Vinnerliste

Forord Det har nå gått noen dager siden turen ble gjennomført, og jeg har fått mulighet til å bearbeide den og legge den noenlunde bak meg. Jeg vil derfor forsøke, med så stor grad av nøyaktighet som mulig (samt en selvutleverende sannferdighet på grensen til det Knausgaardesque) å beskrive de drøyt 30 timene jeg hadde på tur rundt Knutsholet. Når det er sagt kan jeg ikke garantere at enkelte situasjoner kan være over- eller underdrevet i denne fremstillingen, da jeg under store deler av turen var enten A) sliten, B ) dypt konsentrert eller C) redd. Mangelen på mentalt overskudd er også grunnen til at det ble tatt sjokkerende få bilder under denne langturen. Men før jeg går over til reiseskildringen må selvsagt persongalleriet presenteres. Jeg har valgt å anonymisere disse, men for den oppvakte leser bør det være åpenbart at en av dem er meg. Eggen er en mann som konstant er i sin beste alder, men som for tiden kanskje kondisjonsmessig er et stykke bak der vedkommende var i glansdagene, i størst grad grunnet forpliktelser på hjemmebane (fire av dem, for å være helt eksakt). Dette blir dog oppveid av godt over gjennomsnittlige klatreferdigheter og god psyke i fjellet (herunder evnen til å lide). Det går som regel litt tid mellom hver gang Eggen er på tur med den andre hovedrolleinnehaveren i denne to-akteren, men når de først befinner seg sammen i Guds frie natur er det ofte store porsjoner smerte og som regel også en del frykt involvert (sistnevnte kanskje mest for én av dem). Eggen lar seg i liten grad lokke ut på tur for å bestige en obskur krumning på jordflaten i en eller annen gudsforlatt del av landet – nei, han sparer turdagene sine til turer som virkelig betyr noe – det bør helst være langt, hardt og bratt. Eggen går på tur under mottoet «light and fast» og selv om det noen ganger kan virke som om sekken hans er vel «light» har det i skrivende stund fremdeles ikke gått galt. Bakgrunnen for navnet han er gitt i denne fortellingen er hans hang til å alltid gå rett på vanskelighetene. Omgåelsen er også en mann i sin beste alder, og denne alderen ser faktisk ut til å bli bedre og bedre for hvert år som går. Man kan kanskje si at han er i sitt livs form. Omgåelsens sekk er som regel velfylt (men ikke for tung). Hederlige unntak er den gangen han glemte solbrillene sine på en april-bestigning av Holåtindene (med noe varig svekket mørkesyn som utfall) og da han ikke fant vindvottene sine når han dro på Hesthøe i 20 blå (med fingre som begynner å valne så snart sola går ned som resultat). Uansett: han har lært, og stiller alltid beredt. Dette gjelder også research til rutevalg. Omgåelsen leter alltid etter enkleste vei og trives godt i løse grufsrenner (fortinnsvis når han får gå først opp/sist ned). Det er relativt enkelt å se når Omgåelsen ikke trives på tur. Da kan han for eksempel si ting som «Dette liker jeg faen meg ikke!», «Hæ?!? Hvordan kom du deg dit?» eller rett og slett bare «Nei, nå må du hjelpe meg for helvete!». Men Omgåelsen har også innsett at eksponeringsterapi må til, at denne typen aktivitet er viktig for å føle seg trygg i fjellet og at man alltid lærer mest når man går litt utenfor sin egen komfortsone. Og når rollelisten nå er besatt kan jeg begi meg i kast med reiseskildringen! Prolog Akt 1 Så enkelt starter som regel turene til Eggen og Omgåelsen. Og la meg med en gang bare si at jeg har valgt å hoppe over den videre enveiskommunikasjonen per SMS der Omgåelsen har tusen spørsmål og forslag til rutevalg og alt utstyr som må med og blir avspist med en halv setning i retur. Sånn er det bare – tur blir det uansett. Og derfor hadde det seg slik at Eggen og Omgåelsen – etter felles bil- og båttur befant seg i fint, men rolig driv oppover bakkene fra Gjendebu inn i Svartdalen. Ved avmarsj hadde de selvsagt gjennomgått det faste tur-ritualet som innebærer å kjenne på vekten av hverandres sekker, og Eggen måtte motvillig innrømme at Omgåelsens sekk (med tau, Jetboil, gass, kaffe, GPS og litt førstehjelpsutstyr) var markant tyngre enn Eggens. Allikevel følte Omgåelsen at han hadde gode ben oppover lia. Og dessuten hadde han noe enda viktigere: muligheten til å nevne det faktum at sekken hans var tyngre for Eggen resten av turen. Noe han også gjorde. Et stykke forbi bratta valgte de å krysse elven og tråkke seg oppover mot 1590-vannet. Her passerte de noen dansker i telt som selvsagt ble meget imponert over fjeld-apernes vidløftige turplaner. Omgåelsen vurderte en stund å fortelle om sin ekspedisjon til Danmarks høyeste fjell (Møllehøj), men fant ut at sånt kanskje ville oppfattes som nedlatende. Ved 1590-vannet (eller i realiteten et lite stykke overfor) fylte de flaskene sine og spiste et par skiver. Eggen (som på mystisk vis alltid er ferdig med pausene sine først) tuslet utålmodig oppover mot breen. Her gjeldt det for Omgåelsen å tråkke til for å holde følge. Det er nemlig viktig å ikke vise svakhet i de innledende fasene av en slik ekskursjon. Sånt kan nemlig trekkes frem i etterkant av turen. Svakhet burde erfaringsmessig i størst mulig grad spares til slutten av turen, da motparten forhåpentligvis selv er så sliten at han ikke registrerer den. Noen forferdelige morenepartier måtte forseres før de kom opp til breen. Her var det (selvsagt, etter sommerens hetebølge) stort sett blåis, kun oppe i kanten mot Knutseggen var det snø. «Du tok med deg stegjern, ikke sant?», spurte Omgåelsen. Han hadde antatt det da han så isøksen på utsiden av Eggens sekk. «Nei», svarte Eggen stoisk. «Du kan få låne et av mine, da», prøvde Omgåelsen seg – men ble umiddelbart møtt med et blikk som tydelig sa at det var det siste Eggen skulle. Han skulle klare seg med det som var i sin egen sekk, uansett. Omgåelsen fikk sin lille triumf et par minutter senere da Eggen skled på en løs sten og skrapte opp armen sin. Omgåelsen kunne da prompte trekke frem en desinfiserende engangsserviett fra sin lille pakke med førstehjelpsutstyr. Eggen tok litt motvillig i mot, og hevdet resten av turen at det egentlig ikke hadde vært nødvendig å rense såret. De to kumpanene testet deretter isen og fant ut at det var en del friksjon i den og at det var enkelt å tråkke bortover det flate brepartiet mot foten av Burchardts tind. Sekkene ble forlatt på en stor stein. Turen til toppen forløp uten noen som helst form for dramatikk, og de var snart nede igjen. De besiktiget deretter den forestående turen over breen. En utglidning på de brattere partiene med blåis var lite ønskelig og det var en stor tverrgående sprekk like oppunder Knutseggen. Kun midtpartiet litt til høyre for Trillingnålene var dekket av en snøbro. Eggen godtok å binde seg inn, men uten å avsløre for mye kan man fastslå at hans foretrukne innbindingsmetode var nærmere 1918 enn 2018. Så gikk de med forholdsvis stramt tau over breen, Eggen først og Omgåelsen (med stegjern og et godt grep om isøksa for å avverge alle katastrofene han så for seg kunne inntreffe) bak. Nå hadde det passet fint for Omgåelsen om det hadde skjedd et eller annet dramatisk i kategorien «hva-var-det-jeg-sa», men den gang ei. Begge kom seg velberget opp på Knutseggen uten andre mén enn litt tungpustethet. Omgåelsen hadde, som han pleier, god oversikt over hvilke topper som skulle bestiges og hvilken rute man burde benytte seg av for å gjøre det på enklest vis. Han visste selvsagt at Trillingnålene i realiteten var firlinger, og at den sørligste av dem var den som gjaldt. De andre tre kunne omgås. Dette prøvde han på beste vis å kommunisere til sin turkamerat, som dessverre var i fint driv rett over eggen allerede. Forsøkene på å endre felles kurs ble kontant avvist («det er veldig fint her, altså!»), så nå gjaldt det bare å henge på for å ikke tape ansikt/vise svakhet. Å klyve bortover en rotete egg med tung sekk er ikke noe Omgåelsen setter videre pris på, i alle fall ikke når sekken beviselig er tyngre enn den som sitter på ryggen til han som danser seg lekende lett fremover noen meter foran ham. «Når er det egentlig du skal overta tauet?», prøvde han seg. «Nå har jo jeg faktisk drasset det med meg opp over tusen høydemeter, her!». Eggen snudde seg et øyeblikk og repliserte lett: «Jeg kan ta tauet om du leder opp Søre Nål». Sjakk matt. Etter litt diskusjon, veiing av Eggens minimalistiske rack opp mot Omgåelsens tau med et tenkt tillegg for sistnevntes fellesutstyr (formelen for utregningen var ganske rotete, men både gjenstandenes vekt, antall høydemeter de ble båret opp og turens resterende lengde i kilometer var med i likningen) ble de to allikevel enige om at Eggen skulle overta tauet etter at nålene var besteget. Etter å ha karret seg opp og ned over alle de større og mindre utfordringene på Nørdre og Nestnørdre Nål var de fremme ved foten av Søre. Sekkene ble anbrakt i skaret mellom Søre og Midtre (der rapellen var tenkt å komme ned). Eggen begynte å stirre drømmende opp på nordvest-hjørnet av Søre Nål. «Skal vi ikke bare ta opp der borte?», sa han og pekte. «Nei», sa Omgåelsen. «Nei?», spurte Eggen. «Nei», sa Omgåelsen (som selvsagt hadde satt seg inn i at normalveien var i sørvest-sida), «jeg vil bare ha det så normalt som mulig». «Er du helt sikker?», spurte Eggen. «Ja», svarte Omgåelsen. «OK, da», kom det skuffet fra Eggen. De trakk begge i klatreuniform og drasset med seg tauet rundt hjørnet av fjellet. Omgåelsen var litt spent, for dette var faktisk første gang han skulle sikre noen på naturlige sikringer. Men han følte seg trygg på at de grunnleggende kapitlene i «Klatreboka» satt godt. Tauet ble kveilet ut, Eggen bandt seg inn og Omgåelsen fant fram taubremsen sin. Snart var Eggen et par meter opp. Men hvor var standplassen? Dette var ikke helt som i boka, merket han. «Hva med standplass?» prøvde han seg med. «Det er så fint her, setter en god én straks», kom det fra oven. «Javel», svarte Omgåelsen så likegyldig som overhode mulig mens han prøvde å mane vekk bildet han hadde i hodet av å bli trukket ned over kanten av fjellet med Eggen som lodd. Heldigvis holdt Eggen ord og satte en bombe rett etterpå. Eggen kløv kjapt opp hele nåla i en jafs og Omgåelsen kom etter og fikk med seg alle sikringene. Suksess! Men hvor skulle egentlig rappellen tas? Omgåelsen måtte innrømme at her hadde han bare vage minner fra støvete turrapporter. Prøvde et par ganger, men tauet var for kort. På tredje forsøk gikk det greit, og begge kom seg ned på snøfeltet i østsida. En kjapp tur oppom Midtre, og så var det klart for et velfortjent kvarters friminutt i Mordor-landskapet mellom Midtre og Søre. Omgåelsen slukte i seg brødskiver, lefse, sjokolade (den nye gode fra Freia med toffee og helnøtt mhmhmm) og iste. Han var fast bestemt på å ikke gå seg tom. Eggen sto som vanlig og trippet etter å komme i gang lenge før Omgåelsen hadde begynt å pakke ned innholdet i sekken, som nå lå strødd utover en stor stein. Klokka begynte å tikke mot fire, og det var fremdeles langt igjen. Men godt innafor det kvarteret de hadde innvilget seg var de i gang med tusleturen bort på Nørdre Knutsholstinden. Ura ble etter hvert befriende lett å forsere og det tok ikke mange minuttene før de begge sto på toppen. Eggen begynte deretter å klage på at både tauet (som nå lå i hans sekk) og beina var tunge, og hintet til at de kanskje ikke kom helt frem til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstind (eller om hele traversen i det hele tatt var mulig) om ikke sekken eller beina hans ble lettere ganske snart. Omgåelsen foreslo så henslengt som overhode mulig at han nok kunne ta tauet igjen (noe han OVERHODE ikke hadde lyst til), men Eggen (som sikkert var redd for at Omgåelsen skulle lukte svakhet) mumlet noe om at det sikkert kom til å gå seg til. De kom etter hvert fram til en minnelig løsning om at Omgåelsen skulle ta Eggens klatresele og kiler i bytte når de kom til Store Knutsholstind. Mot Midtre Knutsholstind ble det igjen mer klyvete, en type terreng som skulle vedvare mer eller mindre hele resten av dagen. Omgåelsen begynte på dette tidspunktet å bli nokså sliten (både fysisk og mentalt). Det er rart hvordan ting som vanligvis er helt uproblematisk kan bli fryktelig slitsomt når det er på slutten av en lang dag i fjellet. Omgåelsen skulle i alle fall få erfare at det å bevege seg lenge i eksponert terreng er noe helt annet enn når nevnte eksponering bare er et kort krydderdryss på en ellers nokså traust fjelltur. Nå begynte han i tillegg å grue seg til de tre rappellene han visste kom. Ekstra irriterende var det å se Eggen danse seg lett fremover 10-15 meter foran ham. Heldigvis ble forskjellene utliknet i motbakkene, noe som gav en viss selvtilfredsstillelse. Omgåelsen har i ettertid problemer med å skille de tre forestående rappellene fra hverandre, men han mener at de opplevdes som gradvis verre etter hvert som turen skred frem. Derfor sier vi at han kom seg greit over Midtre Knutsholstind, videre ned til rappellfestet og at selve rappellen ble gjennomført på en hederlig måte uten altfor høy puls. Eggen ledet an videre fram til foten av Store og opp den første bratta. Når terrenget ble litt mer medgjørlig satte Omgåelsen inn støtet og parkerte Eggen. Viktig å vise seg fram litt innimellom. Den barnslige gleden over å høre at Eggens pust gikk merkbart tyngre enn sin egen var bare bensin på bålet i så måte. På toppen av Store Knutsholstinden ble det en kort pause med påfyll av karbohydrater. Omgåelsen begynte å pakke sekken og gjøre seg klar for nedstigningen mot Vesle. Han hadde så klart fått med seg at Eggen hadde tatt ut klatreselen og kilene sine og lagt dem på bakken ved siden av ham, men valgte å overse dette for å teste Eggen litt. «Tar du sikringsutstyret, eller?», kom det etter en liten stund. «Selvsagt!», svarte Omgåelsen smilende og stappet det ned i sekken. Nok en liten seier i boks. Men hovmod står for fall, sies det. Og det skulle Omgåelsen få erfare bare noen minutter senere. Eggen var som vanlig 20 meter foran nedover og Omgåelsen hadde funnet ut at gule trekanter i kombinasjon med slitne bein og enda mer sliten psyke var en dårlig kombinasjon – i hvert fall når det skal klyves nedover! «Nei, nå må du komme tilbake og hjelpe meg her!», ropte han motvillig ned til sin turkamerat. Eggen returnerte (var det et lite smil om munnen der?) og fikk geleidet sin nervøse venn ned de mest kinkige passasjene. Opplevelsen hadde dessverre satt en støkk i Omgåelsen, som resten av turen var nokså rystet. Allikevel kunne han glede seg over at det nå ikke gjensto lange biten før de var trygt fremme ved dagens endelige mål, skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden. Men to utfordringer gjensto, nedgangen fra Vesle Knutsholstind og Vestre Leirungstind. Jeg vil før jeg går videre med historien bruke et par linjer på å komme Omgåelsen litt i forsvar. Det er ikke det at rappellene gjør ham redd (som i redd for å dø), det er mer det at han føler et nokså sterkt ubehag ved å henge i en tynn snor festet i en steinblokk med mange meters fritt fall under seg. Rasjonelt forstår han selvsagt at faren er minimal, men ubehaget får han ikke gjort så mye med. Og det er nevnte ubehag som førte til at han valgte å gjøre Eggen oppmerksom på at det var fullt mulig å omgå rappellen fra Vesle Knutsholstind i sørsida. Eggen på sin side var lite lysten på å tyne lårene sine med ekstra høydemetre. En kort meningsutveksling fulgte (hvor mange høydemetre var det egentlig snakk om?), men Omgåelsen var nå såpass sliten i hodet at han kapitulerte raskt. Rappell skulle det bli. På toppen av Vesle Knutsholstind ble det ganske kjapt klart at de fleste nok omgår dette punktet, for her fant de ikke en eneste rappellslynge. Men Eggen lokaliserte kjapt en passende stein, og etter å ha knuffet litt på den sa han seg fornøyd. Omgåelsen måtte innrømme for seg selv at det å rappellere fra noe ingen andre hadde rappellert fra før bare øket ubehaget hans, en følelse som kun ble marginalt bedre av at Eggen viste seg som en sann gentleman og satte utfor først. Etter å ha dobbel- og trippelsjekket at rappellbremsen satt riktig vei og at klemknuten fungerte som den skulle kom Omgåelsen etter. Han overlevde uten større om og men. Nå gjensto bare en kort spasertur over en liten knaus og opp bakken mot Vestre Leirungstinden. Men nå kom også dagens kanskje største ukjente element – hvordan var nedgangen fra Vestre? Informasjon om denne hadde vært vanskelig å innhente, og Eggen begynte å forberede Omgåelsen på at det kanskje var flere rappeller ned. Dette likte sistnevnte dårlig. Han var farlig nær bristepunktet nå, i alle fall tenkte han det selv akkurat da. Fra toppen av Vestre var det litt bratt klyving nedover. Eggen fant rappellfestet greit og gjorde seg klar, slang tauet over kanten og lente seg ut over henget. «Tauet ligger på bunnen – det blir bare en rappell», kom det kjapt. Gleden i Omgåelsens ansikt var helt umulig å mistolke. Nå var det snart gjort! Om Omgåelsen hadde vært glad over å finne ut at de bare var en rappell unna sikkerheten, var han direkte euforisk når han sto med fast grunn under seg og tauet hengende slapt over seg. Derfor var han i særdeles godt humør når de kløv seg ned den siste biten, over Midtre Leirungstind og ned i skaret. Der nede var det to relativt slitne karer som la seg langflate ned med hver sin sekk under hodet. Ikke et ord ble vekslet på en god stund. Omgåelsen satte etter hvert i gang med å koke vann til middagen, henholdsvis kebabgryte og chili con carne. Sjelden har frysetørket mat smakt så godt. De ble sittende å diskutere morgendagen litt. Eggen virket noe tvilende til om han orket Skarvflytindene, og om de ikke gikk fort nok til å rekke båten fra Gjendebu måtte det bli retur ut Leirungsdalen. Den hadde begge gått før, og det fristet ikke nevneverdig til gjentakelse for noen av dem. Det ble til at de bestemte seg for å vente med å ta en avgjørelse til morgenen etter. Etter nok en lang stund i stillhet begynte våre to venner å rigge seg til for natten. Omgåelsen fant en liten flekk med ikke altfor mange oppstikkende steiner og dekket de mest kritiske partiene med mose. Her blåste han opp Exped-underlaget sitt og la ut dunposen. Eggen la seg i ly for vinden bak en stor stein med et tynt, oppblåsbart liggeunderlag og en jervenduk. Og så ble det stille igjen. Omgåelsen ble liggende en lang stund å kikke på skodda som drev opp over kanten fra breen. Det var trolsk her. De var langt fra folk nå. Natten ble urolig. Eggens liggeunderlag hadde problemer med å holde på luften (noe som bryter skarpt med skikk og bruk hva oppblåsbare liggeunderlag angår), og han frøs under jervenduken. Omgåelsen hadde vondt i kroppen og slet med å finne en behagelig liggestilling, på tross av state-of-the-art liggeunderlag og sovepose. Etter litt på-og-av-søvn fant han i firedraget ut at han skulle prøve å trekke lua ned over øynene for å se om det gjorde det lettere å sovne. Etter dette husket han ingenting før en finger pirket ham i sida gjentatte ganger og en lavmælt men bestemt stemme sa «Hei, du må stå opp»…

Siste kreasjonen etter tegninger fra Diypackraft.com. str large V2 med modifisert akter. Tube av 210 d tpu fra diypackraft og gulv av 420 d tpu singel side fra Ironraft. Testing i morgen.

Det er noe magisk over Skagestølstindene. Molladalen er også en helt fantastisk plass å telte. Er noe på grensen til overnaturlig med å sove der https://www.bergenoghordalandturlag.no/aktiviteter/92043/849256/

På tur med mesh innertelt i Allak👍 Mesh innerteltet skapte en illusjon av større telt når dørene i ytterduk ble lukket. Var veldig lett å se igjennom netting, synes jeg. Det var en positiv opplevelse i den varmen som har vært nå. Men jeg har ikke prøvd det i mye vind ennå.

Her tror jeg du får veldig mange forskjellige svar. For min del så spiller ogå været (komfort, lysforhold, sikt; osv) inn på om det oppleves som en vakker teltplass To eksempler herfra: Steinura oppunder Gaustatoppen. Gikk opp på natta sent oktober i skikkelig drittvær og veldig dårlig sikt. Slo opp teltet over en flat stein når jeg ikke kunne finne tegn til sti. Våkna til stille vær og solid følelse av ro. Bilder fra morgenen. Telting ved Tindevegen i mai måned sist år, et stykke ovenfor Turtagrø. Denne plassen er alltid spesiell for min del pga fjella der. Bilder av fanatiske og idylliske teltplasser ved vann, eller ved kaffekoppen og utsikt fra teltåpningen har garantert andre også. 😄

Bør ikke bli noe problem med lufting i Unna nå ihvertfall 😊

Hyggelig at det falt i smak! Kan avsløre såpass at bunnen ikke er nådd for stakkars Omgåelsen.

Opphengsartiklene er nå supplert med video.

Du kan vel evnt bytte både hunn- og hanndelen?

Aldri helt forstått greia med å plukke opp hundedritt i skauen, driter den i stien er det vel bare å å ta en kvist og kaste det utenfor der folk tramper. Bedre med hundemøkk enn plastposer utenfor stien I parker, gangfelt og ellers i offentligheten blir det naturligvis noe annet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Blåhøe_(Vågå) Høgde: 1617 meter over havet. Bilvei helt til topps: Ja, 15 kilometer en vei. Bompenger: 50 kroner, kort/mynter. Tilkomst: Vei fra Vågå sentrum og oppover, mye vaskebrett i begynnelsen, så røff vei med fare for punktering. Ville opp og rekonosere i tillfelle området er interessant for meg. Jeg klarte kunststykket å punktere på venstre forhjul, så det ble dekkbytte på toppen. Regnet med dette, brukte en gammel bil med dekk så det ikke var så nøye med. Hadde kun med et reservedekk så det ble noe kaldsvetting på vei ned. Sakte fart over dei verste partiene er løsningen. Såg en annen bil oppjekket på vei ned med manglende venstre forhjul så jeg var ikke alene om punktering. Se bilder nedenfor. Lastet opp bildene mine på Wikipedia artikkelen siden jeg alikevel ville dele dem. Bomvei nedenfra: Bomvei ovenfra: På toppen: Utsikt til Gubrandsdalen og E6: Lom/Vågå: Videre ned til Otta: Radiolink: Fjellveien:

De fleste hunder driter i starten av turen. Og det burde derfor stå flere søppelbøtter ved parkeringer og start av populære turstier. Vet at det er mangel i Nordmarka. Jeg er best kjent i Maridalen og det er kun noen få søppelbøtter her. Mange legger derfor igjen posen for å ta med videre til søppelbøtter etter turen. Og så er det hele glemt når turen er over. Ingen har lyst å bære på en varm bæsj i to-tre timer. Det koster å drifte men det koster nok mer å plukke opp all gammel plastikkdritt. Edit. Men det er faktisk bedre å la dritten ligge. Om den er utilgjengelig for folk å tråkke i.

Og her kjem meir lettvint. For mange er ikkje Norrøna kjent for nokon spesielt god kvalitet, men for at om problem oppstår får brukaren nytt produkt utan spørsmål.

Glem alenetid på tur. Er du heldig er det snakk om en halvtime-time.... Skal du ha alenetid, dra på tur alene. Så da er det kanskje ikke så overraskende at mitt råd er å legge seg med barnet...

Har det på ryggen når jeg tyvfisker i private vann!

Min erfaring med Norrøna sine produkter gjennom mange år er at de har minst like bra kvalitet på sine varer som andre anerkjente merker. Og at de har "gullkanta reklamasjonsordning" er en av grunnene til at jeg fortsatt kjøper en del Norrøna. De har 5 års garanti på alt, de er lette å få kontakt med på kundeservice, og de har rimelige, ofte gratis, reparasjoner på klær som faller utenfor garantien. Det bidrar kanskje litt til at folk bruker plaggene litt lengre i stedet for å kaste dem å kjøpe nytt.

Jeg har vært på padletur til Oscarsborg i dag med mine to vakre barn. Det var de selv som ville padle dit. Det ble sikkert 4 timer aktiv padling, 3 stopp for mat/bading/lek/museumsbesøk, og siste stykket måtte jeg slepe minsten. Men for en tur! Vi tok det i deres tempo, og det -været-! Og sjøen som er så grønn og klar. En drømmedag for meg <3

Torsdag til fredag til en forandring. Det vil bli et lite opphold i turgåingen de neste ukene. Ikke det at vi - Bestyrerinnen og jeg - vil sitte i ro, men turene vil bli mange men ikke lange. Og varme... Det måtte derfor bli en tur denne uka. Og da til Blåfjellenden. Jeg er innover stort sett en gang i uka i sesongen, og denne gangen altså torsdag til fredag. Det er jo som oftes lite nytt å berette fra disse turene. Det blir mye det samme fra fgang til gang. Denne turen skiller seg ut ved at det blir stopp for bading. Det skjer ikke hver tur, det skjer ikke hvert år engang. Denne gangen ble det på ny en stopp ved Fossebekken, min egen "hemmelige" kulp... Den er ikke så veldig dyp - vannstanden er jo lav over alt, men det er mulig å dyppe kroppen. Det tok en stund før jeg igjen iførte meg skoen og tok fatt på turen innover heia. Denne gangen var det varmt i tillegg til tørt. Normalt trenger jeg ikke å drikke på disse turene. Denne gangen hadde jeg med en flaske med saft, - og brukte alt. Likevel drakk jeg bokstavlig talt litervis da jeg kom ned til hytta. Nå er jo ikke opp mot 30 grader dagligdags i heia. Jeg kan faktisk ikke huske så høy temperatur noen gang. Det vil si, jeg gikk en gang en 6 timers tur i så varmt vær. Det holdt på å gå galt - jeg drakk alt for lite. Og jeg har selvsagt ikke lært noe som helst fra den turen.... Etter å ha drukket en liter på styrten ved hytta, gikk jeg ned for å bade nok en gang. Det var mer enn 23 grader i vannet, nesten litt lunkent. Det ble en varm natt. Selv om temperaturen ute sank til under 15 grader, var det hett inne. Det ble lite søvn og tidlig opp. Noe som passet godt. Det var meldt om temperaturer opp mot 30 grader. Da passet det bra å ta opp bakken mens det fortsatt " bare" var litt over 20 grader. Heldigvis blåste det litt slik at varmen ikke ble for påtrengende. Hjemturen brakte minner om "gamle dager". Mesteparten av de som skulle til Hunnedalen var familier. Selv om jeg var siste mann ut dørene, tok jeg igjen alle som hadde startet før meg. Nå skyldes ikke det min fart men farten ungene holdt.... Det ble stopp ved kulpen i Fossebekken på hjemveien også. Og solbrente skuldre. Det var resultatet av å gå uten noe på overkroppen og så ligge i sola en times tid. Brunfargen som jeg jo betaler dyrt for i syden, er alt på plass. Nå lurer jeg bare på om det er mulig å bli brunere enn brun. Les hele artikkelen

Tunge tanker, tett atmosfære og tacostativ på dag 3 og 4, fjerde kapittel av av føljetongens andre og fjerde del. Bør jeg finne et annet kategoriseringssystem, tro? https://www.hengut.no/2018/07/26/feit-fyr-i-femundsmarka-dag-3-og-4/

For å si det sånn: jeg pleide å få tatt igjen litt søvn på turene i den alderen der. Var vel ikke direkte sjelden jeg sovnet før henne... Sovemaske fungerte innimellom, mye aktivitet/inntrykk på dagen fungerte innimellom og fortellinger/eventyr/nattasanger fungerte innimellom. Noen ganger hjalp det at jeg var inne i teltet, andre ganger gikk det bedre når jeg var ute og det ikke var noen å snakke med. Jeg mener å huske at det gjerne ble bedre etter et par dager, siden hun jo ble trøtt etterhvert. Jeg antar at nyhetens interesse også ble mindre. Og så må det vel legges til at barn er så forskjellige. Dattera mi var alltid vanskelig å få til å sovne, både hjemme og ute. Jeg hadde med kusina også innimellom. Når klokka ble sju (eller noe sånt) ba hun om å legge seg, og så lukket hun øynene og sovnet i løpet av en nattasang. Fascinerende greier!

Dette er nok ikke rette forumet for erfaring med luftmadrasser, men jeg drister meg til å komme med et tips. Intex lager mye rart oppblåsbart. Rimelig, men det jeg har vært borti har vært av god kvalitet. Kan være verdt å sjekke ut 😉

Hei @Vagvær: Jeg istemmer det de andre har påpekt, veldig godt skrevet fra Eggen og Omgåelsens bravader i kamp med fjellet og psyken. Ser veldig fram til del 2. Dette var super lesing her jeg sitter på 0 moh.

Herlig rapport! Inspirerende og morsomt skrevet gleder meg til fortsettelsen

Hundehold er ikke bare bare. Mange er veldig flinke, men de fleste kjenner ikke til Lovdata - Hundehold den setter noen helt enkle men i praksis vanskelig krav for hundeeiere å følge opp. § 3.Generelt aktsomhetskrav En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser. Blant annet skal hundeholderen søke å avverge at hunden eller hundeholdet skaper utrygghet for andre. § 4. Alminnelige regler om sikring av hund. Vilkår for å la hund være løs Hunder kan være løse bare når de a) blir fulgt og kontrollert på aktsom måte, eller b) er forsvarlig inngjerdet på et sted som ikke er åpent for allmenn ferdsel. Den som holder en hund i bånd, skal være i stand til å ha kontroll med hunden, hvis de ikke blir ledsaget av noen som har slik kontroll. § 5.Forbud mot å gå fra bundet hund Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser. § 6. Sikring av hund ved båndtvang m.m. I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal en hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at ikke den kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo. I tillegg kommer: Kommunen kan gi forskrift om at hunder skal holdes i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet Så mange kommuner har i tillegg ganske strenge regler til hvordan en hundeeier skal opp føre seg, lokalt her er det båndtvang hele året i boligfelt og sentra. Dette gjelder også i skiløyper med lys. Men desverre er det både løse hunder, møkkaposer og hunder som står i solsteika utenfor butikken. I de tilfelle det blir påpekt av andre at dette ikke er greit, blir det bare feid unna. Har til og med sett løse hunder som løp fritt og bjeffet på en full badestrand mens eieren badet. Ikke rart det kommer opp mere og mere forbudskilt om at hund er uønsket. Så i pressede områder må det bli mye konflikter når det ikke tas noe hensyn. Så ikke rart at hundehold havner i samme kategori som sykelister som tror de eier verden, hatet av alle....

Kongerapport. Gleder meg til fortsettelsen. Godt å lese om andre som også kjenner på ubehag der turfølge fyker av gårde.

Dette var en svært underholdende rapport. Satte veldig pris på vendingene i teksten. 👍 Rett og slett herlig lesning.

Henger meg på hyllesten av Bridgedale, bruker "coolmax liner" når det er varmt, "thermal liner" når det er kaldere. Det finnes også en 3dje variant i ull, men den har jeg ikke prøvd. Bridgedale sokkene er ekstremt slitesterke og tåler mange vask. De blir heller ikke slappe i fisken under bruk eller etter vask. Med kombinasjon av den "rette" oversokken transporterer de fuktigheten effektivt bort fra foten. Ved første øyekast kan prisen for en 2-pakk virke noe stiv, men den har faktisk holdt seg på samme nivå i mange år, så på lengre sikt har de blitt billigere. Så skal du ha sokker som funker, prøv Bridgedale linere.

Våre to på 5 og 7 sov sin første natt i fjellheimen forleden, og de hadde «fest» inni teltet etter leggetid.. For vår del fikk det bare stå til, med en og annen småstreng formaning innimellom om å prøve å lukke øynene. Det går seg sikkert til med alderen, tenker jeg😊

Norrøna Finnskogen GTX bukse. Til jakt og fjellturer.

Men då høre det ut som du har ein plan

Har berre erfaring med den gamle Boraen, men kan stille nokre som likevel, for å hjelpe på veg: Kan du få rett str til deg i herresekk? Og korleis er du over skuldrane? Treng du den smalare innfestinga på skulderreimane som damesekk ofte har? Eg treng den ikkje, tvert om knip den meg litt for langt inn på ryggen ofte. Er magebeltet på damesekken like bredt og like langt som på herre, eller vil du med ein herresekk slite med å få stramme nok rundt hoftene og få klem på setemusklar? Altså, har du prøvd dei på? Det er alfa omega. Då er det igrunn enkelt å velge.

Ikke akkurat 100% ull, men bruker selv bare sokkene man får på Felleskjøpet, National Tursokk og Fjellsokk. Tursokken er tålig tynn og den bruker jeg til både til hverdags hele året, og på turer når det er varmt. Fåes i 3pk og til tider på tilbud til 99,- pr. pk Evt går det an å sjekke "Fritidssokken" til 149,-, den er 55% ull og sikkert enda tynnere. https://www.felleskjopet.no/sok/?search=National

Nei, det finnes noen paneler på Ebay som ligner på Anker men de har ett annet navn. Går man inn og søker på Anker 21W og selger har solgt mange og har en rating på fornøyde kunder på over 99,5% så skal det nok mye til at man får en kopi

Ja, helt enig med akkurat hva du sier. Men det koster dessverre mye penger Jeg betalte 33000,- for A7RIII, men det er utrolig hvor mye rom man har for etterbehandling av bildene. Hvis man ikke er villig til å sette seg inn i menysystemet, kan det være utfordrende. Men jeg synes systemet er bra, man kan nærmest sette alle knapper og hjul til akkurat hva man øsnker dem til. Og med en liten hurtigmeny i søkeren har man det man trenger. Jeg anbefaler å teste ut dette systemet.

For min del får jeg bare ikke til å knipse bilder med kompaktkamera, samme hvor gode bilder det tar. Maken til uinspirerende kamera skal du lete lenge etter, MEN!! dette kan være for at jeg har foto som hobby selv og derfor henger meg opp i begrensningene i stede for å se mulighetene. Sitter selv på gjerdet å vurderer Sony A7 mark 3..... 20.000,- for et slikt kamera er mye penger, men herregud for en pakke du får. Må ha meg en tur på japan foto å se om jeg kan få låne meg ett en dag, så jeg får kjenne hvordan det er i praktisk bruk

Fått meg en liten jaktcocker siden sist jeg var aktiv her inne som snart er 4 mnd.

Vet ikke om jeg er helt enig med deg. Ser man på hvordan f.eks XXL ekspanderer, og mengden sportsutstyr benyttet i daglig fritidsbruk har nok den gjengse Ola Nordmann nok penger til å betale hva kjedene ønsker. Fjellforum representerer en forholdsvis marginal del av denne kjøpekraften. Når det er sagt - merkevarene må henge med i tiden. Personlig mener jeg for mange av de norske merkene er fanget i - metaforisk sett - Rosenborgfellen. Dette fotballaget har en styredefinert spillestil, uavhengig av hva som gagner dem mest. Stilen har sine tilhengere som aldri forlater den, men om den virker i det lange løp? Se på Helsport, Norrøna, Bergans osv. Hvor mange av disse merkene er villig til å utforske strømningene i markedet og hvilke nye ideer som dukker opp rundt omkring? Begreper omfavnes, men ikke handling. Nye kolleksjoner kalles superlett - men de skal fortsatt tilfredsstille «spillestilen». Nye farger bare for å komme med ny kolleksjon, men hva er nytt? Butikken på hjørnet har sin funksjon både som samlingssted og småskalahandel. Skal butikken overleve i verden må tiltakene på bakrommet ligge i forkant, og ikke satse på at naboene trofast støtter opp i all fremtid. Det er butikkens oppgave å gjøre seg interessant, ikke naboenes plikt å holde liv i butikken.

Enig det der, og kunne kjenne at man har med skikkelig verktøy til jobben. Og det psykiske med å føle at man tar et bilde ved at man kjenner speilet bevege seg og hører den mekaniske lyden av at man tar et foto er veldig tilfredstillene når man er ute på tur og jakter på noen gode motiver. Blir litt som det samme som når man har fått en stor fisk på kroken og kjenner at snella jobber og hører bremsen ruser hvis fisken er stor, hadde blitt en mye flatere opplevelse om lydene og bevegelsen ikke var tilstede.

Hadde mobiltelefonene hatt mer vidvinkel og optisk zoom, RAW-filer, ikke vært så kornete/grøtete detaljer selv på høylys dag om man zoomer litt inn i bildet, og bedre på ISO-egenskaper, så kunne jeg vurdert å ta bilde med mobil på tur :p På forrige tur hadde jeg med meg mitt Canon EOS M10 med 15-45mm, speilløst og med "stor" sensor(1,6crop) og med adapter så jeg kan bruke litt av den andre Canon-optikken jeg har. Det funket greit og hadde det hengende på skulderstroppen på sekken så det var meget lett tilgjengelig. Men tok meg stadig i å savne speilrefleksen som lå hjemme flere ganger. Men valgte M10en pga jeg ville teste det på tur denne gang, og den nye holderen

Så var det tid for årets alenetur. Jeg prøver å få til en helg i året, med varierende hell. Planen er stort sett å gå, lang og lenge og med lett oppakning. I år bestemte jeg meg for Hallingskarvet på langs, uten å ha gjort den helt store researchen. Det skulle være ca 5 mil, så det burde være helt innafor på en helg, selv med en del høydemeter. Bonusen var enkel logistikk: Tog til Finse fredag kveld og retur fra Geilo på søndag. Jeg hadde vært en tur opp mot Hallingskarvet sammen med ei venninne et par i uker i forveien, og det var da jeg fikk ideen til turen. Vi hadde en superfin leirplass rett før det blir skikkelig steinete, og fredag kveld gikk jeg bare en times tid og slo leir samme sted. Fin utsikt, bra vær og jeg gledet meg! Jeg spratt opp da alarmen gikk kl 8 neste morgen, og selv uten morgenkaffe var humøret på topp. 9:15 gikk starten, noe som vel må være personlig rekord for meg. Det ble selvsagt en del motbakker før jeg var oppe på Skarvet. Det var ingen tvil om at jeg måtte oppom Kyrkjedørsnuten. I motsetning til de fleste toppene der oppe er den veldig definert, og utsikten i alle retninger var upåklagelig. Så var det bare å fortsette østover, oppover bakker og nedoverbakker. Det var tydelig at det har vært en varm sommer, for det var vesentlig mindre snø enn på kartet og til tider utfordrende å finne drikke. Derimot var det mye stein, hele Skarvet er en sammenhengende steinrøys og rimelig tunggått. Jeg snublet en gang, men fikk tatt meg for og kom unna med noen skikkelige skrubbsår på hendene. Mer frustrerende var at jeg måtte stoppe for å få sett på utsikten. Mens jeg gikk, måtte jeg ha fullt fokus på hvor jeg satt beina til enhver tid. Navigasjonen ga seg stort sett selv, det var bare å holde seg på høyden og se etter hvor det så greit ut å gå. Den eneste reelle utfordringen var stien fra Foldarskarnuten og ned i Foldarskaret. Der er det bratt, men det er vardet. Et stykke ned i siden mistet jeg vardingen og klarte ikke å finne den igjen. Det ble en del forsøk og klyving opp og ned før jeg kom meg trygt ned. En naturlig konsekvens av mye stein, er at det er vanskelig å finne et sted å sette opp et telt. En snøfonn ble løsningen, og i det minste var det enkelt å finne stein til barduneringen. Jeg hadde bestemt meg for å følge opp totalforbudet for åpen ild, selv om det var meldt grønt på skogbrannfare på Finse og det knapt kan være praktisk mulig å tenne på noe som helst oppe på Hallingskarvet. Dermed hadde jeg tenkt litt på hvordan jeg skulle fikse kald middag, og endte opp med at cous cous svellet i kaldt vann med fetaost, soltørket tomat og peanøtter og litt olivenolje måtte bli bra. Problemet var at fetaosten og de soltørkede tomatene ble igjen i kjøleskapet på jobb. Cous cous med peanøtter og olje ble en rimelig kjedelig middag, gitt! Lørdag gikk jeg i 10 timer (inkludert korte pauser) og kom omtrent halvveis. Søndag regnet jeg med at i alle fall stykket fra Skarvet til Geilo skulle være mer lettgått, sånn at 10 timer skulle gi meg brukbar margin til toget. Etter en time hadde jeg bare kommet en kilometer, litt på grunn av dårlige veivalg og ekstra tunge forhold, og litt fordi jeg ikke dro på skikkelig. Jeg innså at jeg måtte jobbe vesentlig hardere, og satt opp farten det jeg var god for. Fra Prestholtskarven og østover var det tydelig at jeg var nærmere stor hytteområder, og jeg så en god del folk. Jeg fortsatte ut Skarvende og så kom etter hvert ned i mer viddelignende terreng ettersom jeg nærmet meg mål. Det var deilig! Helt fantastisk å gå på dette underlaget etter mange timer i steinur. Trist når bekkene er helt tørre Fartsøkningen fungerte utmerket, og jeg var framme i Geilo i svært god tid. Det ble pizza på peppes og to pils før toget kom. I skrivende stund er det mandag, jeg sitter stiv og støl på kontoret med vannblemmer under begge beina og solbrente legger. På spørsmål fra kollegaen om jeg ville gått turen en gang til, må jeg tenke meg litt om. Jeg tror det hadde vært suverent på ski. Til fots blir det vel mye fokus på hvor man kan sette beina, og dessuten: nå har jeg jo vært der! Da finner jeg heller på noe annet neste gang. Og til slutt et oppsummeringsbilde: Helt langt der borte startet jeg!

Fikk da testet mine to diypackraft i dag, i tillegg til den Kipara packraften jeg fikk i posten på mandag. Nå er den gule og blå packraften av V2 utgaven, str small(110 cm innvendig). De føles veldig greie å padle til tross for at de er litt korte for mine bein, blir sittende med litt knekk i knærne. Vekten på disse er ca 1,5 kg for begge med 210 D singel lag bunn. Perfekte for korte padleturer som på fiskevann eller små elver.

Ja, og hvis man ser på brannindexen på yr.no er det for Engerdal og Røros oppgitt til fare (29) i Engerdal og liten/ingen fare i Røros som er kommunene som dekker Femundsmarka. Nå har brannvesenet i Midt Hedmark (som dekker Engerdal) innført totalforbud, og da mener jeg totalforbud skal respekteres selv om brannfaren der forsåvidt "bare" er oppgitt til fare. I Røros derimot er det såvidt jeg har registrert ikke innført noe totalforbud og der åpner altså regelverket for at man skal kunne vurdere selv med det ansvaret det gir. (Dobbeltsjekk med brannvesenet før dere fyrer opp sånn i tilfelle jeg tar feil). Så hvis vi tar videoen fra tidligere innlegg da så vet vi altså ikke hvor bildet er tatt, ikke når bildet er tatt, ikke om det ER bålforbud der (ut over det generelle), skjønner godt jeg at man får piggene ut når man mottar masse sure meldinger om bålforbud. Dette med moralsk ansvar kan man jo trekke omtrent så langt som man vil. Går ut i fra at du også er mot bålbilder om sommeren generelt? Hva med bilder av folk på Trolltunga, Kjeragbolten og div. andre høye fjell, de er tross alt bare et skritt unna den sikre død. Når jeg tenker meg om burde man vel strengt tatt ikke legge ut turbilder i det hele tatt, folk slår seg jo i hjel og blir henta ut av redningsmannskaper i hytt og pine, uerfarne kunne jo få det for seg at dette er noe alle kan gjøre... Personlig strekker jeg mitt moralske ansvar til å følge regelverket, og å ikke banne foran min 4- årige nevø. Noe særlig mer godt forbilde enn det har jeg egentlig ikke ambisjoner om å være og jeg forventer at folk setter seg inn i de lover og regler som gjelder for aktiviteten de har tenkt å bedrive.

Speket og røyket rypebryst og reinsdyrfilet holdt seg vakuumpakket i flere dager på tur i Stabbursdalen her om dagen. Ble selvsagt forsøkt oppbevart så kjølig som mulig underveis og ingen av oss klagde på smaken...

Dette var et supert initiativ! Alltid noe å plukke opp, selv om man har noen hengenetter på baken.

Det første skuddet er gratis.

Flott artikkel, veldig koselig at det en legger ut på Insta kan være til inspirasjon!

Fin rapport. Mye av dette området ville idag vært flatehogd om det ikke ble vernet. Kampen for vern var tøff: http://naturvernforbundet.no/naturogmiljo/trillemarkas-pris-article30497-1024.html Så tøff at den ble studert spesielt: Kampen om Trillemarka : en antropologisk studie av en konflikt om bruk og vern av naturressurser

Takk for en fin og opplysende test.

Thomas, Det var en fantastisk uke vi hadde fra Tyin til Finse, hvor det praktisk talt var helt vindstille gjennom Skarvheimen. Mens qwer993 testet ut dette teltet benyttet jeg av mitt Helsport Fjellheimen X-treme 3 (kjøpt feb 2015). Også jeg hadde problemer med at glidelåset frøys av kondens på mitt telt. Det virker som at Helsport har satset på alt for fintannet glidelås på sin X-treme serie. Jeg tok opp dette med Helsport på Camp Villmark denne våren, og de opplyste om at de hadde til hensikt å bytte til grovere type for sessongen 2017. Jeg vurderer sterkt å få bytte ut glidelåset i hovedinngangen med en grovere type. Igjen, takk for turen. Ståle!