Vinnerliste

Prøvde meg på en sangtekst her; Håper dere kan melodien. Sneen dalte lett og fin, la seg rett på snuten min, Tarpen nei den lot jeg ligge hjemme. Mårrabål det må jeg ha, Tenner opp, ja kvist er bra. Snart sitt jeg her med kaffe, egg og bacon. For vi liker jo å tusle rundt i skogen, og når kulda biter kobler vi helt av. Ja vi liker og å tusle rundt på vidda, krangler "goretex vs bomull" halve dan. Først så dro vi på en topp, vegen opp i full gallopp. Telemark er måten man skal svinge. Noen hadde myke sko, svingen den gikk rett i do. Nå ligger de og tygger litt på sneen. For vi liker jo å tusle rundt i fjellet, og når fisker biter sveiver vi han inn. Men vi liker ei å dra på tur til syden, for mye folk og bråk og altfor varmt og klamt. Vi har kjøpt oss nok et telt, haugen holder på å velt. Nå har vi nesten alle de vi trenger. Men så var det salg igjen, Mil-1-LT tar vi lell. Samlinga, nå er den nesten ferdig. For vi er jo altfor glade i litt utstyr, med en primus kanskje fire, nei-vent ti. Men vi liker uansett å være på tur, ser på stjerner uansett hvor vi er henn.

Tidligere i uka gikk turen til Grøvelnebba i Sunndalen. Gikk fra Viromdalen en time før sola sto opp og rakk oss akkurat ned igjen idet mørket senket seg. 1400 høydemeter, litt over 12 km tur/retur. Fantastisk pudderføre under tregrensa og i østhellingen fra 1300m ned til 1100m. Ellers noe vindblåst. Og som ellers i fjellet denne vinteren, mye snø! Grøvelnebba ser grei ut å bestige herfra, men en krevende hammer gjør det værre enn det ser ut til. Vi gikk ei litt mindre krevende rute og besteg toppen vestfra. Vestruta opp med ca 80 høydemeter lett klyving.

Dette er jakker som har kommet ut fra forsvaret på lovlig vis. De er brukt og har små skader eller mangler som f.eks. at det mangler en knapp i klaffen over glidelåsen. Forsvaret reparerer ikke slike ting og disse plaggene blir da enten destruert, eller hvis manglene er ubetydelige så blir de delt ut til de av forsvarets personell som måtte ha interesse ev det. Her er det ingen som " inte kan skilja på sin och försvarsmaktens egendom", alt er gjort på lovlig måte av personell som har myndighet til å gjøre slike ting. Hvis ikke jakken var ervervet på lovlig vis så hadde jeg nok ikke presentert saken her på forumet. Dessuten så selges det jo M75 feltjakker fra Forsvarsbrukt.no https://www.forsvarsbrukt.no/p-894-feltjakke-m75.aspx Jeg kan ikke tenke meg annet enn at også disse jakkene er kommet fra forsvaret på lovlig vis, eller er det noen som vet mer om dette?

Det kan det jo være flere grunner til. Tidligere spor kan være kjekt å ha tilgjengelig hvis man skal gå samme rute flere ganger - f.eks om det er dårlig merket så har man et referanse spor å se etter - har hjulpet meg ved flere anledninger. Så er det jo litt artig å kunne importere tidligere spor i f.eks norgeskart og få ut plot over ruta man gikk ink høydekurver, f.eks til en tur rapport eller til et arkiv.

Klokken 8, 3. Desember, gikk turen fra Movatn stasjon til Gaupekollen. Gikk derfra opp til Midkollen og videre til Mellomkollen før jeg tilslutt endte opp på Skar. Utrolig fin tur! Og må si det frister å overnatte på Midtkollen! Ikke originalbildene, så noe redusert kvalitet...

Vi skal nok ikke fryse i jula av den grunn så da benytter jeg anledningen til å ønske dere alle en god og varm juleferie med passe mye primus-sus! dsk

Etter at møtet etter lunsj ble amputert og halvert i tid, grep jeg sjansen og stakk fra jobb for å rekke en liten tur før solen gikk ned. Skyet litt over da jeg kjørte hjemover, men fikk likevel en fin dose sol ved postkassen på Damsgårdsfjellet. Deretter ble den dimmet av skyer igjen, men det var for så vidt et trivelig syn det også

2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Når man var så "dum" at man tok utfordringen i julekalenderen, så må man vel kanskje bidra litt også. Hva det handler om er ikke godt å si. Men jeg ble sittende en kveld å tenke på hvorfor begynte jeg å dra med meg tunge sekker, til tider sutrete barn (til og med sutrete voksne en sjelden gang) ut på tur og til tider både kjip seng og mat? Her må jeg bryte av og advare om store mengder mimring, og at jeg innser at man fort skulle tro jeg er 30 år gamlere enn jeg er! I tillegg så fantes det ikke digitale foto dingser ei heller lomme tlf. med kamera. Så dere slipper å se Hammer som barn rave rundt i kledelig -80 tall bekledning. Men, tilbake til tanken: Det å tilbringe livet i fjellet og bo i telt er ikke noe jeg fikk inn med "morsmelka". Vel! Vi var mye på dagsturer i marka, skogen og fjellet i områdene rundt hus og hytter. Men, jeg hadde ikke mange døgn i telt før jeg ble voksen! Men, de få nettene jeg hadde i telt, de huskes! Og det med kun positivitet og gode opplevelser. Husker spesielt en opplevelse fra noe som må ha vært en tur i Brungmarka utenfor Trondheim med barneskolen. Det regnet, stort sett bare myr. Vi ble bløte (kan ikke huske at vi ble kalde, men ble sikkert det?). Teltet var overfylt og ekstremt fuktig. Men det var jo en helt fantastisk tur! Femundsmarka 2017 (fant ingen barnebilder, men fant plutselig det her bildet. var jo fint) Etterhvert som jeg satt der å tenkte. Og egentlig burde har gjort en hel del andre ting. Så slo det meg at veldig mye jeg husker fra min barndom innebærer en eller annen form for friluftsliv. Jeg hadde ett sett med besteforeldre som bodde utenfor byen med marka i hagen, hvor vi ofte gikk på tur. Vi plukket bær, hentet ved, badet og lekte i et lite vann. Nå gjorde tilfeldighetene det til at akkurat ved dette vannet hadde vår datter sin aller første overnatting i telt. De hadde også en hytte opp i fjellene i Nordland. Kjørte tog opp dit, og fikk hoppe av på en "ikke stasjon" mitt i skogen. Hytten gikk vi til, og lå helt oppe ved skoggrensen. Her fantes det verken strøm eller innlagt vann. Vi pakket maten inn i jordkjelleren som var anlagt et stykke nedenfor hytta, hentet vann i bekken og storkoste oss. Gikk turer opp i fjellet og badet i isvanne like ved en isbre. Og vi akte ned snøen i shorts. Fisket, og skapte minner sammen. Det andre settet med besteforeldre bodde i byen. Men! De hadde hytte på fjellet! Hvor vi også tilbragte en del tid. Veldig mye tid faktisk! Her hadde vi stafett hver påske, med pil og bue (hjemmelaget sådan). Utallige turer med bål og skilek. Fisking i små bekker og vann. Bygget hytter i trærne, snøhuler osv. Det er nettopp på denne hytten jeg har lagt grunnlaget for det meste av friluftsliv og opplevelser i skogen og fjellet. Jeg kunne skrevet på hundrevis av sider med minner (og jeg er som nevnt før, ikke spesielt gammel). Når jeg ble litt eldre bygget mine foreldre seg en hytte ved havet. Min bror og jeg bodde mer eller mindre i fjæresteinene eller ute i en av båtene min bestefar bygde til oss. Fiske, spennende dyr og "skrap" som fløt i land. Husker spesielt en stor død hval som lå mellom to svaberg. Den luktet! Vi klatret i bergene. Anla moloer i fjæra (de fleste står halvferdig enda ... eller. Alle gjør det!) Så slo det meg. Det må jo være en grunn til at disse minnene sitter så godt i? Hvorfor husker jeg alt dette så godt? Jeg innser jo at vi faktisk var mye ute, men jeg vil jo tro at timene med håndball, fotball, ishockey, musikk, korps etc. er flere enn timene ute i skauen. Så, hvorfor akkurat disse minnene sitter i så godt har jeg ikke noen god forklaring på. Kanskje noen her inne har forslag? Jeg regner med det er flere i "min kategori". Sønn og datter i Forollhogna Nasjonalpark. (alternativ til et bilde av en ung Hammer i knæsj 80-talls genser med en fiskestang laget av ei lita bjørk) For en del år siden, etter en heller lengre periode med svært lite interesse (og tid) for friluftsliv. Så gikk jeg på den smellen med rett og slett jobbe for mye. Medisinen legen skrev ut den gangen var å komme seg på fjellet og ta det med ro. Jeg tok en tur på hytta og gikk opp på en fjelltopp bak hytta, hvor jeg ikke hadde vært på svært mange år. Og da våknet interessen igjen med engang. ikke det at jeg hadde vært totalt fraværende fra å være ute på tur i perioden. Men det ble nedprioritert. Men nå! Nå skulle jeg sette av tid! Forøvrig, så hjalp denne resepten mye bedre enn noen andre jeg noen sinne har fått. Og hjelper den dag i dag når det står på for mye. Men det er vel gammelt nytt for de fleste her inne. For snart 6-år siden fikk jeg en datter. Det var jo både spennende, skremmende og mere til! Men jeg så det også om en gylden anledning til å få en turkamerat, og ikke minst det å legge grunnlaget for slike minner jeg mimrer om. Det ble mange fine turer i nærmarka og på hytta de første årene. Mye koselig stunder med bål, kakao, grille pølser osv. I tillegg fikk både datter og far fine tv stunder sammen med villmarksbarna som gikk på NRK. Det var nok dette som for alvor vekket interessen til datteren i huset. "pappa, kan ikke vi å sove i sovepose og telt og sånn?!". Det var liksom ikke nok å være på hytta, dra opp i skogen eller fjellet, tenne bål og kose oss. Vi måtte ut på "ordentlig tur" som hun så fint beskrev det som. (og fortsatt gjør). Vi pakket vi opp sekken til bristepunktet. Jeg hadde jo aldri hatt med meg et barn på telttur! Allierte oss med en tante som bor nære marka, fant et fint lite vann ikke langt unna. Nå skulle vi endelig få vår første natt ute! Den natten, ble som nevnt tidligere, ved et vann jeg var en del som barn. Det ble suksess. mildt sagt! 14 dager etterpå ble det en ny tur! Samme sommeren tok vi like gjerne med oss bestemor og onkel og besteg Forollhogna også. Vi har hatt utrolig mange opplevelser på tur sammen siden da. Og nå, 3 år etter, er min datter min beste turvenn, og mest sannsynlig den største årsaken til at jeg virkelig har blitt hektet på teltlivet også (igjen?)! Nå holder det ikke med å være ute hele dagen for å så gå tilbake på hytten eller dra hjem. Må jo på "ordentlig tur"! Alva Sofie (3-år) på toppen av Forollhogna 2015. Selv om vi ikke får så mange turer alene nå, så prøver vi iallfall å ha minimum en tur som bare er oss to hvert år. Og i vinter skal hun få prøve seg på sin første vintertur. Det har også kommet en sønn i huset, som nettopp er blitt to år. I år så fikk han 8 netter ute, og er absolutt bitt av "basillen". Til og med mor i huset har blitt med på turer, og trives! Jeg ser faktisk antydning til noe som kanskje (med godviljen til) kan være en liten frilulftsfamilie i emningen. Hvem skulle tro det?! Til Venstre: Alva Sofie og far i huset hadde "alene påske" i fjellet 2015 Til Høyre: Ludvig Leander i blåbærlyngen. "pappa da! du trenger jo ikke ta bilde hele tiden!" Rondane 2016 (en tur vi slo sammen med tidenes første FF-Barnetreff) Nå er det min tur å prøve skape slike minner jeg har, for mine barn. Slik at de forhåpentligvis om 30 år sitter å lurer på hvorfor akkurat friluftslivet fra barndommen sitter så godt i minnet. (Og forhåpentligvis finner de en del bilder de kan legge ved sin egen mimrekavalkade til FF sin julekalender i 2047!) D Vil benytte anledningen til å takke fjellforum for fantastisk mange tips og triks, samt inspirasjon. Flotte fellesturer og mange nye turvenner for både barn og voksne.

Mitt kalenderinnlegg handler om mine små turkompiser. Om dattera mi på 11, sønnen min på 9, å jentene på 8 og 11 som jeg er tante til. Det starta for ca. 4år siden, vi hadde gått på tur i flere år, men alltid sammen med flere. Veldig koselig det, men jeg ville mer på tur enn de andre voksne og da måtte løsninga bli å ta med meg alle selv. «Du er jo gal, du kan ikke ha med deg 4 barn alene på tur, de sutrer og klager og orker ikke gå selv» «Åsj da», mente jeg, «vi får vel prøve, det er jo ingen skam å snu!» De klagde litt ja, å sutra litt, men mest lo vi og koste oss. Vi tok oss god tid, tok pauser når de ønska pauser, spiste mye kvikklunsj og drakk bestemorsaft som styrkedrikk og vann fra bekken som tørstedrikk, så på alt det rare vi fant underveis, kunne jeg ikke svare på spørsmåla dikta vi opp svar sammen, plutselig kunne jeg ikke holde følge med dem lenger, de sprang om kapp opp stien og sto med brede seierssmil og venta på meg ved målet. «Vi vant!!» Dette ga mersmak og vi har vært på mange turer etterpå. Mange forskjellige type turer. Vi går turer til topper i nærheten, kanskje kommer vi fram, kanskje ikke, det er ikke så nøye. Vi kan finne perfekte bergsider som bare må klatres i, ‘huler’ som må utforskes, eller buskas som blir til naturlige barhytter som må lekes i. Vi fant en dø firfisle i en dam en gang, kom ikke videre da… For ikke å snakke om alle steinene på snaufjellet som bare må hoppes på eller hoppes fra eller springes mellom. Det er revehi, maurtuer, bæsj, granskjegg, klatretrær, bær, blomster, insekter, kongler, dyr og fugler… Alt dette er jo vel så viktig som toppen. Vi går til elva for å se om laksen hopper, eller for å fiske, eller vasse, eller kaste stein eller for å gå på skøyter og for å se om vi kan se elvemusling gjennom isen, det kan vi Vi drar på isfiske, borer hull og ender opp med å ikke fiske i hele tatt, for det var mye mer moro å ha på skøytene og bedrive kunstløp. Vi går på multe-leit med spennende elvekryssing, som ender med null multer, men med bading i en bekke-kulp, for vi fant rett og slett en liten bit av paradis der oppe i fjellsiden! Vi går på turer for å lete etter nisser, vi har ikke funnet noen enda, men spor finner vi, å vi finner tid til å leke nisser Vi går tur til en liten skogpull i nærheten, i skumringa, å øver på å tenne bål, drikker kakao og spiser pølse og går hjem i lyset fra hodelykta. Vi går tur innover skogsbilveien for å få det helt mørkt slik at vi ser stjernene skikkelig. Vi går skiturer på jakt etter fine istapper eller dyrespor eller rypa. Vi har også begynt å ligge ute. Det var med skrekkblandet fryd tantebarna ble med på sin første telttur i skogen. Ville de klare å sovne, ville de klare å tisse ute, hva om det kom ulv eller MAUR inn i teltet?! Det var stolte jenter som våkna neste dag, å vi rakk ikke en gang komme oss hjem før jeg fikk spørsmål om når vi skal på neste tur. Vi går kanskje ikke på så lange fantastiske turer, men du og du som vi koser oss! Vi lærer for hver gang og ungene spør om stadig lengre og tøffere turer. Jeg gleder meg til å fortsette friluftslivet mitt sammen med disse 4 herlige turkompisene mine Å forhåpentligvis blir det 5 snart, minste tantebarnet er passert 2år nå, det er på tide å begynne å prege han da vel? 😉 Ha en fin adventstid 😊 God jul fra meg og verdens beste turkompiser!!

Jeg hadde denne i en eldre versjon på 168 cm, er som @tronn sier mye pulk, når du ikke har den på tur. Har nå den på 144 cm i ekspedisjonsutgave, og den er stor nok til å få med i bilen på vettu vis. Prøver å pakke lavt, og har helstivt drag, syns det hjelper på at den vil bøye seg til siden. Men det draget er fjampete langt på tog, har det på biltaket eller tredd på siden langs passasjersete.

Tror du får starte en egen tråd på det om du vil ha utfyllende svar så vi ikke blander tema her. Kort sagt: De svarte "stropegreiene" samler snø og bremser veldig når pulken ligger litt på siden i litt dyp snø. Det samler seg is bak disse svarte stroppegreiene som tiner og renner inn i pulken. Den velter litt lett om du pakker den full og litt høy. Jeg fikk pengene mine tilbake siden trekket delaminerte så jeg tenkte å prøve noe annet nå.

Syns denne er verdt å dele, litt gapahukpreg. DD Tarp er fin og gir mange muligheter.

De rette strekene er ikke til å unngå uten man gjør noe før eller etter tur. Jeg går inn i spormenyen og sletter 'Gjeldende spor' før jeg starter turen. Sporet som ble laget dagen i forveien eller sist helg ligger arkivert med et filnavn som består av dato og klokkeslett og Dag. Gårdagens spor vil f.eks arkiveres som 2017-12-12 18:33:19 Dag. Overfører ALLTID sporet til PC etter hver tur.

Hei. Jeg brukte å bestille hesteutstyr fra Outfitters Supply...de har denne kortstokken. http://www.outfitterssupply.com/Knot-Playing-Cards/productinfo/WCA127/ Trailheadsupply har dem også..også en butikk jeg har bestilt ting fra tidligere. https://www.trailheadsupply.com/collections/gifts-home-decor/products/knot-playing-cards

Takk, dette funket fjell!

Re.: Lang rett strek. På GPSmap 62s er fremgangsmåten slik: Velg "page", - Hovedmeny, - Oppsett, - Spor, - Så under fliken Sporlogg har du følgende valg: Ikke registrer, - Registrering, ikke vis, - Registrering, vis på kart. For å unngå lange rette streker, velges: Ikke registrer. Trykk på "enter" knappen og skru av gps. Når du skal begynne på ny tur: Skru på gps og vent til du er sikker på at gps har funnet satelitter, samme fremgangsmåte som over, men i sporlogg velger du: Registrering, og vis, eller, ikke vis, alt etter hva du ønsker. Jeg har hatt mange blå streker opp gjennom tiden, så jeg prøver å huske på å aktivere "Ikke registrer" når jeg er tilbake ved bilen eller når turen er ferdig. Det er selvfølgelig like viktig å huske å aktivere "Registrering" igjen når ny tur tar til. Kan hende fremgangsmåten er annerledes på andre gps´er, men det kan kanskje andre svare på.

Tidligere fikk HV personell den ammunisjonen de måtte ønske hvis de var ivrige skyttere utenom tjenesten. Hvordan det er i dag vet jeg ikke. Slik jeg har forstått det så får de visst ikke ha våpen hjemme en gang, eller er dette bare noe som ble diskutert for en tid tilbake. Kanskje Bjørn skulle skaffe seg litt info om hva befal og andre med rang i forsvaret har anledning til å gjøre. En lørdag på skytebanen, med militære våpen og ammunisjon som er kvittert ut fra forsvarets våpenlager, ville ikke være mulig å gjennomføre hvis det ikke var i henhold til forsvarets regler og sikkerhetsprosedyrer.

Bruk gpx format. Det forstår alle kartprogram. Mapsource bruker et proprietært format kalt gdb, men selv eldre utgaver av Mapsource har støtte for gpx. Har du ikke Mapsource innstallert så kan du bruke gpsBabel til i konvertere gdb-filene over til gpx. Finnes sikkert andre konverteringsprogrammer, men jeg har brukt gpsbabel tidligere og det er enkelt i bruk

Tipper dette bildet vekker mange gode turminner hos mange! Teksten innholder mange fine tips.

Jeg kjøpte MacKenzie-køya da den var på salg til 200 kr hos XXL på black friday, bare for å prøve om køye var noe for meg. Jeg har hund, og har hørt av andre at det var vanskelig å få hunden til å roe seg på bakken under køya kontra i fortelt. Så da er det greit å teste med en budsjett-variant. Jeg har ikke sovet i den enda, men tatt den med ut og hengt opp for å teste. Selve køya virker OK, selv om myggnettingen virker som den er av litt dårligere kvalitet enn Hennessey Hammock sin (som er mitt eneste sammenligningsgrunnlag). Det var i alle fall deilig å ligge i den, og med unntak av myggnettingen virker materialene robuste nok. Jeg skulle gjerne sett at man kunne ta av myggnettingen, det er jo ikke mygg året rundt her til lands.. Men alt i alt føles det som et kupp: i alle fall for 200 kroner - overseilet alene er verdt det til den prisen

Heldige både deg som får med deg de fine ungene ut, og ungene som har deg til å bli med seg! Jeg fikk også lyst til å bli med deg på tur!! Flott innlegg!

Takk for nok en flott turbeskrivelse @TarjeiSkrede. Veldig takknemlig for at du deler disse turene dine her inne i tillegg til bloggen din, tror aldri jeg hadde hørt om eller sett noe om slike eksotiske tur(for)mål hvis ikke det var for dine skrivevilje.

Har en kollega som fikk et halvt års permisjon og tok et halvt år engasjement der ut. Må si det frister...

En bålkasse: https://www.fjellsport.no/tentipi-hekla-7.html En øks: https://www.fjellsport.no/produkter/turutstyr/tursager-oks/granfors-outdoor-yxa.html

Jeg bruker warmpeace viking 600 + jerven extreme på den milde vestlandsvinteren. Kan bli litt varmt noen netter, men stortsett er det perfekt. Det blir dog fort klamt siden jervenstoffet ikke puster i det hele tatt. Dette har jeg løst på flere måter. Sover jeg ute uten telt så ligger jeg inni hele greien og lar glidelåsen være åpen i siden (i variabel lengde), inni telt har jeg stortsett brukt den som en svær dyne over som jeg justerer etterhvert gjennom natten. Jerven er dessuten perfekt å sitte i på kvelden når det blir litt kjølig. Sommer som vinter.

Knabben i Drammen for å se solnedgangen 😀 Veldig kjekt med Chainsen Pro i dag gitt

Tur for å sjekke isen. 5-7 cm fin stålis. Gikk en tur i Viksåsen naturreservat og Biliåsen verneområde kaldt og fin dag med ☀️

Ulempen med Jervenduken ytterst er at den ikke puster noe særlig og det derfor kan bli i overkant klamt. For èn eller 2 netter på rad så gjør det ikke noe særlig. For lengre turer vil du kunne få problem med at fukten fryser et eller annet sted. Da jeg tok opp vintertelting igjen så begynte jeg med en tresesongspose som hadde sett bedre dager + en fleeceliner + jervenduk som backup. Det var kurant på de første turene til ca -10 selv om det ble klamt. Men fordi det for blir ned mot -30 i mitt primærturområde så har jeg handlet en dedikert vinterpose etterpå. Men da visste jeg jo også at det ville bli en del vintertelting slik at det for meg rettferdiggjorden en sovepose til.. Ellers er det helt kurant å teste ut utstyr i hagen eller nære hjemmet for å finne ut hvor grensene går før man legger ut på tur. Tror ikke jeg har en eneste sovepose/underlag som ikke er testet ut under litt spenstige forhold ute i hagen hjemme...

Høres ut som du selv har beste løsning; teste det ut. Vi alle er forskjellige og fryser ved forskjellige temperaturer. Så slik du gjorde er nok det aller beste. Da finner du ut hva du selv er komfortabel med og ikke bare får et "synsing" svar her Hvor langt du vil strekke strikken er jo litt opp til deg selv og erfaringer du får på veien.

Støtter meg til begge kloke råd gitt her allerede! Jeg også begynte i det små med vinterturer, kort avstand fra bil/folk men allikevel nok til å gi fine opplevelser men ikke minst masse erfaringer! Det var utrolig mye å justere på i løpet av de første enkle vinterturene mine Kome deg ut med det du har og prøv deg frem i trygge forhold og områder, god tur! Tipper du kommer til å returnere med mange flere spørsmål her etter din første tur

I korte trekk; Ja, det går helt fint såfremt du velger tur etter forhold og kunnskap/erfaring. Det meste blir litt tyngre og tar litt mer tid på vinteren. Jeg vokste opp utenfor løypene med vanlige langrennski, og hadde ikke brukt feller før for inntil 4-5 år siden. Det var aldri noe hinder for toppturer, selv om det nok ble endel fiskebein. Det er ikke verre enn at du prøver, da kanskje første tur ikke altfor langt unna hytte eller bilen, slik at du har mulighet til en trygg retrett dersom været skulle bli verre enn du liker, eller noe annet skulle skje. Du bygger fort erfaring på sånne turer, og finner ut hva du mangler og hva du har for mye av. Så tar du det bare derfra. Blir du kald koker du opp en liter vann og heller det i en flaske med en ullsokk utenpå, så hiver du den i soveposen. (I en flaske som tåler kokende vann vel og merke). Det kan jo være en idé å ta første turen like under tregrensen, det er mer ly blant trær enn på snaufjellet. Husk at vanlig gassbrenner ikke fungerer like godt når det blir svært kaldt, og brenneren er noe av det viktigst du har med deg siden du stort sett må koke snø for å få drikkevann. God tur!

Hjemmelagede snøplugger i titan, laget av en sykkelramme! Flott gjenbruk😀

Jeg hadde to Lifeventure kopper som var helt nye, de gjorde akkurat det samme. Hadde de i skapet for lenge til at jeg gadd å reklamere til Outnorth. Inspirert av dene tråden sendte jeg en request på hjemmesiden til Lifeventure. Mindre en et døgn etter fikk jeg en email fra Lynsey hos Lifeventure, og etter jeg svarte på den fikk jeg spørsmål om adressen min. Og en uke senere lå to nye lokk i posten. Jeg brukte betegnelsen "lid pops off" og "missing one turn on the threads" for å forklare problemet. Jeg har nemlig flere kopper og de siste jeg kjøpte hadde en omdreining ekstra på gjengene. Det var det også på de nye lokkene jeg fikk. Så Go Lifeventure:-)

Hvorfor MÅ du ha en kopp som dekker alle behov? En YX / Statoil-kopp funker flott i bilen og så kan du vel bruke en annen kopp på tur. Det er vanskelig å få en hundre prosent tett kopp som samtidig er enkel å supe av i bilen. Jeg syntes ihvertfall Lifeventurekoppen funker strålende på tur. Fyller den opp på morgenen og har kaffe utover formiddagen.