Vinnerliste

Eneste tur denne uken. Ble standardturen i dag, i ikke helt standard vær - benyttet meg av et tidsvindu der både yr og storm var enige om null nedbør. Det var nesten bart med litt sludd på veiene nede på Laksevåg, men det var ikke langt man skulle bevege seg oppover før trærne var tunge av snø. Og det gamle ordtaket "Det blåser på toppene" er fortsatt helt sant: Godt med et par timer med god puls, varm svette, kald vind og glimt av sol

Småen fikk bestemme aktiviteten i dag! Ski, uten tvil ski 😂 så vi fikk oss 2 timer i sporet på Gullbotn

Tar en liten pause i TV-tittingen og legger ut: Dag 5. Du trenger ikke vekkerklokke når sola treffer teltet på morra´n. Det blir godt og varmt for å si det sånn. Jeg er våken etter en god natts søvn selv om det tok litt tid før jeg var helt i drømmeland. Teltplassen jeg ble tildelt ligger ganske nær RV7 og det var en del støy fra den og innimellom jernbanen på andre siden av elva. Men jeg føler meg i god form nå og er klar for dagens etappe. Været er helt supert i dag også og jeg gleder meg til å komme i gang. Får i meg en god frokost og pakker sammen og lemper alt på sykkelen. Passerer Ål og tar meg helt forbi Torpo før det blir noe trafikk å snakke om. Et stykke før Gol blir det gang og sykkelvei igjen og det er veldig greit selv om det ikke er mye trafikk. I en innkjørsel står en eldre dame med sykkel og venter på at jeg skal passere. Jeg gjetter at hun skal på butikken siden håndveska ligger i kurven på styret. Jeg hilser, både som et hei og som en takk for at hun holdt tilbake så jeg kunne passere først. Ikke lenge etter plinger ei sykkelbjelle og nevnte dame kommer opp på siden av meg og suser forbi. Jeg kikker forundret ned på computeren. For søren, jeg sykler da ikke så sakte. Holder meg på 7´eren forbi Gol. Gidder ikke svinge oppom sentrum siden jeg har vært her mange ganger både på sykkel og med bil. Trafikken er ikke påtrengende og jeg opplever at de fleste viser stort hensyn til meg. Det er ikke verre enn at jeg nyter turen og flotte Hallingdal. Det er enkel sykling hele veien og jeg når Svenkerud litt tidligere enn jeg trodde. Her velger jeg imidlertid å forlate RV7 og tar heller inn på FV213 som løper parallellt. Det starter med en aldri så liten bakke som trilles og når den er passert er det brått helt stille. Det eneste jeg hører er fuglekvitter og lyden fra gir og sykkelhjul mot asfalt. Et par biler på hele strekket greier ikke bryte den gode følelsen der jeg sakte ruller langs skogteiger og gårdsbruk med elva rolig flytende på høyre side. Snart dukker mer bebyggelse opp og fjellet som hele tiden har hatt steile vegger på begge sider vider seg nå ut og gjør plass til Nesbyen. Jeg sykler over brua og legger turen innom bensinstasjonen for å fylle opp vannflasker. Deretter tar jeg sikte på nærmeste rasteplass på andre siden av RV7 hvor jeg tar dagens første lunsj. Som regel har jeg mer enn en lunsj på sånne turer. Hvor mange og når de tas avhenger av form og terreng. Dette er dagens første og det sier litt om hvor lett syklingen så langt har vært. Jeg nyter brødskiver og Cola og er glad jeg ikke skal opp Rukkedalen som jeg ser begynnelsen av vest for sentrum av Nesbyen. Den syklet jeg, eller det vil si, den gikk jeg i tenårene, mens jeg dyttet min tungt lastede 3 gira DBS oppover. Trafikken har tatt seg opp litt når jeg fortsetter og jeg må ha litt mer fokus på selve syklingen. Det er likevel mulig å få med seg og glede seg over naturen rundt. Et par steder føler jeg meg litt utsatt der veien er smal mellom fjellveggen og elva. Her er noen ubehagelige svinger og plassen innenfor den hvite stripa er minimal. Savner speilet på forrige sykkel og tråkker på det beste jeg kan. Prøver å sjekke avstand til biler jeg har bak meg. Ønsker på ingen måte å bli innhentet i disse uoversiktlige svingene. For å unngå trafikken kunne jeg selvfølgelig ha valgt en sidevei. Det er mulig på flere strekk nedover Hallingdalen. At jeg nå er på RV7 er på grunn av beina og at trafikken ikke er alt for tett. Det er blitt litt mer kupert når jeg nærmer meg Flå og jeg begynner å kjenne meg sliten. Dog ikke så mye som sist jeg syklet her. Det var i 2014 og jeg var på vei hjem etter en tur på Nord-Vestlandet. Den dagen hadde jeg syklet fra Borgund i Lærdal og over Hemsedalsfjellet. En seig motvind gjennom det meste av dagen hadde tæret kraftig på kreftene og jeg lette etter et sted og sove. De siste timene hadde jeg forgjeves prøvd å finne plass til teltet mitt. Alternativet til teltplass var å ta inn et sted. Etter å ha blitt avvist på motellet på Bromma fant jeg redningen her jeg nå er. Stavn Camping stilte den gang opp med dusj og fin hytte til en veldig sliten syklist. Jeg kikker med takknemlighet ned mot campingen i det jeg passerer. Ikke lenge etter har jeg muligheten til å slippe trafikken ved å ta av på FV203. Austsidevegen går som navnet tilsier på østsiden av elva. Jeg har aldri syklet den, men vurderer den som mer kupert en 7´eren og det orker jeg ikke nå. Gjennom siste sving nå og så ned bakken og inn i Flå. Jeg trenger hvile og dagens andre lunsj tar jeg utenfor butikken. Innunder tak, langs veggen på en krakk roer jeg ned med påsmurt baguette og en sjokomelk. Jeg har selvfølgelig mat i sideveska, men lar meg lett friste når jeg er sliten og sulten. Som vanlig smaker et slikt lettvint måltid godt. Jeg fortsetter på RV7 det siste stykket fram mot Gulsvik. Det er mer kupert, mer trafikk og ganske masete, men det er ikke det værste. Nei, det værste nå er at Statens vegvesen har bestemt seg for å lage en masse hakk i asfalten. Disse hakkene er selvfølgelig på tvers av kjøreretning og vesentlig breiere enn den hvite kantstripa. Når så plassen utenfor stripa er begrenset er du tvunget til å sykle på dette vaskebrettet. Det føles ille etter et par meter, men er rene torturen når det telles kilometer. Det er garantert at hverken bilister eller syklister sovner med hjulene på dem. Billister kan unngå ruglene ved å holde seg våken, men for syklisten er det ingen vei utenom. Alternativet til ruglene er å sykle i grøfta, eller langt ute i veibanen og begge deler er like uaktuelt. Så når jeg rett før Gulsvik ser skilt som tar av til høyre inn på FV202 og at det til og med er merket sykkelrute 4 er jeg ikke sein om å forlate ruglene. Her er det flat fin asfalt med fuglekvitter og det er deilig å sykle. Jeg koser meg virkelig her jeg er. Stille og rolig sykling uten rugler og jeg slipper trafikken som haster avsted. Det er litt oppover og jeg triller der det er nødvendig. Et sted passeres noen flotte kulper i en elv og hadde det vært varmere hadde jeg garantert duppet meg. Etter en stund med fin sykling kommer jeg til Søre Veteren og det er slutt på asfalten. Veien er stengt med en bom, men fortsetter på andre siden som grusvei. Den ser ikke mye brukt ut, men ser likevel både fast og fin ut tenker jeg, men er litt skuffet over at asfalten er slutt. Sykkelskiltet her viser avstander til både Ringnes, Noresund og Hokksund og betryggende nok at det er sykkelrute 4 så da manøvrerer jeg meg forbi bommen. Det viser seg at grusen er helt fin å sykle på. Ok, det er ikke helt asfalt, men det jammen ikke mye dårligere heller. Her inne finnes ingen andre lyder enn de jeg lager selv. Dessverre blir grusen gradvis mykere der den etterhvert ser ut til å bestå mer av sand. Det blir tyngre å sykle og selv i små hellinger må jeg av sykkelen. Skogen er ganske tett rundt meg så om bakken er kort eller lang vet jeg ikke før den er overvunnet. Det blir noen av dem før de lange bakkene kommer. Flere steder er grusen også så løs at forhjulet som ikke har særlig vekt sklir ut til siden når jeg dytter. Jeg prøver å begrense forhjulet fra å skli ved å ha kroppen tetter mot sykkelen. For hvert skritt må jeg da vri litt i frasparket for å unngå at pedalen treffer leggen. Jeg har merket venstre kne en stund og burde egentlig ta en pause. Jeg kan kjenne at jeg trenger mat også , men nå er jeg så sliten og svett at vann er det eneste jeg tenker på. Endelig flater det ut og jeg er oppe. Jeg ualminnelig langt ned i kjelleren nå, og forbanner syklistenes landsforening og alle dem som er ansvarlig for sykkelrutene her til lands. Ikke har jeg vann heller. Jeg tok siste rest sammen med noen piller for litt siden. - Nå må jeg ha vann !! Terrenget foran meg er heldigvis fallende og jeg kan bruke pedalene igjen. Kommer så over en liten slette og så er det forsyne meg ennå en lang bakke. Her er vegetasjonen ikke fullt så tett så etter alt jeg kan skjønne må det være toppen jeg ser der oppe. Det gir meg et lite håp, men jeg syns det ser håpløst langt ut. Jeg prøver å holde fokus, men graver meg ned i negative tanker samtidig som jeg prøver å holde tempo oppe for å bli ferdig med denne drittveien. På toppen, som jeg sarkastisk kaller Brennerpasset, men som egentlig heter Bukketalgåsen er jeg endelig oppe. Her er nok en bom plassert og markerer skille mellom Flå og Krødsherad. Til nå har det det vært fin grusvei, grei grusvei og litt løs grusvei. På andre siden av bommen er det pukk. Riktignok ikke stor grov pukk, men uansett pukk og helt uegnet for mine smale dekk. Jeg blir om mulig ennå mer nedtrykt og forbanner for sikkerhets skyld Krødsherad også. Hvor i all verden har de plassert bekken ? Da jeg trodde veien ikke kunne bli verre, ja så ble den jo akkurat det. Pukken varte ikke så lenge, for den var sikkert beregnet som underlag for den sanden som etter en liten stund dekker hele veien i ujevne lag. Vedlikeholdet er ikke kommet langt nok og sanden er ikke blitt kjørt til. Det blir en kamp der jeg prøver å presse sykkelen framover i den løse sanden. Til alt hell har jeg stort sett fallende terreng. Likevel er det vanskelig å sykle og det blir for det meste dytting. Det blir for mye og gal belastning og høyre kne begynner å krangle. Det er nok medvirkende at jeg i oppoverbakken i stad måtte vri benet for å unngå pedalen. Noe lenger fram er det derfor full stopp og jeg må ha ennå mer smertestillende. Jeg har ikke funnet vann og er ganske tørr i munnen. Jeg prøver å samle nok spytt og får svelget pillene. Jeg lar sykkelen stå og karrer meg bort til en stubbe i veikanten. Her setter jeg meg, og blir sittende til jeg begynner å kjenne virkningen. Heldigvis har jeg ingen låsninger, men smerter i begge knær gjør det helt umulig å fortsette. Jeg vurder å finne en plass til teltet, men erfaringsmessig vet jeg hvordan knærne vil oppføre seg de nærmeste dagene. Smerter og problemer med å gå betyr bare en ting, så jeg drar fram telefon. Heldigvis er det signal og jeg ringer kona og forklarer situasjonen. Till alt hell har hun ikke vakt, men er straks ferdig på jobb så avtaler henting. Nå er det bare å komme seg så langt som mulig mens beina fortsatt virker. Endelig er jeg nede av Storekleiva og ser enkelte hus eller hytter og veien blir også noe bedre. Og snart kan jeg bruke pedalene igjen også. I hvert fall på det som er nedover eller flatt. Straks det er det minste oppover må jeg av sykkelen. Bare det å komme seg av og på er vanskelig og vondt. I stedet for å sykle triller jeg heller sykkelen visst jeg ser en ny bakke ganske nært. Og så, rett før jeg får øye på Ringnes gård er jeg ute på asfalt igjen. Er det virkelig mulig å bli så glad av å se asfalt ? Riktig nok er det fortsatt mye gåing, men det er også mye lettere å trille. Ved Møllegården fylles vannflasker fra Ringneselva og det er helt på høyde med det som navnet er mest kjent for. Humøret stiger og jeg tar meg i å rape høyt av velbehag. Heldigvis er RV192 nesten like flat som vannet på Krøderen og jeg kommer fram til Noresund 5-10 minutter før kona. Da har jeg, fra stedet jeg ringte, tilbakelagt 15 km på sykkel og til fots og hun 160 km med bil. Etter at hun har hjulpet meg inn i bilen, stabler hun sykkel og bagasje baki og så settes nesa hjemover. Omtenksom som hun er har hun med både cola og smurt baguette til meg og god og mett sovner jeg før vi kommer til Sokna. Dermed var det punktum for den lange sykkelturen i 2017. En lang rundtur i Sør-Norge, ble effektivt redusert fra 3 uker til 5 dager og 50 mil.. Har jeg dratt noe lærdom av dette? Nei, egentlig ikke, men jeg tror noe av problemet er at jeg er litt rastløs og lett glemmer fysiske utfordringer. Med 3 uker til rådighet skulle jeg egentlig ha all verdens av tid. Og det har jeg, men faktum er at selv med så god tid har jeg en tendens til å presse på. Med fullastet tursykkel prøver jeg å holde samme tempo som på trimturene hjemme. Pausene blir også for korte fordi jeg gleder meg og ivrer etter å tråkke videre for å se hva som er rundt neste sving. Prøver for mye og for lenge i bakkene i stedet for å gå av i tide og la det ta den tiden det tar. For meg er det ikke noe mål i seg selv å jage kilometer, men det er bare det at jeg liker å sykle. Særlig sykle langt, over flere dager. Jeg er heller ikke flink til å gjøre andre ting enn å sykle når jeg er på sykkeltur. Tror jeg må bli flinkere til å gjøre andre ting og rett og slett få litt mer variasjon på turen. Greier jeg det blir det færre sammenhengende timer på sykkelen og derfor ikke den ensidige belastningen gjennom dagen. Jeg må prøve å jobbe litt med disse tingene, for nå er det ikke lenge til ny langtur og du verden som jeg gleder meg.

Kjell Gunnar skriver en blogg jeg leser med glede. Han driver nemlig et friluftsliv jeg kjenner meg godt igjen i!

3 gamle kompiser på ukestur på ski gjennom hjertet av indre Troms i uke 16. Medbragt mat for hele uka, gikk med sekk (ikke pulk), utstyret var skrellet ned til minumum for å spare vekt. Nye fjellski, Fischer med kortfell, overraskende bra skiføre, gikk på tørrvoks flere dager. Fine overnattingssteder (DNT og Statskog), passe etappelengder, tørr ved på alle hyttene, variert vær, mye vind men alt i alt mye bra vær. God logistikk med fly til Bardufoss og en hjelpsom fjellforum-kar som tilbød seg å kjøre og hente oss. Søndag: fly fra Oslo til Bardufoss, bil til Innset/Rostadalen. Våt snø og ikke det mest spennende terrenget opp til Rostahytta, men godt å komme i gang. Sekken tung (ca 1 kg mat per dag) pluss litt ekstra kos til første kvelden. Hovedhytta for oss selv, men ei sprek dame i voksen alder med hund i sikringsbua. Mandag: snøvær, minimal sikt. Prøvde å gå på kompass, men ga opp til fordel for gps. Det fungerte bedre, lunsj på Moscojavri (Statskog åpen bu) mye snø, vi gravde to steder før vi fant hyttedøra, og hadde neppe funnet hytta uten gps i snøværet. Døra var heldigvis todelt, så vi kom oss inn. Døra hengsler utover, så vi var faktisk redd for å snø inne. Våt ved, men fikk fyr og varme etter hvert. Videre til Storrosta med fremdeles dårlig sikt. Synd å gå så fin etappe uten å se noe særlig. Statskogs åpne koie ved Storrosta er nesten ny og veldig fin. To finner lå værfaste, da ble det ei seng for lite, men finnene var trivelige karer og tilbød oss seng uten å nøle. Bilde fra Storrosta, ved Statskogs åpne hytte. Flott plass! Tirsdag: Knallsol! Nå ser vi hvor flott det er her inne! Finnene skal til Pältsä og går tidlig, vi nyter frokost og et par fine formiddagstimer, før turen går til Dærtahytta. Veldig grei etappe, nysnø gir knallfint skiføre innover dalen mot Dærta. Lenge ser det ut til at vi får Dærta for oss selv, men 3 slitne finner kommer sent på kvelden. De har gått ei mil feil fra Dividalshytta, og har hatt en tøff dag. Onsdag: God sikt men mye vind fra sørøst. Sikter på samebyen 6 km sørvest, runder Jalggohas og får 10-12 sekm midt i mot inn dalen. Med fokksnø som fyker over småskavlene og sola i ansiktet er det utrolig flott tur. Nysnøen har gitt tørrvoksføre og fellene blir i sekken. Runder Jerta (1428 moh) og nyter at vinden slipper taket. Fin nedkjøring ned mot Dividalen, og får DNT-hytta for oss selv. Turens lengste etappe gikk som en lek. Tipper 6 timer på ski, og et par timer god pause i sola på vei ned mot Dividalen. Torsdag: Hviledag, dvs vi tar lang formiddag på Dividalshytta før vi bruker to timer til Havga. Denne hytta driftes av Troms reindriftsforvaltning, to senger, sjarmerende sted, greit at det ikke er andre enn oss der. Musefella på veggen har dimensjoner for jerv, som vi også ser ferske spor av. Fredag: Vi krysser Dividalen opp mot Galggojavri, følger et skispor som viser seg å være et godt valg. Sporsnø med rypespor overalt, og vi ser og hører rype hele tida. Eierne av skisporet finner vi i telt ved Galggojavri, to isfiskere som har fått masse fisk i 100 gramsklassen. De er like blide, og mener livet her er bedre enn å fiske i kø på Vuoma. Vi har veldig grei tur videre til Vuomahytta, der det virkelig er stinn brakke. Hytta bærer virkelig preg av at det er "fastboende" isfiskere her, folk som går inn med pulk fra Frihetsli og bor her og fisker. Vi får ”låne” et par hull, men storrøya lurer oss. Da blir det gryterett med tørket kjøtt i dag igjen. Heldigvis er det 3 ledige senger i sikringshytta, og vi har en kjempetrivelig kveld med en gjeng som har kjørt helt fra Alta for å fiske her. Lørdag: Skitvær, rundt 0 grader, mye vind og dårlig sikt. Vi følger sommerløypa og kommer oss gjennom den trange dalen mot Gaskas. Litt obs på snøskredfare, men ser ingen steder hvor det er gått skred. Snøen er våt, det blir en dag på feller. En rev holder følge med oss oppe i fjellsida, og nærmere øyesyn med kikkert viser at det er en rødrev og ikke fjellrev. Den ser mager ut, og sliter nok med å finne seg mat i fjellura. Når vi nærmer oss Gaskashytta og hører snøscooterne fra Altevann forstår vi at vi er på vei ut av villmarka. Kvelden her blir rolig, og neste dag blir det 16 sekm midt i mot over Altevann. Sekken er lett, og vi tar det som ei arbeidsøkt. Blir passert av ca 30 snøscootere, men kjenner at vi tross alt har det bedre enn dem. Oppsummert: fantastisk fin skitur i hjertet av indre Troms. Masse natur for oss selv, faktisk så vi nesten ikke folk mens vi gikk på ski, kun på hyttene. Godt utbygd hyttenett, og ingen risiko for at det er fullt (med unntak av Vuoma hvor det er mye isfiskere). Ingen scootertrafikk før vi kom til Altevann, og fine hytter med god plass, godt renhold og tørr ved. Lange dager (lyst til over kl 22) gjorde at vi hadde god tid hele tiden. Villmark med masse rype, ferske jervespor. Vi gikk med sekk i stedenfor pulk, valgte å ikke bære isbor, men er nok verdt å ha med isfiskeutstyr om du går med pulk. Vi hadde med pilkestikker og fisket i "andres" hull på Vuoma. Med kort vei til Bardufoss er dette også en rutre med god adkomst sørfra. Utstyr: nye fjellski Fischer med kortfell. Kun tørrvoks, ikke klister. Opplevde dårlig lim på fellene, har reklamert på dem. Pakket lett, hadde 17 kg inkl mat ved start og ca 10 kg ved slutt. Hadde med vindsekk, sovepose og liggeunderlag, 2 spader, papirkart og 2 x gps med kart, dunbukse og (mellomtykk) dunjakke, 3 luer (skyggelue, skilue og varm pelslue), vindmaske pluss alpinbriller. Alt ble brukt! Mat: frokostblanding m tørrmelk, eller havregrøt som frokost. Beef jerky, spelt knekkebrød, hasselnøtter som lunsj og gåmat, drytec eller egentørket mat til middag, pluss div kjeks og sjokolade. Mye drikke, nærmere to liter gikk med daglig, hvorav en liter varmt.

Det går ikke å sitte men man kan sitte på elbuen. Jeg har levert tilbake teltet og funnet meg et brukt enmanns-telt med innertelt. Gidder ikke å uroe meg for kondens...

De to siste bildene dine var meget nice

Har nå sovet nesten 100 netter på liggeunderlaget Synmat fra Exped, super fornøyd! Har også testet Chair kit, som er et trekk man kan tre over dette underlaget for å gjøre det om til en vanvittig komfortabel stol. Er ikke sponset når jeg anbefaler dette produktet på et sterkeste! Sjekk full video hvor jeg kort viser begge disse produktene på Youtube-kanalen min her:

Akkurat så artig som jeg hadde forventet 😊

At Coop obs selger ut på halv pris er ikke peilepinn på at noe er av dårligere kvalitet! De kjøper inn store mengder og selger ofte ut billig for å trekke folk inn i butikken. Vet at Gant og noen andre merker er steik forbanna på obs for å «svekke» deres merkenavn! Noe som naturligvis bare er bullshit! Vet også at obs ofte selger Devold sett veldig rimelig når de har parti inne

Til trods for OL- start, her kommer: Dag 4. Onsdag 28 juni våkner jeg ganske tung i kroppen. Det rimer ikke med den lette gårsdagen tenker jeg der jeg tasser over mot sanitærbygget. Det er vått i gresset, men himmelen er høy og blå så det blir nok en fin dag i dag også. Jeg er treg og tar lang frokost og flere kaffe før jeg kommer meg avgårde. Vasker meg ut av hytta, låser og slipper nøkkelen i kassa borte på veggen. Dytter sykkelen opp den bratte utkjøringa og så er dagen igang. Dagen begynner som gårsdagen sluttet med lite trafikk og flott å sykle med utsikt over Norefjorden og fjellene rundt. Etter en times tid møter jeg bakken opp mot Rødberg. På bro krysses Lågen som nå har bestemt seg for å være elv igjen. Ganske tidlig må jeg av sykkelen. Blir gående å dytte og titter vekselvis ned på elva og ned på skotuppene mine. I lange bakker er det ikke ofte jeg ser opp og fram. Syns for det meste det er deprimerende. I dag syns jeg det er tungt og for å prøve å gjøre bakken kortere kaster jeg et kjapt blikk oppover. Tar ut delmål, og når jeg når de, klapper jeg meg selv anerkjennende på skulderen. Det blir et par sånne delmål oppover, men for det meste er jeg i min egen verden. Endelig er jeg oppe ved Rødbergdammen og kan puste ut. Selv om jeg ikke har vært i gang lenge tar jeg dagens første pause mens kartet leses. Kartet ble jo studert i går også, men da bestemte jeg meg for å ta avgjørelsen om veivalget i dag. I går er nå blitt i dag og jeg må ta et valg. Altenativ 1 er å følge FV40 videre og er i henhold til opprinnelig plan. Går jeg for den må jeg over 3 fjell før jeg kan rulle ned til Geilo. Alternativ 2 er å ta av her jeg nå står og så følge FV120 langs Tunhovdfjorden og Pålsbufjorden. Jeg har faktisk syklet motsatt vei, altså fra Tunhovd en gang i min ungdom Den gang kom jeg fra Nesbyen og hadde kjempet meg opp Rukkedalen, det husker jeg. Men strekket fra krysset ved Tunhovd til Rødberg husker jeg overhodet ikke. Det kan være et godt tegn. Mulig pågangsmot og fysisk form var noe annerledes den gang, og mye kan jo ha blitt borte i glemselens tåke, men allikevel…. Går jeg for alternativ 2 må jeg opp åsen på andre siden av Rødbergdammen, men når den er unnagjort så ser det greit ut langs både Tunhovd og Pålsbufjorden. I fra Skurdalen er det da bare den siste kneika opp mot Kikut. Det høres ganske greit ut og 2 bakker må da være bedre enn 3. Jeg sjekker kartet igjen og det ser ut til å bekrefte sistenevnte alternativ. Jeg avslutter geografitimen med litt smurt lefse og en kaffi og så brettes kartet sammen. Siden jeg nå har bestemt meg dropper jeg å sykle rundt Rødbergdammen og velger istedet å trille over demningen her i sydenden. Ute på demningen kikker jeg ned i juvet nedenfor. Det er ikke mye vann ut fra dammen og små og store kulper dannes her og der. Mon tro om det står fisk i noen av dem. Her ovenfra ser jeg godt bunnen gjennom det klare vannet, men avstanden er for stor til at jeg ser om det er fisk der. I det jeg forlater sementen møter jeg bakken. Det er bare å glemme å sykle, så her tar jeg bena fatt. Veien går i mange slyng, men er heldigvis asfaltert så det er ikke så alt for galt. I en av svingene blir det en pause. Bak meg oppover åsen går rørgata og utover har jeg fin utsikt over dammen, Rødberg og fjellene i vest. Jeg er fortsatt ikke oppe selv om den bratteste kneika ser ut til å være unnagjort. Jeg fortsetter fotturen og runder den ene svingen etter den andre. Jeg har trillet sykkelen ganske lenge når jeg møter en kar som forteller at det ikke er så fryktelig langt igjen før det flater ut. Og endelig ser jeg antydninger i terrenget på at gubben hadde rett. Etter en times tid ruller jeg sliten og glad ut på demningen i sydenden av Tunhovdfjorden. Demninger i sin alminnelighet kan være ganske fascinerende byggverk, det syns jeg. Men i realiteten er jo at sånne digre dammer som store sår i terrenget. Likevel til dam å være synes jeg denne er av de finere. Svære steinblokker omkranser kjørebanen på begge sider av denne digre steinfyllingsdammen. Jeg nyter å være ferdig med bakken, jeg nyter omgivelsene og jeg nyter det fine været. Nå skal jeg kose meg langs begge disse lange svære vannene. Til sammen er de så lange at jeg sikkert bruker et par timer langs dem. Det er en del hytter her og jeg kan skjønne at hyttefolket koser seg langs fjorden her. Tunhovdfjorden er stor og mektig og sola glitrer i en småkruset overflate. Har syklet et ganske langt stykke nå og kjenner for å ta en matbit. Det er pent her og jeg skulle helst tatt pause nede ved vannkanten. Jeg stopper og sjekker et par plasser. Den lille vinden som er, er imidlertid noe kjølig, så jeg fortsetter mens jeg leter etter et egnet sted. Veien stiger noe igjen. Ikke videre bratt, men jeg føler meg tung og må av her også. Her inne blant trærne er det stille, skyggefullt og litt småkjølig. Kommer opp på åskammen og litt lenger framme ser jeg en stabel tømmer i sola. Her ser det ut til at jeg kan sitte lunt og godt. Det er åpen furuskog rundt meg og det liker jeg. Stokkene jeg skal sitte på er også furu og duften av skjært tømmer er sterk og god. Iblandet fuglekvitter hever det turopplevelsen mange hakk. Et øyeblikk er jeg fristet til å fyre bål. Lukten av bål hadde passet nå. I stedet finner jeg fram primusen og den fikser både nudler og kaffe. Et svakt sus gjennom furukronene og ellers bare naturens egne lyder. I løpet av den timen jeg sitter her passerer et par biler og det kan jeg virkelig leve med. Det går litt opp og ned videre langs fjorden før jeg møter kneika opp til Tunhovd og krysset hvor veien fra Nesbyen kommer innpå. Deretter er det en fin utforkjøring før jeg igjen møter neste bakke. Tunhovdfjorden ligger bak meg nå og jeg tar fatt på Pålsbufjorden. Den fortsetter på samme småkuperte vis. Det er rett og slett mye mer kupert enn jeg trodde og det er helt klart at et kart i 1:400 000 ikke gjenspeiler virkelighetens topografi. Jeg går litt inn i meg selv og greier ikke helt å nyte den fine naturen rundt meg. At jeg på morgenen følte meg tung i kroppen spiller kanskje inn og faktum er at jeg er ganske kjørt når jeg endelig møter FV40 i Skurdalen. Etter Hovde greier jeg ikke mer og må igjen trille sykkelen. Det er rett og slett for bratt for meg. Innser at jeg glemte å fylle vannflaskene når jeg passerte kirken for litt siden. Har ei halv flaske igjen og prøver å drøye det i det lengste. Sola steiker og svetten siler og bekkene glimrer med sitt fravær. Venstre kne har murret litt de siste kilometerne og med litt skjev belastning ved trillingen nå kommer smertene for fullt. Får en låsning i kneet som heldigvis slipper like fort som det kom. Det er ganske nær en trynings, men jeg unngår det med nød og neppe. Det er imidlertid klart for en timeout i grøftekanten. Halvt ligger, halvt sitter i veiskråningen og bruker den siste skvetten sammen med smertestillende. Føler meg skikkelig dehydrert og er forbannet på meg selv for å ha glemt påfyll av vann. Er liksom ikke så mange ting å forholde seg til på sykkeltur så dette burde jeg husket. Folk i passerende biler. Noen tuter og noen vinker til en de sikkert oppfatter som en sliten syklist. Og de har helt rett, tenker jeg og vinker tilbake. Blir i veirenna en stund og venter på virkningen fra tablettene før jeg forsiktig dytter videre. Er utrolig glad for det gode været jeg har, for den grøfta hadde ikke vært trivelig i regn og vind. Endelig flater det ut og jeg fortsetter på sykkelen. Kan notere meg for drøye 1000 moh her oppe på Kikut. Fantastisk flott utsikt over fjellheimen i alle himmelretninger. Trår rolig og prøver å tilpasse gir og kadens for minst mulig belastning. Kommer først til flotte Svartsteintjørne hvor jeg vurderer å stoppe og fylle flasker. Men det å komme seg av og på medfører såpass ubehag at jeg velger å bli på sykkelen. I et par timer har jeg fantasert om alt jeg skal spise og drikke når jeg kommer til Geilo. Det hjelper litt på humøret og dessuten er det ikke langt igjen. Litt senere kommer jeg til Geilotjørne og fjellovergangen er forsert. Et par forsiktige runder med pedalene og så kan bena bare vile i utforbakken ned til Geilo. Turen fra Kikut og ned tar ikke mange minuttene og i god fart ruller jeg helt inn til butikken i bunnen av bakken. Hinker inn og kommer ut igjen med Cola og skoleboller. I selvmedlidenhet nytes herlighetene lettere henslengt på gressmatta utenfor. Du verden hvor godt det smakte. Det går rett i blodet og snart er humøret tilbake der det helst skal være. Stabler meg etterhvert på bena og får fylt vannflaskene på bakrommet i butikken. Jeg er på vei mot sykkelen igjen når jeg får se en syklist med henger komme rullende ned samme bakke fra Kikut. Det ser ut for at han tar sikte på butikken og jeg blir umiddelbart oppspilt. Har ikke pratet så veldig mye i det siste og gleder meg til å slå av en prat med en likesinnet. Men så dreier han av og det blir med et skuffet hils i stedet. Kommer meg på sykkelen og krysser elva. I veidelet der framme skal jeg til venstre. Været er strålende og jeg gleder meg til Hardangervidda . Ikke minst gleder jeg meg til å telte et eller annet sted på vidda med god utsikt fra teltåpningen. Jeg merker det med en gang, kneet. Det er ikke mange meter opp den lille bakken til rv 7 og krysset, men jeg klarer det ikke og må av sykkelen. Dette er ikke bra. Hva gjør jeg nå? Jeg er litt rådvill og blir stående i krysset og titter vekselvis på knærne, skiltet, vestover og østover. Fornuften tar meg. Jo lengre vest jeg kommer, jo lengre er turen hjem. Alle timene med kart og planlegging føles litt bortkastet nå. Samtidig skjønner jeg innerst inne at det er fornuftig å snu her. Jeg tar den tunge beslutningen og vender nesen østover. Jeg overraskes av hvor rasjonelt jeg tenker når beslutningen først er tatt. RV7 fra Geilo og helt til Nesbyen vet jeg er lett sykling. Fram mot Flå blir det litt tyngre, men så langt kommer jeg garantert ikke i dag. Jeg må uansett ta mer smertestillende nå og så får jeg se hvor lenge beina holder. Gjennom og ut av Geilo er det ganske flatt. Jeg tar det forsiktig og ganske så rolig ruller jeg avsted, hjemover. Gradvis faller det av og snart er jeg ved den lange utforkjøringa ned mot Hagafoss. Uten et pedaltråkk bikker jeg utfor og suser ned i 60 km/t. Det er skikkelig gøy og selv solbrillene greier ikke hindre tårevåte øyne. Jeg ler høyt mens jeg blunker iherdig for å se noenlunde klart. Det gikk unna gitt. Noen runder med pedalene må jeg etterhvert ta før nye utforbakker venter. Når jeg kommer til Strandafjorden kaster sola allerede lange skygger. Det er litt vind, men heldig som jeg er har jeg den i ryggen og en usynlig hjelper skyver meg videre langs fjorden. Det er ikke langt igjen til Ål. Når jeg kommer til Hallingdal feriepark synes jeg dagen har vært mer enn lang nok. Hallingdal feriepark er en fin camping, ingen tvil om det. Men 350,- kr for mitt lille 1 persons telt er jo reine landvegsrøveriet selv om dusj er inkludert. Under andre omstendigheter hadde jeg syklet videre, men nå ser jeg bare fram til å få vile. Får anvist plass og får opp teltet og så en dusj. Setter igang primusen og kan nyte både middag og en kopp kaffe. Sitter med beina rett ut på gresset og blir veldig sliten i ryggen. Skulle gitt mye for en stol nå, men jeg ser ingen slike i nærheten. Kvelden siger på og er forøvrig lun og fin uten det råslaget som ofte kommer når sola har gått ned. Vanligvis hadde jeg nå tatt beina fatt for en liten kveldstur. Jeg liker å ta sånne kveldsturer, men det blir det ikke i kveld. Sitter i teltåpningen med kartet utslått på fanget når et godt voksent par stopper opp. De presenterer seg og forteller de er på bilferie, men at de hjemme i Nederland pleier å ta ukesturer på sykkel. De skulle gjerne opplevd Norge på sykkel, sier de, men syns det er alt for mye bakker. De er skeptisk til alle bakkene og er redd de ikke vil kunne nyte naturen og fjellene på grunn av mye slit. De er nysgjerrig på meg og min tur og jeg forteller og peker på kartet om turen så langt. Vi har en hyggelig halvtime med sykkelprat før vi sier god natt. Kveiler meg sammen i posen og er godt fornøyd med dagens 111 km, tross kneproblemer og det faktum at turen ikke blir som planlagt. Fortsettelse følger.....

Neste dag regnet det heldigvis ikke, både for å slippe og bli våt, men også fordi ruten gikk over to pass hvor det var anbefalt å gå veien hvis det regnet. Jeg vil helst gå fjellstiene. Det var likevel et melankolsk preg over været i starten, som senere ble bedre og bedre. Høydepunktet for dagen var møtet med en japansk henro som lagde origami gresshopper av bambusblader. Om kvelden bød tempelet jeg gikk til på en konsert. Turen gikk fra Susaki til Iwamotoji-tempelet i Shimanto Town. Utsikt over Susaki-bukten. (Shikoku Henro) Dag 17: Susaki - Iwamotoji

https://www.fjellsport.no/merker/n-z/soto/soto-muka-stove.html Soto Muka stove ble innkjøpt på tilbud hos Fjellsport. Benyttet på et par turer hvor man ikke bare skulle varme vann. Jeg mener at dette er en god primus for å smelte snø og varme vann, men direkte uegnet for å lage mat både om vår, sommer og høst. Fordelen er vel først og fremst det enormt effektive varmeuttaket samt at du slipper forvarming på denne, men det fordrer slik jeg har brukt den et par ting å være klar over. Må vel også nevne den infanterisikre justeringsmekanismen for "slå på, drifte og slå av". Flammen er særdeles høy og voldsom (etter min mening). Jeg sammenlikner her med Optimus 111, MSR Dragonfly, Coleman 445 og MSR Windpro 2. Flammen er såpass høy at jeg vurderer det som direkte farlig å fyre opp denne i innerteltet (er ikke å anbefale uansett for uerfarne) og ikke minst så er mitt Hilleberg Akto helt uegnet for denne type flamme på primusen. Man må i såfall grave en relativt brukbar snøgrop og da kan man fyre den opp. Dette gjelder selvsagt på full guffe. Halverer man fresen så leverer den fremdeles mye varme og flammen blir mindre, men fremdeles vesentlig høyere enn de nevnte primuser. En annen ting som er verdt å tenke på er hvilke kjeler du bruker. Siden flammen er såpass voldsom og høy så egner den seg best med store kjeler, typisk 3-4 liter, gjerne større for å unngå å fyre for kråkene. Med en 2 ltr kjele (MSR, GSI, Primus) uten varmeveksler så går veldig mye varme til spille på sidene. Det optimale for meg var å bruke 3-4ltr kjeler typisk 25cm bunn, gjerne i kombinasjon med en varmeveksler (ála MSR sin monterbare). Da får man utnyttet den høye flammen på full guffe og du smelter snø og koker vann raskere enn du klarer smøre en brødskive med klaket smør. Dvs du bruker et par minutter pluss på en liter vann. Min erfaring er at du bør bruke denne i telt med romslige fortelt med god plass og høyde. Jeg bruker et Hilleberg Keron 3 GT på vinterstid og der er primusen eksemplarisk. Pittesmå enmannstelt synes jeg blir for små i forteltene rett og slett. Å kokkelere med denne er så si fånyttes etter min mening. Du må iallefall holde gryten og passe på hele tiden da denne i praksis enten er på eller av. Jeg har merket av på justeringsrattet hvor mye jeg skal skru for ca 80%, 50% og 25% effekt, så jeg slipper gjette. Men selv på 25% effekt, så leverer den heftig varme. Steke fisk, pannekaker, bacon, egg er noe jeg fant lite hensiktsmessig, selv med en GSI stekepanne.Ting går jo, du må bare holde pannen hele tiden for å varmeregulere med å ta den av flammen og på igjen. Slikt er unødig tullete for min del og da bruker jeg heller Windpro 2 eller Dragonfly med god varmeregulering. Mange påpeker også at man ikke kan bruke andre brennstofflasker, men jeg synes ikke dette er noe stort problem, men så er jeg ikke en ekspedisjonsfarer heller. Det mest optimale er å bruke den lille flasken på 700ml (ca 500ml til disp) til primusen og heller bruke andre flasker som oppbevaringsflaske. Denne lille holder til ca 1 times fyring. En annen klar fordel med en liten flaske er at du ikke trenger pumpe deg halvt ihjel for å skape nok trykk til oppfyring når det er lite brennstoff igjen i flasken. Skal ikke stikkes under en stol at du opparbeider deg en viss grunnvarme bare ved å pumpe de påkrevde 40-50-60 pumpetrykkene du må gasse inn for å få den røde indikatoren synlig. Ut over dette er det en fantastisk primus som gjør jobben på mindre tid av hva de andre primusene klarer. For meg er dette en ren vinterprimus hvor fokuset er å smelte snø og vann, samt koke vann i et typisk stort vintertelt med bra fortelt. Det blir faktisk så varmt inni Keron 3 GT teltet av å fyre på full guffe i forteltet at det går fint an å kle av seg I mindre telt finnes det bedre alternativer med lavere flamme og rundt 3000w effekt (Soto leverer 4650w) Kan ikke skryte av at jeg har 100+ feltdøgn med denne primusen, til det har jeg for mange andre primuser som egner seg for ulike formål og årstider. Har egentlig funnet ut at primus er noe man velger ta med avhengig av hva man skal lage på tur.

Blir XXL på mandag. Fjellsport priser seg som vanlig ut med 995,- for samme vare.

https://www.xxl.no/rottefella-rottefella-bc-magnum-17-18-langrennsbinding/p/1114142_1_style?gclid=Cj0KCQiAzfrTBRC_ARIsAJ5ps0vuDApxMESEMjOlxKSn7u8JjDxoLazslu-eEFVqv6RENL454IPi2xgaAmc5EALw_wcB&gclsrc=aw.ds&dclid=CLaW4bWLnNkCFZmFmgodKyYPCw

Tusen takk for et blogginnlegg som motiverer meg til å fortsette, @Bjarne H.S. 😃 Det setter jeg pris på!

Har dem gått Besseggen bør det gå bra. Litt bratt opp fra vannet hvor det henger kjetting og holde i, men eller ganske greit.

Når du sier det kjennes låsemekanismen litt løsere enn tidligere. Da tror jeg saken er grei. Jeg kjøper nye på mandag 😃

Jeg har herremodellen atmos, men da i 50L versjon. Liker bæresystemet på sekken godt, på meg er den god og komfortabel. Så om en sekk på ca 50 liter trengs for turen jeg skal på, så blir atmos sekken alltid valgt. Har dessverre aldri testet den andre varianten du nevner

Var stolt eier av en ubrukt 111 i fjor, men konkluderte med at jeg aldri ville ha samvittighet til å fyre den opp. Solgte den derfor videre igjen sent i vinter, men angret fælt i det samme som jeg pakket den ned. Fikk tak i en ny for en tid tilbake, men da var det samme regla igjen. Det må jo være for dumt å fyre i denne 🤤 Men nå tror jeg at jeg er klar til å fyre. En fint brukt 111T har jeg konkludert at dette må være. Så nå blir det (endelig!) å kjøre en testbrenning 😊

Ja, Coop kjøper ofte inn pallevis med enkelte varer og til tider direkte fra fabrikker/europaimportører. De får varene så billig da at ikke engang personer som jobber for vanlig norske forhandlere klarer å få varen like billig til ansattpris. Coop selger også endel varer med tap som lokketilbud og dekker underskuddet via reklamebudsjettet.

Det er vel denne testen :http://www.klikk.no/helse/trening/test-av-regntoy-for-voksne-2017-3721206 .Har noen skijakker med HH tech performance, de puster ikke så bra som Dermizax og Gore tex syns jeg men er tette og slitesterke vært bortsett fra glider i glidelås har byttet på 3 jakker.. Ser ut som ikke er noe mesh for men ut fra HH sin side ser på omtale og denne testen så kan det ikke være ille ut ifra pris. https://www.hellyhansen.com/no_no/loke-jacket-62252 .2 av jakkene har er myke og lydløse mens eldste er stiv og litt lyd i .

De 3 store trenger ikke å koste så mye for komme under 3KG, ihvertfall ikke hva gjelder vår/sommer/tidlig høst. Kjøpte meg et MSR Freelite1 til 2740kr det veier 958g, soveposen er en Western Mountaineering summerlite som veier 660g som jeg kjøpte i Sverige for 3000 norske kr(hentet den i Strømstad gjennom ‘post resturante’ . Sekken er en Osprey exos 48 som veier 1130g med topplokk som jeg fikk på grisesalg til 1000kr på Fjellsport, samme sted kjøpte jeg Exped syntmat ul lw som veier 455g på salg til 1100kr! Total kr 7740kr for drøye 3KG, det er vel normal prisen bare for et Hilleberg telt. Når sant skal sies så er det vel ikke et eneste et av produktene jeg ikke har fått mellom 30 til 40% avslag på når de har blitt innkjøpt. Poenget er vel at det trenger ikke være så mye dyrere en andre tyngre produkter i samme kategori bare man leter litt etter de gode tilbudene. De 3 store som er telt,sekk og sovepose å de veier da 2,75kg, men legger jeg til underlaget vipper jeg 3,2kg. Man kan vis man har røven full av cash skvise av 1kg til på den vekta hvis man går for Z-packs produkter som koster skjorta, som en Arc blast 55L sekk som veier 595g til over 2600kr+toll,frakt, og et Solplex telt fra samme merke som veier 439g og koster 4400kr før frakt/toll men da synes jeg personlig vekt/prisforhold blir for drøyt!

Huff då....eg tenkjer at det kanskje må vere meir enn nok med den flyginga dei skal gjere mtp aktivitet knytt til kraft, om ikkje dei skal drive med alt mogleg anna også. For den som har vore i området Eidfjord og Simadal, veit ein jo at terrenget og geografien er slik at om der flyg eit helikpter "sleppe ein ikkje unna" på nokon måte. Simadalen er relativt smal med bratte fjellsider på 1000 m, i botnen går han opp til Rembesdalsskåkji og Jøkulen. Ser føre meg at mykje lufttrafikk her vil øydelegge for mykje av idyllen som erpå vestsida av jøkulen. Kva han grunneigaren føler går han i næringa engasjerar meg kanskje ikkje mest, men at folk som har kjøpt hytter får helidur tredd nedover øyra, likeins me andre på bre/fot/skitur i dett fantastiske landskapet. Eg ynskte meg at selskapet i staden for å tenkje at dei kunne legge til turistflyging til basisaktivitet, tenkte "me skal prøve å begrense oss og planlegge så godt me greier for å ikkje generere fleire flygingar enn nadusynt".

Bloggen har igjen blitt oppdatert med noen bilder fra en av de utallige skiturene mine. Denne gangen gikk turen til Romeriksåsene. Skitur i Romeriksåsene

Forbrukermakt. Gøy!

Endelig fikk jeg med meg en kunde opp på toppen min like etter lunch i dag. Kunden jukset litt med en meget dravillig hund oppover, mens jeg hang bak som et slips.... ( slitsomt, men trøsten var at jeg ble belønnet med 3.5 i treningsscore på gramin fenix)

Etter å ha lest det som virket som et utall innlegg om isfiske, måtte det testes i dag. Ifølge Bjarne er jo isfiske spennende til og med når man får null niks, så da kan man jo ikke gå rundt uten å ha prøvd. Så i dag ble det en tur på Pollåsvannet. Her skal det finnes både røye og ørret, og visstnok ganske stor størrelse også. De som vil se hvordan det gikk, kan sjekke bloggen HER. (Jada, bålet brente faktisk nesten opp. Forbausende lenge, i hvert fall.)

-27 klokka 10, turen gikk til viglsjøen. Drygt 2 mil tur-retur. Dog stusselig å prøve å ta bilde av fjell og horisont med en mobiltelefon. @Espen Ørud jeg hadde fersken fra real på flaska. Så du det svaret?

I dag gikk turen fra Dyrkolbotn Fjellstue og innover til Instebotnvatnet. Vi var litt usikker på føre, men været slo til som vist på film! Så vi tok sjansen på at føret skulle være greit nok. Her var ingen oppkjørte løyper, men folk har vært flink å lage gode spor for de som går på vanlig langrenn. Solen stod på å strålte hele dagen. Fantastisk påskestemning, selv om temperaturen var nede i -9 grader på det meste. Ikke like lett å gå egne veier, men jeg liker initiativet og lysten på å utforske.... totalt gikk småen 7,6 km for egen maskin i dag. Jeg er mektig imponert, selv om vi måtte lokke han med noen bensinstopp på veien Var rakk nesten tilbake før solen gikk ned bak fjellet. En fantastisk dag på ski i dag også. Å enda er det så utrolig mange flere steder som skal utforskes

Oppdatert bloggen med bilder fra noen fine skiturer i Nordmarka og Lillomarka: Fra Stryken. Bilder fra en nydelig skihelg i Nordmarka og Lillomarka

Som @Miamaria skriver N+1 er det riktige antall av utstyr. Men da max N+1=S-1 om du vil beholde dama. (S er der hvor partneren gjør det slutt pga for mye ski. 😁) Selv har jeg pt 5 par rando&alpinski, og ca 2 par som er på ubestemt utlån innen familien tror jeg. Ganske få par nå egentlig. 🤔 Om noen maser om antall skipar så kan du bruke formelen N/d= x. N er antall skipar og d er dager på ski. Dersom deres x er i samme område som din x eller mindre så har dem ingen ting å mase om.

Dårlig vær og kort tur. Det blir liksom ikke orden på noe som helst. Ikke på været. Det er fortsatt dårlig. Ikke på værmeldingen, som melder mer regn. Ikke på syke turdeltakere, som fortsatt ikke kan være med på tur. Ikke på turmål, og ikke på turdeltakere. Når det gjelder det siste, så er heldigvis ikke alle ting negative. Denne dagen ringte datter og ville være med på tur. Det er skikkelig kjekt. Det må innrømmes at ledelsen av turgjengen ikke har fått gjennomført alle planlagte turer etter programmet. (Et program som ikke finnes, men det er ingen unnskyldning?) Været får ta skylden for manglende gjennomføring. Turleder og assisterende turleder har i hvert fall gjort sitt for å legge opp skikkelige turer. Turleder Edvin er fortsatt "sykemeldt" og assisterende turleder måtte igjen overta. Sigbjørn kom med forslag om vidunderlige langturer, som inn til "Våres plass" via Champanjestien, videre til Karpedammen, muligens om Eyvinds plass, før retur til hotellet. Eller kanskje opp mot Ivars plass? Vi ble i hvertfall enige om å ta til Norskeplassen, og så fikk vi se... Det ble en god gjeng som tok opp bakken fra Natural Park. Sigbjørn, Anne Lise, Anne Margrete, bestyrerinnen, Datter og jeg. Ikke langt oppe i bakken var det for en gangs skyld stopp for regulering av antrekk. Det var sol og varme. Og det var adskillig flere folk på Norskeplassen enn dagen før. Datter hadde dessverre ikke tid til en dagstur, og ville måtte snu forholdsvis snart. Vi ble enige om å ta til Sukkertoppen - og se ann forholdene. Det var mørke skyer i nord, og det hadde blåst opp. På sukkertoppen ulte det rundt ørene og det kom noe lett nedbør. Mer regn og vind var liksom ikke det de fleste av oss ønsket seg. Det ble litt surt, og de fleste av gjengen ville følge Datter ned "lavlandet!. Det var snakk om å bare ta "Dalen" tilbake til hotellet. Datter, som var uten regntøy ønsket å komme ned i le av vinden og regnet. Jeg må innrømme å ha liten lyst til å ta lengre innover i det været vi hadde akkurat da. Vi snudde nesa mot Norskeplassen. Der traff Datter kjente, som var ute på joggetur, og hadde omtrent vært rund den runden vi hadde sett for oss. Datter ville også jogge siste stykket, og fikk følge av Sigbjørn. De sprang lekende og lett fra oss andre over markene mot "Dalen". Vi kom etter i et mer bedagelig tempo. Nå er "Dalen" egentlig en fin tur. Nedover i det minste. Og nede i "Dalen" er det grei sti og temmelig flatt. Det er utsikt utover mot sjøen, og det er i hvert fall "finere" natur enn oppe på toppen i grushaugen. Flat og svinget vei gjør at turen ut mot hotellet virker lang - i forhold til å ta stien ut og bakken rett ned... Når alt kommer til alt, er det egentlig ikke store forskjellen i lengde på de to stiene, tror jeg. Først stakk Sigbjørn og Datter bokstavlig nedover, så mistet vi Anne Margrete, hun stoppet for å snakke med kjente. Da ble det bare oss - den harde kjerne - Bestyrerinnen, Anne Lise og meg som fullførte sammen. Dagens tur ble sterk amputert i forhold til "planen". Været får ta skylden. Likevel ble det en kjekk tur mot Norskeplassen og Sukkertoppen. Tilsammen 9 kilometer og litt over to timer. Bra på en onsdag.Les hele artikkelen

Søndagstur langs Orrestranden. Av og til, litt sjeldent, holder værmeldingen hva den har lovet. Denne søndagen ble været bedre enn meldt. Skikkelig fint vintervær. Selvsagt måtte det bli en søndagstur. Og bestyrerinnen ville være med. Det har etter hvert blitt det vanlige. At vi tar på tur søndag. Noen ganger alene, men ofte i selskap med andre. Denne gangen var det spørsmål om Sigbjørn og Anne Lise muligens ville slå følge med oss. Broderen var opptatt med hytta på Stavtjørn, så han ble ikke med. Det var snakk om et innbruddsraid i nærheten av hytta til Sigbjørn og Bestyrerinnen. Dette måtte sjekkes, og Sigbjørn ville også bli opptatt. Anne Lise derimot ville gjerne slå følge med oss denne søndagen. Vi ble med andre ord tre på tur. Hvor turen skulle gå var ikke helt klart. Med 10 cm snø på bakken og frost, er en del av de "vanlige" vinterturene en for stor utfordring. Noen av turen er også en liten tanke lange. Bestyrerinnen mener det bør holde med en totimers tur - sånn omtrent. Det måtte bli langs stranden. Kort kjøretur, flatt og uten is og glatte partier. Selv om både jeg og bestyrerinnen fikk "pigger" til Jul, så er disse foreløpig ubrukt. (Og det kommer de antakelig til å være fremover.) Forige uke fant vi en "ny" tur. Denne uka, ble det en utflukt på Orre - Reve stranden. Vi startet ved Friluftshuset. Med sola i øyene, den står fortsatt lavt, gikk vi mot Orre-elva på innsiden av sanddynene. Det knirket i snøen. Trekken kom i mot. Det var kaldt. Sola gjorde det likevel kjekt å gå på tur. Bestyrerinnen og Anne Lise lå i front, og satte opp et skikkelig bra tempo. Det passet på mange måter bra. Jeg ble i hvert fall varm. Ved elva satte vi kursen mot nord, og fikk sola - og trekken - i ryggen. Et par plasser kom vi i le for den lille vinden vi hadde den dagen, og da varmet sola. Det går i hvert fall mot lysere og varmere tider. Det første stykket på stranden, var sanden frosset. Det var som å gå på asfalt - flat asfalt. Det gikk fortsatt fort... Vi var ikke alene på stranden denne dagen. Det var folk på vei mot oss, og mange på vei nordover som oss. Familie med unger holdt seg nær Friluftshuset, men mange andre var på tur. Sanden ble myk der sjø og sol hadde fått tak. Det ble vesentlig tyngre å ta seg fram. God trening mente Bestyrerinnen. Det var likevel kjekt å være på tur i fint vær. etter h vert kom jentene bakerst. De hadde som vanlig en del å snakke om. Vi nådde enden av Orresanden, fortsatte videre forbi Reve og til enden av Revesanden. Som igjen var blitt - nesten - sandstrand. De forrige gangene har det vært rullestein i nordre enden av Revestranden. Nå var det - igjen - nesten sandstrand. Det skifter med strøm og vind. Vi tok opp i sandynene på tilbakeveien. Det er litt enkler å gå der, enn nede på stranden når sanden er myk. Tilbaketuren til Friluftshuset gikk derfor både kjapt og greit. Det hadde skyet litt til, men på tilbakeveien fikk vi igjen sol i ansiktet. Det ble kaffepause på Friluftshuset, og prat med kjente vi traff. En hyggelig avslutning på en kjekk tur. Les hele artikkelen

Tja, inntil du kan dokumentere at du også har en ekte bråke-111 har du bare fått innvilget prøvemedlemskap...

Kanskje jeg skal skrive om sommerens forsøk på ukestur. Har ikke hatt skrivegleden inne siste årene i mangel på en skikkelig arbeidsplass, men jeg må vel få fingern ut og få gjort noe med det.

Noen får rett og slett mer gnagsår. Det er vel pga fotsvette? Ikke nødvendigvis mer enn andre, bare hva de skiller ut? Jeg sliter ikke på sko. Går de i stykker så er det fuktighet utenfra som tar de. Får veldig sjeldent gnagsår også. Mens noen venninner har kroniske gnagsår og sliter ut flere par sko på et år.

Har samme erfaring som @Tor-Erik-L-77 når det gjelder å gå inn sko. De beste skoene jeg har, og noen sinne har hatt, er et par Garmont Dragontail. Dette er såkalte anmarsjsko med veldig stiv såle. Jeg sleit en del den første tiden, men nå er de formet etter føttene og sitter 100%. Det er som om beina "kommer hjem" når jeg tar dem på. Dette er stive sko med relativt tykt lær. Det samme gjelder klassiske pensko. Går man og kjøper Ecco så får man omtrent hanskeskinn (som blir dvaske etter hvert), men om man kjøper en håndlagd lærsko så må man forvente at det tar noen vannblemmer og en del banning før de blir gode, men da er de til gjengjeld med deg resten av livet..

Tenkte og dele litt erfaring med den pulken her til andre i samme "båt" dvs vil ha en billig pulk som fungere bra. utstyr på turen: (henten fra diverse sider prisjakt er nok bedre kom jeg til og tenk på etter alle linker var fikset) Fjellpulken Transporter 155 (1299 kr) Fjellpulken packbag 155 (749 kr) Fjellpulken Drag sammenleggbart m/2-veis fjærdemping (standard) (1199 kr) Fjellpulken Xpedition Pro forsterket pulksele (1190kr ) Arctic Bedding HD STD ekspedisjonstrekk (999 kr) *pulk pimping* Flaggclips (7 stk trenger man koster 39 får 2 på class men alle som selger flagg deler har det her) Elastisk gummibånd (156 kr helt vanlig strikk 7mm og er på 10 meter trenger egetlig ikke så langt men) første turen prøvde jeg og feste strikken med karabin kroker men det fungerte meget dårlig (kult og våtter osv) så jeg gikk så over til og kjøpe inn Flaggclips som jeg så brukte sag og kutte åpningen litt større. så koblet jeg opp alle "flaggclips" i pulken,det følger med taug som er 7mm og hul så det er kun og tre det inn og sette på et flaggclips på hver sted.(trenger 4 flag clips) men hvordan fester man Arctic Bedding til pulken da? jo da bruker man og Flaggclips og gummibånd,jeg klipte av ca 30cm strikk og koblet dem til hver siden av pulken og flaggclips på den ene,grunnen til jeg gjorde det her er att barn sitter noen ganger på pulken og jeg ville ikke bruke "Bagasjestropper" var pga hvis dem løstet ville dem bare gå ned på hver side og ikke "fly" av gårde eller inn i øyet osv, samtidig er stroppene alltid på pulken og bli ikke borte (noe som er kjekt på vinteren. løsningen fungerte utrolig bra,i pakbag fra fjellpulken hadde jeg vannetett pakk poser til klær,"kjøkken" osv så hadde veldig god kontroll. det er og en liten "pose" på fremsiden av bagen som passer veldig fint til sko til barna (så kan bytte mellom ski sko og vinter sko) sovepose til meg og barna la jeg i bedding så tok veldig kort tid,det mest behagelig var når vi skule rive telte,bare alt av sove ting inn i bedding (er ikke kult og pakke samme sovepose som er litt is og kalde og så i en alt får lite sovepose) det gikk og veldig rask og pakke i selve pulken da alt var i vanlige pakkeposer,her har man i praksis 155 liter til "stash" som ikke har med sove og gjøre så har rimlig mye plass. Det er og 3 store lommer i bedding som jeg brukte til og ha drikke/termos/sjokolade/feller med glidlås som gjør att det er lett tilgjenlig. Det er og en lomme med borrelås som fungerte veldig fint til og ha jakker/luer eller andre ting (ekstra votter til barn er kjekt) jeg har og brukte vanlig pulksele men må si att den Xpedition var uuuuutrolig mye bedre var nesten så jeg lurte hva er det får noe tull jeg har brukt før,burde jo kun vært den som ble solgt og turen jeg gikk på var bare noen km,Fikk min på tilbud fra 599 kr fra fjellsport. spørsmål fyr løs? rimlig fornøg med flagg klips hvis andre har andre tips er det bare komme med