Vinnerliste

Når man er en finværsvandrer, kan jo været endre planene fort. I 7-tiden i morges ble jeg ikke vekket av mobiltelefonen som planlagt, men av et heidundrende tordenvær med skikkelig plaskregn og vindkast. Og skyene lå lavt og gråtende leeeenge utover formiddagen. Jeg hadde planlagt en tur over Austra på langs, med både Vattafjellet, Romsskåla og Tyskenghatten på en 25 km rute - men den måtte halveres, gitt, med 5 timers forsinket start i påvente av høyere skyer. Planlagt med blå strek, faktisk med rød strek: Fikk uansett en fin "halv" tur, der den ubesøkte Romsskåla lå i skydekket hele veien opp til den idylliske Olaslåtten mellom tre vatn. Fin teltplass Romsskåla var faktisk ikke skyfri før jeg var kommet på toppen av Tyskenghatten. På turen nedover derfra gikk det med atskillig tid til å sanke multer. La så inn en vri så jeg fikk gått en rute jeg ikke har gått før, mellom Svartvatnet og Reppavatnet. På den lille landtungen som nesten deler Reppavatnet i to har det stått mangt et telt på dagsturer. Derfra gikk turen mot Hellers-ura som måtte tas rolig ned til familiens ferieparadis Halve turer er også fine turer

Finnemarka er et område mellom Drammen, Hokksund Vikersund og Sylling, og grenser til Tyrifjorden i nord. Et litt ukjent område for mange, selv om det ligger under en times biltur fra Oslo. For å spare litt høydemeter, tok vi bilen opp bomveien (50kr) som går til Breili, og videre bomveien (25kr) til Djupengropparkeringa. Da hadde vi spart over 500 høydemeter. Sto en bil parkert. Tydet på lite folk, noe som skulle vise seg å være rett, vi så ingen på 3 dager. Flott område som er vernet i nord, her er vi i kanten av naturreservatet. Vi gikk til den åpne koia Lunnaas, grunnen til dette var at det var tørt og bruk av primus var forbudt. Da hadde vi mulighet til å lage mat der inne om koia hadde vært opptatt. Fra koia gikk vi ned til Store Nykjua, der ble det fisket og konemor fikk en ørret. Lite vann der. Ørreten ble stekt på den panna som var i koia. Den smakt bra, som nyfisket og nystekt fisk alltid gjør. Lunnaas er en enkel og grei koie med både ved og gass, et stort rom, og et kott med en seng. Vi fisket også i Vesle Bumla og fikk en stor Abbor. Litt knotet og navigere, det er stier i område, men forskjellige kart gir forskjellig info. Kartet over er fra en plakat som stod ved koia. Kartet fra Geowier - kartverket skal være det mest oppdaterte, med det manglet også info om stier. Kart fra side 3 som jeg fant når jeg kom hjem. Men det er ikke telefondekning i området. Jeg syns det er fint, men det at det ikke er dekning stresser mange. Vi hadde med satelittelefon. Papirkartet viser enda mindre stier. Endte opp med å tegne av ruta på GeoViewer for å ha en viss peil på hvor stien gikk. Ingen av kildene viste seg og stemme, stien går helt langs land på Vesle Bumla. Vi gikk ned Jakobstigen. Trestiger er ikke hverdagskost. Stien på andre siden er small og tauet er bra og holde i. Var helt på grensa av hva konemor gjør, men hun gikk både opp og ned med sekken på. Vi gikk til det nordre «Pene Tjernet» hvor det er et flott nes. La merke til dette når jeg gikk Tyrifjorden rundt. Slike nes som ligger flott til, er det alltid spor etter bål og telt. Gode solforhold. Vi fikk plass til Duplexteltet, samlet sammen litt kongler og bøss måtte jevne litt men 200x115 cm i grunnflate gjør at teltet ofte smetter på plass steder en ikke skulle tro var store nok. De som tror små pinner og barnåler går gjennom bunnduken på Cuben fiber telt, burde vært her og sett på underlaget. Duplexteltet med dører slått opp, nesten som å ligge under en tarp som er myggfri. Ble noen timer med fiske, men her ble det ikke noe, på tross av mye vak. Konemor krever downmath 9 LW på tur, og det er ikke plass til 2 stk, så jeg tok neoair underlaget. Sony DAB-radioen henger i en krok i taket. Både den og GPSen ble ladet av Anker 21W panelet som funker knallbra. Litt dis om natta, her er kl 0530 Burde tatt ned klestørka, så hadde bilde blitt finere. Sekker må lagres ut når vi er to i teltet. Fint temp og bade i, greit å få vaske seg litt i varmen. Helinox stol er digg på tur. Siden det var forbud mot primus, varmet jeg vann på Barocook systemet. Til å med kokekaffe ble laget på dette. Driver å modifisere det litt, vondt å helle det over i en kopp/termos. Det er to fine plasser ved det søndre pene tjernet, så om plassen på neset er opptatt så er det flere muligheter, Lynnedslagsfuru blir alltid litt rare. Dette skiltet står ved en flat plass, helt av stein. Dette er ved Lårvika. Mange fine teltplasser langs Lårvika. Pause ved Gudbrandtjern, også en fin plass. Tre dager nesten uten dekning og ikke møtt folk føles litt ekslusivt. Så område anbefales, selv om det er mye opp og ned, og ikke av de raskeste stiene. For mere info: Kast deg utfor Jackobstigen

Av og til går det ikke helt som planlagt. Men fikk fikset billetter fra Hønefoss og til Finse for en dagstur. Veldig uvant med en dagstur til høyfjellet, men flott vær fristet. Ble mye fine bilder, og vil gjerne dele det med dere. Mye sykler som kan leies på Finse, Jøkulen i bakgrunn. Vi fulgte merket løype Nordover for og komme litt opp i høyden. Flere former for vern i området Finsevann, og rallarveien til høyre Ikke en sky, og bare en liten trekk. Første hvil, men litt kaffe, og konemor fikk tatt litt bilder for bruk i "Snap" På turen inn, må det passeres under et trollgjerde. Enkel kryssing av bekk, en stav er greit ved kryssing syns jeg og konemor. Forbauset at det var så få i løypa vi gikk. Men det er langt til neste hytte/stopp på denne stien. På vei inn i parken. Lett og gå i dette område. Vann på 1432 MOH uten navn. Snøen begynner og ligge noen steder. Fint og kjenne litt snø under beina igjen. Speider etter et sted vi kan raste. Hvis noen lurer på hvor mønstret til Jervenduk kommer fra, så må det være stein fra vidda. Eggemat på tur smaker alltid bra. Litt til kaffen hører også med. Vi er på 1495 MOH og det vaket. Vi var oppi 1540 meter på det høyeste. Mange fine teltplasser i område. Alltid klart fint vann, får følelsen av renhet. Varmt og være sau, men setter stor pris på at det er dyr som beiter. De holder veksten nede. Utsikt langt mot øst. Litt blomster også i høyden Sola i mot, så caps og solbriller er kjekt og ha, ikke insekter overhode i høyden. Veien tilbake med nedoverbakke går alltid mye raskere enn opp, selv om vi hadde lette sekker. Noen lager merking på frihånd, vi som liker å sikte får oss en god latter når du har både skinner og kant for å lage linja riktig/rett "Dagens overraskelser" stod NSB for, kjedelig og vente 40 minutter ekstra. På toget var det mange slitne og støle mennesker som hadde vært på tur, enten rallarveien eller fottur. Mange tunge sekker og se. Men dagsturen funket, og frister til gjentagelse.

TS. Takk for sist. :) Du lager flotte turrapporter og viser mye fin natur fra turene. Selv har jeg en tendens til å glemme kameraet, som ligger i sekken. :( Men som "Lierbøring" er jeg skuffet over, at Lier ikke er nevnt i din omådebeskrivelse. Snufs...snufs... Kommunen Lier omkranser hele østsiden av Finnemarka og besitter trolig det største arealet, med Modum som nr. 2. Sylling er bare et lite tettsted i Lier. Vil tilføye, litt om marka. Ser du ikke møtte noen, på siste turen og det var vel ikke mange på "Tyrifjorden rundt" heller. Nordområdene er nok ikke like mye brukt, som det mittre- og søndre områdene. Men det er flere innfallsveger, også til nordområdene, bl..a. Røyne på Øverskogen fra østsiden. Og noen kommer parkeringen i Rustdveien, på Solberg/Kanada. Også parkering for skiløpet etter Torleif Haug. (Lierbøring, fra Vivelstad). Samt sørfra, oftest via Saga og Glitreveien, fra Sjåstad. Har selv syklet opp den veien, til Sneisene og Nykjua. Og fra Rustadveien. Og gått inn, fra både Sjåstad og Solberg. Og noen vest fra. Er nok ikke mange som benytter innfart fra nord mot Bredli og Bredliflaket med 702 m.o.h. Men gennerelt så brukes Finnemarka ganske mye, det meste av året. Ikke bare av folk som bor rundt Finnemarka, men også av Asker- og Bærums folk. Kanskje spessielt på vinteren. Men det gåes dagsturer, fisketurer, tur for plukking av sopp, molter, blåbær og tyttebær. Og det sykles mye på skogbilveiene. Veldig mye, både dag og natt. Samme med skigåing på vinteren. En del rir også i marka. Og det jaktes mye på høsten. Så det er mye aktivitet, men hovedsakelig dagsturer. Marka har også mange predatorer, både av fugler og pattedyr. Tidvis streifdyr av ulv og gaupe, samt grevling, rev, mår og de mindre artene. Av rovfugler har vi Kongeørn, fiskeørn, falker, hauker, våker, ugler, m.m. Finnemarka er rik på historie, ikke bare gruvedrift og tømmerdrift og fløting, som mange andre steder i landet. Men navnet er jo etter finsk innvandring, fra 1600 tallet og det er mange gamle boplasser, spesielt det mittre området rundt Glitre. Mye historie rundt dem også, bl.a. Finnemarks slaget. Det er flere heller og grotter, som rommer fra 5 til ca 20 mennesker i marka og som kan brukes både sommer som vinter. Men marka har oså sin krigshistorie, fra syd til nord. I syd gjemte motstandsfolk seg i huler, like ovenfor Nøsted, (i Lier), da tyskere var på sporet etter dem. Et engelsk reknogerings fly, ble skutt ned og falt ned i Sylling. 2-3 døde og en som mirukaløst overlevde høyt fall. Og syd for området du har beskrevet i denne tråden, ble 2 motstandsfolk skutt av tyskere/hirdfolk, men en klarte å unnslippe. Stedet er ved den syd/østlige delen, av Vesle Nykjua. Det er en hytte og noen små uthus på stedet, som var base for flere motstandsfolk. Men det var kun 3 -4 der, da de ble overrasket av tyskerene. Det er minne sermoni der, hvert år. Kan nevne at rett syd for Nykjua, ligger Sneisene. Og ved Nord Sneisa, er det en åpen gapahuk (nord(øst), med bålpanne. Fisk i vannet der også. :) Men det er flere hytter og gapahuker i Finnemarka, som kan benyttes. (og noen private, for kjentfolk). noen åpne og noen må leies. Bl.a. Statsskog har flere muligheter der. Vil igjen nevne papirkartet Finnemarka kartet. Det er rikt på både historie. Alle vann (og viktige plasser/steder, er nummerert og kan finnes i registret, med navn, noe historeie, type fisk og bestand. Turstier, skiløyper, m.m. Kan annbefales. Kunne nok skrevet noe mer, men det er et lite bidrag for interesserte. Det er sikkert andre her på forumet, som kan bidra mer. Vil avsluttningsvis fortelle at raskeste veg fra Oslo til Finnemarka, er nok til Eiksetra (eller Vivelstad dalen) og tar bare ca 45 min! Kanske 5 min. lengere til Sjåstad, med 2 innfallsveger. For interesserte, så har også dette området sin egen FB gruppe. "Finnemarkas venner". https://www.facebook.com/groups/547815468605478/

@TerjeH og jeg holder på å avslutte en dryg ukes Finnmarksturné i strålende sommervær (og så godt som uten mygg!). På veien kjørte vi inn i Kåfjorden i Troms og besøkte finsk og norsk Halti. Usannsynlig mye ur! (Kanskje blir det egen turrapport herfra seinere) I Alta var vi som tidligere nevnt innom Alta canyon, men dagen etter måtte vi selvfølgelig en tur til Sukkertoppen (Haldde) og besøke Birkeland og de andre nordlysforskerne. Nordkapp-eierne kunne se langt etter pengene våre. Vi gikk heller til Knivskjelodden og tilbrakte natta under tarp i Knivskjelvika med utsikt mot Nordkapp. Mens andre holdt øye med måneformørkelsen, passet vi på at sola sto i nord over odden presis ved midnatt. Tropevarme og vindstille morgenen etter gjorde at returen opp bakkene gikk meget sakte. Dagen i dag blei tilbrakt i Varanger nasjonalpark med rundtur rundt fossen i Nattfjelldal ved Vadsø. Heldigvis hadde vi en svalende laber bris oppigjennom bakkene, eller hadde vi kovnet i 28 graders varme allerede den første kilometeren. Men nå må man visst heim og berge potteplanter og akvarier fra tropevarmen i Tromsø.

Hælen min tok kvelden etter Storskrymten, så nå må friluftslivet enten utøves i båt eller på sykkel. Siden vi ikke eier noen båt måtte det bli sykkel. Dagens tur gikk inn til Ljøsnåvollen (DNT-hytte og seter) på sykkel (12,5 km en vei). Derfra en drøy km til fots til Ljøsnådalstjønna for fisking. En miniørret på 200 gr, ble eneste fangst fordelt på to fiskere. Retur samme vei sammen med noen regndråper utpå ettermiddagen.

Etter ni dager på farta fra Aurdal gjennom Langsua nasjonalpark har vi endelig ankommet Ringebu i Gudbrandsdalen! Dette har vært en krevende etappe i tøffe værforhold. Les og se bilder fra denne etappen på bloggen her:)

I sommer gikk turen tilbake til fjellene, Sognefjellshytta og Massiv-ruten. Ifjor måtte jeg gi tapt for tiden ved Sognefjellshytta, i år gikk da turen tilbake. Bloggen har nå blitt oppdatert med den første dagen på den siste delen av Massiv for min del. Jeg gikk bare en kort tur før jeg slo opp teltet, da jeg startet å gå sent på dagen. Les mer om turen her: (Massiv) Dag 18: Sognefjellshytta - Aurkvee Utsikt tilbake mot Sognefjellshytta med Smørstabbrean i bakgrunnen.

I dag har jeg vært viltvåkter, passet på at det ikke er Elg eller huggorm, så konemor fikk plukket litt bær. Ble en tur utom Kongens utsikt også, for rast. Litt regn, men ikke mange dryppa som kom. Vilbringebæra var veldig gode, men alle bær er små i år. Mangler bare tyttebær nå, så er samlingen komplett. Blir alltid forbauset over hvor langt og hvor mange høydemeter det blir på en liten bærtur på 4-5 timer.

Sjelden jeg oppbevarer fisk lenger enn en natt, men da bruker jeg ofte en ziplock-pose som jeg legger de ferdige filetene i, lett saltet. Problemet i sommer har vært å holde det kjølig, men løfter man opp litt torvmose i vannkanten eller i et myrsøkk så kan man legge posen dypt nedi. Dette er ofte det kjøligste stedet hvis du ikke har en snøfonn i nærheten da. Er det kjølig i været, kjøleskaptemperatur, ligger gjerne filetene i steikepanna natta over, lett saltet, med et lokk over eller i en pose, så ikke småkryp og snegler kryper oppi og smaker på.

Det er for øvrig ikke piratsalg. De har ingen køyer så det er ren svindel...

Kjøpte ikke ME Helium 800 dunsovepose fra Fjellsport, for de ble plutselig utsolgt... Kjøpte heller ikke Hilleberg Soulo, denne gangen heller, selv om jeg gjerne vil spare 900 g i sekken når jeg går alene. Og klarer fortsatt å motstå fristelsen til å gå over til gassbrenner til rent sommerbruk... Totalt sett er dette snart 1/3 av den sykkelen jeg heller ikke har kjøpt!

Traska rundt trekanten i Trollheimen( hytte til hytte) fint i fjellet, hett som i en bakerovn fredag men fikk jo sett ruta til Trollheimshytta i strålende solskinn. Litt mer vind lørdag og vind + noen regnbyger søndag. Alt i alt en fin tur, men bena mine var glad jeg putta de joggeskoa i sekken i tillegg til fjellstøvlene.

Jeg har vært på padletur til Oscarsborg i dag med mine to vakre barn. Det var de selv som ville padle dit. Det ble sikkert 4 timer aktiv padling, 3 stopp for mat/bading/lek/museumsbesøk, og siste stykket måtte jeg slepe minsten. Men for en tur! Vi tok det i deres tempo, og det -været-! Og sjøen som er så grønn og klar. En drømmedag for meg <3

Send mail til Bergans så får du stoff til bøte med, lim med aquasure. Gjort det på en Storen bukse like tett og lite synlig flengen .https://www.xxl.no/mcnett-aquasure-lim/p/1009332_1_style

Jeg er ganske sikker på at det er et originalt solpanel, om det ikke er det så er det en veldig bra kopi.

Western Mountaineering lager kjempefine poser, men vær oppmerksom på at de lager poser i mange forskjellige bredder og Versalite er av de bredere. Jeg en Alpinelite som jeg er kjempefornøyd med, som har en smalere bror i Ultralite med samme varmerating. Tilsvarende finnes det andre poser som er smale og brede i forskjellige tykkelser. Heldigvis har de god oversikt på sidene sine, så det er lett å finne ut hvilke som er brede og smale

Dette er jo fantastisk vakkert

Veldig viktig å også øve på velt når sjøen er kald og det er litt mer bølger enn man liker. Det at man "stort sett aldri velter med havkajakk" kan fort bli en farlig tanke. Har flere eksempler på velt som kommer ut av ingenting: Bladet på åra til en kompis løsnet midt i et tak. Det var plutselig ingen motstand i vannet, og han gikk rundt før han skjønte hva som hadde skjedd. (prøv å rulle uten blad på åra, eller med knekt åre..) Store bølger som plutselig kommer fra to kanter, en i vindretning og en fra større båter (prøv å rulle i høye bølger..). Situasjonene er mange, og selv om det er sjeldent at man velter, så er det bare ett eneste velt på et uheldig tidspunkt som skal til for at det kan bli farlig. Man må kle seg etter temperaturen i sjøen og ikke i lufta. Den tørrbuksa kan sikkert være helt OK, den. Jakka så veldig fin ut.

Var gjennom bestilling nå, men de sender bare med postnord! Postnord ligger ikke høyt i kurs hos meg, værste rotefirma som finnes. Ikke mange firma som har egne hatgrupper på Facebook. Har sendt en e-post til Amok for å få det med posten.

Dagens tur gikk til Djevelens punsjebolle i Åsa (Nordmarka) Dette er en av årets lokale ti på topp turer. Litt rart å starte opp og gå ned, så blir det motbakke tilbake - «bunntur» Vannet har vasket et hull i steinen, samme konstuktør som Åsdøljuvet og Kjøsterud. Veldig lite vann i bekken, selv om det regnet i natt. Høstfargene kommer med tørka som har vært i sommer.

Jeg har nå fått på plass del 2 av turen med packraft til Snytindhytta. Morgenen ble i overkant dramatisk da jeg ble regelrett innesperret på hytta. 😨Nuvel, som dere skjønner så overlevde jeg, og det ble etter hvert en fin dag to av turen også. Den ligger nå i bloggen HER.

Da er en Viking 600 bestilt, takk for hjelpen dere. At glidelåsen på Huldreheimen har begynt å fuske og jeg måtte nok en gang bære den i sekk der den tar stor plass, ble avgjørende for å fullføre i handlekassen.

Jeg har oppdatert bloggen min med turer fra uke 30. Dette er min svigerfamilie sin måte og feire på istedenfor julegaver og bursdagsgaver til de voksne. Denne gangen ble uken tilbrakt på nordvestlandet. Uke 30

Etter noen særdeles late dager hjemme dro jeg og moren min og ungene opp på en lokal topp for å få med oss måneformørkelsen i kveld. Etter flere kvelder med god utsikt til månen ble det jo selvsagt så overskyet den retningen at den overhodet ikke var synlig, men vi fikk oss en super tur, og en flott solnedgang! Og trøtte unger som sovnet momentant da vi kom hjem.

Multebonanza på Hardangervidda om dagen! Flokken plukket 5,5 kg på kort tid:-) (bilde 1) Fikk også tid til en liten familie telttur der vi oppdaget nye vann vi skal oppsøke igjen når fisket er bedre:-) (bilde 2) På vei til neste feriedestinasjon rakk vi en liten ekspedisjon til Rasletind (2105 moh). Gikk fra veien over Valdresflya. Trasker noen km innover på ankomstkvelden slik at selve «toppstøtet» ikke skulle bli så tungt for ungene på 5 og 8. Synes turen var flott, ble ekstra stas med to netter i telt. Selve Rasletind var ok, men ikke den flotteste toppen jeg har gått på. Ble vel litt sytt pga skyer mtp utsikt. (Bilde 3 og 4) Familiens første over 2000!

Foreslår at alle drar på tur og lar telt og tarp ligge igjen hjemme. Ville være merkelig om det ikke kom regn da. På tide å bidra for å dempe skogbrannfaren.

Her har det skjedd mye aktivitet mens jeg var på ferie. Jeg kjenner jeg er blitt bitt av det noen vil kalle hysteri. Jeg vurderer ikke engang å tenne på noe som helst. Det gjelder både gass og flammer. Når lynnedslag kan starte 100 branner på kort tid, så sier det ganske mye om hvor tørt det er. Jeg forstår ikke hvorfor folk må tøye og bøye på reglene kun for egen vinning? Brannvesenet sier: Det er knusk tørt. Dvs, det brenner raskt. Dere skriver at brannvesenet burde være tydeligere, men kan ikke folk tenke selv? Ja, jeg vet jeg biter meg selv i halen nå siden det var jeg som startet tråden, så derfor gjelder også dette meg selv. Hvorfor trenger vi alltid så krystallklare beskjeder fra fagfolk? Mange lytter ikke til de uansett. Jeg skal ut i skogen, kun på kvelden og morgenen for jeg makter ikke gå i den stekende varmen, men elsker å ligge ute. Jeg går ikke langt. For jeg er faktisk redd for at andre ikke tenker slik som meg. Jeg vil ikke være timevis unna bilen om det skulle begynne å brenne. Lynnedslag, tog, glassbit, tullinger som «bare skulle». Nei, jeg er hysterisk og skal ikke røre min gassbrenner før det har regnet en uke eller så. De dryppene som nå kommer i ny og ne har ingen betydning. Jeg tar med meg varmt vann på termos og nyter friluftslivet i nærmarka til det har bøttet ned en god periode. Ha en fin tirsdag.

Hmm... må det være klatring? Litt luftig og eksponert, holder det? Ang klatring, klatrer du trad, og har du nok utstyr til å gå i fjellet eller satser du på at andre har. Ut fra det du beskriver så bør dere definitiv ha noen andre med erfaring med dere, spesielt slik at datteren din skal slippe å stå alene/måtte ta egne vurderinger mens du klatrer osv. Har du eksempler på hva dere har gått? 😊 Jeg tar gjerne imot tips hvor jeg kan ta med mine to på 8 og 9 år. Forrige uke hadde jeg dem forresten med til Hulderhola, det ble i overkant tøft for dem å gå usikret opp til hulen selv om de løper opp andre berg og klatrer inne. God læring for pappa'n å følge dem opp til hula og ned igjen når de reagere slik på at der var litt bratt og luftig. 😊 Hva med Falketind om hun er særdeles turvant? Kan gås fra Koldedalsvatnet forbi Uradalsvatnet opp på breene nord-øst for Stølsnostind, og rappellering/nedfiring i renna øst for Stølsnostind før man følger verken rundt og opp på Falketind. Retur via bratta ned til Andrevatnet og ut Mørka-Koldedalen. Denne varianten er en lang og variert tur hvor det kreves breutstyr&erfaring. (Falketind kan gås motsatt vei også t/r uten å måtte gå på bre, det blir en luftig tur om men følger eggen opp når man kommer opp fra Andrevatnet). I andre enden av skalaen er jo Knutshø, dette er en fin tur som er mye mindre krevende. Andre lengre turer er jo Svartdalspiggane og de andre toppene dør for Gjendebu. Om du drar til Leirvassbu som er en time (?) nærmere Olslo så har du jo Kyrkja og flere andre fine topper i nærheten. Er Via-Feratta et alternativ? Det har man jo blant annet i Hemsedal, Beitostølen (Bitihorn) og Valle (Setesdal). Disse kan gi ganske luftige opplevelser. Alt over er skudd fra hofta da jeg ikke vet hvor erfaren/tøff datteren din er eller hvor langt og høyt hun er vant med å gå. Du får unnskylde meg om det er milevis med skivebom! 😄

Kult. Nå har jeg testa posen på fjellet i høyden. Selv om sommervarmen er borte og temperaturene var havna på mer normalt norsk sommer, så var posen varm. Innimellom faktisk litt for varm, så jeg har sovet halvveis utenfor posen de siste nettene.

Min ser slik ut som på bilde, den skal være orginal, tok noen nærbilder så kan du sammenligne.

Enig! Men for å komme med enda et alternativ, fant jeg en Western Mountaineering Versalite på salg i år og er veldig fornøyd med hvor romslig den er! (gjelder også andre WM-poser jeg har prøvd)

Ja, originalt. Den delen med Anker logoen var brettet over stolryggen. Måtte testlade litt. Overskyet, men ladet litt.

Gikk forbi Austre Okstindbreen i går og det var mye vann i Oksfjellelva. Buskene i vannkanten sto under vann. Ellers må jeg si at området er fantastisk fint! Her skal jeg tilbake en eller gang.

Forfatterens anmerkning Det umake paret Eggen og Omgåelsen befinner seg nå halvveis rundt en hesteskoformet fjellrygg i den sørøstre delen av Jotunheimen, bedre kjent som Gjendealpene. Hvis du lurer på hvordan de kom seg dit, kan del 1 av reiseskildringen leses her. Vi vender tilbake til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden i det Omgåelsen blir vekket av sin venn etter en natt med varierende søvnkvalitet… Akt 2: Omgåelsen dro lua vekk fra øynene, kikket opp og så Eggens ansikt over seg omkranset av noe stort og blått. Han konkluderte i løpet av ganske få sekunder med at det var himmelen. Det neste han la merke til var glimtet i Eggens øyne. Det var tydelig at det ikke var snakk om noen pinlig retrett ut Leirungsdalen lenger. «Du har vært oppe en stund?», halvt spurte, halvt bekreftet Omgåelsen. Eggen nikket. «Jeg har funnet litt smeltevann ned mot breen». Omgåelsen var glad han ikke hadde kommet seg nærmere vertikal posisjon enn opp på siden, hvilende på albuen sin. Hvis han spilte kortene sine rett nå var det logisk at det var Eggen som skulle ned å fylle flaskene. Han strakk på seg og gjespet. La seg litt ned på ryggen igjen. Gned søvnen ut av øynene. Eggen gjorde ingen mine til å forflytte seg noe sted. «Hvis du stikker ned og fyller vann, så kan jeg koke kaffe med det som er igjen på flasken din fra i går?», kjøpslo Omgåelsen. Han var ganske desperat etter vann, men det var viktig å ikke gi uttrykk for det. Det ble et øyeblikk utkjempet en stille kamp mellom kaffetørsten til Eggen og den mer alminnelige vanntørsten til Omgåelsen, men kaffetørsten led snart et smertefullt nederlag. Omgåelsen hjalp til med å samle sammen flaskene og finne en pakkpose å bære dem i. Eggen forsvant, og Omgåelsen kunne sette seg rolig ned på en stein i den livgivende morgensolen og fokusere på den knallharde oppgaven det er å sørge for at vann koker riktig. Eggen kom ganske kjapt tilbake, og frokosten bestående av noen skiver og et par kopper kaffe ble inntatt i relativ fordragelighet. Eggen var nå fast bestemt på å rekke siste båten ut fra Gjendebu. Omgåelsen regnet kjapt på tidsbruken i hodet. Dette kom definitivt ikke til å bli noen kosetur. Men samtidig kjentes det trygt og godt. Det var sånn det skulle være på tur med Eggen. Du skal helst ha gangsperre og redusert psyke noen dager i etterkant. De pakket kjapt sammen etter frokosten og cirka kvart over åtte var de klare for avmarsj, Eggen selvsagt litt før sin noe mer makelig anlagte venn. Omgåelsen var, klok av skade, fast bestemt på å ta mer aktiv styring over rutevalget denne dagen. Som pedagog ved en barneskole visste han at det var viktig å forberede det nokså ensporede individet han hadde foran seg grundig, samt at det kunne være lurt å benytte seg av flere ulike innfallsmetoder for å trenge gjennom med budskapet. «Det ser ut som det er lurt å ta litt til høyre under den skrenten der oppe og så runde opp mot eggen igjen i en bue», sa han. Eggen stirret litt uinteressert opp mot toppen av Vestre Leirungstinden. Omgåelsen gikk til plan B og trakk frem mobilen. «Se her – jeg har tatt et bilde av kartet fra Norges fjelltopper over 2000 meter, det ser ut som det er den anbefalte ruta». «Det ser nå veldig fint ut rett opp her, da», svarte Eggen uanfektet og begynte å gå. Omgåelsen erklærte raskt Eggen for et håpløst spesialpedagogisk tilfelle og bestemte seg for å gi opp videre forsøk på omvending. I begynnelsen virket det allikevel som om Eggen hadde valgt å ta hensyn til Omgåelsens ønsker. I alle fall skrådde de på høyre oppunder skrenten. Men det gikk ikke mange minuttene før Eggen ikke klarte å styre seg lenger og simpelthen bare måtte tafse litt på det bratte berget. Her valgte Omgåelsen å trekke seg stille unna og inn i en grusrenne. Når de to vennene var ute av syne for hverandre, skrudde han opp tempoet betraktelig. Hvis Eggen ikke forsto at omgåelser hadde verdi i form av at de var teknisk enklere, måtte han i alle fall sette pris på dem om de var raskere. De hadde tross alt dårlig tid! Grusrenna ble fulgt på skrå oppover mot høyre, før en annen renne ledet ham opp igjen mot venstre til der det bratteste partiet flatet ut. Nå var det bare en kort spasertur opp langs ryggen til toppen. Han snudde seg og kikket bakover akkurat i det Eggen bikket over kanten på bratta. Omgåelsen hadde et knapt forsprang og ingen tid å miste. Han langet ut mot toppen av Vestre Leirungstind – fast bestemt på å holde turkameraten bak seg, noe han også klarte. Nå var dagens lengste motbakke unnagjort, og de hadde ikke brukt mer enn 40 minutter til toppen. Dette kunne gå! På toppen virket det som om Eggen gikk inn i en (så godt det lar seg gjøre for en sindig gudbrandsdøl) nærmest sakral sinnsstemning over omgivelsenes velde. Han satte seg ned og foreslo noe overraskende at han skulle ta et panoramabilde over fjellrekken med Omgåelsen i sentrum. Eggen har mange gode kvaliteter, men smidig omgang med nyere teknologi er dessverre ikke en av dem. Etter tre mislykkede forsøk ga Omgåelsen opp å lære Eggen panorama-funksjonen på mobilkameraet og tok grep selv. Det er en grunn til at forholdet mellom bilder av de to vennene på deres felles turer er 10:1 i favør Eggen. Omgåelsen var glad for å finne ut at de bratte nord-vendte svaene ned fra Vestre Leirungstind var snøfrie og tørre. Eggen danset lett og ledig nedover, men det var helt greit for Omgåelsen på dette tidspunktet. Han koste seg på tur nå, og virkelig nøt den enkle klyvingen over enda en av turens mange tulletopper. På den særdeles lettgåtte flata frem mot Skarvflyløyfttinden tok han sågar igjen Eggen, og de gikk sammen i kontrollert tempo opp mot denne. Livet var så herlig som det bare kan være i øyeblikkene før problemene oppstår. Livet er rart sånn. De kom seg greit ned og opp på Søre Skarvflytinden. Eggen ledet an rett på alle vanskeligheter, og enda var det bare en liten murring i fryktsenteret til Omgåelsen som antydet at han kanskje ikke var fullt ut mentalt restituert etter gårsdagen. Videre ned fra toppen av Søre ville Eggen sjokkerende nok omgå vanskelighetene litt ned i østsida! Om det var lærepengen han hadde fått på starten av dagens etappe (neppe) eller det faktum at han en gang hadde måttet snu her under en skitur over Skarvfly-ryggen vites ikke, men Omgåelsen begynte å tenke at det kanskje allikevel var mulig å lære gamle hunder nye triks. Den tanken skulle han nokså umiddelbart slå fra seg. Det ble en strevsom tur over «toppen» med det velklingende navnet Midtre Skarvflytinden Søre og bort til foten av den ekte Midtre Skarvflytinden. Tørre og fine forhold – ja, men siste rest av Omgåelsens beholdning av ro og sindighet var nå på billigsalg og ble raskt revet vekk fra lagerhyllene. «Gikk du rett over her?!?», ropte han gang på gang til Eggen som nå var langt foran ham, hver gang med et smil og en tommel opp som svar. Omgåelsen ville ikke være noe dårligere, og med et og annet unntak fulgte han Eggens rute med en lett skjelving i beina. Omgåelsen begynte nå å glede seg til å iføre seg klatresele og hjelm. Men da han kom bort dit hvor hammeren på Midtre Skarvflytind bratt tårner seg opp, fikk han til sin forskrekkelse se at Eggen alt var et langt stykke opp og ut til venstre! «Hva skjer?», spurte han så lett og ledig han kunne og håpet at det bare var han selv som registrerte skjelvingen i stemmen. «Det er veldig fint opp her», svarte Eggen og kikket oppover mot toppen. Nå begynte det for alvor å rakne for Omgåelsen, som uten evne til å kontrollere seg selv eller sine reaksjoner ropte høyt: «Jammen, hvordan i helvete kom du deg dit?!?». «Jeg gikk der», svarte Eggen og pekte litt diffust på et sted foran Omgåelsens føtter. Nå plikter jeg som forfatter igjen å skyte inn at den mentale tilstanden Omgåelsen var i på dette tidspunktet kan ha forvrengt den kommende fremstillingen noe. Men slik han husker det, var «der» en mikroskopisk list under et svakt innoverskrånende sva, kjemisk fritt for noe som helst som kunne være i nærheten av å kvalifisere som håndtak. Under åpnet avgrunnen seg glupsk. «DER?!?». Omgåelsen var ikke imponert, og dessuten relativt irritert. Dette syntes han var langt utenfor sin egen komfortsone, og han mente at Eggen burde ha forutsett nettopp dette. Eggen på sin side skjønte straks alvoret i situasjonen, og før Omgåelsen hadde rukket å komme for langt i tankerekken som gikk ut på å snu og gå alene ut Leirungsdalen, hadde han returnert til sin motløse venn. «Jeg kan ta sekken din». Omgåelsen protesterte ikke. «Det er lett - du bare går ut sidelengs på lista, lener overkroppen inn mot svaet og smyger deg over». Eggen var tilbake forbi det vanskelige punktet før han var ferdig med setningen. Omgåelsen gikk inn i seg selv og klarte å skrape sammen akkurat nok zen til å få plassert den venstre foten ut på lista. Et raskt blikk på avgrunnen under var dessverre nok til å bringe ham ut av fatning igjen. «Nei, jeg tør det faen meg ikke!», utbrøt han noe skuffet. Nå var gode råd dyre, og Eggen var desperat nok til å foreslå noe som brøt totalt med alt av æreskodeks i den lokale fjellsportklubben han tilhørte. «Gi meg hånda di». «...». «Gi meg hånda di». «OK». Omgåelsens svette håndflate møtte Eggens knusktørre i et fast håndtrykk over avgrunnen. Så var han plutselig over. Mens Omgåelsen satt seg ned på den andre sida og reflekterte litt rundt den egentlige betydningen av ordet livsglede, satte Eggen straks i gang med å binde seg inn. Snart var han oppe i veggen. Omgåelsen kom til seg selv og kikket rundt seg. Det var ingen standplass denne gangen heller, men nå hadde Omgåelsen vendt seg til den litt uortodokse fremgangsmåten til Eggen. «Har du meg?», kom det ovenfra. Omgåelsen kikket på taukveilen som lå på bakken og videre til rappellbremsen som hang ned fra utstyrsløkka på venstre side av klatreselen sin. Han registrerte at tauet ikke gikk gjennom. «Eh, nei – vent litt», svarte han og fikk koblet seg på i en rasende fart. Så forsvant Eggen oppover igjen, og ikke lenge etter ropte han at nå var det bare å komme etter. Men hvordan? Omgåelsen er langt fra noen storklatrer og dette her syntes han var litt kinkig. Han skulle over en stor blokk med en romslig sprekk i seg, og inni sprekken lå det en oppstikkende stein. Ellers var det ingenting å holde seg i. Etter en stund med litt prøving og feiling fikk han stukket den høyre foten sin så langt inn i sprekken at han kunne stå på steinen, og så slang den andre foten rundt blokken på venstresiden og jukket seg opp. Det var ikke pen klatring, og han måtte bruke krefter – men opp kom han. Resten av turen til topps var en parademarsj. Nå var det angstfremmende over, konkluderte Omgåelsen. Herfra og ut ble det bare smertefullt. Og det trivdes han bedre med. Han var i strålende humør nå, og klarte til og med å le av seg selv når Eggen la fram krav om at alle bilder fra turen skulle merkes med #haldmegihanda. De spiste og drakk godt og begynte så smått å forberede seg mentalt på hvordan drøyt tusen høydemeter ned ville kjennes på kroppen. Når de etter noen minutters gange ned fra toppen av Midtre Skarvflytind måtte stoppe opp og klø seg litt i hodet, var ikke det fordi ruta foran dem var vanskelig eller uoversiktlig. Her var det himmelsk lettgått og de kunne holde godt tempo. Tankevirksomheten besto i å finne ut hvilke av grushaugene foran dem opphavspersonene til det målstyrte og liste-baserte friluftslivet hadde vurdert som viktigere enn de andre. Etter en kjapp sjekk med kartet var de i gang igjen. De to første toppene var noe av det minst «toppete» noen av dem hadde gått på, men den siste hadde bestemt seg for å vinne tilbake noe av respekten Eggen og Omgåelsen hadde mistet for den nordlige delen av Skarvfly-ryggen. Snart var de på vei nedover, denne gangen for godt. Omgåelsen konfererte igjen med kartet og fastslo at de burde klyve ned mot Knutsholet i en bue, først mot sør og så mot nord. Eggen mente som vanlig at det så fint ut rett ned. Det kunne da umulig være verre enn det de allerede hadde vært igjennom, vedgikk Omgåelsen, og fulgte etter. I starten gikk nedstigningen såre enkelt for seg. Eggen gikk først, og Omgåelsen diltet etter. Men etter hvert ble svaene større og mer tallrike, og partiene med lyng og gress som snirklet seg rundt dem ble færre og smalere. Til slutt var det nok for Omgåelsen. «Nei, dette gidder jeg faen meg ikke», meddelte han i det han ble stående bak og observere hvordan Eggen med begrenset hell prøvde å lirke seg ned et klissvåt sva. «Jeg går rundt». Omgåelsen trakk opp igjen, traverserte i overkanten av svaet og krysset seg ned mot en gressrenne drøyt hundre meter lenger sør. Til sin store glede oppdaget han at Eggen også hadde gitt opp og nå sto et par hundre meter lenger opp i lia. Enda større ble gleden og skadefryden da Eggen ropte ned til ham: «Hvor var det du gikk?». «Veien sier seg selv!», ropte Omgåelsen tilbake og småsprang nedover. Som leser kan du sikkert forstå at Eggen og Omgåelsen på dette tidspunktet av turen bare hadde en ting i hodet - å komme seg tilbake til Gjendebu før båten gikk. De hadde allerede kommet langt ned i Knutsholet da de la merke til at Knutsåe virket heller lite lysten på å la dem passere. De sjekket på nytt med kartet og innså at de nok burde ha beveget seg lenger opp mot breen der vannføringen var mindre. Men nå var ingen av dem innstilt på flere positive høydemetre. Derfor ble det til at de satset på å komme seg over på et eller annet tidspunkt. Terrenget på østsiden av breelva var nådeløst, men nå hadde de kommet inn i den mentale tilstanden av regelrett likegyldighet som ofte inntreffer på slutten av en lang og utmattende tur. De brøytet seg gjennom bregner og vier, dundret over grov ur og ramlet og skled seg ned flanker av grus og sand. Flere steder vurderte de å krysse, men hver gang slo de det fra seg av frykt for å bli feid avgårde nedover med strømmen. Å si at de til slutt klarte å krysse Knutsåe blir faktisk feil. De måtte så langt ned at det ville være mye mer sannferdig å si at de krysset Gjende. Nå fulgte tre knallharde kilometer gjennom urskogen som er sørsiden av Gjende. Eggen kommuniserte at han hadde det vondt nå, noe som selvsagt gjorde at Omgåelsen fikk nye krefter. Lite ble sagt, men mye ble følt. Sauetråkket kom (jubel) og forsvant (bunnløs fortvilelse) på nytt og på nytt – men til sist møtte de stien som kom ned fra Svartdalen. Nå vendte humøret tilbake, og de to utslitte vandrerne gikk stivbent sammen det siste stykket tilbake til Gjendebu mens de småpratet om de siste to dagers hendelser. De rakk båten med forholdsvis god margin. Eggen, som var mest sliten, la seg ned i gresset utenfor hytta mens Omgåelsen gikk inn og fikset to øl. At det smakte godt er en grov underdrivelse. Eggen skamroste sin flaske (Kvernknurr fra bryggeriet Små Vesen om det skulle være av interesse) i panegyriske ordelag. Denne flasken med flytende gull ble nevnt med jevne mellomrom hele hjemturen. Å legge ut i det vide og det brede om det som skjedde på turen hjem har lite for seg. Det ville vitne om dårlig fortellerkunst fra forfatterens side, all den tid hjemreisen var mer eller mindre blottet for interessante hendelser. Dessuten var de så slitne at Den Gode Samtalen uteble. Men de kom seg hjem på et vis. Vel hjemme ble Omgåelsen konfrontert med det faktum at sist gang han hadde hatt et så stort behov for å prate seg gjennom en opplevelse var i etterkant av hans førstefødtes fødsel. Eggen ble sist observert samme kveld med et kaloritomt blikk på vei inn på en av bygdas to bensinstasjoner.

Jepp, men i butikk kan du ikke skreddersy område og legge inn egne punkter som teltplasser osv osv osv... Men jeg har forståelse for at enkelte deler av landet er mer enn godt nok dekket opp av varianter av andre kart enn de f.eks er her hos meg. Det er nok ikke hovedsaklig pris de ønsker å konkurrere på

Ta toget til Åndalsnes en fredag. Gå til Bruraskaret på lørdag og opplev det luftigste Norge har å by på. Evt. gå "Romsdalseggen". Den er meget luftig den òg. Hvis klatring / klyving står i fokus, er det mulig å gå Romsdalseggen via Blånebba - men det er en lang tur.

Ja, et flott område, synd det ikke er mere brukt. Mange reiser langt avgårde for å gå litt alene, det på tross av at det bare ligger der klart til bruk, for mange rett utenfor stuedøra. @Sovjetunionen Og andre kjente bloggere burde ta turen dit og spre det gode budskap! Statskogs info om Lunnaas i Finnemarka er faktisk fra samme sted som vi teltet fant jeg ut i kveld!

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.

Kom ned fra Rondane for noen dager siden og nå er jeg på tur i seilbåt nedover vestkysten i Sverige. Bilde tatt fra en topptur ca. 21 moh. akkurat nå.

Jeg har Warmpeace 600 og jeg er frossenpinne. Sånn helt på ekte. Første gang jeg sov i en slik var det varmegrader, men kaldt nok for stillongs og dunjakke i camp. Og så klart lue. Og den posen gjorde meg helt frelst. Så jeg fikk jaggu en slik i bursdagsgave. I short. Jeg har veldig god plass men er bare 162 cm. En venninne fikk også samme pose i bursdagspresang og hun brukte denne over flere dager i Rago den ene uka det var skikkelig drittvær oppi der. Hun er frysepinne selv, men var overrasket over posen. Personlig er jeg helt frelst. Men jeg har bare hatt en utslitt Helsport Alta de siste 20 årene, så all oppgradering er veldig merkbart 😂

Det ble to topper i RIL Fjelltrimmen i dag - Slettmarkfjellet (340 moh) og Finnefjellet (290 moh) Hadde planer om å ta Naklingfjellet også før middag, men der lå det ikke mindre enn 19 ungstuter klin inntil stien ved starten. Jeg feiget ut. Har vært ungstut selv en gang, og vet at det kan bli dumme utfordringer, manndomstester av grenser etc - og nå er jo jeg blitt en rolig middelaldrende "Ferdinand"

Det trenger ikke være så langt bestandig. En fin kveld pakket jeg i all hast, og kom meg på midnattsoltur. Klegg og mygg, flotte omgivelser, og lapper til frokost. I bloggen HER nå. Joda, jeg var på samme i fjor sommer, men da gikk jeg ikke helt opp.

Det var i grunn spørsmål til hele innlegget. Vekten du oppgav og hva du hadde tenkt? Men det fant jeg jo ut nuh. Vektgreia kommer jo litt an på hva soloteltalternativet er. Jeg bruker et Fjellheimen SL 2 Camp som solotelt og det klokker inn på ca 1,6kg? Til det har jeg gjerne med en tarp som skyggetak eller regnskydd også. Og da kommer jeg faktisk bedre ut med med køya. Men så er det sol her stort sett hele døgnet og om man telter i noe som ligner åpent terreng så er man nesten avhengig av det for å få sove litt utover morgenen... ....og så er jeg ikke overdrevent opptatt av lettpakking ->

Sommerens tredje tur er å finne på bloggen. Villreinopplevelse, molter og fjellørret er gode stikkord for innholdet.

Etter en av skogbrannene her i regionen siste uka...

Når jeg blir rik og arbeidsledig, skal jeg ha meg en DSG 😂 de klarer seg utrolig bra. Eneste er at de kan bli kalde på vinteren. Ellers er det ingen begrensninger.

Da er første prøvetur med Blåsa (nyinnkjøpet, packraft) unnagjort og blogget. Startet med en tur jeg har tenkt på i årevis, og endelig fått gjennomført. HER i bloggen.

Sommerens første tur i Indre Troms ble preget av nordavind, fravær av mygg og bitevillig røye. Her er en kort bilderapport og liten videosnutt fra turen. PS: @AK74 du skulle sagt fra at du var på tur så kunne jeg vist deg hvor fisken er...

Jeg har selv laget bål, brukt primus og generelt vært veldig flink, men jeg har også vært uheldig hvor det holdt på å gå gale! Selv om jeg burde vite bedre og har all kunnskap man skal ha på feltet! Så slutt å vas mannskit, alle som gjør opp ild ute eller bruker primus kan være uheldig... det er menneskelig 👍🏻 😉😉