Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 10. okt. 2018 i alle områder
-
Tur med broderen. Søndagstur? Det var et meget godt spørsmål – på søndagsmorgen. Planen var å ta med Thor på tur. Thor er minste barnebarn, og 7 år. Begge barnebarna var på overnatting hos bestyrerinnen, med litt assistanse av meg... Jeg skulle altså ta med minstemann på en tur, og hadde tenkt at Dalsnuten måtte være et godt valg. Thor var ikke lysten på en tur. Hva skulle jeg da finne på? Broderen ringte og spurte om det ville bli søndagstur. Bestyrerinnen mente at jeg godt kunne ta en kjapp tur. Det ville antakelig være bedre enn å sitte hjemme – mørk i hu og med en sur mine. Det ble tur. Etter uker med dårlig vær var det helt greit vær på søndagsmorgen. Til og med værmeldingen var så pass god at det kunne passe med en tur. Værmeldingen lød på overskyet, lite vind, og ikke nedbør. Egentlig perfekt gå-vær. Broderen mente at det fikk holde med en litt lengre tur enn den vi vanligvis tar på Høgjæren. Onsdagsturen går normalt fra Holmavatn mot Steinkjerringa og videre til Synesvarden og tilbake. På gode dager, en tur på en time og et kvarter. Det var farten for lenge siden – noen år... I dag er vi glade om turen går unna på under halv annen time. Som sagt, var planen å ta en litt lengre tur denne dagen. Fra parkeringsplassen på Toppdal opp til Synesvarden og så ned til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Broderen lunne tenke seg å gå i terreng, mer enn å gå på god sti. Han savner litt det å gå utenom god sti. Ankler og bein burde ha godt av litt trening i nettopp det. De siste gangene har vi vært omtrent alene på Høgæren. Været har holdt folk hjemme. Denne søndagen var det flere enn oss som ville på tur. Det kom en bil samtidig med oss på parkeringsplassen. Det var folk på Synesvarden da vi kom til toppen, og vi kunne se folk både ned mot Holmavatn og mot Steinkjerringå. Ikke så mye folk av det ble folksomt. Langt fra noe 17. mai tog, men mer enn det vi har truffet på en stund. Nede ved Steinkjerringå satt det en hel familie, og en jentunge satt – ikke med familien, men på fanget til Steinkjerringå. For vår del ble det et kort opphold ved statuen. Vi tok tilbake samme vei som vi hadde kommet. Hjemme hadde det regnet om natten. På høgjæren så det ikke ut som om det hadde kommet sørlig mye nedbør. Det var helst tørt i stien. Selv myrene var greie å komme over. Selv om det heter Høgjæren, så er det ikke så mange meter over havflaten. Bare så vidt over 350. Her går sauene ute nesten hele året – om vinteren er mild. I heia er sauene tatt ned. På Høgjæren lyder det fortsatt sauebjeller. Det gir en liten smak av sommer. Turen ble tilsammen omtrent 9 kilometer. Vi brukte nok så nøyaktig to timer. Til sammen var det også 350 høydemeter. Alt i alt en søndagstur som fortjener å bli tatt med i loggen. Les hele artikkelen5 poeng
-
For egen del så trykket jeg på "atomknappen" før sommeren. Jeg kvittet meg med facebook og snapchat. Deretter slettet jeg instagram på telefonen, men beholdt kontoen. Det er siste halmstrå. Jeg savner en del grupper jeg var medlem av på facebook. Særskilt sånne smale grupper som SABB båtmotorer (Jeg har en SABB 2G, 1973 modell) Den gruppen er befolket av eldre herrer som kan denne motoren ut og inn, mens jeg er yngre enn motoren.... Ellers så ble det deilig stille på mobilen. Fruen fortviler over alt jeg går glipp av...for egen del burde jeg gjort dette tidligere.5 poeng
-
Jeg fikk lyst til å dele noen bilder fra sommerens tur til Børgefjell! Å skrive turrapporter kan jeg ikke, så i beste fall blir dette en litt usammenhengende bildereportasje. Hvis noen har spørsmål til noen av bildene eller kanskje har interessant informasjon å komme med til steder jeg har vært, så fyr løs. Turen gikk over 5 dager i midten av juli. Dette er første gangen jeg er i Børgefjell, så området er for det meste ukjent for meg. Jeg fikk tatt en skikkelig rundtur og tilbakela omtrent 60 km på disse dagene. Turen starter i sørenden av Namsvatnet med båtskyss inn til Reiret. Vannstanden i Namsvatnet gir en indikasjon på hvor lite vann det skal vise seg å være i resten av området. Jeg har selskap av et par andre vandrere de første par hundre meterne av turen. Vi starter med en tur oppom kapellet. Det er svalt og godt inne i kirkerommet. Jeg klyver opp i terrenget vest for Kamilladammen for å se hvordan forholdene er oppover i retning Djupvatnet, og så legger jeg i vei inn i selve nasjonalparken. Godværskyer. Deilig med litt skygge. Det lir mot kveld, og her oppe på en kolle et stykke vest for Djupvatnet er det en liten bris som holder litt av insektene og heten unna. En flott leirplass! Fiskeutstyret monteres med en høytidelig seremoni. Det skulle bli mye mindre fisking på denne turen enn jeg hadde sett for meg - når det er godt over 25 grader i skyggen, og jeg har mer enn nok mat i sekken, er ikke fiskeiveren særlig stor. Dette er det området som Lars Monsen beskriver som sitt villmarksparadis i boka 90 dager på loffen i Børgefjell. Bjørkekrattet står nok tettere her nå en det gjorde på nittitallet. En ny dag med sol og blå himmel. Litt synd å forlate dette paradiset, men i dag skal turen gå videre oppover langs Jengelen. Kvigtind stikker opp i det fjerne. Turen går opp dit om to dager. Sekken er pakket og alt er klappet og klart. Rypene flakser opp i hytt og pine. Artig at det er så mye rype å se. Et koselig lite krypinn langs Jengelen. Jengelhytta kan skimtes i det fjerne. Her er jeg i ferd med å runde østenden av Jengelvatnet. Jeg kan skimte noen som fisker i det fjerne, men holder meg på god avstand. Noen koier brukt i forbindelse med reindrifta, vil jeg anta. Det er nesten uutholdelig varmt nå midt på dagen, det blir en lunsjpause her. Noen naust i vestenden av Jengelvatnet. Ferden går videre nordover forbi Litle Kjukkelvatnet. Beklager solkremen på kameralinsa. En liten rast mens jeg nyter synet av Kvigtindmassivet. Fortsatt solkrem på kameralinsa. Framme ved Søre Bisseggvatn. Værutsiktene ser gode ut, så det ligger an til bestigning av Kvigtind i morgen. Men nå er det tid for middag og rolig leirliv. En ny dag med knallvær! En nærstudie av teltleiren Vannsystemene i dalene er ganske enkle å forsere nå. Men bekkene med smeltevann fra breen går strie, og er ikke så helt enkle å vade over. Jeg legger igjen mesteparten av utstyret nede i steinura, og fortsetter mot toppen. De siste 100 høydemeterne på vei mot toppen. Endelig på toppen! Kvigtindaksla i retning sør. Kvigtinds "hvite smil" sett fra oven. Men skyene i horisonten ser litt faretruende ut, det er på tide å pelle seg ned! Der fant jeg igjen depoet mitt også, idet tordenskrallene romler gjennom dalene. Det blir en rast her mens jeg venter til tordenværet har passert. Tordenværet forsvant oppover i retning Rantseren, og det er på tide å rusle videre. Det har begynt å regne en del, så det er like greit å finne en teltplass og krype til køys. Dette er ved Store Kjukkelvatnet. Ny dag med litt gråere vær en det jeg har blitt vant til den siste tiden. Og i dag har jeg bursdag! Helt greit å fylle 40 år når man våkner på et sted som dette! Prøver fiskelykken i et par av småvannene i nærheten, før ferden går videre sørover mot Gaukarvatnet. Litt i minste laget. Fem minutters fiske ved Gaukarvatnet gir fin fangst. Hva denne veier vet jeg ikke, men jeg er fornøyd med bursdagspresangen. Null stress å fylle 40! Dagen er enda ung, så det blir noen kilometers vandring til i dag. Nedover langs Gaukarelva. Jeg passerer grensa over til Trøndelag, og føler meg hjemme med en gang. Det første treet jeg har sett på flere dager. Gjensynsgleden er stor! Helt øverst i Virmadalen. Jeg tar meg god tid til å beundre det eventyrlige landskapet. Det blir leirplass her på en morenerygg ved en sideelv til Virma mens den siste kvelden nytes. Ny dag igjen og varmen er tilbake. Namsvatnet kan skimtes i det fjerne. Ingen grunn til å stresse. Virma, og Sapmanåsen i bakgrunnen. Da forlates nasjonalparken - for denne gang. Hengebrua! Den må prøves. Jeg kan forestille meg hvordan vannmassene fråder her under snøsmeltinga på våren. Virmahytta. Jeg har sett denne hytta på flere bilder tidligere, men den lå litt annerledes plassert i terrenget enn jeg hadde sett for meg. Greit med en debrief. Litt påfyll med iskalde forfriskninger i skyggen inne i gapahuken mens vi venter på båtskyssen. Disse posene med iste er perfekt å ta med på tur på sommeren. Jeg tror de består av 100% sukker. Båtskyssen ankommer presis, og det er på tide å returnere til sivilisasjonen. Et nytt tordenvær er på vei innover sørfra ser det ut til.4 poeng
-
Ser hva du skriver men å kritisere seg selv for saken sin skyld så skjønner jeg ennå mindre Jeg sjekka Instan hennes etter å ha lest det innlegget du refererer til men bildene hun kritiserer seg selv og andre for ligger fortsatt på Instan hennes ! Mener man så mye om saken så hadde ihvertfall jeg slettet slike bilder man kritiserer andre folk for bort fra egen konto ! Hvordan kan man ta noen seriøst når de kritiserer andre (og seg selv for å skape litt blest) når man ikke fjerner det man kritiserer mange andre for å gjøre? Hadde Tonje sletta alle slike bilder så hadde jeg tatt av meg lua! Nå så ser jeg dette som det som ett hjerneløst PR stunt!4 poeng
-
Er det bare jeg som får en emmen smak i munnen av heksejakta mange av dere driver med? 🤔 Jeg kan synes enkelte såkalte friluftsmenn driver med ting jeg ikke vil eller ønsker å realitere meg med, men heksejakt mot de? Nope. Kommer dere med konstruktiv kritikk, så skal jeg lese. Men dette smaker bare vondt.4 poeng
-
Ei ganske bra løsning etter mitt begrep. Eg er heller ikkje på Fb for tida, men har insta. Har hatt det slik nokre mnd, men vurderar no å gjere omvendt. Saknar nokre sære grupper ref det du seier, og høve til politiske debattar. Insta vert stadig mindre interessant etterkvart som alt er likt. Det enklaste ein kan gjere om ein vert irritert av trendar er å ligge unna.4 poeng
-
Jo, det har den! Den forteller godt hva dama står for. Hun har snublet grovt og mistet troverdighet. Det er slik jeg ser det! ...3 poeng
-
Tror vi kan kalle det god gammeldags tjuvjakt... In March 2018, Blomseth and Eira were headed back to Whitehorse. They spoke with Ross River District Conservation Officer Tynan Thurmer, who reminded them the ptarmigan hunting season was closed for the year. Then the pair headed down the South Canol Road.On April 13, Thurmer saw a photo posted to Blomseth’s Facebook page. She held a crisp white ptarmigan in one hand, and there was a .22 rifle strapped to her back. The caption on the photo read “lunch is saved,” in Norwegian. Og at hun forsøkte å lyve om det når hun ble tatt: They asked Blomseth if she had shot anything along the South Canol Road, and she said no. They asked if she had shot a ptarmigan. Again, she said no, and added that she knew the hunting season was closed.Then they showed her the photo they found on her Facebook page.Blomseth said she couldn’t remember where it was taken.When the two officers told her it was an offence to lie to a conservation officer, she confessed. Men denne historien har vel strengt tatt ikke så mye med tema for denne tråden å gjøre...3 poeng
-
Dette er da ingen heksejakt Jeg har likt Blomseth godt siden hun først lagde serie på NRK. Derfor er det noe skuffende å lese at hun ikke innhenter tillatelser og bedriver ulovlig jakt og forsøpler. Om noen gjør det i Afrika, Canada eller i norsk natur er ikke så viktig. Det er kjipt uansett. Om man er kjendis, gammel mann eller ung kvinne spiller liksom ingen rolle. Det er fint at man problematiserer sosiale medier og friluftsliv, men som andre her viser så har hun kanskje begitt seg ut i en hengemyr med tanke på hva hun selv gjør? Skjønner ikke at man unisont må heie på folk fordi de er kjendiser. Skal ikke de tåle kritikk? 🤔3 poeng
-
Lett for en tråd å spore av når den er kommet til side 4 ja. Men vil ikke si ta det er helt på viddene å stille spørsmålstegn ved Tonjes motiv for innlegget. Jeg lurer mest på hvorfor hun ikke starter med seg selv og går foran som er godt eksempel. Vise hvordan hun mener det bør være.3 poeng
-
Og Tonje skriver : "Det er mye som ikke er ekte eller som er unaturlig i forbindelse med promotering av friluftsliv idag; Å posere nærmest naken med rifla for eksempel. " 😂 😂 Men etter å ha lest dette innlegget http://www.tonjeblomseth.com/blogg/23/5/2018/hva-n så skjønner jeg jo at alt dette er en stor pr kampanje hvor hun til syvende og sist skal selge bøker, tv serier, foredrag, drive nettbutikk og eget foretak, drive produktutvikling, markedsføre sine sponsorer, være ambassadør osv. For all del, ho er flink som har kommet dit hun er, og hun er sikkert kjempeflink på sitt felt men makan til hyklersk dame skal du lete lenge etter.3 poeng
-
moro at Blomseth ble jo betydelig mer kjent etter dette bildet i artikkelen her fra Dagbladet. https://www.dagbladet.no/kjendis/jeg-fatter-ikke-at-et-bilde-kan-fa-hele-norge-til-a-klikke-sann-na-skal-jeg-ga-uten-klaer-hele-tida/666691773 poeng
-
Jeg gjorde en digital opprydding, for et par år siden. Slik ser det ut nå. Facebook: Så nå er det 100 stk jeg følger på Facebook, av de 350 jeg slettet var det to som spurte på ny om å bli venn igjen. Nå fungere det utrolig mye bedre, men hadde ønsket at de fleste gruppene var lukket og ikke offentlig. Skriver aldri noe i offentlige grupper. insta: Har en privat lukket konto med 45 som jeg følger, nære venneliste på 7. Den funker greit. Konto 2 som er åpen med turbilder, funker ikke spesielt bra syns jeg. Får få muligheter til å justere hva jeg vil ha inn, spesielt på storydelen. Snap: 9 venner Har også skrudd av de fleste varslinger, og syns IOS 12.0 er bra med det nye oppsettet, som gjør det enda enklere å få totaloversikten, slik at jeg styrer telefonen og ikke omvent. Her er vi hvertfall enig😀 Så vis noen her på forumet vil ha en kopp kaffe/te, og en prat sving gjerne innom meg i Sundvollen.3 poeng
-
Denne typen blogging handler jo om å fremme sin interesse gjennom seg selv. Bloggerne gjør seg selv til saken. Hvordan skal man da skille sak og person i diskusjonen?3 poeng
-
Mange gode tips her allerede. Mitt tips er om det ikke er så langt/krevende å gå så kan du jo bare ta med deg det du selv føler kommer til å bli brukt. En enkel helgetur er en suveren måte å bli kjent med det forskjellige utstyret man har. Så kan du gjøre deg noen tanker underveis å ta en liten evaluering etter turen på hva hadde du egentlig behov for -og hva ikke. Dette bygger man erfaring på til turer senere. Er man tørr, varm og mett når man sovner om kvelden så blir det som oftest en fin tur. Bonustips: Ikke gjør som meg å overtenke/detaljplanere alt, det lager bare stress rundt det å ta seg en enkel helgatur. Pakk sekken og kom deg ut! NB: ukjent område/lengre distanser/høyde osv så blir jo ting litt annerledes.3 poeng
-
Da har jeg ihvertfall fått veid en del av utstyret, utenom klær. Men har fjernet noe på lista ang klær. Det er også en del ting på diverse som ikke blir mer, men lot det være på lista for å få en oversikt over vekt. Men kommet et steg nærmere målet ihvertfall Sekken gjettet jeg vekt på, mulig den er tyngre. Må nok fjerne endel ting til, da jeg er nå nesten oppi 19 kg uten klær og mat. Når jeg tenker tilbake må jeg sikkert ha vært oppi 30 (40?) kg eller mer tidligere, da jeg har alltid hatt med masse ekstra stæsj som jeg ikke får brukt for, men skal prøve å begrense dette litt nå NY LISTE2 poeng
-
Nei, hun setter ikke noe spørsmålstegn, hun driver å bygger sitt eget varemerke. Det er det hun lever av. Det er et tøft marked hun operer i og hun tar noen grep for å fremstå unik. Du er altfor subjektiv i argumentrekkene dine til å se det. Synes egentlig det er greit det hun prøver på, men ikke særlig gjennomtenkt. det som skjedde i Canada er mye verre.Ikke bare var handlingen feil, både tjuejakta og leiren hennes som hun ikke ryddet slik hun fikk beskjed om. Dessuten, blir du tatt av politi, så ikke prøv å ljuge. Det som skjedde i Canada har gitt henne et omdømme tap og det er alvorlig. Sponsorer merker seg dette.Tror du børe lese avisutsnittet fra Canada en gang til.2 poeng
-
Har ikke kjempeoversikt over denne historien, men hadde ikke en oppsynsmann snakket med henne ang at jakttiden på fuglen hadde gått ut, og senere reagert på at hun hadde lagt ut bilde hvor hun hadde jaktet på en slik fugl? Er det ikke dette som er tjuvjakt? Ellers så synes jeg blogginnlegget til Tonje er greit, siden hun også selv presiserer at hun kaster stein i glasshus... Hvis ikke, kunne man nok med hell ha anført, at det var et ørlite skudd i egen legg... Hun har jo et poeng, men jeg mener folk må få drive med det de interesserer seg for uten at man skal sette seg på en høy hest og argumentere for at det er en riktig eller gal måte å bedrive friluftsliv på...2 poeng
-
Vil det ikke være det første naturlige skrittet da og slette bilder på blogg/Insta som hun kritiserer alle og "seg selv" for? Mulig at jeg er en ennå mer gretten gubbe enn jeg selv innser men for meg så er det logisk2 poeng
-
Du får se da. Som jeg ser det tar hun et oppgjør med en bransje som «krever» at hun skal stå naken på en fjelltopp. Det er jo det som selger (gir likes). Lurer fortsatt litt på hvem som er ivrigst på slike klikk 🤔 Hun tar jo et oppgjør mot en form hun tydeligvis ikke ønsker å være en del av lengre. Kanskje hun ønsker det hele skal ta en ny form? En som er hakket mer seriøst?2 poeng
-
Nå synes jeg at vi alle skal ha tunga rett i munnen Jeg må innrømme at alle her har gode argumenter både for og i mot tema! MEN, når enkelte bloggere velger å ta opp ett tema og kritisere andre så bør man ha feid jævli godt foran egen trapp! Å stå naken med vann til knærne i ett tjærn med langt vakkert hår på Insta så har man vel I utgangspunktet satt seg selv i samme bås som de man kritiserer ? For meg blir slikt litt dumt da vedkommende ikke sitter med "ærlig arbeid" og er prisgitt sponsorpenger og andre inntekter for å få til salt i maten! Money talk and bullshit walks! Just my cup of tea2 poeng
-
Mye mindre på insta selv. Det har blitt så glossy. Brukes fortsatt, men mye mindre enn før. Før kunne jeg lete etter det perfekte «instamoment» men det er det helt slutt på. Det er fortsatt like gøy å ta bilder som før, men ikke like stas å dele. Snap og Messenger brukes mest her, fordi jeg heller ønsker tettere kontakt med noen få, fremfor upersonlig kontakt med flere.2 poeng
-
Nja. Nå tror jeg du undervurderer mange av dagens unge. Jeg tror faktisk flertall av dagens unge er flinkere til å skille ut produktplassering enn en god del eldre. De har garantert bedre filter enn flesteparten over 50 også. Du har kanskje bedre teknisk forståelse enn mange unge, men evnen til å se bredere på ting og med flere nyanser, der tror jeg de unge har et veldig stort fortrinn. De må faktisk forholde seg til enormt mange plattformer og inntrykk og blir derfor også flinkere til å sortere all info de har tilgjengelig.2 poeng
-
2 poeng
-
Du kan lage kjelestøtta i engangsgrillrist. Spol til ca 12 minutter ut, så for du grillristtips, og 18 minutt for kjelestøtte.2 poeng
-
Jeg anbefaler Olympus Tough TG-4 (som jeg har) eller Tough TG-5. Ikke stor oppgradering på den siste (TG-5) som kom i fjor, mot TG-4 som kom ut i 2015. Blant annet har TG-5 fått 4K på videoopptak, mens oppløsning på stillbilder faktisk er gått ned. Likeså sensoroppløsninga fra 16 til 12 megapiksler. Prisen gikk opp, litt. For tiden fra 3 495 til 3 981. Dette er en klump av et allværskamera for de aller fleste forhold. Den er som navnet sier - en tøffing. ISO-en er fordoblet fra 6 400 til 12 800, men vekta er den samme på et kvart kilo. Se sjøl.2 poeng
-
Det beste kameraet er det du gidder bære med deg! Jeg gidder gjerne bære med litt ekstra vekt når jeg vet at jeg kan komme opp i slike situasjoner: N70 12.874 E24 05.792 by Espen Ørud, on Flickr2 poeng
-
På helgeturer hvor du ikke skal gå veldig langt, ei heller mange høydemeter er det nok mange her inne som putter mye godsaker og luksus i sekken. Er bare et krav, og det er at mesteparten bør gå oppi sekken. Alt som blir spist skal jo bare en vei også. Høsten er en spennende tid for tur, temperaturen varierer fort mellom minus 5/10 grader på natta og over 20 på dagen. Ikke legg igjen regntøy, lokale byger kommer før du aner det. Yr snur fort i disse dager. Slå opp tarpen først, og ta den sist ned.2 poeng
-
Kart over gapahuker og åpne koier i Norge. Her har jeg laga en oversikt. Tror jeg har fått med meg ganske så mange både av åpne DNT-hytter, fjellstyrehytter, gammer, steinbuer osv. Har dere flere tips, kom gjerne med de.1 poeng
-
Bestilte akkurat en ny sovepose på fjellsport. En Mountain equipment helium 800 long for den nette sum av 2250 kr. Det er latterlig billig for denne posen 😊😊😊.1 poeng
-
Absolutt en smule mer enn det jeg har lest så trekker selvfølgelig tilbake min komentar om dette stemmer1 poeng
-
Hun hadde løst alt av jaktkort hun hadde behov for men skøyt vel ett par fugl etter at jakttiden for disse var over. Altså ikke samme grad av tjuvjakt som det vi forbinder med ordet her i Norge1 poeng
-
Hun dreit på draget der mtp at jakttiden på fugl hadde gått ut ! Når det er sagt så fikk hun en helt normal advarsel og bot i henhold til reglene der borte. Så å sammenligne dette med tjuvjakt som mange forbinder med man kaller dette her i Norge blir litt feil1 poeng
-
Jeg ville ha gått for en Fjellpulken transporter i stedet for parispulk. Det er mye info i denne tråden Transporter vs Paris. Da kan du bruke samme draget, du inngår den skarpe kanten som er på parisbrettet, Bauen på transporter brettet er slakker, transporter brettet er breiere og lengere. Transporter pulken virker ekstrem solid, og mye bedre enn pariserebrettet (og det tåler alt) Lag et budsjett på en ferdig rigga parispulk og forskjellen er ikke så stor når 2 streker skal settes under svaret, selv om parisbrettet ser utrolig mye billigere ut i utgangspunktet. Hvis økonomi er viktig, hadde jeg prøvd å kjøpe ene pulken på våren. Mye bra å få kjøpt brukt, men xxl har hatt mye gode tilbud på barnepulker, bruk dette til å prute de ned ganske mye.1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Hva med brungmarka? En del nærmere. Føret i sylan: Oppdatert 4. okt 2018 Sylan. Det er stedvis krevende forhold i fjellet. Enkelte plasser er det opp til 50 cm snø. Bekker og elver har til dels stor vannføring og kan derfor være vanskelig å krysse der det ikke er bruer. Snøgrensen har krypt nedover og det er snødekt fra 800 meters høyde.1 poeng
-
Hei Denne diskusjonen er oppe til stadighet, men om jeg skal dømme ut fra responsen er det få ting vi liker å diskutere mer enn sekkestørrelser ! Du har fått ett tips allerede, og gitt størrelsen på utstyret du beskriver vil nok 70 ikke være mer enn akkurat stort nok dersom alt skal inni sekken. Når det er sagt, tror jeg du har tatt litt hardt i når det gjelder sovepose. Min 25 år gamle Tyin var 2,5 kg og holdt ny ca -20 grader. Hva slags sovepose veier 4 kg???? Du kommer til å få tips fra to "skoler"; enkelte som klarer seg med 50-55 liter på alt opp mot ukesturer sommerstid, og som kommer til å anbefale deg å kjøpe to sekker (en til sommer og en til vinterbruk). Den andre skolen tilhører "jeg liker å pakke med det jeg vil ha med"-skolen og da er 80 liter en fin størrelse for noe som ikke blir "overkill" på sommeren. Gitt min egen erfaring med 65l sekk er selv det litt mer enn jeg trenger på sommeren (får plass til alt inkl. 2mannstelt inni sekken), men fin til tre sesonger og når en skal ha med litt ekstra mat/drikke/komfort. Dersom 70-literssekken du ser på har gode festemuligheter for telt, sovepose (i vanntett trekk) og liggeunderlag på utsiden vil det nok fungre vinterstid, størrelsesmessig. Så blir diskusjonen om det er behagelig å bære så mye utenpå sekken neste steg. Da kommer innspillet om å kjøpe seg en paris-pulk i stedet.1 poeng
-
Takk for at du deler, flott rapport med veldig fine bilder!! Ser ut som et fantastisk område, frister til besøk. I hvertfall når været viser seg fra den siden1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Problemet er jo at personene er saken, alle sammen av de selger jo både seg selv å opplevelsene de deler og dermed er en del av denne "fæle friluftsbransjen". Men enkelte er veldig opptatt av å påpeke at de andre er så falske, og da er det vel helt legitimt å fremheve at anklageren her kanskje ikke er så ekte allikevel. Det samme gjelder den andre tråden om samme sak hvor det ble klaget over turfolk i rosa jakker og arrangerte bilder mens forfatteren selv hadde profilene sine fulle av akkurat det samme.1 poeng
-
1 poeng
-
Jeg tror ikke vi blir enige om dette og det lever vi nok godt med begge to, men se litt på hva Tonje har gjort av friluftsprosjekter og turer så ser du at det er litt mer substans enn de samme bildene om og om igjen av perfekt stylede mennesker på Reinebringen og Kvalvika.1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Det tar litt tid å venne seg til et «vanlig liv» etter nesten 60 dager sammenhengende på tur. Jeg syntes jeg akkurat var i ferd med å komme inn i hverdagens rutiner, da vi på nytt pakket sekken. Allerede første dagen i høstferien satt Simon og jeg på en buss til Oslo får å reise videre med tog derfra. Norge på langs ekspedisjonen er i gang igjen! Etappe: Røros Tydal i full vinter!1 poeng
-
Turrapport Det var tid for å sette de store seildrømmene ut i live. Den 20. juni 2017 skulle vi seile rundt den Nordlige delen av Atlanteren. Mannskapet på denne turen bestod i hovedsak av Jarl Spandow, Max Spandow og meg som skulle være med på hele turen. I tillegg hadde vi fått med oss fire til som skulle være med på mindre etapper underveis. Allerede i 2015 måtte jeg takke nei til en Atlanterhavskryssing med min gode venn og turkamerat Max Spandow. Jeg var i forsvaret og dessverre var det umulig å ta seg tre uker fri for en slik tur. Heldigvis dukket det opp en ny mulighet to år senere, som var vel så bra. Turen det nå var snakk om skulle starte i Canada, følge den Canadiske kysten nordover før kursen skulle settes mot Grønland, Færøyene og hjem til Norge. Det er ikke hver dag man får slike tilbud, så det var klart jeg måtte bli med på dette! Igjen var det Max som inviterte meg på tur. Max og jeg har vært mye på tur i yngre alder, og som 15 og 16 åringer kjøpte vi en seilbåt sammen. Vi hadde en drøm om de store eventyrene. Etter to år hadde drømmene vokst seg større enn båten kunne klare, så den ble derfor solgt. For vår del stoppet det ikke der, for vi har hatt mange turer etterpå til Skottland, Sverige og Danmark. Den største turen vi har gjennomført sammen var da vi seilte en 37 fots båt til Polen og tilbake til Oslo igjen. Dette var som 17 og 18 åringer og turen ble gjennomført så godt som uten voksene om bord. De siste to årene hadde Max fortsatt med seiling som sin store lidenskap. Det har resultert i at det meste av området rundt Atlanteren er blitt godt utforsket. For min del har det blitt mindre seiling og mer fjell, så det var på tide å komme tilbake på sjøen. 18. juni kom jeg hjem fra bestigningen av Elbrus, så det var så vidt jeg rakk å vaske klærne før flyet til Canada lettet. Optimalt sett burde jeg hatt flere dager hjemme, men jeg kan ikke klage over luksusen i de å kunne reise på slike turer! Den første uken i Canada skulle tilbringes i et bilsete, så restitusjon og hvile ville det bli nok av uansett. Høydepunktet på bilturen var besøket av L'anse Aux Meadows. Vikingbosettingen fra Leif Erikssons sin oppdagelse av Amerika. Det var den norske eventyreren og arkeologen Helge Ingstad som hadde stått for utgravingen av stedet og båndene til Norge var sterke. Nå var det på tide å starte seilingen nordover. På vestkysten av Newfoundland var vi tilbake i båten med kurs over til Labrador. Datoen var nå kommet til 28 juni.Vi befant oss på Labrador og skulle ta del i feiringen av 150-års dagen til Canada som nasjon. Det var både kaker og grilling på det lokale samfunnshuset, samt utlodding, parader og mye mer. Det var en fantastisk opplevelse å få ta del i. Her fikk vi virkelig sett hvor stolte canadierne er av lande sitt, til tross for en unge alderen. Vi jobbet oss gradvis lengre nord, og vi valgte å tilbringe noen dager i Battle Harbour. Dette skulle vise seg å bli et av høydepunktene i Canada. Tidligere hadde dette vært en stor fiskelandsby, som dessverre hadde gått under på grunn av overfiske av torsk. I dag er hele stedet bygget opp og restaurert som et museum og hotell, med en utrolig sterk historie. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan konsekvensene ble for et samfunn der hovednæringen gikk under. Det ble sagt at dette var den eldste og største bosettingen langs hele Labradorkysten på 1800-tallet, med ca. 350 innbyggere på det meste. Etter dette besøket var det tid for å rette tankene mot Grønland. I påvente av et godt værvindu for overseilingen fikk vi tilbrakt flere dager langs kysten. Ruten langs kysten ble lagt til både en liten inuittlandsby kalt Black Tickle, og noen dager i brunbjørnens rike i området Eagel Cove. Det er noe spesielt med lange havkryssinger. Aktivitetsområdet kan regnes som svært begrenset og det er kun hav og himmel så langt øyet kan se. Dette gir en fantastisk ro over tilstedeværelsen og timene går med på lange tankesprang man ikke har tid til i den travle hverdagen hjemme. På mange måter var dette en fin måte å få bearbeidet alle inntrykk som ble skapt på land tidligere. De første dagene av en overseiling er alltid harde og brutale. Kroppen og hodet fungerer dårlig med 4 timer på og 4 timer av, men plutselig faller brikkene på plass og du kommer inn i rutinen. Jeg har vært med på en del kalde og våte seilaser tidligere, men denne turen skulle snart utvide standarden mine for vått og kaldt. Om nettene lå hav- og lufttemperatur i overkant av seks grader. Sjøsprøyten sto ofte over cockpiten i et stummende mørke. Tanken på å være varm var alltid fjern. Det eneste lyspunktet var den varme soveposen som etter hvert minutt som gikk, kom litt nærmere. Det var helst føtter og fingre som lengtet mest til en varm og ikke minst tørr sovepose. Heldigvis tar vaktene alltid slutt, og etter noen timer i soveposen er man klar for ei ny vakt. Morgningen den fjerde dagen hadde isfjellene dukket opp rundt oss da Grønland plutselig kom sigende ut av tåkehavet. Vi kunne skimte fjell ca. 60 nautiske mil (100 km) øst. Det gikk fort opp for meg hvor stor disse fjellene faktisk var. Qaqartoq ble det første stoppet på Grønland det var den 10. juli og vi skulle være her i tre dager. Dette er Grønlands tredje største by med litt over 3000 innbyggere. I norsk målestokk kan dette regnes som et tettsted, men her var dette en storby. Byen var sjarmerende med hus malt i alle regnbuens farger. Dessverre er det i denne byen et Inuittsamfunn som var preget av store alkoholproblemer. Dette var også er et gjennomgående problem andre steder på Grønland. Det er lite arbeid for menneskene som bor her og vi fikk raskt inntrykk av at subsidiene fra Danmark var hjørnestenen til landet. Etter noen dager i sivilisasjonen var det klart for Max og meg å reise på tur. Det var vanskelig å se for seg både reiserute og turmuligheter. Kart og turbeskrivelser var så godt som ikkeeksisterende. Dette vil jeg si er en del av sjarmen med Grønland, og som gjør dette til et perfekt utgangspunkt for enhver eventyrer som ønsker å oppdage skattene selv. De første dagene på tur ble både slitsomme og tunge. Regn og tåke omkranset oss den første dagen, og fiskevannet vi hadde sett for oss var helt dødt. Neste dag fikk jeg mulighet til å utforske en spesielt fin tinderekke som jeg hadde sett meg ut på forhånd. Været hadde slått om, så både solen og myggen meldte sin ankomst. Eggen skulle vise seg å bli en fantastisk fin tur og den hadde flere bratte opptak som fint kunne omgås på vei ned. Vi slo opp telt midt på denne ryggen og to kilometer lengre nede kunne vi skimte et lite vann. Det vaket kraftig der hele kvelden, noe som tente håpet om fisk hos oss! Allerede morgenen etter ble de første kastene tatt. Det var raskt klart at det var mye fiske her. Allerede etter tretti minutter med fisking, måtte vi gi oss mens leken var god. På land lå sju halvkilos røyer som skulle redd lunsjen og middagen denne dagen. Dette var et helt fantastisk sted å være på tur, og det beste var at vi hadde alt helt alene. Rundt oss var det en praktfull natur som omringet oss på alle kanter. Her snakket vi urørt natur! Den 16. juli ble vi plukket opp av båten og reiste viere til noen varme kilder rett øst for Sydprøven. Her feiret vi kapteinens Jarl Spandow sin fødselsdag med god mat og drikke. Det ble også en høytidelig gaveoverrekkelse under desserten. Vi hadde nå vært på tur i en måned og det var tide for mannskapsbytte. For min del betydde dette at sydspissen av Grønland og Cape Farvel var rett rundt hjørnet. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være som Lofoten på steroider! Loddrette fjell som strekker seg 3000 meter rett opp og fjellformasjoner man ikke skulle tro man kunne oppdrive noen steder. Jeg har lenge drømt om å klatre et isfjell med stegjern og isøkser. Jeg forstod at den siste sjansen på denne turen hadde kommet. Max tok ansvar for filming med drone og Jarl ble med som gummibåtsjåfør. Med hjertet i halsen og med et altfor høyt adrenalinnivå ga jeg meg ut på min store drøm. Planen var å starte lett på noe isfjell i nærheten av båten. Dette ble en kort affære, og de var raskt besteget. Tilbake i båten ga jeg uttrykk for at jeg ønsket et større isfjell lengre ut i fjorden. Påhengsmotoren ble presset til maks i det vi hadde kursen mot isfjellet, dessverre var det loddrette vegger opp fra vannet. Vi fant et mulig startpunkt for forsøket og etter mye frem og tilbake var det bare å gå for det. Det var en rar følelse å henge etter øksene over det blå vannet på 4 grader. Jeg kunne se båten forsvinne under meg og jeg hadde passert «point of no return». Arbeidsoppgavene er heldigvis lette, men konsekvensene ved uflaks eller et feilskjær kan fort bli katastrofale. Jeg klatret rundt på isfjell i en 40 minutters tid før jeg sa meg fornøyd. Hele klatreopplevelsen var helt magisk! I ettertid angrer jeg heller ikke et sekund på en ellers «idiotiske» ideen jeg hadde hatt. Jeg fikk drømmen min i oppfyllt! Det å seile rundt på sjøen blant høye fjell fikk satt perspektiv på livet. Vi var plutselig bare en liten brikke i et stort puslespill. Sammenlignet med eksistensen hjemme, var det ro og harmoni rundt alt som ble gjort. Tanken om hvordan resten av verden gikk var fraværende. Det samme var internettilkoblingen. For min del er det en god følelse å kunne legge bort telefonen og maset hjemme. Samtidig var det viktig å informere venner på hvordan turen gikk de få gangene muligheten bød seg. Tiden på Grønland nærmet seg slutten og det var klart for å besøke vårt siste mål på fastlandet, Aappilattoq. Dette er en inuittby med 50 innbyggere. De får forsyninger til den lille matbutikken annenhver uke, og for å ta seg til andre byer bruker de som regel å sitte på med fiskebåter. Det var ingen hoteller eller noen utpreget severdigheter å se her. Da kan man skjønne hvor privilegert vi var som hadde mulighet til å besøke dette stedet. Til vår store overraskelse var det bryllup i byen når vi var der. Vi var også heldige at vi ble invitert med på festen. Her fikk vi føle på hvordan inuittkulturen kan være. Dette var en stor opplevelse! Under gudstjenesten var det enda en begivenhet som skulle skje, det ble nemlig døpt en nyfødt gutt. Jeg tror vi hadde kommet til riktig tid siden vi fikk være vitner til en så stor begivenhet i denne lille byen. Mannskapet på båten var enige om at dette var det koseligste stedet på hele turen etter å ha vært med på både bryllup og dåp. Dagen ble avsluttet med et fantastisk fyrverkeri. Tidlig neste morgen starten hverdagen brutalt igjen, fra fest og glede til problematikk blant innbyggerne. Alkoholproblemene var igjen synlig for oss og en realitet for menneskene i byen. Ut over denne mandagen begynte skytteltrafikken fra alkoholhyllene og ut på gatene for fullt. Vi var sjokkerte og triste over hvordan nok en inuittby hadde store problemer med å funger. For oss ventet den største utfordringen så lagt på turen, den siste fjordarmen Prins Christian Sund, rett ved Kapp Farvel. Denne fjorden regnes som en av verdens fineste fjorder å seile i. Dette var derfor et av de store målene vi hadde på turen. Dessverre hadde drivisen pakket seg godt i hele sundet. Bare noen dager før vi skulle prøve, så vi måtte ventet noen dager i håp om å få bedre forhold ut fjorden. Vi la planer om isbjørnsafari til en av nabofjordene, her hadde en han isbjørn drevet ned med havisen tidligere i år. Jeg gledet meg som en unge på julaften. Endelig skulle jeg få se isbjørn! Før vi skulle dra inn i denne fjorden fikk vi siste oppdatering på iskartene over området. Isen hadde sluppet taket i Prins Christian Sund og plutselig var det håp om å kunne seile gjennom. Vi droppet planene våre om isbjørn for å kunne ha sjanse på å komme ut denne fjordarmen. Her fikk vi oppleve mer is enn vi noen gang hadde gjort på denne turen. Det lå tett i tett og det var så vidt vi kunne snike oss ut i nærheten av land der isen var tynnere. Vinden var heldig vis også fraværende, noe som gjør drivisen mer forutsigbar. Det gikk sakte, men sikkert framover og vi jobbet oss i riktig retning. En sveitsisk stålbåt hadde tatt følge med oss i håp om å komme seg gjennom Prins Christian Sund. Etter en stund måtte vi få stålbåten i front for å brøyte vei. Isen lå tett i tett, og vår glassfiberbåt kunne ikke klare dette alene. Ti timer hadde vi brukt gjennom sundet, og nå kunne vi si oss fornøyde med å være første norske båt som seilte gjennom Prins Christian Sund denne sesongen. I ettertid har vi fått vite at vi var en liten håndfull båter som klarte å komme gjennom denne fjorden i 2017. Grønland forsvant bak oss i det fjerne, og om noen dagers til skulle vi få Island i sikte. Seilaset over til Island var av den enkle typen. Vinden var fraværende og det ble mye motortøffing. Det ble en veldig behagelig overfart. Dessverre meldte rastløsheten seg raskt hos meg. Mange dager med dette kunne bli tøft for kropp og sinn. Det var derfor viktig å aktivisere seg så godt som mulig. Det hele stod derimot i sterk kontrast til forrige kryssing, her var det plutselig lett å holde seg varm og tørr. Gradestokken viste flere dager 12 grader. Dette kjentes ut som Syden i forhold temperaturene vi hadde hatt på Grønland. For Max og meg begynte tiden å renne ut til skolestart. Dette gjorde at oppholdet på Island ble kort. Etter kun en dag satte vi kursen mot Færøyene. Her ventet tre dager med mye vind og sjø. Dette resulterte i at farten til tider var svært høyt og loggen var stabil på over 9 knop. Det gikk opp for oss at turen sang på det siste verset. Vi måtte fokusere de siste dagene på å nyte den siste tiden på Færøyene så godt vi kunne. Heldigvis ble det to fantastiske dager for vår del, før vi måtte komme oss tilbake til Norge. Kalenderen kunne nå informere oss om at det nesten hadde gått to måneder siden vi startet i Canada. Det var dette som hadde blitt livet, og det sosiale livet i sivilisasjonen var en fjern tanke for oss. Det pleier alltid være godt å komme hjem etter sånne turer, men samtidig skulle jeg gjerne ha fortsatt videre mot et nytt eventyr. Dette hadde virkelig vært en fantastisk tur. Vi hadde fått sett steder og truffet mennesker som kun et fåtall har muligheten til å gjøre. Dette hadde vært med på å sette livet mitt i perspektiv, og jeg er sikker på at jeg har kommet ut med en større raushet etter denne turen. Det har også gått opp for meg at det er de store turen og øyeblikkene som jeg virkelig brenner for her i livet. Dette er derfor jeg med stor trygghet kan si at dette ikke var min siste store ekspedisjon, men heller en begynnelse på noe enda større.1 poeng
-
Hvorfor er det så mye bedre med et annet tall på kontoen enn telt på boden? Det er da mye bedre å forholde seg til fysiske ting. 😂(Hilsen 4-5 telt på boden)1 poeng
-
Leirsjøvassdraget med Leirsjøene, Sljellbreia og Kvistingen, og Ilavassdraget med Theisendammen, Baklidammen og Kobberdammen, var tidligere drikkevannskilder for deler av Trondheim. Tror også at Vintervannet har utløp til Skjellbreia. Kan ikke tenke meg at det er farlig å drikke vann som ikke har tilsig fra tettbebyggelse eller hytteområder. Kan være at det har dårlig smak og ser grumsete ut grunnet innhold av humus. Godt vann finner du i noen grunnvannskilder blant annet rett nord for Baklidammen ved Gamle Bynesvei og på nordsiden av Haukvannet ved den asfalterte løypa rundt vannet.1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00