Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 26. des. 2018 i alle områder
-
Årets ukestur var lagt til vestlandet og Jens og jeg pakket med oss godt med regnklær, før vi kjørte vestover dagen etter st. Hans. Over Suleskar var det blå himmel og det skulle vise seg at det var et vestland i godvær vi skulle få oppleve. Vi kjørte på Lysefjordveien fram til den krysser Sira. Der parkerte vi og fikk kanoen på vannet. Etter en time med padling og en kort bæring var forbi hytter og det var lite spor etter mennesker. Landskapet var skrint men virkelig flott, elva var veldig fin og spennende med store kulper, innos og utos og fisken vaket. Perfekt! Det ble 2-3 panner med sprøstekt ørret, akkurat som vi hadde drømt om. Turen var i gang, roen senket seg og den fantastiske følelsen av å ha god tid kom sivende inn i kroppen. Ørretene var ikke bare små og tynne, og de var ganske røde i kjøttet. Dette lovet godt! Dagen etter hadde vi en bæring til før vi kom til Dyngjandvannet. Vi padlet til enden av vannet og Dyngjandfossen. En fantastisk plass! Vi gikk opp på fjellet for å se om det var fisk i noen småvann, det virket ikke sånn dessverre. Men vi fikk en fin tur, og fisken nede i innoset holdt seg fin og fersk. 26. juni -Transportetappe: Noen bæringer og en del padling opp til Holmevatn. 28 grader og ikke en sky å se. Solslappheten kom etter hvert, men vi holdt den nesten unna ved å drikke mye vann. En artig opplevelse må jeg fortelle om skjedde i elva ovenfor st. Salamonsvatn. Vi så noe blankt nede i elva og fikk tak i et snøre med åra. Opp kom to fiskestenger med sneller! Vi søkte litt lenger i håp om en Rolex og i angst for et kranium, men vi så ikke noe mer. Jens tok snellene helt fra hverandre, oljet dem inn, de er i bruk igjen. Etter middag (spekemat og eggerøre) og en strekk ved østenden av Holmevatn bar det videre innover på fjellet. Denne gangen fulgte vi DNT-stien opp til Krokete Taumevatn. det ble to turer for å få med kanoen også. Vi la oss til ved innoset. En utrolig flott plass. Vi så fjellvåk og ryper, og lite tegn til mennesker. Slike dager på fjellet i juni er fantastiske, jeg får vårfølelse en gang til når jeg opplever det. Det er snøsmelting og noen bjørker har fortsatt museører. Det ble noen fine steikefisk, både i innoset og i elva. Dagen etter kom med like strålende vær og vi fortsatte med noen bæringer og padling fram til midten av Taumevatn. Der ble det lunsj på ei lita øy med en fin sandstrand, da hadde det skyet over, deilig!S Vi padlet fram til innoset til Tarjeisåni og fant en fin grassbakke å slå opp teltet på. Jeg var ved Storevatn og prøvde fiskelykken uten særlig hell, men Jens sørget for kveldsmaten i Taumevatn. Det ble karrikrydret fiskesuppe. Vi spiser mye fisk, hvis vi får mye. Jeg blir ikke lei å spise fisk (ikke Jens heller sier han), men vi tilbereder på ulike måter. Vi steker, koker, lager fiskesuppe, griller og røyker. Det siste er Jens sin spesialitet, han varmrøyker i en kjele på bålet. Glimrende godt! Variasjon er viktig. Skyene forsvant og den lille følelsen av vår fordampet. Det ble vadet og badet. Etter en natt ved Taumevatn tok vi oss ned til Djupevatnet, dette ble en kronglete bæring/portage. Men som alltid er det spennende å flytte på seg og å komme til nye steder. Hvor ender vi opp i dag? Hvor skal teltet settes opp? er innoset fint? er kulpen dyp? Djupevatnet skuffer ikke, utrolig flott elv, fin foss, fine steikefisk. En god natt søvn med suset fra fossen i det fjerne. Dagen etter ble det mye padling i motvind, men vi kom oss til slutt ned til utoset av Dungjandvatnet. Vannstanden var sunket en del på de dagene med tropevær vi hadde hatt. Men det var fortsatt noe fisk å få, og det ble en deilig fiskegryte den siste kvelden (29. juni). Dagen etter brukte vi formiddagen i strålende vær på å komme oss ned til bilen. Det var ei fantastisk uke i vestlandske fjell. De varme og vanntette klærna lå ubrukte i sekken. Det er ikke så ofte det skjer i løpet av ei uke på fjellet! Hilsen Dan fotograf og supert turfølge: Jens Erlend Thrana
10 poeng -
Ikke akkurat i dag, ei heller i går, men legger ut en liten collage av turbilder fra Tenerife hvor vi tilbragte første halvdel av desember. En flott tur-øy for de som ikke orker å ligge på en solseng hele ferien. Bildene er fra Barranco del Infierno, Teide, Montana de los Brezos og Los Gigantes.
7 poeng
-
I går var det 2-3 uker siden jeg var på tur, så måtte ha meg en tur. Det ble i Maridalsalpene: fra Vaggestein opp til Mellomkollen, videre til Tømte gård, forbi Tømtehytta og ned til Vaggestein. Rundt tjue centimeter snø, temperatur rundt null, drypping fra trærne. Var ute i tre timer, møtte bare fire personer / to turfølger. Utsikten fra Mellomkollen var kanskje mer imponerende enn selve turen. Fra Mellomkollen, Oslofjorden i det fjerne:
7 poeng
-
Denne var da kledelig https://www.ebay.com/itm/Pink-Camo-Nose-Warmer-Cozy-Frozen-Nose-Cover-Winter-Gift-Her-Outdoor-games/253518866966?hash=item3b06e6ea16:g:Hm0AAOSwqURat8DE:rk:4:pf:0
5 poeng
-
Jeg har funnet min favorittfjellstøvel for livet. De jeg nuh har har overlevet 3 år på fjellet inkl 3 intensive år med rypejakt der det blir veldig veldig lange dager i myr, kratt, steinur og annet. Jeg vet at de ikke kommer til å vare livet ut og har hatt et varsel på prisjakt på 2000,- slik at dersom de en dag kommer veldig billig ut så skal jeg handle et reservepar for å ha i boden til den dagen de må takke for seg. I dag tikket varselet inn og jeg bestilte et reservepar til 2000,- Det er det billigste jeg har funnet dem dem så lenge jeg har hatt varselet aktivt og det billigste siden 2.0 modellen kom. Forhåpentlig blir de stående i boden et par år dog https://www.xxl.no/crispi-skarven-2-0-fjellstovel-forpris-xxl-no-2999-brun/p/1132392_1_style @Martin HJ2 poeng
-
Helsport Trolltind Superlight 2 er et lett kuppeltelt som er lett å sette opp. Det rommer plass til en vandrer på 190 cm (på diagonalen). Som telt flest ligger man inne i en gul katakombe og ser ingenting av den flotte naturen på utsiden (eller grizzlyen som kommer i firsprang). Jeg liker å kikke ut, så jeg fikk en lokal båtkalesjemaker til å sy inn båtkalesjevinduer som har 0,4 mm tykkelse. Vekten økte kun med 195 gram og endte på en totalvekt på 1550 gram med stenger og alt. Det ble totalt 7 vinduer på ytter og innerduk. Det 7.ende vinduet ble sydd inn utenfor mesh-nett ventilen. Det går fint å se igjennom, pluss at man sparer noen gram på sy inn vindu på innerduken.. Vinduene er sydd inn med doble sømmer. Det kan og vurderes om de skal legges tynn dobbeltsidig tape mellom vindu og duk for ekstra vanntetthet. Når man pakker sammen teltet er trikset å legge alle vinduene oppå hverandre som en stabel med pannekaker, rulle sammen, og dytte inni teltposen. Da får ikke vinduene knekk. Hilsen fra Varangervidda!
1 poeng
-
Har laget en liste med tips for å få en vellykket vintertur. Det ligger også mye triks inne på bloggen min på tur1.net. Tror gode rutiner og disse tipsene kam hjelpe mange til å få fine opplevelser på vinteren. Bekledning: Fotposer gjerne med isolerende såler. Campsko med tørre sokker Ullsåler i skiskoa Ulltøy fra topp til tå, samt et tykk og god dunjakke til rast og til bruk inni teltet. Gode gamasjer En god meget tykk rastejakke gjerne i dun er gull verdt, den må gå uten på det du har på deg fra før. Mat: Pølser på termos. Da kan du spise noe varmt mens du fyrer opp bål/smelter snø. Bruker en stor pinsett for å ta de ut. Snacks som ikke fryser. Ren sjokolade, ikke Snickers som blir knallhard. Test i fryseren før tur. Tips for å unngå fryse: Nalgeneflaske med varmtvann i soveposen. Er du en riktig frysepinn er 2 stk enda bedre, gjerne en av de med OR parkas. Legg den en inni soveposen en halvtime før du kryper inn i posen. Varmeposer både til hender og bein, spesielt godt i campskoa etter en lang kald dag. Utstyr: Et bra liggeunderlag, gjerne med reinskinn på toppen, eller et skumunderlag, veldig kjekt om det oppblåsbare lekker også. Pulkpose til teltet og artic bedding gjør at du slår raskere leir. Legge dunjakka rundt beina på soveposen. Putt enden på soveposen inni sekken for ekstra varme, hvis sekken er stor nok. Putte mykt tøy i lomma på exped underlaget, som mange ikke vet at finnes. Instalys, og en god hodelykt som kan dimmes langt ned. Snøspade uten T-håndtak som kan brukes med votter på. Rutiner: Ha en god pakkeliste, greit å få med det viktigste på vinterturer. Ikke vær nydusjet før du går ut i kulda. Rist ut soveposen så fort du har slått leir, da blåser den seg helt opp og blir varmest. God og varm før du legger deg i soveposen nytissa. Nattflaske for tissing. Bruk snøplugger, og stram teltet med alle bardunene, slik at du ikke må opp på natta. Bruke ski og staver som teltplugger i snøen. Arbeidsgrop i forteltet (kuldegrop). Fylle vannflasker ved innos/utos der er det lengere åpent. Spare drivstoff på å slippe å smelte snø. Med Nalgeneflaske i posen slipper du å smelte snø til frokostkaffen. Små Nalgeneflasker er fine og varme skoa med om morgenen. Varm opp batteribanken og telefonen før du lader. Smelt snø på kvelden, og ikke bruk tid på det om morgenen hvis fremdrift er viktig på turen. Brenner/bål/Sikkerhet: MSR XGK er minst skummel med tanke på kullos. I marka, er et bra bål, og nok ved et bra tips, en selvstående gapahuk er også digg. Ha med en ferdig oppdelt vedkubbe, og parafinposer til å starte bålet med. Glem alt dillet som gjør seg bra på bilder, å få i gang bålet eller brenneren raskt er veldig viktig for trivselen på turen. Øv gjerne i hagen, eller ikke langt unna transportmuligheter om det ikke går etter planen. Nerdetips: Ha marken/magotten i posen slik at den ikke dør. Edit: la til bilder, noe ikke ikke var mulig i natt.
1 poeng
-
Jeg har etter hvert erfart at ting sjelden går som planlagt når jeg skal på tur, slik gikk det også på turen jeg tenkte jeg kunne dele som kalenderbidrag: Fra hjemplassen min går det en gammel ferdselsvei over fjellet. Den er på ca 1 mil og jeg, voffen, gullklumpen og gullhøna la ivei en kveld i slutten av mai. Havskodda lå på toppene når vi kom til startpunktet, men ettersom vi skulle gå på sti, ikke særlig mange høydemeter og hadde med utstyr til overnatting la vi ivei likevel. Plana var å gå 3,5km til et vann hvor vi skulle slå leir. Slik ble det ikke… Stien fant vi aldri… Da vi begynte å se fylkesvegen (noe vi ikke skulle) fant jeg ut at vi går til elva og følger den oppover til vannet. Selv om ikke skodda ligger tett, gjør det at toppene mangler noe med orienteringssansen likevel fant jeg ut… Å følge elva oppover var ulendt og betydelig tyngre enn å gå på sti, men gullene var kjempeflinke, ingen klaging! Vi kom omsider fram til vannet i 11tia, men da ikke der jeg hadde planlagt. Det var ingen muligheter til å slå leir der, så vi måtte videre. Vi klatret oss litt opp og fant omsider en plass midt i lia hvor vi fikk hengt opp hengekøyene. Tarpene måtte også opp, for havskodda gjorde det så rått i lufta at det føltes som det regna. Vi hadde gått 4,5km, siste i bratt og ulendt terreng, så nå var vi slitne og trøtte. Gullklumpen sovna før maten var klar, men jeg, voffen og gullhøna koste oss med karbis og kakao før vi krøyp til køys. Selv om det var grått og rått, var det herlig. Jeg ba en liten bønn om at skodda måtte lette i løpet av natta og sovna til lyden av snorkinga til gullklumpen, ugle, gjøk, traner, ryper og orrfugl. Dagen etter våkna jeg til strålende solskinn 🙂 Vi hadde det ikke travelt, så gullene fikk sove til de våkna av seg selv. Jeg sto opp, hadde en kosestund med voffen, hengte ting til tørk i sola og koka meg kaffe, før gullene våkna. Vi kosa oss lenge med frokost før vi pakka sammen og la ivei videre. Tranene som bråka om natta fløy opp foran oss, bestandig et herlig syn. Da vi kom fram dit jeg hadde tenkt å slå leir, stoppa vi for en fiskepause. Det nappa som bare det, men bare 2 måtte bøte med livet. Siden jeg på ingen måte er noen fisker, måtte gullene fikse dette selv og det var ikke noe problem 🙂 Typisk familiebilde av oss; voffen nesten borte bak busken, jeg borte bak voffen og underlaget til fotoapparatet i bilde Stien var fortsatt ikke å se, men det gikk greit, ei stund… Et lite stykke er det bratt ned mot vannet. Der det i følge kartet skulle gå sti, var alt vi kunne se steinrøys, så jeg fant ut at vi måtte opp og over den. Det var for så vidt greit det, bortsett fra at det var så innmari med krattskog der!! Voffen gikk på feil side, vi snubla, sekkene hengte seg fast, for ikke å snakke om fiskestengene!!! Å det var som sagt bratt. Jeg er redd jeg lærte barna et og annet ord de ikke skal kunne på den strekningen der… Det ble en lang matpause når vi kom oss ut av djevelskapen, sola varma godt og vi fikk igjen humøret. På andre siden av dette vannet, Haravatnet, slo vi leir. Ved det øverste vannet, Huskallen, fiska vi. Merka på gullene etter hvert at de begynte bli slitne, det sier jeg ikke noe på, det ble en lengre og hardere etappe enn jeg hadde regna med. Jeg var jo blitt forsikra om at det var sti å følge! Men fine blomster, små tjønner, ‘skumle’ isbro-kryssinger, svaner og en hoggorm gjorde gåingen mer spennende. Å endelig fant vi stien!! En dryg kilometer før vi er nede ligger det en stor stein, Elgstein som den kalles, dit bruker vi gå mange turer. Den ble siste delmål hvor vi skulle lage oss litt kakao, spise resten av sjokoladen og kose oss litt før vi vendte tilbake til sivilisasjonen. Jeg klarte ikke holde følge med gullene da de fikk øye på steinen og man skulle ikke tro disse 2 hadde nesten 1 mil gåing i føttene! Det var første mann opp på steinen, sisten og hopping mellom andre steiner. Bare jeg og voffen måtte hvile. Helt baki der kom vi fra. Det ble ikke noe kakao, bare påfyll av væske og sjokolade, og da gullene var ferdig med herjingen gikk/sprang vi siste biten ned. Kun en liten stopp ved Trekjærringa i bakken 🙂 Jeg var litt spent på hva de ville si når bestemor kom og henta oss. Ville de klage over at de var slitne, at det hadde vært tungt og fælt? Men neida: Vi har sett hoggorm, det er kjempemye snø igjen noen plasser, vi hørte rypa, vi har fått fisk! Så selv om det underveis nok var veldig tungt og fælt, så virker det som det er de gode stundene som sitter igjen. Å mor sjøl har lært mye 😉 God jul 🙂1 poeng
-
Bruk av kart, kompass og GPS-mottaker er best å lære seg i praksis mener jeg. Hvis du ikke har noen som kan vise deg det så holder de lokale DNT-foreningene jevnlige kurs om dette.1 poeng
-
Enig i at det vil handle litt om vekt, men sjøl 2 av mine lettaste venninner har fått bakoversveis når dei kjem av cecilieskia og får på seg ski med litt meir spenn. Quote frå den eine "...desse går av seg sjøl". Cecilie er supermoro i kupert terreng der ein kan kose seg med leiken og lettkjørt ski. Men eg held nok litt bastant på at eg aldri ville valgt den for bortover 🙈1 poeng
-
Veldig sant det med spennet på skia, men er du lett av vekt så trenger du ikke så stive ski. Jeg velger gjerne så korte ski som mulig, da fordi jeg er mye i skog.1 poeng
-
Ikke forskjell sikkerhetsmessig slik jeg opplever det, men kvalitetsmessig er det forskjell og det går på blandingsforhold i innholdet. Det er beskrevet i forumet flere steder. I tillegg har du noe som gjerne kalles vintergass. Der er blandingsforholdet gjerne optimalisert for bruk i kalde forhold i tillegg til at boksen innvendig er laget på en måte som gjør at man den skal fungere bedre også under kalde forhold https://www.fjellforum.no/search/?q=gassblanding1 poeng
-
Dersom du har under 7 telt kan du henvise til denne: For øvrig røyk jeg på et salg av fjellsko og handlet disse nå: https://www.xxl.no/crispi-skarven-2-0-fjellstovel-forpris-xxl-no-2999-brun/p/1132392_1_style Hovedsaklig for å la de stå i boden. Forhåpentlig veldig lenge. De skal være backup den dagen de jeg har takker for seg.1 poeng
-
Aller først: min mamma. Hun dro tidlig hjemmefra, vekk fra et alkoholisert far, for å jobbe på Liseter på Hardangervidda. Der ble hun kjent en eldre kar som hun senere overvintret på Hardangervidda med, i en liten hytte langt fra folk. Med en flokk hunder livnærte de seg på syv reinsdyr den vinteren. Det er en opplevelse ikke mange jeg kjenner har hatt. Hun er et utpreget turmenneske som dro oss til skogs og fjells fra vi var veldig små. Som 22-åring hørte jeg Lars Monsen sitt foredrag fra Canada på tvers. Å se den flotte, sterke, veltrente, værbitte mannen som kom rett fra villmarka, fortelle om sitt møte med barsk natur gjorde sterkt inntrykk på en ung jente. Han inspirerte meg til å kjøpe mitt første telt. Siden er det naturdokumentarserie, bøker, blogger og historier som inspirerer meg. John Giæver har skrevet om ishavsfolk og Trygve Gulbrandsen beskriver norsk innlandsnatur mens Mikkjel Fønhus omfavner det ville, usette. Også dere her inne. Ingen nevnt, ingen glemt. Men dere er til stor inspirasjon og drivkraft, og god hjelp hver gang man lurer på noe. Takk!!1 poeng
-
Jeg leste denne på varsom sine nettsider i går. Det er tankevekkende! Så lite snø, og allikevel snøskred. Les artikkelen her: http://www.varsom.no/nytt/nyheter-snoskred/nestenulykke-snoskred-16-des-mannsfjellet-meraker/ Jeg har nå satt opp en feed slik at artikler fra varsom kommer som feed som egne innlegg.1 poeng
-
En rask tur utover fra Rørvik til hytta ved Langvatnet i Vikna, nesten blitt en juletradisjon: Det var isete i stien, men jeg gadd ikke stoppe for å ta på broddene som lå i sekken - så dermed falt jeg selvsagt så lang jeg var. Tok derfor en stopp like etterpå, ved "Einarhytta", og satte på noen Grivel-brodder som jeg aldri har prøvd før. Grove saker som funket knall - eneste aberet er at de er litt tunge. Så ble det en tur opp på Vattatua, videre til gapahuken i Bardalen (der jeg skrev meg inn i boken), før ferden gikk videre til hytta ved Langvatnet. Skikkelig flott og tykk is jeg gikk på det siste stykket - det var vel -8°C i natt, og fortsatt rundt -6°C da jeg ankom ved lunsjtider. Fyrte opp i både kjøkkenovnen, og peisovnen på stua, temperaturen kom raskt over på plussiden, og kaffen var nytrukket da jeg satte meg ned for å skrive litt i hytteboken. Der avsluttet jeg skriveriene på samme vis som jeg gjør her: God jul!
1 poeng
-
På forsommeren fant jeg ut at jeg måtte ha meg en tur nordover. Forrige tur nord for Sør-Norge var Sylene for elleve år siden, så det var på tide. Kikket på flere turområder, og falt ned på Rago. som det er mange fine bilder fra - dramatisk og vakker natur. Da langtidsvarselet så bra ut ble togbilletter bestilt: Oslo - Trondheim og Trondheim - Fauske, og tilbake, for en åtte dagers tur. Endelig var avreisedagen der, dro med morgentoget til Trondheim, der ble det lang byvandring i knallvær, og både lunsj og middag, før jeg gikk på nattoget mot Bodø. Ankom Fauske på morgenen, så en 20 minutters busstur til utløpet av Nordfjorden, hvor jeg hoppet av. Etter noen hundre meter gjennom en dårlig opplyst tunell, tok jeg en enkel frokost nede ved fjorden. Så var jeg igang! Mot Rago: Kilometrene langs veien gikk greit unna, og det var lite trafikk. Tok stien oppover Sanddalen i retning Litlverivannet, bra stigning på den stien. Etterhvert kom kleggen som gikk etter leggene, så det var bare å holde beina i gang. Kommet noen høydemeter opp, utsikt mot Nordfjorden, hvor jeg hadde kommet fra: Grei sti, litt kronglete enkelte steder. Litlverivannet i det fjerne: Framme ved Litlverivannet etter en ikke veldig lang dagsmarsj: Før turen hadde jeg lurt på muligheten for å finne teltplass med utsikt mot fossen, det hadde vært virkelig ideelt, men svaene nedover mot Litverivannet var ikke flate nok. Isteden ble det teltplass på en slags hylle, med utsikt mot dalen, elva og elvemeandrene. Det var liggeplass nok for en person, men ikke så mye mer. Lå to netter i telt ved fossen. Gikk videre østover, fant enda bedre utsikt mot fossen en drøy kilometer fra brua over fossen. Mener å huske at det er mulig med leirplass her, men det er et stykke til friskt vann: Ragotoppen i det fjerne. Hadde opprinnelig planer om å dra opp dit, kanskje ta et slag innover i Sverige, men siden det var meldt grått og regn dagen etter, fant jeg det får bli til en annen gang. Istedet slo jeg opp teltet på en fin plass ved et av de nedre Sølvskarvannene, ble der i to netter, leste bok og drakk te i regnet. Lettgått sti i retning Storskogvannet til venstre. Fine teltplasser ved vannet til høyre i bildet. Det var enkelte bratte partier på vei mot Storskogvannet, hvor jeg måtte bruke hendende, ellers grei sti. Klart vann i Storskogvannet: Så endel telt ved Storskogvannet - ikke rart så fint som det er her. Utløpet av Storskogvannet: Gikk nå videre vestover. Småbratt en drøy kilometer fra utløpet av Storskogvannet, og storslått utsikt: Tok av fra stien, fant en høytligende teltplass med utsikt mot fossen, kanskje fem hundre meter nord for Heligholet: Neste dag: tur ned til elva, til Tjønnmoa. Tok et forfriskende bad i elva, ved sandbanken som kan sees på de tidligere bildene av elva og dalen. Soltørket kroppen etterpå, herlig! Bratt sandbanke som elva har gravd ut: Dagen etterpå ble det ikke så mye av, hadde god tid til toget som skulle gå om noen dager, og det var skikkelig varmt, viste seg da jeg var tilbake i sivilisasjonen at det hadde vært en av de varmeste dagene i sommer. Slanget meg i skyggen av noen store furutrær ved leiren, og leste bok. Neste dag var siste dag på tur. Etter å ha gått gjennom Nordskaret har jeg kommet ned til elva. Det var helt klart vann, småfisk svømte rundt, det var stille og fredelig, satt lenge her: Idyll: Hengebrua ved Melloforsen: Skuer tilbake mot fjellene: Endte fotturen nede ved Lakshola. Oppsummert: brukte en uke på en tur som kunne vært gjort unna på to dager. Er en av de minst aktive fotturene jeg har hatt, men ingen grunn til å være misfornøyd, for det var en skikkelig bra tur! Tok nattoget fra Fauske, flott å suse gjennom Nordlandsnaturen en lys sommernatt.
1 poeng
-
Her er en video til. Saltvannsfiske fra Senja. Prøver å fiske noenlunde målrettet etter Kveite...Men er egentlig nybegynner å gjører mye nesten for første gang etter beste evne... ...Og er Svensk i tillegg... https://youtu.be/wQK-amTzmtY1 poeng
-
Exped Orion 3 Extreme. Etter en liten sjekk med Exped pr mail (og en bekreftelse på at lengden var økt til 230 for 2018-modellen) ble det bytte av telt. Orion mot Orion. Setter stor pris på høyden og romfølelsen i dette teltet 😊 Eneste er at det nye er rødt, mens favoritteltet til min samboer var grønt. Mon tro om jeg kan overbevise henne om at hun må være fargeblind... 🤔1 poeng
-
2018 er snart omme og det er på tide å gjøre opptelling med året som har gått. Det har vært et flott turår for min del med mange fine turer til ulike kanter av landet! Januar Mange skiturer i lokale skiløypene og til Neveltoppen og Godlidalshytta med gode venner som kommer innom på skiferie. Februar Det laver ned. Skiløypene snør igjen nesten like fort som de blir kjørt opp. Mer skibesøk og det blir enda en tur til Neveltoppen pluss en telttur i Ringsakerfjellet for å teste nye telt og utstyr før årets første forumtur i slutten av måneden. Den går til Grotli og Heillstugguvatnet. En kald, men flott opplevelse! Mars Eldstesønn vil på telttur men yngstesønn synes ikke det høres noe stas ut i det hele tatt. Det er heldigvis løsbart – man kan jo telte i hagen. Kjempestas og stor suksess å få sove ute helt alene! Påsken kommer med strålende sol hver eneste dag men beinkalde netter. Første halvdel tilbringes med ungene og det blir en tur til Godlidalshytta. Deretter byttes turfølget ut og kursen settes mot Øyerfjellet. En natt i telt, og så to netter på DNT-hytter - Lyngbua og Djupslia. Fullmåne, stjerneklart, godt turfølge, og no h…s. gnagsår. Det ble rett hjem og kjøp av nye skisko, og «noe varmere soveopplegg» settes på planen for innskaffelse til vinteren 18/19! April Våren er i anmarsj og det blir mest trimturer langs veiene hjemme, et par skiturer i nærfjellet og noen turer opp hoppbakken. Mai Høsten 2017 fikk jeg en utfordring. «Bli med på vårskitur til Storebjørn» var beskjeden og jeg klarte å svare «JAH!». Pga ustabilt vær på yr i dagene i forkant endte vi i stedet opp i Sunndalsøra (det er visst bratt der også…). Det ble en natt på trivelige Kårvatn før resten av turfølget kom etter, og vi fant oss en teltplass med utsikt rett mot Innerdalstårnet. Heldigvis ikke målet for den bratte turen – den skulle gå mot Dronningkrona. Det ble riktignok ikke helt til topps på meg. Motet sviktet underveis og beina ble både skjelvne og sluttet å lystre helt til slutt, men lysten til å utfordre mer var født. Det er jo så mye morsommere å få vært med på tur heller enn å sitte igjen hjemme fordi det virker så skummelt. Kjapt sceneskifte, og det som nå har blitt en fin Fjellforumtradisjon – Kanotur på Hurum. Langhelg og lange fine varme dager med padling og bading og glade unger. HERLIG! Månedens siste tur gikk til Blefjell og nytt forumtreff. Dagstur oppom Storeble og innom Sigridsbu. (Vi ble ekskludert fra lettpakkerklubben alle mann..) Juni Kanotur med Barnas turlag til Fjorda. Kajakkåre viser seg å være en utmerket ting å ha når man er alene voksen til å padle i en stor tung kano i motvind og skal ordnes med til senere kantoturer! Mer bading, og masse knott! De er ikke satt på lista over nye venner som er anskaffet i løpet av året. Turbesøk med kommunetopprunde over Ringsakerfjellet og så tid for Rondaståk, med en svipptur innom Muen når vi uansett var på vei forbi. Sikkert fin utsikt derfra, men det må nok oppleves en gang senere for vi gikk i snøføyk og tåke. Juli Tidenes road trip til Vestlandet sammen med @Heriks hvor @Tessatroll ventet med skumle planer om mer bratt (dog uten ski). 2 overnattinger på vei over – Øvre Heimdalsvatn på Valdresflye og Aursjoen før straka veien over Gamle Strynefjellsvei og videre ned til Ørsta. En natt under åpen himmel på Klovetinden med en vanvittig utsikt utover mot Hareidlandet, etter en stund dekket i havtåke. Jeg er svak for både solnedganger og soloppganger, og fikk med meg begge deler derfra før jeg som sistemann sovnet. Videre den uka gikk turen innom Skårasalen, Lyngstøylsvatnet, Trollstigen og Trollveggen. August Sommerferie med ungene. Hyttetur på Værskei, vandretur inn til Reinsjøbua (åpen bu)i Gausdal Vestfjell. Tur innom Øvre Heimdalsvatn igjen men der ble vi etter en natt invadert av en hel bråta med storfe som syntes vi var veldig morsomme, og med varslet uvær i vente bestemte vi oss heller for å rømme til Syden (aka Horten) og sandstrand. Lave skuldre og late, rolige dager der vi fant på akkurat det vi fikk lyst til! Nøyaktig slik en sommerferie skal være! September Høst=familietreff med forumet. Årets tur gikk til Gjevilvatnet. Camping på sandstrand er kult men medfører en del ekstra sand med hjem. Over alt! Vi fikk endelig tatt i bruk lavvoen som tidligere bare har vært brukt hjemme i hagen. (Her var jeg altfor opptatt med alt mulig rart til å ta brukbare bilder, så har fått låne noen av de fantastiske bildene @Heriks tok. ) I slutten av september var det lagt inn en helg med ei venninne i Rondane og en litt mer utfordrende topptur for meg som ikke er så glad i høyder. Helga ble tilbrakt på Rondvassbu og første topptur gikk til Veslesmeden. Det var litt mer snø enn vi hadde planlagt men ikke verre enn at det gikk helt fint å gå, og temperaturene var snille. Vinden var det litt verre med, og opp mot toppen var det full storm i kastene og flere ganger var det bare å sette seg ned på huk og vente på at det skulle stilne igjen. Ikke drømmevær, men ikke verre enn at det i grunnen gikk overraskende greit. Rett før toppen falt imidlertid rullegardina helt ned og det var bare å sette seg ned og prøve å huske hvordan man pustet. Men med god tålmodighet og støtte fra verdens beste turfølge kom vi oss opp og følelsen av seier var enorm. Søndag var det heldigvis langt bedre vær og turen gikk opp til Storronden. Mengdetrening hjelper tydelig, for selv om turen var tung nok i lengde var den veldig langt fra så skummel som jeg regnet med! Mest slitsom, og veldig veldig flott å komme på toppen! Oktober Turpause, med unntak av joggeturer i mørket etter jobb (gir særdeles uspennende bilder..) November Hyttetur med @Heriks til Skjellbreidhytta i Fåberg Vestfjell. Yr lovet sol, noe vi ikke så noe til før vi kom oss i bilen og av gårde på hjemveien utpå søndagen, men det ble noen fine rusleturer oppom Prestkjerringa, Myssmørhelje og Gammelhans. Desember Endelig skiføre! 2017 ble rekordtidlig med to skiturer allerede i oktober. I år har både tid og føre satt en stopper for noe særlig til skiturer, men endelig har begge deler kommet seg litt. Foreløpig kun blitt rusleturer oppe ved Nordseter, men satser på at jeg rekker å få inn en liten overnattingstur til DNT-hytte i Romjula. I går ble imidlertid årets trimmål nådd og km nr 1000 gått - alt heretter blir bare ren bonus! Jeg opprettet bruker på forumet her våren 2015 med den plan å finne ut av hvilket telt jeg skulle kjøpe for at jeg og ungene kunne komme oss ut på noen få teltnetter i sommerferiene framover. Lite visste jeg da om alle turene som bare lå og ventet, og utstyret jeg skulle ende opp med å anskaffe – for turliv hele året. Jeg har fått tak i teltet jeg søkte da, men også så veldig mye mer. Gleder meg til 2019 og er spent på hva slags turer som venter fremover.
1 poeng
-
Tilbragte en uke på en liten "off the grid" hytte i svinndal skogene. Mye flott natur og veldig artig å se været skifte fra grønt til hvit på under 2 dager. Fikk testet alkohol brennerne også, kjøpt vs hjemmelaget. Konklusjonen er at den kjøpte fungerte bedre i praksis, da det var lettere å fylle på sprit og antenne. Den hjemmelagde slet litt med å bli varm nok til å antenne skikkelig, men ble flotte flammer etter litt tid. Litt suppe og reinpølse var en helt innafor frokost / lunsj etter en tung gange1 poeng
-
Ein fjellfant blir til Undertegna er vokst opp ytterst i Hardangerfjorden. Eigentleg så var sjøen ei like stor påverknad som fjell og skog, men etter å flytta derifrå så var det fjell og bratte gleder som fekk fokus. Aktivitetar på/i vatn har og gitt fine opplevelsar, men det er ei anna historie. ________________ Småfantar Når ein veks om med naturen rett utenfor utgangsdøra så blei skogen og fjellsida ein lekeplass. Eit utall hytter bygd av greiner og bregner som tak. Bondegårder av konglekyr. Små ekspedisjoner av småfantar. utan foreldre i nærleiken. Aking på skogsveier, og eit jorde som "skisenter". Naturen rundt heimen var lekeplassen. Ei av historiene mor mi trekk fram er når hu må gå på leit eitter barna som har tatt avgårde på på tur på eigenhånd. Hu avtaler med naboen at han skal flagge dersom barna kjem heim at før henne, og begir seg oppover lia i fotspora til barna. På veg opp mot 400 moh går ho i snø opp til knea, og no ser ho at naboen flaggar, nesten alle barna som har gått på tur har gått ned att på ei anna side av toppen og blitt kjøyrt heim. Eg derimot som bare var fem år og fekk beskjed av dei andre barna (som var to år eldre) om å snu når snøen vart djup, og tassar ned at på "rett side" åleine. Ansvarlige barn. I oppveksten så snakka me aldri om topptur, klatring, vinterturar, osv.. me gjekk ettermiddagsturar og søndagsturar, og på ski i påska med appelsin og kvikk-lunch. Naturen var der i bakgrunnen, ei ramme rundt liv og oppvekst som eg egentlig ikkje reflekterte over, den hadde jo alltid vore der rundt meg. ________________ Ei fjellpspire begynner å gro Som attenåring flytta eg sørover for å studere. Der var det fjellsportgruppe, og folk som var friluftsinterreserte. Det blei jevnlig fjellturar, Åsnes fjellski blei bytta ut med Tua Cirque, og eg begynte å klatre. Forskjellen var eigentleg at det som meir eller mindre hadde vært kvardagen blei no definert som "friluftsliv" og spesifikke aktivitetar blei tatt ein del lengre en før. Klatringa blei hovedfokus ei stund, og det blei nokre førstebeistiningar på meg. Første sommaren heimat etter eg starta å klatre blei kjøreturen gjort med augene klistra oppetter fjellsidene, eg såg heimkomunen min på ein heilt anna måte en når eg vaks opp. Her var det jo eit hav med muligheter som eg ikkje hadde benytta meg av! Bekleding er eit anna interressant tema som har utvikla seg mykje. Dongeribukse og gamasjar eller gummistøvlar, tjukk ullgenser, bommulsanorakk og vadmelsbukse, var normalen. Langt frå det presset det er i dag om å ha rett bekleding. Eg huskar eg vegra meg stort mot å gå over til plaststøvler og klossar under bindingane på telememarkskia. (Men det var og ei stor åpenbaring når eg gjekk over på nytt utstyr. no kunne det svingast bra både i laus og på hard snø!) Etter kvart kjøpte eg meg Helly Hansen AdventureTech (eller navn deromkring) skallklær. Dette må ha vært verdens raskaste bekledning! Falt du i skibakken eller is akselererte du opp i fart fram til du møtte ei fysisk hindring. Telemarksvingane satt greit etterkvart, og følte eg mestra bratt fjell. Men nokre samtalar med bestefar min som spurte kva slags svingteknikkar eg nytta meg av, og spørsmål frå ein onkel av far min om eg kunne ta han med oppe eit bratt fjell hadde lyst å prøve seg på, det har gjort meg ganske så ydmyk i forhold til kva andre andre folk kan ha av erfaring og kompetanse rundt fjell. Bestefar min gjekk i fjellet så lenge han kunne, til fots og på ski, det var bare ikkje naturlig for han å fortelle om det (Andre har etterkvart fortalt meg om turane hans). Og onkel til far min hadde eit like stort rack med klatreutstyr som eg hadde, han klatra ikkje men brukte det til å hente ut sauer som hadde gått seg skårfast i fjellet. Dei hadde mange fleire år med erfaring frå bratt fjell en eg antagelig noken gong kjem til å ha. ________________ Fjellfanten tar form Jobb med fast inntekt gav nye muligheter for friluftsliv og bratte gleder. Frå -98 og ti år framover var det skikjøring som var hovedfokus. Frå november til og med juni blei det jakta på snø, i snitt ein fjerdedel av året var med ski under beina. Hemsedal var base på vinteren, Jotunheimen og spesiellt Hurrungane var heimebane på våren, og Stryn sommarkisenter var fast utgangspunkt for turer når sommarskisesongen der var på topp. Ein tok gladeleg mange timar i bil på jakt etter snø, og det blei veker og månader forskjellige stader i alpane. Ei interresant betraktning er at eg har nær ingen bilder frå denne tida. Mobiltelefon var telefon, og kamera var heller ikkje noko me prioriterte å dra med oss, turen og opplevelsen stod i fokus. ________________ Fjellfanten i dag - kvardagen Etter kvart krever jobb og kvardagsliv sitt. Meir ansvar på jobb gir mindre rom for lengre perioder på tur, og det er no fokus på barna og nærturer i helger og kvardag. Men suget etter fjellet er der, og det må få meir plass. Fanten karrar seg etterkvar opp fjellsida igjen, og innfører lystbetonte bratte aktiviteter for borna - med eit håp om at dei også skal få kjenne på samme gleda og suget etter fjellet. Det er mange uforløyste draumar om turer der inne. Kanskje blir nokre av dei til verkelegheit etterkvart, og kanskje vinn kvardagen. Eg forstår forelda mine bedre no og deira valg. Balansen mellom draumar, opplevelsar, og kvardagsliv er kanskje det vanskeligaste. Kvardagen er fundamentet i livet, men når muligheten byr seg og du har overskudd til det - dra på tur.
1 poeng
-
April 2016, og ein relativt stor gjeng vaksne og born er samla på parkeringsplassen ved Grotli Høgfjellshotell på Strynefjell. Det er klart for skitur med barnas turlag til Danskehytta. For underteikna si hushaldning er det også siste tur med barnas turlag, både som turleiar og deltakerar. Kids veks til og livet endrar seg. Grotli, omlag 900 moh. For å spare små føter og foreldre med tung oppakning for litt høgdemeter, nyttar me skitrekket og tek om lag 230 høgdemeter utan det heilt store kaloriforbuket. Samling på toppen av trekket, ein liten prat om å ferdast som gruppe, før me labbar innover fjellet. Foto: Tone drabløs Med nødprovianten lett tilgjengeleg Dei fleste har hatt nokre timar kjøring før ankomst Strynefjell, og det byrjar bli nokre timar sidan mat. Første pause vert av di avvikla ganske tidleg på den omlag 12 km lange turen frå Grotli til Danskehytta. Turen inn går via Tjerringtjønne og langs Fremste Vikvatnet. Mot sydvest Varmt og godt, på grensa til for varmt meinar enkelte. Lag etter lag vert effektivt skrella av, og solkremen får bein å gå på. Klaginga får imidlertid forbli usagt, med born på tur er det tross alt betre med hyppige drikkepauser enn ein tilværelse dominert av skibriller, vind midt i fleisen og raske måltid i ein vindsekk. Foto: Tone Drabløs Endeleg framme ved Danskehytta, beliggande 1450 moh. Den siste lille kneika fekk sette punktum for dagen, og både små og store har fått utfordra seg litt i sidebratt terreng, med og utan pulk, dog ikkje meir enn at gleda er bevart. Vel framme. Sosialt og mat. Rause mengder godteri og sukkerhøge kids, nett som det brukar vere når me er på tur. Når sukkeret avsluttar sin verknad, er det imidlertid ein nokså trøytt og fornøgd gjeng som sloknar, og dei omstendige hysjerundene ein nokre gonger må til med trengs ikkje i kveld. Neste dag skal me utigjen til Grotli. Vergudane har vore lydhøre, og vindstilt og lettskya gjer at me kan gå høgt utatt, over Helleggi. Denne ruta fører ein opp på drygt 1660 moh, og gir vakkert utsyn mot Tafjordfjella og Sunnmørsfjella i nord og vest, og Breheimen med Jostedalsbreen og Skridulaupen dominerande i syd. Utsikt mot Nord Gjengen i drivet. Tone legg Danskehytta under seg. Eg legg fornuftige spor opp ryggen mot eggi, men spreke kids synes dei er i overkant slake og durar rett opp. Har ein blitt gammal? Den einaste som fyl dei er Tone som kjem etter med pulk. Hint. Nordover Foto: Tone Drabløs Syd - sydvest Bortover Helleggi er det flatt/småkupert eit stykke, før ein kjem til det punkt der egga knekk markant nedover att. Der ventar ei lang og slak nedkjøring, perfekt for fjellski. Godt føre gjer det til ei sann glede, også for dei som ikkje er så komfortable på fjellski i utgangspunktet. Klar ferdig kjør! Siste km mot Grotli går som ein leik etter den livgivande utforkjøringa. Dei preppa løypene i skiannlegget, med hopp og moro, står som ei verdig avslutning for ei flott helg. Takk for turen!
1 poeng
-
Når man har jobbet for mye og gått for lite på tur, så tar man seg fri fra jobb og pakker sekken. Trillemarka måtte testes. Og den beryktede Madonnastien, som visstnok skal være Norges fineste sti. Vel det så jeg ikke mye til. Heldigvis for G4 og GPS for det ble mye surr og rot og tryning i snøen og sånt. Mest strabasiøse 6 km jeg har gått 😂 Neida. Det er en veldig fin tur. Men det var ingen spor i snøen og merkingen, som de skryter av, var så som så. Samt at folk hadde laget varder over alt. Dårlig tid hadde jeg også siden snøvær var på vei. Brukte 75 mins opp og 45 mins ned. Så det ble mye bil for en kort tur. Men det var godt å komme seg opp og ut. Og det var jo veldig idyllisk med harespor og revespor som hadde krysset mine spor underveis på turen. Synd jeg aldri så pelsdottene
1 poeng
-
Det var lenge siden forrige fjelltur, men nå stemte endelig værvarselet og formen, det ble to netter i telt nord for Finse i helgen. Har ikke vært på telttur i høyfjellet så sent på året før, så var litt spent på snø- og bakkeforholdene, og tok med både solide barmarksplugger og snøplugger, i tillegg til telt og sovepose og det som trengs for en kjølig tur. Kom til Finse på fredagsformiddagen, begynte å gå rundt ett, passe tid til å finne leirplass før mørket, håpet å kunne gjenbruke en teltplass fra tidligere i år, på litt over 1500 moh og med utsikt mot Hardangerjøkulen, om det var dyp nok snø, alternativt ikke for hardfrossen bakke, men greit å ha tid til å finne alternativ teltplass om førstevalget ikke var egnet. Finse i farger.: Brukte litt under to timer opp til der jeg hadde tenkt å sette opp teltet, og joda, fin-fine forhold der: fast og dyp nok snø. Fikk satt opp leiren, hentet snø til smelting, og rigget meg til i soveposen. Utpå kvelden kom tåka, som varslet. Sov lenge og vel til neste dag, som jeg pleier når jeg er på tur. Flott utsikt fra teltet om morgenen: Tok etterhvert en liten tur i østlig retning, med utsikt mot Hallingskarvet og mot Lengjedalen: Reinsspor i solnedgang: Mot Hardangerjøkulen: Himmelen var delvis skyfri på kvelden, lå og kikket på stjernene en stund. Utpå natta kom tåka, best å lukke teltdørene. På formiddagen hadde tåka gått ned i dalene, men steg opp igjen før jeg skulle tilbake til Finse. Over tåka: Gikk på kompasskurs ned til T-stien, var nede på Finse etter en drøy time. Under tåka, mot Finse: Da var utenatt nummer 49 og 50 hittil i år over. Godt fornøyd med turen, en av årets beste.
1 poeng
-
Vinter i høyfjellet. Atnsjøen og Rondane i går. Tatt med drone.1 poeng
-
Ditto her i Bergen Av de 7 fjell, var det bare Løvstakken, Rundemanen og Ulriken som hadde blå himmel, resten lå under et tynt og lavt skylag. Gikk opp stien under Ulriksbanen, og tok "Sherpatrappen" ned igjen - 5,3 km og ca 550 høydemeter: Knærne holdt overraskende godt nedover En flott søndagstur
1 poeng
-
November er en sånn kjip måned der man sitter inne på en kjipt kontor de få timene det er sol, og så regner det når det er helg. Så man har flaks om man får ei lita dose D-vitamin så man ikke blir helt Johnny. I dag var det tåkete men yr sa det skulle være fint vær. Så da var det bare å hive på seg skoa og se om man kom seg over tåka. Og det gikk. Med et helt fantastisk lys i det tåka ble passert. Tur opp langs Kjøsterudjuvet til Tverken og Drammen skisenter ned igjen. Magisk 😍
1 poeng
-
Den planlagte overnattingsturen kokte bort i jobb 🙁 så i stedet ble det en liten padletur på Kolbotnvannet med tepause på øya.
1 poeng
-
Tur opp Rostadalen i Troms. Ei natt på Rostatunet, og ei i statsskogs hytte ved Moska. Fantastiske forhold midt i november. Håper på tur med ski og pulk i samme område når snyen kommer.
1 poeng
-
I dag - lett morgentrim bak huset. Fikk for en gangs skyld lagt turen innom en gamme for å se hvordan det stod til der. Er vel 2 år siden jeg var innom sist. Hadde noen gjøremål utover dagen så dro ut av døra hårfint før det lysnet. Det var tungt å starte opp bakkene i dag, men når man nærmer seg toppeen samtidig med at morgenlyset kommer så er det ofte verdt det: Skulle ikke slengt så mye gråmaling over denne før den hadde forsvunnet helt i terrenget Hadda akkurat satt kursen hjemover da premien for å stå opp tidlig og komme seg ut ble servert...
1 poeng
-
Bestillingsbekreftelse og faktura for Machame-ruten til Kilimanjaro i januar 2019 mottatt på epost. Kjenner jeg gru-gleder meg. Fyller 50 på turen ned, så toppen blir forhåpentligvis det siste i 40-årene, mens feiringen kan bli første i 50-årene - wish me luck, tror jeg kan trenge det1 poeng
-
Hadde fri fra jobben i dag, så pakket den lille tursekken med litt diverse og tok en liten dagstur i skogen. Møtte en elgku og kalv på veien, holdt meg litt unna så den ikke følte seg truet. Den fulgte godt med Sanket endel tyrived og fikk lagd meg litt Bønner og bacon til frokost
1 poeng
-
Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge. Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.1 poeng -
Flott øy med mange gode fiskevann, nesten for mange
1 poeng
.thumb.JPG.3620a08d511210cad9ceb11b6b132100.JPG)
.thumb.jpg.d656d8c8633884a1a540f98dc0b51a1b.jpg)
.JPG.4378180201ae3eefcd8189caefbf84a9.JPG)
.jpg.3b0410e53bbd52735874dc8c18edacf9.jpg)
.jpg.cf16e424dfe457369cc8fb6823d64327.jpg)
.JPG.b57d6f724fdb0a237d0cf253ed5c7bdb.JPG)
.JPG.23061406d3e6419914c581e9792a2ab6.JPG)
.jpg.3e3c9a7fcaab1c85c151b0740b7b365d.jpg)
.thumb.png.67ea3183f116c3089f1bfa0badf7c2aa.png)
.jpg.88ebc84a46c75eb624f12d1876f8024e.jpg)
.jpg.d93c7153324b55bb70a24140c38b7376.jpg)
.jpg.cd76a07345fded23482ce3ebbc578932.jpg)
.jpg.702ed512d3bd4aff72afa5307b0d2c80.jpg)
.jpg.a26e2c524781488b11555939955140cd.jpg)
.jpg.28341886685e8f7691938e62d42b6280.jpg)
.jpg.018f3cf8b99ccc83b92a194f0fb2e319.jpg)
.jpg.9d34dd9d956ebe090393cb8945aa304d.jpg)
.jpg.07ad525c68751d886317820768fba43d.jpg)
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00