Vinnerliste

Takker for bra lenker, lite videnskap, mye synsing, muligens et selektivt utvalg av hendelser, men et ikke ubetydelig grunnlag for å kunne trekke egne konklusjoner. Jeg sendte av likevel en epost til Norsk Forening for Brannskadde før jeg la meg i går kveld, (og før innlegget til Memento mori over) og våknet til et svar sendt under en time senere. Min forståelse av svaret var at det var rødsprit som var den altoverskyggende årsaken til alvorlige brannskader relatert til tur-kokeapparater. De hadde ingen medlemmer som hadde skader fra andre tur-kokeapparater. (Svaret kom så hurtig at jeg antar at dette bygget hva man husket, og tolker det slik at i det minste er det sjeldent skader forårsaket av apparater som ikke krever etterfylling under kokeprosessen.) Dette var et hurtig svar, og ingen vitenskaplig utledning, men min oppfatning av svaret var at uhellene i det alt vesentlige var knyttet til manglende kunnskap/erfaring og fylling av sprit. Jeg har oppfordret foreningen til å komme på banen og dele sine erfaringer i fora som dette og ønsker derfor ikke å sitere eller tolke for mye av den tilbakemeldingen jeg fikk. Vi treffer kanskje ikke så mange brannskadde i dette forumet, men vi har nok mange som lærer opp familie og venner etter beste evne. dsk

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark var et ubeskrevet blad for min del og hadde lenge stått på listen for potensielle fisketurer. Dette høyfjellsområde er blant annet kjent for å ha en bestand av villrein, og ikke minst moskus. Landskapet går for å være storslått og preget av spektakulære topper, som Snøhetta og Storskrymten. Dette er jo eksotisk i seg selv, men det var rykter om storfisk, som fikk meg til å sette kompasskursen mot områdene mellom Sunndalen og Lesja. Datoen viste 13 august og nå ventet fem dager med godt gammeldags villmarksliv. Telt, primus, fiskestang og kølsvart kaffi, en dødelig kombinasjon. Ikke minst skulle jeg være helt mutters alene. Fyttifasiken som jeg gledet meg! Det ble lagt opp til ei forholdsvis ambisiøs rute der det ville bli en del lengre etapper for å komme til områdene jeg ønsket å besøke. Etter en sommer med fotball VM, alt for mye usunn mat og voksenbrus, ville det mildt sagt ikke skade med litt ekstra trim. Dessuten begynte det å bli ei stund siden sist jeg passerte kilosgrensa på ørretfronten, nesten litt flaut for en som fisker såpass mye som meg. Dermed ble det store spørsmålet om Sunndalsfjella skulle være i det spandable hjørne, eller skulle skuffe en fjellfisker med ganske så høye skuldre? Oddsen var mildt sagt lav på at det ville bli nok en nedtur. Jakten på storfisken i moskusens rike. Dagen fikk en hyggelig start da jeg under lunsjpause på Bjorli kjente igjen et av mine egne bilder i brosjyren På tur i Lesja. Alltid trivelig når bildene mine blir brukt i sånne sammenhenger. Bare å sjekke ut linken for å se bilde og lese om flere flotte turmuligheter. Min tur startet på Skamsdalsætrin, ikke langt fra Aursjøen. I dag var det virkelig flott vær og det gikk rimelig fort unna når jeg trasket oppover langs Jori, elven som renner ut av Lesjøen. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig fikk følelsen av å være på høyfjellet. Terrenget ble mer og mer preget av bratte fjell og steinur. Langt opp i fjellsiden kunne jeg se noen reinsdyr som stod i silhuett mot himmelen, men etter bare noen sekunder var de borte. Det fikk meg til å tenke på Helge Ingstads kjente ord om villreinen som han lærte av indianerne på tundraen. "De er som ånder, kommer ingensteds fra, fyller landet - og bare forsvinner". Jeg kunne bare puste den friske fjellufta godt inn, nyte utsikten og være veldig glad for at jeg var akkurat her akkurat nå. Det føltes nesten litt som å komme hjem. Ved Lesjøen stoppet jeg for å se litt på Lesjøhytta som Lesja fjellstyre leier ut. Dette så ut som et koselig krypinn, og den første tanken som slo meg var at opp hit, hadde det vært gull å tatt med Kathrine og Tormund på en familietur. Det er herved notert. Etter å ha passert Lesjøen observerte jeg det som etter mitt syn var en våk av et slag, kanskje en fjellvåk. Jeg ble stående å se på denne en stund og fikk tatt noen dårlige bilder, før jeg måtte sette kursen videre. Det var fortsatt langt igjen å gå. Så var jeg innafor nasjonalparkgrensa. Jori. Lesjøhytta. Første del av dagen fulgte jeg en DNT-sti. Fjellvåk Du må belage deg på en del steinur om du skal på tur i Sunndalsfjella. Av og til må man bare stoppe å nyte utsikten. Ut på kvelden var jeg endelig fremme ved Barmenvatnet, som jeg har døpt det til. Her så det lovende ut og teltet ble slått opp i full fart. Nå skulle det endelig fiskes, men ørreten var tydeligvis ikke helt i humør denne kvelden. Desperasjonen ble større og større. Etter å ha fisket gjennom stort sett hele slukskrinet, gikk jeg for en rød og svart kystwobbler. Ikke akkurat den som har blitt brukt mest de siste åra, men jeg kunne huske tilbake til min første langtur i Finnmark, da funket kystwobbleren som bare juling. Min skepsis sa at der oppe beit jo fisken på alt, å fiske i høyfjellet i disse trakter var noe helt annet. Men så feil kan man altså ta, det ble jaggu fisk på første kast. En flott ørret som ved første øyekast så ut som kilosfisk. Før turen fant jeg ut at den digitale fiskevekten min var ødelagt, så nå hadde jeg kun med en helt enkel analog vekt. Da var det helt innafor å runde oppover. Men den lille moralen jeg hadde igjen, satte en stopper for å runde den helt opp til kilosgrensen, det fikk holde med 800 gram. Kanskje det er håp for meg også? Moral eller ei, sprøstekt ørret til kveldsmat smakte uansett nydelig, og det var liten tvil om at første dag av turen her i Sunndalsfjella hadde vært en innertier. Dette lovde bra! Endelig fremme. Tok ikke lang tid før teltet var oppe, nå skulle det fiskes! Bingo! 800 gram....ish. Lite å si på kvaliteten her gitt. Proppfull av ørret betyr god natt. Neste morgen våknet jeg i åttetiden, godt uthvilt etter det solide ørretmåltidet kvelden før. Som alltid, stod vatnet klart i kjelen. Det var bare å fyre opp primusen og etterhvert unne seg en kopp med rykende fersk, og velsmakende kaffi. Fra teltåpningen hadde jeg det som for meg akkurat der og da, var verdens fineste utsikt. Barmenvatnet lå blikkstille kun forstyrret av et par vakringer av ørreten som slurpet i seg forsvarsløse insekt som sprellet i vannskorpa. Så jeg videre utover, stod Storskrymten der majestetisk med sine 1905 moh. På hver side hadde han selskap av to litt mindre kamerater, nemlig Salhøe 1853 moh og Grøvudalstinden 1844 moh. Nok en gang måtte jeg bare konstatere for ei perle dette var. Her kunne jeg egentlig lagt i dagevis og glana, men lysten etter å utforske nye områder fristet mer. Når frokosten var ferdig, ble det en kjapp fiskerunde før jeg gikk videre. Det ventet en lang marsj i dag også. Nå stod nemlig Haugenvatnet for tur, nok et vatn som har fått nytt navn av undertegnende. Denne etappen ble litt tyngre enn nødvendig, i stede for å følge sti, valgte jeg å gå korteste vei i luftlinje. Dette lønner seg sjelden, og plutselig stod jeg mitt i ei enorm steinur og banna for meg selv. Dermed ble det en møysommelig forflytning over krevende terreng, som krevde både mer tid og energi enn hvis jeg hadde tatt et bedre rutevalg. Jeg må vel gå på denne smellen et par ganger til før det er håp om at jeg lærer. Dagens teltutsikt. Kaffi og kartstudier. En bra start på dagen. Lite navnløst tjønn jeg passerte på dagens etappe. Ingen fisk å få her. Godt utpå dagen var jeg endelig fremme. Som alltid når man kommer til et nytt fiskevatn stiger forventingene, og det var ikke noe unntak denne gangen heller. Et aller annet i meg sa at her var det bra. Klok av skade har jeg lært å aldri stole på egen magefølelse når det kommer til fiskelykke, men akkurat i dag hadde jeg virkelig trua. En Aura flake 12 gram ble satt på svivelen. Nok et uortodoks slukvalg for min del. Jeg hadde ikke en gang fått tatt av meg sekken før stanga bøyde seg, og bremsa hylte. Jeg tok meg virkelig god tid med ørreten, denne skulle på land. Flere ganger raste den ut igjen da den nærmet seg land, en skikkelig spreking. Et eksempel på at jeg faktisk av og til lærer av egne feil, er at på denne turen hadde jeg med håv. Det har ikke vært vanlig de siste åra, men denne gangen skulle absolutt ingenting overlates til tilfeldigheter. Da den endelig var på land viste vekta et sted mellom 0,9 og 1 kg. Nok engang fikk jeg glede av analogvekta, ørreten ble sporenstreks stemplet som kilosfisk. Moralen ble tydeligvis brukt opp dagen før. Dermed ble det nok en ørretmiddag, og enda en kveld med slumring i posen der kaffikoppen aldri lå langt unna. Da det mørknet ble det stjerneklart, og bare for å toppe hele mannskiten, lyste plutselig hele himmelen opp av et enormt stjerneskudd. Eller kanskje det var noe annet? Det så ut som ei stor ildkule med en lang hale av flammer. Som du sikkert skjønner er ikke astronomi min sterke side. Bare så det er sagt, jeg hadde ikke med alkohol på turen. Uansett bidro dette til at turen så langt lå på 9,9 på den velkjente turkos-skalaen. Det er sjelden vare. Leir etablert ved Haugenvatnet. Kilosfisk? Kilosfisk...Ish. Snaddermat. En killer kombo. Polarbrød, smørsost, ørret og sprøstekt løk. Fin leirplass. Mer fisking utpå kvelden, men det ble ikke mer fisk. At været snur fort på fjellet, er vel noe som de fleste har hørt om. Det er egentlig ikke så rart siden dette ser ut til å stemme ganske så bra. Da jeg våknet var det ikke samme idyllen som dagen før. Nå var det grått, en del kjøligere og det regnet. Javel, ikke like lett å komme seg opp på morgenen da, men det fristet fortsatt å traske videre. I dag var det Skålevikvatnet som stod for tur. Der oppe visste jeg at det hadde blitt tatt virkelig stor fisk, da snakker vi over to kg. Det er nok til å gi en fjellfisker hjertebank og elveblest. Jeg måtte dit. I det jeg forlot Haugenvatnet la jeg merke til noe som så ut som en slags matstasjon, eller et menneskebygd hi. Det ble vist satt ut fjellrev i nasjonalparken i 2007, kanskje dette kan være noe som har blitt brukt som hi, eller til å mate disse små sjarmerende pelsdottene? Jeg holdt uansett god avstand i tilfelle det fortsatt var beboere tilstede. Når det gjelder Skålevikvatnet kan jeg kjapt oppsummere at storfisken ikke ville ta, og for så vidt ikke småfisken heller. Noen napp ble det, solide napp også, men det virket som at ørreten ikke var helt på hugget i det kalde været. Ut på kvelden ble det gråere og gråere, og jeg ble for det meste liggende i teltet å lese bok. Spennende lesning om ekspedisjoner i den Canadiske villmarken var ikke feil i dag. En dag..... Litt gråere i dag gitt. Til fjellreven? På vei til Skålevikvatnet. Her også kan du leie hytte av Lesja fjellstyre. Dårlig med fisk i dag. Teltkos. Av og til føles teltet litt i minste laget. Boklesing. På dag fire av turen var været fortsatt rimelig midt på treet. Det begynte å lukte hjemkomst, men først var det enda et spennende vatn jeg ville prøve. Etter en solid havregrøtfrokost, og en ufrivillig selfie da jeg skulle gå ut av teltet for å slå lens, pakket jeg sammen og gikk til Lanvatnet. Det regnet enda mer nå og jeg kjente at regntøyet ikke lenger er så veldig vanntett. Kanskje på tide å investere i noe nytt der snart. Det var tydelig at villreinen trasket en del i området her. Jeg kunne se spor flere ganger, dessuten fant jeg gamle beinrester. Trolig er det reinsdyrsjegere som har slaktet, men jeg lekte også med tanken at kanskje det kunne være et rovdyr som hadde tatt rein her. Kanskje en jerv? Nesten så jeg håper på det siste. Lanvatnet leverte som bare juling. Først fikk jeg opp en rugg på 1,1 kg, da var det hvertfall ingen tvil om at kilosgrensa var brutt. Endelig! I dag spilte manglende moral ingen rolle. Dette prakteksemplaret av en ørret fikk svømme videre siden han ikke var skadet. Å fiske med enkeltkrok har sine fordeler. Like etter landet jeg en på 0,6 kg. Perfekt til lunsj. Jeg søkte ly bak en stein der jeg fikk le for den kalde vinden, og unngikk det verste av plaskregnet. Siste rest av polarbrød og løk gikk ned sammen med sprøstekt ørret. Må virkelig si at jeg har fått smaken på ørret igjen etter å ha vært litt lei noen år. Under langturene våre på Nordkalotten ble det spist så mye fisk, at jeg faktisk fikk litt nok. At jeg nå hadde fått smaken igjen passet egentlig bra, siden jeg er seriøst dritlei Real turmat. Ufrivillig selfie. Ikke vakkert Det fyres med primus for å få en liten lunk i teltet. På vei til Lanvatnet. Turens største 1,1 kg. Fin matfisk. 0,6 kg. Blir ikke ferskere enn dette. Småkjølig. Har søkt ly bak en stein for å steike fisk og koke kaffe. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle begynne å traske tilbake mot bilen. Planen var egentlig å ikke sette kursen hjemover før i morgen, men kombinasjonen av dårlig vær, og at det ventet en feit burger på Bjorli gjorde at fristelsen ble for stor. At det var drøye to mil tilbake tenkte jeg skulle gå helt fint, det var bare å mose på. Men så enkelt skulle det ikke bli. Etter å ha gått noen få usle minutter gikk jeg skikkelig på tryne i steinura. Jeg rakk knappest å tenke på cola og burger, før jeg mistet bakkekontakten med begge beina og deiste i bakken. Instinktivt reiste jeg meg opp med en gang, først sjekket jeg at fiskestengene var like hele, det viktigste først. Så kjente jeg at ribbebeina og høyre fot hadde fått seg en trøkk. Balle! Jeg vurderte å slå opp teltet å ta ei natt til, og håpe på at foten skulle bli bedre. Men jeg var redd for at den skulle stivne helt, og at det skulle bli enda vanskeligere å gå. Derfor tok jeg valget om å bare bite tenna sammen, og gå videre i sneglefart. Dette var et godt eksempel på at våt steinur, og en uoppmerksom løk av en fjellfisker i helt egne tanker, er en dårlig kombinasjon. Nok ei lekse lært på den kjipe måten. Dermed ble det noen veeeeldig lange timer før jeg endelig kunne skimte Lesjøen i det fjerne. Etter en kald elvekryssing som egentlig bare gjorde godt for foten, kunne jeg gå den siste biten til Lesjøhytta. Her skulle det bli en liten pause før den siste biten tilbake til Skamsdalsætrin. Ved innoset til Lesjøen traff jeg på to personer som skulle til å slå opp telt. Nå var jeg såpass kald og sliten at jeg ikke orket noen prat, det fikk holde med et lite vink. Ei lita pause på vei ned. Elvekryssing. Her har jaggu DNT vært på jobb. Rød T ut i elva. Pausen ble ikke lang. Jeg ble fort kald og da nyttet det ikke å sitte stille. Her var det bare å begynne å gå igjen. Men så, i det jeg reiste meg opp så jeg det stod noe digert midt på stien, ca 30 meter foran meg. Første tanken som slo meg var at det var en bjørn, men det virket veldig rart. Etter noen sekunder som gikk veldig sakte, skjønte jeg hva som stod der. I alle dager, tror du ikke det var en moskus! Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig lettet han på hode og så rett på meg. Jeg så tilbake, og i rein refleks løftet jeg kamera og fikk knipset noen bilder, mens jeg bevegde meg langsomt bakover til baksiden av hytten igjen. Moskusen viste ingen tegn til aggresjon, og fortsatte med spisingen etter å ha sett på meg noen sekunder. Så stod jeg der da, iskald og gjennomvåt, med en moskus som blokkerte veien tilbake. Typisk, nå hang den burgeren på Bjorli i en tynn tråd! Men fra spøk til alvor, jeg var litt usikker på hva man skulle gjøre i en sånn situasjon, men kom etter hvert frem til at det beste var å gå i ei lang bue rundt moskusen så han ble ikke ble forstyrret. Her gjaldt det å vise respekt, det var tross alt jeg som var inntrengeren, ikke moskusen. Dermed gikk jeg stille og rolig et stykke tilbake, og så helt ned til Jori og fulgte den et par hundre meter før jeg gikk opp igjen til stien. Dette fungerte bra og moskusen viste ingen interesse for meg. Jeg kunne ikke se noen flokk, så trolig var denne karen på egenhånd. I ettertid har jeg forstått at det er de dyrene som er utstøtt av flokken som er de mest aggressive, heldigvis var denne karen rolig. Håper bare han ikke ble for satt ut når han så en gjennomvåt og illeluktende sunnmøring kave seg nedover stien, det kan jo være traumatisk for de fleste. Sjelden har jeg vært så sliten og kald da jeg endelig var tilbake til bilen. Nå var det bare å druse opp varmen og få på tørre klær. Om jeg ga full gass kunne jeg kanskje rekke kroa på Bjorli før den stengte. Ikke en stein gitt. Så stod moskusen der å så rett mot meg. For en tur dette endte opp med å bli. Til tross for at jeg fortsatt har en fot som ikke er helt god, så sitter jeg ikke igjen med noe annet enn gode minner om storfisk og mektig natur. At jeg skulle oppleve så godt fiske hadde jeg faktisk ikke trudd, er du glad i fjellfiske er det ingen tvil om at Sunndalsfjella anbefales på det sterkeste. Der oppe kan du finne virkelig stor fisk, også større enn de jeg klarte å dra opp. Finn frem kartet og prøv å finne dine godplasser, jeg har valgt å holde mine hemmelige denne gangen. Alle vanna jeg fisket i har som tidligere nevnt fått nye og egenkomponerte navn. Om du tar inspirasjonen til navnevalgene blir du den heldige vinneren av bokseren jeg brukte under HELE turen. Lykke til! I tillegg til fisket var det mye mer som gjorde inntrykk på denne turen. Flere ganger så jeg rovfugl, som oftest fjellvåken, men også det som høyst sannsynlig var ei jordugle. Så er det ikke til å komme unna at det å oppleve en moskus på nært hold var veldig spesielt. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sånn i ettertid har jeg tenkt en del på om jeg burde ha gjort noe annerledes. Jeg kan hvert fall med hånda på hjerte si at jeg prøvde å gjøre det som virket mest fornuftig der og da. Så er jeg den første til å innrømme at jeg ikke er noen ekspert, og er åpen for at jeg kanskje kunne håndtert situasjonen på en annen måte. Det blir nok litt lesing av moskus-teori før neste tur i disse områdene. For tilbake, det skal jeg! Se hele artikkelen

Fikk også med en «varen er utsolgt» lapp. Så hvis XXL går tomme nå, er det på grunn av at jeg har fått bestillingslappen!

Finnes det bilder av det på nett, så er det ikke lenger trendy! #extremehipster, #noPRisgoodPR #whattrend?

Kveldstur i Sørmarka i dag, kjentmannspost min nr 3 av 50. Flott vær nesten 20 grader og klamt. Gikk via Viertjern ene veien, flott plass, med do og benker. Bra tårnet stod rett vei, litt høyre venstre problematikk er kjent for oss som har merket. Her ble tårnet en rake... men bra merket om ikke helt etter standarden. Litt opplæring også. Nærbilde av skiltet under. Stod på flere steder. Det betyr at Sørmarka er ferdig. Kikkert og 100% klarvær er nok en fordel på denne turen.

Tja, Trøndelag og Dårlig vær er jo alltids en sikker kombinasjon...... Så da ble det dårlig vær under rypejakta. Planen var å ligge i telt, Men på veg opp til basecamp fant vi denne fine gammen/lavoen Må si at vi alle be glade da, spesielt undertegnede som skulle i utgangspunktet ha den VÅTE hunden i teltet. Ettersom det regnet er det helt ok å være under fast tak ifbm kokkelering og kos

Ettermiddagstur til Auretjernsetera ved Grua. Lett å finne denne, da jeg gikk forbi hare i vinter på skituren fra Gjøvik og hjem. Min tur nr 4 av 50. Begynner å bli litt sliten Stedvis lett å gå i løypetrasén. Noen har glemt å rydde granbaret etter seg, ikke veldig vanskelig å skjønne at her er det en "hemmelig" spillplass! Skremte opp to tiurer, den ene på størrelse med en liten varmtvannsbereder ikke langt unna.

En liten tur innom XXL i dag.. kom ut med dette;

Jeg brukte den typen da jeg drev med hundekjøring på Rørosvidda/Femundsmarka. Brukte dem også når jeg dro til Røros for å hente turister, liiitt vanskelige å kjøre bil med, men pyttsann. Hadde for øvrig en morsom opplevelse da jeg skulle innom enfriluftsbutikk på Røros for å kjøpe ny overtrekksbukse til hundekjøringen. Var ikledd nevnte støvler samt Arc'teryx jakke og den utslitte Norrønabuksa jeg da hadde. Ekspeditør kom bort og spurte om jeg trengte hjelp, jeg repliserte at jeg hadde funnet en bukse som passet tiltenkt bruk. Han sa så: "Ja, så fint, og du driver med hundekjøring. du da?". "Hvordan visste du det?" spurte jeg. Han svarte: "Nja, jeg jeg har et par husky'er sjøl, kjenner igjen lukta." Når man jobber med 50 husky'er hver dag så både setter den liflige duften seg, men man blir jo raskt immun for duften selv. Tror kanskje ikke den delen blir så trendy, men klærne var helt innafor etter mine begreper.

Da har min lille blog fått en liten turoppdatering http://www.trondhagen.com/kanotur-pa-sondre-boksjo/

Har også fått tak i Fjällräven Abisko lite 3 , flott at Gsport har tilbud. På finn kan du da prute ca 40 % til fra gsport prisen. Slått opp en gang, og betalte en riktig så god høstpris 😀 Synd at en bestemt bruker som hadde mye innlegg om disse teltene ikke kan kommentere og glede seg over dette. 2.2 kg pluss plugger, litt lavt under taket er vel derfor det heter "lite" i modellnavnet, men begge ender kan rulles opp. Dac stenger og plugger.

Turen hjem fra jobb gikk i dag over Lyderhorn, Skjenafjellet, Ørnafjellet og Kvarven - og jeg var langtfra den eneste som som hadde tatt turen oppom Lyderhorn, viste det seg. Det var skikkelig vind, og skyene filtret seg etterhvert tettere og tettere sammen foran solen, men temperaturen gjorde det likevel ganske så lunt - det var shorts og t-skjorte-vær Flott hjemtur

September betyr starten på rypejakta, og som vanlig spekulerte jeg ut en slu taktikk: Å ta med teltet og gå så langt inn i fjellet at andre jegere ikke rekker dit på en dagstur. Det resulterte i at jeg fant mange kull med ryper, men begrenset meg til en på steikepanna og to i sekken hjem. En liten turrapport fra første jakthelga ble det også på bloggen.

En våt søndagstur. Værmeldingen for søndag ble bare dårligere og dårligere ut over uka. Tidlig i uka kunne det se ut som om det ville være turvær noen timer midt på dagen, men regnet som ble meldt, kom mer og mer galt. Jeg var ikke en gang sikker på om Bestyrerinnen ville være med på tur. Broderen hadde sagt fra at han godt kunne tenke seg en tur – kort om det regnet. Det skulle både regne og blåse.... Likevel ville bestyrerinnen på tur. Hun kunne tenke seg å bli med så lenge vi ikke valgte en av de lange mulighetene. Broderen og jeg var også enige om å begrense turen denne søndagen, da vi snakket sammen tidlig søndags morgen. Vi ville forsøke oss på en runde på høgjæren. Fra Holmavatn til Steinkjerringå og mot Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Bestyrerinnen kunne godt være med – sa hun. Og regnet kom som meldt. Og vinden frisket på utover dagen... Vi tok mot Holmavatn. På parkeringsplassen var det en bil uten om vår. Det regnet. Det blåste. Nå var været ikke så ille så lenge vi var i le av grantrærne. Litt lenger mot Steinkjerringå går turveien over en liten kant. Det regnet. Det blåste. Både broderen og jeg har gått i regnvær noen ganger. Også i mer regn enn det vi fikk i hodet denne dagen. Det var ikke morsomt tidligere, det var ikke morsomt denne søndagen. Det eneste forsonende trekket med været denne dagen var temperaturen, den var et stykke over frysepunktet. Men ikke mye... Det regnet. Og det ble bare mer regn og mer vind etter som vi nærmet oss Steinkjerringå. Vi ble fort enige om at dette ikke var dagen for å ta rundturen. Det fikk klare seg med en kort tur i regnværet. Siste stykket utover myra mot statuen, var stien mer elv enn sti. Vi savnet kano... Selvsagt ble det bedre da vi snudde og fikk regn og vind bakfra. Vi kunne likevel kjenne at vinden ble sterkere, og i stede for stiv bris, fikk vi en liten til sterk kuling bakfra. Det var av og til vanskelig å holde balansen. Selvsagt kom det også ned mer vann fra himmelen. Det regnet. Nå er ikke regn i seg selv et stort problem med gode klær. Denne gangen var det kombinasjonen av vind og vann som overbeviste både bestyrerinnen og broderen om at en times tur var nok. Nede ved bilen fikk vi problemer med vannet. Det rant av klærne, og selv med håndkle til å tørke oss og plastikkposer til å ha våte klær i, så ble bagasjerommet nesten «oversvømt», og setene klissvåte. Men alt tørker. Les hele artikkelen

Nå synes jeg debatten har tatt helt feil retning. Det er selvsagt helt fint at fjellsko er blitt trendy, men de fjellskoa der...? HAHAHA!

Hadde noen kamerater på videregående skole som var veldig opptatt av musikk. Og alt som var populært (VG-lista etc) var kommersiell og dårlig. Dvs dersom noe av musikken disse gutta likte kom inn på VG-lista så ble den plutselig kommersiell og ikke aktuell å lytte til 😁 Trendy å ikke være trendy? Går ikke helt opp det, eller?🤔

Jeg har testet denne nå i en måneds tid - den er ikke vanntett er konklusjonen. http://norhiker.com/2018/09/18/review-berghaus-gr20-storm-jacket/

tur i helga på Søndre Boksjø http://www.trondhagen.com/kanotur-pa-sondre-boksjo/

Problemet med "mote" er at alle barske, individualister som anser det som livsviktig å være utenfor normalen, plutselig blir normalisert og er en del av den suppa de selv bruker tid på å ergre/gremme seg over

Det kommer lavtrykk. Derfor dro vi heim etter jobb, stappet i sekken og gikk et par kilometer opp til Movikvatnet. Baconomelett til middag smakte intenst godt. @TerjeHfikk prøvd en ny tarpvariant og brent litt bål, mens undertegnede fikk lekt med parafinbrenner. Fant akkurat nok tyttebær til en porsjon trollkrem når vi kom heim. Nedturen var perfekt timet slik at regnet startet når vi sto på parkeringsplassen og det var skjømt når vi gikk inn ytterdøra. Mydlandbacon - man slipper å smøre panna. Jeg var bare sulten og heiv meg i steikinga. Man plutselig hadde jeg en tarp over hodet. Tydelig at dette er et populært turområde. Tror det må ha vært en skoleklasse på overnatting nylig, for det var en del søppel (dopapir) og rot. Men vi greide å skrape sammen nok ved til bål, sjølv om saga var savnet.

Dagens planlagte tur var til Prestaksla over Eidsvågtraversen i Nesset kommune. Parkerte ved Meisalvatnet. Etter å ha gått i litt over et par timer, måtte jeg snu, da det var mye lengre enn jeg antok. Men uansett mye fin utsikt på alle kanter. Slo på GPS på vei tilbake, som viste 6,3 km (én vei). Det var trolig litt over én km igjen til Prestaksla før jeg snudde. Bildet viser Blånebu-hytta på Blåfjellet. Mye opp og ned. Én av mange varder som ble passert. Utsikt mot Eresfjorden.

Da har jeg tatt den 20 turen i årets ti på topp. Det betyr at alle turene er gjennomført😀 Har vært tørt i sommer, det er satt ut et drikkevannssystem til dyra. Men di siste dagers refgn gjør at det er vått i terrenget og vann i bekker igjen. Litt uvant etter den tørre sommeren. Ser Hestebrenna/Tjuvenborg i det fjerne. Hit går også en av årets turer. Mye vind på toppen, og kaldt. Hadde ikke med hansker, holdt så vidt varmen med fleece og vindjakke. Må nok pakke hansker på neste tur, og jeg som lurte på å reise i shorts. Sol og sky omhverandre. På toppen har de fleste busker fått en smell av lynet. Litt sopp også!

Mange innlegg fra meg i disse tider, men nå er jeg kommet i siget Stien opp til Torghatten har et parti som er svært bratt. Fall her vil være fatalt, og derfor har vi det ikke med i den lokale fjelltrimmen. Men folk går her på dette unike fjellet. Ikke bare på somrene, men på vintrene og i mørket med snø og is. Men denne bøygen har alltid vært en utfordring..Det har vært et rykte som sa at fjellet var så hardt at det var vanskelig å få en vanlig borremaskin til å ta, men jeg har lenge fundert på å gjøre et forsøk. Så i morges var jeg i gang opp dit med en ekstremt tung sekk med boremaskinen vår. Heldigvis gikk borret godt ned i fjellet, og jeg valgte steder der det var sprekker i granitten for å komme ned. Det ble 3 turer opp på fjellet, med tyngre enn tung sekk, med kjetting og jern, men sluttresultatet ble veldig bra. Der nede i venstre bildekant ligger feriestedet vårt (bildet under), og en gang jeg holdt på der kom Professor Arne Næss forbi (han var der i forbindelse med et bokprosjekt). Jeg viste han rundt i huset vårt, og jeg husker han nevnte at det ikke burde vært lyspåler opp dette fjellet.. Vel, jeg var enig med han, men nå er det kommet enda flere påler og mer tilrettelegging fra meg Mens jeg holdt på der i dag kom det en kar forbi på vei nedover i tøysko - han hadde gått fjellsiden rett opp fra parkeringen og var glad det var en annen løype ned.. Tydelig at trimmerne satte pris på denne oppgraderingen - 130 Likes på en fb post på et par timer.. jeje.. Skjønner ikke hvorfor noen ikke har gjort det der før, når en mann kunne fikse det på en dag - 3 tunge turer:)

Bruksanvisning i tyvvek (samme som plastkart) Da er det slått opp i hagen, det blåser bra i kasta og det er litt regn i lufta. Blir å sove i hagen i natt. Nærmeste vindmåler viser 14.4 m/s i kasta. Er meldt opp mot 20 i kasta.

På mange måter er jeg enig med deg. men samtidig har Fjellforum aldri hatt fokus på person som sådan. Vi har aldri tillatt persondiskusjon, og vi har aldri hatt emner der forumets medlemmer presenterer seg selv. Vi har ikke hatt forum der medlemmer gir feedback på kjøp og salg heller, noe som er ganske vanlig. De som ønsker anonymitet har fått det selvsagt, og det har de jo her også selvsagt. Dette gir en mulighet til mer personlige tråder. Nå er denne Klubben åpen så alle kan se det som er her, men det er utrolig mange søkende mennesker der ute som sikkert kunne tenke seg å være i en Klubb for å treffe andre (f.eks.) Men klubbfunksjonen gir en mulighet for medlemmene til å lage egne grupper for å gå turer og treffes. Turgruppe bergen, Turgruppe Trondheim osv. Det er fullt mulig for alle å lage sin egen klubb, men jeg vil se det litt an hvordan det fungerer. Det er ufattelig mye meer under panseret enn det som vises her.

Ble litt rart. Flytt det tilbake. Første innlegget må vel også være "sticky" for ellers blir den jo borte i tråden når den blir lang. Prøver meg på en liten kopi jobb og ser hvordan det blir.

Oj.. Her kan du komme til å få en del ulike svar.. Som med alt annet kommer det an på både tiltenkt bruk, egne erfaringer og preferanser. Hva er det beste turkjøkkenet? Hva er det beste teltet? Osv.. Hvis jeg tolker formuleringen din riktig er du fersk i hengekøyeverden? HH Explorer er da et av de "bombesikre" valgene, da mye kommer i en pakke (køye, opphengstau og tarp), og det er solide materialer. Jeg har en Explorer selv, men den er nå lite i bruk. Jeg bytta riktignok tidlig ut både opphengstauet med Whoopie Slings (lettere og enklere å justere), og tarpen (med en lett 3x3 meters). Nå bruker jeg oftest en Chameleon i veldig tynt stoff. For meg er det den mest behagelig og praktiske køya jeg har prøvd. Bytter mellom myggnett på sommeren, og top-cover i kaldere sesonger. Varierer med sommertarp fra DD, og vintertarp fra WB. Underquilt fra HG. Anbefaler å lese/studere litt på youtube før du kjøper første og beste over disk i Norge. Med unntak av motebølgen med hengekøye nå i sommer er ikke markedet her så stort ennå. Over dammen er det mange gode produsenter av både køyer og tilbehør. Ellers er det mange ressurser her på forumet. @Humbug har skrevet mye god info på norsk på hengut.no Disclaimer: Har, og har brukt køyer fra HH, DDhammocks, TTTM og DutchWare.

@ Erik Haaland Fikk ikke med meg at du hadde svart. Så det nå:) Buksen ser bra ut. Jakken vises ikke, kanskje den har gått ut? Ser videre at du ikke ble helt fornøyd med den du kjøpte allikevel. Kjedelig. Da skal jeg ikke kjøpe den ihvertfal.

Selv om jaktstøvler funker i myr, så betyr ikke det at de ikke funker minst like godt i Bogstadveien. Der er det ikke særlig vått. De gjør forøvrig underverker for de som føler de er litt i overkant tykke i leggen. Jeg føler at ditt eksempel over ikke treffer helt denne høstens fargepalett..

Her er linken Serie mer uhell Her er lista NRK har funnet......

Har alt i et rom, diger bokhylle med bokser i til de små tingene, alle sekker på kroker på veggen og telt og skumunderlag oppe mot taket - soveposer og oppblåsbare liggeunderlag henger i et garderobeskap. Er under konstant utvikling her også - oppdelingen av innholdet i boksene endres litt etter hva jeg finner er praktisk, men det begynner å bli ganske bra system ut av det synes jeg. Veldig fornøyd med å ha alt på et enkelt rom, så slipper jeg å løpe huset rundt etter ting når jeg skal pakke.

Crispi Skarven 2.0 etter 2 dager i regnvær og blaut myr. De er fortsatt tette.

Der tror jeg vi alle har vært. Og kommer til å komme igjen. Iblant er det beste og bare håpe på at den andre halvdelen legger merke til noe

Nope. Man skal ikke ta de grensene for gitt nei. Har selv vært med på å bidra med stemme for å bevare en del av markagrensa. Skal ikke gå i detaljer, men det er et realt supperåd. Heldigvis for at det stort sett er folk med verdier som gidder å stå opp for det som betyr noe her i verden.

Helgen ble benyttet til fjellturer i nærområdet. I motsetning til andre har vi ikke lagt fjellturene til perioder med opphold, men lagt avgårde i øsende regn. Kan jo hende det blir opphold underveis! Fjelltrimmens gamle topp Mardalsfjellet 435 ble besøkt på Lørdag. øsende regn (og da mener jeg styrtregn) når vi skulle ha pause, men det gikk bra! Haggelvær når vi gikk ned, så det går den veien.. Bratt tur, med en del myr.. (gutten gikk hele veien med småsko - på slutten var han ikke nøye med å gå utenom myrene for å si det sånn) Søndag var ikke alle skoene og klærne tørre, men vi rasket med oss det vi fant og gikk på en annen liten topp i samme området som jeg var på tidligere i uken. Bekkene var blitt til elver og veien til en grushaug.. Å gå på tur i skiftende vær har sin egen sjarm, og blir til turer man aldri glemmer!

På lørdag var vi hele 11 personer fra familien som la av gårde mot Elgpiggen (1604 moh). Flertallet av oss hadde ikke vært der tidligere, men alle hadde ett stort ønske om å komme oss opp. Elgpiggen var en av de store fjellene for morfar, det var derfor ekstra stas at alle slentsgrenene var representert med barn, eller barnebarn. Vi gikk fra Orvdalssetra i fint høstvær og nydelige farger. Til å begynne med gikk jeg fremst med følges yngste deltaker på 8 år. Jeg hadde ett stort ønske om at alle skulle klare å komme seg til toppen og hadde bestemt meg for å legge meg bakerst når det begynte å bli bratt. Drøye 7 km er turen og den er ganske hard for utrente, med endel store steiner og løse partier. Vi klarte å komme oss opp alle sammen og både latteren og tårene satt løst på toppen. En fantastisk tur med familien, og ett av årets store mål er gjennomført. Elgpiggen =check!!

Mye luftfuktighet i Bergen for tiden. Da regnet begynte å slakke opp litt i halvsju-tiden, ble det imidlertid åpning for en liten tur på på velkjente tråkk Traff ikke et menneske på turen, gitt. Som utsynet mot Bergen, Fyllingsdalen og Laksevåg viser, er vel den folkelige meteorologiske betegnelsen "Gråvær": Fant en termos på stien ved radiomasten på Holefjellet, det var saft (var det blåbær eller solbær det luktet, mon tro?) som fortsatt var lunken og vel så det. Jeg tok den med ned nesten til starten av stien (ved Øvre Holen 36), og satte den godt synlig der - håper eieren finner den

Juhuu, så er jeg moderne, igjen. Det skjer omtrent hvert tiende år, uten at jeg trenger å gjøre en ting Men med friluftsklær de siste årene, og nå fjellsko begynner det å bli litt vel mye. Heldigvis er det snart topptursesong på ski... Om passform, funksjon og pris på turklær de siste årene gir en pekepinn spøker det for kvaliteten. Er jo nesten ikke mulig å få kjøpt en turbukse for "motbakke-med-sekk-lår" lenger. Glidelåser som ryker, og (mote)produsenter som lager poly/cotton bukser til 2300 som knapt holder et halvt år med aktivt bruk. Litt kjedelig også at alle butikker har de samme to modellene som tilfeldigvis er siste mote.

Jeg har bare ett håp. Det er at det ikke påvirker kvaliteten i den grad at det blir mindre brukbart i fjellet. En del turtøy har faktisk blitt dårligere med årene. Jeg tror grunnen er at hovedgruppen som handler produktene skal bruke de mens de venter på bussen på Majorstuen, mens de som setter pris på at de de varer i årevis med hard bruk i skog og mark er i et klart mindretall. Dermed er det rett og slett alt for dårlig holdbarhet på ting som blir markedsført som friluftstøy. Når produsentene ikke trenger tenker på at majoritenen av brukerne faktisk hadde blitt dritforbanna om de satt med på vidda i pissregnet med en jakke som lekker som en sil, men som burde vært tett 5 år til. Om plutselig fjellsko skal måles i varighet på hvor mange ganger de klarer opp og ned på Aker Brygge ser jeg for meg at de ikke blir spesielt brukbare for støkkjegeren som leker hund i busker, lyng, steinrøys og kratt noen måneder på høsten... Elisa har nok fortsatt ben nok i nesa til å stå på egenhånd, både i friluft og på Insta

Planen i dag var å gå opp til base camp ifbm. rypejakten, MEN frøken Yr.no er ikke blid på oss.... så da avventer vi. Fikk derfor med meg gamlinen ( +76 år) på en liten skogstur mens vi avventer. Da er det selvfølgelig fint vær !!

"Vi" er ganske fordømmende her inne synes jeg. Mange av oss har på ett eller annet tidspunkt i livet vært en "drittunge" eller gjort noe som ikke eg innafor ifølge andre. Jeg har ihvertfall vært innom den kategorien noen ganger hos andre som har solide skylapper hvor hva som er riktig å gjøre ligger smalt definert innenfor trangsynet. Hva med å glede seg over at personer som Elisa Røtterud har funnet interessen og gleden over friluftsliv? At hun har fått "hjelp" forsøk på å bestige Everest.. hvem gjør det uten støtteteam? (Svært få, om noen.) At hun klatrer Storen sammen med andre? Klatring over flere taulengder gjøres stort sett sammen med andre. Og kulturen med å bruke guider som etablerer seg i Norge, gjør at det er ganske mange "hvermansen" uten særlig alpin klatreerfaring som tikker av den posten på lista si. At hun er mye i media (Instagram, TV, ++)? Det gjør at hun klarer å få sponsa/dekket utgifter for å være på tur, skulle gjerne fått dekket mine utgifter selv jeg. (Men jeg er nok ikke et "salgbart" produkt i like stor grad 😂 Ikkje orker jeg allt jobbinga som følger med heller.) Dama har gått Ama Dablam, Manaslau, mange av de høyeste toppene i Jotunheimen, kryssa vidda midtvinters, og antagelig gått mange flere høydemeter, frosset mer, og hatt flere døgn i telt det siste årene enn de aller fleste her inne. Hvor er evnen til å glede seg over andre ift evnen til drittkasting på andre..? Ang. fjellsko og mote, jeg har i årevis gått i annmarsjsko til vanlig, og høye fjellsko på vinteren her hjemme når det er snø og kaldt, fordi det er praktisk og det er gode sko. Hva andre går i (mote) har jeg aldri vært flink til å bry meg om. Husker forøvrig en vintedag i Oslo rundt 2000. -18°C ute, jeg jobba i dress og skjorte, men tok på meg TNF summet dunjakke utenpå, og gikk i Kamik Oslo sko (pensko i pc-bagen), lue og tykke hansker. Mens jeg stod og venta på T-banen ute på Vollebekk stod det en dame i tynn strømpebukse og kort skjørt ved siden av meg og hold på å fryse seg forderva. Klær etter forholda er mine prinsipper, værre er det da at når man sender barna på barneskolen i ull og skallklær på vinteren så får man melding fra læreren at barna ikke får lov til å gå i undertøy (ull-longs) i timene.. Men å gå å fryse ute i en jeansbukse er greit. Ja til praktiske friluftsklær i hverdagen herfra! 👍

Fikk Fjellreven Anorak No.8 i posten i dag, takk til @Sjimpansen for tips om nedsatt pris

Jeg føler meg som en fake Rolex med påmalte visere... FINALLY!!!! ... er jeg korrekt

Kjentmannsmerke min første tur av 50 mulig poster. Fikk selskap av Svein som er fastboende på Kleiva.

At smarttelefonen kan brukes i naturfag i grunnskolen er egentlig ingen bombe. En finfin app i så måte anbefaler jeg på bloggen i dag! Også for andre som er ute og går er denne latterlig enkel i bruk.

Jeg har hatt to slike lanternetyper, begge var ok. Best var Nitecore LA10 som er sammenleggbar og justerbar. Men disse ble solgt. Og har ent opp med en LED lyslenke fra Rusta til kr 29.90 kr. Den gir jevnere lys, mere behagelig for øynene, timer så den slukker etter 6 timer, bruker utrolig lite batteri, vanntett. Passer til Igloo Passer i telt. Blir spennende å høre hva du syns, men tror du blir skuffet.

Sitter å ser bort på sømnas høyeste knaus (lysingen)på 648 fra Bjørufjellet - 307. Skulle egentlig dit men veien var stengt på grunn av asfaltarbeid . Så det ble Mardalsfjellet i stedet som er 435 og dette på 307. Det er mye igjen av dagen så peiler meg mot et par til. Går opp GPS spor.. Så ble det ett fjell til - Ramntinden Sømna 240 flotte meter opp. Regnet kommer hvert øyeblikk.

Femundsmarka 2018 - Dag 1 🍂🧡

kom over denne som noen kanskje vil finne av interesse Bachelor 2010: En studie omkring sikkerheten ved bruk av brenner i telt brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/149739/Bachelor2010_bruk%20av%20brenner%20i%20telt.pdf?sequence=1