Vinnertabell - Fjellforum

Kalender - Hellfjorden i høstskrud

Høsttur med klubben i oktober, med eller uten overnatting. Det ble i hvert fall skikkelig høstvær og fabelaktige lysshow underveis. Her et bilde fra returen. Det var valgfritt med overnatting på Guvåghytta eller ikke, men ingen gadd dra allerede fredag. Så her møtes vi på selve Guvåg hele gjengen, for å ta turen innover Hellfjorden. (Kart kommer lenger ned i innlegget.) Vedkommende som eier den nærmeste kajakken har her kjørt i møte med maten sin, som kommer med i annen bil. Maten lå nemlig igjen hjemme – og siden det var et samarbeidsprosjekt var det plutselig to stykker som manglet maten… Nuvel, vi skal ikke gni det mer inn enn som så, det ble jo en fin tur. Vi ble faktisk en liten gjeng på tur i dag. Eirik, Alexia, Leif Hermann og Berit i tillegg til meg, underveis dukket det opp enda en kar til – per motor faktisk. Her har vi akkurat begynt å padle innover Hellfjorden. Her er det ingen veier, så man har den som regel ganske for seg selv, det er også noen holmer å snirkle imellom innover. En vakker fjord, særlig i høstskrud synes jeg. Vi fikk særdeles vekslende vær, som jo hører høsten til. Men vind ble vi høvelig skånet for, det var mest små byger med nedbør som traff oss et par ganger. Det tåler vi fint når vi er godt kledd – og når sola kommer fram som her, så er jo nedbøren allerede (nesten i hvert fall) glemt. Seriøst fint! Vi er for øvrig på jakt etter en 10 på skjæret-post innerst i fjorden. Her har vi Pikstauren som troner høyest, med Bornan til venstre. Nå nærmer vi oss posten, snart blir det pause inne i fjorden. Det må til på dagstur. Det var ganske stor flo, så vi kom oss et lite stykke oppover elva, men sjøen hadde såvidt begynt å falle så vi kom oss ikke riktig så langt som jeg hadde håpet. Her var det bare å snu. Baugene peker nå nedover og utover igjen – på tide å jakte på en pauseplass. Ikke den aller beste ilandstigningsplassen, men her var det le for det skitsure lille vinddraget, så vi gikk i land her likevel. Motorbåt til høyre, var en kar Alexia hadde med seg. Han fant oss etter hvert. Ups, en eling – med ekte hagl. Da hadde vi hatt det også, og det var vel rimelig jackpot. Her er trackinga fra turen. Leif og Berit holdt varmen i Jervenduken de også. Humøret på topp, tross litt bygevær. Vi har jo klær. Etter påfyll av mat og varme drikker tok vi fatt på returen igjen. Også nå hadde vi god tid og tok oss tid til litt utforsking – noen øvet også på litt teknikk. Skyene ble stadig mer dekorative lenger fram. Rett og slett vakkert! Det er nesten så man må slippe åra, bare ligge her og se. Guvåghytta er jo også en 10 på skjæret-post, så vi måtte innom der for de som ikke hadde samlet den ennå. Planen var å dra hit etterpå, noen til fots og noen per kajakk, for overnatting til dagen etter og mer padling. Utsikt fra hytta, mot Hadseløya. Videre til Guvåg. Alexia tok bilen og føttene fatt til hytta, mens Leif og Berit dro hjem, Eirik og jeg padlet tilbake til hytta. Men der var det så mye haloi og folk at vi padlet i retur og dro hjem vi også. Vi bor så nært at vi kan heller dra tilbake en gang det er mindre folk og roligere der. Knall tur! Fikk ikke helt til å smelle det inn på forumet, bildene ble litt små. Men nå må jeg av gårde, så det må bare være sånn, om noen vil se bildene større så er de klikkbare i bloggen. http://padlemia.blogspot.com/2018/12/hellfjorden-hsttur-med-klubben.html

3. desember 2018

20 poeng

pannebandNovemberturen - Osmarka

Et sikkert tegn på at det nærmer seg jul er at Jan Erik (www.tursiden.net) avslutter leirskolesesongen i Bardu, og trekker sørover mot vestlandsfjell og fergesvele av beste sort. Allerede tidlig i oktober snakket vi om å få til en tur i løpet av november. Siden det er dårlig med snø for tiden, ble det lagt opp til en rolig barmarkstur, der vi bare skulle traske rolig rundt omkring, fyre et solid bål og kanskje få fisket litt. Nok en gang falt valget på Osmarka, her er det gode forhold for bålfyring og det skulle være mulig å dra opp en ørretpinne eller to. Et par dager før turen fikk jeg en melding der det sto noe sånn som dette "Vi starter ved sørsiden av Fosterlågen, følger den første og beste stien oppover og ser vi hvor vi ender". Ikke akkurat planlegging på detaljnivå der altså, akkurat sånn jeg liker det. Novemberturen skulle bli med tarp og et solid bål. Lørdag formiddag var sekken pakket med ikke mindre enn telt, tarp, to liggeunderlag, sovepose, fjellduk, primus og bålkjele. Som seg hør og bør tok jeg med nok mat til å fore en liten familie og vel så det. Dermed kunne vi ikke skryte på oss at det gikk veldig fort oppover langs Åneselva i retning mot Store Vetavatnet. Terrenget var preget av spredt bjørk og furuskog, og flere myrdrag som vi så vidt klarte å passere tørskodd. Da vi kom opp lå tåken som et tett slør over landskapet og skapte en trolsk stemning som virkelig ga inntrykk på denne småfuktige novemberdagen. Det tok ikke lang tid før vi hadde funne en duganes leirplass godt i le i bjørkeskogen. Så langt i år har jeg sovet i hengekøye, telt, hytte og gapahuk. Denne gangen ble ble tarpen spent opp, alltids greit å variere litt. Dessuten var det toppers forhold for å spenne opp tarpen nettopp her, rikelig med trær til å feste bardunene i, og forholdsvis flatt der liggeunderlaget ble rullet ut. Det ble gjort noen kast i et halvveis forsøk på å lure fisken, det ble ikke en gedigen suksess. Men typisk nok dro Jan Erik opp en liten ørret da han bare skulle prøve fiskestanga mi et par kast. Snakk om å være frekk. Uansett litt spesielt å få ørret på åpent vann på fjellet i november, kan ikke være helt normalt det. Ellers gikk tiden med på å samle inn tørrved, brenne bål, samle inn enda mer tørrved og brenne enda mer bål. Bålkjelene stod mer eller mindre konstant på en solid glohaug og sørget for at kaffekoppene aldri var tom. Ellers er det ikke så mye mer å si enn takk for turen til Jan Erik, og du kan bare drite i å få låne fiskestanga mi igjen, snakkes! Store Vetavatnet. Et lite forsøk på å lure fisken en mørk novemberkveld. Jan Erik har funnet seg en duganes sitteplass (med ryggstøtte) ved bålet. Det ble noen timer ved bålet denne mørke novemberkvelden. Tåka lå tett søndagsmorgen også før den letta utover dagen. Ikke feil å starte dagen på denne måten. Tåka er borte og vi har begynt å pakke sammen. Jan Erik har akkurat landa turens eneste ørret. Et tegn på at det var på tide å komme seg hjem. Da var jaggu novemberturen i boks også. Nå gjenstår bare desember før jeg kan se tilbake på tolv turer i løpet at tolv måneder i 2018. Nå blir det store spørsmålet hva i alle dager skal jeg finne på i 2019? Se hele artikkelen

2. desember 2018

7 poeng

Sygalskap - DIY hengekøye og pakkposer

Blir så tidlig mørkt nå om dagene, så foreløpig har jeg bare innendørs bilde av køya. Skal nok komme med flere bilder når jeg får prøvd den ute i dagslys. Vekt ferdig hengekøye med stropper og karabiner. Til info ble den 60 gram lettere enn TTM singel-køya. Vekt hengekøye pluss opphengsstroppene fra ticket to the moon-køya. Skal sy meg noen egne når jeg får tid. Foreløpig ingen fare for at noen her i huset blir med på vintertur med køye, så jeg trenger bare et sett enn så lenge. Det var det, foreløpig. Har flere prosjekter på gang, og mange i planleggingsfasen. Men kjøpte en del forskjellig fra extremtextil, så har mye forskjellig stoff igjen. Må bare finne tid til å sette meg ned.

1. desember 2018

7 poeng

En gjenvisitt til Børgefjell

20 Juli 2018 Så endelig var vi klare for en lengre ekspedisjon inn i det samme området som vi hadde vært tidligere, og planen var klar, vi skulle gå "hjem" til Simskardet på andre siden av fjellet, der vi hadde en bil stående. Vi hadde mat og utstyr for å klare oss en hel uke, så som sist var sekken min ganske stor og tung! Litt regn ved starten her. Turen starter på nesten 1000 meter, så det er helt flatt innover mot norsk side av grensen. Vi holder fint driv bortover det flate landskapet. Nytt av året er at svenskene har merket løypen med kors innover, en jobb som ikke var fullført da vi var der. Dette vil bli en godkjent løype inn til Børgefjell også i ferdselsforbudstiden. Det så noe merkelig at løypen stoppet rett i vannkanten, men de har nok en plan om å merke videre senere eller kanskje det bare er en vinterløype. Vi finner nøyaktig samme teltplass som sist og får en flott kveldsstund. Vindstille og varmt og uten innsekt. Samme teltoppsett som 4 år tidligere - lett og anvendelig under de fleste sommerforhold. 21 Juli 2018 Sekkene straks pakket og vi er klare for en nye dag - nå er målet å komme inn til vestsiden av Jetnamsvatnet (altså innerenden av dette lange vatnet). Når man ser de påfølgende bildene kan man se hvordan det sakte trekker over med mer skyer - det er tydelig at det er kraftige byger på gang.. Vi stopper og tar på regntrekkene på sekkene - det er ingen tegn til torden men skyene er ganske svarte, så vi har det bakhodet (selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet under). Det er så varmt og lummert at vi går bare i shorts og T-skjorte, men snart kommer regnet, etterfulgt av et voldsomt skrall! Jeg har heldigvis med en tarp som vi kan benytte til å strekke over en stein som henger litt ut over i terrenget. (Det frister nemlig ikke å sette opp en enstangslavvo under sånne forhold!) Vi kryper under steinen og er der et kvarters tid mens det verste regnet øser ned. Når det verste regnet gir seg gjør vi oss klare for å gå videre, da jeg plutselig oppdager at håret til jenta står rett til værs! Huff - her er det bare å søke ly igjen. Det smeller, glimter og braker rundt oss, og vi føler oss ikke særlig høye i hatten der vi sitter under denne steinen. (Dessverre har jente fått skrekken for lyn etter denne hendelsen, men jeg vet ikke om jeg kunne gjort det på en annen måte heller.) Vi har nå kommet halvveis langs vatnet, og klokken er bare ett, men vi bestemmer oss allikevel for å avbryte turen her. Nå skal vi heller bare bade, fiske og kose oss her ved dette flotte fjellvannet. I bakhodet har vi nemlig at det er varslet samme typen bygevær de neste dagene. Bygevær, og disse høyereliggende traktene av Børgefjell er ikke til å spøke med. Det før nevnte enstangslavvoen er ikke noen høydare som bopel under slike forhold heller. Det ville føles som å bo under en lynavleder... På kvelden går ungene en tur i høyden halvveis opp til Jetnamsklumpen. 22 Juli 2018 Det blir en helt annen ro over turen når vi nå ikke har dette målet langt i det fjerne. Leiren er ryddet og vi er klare for en ny dag på tur her i denne flotte nasjonalparken, denne gangen på retur der vi kom i fra. Her var det vi søkte ly - nå er det andre forhold! Vi får en flott vandring langs med vatnet. Vi treffer et par som kan fortelle at det er en flott teltplass på odden midt i vatnet. Om man ser på kartet kan man se at vannet er delt på midten og det er en meter forskjell på høyden på indre del og ytre del. Her er det både dyp kulp for fisking og badeplass. Godt å slukke tørsten og fukte håret når heten er på det verste. Her er vi etablert på denne odden, en flott teltplass med godt fiske og fint å bade. Vi får mye fisk. Det virker som den spiser på det meste vi slenger til den - om det er spinner, mark eller sluk. Vi mister også noen kroker, så alt er som det skal være.. I varmen er dette oppsettet veldig bra.. 23.07.2019 Skyene henger godt nedi Store Børgefjell, og vi er vel glade for at vi ikke gikk over fjellplatået. Vi må nok ta med et annet telt til den ekspedisjonen. Vi får en flott vandring ut av nasjonalparken, men vi kommer tilbake! Men det skal ikke bli 4 år til neste gang!

1. desember 2018

5 poeng

Johnsens turlogg Vinter-runden med uhell.

Skader tar tid. Jeg mente det hadde gått fremover – bokstavelig talt – med akillesen den siste uka. Det var nesten slik at jeg nesten ikke haltet.... Kunne det bli en lørdagstur av vanlig merke på lørdagen? Det var i hvert fall det jeg planla på fredagskvelden. Jeg snakket med broderen, men han var fortsatt ikke klar for en litt lengre tur. Selv planla jeg – som vanlig på vinteren – en tur rundt Lifjellet. Det måtte kunne gå greit. Jeg hadde jo kommet rundt Sælandsfjellet uten problemer på onsdag. Helt uten tanke for at det kunne gå galt var jeg ikke på fredag, og lørdagsmorgen. Nå pleier jeg å se mørkt på det meste, så jeg pakket sekken og gjorde meg klar. Værmeldingen var en viktig grunn til at jeg så for meg den vanlige vinterturen. Det var snakk om bare litt regn, og helst opphold til ut på ettermiddagen. Det ble litt senere enn vanlig før jeg kom meg avgårde. Besøk av eldste barnebarn og forskjellige ting som skulle ordnes i den forbindelse. Klokka var nærmere 11 før jeg tok ut, og på Dale var det en del biler. Dette er plassen for trening av redningshunder, og jeg så noen som holdt på med dette. Stien nede langs sjøen er ikke like mye brukt som den oppe i henget, men for meg er dette blitt standardveien utover mot Bymarka. Om sommeren er stien sjult av langt gress, og det kan være vanskelig å finne fram. På vinteren er graset gult og tørt og stien viser helt greit. I Revesdal kom det en kar ned bakken bare noen meter før jeg nådde stien. Han tok av mot Sprettraubakken og oppover. Jeg treffer ofte folk akkurat på denne plassen, og de fleste tar rett opp fjellsiden – Sprettraubakken. Videre ut over mot Einerneset møtte jeg et par stykker og selvsagt en gjeng som sprang. Jeg blir som oftest tatt igjen av noen som løper, denne gangen kom de i mot.. Rett før Bymarka, i en liten dal fylt med kratt og kristtorn har stien nesten blitt vasket vekk og det er vanskelig å tråkke tørrskodd over. Her ble det et langt steg – som jeg ikke burde ha tatt. Det sa skikkelig spjong i bakfoten, og det gjorde virkelig vondt.... Det ble en liten stopp for å tenke meg om. Jeg var ikke langt fra Li, og det burde være mulig å ta seg ut til vei og få tak i en drosje. Eller?.... Jeg beveget meg sakt mot bymarka og bakken opp mot toppen. Ville det ikke være mulig å ta seg opp i bakken og ta stien ut mot veien? Eller helt til topps? Bare for å gjøre en tur av det på tross av foten. Det ble til at jeg tok mot toppen og – selvsagt – fortsatte mot Dale. Det gikk ikke for, men forsiktig. Nedover mot Dalevann ble roen forstyrret at et helikopter. Det hang over Dalevann med en person under. Nå har jeg opplevd dette før, og jeg gikk ut fra at dette også var øvelse. Helikopteret landet, og tok så fatt på en ny runde over vannet. Helt sikkert øvelse. Jeg må innrømme at jeg tenkte på om det ikke ville være mulig å få en liten tur med helikopteret ned til bilen, men siden jeg nå var godt i gang så... Det ble sent før jeg kom til bilen. Jeg hadde brukt mye lengre tid enn vanlig, men jeg kom meg rundt. Les hele artikkelen