Vinnerliste

Jakt etter lokal tyttebær, lite bær og for tidlig her. Her pleier det å være masse bær, nå er alt svidd vekk i varmen som har vært. Sauene har «Dugur», er bra det noen dyr i område, disse er glade i folk også. Vi har også innom en nybygget gapahuk som blir brukt av skolen og barnehagen. Mange som tok en tur med PG’en i dag. Avsluttet med 10 på topptur til Gapahuken i Oppenåsen. Tur nr 10 av 20, så da er jeg halveis. 😀 Desverre stemmer ikke ruta og hvor postkassa er på denne turen heller. Sender de en Mail og melder meg til tjeneste for å få ryddet opp i dette. Litt artig at dette er starten på Vassfarruta hvor det er mulig å gå fra Hønefoss til Vassfaret på merka sti! Flott utsikt over Tyrifjorden og Finnemarka.

Jeg kan trøste med at vi er flere som henger etter, det er for min del uunngåelig på sommeren. Del 2 av packraft-turen til Rago er nå kommet i bloggen HER. Det ble også en kjempedag, riktignok en helsikes tordenbyge som jaget meg på land, men det var jo både litt action og imponerende. Så tok jeg sjansen på litt navigering utenfor sti, og det gikk jo aldeles strålende så jeg følte meg jo som villmarkens dronning et øyeblikk. (Det gikk jo fort over når jeg fulgte sti og merking videre.) Flotteste turen jeg har hatt på lenge, dette var nok sommerens høydare i år. (Her rett før det braker skikkelig løs)

Ti på topp Ringerike, pleier å ha en "høgfjellstur" hvert år. I år det det Hestebrenna og Tjuvenborg som var denne turen. Bare det og komme seg til utgangspunktet som ligger ved Saksentjern er en liten ekspedisjon. Først til Sokna, så inn 10 km inn Strømsoddbygda på asfalt. Det er teknisk mulig å kjøre med bil til Hedalen (Vassfaret) via små åpne grusveier. Derfor skiltet over. Etter 10 km, er det over på en liten grusvei med bompenger 4 km til. Hestebrenna er er del av Ådalsfjella, hvor Vikerfjell og Høgfjell (1010 MOH) er mest kjent. Litt for langt for en nærtur, etter min mening. Men en flott tur, med mye historie. Dette er den minst gåtte turen i år, sikkert på grunn av reiseveien. Tjuvenborg ligger som en vorte som stikker opp i terrenget. Fra stupbratt, til bratt på alle sider. En tur som har vært merket opp lenge. Selve røverhula ligger her, og du kan se den fra nedsiden, hvis du vet hvor den er. Det er mye sagn om Tjuvenborg kilde: Ifølge sagnet skal røverne ha overfalt gjeterjenta Tiril-Tove på Oppensetra og fraktet henne og mye tjuvgods opp til røverhula. Her ble den stakkars jenta holdt som fange, og fortvilet diktet hun ei vise med følgende tekst: Tiril-Tiril-Tove, tolv mand i skove, vesle baane dænger de, buhunden hænger de, bjeldekua binder de, storstuten stinger de, budraatten bær de fra, mig vil de med sig ha, langt, langt borti skove. – ukjent opphav Tiril-Tove sang visa utover dalen, men ingen hørte henne. Da røverhøvdingen ville gifte seg med henne, sa Tiril-Tove ja, på den betingelse at hun fikk gå tilbake til Oppen og etter brudesølv. Det fikk hun, men måtte love å ikke snakke med noen. Men på veien tilbake merket hun veien med tøystykker så husbondfolket kunne skjønne hvor hun ble holdt fanget. Tilbake på Tjuvenborgen skjenket hun røverne fulle, og bygdefolket tok seg ned til røverhula fra den minst bratte sida og overmannet tjuvpakket. Flere av røverne styrtet i døden utfor stupet fra Tjuvenborgen, som fjellet ble hetende etterpå, men for Tiril-Tove endte historien godt. Litt stein, og ras før du går inn på kanten. Ut til selve hula er det satt opp tau. Mer info på Peakbook link Litt lengere film jeg fant om selve røverhula. Luftig, det er tau på de værste plassene. Det er klyving for å komme opp. Fra toppen ser du langt både sør og vestover. Bilde er tatt sydover. Vestover og ned ser du parkeringsplassen. Fint og raste på kanten. Her er det også rester etter bål. Må være den perfekte plass for ættestup . Ref NRK serien Vikingarna episode 1 ca 1.50 utti. Fra Tjuvenborg ser du bort på Hestebrenna, som var dagens mål. Fra østsida av Tjuvenborg ser du også ganske langt. Ganske lett å gå en umerket sti for å gå rett til Hestebrenna. Ti på topp har hengt opp et merke her. Det et ca 5 km i luftlinje til Høgfjell på 1010 MOH, Hestebrenna ligger på 772 moh. Tjuvenborg sett fra Hestebrenna. Rett nordover fra Hestebrenna Det begynte å blåse, så jeg gikk ned til Tjuveborgkoia, for å raste der. Partistan steinen er et krigsminnesmerke Det er to koier her, en gammel og en litt mindre og nyere. Vassfarstien går forbi her. Nok et flott naturreservat. Antagelig har det vært skogbrann her, og området har fått stå utrørt etter dette. Lett å finne stien her. Lynet slå ofte ned i furu, og de blir litt rare etterpå. Soknaområdet er kjent for mye bær, etter krigen gikk det "bærtog" til område. Plukket en pose til min far. Litt uvær på gang, men jeg slapp unna med litt vind. Her er ruta jeg gikk.

Godstemning rett før soveposetid i går...

Først og fremst: Grattis🙌 🤘 Ingen grunn til å slutte med turlivet selvom man blir foreldre. Så her må du bare kjøre på, og det kommer til å gå fisefint👍 Vi brukte babybjørn og var fornøyd. Har ikke satt meg voldsomt inn i dette, så finnes sikkert både bedre og dårligere løsninger. Legger ved et par bilder..

Fjelltur i Irland , som på alle måter er annerledes er i Norge. Vi gikk 2 etapper av Wiclow Way , som er sør for Dublin. Utgangspunktet. Ballyteige House , med verten Sean som lager mat og var en svært hyggelig vert sammen med en svær hund av ukjent opphav, som vi måtte være bestemt med for at den ikke skulle komme med oss inn på rommet. Bare 4 gjesterom her, og en ubeskrivelig malerisk plass nesten en mil fra nærmeste butikk og landsby. Huset ble bygd av en velstående lege i år 1900 som en jakthytte for han og kamerater. Vi så hjorten fra soveromsvinduet vårt. Vi gikk 2 etapper av The Wiclow Way som gikk ett par hundre meter fra huset hans. Begynnelsen nede i dalen var som i ett maleri Så tråkler veien seg over fjellene. Det var veldig tilrettelagt med plankesti over myrer, som de var redd for. Det er en del av en nasjonalpark Vi gikk bare med en sekk som jeg bar. Ikke noe som minner om turer jeg tar i fjellene her i Norge. Før vi etter en 4 timers tur kommer ned i en ny dal , der vi får oss ett måltid og en øl på den lokale puben. Som var svært populær nå i høysesongen av turgåere som oss. Traff 3 damer fra Bergen som var på jentetur og flere andre fra kontinentet. Så var Sean der og hentet oss og kjørte oss hjem til Ballyteige for middag og sundowners i den utrolige hagen hans. Wiclow Way er 17 mil lang og går helt til Dublin. Vi gikk bare 2 etapper av den , men jeg tror virkelig vi kunne tenkt oss hele veien en gang vi hadde litt bedre tid

Man må huske at borreliose og TBE er to vidt forskjellige ting. Man kan ikke vaksinere seg mot borreliainfeksjon i dag. Mener at man gjorde et forsøk for mange år siden, men at den ikke fungerte mot bakterien vår. Den var utviklet i statene mot bakteriearten der, som er forskjellig fra den europeiske (mener å ha lest dette en gang). Jeg fikk i sommer også høre at det er andre bakteriearter som gir borrelioselignende symtomer, som også kan være tilstede samtidig. BTW. Jeg skulle gjerne ha visst flåttens økologiske betydning. Jeg tror den betyr svært lite.

Sykkeltur langs Riastvegen i dag. Ikke helt det samme som fottur, men bedre enn å sitte på ræva i sofaen hvertfall.

Siste teltplass på årets Hardangervidda tur. Ved Skaupa. En tur som var spesiell på flere måter. Tror ikke jeg opplevde en eneste mygg , noe som sikkert skyldes den tørre sommeren. Og myrer som jeg før måtte gå rundt , kunne jeg nå spasere tvers over som om det var en gressplen...

Vi lekte klimaflyktninger og rømte fra regnvåte Vestlandet til varme Østlandet. Men det var alt for varmt på verandaen, så hele bøtteballetten tok turen opp Kjøsterudjuvet for å bade i Gamledammen. Vi har jo alle vært der noen turer men nå var det litt spesielt siden juvet nesten var helt tørt. Ble en veldig fin tur uansett.

På 222 dagen i år har jeg gått 225 mil og 3 millioner skritt og mistet 7 kilo. Målet var "Norge på langs" og da er det ikke langt igjen, men jammen tror jeg at jeg går hjemover også om noen uker. Har gått i Norge, Sverige, Tyskland og Nederland. Høydemetrene blir det få av, og alt for mye asfalt, men målet er snart nådd og det er alltid godt når det er så mange muligheter til å gi f... og avslutte utfordringen. 365 mil på et år, hvem vet.

Del 1 av en super tur til Rago nasjonalpark er nå kommet HER i bloggen. Det var ingen dum ide å dra hit, det er helt sikkert. Litt tungt å gå med så tung sekk for meg som knapt er vant med å gå på føttene i marka for tiden, spesielt i varmen, men det var det definitivt verdt. Packraft er kjekke greier, selv om det blir litt ekstra vekt.

Historien om en mann som dro på en lenge etterlengtet fjelltur. En hyllest til Skæhkere, til naturen, og om et kjærkomment møte med en god gammel venn. Dette var målet - stillhet, ro, lokkende vann og flotte fjell. Gjennom en tøff vår, på godt og vondt, med mye arbeid, studieinnspurt, stress med frivillige verv og familieforøkelse hadde jeg hele tiden hatt en solid gulrot liggende langt der fremme i horisonten - den årlige langturen på fjellet. Nå var tiden endelig inne, årets egotripp skulle gjennomføres. En kjapp gallup i familierådet tilsa at den åttedagers langturen som opprinnelig var planlagt kjapt ble redusert til fem dager. Behøver ikke tøye strikken unødvendig. Etter mye om og men angående hvem som kunne bli med ble det til slutt en kompis, la oss kalle ham Storfiskeren, som fikk skaffet seg nok fri til å være med. Trivelig å få med seg selskap! Turens mål var Skæhkere, eller Skjækerfjella som det heter på norsk. Nasjonalparken skulle angripes fra vest, med utgangspunkt i Lustadvannet i Steinkjer kommune. På grunn av turens begrensede varighet ble det lagt opp til en lengre marsj første dag for å komme seg bort fra DNT-nettet, og forhåpentligvis bort fra folk! Første etappe fra Lustadvannet til Setertjønnhytta går på merket sti. Det vil si, merket er den strengt tatt ikke, men hver bidige meter er klopplagt. En endeløs rekke med sviller snirkler seg gjennom landskapet, noe som har gitt stien navnet "svillestien" Dette er utsikten den første milen på turen. I det man har gått noen kilometer og nærmer seg området rundt Sottjønnin har man de stupbratte Grønlihøen på venstre side. Bakkene nedenfor Grønlihøen kalles gjerne "Apoteket" på grunn av den fruktbare rasmarken her som gir grobunn for en rekke planter og urter som kan brukes i medisinsk henseende. Stien er med jevne mellomrom akkompagnert av benker og grillplasser. Må være en drøm for småbarnsfamilier som ønsker en godt tilrettelagt tur i naturen. Personlig har jeg et ambivalent forhold overfor slikt. På en side er det et brutalt naturinngrep som skjemmer litt, samtidig gjør det slike transportetapper ut til den virkelige marken enkel. Etter pausen ved Sætertjønnhytta (ubetjent DNT-hytte) mistet vi stien, men orienteringen er overkommelig. Vi siktet på nordøstre hjørne av Skæhkerenjaevrie for deretter å følge lien vest for Storbrenta oppover mot Reinhorntjønna. Her var planen å finne en gamme. Gammen fant vi aldri, men i det fine været var telting null problem. En nydelig liten leir ved turens første vann! Fornøyd med å ha krysset grensene til nasjonalparken. Til venstre for fjellfussen skimtes Huvhpie. Svært lite multe i området, men en neve her og en neve der ble det. Relativt tørre forhold også her, selv om det kom regn 4 av 5 dager på vår tur. Ahhh, lite slår følelsen av å få etablert første leir! Her ved Reinhorntjønna. Marsjen ble lang for utrente bein (og skuldre). Skal ikke skryte av at finorienteringen på 50.000-kart gikk HELT smertefritt heller, men dette er jo småtteri man glemmer det sekundet man slenger sekken i lyngen og bestemmer at HER skal teltet stå. Da senker pulsen seg, man er på plass inne i fjellheimen og kan koble av. Fisket behøver vi ikke snakke all verden om, jeg valgte den siden med mye siv, mens Storfiskeren var betydelig mer rutinert og fikk betalt for det. Eneste nedtur denne kvelden blir at fisken tilberedes på gass og ikke bål, selv om det ikke er totalforbud her oppe må man bruke hodet. Gass var definitivt eneste alternativ for å få varme i skrotten i denne leiren. Kveldens øyeblikk: jeg vaser rundt på «feil» side av vannet på desperat jakt etter fiskbart farvann. Når Storfiskeren får på en sprelsk fjellaure setter jeg meg nedpå. Kveldssolen farger fjellene bak meg i de flotteste farger, bak Storfiskeren passerer en flokk elegant tamrein i rolig tempo. Roen jeg føler er komplett. Naturen er stor. Naturen er mektig, og vi er bare en bitteliten del av den. Det får være det samme med fisken, å få være en del av dette er bare så deilig. Det ble noen fine kveldsstunder i lag med solnedgangen. Ikke som et godt bål, men det gjør da nytten. Som vanlig når jeg har med meg kompiser på tur får jeg en lengre morgenstund alene. Dette bruker å være blant de beste stundene. Hjemme er det stress med å få i litt mat i en morgengretten unge før levering på barnehage og videre råkjøring til jobb. Er man heldig rekker man et kjapt sveip over en nettavis eller to. Her, ved Reinhorntjønna, kan jeg i ro og mak ordne meg en kaffekjele. Deretter kan jeg slappe av litt, før jeg tar den harde jobben med å skifte sene på fiskestangen, avslutningsvis kan jeg lene meg tilbake og bare se på naturen rundt meg. Aaahhh LIVET! Plan for dagen var at leiren skulle flyttes opp i terrenget. Vi skulle bakse oss opp til Hattjønna, en liten lekkerbisken klemt inn mellom Snåsas høyeste fjell Huvhpie og den alpine Gihperegaejsie. Turen er få kilometer, men det er 200 høydemeter på om lag 500 lengdemeter et stykke der. Det tar godt i lårene! Vi finner fin leirplass nordøst i vannet. Og vi fisker. Og fisker. Og fisker. Prøver ALT. Ingenting nytter. Kvelden brukes derfor til en flott utflukt til Gihperegaejsie. Mye kliving, og noe klatring, vips så er man på toppen. Fenomenal utsikt, herfra ser man MYE fjell og vann! Man skaper seg jo et indre bilde av hvordan terrenget er når man ser på kartet, men her er jeg for dårlig trent skjønner jeg. Det er betydelig mer alpint enn hva jeg trodde på forhånd. Mye bedre med luftig fjelltur enn resultatløs fiske! I bakgrunnen f.v: Skæhkerenjaevrie, Skjelbreien og Åsvatnet. Hattjønna sett fra oven. Med høye støvler kan man komme seg ut på den største holmen. Idyllisk, men tregt fiske. Mye tamrein i dette området. Vi ble sågar overrumplet av et nærgående helikopter, sannsynligvis noen som så etter husdyrene sine. Hattjønna ligger i kjerneområdet til Skæhkeren sijte, en sørsamisk siida. Visstnok er det samling av rein ved Hattjønna på tidlig sommer, og også en sommerboplass for samer i området. Den bratte lien som markerer starten på Skjækerfjella, her gikk vi både opp og ned. Reinhorntjønna i bakgrunnen. Neste post på programmet var det sagnomsuste Fjellskjækra. Skjæker-ekspert Kvernmo sa at vi MÅTTE innom der om vi var i området. Og det er vanskelig å si seg uenig i at dette vannet er vakkert. Usikker på hvor mange timer jeg brukte på å bare SE det døgnet vi lå der, men det var mange. Steile gresslier i øst, hvor sauene beiter i hopetall, rundere hauger i vest, og et fascinerende vann med dype og grunne partier i rekke og rad. Fisken måtte naturligvis prøves, og her fikk også jeg tilslag. En meget sprek halvkilos ørret ble dagens matbit. Et praktfullt eksemplar av arten med et mønster de fleste fisker vil være misunnelige på, og et kjøtt med farge som en perfekt moden multe. Ved utløpet av Fjellskjækra har naturen ordnet en bro til oss fjellfanter, utrolig hva den naturen får til. Et sjeldent vakkert eksemplar av arten Salmo trutta Lite å si på kvaliteten på fisken, mer å si på kvaliteten av filetøren. Stappmett ruller jeg meg ut i lyngen. En god General No.1 og varmende ettermiddagssol gjør meg dorsk. To fiskere på motsatt side av vannet blir dagens «pausefisker». Balsam for kropp og sjel! Det er vel dette turlivet handler om? Kaffekopp, sjelefred og null stress. Fjellskjækra Kveldens øyeblikk: i kveldingen er det solen som skal stå for underholdningen. Fra orkesterplass i den tørre lyngen blir jeg vitne til et makeløst skue. Jeg ligger vest for vannet, i skygge, på motsatt side av dalen lyssettes de irrgrønne liene slik bare en fager kveldssol kan lyssette. De gresskledde liene blir enda grønnere, det grå fjellet enda gråere og kontrasten til sauene som beiter blir enda skarpere. Dette stedet er uendelig vakkert. Kveldssolen ordner lysshow, det ble ikke tatt flere (eller bedre) bilder da jeg var travelt opptatt med å se. En klok prioritering synes jeg. 20 minutter senere kommer en siste krampetrekning fra solen som er i ferd med å gå ned. Igjen lyses motsatt side av dalen opp, denne gang i solnedgangens karakteristiske rød-lilla lys. Konturene av åsene bak meg tegner seg som tydelige bølgende linjer bortetter dalsiden. Jeg sitter i «mørke», men ser bort på de blankskurte bergene som bader i lys. Det er som en gigantisk jotun har tatt på seg sin fineste skjorte i glødende purpur. Og på hodet har jotunen tatt på seg en glødende krone - Huvhpie skinner, sterkere enn jeg kunne tro at grått fjell kunne skinne. Et mektig skue. En beskrivelse yter det ikke rettferdighet, og det ville heller ikke et bilde (som jeg heller ikke tok, jeg prioriterte å nyte). Men alle som har vært ute i naturen og tatt seg tid til å observere har nok hatt slike opplevelser. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg kan skjønne at noen mener det finnes «noe større» som har skapt alt dette flotte. Morgenstund har gull i munn, for en gangs skyld. Natten ble tilbragt under åpen himmel for en gangs skyld. Godt med frisk luft og en annen utsikt enn gul teltduk! I dag skal nesen vendes hjemover, med leir ved Nåvatnet. En liten stans ved Djuptjønna i stekvarmen gir resultatløst fiske, ved et for øvrig fint og interessant vann. Snedige formasjoner mellom Fjellskjækra og Djuptjønna. Vi gikk på tvers av samtlige søkk og daler. Noen bær tåler tørken bedre enn andre, i år må det være "kreklingår". Påfyll av viktige antioksidanter. Kort tid etter ankomst Nåvatnet skifter været. Heldigvis har vi lært av tidligere blundere og slått opp teltet FØR regnet kommer. Et par timers søvn mens regnet dunker på teltduken og vips så er det oppholdsvær. Jeg hiver meg rundt for å ta en siste fiskerunde, men så kommer jeg på noe. Forholdene tillater for første gang i sommer et BÅL! Vi telter på en blautmyr, og har et steinete nes, og fralandsvind. Hurra! Fiskestangen kastes unna i hui og hast og jeg formelig løper til nærmeste granklynge. Kveldens øyeblikk: store delvis rå kubber legges nederst, før mindre pinner stables oppover, med noe smått og knusktørt på toppen. Fyrstikken ripes av og føres inn blant tørrkvisten. Første forsøk mislykkes. Men så – små skjøre flammer tar tak. En liflig duft av brent gran finner veien til nesen, mens alt konsentrasjon går på å pleie og beskytte disse skjøre små ildtungene som jobber seg stadig større. Stadig grovere virke varmes opp og tar fyr og den velkjente knitringen til granveden tar til. Snart er de små flammene vokst seg store, til brølende dyr som roper etter mer virke. Jeg legger på noen større pinner og lener meg tilbake. Kjenner varmen bre seg i ansiktet, på hendene og nedover føttene. Jeg setter på svartkjelen og nyter selskapet av en god gammel venn – bålet! Mine kjære gode gamle venn - bålet! ydmyk vise ydmykhet ærbødighet vise ærbødighet TIL LIVET NATUREN Áillohaš, "Eanni, eannázan", 2006

https://www.biltema.no/fritid/friluftsliv-og-camping/tallerkener-og-bestikk/kaffekjel-2000034581

Henger etter både med tid til å skrive ned sommerens turer og oppdatere her. Sist tur ut på bloggen er en særdeles varm tur i Kvænangen.

Ally ble montert opp igjen på terrassen i dag, etter sist å ha vært i bruk i Rogen og Femundsmarka i sommer. Der hun så lå, fristet hun meg til en liten kanotur på vakre Vigdarvatnet i dag.

Primetech stove set er det nyeste. Det har en helt nydesignet brenner med utrolig lav profil som er veldig stillegående. Regulatoren er også ny og har "konstant trykk", som betyr at den ikke taper like mye effekt når boksen begynner å bli tom. Kan også kjøre boksen opp-ned. Alt pakkes kompakt og pakkposen er isolert for å kunne holde innholdet i kjelen varm. Kun kjelen med varmeveksler har non-stick, den uten er kun hardanodisert. Det er en ekstra "høyde" på kjelestøttene som gjør at større kjeler kan brukes. Når settet er pakket går dessverre ikke gassboksen oppi, for noen kan det være viktig. Settet har veldig god byggekvalitet og fungerer bra! De tidligere utgavene, uansett navn er basert på express spider brenneren.

Halvannen kilos ørret på Speedmaster 9' 3-14g i vår. Stanga er helt super synes jeg.

Faktisk veldig undervurdert! Jeg veksler mellom å ha med meg denne ponchoen og fjellduken, har nesten aldri med meg regnklær eller bruker skallbekledning lengre. Godt å kunne gå i luftige klær å bare trekke den over seg om det skulle komme en byge så er man rimelig beskyttet både for seg selv og sekken. Ikke blir det særlig klamt/varmt eller. Fjellduken benytter jeg de gangene jeg vet jeg kan sette den opp som tarp i pauser/camp.

Postet on the fly fra Torghatten. Er mest her på vintrene men aldri feil med tur opp hit. Spesielt på stille sensommerkvelder. På vei hjem i dag kom vi rett i et steinras- det gir litt perspektiv på det der med å gripe dagen. Man vet aldri når himmelen kommer dalende!

Norge på langs ekspedisjonen går mot en slutt for i sommer, det er kun litt over en uke igjen! Vi har gått ca. 1000 kilometer og har kommet oss helt til Alvdal i Hedmark! Sjekk ut blogginnlegg med mange bilder fra etappen mellom Ringebu og Alvdal her! Etter en hviledag her i Alvdal går ekspedisjonen videre mot Røros som blir aller siste etappe for i sommer!

Ja, da har jo ikke hjernehinnebetennelse noe med dette å gjøre..... Risikoen er altså like herlig veldig liten.

Jeg har "lillebroren" Spider stove set. Ekstra brenner har jeg kjøpt for å ha muligheten til multi fuel. Jeg har nå to Primuser jeg bruker selv om det er flere i bua, denne og den lille Primus Lite +. Vindskjermen er veldig effektiv og den står støtt, men pass på det kan komme en liten stikkflamme ved oppstart. Pitzo tenneren fungerer fremdeles. Problemet med stekepannen har jeg løst med stekepannen fra Jetboil. Alle andre stekepanner ligger som et lokk opp på og fører til overoppheating. Mailet litt med Primus om dette. Begge disse Primusene er ute av produksjon, men jeg synes at dette er noe av det beste Primus har laget de siste årene.

Kjøpte nett ein slik etter å ha sett @grahamsin i sving, då gamlekjelen min tok kveld. Stor opning og passe stor. https://www.fjellsport.no/gsi-outdoors-glacier-ss-tea-kettle-1-qt-1-l.html

Utrolig stemingsfullt bilde. Åpnet litt på skyggene så du fikk litt mer inntrykk av hva som var gjemt i det svarte her, så hadde det vært en vinner ( i min bok)

Har samme bukse og sele, men har ikke opplevd problemer. Har liknende festeløsning på noe utstyr på jobb. Der har jeg opplevd problemet, og vet hvor irriterende det er. Løsningen jeg fant der som både er billig, solid og utskiftbar er følgende: Ta en plaststrips, gjerne svart for å blende inn med spennen, og tre den gjennom løkka på buksa og løkka på bukseselen der spennen er festet. Dette danner da en ring som holder dette sammen. Klipp av enden på stripsen og evt. fil ned hvis det blir en spiss. Stripsen kan klippes hvis man må fjerne bukseselene senere.

Primusforbudet har begrenset hvor mye jeg har fått brukt brenneren. Men når jeg fikk den prøvde jeg den med 2stk bokstavelig talt tomme bokser. Koketiden på 1l vann synes jeg gikk kjapt og var nok under 4min. Den greide å tømme boksene helt, på f.eks Omnifuel har jeg snudd og ristet på boksene for å få ut siste rest. Nå er vel det godt på vei lov å fyre opp primuser igjen, så da vil jeg få brukt den mer med forskjellige bokser og fyllingsgrad. Har generelt vært litt lunken til "alt i ett sett" på kokeutstyr, men synes Primus har truffet relativt bra med Primetech.

Som ivrig hoggormjeger på våren langs kysten av oslofjorden blir jeg i perioder angrepet av mye flått, og jeg tok opp dette med TBE-vaksine med min fastlege da jeg var innom for å få en hestekur mot boreliose. På det tidspunktet ville han verken råde meg eller avråde meg å ta vaksinen. Men jeg fikk en god del info om TBEvaksinen, og jeg valgte å ikke ta vaksinen. Såpass liten risiko å bli sjuk, og med et par forholdsregler så minsket antall flåttbitt veldig for min egen del. Sokkene utenfor buksebeina, og Autan flåttmiddel på leggene på buksa. Knapt fått ett flåttbitt siden. Flåtten utfra vårt ståsted @Bjarne H.S. er nok bare en plage Men flåtten er trolig helt avgjørende for vepsen Ixodiphagus hookeri (finnes ikke i Norge), den er nok også ganske avgjørende for en del av borreliosebakteriene. Også er den mat for både edderkopper, fugler og helt sikkert andre småkryp.

Jeg tror de finnes i to utgaver. Vanlig og HG. Vanlig på 1000 er 5.0:1 og på HG 6.0:1. Jeg valgt HG Pga utveksling, men kjøpte på eBay til ca 1400kr, og slapp også mva. Har lurt på en 2500 snelle også, gjerne også ekstra spoler.

Det er mulig at jeg som naturforvalter er over snittet interessert i problemstillingen bruk/vern men syntes det var et tankevekkende innlegg i Dølen om villreinens bruk av områdene i Rondane. I disse tider hvor "alle" skal på fjellet og ferdselen har økt betraktelig. Husker vi hva vi egentlig har vernet disse områdene for? At man unngår fysisk fragmentering av leveområder i et verneområde er jo vel og bra, men hva med den fragmenteringen som oppstår på grunn av ferdsel? Hvordan kan man løse problemet? Er det "greit" at DNT er mot tiltak/inntar en "vente og se" holdning for å bedre levekårene for villrein? (ref. artikkel fra Hardangervidda) innlegg Dølen: https://www.dolen.no/nyheter/2018/08/09/Villreinen-i-Rondane-er-under-press-17284645.ece Problemstillingen er den samme på Hardangervidda: https://www.nrk.no/telemark/meiner-turisme-trugar-villreinen-pa-hardangervidda-1.14010354 https://www.nrk.no/telemark/vil-stenge-for-turister-pa-hardangervidda-1.14022785 Det jobbes med en besøksstrategi for Handangervidda i disse dager, blir spennende å se hva som kommer frem der.

Jeg har 2 x 1000 og 2 x 2500. Jeg misliker baksperrknappen egentlig. Bruker den aldri. På den ene 2500-snella måtte jeg bytte ut mekanismen i denne da den sluttet å virke, baksperren altså. Det var vel med 2017-modellene at denne ble fjernet, i allefall de som selges her i landet. Da forsvant også den gode utvekslingen. Den siste min, er 2016-mod.

Jeg har i grunnen ikke noe problem med bremsen på noen av mine 4 c14-sneller. Kjenner meg ikke igjen der. Under fiske har jeg bremsen slakk, og etterstrammer ved kjøring av fisken hvis nødvendig.

Antar vannstanden har økt noe de siste dagene, regnet vel over 70mm i innerdalen bare i går men aner ikke dybden på vannene der oppe. Sjeldent jeg fisker med tyngre enn 10-12g i ferskvann uten at jeg vet det er veldig dypt. Kanskje speedmaster 3-14g stanga du har egner seg best til denne turen? Eller gjør som jeg og ole brumm hadde gjort, jatakk begge deler. Morro å teste med flere så kjenner man den virkelige forskjellen i stangoppsettet. Håper det kommer turrapport/blogginnlegg, veldig nysgjerrig på området selv!

Ja , finner info her : https://nhi.no/sykdommer/hjernenervesystem/infeksjoner/hjernebetennelse-encefalitt/

Et lite bilde av ei rype som koser seg på fjellet

Statskog har gitt ut et hefte på 88 sider med litt info om systemet med åpne koier. Du får den ved å henvende deg til Statskog Litt om brukervert og eksempel på hytter.

Dagens 10 på topp tur gikk til Hønefoss - Elvelangs. Etter min mening den kjedeligste, men er av de som blir gått flest antall ganger 778 hittil, i motsetning til gårsdagens tur som er gått 91 ganger. Har vært mye vind, mye som har blåst ned på turen. Møtte ingen på runden i de delene som var i parken eller langs elva. Min tur nr 9 av 20. Flott langs elva, det er ryddet fint her.

Fjellreven KEB jakke og Vidda Pro bukse. Er greit for meg at det ser veldig bra ut i tillegg til å være veldig bra ☺️

Skal ein ferdas i Noreg må ein først ta ei viktig avgjersle. Ønskjer ein å sjå på natur eller oppleve den? Mange norske turistatraksjonar i naturen er ikkje anna enn kuriositetar eller stader som er «kult å ha vært». «Sjå på den store steinen her som på eit merkeleg vis har kila seg fast i ein sprekk». Eller «Her er ein fjelltopp som liknar litt på ein katt når du ser den i frå ein spesiell vinkel». Eg spør. Har de nokon gong fått ei stor naturoppleving av å sjå på noko slikt? Er det ikkje litt som å gå på museum i grunn? Sjølvsagt kan det vere kjekt og spennande, men det er ikkje dette eg søkjer når eg er ute i naturen. Eg får ofte både frysningar og tårer i augo av ei flott utsikt, men det kjem aldri av eit enkelt element. Det har med heilskapen å gjere. Toppar, lys, himmel, vatn, skog og dalar. Det har også med min tilstand akkurat der og då. Kanskje har eg gått langt, er sliten og får plutseleg eit glimt av solskinn i horisonten. Kanskje sit eg under ein tarp i regnvêr og kokar ein lenge etterlengta kaffi på bålet. For meg er det dette som er ei ekte naturoppleving og denne lykken får i alle fall ikkje èg på eit museum. Noreg er truleg det vakraste landet i verda. De kjem til å ha det heilt topp uansett kor ferda ber så lenge de er medviten på kva de ønskjer å oppleve

Vått og grått på kveldens 10 på topp tur. Vet ikke om topper på 269 meter teller som topptur, men er i det minste høyere en Gol 😀 Blir jo svett, så litt varmt regn må være ok. 7 av 20 turer er gjennomført

Tror du kan bli skuffet, android har en million apper, men er ikke like stabilt og brukervennlig som iPhone. Har iphone X, og android jobbtelefon, og er datahjelper for konas Samsung s8. Synd iPhone er latterlig dyrt. Blir spennende å se hva du syns etter en tid. Da ble det en OR parkas for nalgende flaska, er vel et tips fra @Kjell Iver hvis jeg husker rett. Kan også brukes til å ha burritos i! Lett veier 122 gram. Så da har vinterforberedelsene startet, men var på Oslo Sportslager og da måtte jeg benytte sjansen.

En flott tur over Bæråsen i Grane, med familien. 18 km i flott turterreng. Dårlig fiske, men så et digert fiskehode på en stein som en fisker hadde lagt igjen til almen beskuelse. Fikk på en fiskekrok fra krigens dager, som nå er havnet i fiskeskrinet den også. Spiste en Real som gikk ut på dato i 2014 - dvs produsert i 2009. Så av de mer kuriøse innslag på turen var at underskrevne forfatter slapp en realfart som ga ekko fra nærmeste bergvegg. En flott tur. Ungene var ikke så motiverte før denne turen- vi har tilbragt hele ferien i telt, men de var glade for at vi dro når vi var der oppe..

Dro med toget til Movann i Nordmarka etter jobb, gikk via Sinober og Granberget til Griseputten, hvor det ble middag i lyngen: potetsalat og Charolaispysje kjøpt på Billingen seterpensjonat tidligere i sommer. Videre via Lille Gryta (bilde) til Kjelsås. Hadde planer om å gå helt hjem til Bjølsen langs Akerselva, men da jeg kjente de første regndråpene av et varslet regnvær, feiget jeg ut og tok bussen hjem. Movann-Kjelsås er rundt en mil, det går nesten bare på fine småstier. Denne turen kan anbefales!

Liten krabat som har kommet seg gjennom sommeren....

Tenkte bare å fortelle at jeg fikk reist på turen jeg lurte på i denne tråden: Det endte med Finse (igjen) som jeg liksom ikke blir helt ferdig med. Det er høyt og kaldt og blåsete vanligvis, men det er noe med den øde og isolerte stemningen der som trekker. For ikke snakke om hvor øde og isolert en blir når en har gått et par timer... I alle fall, planen var å gå rundt Hardangerjøkulen på de tre dagene jeg hadde tilgjengelig. Dagsetappene ble Finse-Rembesdalssæter, Rembesdalseter-Leirbotn, og Leirbotn-Finse, ca 22 km, 27 km og 22 km henholdsvis. Avreisen måtte bli før kl. 7 fra Oslo siden NSB er populære om sommeren. Tok taxi til Oslo S med ferdigpakket sekk fra kvelden før, og landet rett i et sete hvor jeg ble sittende og sove frem til Nesbyen, ca. Været hadde vært bra i Oslo i lang tid, og da jeg kom opp til Finsevannet så det sånn ut: Fantastisk start på turen! Jeg labbet langs Rallarvegen til det var på tide å ta av (dårlig merking her), gjennom et hyttefelt, og så var det opp gjennom snøfonnene mot Dyrhaugane. Det var bratt, og solen stekte, så både ermer og buksebein måtte brettes opp. Snart var jeg oppe på 1500 meter og hadde fantastisk utsikt til breen og vannene. Mye av dagen gikk i det golde landskapet med mintgrønn vann, blå himmel og mosegrønn... mose. Ned mot Rembesdalen hadde jeg hørt det kunne være både glatt og bratt, men det var jo knusktørt for anledningen. Det var ikke så veldig bratt, men det er mye sva, så det kan være vanskelig å finne godt fotfeste når det er vått. Fant en flott camp på en liten halvøy ca en km fra Rembesdalssæter. Der gikk det an å bade og lufttørke uten at det føltes kaldt! Ikke ofte det kan oppleves på 1100 m! Hadde med en Kindle, men fikk ikke lest mer enn et kvarters tid før jeg sluknet. Våknet og lukket en luke i innerteltet siden det ble litt mye trekk på 0-graders posen, ellers sov jeg tvert natten gjennom. Dagen etter var det først bratt ned til demningen og så bratt opp fjellet på andre siden. Etter 2-3 timer var jeg endelig på toppen (Moldnuten), og hadde da nesten to mil med nedoverbakke mot Sysenvannet (som jeg ikke kunne se på mange timer). Det var fantastisk å se hvordan en gikk fra det golde høyfjellet til friske og fruktbare daler med gress. Fra Mordor til Rohan. Jeg fant et leirsted ved bredden til Leiro, men det ble ikke bading denne dagen - vinden hadde økt, og solen var på vei bak en sky. Klarte en times lesing før jeg kubbet for kvelden. Dagen etter stekte jeg egg og drakk kaffe mens jeg så på været. Solen var så vidt fremme, men det så ikke ut til å kunne vare. Og vinden fra i går hadde holdt seg. Jeg begynte å følge Leiro oppover mot Skåltjørna, relativt flatt men ikke så lettgått som det var oppe i høyden. Så kom en ny tøff stigning mot Helvetesnutane og vandring langs et nytt vann med snøfonner rundt (og delvis i). Her fulgte stien ganske kreative spor, så det var greit å følge med på kart og GPS. Til slutt øynet jeg slutten på "skaret" og kom over på andre siden. Mer Mordor - endeløse steinmasser nesten uten vegetasjon. De neste 2-3 timene var kanskje de minst inspirerende på hele turen (eller så var deg bare jeg som var blitt sliten), men formen steg litt da jeg øynet Finse i det fjerne. Benyttet anledningen til en liten kroppsvask i en bekk før stidelet mellom Finse, Krækkja og Kjeldebu (der jeg kom fra), og labbet ned over de siste broene til Finse der jeg bevilget meg en elg-burger og IPA før toget kom. Målet ble nådd: Hardangerjøkulen rundt på knappe femtifem timer. Utrolig herlig, og vil bare ha mer av det samme. Mistenker jeg kanskje må se lenger sør på Hardangervidda... Av en eller annen grunn fikk jeg ikke lastet opp flere bilder - forsøker i svarene under.

Ringkolltoppen 702 MOH - er med i 10 på topp i år. Niste, kaffe og har meld meg frivillig til å spise opp gotterirester etter helgens bursdag. 16 grader og ikke sol, mere normalt vær. Den gamle utedoen -«Restedriteren» har blitt oppdatert, nå også plass til mere ved som kan kjøpes 🤑

Bloggen er oppdatert med rundtur på Hardangervidda i sommer! Inneholder store naturopplevelser!

Da julituren skulle bli bestemt, var det mange alternativ jeg kunne går for. Høyfjellsfisket er jo i gang for fullt, og da finnes det mange spennende muligheter her på Sunnmøre. Etter nøye vurdering ble turmålet bestemt. Denne gangen skulle jeg igjen prøve et vatn som egentlig bare har påført meg lidelse fiskemessig, de siste åra. Fire ganger har jeg vært der tidligere, og fortsatt kunne jeg ikke vise til en eneste fisk. På mange måter har dette fjellvatnet blitt min store nemesis, så hvorfor gidde å ta turen akkurat dit, lurer du? Jo det er jo selvsagt fordi jeg vet (tror jeg) at der finnes stor fisk, ved et par anledninger har jeg fått kjent på kreftene til ørreten der oppe, men den har klart å slite seg løs før landing. Som den selvpineren jeg er, måtte det bli en nytt forsøk. Julituren skulle bli et sted i Reinheimen nasjonalpark. Tåka lå lavt da jeg parkerte ved Trollstigen og begynte å bevege meg innover en av de mange flotte dalene i området her. Jeg fikk strengt tatt ikke sett så mye i denne tåka, men fra tidligere turer visste jeg at her er det virkelig vakkert innover. Innimellom lettet det opp i korte perioder, men tåka ville aldri slippe helt taket. Da jeg endelig var fremme må jeg ærlig innrømme at den store troa uteble. Men nemesisvatnet skulle ikke få knekke meg, litt tåke måtte jeg tåle. Dermed ble fiskeutstyret montert, og sluken ble kastet ut i det blikkstille fjellvatnet. Jeg hørte bare et plask når sluken traff vatnet, skodda var såpass tett at jeg ikke engang så hvor sluken landet. Dette virket jo lovende. Der kom skodda gitt. Alltid stats med årets første tur i Reinheiemn nasjonalpark En liten nedkjølig for en sliten og svett selvpiner. Ikke mye utsikt å skryte av her. Så skulle nemesisvatnet slå til igjen, og nok en gang ble det i negativ forstand. Etter ca seks timer med effektiv fisking var det endelig napp. Jeg kjente umiddelbart at dette var storfisk. Herlig! Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Den ga seg ikke lett, og hadde flere hissige utras. Til slutt var den så nærme at jeg kunne se fisken klart og tydelig. Første tanken som slo meg var at denne var hvert fall over kiloen. Men da jeg akkurat hadde rukke å prosessert hvor stor denne ørreten faktisk var, kjente jeg motstanden ga seg, den gikk. Snakk om smart fisk, eller heller snakk om usympatisk fisk. Dette var så ille at jeg måtte tute ned to pils sporenstreks for å komme over skuffelsen. Det hjalp egentlig lite, jeg burde tatt med mer. Ikke noe å si på teltplassen her. Har lagt til meg dårlige vaner under fotball VM. Legg forresten merke til herr stankelbein. Så for å oppsummere fiskemessig. I løpet av åtte timers fisking, ble det ett napp og ingen fisk på land. Jeg tror alle skal være glad for at det ikke blir laget minutt for minutt program av de turene mine. Det hadde blitt syltynne greier. Når det er sagt så var det til tross for den usympatiske ørreten, flott å være på tur. Jeg sov som en stein gjennom hele natta, og når morgenen kom hadde været letta noe. Det er ingenting som slår å ligge i teltet, og kikke ut mot et blikk stille fjellvatn. Ikke minst med nykokt kaffi i koppen for sette den såkalte prikken over i`en. Planen om å fiske noe mer denne dagen utgikk, det var alt for behagelig å ligge her. Dette turlivet er jo ikke så verst allikevel da. Når det gjelder nemsisvatnet kan jeg garantere nye forsøk og sikkert nye skuffelser. Men kanskje en dag så sitter den. Amen! Blir ikke bedre utsikt enn dette. Min medisin. Aldri en tur uten. En godt dokumentert gjesp, og en rolig start på dagen. En noe slukøret, men alt i alt fornøyd kar tar turen hjem. Se hele artikkelen

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.

Hardangervidda, Vikbekkfjell 2018. Vanligvis pleier jeg å ta en sykkeltur tidlig på sommeren. Årets langtur på sykkel stoppet etter 2 dager i grøfta litt før Sokna så det ble åpning for tidligtur på vidda i stedet. Jeg har ikke vært innover i juni før og er litt spent og gleder meg stort. Jeg har fintrimmet pakklista og ender på 12,5 kg på ryggen. Er særs fornøyd med det og setter meg i bilen en mandag morgen. På Steinsbøle står bommen og 50 kr tar den elektroniske snarveien ut av kortet. Oppe på Synken står et 10 talls biler. Dog er de fleste parkert ned mot vannet noe som tyder på at de har, eller skal bruke båten inn til Mårbu. Ja, helt greit for meg tenker jeg og håper på å få satt opp teltet på ønsket plass. Jeg har med egen kulepenn til utfylling av P-gebyret. 50 kroner døgnet er såpass dyrt at jeg burde brukt Maar fiskarlags egen kulepenn, men altfor ofte har den ikke virket. Her kunne jeg også, like manuelt kjøpt et forbannet dyrt fiskekort, men «ranet» føles mindre brutalt når jeg ikke ser hundrelappene fysisk forlate lommeboka. Fiskekortet er i orden og ble kjøpt via inatur.no Men det hele er jo frivillig og dette er liksom «mitt» rike da. Jeg skifter til turtøy med nysgjerrige blikk bak en bobils gardiner. En MC ankommer og føreren benytter det fine været til å få av seg kjørejakka og ta en strekk. Brygga er smekk full av folk med volumiøse sekker. Jeg er spent på om alle sammen får plass i den relativt lille båten som går på Mår. Jeg får sekken på ryggen og legger i vei. Det første jeg legger merke til er at stien er ualminnelig tørr. Opp langs Mårshallane pleier det å være litt fuktig her og der, men ikke i dag. Litt oppi lia ser jeg at båten har lagt fra kai. Jeg prøver å se om noen står igjen, men klarer ikke se det herfra. Nesten oppe nå og om ikke lenge dreier stien markert mot vest. På litt avstand ser jeg en person og noe senere tar jeg igjen han og en annen kar. Det viser seg at Youtube har inspirert dem begge til denne turen på Vikbekkfjell. Det er deilig med en pust i bakken og vi har en hyggelig halvtime i solhellinga. Jeg runder siste høyde og ser Hardangervidda breie seg ut i all sin prakt. Jeg følger stien et stykke nedover før jeg dreier av med stø kurs mot Holken som ligger og blinker forlokkende oppi gryta si. Reinmosen bøyer ikke av i dag nei, den regelrett brekker og smuldrer opp under sålene mine. Et eller annet sted mener jeg og ha lest at det tar rundt 7 år før den er tilbake slik den var før jeg tråkket på den. Ingen hyggelig tanke og jeg prøver å bevege meg deretter. Jeg treffer på stien igjen og det siste stykke opp mot utløpet går raskt. Fyller vannflaska og krysser greit over og kommer inn på ny sti langs Holken. Her i nordenden av Holken har jeg pleid å se et rødt velbrukt Akto med baldakin og en grønnkledd kar med ei lys trivelig bikkje. Lizz kommer ikke logrende mot meg nå. Det var jeg jo i og for seg klar over, men likevel. Denne turen tar jeg jo tidlig og vi får se om det ikke blir et møte med dem her om en måneds tid. Innløpsbekken krysses å så er jeg i gang med siste kneika. Midtveis i bakken er det bråstopp og resten av bakken går tregt og med mange pustepauser. Endelig flater det ut og jeg ser vannspeilet på Viktjønna. Jeg stopper og speider spent etter bevegelser langs land. Ser ingen og det lover godt. Kjenner meg sliten og tar det veldig med ro over steinskrammelet. Sliter meg opp siste bakke og puster lettet ut når det vestre tjønna kommer til syne. Jeg er på 1355 moh og det blåser friskt og litt kaldt her oppe. Ser ingen telt på morenehaugen heller, men det hadde ikke spilt noen rolle for jeg skal til en annen plass nå. Det er heller ingen å se på den utvalgte plassen og lettet setter jeg igang med teltet. Bevilger meg kaffe og havregrøt før jeg griper fiskestanga. Prøver litt forskjellig sluker og spinnere uten resultat. Er blitt betydelig kjøligere og jeg velger radio og varm kaffe i teltets lune hygge. Etter en overraskende frisk natt hvor jeg faktisk våkner noen ganger av at jeg er kald er morgentemperaturen nå deilig. Vannkjele og primus ble klargjort i går kveld og fyres nå uten å forlate posen. Kaffe, nyheter og været, det er en fin start på dagen det. Ute er det helt vindstille og Viktjønna ligger der som et speil kun brutt av utallige forsiktige vak. Jeg kommer meg på beina og rusler ned til vannkanten. En svart Meps lander med et overdøvende «plupp» og jeg frykter resultatet. Fisken fortsetter imidlertid å vake, i hvertfall de små, men ingen syns metallspinneren er bedre enn det de henter i vannflata. Og sånn er livet på Vikbekkfjell. Tiden går med til litt fisking, mye kaffe, litt mat innimellom, kartlesing og mye vakker natur. Du står opp når du vil, du legger deg når du vil og ja, du gjør rett og slett som du vil. Jeg er ikke den ivrigste fiskeren, men å se mye aktiv fisk samtidig som alt i slukskrinet har like lite virkning på disse skapningene, ja det er rett og slett demotiverende. Når tanken først har slått rot og stadig er tilbakevendende føles det forløsende å finne ut at det selvfølgelig er vannet som er problemet. Nesten hvilket som helst andre vann er sikkert mye bedre, i hvert fall når været er som nå. Da mye av tiden har gått med til kartlesing har jeg i tankene allerede blinket ut et mye bedre vann. Jeg fyller både sekken og vannflaska og legger i vei nordover. Der inne har jeg for mange år siden fått bra fisk. Det er mye stein i dette området og jeg beveger meg forsiktig. Prøver å huske hvor jeg gikk sist, men mye vann har rent i Vikbekken siden den gang. Passerer ei snøfonn og noen grunne vann som ser helt livløse ut. Gidder ikke å prøve heller og holder stø kurs mens jeg prøver å vinne høyde. Her er det mer vegetasjon og litt lettere å gå. Jeg har en stund hatt Melrakktjønna i sikte og det er det nederste av de to første jeg vil til. Jeg holder høyden helt fram til vannet før jeg slipper meg ned. Her på sydsiden er det en fin morenehaug til teltet. I dag må det vel være Hardangerviddas vær på sitt beste. En plass med nok vind ønsker jeg nå. Morenehaugen ligger litt fra vannet og har god høyde. Jeg håper litt vind holder insektene borte samtidig som jeg herfra har god utsikt over hele vannet. Teltet reises og så er det tid for lunsj. Favorittlunsjen min uansett tur er Nudler og jeg gleder meg bestandig. Nudlene jeg bruker har kyllingsmak. Inni pakken ligger en todelt liten pose. Den ene delen har krydder som muligens skal være smak av kylling og den andre delen er tilgodesett med en god slump av palmeoljen regjering ikke har brukt i drivstoffet vårt. Bonusen er likevel om det i tillegg til nevnte pose har sneket seg med nok en liten pose. Denne lille posen som tilfeldigvis havner i noen av pakkene inneholder nemlig tørket chilli og setter en behørig spiss på måltidet. 2 hardkokte egg, eller et par brødskiver ved siden av og du har en fullverdig lunsj. Siden jeg ikke hadde med de sist nevnte ingredienser bruker jeg hele bonuspakken i stedet. Men siden jeg nå er ved Melrakktjønna skal det selvfølgelig fiskes. Lunsjen var bra den, men ørretmiddag metter mer. Det er rart hvordan troen på fisket er, i hvert fall de første 3-4 kastene. Jeg pleier som tidligere nevnt ikke fiske så veldig mye, men siden jeg nå i det fine været hadde kommet et godt stykke rundt vannet, fisket jeg meg like godt hele veien rundt. Fisken hopper og spretter og har helt annet fore, enn å jakte mine spinnere og sluker. Det er nesten rart at jeg etter utallige kast fortsetter å denge metallet i vannet. Jeg ser til min glede at jeg er kommet til den vesle bekken rett nedenfor morenehaugen. Nå, endelig, nå skal det smake med en kaffe. Morenehaugen tilbyr i dag 85% mygg og kleggfri teltplass. Den leverer derimot 100% sol fra tidlig morgen til seine kvelden. Kaffe´n jeg gledet meg til står derfor urørt og jeg orker ikke mat. Er nede og fyller vannflaska noen ganger. Ute steiker sola og i teltet er det alt for varmt. Når sola kommer litt mer vest legger jeg meg i skyggen bak teltet og døser. Trodde ikke jeg skulle si det, men endelig går sola ned og jeg kan krype inn og legge meg. Har en god natt selv om den er kort. Sola er tidlig på duken og da er det bare å starte dagen. Det blir en optimistisk tur med fiskestanga. En natts søvn har fornyet troen på bedre tider. Jeg resignerer etter en times tid og rusler tomhendt opp til teltet. Himmelen er litt sløret nå på morgenen og det er absolutt vindstille og varmt, kanskje ennå varmere enn i går og ennå er ikke klokka 08:00. Det er tross alt en god dag, men jeg kjenner på meg at jeg ikke orker en dag til i denne varmen. Jeg vil opp igjen til Viktjønna med sine stor steiner og mulighet for skygge. Jeg drikker et par flasker vann og tar en Anton Berg sjokolade, det eneste som frister nå. Teltet rives og sekken pakkes og så er jeg på vei. Jeg starter returen med å vinne høyde. Planlegger å komme i riktig posisjon for å holde jevn høyde opp mot Viktjønna. Det er vanvittig varmt der jeg går i langbukse og langermet ulltrøye, caps og myggnett. Bakdelen med å holde høyde er mangelen på vann og jeg merker at jeg blir dehydrert og begynner å føle meg litt småsvimmel når jeg reiser meg etter å ha tatt en hvil. Jeg tar meg sakte, men sikkert fram i den knusktørre fjellsiden. Endelig er jeg på høyde med Viktjønna. Skal, skal ikke????? Det blir ikke telt ved Viktjønna i natt. Jeg setter kurs mot utløpet. Ser fra avstand et par karer som fisker der. Orker ikke ta omveien bortom og vil bare videre. Passer på å drikke og fylle flaska her ved utløpet og tråkler meg forsiktig ned mot Holken og følger stien langs vannet. Drikker og fyller flaska på nytt her ved utløpet fra Holken. Herfra til neste bekk er det ca.2 timer. Det er vanligvis ikke problematisk, men i dag er jeg usikker. Et stykke opp i bakken kommer jeg inn på stien fra Reksjåen. Det er merkbart lettere å gå og jeg fisker fram en ny Anton Berg og småtygger mens jeg går. 2 små sjokolader og noen liter vann har ført meg hit på ganske grei tid. Ja jeg er sliten, men likevel fornøyd med meg selv og turen. Når det flater ut treffer jeg på folk igjen. Først en og litt senere en til. Det blir å slå av en prat med dem begge. De gleder seg til å starte en etterlengtet fjelltur og jeg gleder med til brusen som ligger i bilen. Halveis ned i Mårshallane blir det ny pause og prat med 2 kamerater, også de på vei inn. Og så kan jeg vri korken av Cola flaska. Årets tidligtur til Vikbekkfjell er over for min del.