Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 19. des. 2018 i alle områder
-
Det startet i fjor i juletider etter innkjøp av nok en skritteller og nedlastning av en app. I et møte med meg selv skulle jeg gå 7500 skritt hver dag i et år fra 1 januar. Men før møtet var slutt var målet 10000 skritt pr dag. Det gikk ikke mange dagene etter start, så skulle jeg gå "Norge på langs" som kan måles litt som man vil. Jeg gikk nå landet på langs og appen viste ca 1 mil om dagen etter 240 mil. Kanskje jeg skulle gå 1 mil hver dag i 2018 dukket opp i hodet og i dag har jeg gjort det og litt til. Hadde to "rene" turer der jeg gikk fra a til a igjen uten problem for gps klokka å måle riktig avstand. Så nå er det igjen nesten 1,5 mil å gå på11 dager, noe jeg statistisk burde klare. Jeg fikk en gang ca 70 personer i firma jeg jobbet til å gå i en mnd og det tok litt av for noen av oss. 890000 skritt på en mnd blir rundt 30000 om dagen og det er minst dobbelt av hva jeg har gått nå og var mye tøffere med stille sittende kontorjobb. Husker kona ringte en kveld 22,20 og lurte på om jeg kom hjem i kveld. Hadde jo bare gått i litt over 5 timer, men var jo enig at det var nok på tide å trekke hjemover. De fleste skrittene er gått mellom Karihaugen og Lillestrøm. Hadde en fantastisk vårtur rundt et vann utenfor Berlin med sol og fuglekvitter, Dovre har vi besøkt to ganger, Moltustranda oss noen bobilvenner, Brumundkampen og selvfølgelig stugan. Der er det flere faste turer som skogrunden, treigen, om Blomskog og om butikken. Der har det også blitt noen paddleskritt. Hadde en ukes tid alene i knallvær og lite vind, så da ble det kajakk og joggesko annen hver gang. Skritt kommer også med snømåking, gressklipping skaffe ved for vinteren og alt vi må kjøre for å holde oss i live. Som lavterskeltrim så er det nok mange som ville klart å gå lenger en man tror. Glem været, det finnes alltid klær som fungerer, og tenk på alt det nyttige du kan tenke ut/planlegg når du går alene, for det finnes alltid en løsning bare du finner den. Om jeg skal fortsette å gå???? Jeg må jo heldigvis gå for å overleve, men noe måling blir det ikke, tror jeg.5 poeng
-
Hei og hopp folkens. Jeg har valgt å klippe sammen en videosnutt fra en fisketur for tre gamle kompiser i området mellom Alta og Hammerfest i Finnmark. Området ble valgt ut fra at det var et utall av vann å velge mellom for dagsutflukter fra camp. En sekvens i filmen viser utvalget av vann innen meget overkommelige dagsturer. Beklageligvis sprakk tidsskjemaet mitt med solid margin pga av at vi røyk på overtid på jobben hele forrige uke for å komme i mål med et prosjekt. 15-timersdager på jobb er ikke helt forenelig med videoredigering på kveldstid Det er derfor 2 ting som mangler. Det ene er justering av lydnivå på klipp/musikk og det andre er voiceover/fortellerstemme. Jeg eksporterer likevel filmen til kalenderluken, men vil oppdatere linken med en ferdig utgave så fort julen bringer tid til å ferdigstille filmprosjektet. Håper likevel det skal være mulig å finne inspirasjon eller turglede for noen av dere i det foreløpige resultatet. God jul!4 poeng
-
Har primært testet Wintergas på gassdrevne lykt, som fungerer overraskende bra tross at man brenner opp den mest flyktige delen av gassblandingen først. Lykta er med å varme opp teltet litt, pluss at varmestrålingen fra lykta bidrar til å varme boksen. Etter å ha deltatt i noen diskusjoner tidligere på forumet ang bruk av gass vinterstid, uten å ha prøvd det ved temperaturer under -5, så er jeg noen erfaringer rikere nå. En ting er de teoretiske mulighetene propaninnblandingen gir i forhold til bruk ved lave temperaturer (kondenserer ikke før ved ca -42 grader om jeg husker rett), og en annen er hvordan praksis bruk utspiller seg. Har jeg nå testet litt på Optimus Vega brenneren min, ( gassboks oppned) både med vanlige gassbokser og wintergassbokser og sitter igjen med samme erfaring som er gjengitt ovenfor. Når tempen dro seg ned mot -10 og under var det ikke mye futt i brenneren. Ved ca -15 var det bare så vidt det var flammer. Opplever at det går betraktelig ned allerede fra -5 grader. Helst må jeg gjøre kompanserende tiltak for å sikre god fyr. Primært ved å varme boksen ved å plassere den nært brennerne/kasserollen. Wintergassen er bedre, men ikke slik at jeg ville gått kun for gass på en vintertur. 123 Svea’n min har vært med som backup på turene der gass i kulde skulle utprøves, og har vært fyrt så og si hver gang. ( ett par av gangene bare for å varme gassboksen slik at jeg kunne få nok gass ut av boksen til å tenne på/holde fyr på gassbrenneren 😂 ) Det er flere som varmer gassboksen i soveposen over natten slik at den er klar om morgenen. Jeg har tenkt tanken selv, men lar det være med tanken. Sjansen er minimal og lite sannsynlig, men om det skulle oppstå lekkasje vil jeg helst at det skjer ute i ventilert fortelt og ikke inne i soveposen. Har prøvd å dra boksen inn i soveposen/under på morgenen, men det tar lengre tid å få varmet opp enn det jeg ligger i posen, så har vært liten suksess å hente der for min del. Så selv om jeg har argumentert gassbrennere på vintertur tidligere, så må jeg korrigere meg litt der og heller anbefale alternativer som er utprøvd og bevist funker tilfredsstillende vinterstid ved lave temperaturer. Her er ett par bilder av wisperlighten i aksjon på gårsdagens tur i akebakken. Var ikke klar over at det hadde blitt laget flott bålmuliheter på der, ellers hadde det nok blitt med noen vedkubber istedenfor. Ungene syns dog det var urovekkende kult med "bålet" under forvarmingen 🙈
4 poeng -
Ja, men merkelig nok vil flertallet av den norske befolkning si at dette er flotte greier! Eneste turistattraksjonen bygda har er vindparken, med ferdige stier for alle, med tilrettelegging for rullestolbrukere osv. Vi må ikke glemme at det meste av kraftutbygging som foretas nå er subsidiert noe kraftig. Småvannskraft og vindkraft er alle avhengige av "Grønne sertifikater", som alle innser var et feiltrinn. Blir heldigvis borte fra 2021, men innen den tid har svært mange ulønnsomme prosjekt blitt realisert. prosjekt som aldri går med overskudd, men som dekkes av alles nettleie. Vi må heller ikke glemme at den de enorme kraftutbyggingene vi alt har foretatt, blir gitt bort nesten gratis til kraftkrevende industri. Så når man snakker solceller, dette med å benytte fjøstak med solceller eller om man skal skifte tak på huset samtidig legger solceller, og kan få noe subsidier, så kan dette være lønnsomt for samfunnet som helhet. Det er bedre at menigmann får disse subsidiene enn utenlandske kraftselskap..4 poeng
-
Årets turhøydepunkt skulle bli en tur opp på hardangervidda. Når jeg så på kalenderen så fant jeg ut av at jeg faktisk hadde tid til en to ukers tur denne ganga, så da bestemte jeg meg for at det ville jeg prøve å få til. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å starte på Tinnhølen, men der skulle Monsen gå forbi samme dag som jeg hadde tenkt å legge ut på tur. I mitt hode betydde det at jeg ikke kom til å finne noen plass og parkere bilen, så derfor bestemte jeg meg for å ta turen inn fra Røldal og Valldalen i steden. Blir nå en tyngre inngangsport, men da visste jeg at det skulle bli greit å få parkert bilen. Sekken ble pakket 33 kg tung var den da jeg slang den på ryggen tidlig på morrgenen 13. juli. Fikk en negativ overraskelse så og si i det jeg fikk på meg sekken. Den normale inngangen (snarveien) hadde fra dette året blitt sperra noe som gjorde at jeg måtte gå en omvei opp mot middalsbu. På en så lang tur som jeg hadde planlagt så er nå ikke disse ekstra kiometerne noe å snakke om, men hadde liksom bare ikke planlagt dem i hode. Men nok om det. Nå har det seg sånn at dette året har jeg ikke fått gått så mye på tur som jeg pleier og formen med sekk på ryggen var deretter. Men jeg klarte nå å karre meg fram meter for meter i solsteiken, ikke en sky på himmelen, og heller ikke et vindpust var det denne dagen. Målet for dagen var å komme meg opp til Vassdalen, men med varmen som var så var jeg ganske så ferdig da jeg kom opp til holmavatnet at jeg valgte å sette opp teltet. Det gikk 5 liter med vann fra middalsbu til holmavatnet, så varmen var ikke min beste venn denne dagen. Fikk slengt ut noen sluker i holmavatnet men ble ikke fisk som forventet, det er jo tross alt nesten ikke fisk i vannet, men om en ikke prøver blir det aldri noe. Den perfekte turbil som gikk av med pensjon tidlig i høst Bråkafoss Teltplassen ved holmavatnet. 14. juli Våknet tidlig på morraen og fikk pakket teltet sammen før tåka kom krabbende opp fra dalen. Kort labbetur i dag, bare opp til vassdalen. så det var unnagjort på et par timer ca. fant meg en fin teltplass, satt opp teltet og pakket ut soveposen. Nå skulle fiskestanga testes litt mere aktivt her oppe. Testa flere vann i håp om å kanskje komme til et vann som ikke så mange har vært ved tidligere, men det ble mye resultatløs fisking. så når kvelden kom valgte jeg å gå ned til fotkjølo og slenge ut en spinner der, her vet jeg det er bitevillig fisk, og 3 kast senere var første ørreten på kroken, var ikke store tassen så jeg satt den ut igjen. På neste kast var det en ny prikkepetter på spinneren, denne var det litt bedre størrelse på. Nå var i hvertfall første kjenning på plass og turen hadde kommet ordentlig i gang. jeg ser liksom på turen fra valldalen opp til holmavatnet bare som en transportetappe som må bli gjennomført for å komme dit jeg ønsker. På vei inn til et vann langt oppe i høyden 15. juli Nydelig morgen nok en gang, sekken var pakket ca kl 10 og jeg begynte å gå retning Litlos, kan jo ikke gå forbi den hytta uten å få tatt en kald en, og den smakte veldig godt i varmen. Når den var konsumert var det bare å hive på seg sekken igjen, tengte meg inn til Grønndalen, men satte opp teltet ved invaldspytten. Nok en varm dag dette, så denne dagen ble det et godt forfriskende bad. var ikke spesielt varmt i vannet men det gjorde godt. Siden det var så varmt så ble jeg loiggende som ei strandrotte en liten time på utsiden av teltet og denne dagen. Fikk fiska i et par tre forskjellige vann her og det ble fisk, ikke noe å rope hurra for, men fin kondis var det på dem, og smakte godt gjorde de og. Da fiske var over for dagen satt jeg og så på kartet for å finne ut av hva jeg skulle finne på til dagen etter. Den orginale planen min var å gå mot hårteigen, men værmeldingen så ikke spesielt hyggelig ut og da fristet akkurat den delen lite, vurderte om jeg skulle ta en fridag er ved grønndalen og. Men jeg endte opp med at jeg ville gå til grotflott. Da jeg hadde tatt den avgjørelsen var det bare å skli ned i soveposen og gjøre seg klar for en god labbetur dagen etter. Morgenutsikt 16. juli Jeg gikk fra ingvaldspytten inn i grøndalen for så å gå mot stien mellom Litlos og Hadlaskard. Derifra så tok jeg egentlig bare en rett strek mot grotflott og gikk inn mot flautenuten. Ingen store problemer med navigeringen så syns egentlig at kilometerne ble tilbakelagt greit, nå var jo sekken blitt litt lettere samtidig som kroppen kanskje begynte å bli litt mere vant til å gå med sekk. Jeg hadde faktisk bare hatt en enkel helgetur dette året med sekk før denne turen, så sier seg selv at opptreninga kanskje ikke stod helt i stil til målet. Heldigvis er jeg eller i ganske så god form, så redda meg inn litt der. Men det er noe annet å være i god form, og det å være vant til å gå med storsekk. Fant meg en grei teltplass her på grotflott platået og tok det ganske med ro denne dagen, fisket litt og bare nøyt fjellet. Ble fiskemiddag på kvelden. Her fikk jeg mye fisk mellom 300 og 400g, men de smaker nå godt og gjør seg bra i steikepanna. Solnedgangen var av det finere slaget denne kvelden. Flautenuten 17. Juli Hviledag. Det var en mye gråere værtype denne dagen. Men etter frokost så heiv jeg på meg fiskevesten og tok med meg begge stengene mine, en flue og en slukstang. Jeg testa nesten enhver pytt her på platået men var ikke mye fisk som ville bite, etter endel timer så kom første regnskuren og første fisken beit, men også denne av det mindre slaget, så rett og slett ut som om det skulle bli en sånn tur hvor det var veldig vanskelig å få noe over 500g. Men de mindre fiskene smaker like godt, de er bare ikke like morsomme. Regnet økte på og jeg gikk tilbake til teltet og sov så og si vekk resten av dagen. Neste dag var planen og ta seg opp til Dimedalshøydene. 18. juli En grå morgen men det var heldigvis oppholds, så var egentlig en veldig fin dag å gå. ikke like varmt som det hadde vært de siste dagene. Selve turen gikk egentlig ganske så greit og jeg fant en fin plass oppe i høyden ved et vann hvor jeg hadde kortest mulig vei til de fleste vann her oppe. Her hadde jeg og tenkt å ta en ekstra dag, er så mange vann her som kan huse fin fisk så jeg ville ha muligheten til å finne noen av dem. Var godt med fisk i det vannet jeg satt opp teltet så matfisk var det ingen problemer med. I skumringa så jeg noe jeg aldri hadde sett før, en fjellrev, ganske morsomt egentlig. Største overraskelsen var vel egentlig hvor liten den var. 19. juli Denne dagen skulle vies masse fiske, men fisken var ikke helt i det humøret denne dagen så ble bare et par småpinner i løpet av hele dagen, så det var ganske nedtur. Men en kan jo ikke treffe på bettet hver gang en ønsker. Kom meg opp på en topp denne dagen og fikk ringt hjem og beroliget hun som bor der med at alt var fint med meg. Fikk også inn ei ny værmelding, og den så ikke dum ut. Teltplassen på dimedalshøydene 20. juli Flyttet camp litt denne dagen, var ikke lange labbeturen, men det var noen høydemeter ned. Så jeg slo vel opp teltet denne dagen i 12 tida. så med andre mye tid til å fiske, og det gjorde jeg. Fisk ble det og, faktisk den største på turen så langt, og den ble tatt på en liten mygg. Var blitt så lei av og slenge sluk ut i vannet uten og få napp, så fant jeg fram fluestanga og monterte ei mygg kasta pent ut og satt meg ned for bare å se på landskapet rundt meg. Etter kanskje en 4-5 min så kom en fin ørret og ville ha den lille saken jeg hadde lagd hjemme i stua. Fisken veide 550g, sånn som denne turen hadde vært så ble jo den et fint beist. Ble fisket endel resten av kvelden men fikk ikke noe større enn den jeg hadde fått på flua. Kaffe på tur er viktig Rund og finTjukk og fin 21. juli Ny dag ny vandring. Nå ville jeg sørover. Planen min var å gå sørover for å komme ned til kvenna og følge denne tilbake til Litlos. Denne dagen labbet jeg inn i helt ukjent terreng for min del, men kom til det vannet jeg hadde sett for meg hjemme kanskje skulle kunne huse fin fisk. Vannet var dypt og fint med noen litt grunnere områder. Alt tilsa at dette skulle være plassen. Eneste var at vinden hadde virkelig tatt seg opp endel nå, men teltet jeg hadde med på denne turen skal tåle ganske så mye (Helsport reinsfjell 2 pro). Monterte på litt våksne sluker og begynte deljinga med sluk, kaste sveive, kaste sveive, kaste sveive. Ikke et napp fikk jeg de første timene, ikke noe tegn til fisk så jeg, men jeg kunne nå se på steinene i vannkanten at det var fiskemat her, så mulighetene bør være der. Så kom hugget jeg hadde venta på, det føltes som noen virkelig røska til det de kunne på stanga, jeg var i himmelen i hele 5 sekunder så var den borte, og ikke et napp til fikk jeg her. Men vannet skal besøkes igjen, ingen tvil om det. 22. juli Denne dagen gikk turen ned til Kvenna. La meg til litt ovenfor øvsta krokavennet ved 1145. Her ble det fisk på første kast, en fin fin fisk på 450g og den gikk direkte i steikepanna. Her ble det mye fisk i løpet av dagen, største på 500g, men den var lang og tynn. så om en bare skal ha fisk er absolutt dette en fin plass. Hadde i utgangspunktet tenkt å bli her en dag til, men fant ut at jeg hadde lyst å ta turen til Litlos for litt luksus. Om en ser nøye etter så er det tre reinsdyr der 23. juli Pakka sekken tidlig på morraen og tok turen til litlos og var vel framme før 12 og fikk sikra meg ei seng. Denne dagen var tiltenkt litt komfort, så ble 3 retters middag og endel av de brune kalde gode. Det ble en ganske sen kveld. Utsikten på Litlos er det ingenting feil med 24. juli Våknet tidlig og begnyte å gå mot Vassdalen, dette var en grå dag og det var meldt enda gråere vær dagen etter. Så med tanke på at det var sånn vær som var meldt så begynte min tur å gå mot slutten, og etterhvert som jeg gikk denne dagen så ble jeg mer og mer motivert til å gå helt til bilen noe jeg også gjorde. Frista lite å bare sitte i et telt for å vente på at en dag bare skulle gå, så da fikk jeg da heller bare ta den turen helt ned til bilen. Alt i alt hadde jeg en veldig fin tur med gode temperaturer og et vær en bare kan drømme om. var to dager med regn ellers så var det så og si ikke ei dråpe. Uvant var det og å bli skikkelig sliten pga varme. Glad jeg var smart nok til å drikke masse vann. Og denne kommende sesongen kommer jeg til å få gått endel mere med sekk før langturen 2019 skal gjennomføres.
3 poeng
-
Nedover i Europa så ligger jo vindmøllene gjerne i jordbrukslandskapet og blant bebyggelse der det alt er veier og infrastruktur. Denne tankegangen burde vi adoptere også og ikke legge de i urørt natur. Dessverre er det nok endel grunneiere med utmark som får dollartegn i øyene når de denne muligheten byr seg... Parker med vindmøller til havs er vel å fortrekke når teknologien er på plass. Et enslig atomkraftverk kunne alene ha gitt 20-30 prosent av den totale energibehovet i Norge og gir den reneste energien med minst naturinngrep i følge Folkeopplysningen: https://tv.nrk.no/serie/folkeopplysningen3 poeng
-
🤢🤮 Blir helt kvalm av å se når det blir visualisert slik som i videoen. Rasere så mye for kortsiktig profitt. Helt ufattelig at vi får lov å holde på slik, men det viser dessverre at kapitalismen er sterkest..3 poeng
-
Jeg har etter hvert erfart at ting sjelden går som planlagt når jeg skal på tur, slik gikk det også på turen jeg tenkte jeg kunne dele som kalenderbidrag: Fra hjemplassen min går det en gammel ferdselsvei over fjellet. Den er på ca 1 mil og jeg, voffen, gullklumpen og gullhøna la ivei en kveld i slutten av mai. Havskodda lå på toppene når vi kom til startpunktet, men ettersom vi skulle gå på sti, ikke særlig mange høydemeter og hadde med utstyr til overnatting la vi ivei likevel. Plana var å gå 3,5km til et vann hvor vi skulle slå leir. Slik ble det ikke… Stien fant vi aldri… Da vi begynte å se fylkesvegen (noe vi ikke skulle) fant jeg ut at vi går til elva og følger den oppover til vannet. Selv om ikke skodda ligger tett, gjør det at toppene mangler noe med orienteringssansen likevel fant jeg ut… Å følge elva oppover var ulendt og betydelig tyngre enn å gå på sti, men gullene var kjempeflinke, ingen klaging! Vi kom omsider fram til vannet i 11tia, men da ikke der jeg hadde planlagt. Det var ingen muligheter til å slå leir der, så vi måtte videre. Vi klatret oss litt opp og fant omsider en plass midt i lia hvor vi fikk hengt opp hengekøyene. Tarpene måtte også opp, for havskodda gjorde det så rått i lufta at det føltes som det regna. Vi hadde gått 4,5km, siste i bratt og ulendt terreng, så nå var vi slitne og trøtte. Gullklumpen sovna før maten var klar, men jeg, voffen og gullhøna koste oss med karbis og kakao før vi krøyp til køys. Selv om det var grått og rått, var det herlig. Jeg ba en liten bønn om at skodda måtte lette i løpet av natta og sovna til lyden av snorkinga til gullklumpen, ugle, gjøk, traner, ryper og orrfugl. Dagen etter våkna jeg til strålende solskinn 🙂 Vi hadde det ikke travelt, så gullene fikk sove til de våkna av seg selv. Jeg sto opp, hadde en kosestund med voffen, hengte ting til tørk i sola og koka meg kaffe, før gullene våkna. Vi kosa oss lenge med frokost før vi pakka sammen og la ivei videre. Tranene som bråka om natta fløy opp foran oss, bestandig et herlig syn. Da vi kom fram dit jeg hadde tenkt å slå leir, stoppa vi for en fiskepause. Det nappa som bare det, men bare 2 måtte bøte med livet. Siden jeg på ingen måte er noen fisker, måtte gullene fikse dette selv og det var ikke noe problem 🙂 Typisk familiebilde av oss; voffen nesten borte bak busken, jeg borte bak voffen og underlaget til fotoapparatet i bilde Stien var fortsatt ikke å se, men det gikk greit, ei stund… Et lite stykke er det bratt ned mot vannet. Der det i følge kartet skulle gå sti, var alt vi kunne se steinrøys, så jeg fant ut at vi måtte opp og over den. Det var for så vidt greit det, bortsett fra at det var så innmari med krattskog der!! Voffen gikk på feil side, vi snubla, sekkene hengte seg fast, for ikke å snakke om fiskestengene!!! Å det var som sagt bratt. Jeg er redd jeg lærte barna et og annet ord de ikke skal kunne på den strekningen der… Det ble en lang matpause når vi kom oss ut av djevelskapen, sola varma godt og vi fikk igjen humøret. På andre siden av dette vannet, Haravatnet, slo vi leir. Ved det øverste vannet, Huskallen, fiska vi. Merka på gullene etter hvert at de begynte bli slitne, det sier jeg ikke noe på, det ble en lengre og hardere etappe enn jeg hadde regna med. Jeg var jo blitt forsikra om at det var sti å følge! Men fine blomster, små tjønner, ‘skumle’ isbro-kryssinger, svaner og en hoggorm gjorde gåingen mer spennende. Å endelig fant vi stien!! En dryg kilometer før vi er nede ligger det en stor stein, Elgstein som den kalles, dit bruker vi gå mange turer. Den ble siste delmål hvor vi skulle lage oss litt kakao, spise resten av sjokoladen og kose oss litt før vi vendte tilbake til sivilisasjonen. Jeg klarte ikke holde følge med gullene da de fikk øye på steinen og man skulle ikke tro disse 2 hadde nesten 1 mil gåing i føttene! Det var første mann opp på steinen, sisten og hopping mellom andre steiner. Bare jeg og voffen måtte hvile. Helt baki der kom vi fra. Det ble ikke noe kakao, bare påfyll av væske og sjokolade, og da gullene var ferdig med herjingen gikk/sprang vi siste biten ned. Kun en liten stopp ved Trekjærringa i bakken 🙂 Jeg var litt spent på hva de ville si når bestemor kom og henta oss. Ville de klage over at de var slitne, at det hadde vært tungt og fælt? Men neida: Vi har sett hoggorm, det er kjempemye snø igjen noen plasser, vi hørte rypa, vi har fått fisk! Så selv om det underveis nok var veldig tungt og fælt, så virker det som det er de gode stundene som sitter igjen. Å mor sjøl har lært mye 😉 God jul 🙂2 poeng
-
I adventstida er det fint å se tilbake på gamle turer. Gjenoppleve øyeblikket da storørreten tok kroken, huske smaken av rypebryst stekt på primusen, minnes følelsen av å få den første laksen og tenke tilbake på kjølige høstnetter med nordlyset dansende over teltet. Mitt adventbidrag til Fjellforums lesere i år er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Gjennom året blir det mange turer, og gode måltider av årets fangs. Måltider på primusen, og på middagsbordet hjemme. Likevel er det i adventstida det virkelige høydepunktet kommer. Da skal fangsten foredles til smakfulle godbiter på mørke kvelder. Men la oss starte på våren. La oss, for eksempel, finne frem fiskestanga etter en lang vinter på ski, og se om sjøørreten er på plass i fjorden. Sjøørretfiske med kilosgaranti En gang i slutten av april eller starten av mai begynner fjordene i Troms å fylles med sjøørret. Først noen streifere, så mer og mer fisk. I mai og juni er fjordene fulle av stor blank sjøørret. Du er nesten garantert å få oppleve drømmefiske, så lenge du er på rett sted til rett tid. En varm dag i slutten av mai fikk jeg endelig overtalt Cato til å bli med ned til fjorden. Cato er den andre læreren ved leirskolen der jeg jobber, og han hadde aldri fisket etter sjøørret før. Så jeg lovet grundig innføring i sjøørretfiskets gleder og hemmeligheter, og la like godt på kilosgaranti. Heldigvis visste jeg akkurat hvor vi skulle dra for at jeg skulle ha mine ord i behold. Vel fremme på godplassen lette jeg litt i slukboksen. Med snøsmelting i fjellet var vannet litt grumsete i fjorden, så jeg plukket frem en 25 grams hvit og rosa atomsild fra slukboksen. En godt synlig sluk i uklart vann, og tung nok til å rekke ut dit fisken vaket. Det tok ikke lang tid før Cato hadde fisk på atomsilda. En vilter sjøørret som ble kjørt rolig inn til land. Med et stort glis kunne Cato løfte opp en blank sjøørret på nøyaktig 1 kilo. Jeg er ikke sikker på hvem som var mest fornøyd. Cato med sin første sjøørret, eller meg selv siden han fikk kilosfisken jeg hadde lovet. Etter en kaffekopp og en liten pause fortsatte vi fisket. Det endte med at vi fikk hver vår sjøørret på 1,2 kilo, før jeg fikk en på 2 kilo. Fredagstaco med sjøørret var sikret. Sjøørreten på 2 kilo ble filetert og lagt i fryseren for å få en tur i røykeovnen når det nærmet seg jul. Røykelaks hører også med i jula, men først måtte laksen fiskes. Jeg skulle bare ut med søpla Det renner en elv forbi der jeg bor. Ikke en hvilken som helst elv. 2 minutter rolig gåtur fra leiligheten flyter den velkjente Målselva forbi. Søppeldunkene står langs turen ned til elva, så jeg tok som vanlig med fluestanga når jeg skulle ut med søppelposen. Jeg er ingen erfaren laksefisker. Før laksesesongen startet i år hadde jeg aldri fått en laks. Men optimist er jeg, så det første kastet er alltid like spennende. Det ble selvsagt ikke fisk på første kastet. Eller det andre. Så helt uten forvarsel så jeg en skygge glefse over flua akkurat da jeg skulle løfte den opp av vannet etter nok et kast. Jeg rakk akkurat å ta bedre grep i stanga da fisken dro med seg snøret ut fra land. Snart lå en fin liten laks på 2,1 kilo på land. Min andre laks for sesongen. Jeg fileterte laksen og la den i fryseren sammen med sjøørreten som skulle ende i røykeovnen før jul. Det var imidlertid lenge til jul, og isen hadde gått på fjellet i Indre Troms. Endelig kunne jeg pakke teltet i sekken og stikke på fjellet. Fiske og villmarksliv i Troms Det er enkelt å være fjellfant med fiskestang i Troms og Nordland. Store fjellområder med uendelig mange gode fiskevann. Hvert år bruker jeg å finne et nytt område i Troms jeg enda ikke har besøkt. I år valgte jeg et område helt nord i Troms. På grensa mellom Kvænangen kommune og Finnmark var det noen blå flekker på kartet som fristet. Etter et par dager på vandring kunne jeg sette meg i teltåpningen med en kopp kaffe. Jeg hadde knapt fylt kaffekoppen før vinden roet seg og vannet lå blikkstille foran beina mine. Snart dukket den første vakringen opp. Det ble en kort pause. Raskt plukket jeg opp fiskestanga, og puttet slukboksen i lomma. Med rolige steg snek jeg meg nesten ned til vannkanten og kastet ut sluken. Allerede på andre kastet lot en feit røye på knappe halvkiloen seg lure. Litt etter så jeg en større fisk vake helt inne ved land. Det var tid for å smyge seg på kastehold. Forsiktig lot jeg sluken lande litt utenfor vakringen, og sveivet inn. Etter 3-4 kast hadde ikke røya brydd seg om sluken. Den vaket uforstyrret, så jeg byttet til en liten svart Panter Martin spinner. Spinneren ble for mye for røya. Med glupsk appetitt kastet den seg over kroken, og startet et hissig utras. Den hadde imidlertid vært bestemt når den tok, så alle tre krokene satt godt plantet i fisken. En noe sen middag var sikret så jeg gikk tilbake til teltet. Sommeren hadde gått fort i nord. Lyse sommernetter med Midnattssol nærmet seg slutten, og snart ventet høstnetter med nordlys. Med magen full av nystekt røye lente jeg meg tilbake på liggeunderlaget, og begynte å drømme om rypejakta. Da skulle årets rypemiddag sikres. Etter fjellrypa i Indre Troms I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypene skvatrer i fjellsidene og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter for den som liker å høste av naturen. Før jakta klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et område så langt inne på fjellet at en jeger ikke rekker dit på en dagstur. Langt inn og høyt oppe på fjellet i Indre Troms fant jeg en teltplass ved et lite vann. På nesten 1000 meters høyde kunne jeg legge meg med nordlyset dansende over teltet i en stille og klar høstnatt. Neste morgen hadde jeg fjellet for meg selv. Gjennom tett morgentåke skimtet jeg sola da kursen ble satt opp mot den første fjelltoppen. På de små tjernene lå isen, og på noen snøflekker fra uka før viste rypespor at jeg var på rett kurs. Snart var jeg på vei mot en liten topp, og skremte opp en enslig rype. Den fikk fly videre uten at jeg løsnet skudd. 50 meter senere gikk jeg på det første kullet. 7 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen. Etter å ha tatt opp to nye kull, og skutt en rype fra hvert satte jeg kursen tilbake til teltet for en god lunsj. Den ene rypa ble flådd, og bryststykkene lagt på panna. Saftige rypebryst, stekt i godt med meierismør. Etter en god lunsjpause gikk jeg opp på en ny topp. Like under toppen lettet en enslig rype og fløy 50 meter. ”Kanskje sitter det flere der”, tenkte jeg, og la sekken på bakken. Med to ekstra patroner i lomma gikk jeg forsiktig etter rypa.Brått så jeg fire ryper sitte mellom meg og der den første landet. Og rundt meg i steinene så jeg plutselig rype på alle kanter. Hagla fant veien opp i skuldra, og i det første skuddet gikk lettet 20-30 ryper rundt meg. På andre skuddet gikk enda en rype i bakken, mens resten landet oppe i fjellsiden. Med to ryper i hånda lot jeg som om resten greide å gjemme seg i steinura. Jeg hadde nok fugl til årets rypemiddag når det nærmet seg jul. Det var tid for å pakke teltet og tenke på veien ned fra fjellet. Røyking av fisk Villmarksliv i nord byr på mange smakfulle godbiter fra naturen. Vi er heldige som kan høste av naturens overskudd. Matauk er det ikke, men en viktig del av den gode turopplevelsen. Når jula nærmer seg er det tid for å foredle noe av fangsten til smakfulle godbiter i adventstida. Først er det sjøørret fra fjordene i Troms og laks fra Målselva som skal en tur i røykovnen. Fisken har ligget vakumpakket i fryseren siden den ble fanget, og i slutten av november blir den funnet frem. Røykingen skal skje hos Onkel Hans og Tante Solveig på Nord-Vestlandet. Røykovnen har Hans bygd selv av materialrester. To kasser av tre, en til å henge fisken i og en til røykovnen. Mellom kassene er det et rør, og et termometer på kassen til å henge fisken i kontrollerer at temperaturen ikke kommer over 25 grader. Røykovnen i den minste kassen er fra Jula, og fisken skal røykes med klosser av frukttre og einer. Før fisken røykes ble den gjort klar. Oppskriften fra Solveig er enkel og grov. Det går på øyemål. Et passe dryss med salt, og et lite dryss med sukker (et par t-skjeer). Så skal fisken stå ca. 1 døgn. Kortere for liten fisk, og lengre for større fisk. Saltet skylles av og fisken tørkes før den får stå til tørk i kjøleskapet 1 døgn. To døgn etter at fisken ble saltet var det tid for røyking. Fiskesidene ble hengt opp i røykkassa med hver sin krok, før ovnen ble fyrt opp. Så kunne vi sette oss med en kaffekopp, mens vi jevnlig sjekket at temperaturen var grei i kassa. Med jevne mellomrom la vi på mer einer og biter av frukttre, slik at det hele tiden var godt med røyk i kassa med fisken. 5 timer etter at fisken ble hengt opp var den ferdig røkt og klar for prøvesmaking. Bare en liten bit fra hver fisk, for den var ikke ferdig før den hadde hengt kjølig et par dager for å tørke og la smaken sette seg skikkelig. Resultatet smakte så godt, at jeg måtte ta mål av røykovnen for å kunne bygge en selv neste år. Speking av rypebryst Erfaringen med å røyke fisk var så gode at jeg ble motivert til å lese mer om å ta vare på fangsten. I bokhylla stod en gammel bok med tittelen ”Når viltet er skutt” av Helge Hagen. Der fant jeg oppskrift på å speke rype. I boka var det to oppskrifter. En hurtigmetode som skulle ta 3-4 dager, og en mer tradisjonell metode der rypene skulle henge to uker. Jeg fant frem to ryper fra fryseren for å prøve begge metodene. Først ble rypene flådd og bryststykkene skjært ut. På to av rypebrystene drysset jeg en krydderblanding av einer, pepper og sukker. De to andre ble speket naturell. Når rypebrystene var klar for speking dekket jeg et fat med grovt havsalt, og la brystene på saltet. Så ble de dekt med et nytt lag salt på oversiden. Etter 4 timer i romtemperatur børstet jeg av saltet på to rypebryst, og pakket kjøttet inn i et bommullsklede. Så skulle de stå 3-4 dager før de var ferdige. Den mer tradisjonelle metoden gikk ut på å la kjøttet ligge i salt i ca. 15 timer. Så neste morgen tok jeg opp de to siste bryststykkene og skylde saltet godt av. Så ble rypebrystene tørket med papir, og med en nål tredde jeg en hyssing gjennom hvert bryststykke. Så skulle de henge kjølig i 2-3 uker. Godbiter i adventstida Tre og en halv dag med tålmodig venting senere var jeg spent på å smake rypene som var speket etter hurtigmetoden. Med en skarp kniv skar jeg av tynne skiver, og serverte sammen med litt flatbrød. Kjøttet både luktet og hadde konsistens som spekemat av god kvalitet. Smaken skuffet ikke. En tydelig smak av vilt og passe salt spekemat. Skikkelig fjellsnacks, så tre dager senere måtte jeg smake på resten av det ene spekede rypebrystet. Det hadde bare blitt bedre av å ligge noen dager til i kjøleskapet. I mens hang det to siste rypebrystene og gjorde seg klare. Det var lange dager å vente på å finne ut om resultatet stod til forventningene. Så endelig viste kalenderen at det hadde gått to uker. På ny var det frem med kniven for å skjære av noen tynne skiver. Rypene som hadde hengt to uker hadde fått litt salt på utsiden, og kjøttet smakte mer salt enn de som ble speket i kortere tid. Kanskje jeg burde lagt de litt i vann i stedet for bare å skylle av saltet. Smaken var det imidlertid ikke noe å utsette på. Litt salt, men tydelig smak av vilt og spekemat. Endelig kunne jeg finne frem flatbrød og servere røkt sjøørret, røykelaks og speket rype av egen produksjon. Smakfulle godbiter i adventstida, og en god anledning til å mimre tilbake på villmarkslivet i nord. Mer villmarksliv i nord Mitt lille adventbidrag til Fjellforums lesere er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Jeg håper utdraget frister, og inspirerer til å planlegge neste års turer. Med eller uten hagle og fiskestang. I nord eller sør. For spesielt interesserte som vil ha enda mer lesestoff i adventstida har jeg laget en liten samling med artikler fra nord på bloggen. God adventstid og god jul ønskes til alle lesere.2 poeng
-
Først tok vi fossene Nå tar vi heiene Så tar vi fjellene Vår grådighet er umettelig
2 poeng
-
På forsommeren fant jeg ut at jeg måtte ha meg en tur nordover. Forrige tur nord for Sør-Norge var Sylene for elleve år siden, så det var på tide. Kikket på flere turområder, og falt ned på Rago. som det er mange fine bilder fra - dramatisk og vakker natur. Da langtidsvarselet så bra ut ble togbilletter bestilt: Oslo - Trondheim og Trondheim - Fauske, og tilbake, for en åtte dagers tur. Endelig var avreisedagen der, dro med morgentoget til Trondheim, der ble det lang byvandring i knallvær, og både lunsj og middag, før jeg gikk på nattoget mot Bodø. Ankom Fauske på morgenen, så en 20 minutters busstur til utløpet av Nordfjorden, hvor jeg hoppet av. Etter noen hundre meter gjennom en dårlig opplyst tunell, tok jeg en enkel frokost nede ved fjorden. Så var jeg igang! Mot Rago: Kilometrene langs veien gikk greit unna, og det var lite trafikk. Tok stien oppover Sanddalen i retning Litlverivannet, bra stigning på den stien. Etterhvert kom kleggen som gikk etter leggene, så det var bare å holde beina i gang. Kommet noen høydemeter opp, utsikt mot Nordfjorden, hvor jeg hadde kommet fra: Grei sti, litt kronglete enkelte steder. Litlverivannet i det fjerne: Framme ved Litlverivannet etter en ikke veldig lang dagsmarsj: Før turen hadde jeg lurt på muligheten for å finne teltplass med utsikt mot fossen, det hadde vært virkelig ideelt, men svaene nedover mot Litverivannet var ikke flate nok. Isteden ble det teltplass på en slags hylle, med utsikt mot dalen, elva og elvemeandrene. Det var liggeplass nok for en person, men ikke så mye mer. Lå to netter i telt ved fossen. Gikk videre østover, fant enda bedre utsikt mot fossen en drøy kilometer fra brua over fossen. Mener å huske at det er mulig med leirplass her, men det er et stykke til friskt vann: Ragotoppen i det fjerne. Hadde opprinnelig planer om å dra opp dit, kanskje ta et slag innover i Sverige, men siden det var meldt grått og regn dagen etter, fant jeg det får bli til en annen gang. Istedet slo jeg opp teltet på en fin plass ved et av de nedre Sølvskarvannene, ble der i to netter, leste bok og drakk te i regnet. Lettgått sti i retning Storskogvannet til venstre. Fine teltplasser ved vannet til høyre i bildet. Det var enkelte bratte partier på vei mot Storskogvannet, hvor jeg måtte bruke hendende, ellers grei sti. Klart vann i Storskogvannet: Så endel telt ved Storskogvannet - ikke rart så fint som det er her. Utløpet av Storskogvannet: Gikk nå videre vestover. Småbratt en drøy kilometer fra utløpet av Storskogvannet, og storslått utsikt: Tok av fra stien, fant en høytligende teltplass med utsikt mot fossen, kanskje fem hundre meter nord for Heligholet: Neste dag: tur ned til elva, til Tjønnmoa. Tok et forfriskende bad i elva, ved sandbanken som kan sees på de tidligere bildene av elva og dalen. Soltørket kroppen etterpå, herlig! Bratt sandbanke som elva har gravd ut: Dagen etterpå ble det ikke så mye av, hadde god tid til toget som skulle gå om noen dager, og det var skikkelig varmt, viste seg da jeg var tilbake i sivilisasjonen at det hadde vært en av de varmeste dagene i sommer. Slanget meg i skyggen av noen store furutrær ved leiren, og leste bok. Neste dag var siste dag på tur. Etter å ha gått gjennom Nordskaret har jeg kommet ned til elva. Det var helt klart vann, småfisk svømte rundt, det var stille og fredelig, satt lenge her: Idyll: Hengebrua ved Melloforsen: Skuer tilbake mot fjellene: Endte fotturen nede ved Lakshola. Oppsummert: brukte en uke på en tur som kunne vært gjort unna på to dager. Er en av de minst aktive fotturene jeg har hatt, men ingen grunn til å være misfornøyd, for det var en skikkelig bra tur! Tok nattoget fra Fauske, flott å suse gjennom Nordlandsnaturen en lys sommernatt.
2 poeng
-
Neppe lett å filme når man må stå på en fot. Var nok uansett lurt å legge trefoten hjemme når du skulle teste kniv og fyrstål. Virker som du alt var i fyr og flamme, så da kunne fort ha skjært seg. Gratulerer med ny-kniv uansett!2 poeng
-
Hi, I'm probably 'reinventing the wheel' here, but I have been using wtracks for a while to make and edit gps tracks. (https://opoto.github.io/wtracks/) I find that the maps available by default lack detail in mountain areas (place names, DNT cabins, etc.) and have wanted to use the 'topokart' from Statens Kartverket. I found out today that you can add additional maps via the maps editor (https://opoto.github.io/wtracks/maps.html), then adding the following: The full url is: //opencache.statkart.no/gatekeeper/gk/gk.open_gmaps?layers=topo4&zoom={z}&x={x}&y={y} (note: without 'http:' at the beginning) Alternatively, I think that I have the option of sharing the map that I have added if anyone is struggling with this method. This map is MUCH nicer for editing tracks in Norway than any of the other options in wtracks. Again, I appreciate that anybody who is interested in GPS use may have figured this out already, but I thought that I would share in any case -George
2 poeng
-
Merker at det jeg leser mellom linjene her er litt: Økonomer alene i ledelsen er feil, likeså når kun økonomisk gevinst ligger til grunn for offentlige avgjørelser. Jamfør høyhastighetstog, som i følge konsulenter ikke er "samfunnsøkonomisk lønnsomt i løpet av 20 år". Men i svarte heller da, bergensbanen var heller ikke det. Tenk om vi ikke hadde hatt den. Forøvrig er det mange vrangforestillinger rundt solceller rundt om kring. Energimessig går de i pluss ganske raskt. Vindmølleparker til havs finnes jo, og hvertfall en av dem sliter med at strømnetter ikke tåler det de har kapasitet til å produsere. Burde vært mer fokus der.2 poeng
-
Tennstål fra biltema. 49 kroner. Har ett liggende i sekken. Ett i lomma på jakka og nå ett hengende på kroken ved ovnen. Fyrstikker og lighter er effektivt men tennstål er gøy. Heia never og tennstål. Har også en billig fulltange kniv fra biltema som jeg bruker til å lage opptenningsved i vedkurven. Jeg innser at når veldig få andre er enig i at dette er slik en skal tenne opp så er det kanskje jeg som er rar. Men de gale har det godt!2 poeng
-
Kan forøvrig vise sin motstand ved å signere turistforeningen sitt opprop her2 poeng
-
Er der forvarmingsrør på denne brenneren (klarer ikke se det på bildet)? Jeg har testet vintergass ++ på Optimus Vega og annen OEM brenner til Trangia med forvarmingsrør. Det hjelper absolutt å kunne snu gassboksen når forvarmingsrøret er varmet opp men kan bekrefte det de andre skriver om tosifret antall kuldegrader eller halvtom boks. Merkbart forskjell også på "vintergass". På dagsturer i nærområdet hjemme kan gass være aktuelt, eller turer hvor MSR Reactor/Windburner foretrekkes, ellers er det bensinbrenner eneste valget vinterstid før min del.2 poeng
-
Jeg er enig i at spørsmålet til tshansen må besvares hvis det skal forsvares å kjempe mot vindmøller og vannkraft. Det er tross alt ren energi, og et sted må energien komme fra. Jeg vil tro at mennesket i fremtiden vil finne andre og mindre synlige måter å hente energi på, men inntil den tid må vi nok holde ut med disse upopulære løsningene...2 poeng
-
Det finnes mange typer klokker, men akkurat turklokke finnes det nok ikke noen definisjon for. Det er vel nesten som for kamera, at den beste turklokka er den du gidder å ta med deg. Ser at mange i tråden har hatt glede av barometer, og selv har jeg ofte hatt glede av høydemåler/barometer ved orientering på bre, så det er absolutt ett bruksområde for slike funksjoner, men tenk gjerne over hvor nødvendige de er. Både pris og størrelse går som regel opp når slike funksjoner legges til, og utvalget går ned. Jeg har f.eks. aldri sett Lars Monsen med noe annet enn ei enkel analog klokke, og han har jo klart seg helt greit. Noen tips: 1. Casio G-Shock GW-M5610 - Dette er den mest avanserte klassiske G-shocken. Liten og lett. Alle de vanlige fuksjonene + solcelledrevet, radiostyrt, automatisk E.L. baklys, solid og forholdsvis billig. Kan fås ny for under 1000-lappen hvis du følger med litt. 2. Casio Protrek PRW-3100 - Dette er en av de minste trippel sensorklokkene til Casio. Kombinert med ett stort og lettlest STN display er dette mye turklokke. Ser ut som disse modellene har blitt vanskeligere å få tak i dessverre. Regn med ca. 2500,- for basisutgaven. 3. Scurfa Diver One - analog quartzklokke av dykkertypen. Disse er solide, lettleste og har ofte rikelig med selvlysende materiale på urskive og visere. Akkurat denne er fra ett bittelite Engelsk firma, og er designet av en aktiv nordsjødykker. Ca. 175 pund + mva og gebyr. Mye for pengene. 4. Seiko SKX007 - Ingen liste over turklokker er komplett uten en mekanisk klokke. Seiko sin SKX-serie er absolutt ikke det beste du kan få, men de er solide, driftssikre og innenfor budsjett. Mekaniske klokker er nok mest for entusiaster, men vil du ha en klokke som har mer sjel enn nøyaktighet, så kan dette være ett alternativ. Dette er også innstegsklokken for mange, så her er det ett stort bruktmarked med muligheter for ett røverkjøp. Til slutt vil jeg nevne en kategori, militærklokkene (ofte kalt fieldwatch på nynorsk), dette er kanskje den mest klassiske turklokken av alle. Disse kjennetegnes av lettleste urskiver med tydelige tall, ofte militærtid (24 timer). Nyere varianter leveres ofte med H3 tritiumlys som er en radioaktiv lyskilde. Dette gir ett svakt lys som lyser konstant i 20-30 år. Marathon og Traser er eksempler på gode produsenter som har levert mange av disse til diverse militære styrker. Det finnes også mer forseggjorte og klassiske varianter bl.a fra Hamilton, men da sprenger du fort budsjettet. GPS klokkene begynner også å bli veldig bra. Må kanskje strekke budsjettet litt før det blir skikkelig brukbart. Selv som klokkeentusiast frister det med en Garmin Fenix nå, men det har sine baksider også. Nypris er veldig høy om man skal ha siste og beste, de har begrenset levetid (noe som også gir lav verdi på bruktmarkedet), de er high maintenance (lades, oppgraderes, synces osv.) og selv de minste er ofte en solid klump på armen (spesielt for de av oss som har litt under gj. snittlig håndleddsdiameter). Norge er forøvrig ett u-land når det gjelder kvalitetsklokker, de fleste fører stort sett bare motemerker eller luksusmerker, så du må ofte kjøpe fra utlandet for å få tak i bra klokker i mellomsjiktet. Helt til slutt. Vurder om du i det hele tatt bør kjøpe en klokke. Det er absolutt tryggest å la være: DO NOT GET INTO WATCHES2 poeng
-
“Hey, would you be interested in doing a camping hiking tour in North Korea?” Nord-Korea. Det er ikke en telttur som er det første som slår en når en hører navnet på det lukkede landet på den andre siden av kloden. Istedet er det de lite hyggelige nyhetene om atomvåpen-trusler, arbeidsleire og en personlighetskult uten like blant annet som når oss her hjemme. Med nyhetene om den amerikanske studenten Otto Warmbier friskt i minne er det ikke uten grunn at en blir littegrann skeptisk til å besøke Nord-Korea. Warmbier ble som kjent arrestert etter sigende for å ha stjelt en propagandaposter fra hotellet han bodde på. Han døde ikke lenge etter å ha blitt sluppet fri av Nord-Korea. Hva som egentlig skjedde er det nok vanskelig å få vite. Jeg sa ja til å bli med på turen. Hva annet kunne jeg egentlig gjøre? Det virket som en opplevelse av de sjeldne. Roger Shepherd, som nå jobber som turguide i Sør-Korea, har etter flere års reiser i Nord-Korea fått såpass mye tillit at han har fått lov til å lede en gruppe med turister på telttur i høyfjellsområdet rundt Paektusan nord i landet. I Nord-Korea har han reist rundt for å fotografere fjellene og da spesielt de som befinner seg på Baekdu Daegan i nord, en god del av hans arbeider kan sees på følgende side: http://www.onekoreaphotography.com/. Shepherd, opprinnelig fra New Zealand, er også forfatteren bak guideboken til Baekdu Daegan ruten som jeg gikk høsten 2014. Ruten som hadde blitt lagt opp, skulle starte med å klatre opp til toppen av Paektusan, med et besøk til Chonji innsjøen som ligger nede i krateret til fjellet (Paektusan er en gammel vulkan), for deretter å klatre ned fra fjellet og i en seks dager gå gjennom et noenlunde uberørt område i høylandet nedenfor fjellet. Underveis skulle vi besøke hemmelige leire som partisanene ledet av Kim Il Sung brukte under den japanske okkupasjonen av landet, nesten på lik linje med Milorg-hyttene som man finner i Nordmarka utenfor Oslo (og andre steder i landet). Turen skulle gå over seks dager, med overnatting i telt fem netter. Hjemmelaget kart over området vi gikk i, laget av Roger Shepherd, hentet fra Hike Korea sin hjemmeside. På fjellturen vil vi bli ledet av lokale guider gjennom landskapet, skogene, fjellene og fjellryggene som vi vil passere over. En følgebil vil møte oss ved teltplassen på slutten dagen. I følgebilen fraktes mat til middag og frokost, samt vann, i tillegg til en del ekstra utstyr. I Pyongyang ble det bare med den første kvelden, allerede dagen etter ankomst satt vi på et fly til Samjiyon, en provins i den nordlige delen av Nord-Korea nær grensen til Kina. I Samjiyon finner man Paektusan, det høyeste fjellet i Korea med sine 2750moh. Paektusan er det hellige fjellet til koreanerne, og det er også herfra den store fjellryggen som strekker seg gjennom Korea-halvøyen begynner fra, Baektu Daegan. Å returnere hit betyr en tilbakekomst til en fjellkjede som betyr mye for meg. Foruten meg var det en annen nordmann med på turen, Jo. Og så var det to fra Australia, begge kvinner, Paula og Sinead. To australske damer og to norske menn altså, ledet av en mann fra New Zealand, en noe merkelig sammensetning egentlig. Highland Trekking Expedition of North Korea På den første dagen sto Paektusan på planen. Fra hotellet vårt i Samjiyong ble vi kjørt på en humpete grusvei til en liten parkeringsplass ved foten av fjellet, fra hvor vi klatret opp til toppen. Skyene lå tett over fjellet når vi startet, men når vi kom opp hadde det midlertidig lettet så vi fikk tatt toppen med det gamle krateret i betraktning. Jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg enig at Paektusan er et utrolig nydelig fjell, som jeg hadde blitt lovet. Fargenyansene i fjellsidene rundt vannet er vanskelig å beskrive. Vi gikk også ned til Chonji innsjøen som ligger i bunnen av kalderaen til den gamle vulkanen, klatringen ned og opp igjen gikk på en trapp som inneholder noe sånt som 261 trappetrinn. Etter å ha klatret opp fra innsjøen igjen tok vi fart på nedstigningen fra fjellet. Nede gikk vi et lite stykke før vi kom til den første teltplassen på turen, nede i et uttørket elveleie, hvor vi slo opp teltene våre og fikk servert middagen (ris og nudler). Den andre dagen lå himmelen klarere over oss, og vi startet dagens etappe med et besøk til Paektusan-fossen. Ikke en stor foss, men den betyr mye for koreanerne da vannet som renner i den stammer fra Paektusan, som jo er et hellig fjell. Etter besøket gikk vi over et grønt, frodig og rullende landskap. Underveis klatret vi opp til toppen av Soyeonjibong, på 2114moh. Toppen ligger omtrent midt ute i det alpine høyfjellslandskapet nedenfor Paektusan og med ingen andre topper rett ved siden av, får man en super 360 graders utsikt i alle retninger fra toppen. Nedenfor toppen bega vi oss inn i litt lavere terreng, gjennom en nydelig skog med lerketrær. Hvor vi gikk på en sti hvor gresset nådde oss til livet. Turen ble avsluttet med et besøk i Soyeonjibong secret camp, hvor vi får en omvisning i leiren av en lokal kvinnelig guide. Litt nedenfor den hemmelige leiren slo vi opp teltene for den andre kvelden, hvor vi spiste middag, fyrte opp et leirbål og hvor de lokale guidene sang for oss. Neste morgen våknet vi til regnvær og det regnet konstant hele dagen. Det var heldigvis en kortere tur, hovedsaklig gjennom en skog. Men vi hadde fått tillatelse til å klatre opp til toppen av Ganbaeksan (2162moh) for å kunne få litt mer ut av dagen. Turen opp var våt og sur, men samtidig en tøff og mystisk vandring gjennom et trollsk landskap. Hvordan utsikten ville ha vært, kunne vi bare gjette oss til, jeg var likevel fornøyd med turen opp. Før Ganbaeksan besøkte vi også den hemmelige leiren som ligger nedenfor fjellet. Vi slo opp teltene i enden av dalen bortenfor Ganbaeksan. Neste morgen var like trist og regnfull. Vi bestemte oss for å håpe på at neste dag ble bedre. Fra teltplassen skulle vi egentlig denne dagen ha klatret opp på et pass på fjellryggen ovenfor og utforsket ryggen på hver sin side av passet. Idag ville vi ikke fått sett noe som helst. Det ble en rolig dag ved campen, men om kvelden lettet det litt og vi fikk oss en liten tur til en annen del av disse skjulte leirene i nærheten. Gamblingen vår med været slo frukter og neste dag ble en fin tur, men vi ble da nødt til å gå lengre enn først planlagt for denne dagen. Fra teltplassen klatret vi opp til det lille passet, og så gikk vi opp til toppen av Beondaebong. Utsikten var over all forventning. Nedenfor lå enden av dalen som vi hadde tilbrakt to netter i teltet i, lengre bak lå Paektusan. Fra toppen fortsatte fjellryggen videre, dette er nevnte Baektu Daegan, og den vil gå videre over tidligere nevnte topp Ganbaeksan. En gang i fremtiden vil det kanskje være mulig for den vanlige fjellvandreren å gå hele veien fra Paektusan i Nord-Korea til Cheonwangbong i Sør-Korea, men nå vil det være en større ekspedisjon som krever mye penger, tid, tillatelser og anstrengelser. Etterpå krysser vi passet og går opp til Seonosan. Den sørlige delen av fjellet består av noen klippeformasjoner, men her oppe gikk vi ovenfor dem. Fra en av småtoppene som pekte var det en flott utsikt over landskapet nedenfor og vi kunne se Amrok-elven, som danner en naturlig grense mellom Nord Korea og Kina bukte seg gjennom dalen nedenfor. Ned fra fjellryggen var det en bratt og gjørmete sti, hadde vi gått ned dagen før hadde stien vært ekstrem sleip og forrædersk. Nede kom vi til Seonosan secret camp, som ligger godt skjult under klippene til fjellet. Reisen av dagen var ikke like spennende. Fra den hemmelige leiren fulgte vi en humpete skogsbilvei som i starten går langs Amrok elven ved grensen til Kina. Underveis besøkte vi Gomsan secret camp, og helt til slutt ankom vi den siste av teltplassene på turen. Som lå ikke så langt unna den mest kjente av de hemmelige leirene, Paektusan. På den siste dagen regnet det igjen, så vi hadde nok maks flaks med tanke på været (hvis det først skulle regne). Vi gjorde ikke stort mer enn å besøke nevnte hemmelige leir, som også er den største og mest kjente av disse campene og også den som turistene vanligvis besøker. Over de skjulte hyttene og bivuakkene troner Jongilbong, kalt opp etter Kim Jong Il, som etter sigende skal være født i en av hyttene vi får se her. En kan for øvrig si mye rart om minnesmerkene og monumentene her, men flotte er dem. Når besøket var slutt var også fjellturen vår over. Våte, men fornøyde, satte vi oss i bussen igjen og kjørte tilbake til det merkelige hotellet vårt i Samjiyon. Underveis stoppet vi i den lille landsbyen Rimyongsu som er kjent for en flott foss. Det blir en slags feiring av fullført fjelltur på hotellet. Varmtvannet på hotellet slås ikke på før klokken ni om kvelden. Neste dag fløy vi tilbake til Pyongyang for tre dager med sightseeing der. Hvordan var så opplevelsen min av å gå på telttur i Nord-Korea? Naturmessig var det en veldig fin tur. Landskapet er et flott alpint høyfjellslandskap, og på turen gikk vi gjennom frodige rullende enger, opp på fjelltopper med panoramautsikt, gjennom trivelig skog med lerketrær og grønne rygger med vennlige kanter. Det er område som er velegnet for hiking. Paektusan i seg selv er et fjell som ser fint ut, men litt ordinært ut når man står rett nedenfor det. Men når man kommer opp til kanten av krateret åpenbarer det seg et skikkelig tøft fjell, og fra lengre avstand er det et nydelig fjell. Å gå fritt rundt kan man jo som kjent ikke gjøre i Nord-Korea. Inne på hotellene vi overnattet i kunne vi få gå fritt, men skulle vi bevege oss utenfor var vi nødt til å ha med oss guider. Så også når vi var på fjelltur, så vi hadde med oss to guider fra Pyongyang som fulgte oss under hele oppholdet, samt to lokale guider fra Samjiyon for å vise vei underveis på turen. Dette kan nok føles som noe begrensende på opplevelsen, men er bare noe man må lære seg å forholde seg til. Og det gjorde seg nok mest merkbart på den ene dagen vi befant oss avgrenset til teltleiren vår. Gitt at det er militære i området som ikke nødvendigvis var klar over at vi var i området, kunne vi heller ikke gå for langt unna resten av gruppen. I tillegg til guidene var det også med to sjåfører og en hjelpemann, ett ganske så stort team igrunn for bare fem gjester. Men på den andre siden, så ble forholdet og stemningen mellom oss og guidene godt. De møtene vi hadde med Nord-Koreanere var stort sett korte møter som viste et folkeslag som var smilende og nysgjerrige på oss, spesielt de vi møtte på turen. I Pyongyang var de litt mer avmålte og nervøse på hvordan de skulle forholde seg til oss. For å komme tilbake til historien om Warmbier, så var det heller ikke det jeg var mest bekymret for med å bli med på denne turen for. Så lenge man holder seg innenfor de rammene man har, så vil det gå bra, altså ikke gjøre noe man vet de vil reagere på. Det jeg mest var bekymret for, var hvis noe skulle skje under turen. Hva var prosedyren hvis noe gikk galt, om man brakk beinet, ble veldig syk eller ble bitt av en slange feks. Det sies jo at helsetilbudet i landet er svært begrenset. Roger Shepherd ga et svar som ihvertfall sa at dette var noe han hadde tenkt på, og det skal visstnok være et Røde Kors sykehus for utlendinger i Pyongyang. En annerledes fjelltur som jeg var veldig glad for å ha fått vært med på. Jeg er godt igang med å skrive om turen på bloggen min og vil der skrive mer utfyllende om fjellturen. En finner en oversikt over turen her: https://tarjeinskrede.blogspot.com/2018/08/north-korea-dprk-paektusan-highland.html (alternativt: https://tarjeinskrede.blogspot.com/search/label/North-Korea). Ps. Jeg har grunnet tid valgt å bare skrive om langturene mine på min engelske blogg, for bare å lenke til innleggene der fra min norske blogg. Fotogalleri fra fjellturen finnes her: https://photos.app.goo.gl/KQutLQT3fGr3xCJv8 Fotogalleri fra resten av turen finnes her: https://photos.app.goo.gl/fviMpTonvwygseSr5 Ps. På den første dagen ble vi fulgt av et team fra Associated Press (AP), som lagde en sak for både aviser og tv om fjellturen. Saken de lagde kan blant annet leses på deres egne sider her: https://apnews.com/4040e7e7b13a41efbe70fdc10e4b6a60 -- Frister det å gjøre det samme? Roger Shepherd, via firmaet sitt Hike Korea, planlegger flere turer og de neste vil bli arrangert neste år. Sjekk ut www.hikekorea.com for mer informasjon.1 poeng
-
Liker små kniver som Mora Eldris, Helle Nying og Ahti Kaira for eksempel. Alle disse ligger godt i hånden min. Under den sorte fredagen bestilte jeg en Helle Besseggen. Håpet den ville passe meg like godt . Det gjorde den ikke, så den gikk i retur. En god kniv er en kniv som er god å holde.1 poeng
-
Dersom du tenker på sporfunksjonen, så er det flere forskjellige måter å gjøre det på litt ut fra hvilket program man bruker. Her er et forslag: https://www.youtube.com/watch?v=4csUcSAItl4 Om det er ut/inn på globusen du tenker på så er den laget med et screengrabberprogram som filmer skjermen og litt kreativ bruk av Google Earth..1 poeng
-
Takker for mange vettuge svar 😂 Tror jeg følger deres erfaringer og beholder bensinbrenneren på tur januar, februar mars.1 poeng
-
Exped Orion 3 Extreme. Etter en liten sjekk med Exped pr mail (og en bekreftelse på at lengden var økt til 230 for 2018-modellen) ble det bytte av telt. Orion mot Orion. Setter stor pris på høyden og romfølelsen i dette teltet 😊 Eneste er at det nye er rødt, mens favoritteltet til min samboer var grønt. Mon tro om jeg kan overbevise henne om at hun må være fargeblind... 🤔1 poeng
-
Nå har jeg hatt meg noen timer i skogen! Lekt med med både kniv, øks og hugger! Direkte sammenlignet tennstålene, og det er merkbart bedre (føler jeg) det som følger med/man kan kjøpe på Casstrøm sine sider 🤔 har ikke med meg trefoten, så var vanskelig å vise med filmklipp.
1 poeng
-
Bjødnali og Sælandsskogen. Bestyrerinnen var med på lørdagsturen. Hva med tur på søndag? Skulle hun være med, og var det andre som også kunne spørres? Det tok en stund før vi fikk søndagens turdeltakere på plass. Broderen ville være med. Ok, men hva med Bjørg? Og var hun med, så ble bestyrerinnen også med. Vi ble 4 som ville på tur denne desembersøndagen. Hvor turen skulle gå, var det egentlig ikke så mye diskusjon rundt. Natt til søndag hadde det blåst stikker og strå. På søndagsmorgen var det avgjort fortsatt vind. Hjemme blåste det sikkert liten kuling – rundt huset... Når det blåser skikkelig har vi de siste årene brukt turen rundt Bjødnali – Sælandsskogen som turområdet. Stien opp Urådalen går i skog og her kjennes nesten ikke vinden. Oppe ved Bjødnali er det åpent, men selv der, går stien nede i dalen og er beskyttet mot det meste. På rundturen følger vi gardsveien ned mot Sjelset. Øverst i skaret her, med god utsikt over Bryne og høyhuset, kan det blåse friskt. Eller helst mer en friskt. Det hender vi må ta støttesteg her, eller bare la vinden føre oss nedover veien. Da blåser det nok storm – i kastene. På flate veien er det ikke noe problem. Selv om det blåste friskt, mente vi at det ville være folk på tur. Været, utenom vinden var bra. Det var snakk om opphold og muligheter for litt sol. På parkeringsplassen var det noen biler . Men på langt nær så mange som vi forventet. Litt etter start på turen, kom det en hel gjeng mot oss. Det var bestefar, far og unger – og juletre. De hadde brukt søndagsformiddagen til å hugge årets juletre. Vi vekslet noen hyggelige ord før vi fortsatte. Nede ved parkeringsplassen var det tørt og bart. Etter som vi kom oppi «høyden» - ikke mer enn 100-120 høydemeter, så ble det mer og mer hvitt. Ikke slik at det dekket, men det ble hvitt der hvor vinden ikke feide vekk snøen.. Vi tok en pause ved gården. Det var sol et øyeblikk, men sola ble fort avløst av lett snødryss, som fulgte oss omtrent til vi igjen var nede i "lavlandet". Det er et litt annerledes landskap om vinteren både opp Urådalen og videre rundt. Bladene på eika er vekk, og det er mulig å få litt overblikk over terrenget. I tillegg står sola så pass lavt at det blir mye spasering i skygge, om ikke sola står rett inn i ansiktet. Det blir liksom heller ikke skikkelig lyst når sola er vekk. Det blir morgenlys som kjapt blir avløst av kveldslys. Det går aldri fort opp Urådalen. Det er for mange steiner og huller i stien, og når det er litt is i tillegg, krever det god konsentrasjon. Likevel gikk det greit for oss denne søndagen. Vi holdt et respektabelt tempo. Det er kjekt å være på tur med andre. Nå har vi gått sammen en del ganger opp gjennom årene, men likevel finner vi alltid noe å snakke om. Det kan være å dele opplevelsen ute i naturen. En spesiell stein eller utsikten, fargen på himmelen, eller lyder. Slike små opplevelser blir husket bedre om de deles. Det ble sol og flott vær på slutten av en skikkelig fin søndagstur. Vinden klarte bare å gjøre turen «morsom» der den tok som verst. Snøen som kom, gjorde bare turen til en skikkelig vintertur. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur da vi spiste julemat på Ålgård. Les hele artikkelen1 poeng
-
Har en garmin fenix 3 hr. GPS funksjonen er bruker jeg til trening og for å markere punkter av interesse når jeg er ute på tur. Finner da igjen gapahuker osv. når jeg er på tur senere. Spesielt når jeg er på ski/løpetur så kommer jeg over turmål som er artig for unga idet jeg løper meg vill. Sikler på garmin fenix 5x plus. For turplanlegging og navigering er jeg veldig glad i papirkart og kompass selv om jeg som regel navigerer mest med landemerker på kartet er kompasset uvurdelig hjelp spesielt i tett skog.1 poeng
-
Takker for en flott "råfilm"1 poeng
-
Om hele Bergsdalen og Stølsheimen blir belagt med vindmøller, blir det en tragedie. Hvis de skulle realisert alle påtenkte vindmølleprosjektene ville bare veibyggingen til disse tilsvare mer enn alle riksveien vi allerede har i Norge. Er ikke så mange som tenker på det. Neste gang du skal på tur, har du i det minste muligheten til å gå på vei overalt...1 poeng
-
uff ja, har en bekjent som driver å selger slikt. Skryter veldig mye av hvor bra det er og at man kommer jo til å "tjene" det inn igjen, samt at man kan selge overskuddet av strøm som blir produsert ut på kraftlinjene igjen osv osv. Høres flott ut, helt til man får en pris på paneler + montering...håpløst!1 poeng
-
Problemet med vindkraft er at enorme landområder blir mer eller mindre stjelt og bygget ned til enorme og miljøfiendtlige industrianlegg ved hjelp av subsidier. Slike enorme miljøødeleggelser bør bli straffbart.1 poeng
-
Lightmyfire-tennstål får mye skryt rundt på nettet har jeg sett, så er det derifra så er det nok bra saker ja! Blir fornøyd jeg om det er like bra eller bedre enn det jeg allerede har1 poeng
-
Må vel kanskje bli en annen upopulær løsning, som kanskje ikke er så ille som folk flest vil ha det til..(før det går galt..) - atomkraft. Vet mange er fan av solcelle også, men det ser jo faen meg ikke ut når de blir bygget i stor skala heller. Da tar jeg heller en vindmølle eller to.1 poeng
-
Legger ved et klipp fra siste kanoturen med elvegris på overfloden. Fikk trent litt på tekniske øvelser også. Desverre var det veldig folksomt på denne turen men mitt i fellesferien så kan man vel ikke vente så mye annet? https://youtu.be/s8045yS-dfk1 poeng
-
Hvis ikke vannkraft, vindkraft eller andre kilder? hvor skal vi få strømmen fra da?1 poeng
-
Jo det nytter å si ifra. Et megaanlegg i Åseral ble stoppet eter massive protester. Men det sniker seg inn mølleanlegg hele tiden. Det er jo synd vi ikke har samer her sydpå 😂1 poeng
-
Men det kan nytte å kjempe i mot! Jeg har fulgt 3 slike kamper på nært hold, hvorav den ene ble vunnet i sin helhet (Kalvvatnan). Jeg var med på de første møtene og fulgte saken veldig tett, og jeg tør påstå at det var noen veldig få personer som skal ha æren for den seieren. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/ikke-konsesjon-til-kalvvatnan-vindkraftverk/id2520168/ Storheiakampen er jo vel kjent, og hvem vet. Kanskje samene som kjører saken helt til FN, kan vinne frem?? De har hatt en helt utrolig stayerevne, og de vil ikke gi seg på sin rett. Dette er Altakampen på nytt igjen. Utbygger startet på utbyggingen uten at urfolket var tatt med. https://www.dagbladet.no/nyheter/fn-ber-norge-stanse-omstridt-vindkraftutbygging/70573161 Så er det Øyfjellet, som vel er nord-norges største - https://oyfjelletvind.no/ - Her er det nå en økende lokal motstand, og samene har "vetorett" - dvs utbygger må få på plass en avtale med samene for å kunne bygge ut. Som man ser av den striplete linjen er et lite areal tatt ut, og det skulle bare mangle. Det er en av innfallsportene til Lomsdal Visten der i Fjellskardet. Så ja, om man ikke sier i fra blir det nedbygget, men det nytter å kjempe i mot!1 poeng
-
Åpen ild i lavvu er flott! Men likevel, for kalde turer der man slipper å bære på ryggen kan det være praktisk med en liten ovn. Da slipper man røyknedslag om vinden der ute endrer seg. Og det regner ikke inn i lavvuen. Man må bare huske at en ovn med røykrør må feies av og til, og ikke bankes på mens ovnen brenner. Det gjorde jeg en nemlig en gang for mange år siden, med en annen lavvu og en annen ovn. Lavvuen hadde stått en hel jaktsesong i et terreng der jeg jaktet bever, og var mye brukt. Så begynte den å trekke dårlig, ovnen, og irritert ga jeg meg til å banke på røykrøret. Straks virket det som noe løsnet, og ovnen trakk som bare fy igjen. Men samtidig begynte det å høres ut som kraftig regn på utsiden. Og sekunder senere begynte det å dukke opp utallige små glødende hull rundt på hele lavvuen. Glør og sot som kom farende ut av røret og landet på duken. Og jeg satt inni en flott lavvu med utrolig god lufting, men med dårlig ly for regn. Men vi forsøker igjen med ny ovn, mer erfaring, og litt slankere lommebok. Som seg hør og bør like for jul. https://www.fjellsport.no/produkter/turutstyr/telt-lavvo/lavvo-tilbehor/frisport-lavvo-ovn-mini.html?fbclid=IwAR3ZZltctOpzXibedXQu43-zhLhq340S8H6ieqr4uAhYORtX5oUbsLF9Qks (Vurderte først en Gstove, men ble litt irritert over at varmebeskytter og gnistfanger er ekstrautstyr og må kjøpes utenom).1 poeng
-
Nettopp ferdig med å lese Norge på Langs av Lars Monsen og Trond Strømdahl. Den syntes jeg var skikkelig bra!1 poeng
-
((((((Beklager OT 😁)))))))))1 poeng
-
Fra Reve havn til Orre. Det var lørdag. Det var slutt på sol og flott vær. Det var på tide med en ny tur. Forrige lørdag satt jeg hjemme og kikket ut vinduet. Jeg ønsket ingen gjentakelse.... Det var kjekt å igjen finne fram klær og sekk. Forberedelsene til turen denne lørdagen tok litt tid. Det er ikke mange gode grunner for å komme tidlig ut på tur. Det blir ikke dagslys før langt ut på formiddagen. På sommeren er jeg ofte på vei tidligere enn 10, på vinteren utsettes starten til omtrent 11. Bestyrerinnen var usikker på hva hun skulle finne på denne lørdagen – et par uker før jul. For bestyrerinnen er det jo en del som skal ordnes før høytiden. Småkaker og annet snadder er helt nødvendig til jul, selv om ikke mange akkurat har bruk for kaloriene. Selv med mange ting som burde ordnes, så ville hun være med på tur en lørdag. Det er ikke ofte Bestyrerinnen har vært med på lørdagsturene. De har jeg som oftest gått alene. Jeg trodde at denne lørdagsturen også ville bli uten følge. Vinterforhold, lørdag midt i desember, da er det uansett ikke snakk om en heiatur. Det må bli en tur i «nærområdet». Jeg var heller ikke helt innstilt på langtur, som for eksempel fra Hå til Varhaug – nesten to mil frem og tilbake. Mindre krevende (eller noe kortere) er turen fra Reve havn til Orre – Friluftshuset – og tilbake. Den turen er en tradisjonell juletur, men det er selvsagt ikke noe i veien for å gå der utenom høytiden. Det er bare en kort kjøretur til Reve havn. Vi var ikke helt alene. Det gikk en gjeng sørover et stykke før oss. Selv om det er mye sandstrender rundt Reve, er det likevel noen plasser det er rullestein. Det kunne høres da vi startet turen. Vind og bølger får rullesteinen til å bevege seg, og det kan høres – helt hjem enkelte stille netter. Etter en stund kom vi ut på Revesanden. På onsdag var sanden fast og fin, nærmest asfalt. Denne lørdagen var det helst løs sand. Bare et lite stykke helt inne ved sand-dynene var det fortsatt frost og hard sand, men her var det til gjengjeld mye tare og sanden var langt fra slett. Det tok litt tid og krefter å komme til Orrestranden. Den var helt forlatt, ikke et menneske. Om sommeren kan det være et yrende liv her, og stranden er mye brukt som turområde utenom. Borte ved friluftshuset var det en del biler, og folk som gjorde seg klar for tur. Ikke mange, men stranden vil i hvert fall ikke ligge helt øde. Tilbaketuren gikk noe raskere enn turen sørover. Vi holdt oss inne i sandynene og markene innenfor. Her var det helt greit å gå. Yr hadde lovet oppholdvær – nesten. Og det var hva vi fikk. Det var varmegrader i lufta. Ikke mange, og ikke nok til at isen på vannpyttene tinte, men varmegrader. To antakelig. Mot Reve havn kom det flygende noe hvitt. Ikke nok til at det la seg, men nok til at snøen blåste sammen og gjorde det hvitt rundt steiner og i dumper. Vi brukt to timer på turen. Omtrent det samme som broderen og jeg brukte sist vi gikk her. En mils tur får være godt nok på en lørdag. Les hele artikkelen1 poeng
-
2018 er snart omme og det er på tide å gjøre opptelling med året som har gått. Det har vært et flott turår for min del med mange fine turer til ulike kanter av landet! Januar Mange skiturer i lokale skiløypene og til Neveltoppen og Godlidalshytta med gode venner som kommer innom på skiferie. Februar Det laver ned. Skiløypene snør igjen nesten like fort som de blir kjørt opp. Mer skibesøk og det blir enda en tur til Neveltoppen pluss en telttur i Ringsakerfjellet for å teste nye telt og utstyr før årets første forumtur i slutten av måneden. Den går til Grotli og Heillstugguvatnet. En kald, men flott opplevelse! Mars Eldstesønn vil på telttur men yngstesønn synes ikke det høres noe stas ut i det hele tatt. Det er heldigvis løsbart – man kan jo telte i hagen. Kjempestas og stor suksess å få sove ute helt alene! Påsken kommer med strålende sol hver eneste dag men beinkalde netter. Første halvdel tilbringes med ungene og det blir en tur til Godlidalshytta. Deretter byttes turfølget ut og kursen settes mot Øyerfjellet. En natt i telt, og så to netter på DNT-hytter - Lyngbua og Djupslia. Fullmåne, stjerneklart, godt turfølge, og no h…s. gnagsår. Det ble rett hjem og kjøp av nye skisko, og «noe varmere soveopplegg» settes på planen for innskaffelse til vinteren 18/19! April Våren er i anmarsj og det blir mest trimturer langs veiene hjemme, et par skiturer i nærfjellet og noen turer opp hoppbakken. Mai Høsten 2017 fikk jeg en utfordring. «Bli med på vårskitur til Storebjørn» var beskjeden og jeg klarte å svare «JAH!». Pga ustabilt vær på yr i dagene i forkant endte vi i stedet opp i Sunndalsøra (det er visst bratt der også…). Det ble en natt på trivelige Kårvatn før resten av turfølget kom etter, og vi fant oss en teltplass med utsikt rett mot Innerdalstårnet. Heldigvis ikke målet for den bratte turen – den skulle gå mot Dronningkrona. Det ble riktignok ikke helt til topps på meg. Motet sviktet underveis og beina ble både skjelvne og sluttet å lystre helt til slutt, men lysten til å utfordre mer var født. Det er jo så mye morsommere å få vært med på tur heller enn å sitte igjen hjemme fordi det virker så skummelt. Kjapt sceneskifte, og det som nå har blitt en fin Fjellforumtradisjon – Kanotur på Hurum. Langhelg og lange fine varme dager med padling og bading og glade unger. HERLIG! Månedens siste tur gikk til Blefjell og nytt forumtreff. Dagstur oppom Storeble og innom Sigridsbu. (Vi ble ekskludert fra lettpakkerklubben alle mann..) Juni Kanotur med Barnas turlag til Fjorda. Kajakkåre viser seg å være en utmerket ting å ha når man er alene voksen til å padle i en stor tung kano i motvind og skal ordnes med til senere kantoturer! Mer bading, og masse knott! De er ikke satt på lista over nye venner som er anskaffet i løpet av året. Turbesøk med kommunetopprunde over Ringsakerfjellet og så tid for Rondaståk, med en svipptur innom Muen når vi uansett var på vei forbi. Sikkert fin utsikt derfra, men det må nok oppleves en gang senere for vi gikk i snøføyk og tåke. Juli Tidenes road trip til Vestlandet sammen med @Heriks hvor @Tessatroll ventet med skumle planer om mer bratt (dog uten ski). 2 overnattinger på vei over – Øvre Heimdalsvatn på Valdresflye og Aursjoen før straka veien over Gamle Strynefjellsvei og videre ned til Ørsta. En natt under åpen himmel på Klovetinden med en vanvittig utsikt utover mot Hareidlandet, etter en stund dekket i havtåke. Jeg er svak for både solnedganger og soloppganger, og fikk med meg begge deler derfra før jeg som sistemann sovnet. Videre den uka gikk turen innom Skårasalen, Lyngstøylsvatnet, Trollstigen og Trollveggen. August Sommerferie med ungene. Hyttetur på Værskei, vandretur inn til Reinsjøbua (åpen bu)i Gausdal Vestfjell. Tur innom Øvre Heimdalsvatn igjen men der ble vi etter en natt invadert av en hel bråta med storfe som syntes vi var veldig morsomme, og med varslet uvær i vente bestemte vi oss heller for å rømme til Syden (aka Horten) og sandstrand. Lave skuldre og late, rolige dager der vi fant på akkurat det vi fikk lyst til! Nøyaktig slik en sommerferie skal være! September Høst=familietreff med forumet. Årets tur gikk til Gjevilvatnet. Camping på sandstrand er kult men medfører en del ekstra sand med hjem. Over alt! Vi fikk endelig tatt i bruk lavvoen som tidligere bare har vært brukt hjemme i hagen. (Her var jeg altfor opptatt med alt mulig rart til å ta brukbare bilder, så har fått låne noen av de fantastiske bildene @Heriks tok. ) I slutten av september var det lagt inn en helg med ei venninne i Rondane og en litt mer utfordrende topptur for meg som ikke er så glad i høyder. Helga ble tilbrakt på Rondvassbu og første topptur gikk til Veslesmeden. Det var litt mer snø enn vi hadde planlagt men ikke verre enn at det gikk helt fint å gå, og temperaturene var snille. Vinden var det litt verre med, og opp mot toppen var det full storm i kastene og flere ganger var det bare å sette seg ned på huk og vente på at det skulle stilne igjen. Ikke drømmevær, men ikke verre enn at det i grunnen gikk overraskende greit. Rett før toppen falt imidlertid rullegardina helt ned og det var bare å sette seg ned og prøve å huske hvordan man pustet. Men med god tålmodighet og støtte fra verdens beste turfølge kom vi oss opp og følelsen av seier var enorm. Søndag var det heldigvis langt bedre vær og turen gikk opp til Storronden. Mengdetrening hjelper tydelig, for selv om turen var tung nok i lengde var den veldig langt fra så skummel som jeg regnet med! Mest slitsom, og veldig veldig flott å komme på toppen! Oktober Turpause, med unntak av joggeturer i mørket etter jobb (gir særdeles uspennende bilder..) November Hyttetur med @Heriks til Skjellbreidhytta i Fåberg Vestfjell. Yr lovet sol, noe vi ikke så noe til før vi kom oss i bilen og av gårde på hjemveien utpå søndagen, men det ble noen fine rusleturer oppom Prestkjerringa, Myssmørhelje og Gammelhans. Desember Endelig skiføre! 2017 ble rekordtidlig med to skiturer allerede i oktober. I år har både tid og føre satt en stopper for noe særlig til skiturer, men endelig har begge deler kommet seg litt. Foreløpig kun blitt rusleturer oppe ved Nordseter, men satser på at jeg rekker å få inn en liten overnattingstur til DNT-hytte i Romjula. I går ble imidlertid årets trimmål nådd og km nr 1000 gått - alt heretter blir bare ren bonus! Jeg opprettet bruker på forumet her våren 2015 med den plan å finne ut av hvilket telt jeg skulle kjøpe for at jeg og ungene kunne komme oss ut på noen få teltnetter i sommerferiene framover. Lite visste jeg da om alle turene som bare lå og ventet, og utstyret jeg skulle ende opp med å anskaffe – for turliv hele året. Jeg har fått tak i teltet jeg søkte da, men også så veldig mye mer. Gleder meg til 2019 og er spent på hva slags turer som venter fremover.
1 poeng
-
Har fått mange spørsmål når det kommer til hvorfor jeg ikke har delt noe videomateriale fra Norge på langs ekspedisjonen i år. Svaret er at alt kommer på TV! Endelig er dette offentlig og jeg kan derfor dele en kort trailer av hva serien med premiere den 15. Desember på TV vil inneholde fra ekspedisjon Simon og jeg la ut på gjennom Norges villmark! Gleder meg til å vise mange av de flotte (og mindre flotte) opplevelsene samt utfordringene vi møtte i løpet av nesten 100 dager på tur sammen hvor vi forflyttet oss over 1000 kilometer i Norges krevende terreng! Blir spennende med premiere på lørdag! Har postet videoen på bloggen, men den kan også vises nedenfor:1 poeng
-
Skal du bære i sekk, tenker jeg at det bør være dun om vi snakker vinterpose. Sommerpose kunne jeg gjerne hatt syntet, posen blir jo ikke allverdens stor og tung da.1 poeng
-
Skal du ha den i sekken, ta dunposen. Luft og tørk når du kan, tviler på at det egentlig er noe å bekymre seg for og kommer du frem til at det ikke funker etter en stund, send den på rens, selg den og kjøp syntetpose i stedet. Ser dunposen er oppgitt til personlengde 168 cm? Syntes jeg var kort, men men .. passer den ikke noe stress.1 poeng
-
Juletur på sørvestlandet. Før jeg startet min blogg (Johnsens turlogg) noterte jeg mine turer i noen små notisbøker. Disse går tilbake til tidlig 90 tall. Altså nesten 30 år. Og med mulighet til å sjekke hvor jeg gikk og hva jeg opplevde, er det riktig kjekt å sjekke hvilke turer jeg normalt går i julehelgen. Desember for noen, er is og snø, ski og frost. For meg er det oftest regn og 10 grader.... Det hender at landskapet er dekket av litt snø, at det er noen få kuldegrader, og da som oftest sammen med sol og fint vær. Det gir skikkelig fine dager og flotte forhold. Nesten like ofte er det vind og regn som dominerer. Det gir også mineverdige turer – av og til. Vind ute langs kusten kan være skikkelig storm. Da holder jeg meg som regel hjemme, eller finner en skog å gå tur i. Gjennom 30 år eller mer, har jeg selvsagt opplevd det meste når det gjelder vær. Gjennom mange turer. Nå kan det stilles spørsmål rundt det å gå de samme turene i så mange år. Årsaken ligger først og fremst på uvilje mot å gå på snø og is. Jeg har aldri tatt unødige sjanser på tur. Å gå alene – som jeg ofte gjør – betyr å gå forsiktig. Som omtrent alle andre turgåere, har jeg hatt mine opplevelser med glatte steiner og fall, eller ubehagelige overraskelser hvor alt ser helt greit ut. Alle som er så heldige å kunne gå tur i terrenget, etter fylte 70, vet også at balansen ikke er hva den en gang var, men hos meg har den aldri vært det. Det blir med andre ord, ofte tur langs sjøen når det ligger snø og is andre plasser. For nordmenn som ikke er oppvokst på flate Jæren – og det er jo de fleste – må landskapet være «eksotisk».Havet i vest og fjell så vidt synlig i nord og øst. Det er enkelte plasser mulig å se langt utover, omtrent som på høyfjellet eller vidda. Juleturen frem for noen er fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Her har jeg tråkket mange julehelger. Det passer greit å ta turen mellom en god frokost og en julemiddag. Dette er ingen lang tur, og krever ikke lang kjøring. Det tar bare 10 små minutter å komme seg ned til Reve havn, hvor jeg normalt starter turen. Den går først over noen marker før det bærer ut i sanden. Her mellom Reve havn og Revestranden, er det ofte folk i sjøen – på surfebrett. Sandstranden byr på valgmuligheter. Det er mulig å gå oppe i kulene, blant marehalmen. Eller nede på flate stranden- Nede kan det være bløt tung sand eller også rullestein. Oppe i sanddynene går det opp og ned – en meter elle to i høyden. Begge deler kan være tungt nok etter et par timer. Midtveis går stien rundt selve revet. Her står det fortsatt en bunker fra krigen, og litt inne i landet fra revet var det et par stykker ble hengt for strandrøveri. De hang antakelig en stund for de ble kalt «spekemennene på Reve». Det passer bra med en liten pause Ved Friluftshuset. Det er oppe på søndagene, men i julen, møter jeg stengte dører. Tilbaketuren går som regel oppe i dynene. Jeg velger oftest å gå helt ute i vannkanten på vei sørover. Sand og vann i stede for snø og is, er for min del valget i julehelgen. Og det har jeg holdt på med i noen år.... Utenom julehelgen går turen som oftest fra Hå gamle prestegård til Hå gamle kirkegård. Det er en tur helt uten sand og strand. Turen følger den gamle ferdselsveien og går litt inne i landet. Ett stykke fra selve sjøkanten. Denne turen er omtrent 8-9 kilometer en vei. Begge veier tar opp mot tre timer og er en skikkelig tur, selv om det ikke akkurat er mange bakker. Denne turen går forbi en del steder, med sin egen historie. Både prestegården og kirkegården er nevnt, men i tillegg går stien forbi Obrestad havn med rester av vikinghuser, og med sin egen historie fra krigen. Litt lenger borte ligger Kommedelen med hulvei og god utsikt. Her blåser det – alltid.... Stien går også forbi Reimebukta. Også her er det lett å se gamle tarelaer, hvor det ble tatt opp tare for å tørke og senere brenne. En grei ekstrainntekt i gamledager. Les hele artikkelen1 poeng
-
Eg har desse lommene fra Bergans til min Norønna sekk. Fungerer helt flott, men er kun borrelåsfestemekanisme på dei. Fjellpulken har nåken lommer, desse trer du innpå hoftebeltet. Begge deler fungere helt fint😊1 poeng
-
Dels, og dels ikkje. Det er synd om det er slik at personen bak er tvilsom/uggen, eg har fått med meg dette tidlegare. Likevel tenker eg at ein les bøker med seg sjølv som forteikn. Det vil seie at egen state of mind og haldningar avgjer kva ein tek med seg og ikkje, på godt og vondt. Av di synes eg at dette er ei god bok. Eg vil ikkje la det som ligg bakom boka definere korleis eg skal lese den.1 poeng
-
OI! Her var det lenge siden jeg faktisk hadde logget inn! Dagsetappene gikk veldig greit! Planen var følgende: 18km, 28km, 24km, 29km, 33km,15km. Planen ble nogenlunde holdt, utenom første dagen som ble lengre enn planlagt. Det vi lærte oss på denne turen er at vi klarer å holde 4-6km/t pr dag avhengig av terreng. Nei, det var ingen kosetur med masse fotostopp, men kun gåing. At vi klarte å holde tempo oppe er at vi kjørte god gammaldags 50/10mars konsekvent med 2t matpause midt på dagen. Det er fort gjort å la marstiden skli ut, men de dagene vi var mest konsekvente holdt vi høyest fart (skulle tro forsvaret visste hva de driver med). Fokuset denne turen var å takle etappene. Som nevnt tidligere her så var enkelte i tråden skeptiske til etapper over 20km, men det gikk fint siden alle fire var enige om hva vi var ute på og hvordan det skulle løses. Ærlighet i gruppa er og nødvendig så vi hadde hele tiden den mest slitne mannen i front. Den andre lærdommen vi tok var at på en slik type tur der du kun går eller sover er det like greit å bruke joggesko, våt blir man uansett. @ArveS Håper det var nogenlunde greit oppsummert siden det begynner å bli lenge siden vi gjennomførte denne. I år fikk vi dessverre ikke ferie på samme tiden, så da ble det ingen lang tur. Satser på neste år! Må også legge til på slutten at vi kun gikk på sti. Så fort man beveger seg av sti synker farten ned til 2-3km/t for meg hvertfall. Vanskelig skogsterreng 0,5-1km/t er min erfaring på fart.1 poeng
.thumb.JPG.3620a08d511210cad9ceb11b6b132100.JPG)
.thumb.png.67ea3183f116c3089f1bfa0badf7c2aa.png)
.jpg.3e3c9a7fcaab1c85c151b0740b7b365d.jpg)
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00