Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 01. aug. 2018 i alle områder
-
Finnemarka er et område mellom Drammen, Hokksund Vikersund og Sylling, og grenser til Tyrifjorden i nord. Et litt ukjent område for mange, selv om det ligger under en times biltur fra Oslo. For å spare litt høydemeter, tok vi bilen opp bomveien (50kr) som går til Breili, og videre bomveien (25kr) til Djupengropparkeringa. Da hadde vi spart over 500 høydemeter. Sto en bil parkert. Tydet på lite folk, noe som skulle vise seg å være rett, vi så ingen på 3 dager. Flott område som er vernet i nord, her er vi i kanten av naturreservatet. Vi gikk til den åpne koia Lunnaas, grunnen til dette var at det var tørt og bruk av primus var forbudt. Da hadde vi mulighet til å lage mat der inne om koia hadde vært opptatt. Fra koia gikk vi ned til Store Nykjua, der ble det fisket og konemor fikk en ørret. Lite vann der. Ørreten ble stekt på den panna som var i koia. Den smakt bra, som nyfisket og nystekt fisk alltid gjør. Lunnaas er en enkel og grei koie med både ved og gass, et stort rom, og et kott med en seng. Vi fisket også i Vesle Bumla og fikk en stor Abbor. Litt knotet og navigere, det er stier i område, men forskjellige kart gir forskjellig info. Kartet over er fra en plakat som stod ved koia. Kartet fra Geowier - kartverket skal være det mest oppdaterte, med det manglet også info om stier. Kart fra side 3 som jeg fant når jeg kom hjem. Men det er ikke telefondekning i området. Jeg syns det er fint, men det at det ikke er dekning stresser mange. Vi hadde med satelittelefon. Papirkartet viser enda mindre stier. Endte opp med å tegne av ruta på GeoViewer for å ha en viss peil på hvor stien gikk. Ingen av kildene viste seg og stemme, stien går helt langs land på Vesle Bumla. Vi gikk ned Jakobstigen. Trestiger er ikke hverdagskost. Stien på andre siden er small og tauet er bra og holde i. Var helt på grensa av hva konemor gjør, men hun gikk både opp og ned med sekken på. Vi gikk til det nordre «Pene Tjernet» hvor det er et flott nes. La merke til dette når jeg gikk Tyrifjorden rundt. Slike nes som ligger flott til, er det alltid spor etter bål og telt. Gode solforhold. Vi fikk plass til Duplexteltet, samlet sammen litt kongler og bøss måtte jevne litt men 200x115 cm i grunnflate gjør at teltet ofte smetter på plass steder en ikke skulle tro var store nok. De som tror små pinner og barnåler går gjennom bunnduken på Cuben fiber telt, burde vært her og sett på underlaget. Duplexteltet med dører slått opp, nesten som å ligge under en tarp som er myggfri. Ble noen timer med fiske, men her ble det ikke noe, på tross av mye vak. Konemor krever downmath 9 LW på tur, og det er ikke plass til 2 stk, så jeg tok neoair underlaget. Sony DAB-radioen henger i en krok i taket. Både den og GPSen ble ladet av Anker 21W panelet som funker knallbra. Litt dis om natta, her er kl 0530 Burde tatt ned klestørka, så hadde bilde blitt finere. Sekker må lagres ut når vi er to i teltet. Fint temp og bade i, greit å få vaske seg litt i varmen. Helinox stol er digg på tur. Siden det var forbud mot primus, varmet jeg vann på Barocook systemet. Til å med kokekaffe ble laget på dette. Driver å modifisere det litt, vondt å helle det over i en kopp/termos. Det er to fine plasser ved det søndre pene tjernet, så om plassen på neset er opptatt så er det flere muligheter, Lynnedslagsfuru blir alltid litt rare. Dette skiltet står ved en flat plass, helt av stein. Dette er ved Lårvika. Mange fine teltplasser langs Lårvika. Pause ved Gudbrandtjern, også en fin plass. Tre dager nesten uten dekning og ikke møtt folk føles litt ekslusivt. Så område anbefales, selv om det er mye opp og ned, og ikke av de raskeste stiene. For mere info: Kast deg utfor Jackobstigen17 poeng
-
Av og til går det ikke helt som planlagt. Men fikk fikset billetter fra Hønefoss og til Finse for en dagstur. Veldig uvant med en dagstur til høyfjellet, men flott vær fristet. Ble mye fine bilder, og vil gjerne dele det med dere. Mye sykler som kan leies på Finse, Jøkulen i bakgrunn. Vi fulgte merket løype Nordover for og komme litt opp i høyden. Flere former for vern i området Finsevann, og rallarveien til høyre Ikke en sky, og bare en liten trekk. Første hvil, men litt kaffe, og konemor fikk tatt litt bilder for bruk i "Snap" På turen inn, må det passeres under et trollgjerde. Enkel kryssing av bekk, en stav er greit ved kryssing syns jeg og konemor. Forbauset at det var så få i løypa vi gikk. Men det er langt til neste hytte/stopp på denne stien. På vei inn i parken. Lett og gå i dette område. Vann på 1432 MOH uten navn. Snøen begynner og ligge noen steder. Fint og kjenne litt snø under beina igjen. Speider etter et sted vi kan raste. Hvis noen lurer på hvor mønstret til Jervenduk kommer fra, så må det være stein fra vidda. Eggemat på tur smaker alltid bra. Litt til kaffen hører også med. Vi er på 1495 MOH og det vaket. Vi var oppi 1540 meter på det høyeste. Mange fine teltplasser i område. Alltid klart fint vann, får følelsen av renhet. Varmt og være sau, men setter stor pris på at det er dyr som beiter. De holder veksten nede. Utsikt langt mot øst. Litt blomster også i høyden Sola i mot, så caps og solbriller er kjekt og ha, ikke insekter overhode i høyden. Veien tilbake med nedoverbakke går alltid mye raskere enn opp, selv om vi hadde lette sekker. Noen lager merking på frihånd, vi som liker å sikte får oss en god latter når du har både skinner og kant for å lage linja riktig/rett "Dagens overraskelser" stod NSB for, kjedelig og vente 40 minutter ekstra. På toget var det mange slitne og støle mennesker som hadde vært på tur, enten rallarveien eller fottur. Mange tunge sekker og se. Men dagsturen funket, og frister til gjentagelse.10 poeng
-
Forfatterens anmerkning Det umake paret Eggen og Omgåelsen befinner seg nå halvveis rundt en hesteskoformet fjellrygg i den sørøstre delen av Jotunheimen, bedre kjent som Gjendealpene. Hvis du lurer på hvordan de kom seg dit, kan del 1 av reiseskildringen leses her. Vi vender tilbake til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden i det Omgåelsen blir vekket av sin venn etter en natt med varierende søvnkvalitet… Akt 2: Omgåelsen dro lua vekk fra øynene, kikket opp og så Eggens ansikt over seg omkranset av noe stort og blått. Han konkluderte i løpet av ganske få sekunder med at det var himmelen. Det neste han la merke til var glimtet i Eggens øyne. Det var tydelig at det ikke var snakk om noen pinlig retrett ut Leirungsdalen lenger. «Du har vært oppe en stund?», halvt spurte, halvt bekreftet Omgåelsen. Eggen nikket. «Jeg har funnet litt smeltevann ned mot breen». Omgåelsen var glad han ikke hadde kommet seg nærmere vertikal posisjon enn opp på siden, hvilende på albuen sin. Hvis han spilte kortene sine rett nå var det logisk at det var Eggen som skulle ned å fylle flaskene. Han strakk på seg og gjespet. La seg litt ned på ryggen igjen. Gned søvnen ut av øynene. Eggen gjorde ingen mine til å forflytte seg noe sted. «Hvis du stikker ned og fyller vann, så kan jeg koke kaffe med det som er igjen på flasken din fra i går?», kjøpslo Omgåelsen. Han var ganske desperat etter vann, men det var viktig å ikke gi uttrykk for det. Det ble et øyeblikk utkjempet en stille kamp mellom kaffetørsten til Eggen og den mer alminnelige vanntørsten til Omgåelsen, men kaffetørsten led snart et smertefullt nederlag. Omgåelsen hjalp til med å samle sammen flaskene og finne en pakkpose å bære dem i. Eggen forsvant, og Omgåelsen kunne sette seg rolig ned på en stein i den livgivende morgensolen og fokusere på den knallharde oppgaven det er å sørge for at vann koker riktig. Eggen kom ganske kjapt tilbake, og frokosten bestående av noen skiver og et par kopper kaffe ble inntatt i relativ fordragelighet. Eggen var nå fast bestemt på å rekke siste båten ut fra Gjendebu. Omgåelsen regnet kjapt på tidsbruken i hodet. Dette kom definitivt ikke til å bli noen kosetur. Men samtidig kjentes det trygt og godt. Det var sånn det skulle være på tur med Eggen. Du skal helst ha gangsperre og redusert psyke noen dager i etterkant. De pakket kjapt sammen etter frokosten og cirka kvart over åtte var de klare for avmarsj, Eggen selvsagt litt før sin noe mer makelig anlagte venn. Omgåelsen var, klok av skade, fast bestemt på å ta mer aktiv styring over rutevalget denne dagen. Som pedagog ved en barneskole visste han at det var viktig å forberede det nokså ensporede individet han hadde foran seg grundig, samt at det kunne være lurt å benytte seg av flere ulike innfallsmetoder for å trenge gjennom med budskapet. «Det ser ut som det er lurt å ta litt til høyre under den skrenten der oppe og så runde opp mot eggen igjen i en bue», sa han. Eggen stirret litt uinteressert opp mot toppen av Vestre Leirungstinden. Omgåelsen gikk til plan B og trakk frem mobilen. «Se her – jeg har tatt et bilde av kartet fra Norges fjelltopper over 2000 meter, det ser ut som det er den anbefalte ruta». «Det ser nå veldig fint ut rett opp her, da», svarte Eggen uanfektet og begynte å gå. Omgåelsen erklærte raskt Eggen for et håpløst spesialpedagogisk tilfelle og bestemte seg for å gi opp videre forsøk på omvending. I begynnelsen virket det allikevel som om Eggen hadde valgt å ta hensyn til Omgåelsens ønsker. I alle fall skrådde de på høyre oppunder skrenten. Men det gikk ikke mange minuttene før Eggen ikke klarte å styre seg lenger og simpelthen bare måtte tafse litt på det bratte berget. Her valgte Omgåelsen å trekke seg stille unna og inn i en grusrenne. Når de to vennene var ute av syne for hverandre, skrudde han opp tempoet betraktelig. Hvis Eggen ikke forsto at omgåelser hadde verdi i form av at de var teknisk enklere, måtte han i alle fall sette pris på dem om de var raskere. De hadde tross alt dårlig tid! Grusrenna ble fulgt på skrå oppover mot høyre, før en annen renne ledet ham opp igjen mot venstre til der det bratteste partiet flatet ut. Nå var det bare en kort spasertur opp langs ryggen til toppen. Han snudde seg og kikket bakover akkurat i det Eggen bikket over kanten på bratta. Omgåelsen hadde et knapt forsprang og ingen tid å miste. Han langet ut mot toppen av Vestre Leirungstind – fast bestemt på å holde turkameraten bak seg, noe han også klarte. Nå var dagens lengste motbakke unnagjort, og de hadde ikke brukt mer enn 40 minutter til toppen. Dette kunne gå! På toppen virket det som om Eggen gikk inn i en (så godt det lar seg gjøre for en sindig gudbrandsdøl) nærmest sakral sinnsstemning over omgivelsenes velde. Han satte seg ned og foreslo noe overraskende at han skulle ta et panoramabilde over fjellrekken med Omgåelsen i sentrum. Eggen har mange gode kvaliteter, men smidig omgang med nyere teknologi er dessverre ikke en av dem. Etter tre mislykkede forsøk ga Omgåelsen opp å lære Eggen panorama-funksjonen på mobilkameraet og tok grep selv. Det er en grunn til at forholdet mellom bilder av de to vennene på deres felles turer er 10:1 i favør Eggen. Omgåelsen var glad for å finne ut at de bratte nord-vendte svaene ned fra Vestre Leirungstind var snøfrie og tørre. Eggen danset lett og ledig nedover, men det var helt greit for Omgåelsen på dette tidspunktet. Han koste seg på tur nå, og virkelig nøt den enkle klyvingen over enda en av turens mange tulletopper. På den særdeles lettgåtte flata frem mot Skarvflyløyfttinden tok han sågar igjen Eggen, og de gikk sammen i kontrollert tempo opp mot denne. Livet var så herlig som det bare kan være i øyeblikkene før problemene oppstår. Livet er rart sånn. De kom seg greit ned og opp på Søre Skarvflytinden. Eggen ledet an rett på alle vanskeligheter, og enda var det bare en liten murring i fryktsenteret til Omgåelsen som antydet at han kanskje ikke var fullt ut mentalt restituert etter gårsdagen. Videre ned fra toppen av Søre ville Eggen sjokkerende nok omgå vanskelighetene litt ned i østsida! Om det var lærepengen han hadde fått på starten av dagens etappe (neppe) eller det faktum at han en gang hadde måttet snu her under en skitur over Skarvfly-ryggen vites ikke, men Omgåelsen begynte å tenke at det kanskje allikevel var mulig å lære gamle hunder nye triks. Den tanken skulle han nokså umiddelbart slå fra seg. Det ble en strevsom tur over «toppen» med det velklingende navnet Midtre Skarvflytinden Søre og bort til foten av den ekte Midtre Skarvflytinden. Tørre og fine forhold – ja, men siste rest av Omgåelsens beholdning av ro og sindighet var nå på billigsalg og ble raskt revet vekk fra lagerhyllene. «Gikk du rett over her?!?», ropte han gang på gang til Eggen som nå var langt foran ham, hver gang med et smil og en tommel opp som svar. Omgåelsen ville ikke være noe dårligere, og med et og annet unntak fulgte han Eggens rute med en lett skjelving i beina. Omgåelsen begynte nå å glede seg til å iføre seg klatresele og hjelm. Men da han kom bort dit hvor hammeren på Midtre Skarvflytind bratt tårner seg opp, fikk han til sin forskrekkelse se at Eggen alt var et langt stykke opp og ut til venstre! «Hva skjer?», spurte han så lett og ledig han kunne og håpet at det bare var han selv som registrerte skjelvingen i stemmen. «Det er veldig fint opp her», svarte Eggen og kikket oppover mot toppen. Nå begynte det for alvor å rakne for Omgåelsen, som uten evne til å kontrollere seg selv eller sine reaksjoner ropte høyt: «Jammen, hvordan i helvete kom du deg dit?!?». «Jeg gikk der», svarte Eggen og pekte litt diffust på et sted foran Omgåelsens føtter. Nå plikter jeg som forfatter igjen å skyte inn at den mentale tilstanden Omgåelsen var i på dette tidspunktet kan ha forvrengt den kommende fremstillingen noe. Men slik han husker det, var «der» en mikroskopisk list under et svakt innoverskrånende sva, kjemisk fritt for noe som helst som kunne være i nærheten av å kvalifisere som håndtak. Under åpnet avgrunnen seg glupsk. «DER?!?». Omgåelsen var ikke imponert, og dessuten relativt irritert. Dette syntes han var langt utenfor sin egen komfortsone, og han mente at Eggen burde ha forutsett nettopp dette. Eggen på sin side skjønte straks alvoret i situasjonen, og før Omgåelsen hadde rukket å komme for langt i tankerekken som gikk ut på å snu og gå alene ut Leirungsdalen, hadde han returnert til sin motløse venn. «Jeg kan ta sekken din». Omgåelsen protesterte ikke. «Det er lett - du bare går ut sidelengs på lista, lener overkroppen inn mot svaet og smyger deg over». Eggen var tilbake forbi det vanskelige punktet før han var ferdig med setningen. Omgåelsen gikk inn i seg selv og klarte å skrape sammen akkurat nok zen til å få plassert den venstre foten ut på lista. Et raskt blikk på avgrunnen under var dessverre nok til å bringe ham ut av fatning igjen. «Nei, jeg tør det faen meg ikke!», utbrøt han noe skuffet. Nå var gode råd dyre, og Eggen var desperat nok til å foreslå noe som brøt totalt med alt av æreskodeks i den lokale fjellsportklubben han tilhørte. «Gi meg hånda di». «...». «Gi meg hånda di». «OK». Omgåelsens svette håndflate møtte Eggens knusktørre i et fast håndtrykk over avgrunnen. Så var han plutselig over. Mens Omgåelsen satt seg ned på den andre sida og reflekterte litt rundt den egentlige betydningen av ordet livsglede, satte Eggen straks i gang med å binde seg inn. Snart var han oppe i veggen. Omgåelsen kom til seg selv og kikket rundt seg. Det var ingen standplass denne gangen heller, men nå hadde Omgåelsen vendt seg til den litt uortodokse fremgangsmåten til Eggen. «Har du meg?», kom det ovenfra. Omgåelsen kikket på taukveilen som lå på bakken og videre til rappellbremsen som hang ned fra utstyrsløkka på venstre side av klatreselen sin. Han registrerte at tauet ikke gikk gjennom. «Eh, nei – vent litt», svarte han og fikk koblet seg på i en rasende fart. Så forsvant Eggen oppover igjen, og ikke lenge etter ropte han at nå var det bare å komme etter. Men hvordan? Omgåelsen er langt fra noen storklatrer og dette her syntes han var litt kinkig. Han skulle over en stor blokk med en romslig sprekk i seg, og inni sprekken lå det en oppstikkende stein. Ellers var det ingenting å holde seg i. Etter en stund med litt prøving og feiling fikk han stukket den høyre foten sin så langt inn i sprekken at han kunne stå på steinen, og så slang den andre foten rundt blokken på venstresiden og jukket seg opp. Det var ikke pen klatring, og han måtte bruke krefter – men opp kom han. Resten av turen til topps var en parademarsj. Nå var det angstfremmende over, konkluderte Omgåelsen. Herfra og ut ble det bare smertefullt. Og det trivdes han bedre med. Han var i strålende humør nå, og klarte til og med å le av seg selv når Eggen la fram krav om at alle bilder fra turen skulle merkes med #haldmegihanda. De spiste og drakk godt og begynte så smått å forberede seg mentalt på hvordan drøyt tusen høydemeter ned ville kjennes på kroppen. Når de etter noen minutters gange ned fra toppen av Midtre Skarvflytind måtte stoppe opp og klø seg litt i hodet, var ikke det fordi ruta foran dem var vanskelig eller uoversiktlig. Her var det himmelsk lettgått og de kunne holde godt tempo. Tankevirksomheten besto i å finne ut hvilke av grushaugene foran dem opphavspersonene til det målstyrte og liste-baserte friluftslivet hadde vurdert som viktigere enn de andre. Etter en kjapp sjekk med kartet var de i gang igjen. De to første toppene var noe av det minst «toppete» noen av dem hadde gått på, men den siste hadde bestemt seg for å vinne tilbake noe av respekten Eggen og Omgåelsen hadde mistet for den nordlige delen av Skarvfly-ryggen. Snart var de på vei nedover, denne gangen for godt. Omgåelsen konfererte igjen med kartet og fastslo at de burde klyve ned mot Knutsholet i en bue, først mot sør og så mot nord. Eggen mente som vanlig at det så fint ut rett ned. Det kunne da umulig være verre enn det de allerede hadde vært igjennom, vedgikk Omgåelsen, og fulgte etter. I starten gikk nedstigningen såre enkelt for seg. Eggen gikk først, og Omgåelsen diltet etter. Men etter hvert ble svaene større og mer tallrike, og partiene med lyng og gress som snirklet seg rundt dem ble færre og smalere. Til slutt var det nok for Omgåelsen. «Nei, dette gidder jeg faen meg ikke», meddelte han i det han ble stående bak og observere hvordan Eggen med begrenset hell prøvde å lirke seg ned et klissvåt sva. «Jeg går rundt». Omgåelsen trakk opp igjen, traverserte i overkanten av svaet og krysset seg ned mot en gressrenne drøyt hundre meter lenger sør. Til sin store glede oppdaget han at Eggen også hadde gitt opp og nå sto et par hundre meter lenger opp i lia. Enda større ble gleden og skadefryden da Eggen ropte ned til ham: «Hvor var det du gikk?». «Veien sier seg selv!», ropte Omgåelsen tilbake og småsprang nedover. Som leser kan du sikkert forstå at Eggen og Omgåelsen på dette tidspunktet av turen bare hadde en ting i hodet - å komme seg tilbake til Gjendebu før båten gikk. De hadde allerede kommet langt ned i Knutsholet da de la merke til at Knutsåe virket heller lite lysten på å la dem passere. De sjekket på nytt med kartet og innså at de nok burde ha beveget seg lenger opp mot breen der vannføringen var mindre. Men nå var ingen av dem innstilt på flere positive høydemetre. Derfor ble det til at de satset på å komme seg over på et eller annet tidspunkt. Terrenget på østsiden av breelva var nådeløst, men nå hadde de kommet inn i den mentale tilstanden av regelrett likegyldighet som ofte inntreffer på slutten av en lang og utmattende tur. De brøytet seg gjennom bregner og vier, dundret over grov ur og ramlet og skled seg ned flanker av grus og sand. Flere steder vurderte de å krysse, men hver gang slo de det fra seg av frykt for å bli feid avgårde nedover med strømmen. Å si at de til slutt klarte å krysse Knutsåe blir faktisk feil. De måtte så langt ned at det ville være mye mer sannferdig å si at de krysset Gjende. Nå fulgte tre knallharde kilometer gjennom urskogen som er sørsiden av Gjende. Eggen kommuniserte at han hadde det vondt nå, noe som selvsagt gjorde at Omgåelsen fikk nye krefter. Lite ble sagt, men mye ble følt. Sauetråkket kom (jubel) og forsvant (bunnløs fortvilelse) på nytt og på nytt – men til sist møtte de stien som kom ned fra Svartdalen. Nå vendte humøret tilbake, og de to utslitte vandrerne gikk stivbent sammen det siste stykket tilbake til Gjendebu mens de småpratet om de siste to dagers hendelser. De rakk båten med forholdsvis god margin. Eggen, som var mest sliten, la seg ned i gresset utenfor hytta mens Omgåelsen gikk inn og fikset to øl. At det smakte godt er en grov underdrivelse. Eggen skamroste sin flaske (Kvernknurr fra bryggeriet Små Vesen om det skulle være av interesse) i panegyriske ordelag. Denne flasken med flytende gull ble nevnt med jevne mellomrom hele hjemturen. Å legge ut i det vide og det brede om det som skjedde på turen hjem har lite for seg. Det ville vitne om dårlig fortellerkunst fra forfatterens side, all den tid hjemreisen var mer eller mindre blottet for interessante hendelser. Dessuten var de så slitne at Den Gode Samtalen uteble. Men de kom seg hjem på et vis. Vel hjemme ble Omgåelsen konfrontert med det faktum at sist gang han hadde hatt et så stort behov for å prate seg gjennom en opplevelse var i etterkant av hans førstefødtes fødsel. Eggen ble sist observert samme kveld med et kaloritomt blikk på vei inn på en av bygdas to bensinstasjoner.4 poeng
-
3 poeng
-
Jeg er tilbake fra vidda, etter flotte 8 dager. Litt amputert iht. planlagt, MEN likevel med flotte naturopplevelser i akkurat de områdene jeg ville besøke! Det blir selvsagt utfyllende rapport på bloggen min etterhvert! Jeg traff jo bl.a. også både gamle og nye digitale venner der oppe! DET var hyggelig!3 poeng
-
3 poeng
-
@TerjeH og jeg holder på å avslutte en dryg ukes Finnmarksturné i strålende sommervær (og så godt som uten mygg!). På veien kjørte vi inn i Kåfjorden i Troms og besøkte finsk og norsk Halti. Usannsynlig mye ur! (Kanskje blir det egen turrapport herfra seinere) I Alta var vi som tidligere nevnt innom Alta canyon, men dagen etter måtte vi selvfølgelig en tur til Sukkertoppen (Haldde) og besøke Birkeland og de andre nordlysforskerne. Nordkapp-eierne kunne se langt etter pengene våre. Vi gikk heller til Knivskjelodden og tilbrakte natta under tarp i Knivskjelvika med utsikt mot Nordkapp. Mens andre holdt øye med måneformørkelsen, passet vi på at sola sto i nord over odden presis ved midnatt. Tropevarme og vindstille morgenen etter gjorde at returen opp bakkene gikk meget sakte. Dagen i dag blei tilbrakt i Varanger nasjonalpark med rundtur rundt fossen i Nattfjelldal ved Vadsø. Heldigvis hadde vi en svalende laber bris oppigjennom bakkene, eller hadde vi kovnet i 28 graders varme allerede den første kilometeren. Men nå må man visst heim og berge potteplanter og akvarier fra tropevarmen i Tromsø.3 poeng
-
Da har det kommet hengekøye for de opptil 210 cm og et liggeunderlag på 220 cm, bare forhåndsbestilling med levering ca 1 april neste år. Link til Amok Ser flott ut, jeg teller på knappene om jeg skal bestille et sett som @tshansen, er litt skeptisk, men dette ser bra ut. Skulle gjerne ha prøveligget det først. Og syns totalvekta blir ganske høy i forhold til et lett telt. Jeg kommer til å bestille Fjøl underlaget som @Espen Ørud tipset meg om, og som jeg trodde var bare tull. Men Espen var godt informert tidlig!2 poeng
-
Jeg tuller selvsagt ALDRI om turutstyr. Ellers i livet er det svært sjelden jeg er seriøs i mer enn 5 minutter av gangen dog.... ;-)2 poeng
-
Prøvde også å ikke bruke tverrstanga på Helsport telt, da blir det veldig likt Trolltind. Nemo Equipment ALCS™ 1P SE GORE-TEX® Er kostbart med sine 1895 USD og selges bare til militæret, har fått tak i et til samme pris som et brukt Helsport mil 1. Jeg har fått slått opp på plenen og sammenlignet med Helsport Mil 1 Lt som er helt likt i bruksområde. Litt større og med andre løsninger. Med fortelt ALA Helsport Mil 1 Lt, men utvendige stenger, som yttertelt kan trekkes over for kamuflasje. Ikke så rette vegger som på brosjyrebilde, ei heller så stramt. Tekniske data oppgitt Med lufting åpen i begge ender. La et bamse så det er en referanse. Alle stenger møtes i en hub på toppen, gode ventiler. Bredden er 35’’ er 89 cm, lengden 94’’ er 239 cm og høyden er 39’’ 99 cm Rart når jeg måler, blir ting alltid smalere og kortere... Men her er høyden litt mere faktisk. Luftig og fint fortelt, trenger normalt ikke barduner virker det som. Begge fortelt er montert med glidelås og ikke hemper som på helsport. Mye plugger laget av teltstenger, fine og sette ned, men veldig uvante. Det kommer med 2 stk yttertrekk, camo og hvitt. Helsport kom med en type plugger jeg ikke har sett fra de før, satte på tau selv, slik at de kan lett dras opp. Helsport med et fortelt. Utrolig lystett, og det et 70 D i gulvet, så der kommet det inn lys, hvis du ikke bardunere det bra Nøye sydd og limt. Her er størrelse, bedre høyde, men mer vindutsatt. Forskjell i lengden. Vekt bare telt 3.34 kg, 1 fortelt 0.28 kg, og et yttertrekk 0.69 kg, blir tungt når alt er i bruk, nesten 6 kg. Tar også en del plass i pakkposen. Helsport mil teltet har litt detaljer som kunne vært på andre Helsport telt, strammere på pakkposen og lynlåser. 3 ganger minst i volum, og nesten 3 ganger i vekt når alt er med. Mye bra detaljer. Nemo kom med 4 ekstra tau til barduner etc, men ingen line-locks så de må skaffes separat. Har ikke fått testet det i praktisk turbruk, men må være fint til bruk der hvor det er midnattssol. Spent også på hvordan Goretex funker i telt også.2 poeng
-
Heisann villmarkinger! Tenkte å bedrive litt skamløs selvpromotering for en måneds tur undertegnede og ett par venner skal begi oss ut på. Er det lov å kalle det en ekspedisjon om det er 4 uker? Ikke vet jeg, men er nå mer enn en liten helgetur i Nordmarka om ikke annet. Så da har vi selvsagt opprettet en webside som interesserte kan kikke og følge med på etter hvert som turen går. https://www.skaumenn.com Ta gjerne en kikk, kom med spørsmål, kommentarer osv. :)2 poeng
-
2 poeng
-
2 poeng
-
Noen rypeterreng forvaltes aktivt og andre ikke. Noen fiskevann røktes, mens andre ikke gjør det. Både øvre og nedre Hein fiskes aktivt med garn. Jeg synes det er rart at man selv mener at man kan ta seg til rette som man vil. Min oppfordring er: Skaff tillatelse til å fiske gjennom fiskekort eller avtale med grunneier, eller la være å fiske.2 poeng
-
Plukket med meg noe småtteri ved grensen etter Sverigetur. Fluesnøre kan være kjekt å ha. Sikkert ikke beste kvalitet, men forhåpentlig verdt SEK. 15,- pr stk. WF7 og WF8 flytende + fortom til SEK 59,- Ny hodepute trengtes da nåværende gav opp etter 7 år. Oppblåsbar hodepute fra JR GEAR til SEK 149,- Veier 65g og måler 30x40x10cm og nedpakket Ø=5,5x8cm. Trekk i blå snor for å blåse opp (enveisventil) og rød snor for å tømme (stor åpning) for luft. Tynne sokker til bruk under raggsokkene i fjellstøvlene. Blanding av Merinoull og Polyamid til henholdsvis SEK 15,- , 9,- , 15,- Godt fornøyd med handelen.2 poeng
-
Da ser værmeldinga bra ut, og man setter seg i bilen for en langtur på Hardangervidda. Turen går fra Tinnhylen - Hadlaskald - Litlos - Besso - Rauhelleren - Tinnhylen.2 poeng
-
Etter noen turer med tung sekk i ferien og et par turer med plagsom glidelås på den store, tunge soveposen, er det nå bestilt ny sovepose. Det blir en Warmpeace Viking 600.2 poeng
-
Forord Det har nå gått noen dager siden turen ble gjennomført, og jeg har fått mulighet til å bearbeide den og legge den noenlunde bak meg. Jeg vil derfor forsøke, med så stor grad av nøyaktighet som mulig (samt en selvutleverende sannferdighet på grensen til det Knausgaardesque) å beskrive de drøyt 30 timene jeg hadde på tur rundt Knutsholet. Når det er sagt kan jeg ikke garantere at enkelte situasjoner kan være over- eller underdrevet i denne fremstillingen, da jeg under store deler av turen var enten A) sliten, B ) dypt konsentrert eller C) redd. Mangelen på mentalt overskudd er også grunnen til at det ble tatt sjokkerende få bilder under denne langturen. Men før jeg går over til reiseskildringen må selvsagt persongalleriet presenteres. Jeg har valgt å anonymisere disse, men for den oppvakte leser bør det være åpenbart at en av dem er meg. Eggen er en mann som konstant er i sin beste alder, men som for tiden kanskje kondisjonsmessig er et stykke bak der vedkommende var i glansdagene, i størst grad grunnet forpliktelser på hjemmebane (fire av dem, for å være helt eksakt). Dette blir dog oppveid av godt over gjennomsnittlige klatreferdigheter og god psyke i fjellet (herunder evnen til å lide). Det går som regel litt tid mellom hver gang Eggen er på tur med den andre hovedrolleinnehaveren i denne to-akteren, men når de først befinner seg sammen i Guds frie natur er det ofte store porsjoner smerte og som regel også en del frykt involvert (sistnevnte kanskje mest for én av dem). Eggen lar seg i liten grad lokke ut på tur for å bestige en obskur krumning på jordflaten i en eller annen gudsforlatt del av landet – nei, han sparer turdagene sine til turer som virkelig betyr noe – det bør helst være langt, hardt og bratt. Eggen går på tur under mottoet «light and fast» og selv om det noen ganger kan virke som om sekken hans er vel «light» har det i skrivende stund fremdeles ikke gått galt. Bakgrunnen for navnet han er gitt i denne fortellingen er hans hang til å alltid gå rett på vanskelighetene. Omgåelsen er også en mann i sin beste alder, og denne alderen ser faktisk ut til å bli bedre og bedre for hvert år som går. Man kan kanskje si at han er i sitt livs form. Omgåelsens sekk er som regel velfylt (men ikke for tung). Hederlige unntak er den gangen han glemte solbrillene sine på en april-bestigning av Holåtindene (med noe varig svekket mørkesyn som utfall) og da han ikke fant vindvottene sine når han dro på Hesthøe i 20 blå (med fingre som begynner å valne så snart sola går ned som resultat). Uansett: han har lært, og stiller alltid beredt. Dette gjelder også research til rutevalg. Omgåelsen leter alltid etter enkleste vei og trives godt i løse grufsrenner (fortinnsvis når han får gå først opp/sist ned). Det er relativt enkelt å se når Omgåelsen ikke trives på tur. Da kan han for eksempel si ting som «Dette liker jeg faen meg ikke!», «Hæ?!? Hvordan kom du deg dit?» eller rett og slett bare «Nei, nå må du hjelpe meg for helvete!». Men Omgåelsen har også innsett at eksponeringsterapi må til, at denne typen aktivitet er viktig for å føle seg trygg i fjellet og at man alltid lærer mest når man går litt utenfor sin egen komfortsone. Og når rollelisten nå er besatt kan jeg begi meg i kast med reiseskildringen! Prolog Akt 1 Så enkelt starter som regel turene til Eggen og Omgåelsen. Og la meg med en gang bare si at jeg har valgt å hoppe over den videre enveiskommunikasjonen per SMS der Omgåelsen har tusen spørsmål og forslag til rutevalg og alt utstyr som må med og blir avspist med en halv setning i retur. Sånn er det bare – tur blir det uansett. Og derfor hadde det seg slik at Eggen og Omgåelsen – etter felles bil- og båttur befant seg i fint, men rolig driv oppover bakkene fra Gjendebu inn i Svartdalen. Ved avmarsj hadde de selvsagt gjennomgått det faste tur-ritualet som innebærer å kjenne på vekten av hverandres sekker, og Eggen måtte motvillig innrømme at Omgåelsens sekk (med tau, Jetboil, gass, kaffe, GPS og litt førstehjelpsutstyr) var markant tyngre enn Eggens. Allikevel følte Omgåelsen at han hadde gode ben oppover lia. Og dessuten hadde han noe enda viktigere: muligheten til å nevne det faktum at sekken hans var tyngre for Eggen resten av turen. Noe han også gjorde. Et stykke forbi bratta valgte de å krysse elven og tråkke seg oppover mot 1590-vannet. Her passerte de noen dansker i telt som selvsagt ble meget imponert over fjeld-apernes vidløftige turplaner. Omgåelsen vurderte en stund å fortelle om sin ekspedisjon til Danmarks høyeste fjell (Møllehøj), men fant ut at sånt kanskje ville oppfattes som nedlatende. Ved 1590-vannet (eller i realiteten et lite stykke overfor) fylte de flaskene sine og spiste et par skiver. Eggen (som på mystisk vis alltid er ferdig med pausene sine først) tuslet utålmodig oppover mot breen. Her gjeldt det for Omgåelsen å tråkke til for å holde følge. Det er nemlig viktig å ikke vise svakhet i de innledende fasene av en slik ekskursjon. Sånt kan nemlig trekkes frem i etterkant av turen. Svakhet burde erfaringsmessig i størst mulig grad spares til slutten av turen, da motparten forhåpentligvis selv er så sliten at han ikke registrerer den. Noen forferdelige morenepartier måtte forseres før de kom opp til breen. Her var det (selvsagt, etter sommerens hetebølge) stort sett blåis, kun oppe i kanten mot Knutseggen var det snø. «Du tok med deg stegjern, ikke sant?», spurte Omgåelsen. Han hadde antatt det da han så isøksen på utsiden av Eggens sekk. «Nei», svarte Eggen stoisk. «Du kan få låne et av mine, da», prøvde Omgåelsen seg – men ble umiddelbart møtt med et blikk som tydelig sa at det var det siste Eggen skulle. Han skulle klare seg med det som var i sin egen sekk, uansett. Omgåelsen fikk sin lille triumf et par minutter senere da Eggen skled på en løs sten og skrapte opp armen sin. Omgåelsen kunne da prompte trekke frem en desinfiserende engangsserviett fra sin lille pakke med førstehjelpsutstyr. Eggen tok litt motvillig i mot, og hevdet resten av turen at det egentlig ikke hadde vært nødvendig å rense såret. De to kumpanene testet deretter isen og fant ut at det var en del friksjon i den og at det var enkelt å tråkke bortover det flate brepartiet mot foten av Burchardts tind. Sekkene ble forlatt på en stor stein. Turen til toppen forløp uten noen som helst form for dramatikk, og de var snart nede igjen. De besiktiget deretter den forestående turen over breen. En utglidning på de brattere partiene med blåis var lite ønskelig og det var en stor tverrgående sprekk like oppunder Knutseggen. Kun midtpartiet litt til høyre for Trillingnålene var dekket av en snøbro. Eggen godtok å binde seg inn, men uten å avsløre for mye kan man fastslå at hans foretrukne innbindingsmetode var nærmere 1918 enn 2018. Så gikk de med forholdsvis stramt tau over breen, Eggen først og Omgåelsen (med stegjern og et godt grep om isøksa for å avverge alle katastrofene han så for seg kunne inntreffe) bak. Nå hadde det passet fint for Omgåelsen om det hadde skjedd et eller annet dramatisk i kategorien «hva-var-det-jeg-sa», men den gang ei. Begge kom seg velberget opp på Knutseggen uten andre mén enn litt tungpustethet. Omgåelsen hadde, som han pleier, god oversikt over hvilke topper som skulle bestiges og hvilken rute man burde benytte seg av for å gjøre det på enklest vis. Han visste selvsagt at Trillingnålene i realiteten var firlinger, og at den sørligste av dem var den som gjaldt. De andre tre kunne omgås. Dette prøvde han på beste vis å kommunisere til sin turkamerat, som dessverre var i fint driv rett over eggen allerede. Forsøkene på å endre felles kurs ble kontant avvist («det er veldig fint her, altså!»), så nå gjaldt det bare å henge på for å ikke tape ansikt/vise svakhet. Å klyve bortover en rotete egg med tung sekk er ikke noe Omgåelsen setter videre pris på, i alle fall ikke når sekken beviselig er tyngre enn den som sitter på ryggen til han som danser seg lekende lett fremover noen meter foran ham. «Når er det egentlig du skal overta tauet?», prøvde han seg. «Nå har jo jeg faktisk drasset det med meg opp over tusen høydemeter, her!». Eggen snudde seg et øyeblikk og repliserte lett: «Jeg kan ta tauet om du leder opp Søre Nål». Sjakk matt. Etter litt diskusjon, veiing av Eggens minimalistiske rack opp mot Omgåelsens tau med et tenkt tillegg for sistnevntes fellesutstyr (formelen for utregningen var ganske rotete, men både gjenstandenes vekt, antall høydemeter de ble båret opp og turens resterende lengde i kilometer var med i likningen) ble de to allikevel enige om at Eggen skulle overta tauet etter at nålene var besteget. Etter å ha karret seg opp og ned over alle de større og mindre utfordringene på Nørdre og Nestnørdre Nål var de fremme ved foten av Søre. Sekkene ble anbrakt i skaret mellom Søre og Midtre (der rapellen var tenkt å komme ned). Eggen begynte å stirre drømmende opp på nordvest-hjørnet av Søre Nål. «Skal vi ikke bare ta opp der borte?», sa han og pekte. «Nei», sa Omgåelsen. «Nei?», spurte Eggen. «Nei», sa Omgåelsen (som selvsagt hadde satt seg inn i at normalveien var i sørvest-sida), «jeg vil bare ha det så normalt som mulig». «Er du helt sikker?», spurte Eggen. «Ja», svarte Omgåelsen. «OK, da», kom det skuffet fra Eggen. De trakk begge i klatreuniform og drasset med seg tauet rundt hjørnet av fjellet. Omgåelsen var litt spent, for dette var faktisk første gang han skulle sikre noen på naturlige sikringer. Men han følte seg trygg på at de grunnleggende kapitlene i «Klatreboka» satt godt. Tauet ble kveilet ut, Eggen bandt seg inn og Omgåelsen fant fram taubremsen sin. Snart var Eggen et par meter opp. Men hvor var standplassen? Dette var ikke helt som i boka, merket han. «Hva med standplass?» prøvde han seg med. «Det er så fint her, setter en god én straks», kom det fra oven. «Javel», svarte Omgåelsen så likegyldig som overhode mulig mens han prøvde å mane vekk bildet han hadde i hodet av å bli trukket ned over kanten av fjellet med Eggen som lodd. Heldigvis holdt Eggen ord og satte en bombe rett etterpå. Eggen kløv kjapt opp hele nåla i en jafs og Omgåelsen kom etter og fikk med seg alle sikringene. Suksess! Men hvor skulle egentlig rappellen tas? Omgåelsen måtte innrømme at her hadde han bare vage minner fra støvete turrapporter. Prøvde et par ganger, men tauet var for kort. På tredje forsøk gikk det greit, og begge kom seg ned på snøfeltet i østsida. En kjapp tur oppom Midtre, og så var det klart for et velfortjent kvarters friminutt i Mordor-landskapet mellom Midtre og Søre. Omgåelsen slukte i seg brødskiver, lefse, sjokolade (den nye gode fra Freia med toffee og helnøtt mhmhmm) og iste. Han var fast bestemt på å ikke gå seg tom. Eggen sto som vanlig og trippet etter å komme i gang lenge før Omgåelsen hadde begynt å pakke ned innholdet i sekken, som nå lå strødd utover en stor stein. Klokka begynte å tikke mot fire, og det var fremdeles langt igjen. Men godt innafor det kvarteret de hadde innvilget seg var de i gang med tusleturen bort på Nørdre Knutsholstinden. Ura ble etter hvert befriende lett å forsere og det tok ikke mange minuttene før de begge sto på toppen. Eggen begynte deretter å klage på at både tauet (som nå lå i hans sekk) og beina var tunge, og hintet til at de kanskje ikke kom helt frem til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstind (eller om hele traversen i det hele tatt var mulig) om ikke sekken eller beina hans ble lettere ganske snart. Omgåelsen foreslo så henslengt som overhode mulig at han nok kunne ta tauet igjen (noe han OVERHODE ikke hadde lyst til), men Eggen (som sikkert var redd for at Omgåelsen skulle lukte svakhet) mumlet noe om at det sikkert kom til å gå seg til. De kom etter hvert fram til en minnelig løsning om at Omgåelsen skulle ta Eggens klatresele og kiler i bytte når de kom til Store Knutsholstind. Mot Midtre Knutsholstind ble det igjen mer klyvete, en type terreng som skulle vedvare mer eller mindre hele resten av dagen. Omgåelsen begynte på dette tidspunktet å bli nokså sliten (både fysisk og mentalt). Det er rart hvordan ting som vanligvis er helt uproblematisk kan bli fryktelig slitsomt når det er på slutten av en lang dag i fjellet. Omgåelsen skulle i alle fall få erfare at det å bevege seg lenge i eksponert terreng er noe helt annet enn når nevnte eksponering bare er et kort krydderdryss på en ellers nokså traust fjelltur. Nå begynte han i tillegg å grue seg til de tre rappellene han visste kom. Ekstra irriterende var det å se Eggen danse seg lett fremover 10-15 meter foran ham. Heldigvis ble forskjellene utliknet i motbakkene, noe som gav en viss selvtilfredsstillelse. Omgåelsen har i ettertid problemer med å skille de tre forestående rappellene fra hverandre, men han mener at de opplevdes som gradvis verre etter hvert som turen skred frem. Derfor sier vi at han kom seg greit over Midtre Knutsholstind, videre ned til rappellfestet og at selve rappellen ble gjennomført på en hederlig måte uten altfor høy puls. Eggen ledet an videre fram til foten av Store og opp den første bratta. Når terrenget ble litt mer medgjørlig satte Omgåelsen inn støtet og parkerte Eggen. Viktig å vise seg fram litt innimellom. Den barnslige gleden over å høre at Eggens pust gikk merkbart tyngre enn sin egen var bare bensin på bålet i så måte. På toppen av Store Knutsholstinden ble det en kort pause med påfyll av karbohydrater. Omgåelsen begynte å pakke sekken og gjøre seg klar for nedstigningen mot Vesle. Han hadde så klart fått med seg at Eggen hadde tatt ut klatreselen og kilene sine og lagt dem på bakken ved siden av ham, men valgte å overse dette for å teste Eggen litt. «Tar du sikringsutstyret, eller?», kom det etter en liten stund. «Selvsagt!», svarte Omgåelsen smilende og stappet det ned i sekken. Nok en liten seier i boks. Men hovmod står for fall, sies det. Og det skulle Omgåelsen få erfare bare noen minutter senere. Eggen var som vanlig 20 meter foran nedover og Omgåelsen hadde funnet ut at gule trekanter i kombinasjon med slitne bein og enda mer sliten psyke var en dårlig kombinasjon – i hvert fall når det skal klyves nedover! «Nei, nå må du komme tilbake og hjelpe meg her!», ropte han motvillig ned til sin turkamerat. Eggen returnerte (var det et lite smil om munnen der?) og fikk geleidet sin nervøse venn ned de mest kinkige passasjene. Opplevelsen hadde dessverre satt en støkk i Omgåelsen, som resten av turen var nokså rystet. Allikevel kunne han glede seg over at det nå ikke gjensto lange biten før de var trygt fremme ved dagens endelige mål, skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden. Men to utfordringer gjensto, nedgangen fra Vesle Knutsholstind og Vestre Leirungstind. Jeg vil før jeg går videre med historien bruke et par linjer på å komme Omgåelsen litt i forsvar. Det er ikke det at rappellene gjør ham redd (som i redd for å dø), det er mer det at han føler et nokså sterkt ubehag ved å henge i en tynn snor festet i en steinblokk med mange meters fritt fall under seg. Rasjonelt forstår han selvsagt at faren er minimal, men ubehaget får han ikke gjort så mye med. Og det er nevnte ubehag som førte til at han valgte å gjøre Eggen oppmerksom på at det var fullt mulig å omgå rappellen fra Vesle Knutsholstind i sørsida. Eggen på sin side var lite lysten på å tyne lårene sine med ekstra høydemetre. En kort meningsutveksling fulgte (hvor mange høydemetre var det egentlig snakk om?), men Omgåelsen var nå såpass sliten i hodet at han kapitulerte raskt. Rappell skulle det bli. På toppen av Vesle Knutsholstind ble det ganske kjapt klart at de fleste nok omgår dette punktet, for her fant de ikke en eneste rappellslynge. Men Eggen lokaliserte kjapt en passende stein, og etter å ha knuffet litt på den sa han seg fornøyd. Omgåelsen måtte innrømme for seg selv at det å rappellere fra noe ingen andre hadde rappellert fra før bare øket ubehaget hans, en følelse som kun ble marginalt bedre av at Eggen viste seg som en sann gentleman og satte utfor først. Etter å ha dobbel- og trippelsjekket at rappellbremsen satt riktig vei og at klemknuten fungerte som den skulle kom Omgåelsen etter. Han overlevde uten større om og men. Nå gjensto bare en kort spasertur over en liten knaus og opp bakken mot Vestre Leirungstinden. Men nå kom også dagens kanskje største ukjente element – hvordan var nedgangen fra Vestre? Informasjon om denne hadde vært vanskelig å innhente, og Eggen begynte å forberede Omgåelsen på at det kanskje var flere rappeller ned. Dette likte sistnevnte dårlig. Han var farlig nær bristepunktet nå, i alle fall tenkte han det selv akkurat da. Fra toppen av Vestre var det litt bratt klyving nedover. Eggen fant rappellfestet greit og gjorde seg klar, slang tauet over kanten og lente seg ut over henget. «Tauet ligger på bunnen – det blir bare en rappell», kom det kjapt. Gleden i Omgåelsens ansikt var helt umulig å mistolke. Nå var det snart gjort! Om Omgåelsen hadde vært glad over å finne ut at de bare var en rappell unna sikkerheten, var han direkte euforisk når han sto med fast grunn under seg og tauet hengende slapt over seg. Derfor var han i særdeles godt humør når de kløv seg ned den siste biten, over Midtre Leirungstind og ned i skaret. Der nede var det to relativt slitne karer som la seg langflate ned med hver sin sekk under hodet. Ikke et ord ble vekslet på en god stund. Omgåelsen satte etter hvert i gang med å koke vann til middagen, henholdsvis kebabgryte og chili con carne. Sjelden har frysetørket mat smakt så godt. De ble sittende å diskutere morgendagen litt. Eggen virket noe tvilende til om han orket Skarvflytindene, og om de ikke gikk fort nok til å rekke båten fra Gjendebu måtte det bli retur ut Leirungsdalen. Den hadde begge gått før, og det fristet ikke nevneverdig til gjentakelse for noen av dem. Det ble til at de bestemte seg for å vente med å ta en avgjørelse til morgenen etter. Etter nok en lang stund i stillhet begynte våre to venner å rigge seg til for natten. Omgåelsen fant en liten flekk med ikke altfor mange oppstikkende steiner og dekket de mest kritiske partiene med mose. Her blåste han opp Exped-underlaget sitt og la ut dunposen. Eggen la seg i ly for vinden bak en stor stein med et tynt, oppblåsbart liggeunderlag og en jervenduk. Og så ble det stille igjen. Omgåelsen ble liggende en lang stund å kikke på skodda som drev opp over kanten fra breen. Det var trolsk her. De var langt fra folk nå. Natten ble urolig. Eggens liggeunderlag hadde problemer med å holde på luften (noe som bryter skarpt med skikk og bruk hva oppblåsbare liggeunderlag angår), og han frøs under jervenduken. Omgåelsen hadde vondt i kroppen og slet med å finne en behagelig liggestilling, på tross av state-of-the-art liggeunderlag og sovepose. Etter litt på-og-av-søvn fant han i firedraget ut at han skulle prøve å trekke lua ned over øynene for å se om det gjorde det lettere å sovne. Etter dette husket han ingenting før en finger pirket ham i sida gjentatte ganger og en lavmælt men bestemt stemme sa «Hei, du må stå opp»…1 poeng
-
Jeg vet ikke hvor mange av dere som planlegger eller tenkes å ferdes opp til Okstindmassivet og Gråfjellhytta, men nyheten om at det dannes nye elver og dammer der oppe er lite betryggende. Breene forsvinner i rekordfart. https://www.ranablad.no/grafjellhytta/hemnes-turistforening/okstindan/lopsk-breelv-stenger-popular-tursti-a-krysse-ei-snobru-over-ei-breelv-er-risikosport-det-er-noe-en-ikke-kan-anbefale-turfolk-a-gjore/s/5-42-421903?_ga=2.186654059.257818049.1533059766-1816312762.14882946621 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Parkerte du på Tinnhylen @Bjarne H.S.? Mørk Toyota med et klistremerke på ve.side bakluke?1 poeng
-
Ja, et flott område, synd det ikke er mere brukt. Mange reiser langt avgårde for å gå litt alene, det på tross av at det bare ligger der klart til bruk, for mange rett utenfor stuedøra. @Sovjetunionen Og andre kjente bloggere burde ta turen dit og spre det gode budskap! Statskogs info om Lunnaas i Finnemarka er faktisk fra samme sted som vi teltet fant jeg ut i kveld!1 poeng
-
Skikkelig flott område det der.. Takker for rapporten!1 poeng
-
Ante meg at det ble et skikkelig ruskevær.. Fornuftig å ta inn på Sandhaug.1 poeng
-
Takk, i like måte! Du hadde rett i at det ble uvær. Det kraftigste regn+vind jeg har opplevd etter det jeg kan huske. I tillegg hadde vi 10-15 minutter med hagl som pisket så det gjorde vondt. Vi hadde lite lyst til å telte i det været, så vi ramlet inn på Sandhaug i halv åtte tiden. Det ble 4 timer i piskende regn...1 poeng
-
Linken som Memento referer til er rette stedet. Denne køyen er helt genial, for oss som liker å sove i køye. Den kommer også i standard size1 poeng
-
1 poeng
-
I cache er det vertfall alltid ønskelig både med 1:25000 og 1:50000 når jeg laster ned. Det er også kjekt å kunne se et estimat av hvor mye data som lagres ettersom man zoomer inn og ut.1 poeng
-
Ifølge siste Fjell og vidde er det jo blitt ekspedisjon å gå en ukes hytte-til-hytte-tur nå. Så ja, turen din er en ekspedisjon.1 poeng
-
Ser kjempefint ut! Takk for stadig fine rapporter!1 poeng
-
1 poeng
-
Nei, generelt er vel underfiske et større problem enn overfiske i mange ferskvann i dag, men prinsippet er det samme .. rett forvaltning må til, og rett forvaltning er det grunneier som må bekoste. Da syntes jeg det er rett og rimelig at grunneier skal ha muligheten til å bestemme hvordan han/hun kan hente inntekter fra dette. Jeg kan love deg at i den jeger- og fiskerforeningen hvor jeg er medlem er det kultivering av fiskevann som drar avgårde med dugnadstimene, taksering av småvilt er blåbær i forhold. Hva er overpris for fisking rundt om? Rett pris er vel det folk er villige til å betale, med andre ord, har man et dårlig produkt (overbefolket fiskevann, uendelig antall fiskekort) kan man ikke ta samme pris som hvis man har et bra produkt. Kan man tilby enerett til bra fiske, man har lagt jobb i å kultivere et bra fiskevann, har et opplegg rundt opplevelsen og det er folk som er villige til å betale ... eller syntes du grunneier skal legge masse jobb i å kultivere bra fiskevann og selge fiskekort for småpenger? Jeg heier på de som klarer å skaffe seg et levebrød av eiendommene sine i distriktene jeg. Men jeg er absolutt for et sterkt Statsskog for å sikre allmennhetens tilgang.1 poeng
-
Nei, det er ikke greit. For øvrig en ganske stor forskjell på å fiske og å jakte. Forvaltning av bestander og lov om felling av dyr blir bestemt på bakgrunn av hvor mye som er forsvarlig å tas ut. Tas det ut for mye ødelegges hele grunnlaget. For øvrig er jeg ikke enig i alt hva jakt angår. Jeg vet ikke nøyaktig hva som må til for å søke om tillatelse til felling, men virker på meg som at noen jaktlag har enerett på felling i mange områder, og det er jeg ikke for. Det burde heller ikke være grunneiers rett, ettersom han ikke eier dyrene. Det koster ekstremt mye å få være med på jakt, og det er en uting. PS: Jeg er grunneier selv og er ikke jeger. Får årlig betalt fordi det tilfeldigvis er elg på eiendommen i nord…1 poeng
-
Elsker når folk legger ut detaljerte beskrivelser av telt. Veldig bra. Håper på oppdatering når du har sovet i det!1 poeng
-
Jo, det var i grunnen lite søppel liggende igjen etter folk. Disse snusposene ser ut til å være det vanskeligste å få med seg hjem igjen, pussig nok. Men i leiren hadde de frivillige felles søppelpose, og ettersom mange av dem bar på mat, drikke og utstyr for NRK, så tok jeg med blant annet søppel for dem igjen. :) Sist ankommet, best plass i sekken. :)1 poeng
-
Takk for flott del 2! Det er ikke alltid man trenger mange bilder for å lage gode turrapporter noe dette er et eks på1 poeng
-
De Helsport pluggene ligner veldig på noen fjellreven plugger jeg har. Om det er de samme bare i en annen farge, så tåler de veldig mye1 poeng
-
Dagens tur gikk til Djevelens punsjebolle i Åsa (Nordmarka) Dette er en av årets lokale ti på topp turer. Litt rart å starte opp og gå ned, så blir det motbakke tilbake - «bunntur» Vannet har vasket et hull i steinen, samme konstuktør som Åsdøljuvet og Kjøsterud. Veldig lite vann i bekken, selv om det regnet i natt. Høstfargene kommer med tørka som har vært i sommer.1 poeng
-
Er veldig uenig i loven om at folk kan ha private vann. Formålet med friluftsloven var blant annet: «å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.» Fiskevann var helt sikkert en viktig inntektskilde på 60-tallet, men det er ikke slik lenger. I tillegg er det i dag mye enklere å bruke Inatur til å få betalt for fiskekort. I 2011 ble blant annet loven om fri plukking fjernet. Jeg ser også en stor risiko med private fiskevann. Hva stanser fiskeglade milliardærer til å kjøpe opp de mest tilgjengelige vannene eller for den saks skyld, Altaelva? Skal være litt "rampete" og si at private vann driter jeg i. Er det fiskekort kjøper jeg det, hvis det er privat fisker jeg «gratis».1 poeng
-
Da julituren skulle bli bestemt, var det mange alternativ jeg kunne går for. Høyfjellsfisket er jo i gang for fullt, og da finnes det mange spennende muligheter her på Sunnmøre. Etter nøye vurdering ble turmålet bestemt. Denne gangen skulle jeg igjen prøve et vatn som egentlig bare har påført meg lidelse fiskemessig, de siste åra. Fire ganger har jeg vært der tidligere, og fortsatt kunne jeg ikke vise til en eneste fisk. På mange måter har dette fjellvatnet blitt min store nemesis, så hvorfor gidde å ta turen akkurat dit, lurer du? Jo det er jo selvsagt fordi jeg vet (tror jeg) at der finnes stor fisk, ved et par anledninger har jeg fått kjent på kreftene til ørreten der oppe, men den har klart å slite seg løs før landing. Som den selvpineren jeg er, måtte det bli en nytt forsøk. Julituren skulle bli et sted i Reinheimen nasjonalpark. Tåka lå lavt da jeg parkerte ved Trollstigen og begynte å bevege meg innover en av de mange flotte dalene i området her. Jeg fikk strengt tatt ikke sett så mye i denne tåka, men fra tidligere turer visste jeg at her er det virkelig vakkert innover. Innimellom lettet det opp i korte perioder, men tåka ville aldri slippe helt taket. Da jeg endelig var fremme må jeg ærlig innrømme at den store troa uteble. Men nemesisvatnet skulle ikke få knekke meg, litt tåke måtte jeg tåle. Dermed ble fiskeutstyret montert, og sluken ble kastet ut i det blikkstille fjellvatnet. Jeg hørte bare et plask når sluken traff vatnet, skodda var såpass tett at jeg ikke engang så hvor sluken landet. Dette virket jo lovende. Der kom skodda gitt. Alltid stats med årets første tur i Reinheiemn nasjonalpark En liten nedkjølig for en sliten og svett selvpiner. Ikke mye utsikt å skryte av her. Så skulle nemesisvatnet slå til igjen, og nok en gang ble det i negativ forstand. Etter ca seks timer med effektiv fisking var det endelig napp. Jeg kjente umiddelbart at dette var storfisk. Herlig! Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Den ga seg ikke lett, og hadde flere hissige utras. Til slutt var den så nærme at jeg kunne se fisken klart og tydelig. Første tanken som slo meg var at denne var hvert fall over kiloen. Men da jeg akkurat hadde rukke å prosessert hvor stor denne ørreten faktisk var, kjente jeg motstanden ga seg, den gikk. Snakk om smart fisk, eller heller snakk om usympatisk fisk. Dette var så ille at jeg måtte tute ned to pils sporenstreks for å komme over skuffelsen. Det hjalp egentlig lite, jeg burde tatt med mer. Ikke noe å si på teltplassen her. Har lagt til meg dårlige vaner under fotball VM. Legg forresten merke til herr stankelbein. Så for å oppsummere fiskemessig. I løpet av åtte timers fisking, ble det ett napp og ingen fisk på land. Jeg tror alle skal være glad for at det ikke blir laget minutt for minutt program av de turene mine. Det hadde blitt syltynne greier. Når det er sagt så var det til tross for den usympatiske ørreten, flott å være på tur. Jeg sov som en stein gjennom hele natta, og når morgenen kom hadde været letta noe. Det er ingenting som slår å ligge i teltet, og kikke ut mot et blikk stille fjellvatn. Ikke minst med nykokt kaffi i koppen for sette den såkalte prikken over i`en. Planen om å fiske noe mer denne dagen utgikk, det var alt for behagelig å ligge her. Dette turlivet er jo ikke så verst allikevel da. Når det gjelder nemsisvatnet kan jeg garantere nye forsøk og sikkert nye skuffelser. Men kanskje en dag så sitter den. Amen! Blir ikke bedre utsikt enn dette. Min medisin. Aldri en tur uten. En godt dokumentert gjesp, og en rolig start på dagen. En noe slukøret, men alt i alt fornøyd kar tar turen hjem. Se hele artikkelen1 poeng
-
Dette er riktig og viktig. Det er utrolig hvor mye man kan hente ut av ei råfil, se de to bildene her. Det ene er ei råfil (dng) prosessert i Camera Raw, det andre er jpg-fila rett fra min Samsung S7. Legg spesielt merke til høylysene i himmelen, helt utbrent i jpg-bildet, mens råfila viser hvor mye informasjon kameraet faktisk fanget opp under opptaket. Hvis man er interessert i å få så teknisk gode bilder som mulig, men likevel vil bruke mobilen som kamera, er støtte for råformat et krav.1 poeng
-
Det går lettere når man har såpass erfaring som du sikkert har. Her i gården går det meste av Insta-greier og tilsvarende rett fra mobil. Men plutselig ser man veggbildepotensiale i Instabildet. Da byttes det over til speilrefleks. Tidligere, før erfaringen var god nok, ble alt tatt med speilrefleks for sikkerhets skyld. Nå er heldigvis både erfaringen og mobilen bedre. Eksempelvis siste jeg la inn i tråden "Dagens bilde....". Jeg så plutselig at her var det noe på gang under "lek med mobilen" og fikk byttet over til DSLR og skarp macrooptikk. Så det bildet bildet plass til på veggen i 120x80 cm her. Det får jeg ikke til fra mobilen... Nja... utskrift er ikke bare utskrift. Akkurat som man slipper unna med det meste av kvalitet fra mobil i "favebookstørrelser" på skjerm om man hadde skrevet ut på spesialpapir for detaljrikdom med egnet blekk så ser man fort tilsvarende forskjeller som man ser på skjerm når ting er tatt med sylskarpdyr optikk og plastikkzoom til 500,- Men igjen: Alt til sitt bruk1 poeng
-
Traska rundt trekanten i Trollheimen( hytte til hytte) fint i fjellet, hett som i en bakerovn fredag men fikk jo sett ruta til Trollheimshytta i strålende solskinn. Litt mer vind lørdag og vind + noen regnbyger søndag. Alt i alt en fin tur, men bena mine var glad jeg putta de joggeskoa i sekken i tillegg til fjellstøvlene.1 poeng
-
Har begynt å samle mot til den kommende vinteren .. og bestilt vintersovepose. Siden jeg er så fornøyd med de andre mountain hardwear posene mine tenkte jeg at jeg skulle prøve den i vinterutgave også: https://www.fjellsport.no/mountain-hardwear-lamina-z-bonfire-sleeping-bag-reg-shark.html1 poeng
-
1 poeng
-
Så var det tid for årets alenetur. Jeg prøver å få til en helg i året, med varierende hell. Planen er stort sett å gå, lang og lenge og med lett oppakning. I år bestemte jeg meg for Hallingskarvet på langs, uten å ha gjort den helt store researchen. Det skulle være ca 5 mil, så det burde være helt innafor på en helg, selv med en del høydemeter. Bonusen var enkel logistikk: Tog til Finse fredag kveld og retur fra Geilo på søndag. Jeg hadde vært en tur opp mot Hallingskarvet sammen med ei venninne et par i uker i forveien, og det var da jeg fikk ideen til turen. Vi hadde en superfin leirplass rett før det blir skikkelig steinete, og fredag kveld gikk jeg bare en times tid og slo leir samme sted. Fin utsikt, bra vær og jeg gledet meg! Jeg spratt opp da alarmen gikk kl 8 neste morgen, og selv uten morgenkaffe var humøret på topp. 9:15 gikk starten, noe som vel må være personlig rekord for meg. Det ble selvsagt en del motbakker før jeg var oppe på Skarvet. Det var ingen tvil om at jeg måtte oppom Kyrkjedørsnuten. I motsetning til de fleste toppene der oppe er den veldig definert, og utsikten i alle retninger var upåklagelig. Så var det bare å fortsette østover, oppover bakker og nedoverbakker. Det var tydelig at det har vært en varm sommer, for det var vesentlig mindre snø enn på kartet og til tider utfordrende å finne drikke. Derimot var det mye stein, hele Skarvet er en sammenhengende steinrøys og rimelig tunggått. Jeg snublet en gang, men fikk tatt meg for og kom unna med noen skikkelige skrubbsår på hendene. Mer frustrerende var at jeg måtte stoppe for å få sett på utsikten. Mens jeg gikk, måtte jeg ha fullt fokus på hvor jeg satt beina til enhver tid. Navigasjonen ga seg stort sett selv, det var bare å holde seg på høyden og se etter hvor det så greit ut å gå. Den eneste reelle utfordringen var stien fra Foldarskarnuten og ned i Foldarskaret. Der er det bratt, men det er vardet. Et stykke ned i siden mistet jeg vardingen og klarte ikke å finne den igjen. Det ble en del forsøk og klyving opp og ned før jeg kom meg trygt ned. En naturlig konsekvens av mye stein, er at det er vanskelig å finne et sted å sette opp et telt. En snøfonn ble løsningen, og i det minste var det enkelt å finne stein til barduneringen. Jeg hadde bestemt meg for å følge opp totalforbudet for åpen ild, selv om det var meldt grønt på skogbrannfare på Finse og det knapt kan være praktisk mulig å tenne på noe som helst oppe på Hallingskarvet. Dermed hadde jeg tenkt litt på hvordan jeg skulle fikse kald middag, og endte opp med at cous cous svellet i kaldt vann med fetaost, soltørket tomat og peanøtter og litt olivenolje måtte bli bra. Problemet var at fetaosten og de soltørkede tomatene ble igjen i kjøleskapet på jobb. Cous cous med peanøtter og olje ble en rimelig kjedelig middag, gitt! Lørdag gikk jeg i 10 timer (inkludert korte pauser) og kom omtrent halvveis. Søndag regnet jeg med at i alle fall stykket fra Skarvet til Geilo skulle være mer lettgått, sånn at 10 timer skulle gi meg brukbar margin til toget. Etter en time hadde jeg bare kommet en kilometer, litt på grunn av dårlige veivalg og ekstra tunge forhold, og litt fordi jeg ikke dro på skikkelig. Jeg innså at jeg måtte jobbe vesentlig hardere, og satt opp farten det jeg var god for. Fra Prestholtskarven og østover var det tydelig at jeg var nærmere stor hytteområder, og jeg så en god del folk. Jeg fortsatte ut Skarvende og så kom etter hvert ned i mer viddelignende terreng ettersom jeg nærmet meg mål. Det var deilig! Helt fantastisk å gå på dette underlaget etter mange timer i steinur. Trist når bekkene er helt tørre Fartsøkningen fungerte utmerket, og jeg var framme i Geilo i svært god tid. Det ble pizza på peppes og to pils før toget kom. I skrivende stund er det mandag, jeg sitter stiv og støl på kontoret med vannblemmer under begge beina og solbrente legger. På spørsmål fra kollegaen om jeg ville gått turen en gang til, må jeg tenke meg litt om. Jeg tror det hadde vært suverent på ski. Til fots blir det vel mye fokus på hvor man kan sette beina, og dessuten: nå har jeg jo vært der! Da finner jeg heller på noe annet neste gang. Og til slutt et oppsummeringsbilde: Helt langt der borte startet jeg!1 poeng
-
Det finnes ikke sikker is, men det finnes sikre skøytere. Kunnskap om is er viktig, og alle som beveger seg på isen må skaffe seg kunnskap for egen sikkerhet. Har du det, åpner det seg et utrolig fint transportmiddel, nemlig -turskøyter. Du kan få unike opplevelser, når isen spiller på lag. Hele verselinjen er «Carpe diem quam minimum credula postero», det vil si «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste». På turskøyter er dette tilfelle i praksis. Når isen har lagt seg, og har blitt sterk nok til å kunne gå på med nødvendig kunnskap og utstyr, og før det kommer snø på den, oppstår gyldne turmuligheter. Ofte står det om timer. Andre helga i mars var et slik tidspunkt. På fredags ettermiddagen, gikk jeg rundt Storøya. Her måtte jeg gå langs land, bølgene har brutt ned isen slik at det som var igjen var sterkt nok til å gå på. Veldig klar og fin stålis. Det syns en hvit sprekk i isen, da ser jeg hvor tykk den faktisk er. Det som er med turskøyter er at du bruker skiskoa, og har bindinger på skøytene. Fort gjort å vippe de av, slik som her hvor jeg måtte på land rundt et lite nes. Spesielt sko med BC bonden er nesten like gode å gå på som fjellsko. Tok også av skøytene når jeg gikk tvers over Geitøya. GPS sporet er lastet opp på Skridsko.net som er et eldre svenskt system for de som går på turskøyter. RegObs.no har også mye info om både snø og is. Lett å lese isen her, hit men ikke lengere.... Nesten skummelt klart, så bunn på 4-5 meter. Legg merke til sprekkene i isen, de gir mye informasjon om tykkelsen på isen. Blir kalt gardin, ikke sprekker i isen, da er du på veldig tynn is, og må bruke staven for å sjekk hvor tykk den er. På lørdagens fellestur med Rollers var vi 13 stk. Dette er ruta vi gikk. Ofte er det enkel områder slik som her mellom øyer og land, at det dannes is i et basseng. Vi prøvde oss mot Utøya, men var for tynn is, til at en gruppe på 13, kunne gå begge veier. Her filmer jeg mens de bare glir, fantastisk lyd fra ise, og en hører at den er tynnnere. Det er mye press i isen, her har det blitt et telt, men ved vind kan det bli åpne sprekker, som blir fort større. Søndagens nybegynnertur samlet nesten 40 stk. Franklin er meget flink til å formidle sitt budskap. Mange lærte veldig mye på kort tid. Pause med bål hører med på en slik tur. Litt åpne råker, også kalt for vindbrønner. Her er vi ved iskanten. Vinden bryter ned isen til den er sterk nok til å tåle vinden. Her kunne vi gå helt til kanten. Stavene brukes til å sjekke tykkelse på isen. Franklin går litt, for så å stoppe og fortelle, så å gå ett stykke igjen. Hold en arms avstand på isen. Her hadde det knaket litt, da mange klumpet seg rundt Franklin, som på forrige stopp hadde sagt, hold avstand... Etter søndagens felles tur, ble Karianne, Jo og Nils med meg på en ny tur. Vi gikk mot Frognøya, på utrolig fine forhold, superglatt og hard is. Skrittstropp på sekken, isstav, ispigger og kasteline hører med. Nyslipte skøyter var et must. Sjelden hard is. Jo sjekker mot en sprekk i isen, vinden har begynt å flytte et kjempestort flak ut i fjorden. Pause i sola, på Bønsnes brygge, siden dette var en ekstra tur, delte vi broderlig det vi hadde igjen av drikke og mat. Var så varmt at vi satt bare i tøyet vi gikk i, selv om alle hadde med ekstra tøy i tilfelle vi gikk gjennom. Det er en isskole på varsom.no - denne anbefales. Mer åpne råker mot Storøya, Normarka i bakgrunn. Hoppepassering av sprekk. Søndagens tur, 27 km. De som gikk mest var oppe i nesten 50 km på en dag. Legg merke til at jeg har lagret et punkt 0057 ute på isen, dette på grunn av at det var vanskelig og finne et sted å passere over. Fantasisk flott filmet av Nils, både fotograf og objekt i motsatt rotasjon. Vi møtte Terje på isen, en av de lokale som er veldig flink til å være tidlig utpå og nyte fin ny is. For mer info: varsom.no og skiforeningens turskøytegruppe, Skridsko.net og ikke minst Rollers som holder til i Oslo, men som går turer i hele østlandsområdet. Natt til mandag kom det snø, og eventyret var over for denne gang. Bilder og film er tatt av Karianne Mortensen, Nils M. Huseby og meg selv.1 poeng
-
1 poeng
-
Skjønner at jeg hører til på Folkemuseum selv. Når de trenger utstillingsdukker skal jeg melde meg.1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00