Vinnerliste

Gå og ta dere en skolebolle altså! 😁 Håper ikke hvermansen får med seg alle diskusjonene vi "friluftsfolk" har her inne. 🤣 Selv om jeg digger fjelltopper, sjelden gidder å vente på at fisken skal bite, og etter siste opptelling har flere telt en det et dager i uka, så var den mest inspirerende personen jeg møtte i Jotunheimen i 2017 en som til da hadde bodd 3 uker under en biltemapresenning, og skulle fortsette å bo der/slik en god stund til, uten å ha gått opp på noen av de nærliggende høye toppene. Møt personen, ikke utstyret. Noen er toppløpere, andre bygger leir og koser seg, fellesnevneren er at man er ute i naturen og koser seg. Min fullstendig ubegrunnede påstand er at vi som bedriver virtuelt friluftsliv her inne på forumet er mer fordømmende rundt dette en hvermansen som går på tur i marka i olabukse og joggesko. Forøvrig underholdende å lese innleggene her, kjør på videre. Bare ikke la media finne ut hvor rare vi er som frekventerer forumet her. 😂

Ennå klarer jeg 21 kg, men det holder. Har lenge tenkt (ca 10 år) på en slik stol, men det blir 800 gram til å bære. Men kommer jeg opp til Holken, trenger jeg ingen stol.

Folk som flyr på ski på fjellet er snålinger og Helsport er noe møkk! Og jeg fordømmer ingen!!

Noen turer er lettere enn andre. Vekt på sekken, valg av sko, valg av rute og lengde på turen spiller mye inn. Men jeg tror at god fysikk er undervurdert/glemt. Trene litt utholdenhet og styrke gjør sekken og turen din bra mye lettere, billig er det også

Selvfølgelig trenger man 3-4 telt av den beste kvaliteten, det samme gjelder alt annet utstyr også. Har du ikke råd til dette er du pent nødt til å bedrive friluftslivet innenfor tujahekken i hagen. Oppe på fjellet må du regne med at folk spør hvor mye utstyret veier og ikke minst koster. Er ikke "The big Three" under 3 kilo blir du bedt om å snu!

I endel miljøer så har jo topper og høydemeter blitt snobberi også! Nesten konkuranse om hvem som har gått flest topper o.l. Men greit for min del da det blir færre å snuble over i skogen

Det er berre å gå i boden å ta ei opptelling i kroner og øre, så tenkjer eg dei fleste får behov for å ringe forsikringsselskapet og høyne innnbuforsikringa. Litt satt på spissen, men ikkje heilt fjernt heller.

Sitter du for mye på ræva vokser den også

Men her har du problemet igjen med at mange føler de ikke har råd til å bruke fjellet, eller godt nok utstyr til å komme seg ut å nyte naturen. Det er blitt et sinnsykt utstyrshysteri/horeri i fjellet, på sjøen (padling) i marka og i boden hjemme. Alt som veier minst koster dobbelt så mye. Å hvis man begynner å legge sammen hva en 50 til 80 liter sekk koster fullpakket for 3 - 4 dager i fjellet med telting. Ja da kan man bli mørkeredd

Huff då....eg tenkjer at det kanskje må vere meir enn nok med den flyginga dei skal gjere mtp aktivitet knytt til kraft, om ikkje dei skal drive med alt mogleg anna også. For den som har vore i området Eidfjord og Simadal, veit ein jo at terrenget og geografien er slik at om der flyg eit helikpter "sleppe ein ikkje unna" på nokon måte. Simadalen er relativt smal med bratte fjellsider på 1000 m, i botnen går han opp til Rembesdalsskåkji og Jøkulen. Ser føre meg at mykje lufttrafikk her vil øydelegge for mykje av idyllen som erpå vestsida av jøkulen. Kva han grunneigaren føler går han i næringa engasjerar meg kanskje ikkje mest, men at folk som har kjøpt hytter får helidur tredd nedover øyra, likeins me andre på bre/fot/skitur i dett fantastiske landskapet. Eg ynskte meg at selskapet i staden for å tenkje at dei kunne legge til turistflyging til basisaktivitet, tenkte "me skal prøve å begrense oss og planlegge så godt me greier for å ikkje generere fleire flygingar enn nadusynt".

Først vil jeg bare si at jeg idag har prøvd å trykke på de 2 linkene jeg har lagd i innleggene ovenfor. De fungerer ikke og jeg får feilmelding og feilkode. Jeg har i løpet av dagen forgjeves prøvd å lage en link som fungerer uten å lykkes. Så folkens; Ha overbærenhet med en gammel sjel. Men så til det dette innlegget egentlig skal handle om. Her kommer: Dag 3. Tirsdag 27 juni og det er knallvær nå på morgenen. Det var det derimot ikke i natt da jeg våknet et par ganger av regnets lette tromming på duken. Men i godværet nå, blir det skikkelig frokost ute på gresset. Soveposen som har fått luftet seg under frokosten pakkes og teltet rives og alt lempes på sykkelen. På med solkrem, hjelm og briller og så er dagen igang. Sykler rolig gjennom et ganske morgenstille Hokksund og krysser E134. Slår så inn på Semsveien som senere blir FV73, Kongsbergveien. Ikke den helt store wow-faktor, men fin avslappende sykling uten mye trafikk. Noe bebyggelse, men mest dyrka mark fram mot Darbu. Her var opprinnelig plan og ta av opp FV72 og følge Gamle Kongsbergvei mot Lurdalen. Jeg slår faktisk også inn på veien og kommer litt opp i bakken før jeg husker tipsene fra gårsdagen. Han hadde syklet fra Kongsberg over Lurdalen og hjem til Drammen for et par dager siden. Det var mye veiearbeid og pukk og helt uegnet for smale dekk mente han og anbefalte heller å følge FV286 mot Skollenborg. Jeg snur sykkelen, seiler ned igjen og fortsetter videre fram og slår inn på FV286 som anbefalt. Veien er fortsatt lettsyklet med lite trafikk selv om det endrer seg noe når jeg kommer til FV40. Nå har jeg ikke har langt igjen til Skollenborg. Her tar jeg en rask stopp og kjøper skolebolle og cola som jeg tar med videre da jeg ikke finner noen benk og sitte på. Holder til høyre ut fra butikken og er igjen inne på fin sykkelvei. Lenger fram ligger Kongsberg gravlund og siden den ligger helt inntil veien svinger jeg innom for å fylle vannflaskene. Rett ved springen står benken fint plassert under skyggefulle trekroner. Her blir det pause med skolebolle og cola som virkelig er digg på en solrik dag som denne. Fortsetter gang og sykkelveien mot Kongsberg men etter en stund ser det ut som den bare stopper. Jeg har vært med på dette mange ganger før og det er fryktelig irriterende. Du drar godtroende inn på det som skiltes gang og sykkelvei, glad for å slippe unna trafikken. Noen ganger har du flaks ved at den avsluttes så du lett kommer ut i veibanen igjen. Men andre ganger, faktisk ganske ofte stopper den og du må krysse dype grøfter for å komme ut på veien igjen. Atter andre ganger stopper den bare ved det siste huset, i et skogholt, eller et jorde og da er det bare å snu. Det er ikke sikkert at det var tilfelle her og nå, men jeg roter meg uansett opp i et boligfelt i skråningen på høyre side av veien. Jeg holder imidlertid retningen og finner etterhvert skilt som viser gang og sykkelvei. Det er veldig kupert og tungt, men jeg kommer meg omsider dit jeg vil. Ned til elva og parkområdet i sentrum av Kongsberg. Her er det en stor gresslette langs elva, med benker og bord og flott utsikt til fossen. Det er også parkeringsplass bl.a. for matbutikken som ligger like inntil. En stadig strøm av biler og folk og det er mye å se på. En jordbærselger har rigget opp bord og parasoll mot sola og det ser ut som salget går bra. Kanskje jeg skal kjøpe en kurv? Gjøre som noen andre her og kose meg med sommerens bær på disse steinblokkene som danner bord og stoler. Det er ikke lenge siden jeg spiste, men jeg bestemmer meg for en skikkelig lunsj og rigger meg til med primus, mat og kaffe. Jeg trives på tur alene, men det er innimellom helt greit å ha litt folk rundt seg. Jeg spiser og koser meg til lyden fra fossen, måkeskrik, kvakkende ender og tynne spede pip fra spurv og pilfink. Her er nok fuglene vant til å bli foret for de er skikkelig innpåslitne og tigger uhemmet. Tiden går fort og jeg har sikkert vært her et par timer tid alt. Jeg skal videre nordover, opp Numedalen og pakker sammen. Leter etter solkremen, men finner den ikke. I dette fine været må jeg smøre meg, opptil flere ganger om dagen. Jeg låser sykkelen og går til butikken i håp om å finne en liten pakkvennlig solkrem maken til den jeg hadde. Men nei, den minste jeg finner er nesten på størrelse med ei brusflaske og det har jeg egentlig ikke plass til. Jeg resignerer, betaler og går. Tilbake ved sykkelen smøres armer og ben, tjukt lag, jeg sparer ikke. Må le litt av meg selv. Det hjelper jo ikke at innholdet minker når flaska fortsatt er like stor. Smøreprosessen har gjort flaska glatt og den smetter ut av hendene et par ganger i forsøket på å lirke den inn i en allerede lettsprengt sykkelveske. Det blir ikke mange tråkk før jeg igjen må av og trille opp en bratt kort bakke. Jeg kommer opp der elva stuper utfor og blir til Nybrufoss. Akkurat samme fossen som jeg har sittet og sett på nedenfra. Nå ser jeg den ovenfra. Ser ikke fullt så mektig ut herfra, men mer flott egentlig. Her på oversiden er det også fin gruslagt vei langs elvekanten og jeg følger den så lenge jeg kan. Etterhvert ledes jeg inn på FV88, til å begynne med bebyggelse, men snart mindre og mindre. Veien er flat og fin og nesten helt uten biler siden de aller fleste bruker FV40 på andre siden av Lågen. Hele dette strekket fra Kongsberg og gjennom Bevergrenda til Svene får et stort plusstegn i kartet mitt. Ved Svene hvor jeg møter FV40 vurderes veivalget videre. Jeg har egentlig lagt opp til å bruke FV98, Vestsidevegen, men trafikken her på 40 viser seg å være mindre enn jeg trodde, så da blir det den. Det er så fint å sykle her. Fin natur og mye å se på. Været er strålende og jeg i perlehumør, mye takket være veiens beskaffenhet. Tidvis kan jeg se skinnegangen på nedlagte Numedalsbanen. Tenk hvilken fin sykkelvei det kunne vært. Mener å huske at det er noe dressingreier på Veggli og nordover, men tenk og komme helt til Veggli uten bakker da. Det hadde vært noe. Et par minutter hjemmefra kan jeg benytte en slik tidligere banestrekning. Deler av traseen etter den smalsporede banen kalt Tertitten er idag gang og sykkelvei. Den benyttes til tur og trening av folk til fots, på sykkel, eller rulleski. Den binder de små lokale tettstedene sammen på en trafikksikker måte og er skolevei og transportetappe for unge og eldre. Ja ja, RV40 idag med lite trafikk er slett ikke noe dårlig alternativ i dag. Lampeland når jeg etter kort tid og syns det er for tidlig med pause så jeg tråkker på. Veien fortsetter å overraske meg positivt med lite trafikk, lettsyklet og pene omgivelser. Kommer til skiltet som forteller at jeg er på Flesberg. Nå fristes jeg av en rask matbit og ved butikken stopper jeg og kjøper 2 boller og 1 sjokomelk. Det er helt utrolig hvor mye jeg spiser på tur. Dagens andre lunsjpause blir her på benken utenfor butikken. Det er godt at veien videre byr på lite trafikk. Her er det nemlig lett å henfalle til egne tanker i pur glede over disse vakre omgivelsene. Det er alt slutten av juni, men gresset har fortsatt denne friske grønnfargen. Trærne har selvfølgelig forlengst pyntet seg i grønt og markblomster titter fram her og der. Sommeren føles ennå ung. Jeg i knallhumør og lys til sinns. Litt sønnafor Rollag blir det nok en pause når jeg får se koselige Numedal kro. Jeg er ikke spesielt sulten, men kjenner at jeg bare vil stoppe litt. Kjøper en is og tar den på benken ute i sola. Det er noen bakdeler med å være alene på tur, men det er også fordeler. Den av fordelene jeg syns mest om, er at det sjelden er uenighet om avgjørelser som tas i løpet av dagen. Som nå, da det egentlig ikke er noen grunn for å stoppe. Jeg hadde bare lyst og det var 100% oppslutning om forslaget. Etter å ha fylt flaskene fortsetter jeg tråkkingen oppover dalen. Vel, oppover er vel å ta i, for oppover i betydning av bakker stemmer slettes ikke. Nei her koser jeg meg på sykkelvennlig vei med fine glimt av gårdsbruk og Numedalslågen. Det hele flott innrammet av grønne åser på begge sider. Passerer Veggli og straks etter krysses elva når FV40 leder meg over til andre siden av Lågen. Det blir variasjon av sånt og mer trenger jeg ikke. Etterhvert blir det litt mer kupert uten å være bratt så syklingen går fortsatt som en drøm. Jeg krysser elva Vergja som straks nedenfor renner ut i Kravikfjorden som Lågen her breier seg ut til. Det er så flott å sykle her og elva har blitt stor som et vann og det er høye åser på begge sider. Litt senere blir det en liten sjokoladepause i veikanten mens jeg titter ut over Frygnefjorden som er like fin. Det er fortsatt fint vær og ikke noe problem med kreftene, men jeg har likevel tatt sikte på en overnatting litt lengre fram. Har bestemt meg for ikke å pushe for hardt nå i starten av turen. Der Frygnefjorden går over i Norefjorden ligger Norefjord Camping og her ruller jeg inn, eller rettere sagt ned. For denne innkjøringen er skikkelig bratt. Jeg har brukt denne campingen ved et par anledninger tidligere, men da har jeg hatt med meg campingvogn. I likhet med andre mindre campingplasser er heller ikke denne betjent hele tiden. Jeg vurderer å sette opp teltet nede ved vannkanten, men velger en hytte i stedet. Ledige hytter har nøkkel i døra så her er det bare å velge en som passer. Etter å ha installert meg rusler jeg opp til Numedal kro og en fristende Take away blir med tilbake. Etter mat blir det kartlesing og en kaffidråpe. Om jeg har hatt lett sykling hittil skal det endre seg i morgen skjønner jeg. Ja ja, det er jo ikke før i morgen. Vurderer en snartur over brua og til Nore stavkirke som ikke ligger så langt herfra. Det er en vakker trekirke fra 1100 - 1200 tallet og vel verdt et besøk. Siden jeg har sett den før velger jeg heller å skylle opp noe svett sykkeltøy. Setter panelovnen på 2 og regner med at det tørker over natten. Litt utpå kvelden kommer kassereren og jeg er fornøyd med å betale 100,- kroner mer for denne hytta enn jeg betalte for gårsdagens teltplass. Jeg får også en oppdatert værmelding for morgendagen og det ser lovende ut. I dagboka noterer jeg en snitthastighet på 16,51 noe som bekrefter dagens lette etappe og følelsen av en meget behagelig dag på sykkelen. Etter en liten kveldstur ut på brua venter køya. Fortsettelse følger...

Det trur eg også, om ikkje fordømmande har me i alle fall mykje meiningar om andre sitt friluftsliv

Ja, men uenig skal du få lov å være Men det er ikke dermed sagt at du har rett Telt må man ofte kjøpe etter behov og ikke etter hvilke som er rimeligst, sekk bør man kjøpe etter hva som passer ryggen sin og er store individuelle forskjeller, men behøver ikke koste skjorte, det er jeg enig i. Soveposer er stort sett rimelig (3 sesongs) men så skal du ha ull undertøy, skalljakke, regnbukse/skallbukse, koke muligheter, kart, kompass, proviant, lys, hodelykt, førstehjelps utstyr osv osv... sekken er full av remedier som koster litt hele veien. Å hvis man ser på moten som er tatt seg opp i marka, så blir det fort dyrt. Veldig mange blir dessverre veldig påvirket av hva en "må ha".. for ikke å snakke om klærne man "må ha" på kroppen. Så å si at det ikke blir dyrt for veldig mange, blir i mine øyner helt feil

Noe annet.. . jeg har lagt merke til at ganske mange turvandrere er lite fokusert på hvor fort de går. De går for fort i starten for da kjenner de seg uthvilt. De går for fort i motbakker fordi de synes de må "holde farten oppe" og sist men ikke minst, enkelte har et ustrukturert forhold til pauser. Tror mange ville kunne bære mer og gå lenger hvis de planla dagen litt bedre og var seg litt mer bevisst behovet for restitusjon. Eller rettere sagt, hvordan de skal gjøre behovet for restitusjon minst mulig.

Helsport SL brukes mye her når jeg skal bære for meg og kidsa i sommerhalvåret. Intet negativt å si om Helsports SL telt herfra forresten. (Da kun ut fra erfaring med Fjellheimen Camp SL.) Går jeg på tur alene så blir vekten på sekken nesten uansett lavere enn når jeg bærer mye av utstyret for 3 pers, og telt velges på de turene ut fra helt andre prioriteringer en vekt. Et telt på f.eks 3,5 kg tar jeg gjerne med på fottur, men telt velges ut fra type tur og forhold. Pakkevolum på telt, liggeunderlag og sovepose synes jeg er like interessant. (hilsen en som helst vil ha allt inni sekken.)

med mine str. 48 vurderte jeg lenge svømming

Når me tek til å snakke om "opprivande tråder" om telt føler eg at me har myst litt relativitet 😂

Noen mennesker er 1,60 og kan ha kort sovepose, kort telt og kort liggeunderlag, i tillegg til small i sekkestørrelse. (I tillegg har de små klær og spiser lite..) Sånne som meg som er omtrent to meter må ha ekstra lang sovepose, ekstra stor rygglengde på sekken, ekstra langt liggeunderlag og telt som ikke skrår helt mot bakken i enden, evt gå opp fra enmanns til tomanns for å kunne ligge diagonalt. På den annen side kan jeg nok bære mer enn en spjæling. Litt tåpelig å lage en trekilosregel for alle...

Her er jeg helt uenig. For mengden, og da tenker jeg på de som ikke er ofte ute samt nye til naturen, trenger å bli opplyst for å kunne ta "rett" valg for seg selv. Jo mer kunnskap du har, jo bedre blir resultatet ut fra "dine" kriterier. Så blir mengden opplyst om å tenke på vekt tror jeg vi vil få flere ut pga lettere sekker/mindre stress. Tror ikke noen er uenige i at et stort familietelt stappet med alt mulig av duppedingser hadde vært fint å ha på fjellet, bare de slipper å bære det selv.

Som en kompis pleier å si: "Det lukter verre enn det smaker".

En skikkelig langtur med mye stigning. Fra "hylla" over Mølla - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen Edvin var klar. Været var greit. Turmål var greit, men spørsmålet var om jeg var klar. Klar for en langtur. Fra mølla ved Mogan til Puerto Rico. En tur Edvin regnet med ville ta omtrent 6 timer - uten pausene. Nå er lengden på turen i sammenheng med et kne som ikke oppfører seg som det bør, bare en ting. Noe annet er bakken opp fra mølla, og ikke minst "hylla" bortover mot brinken. Smal sti, er en ting. Smal sti og stup til høyre, noe helt annet. For oss med et snev av høydeskrekk. Jeg sa i utgangspunktet at jeg ville stå over. Så kom Alf og spurte om å få være med. I tillegg ville min yngste bror og Hilde slå følge. Det ble vanskelig å bakke ut... Øverst i pinjeskogen - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen En annen sak er jo at om jeg sier stopp nå, har jeg høyst sannsynlig gått denne turen for siste gang - forrige gang vi var her nede. Det ble en urolig natt - tanken på om kneet ville holde, og hvordan det ville gå op bakken og over "hylla" gjorde sitt. Vi var tre stykke som startet fra hotellet - Alf, nytt hyggelig bekjentskap, Edvin, turleder og kjentmann, og - meg. Yngste bror, Petter og Hilde ville møte oss ved mølla. Vi tok buss rundt 9 fra Puerto Rico og nådde bussen til Mogan 09:40 med god margin. Bakken opp fra mølla, ovenfra - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen Petter og Hilde ventet på oss, og hadde alt startet på bakken. 700 høydemeter omtrent rett opp. Uavhengig av høydeskrekk, så er det en imponerende bakke. Ovenfra virker det stupbratt, og nedenfra omtrent umulig å komme opp. Stien gå likevel rimelig greit oppover, og det er bare noen små felter med løs grus som må forseret - oppover. Hylla er noe helt annet. Smal sti (nå ja - omtrent en meter bred) langs fjellveggen med stup på andre siden. Helt greit for de fleste, men for egen del var jeg glad for omtrent å tråkke på skoa til Petter. Oppe, går det fortsatt oppover, men betydelig mindre bratt enn i bakken. Stien går opp til om trent 1000moh rett før "To rom og kjøkken". Landskapet er først litt øde med bare noen busker, men jo nærmere To rom og Kjøkken du kommer jo mer pinjer blir det. Ved "to rom og kjøkken" begynner pinjeskogen. Et lite stykke nedenfor "to rom og kjøkken" deler stien seg. Vi, det vil si Edvin, Alf og jeg ville nedover mot Cortadores, men Petter og Hilde ville til Tauro. På vei mot "To rom og kjøkken" - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen I følge Petter er stien ned til Tauro helt grei. Den gå litt opp og ned 5-6 kilometer før den går over i traktorvei som følges helt ned til Tauro Grill. 20 kilometer totalt fra Mølla. Det var tid for en liten pause, og en liten oppsummering. Bakken opp hadde tatt omtrent en time - videre til "To rom og kjøkken" en ny time. Vi lå godt ann i forhold til oppsatt skjema. Og fra "To rom og kjøkken" går veien videre på godt opparbeidet sti gjennom pinjeskog. Utsikten ut over mot Tauro og de andre smådalene, er imponerende, og bare det er belønning god nok for å ta denne turen. Med bare tre i følge ble det lite stopp og få pauser. Noen små pauser, bare for å beundre utsikten, som er skikkelig fin, hadde vi likevel. I bakken - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen Oppe i høyden hadde vi lett regn. Det ga seg etter hvert, og sola tittet gjennom. Nedover, inne i skogen ble det derfor så pass varmt at jakken måtte av. Ute av skogen ved Cortadores kunne vi se den stor pinjen og veien. Vi skulle følge denne noen kilometer nedover mor Norskeplassen. Det hadde blåst opp. Vi fikk skikkelig medvind nedover, og kilometrene trillet unna. Ved "dusjen" sa vi farvel til veien og fulgte et tråkk et stykke. Det gikk imidlertid snart over i traktorvei, og ved "Karpedammen" var vi tilbake på veien, som vi fulgte til Norskeplassen. Som lå helt øde da vi kom. Ikke en kjeft. Vi satte oss ned og tok en skikkelig pause. Det kjentes godt å sitte ned etter 22 kilometer og nesten 5 timer på beina. I god fart. hylla - foto Hilde Bloch Johnsen De siste 3 kilometrene til Natural Park, var ikke udelt behagelige. Stive bein, vonde føtter og en bratt bakke ned er ingen god kombinasjon. Men ned kom vi alle tre. Til og med i godt humør... Det hadde vært en skikkelig fin tur. Bakken opp er jo en opplevelse, og naturen oppe i pinjeskogen bør folk få med seg - minst en gang. Når også det lange strekket fra Cortadores til Norskeplassen går unna i god fart (og i godt humør) ble det hele en skikkelig godtur. Totalt ble det 25 respektable kilometer på litt over fem en halv time med omtrent 1000 høydemeter. Godkjent på alle måter. Les hele artikkelen

<offtopic> moro med alt man legger igjen av spor etter seg https://www.nrk.no/urix/slik-roper-soldater-fra-norge_-danmark-og-usa-hvem-de-er-og-hvor-de-trener-i-krigssoner-1.13891513 Dette er jo en måte å benytte dataene på fra en slik tjeneste. Gleder meg til forsikringsbransjen begynner å benytte dataene fra wearables. Noen som har et tips på en helt grei klokke som viser tid og dato, men uten sensorer

Et tips i så måte er å bruke heatmap som jeg linket til lenger oppe her, for å sjekke ut om det er noe Strava-aktivitet der du eventuelt tenker på. Men skal du finne gpx spor må du nesten håpe at det er segment der (man kan søke/lete etter segmenter når man har konto). Vanskelig å finne en tilfeldig person som har gått ruta.

Du kan ordne dette selv. Når du først har logget den første hiking turen så kan du etterpå definere nye segmenter i strava for den turen. Neste gang du hiker samme turen så får du sammenligninger og statistikk. Strava skjønner automatisk at det er segmenter tilgjengelig for akkurat den aktiviteten. Samme gjelder ski eller andre aktiviteter.

Er nok noen som har glemt å fornye et sertifikat der ja. Om det er noen som tenker å handle Hilleberg i stedet nå, så er det samme greia der så man får vente..

Er mange som registrerer hikingturer som løpeturer også med dertil segmenter. Forøvrig er jo heatmap en stilig funksjon: https://labs.strava.com/heatmap

På siden av TS spørsmål, men skrekkhistoriene om vadere er vel det motsatte - altså at vaderne er fulle av luft som ikke kommer ut, slik at overkroppen/hodet havner under vannet. Ellers så tenker jeg at fotposer uten ordentlig såle både er glatt å gå med og at det fort slites hull under. Hva med Neos (de går dog ikke over kneet), de er ihverfall helt vanntette.

Jeg bruker strava og garmin. Problemet med strava er at den egentlig bare har løping eller sykling som aktivitet. Så lenge du logger på garmin som en av disse så får du segment matcher osv i strava. Hvis du hiker et joggesegment så vil du måtte lage et segment av det selv. Du kan heller ikke søke på segmenter som ikke er registrert som løping eller sykling. Men på mange av de faste rutene mine så har jeg opparbeidet en god porsjon med egne segmenter. Samme gjelder ski, men her er det ofte allerede lagrede segmenter...

Her er jeg ikke helt uenig! At det koster er vel ingen uenige om. Men at det skal koste så mye mer for å få vekten ned synes jeg er tull. Forøvrig så trengs jakke bukse osv uansett. Og har en vekt i bakhode når en handler så kan en få ned vekten på dette også uten å være nødt til å kjøpe nytt fra Norrøna. Forøvrig så synes jeg @Mareng har en fin tilnærming til utstyr; multifunksjon!

Drit i regelen. Bare få ned vekten så du får gått deg den turen du vil gå, og være opplagt når du kommer frem så du kan nyte den!

Har også denne dunposen. Grønn i fargen. Sølvfarget inni. Sort kompresjonstrekk men en skala på siden som viser limit og komf temp osv.. Har brukt den ned til minus 20. Holder meg god og varm til minus 15. Fryser litt på ryggen i minus 20. (Ligger gjerne på siden eller på magen når jeg sover) Exped downmat 7 lw som liggeunderlag. En pose det er vanskelig å få komprimert noe mer enn til 20 l ca. Kostet i underkant av en tusen lapp og er fornøyd.

Jeg syns også denne luen er helt OK. Jeg bruker L og hadde hodestørrelse 60 når jeg var i millitæret for en mannsalder siden. Selv om jeg blir varm og våt så holder luen på varmen - noe jeg syns er en veldig bra egenskap. Tørker fort. Glemte den i bilen etter en tur og da var den stiv som en stokk (is), men tørket fort igjen, Men det er vel forskjellige modeller - jeg har denne.

Kanskje dette er utgangspunktet for teorien? Det var en jente som skulle ha litt greie på slikt som fortalte om viktigheten av dette sist gang jeg diskuterte dette med noen. Det var flere tilstede som var enig med henne. Men, tenkte jeg, i vind og kulde ville hun jo miste varme hver gang hun skulle kvitte seg med noe. Jeg må innrømme at jeg nesten misstenkte at ideen var skapt av noen turledere som syntes dette var litt interessant

Urin kan jo vere både høna og egget. Ein brukar jo ikkje energi berre i ein temperaturauke, men også for å opprettholde temp relativt til omgjevnader. Så å ikkje ha full blære å skulle holde på og holde temperert kan nok seiast å vere ei form for energiøkonomisering kanskje? Altså å tissetrengt vil kunne bidra til mindre frysing. På den andre sida vil ein fort bli tissetrengt om ein frys. Er ein kald vil kroppen trekke blodet inn frå ekstremitetane, og då må blodvolumet nødvendigvis ned. Det går hovudsakleg føre seg gjennom utskilling til urin. Når ein då også veit at ein kan fryse uten å vere nedkjølt, og ein kan vere nedkjølt uten å fryse, så kan ein tenkje seg at hyppig tissing i kulde, utan openbar grunn (stort veskeinntak), kan vere ein indikator på at ein eigentleg er litt kald eller i ferd med å bli dyktig sliten på ein måte som gjer at kroppen ikkje opprettheld temp like godt.

Fordelen med Chainsen er at man er litt mer sikker på hva man får. Det finnes seriøse tester, og de er mer spesifikke på tekniske data - stål er SS 304, 420J2 (et halvgreit stål til kniver), gummien er en elastomer som er testet ned til -60°C. Og det er backet opp av europeisk importør og norsk forbrukerkjøpslov. Chainsen er på den annen side langt fra rimelig. Det svært rimelige Aliexpress-alternativet kan meget vel være like bra. Om det nå likevel ikke skulle være det, kan det bli dyrt å finne ut akkurat det når man har trasket langt vekk fra sivilisasjonens trygge veier. Hadde jeg vært sikker, hadde jeg selvsagt ville spart penger - men siden jeg ikke er sikker, anser jeg de ekstra hundrelappene som vel anvendt

Hvis man blir kald nok sjelver man jo for å produsere varme. Dette kan sikkert øke forbrenningen betydelig. Og produksjonen av brunt fett trodde jeg hadde en ganske begrenset effekt. Men når det gjelder dobesøk, alt som befinner seg inne i kroppen holder kroppstemperatur. Det er allt varmet opp. Det som har betydning for avkjøling, i tillegg til isolasjonen selvsagt, er kroppens utvendig overflate i forhold til varmeproduksjonen i kroppen. Men om kroppens volum øker med en prosent eller noe slikt så vil vel dette bare øke overflateareale helt mikroskopisk?

Dette var ikke bra Tom? Jeg hater ikke Helsport. Har handlet der helt siden det het Helliksen sport. var for øvrig på omvisning i fabrikken i 1976. Mulig at da het byen ennå Trondhjem?

Kan jeg ikke tenke meg. Jeg tror det er en sammensvergelse for å holde oss med pailabber utenfor idrett og friluftsliv.

Alex, han som tar seg av pekingen på hengut.no stilte til valg i lettpakkerlauget i fjor. Kan høre med ham. http://www.hengut.no/2017/03/25/powerframe-gapahuk-og-alex-peker-pa-ting/ Når det gjelder vekt på utstyr, så har jeg kommet til at det ikke nødvendigvis er slik at komfortabelt = tungt, men at det ofte er slik at tungt = slitsomt.

Jeg vil heller si at det er da man kan kose seg på tur jeg da. Min Norrøna storen 95 l sekk veier 3, 5 kg tørr, klissblaut sikker over 5 kg. Lett oppsettet mitt som ikke er dyrt veier vel ca det samme for sekk, sovepose , underlag og telt !! Da kan jeg ta med meg en 6 pack øl og ei flaske med knert uten å tenke på vekt

Ja du tenker på 3 kilo totalt for de "tre store" da, eller under om mulig? Dette er jo helt sinnsykt. Å hvem er det som sitter i "styret" på dette lettvektspakking forbundet? Det virker jo som det er mer sport i å bære lett enn å kose seg på tur? Men det blir vel en hobby dette som mye annet

De fleste har vel en greie for minst mulig vekt, jo lettere sekk jo mindre ubehag. Personlig finner jeg INGEN forskjell på 1 - 2 kilo på sekken. Man skal opp i litt mer vekt før jeg merker forskjell på mange timer trasking. Men så må man ta størrelse, vekt og fysisk form med i betraktningen også. Noen er langt bedre rustet for å bære tyngre sekker enn andre Å finne seg en sekk som sitter godt, som man kan justere etter sin rygg vil nok gi større utslag i følt komfort enn 1 - 2 kilo Jeg tåler å bære noen kilo og har derfor med meg litt ekstra komfort og luksus på tur. Andre gjør sport utav å bære lettest mulig. Uten at det nødvendigvis gjøre turen bedre/dårligere Men så kan jo man stille seg spørsmål... hvorfor skal man bære 15 kilo når man kan bære 10?

Ja da er det tid for neste dag. Dag 2. Mandag morgen, 26 juni etter en solid frokost pakker jeg sykkelen. Med stor matpakke og kjærlige formaninger fra en bekymret mor setter jeg avsted. Jeg fylte 62 år for noen dager siden, men advarsler og gode råd mener hun trengs når guttungen drar på tur. Dette, altså turer, har jeg holdt på med siden tidlig i tenårene og hun har dessverre hatt mang en søvnløs natt pga av meg. Dagens teknologiske løsninger resulterer i færre søvnløse netter for de hjemme. Jeg har derfor med meg både mobiltelefon og SPOT. Sistnevnte er innkjøpt av kone og barn etter hendelsene på denne turen med krav om at dette er å anse som obligatorisk turutstyr. Men nok om det. Etter noen hundre meter kopler jeg meg på sykkelveien jeg forlot i går kveld. Det er lett sykling nå på morgenen. Beina er friske og veien er flat og fin. Ja faktisk heller den i realiteten i min favør og det gir alltid en god start på dagen. En kan merke at ferietiden har begynt for det er ikke så mye trafikk. Jeg er uansett glad for å kunne følge gang og sykkelvei inn mot Oslo. Etter hvert som jeg nærmer meg sentrum deler jeg veien med stadig fler på sykkel. Noen har musikk på øret, andre ikke. De fleste ser trøtte ut, eller er opptatt i egne tanker. Ingen hilser, ingen sier et ord. Selv ikke når vi står side om side og venter på grønt blir det sagt noe. Her har enhver nok med seg selv. Det kan nok sees at jeg ikke skal på kontoret, men ingen spør hvor jeg så skal. Av det tipper jeg de er jobbsyklere alle som en. Hadde noen av dem vært tursyklister også, hadde de sikkert spurt. Jeg gripes av en enorm glede over at jeg og min sykkel er rigget for tur og ikke for jobb. Langs nye BarCode prøver jeg å holde følge med strømmen av syklister. Men det går ikke like fort med meg. Det gjør forresten ingen ting for jeg har god tid. Ved den nye operaen stopper jeg for å justere bekledningen. Noen tidlige morgenfugler har allerede inntatt marmorbygget som tar seg godt ut i en blek morgensol En svak bris fra syd jager skyene bort og jeg setter meg på en benk for å nyte øyeblikket. Jeg har nesten 3 uker til rådighet og all verden av tid. Likevel er denne noe rastløse følelsen her. Jager gjennom kroppen og vil på en måte ikke slippe taket. Jeg blir ikke sittende veldig lenge før jeg vil videre. Kommer meg på sykkelen og tråkker på. - Vestover, vestover vil jeg! - Bergen, «here i come»! Jeg følger kaia videre og runder pynten utenfor Akershus festning. Oppe på festningsmurene er det allerede turister og langs kaikanten står noen og fisker. Et par større skip runder Nesoddtangen på vei inn. Fortsetter mot rådhuset og bestemmer meg for å kjenne på morgenens atmosfære ved å følge sjøen langs Aker brygge. Her har noen allerede funnet seg til rette i morgensola med sin kaffe, eller latte, eller hva de nå har i koppen. Men ikke alle kan ta det med ro. Her skal varer leveres, promenaden skal feies og bikkjer skal luftes. Jeg sykler rolig videre og kommer snart til småbåthavna. På min høyre side har jeg suset fra bilene. På venstre side en armada av små og store lystbåter, stillhet og ro. Den rytmiske lyden av tauverk mot master av aluminium og den knapt hørbare klukkingen når små krusninger treffer hundrevis av plastskrog. Gang og sykkelveien danner en fantastisk flott strandpromenade. Til glede for firbeinte og tobeinte, både med og uten vinger. Innenfor på gresset ligger og står de tobeinte med vinger. Et anselig antall ender og gjess. Noen bare hviler, men de fleste er ivrig opptatt med morgenstellet. Det vil si stell av fjærdrakten. Resten av morgentoalettet ser det ut til at de gjorde unna på vei over strandpromenaden. Det blir mye sikksakk der jeg prøver å unngå alle kablene de har lagt igjen. Hele dette strekket til langt utover mot Sandvika sykler jeg adskilt, eller med svært lite biler rundt meg. Det er et fint strekk. Flere steder direkte koselig. Passerer Sandvika uten å stoppe og mister etterhvert sjøen av syne. Sola steker fra skyfri himmel og jeg merker at den lille sjøbrisen fra syd ikke trenger inn hit. Ruta jeg følger heter North sea cycle route, Nordsjøruta, eller sykkelrute 1 som den er merket. I følge beskrivelsen jeg har lest på nett skal jeg snart få en drøy stigning. I enden av Billingstadsletta sykler jeg antakelig feil og treffer motbakken pronte. Så tidlig på turen har jeg ikke bein til sånne bakker. Ja sikkert ikke senere heller tenker jeg, for denne bakken er skikkelig bratt. Solas plassering gjør at jeg helst vil være på venstre side av veien. Her kan jeg dytte sykkelen oppover i litt skygge. Parkerte biler tvinger meg nå og da fra skyggen og ut i sola og svetten siler. Jeg går tom for vann før jeg kommer til Hvalstad og ennå er jeg ikke oppe. Kjenner meg faktisk litt småsvimmel når jeg endelig setter meg på sykkelen igjen. Det er ikke mye futt i meg når jeg får øye på Asker kirke. Jeg liker kirker sånn i alminnelighet og synes de er flotte og staselige. Det er byggverk jeg ofte betrakter fra utsiden, men også fra innsiden om de er åpne og det ellers passer seg sånn. En annen god ting med kirker, for oss syklister altså, er at de fleste er utstyrt med en vannkran eller to. Jeg svinger innom og fyller opp begge flaskene. For å komme til hektene igjen bevilger jeg meg en halvtime på en benk i skyggen av et stort tre. Jeg fyller flaskene ennå en gang før jeg fortsetter. Fra Asker og videre mot Liertoppen var det bestemt å følge Gamle Drammensvei, det husker jeg. Men på en eller annen måte mister jeg nok en gang ruta, vist jeg i det hele tatt har vært på den. Før turstart la jeg inn hele ruta på GPS. Men siden den er glemt igjen hjemme orienterer jeg etter et velbrukt veikart fra 1998 i målestokk 1:400 000. Det gir skikkelig god oversikt over hele Sør-Norge, men svært lite detaljer rundt Asker. Ja som allerede nevnt så sykler jeg altså feil, men jeg holder retningen. Er sikkert fortsatt litt ør og skjønner ikke et plukk av hvor jeg er før jeg ser Liertoppen kjøpesenter. Synet av kjøpesenteret og vissheten om en matbit er reine vitaminsprøyta og den siste kneika er snart unnagjort. Jeg sykler langs bygget og ser etter kafeen. Hvor i all verden har de gjort av kafeen? Alle senter med respekt for seg selv skal vel ha x antall kafeer? Men så får jeg se, gjennom vinduet i annen etasje noen som sitter og spiser. Det er langt fra kafeen til inngangen. Kommer ikke på tale å sette fra seg sykkel og bagasje så langt unna. I hvert fall ikke her på Liertoppen. Jeg er sliten og sulten og har dalende humør. Brått husker jeg på matpakka jeg fikk av mamma i dag tidlig. Da er jo lunsjen reddet likevel tenker jeg mens jeg ser etter et sted å sitte. Men er det mulig! Et megasvært kjøpesenter og ikke en eneste krakk å slenge rompa ned på. Heller ikke så mye som en liten gressflekk har de avsatt til slitne syklister. Møkkasenter sier jeg høyt for meg selv, mens kommer meg på sykkelen. Før nedkjøringen til gamle Lierbakkene for alvor begynner kommer jeg til et lite tjern på høyre hånd. Her er det både bord og benk, men alt ser ut til å være opptatt i det fine været. Det er mer enn nok gressplen her, men nå har jeg bestemt meg for å sitte ordentlig, akkurat som vanlige siviliserte folk gjør. Snart bikker det utfor og jeg vet jeg har en herlig utforkjøring foran meg. Jeg har ikke rullet langt før et passende busskur med benk og glassruter dukker opp. Siden ingen venter på bussen bremser jeg ned og så kan jeg endelig nyte en saftig dobbel bacon-eggeomelett. Mens jeg spiser studerer jeg tankefullt maurene som effektivt tar seg av smulene jeg mister. De holder jo på hele tiden, alltid på farten. Lurer på om de noen ganger kjenner melkesyra sprenge i låra, eller på motløsheten ved lavt blodsukker. Jeg tar små biter og tygger sakte. Det smaker himmelsk og jeg vil at skiva skal vare lenge. Etter en god pause med mat og drikke pakkes sykkelen. Selv uten et tråkk oppnår jeg snart god fart. I flere av svingene har jeg god oversikt over Drammen og omegn. Havnebassenget med fjorden utover til venstre. Fra sentrum og litt mot høyre åpner dalen seg. Dalen med Drammenselva i bunnen som jeg skal følge videre mot Hokksund. Mon tro hva denne dagen vil bringe? Over den lange sletta i bunnen må pedalene brukes igjen, og så, inn i Drammen. Det begynner å regne. Først litt uskyldig før det gradvis tiltar i styrke. Jeg tar peiling på motorveibrua et stykke framfor meg. I front har jeg en kar på landveissykkel. Vi tenker nok det samme og øker tempo for å komme oss under brua før vi blir søkk blaute. Der blir vi stående begge to og i en sånn situasjon føles det helt naturlig å si hei og dermed er praten igang. Han er noen år eldre enn meg og bosatt her i byen. I dag er han bare ute på en liten luftetur. - Det blir mest av det nå for tiden, sier han. Men han forteller også at han tidligere har vært på mange lange turer. Gjennom en årrekke har han også guidet på sykkelturer både her hjemme og nedover i Europa. Når jeg forteller at jeg har kurs for Hokksund og Kongsberg har han selvfølgelig gode råd for veien videre. Vi har en hyggelig prat der under brua mens regnet strømmer ned. Det letter opp litt og vi blir enige om å fortsette. Han foreslår å sykle foran et stykke slik at jeg kommer riktig ut i forhold til den foreslåtte ruten. Han sykler fortere enn meg og jeg prøver å henge på som best jeg kan. Det er et skikkelig fint parti og jeg kunne egentlig tenkt å sykle litt saktere her langs elva. Lenger framme, ved en flott gangbru som fører over til andre siden bremser han ned. Jeg får jeg de siste tips for ruta fra Hokksund til Kongsberg. Jeg takker for praten og tipsene og fortsetter jeg alene. Dette var faktisk dagens første samtale. Ja faktisk de eneste ord jeg har vekslet med andre enn meg selv siden jeg dro fra mamma i dag tidlig. Dette tilfeldige møtet og den flotte syklingen langs Drammenselva ble en veldig hyggelig og fin opplevelse. Jeg er ikke lenger på sykkelrute 1. Den dreide av litt tidligere for å følge kysten sørover. Det er imidlertid ikke siste gang jeg skal være på den. Holder planen min kan jeg kople meg inn på sykkelrute 1 når jeg kommer til Bergen og derfra setter kursen hjemover. Men det er lenge til, kanskje en uke, kanskje mer. Tipset jeg har fått nå går ut på å følge elva oppover så lenge som mulig så det er det jeg gjør. Nå har det sluttet helt å regne og syklingen går lekende lett. På høyde med Langesøya er det imidlertid slutt og jeg må inn blant husene på rolige bygater av brostein. Fint å se på, men ubehagelig å sykle på. Jeg krysser FV283 på en trebru som er så bratt at jeg må av og dytte sykkelen over. Dernest er det å fortsette videre på Gamle Riksvei en god stund før jeg på en parallellvei ankommer Hokksund. Det har alt i alt vært en veldig fin sykkeldag og bortsett fra litt slit opp mot Asker kirke har ikke denne dagen vært veldig krevende. Jeg føler meg fortsatt pigg og vil helst videre, men er litt usikker på teltmulighetene framover. Jeg vet at jeg skal et godt stykke langs dyrka mark hvor muligheter for telting mest sannsynlig er reduserte. Og hvordan det så er videre mot Kongsberg er jeg også usikker på. Tankene kretser rundt temaet mens jeg ruller ned mot brua i Hokksund. Ser et skilt som peker mot en campingplass og bråbestemmer meg. Hokksund båt og camping heter plassen og ligger idyllisk til ute på Øvre Sandøra. Det koster 250,- for mitt lille telt og det synes jeg er i meste laget. Finner meg imidlertid en grei plass med kort vei til sanitærbygget. Det ser ganske nytt ut og viser seg å være både ryddig og rent og attpå til ha fri dusj. Så etter en forfriskende dusj rusler jeg tilbake til teltet og setter over kaffe. Legger liggeunderlaget ut i sola og kaffidråpan nytes i horisontalt leie. Siden det fortsatt er mye igjen av dagen bestemmer jeg meg for en tur inn i Hokksund. Når jeg har god tid, som som nå, er det kjekt at det er gangavstand mellom campingen og sentrum. Rusler litt rundt og på vei tilbake ser jeg en kinarestaurant og vurderer det opp mot Real turmat i teltet. Kvitter meg med 200,- kroner og får en stor porsjon stekte nudler med drikke, stol å sitte på, samt bord med hvit duk. Sola har gått ned bak åsen når jeg er tilbake på campingen. Sitter i teltåpningen med kaffe og kart og gjør notater fra dagens etappe. Leser av computeren som viser 79 km på 5,34 timer. En snitthastighet på 14,29 km/t lever jeg godt med på en såpass slapp dag. Nei, nå er det på tide å krype i posen. Det var midtsommer for noen dager siden og det er lyst og fint, men likevel litt småkjølig nå når sola er borte. Fortsettelse følger....

Nei, det skal være sikkert! Å være såkalt miljøvennlig er sannelig en komplisert øvelse. Hvor mange tenker over at f.eks. skismørningen kan være en kraftig miljøgift? I følge artikkelen finnes det giftfri smørning - noe å tenke på neste gang man plukker med seg en boks fra sportsbutikken. https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/helse/2015/11/23/194884091/holmenkollen-er-full-av-giftstoffer

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at dette er en særdeles skikkelig øks, nærmest håndlaget, og skikkelig håndtverk. Likevel, jeg bruker bare Fiskars-økser, ut fra et rent praktisk synspunkt, uten tanke på tradisjoner og håndtverk. Fiskars sine økser er lette med fin balanse, ergonomisk helt suverene, og har godt stål i bladet. Skaftet er tilnærmet uknuselig, og kan omtrent ikke løsne fra hodet. Til jul fikk jeg den nest minste modellen, X7, og har fra før ei stor og tung kløyvøks. Det er rett og slett ordentlig gode økser - men jeg skjønner følelsen av å ha og bruke ei sånn øks som du har, og all ære til de som fortsatt tror på å følge håndtverktradisjoner og lage slike ting.

Et lite tips - erfaringsoverføring ! Ikke sett på broddene sånn!

Da har jeg tatt en test, riktignok med pølser og løk og ikke kjøttdeig. Det fungerte greit, og den er stabil nok. Har Magasinets gassbrenner i her, og har kuttet et større spor slik at både den og omnifuel/omnilite som begge har nova-adapter skal passe. Dette gjør at jeg slipper å skru noe hvis jeg vil ha bein på omni brennerne. Normalt bruker jeg de i Trangia 25/27 seriene.

Hilleberg har også en egen stein, hvis du har sett filmene hvor di viser hvordan telt slås opp, bruker di samme stein på alle filmene for å banke ned pluggene.

Film fra sommeren 2015 da jeg padlet gjennom finsk Lappland. Håper den vil falle i smak! Mvh Alex

Helt konge! For lite av slike videoer ute Den Sandeselva så ikke særlig gøy ut Vel gjennomført eventyr !