Vinnerliste

Skrev et blogginnlegg om oppsettet på paris pulken min for et par dager siden faktisk. Vet ikke om dette er til interesse for noen her, men hvis det er det: https://www.fjellfedre.no/2018/02/guide-diy-paris-expedition-pulk-fjellfedre-edition/

Ja da er det tid for neste dag. Dag 2. Mandag morgen, 26 juni etter en solid frokost pakker jeg sykkelen. Med stor matpakke og kjærlige formaninger fra en bekymret mor setter jeg avsted. Jeg fylte 62 år for noen dager siden, men advarsler og gode råd mener hun trengs når guttungen drar på tur. Dette, altså turer, har jeg holdt på med siden tidlig i tenårene og hun har dessverre hatt mang en søvnløs natt pga av meg. Dagens teknologiske løsninger resulterer i færre søvnløse netter for de hjemme. Jeg har derfor med meg både mobiltelefon og SPOT. Sistnevnte er innkjøpt av kone og barn etter hendelsene på denne turen med krav om at dette er å anse som obligatorisk turutstyr. Men nok om det. Etter noen hundre meter kopler jeg meg på sykkelveien jeg forlot i går kveld. Det er lett sykling nå på morgenen. Beina er friske og veien er flat og fin. Ja faktisk heller den i realiteten i min favør og det gir alltid en god start på dagen. En kan merke at ferietiden har begynt for det er ikke så mye trafikk. Jeg er uansett glad for å kunne følge gang og sykkelvei inn mot Oslo. Etter hvert som jeg nærmer meg sentrum deler jeg veien med stadig fler på sykkel. Noen har musikk på øret, andre ikke. De fleste ser trøtte ut, eller er opptatt i egne tanker. Ingen hilser, ingen sier et ord. Selv ikke når vi står side om side og venter på grønt blir det sagt noe. Her har enhver nok med seg selv. Det kan nok sees at jeg ikke skal på kontoret, men ingen spør hvor jeg så skal. Av det tipper jeg de er jobbsyklere alle som en. Hadde noen av dem vært tursyklister også, hadde de sikkert spurt. Jeg gripes av en enorm glede over at jeg og min sykkel er rigget for tur og ikke for jobb. Langs nye BarCode prøver jeg å holde følge med strømmen av syklister. Men det går ikke like fort med meg. Det gjør forresten ingen ting for jeg har god tid. Ved den nye operaen stopper jeg for å justere bekledningen. Noen tidlige morgenfugler har allerede inntatt marmorbygget som tar seg godt ut i en blek morgensol En svak bris fra syd jager skyene bort og jeg setter meg på en benk for å nyte øyeblikket. Jeg har nesten 3 uker til rådighet og all verden av tid. Likevel er denne noe rastløse følelsen her. Jager gjennom kroppen og vil på en måte ikke slippe taket. Jeg blir ikke sittende veldig lenge før jeg vil videre. Kommer meg på sykkelen og tråkker på. - Vestover, vestover vil jeg! - Bergen, «here i come»! Jeg følger kaia videre og runder pynten utenfor Akershus festning. Oppe på festningsmurene er det allerede turister og langs kaikanten står noen og fisker. Et par større skip runder Nesoddtangen på vei inn. Fortsetter mot rådhuset og bestemmer meg for å kjenne på morgenens atmosfære ved å følge sjøen langs Aker brygge. Her har noen allerede funnet seg til rette i morgensola med sin kaffe, eller latte, eller hva de nå har i koppen. Men ikke alle kan ta det med ro. Her skal varer leveres, promenaden skal feies og bikkjer skal luftes. Jeg sykler rolig videre og kommer snart til småbåthavna. På min høyre side har jeg suset fra bilene. På venstre side en armada av små og store lystbåter, stillhet og ro. Den rytmiske lyden av tauverk mot master av aluminium og den knapt hørbare klukkingen når små krusninger treffer hundrevis av plastskrog. Gang og sykkelveien danner en fantastisk flott strandpromenade. Til glede for firbeinte og tobeinte, både med og uten vinger. Innenfor på gresset ligger og står de tobeinte med vinger. Et anselig antall ender og gjess. Noen bare hviler, men de fleste er ivrig opptatt med morgenstellet. Det vil si stell av fjærdrakten. Resten av morgentoalettet ser det ut til at de gjorde unna på vei over strandpromenaden. Det blir mye sikksakk der jeg prøver å unngå alle kablene de har lagt igjen. Hele dette strekket til langt utover mot Sandvika sykler jeg adskilt, eller med svært lite biler rundt meg. Det er et fint strekk. Flere steder direkte koselig. Passerer Sandvika uten å stoppe og mister etterhvert sjøen av syne. Sola steker fra skyfri himmel og jeg merker at den lille sjøbrisen fra syd ikke trenger inn hit. Ruta jeg følger heter North sea cycle route, Nordsjøruta, eller sykkelrute 1 som den er merket. I følge beskrivelsen jeg har lest på nett skal jeg snart få en drøy stigning. I enden av Billingstadsletta sykler jeg antakelig feil og treffer motbakken pronte. Så tidlig på turen har jeg ikke bein til sånne bakker. Ja sikkert ikke senere heller tenker jeg, for denne bakken er skikkelig bratt. Solas plassering gjør at jeg helst vil være på venstre side av veien. Her kan jeg dytte sykkelen oppover i litt skygge. Parkerte biler tvinger meg nå og da fra skyggen og ut i sola og svetten siler. Jeg går tom for vann før jeg kommer til Hvalstad og ennå er jeg ikke oppe. Kjenner meg faktisk litt småsvimmel når jeg endelig setter meg på sykkelen igjen. Det er ikke mye futt i meg når jeg får øye på Asker kirke. Jeg liker kirker sånn i alminnelighet og synes de er flotte og staselige. Det er byggverk jeg ofte betrakter fra utsiden, men også fra innsiden om de er åpne og det ellers passer seg sånn. En annen god ting med kirker, for oss syklister altså, er at de fleste er utstyrt med en vannkran eller to. Jeg svinger innom og fyller opp begge flaskene. For å komme til hektene igjen bevilger jeg meg en halvtime på en benk i skyggen av et stort tre. Jeg fyller flaskene ennå en gang før jeg fortsetter. Fra Asker og videre mot Liertoppen var det bestemt å følge Gamle Drammensvei, det husker jeg. Men på en eller annen måte mister jeg nok en gang ruta, vist jeg i det hele tatt har vært på den. Før turstart la jeg inn hele ruta på GPS. Men siden den er glemt igjen hjemme orienterer jeg etter et velbrukt veikart fra 1998 i målestokk 1:400 000. Det gir skikkelig god oversikt over hele Sør-Norge, men svært lite detaljer rundt Asker. Ja som allerede nevnt så sykler jeg altså feil, men jeg holder retningen. Er sikkert fortsatt litt ør og skjønner ikke et plukk av hvor jeg er før jeg ser Liertoppen kjøpesenter. Synet av kjøpesenteret og vissheten om en matbit er reine vitaminsprøyta og den siste kneika er snart unnagjort. Jeg sykler langs bygget og ser etter kafeen. Hvor i all verden har de gjort av kafeen? Alle senter med respekt for seg selv skal vel ha x antall kafeer? Men så får jeg se, gjennom vinduet i annen etasje noen som sitter og spiser. Det er langt fra kafeen til inngangen. Kommer ikke på tale å sette fra seg sykkel og bagasje så langt unna. I hvert fall ikke her på Liertoppen. Jeg er sliten og sulten og har dalende humør. Brått husker jeg på matpakka jeg fikk av mamma i dag tidlig. Da er jo lunsjen reddet likevel tenker jeg mens jeg ser etter et sted å sitte. Men er det mulig! Et megasvært kjøpesenter og ikke en eneste krakk å slenge rompa ned på. Heller ikke så mye som en liten gressflekk har de avsatt til slitne syklister. Møkkasenter sier jeg høyt for meg selv, mens kommer meg på sykkelen. Før nedkjøringen til gamle Lierbakkene for alvor begynner kommer jeg til et lite tjern på høyre hånd. Her er det både bord og benk, men alt ser ut til å være opptatt i det fine været. Det er mer enn nok gressplen her, men nå har jeg bestemt meg for å sitte ordentlig, akkurat som vanlige siviliserte folk gjør. Snart bikker det utfor og jeg vet jeg har en herlig utforkjøring foran meg. Jeg har ikke rullet langt før et passende busskur med benk og glassruter dukker opp. Siden ingen venter på bussen bremser jeg ned og så kan jeg endelig nyte en saftig dobbel bacon-eggeomelett. Mens jeg spiser studerer jeg tankefullt maurene som effektivt tar seg av smulene jeg mister. De holder jo på hele tiden, alltid på farten. Lurer på om de noen ganger kjenner melkesyra sprenge i låra, eller på motløsheten ved lavt blodsukker. Jeg tar små biter og tygger sakte. Det smaker himmelsk og jeg vil at skiva skal vare lenge. Etter en god pause med mat og drikke pakkes sykkelen. Selv uten et tråkk oppnår jeg snart god fart. I flere av svingene har jeg god oversikt over Drammen og omegn. Havnebassenget med fjorden utover til venstre. Fra sentrum og litt mot høyre åpner dalen seg. Dalen med Drammenselva i bunnen som jeg skal følge videre mot Hokksund. Mon tro hva denne dagen vil bringe? Over den lange sletta i bunnen må pedalene brukes igjen, og så, inn i Drammen. Det begynner å regne. Først litt uskyldig før det gradvis tiltar i styrke. Jeg tar peiling på motorveibrua et stykke framfor meg. I front har jeg en kar på landveissykkel. Vi tenker nok det samme og øker tempo for å komme oss under brua før vi blir søkk blaute. Der blir vi stående begge to og i en sånn situasjon føles det helt naturlig å si hei og dermed er praten igang. Han er noen år eldre enn meg og bosatt her i byen. I dag er han bare ute på en liten luftetur. - Det blir mest av det nå for tiden, sier han. Men han forteller også at han tidligere har vært på mange lange turer. Gjennom en årrekke har han også guidet på sykkelturer både her hjemme og nedover i Europa. Når jeg forteller at jeg har kurs for Hokksund og Kongsberg har han selvfølgelig gode råd for veien videre. Vi har en hyggelig prat der under brua mens regnet strømmer ned. Det letter opp litt og vi blir enige om å fortsette. Han foreslår å sykle foran et stykke slik at jeg kommer riktig ut i forhold til den foreslåtte ruten. Han sykler fortere enn meg og jeg prøver å henge på som best jeg kan. Det er et skikkelig fint parti og jeg kunne egentlig tenkt å sykle litt saktere her langs elva. Lenger framme, ved en flott gangbru som fører over til andre siden bremser han ned. Jeg får jeg de siste tips for ruta fra Hokksund til Kongsberg. Jeg takker for praten og tipsene og fortsetter jeg alene. Dette var faktisk dagens første samtale. Ja faktisk de eneste ord jeg har vekslet med andre enn meg selv siden jeg dro fra mamma i dag tidlig. Dette tilfeldige møtet og den flotte syklingen langs Drammenselva ble en veldig hyggelig og fin opplevelse. Jeg er ikke lenger på sykkelrute 1. Den dreide av litt tidligere for å følge kysten sørover. Det er imidlertid ikke siste gang jeg skal være på den. Holder planen min kan jeg kople meg inn på sykkelrute 1 når jeg kommer til Bergen og derfra setter kursen hjemover. Men det er lenge til, kanskje en uke, kanskje mer. Tipset jeg har fått nå går ut på å følge elva oppover så lenge som mulig så det er det jeg gjør. Nå har det sluttet helt å regne og syklingen går lekende lett. På høyde med Langesøya er det imidlertid slutt og jeg må inn blant husene på rolige bygater av brostein. Fint å se på, men ubehagelig å sykle på. Jeg krysser FV283 på en trebru som er så bratt at jeg må av og dytte sykkelen over. Dernest er det å fortsette videre på Gamle Riksvei en god stund før jeg på en parallellvei ankommer Hokksund. Det har alt i alt vært en veldig fin sykkeldag og bortsett fra litt slit opp mot Asker kirke har ikke denne dagen vært veldig krevende. Jeg føler meg fortsatt pigg og vil helst videre, men er litt usikker på teltmulighetene framover. Jeg vet at jeg skal et godt stykke langs dyrka mark hvor muligheter for telting mest sannsynlig er reduserte. Og hvordan det så er videre mot Kongsberg er jeg også usikker på. Tankene kretser rundt temaet mens jeg ruller ned mot brua i Hokksund. Ser et skilt som peker mot en campingplass og bråbestemmer meg. Hokksund båt og camping heter plassen og ligger idyllisk til ute på Øvre Sandøra. Det koster 250,- for mitt lille telt og det synes jeg er i meste laget. Finner meg imidlertid en grei plass med kort vei til sanitærbygget. Det ser ganske nytt ut og viser seg å være både ryddig og rent og attpå til ha fri dusj. Så etter en forfriskende dusj rusler jeg tilbake til teltet og setter over kaffe. Legger liggeunderlaget ut i sola og kaffidråpan nytes i horisontalt leie. Siden det fortsatt er mye igjen av dagen bestemmer jeg meg for en tur inn i Hokksund. Når jeg har god tid, som som nå, er det kjekt at det er gangavstand mellom campingen og sentrum. Rusler litt rundt og på vei tilbake ser jeg en kinarestaurant og vurderer det opp mot Real turmat i teltet. Kvitter meg med 200,- kroner og får en stor porsjon stekte nudler med drikke, stol å sitte på, samt bord med hvit duk. Sola har gått ned bak åsen når jeg er tilbake på campingen. Sitter i teltåpningen med kaffe og kart og gjør notater fra dagens etappe. Leser av computeren som viser 79 km på 5,34 timer. En snitthastighet på 14,29 km/t lever jeg godt med på en såpass slapp dag. Nei, nå er det på tide å krype i posen. Det var midtsommer for noen dager siden og det er lyst og fint, men likevel litt småkjølig nå når sola er borte. Fortsettelse følger....

Dette var ikke bra Tom? Jeg hater ikke Helsport. Har handlet der helt siden det het Helliksen sport. var for øvrig på omvisning i fabrikken i 1976. Mulig at da het byen ennå Trondhjem?

Uansett hvordan man ser det så mener jeg at et enduks telt er for spesialisert bruk. Hvis du vet hvorfor du trenger et slikt og er klar over begrensingene så kjør på. Er du derimot ute etter et telt for generell friluftsbruk til mye variert aktivitet så bør du velge et toduks telt. I de aller fleste tilfeller så gir et godt toduks telt deg langt mer fleksibilitet.

Rundtur til "Våres plass", Karpedammen og Eivinds plass. Da var det klart for en litt lengre tur med hele gjengen. Og i tillegg Kjell. Vi var med andre ord ni stykker som gjorde oss klare for tur denne mandagen. Selv etter en tur på søndagen sammen med Norskeklubben, var samtlige ivrige etter en ny tur mandags morgen. Selv om en del av oss alt hadde gått turen gjennom Champanjedalen til "Våres plass", var champanjen kjøpt inn og den måtte jo brukes. Vi startet opp den bratte bakken fra hotellet. Det er korteste vei til Norskeplassen. Selv om det er korteste vei, så er det 3 kilometer. Mye slakt oppover, og i sola blir det varmt. På denne turen var det sola som dominerte. Det hang noen skyer på himmelen, men for en gangs skyld kjentes det ut som "sommer". Det er hyggelig å gå i lag med venner - i godt humør - i godt vær, og med god drikke i sekken. Det ble en del historier og snakk om de forskjellige turene som det er mulig å ta ut fra Norskeplassen. Over i Champanjedalen, ble det snakk om trær og fugl. Det står noen store pinjer i dalen, og lenger opp er det noen tørre bare trær. Her har noen sett ørn, og det kan være fiskeørn med tilhold i Norge på sommeren. Det hadde jo vært kjekt om så var tilfelle, men for vår del så vi ikke fuglen i det hele tatt. Bakken ned til champanjedalen er bratt. Den går ut til høyre og følger ikke sykkelløypa. Nede i dalen går stien over et elveleie, og i noen busker ligger det et par flasker - champanjeflasker - selvsagt. I følge Edvin er stien "åpnet" av Narvaseter og vi undres på om hun hadde med flaskene. Vi sparte flasken (i entall) til "Våres plass". Det var folksomt på "Våres plass". Det satt folk rundt omkring, og det både kom og gikk folk mens vi var der. Det flotte været hadde lokket flere enn oss ut på tur. Litt i kontrast til forige gang, men det var i regn og vind.... Etter en god stopp - noen påstår champanje er godt - ble det til at vi tok mot Karpedammen. For å gjøre en skikkelig langtur ut av det. Vi kom til dammen nesten samtidig med et par andre. De holdt på å mate fiskene - med pizza. For å kunne se fiskene, var det egentlig en god ide. De svermet rundt pizzastykket som fløt på overflaten. Ved stidelet til "Våres plass" og Eyvindsplass, delte gjengen seg i to. Jentene ville ta den korte veien mot Norskeplassen og videre mot solsenga. Vi, det vil si, Sigbjørn, Edvin, Kjell og jeg tok mot Eivinds plass. Noe som ikke er en lang tur. Stort sett en kilometer bort og en kilometer tilbake opp bakken mot Sukkertoppen. Det ble Dalen hjem fra Norskeplassen. Et stykke nedover mot "Dalen" svinger stien tilbake og ned mot "hylla" i dalen. Her går det en sti rett fram, som ender ut i en vei, som igjen ender ut nede i Balito. Raskeste vei (tror jeg) ned til stranden fra Norskeplassen. Her delte vi oss, slik at jeg gikk Dalen alene tilbake. En fin tur i fint vær.Les hele artikkelen

Bloggen har igjen blitt oppdatert med noen bilder fra en av de utallige skiturene mine. Denne gangen gikk turen til Romeriksåsene. Skitur i Romeriksåsene

Er forholdene riktige, så hjelper det ikke i det hele tatt. Hva som kan hjelpe er ventilasjonen du har på det teltet, særlig luka i front. Sidene er bratte nok til at vannet renner av fortløpende, men det flate taket med slak vinkel er klart til å samle vann. http://www.mckinley.eu/equipment/tents/arium-1.0-p141931 Men det er muligens du som kommer til å bli forumets ekspert på McKinley Arium 1. Foreløpig er du klar over at teltet bare er til å sove i. Hvordan det oppfører seg ellers er ikke lett å si. Jeg vil gjette på at det er ganske vindstabilt så lenge du har fronten (hodeenden), inn i vinden. Skriver på grunnlag av egen erfaring med dette: https://www.sixmoondesigns.com/collections/tents/products/skyscape-trekker. Det har nok vært observert spredte regnbyger, der, ja... Vi kan krangle om ventilasjon eller halve vekta

Vektproblemet blir jo først påtrengende når alle tingene du har i sekken veier mer enn det de trenger å gjøre. Hvis teltet er ett kilo tyngre, soveposen er ett kilo tyngre, sekken er ett kilo tyngre og liggeunderlaget en halvkilo tyngre enn det trenger å være, så vil du enten ende opp med en tung sekk til slutt, eller bli tvunget til å spare vekt andre plasser. Huskeregelen når det kommer til lettvektspakking er vel at de tre store (sovepose, telt/hengekøye/tarp, og liggeunderlag) skal veie under 1kg pr. person. Om du er alene på tur blir dette fort dyrt, når vekten kan deles på flere hjelper dette betraktelig. For eksempel er en-manns telt på under kiloen er ofte dyrere enn tre-manns telt på 3kg. Jeg er i hovedsak på tur alene og da er ofte vekt en av de viktigste faktorene når jeg skal kjøpe nytt utstyr. Jeg drar også ofte med meg en del fotoutstyr og der er det ikke så mye jeg får gjort, eller ønsker å gjøre med vekten, dette har jeg mulighet til fordi jeg har spart vekt andre plasser.

Den sekstende dagen ble nok en regnfull dag. Noe som var litt synd, selv om det var en flott tur til tross for været. Første delen av turen gikk langs kysten på Yokonami Sanri halvøyen, en tur som gikk på en kupert vei med flott utsikt (ihvertfall hvis været hadde vist seg fra sin beste side). Etter det, istedet for å gjøre som de fleste andre og ta den korteste ruten i retning det neste tempelet på ruten, valgte jeg å gå en omvei for å ta ruten som gikk over 'fjellene' istedet. Noe som bragte meg på en vei som virket forlatt og forglemt, forbi en mystisk tempel i regnet og ned til der jeg overnattet i byen Susaki. Ellers så nydelige bukter, viker og odder vekslet mellom å være synlige og ikke synlige i det heftige regnet og vinden langs Yokonami Sanri. (Shikoku Henro) Dag 16: Shōryūji - Susaki

Kondens blir det, men om du blir plaget av det kommer an på teltet. Hvis det er romslig nok til at du ikke dunker borti veggene hele tiden, så går det greit. Tørk av og rist godt på morgenen, unngå våt mark og bruk hva du har av ventilasjonsmuligheter. Ser ut til at Arium er ganske likt ett av mine telt (har bare to), men med bedre ventilasjon. Ikke utenkelig at du blir lite plaget. Fordelen (som du allerede vet siden du har valgt et slikt telt), er lav vekt. Er det for trangt vil du fort få innendørs regnskurer. Jeg gikk opp til et 1 1/2 manns telt og er glad for den ekstra luftingen det gir.

Jeg har et Mountain Hardwear EV2 som er et enduks telt. Iflg produsenten så er dette et helt for bruk i minusgrader/store høyder, likevel så klager folk på at det er "ubrukelig" regnvær (Søk på Google 😁) Jeg brukte teltet i midten av oktober sist høst met temperatur like over og under null grader. Turen startet i tett tåke som etterhvert gikk over i horisontalt tett driv av vann ettersom vinden økte på kvelden. Jeg fikk en del kondens på innsiden i løpet av natten, men det var helt til å leve med for en natt eller to, selv med dunpose. Bilder nedenfor er fra nevnte tur, det første fra starten av turen og de to andre fra morgenen etter når været hadde bedret seg. Ps. Om jeg kun skulle ha ett telt, så ville jeg nok valgt ett med innertelt i stedet for dette.

Opplevde virkelig hvor selektiv ørreten var på bibio i 2010, MEN jeg klarte å lure en med en våtflue, en Zulu. Den er det jo litt rødt på.

I adventstida er det fint å se tilbake på gamle turer. Gjenoppleve øyeblikket da storørreten tok kroken, huske smaken av rypebryst stekt på primusen, minnes følelsen av å få den første laksen og tenke tilbake på kjølige høstnetter med nordlyset dansende over teltet. Mitt adventbidrag til Fjellforums lesere i år er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Gjennom året blir det mange turer, og gode måltider av årets fangs. Måltider på primusen, og på middagsbordet hjemme. Likevel er det i adventstida det virkelige høydepunktet kommer. Da skal fangsten foredles til smakfulle godbiter på mørke kvelder. Men la oss starte på våren. La oss, for eksempel, finne frem fiskestanga etter en lang vinter på ski, og se om sjøørreten er på plass i fjorden. Sjøørretfiske med kilosgaranti En gang i slutten av april eller starten av mai begynner fjordene i Troms å fylles med sjøørret. Først noen streifere, så mer og mer fisk. I mai og juni er fjordene fulle av stor blank sjøørret. Du er nesten garantert å få oppleve drømmefiske, så lenge du er på rett sted til rett tid. En varm dag i slutten av mai fikk jeg endelig overtalt Cato til å bli med ned til fjorden. Cato er den andre læreren ved leirskolen der jeg jobber, og han hadde aldri fisket etter sjøørret før. Så jeg lovet grundig innføring i sjøørretfiskets gleder og hemmeligheter, og la like godt på kilosgaranti. Heldigvis visste jeg akkurat hvor vi skulle dra for at jeg skulle ha mine ord i behold. Vel fremme på godplassen lette jeg litt i slukboksen. Med snøsmelting i fjellet var vannet litt grumsete i fjorden, så jeg plukket frem en 25 grams hvit og rosa atomsild fra slukboksen. En godt synlig sluk i uklart vann, og tung nok til å rekke ut dit fisken vaket. Det tok ikke lang tid før Cato hadde fisk på atomsilda. En vilter sjøørret som ble kjørt rolig inn til land. Med et stort glis kunne Cato løfte opp en blank sjøørret på nøyaktig 1 kilo. Jeg er ikke sikker på hvem som var mest fornøyd. Cato med sin første sjøørret, eller meg selv siden han fikk kilosfisken jeg hadde lovet. Etter en kaffekopp og en liten pause fortsatte vi fisket. Det endte med at vi fikk hver vår sjøørret på 1,2 kilo, før jeg fikk en på 2 kilo. Fredagstaco med sjøørret var sikret. Sjøørreten på 2 kilo ble filetert og lagt i fryseren for å få en tur i røykeovnen når det nærmet seg jul. Røykelaks hører også med i jula, men først måtte laksen fiskes. Jeg skulle bare ut med søpla Det renner en elv forbi der jeg bor. Ikke en hvilken som helst elv. 2 minutter rolig gåtur fra leiligheten flyter den velkjente Målselva forbi. Søppeldunkene står langs turen ned til elva, så jeg tok som vanlig med fluestanga når jeg skulle ut med søppelposen. Jeg er ingen erfaren laksefisker. Før laksesesongen startet i år hadde jeg aldri fått en laks. Men optimist er jeg, så det første kastet er alltid like spennende. Det ble selvsagt ikke fisk på første kastet. Eller det andre. Så helt uten forvarsel så jeg en skygge glefse over flua akkurat da jeg skulle løfte den opp av vannet etter nok et kast. Jeg rakk akkurat å ta bedre grep i stanga da fisken dro med seg snøret ut fra land. Snart lå en fin liten laks på 2,1 kilo på land. Min andre laks for sesongen. Jeg fileterte laksen og la den i fryseren sammen med sjøørreten som skulle ende i røykeovnen før jul. Det var imidlertid lenge til jul, og isen hadde gått på fjellet i Indre Troms. Endelig kunne jeg pakke teltet i sekken og stikke på fjellet. Fiske og villmarksliv i Troms Det er enkelt å være fjellfant med fiskestang i Troms og Nordland. Store fjellområder med uendelig mange gode fiskevann. Hvert år bruker jeg å finne et nytt område i Troms jeg enda ikke har besøkt. I år valgte jeg et område helt nord i Troms. På grensa mellom Kvænangen kommune og Finnmark var det noen blå flekker på kartet som fristet. Etter et par dager på vandring kunne jeg sette meg i teltåpningen med en kopp kaffe. Jeg hadde knapt fylt kaffekoppen før vinden roet seg og vannet lå blikkstille foran beina mine. Snart dukket den første vakringen opp. Det ble en kort pause. Raskt plukket jeg opp fiskestanga, og puttet slukboksen i lomma. Med rolige steg snek jeg meg nesten ned til vannkanten og kastet ut sluken. Allerede på andre kastet lot en feit røye på knappe halvkiloen seg lure. Litt etter så jeg en større fisk vake helt inne ved land. Det var tid for å smyge seg på kastehold. Forsiktig lot jeg sluken lande litt utenfor vakringen, og sveivet inn. Etter 3-4 kast hadde ikke røya brydd seg om sluken. Den vaket uforstyrret, så jeg byttet til en liten svart Panter Martin spinner. Spinneren ble for mye for røya. Med glupsk appetitt kastet den seg over kroken, og startet et hissig utras. Den hadde imidlertid vært bestemt når den tok, så alle tre krokene satt godt plantet i fisken. En noe sen middag var sikret så jeg gikk tilbake til teltet. Sommeren hadde gått fort i nord. Lyse sommernetter med Midnattssol nærmet seg slutten, og snart ventet høstnetter med nordlys. Med magen full av nystekt røye lente jeg meg tilbake på liggeunderlaget, og begynte å drømme om rypejakta. Da skulle årets rypemiddag sikres. Etter fjellrypa i Indre Troms I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypene skvatrer i fjellsidene og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter for den som liker å høste av naturen. Før jakta klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et område så langt inne på fjellet at en jeger ikke rekker dit på en dagstur. Langt inn og høyt oppe på fjellet i Indre Troms fant jeg en teltplass ved et lite vann. På nesten 1000 meters høyde kunne jeg legge meg med nordlyset dansende over teltet i en stille og klar høstnatt. Neste morgen hadde jeg fjellet for meg selv. Gjennom tett morgentåke skimtet jeg sola da kursen ble satt opp mot den første fjelltoppen. På de små tjernene lå isen, og på noen snøflekker fra uka før viste rypespor at jeg var på rett kurs. Snart var jeg på vei mot en liten topp, og skremte opp en enslig rype. Den fikk fly videre uten at jeg løsnet skudd. 50 meter senere gikk jeg på det første kullet. 7 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen. Etter å ha tatt opp to nye kull, og skutt en rype fra hvert satte jeg kursen tilbake til teltet for en god lunsj. Den ene rypa ble flådd, og bryststykkene lagt på panna. Saftige rypebryst, stekt i godt med meierismør. Etter en god lunsjpause gikk jeg opp på en ny topp. Like under toppen lettet en enslig rype og fløy 50 meter. ”Kanskje sitter det flere der”, tenkte jeg, og la sekken på bakken. Med to ekstra patroner i lomma gikk jeg forsiktig etter rypa.Brått så jeg fire ryper sitte mellom meg og der den første landet. Og rundt meg i steinene så jeg plutselig rype på alle kanter. Hagla fant veien opp i skuldra, og i det første skuddet gikk lettet 20-30 ryper rundt meg. På andre skuddet gikk enda en rype i bakken, mens resten landet oppe i fjellsiden. Med to ryper i hånda lot jeg som om resten greide å gjemme seg i steinura. Jeg hadde nok fugl til årets rypemiddag når det nærmet seg jul. Det var tid for å pakke teltet og tenke på veien ned fra fjellet. Røyking av fisk Villmarksliv i nord byr på mange smakfulle godbiter fra naturen. Vi er heldige som kan høste av naturens overskudd. Matauk er det ikke, men en viktig del av den gode turopplevelsen. Når jula nærmer seg er det tid for å foredle noe av fangsten til smakfulle godbiter i adventstida. Først er det sjøørret fra fjordene i Troms og laks fra Målselva som skal en tur i røykovnen. Fisken har ligget vakumpakket i fryseren siden den ble fanget, og i slutten av november blir den funnet frem. Røykingen skal skje hos Onkel Hans og Tante Solveig på Nord-Vestlandet. Røykovnen har Hans bygd selv av materialrester. To kasser av tre, en til å henge fisken i og en til røykovnen. Mellom kassene er det et rør, og et termometer på kassen til å henge fisken i kontrollerer at temperaturen ikke kommer over 25 grader. Røykovnen i den minste kassen er fra Jula, og fisken skal røykes med klosser av frukttre og einer. Før fisken røykes ble den gjort klar. Oppskriften fra Solveig er enkel og grov. Det går på øyemål. Et passe dryss med salt, og et lite dryss med sukker (et par t-skjeer). Så skal fisken stå ca. 1 døgn. Kortere for liten fisk, og lengre for større fisk. Saltet skylles av og fisken tørkes før den får stå til tørk i kjøleskapet 1 døgn. To døgn etter at fisken ble saltet var det tid for røyking. Fiskesidene ble hengt opp i røykkassa med hver sin krok, før ovnen ble fyrt opp. Så kunne vi sette oss med en kaffekopp, mens vi jevnlig sjekket at temperaturen var grei i kassa. Med jevne mellomrom la vi på mer einer og biter av frukttre, slik at det hele tiden var godt med røyk i kassa med fisken. 5 timer etter at fisken ble hengt opp var den ferdig røkt og klar for prøvesmaking. Bare en liten bit fra hver fisk, for den var ikke ferdig før den hadde hengt kjølig et par dager for å tørke og la smaken sette seg skikkelig. Resultatet smakte så godt, at jeg måtte ta mål av røykovnen for å kunne bygge en selv neste år. Speking av rypebryst Erfaringen med å røyke fisk var så gode at jeg ble motivert til å lese mer om å ta vare på fangsten. I bokhylla stod en gammel bok med tittelen ”Når viltet er skutt” av Helge Hagen. Der fant jeg oppskrift på å speke rype. I boka var det to oppskrifter. En hurtigmetode som skulle ta 3-4 dager, og en mer tradisjonell metode der rypene skulle henge to uker. Jeg fant frem to ryper fra fryseren for å prøve begge metodene. Først ble rypene flådd og bryststykkene skjært ut. På to av rypebrystene drysset jeg en krydderblanding av einer, pepper og sukker. De to andre ble speket naturell. Når rypebrystene var klar for speking dekket jeg et fat med grovt havsalt, og la brystene på saltet. Så ble de dekt med et nytt lag salt på oversiden. Etter 4 timer i romtemperatur børstet jeg av saltet på to rypebryst, og pakket kjøttet inn i et bommullsklede. Så skulle de stå 3-4 dager før de var ferdige. Den mer tradisjonelle metoden gikk ut på å la kjøttet ligge i salt i ca. 15 timer. Så neste morgen tok jeg opp de to siste bryststykkene og skylde saltet godt av. Så ble rypebrystene tørket med papir, og med en nål tredde jeg en hyssing gjennom hvert bryststykke. Så skulle de henge kjølig i 2-3 uker. Godbiter i adventstida Tre og en halv dag med tålmodig venting senere var jeg spent på å smake rypene som var speket etter hurtigmetoden. Med en skarp kniv skar jeg av tynne skiver, og serverte sammen med litt flatbrød. Kjøttet både luktet og hadde konsistens som spekemat av god kvalitet. Smaken skuffet ikke. En tydelig smak av vilt og passe salt spekemat. Skikkelig fjellsnacks, så tre dager senere måtte jeg smake på resten av det ene spekede rypebrystet. Det hadde bare blitt bedre av å ligge noen dager til i kjøleskapet. I mens hang det to siste rypebrystene og gjorde seg klare. Det var lange dager å vente på å finne ut om resultatet stod til forventningene. Så endelig viste kalenderen at det hadde gått to uker. På ny var det frem med kniven for å skjære av noen tynne skiver. Rypene som hadde hengt to uker hadde fått litt salt på utsiden, og kjøttet smakte mer salt enn de som ble speket i kortere tid. Kanskje jeg burde lagt de litt i vann i stedet for bare å skylle av saltet. Smaken var det imidlertid ikke noe å utsette på. Litt salt, men tydelig smak av vilt og spekemat. Endelig kunne jeg finne frem flatbrød og servere røkt sjøørret, røykelaks og speket rype av egen produksjon. Smakfulle godbiter i adventstida, og en god anledning til å mimre tilbake på villmarkslivet i nord. Mer villmarksliv i nord Mitt lille adventbidrag til Fjellforums lesere er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Jeg håper utdraget frister, og inspirerer til å planlegge neste års turer. Med eller uten hagle og fiskestang. I nord eller sør. For spesielt interesserte som vil ha enda mer lesestoff i adventstida har jeg laget en liten samling med artikler fra nord på bloggen. God adventstid og god jul ønskes til alle lesere.

Helsport SL brukes mye her når jeg skal bære for meg og kidsa i sommerhalvåret. Intet negativt å si om Helsports SL telt herfra forresten. (Da kun ut fra erfaring med Fjellheimen Camp SL.) Går jeg på tur alene så blir vekten på sekken nesten uansett lavere enn når jeg bærer mye av utstyret for 3 pers, og telt velges på de turene ut fra helt andre prioriteringer en vekt. Et telt på f.eks 3,5 kg tar jeg gjerne med på fottur, men telt velges ut fra type tur og forhold. Pakkevolum på telt, liggeunderlag og sovepose synes jeg er like interessant. (hilsen en som helst vil ha allt inni sekken.)

Fordelen med Chainsen er at man er litt mer sikker på hva man får. Det finnes seriøse tester, og de er mer spesifikke på tekniske data - stål er SS 304, 420J2 (et halvgreit stål til kniver), gummien er en elastomer som er testet ned til -60°C. Og det er backet opp av europeisk importør og norsk forbrukerkjøpslov. Chainsen er på den annen side langt fra rimelig. Det svært rimelige Aliexpress-alternativet kan meget vel være like bra. Om det nå likevel ikke skulle være det, kan det bli dyrt å finne ut akkurat det når man har trasket langt vekk fra sivilisasjonens trygge veier. Hadde jeg vært sikker, hadde jeg selvsagt ville spart penger - men siden jeg ikke er sikker, anser jeg de ekstra hundrelappene som vel anvendt

Ingen sure miner herfra Per Fredrik!! Kneet ja. Hva vet jeg? ifølge kirurgen er operasjonen vellykket, men siste nytt er at det kanskje er en nerve i beknip. Pr i dag kan jeg gå brukbart, men jeg betaler en vond pris de neste to dagene. Så nå bare venter jeg på å komme til nok en ortoped som forhåpentligvis kan fikse styggedommen. For det begynner å haste. Alt er klart for Hardangervidda

Dette skinnet måler 125x170cm og veier (taksert) oppunder to kilo. Det er såkalt ubehandla, har kun vært rengjort manuelt og deretter spent ut på en uthusvegg og tørket. Jeg kjøpte det lokalt for 700 kroner og kjenner dessv ikke til detaljer rundt behandling. Det røyter ikke spesielt mye. Noe som sikkert kommer av at det oppbevares så mørkt og kjølig som mulig (ikke i fryser, nei!). Under lagring oppbevares det hengende med "kjøttsida" ut. Dette er uten tvil det ultimate liggeunderlaget! Når teltet tas ned, er sneen der skinnet har ligget ikke tint i det hele tatt, selv over 2-3 netter. Mens arealet der teltgulvet ikke har vært tildekt, består av et islag. Skinnet ruver jo bra, men lar seg enkelt pakke øverst under dekket på pulken, eller oppå (med eller sekk utenpå, avhengig av vær/temperatur og type nedbør, tørr sne rister man bare av).

Hvis du fryser øker selvsagt forbrenningen. Men det er jo fullt mulig å være ute i kulde uten å fryse - det er to forskjellige ting. Sitat fra denne artikkelen: https://www.nrk.no/livsstil/lavere-innetemperatur-bra-for-vekta-1.11524535 "– Kroppen trenger energi for å holde organene i sving, og når kroppen må produsere varme, forbrenner man mer, sier Hjelmesæth til NRK.no. Han hevder at kulde øker produksjonen av brunt fett i kroppen, noe som forbrenner kalorier og avgir varme."

Dette med barnåler gjennom bunnduken var vel et tema her inne på Helsport sine SL-telt. Jeg har vel lest omtrent alle gamle tråder og innlegg om temaet og uansett hvor mange ganger det blir avfeid at dette er problem fra folk som faktisk har disse teltene, så dukker det opp igjen. Det synes jeg er fryktelig synd. For meg fremstår Helsport sine SL-telt som gjennomgående solide og med gode løsninger, da er det trist at slike ting kan ende opp med å bli sannheter og føre til at folk avstår fra å kjøpe disse teltene. Jeg eier ikke SL-telt fra Helsport selv, men har bekjente som gjør det og jeg har aldri hørt noen av dem klage på at kvaliteten er ofret til fordel for lavere vekt.

Jepp - så ikke den i døren, men det hjelper jo ganske mye ja Min erfaring er med GoLite Shangri-La 1 - de er forlengst konka, så her er noen (klikkbare) bilder av mitt: Mhp ventilasjon er det store ventiler høyt oppe både foran og bak, og selvsagt under hele ytterduken - der er vel Atrium tett? Jeg har overnattet i vindstille og regn med dette (riktignok i to-sifret augusttemperatur), og da ble det godt med kondens på innsiden av ytterduken - men nesten alle av de få dråpene som falt ned, ble "fanget" av myggnettingen på innerteltet. Dette er også et telt for kun soving (og faktisk noen gram lettere enn ditt, hvis man ser helt bort fra vekt av stavene/pinnene/stengene som brukes for å sette det opp). En fin mulighet med sånne telt, er å droppe ytterteltet og kun bruke nettingen når det er varmt og tørt: Da er du temmelig sikret mot kondens

Hei. Dere får like gode brodder som "chainsen" fra Aliexpress til ca 70 kroner: https://www.aliexpress.com/item/8-Teeth-Claw-Traction-Crampon-Anti-Slip-Ice-Cleats-Boots-Tread-Gripper-Chain-Spike-Sharp-Outdoor/32782460408.html?spm=a2g0s.9042311.0.0.RxsgE5

Om omtalen her stemmer så er det jo nær bortkastet bruk av kronene å kjøpe Garmin Dakota 10, selv til 499,- ? https://www.elkjop.no/product/mobil-og-gps/gps-til-friluftsliv-sykkel-og-golf/DAKOTA10W/garmin-dakota-10-gps

Jeg tror faktisk ikke etrex10 kan ha kart i det hele tatt? Mulig jeg tar feil, men det stemmer med det jeg finner her: https://www.gpscompared.net/garmin-etrex-10-vs-etrex-20/

Ja, å pakke taktisk, samt være fornuftig i valgene av hva man faktisk har med er jeg helt enig i. Men det gram og kilo hysteriet som jeg ofte ser, føler jeg tar fokuset vekk fra målet... en fin tur. Skal man ha en god tur, med overnatting er det så mye mer som avgjør om turen blir en suksess. Å kunne ligge i et fornuftig telt (veldig individuelt) spise god mat, ha noe godt la med kaffe'n eller en tår eller to som varmer godt. Vi er heldigvis forskjellige alle mann/damer, men så lenge hver enkelt er happy med sin løsning er jo det helt konge. Jeg liker hvertfall å kose meg litt ekstra på tur Teltet mitt veier i overkant av 3 kilo, jeg har et 9 cm liggeunderlag som gir optimal sovekomfort og en helt grei 3 sesongs sovepose. Her har funksjonalitet større verdi enn vekt

😂 Du skal ikke undervurdere pailabber. Smale føtter med høy fotbue er mer pent enn praktisk innimellom 😂

De tre store er så vidt jeg har fått med meg Telt, sovesystem og sekk. Altså må liggeunderlag og sovepose samlet være under 1 kg.

Alex, han som tar seg av pekingen på hengut.no stilte til valg i lettpakkerlauget i fjor. Kan høre med ham. http://www.hengut.no/2017/03/25/powerframe-gapahuk-og-alex-peker-pa-ting/ Når det gjelder vekt på utstyr, så har jeg kommet til at det ikke nødvendigvis er slik at komfortabelt = tungt, men at det ofte er slik at tungt = slitsomt.

Jeg vil heller si at det er da man kan kose seg på tur jeg da. Min Norrøna storen 95 l sekk veier 3, 5 kg tørr, klissblaut sikker over 5 kg. Lett oppsettet mitt som ikke er dyrt veier vel ca det samme for sekk, sovepose , underlag og telt !! Da kan jeg ta med meg en 6 pack øl og ei flaske med knert uten å tenke på vekt

Eg er heilt samd. Var på tur med ei venninne som såg på meg med vantru "jau, no skøyta ho pinade me pulk" 😂 Det var perfekt terreng so å bevare fart ved skøyting.

DET @Lompa løses fint med et par syltetøystrikk. 😁 Man fester strikken på skoa og hekter den over bakbindingen når du skal skøyte. Da beholder du i tillegg litt fleks mellom ski og sko 😊

Hehe, jeg gjør det faktisk ganske mye på pulktur. Har man litt slak utforbakke så holder man farten med skøyting, og med litt øvelse så klarer man det med jevn bevegelse uten å få rykk i pulkdraget. På skikkelig skare skøyter jeg ofte på flatene også som avveksling. Må innrømme at jeg har kommet såpass opp i årene at de fleste overnattingsturene er på senvinter/vår når tempen er mer behagelig, og det er da man gjerne får skareføre.. Visst kan man skøyte med alpinski, men ikke med rando med løs hel. Det blir for tungvint å feste hælen for å skøyte noen tak, for så å løsne for å gå vanlig igjen. Det høres kanskje sært ut dette, men på det rette føret så er det fantastisk fint å skøyte innimellom, og det blir avveksling fra det litt monotone.

Og takk fot tips om Kjøsterudjuvet. Det skal testes ut til sommeren. Drammensmarka/Finnemarka er steder jeg har begynt å utforske.

Har hatt denne nå i 3 år, og er utrolig fornøyd med den, Er brukt på flere lange turer, den kan virke litt "stiv" og voldsom men det merkes overhode ikke i bruk, Stoffet i hele buksen er G1000 HD Dette er deisidert det mest slite sterke stoffet jeg har vært borti på en turbukse, og jeg har hatt en del..Funksjoner som Droppseat, Glidelås hele veien, Lommer på knær og rompe for å legge inn isloernede stoff( Klipte til en bit av ett underlag) Det er en topp bukse.

Har en IMCO Streamline 6800. Holder som du sier bedre på bensinen enn Zippo. Er tettere, så bensin fordamper ikke så lett og "drivstoffet" varer da lengre. Er også litt lettere (den jeg har). Liker også, som du sier, at man kan dra "tanken" med veken ut etter å fyrt den, og bruke som "fyrstikk" når du f.eks skal fyre bål eller bare trenger et "stearinlys" en kort stund. Har dog en viss forkjærlighet for Zippo, som jeg har flere av. Bruker en bit av en sykkelslange i akkurat passe dimensjon som jeg trer utenpå Zippoen. På den måten fordamper ikke drivstoffet så fort (og det lukter ikke i bukselomma). Har ingen å selge dessverre. Finnes ymse på Ebay, men deriblant mange kopier som selges som om de er nye og originale. Ikke prøvd Esbit sin variant.

Garantert fyr på sneipen uansett vær:

Har selv et Arium 1 ( Og helsport mil telt som også er en duker. se egen tråd på forumet). Det blir kondens i taket, men har ikke opplevd at det drypper. Bare husk å ikke trykke ryggtavlen opp i taket. Ellers så er det et romslig 1 mannstelt

Nå aner ikke jeg hvordan Ryfylkeheiene er mhp mygg og knott, men hvis du trenger å beskytte deg mot dem, er et innertelt med nettingpaneler i en veldig grei ting å ha. Men ingen nødvendighet, du kan bruke dekkende klær, myggolje, netting over hode, ja over hele soveposen om du vil (bug bivy), og masse andre remedier. Eller du kan bare unngå de verste ukene, og ta turene før og etter insekttoppen. Dersom du prøver å få teltet til å fungere for ditt bruk så godt som mulig, får du i uansett erfaringer som du vil få nytte av videre

Har selv noen netter i ett mckinley one pole, en duks telt. Hadde ikke problemer med kondens. Eller så husker jeg ikke at jeg hadde det... Prøv, så finner du ut:) kondens behøver jo ikke å være ett stort problem bestandig:)

Jeg har hatt masse turer på fjellet sørpå om sommeren hvor kondens ikke har vært problem, men jeg har også hatt noen få hvor det har blitt enormt med kondens, men at det ikke har vært noe stort problem så lenge man holder soveposene unna teltduken. Hovedsaklig helgeturer. Det er snarer til lengre turer (uke?) at fukt som akkumulerer blir et problem. Det er i hvert fall min erfaring...

Ja, det blir det Hadde det vært meg hadde jeg levert det om det var mulig og heller fått tak i et OK todukstelt.

Ved fuktig vær vil du få store kondensproblemer. Ved tørt vær vil det sannsynligvis fungere ganske greit. Som det nevnes her er kanskje temperaturer rundt 0, lite vind og høy luftfuktighet det værste. Det er jo ikke værre enn å prøve og se om det funker for deg

Da satser jeg på at vi avskriver veldig store forskjeller i ulike produksjonsbatcher, og at dine Pro og @tubbs og @Tiur3 sine egentlig er temmelig like, med 14 mm pigger målt fra flat base til spissen av piggen? I så fall tror jeg mitt forrige forsøk på oppsummering med "Pro ligger rundt 14 mm, Light rundt 12 mm og Trail rundt 7 mm i faktisk pigglengde på nye brodder" ikke er så ravgæli likevel?

Som @Gittiamo skriver, det går egentlig greit å gå opp Kjøsterudjuvet på vinteren. Noen går til fots, noen med brodder, og noen med stegjern+. Noen generelle betraktninger for juv med vannføring vinterstid; forholdene varierer stort slike steder. I f.eksm Kjøsterudjuvet var det finfint før jul, i romjula var det en del mer rennende vann, mindre is og mer snø. Og i helga var det enda rennende vann, og mye mindre is, dvs åpne steder med rennende vann (og 6-8 minusgrader..) Kjøsterudjuvet og andre slike steder er forøvrig fin lekeplass med utstyr som strengt tatt ikke er helt nødvendig for å komme frem, men gøy å dra ut med 😄

Kjøsterudjuvet går på vinteren. Var mye vann der på lørdag og det var kjekt med stegjern og isøks. Men man må ikke ha det tror jeg. Vi gikk opp hele før jul, men bare et lite stykke nå på lørdag.

Kvaliteten på pro utgaven er jeg personlig utrolig fornøyd med. Er nå på min tredje vinter sessong med disse og de holder like fint - ingen antydning til at noe løsner eller faller fra hverandre. Og det er mye tøff bruk i variert terreng, løst og hardt men stort sett i skogen på stier og i terreng. Mulig at light/trail er noe mer skjøre en pro?

Etter å ha lest det som virket som et utall innlegg om isfiske, måtte det testes i dag. Ifølge Bjarne er jo isfiske spennende til og med når man får null niks, så da kan man jo ikke gå rundt uten å ha prøvd. Så i dag ble det en tur på Pollåsvannet. Her skal det finnes både røye og ørret, og visstnok ganske stor størrelse også. De som vil se hvordan det gikk, kan sjekke bloggen HER. (Jada, bålet brente faktisk nesten opp. Forbausende lenge, i hvert fall.)

Til de av dere som handler på Fjellsport i disse dager: Rabattkoden mo-y4x og koden MAMMA ifm morsdagen gir begge 25% rabatt.

Skildring av en jakttur i oktober, mellom furuskog og høyfjell i indre Troms.