Vinnerliste

I disse tider, er det mange som får mye pakker, det er ofte noe som skal byttes ut. Hva gjør du med det gamle? Er det brukbart, er gjenbruk veldig fint, og der er finn en flott plass nå mange mennesker. Selv har jeg handlet mange telt og brennere her. Har solgt soveposer, brennere og annet utstyr. Ofte når du har spart på en ting kan, kan du selge den. Det er bare å legge ut en annonse, ta noen gode bilder og lage en fin tekst. Jo flere bilder jo bedre. Ta gjerne tinge ut i vanlig lys for å få best mulig bilder. Har du kvittering og original emballasje er det er kjempepluss. Viktigst av alt, er og være 100% ærlig, finnes det småfeil/ mangler så skriv det. Selger du en bensinbrenner som du er usikker på om virker 100%, så skriv det, mange som kjøper ting for å ha noe å fikse. Du vil bli forbauset over hvor mye du faktisk kan selge hvis du går gjennom de tingene du har en gang i året, og ser på hva som ikke har blitt brukt siste året. Da kan du regne med at det ikke kommer til å bli brukt, da kan du selge det først som sist. Legger inn litt bilder av gode kjøp, klippet fra finn. Gjenbruk av emballasje Noe som er veldig smart er å spare på emballasjen når du får nye ting, det være seg konvolutter, bobleplast og esker. Da har du noe å sende de tingene du skal selge i uten at det blir ekstra kostnader. Gjenbruk av emballasje sparer også miljøet. Når noen ting kommer inn skal nesten alltid noen ting ut. Du får bedre plass også i skap og bod. Oppgjør Betaling som selger det alltid fint å få pengene på forskudd, da kan du bruke vipps eller straks betaling, eventuelt overføring til bankkonto. Da har du sikret deg. Selg til første mann med penger, aldri hold av noe lenger enn maks en dag, du taper bare salg på det. Skal du holde av så ta gjerne litt håndpenger. Som kjøper bør du alltid prøve å få brukt finn trygg betaling. Det er veldig raskt å bruke, og pengene er låst til du har mottatt varen. Når du har godkjent varen blir den overført til selger. Dessverre er dette litt kjøpers system og ikke selgers. Har vært borti tilfeller hvor kjøper av mobiltelefon skulle teste alle funksjoner/apper før han godkjente smarttelefonen. Ulempen er hvis det er en veldig fin pris at selger velger den som kan forskuddsbetale. Anbefaler ikke å bruke postoppkrav med mindre blitt betalt inn et beløp som er så stort at dekker frakt eventuelt begge veier +en liten del for eventuell ekstra jobb hvis det ikke blir hentet ut. Har vedkommende ikke penger nå, har de som regel ikke penger siden heller. Paypal er fint å bruke som kjøper, da har du en beskyttelse. Men dette koster et lite beløp som normalt blir trekt fra summen som selger får. Hvem som skal dekke det bør i så fall avklares, hvis du ønsker å benytte deg av kjøperbeskyttelsen. Det blir krøll hvis du har avtalt og selger ikke får den summen som er avtalt. Porto Det viktig å vite hva det koster å sende varen allerede når du lager annonsen. Vekt og størrelse må måles. Da kan du skrive det i annonsen og kjøper vet hva han skal betale for frakt. Det gjør at det blir en runde mindre i salgsprosessen og mye større sjansen for å få gjennomført et salg. Tenk litt som at du var en nettbutikk, eller hvordan du ville at en nettbutikk skal være. Viktig å ikke straffe kunden på grunn av at du ikke vet hvordan posten sitt system virker. Mange hopper nok over annonser hvor frakta ikke står. Posten har Norgespakke, det er inntil 10 kg og størrelse 60×60×120 cm. Denne koster 140 kr i hele Norge, som du kjøper på posten.no Link til postensportotabell Du skriver da ut sjøl ut og limer den på pakken. Da er det bare å levere den i post i butikk og få kvittering på at den er levert. Pleier å sende både sporingsnr, bilde av kvittering og pakka. Kjøper vet da at alt er på stell. Lever inn så raskt som mulig, selv om det er fredag ettermiddag og postbilen akkurat har gått. Da fremstår du som veldig ryddig, og kjøper blir beroliget. Pleier å ta 100 kr for sporbar pakke, de 40 kronene jeg taper på porto, tjener jeg inn på flere salg. 100kr syns de fleste er ok. Formuleringer om å dele frakta på 140 kr, hvis det må sendes går også fint an. Jeg spanderer porto i Norge. De som kan hente selv kan få 150 kr. rabatt ser jeg også er brukt på dyrere ting. Noen som legger ut telt for salg til 8-10 tusen kroner og i tillegg skal ha betalt for frakt. Tror det kommer av at de ikke vet bedre. Vurderinger Finn har et eget system for vurderinger. Det er litt mangelfullt slik det er i dag. I dag er det slik at de selger må legge inn sine vurderinger først, før kjøper har mulighet til å legge inn sin. Men det er ofte mye lettere å få til en god handel og folk stoler mye mer på deg om du har mange gode vurderinger. Her er e-bay sitt system bedre. Har selv gitt 152 vurderinger og fått 128 stk siste året. Søk med varsling Legger du inn varslinger på finn så vil du få opp meldinger med en gang det blir lagt ut. Er det spesielle ting du øker etter, og gode priser blir det blir solgt i løpet av tre til 5 minutter og her lønner seg å være rask. Riktige ord i salgsannonsen, som gjør at finn sitt varslingssystem plukker det opp er veldig lurt. Feil i tekst De beste kjøpene har jeg gjort på annonser som inneholder feil/mangler for eksempel brennere som blir omtalt som storm kjøkken eller friluft. Orddelings feil er også vanlig. Helsport skrives av noen i to ord «hel sport». Har noen et søk ute på «helsport» blir det ikke plukket opp. Må hentes Mange bruker «må hentes» selv på småting på grunn av at di ikke ønsker å pakke inn og levere på posten. Da vil prisen ofte være mye lavere, og det vil normalt i være lønnsomt ta jobben med å få leverte det. Det begrenser veldig hvem som har muligheten til å få kjøpt. Tips og fallgruver Ønskes annonser - Finner du ikke det du leter etter på finn kan ofte gjøre veldig god kjøp med å lage ønskes kjøpt annonse. Da har du også muligheten til å sette en makspris, og du får kanskje noen som gir deg et bra tilbud. Normalt sett når jeg lager annonser, er det å veie og måle ting slik at jeg kan sette porto riktig, veldig viktig. Har du mange små ting du tror ikke blir solgt, legg de ut, ofte blir de borte med andre ting samtidig. For å finne salgs prisen har det ingenting overhode å si hva du faktisk har betalt for varen. Det som teller er hva kan den tilsvarende våre skaffes for på nettet i dag. Vet du ikke det så sett en pris du ville ha kjøpt det for. Når du vet hva ting koster, pleier jeg å si at cirka 60 % av billigste nettpris er en fin måte å omsette ting på. Kaste ting i søpla er en dårlig ting, selger du 10 ting for 100kr har du plutselig en 1000 lapp. Tekst som: Prisen kan naturligvis diskuteres, bud tas også i mot. Da har de prissatt feil. Sett laveste pris med en gang, da sparer du tid og at det ikke blir solgt. Blakk Friday og venners venners fest på XXL er perioder med veldig gode priser på nettet. Som kjøper kan du henviser til laveste nettpris å få redusert prisen. Som selger lønner seg å unngå disse periodene. . ... Pleier også alltid å sende sporingsnummer via finn sitt system gjerne også legge inn telefonnummeret til kjøper. Tar bilde av pakka og sender vedkommende samtidig. Da får kjøper melding om at pakken er underveis, og får dokumentasjon på pakken. Du slipper å ha noe mer med det å gjøre, så det er opp til posten og sørge for at de de blir levert. Hvis det skal sendes som brev er det viktig at du spesifiserer at risikoen er kjøpes. Ingen forsikring på brev, og ting kan bli borte selv om det er veldig sjelden. Blir det borte, er viktig at ansvaretforholdet er klart. Send aldri noe som B post brev. Den lille forskjellen mellom A og B post er så veldig liten, ofte under en tier. B-post tar fort en uke ekstra. Da lurer kjøper veldig ofte på hvor det blir av. Artige ting å søke opp på finn er: Bomkjøp, potensiale, feilkjøp, brukt en gang. Lykke til med salg, og gode kjøp. Det er liten sjangs for å gjøre et bomkjøp, hvis det skjer er erfaringen min at selger rydder opp. Men på telt bør du få selger til å sjekke det for fukt, dette gjelder spesielt rimelige telt som f.eks Helsport Nordmarka 2. Brukte bensinbrennere trenger alltid en rens, men da blir du kjent med brenneren og det er en fordel. Linker til mer info Din side sine finntips Tips om fritekstsøking på finn Hvordan selge på finn SLITER DU MED Å SELGE TING PÅ FINN? Hvordan lykkes som brukthandler på Finn.no

Da har jeg pyntet til jul i teltet, lyslenke til 30 kr fra Rusta funker som nok lys i bruk inni teltet. Flott sol og minus 13 grader. Er på Torgseterhøgda ca 3 km fra Kleivstua (Krokskogen). Smelte snø på primusen og Lyofood tradisjonelle polsk sauerkraut, med hele einerbær. Får litt julestemning av dette😀. Helsport Patagonia telt. Parispulk og fjellpulken drag/sele. På pulkturer hører det vel med et bilde av en veltet pulk, som har kilt seg fast i hugstfeltet.

Endelig nok snø til at man kan tusle på tur hjemmefra. Nærtur i sola i dag. Tur ved Øyungen mot Mortenshøgda i går. Utrolig deilig at man glemte å melde seg på julestresset i år! Satser på like flott vær i romjula og, så man rekker flere slike turer i år!

Flott morgen, minus 13 grader og klart fint vær i Nordmarka. Da går turen videre innover i marka. Startet dagen med å prøve å starte gasslampa, men det var det for mye butan i, så den bare slukket igjen... Opp å få igang primusen, nå som det var så godt å ligge i den varme posen. Den Selvstående dunjakka var god å ha.

Kjempe start på dagen i dag! Ikke veldig mye snø, men nok til at vi fikk testet de nye skiene 😁 Å se Silver(hunden) jobbe er vanvittig gøy! Utrolig flink og imponerende hvor mye krefter som bor i han💪🏼 Turen var av kjempe kvalitet, bildene var så som så 😅

Var ute og lufte randoskiene i dag 😊 motivasjonen manglet, så det ble ikke helt til topps, men langt nok opp til å få sette noen svinger 😉

Var ute å prøvde meg på noen bilder av melkeveien sist tirsdag, men jeg må nok sette meg mer inn i etterbehandling av bildene ser det ut til. Men moro er det 😊

Dagens tur var en planlagt tur som hadde blitt utsatt alt for lenge. Det medførte at forholdene var langt fra optimale, men ut måtte man. Jeg pakket sekken og satte i vei. Det ble fort klart at det ble en kamp mot elementene. Likevel så kom jeg meg fram til første plass på turen, og videre. Etterhvert ble det mer og mer klart at føret ikke var optimalt, jeg sleit til og med å finne et sted for å spise lunsj. Til slutt fant jeg en lun plass, akkurat stor nok til å kunne sitte meg ned. Så måtte jeg videre, jeg kavet meg framover i motvinden, det gikk trått. Men slitet ga meg de resultatene jeg trengte. Etter langt om lenge kunne jeg sette kursen hjemover igjen, sliten. Phew, det er tung å være på julegaveshopping i hovedstaden.

Alene langs sjøkanten. Planen var en skitur i Brekkå. Jeg tok til og med kontakt med andre for å høre om det kunne passe med en skitur. Nå passet det ikke, og godt var det, for jeg sjekket føremeldingen - fra fredag. Da var det tinvær og kram snø. Med 5-6 minusgrader ville det bety betongføre på lørdagen. Og betongføre er ikke noe for meg - eller mer korrekt for mine lårhalser... Det måtte bli en vinter tur langs sjøkanten. Selv om jeg, sammen med en hel gjeng, gikk fra Hå til Varhaug for et par uker siden, så har det ikke blitt frem og tilbake, til nå. Bestyrerinnen var skeptisk... Hun mente jeg ikke burde ta ut på en slik "lang"tur. Jeg burde antakelig spare beina til søndagsturen, og det er ikke umulig at bestyrerinnen har et poeng. Hun har ofte det. Turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke er turen jeg går om det er is og frost og dårlige forhold alle andre plasser. Jeg håper hvert år at det denne vinteren skal det bli januar før turen blir nødvendig. Også i år blir det minst en tur før raketten går i lufta. Denne lørdagen var det minus 4 grader ute, litt snø og betong i heia. Sola skinte fra blå himmel. Selv om jeg ikke startet før 11, var det fortsatt morgenlys. Disse dagene rundt jul er korte. Dagslyset kommer sent og kveldslyset sniker seg innpå alt rundt tre. Det var selvsagt frost i bakken. Likevel var det ikke skikkelig is på myrene. Jeg måtte se meg god for, og gå rundt de verste sorpehullene. Med lav spl ble det til at jeg gikk med skyggen over øyene. Det var ikke mulig å ha sola i ansiktet. Det ble for stor kontrast i skyggene. Mye av stien går over "utmark" og det har gått ungdyr flere plasser. Og der er det tunggått, med tuer og sorpe. Det gikk smått. Et stykke før Varhaug går stien forbi Grødaland anlegget. Destruksjonsanlegg for dyr. Jeg kunne god kjenne det i foten etter bare en god time underveis. Skulle jeg gå inn og bestille time? Været var så pass bra med ssol og bare så vidt litt trekk. Det fikk være for denne gang. Jeg fortsatte mot Varhaug. Ved Bodle satte jeg meg ned for å ta en liten pause og en liten oppsummering. Jeg burde nok ha snudd, men fortsatte selvsagt til videre. Det ble en lang tur tilbake. Nå gikk det egentlig greit, og ved bilen var jeg litt overrasket over hvor god form jeg var etter å ha gått i over tre timer på hardt underlag. Føttene hadde fått juling, og jeg vil nok kjenne det søndag. Kneet var derimot ikke så aller verst... Jeg var glad for ikke å ha tatt kontakt med destruksjonsanlegget.... Les hele artikkelen

Gode gamle primusen, gjør fortsatt jobben sin!

Store Smørstabbtinden i blåtimen

Not all those who wander are lost .. slik starter et av mine favorittdikt fra Ringenes herre, skrevet av J.R.R Tolkien. Det er vel ikke til å komme unna at Ringenes herre er en av mine favoritter, både i bok- og filmutgave. En av de flotteste scenene fra filmen og som bidro sterkt til reiselyst var scenen hvor vardene tennes. (The lighting of the beacons: https://www.youtube.com/watch?v=i6LGJ7evrAg) Jeg vet ikke om jeg bestemte meg allerede etter film en, men etter nummer 2 og 3 var jeg I alle fall helt sikker på at en tur til New Zealand måtte det bli. Når man først skal reise til andre siden av verden så burde man jo være borte en stund, så etter en god del organisering, målrettet sparing og administrering var jeg i begynnelsen av mars 2007 klar for utreise og 10 måneders gårdsarbeid gjennom Agriventure. Nå er jo dette et Fjellforum så skal ikke skrive så veldig mye om gårdsarbeid, men jobben var utendørs så ble mye frisk luft det året. Og det er jo helt greit å ha arbeidsomgivelser som dette: New Zealand er ikke så stort, og det er ikke så mange folk .. til gjengjeld mange kuer og enda flere sauer, men noe man er helt avhengig av er bil. Det er heldigvis ikke like dyrt som her og det tok ikke lange tiden før «Lillegrå» var innkjøpt og parkert utenfor huset der jeg var innlosjert. Klar for eventyr! Å kjøre på «feil» siden av veien var jo da ikke noe jeg så frem til men med et stort klistremerke med «Keep left» plassert godt synlig var det bare å bite tenna sammen og hive seg ut i det .. til opplysning kan jeg informere om at det er ikke skummelt i det hele tatt før man begynner å kjøre på autopilot, for da hender det autopiloten slår inn på feil spor ..Men dette kalenderinnlegget skal fokusere på fritida og turer rundt om på Nord- og Sørøya. Så her er et tilbakeblikk på noen av stedene jeg besøkte i løpet mine 10 måneder på New Zealand, tur-edition. Vel, bilen på plass og blitt kjent med andre traineer i området så da kan turlivet begynne. En av de første turene vi gjennomførte var Tongariro (alpine) Crossing, frem til 2007 het denne bare Tongariro Crossing, men «alpine» ble lagt til i 2007 for å legge mer vekt på de vanskelige forholdene som kan oppstå i høytliggende og værutsatt terreng. En av verdens beste dagsturer ble det sagt, det er i alle fall en av de mest populære dagsturene på Nordøya. Turen er totalt 19.4 km lang og starter på Mangatepopo Carpark 1120 m.o.h, opp til «Red crater» som er høyeste punkt 1886 m.o,h for deretter å avsluttes ved Ketetahi Carpark 760 m.o.h. 4 traineer på tur, 2 svenske, ei engelsk og meg, vi hadde en kjempetur! Har bladd i arkivet og sett hva jeg sa om turen den gang i 2007 og oppsummeringen ble: «Var ganske artig, men det var en lang tur .. og det var til dels bratt noen steder, men egentlig var det verste nedstigingen … kilometer på kilometer med nedoverbakke er ganske tungt for beina det også .. Vel .. vi kom da i alle fall levende gjennom alle sammen» Hanne 2007 Med turen noen år på avstand, og til å oppdage på bildet 10 år etter, til min store forskrekkelse at jeg gikk fjelltur i olabukse (!!) så kan jeg si at det var en flott tur, anbefales selv om det er i overkant mye folk på NZ beste dagsturer også. Det er jo et kjent fenomen også her. For å holde den røde tråden med Ringenes herre: Mount Ngauruhoe som ligger i Tongariro nasjonalpark ble brukt som modell for Mt. Doom. White Island og geotermisk aktivitet Det bobler, damper og koker på flere forskjellige plasser på New Zealand, og særlig i området «Bay of plenty» og rundt byen Rotorua er den geotermiske aktiviteten stor. Her er det mange muligheter til å oppleve vulkansk aktivitet på nært hold. En av de turene som ble arrangert for oss av organisasjonen vi reiste gjennom var en dagstur til White Island som er New Zealands eneste aktive marine vulkan. Den ligger 5 mils båttur fra Whakatane og er en av verdens mest tilgjengelige aktive vulkaner. Utstyrt med hjelm og gassmaske blir man guidet til krateret. Følelsen av å gå i land på en aktiv vulkan, Kjempestilig! Området kan bare besøkes gjennom organiserte turer (som det er mange av) og guidene forteller om geologi, dyreliv og også om forsøket på å utvinne sulfur på øya. Restene etter anlegget kan fortsatt sees, godt gjennomrustet men alt blir jo et kulturminne etter hvert. I tillegg til White Island besøkte vi flere andre geotermiske områder og varme kilder på egenhånd. Utrolig at boblende leire kan være så fascinerende. I tillegg til geotermisk aktivitet er Rotorda kjent for flere Maorilandsbyer, så flere kulturelle opplevelser ble det også her. The Shire “It’s a dangerous business, Frodo, going out your door. You step onto the road, and if you don’t keep your feet, there’s no telling where you might be swept off to” J.R.R Tolkien. Hobsyssel, eller the Shire for de som foretrekker engelsk ligger i Matamata, rettere sagt det som er igjen av kulisser ligger i Matamata. Det var bare en halvtimes kjøring unna der jeg bodde men det tok sannelig flere måneder før jeg klarte å komme meg dit. Uansett, man må være rimelig hardcore LOTR fan for å få noe særlig ut av det besøket, det er i bunn og grunn et sauebeite med «skallene» av noen hobbithuler stående igjen. Mesteparten ble tatt ned etter filmingen, til trass for dette er (var?) det massevis av besøk på stedet. Men jeg har lent meg på «The party tree da :P) Når det er sagt, NZ har gjort en kjempegreie ut av Lord of the rings og det er mange mange flinke guider på forskjellige innspillingssteder som er gode til å fortelle selv om mesteparten av kulissene ble tatt ned. F.eks ble det lagt ned et kjempearbeid i å håndmale bladene på trærne både i skogen som var kulisse for Lothlorien og trær i Hobsyssel (dagens LOTR nerdefakta) Nord – Sør, opp og ned, rundt og rundt … Det ble mye kjøring i løpet av oppholdet, vi kjørte både Nordøya og Sørøya rundt, det er mye fin natur på New Zealand ingen tvil om det. På turen vår rundt Sørøya ble det dagstur til Fjordland Nasjonalpark, båttur på fjorden .. det ble kommentert at når man var fra Norge hadde man kanskje sett en fjord før … og ikke minst noen dagers opphold i Queenstown, det er et sted jeg gjerne reiser tilbake til. Det ble kanskje ikke mye dedikert fokus på friluftsliv men vi både padlet kajakk, stod på ski på mt. Ruapehu, dro på båtturer, ridetur, parasailing, grottevandring, de tøffe (ikke meg altså) hoppet i fallskjerm og strikkhopp, noen fotturer ble det også. Oppholdet ble avsluttet med ferietur til Australia, men det får man heller spare til en annen gang. Alt i alt var det et fantastisk opphold på New Zealand og med 10- års jubileum i år er det vel snart på tide å reise tilbake for å ta bildene med litt bedre oppløsning og gå litt flere turer.

Da har man omsider fått begynt å skrive om turen på bloggen, den jobben ble ytterligere utsatt da maskinen min avgikk med døden etter en diskkræsj. Var og usikker på om jeg skulle legge ut oppdateringen av bloggen her eller i den sedvanlige oppdaterings-tråden, men valgte her. Den første dagen på turen var ikke den mest minnesverdige når det gjaldt naturopplevelser, men siden templene kom på rekke og rad ble det en fin tur likevel. Jeg besøkte seks av templene allerede den første dagen, de kommer tett i starten av ruten, så vil de etterhvert skifte mellom å ligge tett og ligge langt unna andre. Jeg overnattet første natten på det siste tempelet for dagen, Anrakuji, en annerledes overnattingsopplevelse. Fra Gokurakuji, det andre tempelet på ruten. (Shikoku Henro) Dag 1: Ryōzenji - Anrakuji

En søndag i juli parkerer vi ved Tveråga, rett utenfor Mosjøen. Planen er å bruke 2 uker på å gå gjennom Lomsdal-Visten, med Grunnvassdalen og Elgviddvatnet som avslutning. Lomsdal-Visten er en av landets nyere nasjonalparker, og et fantastisk stykke villmark. 10 år gamle D og jeg har vært her før, og er klar over at det venter oss et kronglete terreng uten stier eller hytter. Det er fortsatt mye snø i fjellet, men vi satser på at snøsmeltingen ikke skal skape for mye problemer. Allerede på vei til Tveråga har våre planlagte 14 dager krympet til 13. Det går nemlig ikke noen buss tilbake på Mosjøen på lørdager, så av hensyn til videre ferieplaner bør vi absolutt være fremme på fredag. 13 dager bør fortsatt være rimelig greit. På parkeringa dukker neste problem opp: sekken min er ødelagt! Ramma har røket, og da fungerer en pakkrammesekk dårlig. Det er ikke annet å gjøre enn å vente til mandag og få tak i ny sekk før en litt forsinket start. Dermed har vi 12 dager igjen til turen, men tar likevel med fullt utstyr til 14 dager. Man vet jo aldri. Dag 1 Sekken med mat og utstyr for to i 14 dager er tung og bakkene opp fra Tverråga lange og bratte. 10-åringen har også real sekk, men det blir fort klart at det er jeg som begrenser tempoet denne dagen. Jeg trenger pause ca hvert 50. minutt, og D er uhyre hjelpsom med å hente vann og motivere en sliten mamma. I starten følger vi en sti, men vel oppe på fjellet blir den stadig vanskeligere å følge. Vi har heller ikke tenkt oss ned i Sørvassdalen, men vil over Aksla og holde høyden nordover. Etter hvert dropper vi å se etter varder, det er like greit å finne vår egen vei. Like før toppen av Aksla er dagen slutt for min del, og jeg erklærer at vi må slå leir. D er ikke like sliten, så hun tar alt ansvaret. Jeg får et liggeunderlag, en kopp vann og resten av snacksposen, legger beina på en stein og er usigelig takknemlig for at teltet blir satt opp. Vi rekker akkurat å få alt inn før regnet starter. Dag 2 Så godt det er å være i gang, og deilig å kjenne at vi har mange, lange dager på tur foran oss. Det er ikke langt igjen over Aksla, og vi holder som planlagt høyden sørover. Det er lavt skydekke og litt regn, men ikke mer enn at vi gleder oss over det flotte området vi går gjennom. Vi krysser bekk etter bekk uten store problemer, men blir søkkvåte på vei gjennom krattskogene. Etter Gårdselva blir terrenget mer ulendt, og ved vann 496 vurderer vi å slå leir. Vi blir enige om å ta en etappe til og komme oss til Gippetjønna. Det er mye lettere sagt enn gjort, først og fremst på grunn av litt for dårlig kartlesing. Vi kravler lenge oppi en fryktlig bratt fjellside før vi omsider kommer oss ned og ganske utslitte får opp teltet. Dag 3 Alt er gjennomvått og vi er slitne etter en drøy økt dagen før. Vi satter kursen ned mot Sørvasselva og tenker å følge den opp mot Innertjønnen. Etter en ganske heftig elvekrysning ved utløpet blir vi raskt enige om at det er nok for i dag. Vi er slitne, gjennomvåte og iskalde. Teltet kommer opp på første mulige sted, middag fortæres og roen senker seg. Dag 4 Fortsatt regn, alt er gjennomvått og skydekket lavt. Det er en veldig lett beslutning å bli i teltet. I et bittelite opphold i regnværet får vi flyttet det omtrent en meter, og dermed sover vi enda bedre følgende natt. Dag 5 Fortsatt lavt skydekke og lett regn, men vi må videre. Den planlagte ruta mot Nordre Austerfjordvatnan ser grei ut på kartet, og det er den også. Tåka kommer og går og det er vått overalt. Planen er videre å gå sørostover opp til den ene merkede stien over Vistfjellan. Det lille vi kan se i den retningen ser både bratt og kronglete ut, så vi bestemmer oss for å slå leir og håpe på bedre sikt neste dag. Dag 6 Mer regn, mer tåke. Vi leser, slapper av og spiller kort. Teltliv er innimellom ganske så greit. Dag 7 Mer regn, mer tåke. Jeg begynner å bli rastløs, og studerer kartet for å finne alternativer. Så plutselig forandrer lyset seg. Letter tåka? I første omgang tror jeg ikke helt på det, men går i alle fall ut for å heng opp litt av det klissvåte tøyet vårt til tørk. Jammen lysner det ikke skikkelig, og i firetida er vi klare til avmarsj. Terrenget videre er kronglete, og jeg er veldig glad vi ikke surret oss oppi her i tåke. Vi går mye på snø, og slår etter hvert leir noen hundre meter unna den merkede stien. Ikke den lengste etappen, men vi er glade for å ha kommet videre. D har samlet stein hele turen og er strålende fornøyd med å finne et «arbeidsbord» av stein rett ved teltet. Dag 8 Det regner hele natten, men er opphold igjen neste morgen. Nå må dagsetappene økes betraktelig hvis det skal være mulig å komme til Tosenvegen allerede dag 12. Jeg har avskrevet Grunnvassdalen, men har et lite håp om at vi skal klare å komme oss til Tosbotn innen fredag. Det skal være litt lettere terreng. Tåka og regnet kommer og går hele dagen, men her oppe i høyden er terrenget nogenlunde lettgått og navigeringen er grei. Det er oppmuntrende å se at Vistmannen nærmer seg, og når vi slår leir er det ikke langt igjen. Dag 9 Mer tåke, mer regn. Sikten kommer og går, og D vil selvsagt opp på Vistmannen. Jeg funderer på om det hadde vært lurere å gå ned til Nordre Vistvatnet, men lar meg overbevise til å ta veien om toppen når regnet gir seg. Vi prøver å gå sørøstover for å følge den markerte ryggen mot toppen, men det viser seg å være mye lettere tenkt enn gjort. Det er uoversiktlig og bratt, og vi må stadig returnere og prøve nye ruter. Langt om lenge kommer vi oss opp på ryggen, men den er neimen ikke lettgått den heller. I glimt ser vi ned i skaret mellom Vistmannen og Vistkjerringa, og jeg har mest lyst til å gå rett dit. D vinner diskusjonen igjen, vi setter igjen sekkene og klyver opp mot toppen. Vel tilbake ved sekkene, viser det seg å være temmelig bratt og guffent ned til skaret igjen også. Dette tar tid! Vi er temmelig utslitte når vi endelig kommer oss fram etter å ha tilbakelagt 2,5km i luftlinje, og regnet øser ned mens vi setter opp teltet. Jeg er helt tydelig på at det ikke kommer til å bli tur på Vistkjærringa dagen etter. Nå må vi få opp farta! Dag 10 Den enkleste ruta videre ser ut til å være å gå ned til Søre Vistvatnet. Det er bratt ned, men går overraskende greit over store svaberg. Verre er det å følge vannet videre gjennom store steinrøyser, men omsider kommer vi oss til sørenden og sikter opp mot Dåeriesjåårke. Her er det fortsatt vår, mye snø og mye vann. Vi pusher på, vil se hvor langt vi kan komme. Etter Henriksvatnet finner vi et greit vadested, og på andre siden er det en flott leirplass. Her slår vi oss ned. Dag 11 Det er sol! Skikkelig finvær! Vi vet vi må gå langt, men er likevel trege med å komme i gang. Det er så innmari deilig å sitte i sola og slappe av. Plutselig ser vi også folk, for aller første gang på turen! Ei dame kommer samme vei som oss, og vi tar en liten prat og sammenligner ruter. Jeg forteller at vi håper å rekke bussen fra Tosbotn neste dag kl 18. Hun ser tvilende ut, og mener dessuten at kveldsbussen ikke går på fredager. Vi bør nok planlegge med å være der kl 15. Ops! D har begynt å klage på vondt i beina, og jeg forlanger reduksjon i steinsamlingen hun bærer med seg. Det tar sin tid, men hun klarer omsider å kvitte seg med over halvparten av vekten. Vi langer av gårde det beste vi klarer, men tar oss likevel tid til en liten jakt etter Henriksdalshelleren. Vi finner den også, men tar bare en kort rast før vi fortsetter mot Lomsdalen. Den siste biten mot broa er lengre enn vi forventer, men omsider kommer vi fram. Rett nedenfor broa hadde vi en fantastisk rast på en stein midt i elva da vi var her for 3 år siden, og D husker den enda. Akkurat den steinen finnee vi ikke igjen, men jammen er det flott der vi raster denne gangen også. Med sol og finvær dukker også innsektene opp, og nå er det deilig med litt sprut fra elva for å holde dem på avstand. Men vi må videre. Neste rast er ved Dybergtjønna, og her tar D seg et langt bad mens jeg steker pannebrød. Med nye krefter setter vi kursen for vadestedet sør for Nedre Breivatnet. Vi bestemmer oss for å gå opp i høyden med en gang i stedet for å følge Lomsdalen nedover. Jeg mener å huske at det er greit å gå der oppe. Det er nok en feilvurdering. Omsider kommer vi likevel frem til elva. Det er allerede kveld og D er sliten, men skal vi ha håp om å nå bussen neste dag må vi fortsatt videre. Vi spiser en real-middag der på bredden før vi vader over og går en siste etappe opp til Nedre Lappskardvatnet. Det vel blir midnatt før D er i soveposen, og jeg slokner litt etter. Dag 12 . Tidlig vekking og vi er i gang klokka åtte Masse knot i krattskogen langs Nedre Lappskardvatnet, deretter god fart mellom Midtre og Øvre Breivatnan og ned mot Bjørnstokkvatnan. Så begynner det å gå tregt. Det er kronglete og D er sliten. Det er fortsatt en viss mulighet til å rekke bussen kl 15, men jeg begynner å tvile. Så møter vi lokalkjente folk, og de tror det går buss kl 18. Håpet stiger. Vi møter en ny gjeng, som også tror på buss kl 18, og så får jeg endelig mobildekning nok til å få sendt en sms, og to ulike svar bekrefter buss kl 18. Herlig! Vi bråstopper ved den siste kulpen i elva, steker pannekaker og nyter roen. Vi nyter roen så mye at det blir temmelig hektisk å rekke bussholdeplassen til klokka seks, men vi jogger bortover veien med sekkene våre og kommer fram i tide. Men det gjør ikke bussen. 45 minutter senere kommer en buss motsatt vei, og informerer om at kveldsruta ikke går på sommeren likevel! Vi prøver å haike, men det er minimal trafikk på denne veien og det ser veldig lite lovende ut. Så viser det seg at den ene familien vi spurte om busstider på holder til i nabohuset, og vi blir invitert inn for å slappe av litt. Det er deilig å sitte i en stol igjen! Etterpå får vi skyss hele veien til Trofors, der vi kan ta toget videre til Mosjøen og bilen. Det er en 45 minutters biltur. Snakker om å redde dagen, vi er utrolig takknemlige!

I dag ble det en av mine faste ruter i hjembygda. Runden kan gåes begge veier og denne gangen valgte jeg å spise høydemeterne kjappest mulig Var spent på føret oppe på Oppsalfjell men det var helt greit trugeføre. Dette er en veldig fin rundtur med variert terreng og er en helt herlig effektiv vintertur.

Tur i Nordmarka, lite snø, hadde tenkt å bygge en iglo, men ble ikke på plassen jeg hadde tenkt. 11 kuldegrader, msr xgk er kjekk å ha, første turen med artic pump. Dårlig dekning, men prøver med et vasket bilde. Hogstfeltet var plutselig blitt et juletre felt av den naturlige sorten 😀

I adventstida er det fint å se tilbake på gamle turer. Gjenoppleve øyeblikket da storørreten tok kroken, huske smaken av rypebryst stekt på primusen, minnes følelsen av å få den første laksen og tenke tilbake på kjølige høstnetter med nordlyset dansende over teltet. Mitt adventbidrag til Fjellforums lesere i år er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Gjennom året blir det mange turer, og gode måltider av årets fangs. Måltider på primusen, og på middagsbordet hjemme. Likevel er det i adventstida det virkelige høydepunktet kommer. Da skal fangsten foredles til smakfulle godbiter på mørke kvelder. Men la oss starte på våren. La oss, for eksempel, finne frem fiskestanga etter en lang vinter på ski, og se om sjøørreten er på plass i fjorden. Sjøørretfiske med kilosgaranti En gang i slutten av april eller starten av mai begynner fjordene i Troms å fylles med sjøørret. Først noen streifere, så mer og mer fisk. I mai og juni er fjordene fulle av stor blank sjøørret. Du er nesten garantert å få oppleve drømmefiske, så lenge du er på rett sted til rett tid. En varm dag i slutten av mai fikk jeg endelig overtalt Cato til å bli med ned til fjorden. Cato er den andre læreren ved leirskolen der jeg jobber, og han hadde aldri fisket etter sjøørret før. Så jeg lovet grundig innføring i sjøørretfiskets gleder og hemmeligheter, og la like godt på kilosgaranti. Heldigvis visste jeg akkurat hvor vi skulle dra for at jeg skulle ha mine ord i behold. Vel fremme på godplassen lette jeg litt i slukboksen. Med snøsmelting i fjellet var vannet litt grumsete i fjorden, så jeg plukket frem en 25 grams hvit og rosa atomsild fra slukboksen. En godt synlig sluk i uklart vann, og tung nok til å rekke ut dit fisken vaket. Det tok ikke lang tid før Cato hadde fisk på atomsilda. En vilter sjøørret som ble kjørt rolig inn til land. Med et stort glis kunne Cato løfte opp en blank sjøørret på nøyaktig 1 kilo. Jeg er ikke sikker på hvem som var mest fornøyd. Cato med sin første sjøørret, eller meg selv siden han fikk kilosfisken jeg hadde lovet. Etter en kaffekopp og en liten pause fortsatte vi fisket. Det endte med at vi fikk hver vår sjøørret på 1,2 kilo, før jeg fikk en på 2 kilo. Fredagstaco med sjøørret var sikret. Sjøørreten på 2 kilo ble filetert og lagt i fryseren for å få en tur i røykeovnen når det nærmet seg jul. Røykelaks hører også med i jula, men først måtte laksen fiskes. Jeg skulle bare ut med søpla Det renner en elv forbi der jeg bor. Ikke en hvilken som helst elv. 2 minutter rolig gåtur fra leiligheten flyter den velkjente Målselva forbi. Søppeldunkene står langs turen ned til elva, så jeg tok som vanlig med fluestanga når jeg skulle ut med søppelposen. Jeg er ingen erfaren laksefisker. Før laksesesongen startet i år hadde jeg aldri fått en laks. Men optimist er jeg, så det første kastet er alltid like spennende. Det ble selvsagt ikke fisk på første kastet. Eller det andre. Så helt uten forvarsel så jeg en skygge glefse over flua akkurat da jeg skulle løfte den opp av vannet etter nok et kast. Jeg rakk akkurat å ta bedre grep i stanga da fisken dro med seg snøret ut fra land. Snart lå en fin liten laks på 2,1 kilo på land. Min andre laks for sesongen. Jeg fileterte laksen og la den i fryseren sammen med sjøørreten som skulle ende i røykeovnen før jul. Det var imidlertid lenge til jul, og isen hadde gått på fjellet i Indre Troms. Endelig kunne jeg pakke teltet i sekken og stikke på fjellet. Fiske og villmarksliv i Troms Det er enkelt å være fjellfant med fiskestang i Troms og Nordland. Store fjellområder med uendelig mange gode fiskevann. Hvert år bruker jeg å finne et nytt område i Troms jeg enda ikke har besøkt. I år valgte jeg et område helt nord i Troms. På grensa mellom Kvænangen kommune og Finnmark var det noen blå flekker på kartet som fristet. Etter et par dager på vandring kunne jeg sette meg i teltåpningen med en kopp kaffe. Jeg hadde knapt fylt kaffekoppen før vinden roet seg og vannet lå blikkstille foran beina mine. Snart dukket den første vakringen opp. Det ble en kort pause. Raskt plukket jeg opp fiskestanga, og puttet slukboksen i lomma. Med rolige steg snek jeg meg nesten ned til vannkanten og kastet ut sluken. Allerede på andre kastet lot en feit røye på knappe halvkiloen seg lure. Litt etter så jeg en større fisk vake helt inne ved land. Det var tid for å smyge seg på kastehold. Forsiktig lot jeg sluken lande litt utenfor vakringen, og sveivet inn. Etter 3-4 kast hadde ikke røya brydd seg om sluken. Den vaket uforstyrret, så jeg byttet til en liten svart Panter Martin spinner. Spinneren ble for mye for røya. Med glupsk appetitt kastet den seg over kroken, og startet et hissig utras. Den hadde imidlertid vært bestemt når den tok, så alle tre krokene satt godt plantet i fisken. En noe sen middag var sikret så jeg gikk tilbake til teltet. Sommeren hadde gått fort i nord. Lyse sommernetter med Midnattssol nærmet seg slutten, og snart ventet høstnetter med nordlys. Med magen full av nystekt røye lente jeg meg tilbake på liggeunderlaget, og begynte å drømme om rypejakta. Da skulle årets rypemiddag sikres. Etter fjellrypa i Indre Troms I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypene skvatrer i fjellsidene og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter for den som liker å høste av naturen. Før jakta klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et område så langt inne på fjellet at en jeger ikke rekker dit på en dagstur. Langt inn og høyt oppe på fjellet i Indre Troms fant jeg en teltplass ved et lite vann. På nesten 1000 meters høyde kunne jeg legge meg med nordlyset dansende over teltet i en stille og klar høstnatt. Neste morgen hadde jeg fjellet for meg selv. Gjennom tett morgentåke skimtet jeg sola da kursen ble satt opp mot den første fjelltoppen. På de små tjernene lå isen, og på noen snøflekker fra uka før viste rypespor at jeg var på rett kurs. Snart var jeg på vei mot en liten topp, og skremte opp en enslig rype. Den fikk fly videre uten at jeg løsnet skudd. 50 meter senere gikk jeg på det første kullet. 7 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen. Etter å ha tatt opp to nye kull, og skutt en rype fra hvert satte jeg kursen tilbake til teltet for en god lunsj. Den ene rypa ble flådd, og bryststykkene lagt på panna. Saftige rypebryst, stekt i godt med meierismør. Etter en god lunsjpause gikk jeg opp på en ny topp. Like under toppen lettet en enslig rype og fløy 50 meter. ”Kanskje sitter det flere der”, tenkte jeg, og la sekken på bakken. Med to ekstra patroner i lomma gikk jeg forsiktig etter rypa.Brått så jeg fire ryper sitte mellom meg og der den første landet. Og rundt meg i steinene så jeg plutselig rype på alle kanter. Hagla fant veien opp i skuldra, og i det første skuddet gikk lettet 20-30 ryper rundt meg. På andre skuddet gikk enda en rype i bakken, mens resten landet oppe i fjellsiden. Med to ryper i hånda lot jeg som om resten greide å gjemme seg i steinura. Jeg hadde nok fugl til årets rypemiddag når det nærmet seg jul. Det var tid for å pakke teltet og tenke på veien ned fra fjellet. Røyking av fisk Villmarksliv i nord byr på mange smakfulle godbiter fra naturen. Vi er heldige som kan høste av naturens overskudd. Matauk er det ikke, men en viktig del av den gode turopplevelsen. Når jula nærmer seg er det tid for å foredle noe av fangsten til smakfulle godbiter i adventstida. Først er det sjøørret fra fjordene i Troms og laks fra Målselva som skal en tur i røykovnen. Fisken har ligget vakumpakket i fryseren siden den ble fanget, og i slutten av november blir den funnet frem. Røykingen skal skje hos Onkel Hans og Tante Solveig på Nord-Vestlandet. Røykovnen har Hans bygd selv av materialrester. To kasser av tre, en til å henge fisken i og en til røykovnen. Mellom kassene er det et rør, og et termometer på kassen til å henge fisken i kontrollerer at temperaturen ikke kommer over 25 grader. Røykovnen i den minste kassen er fra Jula, og fisken skal røykes med klosser av frukttre og einer. Før fisken røykes ble den gjort klar. Oppskriften fra Solveig er enkel og grov. Det går på øyemål. Et passe dryss med salt, og et lite dryss med sukker (et par t-skjeer). Så skal fisken stå ca. 1 døgn. Kortere for liten fisk, og lengre for større fisk. Saltet skylles av og fisken tørkes før den får stå til tørk i kjøleskapet 1 døgn. To døgn etter at fisken ble saltet var det tid for røyking. Fiskesidene ble hengt opp i røykkassa med hver sin krok, før ovnen ble fyrt opp. Så kunne vi sette oss med en kaffekopp, mens vi jevnlig sjekket at temperaturen var grei i kassa. Med jevne mellomrom la vi på mer einer og biter av frukttre, slik at det hele tiden var godt med røyk i kassa med fisken. 5 timer etter at fisken ble hengt opp var den ferdig røkt og klar for prøvesmaking. Bare en liten bit fra hver fisk, for den var ikke ferdig før den hadde hengt kjølig et par dager for å tørke og la smaken sette seg skikkelig. Resultatet smakte så godt, at jeg måtte ta mål av røykovnen for å kunne bygge en selv neste år. Speking av rypebryst Erfaringen med å røyke fisk var så gode at jeg ble motivert til å lese mer om å ta vare på fangsten. I bokhylla stod en gammel bok med tittelen ”Når viltet er skutt” av Helge Hagen. Der fant jeg oppskrift på å speke rype. I boka var det to oppskrifter. En hurtigmetode som skulle ta 3-4 dager, og en mer tradisjonell metode der rypene skulle henge to uker. Jeg fant frem to ryper fra fryseren for å prøve begge metodene. Først ble rypene flådd og bryststykkene skjært ut. På to av rypebrystene drysset jeg en krydderblanding av einer, pepper og sukker. De to andre ble speket naturell. Når rypebrystene var klar for speking dekket jeg et fat med grovt havsalt, og la brystene på saltet. Så ble de dekt med et nytt lag salt på oversiden. Etter 4 timer i romtemperatur børstet jeg av saltet på to rypebryst, og pakket kjøttet inn i et bommullsklede. Så skulle de stå 3-4 dager før de var ferdige. Den mer tradisjonelle metoden gikk ut på å la kjøttet ligge i salt i ca. 15 timer. Så neste morgen tok jeg opp de to siste bryststykkene og skylde saltet godt av. Så ble rypebrystene tørket med papir, og med en nål tredde jeg en hyssing gjennom hvert bryststykke. Så skulle de henge kjølig i 2-3 uker. Godbiter i adventstida Tre og en halv dag med tålmodig venting senere var jeg spent på å smake rypene som var speket etter hurtigmetoden. Med en skarp kniv skar jeg av tynne skiver, og serverte sammen med litt flatbrød. Kjøttet både luktet og hadde konsistens som spekemat av god kvalitet. Smaken skuffet ikke. En tydelig smak av vilt og passe salt spekemat. Skikkelig fjellsnacks, så tre dager senere måtte jeg smake på resten av det ene spekede rypebrystet. Det hadde bare blitt bedre av å ligge noen dager til i kjøleskapet. I mens hang det to siste rypebrystene og gjorde seg klare. Det var lange dager å vente på å finne ut om resultatet stod til forventningene. Så endelig viste kalenderen at det hadde gått to uker. På ny var det frem med kniven for å skjære av noen tynne skiver. Rypene som hadde hengt to uker hadde fått litt salt på utsiden, og kjøttet smakte mer salt enn de som ble speket i kortere tid. Kanskje jeg burde lagt de litt i vann i stedet for bare å skylle av saltet. Smaken var det imidlertid ikke noe å utsette på. Litt salt, men tydelig smak av vilt og spekemat. Endelig kunne jeg finne frem flatbrød og servere røkt sjøørret, røykelaks og speket rype av egen produksjon. Smakfulle godbiter i adventstida, og en god anledning til å mimre tilbake på villmarkslivet i nord. Mer villmarksliv i nord Mitt lille adventbidrag til Fjellforums lesere er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Jeg håper utdraget frister, og inspirerer til å planlegge neste års turer. Med eller uten hagle og fiskestang. I nord eller sør. For spesielt interesserte som vil ha enda mer lesestoff i adventstida har jeg laget en liten samling med artikler fra nord på bloggen. God adventstid og god jul ønskes til alle lesere.

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Nettopp inne igjen hjemme etter å ha tatt ned 2 telt. Plugger benyttet denne helga var 180 mm treskruer og en liten Makita drill som verktøy.

Alternativt skruer og skralle?

Om du bare legger ut et bilde og en setning, er du 100 ganger bedre enn en tom luke. Du får en 👍 opp av meg om du legger ut det!

Ta med noen gode spiker, har bøyd 6 Helsport plugger, og knekt en Hilleberg y plugg, på to dager nå. Har prøvd å banke forsiktig med øksa også, 5 cm løs snø på is er knotete. I kulda blir aluminium sprøtt også.

Er med på den av parafinentusiastene er i ferd med å bli borte ja. Men noen er det da igjen Forsøkte forøvrig med ulike "bufrende" elementer i drivstofftilførselen på polarisen, men ikke noe klarte å stoppe pulseringen. stripset til slutt en veke rundt pickup-slangen. Hjalp nada. Høyde/størrelse på flammespreder, og stillecap, forsøkte jeg ikke å manipulere. La inn en så tykk ståltråd som gikk i slangen også (den har nedstrupede åpninger i hver ende, så ikke så mye som får plass der. Etter tips fra @Memento mori så har jeg lagt inn bestilling på stillecap til XGK nå. Mulig jeg klarer å få den til å gå pent på lav "putreeffekt" også, har fått god teknikk med Whisperlite'n gjennom årene, særlig på parafin. Var på pilketur idag, da brant jeg nesten en tank med lampeolje gjennom XGK, med oppfyring i -12. Null stress, den brenneren er lett å forvarme. Og lampeoljen (voksfri!) er så ren at den kan være litt lei å få igang - men her var det ingen nøling. Siden vi nå er så sære at vi snakker om parafin, så har jeg på Whisperlite hatt god erfaring med en 80/20 blanding parafin/Alkylatbensin. Litt lettere å få fyr på, og ingen oppflamming når flammen nedkjøles. God vintermix

Er forøvrig særdeles misunnelig på den turen Det finnes røyevann der også, men litt lenger sør enn du har sett for deg.

Takker! Kanskje ikke så dumt å gå inn fra Espedalen faktisk. Litt kortere kjøretur og vinterløypa går jo direkte nordover og så kan jeg ta en runde sør mot huldreheimen

Noen personer reagerer på enkelte menyer fra Real. Prøv gjerne forskjellige menyer. Selv liker jeg pasta, og styrer langt unna fisk. Om dette er maten eller mentaliteten vet jeg ikke. Anbefaler hvis det er sistnevnte å spice opp med litt smør, pølse eller mild krydder. Det gir en god variasjon og lurer hodet til å tro at dette ikke er "tørrfor". En diett utelukkende av tørrmat over lengre tid kan gi noen fysiske reaksjoner for enkelte uavhengig om det smaker bra eller ikke. Varier dietten isåfall på neste tur. Kanskje bare real annenhver dag? 😊

Will do. Får den ikke før godt utpå nyåret

Også fint å gå fra Synstgardseter fra Gausdalsida. Følg med på Espedalen Fjellstue og Strand Fjellstue på Facebook så får du oppdatert info

Måtte slå til på denne Blir spennende å prøve!

På hode bruker jeg en stor lue av noe slag som jeg kan trekke over både øyne og nedover nakken. I tillegg har jeg en løstsittende buff/hals i ull som jeg trekker over nese og munn. Den er ganske tynn og lett å puste gjennom takker være et felt ullnetting. Devold lager slikt feks. Det er veldig viktig at det du dekker over nesa ikke er stramt, det blir ubehagelig etter noen timer. Ellers har jeg aldri hatt problemer med nalgenflasker som lekker.

Sånn her lue er fin å ha for både unge og gamle. Fleecelue som er en slags blanding av lue og headover/buff. Forholdsvis varm og kanon til å dekke det som er mellom strammingen over skuldre og de rundt ansikt i soveposen (fungerer også greit når det blir noen og tyve minus inne i teltet)...:

Mitt kalenderinnlegg handler om mine små turkompiser. Om dattera mi på 11, sønnen min på 9, å jentene på 8 og 11 som jeg er tante til. Det starta for ca. 4år siden, vi hadde gått på tur i flere år, men alltid sammen med flere. Veldig koselig det, men jeg ville mer på tur enn de andre voksne og da måtte løsninga bli å ta med meg alle selv. «Du er jo gal, du kan ikke ha med deg 4 barn alene på tur, de sutrer og klager og orker ikke gå selv» «Åsj da», mente jeg, «vi får vel prøve, det er jo ingen skam å snu!» De klagde litt ja, å sutra litt, men mest lo vi og koste oss. Vi tok oss god tid, tok pauser når de ønska pauser, spiste mye kvikklunsj og drakk bestemorsaft som styrkedrikk og vann fra bekken som tørstedrikk, så på alt det rare vi fant underveis, kunne jeg ikke svare på spørsmåla dikta vi opp svar sammen, plutselig kunne jeg ikke holde følge med dem lenger, de sprang om kapp opp stien og sto med brede seierssmil og venta på meg ved målet. «Vi vant!!» Dette ga mersmak og vi har vært på mange turer etterpå. Mange forskjellige type turer. Vi går turer til topper i nærheten, kanskje kommer vi fram, kanskje ikke, det er ikke så nøye. Vi kan finne perfekte bergsider som bare må klatres i, ‘huler’ som må utforskes, eller buskas som blir til naturlige barhytter som må lekes i. Vi fant en dø firfisle i en dam en gang, kom ikke videre da… For ikke å snakke om alle steinene på snaufjellet som bare må hoppes på eller hoppes fra eller springes mellom. Det er revehi, maurtuer, bæsj, granskjegg, klatretrær, bær, blomster, insekter, kongler, dyr og fugler… Alt dette er jo vel så viktig som toppen. Vi går til elva for å se om laksen hopper, eller for å fiske, eller vasse, eller kaste stein eller for å gå på skøyter og for å se om vi kan se elvemusling gjennom isen, det kan vi Vi drar på isfiske, borer hull og ender opp med å ikke fiske i hele tatt, for det var mye mer moro å ha på skøytene og bedrive kunstløp. Vi går på multe-leit med spennende elvekryssing, som ender med null multer, men med bading i en bekke-kulp, for vi fant rett og slett en liten bit av paradis der oppe i fjellsiden! Vi går på turer for å lete etter nisser, vi har ikke funnet noen enda, men spor finner vi, å vi finner tid til å leke nisser Vi går tur til en liten skogpull i nærheten, i skumringa, å øver på å tenne bål, drikker kakao og spiser pølse og går hjem i lyset fra hodelykta. Vi går tur innover skogsbilveien for å få det helt mørkt slik at vi ser stjernene skikkelig. Vi går skiturer på jakt etter fine istapper eller dyrespor eller rypa. Vi har også begynt å ligge ute. Det var med skrekkblandet fryd tantebarna ble med på sin første telttur i skogen. Ville de klare å sovne, ville de klare å tisse ute, hva om det kom ulv eller MAUR inn i teltet?! Det var stolte jenter som våkna neste dag, å vi rakk ikke en gang komme oss hjem før jeg fikk spørsmål om når vi skal på neste tur. Vi går kanskje ikke på så lange fantastiske turer, men du og du som vi koser oss! Vi lærer for hver gang og ungene spør om stadig lengre og tøffere turer. Jeg gleder meg til å fortsette friluftslivet mitt sammen med disse 4 herlige turkompisene mine Å forhåpentligvis blir det 5 snart, minste tantebarnet er passert 2år nå, det er på tide å begynne å prege han da vel? 😉 Ha en fin adventstid 😊 God jul fra meg og verdens beste turkompiser!!

Bestilte denne underquilten fra OneTigris: https://www.aliexpress.com/item/OneTigris-Lightweight-Full-Length-Hammock-Underquilt-Under-Blanket-10-F-to-21-F-12-C-to/32790617359.html?spm=2114.search0104.3.1.UmS45V&ws_ab_test=searchweb0_0,searchweb201602_1_5130011_10152_10065_10151_10344_10068_10345_10342_10343_51102_10340_10341_10609_5000011_10541_10084_10083_10307_10610_5080011_10539_10312_10059_10313_10314_10534_100031_10604_10603_10103_10605_10594_5060011_10142_10107,searchweb201603_2,ppcSwitch_4&algo_expid=c1593f0b-f55a-4eb6-8bdc-70969c781cb6-0&algo_pvid=c1593f0b-f55a-4eb6-8bdc-70969c781cb6&rmStoreLevelAB=0 betalte rundt 470,- mener jeg å huske. Har ikke testen den enda, men håper på å få til en tur i Januar. OneTigris skal visst lage gode produkter til lave priser

Noen fine dager i Nordmarka

Kveldstur på meg ble 3,5 timer i denne løypemaskina. Et lokalt prosjekt med kunstsnø, som trengte hjelp til å få kjørt opp skiløyper. Barnehagen ligger rett ved og de skal bruke den delen jeg glatta i kveld. Fint å kunne bidra.

Med innspurt på jobben og julestria godt i gang så er det vanskelig å lure inn turer. I dag ble det tid til en av standard turene opp det lokale skisenteret igjen. Etter å ha truget opp her tidligere så gikk det helt fint å nå gå opp uten truger. Deilig å få litt høydemeter i beina igjen!

Sterkt inspirert av Torbjørn Ekelunds mikroekspedisjoner omtalt i boken «Året i skogen» i skogen så ble fjorårets julegave til min kone; tolv teltturer, en tur pr mnd. Vi er riktignok ikke helt i mål, ettersom vi fremdeles mangler desember, men vi har stor tro på at den går i boks også. Dersom du ikke har ordnet den viktigste julegaven enda, så er ideen herved luftet. Vedlagt er to forslag, første med 12 turer en hver mnd eller en litt lettere variant med 12 turer (da uten at det nødvendigvis trenger å være en pr. mnd). Som min kone uttalte; et forslag om telttur i januar hadde blitt blankt avvist, men en telttur i hver måned var en spennende utfordring. Vi hadde, før dette stuntet, aldri ligget i telt annet enn i sommermånedene. I de mørkeste månedene så er har hovedsaken vært campen og overnatting og mindre fokus på turen. Det eneste kravet vi stilte til teltplassen var at vi ikke skulle se ett lys eller høre en bil. Turrapport.pdf Julegavetips.pdf

Sinnsykt flotte bilder

Tidligere i uka gikk turen til Grøvelnebba i Sunndalen. Gikk fra Viromdalen en time før sola sto opp og rakk oss akkurat ned igjen idet mørket senket seg. 1400 høydemeter, litt over 12 km tur/retur. Fantastisk pudderføre under tregrensa og i østhellingen fra 1300m ned til 1100m. Ellers noe vindblåst. Og som ellers i fjellet denne vinteren, mye snø! Grøvelnebba ser grei ut å bestige herfra, men en krevende hammer gjør det værre enn det ser ut til. Vi gikk ei litt mindre krevende rute og besteg toppen vestfra. Vestruta opp med ca 80 høydemeter lett klyving.

Etter at møtet etter lunsj ble amputert og halvert i tid, grep jeg sjansen og stakk fra jobb for å rekke en liten tur før solen gikk ned. Skyet litt over da jeg kjørte hjemover, men fikk likevel en fin dose sol ved postkassen på Damsgårdsfjellet. Deretter ble den dimmet av skyer igjen, men det var for så vidt et trivelig syn det også

Klokken 8, 3. Desember, gikk turen fra Movatn stasjon til Gaupekollen. Gikk derfra opp til Midkollen og videre til Mellomkollen før jeg tilslutt endte opp på Skar. Utrolig fin tur! Og må si det frister å overnatte på Midtkollen! Ikke originalbildene, så noe redusert kvalitet...

Forsov meg i dag, skulle egentlig på trening, men lykken skulle ha det til at det ble tur i stede 👏🏻 Fantastisk vær i Bergen i dag! periodevis mye snø på toppene bortover, men fortsatt greit å gå på bena! Må bare si at jeg er skremmende imponert over chainsen pro broddene!

Knabben i Drammen for å se solnedgangen 😀 Veldig kjekt med Chainsen Pro i dag gitt

Har du vært i Tyskland, Saxony for langtur? Malerveien er basert på kulturhistorie av Kunst. Tallrike kunstnere tok seg opp over malerveien - en turvei i Elbsandsteingebirge. Caspar David Friedrich brukte motiver fra Bastei i sitt bilde Felsenpartie im Elbsandsteingebirge. Dette er mitt julkaleder innlegg. Regler: Å sove ute, ingen bålbrenning, bare kjøkkenutstyr, og bare liggeunderlag pluss puse. Drikkevann bare fra kilder eller fra elver. Og minst 3 til 4 mil per dag. Det var kjempe flott med nesten UL-ryggsekken: 13 kg hel inklusiv Planlaget var 5 dager med temperaturen -1 / +2 grader og ett dag regn. Vi begynte turen i byen Wehlen, 40 km øst fra Dresden og gikk over Festning Königstein og Squirl, til Pfaffenstein. Ikke så værst med 2.4 mil og 5 timer med pauser. Etter 12 timer pause med lukket øyene gikk reise videre. Så lang så mulig. Og vann fra hunde-kilden var fantastisk Andre dagen gikk vi helt sti sørsida elva, ganske lang ser GPSen. Med 1200 hm opp og 600 ned og 3.2 mil. Trede dag gikk vi hele nord-vest side og hadde faktisk blå himmelen. Vi bestemmte oss etter 8 timer at vi er nok frisk å gå i mørketida til en stor vegg av naturlig sandsein som heter Teufelsmauer. Der var vi over natt i nasjonalparkens "boofe". Detter er steder med tillatelse til sove ute i parken. Det var lengste tur idag med 4.2 mil. 4. dag kommet vi til fine plass som heter Brand. På tysk betyr Brand å har mye Øl- tørst. Deretter gikk vi igjen 1000 hm opp og 300 ned med 3.6 min . 5. dag litt våt været men ganske var med 6 grader, når vi kommet opp til turiststedet nummer 1 : BASTEI. - etter 1.6 mil vi kommet til start igjen og fyllte 15 mil - 150 km TAKK for turen!

Tusen takk for et spennende, annerledes og uvanlig julekalenderinnlegg. Dette var fin lesing etter å ha kommet hjem til godstolen. Blandingen av natur og kultur er en type tur som jeg også har gjort noen ganger, bl.a. pilegrimsleden fra Hamar til Trondheim (dog ikke like eksotiske omgivelser som din tur). Nå er lista lagt høyt, føler jeg, for mitt egen kalenderpost...

Utrolig spennende og kul reise 😀

Utrolig interessant denne rapporten. Det er artig med en kombinasjon av natur og kultur når man er i utlandet. Jeg er interessert i og praktiserer japansk kampkunst og en drøm er å kunne besøke Japan, trene der og reise rundt i landet. Tusen takk @TarjeiSkrede. Jeg venter på fortsettelsen på bloggen din.

Det er ikke akkurat "instagramryddig" i vinterteltet når vi er på tur, men vi har det jammen meg trivelig likevel. (Mens vi går og tripper og venter på at det atter en gang blir dyp nok snø til skikkelig kuldegrop!!)

Ja, de er virkelig komfortable å ligge i, samt at de er så fleksible å sette opp. Du kan også gjøre sengen din om til en nydelig stol:) Kan sikkert røpe en rabattkode når de lange modellene kommer ut, hvis ikke du finner noen bedre tilbud:)