Vinnerliste

Et lite spark til de som designer dagens boliger, hvis vi skulle ha noen av den typen her på forumet. Nå er jeg sikkert ganske heldig som har et stort hus med mye plass å boltre meg på, men jeg er en smule bekymret når jeg ser hva slags boliger som bygges i dag. Jeg startet min yrkeskarriere på et arkitektkontor på slutten av 1970 tallet og da kunne vi bygge hus, men hva slags boliger er det som bygges i dag? Små trange leiligheter hvor det stort sett ikke er plass til annet enn å sove og spise. Lagerplass til turutstyr, ski, dykkerutstyr, julepynt, barneleker, barnevogner, akebrett, hagemøbler, grill, sykler, bilhjul etc. etc. er det visst ingen som tenker på. Hvordan skal dette ende!? Er dette kanskje en direkte trussel for det norske friluftslivet? Ps. Et lite tips til de som kanskje er så heldige at de har et ekstra rom som kan brukes. Jeg er nettopp ferdig med en liten oppgradering av snekkerboden min, og da jeg, for noen måneder siden, hjalp en bekjent med å skifte kjøkken, så tok jeg vare på noe av den gamle kjøkkeninnredningen som han skulle kaste. Den passet akkurat inn i snekkerboden min og bidro til en vesentlig økning av husets lagerkapasitet. Det står ofte fine kjøkkenskaper på finn.no, og ofte helt gratis.

Her!

Hvorfor kalle folk hyklere osv. Fordi at de i ene øyeblikket gjør en innsats, og i et annet ikke gjør det? I barnehage og skole lærer barna at det er bedre å bidra der man kan, enn å la være å bidra. Vi er da blitt så «ekstreme» i alt vi skal gjøre. Hva skjedde med den gyldne middelveg? Alle monner drar. Men, de store svinene er det kapitalismen som rår. Og slik som verden er nå, så er desverre det meste som omhandler miljøvern, miljøfyrtårn osv. Kun et spill for galleri og en reklame de kan selge mer med. Førstehånds erfaring med dette, desverre!

Fjellduk! Dette blir midt i blinken for din far og vesentlig mer allsidig enn enn "noe å ligge skadet på". Har har du le og varme til pauser. Tak mot regnvær og en hel haug med bruksområder som omtrent bare fantasien begrenser. Jeg bruker en Jervenduk som heter Hunter. Den er det helt greit med isolasjon i. Den er også veldig stor slik at bruksområdene blir flere. Du får Hunter Mini også - den har jeg til ungene samt anbefalt til til venner som er sånn såvidt over 170 og nedover. Fordi Mini er en del lettere enn den fulle størrelsen så låner jeg en av ungene sine når jeg er på dagstur på ski. Da blir den både nødpose og kan tas på og brukes som le og varmereflekson under spisepauser osv. Jeg har brukt den som minitarp ved et par anledninger også, bruker den som bare underlag om det er litt fuktig på høsten og man vil ligge i lyngen osv osv osv. Kan også benyttes som ekstra islolerende gulv i telt, på post under jakt osv. OBS: Disse fåes i en flere farger og med både stein (fjell)- og skogskamuflasje. Om den i all hovedsak skal kunne fungere som nødpose osv vil jeg faktisk anbefale å kjøpe den knall orange. Det er lite hensikt å kamuflere seg mens man venter på å bli funnet

Glimrende underlag til turbruk ja Og kjapt å pakke opp/ned med votter Eneste jeg angrer på med mitt er at jeg ikke kjøpte det før

Veldig enig i dette, "ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt" og litt er bedre enn ingenting. Og hvis alle gjorde noe små enkle grep hadde nok effekten til sammen blitt ganske stor sånn i hverdagen. Ser stadig denne argumentasjonen: Om vi gjør slik og slik i Norge har ingenting å si for vi er så små i verdenssammenheng likevel, men det har jo det .. mange bekker små osv. Også har vi sikkert alle forbedringspotensiale, jeg har i alle fall det. Men en ting syntes jeg alle kan klare, om man ikke klarer å utslette alle spor etter seg selv på tur så: Klarer man å bære saker inn klarer man å bære søpla ut.

Det er praktisk med bolig over flere plan og romslig trappeløp... I varmt oppholdsvære får det meste henge til tørk fra den flyttebare galgen å verandaen...

Jo meir plass ein har, jo meir å rote på. Eg har eit heilt tun, ein kjellar, melkerom, kontor og fjøs etter nedlagt mjølkeproduksjon. Eg har aldri hatt så dårleg system. Den einaste gongen eg har hatt full oversikt var når kidsa var små, me var åleine og budde i leilighet på 90 kvadrat. Golden days Det som då bestemmer kvar teltet vert tørka er meir kva dyr som er ute på streif for øyeblikket, av kattar og bikkjer. Teltduk og katteklør har eg erfart er ein dårleg match.

Jeg bor i en liten bygård i Oslo og har veldig god plass til tørk av telt i kjelleren. Bare jeg er grei og holder orden. Tørka hestedekken der også jeg. Går så fint så. Og ingen ting i leiligheten blir berørt av tørkingen 😀 så ja enig man trenger ingen stor villa (selv om det er digg) Men klart man må ha respekt for naboene og holde god orden hele tiden også.

Lagring er ikke ukjent og tenker at homo sapiens mange år som sanker/samler har innpoda genomet vårt til at alt som er kjekt å ha som regel blir tatt vare på. På vegne av mine eventuelle etterkommere har jeg stilt meg følgende spørsmål, etter selv har hatt gleden av å rydde etter slekt: Er det blitt brukt siste åra? Er det noen sjanse for at mine etterkommere vil ha det? Vil jeg belemre mine etterkommere med å kvitte seg med det? Om nei på alle 3 så har du svaret . Jeg har nå ryddet en større eiendom etter mine foreldre når de flyttet til leilighet. Bistått mine svigerforeldre i to flytteprosser, vært med i flere venners flyttedugnader og tatt over ett overfylt småbruk. Kan trygt si at 80% av "kjekt å ha" kan kjøres kjørt bort til gjenbruk, leveres som søppel eller legges ut på finn.no, dersom enn ikke unner sine arvtakere slike inspirerende runder da ..

Fryktelig enkelt å stue vekk ting! "sett det på bua" "sett det i låven" "sett det ... " Jeg har en låve, et stabbur, en veabod og 2 rom i huset smekkfullt av allverdens rot og skrammel som de fleste med litt dårligere plass hadde kastet med en gang istedet for å mellomlagre på div. steder. Klart for storopprydding .. til sommeren .. kanskje ... Men når jeg tenker meg om har jeg et baderom som ikke er i bruk, der kan jeg vel tørke telt .. ute av rekkevidde for hunder og katter .. må bare rydde litt først Et prosjekt for helga muligens ...

Tja, jeg bor i blokk i Oslo Ser rett inn i Nordmarka når jeg åpner gardinene på soverommet. Kan ta på meg ski bak huset Bruker vel knappe 5 minutter på å gå før jeg er omringet av skog. På en anne side så bruker jeg 20 min på å komme meg til sentrum, 7 min gange til kjøpesenter og 3 min til nærbutikken. Så sentralt til alt egentlig. Bare opp til meg selv å velge hva jeg vil gjøre Oslo er en bra by å bo i for min del

Vindsekk eller fjellduk med isolasjon. Saman med spade, eit halv liggeunderlag og sovepose kan det berge liv.

Tørking og luftig av ting foregår på lekerommet her. Er ting rennende vått så må det en runde innom badet først. Selv om jeg har relativt god lagringsplass andre steder så har gjesterommet blitt mer mer bod for turutstyr. 120 cm skap som jeg laga hylle over for soveposer og sekker + oppheng under hylla som forsetter ut fra skapet. Samt 3 komoder og en reol. Siden det fortsatt er plass til en seng der så kalles det enda for gjesterommet. 😁 Men digg å ha rom til friluftsutstyr rett innenfor inngangsdøra. 😀

Godt det er frivillig om man vil bo i by eller bygd, og (i hvert fall til en viss grad utfra lommebok og sted) kan velge type bolig. Ville vel vært smått utfordrende å gi samtlige nordmenn eneboliger/store leiligheter med veldig mye bodplass. Men har ikke de fleste (i hvert fall mange) blokker og leilighetsbygg større bodarealer i kjeller/loft? Enebolig langt på landet her. Enormt mye lagringsplass og ingen partner som kan finne på å irritere seg over telt og turutstyr som henger til tørk eller mellomlagres her eller der. Telttørkeutfordringer har jeg imidlertid likevel. Det må tas høyde for katter som elsker lyden av teltduk og jakter på alt som ligner en snor. Badet er eneste gode plassen, i hvert fall om teltet er dryppevått.. For de små teltene fungerer det ok, men for Spitsbergen blir det en hinderløype å komme seg innpå badet og bruke det. Litt upraktisk når det er eneste bad/toalett i hus. Tenker jeg må få hengt opp en snor eller to i taket som jeg kan få hengt teltet opp på et vis i slik at rommet i hvert fall kan brukes. Gleder meg til de ringer fra Hamar, for da skal jeg få pusset opp kjelleren og få stort tørkerom der!

Et vanlig thermarest z-lite sol liggeunderlag (brukes også som ekstra underlag til soving) kombinert med en fjellduk/vindduk (som man uansett bør ha i sekken når man er på tur)

Nå er jeg så heldig at jeg har både et stort loft og en kjellerstue hvor jeg kan tørke det meste, og i tillegg så var huset mitt utstyrt med en diger oljefyr da jeg kjøpte det. Denne oljefyren er selvfølgelig fjernet til fordel for nyere teknologi og da ble det plutselig ledig et rom som tidligere hadde vert fult opp av oljefyren, men som nå bare har en stor tank med varmt vann. I tillegg så har dette rommet en pipe som ikke er i bruk lenger pluss en kanal utenfra som leverte forbrenningsluft til oljefyren. Hvis jeg åpner hullet der oljefyren var koblet til pipen så blir det så god gjennomtrekk at jeg kan tørke det meste som går inn gjennom døren og som ikke er over fire meter langt. Men det har ikke alltid vert sånn. Min kone snakker enda om den gang da vi leide en kjellerleilighet og jeg slo opp telt på kjøkkengulvet. Kjøkkenet hadde gulv som tålte vann og jeg syntes at det egnet seg godt til å slå opp et vått telt på. Den gang jobbet min kone på en oljeplattform i Nordsjøen og hvis jeg reiste på tur mens hun var på jobb så var det ingen problemer, men men med to uker på jobb og vekselvis tre og fire uker hjemme så var det ikke alltid like enkelt å beregne turene slik at det passet når hun var på jobb. Bardunene ble festet i skuffer og skapdører og det var, forståelig nok, ikke alltid like populært å komme hjem til et kjøkken som var okkupert av et vått iglotelt som tok opp hele gulvplassen på et lite kjøkken.

"Hva har du kjøpt nå"-tråden er en av de mest populære på Fjellforum. Noen ganger tenker jeg at å kjøpe ting til hobbyen egentlig er hobbyen.

Jeg er ofte forbi Dale, da jeg kjører mye sykkel på veiene i området. Så jeg skal ha meg en tur eller to til fabrikken å se litt. Syns alltid det er spennende å se godt håndverk og gamle tradisjoner på kloss hold. Men hva som er den ultimate turkniv er veldig vanskelig for meg å definere. Jeg har noen perioder øks og mindre kniv, andre ganger har jeg samekniv og lommekniv. Ja, jeg blir aldri helt enig med meg selv og liker å ha en del å velge mellom. Men jeg har ingen kniver i samlingen min som ikke blir godt brukt. Slike pyntekniver på veggen har jeg ingen interesse av. En god kniv skal brukes

Mange telt kommer uten låser på posene, spesielt de til plugger og stenger. Disse må knytes. Om dette er for å spare penger eller vekt vet jeg ikke, men i noen tilfeller tror jeg det er vekt, for å må målet komme under en magisk grense feks 2,0 kg. Når ting er utslitt/ødelagte, og skal resirkuleres. Så sjekker jeg alltid om de er clips, reimer eller låser på disse. Votter-hansker-sekker har ofte slike. Disse tar jeg av og har i en eske i boden. Da har jeg et lite utvalg når noe skal lages eller forbedres. Har du ikke et lite lager kan de kjøpes på ebay for ca 2-4 kr stk. 2 hullstypen typen. Vær OBS på hvilke materiale de er laget av om du kjøper på e-bay, finnes i metall og div plast typer. Da slipper du å knyte disse posene. Bruker også 8-talls knute på tråden, slik at den kan enkelt knytes opp om jeg må bytte eller trenger tråden på turen.

Versjon 2.0!

Her er for øvrig kart over ruten jeg gikk:

Ville og ha valgt å gå vest for Einafjorden som @jenspetter også anbefaler. Og Hadelandsåsene via Lygnaseter istedet for Brandbu. Du kan og vurdere å krysse over til Nordmarka via Grua. Les ellers om turen min, uten pulk og telt vel og merke, på http://tarjeiskrede.blogspot.no/2013/02/gjvik-oslo-pa-ski.html.

Jeg også må si jeg liker bedre de underlagene som brettes. De som rulles er litt knotete rent praktisk, spesielt når det har vært rullet og du skal forsøke å få de til å ligge på bakken uten å rulle seg tilbake igjen

Hei Pendlerrennet går fra Gjøvik til Oslo. Årets utgave ble gått for en drøy uke siden. Ruta ligger tilgjengelig på hjemmesiden. Personlig ville jeg valgt å gå på Vestsiden av Einafjorden. Litt mer villmarksfølelse der tror jeg God tur! jenspetter

Veldig bra. Gjør det samme selv og har også samlet et greit utvalg av diverse låser og spenner. Tar også vare på web reimer som skjæres av fra kassabelt utstyr. Kjekt å ha.

En jeg kjenner konstruerte noe smart når han bygget hus for endel år siden. Han laget to små rom ved siden av hverandre og monterte en kjøle enhet i veggen mellom rommene. Da fikk han et fint kjølerom på den ene siden og et smart tørkerom på andre siden (Overskuddsvarmen fra kjøle enheten varmet opp det andre rommet)

For mange skal heve seg selv over andre i dagens samfunn... Se her på meg, hvor flink jeg er, men med en gang noen ikke ser på eller de kan få oppmerksomhet rundt sitt "engasjement" så driter de 100/0 i det de nettopp sto å hylte for! Et av de bedre eksemplene vi har på dette er når halve Norge gikk i Fakkeltog mot mobbing. Men ja, alle monner drar, gjør alle litt går vi sakte i riktig retning. Men når fokuset blir på å vise verden at jeg gjør litt, i stede for å faktisk gjøre litt... ja da er du hykler

Jeg må si jeg blir litt imponert over Helle, jeg har av ukjent grunn sett på de som «billig» kniver av ymse kvalitet! Men når man gjør litt research og kikker på de mange knivene deres, ser man helt klart skogen for mer enn bare trær 😉 jeg kjøpte ny turkniv til fruen i hus, å gleder meg stort til å holde Utvær i hånden! Det får bli godt jobba gave til meg selv 😂

Dag 24 skulle bli en hviledag, som for meg nå bare betød at jeg gikk kortere enn vanlig. Jeg blir rastløs av hviledager egentlig, så da valgte jeg å bare gå femten kilometer til Uwajima med et håp om å bli underholdt av en større by i resten av dagen. Jeg fikk med meg en god del av Uwajima hadde å by på, som var fint og burde ha gjort meg fornøyd, men til syvende og sist var jeg litt misfornøyd når dagen gikk tom for minutter. Fra Tenshaen-hagen i Uwajima. (Shikoku Henro) Dag 24: Iwamatsu - Uwajima

Ikke brukt, men kjøpt privat via finn - så en kobberkjele i fjor med en kul kopp som lokk på en tur i fjor høst. Forelsket meg litt i den, men eneste jeg klarte å finne i butikk her kostet skjorta + litt. Dukket opp en maken i helga til en veldig hyggelig pris. På andre siden av landet, men med snill søster som hiver seg på bybuss og henter så går jo alt fint. Og ikke helt nylig, men gjorde noen kjøp jeg var særs fornøyd med i fjor: Bergans skibukse med Dermizax. Knapt brukt, betalte vel 300,-- lokal kjøp/salg-gruppe på FB Bergans turbukse (Breheimen 2 - Dermizax) på Fretex sin popup-butikk på Rondaståk. 200,- Kjøpte også en velbrukt eldre fjellpulken med drag og sele på Kjøp og salg på FB i fjor. Og så startet jo jeg hele fjellforumhistorien min pga et bruktkjøp også. Jeg hadde funnet ut at jeg og ungene skulle bli friluftsmennesker men da trengte vi et telt. Oppdaget et til salgs her inne, og Akka Dome-teltet til @Humbug har fått vært med oss på mange fine turer de siste (snart) 3 årene.

Rett før vinterferien fikk jeg tak i et par ubrukte (?) Alpina BC skisko i lær. De fikk jeg stor glede av i vinterferien. Jeg som ikke er noen racer på bortoverski fikk veldig god støtte i disse. De virker veldig solide. Og prisen var 300,- så jeg har fått skisko for resten av livet her. I dag fikk jeg en Bergans skallbukse med lappene på fortsatt. Har veldig lenge lett etter en bukse med mer bevegelsesfrihet for toppturer enn min gode urgamle Norrøna-bukse. Fikk de for 750,- så er mer enn fornøyd nå 😀

Nei @Epletre det er helt feil. Firmaer skor seg på forbrukerne, som ikke bruker sin makt. Det er vi som forbrukere som skal stå opp for verden og verdiene. Det er vi som skal styrer de. Ikke gi de skylda for egen «latskap».

Tur fra lørdag til mandag. To fjellforumere på tur i Troms😊 Fra Signaldalen til Gappo. Rapport etterhvert. Et fantastisk fjellområde😄 Det hadde vært gøy om vi fikk til et forumtreff i nord snart:)

Jeg har i flere år ønsket å gå denne turen, men lite snø har ikke gjort det mulig. Nå har jeg mulighet til å reise på fredag og har ca 10 dager på meg. Men sliter litt med veivalget Bør jeg gå Toten eller Land siden? Via Brandbu eller Hadelandsåsene? Hvor bør jeg krysse RV4? Harestua eller Hakadal? Hvilke vei til Kleivstua som er lettest med pulk? Noen som har litt tips?

Da er skyss ordnet, og pakking pågår. Så da blir det tur i morgen ettermiddag. Velger mye av samme trasé som @TarjeiSkrede før jeg må svinge av i Nordmarka. Yr ser ok ut også. Litt snø men ikke regn og mildvær.

Takk for turen! ☺️❄️

Det er samme høyde på Nova, Nova+ og Polaris. Polaris passer i nova-adapteren, men det mangler et hull i vindskjermen som må lages hvis den skal settes inn i Trangia stormkjøkken. Samme hull som må til for å få inn primus sine onmni-lite/-fuel brennere. Det er nok det som er grunnen til at det ikke står i databladet, da det ikke passer uten modifisering. Du må være utrolig forsiktig med primpaden, den tåler ikke at du ser på den når den er brukt. Jeg pleier å lage en ny i carbonfilt so dekker hele bunnen, syns det virker bedre, da forvarmingsflammene er lavere. Her er både Omnilite, Omnifuel og Trangia x2 (som mangler kran, men som passer uten ekstra hull) @Blaser har du bygget om?

Den folien er ikke noe man kan ligge på, denne er bare ment til å hindre videre varmetap og nedkjøling fra vind (reflekterer varmestrålene fra kroppen) Skal du ligge på noe om du skader deg, må du ha noe med isolerende kvaliteter. De fleste som driver med redning, (skipatrulje, røde kors, osv) bruker fjellduken/jervenduk men disse koster litt.

Allemannsretten gir oss ikke bare rett til diverse, men inneholder også en del plikter. I pliktene rundt Allemannsretten ligger det sporløs ferdsel, men denne gir jo rom for tolkninger for noen. De med sunn fornuft og normal folkeskikk vet å rydde opp igjen etter seg, plukke med seg boss og ikke skade naturen mer enn nødvendig. Den sier nok også noe om å tenne bål og oppfordrer til å bruke eksisterende bålplasser om de finnes. Selv om mange av oss prøver å tilstrebe dette, er jeg veldig sikker på at like mange bommer litt fra tid til annen eller glemmer seg, for det er langt mer praktisk, enkelt der og da Hva folk liker å innrømme eller ikke skal jeg ikke legge meg borti, men man ser jo sitt når man går på tur rundt om kring

Billig og god: viking warmpeace 600 skulle jeg valgt selv: Enlightened equipment revelation 10 eller katabic gear/nunatak hvis pris er uviktig.

Isklatring @Gittiamo, beskytter knea når du gjør c-momenter! Byggevareforretninger, Biltema og Jula har, du må bare finne ut tykkelsen som passer og klippe til.

En enorm Fjellduk fra Helsport. Ubrukt. Selger var ikke sikkert på navn, men den skulle være isolert. Ut fra beskrivelse konkluderte jeg med det måtte være en Fjellduk X-trem. Alltid morsomt å hente pakke i posten, men i dag ble jeg heller overrasket. Denne duken var gigantisk. Består av to lag - noe som skulle tilsi X-trem Flex. Men begge lagene er isolert, så blir ikke helt klok 😊 En hybrid/prototype kanskje? Hovedlaget er som på X-trem, men så er det enda et isolasjonslag (avtagbart). Klokker inn på småpene 3.5 kg alt komplett. Tror den blir å bruke uten lag 2 med isolasjon. Tips om hvilken duk dette er mottas med takk 😊 (selv om det egentlig spiller liten rolle)

Fikk beskjed fra Løypekjøreren at det hadde overnattet en hel skoleklasse fra Bærum ved den nå i natt. Det varmer et iglo-hjerte❤️ Ser også at det er mulig å ta enda flottere bilder av den. Insta-igloo Denne ser ut til å ha blitt bygget med blokker.

Dette var da en grei ansvarsfraskrivelse slik at man fortsatt kan handle masse miljøskadelig ræl på nett !

I dag ankom Ramche 2.0 fra Tyskland, akkurat sent nok til at den kraftigste kuldebølgen har ebbet ut Prisen ble totalt 4518,- (faktisk belastet 3099 for selve jakken, 186 i frakt, 344 i tekstiltoll, 890 i MVA og hyggelige 0 i gebyr - det virker som enkelte frakttyper inkluderer fortollingsjobben, har aldri funnet helt ut av det der). Det blir ca 18% "rabatt" målt mot veiledende norsk pris. Vekten på min XL er 490 gram - det er jeg veldig happy med, det var omtrent nøyaktig der jeg ønsket den Den Norrøna Trollveggen-jakken jeg neeesten slo til på var faktisk mer enn 75% !! tyngre med sine 870 gram - nå skal det sies at den nok er et hakk varmere og to hakk mer robust. For øvrig hadde jeg forventet en tilpasset pakksekk på rundt 10 gram et eller annet sted, men det ser ut som at den ikke lenger leveres med jakken. Bør vel ikke være noen heksekunst å finne noe passende smått. Den lave vekten skyldes jo bla svært tynt stoff, 7D nylon. Og som med alt lett utstyr gjelder regelen: "Det tåler mer enn du tror, men mindre enn du ønsker." Her tror jeg at munnhellet betyr at bruk som pausejakke hvorsomhelst og turjakke over tregrensen bør være godt innafor, men en tur på 50 meter gjennom et viltert krattvillnis bør forbli et ønske uten gjennomføring (evt legg jakken i sekken først). Trenger du en jakke som tåler mye, er denne feil - enkelt og greit. Utseendet er heldigvis mer avdempet enn reklamebildene gir inntrykk av - litt mindre "bulete" og litt mindre alarmerende blåfarge. Store deler av innsiden er i signalrød på grensen til oransje - i en krise kan det kanskje være til hjelp for å bli oppdaget, om man tar jakken "på vrangen"? Størrelsen er nær perfekt for meg. Full bevegelsesfrihet uten at den blir "slarkete". Den er lang nok bak til at jeg kan strekke armene over hodet eller gå ned på et kne og knyte skolissene uten at jakkelinningen bak passerer underkant av belteremmen - med god margin. Den går greit på utsiden av en (outlet-kjøpt) Norrøna Bitihorn dri3 skalljakke, men blir ganske så trang rundt en Arc'teryx Theta AR (begge XL) - og omvendt når jeg prøvde skalljakkene på utsiden, selvsagt. Hetten - som er tilpasset hjelm, som jeg ikke bruker - kunne gjerne hatt litt mer justeringsmulighet, tror en mulighet for å korte inn i nakken hadde vært en forbedring. Det går greit uten, men da må man stramme den ganske mye for å få den til å følge hodet uten å begrense synsvinkel. Justering av hetten etter at jakken er zippet helt igjen er knotete, veeeldig knotete om man har hansker på. Det gjelder å treffe fra start, altså God toveis glidelås, og med trykknapplåsing nederst - fin for lufting. To store håndvarmerlommer med glidelås, og to store innerlomme - en på hver side, den venstre med glidelås. Et hoftebelte kommer i underkant av glidelåsene til håndvarmerlommene, men deler selve lommene i to deler siden de er såpass dype. Innerlommene går derimot helt klar av hoftebeltet. Er ambivalent til ermekanten. Den har løsningen som jeg foretrekker, kombinert elastisk bånd og borrelås - men hempen i borrelåsen er da unødvendig stiv og kantete? (Mulig jeg sitter her i en haug av fliser snart? ) En rask test med litt vann fra springen tyder på at vannavvisningen er god, vannet perler seg pent og renner av uten at stoffet blir fuktig. Det er så vidt jeg forstår kun DWR, ikke noe membran - det tror jeg er beste løsning, jeg ville vært litt skeptisk til oppsamling av fukt fra kroppen dersom det hadde vært en vanntett halvpustende membran der. Tok på meg min aller kaldeste og tynneste t-skjort under jakken og gikk meg en times spasertur nettopp - det er nesten vindstille og i underkant av 0°C her i Bergen. Måtte konsentrere meg om å gå sakte i oppoverbakkene og åpne litt på glidelåsene av og til for å unngå å bli svett. Merket ingen kuldeflekker, jevnt god og varm. Den har gjennomsydde kanaler i ermer, skuldre og hette, mens omtrent fra armhulene og ned er det doble kanaler som er forskjøvet ift hverandre på framside og bakside. Det skal bli temmelig kaldt og vindfullt før det blir aktuelt for meg å traske med ryggsekk og ha denne jakken på - men i pauser ser det ut som den kan være akkurat det jeg ønsket meg. Godt fornøyd så langt altså Tillegg: Et bilde fra 10 mars, da jeg tok "mars-overnattingen" min (Link): Filmavisenstemme: "Det ble i helgen avholdt moteshow på Gravdalsfjellet ved Bergen. Vi ser her en lett dunjakke i sitt rette element, på fjellet i frisk Norsk natur! Modellen veier 105 kg og er tett på 190 cm, og han hevder at jakken passer ypperlig. Merk at modellen har en kroppstype som plasserer en ikke ubetydelig mengde fett rundt over hele kroppen - om De har en tendens til fettansamling kun rundt livet, kan det hende at de vil oppleve denne jakken som trang rundt livet."

Takk for innspill Memento mori. Må nok være litt enig med deg i lydbildet. Klarer man å finne rett musikk, forsterker det inntrykket av stillhet. Det er langt mer krevende å få et godt lydbilde med den opprinnelige lyden. Å bruke enkle lydeffekter er også en mulighet (assosierende jingler). Ofte er kameralyden litt «forurenset» av en eller annen uønsket støy ( vind, skraping mv) som helt ødelegger budskapet.

Har en skadet nakke og skulder, så tok en veldig kortreist tur fra søndag til mandag. Tok banen opp og plasserte meg med flott utsikt over Bergen by

Tar en liten pause i TV-tittingen og legger ut: Dag 5. Du trenger ikke vekkerklokke når sola treffer teltet på morra´n. Det blir godt og varmt for å si det sånn. Jeg er våken etter en god natts søvn selv om det tok litt tid før jeg var helt i drømmeland. Teltplassen jeg ble tildelt ligger ganske nær RV7 og det var en del støy fra den og innimellom jernbanen på andre siden av elva. Men jeg føler meg i god form nå og er klar for dagens etappe. Været er helt supert i dag også og jeg gleder meg til å komme i gang. Får i meg en god frokost og pakker sammen og lemper alt på sykkelen. Passerer Ål og tar meg helt forbi Torpo før det blir noe trafikk å snakke om. Et stykke før Gol blir det gang og sykkelvei igjen og det er veldig greit selv om det ikke er mye trafikk. I en innkjørsel står en eldre dame med sykkel og venter på at jeg skal passere. Jeg gjetter at hun skal på butikken siden håndveska ligger i kurven på styret. Jeg hilser, både som et hei og som en takk for at hun holdt tilbake så jeg kunne passere først. Ikke lenge etter plinger ei sykkelbjelle og nevnte dame kommer opp på siden av meg og suser forbi. Jeg kikker forundret ned på computeren. For søren, jeg sykler da ikke så sakte. Holder meg på 7´eren forbi Gol. Gidder ikke svinge oppom sentrum siden jeg har vært her mange ganger både på sykkel og med bil. Trafikken er ikke påtrengende og jeg opplever at de fleste viser stort hensyn til meg. Det er ikke verre enn at jeg nyter turen og flotte Hallingdal. Det er enkel sykling hele veien og jeg når Svenkerud litt tidligere enn jeg trodde. Her velger jeg imidlertid å forlate RV7 og tar heller inn på FV213 som løper parallellt. Det starter med en aldri så liten bakke som trilles og når den er passert er det brått helt stille. Det eneste jeg hører er fuglekvitter og lyden fra gir og sykkelhjul mot asfalt. Et par biler på hele strekket greier ikke bryte den gode følelsen der jeg sakte ruller langs skogteiger og gårdsbruk med elva rolig flytende på høyre side. Snart dukker mer bebyggelse opp og fjellet som hele tiden har hatt steile vegger på begge sider vider seg nå ut og gjør plass til Nesbyen. Jeg sykler over brua og legger turen innom bensinstasjonen for å fylle opp vannflasker. Deretter tar jeg sikte på nærmeste rasteplass på andre siden av RV7 hvor jeg tar dagens første lunsj. Som regel har jeg mer enn en lunsj på sånne turer. Hvor mange og når de tas avhenger av form og terreng. Dette er dagens første og det sier litt om hvor lett syklingen så langt har vært. Jeg nyter brødskiver og Cola og er glad jeg ikke skal opp Rukkedalen som jeg ser begynnelsen av vest for sentrum av Nesbyen. Den syklet jeg, eller det vil si, den gikk jeg i tenårene, mens jeg dyttet min tungt lastede 3 gira DBS oppover. Trafikken har tatt seg opp litt når jeg fortsetter og jeg må ha litt mer fokus på selve syklingen. Det er likevel mulig å få med seg og glede seg over naturen rundt. Et par steder føler jeg meg litt utsatt der veien er smal mellom fjellveggen og elva. Her er noen ubehagelige svinger og plassen innenfor den hvite stripa er minimal. Savner speilet på forrige sykkel og tråkker på det beste jeg kan. Prøver å sjekke avstand til biler jeg har bak meg. Ønsker på ingen måte å bli innhentet i disse uoversiktlige svingene. For å unngå trafikken kunne jeg selvfølgelig ha valgt en sidevei. Det er mulig på flere strekk nedover Hallingdalen. At jeg nå er på RV7 er på grunn av beina og at trafikken ikke er alt for tett. Det er blitt litt mer kupert når jeg nærmer meg Flå og jeg begynner å kjenne meg sliten. Dog ikke så mye som sist jeg syklet her. Det var i 2014 og jeg var på vei hjem etter en tur på Nord-Vestlandet. Den dagen hadde jeg syklet fra Borgund i Lærdal og over Hemsedalsfjellet. En seig motvind gjennom det meste av dagen hadde tæret kraftig på kreftene og jeg lette etter et sted og sove. De siste timene hadde jeg forgjeves prøvd å finne plass til teltet mitt. Alternativet til teltplass var å ta inn et sted. Etter å ha blitt avvist på motellet på Bromma fant jeg redningen her jeg nå er. Stavn Camping stilte den gang opp med dusj og fin hytte til en veldig sliten syklist. Jeg kikker med takknemlighet ned mot campingen i det jeg passerer. Ikke lenge etter har jeg muligheten til å slippe trafikken ved å ta av på FV203. Austsidevegen går som navnet tilsier på østsiden av elva. Jeg har aldri syklet den, men vurderer den som mer kupert en 7´eren og det orker jeg ikke nå. Gjennom siste sving nå og så ned bakken og inn i Flå. Jeg trenger hvile og dagens andre lunsj tar jeg utenfor butikken. Innunder tak, langs veggen på en krakk roer jeg ned med påsmurt baguette og en sjokomelk. Jeg har selvfølgelig mat i sideveska, men lar meg lett friste når jeg er sliten og sulten. Som vanlig smaker et slikt lettvint måltid godt. Jeg fortsetter på RV7 det siste stykket fram mot Gulsvik. Det er mer kupert, mer trafikk og ganske masete, men det er ikke det værste. Nei, det værste nå er at Statens vegvesen har bestemt seg for å lage en masse hakk i asfalten. Disse hakkene er selvfølgelig på tvers av kjøreretning og vesentlig breiere enn den hvite kantstripa. Når så plassen utenfor stripa er begrenset er du tvunget til å sykle på dette vaskebrettet. Det føles ille etter et par meter, men er rene torturen når det telles kilometer. Det er garantert at hverken bilister eller syklister sovner med hjulene på dem. Billister kan unngå ruglene ved å holde seg våken, men for syklisten er det ingen vei utenom. Alternativet til ruglene er å sykle i grøfta, eller langt ute i veibanen og begge deler er like uaktuelt. Så når jeg rett før Gulsvik ser skilt som tar av til høyre inn på FV202 og at det til og med er merket sykkelrute 4 er jeg ikke sein om å forlate ruglene. Her er det flat fin asfalt med fuglekvitter og det er deilig å sykle. Jeg koser meg virkelig her jeg er. Stille og rolig sykling uten rugler og jeg slipper trafikken som haster avsted. Det er litt oppover og jeg triller der det er nødvendig. Et sted passeres noen flotte kulper i en elv og hadde det vært varmere hadde jeg garantert duppet meg. Etter en stund med fin sykling kommer jeg til Søre Veteren og det er slutt på asfalten. Veien er stengt med en bom, men fortsetter på andre siden som grusvei. Den ser ikke mye brukt ut, men ser likevel både fast og fin ut tenker jeg, men er litt skuffet over at asfalten er slutt. Sykkelskiltet her viser avstander til både Ringnes, Noresund og Hokksund og betryggende nok at det er sykkelrute 4 så da manøvrerer jeg meg forbi bommen. Det viser seg at grusen er helt fin å sykle på. Ok, det er ikke helt asfalt, men det jammen ikke mye dårligere heller. Her inne finnes ingen andre lyder enn de jeg lager selv. Dessverre blir grusen gradvis mykere der den etterhvert ser ut til å bestå mer av sand. Det blir tyngre å sykle og selv i små hellinger må jeg av sykkelen. Skogen er ganske tett rundt meg så om bakken er kort eller lang vet jeg ikke før den er overvunnet. Det blir noen av dem før de lange bakkene kommer. Flere steder er grusen også så løs at forhjulet som ikke har særlig vekt sklir ut til siden når jeg dytter. Jeg prøver å begrense forhjulet fra å skli ved å ha kroppen tetter mot sykkelen. For hvert skritt må jeg da vri litt i frasparket for å unngå at pedalen treffer leggen. Jeg har merket venstre kne en stund og burde egentlig ta en pause. Jeg kan kjenne at jeg trenger mat også , men nå er jeg så sliten og svett at vann er det eneste jeg tenker på. Endelig flater det ut og jeg er oppe. Jeg ualminnelig langt ned i kjelleren nå, og forbanner syklistenes landsforening og alle dem som er ansvarlig for sykkelrutene her til lands. Ikke har jeg vann heller. Jeg tok siste rest sammen med noen piller for litt siden. - Nå må jeg ha vann !! Terrenget foran meg er heldigvis fallende og jeg kan bruke pedalene igjen. Kommer så over en liten slette og så er det forsyne meg ennå en lang bakke. Her er vegetasjonen ikke fullt så tett så etter alt jeg kan skjønne må det være toppen jeg ser der oppe. Det gir meg et lite håp, men jeg syns det ser håpløst langt ut. Jeg prøver å holde fokus, men graver meg ned i negative tanker samtidig som jeg prøver å holde tempo oppe for å bli ferdig med denne drittveien. På toppen, som jeg sarkastisk kaller Brennerpasset, men som egentlig heter Bukketalgåsen er jeg endelig oppe. Her er nok en bom plassert og markerer skille mellom Flå og Krødsherad. Til nå har det det vært fin grusvei, grei grusvei og litt løs grusvei. På andre siden av bommen er det pukk. Riktignok ikke stor grov pukk, men uansett pukk og helt uegnet for mine smale dekk. Jeg blir om mulig ennå mer nedtrykt og forbanner for sikkerhets skyld Krødsherad også. Hvor i all verden har de plassert bekken ? Da jeg trodde veien ikke kunne bli verre, ja så ble den jo akkurat det. Pukken varte ikke så lenge, for den var sikkert beregnet som underlag for den sanden som etter en liten stund dekker hele veien i ujevne lag. Vedlikeholdet er ikke kommet langt nok og sanden er ikke blitt kjørt til. Det blir en kamp der jeg prøver å presse sykkelen framover i den løse sanden. Til alt hell har jeg stort sett fallende terreng. Likevel er det vanskelig å sykle og det blir for det meste dytting. Det blir for mye og gal belastning og høyre kne begynner å krangle. Det er nok medvirkende at jeg i oppoverbakken i stad måtte vri benet for å unngå pedalen. Noe lenger fram er det derfor full stopp og jeg må ha ennå mer smertestillende. Jeg har ikke funnet vann og er ganske tørr i munnen. Jeg prøver å samle nok spytt og får svelget pillene. Jeg lar sykkelen stå og karrer meg bort til en stubbe i veikanten. Her setter jeg meg, og blir sittende til jeg begynner å kjenne virkningen. Heldigvis har jeg ingen låsninger, men smerter i begge knær gjør det helt umulig å fortsette. Jeg vurder å finne en plass til teltet, men erfaringsmessig vet jeg hvordan knærne vil oppføre seg de nærmeste dagene. Smerter og problemer med å gå betyr bare en ting, så jeg drar fram telefon. Heldigvis er det signal og jeg ringer kona og forklarer situasjonen. Till alt hell har hun ikke vakt, men er straks ferdig på jobb så avtaler henting. Nå er det bare å komme seg så langt som mulig mens beina fortsatt virker. Endelig er jeg nede av Storekleiva og ser enkelte hus eller hytter og veien blir også noe bedre. Og snart kan jeg bruke pedalene igjen også. I hvert fall på det som er nedover eller flatt. Straks det er det minste oppover må jeg av sykkelen. Bare det å komme seg av og på er vanskelig og vondt. I stedet for å sykle triller jeg heller sykkelen visst jeg ser en ny bakke ganske nært. Og så, rett før jeg får øye på Ringnes gård er jeg ute på asfalt igjen. Er det virkelig mulig å bli så glad av å se asfalt ? Riktig nok er det fortsatt mye gåing, men det er også mye lettere å trille. Ved Møllegården fylles vannflasker fra Ringneselva og det er helt på høyde med det som navnet er mest kjent for. Humøret stiger og jeg tar meg i å rape høyt av velbehag. Heldigvis er RV192 nesten like flat som vannet på Krøderen og jeg kommer fram til Noresund 5-10 minutter før kona. Da har jeg, fra stedet jeg ringte, tilbakelagt 15 km på sykkel og til fots og hun 160 km med bil. Etter at hun har hjulpet meg inn i bilen, stabler hun sykkel og bagasje baki og så settes nesa hjemover. Omtenksom som hun er har hun med både cola og smurt baguette til meg og god og mett sovner jeg før vi kommer til Sokna. Dermed var det punktum for den lange sykkelturen i 2017. En lang rundtur i Sør-Norge, ble effektivt redusert fra 3 uker til 5 dager og 50 mil.. Har jeg dratt noe lærdom av dette? Nei, egentlig ikke, men jeg tror noe av problemet er at jeg er litt rastløs og lett glemmer fysiske utfordringer. Med 3 uker til rådighet skulle jeg egentlig ha all verdens av tid. Og det har jeg, men faktum er at selv med så god tid har jeg en tendens til å presse på. Med fullastet tursykkel prøver jeg å holde samme tempo som på trimturene hjemme. Pausene blir også for korte fordi jeg gleder meg og ivrer etter å tråkke videre for å se hva som er rundt neste sving. Prøver for mye og for lenge i bakkene i stedet for å gå av i tide og la det ta den tiden det tar. For meg er det ikke noe mål i seg selv å jage kilometer, men det er bare det at jeg liker å sykle. Særlig sykle langt, over flere dager. Jeg er heller ikke flink til å gjøre andre ting enn å sykle når jeg er på sykkeltur. Tror jeg må bli flinkere til å gjøre andre ting og rett og slett få litt mer variasjon på turen. Greier jeg det blir det færre sammenhengende timer på sykkelen og derfor ikke den ensidige belastningen gjennom dagen. Jeg må prøve å jobbe litt med disse tingene, for nå er det ikke lenge til ny langtur og du verden som jeg gleder meg.

Mens jeg sitter her og funderer på hva jeg skal benytte denne plassen til kommer jeg på at jeg hadde tenkt til å skrive noen ord om turen min gjennom Femund nasjonalpark i fjor. Jeg var akkurat blitt gangbar igjen etter 5 uker med dårlig rygg og bestemte meg for at jeg skulle koste på meg et gjenblikk. Stedet hadde jeg egentlig bestemt for lenge siden, men ruten var jeg veldig usikker på. Det har gått vel 23 år siden sist jeg var i Femund og de årene vi dro oppover for å fiske i skoleferien, tok vi båten til Røa eller Haugen før vi ruslet opp lia til Roasten og Grøtådalen for å prøve lykken i et par uker. Jeg husket fortsatt turene forbi Store Svuku og Oasen og gledet meg til å se det igjen. Fisking sto ikke på programmet denne gangen; jeg ville forsøke å bare vandre. Med så lite og lett utstyr jeg synes var mulig. Etter noen dager med kart og ruter på nettet, bestemte jeg meg for å gå turen "Langhelg i Femundsmarka" som ligger på ut.no (http://www.ut.no/tur/2.6356/) Dag 0 Transporten - bil fra Moss Tirsdag 12.07.2016 Bilturen oppover til Elgå gikk "bakveien" via Askim og Kongsvinger til Elverum før jeg stoppet i Trysil for å hilse på en bekjent. Etter en pizzapause nede i sentrum kjørte jeg videre oppover til Drevsjø og omtrent 18km før Elgå fant jeg et sted å reise tempelet. Det virket som om myggen sloss med knotten om ledige landingsplasser på kroppen min og da jeg så det jeg mener var en knott som gikk og sugde blod på en mygg - da var det nok. Jeg orket ikke ilddåpen og satt meg i bilen med hodet dinglende ned på brystet - hva i all verden har du funnet på nå....... Dag 1 Starten Onsdag 13.07.2016 Tid 4 timer Dist. 12 km Det kom en skur i løpet av natta, men det var litt drag i lufta så teltet var så godt som tørt da jeg sto opp. Pakket og klart startet jeg bilen rett før åtte og rullet sakte de siste kilometerene til Elgå, hvor jeg hadde lest man kunne parkere hos Femund Fjellstue for 25,- døgnet. De var stengt for en liten renovasjon, men tok imot camping- og parkeringsgjester. Etter at parkeringen var i boks begynte jeg å tenke på frokost, og med kaffe i koppen vurderte jeg mulighetene videre. Regnet hadde startet omtrent med det samme jeg begynte å kjøre, så det var jo litt flaks. Værmeldingen meldte bedre vær utover uka og med det i tankene, sammen med vurdering at det var enklere å ta båten nord til Synnivika, for så å gå sørover enn å gå nordover og nå båten sørover 09.00 den dagen jeg ankom Synnivika. Sånn var logikken min og jeg synes også i ettertid at det var riktig valg å ta. Problemet var bare at båten nordover ikke gikk før 12.30. Båten, Femund II, sjøsatt i Femunden i 1905 for første gang, og med undertegnede som passasjer i både 1992 og 1993, anløper Synnivika kl.15.30. Først ombord og med bagasjen på motordekselet fant jeg plass i salongen. Jeg satt sammen med et par Nederlendere, Femke og Joost, og de skulle ta veien rett over til Nordvika også sti videre øst til Nedre Muggsjøen. Antakelig. Joost var vel bevandret og kom rett fra 6 uker i Svenske Sarek. Femke var førstegangsreisende til Femund. Det virkelig bemerkelsesverdige er at hun lærte seg Norsk da hun jobbet som sykepleier i Voss, mens han bare lærte seg selv det, hjemme i Nederland fordi han er så glad i norsk natur! Jeg var litt usikker på formen og pinglet ut. Vi sa ha det bra og god tur videre på brygga før jeg sto igjen alene. I regnet. Det fortsatte å regne til omtrent 16.00 og de 3km på grusvei opp til Langen var unnagjort etter en snau time. Var jo på tur. Den røde sti begynner på Langen og selv om det var litt dårlig merket på selve tunet fant jeg riktig vei ved hjelp av kartet jeg bar på brystet. Før avreise hadde jeg reist rundt i begge kommunene som utgjør Moss og Rygge uten å finne annet enn Østfold- og Oslofjordkart. Da selv ikke den lokale DNT avdelingen hadde kart, bestemte jeg meg for at de måtte da i det minste ha kart i enten Elverum, Trysil eller Elgå, men i et innfall gikk jeg inn på norgeskart.no og begynte å leke litt. Vipps hadde jeg laget turkart over Femund i 1:50.000 som lå ved siden av meg, printet på begge sider av A4 ark i dårlige farger fra en gammel blekkskriver med lite blåfarge. 3 ark og 6 sider. I ettertid viste det seg at jeg kunne klart meg med 4 sider på 2 ark. Det var skikkelig deilig å endelig gå inn i skogen og merke roen senke seg på ordentlig. Så svær og gammel furu at den har fått navn. Om enn noe Svenskinspirert. Noen ganger ønsker jeg faktisk mer inngrep i naturen så jeg slipper å bli så våt på beina. For det var vått de første 4km. Skikkelig vått. Det hadde vært store mengder nedbør i området den foregående uka og bakken var rett og slett mettet. Ved å være litt forsiktig klarte jeg meg stort sett bra, men måtte uti ei myr før jeg kom meg ned til tømmerrenna. Valget hadde falt på et lettvektsprinsipp som går ut på at man bruker ullsokker i membranløse vandresko/ trail runners. Vann renner like fort ut som det kommer inn og ull holder en varm. Med tørre sokker i sekken er det bare å skifte når man slår leir og de våte sokkene er omtrent tørre igjen til dagen etter. Det er med andakt man betrakter tidligere generasjoners svette, blod og tårer... Like etter tømmerrenna kom jeg over denne farkosten. En spellflåte. Den ble brukt til sleping av «bunter» med tømmer frem til tømmerrenna. Så vidt jeg kan forstå ved at man først rodde ut et svært anker med 200m tau festet til flåta. Så skrudde man skruen rundt og viklet inn tauet før man gjentok prosessen til man var fremme. Det var slitsomt arbeid og det pågikk fra 1764 til 1940. Etter flåta forandret stien karakter. Egentlig kan man vel knapt kalle det en sti lenger. Den bar preg av at det er mye trafikk med firehjuling, så jeg antar at det er en del trening av trekkhunder her oppe. Men sånt gjør ikke meg noe, jeg er jo indikert litt lengre opp langt fra noen purist, og når man støkker opp en svær hare i det åpne landskapet kan en ikke klage. Den løp ut 5 meter foran meg, sprang i en bue og satt seg til ro i perfekt siluett. Kjerreeveien var kjempelett og behagleig å ferdes på. Det var tørt og fint og regnet holdt seg stort sett borte. Og da det etterhvert begynte å le mot kveld så det var på tide å finne en leirplass. Den fant jeg ved rett ved en låst hytte som heter Hestbetåsbua og det var også en liten elv med friskt vann der. Bakken var paddeflat, med et deilig lag av gul/hvit mose eller om det er lav kanskje. Deilig og mykt er det iallefall. Teltet har desverre ikke blitt brukt så mye som planlagt og når man ikke engang husker å juster ut begge stavene de siste 5cm fra startoppsett til ferdigoppsett blir det hele litt skjeivt. Med enkle grep kunne myggen holde på mens jeg musestille kokte kaffe og et måltid Real over spritbrenneren. Fantastisk deilig, men jeg var litt sigen og selv om det var lyst, viste klokka at det var innafor å krype til køys. Dag 2 Öppna landskap Torsdag 14.07.2016 Tid 5 timer Dist. 13,5 km Totalt 25,5 km Jeg var oppe og spratt ganske tidlig. Kroppen føltes ok. Med liten og ganske lett oppakning selv i starten av turen holder selv en skranten kropp stand. Stavene hjelper meg også med avlasting og tar ikke minst av for de verste rykk og napp når man sklir eller tråkker litt ujevnt. Leiren ble pakket og jeg fikk meg litt frokost i form av hjemmekomponert frokostblanding med tørrmelk. Ikke akkurat egg og bacon, men det er enkelt. Akkurat i det jeg skulle begi meg avgårde kom det en kar med en polarhund gående. Vi slo av en prat og han fortalte at han hadde gått fra Røros et par dager tidligere og skulle til Ljøsnåvollen og hilse på de som drev stedet. De var tydligvis gamle kjente. Jeg lot han få et lite forsprang før jeg diltet etter bort mot Stallbakken og Stallmyra. Stien var godt brukt og noen av myrene var forsøksvis kloppet. Jeg fløy gjennom terrenget og var nær ved å gå feil da jeg kom til Svartvika, men fant raskt riktig sti og vipps var jeg i Femundsmarka nasjonalpark. Det er ikke mer enn ca 100 høydemeter herfra opp til Ljøsnåvollen, men de var friske nok så jeg tok det veldig pent og rolig oppover og stoppet flere ganger bare for å ta noen bilder og nyte inntrykkene. Vel oppe ved Renstrømyra møtte jeg igjen karen med bikkja. Vi utvekslet igjen noen ord før han fortsatte og jeg overtok pauseplassen hans. Det var et par-tre km til setra så en pust i bakken synes jeg at jeg kunne koste på meg. Jeg hadde jo forsåvidt ikke dårlig tid heller. Da jeg kom til setra var det ingen ute, så jeg tok med litt til rette og pumpet vann fra brønnen før jeg kokte kaffe og hang opp ulltrøya jeg gikk med til tørk i sola. Med kaffe og et par polarbrød i magen, og tørr skjorte på ryggen satte jeg kursen sørover i retning Muggsjøen. Terrenget skiftet igjen litt karakter fra den flate furuskogen jeg gikk i dagen før til åpent fjellandskap. Stien følger en rygg bortover et stykke før den går paralelt med mange småvann og myrer hele veien ned til Muggsjølitjønna. Alt regnet den siste uka hadde gjort de hule stiene til bekker små og jeg gikk praktisk talt og plasket i bekke-sti eller vanlig myr de neste 5km. Da jeg kom ned til Muggsjølia verket det ganske bra i kroppen og jeg var sikker på at føttene så ut som roastbeef. Det er 2 åpne Statskog -koier her og begge var tomme. Jeg valgte den minste i tilfelle det skulle komme en eller flere grupper etter meg, men det gjorde det aldri. Klærne jeg gikk i ble først tørket i solveggen på koia og senere hengt opp i taket inne da myggen begynte å surre. Ved å fyre i ovnen sparte jeg rødspriten den dagen og det ble godt og varmt i hytta. Fint for å tørke klær, men helt forferdelig med vinterunderlag og dunpose. De våkne timene ble brukt til å slappe av med middag, kaffe og hyttebok. Dag 3 Paradis Fredag 15.07.2016 Tid 10 timer Dist. 17,5 km Totalt 43 km Da jeg kom frem til koia dagen før klarte jeg å plumpe skikkelig uti myra på nedsiden da jeg skulle hente vann, så etter en kjapp rekognisering - ville jo ikke begynne dagen med ufrivillig bad - fant jeg ut at stien egentlig svingte av rett før koia. Og for en sti! For en dag dette skulle bli! Jeg var veldig spent på den famøse hvite sanden i Femund som jeg bare hadde sett bilder av, og trodde jeg så den rundt hver sving, men skjønte det raskt at jeg faktisk så den da jeg kom til nedre Muggsjøen. Med kontrasten til det rødbrune vannet og sola fra blå himmel var det en spesiell stemning på stranda. Jeg synes jeg måtte ta et bilde av stokken man går på for å krysse bekken.... ....og mens jeg sto der å prøvde å ramme inn motivet perfekt, fikk øye på Femke og Joost 60 meter unna bak et lite skogholt. De drev å pakket sammen for å gå videre de også. Morsomt at vi tilfeldigvis møttes igjen. Joost ga meg en rask oppfriskning av navigering med kart og kompass (jeg har lært det noen ganger, men bruker det aldri så jeg bare glemmer det igjen). Det viste seg at de skulle ta en annen vei enn meg etter elva Mugga så vi ønsket igjen hverandre god tur videre sa ha det bra. Som nevnt var mange av stiene ganske bløte etter alt regnet som hadde falt over Femund den siste tida, dagen før vasset jeg en del og glemte å ta bilder, så det måtte jeg ikke glemme i dag Man må vade over Mugga. Ikke noe problem, jeg hadde jo med meg Crocs. Jeg pratet med noen jeg møtte dagen før og de sa det var to steder man måtte vade, så da jeg ganske raskt kom til et dypt sted tenkte jeg at dette nok var det ene av de to stedene og skiftet til vade-ensembelet. Vakkert (notér at fargene på alle bildene er justert litt i redigeringen) Å krysse over var jo enkelt nok og jeg bare fortsatte å gå i Crocs til den neste kryssingen, men det drøyde og det varte. La meg si først som sist at å gå barbeint en kilometer i våte Crocs ikke er så morsomt som det høres ut, og spesielt ikke ned den bratte og våte skråningen til den faktiske kryssingen av Mugga. Det er spent opp et vakkert blått nylontau over begge løpene av Mugga så man har noe å holde seg i om man trenger det, og det nordre løpet var grunnere enn det søndre, men ingen av løpene gikk noe særlig over kneet. Vannet var sånn passe sommerlig. Mens jeg viftet vekk noen mygg og klegg og lot apostlene lufttørke, hørte jeg Joost og Femke komme ned stien på den andre siden. De brukte bare gamasjer over ganske høye fjellstøvler og sa de ikke ble så våte. De skulle ta stien vest mot Langmyrbua et lite stykke før Femke skulle prøve å gå lede dem på kompasskurs videre sørover, og jeg skulle følge rød sti til den krysser Volsjøbekken, så nok en gang bød vi farvel. Det var brått en del insekter så jeg forbannet først den plutselige varmen som akkompagnerte det stadig bedre været, men da jeg kom opp til tregrensa ved Volsjøbekken og veiskillet mitt, var det litt drag i lufta så jeg fant ut at jeg skulle ta lunsj her hvor jeg visste jeg fikk være i fred. Lite visste jeg da at det skulle bli min kanskje beste turlunsjopplevelse noensinne. Gjenbruk av Realposer er en selvfølge om man prøver å pakke lett. Turens første middag ble båret i den og resterende dagers middag hadde jeg pakket om i mindre og lettere zip-lock poser. Realposen brukes også til tilberedingen av lunsjnudler. Og det var disse nudlene og deres krydderpakke med smak av reker og lime som der og da var det beste jeg noengang hadde smakt. Har siden smakt igjen her hjemme på kjøkkenet og de er bedre på tur. Og selv om det var her jeg fant ut at "Reeses peanut butter cups" egentlig ikke er så godt (jeg hadde med fem 2-pack for sikkerhets skyld...), så var totalopplevelsen av å sitte på denne steinen, spise lunsj og skue utover landskapet pur lykke. Da jeg begynte å gå igjen kom jeg bare 75 meter. Jeg skulle akkurat krysse Volsjøbekken med kurs mot Røvollen, men det var bare å stoppe med en gang for å kle seg om. Det var blitt skikkelig varmt! Sikkert opp mot tropevarme! - og det fantes ikke kjølig selv i særdeles tynn t-sjorte (72 gram). Terrenget hadde ganske plutselig forandret seg fullstendig. Borte var de flate fine sandette stiene og foran meg var bare stein. Små stein, middels stein og store stein. Etterhvert også steinblokker. Og tidvis var det en del opp og ned også. Og et veldig blidt øyeblikk da jeg endelig får et gjensyn med Store Svuku Jeg tok det ganske pent og rolig, tittet på ting jeg så mens andre tittet tilbake lenge før jeg så dem. Ser du den? Det var en stor bukk med perfekt kamoflasje Oppe på Gråvola møtte jeg en svett eldre tysk herremann som hadde gått fra Haugen samme morgen. Det er langt, og oppover, men han sa han hadde gått i Femundsmarka før og at det gikk bra så da fikk jeg vel stole på det. Selv begynte jeg å merke det i føttene og fryktet igjen hva jeg kom til å finne da jeg kom ned til Røvollen. Jeg hadde først tenkt til å slå leir et sted ved Langeggtjønnan, men jeg hadde så lyst på en boks med Bacalao, og medlemskapet i DNT er jo bortkastet om man ikke bruker det, så da ble det hytte og seng. Dag 4 Falkfangarhøgda over Svuku Lørdag 16.07.2016 Tid 6,5 timer Dist. 18 km Totalt 61 km Etter en sen frokost var jeg endelig klar for å traske videre og i dag skulle jeg endelig gå på Svuku igjen, men før den tid kom det et par opp fra Røa. Tror de hadde kommet med båten på morgenen. Mulig de hadde ligget over nede ved elveoset forresten, men det er ikke så nøye – det som er nøye er at de hadde med seg en boks øl som de delte med meg. Skummende varm bayer i den oransje snyltekoppen med litt kafferester var oppsiktsvekkende godt og jeg fikk allerede da en mistanke om at jeg måtte til Svukuriset for å få meg en kald øl eller to den kvelden. Stien langs Røa fra Røvollen til Nedre Roasten er trafikkert og ikke særlig spennende, det er litt som å dra på tur i det lokale skogholtet mellom byggefeltene hjemme. Men etter at man krysser Røa og stien vender 90 grader, begynner det å ta seg opp. Landskapet åpner gradvis på vei opp mot tregrensa samtidig som skyene gradvis dukker opp i horisonten. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at noen dammer er tomme, men rett på andre siden av stien er det vann. Merkelig fenomen. Og tankene går; er det geolgiske bevegelser på gang? Eller kanskje det er en form for synkehull, men da ville jo normalt ikke bunnen ligge sånn og dessuten er vel ikke grunnen her av sand- eller kalkstein. Kanskje det er grunnvannet som har sunket, men hvorfor bare på den ene siden av stien? Nei dette var merkelig greier og plutselig går jeg rett på Femke og Joost. Igjen. De har tatt seg en fem-minutter og skal akkurat gå videre. Har en følelse at disse tilfeldighetene frarøver meg enhver mulighet til å innkassere en fremtidig jackpot i Eurolotto. Det er liksom ikke flere tilfeldigheter igjen nå. Nå kommer vi garantert ikke til å treffes igjen da de, så fort de er over tregrensa ved Abbortjønna skal de tråkke innover Grøtådalen, mens jeg jo skal over Falkfangarhøgda på Store Svukus vest side. Rett etter nordre stikrysset Haugen-Svukuriset begynner regnet. Og som det regner. Hele veien opp omtrent. Surt og guffent. Jeg har skalljakke, men fra midt på låret og ned er det bløtt. Veldig bløtt. Også blåser det bra, sånn at kulda svir på lårene. Også plutselig slutter regnet hundre meter fra toppen og det er igjen hyggelig. Buksa tørker på de siste 200 metrene opp og over og på baksida blåser det ikke. Jeg har kommet til turens høyeste punkt, ca 960moh og er såpass høyt nå at jeg kan se nordover utover «hele Femund». Nordover Er ganske imponert over meg selv når jeg ser hvor jeg startet og kan følge omtrent hele ruta med blikket. Været jeg var i har allerede kommet seg halvveis til Sverige, men i motsatt retning ser det ut som om det regner i retning Store Sollerøya. Det er riktignok et stykke unna så kan hende det ikke rekker frem. Det er uansett bare vann. Sørover Terrenget nedenfor vestsiden av Store Svuku oppleves som særs slitsomt med morene etter morene å krysse. På fjerde dagen, og med 5-6 mil i joggesko, på stein, begynner jeg å kjenne det i fotsålene. Må innrømme at jeg begynner å få nok av all steinen egentlig. Jeg kan ikke huske at det var så mye stein her på 90-tallet. Ved søndre krysset Haugen-Svukuriset treffer jeg en ung mann med svær sekk. Diger. Sånn 130 liters med topp. Klokka er blitt mange, sånn ca 17-18 og han hadde allerede gått fra Elgå og skulle over til Grøtådalen. Voksen dagsetappe. Håper han fikk bruk for alt i sekken. Kanskje det var stort sett bare myggmiddel i den sekken. Jeg hadde ihvertfall fått nok etter 10 minutter nede i bjørkeriset. Det zummet og buzzet rundt hodet så jeg holdt på å bli gal. Så var regnet tilbake. Med hetta trukket over hodet sa jeg farvel til nasjonalparken for denne gang og de siste 2,5km ned til Svukuriset gikk raskt. Jeg kom inn døra akkurat idet middagen ble servert, og selv om jeg hadde glemt å spise hele dagen, var jeg mest keen på å få av meg det våte tøyet og få meg en dusj. Fikk hengt opp klær til tørk/ lufting på rommet oppe i 2. etg på stabburet og tok et par-tre polarbrødskriver til lunsj/middag før jeg stakk over til hovedhuset for å ta meg den pilsen jeg hadde drømt om hele dagen. Oppe i peisestua satt det noen spredte einstøinger, men det måtte bare én som tørte å hilse på for å bryte isen og få igang praten. Og når jeg kom med en øl var det visst plutselig innafor, for da ble tomme kaffekopper byttet ut. Alle hadde gått litt og bar preg av det med roser i kinnene og gryende gangsperre. Han ene hadde gått en DNT-gruppetur ned fra Rørostraktene om jeg ikke husker feil. Var vel en ukestur som hadde avsluttet på hytta kvelden før. Nå skulle han bli på hytta noen dager frem til neste DNT-tur som skulle være en rundtur sør-øst i Femundsmarka. Og mannen klarte så vidt å gå, men han var ved godt mot og regnet med han var klar for ny tur på mandag etter et par dagers hvile. Imponerende. I forbindelse praten om DNT-turene kom vi over på fottøy og vi var i motsatt ende av skalaen, han med solide fjellstøvler og jeg med joggesko. Jeg forklarte konseptet om lett fottøy og drenering og den eldre damen tvers over for meg kjimet i at endelig møtte hun noen med samme tankegang – hun hadde nemlig gått med vandresandaler i over 20 år og var helt enig i at det var mye bedre enn tunge fjellstøvler. I hvert fall på sommeren. Spenstig. Dag 5 Å f***....bjørn, eller!? Søndag 17.07.2016 Tid 2 timer Dist. 8,5 km Totalt 69,5 km Det ble bare et par pils og en tidlig kveld for en sliten kropp og dermed også en tidlig morgen. Var ikke noe å vente på egentlig, jeg hadde jo en lang tur i bil foran meg også, så jeg var avgårde i gryinga. Dette var bare sjarmøretappen ned til Elgå, men morsomt med ganske annerledes terreng igjen nedover furuskogen. Rett som det er får jeg øye på en hengekøye inn blant furuleggene. Som forventet var det lite aktivitet i den leiren så tidlig. Hengere sover jo sjelden dårlig på tur. Stien er bløt og sleip mange steder og det er stedvis bra kloppet. Både nye og eldre klopper, korte og lange partier, vinglete klopper, godt forankrede klopper, oversvømte klopper osv. Alle kjenner seg vel igjen i det, og derfor ble det marginalt med speiding inn i naturen rundt meg, men jeg løftet blikket innimellom og plutselig gikk det kaldt nedover ryggen på meg; hva var det? Hva var den mørke klumpen oppe i brynet 50 meter unna. Den brune, runde formen med snute i midten og bustete Mikke Mus-ører. Ååå shit. Ehh....hva gjør jeg nå? - stå helt stille? - gå sakte videre? - lage masse lyd – mer enn jeg allerede lager? Jaja, mens jeg vurderer alternativene må jeg ihvertfall få tatt noen bilder! Så beveger klumpen seg og en skikkelse begynner å ta form.... Hahaha. Jeg ler høyt. Det er jo bare en elg med ræva rett mot meg. Jeg ser det nå som det har snudd hodet og ser nedover i min retning. Litt lettet legger jeg ned kameraet og trasker videre mens jeg forbanner den plakaten på veggen i Svukuriset som viser alle dyrene man kan treffe på i Femundsmarka, deribland alle de store rovdyrene i Norge inkludert bjørn. Jeg kommer hjem igjen utpå søndag kveld og er veldig fornøy med turen. Jeg klarte å gjennomføre uten altfor store problemer fysisk. Utstyr og tankegang fungerte optimalt selv om flere av nettene ble under solide tak. Skulle i ettertid gjerne sett av flere ble i teltet, men sånn blir det noen ganger. Tilfeldighetene rår. Siter