Vinnerliste

Har startet nedtellinga til det som kan bli vårens fineste eventyr. Planen er å starte fra Halsjøen i Våler (innsjø på svenskegrensa) og ta en dag av gangen i retning sørover. Forventer ikke at det er kjørt noen løyper, men legger sporet der det passer på norsk eller svensk side, og gleder oss til å ha vårsola i øynene over Finnskogens myrer i gjennom furuskogen, krysse ferske elgspor, raste ved gamle finneboplasser, kanskje kikke på orrfuglleiken en tidlig morgen, og kanskje se et ulvespor eller to. Vi lar teltet bli igjen hjemme, tar heller med en god presenning og ei skikkelig buesag og øks, så det blir fine netter ute. Og sikkert noen under tak i gamle skogsarbeiderkoier, åpne buer og gapahuker, som det er mange av i området. Jeg har ferdes mye på Finnskogen både sommer og vinter, kanskje mest om høsten, men gleder meg til lange dager på ski med pulk og godt med mat og utstyr. Bikkja er lett å overtale, og kjæresten min har også bekreftet at hun er klar. I øyeblikket tørrtrener hun med bildekk på slep, så naboene hennes spør om hun skal krysse Grønlandsisen. Det skal hun ikke, i såfall er vi solid ute av kurs. Minnes ennå en påske for rundt 20 år siden, da vi var tre kompiser som prøvde oss på en ukestur i samme område, med alt på ryggen, pill råtten snø og veldig slitsomme dager. Denne gangen blir det fjellski med kortfell, staver med gode trinser, bagasjen i pulken og forhåpentligvis ei kald uke med relativt hardt føre og uten de store snøfall. Hvis noen har erfaringer som er relevante, så er jeg takknemlig for det. Har veldig begrenset erfaring med pulk, har en pariserpulk og gikk en ukestur i Femundsmarka i fjor, pluss en helgetur på Finnskogen (bildet nedenfor). Det fungerte ganske bra, da hadde jeg rundt 25 kg i pulken, det blir det nok nå også. Har du erfaringer om overnattingssteder, scooterled (greit å vite om vi blir lei av å lage spor) og annet, så tas det i mot med takk. Har ikke helt bestemt oss om vi tar med isbor og fiskeutstyr, men det er godt mulig. Jeg kommer med en turrapport når turen er unnagjort, men hyggelig om noen har tips og erfaringer å melde. Vi kommer til å ta det ganske rolig, og fremdriften er avhengig av føret. Tipper turen ender i nærheten av innsjøen Røgden. Tar med mat for ei uke, så vi trenger ikke proviantere. Bildet nedenfor er fra Statskogs åpne husvære på Kvåho. Vi tok en helgetur dit med pulk i fjor, det var da tanken om en ukestur med ski og pulk ble sådd.

Mildværet de forrige ukene tok knekken på det fantastiske føret slik at nå er det bare hard skare overalt. Ikke så hard at den holder dersom du går på beina heller. Heldigvis fins det skifeller, for i helga skulle vi teste å pakke i og bruke pulk. Alt må øves på og vi fikk et par aha-opplevelser om småting som ikke blei med fordi de fortsatt lå i den faste lommen sin i ryggsekken. I jamne 14-15 minusgrader fikk vi også testet om klærne holdt mål (for oss Tromsøværinger er alt under 10 minus svinkaldt!). Turen gikk fra Skittenelv til Nonsbu. Vi fikk ikke sett noe til selve sola, men noen fantastiske pastellfarger i sør. Avmarsjen blei selvfølgelig litt seinere enn planlagt, men vi rakk akkurat fram til hytta før det blei helt nødvendig med hodelykt. Inne fant vi en ungarer som hadde fått innetemperaturen opp til 25 plussgrader, noe vi ikke blei spesielt lei oss for. Han hadde gått på beina fra Trollvassbu siden han ettersigende ikke hadde fått helt taket på dette med langrenn. Ca halvveis og på høyeste punkt. Nonsbu midt i bildet der skogen slutter mot horisonten. Bare å navigere etter månesigden. Om kvelden blei det nydelig stjerneklart og nordlys (og @TerjeH fikk som vanlig lov irritere seg over at man ikke har et litt meir avansert kamera) Stjerneidyll. Folk (og badstutemperaturer) i begge deler av hytta. Farvel til Nonsbu for denne gang!

Forrige helg var jeg på tur på Skrim. Det som skulle være en isfisketur ble en tur helt uten isfiske Det kan du lese mer om ved å trykke her. Trykk her for å lese..

Pøs på Er jo også mulig å dra noe utenpå lykta for å dempe om den ikke er justerbar. f. eks. en buff i ønsket lysfarge. Ser jo at jeg kvalifiserer til Instalys, men har bare i flere farger... Er litt utfordrende med telys på lange telt. Må fort ha tre lys fordelt inne i et Kaitum GT om ikke bare ene enden skal vises. Bildet under for en drøy uke siden, med telys i forteltet på et Kaitum.

Søndagstur langs Orrestranden. Av og til, litt sjeldent, holder værmeldingen hva den har lovet. Denne søndagen ble været bedre enn meldt. Skikkelig fint vintervær. Selvsagt måtte det bli en søndagstur. Og bestyrerinnen ville være med. Det har etter hvert blitt det vanlige. At vi tar på tur søndag. Noen ganger alene, men ofte i selskap med andre. Denne gangen var det spørsmål om Sigbjørn og Anne Lise muligens ville slå følge med oss. Broderen var opptatt med hytta på Stavtjørn, så han ble ikke med. Det var snakk om et innbruddsraid i nærheten av hytta til Sigbjørn og Bestyrerinnen. Dette måtte sjekkes, og Sigbjørn ville også bli opptatt. Anne Lise derimot ville gjerne slå følge med oss denne søndagen. Vi ble med andre ord tre på tur. Hvor turen skulle gå var ikke helt klart. Med 10 cm snø på bakken og frost, er en del av de "vanlige" vinterturene en for stor utfordring. Noen av turen er også en liten tanke lange. Bestyrerinnen mener det bør holde med en totimers tur - sånn omtrent. Det måtte bli langs stranden. Kort kjøretur, flatt og uten is og glatte partier. Selv om både jeg og bestyrerinnen fikk "pigger" til Jul, så er disse foreløpig ubrukt. (Og det kommer de antakelig til å være fremover.) Forige uke fant vi en "ny" tur. Denne uka, ble det en utflukt på Orre - Reve stranden. Vi startet ved Friluftshuset. Med sola i øyene, den står fortsatt lavt, gikk vi mot Orre-elva på innsiden av sanddynene. Det knirket i snøen. Trekken kom i mot. Det var kaldt. Sola gjorde det likevel kjekt å gå på tur. Bestyrerinnen og Anne Lise lå i front, og satte opp et skikkelig bra tempo. Det passet på mange måter bra. Jeg ble i hvert fall varm. Ved elva satte vi kursen mot nord, og fikk sola - og trekken - i ryggen. Et par plasser kom vi i le for den lille vinden vi hadde den dagen, og da varmet sola. Det går i hvert fall mot lysere og varmere tider. Det første stykket på stranden, var sanden frosset. Det var som å gå på asfalt - flat asfalt. Det gikk fortsatt fort... Vi var ikke alene på stranden denne dagen. Det var folk på vei mot oss, og mange på vei nordover som oss. Familie med unger holdt seg nær Friluftshuset, men mange andre var på tur. Sanden ble myk der sjø og sol hadde fått tak. Det ble vesentlig tyngre å ta seg fram. God trening mente Bestyrerinnen. Det var likevel kjekt å være på tur i fint vær. etter h vert kom jentene bakerst. De hadde som vanlig en del å snakke om. Vi nådde enden av Orresanden, fortsatte videre forbi Reve og til enden av Revesanden. Som igjen var blitt - nesten - sandstrand. De forrige gangene har det vært rullestein i nordre enden av Revestranden. Nå var det - igjen - nesten sandstrand. Det skifter med strøm og vind. Vi tok opp i sandynene på tilbakeveien. Det er litt enkler å gå der, enn nede på stranden når sanden er myk. Tilbaketuren til Friluftshuset gikk derfor både kjapt og greit. Det hadde skyet litt til, men på tilbakeveien fikk vi igjen sol i ansiktet. Det ble kaffepause på Friluftshuset, og prat med kjente vi traff. En hyggelig avslutning på en kjekk tur. Les hele artikkelen

Nei til elsykkel og sykler med gir i marka! Bidrar til at folk kan sykle overalt og så er det jo ingen helsegevinst med dette. Tenkt, no får du sykler med 21 gir, jeeezzeezzzi. Ta heller bilen, det er ikkje juks eller du kan sykle med singelspeedsykkelen din. Slitasjen blir mindre med singelspeed også... flott at debatten om elsykkel ALLTID munner ut i ein diskusjon om kor lite helse det er å vera i fysisk aktiv med litt mindre belastning enn det er å sykle med sykkel utan elmotor, og med det ser elegant forbi det faktum at dette erstatter å sitje i bilen eller bussen og at elsyklister faktisk bevegar seg meir enn dei ville gjort utan elsykkel. Slitasje er eit generelt problem som er knytt til auka bruk, og det er noko vi må regulera gjennom tilrettelegging eller forbud. Kom deg ut på sykkel eller elsykkel, så slepp skattepengane mine gå til å bøta på dårleg folkehelse

Den ellevte dagen på pilegrimsferden hadde et klart mål, å komme meg til Kōnomineji-tempelet før det stengte, tempelet ligger oppe i et fjell og man må gå ned samme vei for å fortsette videre på ruten. Det betyr at man må være oppe på tempelet før tempelkontoret stenger, ellers er det ingen vits i å klatre opp til tempelet. Årsaken til at jeg ønsket å komme meg opp i løpet av denne dagen var at det skulle regne neste dag. Det endte med at jeg klatret helt opp til toppen av fjellet, til et observasjonstårn på toppen med flott utsikt fra. Den gamle helligdommen Kōnomine Jinja som gror igjen til å bli et slags tapt gammelt sted. (Shikoku Henro) Dag 11: Kongōchōji - Tōnohama

MSR er også kommet med en pumpe for skikkelig kalde forhold. Tolk det som dere vil: https://www.sportsnett.no/kategorier/turutstyr/turkjokken/brennere/tilbehor/produkter/arctic-fuel-pump-6465/n-a-o-s-31357

Ingen som har nevnt MSR Dragonfly? Den har regulering både på pumpe/flaske og selve brenneren. Jeg bruker enten gass eller bensin på dedikerte brennere til hver type brensel, tekst nedenfor brennere med bensin. På Nova (i Trangia oppsett hos meg) og Dragonfly regulerer man effekten direkte på brenneren noe som gjør at det er lettere å finjustere ift matlaging. Jeg forvarmer bare med bensin siden det er drivstoffet jeg har med. På f.eks. Dragonfly er det lett å pumpe opp trykk og slippe ut noen få dråper med bensin pga reguleringen på brenneren for å forvarme. Flammene på forvarmingen er bare noen få centimeter, og når den er antatt varm så er det bare å åpne forsiktig og lytte etter "jetmotor-suset". Er lyden fin så er det bare å brenne i vei, er lyden ikke til stede så stenger jeg ventilen og lar den forvarme litt til. XGK og Soto Muka brenneren har jeg i hovedsak brukt til å smelte snø eller koke opp vann. Soto'en har en fiffig pumpe med innstilling for forvaltning, tømming av trykk i flaska osv, alt tilgengelig ved å dreie på samme justeringsratt. Sist helg var Dragonfly (MSR) og XGK (MSR) med på tur (Kun Dragonfly som ble brukt, XGK var med som backup), og det er i hovedsak dem som kommer til i bli brukt hos meg fremmover. Dem er ihverfall blir mine preferanser per nå. Resten av brennerene som er nevnt gjør garantert jobben helt supert også. Tror det handler mye om hvilke man et vant til (men regulering på selve brenneren er en pluss ift matlaging).

Hmm. Takk. Brukt en sekk på 25 l fra Osprey nå. Den er irriterende liten men har smarte løsninger. Anser 30 som minimum. Men siden jeg flakser nedover fjellsidene som en skjærunge på ville veier, så vil jeg uansett ikke ha for mye i sekken. Så jeg er litt skeptisk til for stor sekk også. Men min Tempest på 30 l fungerer jo greit innimellom så lenge jeg er i form til å tåle frokostgulping på vei opp 😂 Her er jeg lessa opp med magebelte godt inn i magen, hjelmen utenpå sekken (ser så uryddig ut) men ellers latterlig happy altså 😂

Tror ikke jeg rekker å hive meg på instalys-trenden skal det være et halvår med telys først, da er det jo blitt sommer og lyst, og det vil jo bli enda lengre før det blir mørkt nok til ha glede av instalys igjen🤔 Kanskje det blir populært med skarpt lys i telt hvis jeg pøser på med slike bilder?🤔😂

Jeg var på en liten tur i helga - til fots, faktisk. Den er nå kommet i bloggen. Det ble så pass tungt etter hvert, at jeg måtte måle vekta på sekken da jeg kom hjem. 8,5 kilo. Det var slett ikke nødvendig på en par timers tur... Nuvel, jeg kom meg ut, og selv om jeg snudde lenge før toppen så ble det jo bra effektivt med litt unødig vekt. (Som om jeg stopper og knøvler speilreflekskameraet opp av sekken i ti-femten minusgrader. Fjottkjerring.) Nuvel, turen kan ses HER i bloggen. (Om noen stusser på rotet i bildet, så er det bare jeg som har prøvd meg på en såkalt innramming...)

Du spurte om rødsprit om vinteren, ikke sant? Sørg for at du har en flaske på et par dl i lomma. Kroppsvarmen gjør at det er lettere å tenne rødspriten.

I dag liker jeg @tshansen , samtidig skylder jeg på han for min frues frustrasjon mot meg😂 Etter å ha lest i denne tråden endte jeg opp med å kjøpe meg en Nova brenner. Problemet var at de hadde tilbud på drømme posen(lamina z blaze), så da endte jeg opp med en slik også 😂

Ull er gull. Har fra både Aclima og Brynje. Merker ikke særlig forskjell og tenker det blir litt hipp som happ hva du velger. Passformen på Aclima syntes jeg kanskje er hakket bedre for meg som er forholdsvis lang.

Uproblematisk. Ingen pumper tåler mishandling eller feilbruk. Msr pumpene tåler hard bruk. Skal du ha idiotdikkert så er vel 111 den beste, men selv den klarte alltids klønete soldater ødelegge ved hardhendt feilbruk. Jeg ville gått forsr dragonfly. Da har du både snøsmelteren og gourmetkokke primus i ett om du bare skal ha en stk. Må den i tillegg ha multifunksjon som i gass så er vel omnilite et fornuftig valg. Jo mer multi en primus er, jo mindre god er den på alt, men sånn er det vel bare med slike primus er. Ingen er superduper på alt etter min mening. Msr xgk er definitivt best på parafin jetfuel, dragonfly er best på bensin, men begge de kan brenne begge deler. Det er nå min erfaring mht hva den enkelte av de to foretrekker best.

Var å hentet herligheten på posten i sted! Jeg er imponert 👏🏻 Artig at de sendte med en liten pakke med plaster på kjøpet 😂😂

Fungerer utmerket på alkylatbensin ihvertfall.

Jeg slutta med silva etter at huset rammlet ut på tre kompass.. Første silvaen min fra rundt 1990 fungerte kjempefint helt til det ble knust (shitt happens), men når huset bare rammler ut på de nyere kompassa så ble det nok for meg. Kjøper kun suunto nå.

En ting jeg har oppdaget etterhvert er at jeg aldri kokkelerer noe særlig på vinteren. Steking er nesten umulig, selv i panne med lokk uten at det blir svidd på ene siden og rått i midten. Så med det i bakhodet har jeg funnet ut at justeringsmuligheter kommer i siste rekke på vinterbrenner for min del. Bare en tanke

Dere må slutte med dette PROMPangass greiene deres. Vann blir kun kokt SKIKKELIG på en parafinbrenner og kaffen smaker MYE bedre. Dette er vitenskapelig bevist, opplest og vedtatt!

@Gittiamo hvis du leser på Osprey sine hjemmesider så vil du se at de lager sekker der hoftebeltet skal ligge halvveis oppå hoftekammen (slik du ikke liker). Dette i motsetning til f.eks Bergans som baserer seg på hoftebelter som skal ligge lenger ned, altså utenpå hofta. Derfor oppfører også sekkene seg forskjellig, og du vil være mer fornøyd med Trollhetta. Personlig har jeg etterhvert kommet til at jeg er mer fornøyd med beltet litt lenger oppe, da det ikke hindrer begevelse i beina så mye som (for meg) f.eks Bergans sine stive belter gjør. Tempest-sekkene er så små at de uansett ikke er laget for de store vektene, og beltet er mer for å holde sekken inntil kroppen enn å bære vekt. Hvis du strammer toppstrammerne bør dette gjøre at hoftebeltet ikke sklir så mye opp.

Godt poeng. Jeg har tenkt litt av samme tanke selv. Beltet stopper jo bak hoftekammen og går ikke helt rundt. Det er jo foran jeg vil ha polstring også. @Tessatroll jeg kikka på en del sekker i går og det var faktisk Targhee jeg ble kikkende lengst på. Godt å høre at den funker 😀 Jeg er forresten veldig glad i min Tempest. Bare ikke på bratte turer 😂 funker supert til og fra klatrehallen og i vanlig hverdagsliv (ren klatring går helt greit også for da beveger jeg med helt vertikalt)

Jeg gleder meg til å se en sau på sykkel. Helst EL sykkel.

Kan jo vurdere å sy inn fotløkker, som man trer beina igjennom, alá klatresele. Trenger såklart ikke stramme disse veldig, kun så de holder sekken nede.

elsykkel skal vera tråassistert, dvs at den ikkje kan gå kun på elmotor men MÅ drivast fram med pedaler. I tillegg er det eit lovkrav om at motorkraft ikkje kan assistera over 25 km/t. Dette betyr at alle framkomstmiddel som går av seg sjølv med motorkraft er køyretøy og går under desse lovverka. Dvs at opning for elsykkel IKKJE er det same som å opne for elmotorsykkel. Hjelpemotor kan maks vera 250 W. Meir info HER.

Overnatting for noen helger siden

Fridtjof Nansen viste ikke at ethanol og propanol (sprit), ikke bruges til at smelte sne med, så han gjorde det bare, da han i 1888 krydse Indlandsisen.

Sånn behandling får min også, men det var like vondt med den første ripa likevel. Eller de første, det er vel noen flere som gjør vondt, selv om det er litt mindre for hver gang. Usikker på når det slutter. Nå bekymrer jeg meg kun for når det blir sprekker som må repareres, når det høres alvorlige lyder. Uansett, det gjør ikke saken så mye bedre med disse første, når det går fra som ny til synlig brukt. Sånn er det bare.

Fly til Ålesund (Vigra) ta bussen til til/mot Ørsta og gå opp i Molladalen. Her har du et eldorado av toppturer og er midt i indrefileten av Sunnmørsalpene

Bilde fra i går kveld😊

Ikke ofte man kan gå fra fjell til brygge på ski her i landet 👏🏻

Jeg skulle egentlig legge denne tjenesten i et svar til en som spurte etter kart ifm en NPL her for en uke siden, men da fant jeg ikke igjen linken. Kompis har bestilt ett prøvekart herfra og var veldig fornøyd med kvalitet i tillegg til at du kan legge inn egne punkter/markeringer. Nå fant jeg igjen linken, men ikke tråden så kommer med tipset i egen tråd ;-). Mulig den er linket til før, men jeg fant ikke ved søk. Vi synes den er mye bedre (, men dyrere selvsagt) enn de andre tjenestene der du får kart i masse smådeler for utskrift på A4 osv. https://mapiteasy.no/

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Svenskene er verst i verden på snauhogst så det der gir lite mening.

Ser poenget med lukt, ull er nok litt bedre der ja. Litt overrasket over at du fort får hull i de syntetiske brynjenene. De siste åra har jeg brukt den typen med lapper på knær, rompe, skuldre og albuer - vil kanskje tro det avhjelper litt på de mest utsatte punktene

Jeg hadde tatt med langfeller. Det kan være kupert mellom myrene. Fiskebein i løssnø er ingen høydare. Gjorde den feilen når jeg fikk mulighet for kortfell. Du kan tro jeg var glad når kompisen fiska frem reserve fellene sine

Det er jo smak og behag dette, og fordelar og ulemper med det meste. Men eg har ein vinterdunpose som eg sjeldan tek med åleine fordi eg føretrekk to posar. Så ein tre-sesongs dun og ein sommarsynt er min "vinterpose" . Ein vinterpose med den samme sommersynt er min "ekstrempose". Likar tryggheita og fleksibiliteten. Kun ved særskilte turar der plass/volum er veldig begrensa at eg fer med dunis åleine. Å kjøpe eit trekk som tek båe slik som du skisserar er veldig praktisk

Alle er gode brennere og du vil få haugevis av anbefalinger, mest sannsynlig det folk delv har. Jeg vil bare si at XGK skiller seg litt ut, både positivt og negativt. Veldig bra brenner til å smelte snø, men skal du lage mat utover å koke vann bør du vurdere en annen brenner. I tillegg bråker den mye. Jeg ville tatt med MSR Whisperlight i vurderingen også. Nova er billig og bra. Mest for penga etter min mening, men bråker forholdsvis mye.

Støtter @Tessatroll med å se på Gregory sekkene. Jeg har både Alpinisto 50 og Targee i 26 og 32. 26 syntes jeg det er for liten plass i. Rommet for skredutstyr er fint, men stjeler mye pakkvolum. Den jeg liker best er Alpinisto (ser det er kommet ny modell nå). Den har en fenomenal bærekomfort, merker mye mindre til den på ryggen enn til Targee synes jeg. Tåler også mye last, jeg bikket nok 15kg når jeg gikk Høgruta med den, men den sitter så bra på ryggen at den ikke blir baktung og ødelegger kjørefølelsen. Størrelse xs er 40l, s er 44, så i små størrelser er den ikke så stor som navnet skulle tilsi.

Då trur eg at eg vil tilrå å prøve meg på ein Targhee, Alpinisto eller evt Bergans Rondane lady. Den har også ok hoftebelte (i alle fall i 46 l, den ned på 30 talet er eg usikker på). Skal elles seie at eg ikkje har hatt nokon dagstur/skisekk som sitt så stødig på meg som Targhee. Det er heller ikkje dumt at den har Gregory sitt system for fiksering av reimer, så ved næring av ski slepp ein ski som etter kort tid lever sitt eget, ustødige liv på sekken. Ein feature eg synes mange sekkar mangle.

Takk for veldig bra innspill😀 Ja jeg blir fysisk uvell av å få press på magen. Blir skikkelig kvalm. Jeg får jo heller ikke puste skikkelig når noe klemmer på magen (fikser ikke stramme bukser heller). Og jeg sliter med nakken så ønsker minst mulig vekt på skuldre. Fine greier 😂 Jeg skal fylle opp sekken og sjekke måten etter den filmen. Men jeg synes jo det ser ut som han også får spenna godt inn i magen 😳 Når jeg har gått lange dagsturer har jeg endra plassering hele tiden. Ved minste stopp har jeg dratt skulderstroppen opp/ned for forandring. Men så går man på skikkelig opp noen høydemeter i bratta og så truer frokosten seg opp. Jeg tror jeg bare må innse at jeg må prøve noe med et annet type hoftebelte 🤔 om det finnes i damemodell. For vinkling på hoftebelte bør vel kanskje ha noe å si det også? PS: Tempest har toppstramming og ryggplatejustering 😊

Denne hadde jeg glemt helt av... utrolig bra. Takk for at du deler

Man må øve minst et halvt år med telys før man får innvilget søknad på #instalys

Har du gassbrenner må du være ekstra nøye på gassen når det blir kaldt. "Billiggass" er vanligvis tilnærmet ren butan. Gass med lavest mulig andel av butan, og med høy andel isobutan og propan er mye bedre når det blir kaldt. Med såkalt vintergass er det i tillegg lagt inn "veker" inni boksen for å få en større overflate som gir bedre overgang fra væske til gass. Og veke-trikset funker også på rødsprit. Trangia lager en liten forvarme-dings med vekemateriale i bunn (http://trangia.se/tillbehor/brannare-och-brannartillbehor/) som fuktes med sprit og tennes for å varme opp spritbrenneren (med sprit i) som står oppå forvarmeren før den tennes på vanlig vis. Mange har også lagt en veke av karbonfilt inn i åpningen på Trangiabrenneren - det skal også gjøre den enklere å tenne i kulden. Og har du først skaffet deg karbonfilt, kan du lage jo deg en "Fancee Feest" spritbrenner vha en kattematboks og en tomatpureboks :

Vanligvis er jeg sovende celle og flue på veggen her omkring, men jeg må nesten bare spørre... Er det her tull?

Mange produsenter som lager anorakker. Bergans har, Norønna har vel sikkert noe også. Men, siden det er din fru. Så er det sikkert "TwentyFour" sin hun ønsker seg. Den er jo hipp og moderne i trendbildet for tiden ser jeg. https://www.google.no/search?q=twentyfour+finse&oq=twenty&aqs=chrome.2.69i57j0l5.3650j0j7&sourceid=chrome&ie=UTF-8

Her er det vrient for meg å gi noen upartiske råd gitt da jeg har valgt "plattform" for mange år siden og har valgt å holde meg til den. Men jeg oppfatter det slik: Nikon og Canon har vært ledende (på salg i hvertfall, men også på bildekvalitet) såpass lenge at disse vil gi best utvalg i objektiver. Både nye og brukt. Canon gir best utvalg av objektiver, mens Nikon gjerne ligger billigere på objektiver som er tilsvarende Canon sine slik at det gjerne gir "mer opptikk pr krone". Sony har virkelig kommet på banen de siste årene med kvalitet på bildebrikke, dynamikk og høy iso-behandling, men er yngre slik at bruktmarkedet og utvalg er mindre. Jeg opplever det slik at dette hadde vært hovedvalgene mine i dag. Så kommer de personlige preferansene inn i tillegg. Når jeg har holdt fotokurs så sier jeg til "nybegynnerne" at hvilken av de 3-4-5 toppaktørene de velger ikke er så vesentlig. Det er små forskjeller og alt i alt så kommer kameraer på samme prisnivå ganske likt ut på ferdig bilde. Så kommer små forskjeller inn. En er bittelitt bedre på filming, en er bittelitt bedre på høy iso, en har bittelitt lengre batterikapasitet, en har bittelitt dyrere ekstrautstyr/batterier/osv osv. Med bakgrunn i dette kan de nesten velge det kameraet de synes sitter best i hånden. De første 5 årene vil DU ødelegge vesentlig flere bilder og bildemuligheter enn kameraet. Så uavhengig av hvilket kamera du velger så er det innsatsen du gjør på han som skal holde i kameraet som det bør legges mye vekt på...

Jeg bruker standarddraget. Jeg går mest på "normale" fjellturer i Finnmark på 2-6 dager. Litt i overkant tung pulk de gangene jeg er alene. Har ikke hatt noe problem med det og det er samme draget som jeg hadde til barnepulken da ungene var mindre slik at det draget nå er 11-12 år ca. Har hatt en del uhell med velt, kantringer og fall gjennom tidene, men draget er like helt. Så til min bruk holder det fint. Det er mulig jeg hadde vurdert anderledes om jeg skulle på ekspedisjon over lang tid i veldig kupert og/eller ulendt terreng, men så langt driver jeg ikke mye med slik. Bruker en Fjellpulken 168: Winter solitude by Espen Ørud, on Flickr

Dette tipset fikk jeg av en vennine som driver med huskey (og aussie) " Canelana sitt racingdekken om de ligger ute. Rent ull om de ligger inne" Har ikke forsøkt dette selv, men planen er å kjøpe inn racingdekken. Nå har jeg ikke normalt sett ikke dekken på de når de vimser rundt ute, kan ikke helt se for meg et normalt dekken ikke vil ta inn snø da uten at du stapper henne i en kondomdress. Ellers veldig enig med @Anders_G og @tubbs