Vinnerliste

Knabben i Drammen. En veldig enkel lavterskeltur med fantastisk utsikt. Det er kort å gå opp knausen, og det er gøy å gå opp fordi man enkelte steder må holde seg i tau. Noe som gjør det perfekt for barn, som skal indoktrineres inn i turverden 😂 Var en fantastisk fin og månelys kveld. Noe vind, men aldri kaldt eller guffen. Og det var ufattelig digg å krype nedi Warmpeace’en igjen 😍 Bilder tatt av Terka og meg

Ble en tur til Ranten (Norefjell) i dag. Kraftig vind på toppen, så ble ikke mange minutter opphold der. Gikk fordi et lite tjern. Is rundt kantene.

🤔🙈😳

Tur til Gjesvoldåsen i dag, fant en rute som skal sendes inn til 10 på topp Ringerike. Flott utsikt over Tyrifjorden. Det er en veldig stor gapahuk som skolen på Vik bruker. Ikke bare tørr furuskogbunn. Vi var på epleslang også, mange år siden sist.....😱

Overnattingstur til Mosjøen i Østmarka. Gikk opp fra Sandbakken i går. Akkurat ferdig med morgenkaffen i sola. La meg litt for nærme Vangen så litt mer lyd fra en leirskole der enn jeg satte pris på (stillheten er jo noe av poenget på tur). Men ellers deilig å være ute.

Det var visstnok rester etter Knud på tur i natt, men Salewateltene stod fjellstøtt, og store og små turfolk sov supergodt. Lett å riste ut buzz fra innerteltet er det også. 😁

Hva skal man kunne forvente av sånne telt? Jeg er ny med Ringstind Pro 2 og er ikke helt imponert. Generelt er det vanskelig å få stramme vegger som ikke blafrer i vinden. Verre våknet jeg til en overraskelse i Troms i august, meldt regn som istedet ble sterk vind. Dårlig valg av teltplass, flatt og fint da. 😂 Målinger i nærheten sier at jeg opplevde typisk 12-15 m/s med maks litt over 20m/s. Det ser kanskje tålelig greit ut her men jeg jeg valgte ta det ned når det ble verre. Vinden presser hele teltet mot bakken og det blir ikke noe takhøyde igjen til å være i. Bare et spørsmål om tid før teltstanga knekker/bøyer seg i neste kast. Mitt neste telt skal helst tåle litt mer. https://www.youtube.com/watch?v=VVmfoXjp2w4

Kaffekopp med bakgrunn.. Tatt ved foten av Bunuten.

Jammen tror jeg du har rett. Den så jeg ikke, for jeg flår mitt bytte med bushcraftkniven min. Eller Brusletto Femund, som den egentlig heter.

Knud i vest

I går ettermiddag sjekket jeg langtidsvarselet og ble litt bekymret for når jeg skulle ta "september-uteovernattingen" min - neste helg forsvinner til andre aktiviteter og været fremover så ublidt ut. Men natt til i dag så faktisk ikke så verst ut Men siden jeg skulle på jobb, måtte det bli så nært at det er borderline juks - og det ble like ved den gamle kanonstillingen ved Noven på Laksevåg (Link). Gikk oppover dit like før solnedgang i sildrende regn, fikk satt opp tarpen, og lagt liggeunderlag og sovepose i bivyvagen. Brukte dunsoveposen, så jeg ville beskytte den litt ekstra mot villfarne vanndråper. Burde brukt syntetsommerposen min i stedet, det ble et hakk for varmt med dun i bivy. Været gikk i bølger mot midnatt, fra yr til slåregn og fra svakt vinddrag til kraftige kastevinder - men så roet både regn og vind seg, og søvnen la sitt roende teppe over meg. Crappy bilder, sorry. Våknet av mobilalarmen like før kl 6 i morges - da var det oppholdsvær og så å si vindstille En drøy halvtime senere var jeg hjemme, og da jeg kjørte mot jobb etter en kjapp kattevask, var det jaggu begynt å regne igjen. This is Bergen calling. Men veldig fin timing for min del, da - og nå er jeg 75% i mål her (Ellers tror jeg at jeg kommer til å ta de - forhåpentligvis - tre siste postene ifm 2018-utfordringen min over i Klubben "Utfordringer" (Link), og i tillegg kopiere over relevante poster fra denne tråden dit.)

Ettermiddagstur til Auretjernsetera ved Grua. Lett å finne denne, da jeg gikk forbi hare i vinter på skituren fra Gjøvik og hjem. Min tur nr 4 av 50. Begynner å bli litt sliten Stedvis lett å gå i løypetrasén. Noen har glemt å rydde granbaret etter seg, ikke veldig vanskelig å skjønne at her er det en "hemmelig" spillplass! Skremte opp to tiurer, den ene på størrelse med en liten varmtvannsbereder ikke langt unna.

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen

I alle fall ikke villmarksøks, den har jeg og ser anderledes ut. Brukte Fiskars øksen på siste tur, men da ble det ikke granbar hytte......

Eller Gränsfors Jegerøks ? (nakken er avrundet for å slå huden av skrotten) Skaftet på villmarksøksa er vel kortere også

195 oppreist og tror det var 102 sittende her. Har et anstrengt forhold til telt med 100cm på det høyeste 😅 Fjellheimen 2018 er akkurat innafor mentalt.

Equinor har i dag tre lisenser for utbygging av en vindmølle park på Doggerbank. Planen er å investere 100 mrd fram til år 2030 i lønnsom fornybar energi. Det er meningsløst å bygge vindkraft på land. Den nye styrelederen hos DNT sa på landsmøtet at dersom vindkraft bransjens planer på land skal realiseres betyr det et samlet planareal på størrelse med Vestfold fylke med veianlegg i inngreps fri natur tilsvarende to ganger Norge på langs. DNT ber også politikerne å stans arbeidet med planer for vindkraft utbygging på land. Kanskje vi heller kunne begynne med å se på salg av kraft til utlandet slik at vi slipper å kjøpe tilbake dyr kullbasert kraft fra Polen.

XXL har startet sin vennefest med opptil 25% varer til 25 sept

Jeg har sekk med mollefester. I bålsesongen har jeg med øks/samekniv, foldesag og en solid beltekniv. Jammen bruker jeg hatt og tennstål også! Fordi jeg liker det. Men ullteppet er erstattet av en god sovepose. På turene kikker jeg automatisk etter mulige "nødly" alternativ selv om jeg ikke trenger det. Fordi jeg en gang KAN trenge det. Jeg mener at det er lurt å lære seg diverse knep som kan hjelpe i en vanskelig situasjon. Hvordan man bygger seg et ly for vær og vind med det man finner på stedet er aldri bortkastet. Jeg bygger ikke barhytter i hytt og pine, men jeg vet hvordan. Og i en kritisk situasjon løper man ikke ned til grunneier og ber om lov. Barseng under en tarp er da ikke så uvanlig? Så lenge grunneier blir spurt i forbindelse med trening eller kurs ser jeg ikke noe problem bare man skjærer grangreiner med litt omtanke, slik at et enslig tre ikke blir stående igjen som ei ribba høne. Ta litt her og der fra flere tær. Og selvsagt rydder man opp etter seg! "Leave no trace" er et glimrende motto ute i naturen.

Absolutt ikke noe å beklage, om ikke lenge er den nyeste tråden 3 år gammel og det blir byttet ut farger med jevne mellomrom😉 her har alle lik råderett til å starte nye tråder! Selv synes jeg det hadde vært artig med et custom-made Hilleberg Niak med en side Sand og en side Rød. Kunne bruke fargene mot de ulike elementene. Rød del mot morgensol kanskje, Sand mot sol på ettermiddag/kveld så men ikke koker når man skal inn i det. Vil men ha litt mer camo kan man sette Sand mot der man forventer folk vil ferdes forbi på en viss avstand, mens det kanskje kan være lurt å snu teltet så det er den Røde siden som vises når du skal komme tilbake til basecamp etter en dagstur! Bare noen tanker etter noen lørdagsbajere😉

Som selvutnevnt grinebiter klør jeg meg i skjegget🤔 Hvem trenger å bygge A-frame shelter i våre dager for å overleve? Holder det ikke med vindsekk/fjellduk og varme nok klær for å «overleve» til hjelp kommer? 😊

Høst, med litt sommervarme og flotte forhold. Yr er igrunnen greit å ha. Det er helt i orden å kunne sjekke været noen dager fremover. Det gjorde jeg på søndagen etter en litt kort tur – i regn. Værmeldingen var lite positiv – men tirsdag skulle været være mer en bra. Sol og varme, selv om det ville blåse litt. Resten av uka skulle det være drittvær med regn og vind. Nå er tirsdagen normalt opptatt med styrketrening og møte i eldreutvalget... Gjengen av kamerater fra ungdomstiden møtes hver tirsdag for å lufte gamle minner. En tirsdag i midten av september med sol og sommer, må likevel brukes til en tur. Jeg hadde lenge tenkt å ta en tur til Taumevatn. Det er ikke en spesielt lang tur, selv frem og tilbake samme dagen – om turen inn til Holmavatn kan gjøres med bil. Dette er en tur jeg har tatt en gang i året de siste årene, og forrige gang var også en slik «inneklemt» dag på høsten. Været, fargene – og turen den gang var fantastisk. Det gjorde at jeg godt kunne tenke meg en slik tur i år også. Turistforeningen har gjort det enklere å komme gjennom bommen i Flatstøldalen. Jeg holdt likevel på å gjøre en stor feil ved å ta med bomnøkkelen innover. Jeg måtte snu et stykke inn i dalen. Klokka var 11 da jeg startet fra parkeringsplassen ved Holmavatn. Det var fortsatt fuktig, men sola var fremme, og det så ut til å kunne bli en fin dag, helt som værmeldingen lovet. Et stykke lengre framme så jeg folk. De var på vei tilbake fra Taumevatn-hytta. Kjentfolk. Det ble en liten pause og en kjapp prat før vi skiltes. Det er alltid hyggelig å treffe andre som har samme interesse for hei og tur som meg. Det er lagt ut en god del lemmer i stien innover mot Taumevatn. Men fuktighet på gamle sviller er ikke en svært god kombinasjon. De blir ofte svinglatte., så jeg gikk forsiktig. Jeg så spor innover, og det så ut som om jeg tok innpå, men jeg så ingen andre enn de jeg traff helt i starten, Det ble som vanlig en ensom tur. Nå ble det så pass fint vær ette hvert at jeg også brukte litt tid på å ta bilder. Helt som sist gang, var høstfargene kommet, og selv om det denne gangen blåste, så var det mulig å ta noen skikkelig fine høstbilder. Turen inn til Taumevatn, gå for det meste i bjørkeskog. Og selv om det ikke helt kan kalles skog hele veien, så er det bjørkekratt og bjørk som dominerer. Selve hytta ligger på litt under 800 moh, og er antakelig ikke langt fra det høyeste punktet på turen. Skoggrensen ligger her betydelig høyere enn det jeg er vant med fra terrenget rundt Blåfjellenden. Det gjør også at høstfargene kommer bedre fram på denne turen. Etter en kort stopp på hytta, tok jeg fatt på tilbakeveien. Fortsatt var det sol og varme, selv om det kom noe mer vind etter hvert. Det ble en skikkelig flott høst tur dette året også. Les hele artikkelen

tur i helga på Søndre Boksjø http://www.trondhagen.com/kanotur-pa-sondre-boksjo/

Kveldstur i Sørmarka i dag, kjentmannspost min nr 3 av 50. Flott vær nesten 20 grader og klamt. Gikk via Viertjern ene veien, flott plass, med do og benker. Bra tårnet stod rett vei, litt høyre venstre problematikk er kjent for oss som har merket. Her ble tårnet en rake... men bra merket om ikke helt etter standarden. Litt opplæring også. Nærbilde av skiltet under. Stod på flere steder. Det betyr at Sørmarka er ferdig. Kikkert og 100% klarvær er nok en fordel på denne turen.

To netter på Ringvassøy for å avslutte tørrfluesesongen. Regnbue, høstfarger, bål, sprakende nordlys og sinna ørret. Naturen, altså.

Ja, han var et behagelig vesen, synes han utfyller Ray Mears en del. Tar meg i å se videoer av ting jeg egentlig ikke har stor nytte av til min type turliv

Kom over denne karen her for noen dager siden; https://www.youtube.com/channel/UC_oSKDOMFmJd7fB1YLLqLHA Driver kursing mm. gjennom Frontier Bushcraft, men har en del fine tips med enkle og gode forklaringer på grunnleggende ting som tarp, bålfyring, oppakning mm.

Jeg mente det på ingen som helst måte nedsettende, men det er påfallende mange hipster-typer på instagram som er med opptatt av en pent pakket sekk med en mengde verktøy en slett ikke trenger for å overleve, og underlegent, gammeldags soveutstyr, og samtidig emneknagger innlegget sitt med #survival og lignende. Jeg kikker selv aldri etter nødly. På turer har jeg alltid med meg noe som kan brukes som nødly. Enten telt, vindsekk eller fjellduk. Dette vil jo selvfølgelig avhenge av forhold og type tur. Jeg er selv aldri på turer så langt fra folk at jeg trenger nødly som kan hjelpe meg i flere dager, eller i ekstremvær. Det tror jeg er langt viktigere på vinteren hvor selv trivielle skader kan være kritisk.

Allak 3 er 5cm høyere og 5cm lengre enn allak 2. Bør være et bra telt for 2 personer. Allak 2p er jo et ypperlig solotelt for oss rundt 195.

Allak 3 har vel samme innvendig takhøyde som Fjellheimen 3 ? Altså 110 cm

For å illustrere det @Memento mori skriver, meldt vind nest nederste tall, vindkast på nederste tall: (Vilkårlig sted og tid neste uke, appen Windy)

Når jeg sitter 90 grader inn til en vegg er jeg 100cm høy @Memento mori Men når man sitter normalt er man jo alltid litt krom i ryggen å er litt kortere? eller?

Selv om det sikkert i noen tilfeller kunne vært en fordel å være høy og mørk så er det helt klart en luksus å være kort, stutt og skalla når det kommer til telt 😂

Godt observert. Dette skjønner ikke de kortvokste 😂

Litt på etterskudd. Ville nevne Skullerud tbanestasjon. Det er tre stopp etter Ulsrud. Ikke mange meterene å gå før du er på grusveien ned til skullerudstua og derfra inn i østmarka : )

https://www.bergans.com/catalog/category/expedition/Arctic-Expedition-Salopette Dette et en bukse som helt klart klarer seg på vinterfjellet, men har en svaket. Og det er mangel på dropseat for når man skal på nr 2 😕 Ellers helt topp!

Kopierer denne fra en post for 1 år siden. Enda her blåser det ikke så veldig mye. Så oppfordringen må være å teste det teltet du skal ha på høyfjellet i vind, så du vet omtrent hva du kan vente deg. Det gjelder uansett telttype. Anbefaler alle som skal på telttur i vinter og se i hvertfall de første 10 sekundene av Vinterdrømmen på NRK. Bilde er skjermdump fra NRK, fant ikke annen måte å lenke det på. Her ser du helt tydelig hvor viktig det er å sikre teltet i pulken. Hadde han hatt et tau i andre enden også, hadde han sluppet mye blafring, men ikke fått så kule bilder 😂. Forøvrig anbefales serien, beste på lenge.

https://www.diypackraft.com selger materialer m/tegning og tilbehør til packraft.

Da spurt Skiforeningen om å få bruke bilde mitt, ble også delt på FB. Firkantformat syns jeg ofte er mer krevende. Tok flere bilder av samme motiv med tanke på instaformatet. Ikke justert. Hadde også dette, men her har jeg justert en del, lyset ble feil, og tok bare et bilde, og et insekt fløy også forbi.

Tur opp Mont Saleve i Frankrike i går, fikk lagt inn en ekstra dag ifm jobbreise. Absolutt ingen villmarksfølelse, men fin natur og utsikt, og bra stigning oppover. En selskapssyk sau på toppen.

Det kommer lavtrykk. Derfor dro vi heim etter jobb, stappet i sekken og gikk et par kilometer opp til Movikvatnet. Baconomelett til middag smakte intenst godt. @TerjeHfikk prøvd en ny tarpvariant og brent litt bål, mens undertegnede fikk lekt med parafinbrenner. Fant akkurat nok tyttebær til en porsjon trollkrem når vi kom heim. Nedturen var perfekt timet slik at regnet startet når vi sto på parkeringsplassen og det var skjømt når vi gikk inn ytterdøra. Mydlandbacon - man slipper å smøre panna. Jeg var bare sulten og heiv meg i steikinga. Man plutselig hadde jeg en tarp over hodet. Tydelig at dette er et populært turområde. Tror det må ha vært en skoleklasse på overnatting nylig, for det var en del søppel (dopapir) og rot. Men vi greide å skrape sammen nok ved til bål, sjølv om saga var savnet.

FF- Familietreff i helga, opprinnelig planlagt til Venabygdsfjellet men etter noen vurderinger frem og tilbake flyttet til det sørligste stedet vi fant nedafor Trondheim uten varseltrekant på værmeldinga. Det ble Raudøra ved Gjevillvatnet. Trivelig gjeng, 10 voksne og 9 unger ble vi totalt. Heldig med været, 2 kvelder med fantastisk stjernehimmel, sandstrand (og sand over alt!) en liten utflukt lørdag, villmarkstv og marshmallows. Unga så ut til å storkose seg, og vi hadde det vel slett ikke ille vi voksne heller.

Når fjellreven nesten glemmer meg og synes fiskelukta fra stang og snelle er fristende:

Her er det helt tydelig feil valg av telt, du burde hatt et selvstående telt. Da behøver du ikke rydde, men kan flytte teltet litt rundt slik at det passer best i bilde. Like ryddig som vanlig. Rotet bak teltet. Første flytting. Andre flytting.

Da har jeg gått noen dager med klattermusen sekken. Den er 100 liter og jeg må si at bæresystemet imponerer. Nå har jeg ikke bært skikkelig tungt men sekken sitter godt. Systemet for strammingen av magebeltet er bedre enn noe annet jeg har testet. Det sitter også. Lokket henger og slenger og er vanskelig å feste om sekken ikke er stappe full. Åpningen i toppen er stor. Ingen åpning i bunn kan gjøre det litt vanskelig å finne ting. Heller ikke sidelommer. Alt i alt en god sekk jeg kan anbefale. Men kun testet noen dager. Tore

Hei! Jeg har ikke Tor, men har hatt Grip siden Juli 2017 + en 'Fimmafang' lumbarpack. Jeg kjøpte 60L versjonen for å forsøke å begrense hva jeg tar med meg på tur, haha, men meg om det. Forskjellene mellom de to modellene er dog ikke så forskjellig, forruten 'topplokket' som Tor har, versus rullelokk som Grip har. Materialene sekken er laget av er i høy klasse og forsterket med Kevlar i bunnen av sekkene. Mye fester på utsiden og veldig lett å justere. De er også 3000mm vanntette på selve sekken og 7000mm på kelvar forsterkningen i bunnen. Bæresystemet er HELT fenomenalt, for meg. Alle vil oppleve dette på sekker forskjellig, men jeg har prøvd flere fra Fjällräven, Osprey, Gregory osv og nå Klättermusen som siste og eneste 'storsekk' for meg. Jeg kommer ikke til å bytte med mindre de på en eller annen måte klarer å lage som måtte være enda bedre. Komforten på skuldrene og hoftene er knallgod! Til og med selve beltet er av knall kvalitet, og det kan strammes på 4 punkter rundt hoftene for å finne hva som måtte passe det, der du er på det stadiet på turen, med vekten du har osv. Jeg er litt usikker på hva du er ute etter, men spør gjerne på det du lurer på, JEG har så langt kun positive ting å si om Grip modellen, som da har samme material og bæresystem som Tor.

Hadde lyst til og ta en liten sykel tur og være ute og lage mat så ble en liten sykkel tur hele 1.5km til en park hvor det ble laget grytte rett og panne kake (var glad jeg hadde med 2 gass brennere siden grytte retten tok 20 min og kokke tok "feil" siden det var ris og da tok tid var litt kaldt men deiling og være ute siden miste er bare 8 mnd så er det greit att han ikke sitter får mye "aleine" men fikk monter bilstolen i sykkel vogna fungerte veldig bra han ligger nesten i den vogna da,(brukte jekke stropper til og feste vogna godt) ulempen er jo att man ikke har plass til noe annet var god plass går unna her var i tøyen parken,var ikke mange andre her som laga middag og koste seg,var vel litt tidlig og var ikke varmt når sola ble borte ble mat hverfall og panne kake til junior miste mann sovna på vei hjemm,gikk bra og sittei vogna

Urban tur i Slottsparken. Ikke helt klar for maraton ennå.

Vi bruker ofte å gå turer til en liten veifast øy som heter Kvaløya. Her er det både buldreterreng og fjære - ungene kaller det lek å klatre i skjæringene Tapatalk