 555 moh. og i skikkelig røyeland! Men også her er det bokstavelig talt badetemperatur i vannet, og det blir også denne kvelden bading istedenfor fiske, en lang og rolig middag før jeg kryper til køys og sovner før midnatt. Geaidnojavri til Bierssajavri/Suoidnejavri (lørdag) Jeg har vært i dette området før og Geaidnojavri, Gurrejavri og Gurrelobbal er spennende røyevann. Starter derfor dagen med litt seriøst fiske, siden det fortsatt blåser kraftig er det slukstanga som får kjørt seg. Men røya er nå en gang slik at er den ikke i bettet så er den vanskelig å lure, så eg kjenner ikke liv i noen av vannene. På formiddagen er været fortsatt strålende, men når jeg skal til å forlate Gurrelobbal kommer skitværet opp langs Gurregaisa, vinden tiltar og det lyner og tordner. I det jeg begynner å gå sørvestover i retning Bierssajavri så havner jeg i ei skikkelig tordenbyge med harde vindkast, hagl og regn. Noen minutter er det så ille at jeg bare må sette meg ned i en liten bekkedal og vente til været legger seg. Regnværet gir seg raskt så jeg setter fart, terrenget er veldig lettgått så jeg holder greit 5 km/t til jeg ankommer Bierssajavri. Den siste timen tykner det til igjen og jeg pusher på for å rekke å slå leir før uværet kommer, det rekker jeg ikke! Så jeg rigger teltet midt i et forrykende tordenværet med storm i vindkastene! Det ser også ut til å gå helt utmerket, jeg bare peiser på med store steiner på alle teltpluggene, teltet er forbausende stivt og står veldig bra selv i sterk vind. Men når været gir seg så oppdager jeg at det er flere små revner i teltduken på kortsiden som har stått imot den verste vinden. Teltet har _revnet_ og jeg får litt panikk, antakelig så har jeg satt opp teltet alt for stramt, og i tillegg er teltduken mye mindre elastisk nylonduker som er vanlige i telt. Heldigvis så er det svært enkelt å reparere teltet på stedet med den medfølgende reparasjonstapen. Men jeg lurer nå litt på om teltet virkelig er til å stole på. Jeg var her sist for 16 år siden, og den gangen fikk vi bra med fin ørret, så når det stilner av etter uværet rigger jeg fluestanga og jakter ørret. Det er ikke noe problem å få fisk, men denne gangen blir jeg skuffet over at fisken er småfallen og mager. Det er det øverste vannet i vassdraget, gyteforholdene er gode og forholdene er nok ellers marginale så her vil nok kvaliteten på fisken variere over tid. Den største fisken jeg får er kanskje en halv kilo, men jeg dropper fiskemiddagen siden kvaliteten på fisken ikke er prima. Suoidnejavri til Lakselv (søndag) Jeg er nå ikke mer enn en drøy dagsmarsj fra Porsangerfjorden og Lakselv. Og etter kartet kan mesteparten av turen følge barmarksløypa fra Suoidnejavri til Corvosrohtu (samelandsby og oppsamlingsplass for reindriften), og Porsangerfjorden. Jeg bestemmer meg derfor for å gi gass og komme til Lakselv et par dager tidligere enn planlagt. Er oppe kl. 7 og avgårde rundt kl. 8. Det er litt kjøligere, lave skyer og flott gå-vær. Fra utløpet av Suoidnejavri er det merket ei løype men det er ikke hjulspor å gå i den første mila. Ved utløpet av Justinjavri er det en teltleir med Lavvuu og flere fjelltelt. Det hadde vært trivelig å treffe og prate med folk, men det er ingen oppe og ute, så jeg passerer i god avstand. Fra Justinjavri til Geaidnojavri er det småkupert, og ganske tungt terreng. Etter 10-12 km marsj er jeg i nordenden av Geaidnojavri og kan følge hjulsporene øst for Loustegaisa og ned til Loustejohka. På vei over fjellet begynner det å regne, og det det kommer tunge skyer inn fra sørøst, jeg setter derfor ekstra fart for å holde unna for det verste drittværet. Men det er fånyttes; når jeg kommer ned i dalen kommer regnet for alvor. Været gir ekstra motivasjon for å GÅ, jeg drikker vann og knasker litt nøtter til jeg endelig kan se utover Porsangerfjorden. De siste kilometrene ned til riksveien går jeg på en grusvei. Klokka er nå litt før fire om ettermiddagen, jeg har gått 37 kilometer og som ei drukna katte forsøker jeg å få haik til flyplassen i Lakselv. Det er ikke like lett å få haik her som på mer øde plasser i Finnmark, men det går ikke mer enn en liten halvtime før jeg får haik til flyplassen. Er fremme 40 min før ettermiddagsflyet til Tromsø, jeg får booket om billetten og går mer eller mindre rett på flyet (fortsatt våt som ei drukna katte). Vel framme i Tromsø blir plukket opp på flyplassen av en god venn, og etter en etterlengtet varm og lang dusj kan jeg nyte hyggelig selskap og god mat før jeg stuper til køys. Fjellvannet jeg startet dagen ved er uendelig langt unna. Refleksjoner etter turen Ingen turer blir akkurat slik man har forestilt seg, det gjelder absolutt også denne turen. Det varme været og at jeg hadde en lang tur med (i utgangspunktet) tight deadline gjorde at det ble mer fokus på å gå og mindre fokus på å fiske enn hva jeg hadde tenkt meg. Men jeg hadde likevel en fantastisk tur gjennom spennende og til dels utilgjengelige deler av Finnmark. Jeg lærte også litt om å gå langt med lite og lett utstyr. På syv dager tilbakela jeg ca. 190 km, og jeg hadde ingen problemer med ben eller kropp. Så det er ingen tvil om at rekkevidden er/blir god med lett sekk. Jeg gikk i snitt mer enn 25 km pr. dag, og jeg var "fit for fight" neste morgen på hele turen. At jeg i utgangspunktet var i OK form gjorde også at jeg kunne starte turen med lange dagsetapper. Men å tro at man skal klare 5 km/t utenfor sti er alt for optimistisk. Jeg lå for det meste rundt 4km/t, og var av og til nede i 3.5km/t. Når orienteringen var enkel, terrenget lettgått og/eller når jeg går på sti så holder jeg 5km/t, men det meste av tiden var farten lavere. Jeg hadde som vanlig med for mye mat, og selv om jeg dumpet 1/2 liter olje og satte igjen 3-4 dagers forbruk av ris og havregryn i ei hytte, så hadde jeg fortsatt mat for minst 3-4 dager når turen var over. Jeg spiser betydelig mindre enn beregnet de første par dagene, også siste dag går det mindre mat, fordi man dropper middagen og spiser når man kommer til sivilisasjonen. Jeg tror trikset er å pakke mat i dagsrasjoner, og være streng på å ikke ta med noe ekstra. Søvn og komfort: Liggeunderlaget var for smalt, og jeg hadde sovet bedre på et bredere underlag. For meg er sove-komfort viktig, SÅ til neste langtur vil jeg derfor investere i den lange og brede Therm-a-Rest NeoAir XLite varianten. Jeg vurderer også å bytte ut soveposen med et en pose eller dun-quilt som både er litt varmere og gir mer muligheter for å tilpasse lufting til forholdene. Joggesko er tingen også utenfor løype/sti, i alle fall hvis sekken ikke er for tung. Men det er noen ting å passe på: Jeg gikk i en "minimal løpesko" og jeg ønsket meg av og til "litt mer sko", en litt tykkere og stivere såle, bedre slitestyrke og bedre mønster/grep. Tipper at sko med Vibram såle er tingen. To par gode ullsokker hvor dagens par skylles og vris opp hver kveld fungerer utmerket! Mine sokker var av litt for dårlig kvalitet. Likevel hadde jeg minimalt med "fotproblemer". I joggesko kommer man til å være våt på bena flere dager i strekk, man trenger derfor en fet salve som man smører bena med om kvelden for at bena ikke skal tørke ut og sprekke opp (særlig viktig på lengre turer). Teltet: bortsett fra pro blemene med små revner så fungerer det veldig godt. Hvis det skulle være en eneste ting å utsette på det så er det at det siden teltet er lukket og ikke har separat innertelt så er det ikke mulig å koke inne i teltet. Gåstaver: Supert! Gikk med disse mesteparten av tiden Glimrende dobbelfunksjon som teltstenger Litt krøkkete i "småsteinur" hvor piggen lett kiler seg mellom steiner Regntrekk til sekk er noe driiit, i vedvarende regnvær så blir innholdet i sekken våt, og i mitt tilfelle ble det ikke bedre av at trekket Bergans selger til min sekk er for lite! Hadde heldigvis det meste av utstyret i vanntette pakkeposer, men heretter er det en stor vanntett pakkepose for hele sekken (pack-liner) og ikke regntrekk som gjelder for meg. Da forblir innholdet i sekken tørt nesten uansett hvor mye og lenge det regner. GPS klokke nyttig hjelpemiddel til orienteringen og for å holde orden på avstander, lengde på dagsetapper, etc. Fiske- og bade-lykke, funker best hver for seg for meg. Med den varmen jeg hadde så svettet jeg vekk fiskefeberen, og jeg konsentrerte meg nok fiskeutstyr, hadde holdt også om jeg hadde fisket mye mer.

JIPPI!! Feirer at jeg har passert 40 000 høydemeter i år Da ble det et lite indianerbål med 4x bamsemums, mandarin og te.

3 dager med nærturer og is i fokus ila romjula. Noen bilder fra kveldens tur nedenfor. 😊 @Gittiamo syntes det var nok løs is fra oven og ville opp selv. 😅 Siste tur for å plukke ned isskruer og andre sikringer.

Grunnen til at man kjøper superlight-telt er jo så man kan ta med skikkelig stativ og mer fotoutstyr

Trodde det verste var å få av gammelt lim. Og det var det sånn tidsmessig også. Men nå har jeg prøvd å få på det nye limet. Bruker original G3 til G3-fellene. Seriøst? Noen som trenger en pent brukt nyre? Du får den for 2300,- ved rask avgjørelse.

Romjulsalg på gang over hele fjøla. Men 30 % på Devold kan være kjekt å få med seg.

Bruker Trangia-kjøkken med Trangia gassbrenner til både matlaging og varme i telt på vinterturer. Om du bruker vintergass fra Primus er ikke temperaturen et problem før den nærmer seg -30 grader.. Det er også relativt trygt å bruke i telt, siden det står stødig, det er vanskelig å komme borti flammen, og det er ingen fare for å søle med drivstoffret.

Takker Lars! Planen er å gå i alle fall fra Nelson (Peloros River) til Queenstown. Går med en god venn første måneden, og det kan hende at jeg blir 100% ørretboms når han reiser og gir bang i å gå masse hver dag 😛 Planlegger å blogge litt fra turen også på Bloggen min (som akkurat nå ikke inneholder mye nytt) og så blir det bilder på Instagram (@grunde73) ... Og så kommer det sikkert noe her og på fluefiskersiden også. Grunde

Godt forslag, problemet er bare det at kona mi har en god/stygg/fantastisk (stryk det som ikke passer) evne til å alltid prioritere ungene først. Hvis jeg hadde gitt henne ett gavekort på x kr der og der ville hun brukt noe på seg selv og resten på ungene. Det er både prisverdig og flott, men akkurat nå ville jeg prioritere henne. Derfor må jeg kjøpe noe fysisk. Når det er sagt - jeg endte opp med Forcemaster. Det ble en kombinasjon av pris/anbefaling. Prisen var såpass god at jeg la på Fjellreven keb curved bukser som jeg fant til 1499 på Gmax. Ingen dårlig pris det heller. Det stod på ønskelisten det og. Og skulle kona kjøpt bukse selv hadde hun aldri kjøpt et plagg med normalpris på 2300,-...

Hei Noen som har brukererfaring med denne og er 187-190 lang? Blir den litt for kort? Ergo Hammock Combi (siste modellen) har jeg hatt, første revnet i stoffet første natten, fikk ny og den revnet også på samme sted etter et par ukers bruk. Så jakter igrunn på en ny hengekøye Og syns Amok sin virker særdeles praktisk og fin. Vekt og volum har lite å si for min del

“Hey, would you be interested in doing a camping hiking tour in North Korea?” Nord-Korea. Det er ikke en telttur som er det første som slår en når en hører navnet på det lukkede landet på den andre siden av kloden. Istedet er det de lite hyggelige nyhetene om atomvåpen-trusler, arbeidsleire og en personlighetskult uten like blant annet som når oss her hjemme. Med nyhetene om den amerikanske studenten Otto Warmbier friskt i minne er det ikke uten grunn at en blir littegrann skeptisk til å besøke Nord-Korea. Warmbier ble som kjent arrestert etter sigende for å ha stjelt en propagandaposter fra hotellet han bodde på. Han døde ikke lenge etter å ha blitt sluppet fri av Nord-Korea. Hva som egentlig skjedde er det nok vanskelig å få vite. Jeg sa ja til å bli med på turen. Hva annet kunne jeg egentlig gjøre? Det virket som en opplevelse av de sjeldne. Roger Shepherd, som nå jobber som turguide i Sør-Korea, har etter flere års reiser i Nord-Korea fått såpass mye tillit at han har fått lov til å lede en gruppe med turister på telttur i høyfjellsområdet rundt Paektusan nord i landet. I Nord-Korea har han reist rundt for å fotografere fjellene og da spesielt de som befinner seg på Baekdu Daegan i nord, en god del av hans arbeider kan sees på følgende side: http://www.onekoreaphotography.com/. Shepherd, opprinnelig fra New Zealand, er også forfatteren bak guideboken til Baekdu Daegan ruten som jeg gikk høsten 2014. Ruten som hadde blitt lagt opp, skulle starte med å klatre opp til toppen av Paektusan, med et besøk til Chonji innsjøen som ligger nede i krateret til fjellet (Paektusan er en gammel vulkan), for deretter å klatre ned fra fjellet og i en seks dager gå gjennom et noenlunde uberørt område i høylandet nedenfor fjellet. Underveis skulle vi besøke hemmelige leire som partisanene ledet av Kim Il Sung brukte under den japanske okkupasjonen av landet, nesten på lik linje med Milorg-hyttene som man finner i Nordmarka utenfor Oslo (og andre steder i landet). Turen skulle gå over seks dager, med overnatting i telt fem netter. Hjemmelaget kart over området vi gikk i, laget av Roger Shepherd, hentet fra Hike Korea sin hjemmeside. På fjellturen vil vi bli ledet av lokale guider gjennom landskapet, skogene, fjellene og fjellryggene som vi vil passere over. En følgebil vil møte oss ved teltplassen på slutten dagen. I følgebilen fraktes mat til middag og frokost, samt vann, i tillegg til en del ekstra utstyr. I Pyongyang ble det bare med den første kvelden, allerede dagen etter ankomst satt vi på et fly til Samjiyon, en provins i den nordlige delen av Nord-Korea nær grensen til Kina. I Samjiyon finner man Paektusan, det høyeste fjellet i Korea med sine 2750moh. Paektusan er det hellige fjellet til koreanerne, og det er også herfra den store fjellryggen som strekker seg gjennom Korea-halvøyen begynner fra, Baektu Daegan. Å returnere hit betyr en tilbakekomst til en fjellkjede som betyr mye for meg. Foruten meg var det en annen nordmann med på turen, Jo. Og så var det to fra Australia, begge kvinner, Paula og Sinead. To australske damer og to norske menn altså, ledet av en mann fra New Zealand, en noe merkelig sammensetning egentlig. Highland Trekking Expedition of North Korea På den første dagen sto Paektusan på planen. Fra hotellet vårt i Samjiyong ble vi kjørt på en humpete grusvei til en liten parkeringsplass ved foten av fjellet, fra hvor vi klatret opp til toppen. Skyene lå tett over fjellet når vi startet, men når vi kom opp hadde det midlertidig lettet så vi fikk tatt toppen med det gamle krateret i betraktning. Jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg enig at Paektusan er et utrolig nydelig fjell, som jeg hadde blitt lovet. Fargenyansene i fjellsidene rundt vannet er vanskelig å beskrive. Vi gikk også ned til Chonji innsjøen som ligger i bunnen av kalderaen til den gamle vulkanen, klatringen ned og opp igjen gikk på en trapp som inneholder noe sånt som 261 trappetrinn. Etter å ha klatret opp fra innsjøen igjen tok vi fart på nedstigningen fra fjellet. Nede gikk vi et lite stykke før vi kom til den første teltplassen på turen, nede i et uttørket elveleie, hvor vi slo opp teltene våre og fikk servert middagen (ris og nudler). Den andre dagen lå himmelen klarere over oss, og vi startet dagens etappe med et besøk til Paektusan-fossen. Ikke en stor foss, men den betyr mye for koreanerne da vannet som renner i den stammer fra Paektusan, som jo er et hellig fjell. Etter besøket gikk vi over et grønt, frodig og rullende landskap. Underveis klatret vi opp til toppen av Soyeonjibong, på 2114moh. Toppen ligger omtrent midt ute i det alpine høyfjellslandskapet nedenfor Paektusan og med ingen andre topper rett ved siden av, får man en super 360 graders utsikt i alle retninger fra toppen. Nedenfor toppen bega vi oss inn i litt lavere terreng, gjennom en nydelig skog med lerketrær. Hvor vi gikk på en sti hvor gresset nådde oss til livet. Turen ble avsluttet med et besøk i Soyeonjibong secret camp, hvor vi får en omvisning i leiren av en lokal kvinnelig guide. Litt nedenfor den hemmelige leiren slo vi opp teltene for den andre kvelden, hvor vi spiste middag, fyrte opp et leirbål og hvor de lokale guidene sang for oss. Neste morgen våknet vi til regnvær og det regnet konstant hele dagen. Det var heldigvis en kortere tur, hovedsaklig gjennom en skog. Men vi hadde fått tillatelse til å klatre opp til toppen av Ganbaeksan (2162moh) for å kunne få litt mer ut av dagen. Turen opp var våt og sur, men samtidig en tøff og mystisk vandring gjennom et trollsk landskap. Hvordan utsikten ville ha vært, kunne vi bare gjette oss til, jeg var likevel fornøyd med turen opp. Før Ganbaeksan besøkte vi også den hemmelige leiren som ligger nedenfor fjellet. Vi slo opp teltene i enden av dalen bortenfor Ganbaeksan. Neste morgen var like trist og regnfull. Vi bestemte oss for å håpe på at neste dag ble bedre. Fra teltplassen skulle vi egentlig denne dagen ha klatret opp på et pass på fjellryggen ovenfor og utforsket ryggen på hver sin side av passet. Idag ville vi ikke fått sett noe som helst. Det ble en rolig dag ved campen, men om kvelden lettet det litt og vi fikk oss en liten tur til en annen del av disse skjulte leirene i nærheten. Gamblingen vår med været slo frukter og neste dag ble en fin tur, men vi ble da nødt til å gå lengre enn først planlagt for denne dagen. Fra teltplassen klatret vi opp til det lille passet, og så gikk vi opp til toppen av Beondaebong. Utsikten var over all forventning. Nedenfor lå enden av dalen som vi hadde tilbrakt to netter i teltet i, lengre bak lå Paektusan. Fra toppen fortsatte fjellryggen videre, dette er nevnte Baektu Daegan, og den vil gå videre over tidligere nevnte topp Ganbaeksan. En gang i fremtiden vil det kanskje være mulig for den vanlige fjellvandreren å gå hele veien fra Paektusan i Nord-Korea til Cheonwangbong i Sør-Korea, men nå vil det være en større ekspedisjon som krever mye penger, tid, tillatelser og anstrengelser. Etterpå krysser vi passet og går opp til Seonosan. Den sørlige delen av fjellet består av noen klippeformasjoner, men her oppe gikk vi ovenfor dem. Fra en av småtoppene som pekte var det en flott utsikt over landskapet nedenfor og vi kunne se Amrok-elven, som danner en naturlig grense mellom Nord Korea og Kina bukte seg gjennom dalen nedenfor. Ned fra fjellryggen var det en bratt og gjørmete sti, hadde vi gått ned dagen før hadde stien vært ekstrem sleip og forrædersk. Nede kom vi til Seonosan secret camp, som ligger godt skjult under klippene til fjellet. Reisen av dagen var ikke like spennende. Fra den hemmelige leiren fulgte vi en humpete skogsbilvei som i starten går langs Amrok elven ved grensen til Kina. Underveis besøkte vi Gomsan secret camp, og helt til slutt ankom vi den siste av teltplassene på turen. Som lå ikke så langt unna den mest kjente av de hemmelige leirene, Paektusan. På den siste dagen regnet det igjen, så vi hadde nok maks flaks med tanke på været (hvis det først skulle regne). Vi gjorde ikke stort mer enn å besøke nevnte hemmelige leir, som også er den største og mest kjente av disse campene og også den som turistene vanligvis besøker. Over de skjulte hyttene og bivuakkene troner Jongilbong, kalt opp etter Kim Jong Il, som etter sigende skal være født i en av hyttene vi får se her. En kan for øvrig si mye rart om minnesmerkene og monumentene her, men flotte er dem. Når besøket var slutt var også fjellturen vår over. Våte, men fornøyde, satte vi oss i bussen igjen og kjørte tilbake til det merkelige hotellet vårt i Samjiyon. Underveis stoppet vi i den lille landsbyen Rimyongsu som er kjent for en flott foss. Det blir en slags feiring av fullført fjelltur på hotellet. Varmtvannet på hotellet slås ikke på før klokken ni om kvelden. Neste dag fløy vi tilbake til Pyongyang for tre dager med sightseeing der. Hvordan var så opplevelsen min av å gå på telttur i Nord-Korea? Naturmessig var det en veldig fin tur. Landskapet er et flott alpint høyfjellslandskap, og på turen gikk vi gjennom frodige rullende enger, opp på fjelltopper med panoramautsikt, gjennom trivelig skog med lerketrær og grønne rygger med vennlige kanter. Det er område som er velegnet for hiking. Paektusan i seg selv er et fjell som ser fint ut, men litt ordinært ut når man står rett nedenfor det. Men når man kommer opp til kanten av krateret åpenbarer det seg et skikkelig tøft fjell, og fra lengre avstand er det et nydelig fjell. Å gå fritt rundt kan man jo som kjent ikke gjøre i Nord-Korea. Inne på hotellene vi overnattet i kunne vi få gå fritt, men skulle vi bevege oss utenfor var vi nødt til å ha med oss guider. Så også når vi var på fjelltur, så vi hadde med oss to guider fra Pyongyang som fulgte oss under hele oppholdet, samt to lokale guider fra Samjiyon for å vise vei underveis på turen. Dette kan nok føles som noe begrensende på opplevelsen, men er bare noe man må lære seg å forholde seg til. Og det gjorde seg nok mest merkbart på den ene dagen vi befant oss avgrenset til teltleiren vår. Gitt at det er militære i området som ikke nødvendigvis var klar over at vi var i området, kunne vi heller ikke gå for langt unna resten av gruppen. I tillegg til guidene var det også med to sjåfører og en hjelpemann, ett ganske så stort team igrunn for bare fem gjester. Men på den andre siden, så ble forholdet og stemningen mellom oss og guidene godt. De møtene vi hadde med Nord-Koreanere var stort sett korte møter som viste et folkeslag som var smilende og nysgjerrige på oss, spesielt de vi møtte på turen. I Pyongyang var de litt mer avmålte og nervøse på hvordan de skulle forholde seg til oss. For å komme tilbake til historien om Warmbier, så var det heller ikke det jeg var mest bekymret for med å bli med på denne turen for. Så lenge man holder seg innenfor de rammene man har, så vil det gå bra, altså ikke gjøre noe man vet de vil reagere på. Det jeg mest var bekymret for, var hvis noe skulle skje under turen. Hva var prosedyren hvis noe gikk galt, om man brakk beinet, ble veldig syk eller ble bitt av en slange feks. Det sies jo at helsetilbudet i landet er svært begrenset. Roger Shepherd ga et svar som ihvertfall sa at dette var noe han hadde tenkt på, og det skal visstnok være et Røde Kors sykehus for utlendinger i Pyongyang. En annerledes fjelltur som jeg var veldig glad for å ha fått vært med på. Jeg er godt igang med å skrive om turen på bloggen min og vil der skrive mer utfyllende om fjellturen. En finner en oversikt over turen her: https://tarjeinskrede.blogspot.com/2018/08/north-korea-dprk-paektusan-highland.html (alternativt: https://tarjeinskrede.blogspot.com/search/label/North-Korea). Ps. Jeg har grunnet tid valgt å bare skrive om langturene mine på min engelske blogg, for bare å lenke til innleggene der fra min norske blogg. Fotogalleri fra fjellturen finnes her: https://photos.app.goo.gl/KQutLQT3fGr3xCJv8 Fotogalleri fra resten av turen finnes her: https://photos.app.goo.gl/fviMpTonvwygseSr5 Ps. På den første dagen ble vi fulgt av et team fra Associated Press (AP), som lagde en sak for både aviser og tv om fjellturen. Saken de lagde kan blant annet leses på deres egne sider her: https://apnews.com/4040e7e7b13a41efbe70fdc10e4b6a60 -- Frister det å gjøre det samme? Roger Shepherd, via firmaet sitt Hike Korea, planlegger flere turer og de neste vil bli arrangert neste år. Sjekk ut www.hikekorea.com for mer informasjon.

Den vanlige vinterturen. Lørdag er turdag, selv om det den siste tiden helst har blitt korte turer. Denne lørdagen var jeg i utgangspunktet klar for en litt lengre tur. Værmeldingen var ikke helt patent, men det skulle bli sånn noenlunde vær. Litt regn, litt vind, litt sol. Det var på fredag.... Lørdagsmorgen hadde Yr ombestemt seg og stillet med regn og lite sol. På fredag var planen en tur rundt Lifjellet. Sist jeg tok denne turen gikk det nesten galt. Med noenlunde bra vær var jeg sikker på å komme rundt i god form. Med regn var jeg skeptisk. Avgjørelsen på lørdags morgen var vanskelig. Prokastinering på fint. Hvilke alternativer fantes, eller skulle jeg hive meg på den planlagte turen. Et uhell forrige gang gir ikke automatisk uhell neste gang. Turen rundt Lifjell er 9 kilometer og en god del høydemeter. På en god dag i ungdommen, da jeg var rundt 60, kom jeg rundt på to timer. De siste turene, med vond fot, har jeg brukt mer enn tre timer. Med den formen jeg har nå, så er dette nesten en «langtur». Skulle jeg på tross av været ta turen? Regn og nedbør har jeg hatt å¨denne turen mange ganger. Det blir sleit og glatt, men det har det også vært noen ganger tidligere. På Dale var det en del biler. Det kom en kar som også ville på tur. Han ville opp mot Resasteinen på grunn av «henget» langs fjorden. Der kunne det være glatt. Det var det siste jeg så av andre turgjengere før jeg sto på toppen. For egen del unngår jeg «henget» ved å gå stien nede langs sjøen til Revesdal. Det var ikke så glatt på berg og stein som det av og til pleier å være. Det kan henge sammen med alger eller planter som forsvinner om vinteren. I alle fall så gikk det greit, selv om jeg fortsatt var forsiktig med hvor jeg satte foten. Selv om det gikk rolig – i forhold til «gamle dager», så kunne jeg kjenne at bakken opp mot toppen var blitt brattere. Det ble syre i beina. Som vanlig forsvant syra etter en stund og det var bare «tungt». Helt som normalt. Folkene på toppen satt i le og tok en pause. De hadde kommet opp fra Dale og ville antakelig tilbake samme veien. En dårlig rygg gjorde langturer vanskelig. Det var en stund siden jeg hadde tatt turen i regnvær. Siden jeg kan velge turdagene, prøver jeg å unngå regn. Det er selvsagt helt greit å gå tur i regn. Det blir, etter et par timer, vått – fra innerst til ytterst. Normalt vil gore-texen holde meg tørr på beina, men med gamle sko, blir jeg våt der også. Regnet stoppet etter en stund. Inne i skogen gjør ikke det store forskjellen. Det drypper fra greiner og buskene er fulle av vann. Som alltid, glemmer jeg det ubehagelige, og kjenner bare gleden ved å være på tur. Av en eller annen grunn pleier jeg å få det verste været på toppen, uten noen form for ly bar busker eller stein. Denne gangen oppførte været seg mot normalt, og jeg hadde fint vær øverst. Jeg kunne til og med hive av jakken. Nesten ned ved bilen, kom det på ny regn. Jeg burde ha tatt på jakken, men var så pass våt at det ikke gjorde store forskjellen. Jeg kom til bilen og kunne vri klærene. Les hele artikkelen

Jepp, men jeg synes også at skandi er lettere å slipe. Så går litt opp i opp Men er veldig glad i min Brusletto Rondane. Har ikke slipt den enda, kun stoppet med lær og honingcompound og den er fortsatt fin og skarp.

Merker litt forskjell når jeg sitter å spikker trefigurer med de nye knivene fra Casstrøm (scandi) og de knivene jeg har fra før (konveks) men jeg ser også en tydelig bølge langs eggen på de nye knivene etter godt bruk! Så eggen holder ikke like bra! Men alt til sitt bruk!

Jeg heller både litt for og imot konveks, savner skandi ofte når jeg skal spikke noe raskt. Men liker også og lage mat og da kommer konveks godt med. Derfor har jeg konveks på hovedkniv og spikkekniv med på tur.

Det er myggnetting i ventilene på Fjellheimen.

Takker for hyggelig tilbakemelding. Jeg ser at det har sneket seg inn et par feil i pakkelista. Tror dette er fordi jeg har kopiert over og startet en ny liste for Te Araroa turen (jeg reiser i morra :-)), når jeg så har endret i den lista så har det også endret seg i den gamle Finnmarkslista (Te Araroa pakkeliste). De viktigste: Sovepose: brukte en Haglöfs L.I.M. Dun +1 473g, lett men dårlig lufting, litt kort og litt kall Liggeunderlag: brukte ett Thermarest Neoair i vanlig størrelse, dette var for smalt og jeg har oppgradert til Large som er bredere. Brukte også ei (dårlig) regnjakke fra Stormberg som har blitt byttet mot ei som er 150g lettere. Som nevnt hadde jeg alt for mye mat og brensel med (selv for en 10 dagers) og jeg tipper at sekken var 14-15 kg når jeg startet.

Myggfritt telt oppnås med Vape/Thermacell, ikke med myggnett i ventiler...

Helt lett stativ med bein lignende teltstenger eksisterer. De blir for ustabile til å være praktisk. Men ikke nødvendig med like tungt og stabilt stativ til et kompaktkamera som til et speilrefleks med teleobjektiv selvsagt. Lette stativ fra Elkjøp o.l. er helt greie for et kompaktkamera eller lite systemkamera. De kan selvsagt bli litt ustabile for lang lukkertid i frisk bris. For litt mer stabiltet på lette "elkjøpstativ" kan du henge et lodd under stativhodet (f.eks. kameraveske eller en pakksekk). Gorillapod som nevnt er et lett alternativ som fungerer bra. Er litt lavt, men med bruk av trær, terrenget, stein, sekken eller annet fungerer det i de fleste situasjoner sammen med et lett kamera. På hard snø kan du bøye føttene slik at det gir litt mer flate og ikke synker så lett. Med løs snø finner du frem primusplaten eller lignende.

Du har også arcteryx beta ar som er ei hos allround jakke. Ellers er norrøna falketind jakka ei god jakke med litt lengde

...da gikk 2 par Atomic Redster bakkeski for barn/jr ut døra. Organisert trening er veldig tydelig uttalt ikke gøy. 😜 Frikjøring i skog og lek på twintip mye morsommere. 😅

Så akkurat på den nå. Tusen takk, stiligt. Men tror jeg har forelsket meg i den Rago xtrem posen🥰😂

Kjapp tradisjonsrik ribbebrenner-tur til Valøytind ytterst på Ytre Vikna i formiddag: Fikk litt regn idet jeg nådde toppen, og heiv på den lette skalljakka over vindjakken. Da kulingen begynte å piske meg med hagl, tok jeg det som et tegn på at det var tid for å gå ned igjen. Ikke lange turen - jeg så ikke på klokken, men det tok neppe mer enn tre kvarter til sammen. Da er ustadig vær ikke så nøye, og det er uasnett deilig å komme seg ut og lufte vekk litt julematos Og det er min topp nr 10 på RIL Fjelltrimmen 2018

Hvis det er snø som er cluet, ja så fiks deg en monopod av den ene skistaven din? Ellers så kan jeg anbefale gorillapod til kompaktkamera, men det er jo ikke så høyt som du vil ha det. Samarbeid gjerne med en stein eller annet høyt. Gorillapod'n kan jo også funke på skistaven vil jeg tro ...

Bare en liten betraktning: En tradisjon jeg har på julaften er å gå opp i skogen og hente noen greiner av bjørk som jeg spikker pinner av for å legge i bunnen av kasserollen med pinnekjøtt. I år hadde jeg med en Strømeng samekniv, en Cold Steel SRK og ei lita Fiskars X7 øks. Kapping av greiner var enklest og best med øksa, men samekniven fungerte også godt, jeg tar ikke de tykkeste greinene. Men til å fjerne barken var øksa ubrukelig, den ble for tung og grov, SRK-kniven ble for lett og spinkel, spesielt når jeg traff kvist. Samekniven var overlegent best, det var lett å spikke av barken på slette greiner, og traff jeg en kvist var det bare å skifte grep og hugge litt. Poengent er vel at det ikke finnes én kniv som er godt egnet til alt, det blir kompromisser uansett. Så svaret på trådstarters spørsmål er nei, "Den Ultimate Turkniv" eksisterer nok ikke. Og hver enkelt har nok uansett sin egen definisjon av hva "ultimate" innebærer.

Først velkommen til forumet. Dette kan løses, men: Har du nærbilder av brenneren hadde det hjulpet. Er den helt ny eller brukt? Har den funket som den skal før? I 99% av tilfellene er det at du ikke har utført rensing riktig, eller nok antall ganger, som gjør dette, også ved periodiske feil. Feilen er som regel en sot klomp i enten Dysa merket 1, innløpet merket 2. Det kan også være mye sot i selve brennerhode, men dette er sjelden. Følg dette til punkt å prikke. Du ser her at du skal dra wire 20 ganger, og det er veldig viktig at du dytter den til den butter hver gang, ellers hjelper det ikke. Det er vanligvis der hvor kabelen stopper at det er sot. Punkt 9 : Gjenta er et meget bra tips. Ha gjerne en hvit/klar kopp du samler opp vaskebensin i. Du må rense til det ikke er igjen sotpartikler i koppen etter skylling. Grunntanken er at du skal "dytte" og skylle ut sota fra flaska, og gjennom systemet ut. Tilgang til trykkluft kan gjøre dette lettere, men er ikke nødvendig, gjenta rensing går også. Funker ikke dette, er det flere muligheter: Det kan være feil dyse som sitter i (det finnes flere som passer fysisk) Det kan være feil/skade på dysa Brennerhode må demonteres og rengjøres. Ekstremt mye sot/feil på brenner/ feil forvarmet. Sjekk om hva som står på dysene dine, tabellen er fra universal modellen. Edit: Har du ei dyse med for stor åpning, vil den gi for mye drivstoff - økende problem med økende trykk. Hva har du rensket dysa med? Test disse rådene, og gi en tilbakemelding. Jeg har fått igang alle brennerne jeg har prøvd på så langt, og har en liten samling av de vanligste, også begge whisperlight modellene. Sjekk mitt turutstyr og Primus Multifuel med periodisk feil - Dag for dag tråden. Whisperlight har en historikk på kullosforgiftning som få andre brennere, så at de brenner urent har skjedd før. Det er en god brenner, stille, lett og enkel å vedlikeholde selv i felten. Får du den ikke til, kan du komme innom meg i Sundvolden eller sende den til meg, så kan jeg se på den for deg. Lykke til, og gi en tilbakemelding på punktene og hvordan det går. Det er til hjelp for andre etter deg.

Jeg tror de ikke er belagt med noe, derimot er det vel et tynt lag med oksidering som naturlig legger seg utenpå? Det skjer selv hvis det er godt brukt og for eksempel blir liggende ubrukt i lengre perioder.

Ikke akkurat i dag, ei heller i går, men legger ut en liten collage av turbilder fra Tenerife hvor vi tilbragte første halvdel av desember. En flott tur-øy for de som ikke orker å ligge på en solseng hele ferien. Bildene er fra Barranco del Infierno, Teide, Montana de los Brezos og Los Gigantes.

I går var det 2-3 uker siden jeg var på tur, så måtte ha meg en tur. Det ble i Maridalsalpene: fra Vaggestein opp til Mellomkollen, videre til Tømte gård, forbi Tømtehytta og ned til Vaggestein. Rundt tjue centimeter snø, temperatur rundt null, drypping fra trærne. Var ute i tre timer, møtte bare fire personer / to turfølger. Utsikten fra Mellomkollen var kanskje mer imponerende enn selve turen. Fra Mellomkollen, Oslofjorden i det fjerne:

En rask tur utover fra Rørvik til hytta ved Langvatnet i Vikna, nesten blitt en juletradisjon: Det var isete i stien, men jeg gadd ikke stoppe for å ta på broddene som lå i sekken - så dermed falt jeg selvsagt så lang jeg var. Tok derfor en stopp like etterpå, ved "Einarhytta", og satte på noen Grivel-brodder som jeg aldri har prøvd før. Grove saker som funket knall - eneste aberet er at de er litt tunge. Så ble det en tur opp på Vattatua, videre til gapahuken i Bardalen (der jeg skrev meg inn i boken), før ferden gikk videre til hytta ved Langvatnet. Skikkelig flott og tykk is jeg gikk på det siste stykket - det var vel -8°C i natt, og fortsatt rundt -6°C da jeg ankom ved lunsjtider. Fyrte opp i både kjøkkenovnen, og peisovnen på stua, temperaturen kom raskt over på plussiden, og kaffen var nytrukket da jeg satte meg ned for å skrive litt i hytteboken. Der avsluttet jeg skriveriene på samme vis som jeg gjør her: God jul!

Det har vært et nydelig turvær de siste dagene, og jeg har daglig fått en fin dose med frisk luft. På mandag var jeg på Trælneshatten og skiftet turbok. 567 meter på skrå oppover i snø og is var tungt, men alltid godt når det er gjort. 2800 som har skrevet seg inn i boka her i år. På Tirsdag var jeg på en isdekket Torghatten som den første siden det kom is/snø. Til venstre i dette bildet ser vi fjellet jeg var på dagen før. Til høyre ses Sømnas høyeste fjell Lysingen, som vi vurderer å ta en tur opp på en gang - ikke sant @graham Det er flott utsikt oppover fjellryggen her, men mye is i stien Isen ligger løst over stien/fjellet, så jeg må være svært nøye med hvert et steg oppover her. Jeg er kjent med hver en knaus opover, så det er ikke noe stort problem, men usikker på om det anbefales for alle.

I serien "Fruktspising på toppene" har vi kommet til episode 2: "Pære på Olsokfjellet" Det lå forresten en del appelsinskall der, som jeg plukket opp og tok med ned - mange vil nok mene at slikt raskt blir kompostert, men skall fra sitrusfrukter tar faktisk en halv evighet å bryte ned, og det ser jo ekstra "søplete" ut pga fargen. Grav ned, brenn opp eller ta med hjem. Ellers en fin liten tur med sol og medvind på turen opp, og motvind fra nord med litt regn/sludd på turen ned.

Hadde ikke tid til en skikkelig tur men måtte ut i den fine nysnøen, så da ble det ei natt i køya i skogen som ligger ganske nærme huset vårt. Nå nyter jeg morgenkaffen.

Tilbragte en uke på en liten "off the grid" hytte i svinndal skogene. Mye flott natur og veldig artig å se været skifte fra grønt til hvit på under 2 dager. Fikk testet alkohol brennerne også, kjøpt vs hjemmelaget. Konklusjonen er at den kjøpte fungerte bedre i praksis, da det var lettere å fylle på sprit og antenne. Den hjemmelagde slet litt med å bli varm nok til å antenne skikkelig, men ble flotte flammer etter litt tid. Litt suppe og reinpølse var en helt innafor frokost / lunsj etter en tung gange

Når man har jobbet for mye og gått for lite på tur, så tar man seg fri fra jobb og pakker sekken. Trillemarka måtte testes. Og den beryktede Madonnastien, som visstnok skal være Norges fineste sti. Vel det så jeg ikke mye til. Heldigvis for G4 og GPS for det ble mye surr og rot og tryning i snøen og sånt. Mest strabasiøse 6 km jeg har gått 😂 Neida. Det er en veldig fin tur. Men det var ingen spor i snøen og merkingen, som de skryter av, var så som så. Samt at folk hadde laget varder over alt. Dårlig tid hadde jeg også siden snøvær var på vei. Brukte 75 mins opp og 45 mins ned. Så det ble mye bil for en kort tur. Men det var godt å komme seg opp og ut. Og det var jo veldig idyllisk med harespor og revespor som hadde krysset mine spor underveis på turen. Synd jeg aldri så pelsdottene