Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 10. des. 2017 i alle områder
-
Mitt kalenderinnlegg handler om mine små turkompiser. Om dattera mi på 11, sønnen min på 9, å jentene på 8 og 11 som jeg er tante til. Det starta for ca. 4år siden, vi hadde gått på tur i flere år, men alltid sammen med flere. Veldig koselig det, men jeg ville mer på tur enn de andre voksne og da måtte løsninga bli å ta med meg alle selv. «Du er jo gal, du kan ikke ha med deg 4 barn alene på tur, de sutrer og klager og orker ikke gå selv» «Åsj da», mente jeg, «vi får vel prøve, det er jo ingen skam å snu!» De klagde litt ja, å sutra litt, men mest lo vi og koste oss. Vi tok oss god tid, tok pauser når de ønska pauser, spiste mye kvikklunsj og drakk bestemorsaft som styrkedrikk og vann fra bekken som tørstedrikk, så på alt det rare vi fant underveis, kunne jeg ikke svare på spørsmåla dikta vi opp svar sammen, plutselig kunne jeg ikke holde følge med dem lenger, de sprang om kapp opp stien og sto med brede seierssmil og venta på meg ved målet. «Vi vant!!» Dette ga mersmak og vi har vært på mange turer etterpå. Mange forskjellige type turer. Vi går turer til topper i nærheten, kanskje kommer vi fram, kanskje ikke, det er ikke så nøye. Vi kan finne perfekte bergsider som bare må klatres i, ‘huler’ som må utforskes, eller buskas som blir til naturlige barhytter som må lekes i. Vi fant en dø firfisle i en dam en gang, kom ikke videre da… For ikke å snakke om alle steinene på snaufjellet som bare må hoppes på eller hoppes fra eller springes mellom. Det er revehi, maurtuer, bæsj, granskjegg, klatretrær, bær, blomster, insekter, kongler, dyr og fugler… Alt dette er jo vel så viktig som toppen. Vi går til elva for å se om laksen hopper, eller for å fiske, eller vasse, eller kaste stein eller for å gå på skøyter og for å se om vi kan se elvemusling gjennom isen, det kan vi Vi drar på isfiske, borer hull og ender opp med å ikke fiske i hele tatt, for det var mye mer moro å ha på skøytene og bedrive kunstløp. Vi går på multe-leit med spennende elvekryssing, som ender med null multer, men med bading i en bekke-kulp, for vi fant rett og slett en liten bit av paradis der oppe i fjellsiden! Vi går på turer for å lete etter nisser, vi har ikke funnet noen enda, men spor finner vi, å vi finner tid til å leke nisser Vi går tur til en liten skogpull i nærheten, i skumringa, å øver på å tenne bål, drikker kakao og spiser pølse og går hjem i lyset fra hodelykta. Vi går tur innover skogsbilveien for å få det helt mørkt slik at vi ser stjernene skikkelig. Vi går skiturer på jakt etter fine istapper eller dyrespor eller rypa. Vi har også begynt å ligge ute. Det var med skrekkblandet fryd tantebarna ble med på sin første telttur i skogen. Ville de klare å sovne, ville de klare å tisse ute, hva om det kom ulv eller MAUR inn i teltet?! Det var stolte jenter som våkna neste dag, å vi rakk ikke en gang komme oss hjem før jeg fikk spørsmål om når vi skal på neste tur. Vi går kanskje ikke på så lange fantastiske turer, men du og du som vi koser oss! Vi lærer for hver gang og ungene spør om stadig lengre og tøffere turer. Jeg gleder meg til å fortsette friluftslivet mitt sammen med disse 4 herlige turkompisene mine Å forhåpentligvis blir det 5 snart, minste tantebarnet er passert 2år nå, det er på tide å begynne å prege han da vel? 😉 Ha en fin adventstid 😊 God jul fra meg og verdens beste turkompiser!!21 poeng
-
Et lite innlegg om fortid. I 1994 var jeg 46 år og det var noen år siden jeg - igjen - hadde begynt å gå tur. Fortsatt var det lørdag og søndag som ble benyttet. Jobben krevde at jeg var tilstede. Feriene ble brukt til gå- og sykkelturer i utlandet. Dette året begynte jeg å skrive hvor jeg gikk og noe små notater rundt turen. Dette holdt jeg på med frem til 2005. Notatene altså, jeg gikk, og går fortsatt på turer. i årene mellom da jeg var 46 år og 57 år var helgene stort sett tur dager. Bare et år (1995) ble det opphold på grunn av skade. Og bare et år var jeg ikke på tur rundt 6. desember på grunn av sykdom (2000). Kjekke og flotte år. Jeg husker egentlig mye mer av turlivet enn av arbeidsdagene og også de vanlige dagene hjemme. Det er tur som har vært lyspunktene og til en viss grad fylt livet. Selvsagt har det gått ut over andre ting - familien først og fremst, men jeg husker spesielt at bestyrerinnen kom hjem med nye fjellsko, til trøst og oppmuntring, da jeg lå på sofaen med brukket fot. Når jeg ser tilbake på alle turene opp gjennom årene, er det ikke forskjell på "gode og vonde" turdager. Uansett vær - og vind, så har de fleste turene gitt meg svært mye. Både glede, god helse, og ikke minst kondisjon. Jeg håper å kunne fortsette å gå på tur i mange år fremover. Søndag 3.12.94 Dale - Lifjell. Sammen med Bernt. Tåke og 2 til 5 grader. Lite vind. Regn og hagel på toppen da vi spiste. (16-17.09.95 Blåfjellenden Sammen med Pål og Øystein. Brakk foten på tur alene nedover Fidjadalen) Lørdag 6.12.96 - Hå til Varhaug. Alen. Frost i bakken og sleipt. 40 cm snø i Hunnedalen. Brukte 1 time og 20 minutter hver vei. Lørdag 6.12.97 - Hå til Varhaug (nessten 2 mil) Alene - 5-7 grader litt vind. Møtte en gammel bonde ved Reime som kunne fortelle om bruk av møllene under krigen. Gikk i skjortearmene. Lørdag 5.12.98 Mån (Fidjadalen) Sammen med Øyvind. Litt snø kvelden før. Glatt og snø. - 2-3 grader. Fantastisk himmel. Vi brant bål ved elva og stekte pølser. Søndag 5.12.99 Hå til Varhaug. Sammen med Øystein.Sol, men skyer ute i havet. Nesten vindstille. Litt snø og is. Skiføre i Brekkå, men vi i fleece ved sjøen. Lørdag 2.12.00 - Vådlandsnuten Sammen med Øystein. Overskyet og litt vind. Vi så sola, men temmelig vått. +10 grader nede, og -3-4 grader på toppen. Opp i morgenlys, og ned i kveldslys. Skiftet protokoll i postkassen. Søndag 6.12.01 Steinkjerringå (Tovdal til Holmavatn og Steinkjerringå) Alene - Tåke og litt yr. Ny utbedret sti mellom Synesvarfen og Holmavatn. Lørdag 7.12.02 Hå til Varaug Alene - Kuldegrader og trekk, kaldt. Sol. En hel gjeng som også var på tur. Folk ved havnen som bygget på et "stolpehus". Lørdag 6.12.03 - Lifjellet rundt (1 mil 400høydemeter) Alene - Sol og nesten vindstille, en del is. Jeg forsøkte først å gå til Bynuten, men snudde og tok til Dale. Søndag 5.12.04 - Lifjellet rundt. Sammen med Øystein. Litt regn og mye vind. Det var av og på med jakken. 2,5 timer totalt. Les hele artikkelen10 poeng
-
Tørkeprosjektet fortsetter her og har til nå tørket 4kg mørbrad (de hadde ikke flatbiff) noe som tilsvarer ca.1,3kg ferdig beef jerkey. Startet med en amerikansk oppskrift på som har blitt forandret litt etter litt Både "testpersoner" og undertegnende mener nå at oppskrift nr.1 er i boks. Noe som igjen gjør at holdbarheten blir meget kort Har også tørket mango og epler som absolutt blir topp snacks og som kommer til å bli med på turer fremover. Flere typer frukt skal testtørkes fremover for å se hva som evt kan bli bra i f.eks havregrøten. Angrer ikke en flekk på innkjøp av bra dehydrator. En matnyttig hobby å tusle med på kveldene føler jeg7 poeng
-
6 poeng
-
5 poeng
-
Det ble ikke pulktesting denne helgen, til tross for at alt var pakket i bilen og klart. Jeg hadde glemt utebuksa hjemme, og da jeg sjekket om det var brøytet der jeg skulle parkere, så var det heller ikke det. Da ble det langt å gå i bare stilongs, så det får bli en annen helg. Men jeg kom meg en tur ut i kajakken i dag, om ikke annet. En flott tur ble det også, fine farger på himmelen nå om ikke skyene tetter helt igjen. Flere bilder i bloggen HER.3 poeng
-
Kilos i håven i dag i snøværet, men det var fiskekompis Frank som tok middagsfisk med seg hjem!3 poeng
-
3 poeng
-
Etter at min yngste sønn på 17 år har planer om å skaffe seg teknisk utdanning i forsvaret, og utrolig nok har reist seg opp fra pc og spillkonsoll og meldt seg inn i Heimevernsungdommen, så har det dukket opp en del nytt utstyr som i en periode ble sluppet rett ned på gulvet, rett innenfor inngangsdøren, i stedet for å bli hengt opp på et dertil egnet sted. For å unngå påstander om masing om å rydde så utformet jeg mine kommentarer mer på en måte som appellerte til stolthet og samvittighet. F.eks. så lå bereten med kongens merke slengt på gulvet, og i stedet for å be gutten om å henge opp lua si så gjorde jeg meg litt overrasket og spurte om han ikke var stolt av uniformen og lua si. Det virket. Med en farfar som var med i Norges første kontingent i Tysklandsbrigaden i 1947 og en far som "var med i den kalde krigen", som grensejeger på grensen til Russland midt på 1970 tallet, så mente jeg at han hadde en liten arv å ta vare på hvis han hadde planer om å komme inn i forsvaret. I dag er det neste litt morsomt å se hvordan han forandrer holdning, blir rett i ryggen, fast i blikket og bestemt i bevegelsene når han får på seg uniformen. I tillegg har gutten klart å skaffe seg dame. Datter av en yrkesmilitær, eller hva man nå er når man jobber i Hærens intendantur, og dette har medført at det også av og til drypper noen små goder på en "gammel" far. F.eks. hyggelig tidsfordriv en lørdag, på skytebanen, med diverse pistol- og revolverskyting. I går ettermiddag tikket det inn en melding på telefonen, med bilde. "Interessert i en Gore-Tex jakke?" Jeg så ja, men min erfaring med forsvarets feltjakker er fra midt på 1970 tallet og da var jakkene laget av helt andre ting enn Gore-Tex. Nå lurer jeg på om det kanskje er noen der ute som har noen erfaring med disse jakkene. Er dette en jakke jeg vil bli glad i eller vil den tape i konkurranse med de sivile jakkene som henger i skapet mitt?2 poeng
-
Thermokopp er obligatorisk på vinteren. Vekt driter jeg i med pulken. I brettekopp er jo kaffen kald i det den møter koppen. Har en koppholder i skulderstroppen. Ikke overraskede kjøpt fra junaiten. Landet hvor de elsker koppholdere.2 poeng
-
2 poeng
-
2 poeng
-
Jeg er nok ikke noe skiløper for de bratteste partiene men kan finne på å sette igjen ski og pulk for å gå opp på en topp eller to. Har også ei lett øks som er grei så lenge det ikke er klink is. Jeg håper jo å finne en løsning som egner seg til bruk hele året. Men de hardeste partiene holder jeg meg unna om det er snø og is. Da føler jeg at det skal mere til enn stegjern og øks. Så til midt bruk kan det hende brodder er like greit. Visste ikke om flere av alternativene som ble nevnt så skal kikke på de. Billiger og mer slitesterkt er det også og om vekta blir den samme også så.....2 poeng
-
Et alternativ av typen "kraftige brodder" kan være Snowline Chainsen Light - mine i strl L veier nå 271 gram inkludert pakkposen i grov nylon. Selv med knallhardt stål er de da blitt slitt litt ned, piggene var nye 10 mm (samme som den noe tyngre Pro-versjonen), nå har de mistet en mm eller tre rund baut. Trenger du fremoverrettede pigger for brattere terreng, finnes også Snowline Chainsen Ultra, da er du på omtrent samme vekt som Leopard-stegjernene, men med stålpigger. http://snowlinegear.com/ Virker som det er få Chainsen Light å få kjøpt i Norge for tiden, og ingen som importerer Ultra Ellers vil jeg vil jeg tro at man må gjøre en avveining om man trenger stabiliteten til "ordentlige" stegjern - mine egne turer er ikke mer risikovillige enn at Chainsen Light har holdt i massevis.2 poeng
-
Jeg har kommet meg til enden av The Ridgeway, men resten av dagen ble en slags epilog til vandringen, hvor jeg gikk til Aldbury. Ikke en så lang tur, men når man fikk oppleve en nydelig trippel regnbue underveis, så ble det en fin opplevelse. Pitstone Windmill utenfor Ivinghoe, med Ivinghoe Beacon (slutten på The Ridgeway) der regnbuen ender. (The Ridgeway) Epilog: Ivinghoe Beacon - Aldbury2 poeng
-
«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.1 poeng
-
Dag 1: Planlagt: Valldalsvannet – Holmavatnet, 9 timer Reelt : Valldalsvannet – Holmavatnet, 6,5 timer Avmarsj fra parkeringsplassen ved Valldalsvannet, (760 moh), klokken 15:00. Fulgte stien opp til Middalsbu. Dette er en liten omvei, men siden Olaf er ansatt i DNT, så måtte bare denne bli med. En kjapp drikkepause her, før vi dro oss vestover retning Vivassvannet. En anbefaling til andre som skal gå turen, er å holde dalstrøket hele veien, ikke gå innom Middalsbu. Dette fordi den bratte lia som måtte forseres etter Middalsbu, var kanskje den tyngste etappen på hele turen. Første rast etter Middalsbu, var ved steinbuene ved Vivassvatnet, 930 moh. Fremme her klokken 17:00, og her tok vi 30 minutters pause. Fantastisk flotte steinhytter, og her møtte vi også 3 stykk på vei ned etter dagstur til Litlos. Her tok vi en matbit samt litt preventiv taping av føtter. Fortsatte stien videre opp Vivassdalen til vi så Brokafossen. Begynte å bli tungt, slik at det tok sin tid å faktisk komme bort til selve fossen. Underveis her hadde vi kun små pauser for å hvile ryggene våre, før vi tok en lengre pause ikke langt sør for hyttene mot Tyristeinen. Denne pausen ble uansett ikke lang, da vi ble ivrige grunnet mørkets frembrudd. Vi kjørte på imot og forbi Tyristeinen og fikk endelig øye på Holmavatnet (1204moh) klokken 20:50. Etter noen minutter med diskusjon på teltplass, så endte vi opp på S/V-enden av vannet, ved en stor iøynefallende stein. Erfaringer dag 1: Grunnet tunge sekker, så ble «geologistudium» innført relativt tidlig på turen. Dette innebar at vi bøyde oss frem 90%, avlastet sekk fra hofte og skuldre, og lot sekken hvile kun på ryggen. I en slik posisjon, så ble vi kikkende ned i bakken, og derav «geologistudium». Dette fungerte veldig godt på en etappe som både er lang og hvor det skal forseres rundt 500 høydemeter. Da ble det korte effektive pauser, kontra det å hive sekk av og på ofte. Sekkene våre på denne turen ble veid inn til 45 kilo, noe som vi var enige om var i meste laget. (Bilde: Olaf peker på hvor turen startet, Valldalsvatnet) (Bilde: Vi har passert Tyristein og kan endelig se Holmavatnet 1204 moh) (Bilde: Olaf kjenner på følelsen av å kunne fly) (Bilde: Ronny særdeles fornøyd med å være fremme ved Holamavtnet) (Bilde: Forvarming av primus får tankene til å fly....det er fint det !) Dag 2: Etappe: Holmavatn og Kvennsjøen En senere start på denne dagen enn vi hadde tenkt. Tok oss et glass rødvin som oppstart på dagen, kun fordi vi kunne . Denne morgenen var det et relativt utrivelig vær ved Holmavatnet, og når vi var ute på morgenen for å sette sammen kano, så ble det frosne fingertupper. Vi rev leir og var i kanoen på Holmavatnet klokken 11:30 klar for avmarsj. Været roet seg noe underveis i padlingen, men det var grått, tåkete og det regnet kontinuerlig. Uansett en fantastisk opplevelse så høyt oppe, snøen lå godt i sidene på vannet, og det ble mye snakk oss imellom om hvor heldige vi var som fikk til dette. Padlingen på Holmavatnet tok oss 1 time. I enden var det klart for litt bæring, og her ble det litt organisering. Siden vi ikke hadde testet ut bæremåter med kano på forhånd, ble det rett og slett «learning by doing». Vi prøvde oss på å hive sekkene på ryggen, og kano oppslått oppå skuldre/hodet. Dette var en blytung opplevelse, og denne bæremåten ble vi enige om ikke skulle gjentas. Bar kano ned til en liten koie ved vann (moh 1189), og her padlet vi frem til strykene ned mot Kvennsjøen. Ny bæreetappe ned til Kvennsjøen, sekker på rygg og kano i mellom oss. En kjapp matbit i evjen sør for Kvennsjøen. Planla en lengre lunsj her, men regn og vind gjorde at vi valgte å fortsette. Starten på Kvennsjøen var ekkel. Veldig grunt, og det blåste godt. Kvennsjøen er veldig stor, og en skal være forsiktig her. Det var god sjøgang, og vi valgte å padle langs land ved sørsiden. Mye grunnet at vinden var litt roligere her, men også med tanke på eventuell velt. Nå vi kom på spissen av hvor sjøen kveiler seg inn mot Raudåna, så valgte vi å krysse rett over mot den største holmen som ligger ved sørlig bredde. Kraftig vind gjorde at denne turen var krevende på mange måter. Vi merket at det var nødvendig med kontinuerlig padling, hvis ikke tok vinden kanoen på tvers av bølgene. Vi kom oss likevel greit over, og fortsatte mot utløpet av sjøen. Etablerte leir i området Kvennsjø øst klokken 18:00, og da lå «indrefileten» klar til å gripes fatt i på morgenen etter. Mange kurante teltplasser på sørsiden av Kvenno her. En tidlig kveld ble avrundet med litt øl, lapskaus og god varme i teltet. Erfaringer dag 2: Poncho: Kan være kurant å ha med som padleutstyr. Ikke bare som ekstra beskyttelse mot regnet, men også som en god hjelp mot vind Bæring av kano: vi vet hva vi foretrekker nå, men gjerne tørrtren på dette før en eventuell tur, og da med sekker på. Vi fikk virkelig erfare viktigheten av kommunikasjon mellom padlere i en båt, og hvor liten påvirkningskraft den som sitter foran har i kraftig vind. ( Bilder: Because we can ) ( Bilder: Kano slås opp i friskt vær, to svært fornøyde karer som endelig var kommet seg ut på tur. ) (Bilde: Snøen ligger noen steder langs Holmavatnet) (Bilde: Vi har kommet i le ved enden av Kvennsjøen og er klar for å slå leir ) (Bilde: Olaf ved utløpet av Kvennsjøen. Her starter det som mange har kalt for indrefileten, vi gleder oss til å padle her i morgen) (Bilde: kveldens nøye tilmålte belønning ) Dag 3: Etappe Kvennsjø – området Hansbu Vår første utforkjøring sto for tur, og det som omtales som «indrefileten på Hardangervidda». Nydelig padle-etappe i starten, i fantastisk natur. Hær-menn som vi er, så både gledet og gruet vi oss til strykene, men det gikk veldig bra. Så spørs det om vi ble noe overmodig, for vi hev oss på det siste stryket i «indrefileten», og her kunne det gått galt. Vi traff en stor stein i bra fart, kanoen ble vrengt sidelengs, og fossevannet sprutet oppi. I en blanding av panikk og nødvendighet, så hoppet Olaf uti fossen og i en kombinasjon av å dra kano samtidig som Ronny padlet, fikk vi vrengt kanoen riktig vei og kastet oss videre. Bløt opp til livet, men en fantastisk morsom og lærerik opplevelse. Før vann 1154, var det stopp, og vi måtte opp med kano. Vi valgte å droppe hele vann 1154, og krysset i stedet N/Ø, mot den lille tarmen i sør-enden av Øvsta-krokavatnet. Dette var et veldig enkelt område å bære kano i. Resulterte at vi må dra kanoen to ganger over grunner før vi var ute på selve Øvsta, men tror dette var et bra valg. Øvsta var for øvrig et nydelig vann, og her ble det mye nyting av livet. Vi padlet helt til sørenden av Øvsta, så gikk vi rett øst forbi to små vann mot Midtra. Et skikkelig myrområde, noe som resulterte i at vi gjerne er de første i verden til å padle disse to små vannene. Gikk to ganger her. Kanoer først, og så hentet vi sekker etterpå. En optimal løsning på mange måter dette med å gå to etapper. Ingen bæring mellom Midtra og Nedsta Krokavatnet, men bæringen startet i utløpet av Nedsta hvor det ligger en stor holme. Vi bar over holmen, og padlet ned til Skrubbahylen, sør for Hansbu. Her ble vi litt usikre på hva vi skulle gjøre, men strykene her er store, så noe bæring måtte til. Vi bar kano uten sekker forbi de verste strykene, så satte vi kano på elva, og padlet/dro oss ned til den delen av Kvenno, hvor elva tar en 90 grader vinkel mot sør. Dette var morsomt! Dette er ca. midt i mellom Skrubbahylen og Sandvatn. La fra oss kanoen i det området, og gikk tilbake for å hente sekkene ved Skrubbahylen. Teltplass etablerte vi på nord-siden av Kvenno på et lite høydedrag mellom myrene, rett øst for Skrubbahylen. En god dag med litt mindre regn og vind. Middagen ble av sorten «pasta med litt kjøtt», og mye rømme. Atter en fantastisk dag. (Bilde: Teltduken er like ufyselig som alltid...) (Bilde: Da ha vi startet å padle på Kvenno, en labyrint av småelver. Fantastisk gøy !!) (Bilde: Olaf har nettopp tatt en for laget, dassvåt fra navlen og ned.) Bilde: Her bærer vi over til Øvsta Kokavatnet, Nord for vann 1154) (Bilde: i starten på Øvsta Holmavatnet) (Bilde: Starten på Midtra Krokavatnet, tilbake for å hente sekker) (Bilde: Bæreetappe over "holmen" før vi kommer til Hansabu og Skrubbahylen) (Bilde: Skrubbahylen, vi har nettopp kommet tilbake etter å ha padlet/vadet kano halvveis ned til Sandvatn) (Bilder: Telt etablert på en liten tørr flekk mellom myrene sør for Skrubbahylen. Dagens øl skal nytes) (Bilde: Olaf er flink til å skrive logg) Dag 4: Etappe Skrubbahylen – Briskevatnet øst Startet 10:45 med trasking i myr. Vi bar sekkene helt ned i anløpet mot Sandvatn, før vi gikk tilbake og hentet kanoen. Så startet turen på Sandvatn. Dette vatnet var grunt, og Ronny som satt foran fikk jobben som spotter, og alt gikk bra. I enden av Sandvatnet, var det klart for den lengste bære-etappen med kano på turen. Vi startet med å bære kun kano over neset nord for Breidvadhølen, så hentet vi sekkene og bar de ned til Gunleiksbutangen. Litt usikker på tiden ned, men estimerer en god halvtime på dette. Her klarte vi også å nyte en lunsj, noe vi hadde vært dårlige på hele turen. Turen uten sekk opp igjen gikk raskt. Vi padlet over evjen etter Sandvatn, så bar vi kanoen ned til Tangen, der sekkene lå. Dette var rett ved siden av en stor hytte. Gunleiksbuvatnet var kanskje enda grunnere enn Sandvatn, men dette gikk også veldig greit. I enden av Gunleiksbuvatnet ligger etter vår mening en av turens mange høydepunkt, med fine stryk og noen naturperler å padle. En kjapp bære-etappe ned, før vi kunne sette kanoen på dagens siste vann, Briskevatnet. Her var vi litt slitne. Olaf som satt bak fikk muskelsmerter i ryggen, som nok skyldtes manglende padletrening. Ronny som satt foran å spottet kunne ikke spottet noe selv om det lå rett foran han. Når vi da kom til enden av Briskevatnet, så fant vi derfor ut at det var på tide å ta kveld. Klokken begynte samtidig å nærme seg 20:00 og mørket begynte å sige inn. Fant en flott leirplass med en liten strand, og her kunne vi se fisken hoppe. Her ble det igjen pasta med litt kjøtt i, øl og whiskey. (Til informasjon så hadde vi pakket med oss 1 øl til hver kveld og denne kosen ville vi ikke vært foruten.) Erfaring dag 4: Ved bæring i 2 etapper, så kan det være greit å kunne gå med sekk først. Dette fordi det er en del myr/kratt-områder, og en kan dermed rekognosere bedre sti til neste bæring med kano. (Bilde: Morgen og klargjøring for dagens etappe. Været ser veldig lovende ut.) (Bilde: Strykene ned mot Sandvatn er tryggest å bære ) (Bilde: Vi har sekker i kano og drar/vader litt før vi er ute i Sandvatnet) (Bilde: langt, grunt og veldig flott vann, Sandvatn) (Bilder: Den lengste bæreetappen på turen, Sandvatn ned til Gunnleiksbuvatn gikk overraskende greit. Lettgått terreng men med en del myr) (Bilde: Vi er nede ved Gunnleiksbuvatnet) (Bilder: Gunleiksbuvatnet og Briskevatnet. Helt fantastisk natur å sitte å ta inn over seg, for en flott opplevelse !) (Bilde: Vi slår leir helt i enden av Briskevatnet, på en fin strand. Her ser vi spor etter reinsdyrklover.) (Bilde: Til kvelds ble det pasta med litt kjøtt og masse rømme bare for å bruke den opp) Dag 5: Etappe Briskevatnet øst - Mogen (Startet med whiskey til frokost, kun fordi vi kan!) Oppvåkning på sandstranden nedenfor Briskevatnet. Fantastisk flott vær og her hadde vi god frokost og nøt livet godt. Padlet i 2 minutter før vi måtte inn med kanoen på land. Her er det noen stryk som er sikrest å unngå. Vi trasket med sekkene ned til Honserudvatnet, ut på nabben sør-vest for Honserudlega. Slet litt med å finne en god sti, men kom oss ned. Opp for å hente kano. Om vi var trøtte, eller hva, uansett så satte vi kanoen på vannet nedenfor strykene og padlet noen minutter inn i skogen mot sekkene. Dette ble atter en flott opplevelse, for det var et nydelig område med flott natur, og igjen et godt valg. Så var det å bære kano gjennom en del kratt før vi kunne hive oss utpå Honserud-vatnet. Dette er et lite, men veldig fint vann som ble padlet kjapt. Ned mot Vollevatnet, så går det to utløp og begge er ganske så brutale stryk, så dette er en sikker bære-etappe. Vi valgte å følge stien som går ved siden av Honserudfossen. Kort etappe, slik at sekker og kano ble båret samtidig, noe som fungerte godt etter hvert på turen. Vollevatnet trodde vi egentlig var ganske lite, men det viste seg å være større enn vi trodde. Men igjen en fin padleetappe. Et lite stryk før vann 1028, en bæreetappe på et par minutter var det som måtte til på den. I enden av vann 1028, så var det en del små-stryk. Her loset vi kanoen ned med sekker oppi, med hjelp av tau foran og bak. Dette hadde vi prøvd noe tidligere på turen, men det ble skikkelig utprøvd her. Kan fungere, så lenge en har tid og planlegger godt. En må være forberedt på å små-vade litt med denne løsningen. På Sandhøl begynte vi å nærme oss slutten på padleetappen. Vi padlet inn på land rett sør for Sandhylstøylen, ikke langt fra stien. Her ble det en lengre pause, med mye prat om turen og tørking av utstyr. Ganske vemodig å pakke ned kanoen, for det var ensbetydende med at turen nærmet seg slutten. Så var turen kommet til den siste store traske-etappen. Her kan en velge mellom en sti som følger elven eller en som går lengre opp. Vi tok stien i høyden basert på at vi tenkte vi skulle få se mer av terrenget og det var en flott tur. Vi så underveis at det var bra vi ikke padlet nedover mot Mogen, for det var en del seriøse stryk her nede. Kom etter hvert til bebyggelse, og gården Argehovd. Her var det satt ut en hvilebenk hvor vi nøt livet. Så var det ut på grusveien ned til Mogen. Mogen turisthytte var også en flott hytte, større enn vi trodde. Her ble det en øl og aquavit, noe som gjorde at den siste etappen ned til teltleir ved båtplassen gikk i en durabelig fart. Siste felles middag i teltet klokken 22:00, hvor vi også drakk opp restene av alkohol før vi tok kveld. Erfaring dag 5: På dag en så var kanoen festet godt på sekken, noe som gjorde at sekken satt godt på ryggen – ikke vinglete/topp-tung. På vei til Mogen var sekken fryktelig ustabil/dårlig pakket. Ergo kan det være smart å notere seg/ta bilde av sekken, slik at man får festet denne like godt på siste etappe. (Bilde: Hvorfor ikke starte morgenen med en liten skarp en mens teltet tørker? ) (Bilde: Bæreetappe ned mot Honserudvatnet.) (Bilde: Ved enden av honserudvatnet, klar for bæring forbi Honserudfossen og ned til Simlenuthytta) (Bilde: Kort bæreetappe mellom Vollevatnet og vann 1028 moh) (Bilde: Litt lite vann og en del vading ned til Sandhøl.) (Bilde: Aller siste padletak...ai ai ai...) (Bilde: Da var vi i land ved rett sør for Sandhylstølen. Veldig fornøyd med en flott tur, samtidig som det er ganske vemodig.) (Bilde: Tørking av utstyr og lunsj før vi setter i marsj retning Mogen Turisthytte og turens siste leirplass) (Bilde: Vi var spent på hva "Plassen" som var avmerket på kartet var for noe? En gammel støl.) (Bilder: Turens siste leirplass på kaiplassen.) Dag 6: Ex-fil Vi heiv oss på Fjellvåken 2 som skulle ta oss ut til Skinnarbu på morgenen. Tanken på å padle ut til Skinnarbu hadde slått oss, men vi var glad vi droppet den tanken. Dette er langt, og vi ser for oss at forholdene må være optimale for å kunne utføre dette. Båtturen ut tok ca. 1 time og 15 minutter. Fremme på Skinnarbu, var det bare å hive oss i bilen å sette snuten hjem etter noen opplevelserike dager. Erfaringer fra turen Smart: Proviant: Vi prøvde oss med tørking av middager i dehydrator på forhånd. Eksempel: Lapskaus på 1,3 kg fikk vi ned til 237 gram. Dette er vektbesparende og enkelt å utføre. Saft-tabletter: Erfaringsmessig så blir vi lei av å drikke vann. Disse tablettene veier lite og kan blandes ut i mye vann Valg av telt: God takhøyde kombinert med god plass kontra tradisjonelle fjelltelt. Vi hadde i tillegg et telt uten innertelt og bunn. Fungerte utmerket samt vektbesparende. Kos: Høyttaler, vin og øl – kanskje ikke et must for alle, men for oss verdt å bære på. Chair-kit: Når man er litt oppi årene, så dette et must på lengre turer. Et godt fotoapparat, telefon er ikke godt nok. Heller en flaske ekstra med bensin/gass enn andre ting. Vissheten om at man kan tørke klær og varme seg i teltet er motivasjon. Avispapir for å tørke sko på nattestid. Hva kunne vi vært foruten: Solcellepanel – benytt heller en kraftig powerbank (som vi for øvrig også hadde med oss ) Vi kunne ha vært flinkere til å legge igjen mye av proviant og snacks. Trodde nok at vi skulle spise mer enn det vi gjorde. Dropp de siste «kjekt å ha tingene» som en stapper inn i topplokk og sidelommer etter at sekken er ferdig pakket. Følg pakningsplan!1 poeng
-
Skal du først bevege deg opp i høyden er det liten eller ingen interesse for å gå når det er tåke eller lavt skydekke Når jeg kjører av fergen og setter kursen innover mot Indre Standal, ser det oppløftende ut, men fortsatt lavt skydekke rundt dagens mål.... Kolåstinden. I det jeg begynner å kjøre opp gjennom Standalen finner jeg fort ut at Kolåstinden utgår. Denne ligger dekket i skyer og må vike for noen av de litt lavere toppene. Siden jeg aldri har vært innover i Romedalen å gått tur prøver jeg meg her. Det er liten tvil om at kyrne går fritt her oppe, du skal være meget obs på hvor du plasserer føttene når du skal åpne og lukke grindene hvis ikke tar du fjøset med deg inn i bilen For hver meter man beveger seg innover i Ivo Caprino land får man lyst å stoppe bilen å begynne å traske. Herregud så flott det er her. Langs elven her er det masse fine "leirplasser" som man kan slå opp telt og brenne bål. Lett tilgang til både vann og ved. Vil virkelig anbefale turen innom her. Det er topper så langt øyet kan se. Det er noe helt eget med Sunnmørsalpene. Jeg fortsetter helt opp til Steinstøylen, her står det flere biler parkert og to damer driver å kler seg for tur. Her må de da være fint å starte turen fra? Jeg skal sjekker mobilen, som selvfølgelig ikke har dekning! Heldigvis har jeg lastet ned området i forkant så jeg kan orientere meg litt. Jeg har ikke med meg papirkart for området, men bestemmer meg for at toppen på bildet over, den skal klare pluss litt til (Hallehornet) Bak Steinstøylen går det en smal sti rett opp... Den var langt brattere enn jeg hadde trodd, å jeg vil si at dette strekket er det tyngste med hele turen! Men når man stopper opp å ser seg rundt, blir man bare stum av beundring. Romedalstinden i all sin prakt Jeg tar meg en liten pust i bakken, en kaffekopp og prøver å planlegge turen videre. Opp til Hallehornet er jo gjort på noen få minutter, å det er enda mye dag igjen. Da kommer det en lystig kar fra nærområdet. Han spør meg hvor turen går, å siden jeg ikke er helt bestemt kommer han med et tips på strak arm. Gå opp her, også følger du ryggen videre til Middagshornet. En av de aller fineste og mest spektakulere turene vi har i området her. Jo takk sier jeg å legger i vei Middagshornet i bakkant på bildet over. For en utsikt, å dæven det er høyt ned Helt sjukt å stå på toppen å se hvordan fjellet kuver innover under deg og det er fritt fall på x antall meter. Kiler godt i taska når vinden tar litt Helt bakerst i bildet, mellom skyene kan man til tider skimte Ramoen (Jønshornet) Her har jeg enda ikke vært (når bilde ble tatt) men har alltid hatt lyst opp. Er jeg heldig med været, skal jeg opp her også før jeg setter kursen sørover mot Bergen igjen. Etter en kaffekopp og knekk sjokolade er det på tide å fortsette turen mot Middagshornet. Det er litt lengre å gå enn jeg hadde regnet med, men absolutt verdt turen. Sinnsykt fett å gå på ryggen å nyte utsikten rundt. Kan sikkert være utfordrende for de med høydeskrekk. Når jeg så tilbake mot Hallehornet så jeg at det ikke buet så voldsomt innover som jeg først antok, men det er noe helt annet når du står på toppen å kikker ned Jeg er ikke mer enn akkurat kommet opp på toppen av Middagshornet før skyene begynner å bygge seg opp fra kysten (bak meg i bildet) Toppen går fortsatt klar, men turen ned igjen kan bli vrien. Jeg har blitt tatt av tåke tidligere og det er ikke noe kjekt. Så jeg knipser meg noen bilder før jeg pakker på meg å fortsetter turen ned under skydekket. Jeg skulle ikke mange høydemeterne ned før jeg gikk klar tåka, heldigvis. For turen ned var såpass bratt og med mye løse steiner var det helt greit å ha god sikt. Herfra gikk jeg raskeste og korteste vei ned til dalen og fulgte godt merket sti tilbake til bilen. Jeg vil påstå at dette er en av de bedre turene jeg har gått. Med flotte opplevelser hele veien. Anbefales på det sterkeste.1 poeng
-
Det var ihvertfall noe som het Forsvarets uniformutsalg før Der fikk folk tilknyttet Forsvaret kjøpt endel uniformsartikler. Camojakka og feltbuksene husker jeg at ikke var i vanlig salg der. Men det var ingen hemlighet at en måte å omgå dette på var å ta det på TS (tap/skade). At det også har vært endel "frynsegoder" i Forsvaret sees vel lettest på alle gamle elgjegere med HV merker på jakka samt mengden med millitær 7,62x51 Nato ammunisjon som har florert på sivile skytebaner opp gjennom tiden.(Og som ofte har ligget til salgs på div forum og salgssider på nett)1 poeng
-
Synes noen av dere er litt vel kjappe med å konkludere med at jakka er kommet ut av forsvarets hender på ulovlig vis... Håper ikke dere tror at jeg har stjelt klærne jeg prøver å selge her inne....1 poeng
-
Jeg vet jo ikke hvordan det er med denne jakka, men det er diverse forsvarsmateriell som er tilgjengelig for sivile lovlig . En periode kjøpte jeg rimelige marsjstøvler direkte fra lageret til rekruttskolen Harald Hårfagre i Stavanger. Jeg hadde en bekjent som hadde en sivil stilling der , og de kunne handle der. Spesielt disse støvlene var det jeg brydde meg om , men det var andre ting også. Saken var at rekrutter som dimmet ( ga seg / ble sendt hjem )etter kanskje bare ett par uker leverte støvler ,uniform og effekter inn, veldig lite brukt. Mens nye rekrutter skulle ha nytt , og disse nesten ikke brukte støvler kunne kjøpes av ansatte for ett par hundrelapper. Og disse ansatte kunne jo gi disse støvlene til hvem de ville , kanskje mot en liten «godtgjørelse « på ca kr. 200 ?1 poeng
-
Grivel har noen brodder som sitter enda litt bedre på skoen enn chainsen sine (jeg har både pro og light). Hadde jeg trengt et nytt par tror jeg at jeg hadde gått for noe sånt: https://www.fjellsport.no/grivel-ran.html Stegjern til fjellsko som ikke er stegjerns-forberedt (les lepper og veldig stiv såle) må ha stegjern som er relativt stive, samt universalbinding. Da går vekten fort opp. De letteste i alu er ofte beregnet på alpinstøvler som er i utgangspunktet rimelig stive.1 poeng
-
@Kjetil E. @renzir @kvakko @quattrokim @PR47 Da er vi snart mange nok til å koble teltene sammen😀 artig hvis noen av dere har/tar noen bilder.1 poeng
-
1 poeng
-
Ser på samme settet selv:) er ikke spesielt erfaren pulkgåer selv, ennå har vel endt opp med at jeg vil ha skikkelig drag på pulken. Og blir nok å kjøpe både pulkbag, arctic bedding og teltpose etterhvert.1 poeng
-
Jeg har selv brukt mye brød- og fryseposer opp igjennom årene for å slippe oppvask, spare tid, etc. Men merk at disse gir fra seg stoffer når de får varm mat i seg. Jeg har nå gått over til vakumposer, de som brukes til vakumpakkemaskiner. Disse er godkjent for høye temperaturer (noe de tidligere nevnte posene ikke er), og kan også vaskes i oppvaskmaskinen når man kommer hjem. Da er man jo riktig så trendy med gjenbruk av produkter også Et raskt googlesøk gir gode og billige selgere av slike poser, men det enkleste er nok å stikke innom en av de større kjedene som selger vakummaskiner. Dette er ikke skrevet for å peke med fingeren mot noen, kun til informasjon God tur!1 poeng
-
Kan du ikke ha kasser oppe i en full size bag? Så får du sortert litt likevel. 4 timer på ski med snøføyk langs bakken: Da skal lokket på kassene dine være bra tette for at det ikke fyker inn fult av finsnø i hvert fall.1 poeng
-
Då ville eg heller vurdert heil bag og sett boksane nedi. Får meir "tight" pakking tenkjer eg, og så har du moglegheita til å droppe kasser om du vil det1 poeng
-
Vurderer og ha en 1/2 size, og 2(?) bokser. Med bedding oppå,og teltposen oppå der igjen. Men først må puljen på plass!!:)1 poeng
-
Ulempen med Jervenduken ytterst er at den ikke puster noe særlig og det derfor kan bli i overkant klamt. For èn eller 2 netter på rad så gjør det ikke noe særlig. For lengre turer vil du kunne få problem med at fukten fryser et eller annet sted. Da jeg tok opp vintertelting igjen så begynte jeg med en tresesongspose som hadde sett bedre dager + en fleeceliner + jervenduk som backup. Det var kurant på de første turene til ca -10 selv om det ble klamt. Men fordi det for blir ned mot -30 i mitt primærturområde så har jeg handlet en dedikert vinterpose etterpå. Men da visste jeg jo også at det ville bli en del vintertelting slik at det for meg rettferdiggjorden en sovepose til.. Ellers er det helt kurant å teste ut utstyr i hagen eller nære hjemmet for å finne ut hvor grensene går før man legger ut på tur. Tror ikke jeg har en eneste sovepose/underlag som ikke er testet ut under litt spenstige forhold ute i hagen hjemme...1 poeng
-
1 poeng
-
Her er ett bilde Espen ørud har på Instagram med sin, som viser ett potensielle behov for barduner på kortsidene. https1 poeng
-
Takk for et herlig kalenderpost Slik formes fine minner og nye friluftsenstusiaster. Så kult at jentene også har oppdaget teltlivets gleder. Jeg regner med preging av ny entusiast begynner til sommeren, han har åpenbart mange fine opplevelser og oppdagelser i vente.1 poeng
-
Er du kjent med Frankrike? De fleste som reiser i Frankrike er kjent med Paris, Nice eller Côte d'Azur. Hva med å ta en tur i Normandie? Vi sier på fransk "un dessin vaut mieux qu'un long discours" som betyr omtrent "en liten tegn sier mer enn en lang tekst". Her kommer det da bilder av Normandie! Er det ikke nydelig å se fargerike bilder mens alt er hvitt og grått eller svart utendørs på mange av stedene i Norge? Dette var min innlegg til Fjellforum Julekalender!!1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Eg testa mil-1 ei helg været hadde navn. Det vart ein utrolig fin opplevelse. Målte vindkast på 20.4m/s uten noen problemer, teltet bare trykka seg ned mot bakken uten noe blafring eller ulyd. Vel å merke etter eg strakk og plugga plugghempene midt på sovekassen/innnerteltet. Uten feste her var det liv i teltet på 14-15m/s. Regnet som slo mot duken og vindbrølet i lyngen holdt meg likevel våken. Det eneste eg misliker er altfor små fortelt, særlig når sovekassen er strekt ut . Forteltet er for små for å fyre primus . Så sitter en der da med primusen mellom beina i soveposen og koker kaffe... m1 poeng
-
Jeg synes det er upraktisk med vannflasker ol. under klærne eller hengende og dingle fra en stropp eller et belte. Under mars synes jeg det er best med drikkeblære i sekken og slange til å drikke fra. Et isolerende trekk er nevnt og funker bra i moderate temperaturer. En metode som jeg har prøvd et par ganger med godt resultat i sterk kulde, (20-25 minus) er å tape fast en sånn kjemisk håndvarmer til drikkeblæra. De holder i flere timer og er rimelige.1 poeng
-
1 poeng
-
Ta med deg Staika og annet du ønsker å ha med du så lenge du får plass i pulken, og ikke skal gå ekstremt langt. 😊 På Fjellforum turen i Rondane i våres gikk vel alle på fjellski uten meg som gikk på randonéeski med helfeller. Tror alle med pulk hadde med seg minst en 60L sekk med ved. Noen hadde med to fulle sekker med ved i tillegg til fullt turutstyr. Dårlig vær kan gå over i bra vær forresten 😀 (bilder nedenfor er fra samme tur som bildet over. Bilde 1 er fra kveld samme dag som bildet ovenfor og bilde 2 er fra morgenen etter. )1 poeng
-
Trond E. Ludvigsen Alder 45 år. Sivilstand: Ugift Bosted: Bodø Aktuell med bloggen http://helgetur.net/ (Alle bilder i denne artikkelen er fra hjemmesiden hans) Kan du fortelle litt om friluftslivet når du var ung? Jeg har en far som bestandig har vært opptatt av det tradisjonelle friluftslivet. Og i hans ungdom var han med å sette opp disse trigpunktene og flysignalene som er på fjelltoppene rundt om. Det var veldig artig å høre på når han fortalte. Det var i Grane og Vefsnområdet for det meste. Og da bodde de på avsidesliggende gårder, når det her foregikk. Og senere ble jeg tatt med på turer. Han hadde blant annet en båt i Svenningvatnet som han brukte der og fisket med oter. Jeg har selv aldri vært så kjempeopptatt av fisking, men det er stemningsfullt og en egen ro med å komme seg ut på vatnet og fiske. Oterfisket er noe av det første jeg kan huske. Ellers så var det små skiturer rundt omkring, med bål og .. ja... ha med oss litt godt i sekken, og sånne ting. Du vokste opp i Svenningdalen? (dal i indre strøk av helgeland) Ja, det gjorde jeg. Jeg bodde der til jeg var 17 år, da jeg begynte på videregående i Mosjøen. Da flyttet jeg dit. Så ble det jo militæret, og etterhvert har jeg bodd både i Tromsø, Trondheim, Bodø og også et lite opphold i Brønnøysund. Er det en interesse som du har hatt hele livet? Ja, da er det forsåvidt. Men jeg var aldri så bevisst på det før jeg begynte på valgfag friluftsliv. Da hadde vi en veldig inspirende lærer, og han fekk virkelig til å skjønne bålbrenning og jeg husker spesielt et tur opp til Stavvatnet. Det silregnet og det var vått. men vi lagde et stort og fint bål og vi stod rundt bålet. Den gjorde sånn inntrykk den turen der. Det var mørkt og det eneste vi så var gjenskinnet i ansiktene til hverandre. Da fikk vi en slags tilknytning både til natur og... det ble et sånnt fellesskap rundt det bålet. Det gjorde et sånnt inntrykk den turen. Hvor gammel var du da? Det var i niendeklassen, så da er vel rundt 15 år.. Jeg vil også nevne en annen tur. Det var liksom den storturen det samme året. Da skulle vi gå til Jengelen i Børgefjell. Men værutsiktene var ikke helt gode, og vi fikk en helsikes snøstorm, og det var såpass heftig at vi vurderte å snu i Orrekskardet, men de som var litt garva mente det skulle gå og etter hvert så vi hytta og vi kom oss i trygghet. Var dette også på ungdomskolen? Ja det var det samme; valgfag friluftsliv i niende. Samme læreren som var så inspiserende; Kjell Arne Fossli heter han. Neste dag våknet vi til det knallværet. Blå himmel - ikke en sky på himmelen. Drømmedag i fjellet. Så det var en vintertur til en hyttene der inne? Ja det var til Granehytta i Jengelen. Det er vel kanskje sånn som former en i valgene man tar senere i livet? Ja. Friluftslivet har vært helsebot. I de senere år har det blitt mer en greie å overnatte på toppene, men det var kanskje du tidligere ute med? Jeg har bestandig tenkt på slike ville ide'er og planlagt slike overnattinger. Jeg husker spesielt en overnatting på Mosskardtinden, inne ved Elgviddevatnet (Lomsdal Visten). Da overnattet jeg på en fjelltopp. Jeg har ellers overnattet i huler og på flytebrygger. Jeg syns det er artig å gjøre forskjellig. Variasjon er viktig for meg. Jeg blir fort lei av å gjøre det samme. Jeg må hele tiden tenke nytt. Du begynte veldig tidlig å notere fra turene dine? Alt i 1990 begynte du med dette leste jeg på siden din, og det var kanskje ikke helt vanlig for en ungdom? Nei..har ofte stusset litt på det selv. Det var jo i grunnen friluftslivet som var det primære, for å si det sånn. Men jeg har kanskje hatt et slags formidligsbehov. Ja, at det måtte liksom ... i mørke vinterkvelder å se i gjennom bilder, og skrive en snutt fra turen. Så har det liksom bare ballet på seg med turrapporter osv. Du er jo veldig flink til å formidle fra de turene du tar.. Jeg prøver å legge litt jobb i beskrivelsene fra turene, men hvor godt det egentlig blir det får andre vurdere. Jeg har tenkt som så at uansett hva man holder på med så er det best å gjøre sitt beste på en måte. Når du ser tilbake på turene du har hatt til nå, er det noen andre spesielle du vil trekke fram? Det er jo blitt så mange turer.... men de første turene inn i Børgefjell Nasjonalpark. Det var bare jeg og en som heter Jan, kompisen min. Og hver eneste sommer var vi rundt omkring på Helgeland. Det var gjerne Okstindan årlig, og en tur til Børgefjell hvert år, og så måtte vi ut i øyan hvert år. Så vi ble veldig godt kjent i hele Helgelandregionen. Vi ble mer og mer glad i området av landet vi bodde i. Men akkurat en spesifikk tur. En tur til Ranseren med overnatting Ranserbua, det var veldig spesielt. Jeg liker veldig godt den blandingen du har av natur og kultur. Ikke bare toppturer osv. Er det en fellesnevner der? Ja, tidligere hadde jeg kun natur som mål. Da var det kun om å gjøre å komme på de høyste toppene. Men man blir eldre og får andre impulser etterhvert. Nå har jeg mer og mer fått øynene for hvordan folk levde før i våre områder. Ta det der med gamle farleder. Gamle farleder mellom Røssvatnet og Mosjøen, som egentlig veldig få har kjent til, som heter Jamtfjellveien. Men det var der de gikk de første Hattfjelldalingan som skulle til nærmeste fjordbotten. Sånne ting. Å gå der som det har gått folk i hundrevis av år, er noe som gir meg veldig mye. Hvor tror du at du har denne historieinterressen fra? Ja, det er vel at jeg beundrer de folkene som bodde i områdene vårres som levde i nær tilknytning til naturen. Det er beundringsverdig den kunnskapen de hadde.. De har jo hatt mye kunnsap som har gått i glemmeboken i stor grad. Både ute ved kysten og langt inn i innlandsdalene. Vi snakker om løst og fast, blant annet om lokal literatur av felles interresse. En annen ting jeg vil nevne er at jeg prøver å med meg en del artige begivenheter som skjer rundt om, og i år var jeg på Lundkommardagen på Lovund. Og vi fikk ikke se de store skarene med lundefugl, men det ble arrangert en båttur rundt øya, og da så vi de lå i flokker rundt om havet. Jeg var også på denne konserten på Øyfjellet, dette var en litt artig begivenhet. Litt artig å få med seg slike ting Villmark hører med, men også litt artige happenings i området. Har du drevet med fiske og jakt? Nei, merkelig nok så har jakt og fiske aldri fascinert meg. Jeg har stor respekt for de som bruker av naturen. Det er så mange gode jegere og fiskere. Det er artig å lese om det, men det er ikke det som det primære for meg. Det er opplevelsen og vandringen... I forhold til det friluftslivet du gjør i dag, er det sånn som du forventet det? Ja, jeg føler at jeg hele tiden er i utvikling. Nå er jeg med i en hel del lokale facebookgrupper, og der kommer det opp en del ukjente atraksjoner og lokal kunnskap og forskjellige ting som ikke er så veldig godt kjent. Så noterer jeg ned sånne ting, og etterhvert så samles det opp til mer eller mindre sære turide'er. Så jeg har lyst til å gjennomføre med tid og stunder. I desember hvert år bruker jeg å ha en planleggingshelg, der jeg prøver å legge planer for neste år. For da er det så mye lettere når sommeren kommer - hva skal man gjøre da. Så mye lettere å ta frem når sommeren kommer. Det er sommeren som er årstiden for min del. Vi snakker videre om løst og fast, og men er samt enige om at til sommeren må vi treffes for en skikkelig tur igjen!1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Fra Hå til Varhaug. Vi ble mange denne søndagen. ikke bare bestyrerinnen og broderen, men også svoger og svigerinne + et vennepar. Det ble en omgang med hvor, hvor mange og når.... Planen var å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. en tur som jeg ofte benytter om været og føret er helt galt. Det vil si med snø og is og frost. Det var ikke kuldegrader denne søndagen. Ikke mange varmegrader heller, for den saks skyld. De få varmegradene vi hadde, brukte både lue og vanter i vinden. Det blåste friskt. Nå hadde vi vinden i ryggen, og det er mye mer behageglig enn å gå i mot. Værmeldingen snakket om liten kuling 11-12m/sek. Det hadde vi nok bare på de mest usatte plassene. Ellers var det helt greit. Det er i underkant av en mil mellom prestegården og kirkegården. Men med bil tar det tid å komme først ned til Kirkegården og så opp til startstedet. Det tok en stund før vi var klar til å ta fatt på turen. Og trokket ut i myra... Det var bløtt hele veien. På en god del av plassene hadde det gått dyr. Her gikk sorpa omtrent til støvleskaftet. Stien ellers var ikke mye bedre. Bare på enkelte stykker unngikk vi sorpe og vann. Jeg har gått her i noen år, og har aldri opplevd det slik før. Litt sorpe ødela så avgjort ikke humøret til denne gjengen. Jenten hadde en del å snakke om, og tok ledelsen fra start. Det gikk unna. Omtrent halvveis, ved Reimebukta var det tid for pause. Fortsatt var humøret på topp, og i le av sjøhusene, med benker, var det helt greit å ta en kaffekopp. Broderen og jeg pleier å gå både fram og tilbake på denne turen. Jeg strever fortsatt med et kne, og så ikke egentlig syn på en langtur i tempo. Broderen er litt redd for at formen ikke er god nok til en tur frem og tilbake. Det passet godt med en halv tur denne dagen. For resten av følget var planen fra start å bare gå en vei. Den planen sto ved lag til vi kom til Bodlebekken. Brua var vekk. Og bekken var en elv.... Der sto vi og kikket ned i vannet. Det er en liten demning rett over brua. Det hadde ikke vært umulig å komme over her, men den så usedvanlig sleip ut. Ingen syntes det var en god ide å gå over her. Vi tok en runde over jorder og kom til en bru lengre oppe. Det ble en liten omvei. Det er bare kjekt å få sett litt av landet lengre inne i landet. Opp og rundt, og så kunne vi se bekken og brukarene fra andre siden. Fra Bodle til kirkegården er det bare et kort stykke. Det skyet over mot slutten, og det kom noen få dråper underveis. Ellers hold været seg bra - til å være i begynnelsen av desember. Hele gjengen var fortsatt i godt humør og fin form da vi nådde bilene. Det hadde vært en grei tur sammen med en fin gjeng.Les hele artikkelen1 poeng
-
Det var klart for årets siste fisketur på fjellet. Datoen viste 27 september og nok en gang kunne jeg konstatere at årets sommer hadde gått altfor fort. Etter å ha sett på et av turkartene over Sunnmøre, ble jeg oppmerksom på et lite vatn som ligger under fjellet Skopphornet i Sykkylven. Dette var et helt ubeskrevet blad og jeg hadde ingen anelse om der var fisk eller ikke. Fra tidligere hadde jeg hørt vage rykter om at vatnet var svært dypt, og ut i fra høydekurvene på kartet kunne dette se ut til å stemme godt. Det er alltid spennende å prøve nye områder og dermed ble det bestemt at Tussavatnet skulle besøkes. Christoffer, en kompis jeg har vært på flere fisketurer med, slengte seg rundt og ble med. Nå gjenstod det å se om det i det hele tatt var fisk i vatnet, og ikke minst om der var storfisk. Klart for årets siste fjellfisketur. På en strålende fin høstdag begynte vi å gå fra parkeringen ved Åsen på Ikornes. Herfra gikk vi opp til Kalddalsstølen og forbi Kaldalsvatnet. Etter gode tips fra Trude som har bloggen "lillemann og mor i fjellheimen", fant vi ei grei rute oppover langs elva som rant ned fra Tussavtatnet til Kaldalsvatnet. Her var det stupbratt, men med god tid og x antall småpauser kom vi oss opp. Siste biten opp mot vatnet var virkelig flott, med solen som akkurat gikk ned bak Skopphornet, og de siste solstrålene som speilte seg i en liten pytt vi passerte. Vi hadde ikke med telt denne gangen, og satset på å sove i hver sin fjellduk. Det var første gang for min del, og jeg var litt småspent på hvordan kombinasjonen med sovepose og fjellduk ville fungere. Da vi endelig var fremme brukte vi god tid på å finne leirplass, og for en leirplass vi fant til slutt. Ei lita flate rett under et berg på nordsida av elva. Her hadde vi utsikt mot vatnet og nedover dalen vi kom fra. Mer eller mindre helt perfekt. Det ble ikke noe fisking første kvelden, men flere vak ble registret. Da var her hvert fall fisk. Utsikt mot Tussavatnet som vi passerte på turen oppover. Så var vi straks fremme. Tussavatnet med Skopphornet i bakgrunn. Neste dag ble den store fiskedagen. Vi jobbet oss systematisk rundt vatnet, men måtte konstatere at flere steder var det så bratt at der var umulig å komme til. Men fisk fikk vi, en hel del faktisk. Ikke av de største, men ut på kvelden fikk jeg en fin ørret på halvkiloen. Den var i full gytedrakt så den ble forsiktig satt ut igjen. En annen ørret som kom på land manglet deler av snuten. Jeg har aldri sett noe lignende før, og den ene syltynne teorien etter den andre ble lagt frem. Mest sannsynlig var alle feil, og den snuteløse ørreten er fortsatt et mysterium. Kom gjerne med innspill om noen har gode forslag. Dette ble en virkelig flott dag, med vakende ørret og strålende sol. Når sant skal sies, så vi ikke så mye til solen. Den befant seg stort sett bak fjellene forann oss, og det var ikke mange solstrålene som nådde fram til der vi sto. Tydelig at høsten var her, og solen lå lavt. Utpå kvelden fikk vi fyrt opp et lite bål som gjorde turen mer eller mindre komplett. Bålkaffe, og røyk i øynene mens man myser opp mot stjernehimmelen er aldri feil. Morgenstemning. Noen som sover lengre enn andre. Toppers liggeplass. Ikke noe å si på utsikten. Det nytes. Medbrakt. Svært bratt rundt store deler av vatnet. Spesielt. Flere ørreter tok på flue. Litt lesk før fiskeriet fortsatte. Halvkilos ørret i gytedrakt. Helt supert å droppe teltet og heller gå for fjellduken. Kveldsbålet er i boks. Fornøyd smilerynketryne klar for morgenkaffe. Etter nok ei natt i fjellduken var det klart for å tusle hjemover. Kombinasjonen av sovepose og fjellduk var virkelig en positiv overraskelse. Artig å kunne droppe teltet og heller ligge å kikke opp på stjernehimmelen til man sovner. Så dette ga mersmak, og skal absolutt prøves igjen. Det gir en litt annen følelse å sove sånn, enn å ligge inne i et telt. Begge deler er bra på sin måte, men så lenge været er noenlunde, er duken et meget bra alternativ. Når det gjelder Tussavatnet ble det ikke storfisk denne gangen, men for en flott plass. Og ryktene om at dette var et dypt vatn virket å stemme bra. Flere steder langs vatnet måtte vi stå lenge før sluken nådde bunn. Hvem vet? Kanskje langt nedi der, i det mørke dypet, skjuler det seg en kjempeørret som ikke har sett dagens lys på lenge. Forhåpentligvis er klar for å bite på en kobber og rød 12 grams spesial. Kanskje neste høst? Da skal jeg være der. Se hele artikkelen1 poeng
-
Dag 1 Ca 4 timers kjøretur fra Oslo opp til Jonasvollen hvor vi kjøper parkering og fiskekort for en uke. Vi hadde beregnet at vi skulle bruke litt lengre tid opp så vi skulle ta båttaxi, men det holdt med et kort butikkstopp og en kort matpause så vi var oppe i tide til å ta ferga. Da ble det likegodt den og en kopp kaffe. Været var greit med litt sol og litt sky, og enkelte byger. Ved ankomst Haugen så begynte vi å rusle oppover lia med en gang, sol og ganske varmt å gå så det var fristende å skifte til shorts men værmelding tilsa at buksa likegodt kunne være på. Vi kom nemlig ikke så langt oppover før vi kjente vind i nakken fra en regnbyge så vi spente opp en tarp og tok en pause der til den hadde passert. Ikke lenge etter vi har passert grensa til nasjonalparken så kommer det mer byger og vi tar en ny pause under tarp og en liten matbit. Før regnet gir seg tar det litt over en time så vi skjønner at vi kommer til å komme en del senere inn enn planlagt. Har lekt likt på Norgeskart og kom vel der til ca 15km men stiene svinger jo ofte mer på seg enn de er tegnet på kartet. Noen som vet hvor langt er er Haugen-Grøtådalssetra? På tur opp fra Haugen Turen videre over fjellet går i ett strekk til Oasen hvor vi tar en kortere pause enn planlagt. Såpass kort stopp at jeg ikke tok bilder engang. Påfyll av flasker og en energibar på 500kcal får holde. Tursaften fra i fjor(FunLight Sqweeze It) har gått ut av produksjon. Årets saft er i tablettform. HIGH5 tabletter som man putter i vannflaska. De inneholder ikke noen energi men har en del salter og mineraler , kjekt når man svetter mye. Smaken er helt fin og begge synes de smaker bedre enn typisk Funlight som vi også har med litt av. Så rusler vi videre mot Grøtådalen. Sekkene er veiet inn på 28,5 og 27 kilo da det ble med litt ekstra klær da det var meldt ganske kjølig de første dagene. Ikke den største tyngden på ryggen men det er føttene som får slite mest med mye stein å tråkke i. Etter å ha gått et stykke nedover tar vi en beslutning underveis å slå leir ved Heimveitjønna i stedet for å gå helt inn. Det begynner å bli kveld og vind har tatt seg opp, i tillegg til utsikt for mer regn. Heimveitjønna er et pent sted og grei leirplass. Dog ser vi av fisk langs land og vak at det ikke er vits å finne frem stanga, virker som det er mye småfisk i vannet. Etter en kjapp middag og en liten skvett cognac blir det tidlig kveld i teltene. Har begynt å blåse en del og det er kjølig temp. Greit å få litt ekstra hvile til turen videre dagen etter. Heimveitjønna Dag 2 Det har blåst mye om natta så tarpen henger ikke helt slik den var kvelden før når vi står opp. Det er kjølig og fremdeles mye vind så det blir å få på det meste av klær som er med og en kjapp frokost før vi bryter leir. Såpass surt nå at det blir å gå med skalltøyet på nå i starten. Egentlig ikke veldig langt å gå før vi kommer ned mot Grøtåa. Flatt område og mange muligheter for camp. Her vi hadde tenkt oss første dagen, men pga stoppet i går har vi tenkt å ta oss over elva å slå leir ved Setertjønna. Da kan vi fiske elva og har enklere tilgang til vannene som ligger i nærheten. Vi tar turen forbil Grøtådalssetra hvor vi treffer 3 karer som leier her. Det hadde vært nede i 3-4 grader kvelden før kunne de fortelle så kanskje derfor vi synes det var kaldt på fjellet. Nydelig plass denne setra og det er lange ventelister på å få leie her får vi høre. Etter en hyggelig prat så satte vi kurs mot brua. Grøtådalssetra Enkelt å komme over brua men det første strekket ned langs elva var skikkelig rotete og tungt å gå med tung sekk. Etterhvert ble det langt bedre og etter hvert kom vi frem til Setertjønna. Vi satte fra oss sekker og gikk en runde for å se på leirplasser. Både med tanke på fiske men også et sted hvor det var noe le fra vinden. Vi fant en fin plass med 2 bålgruer der det også gikk en sti direkte ned til Grøtåa. Mye av turen skulle egentlig være fluefiske i Grøtåa men det ble lite første dagen pga vind og kaldt vær. Ikke så lenge man orket stå der før det var dags å ta en pause i leir bak tarpen vi hadde spent opp. Fisken var heller ikke så villig på det vi prøvde. Så ut som den spiste noen små klekker som i følge turfølget lignet litt på Blue Dunn men mindre. Slike fluer hadde vi ikke med. Dagen går med vind og noen lette regnbyger. Blir en 300gr ørret på sluk i Setertjønna. Selv om det er mange dager igjen så begynner vi snakke om turen. Det er langt å gå over fjellet i en jafs. Vi er heller ikke så lysten på å campe siste natt ved Haugen, og heller ikke Oasen. Så da blir ny ruteplan lagt. Tur til Krattland utgår pga mindre tid her og surt vær. Lette regnbyger gjør også at det nok er vått og glatt oppover steinura. Vi blir her en natt til og så begynner vi å campe oss tilbake. Turen skal gå mot Krokåthåen eller Korstjønna, så opp til Røvoltjønna. Litt lengre tur men delt over flere dager blir den ikke så ille, uten at vi vet helt hvordan stiene er. Tar tidlig kvelden også denne dagen, vært litt småkaldt hele dagen så det var godt å komme seg i soveposen. En bålfri kveld denne dagen dessverre pga vind. Grøta litt nedenfor brua Dag 3 Det er skyet vær denne dagen også men langt mindre vind. Det skal klarne opp utpå ettermiddagen. Det gir tid til en fiskerunde i vanna som ligger i nærheten. Går runden om alle vannene. Det ender med 2 mindre ørret fra Stortjønna. Har kjenning med en større fisk i Halvkoitjønna men den slipper dessverre. Ved Storjønna begynte sola å titte frem og det gjorde også knotten. Så mye at man hører de lett, høres nesten og som et tog man hører på avstand. Det var dog mest interessert i å sverme rundt hverandre og ikke så interessert i oss, heldigvis. En ting vi la merke til er at de har en statisk tone de lager. Men hvis man lager en brå lyd så vil alle endre vingefrekvens et sekunds tid samtidig så tonen blir litt høyrere da. F.eks kort rop, klappe i hender. En ting jeg ikke har lagt merke til før. Kanskje litt barnslig tidtrøyte på tur En typisk Femundsfuru. Naturen har laget sin egen versjon av Jesusstatuen i Rio på toppen. Etter noen timers tur er det tilbake til campen. Har ikke vært lenge i camp da det kommer en flokk reinsdyr tråkkende rett mot oss. Er en 20-30 stk så vi er kjapp med å slenge ut både sluk, mark og flue men ingen biter på. En reinsdyrstek hadde vært fin aveksling til fisk og Real J. Tar frem markstanga for å se om det er flere fisk å få, har sett en del vak etter vi kom tilbake. Ender med 2 greie ørreter så denne kvelden blir det 4 småørret og svensk potetmos til middag. Dette blir først bålet på turen og pga kaldt vær har vi faktisk ikke åpnet rødvinen som er med enda. Har med hver vår 1 literspapp. Kvelden ellers byr endelig på fint og rolig vær selv om det ikke er veldig varmt. Vi tar tidlig kveld også denne dagen siden vi skal bryte leir dagen etter. Rudolf og en venn. Dag 4 Morgenen byr på sol og fint vær. Deilig og endelig fyre et morrabål med frokost og kaffe i shorts og bar overkropp. Innsektplagen så langt har vært så å si null, sikkert for kaldt vær. Etter litt avslapning og siste fiskeforsøk river vi leir. Ingen av oss er fristet til å gå det tunge og rotete partiet opp til brua igjen så vi bestemmer oss for å vade over Grøtåa i stedet. Da var det på med skallbukse og «vadestroppene». «Vadestroppene» er egentlig bare 2 vanlig pakkreimer jeg har ekstra i sekken. Med skallbuksa strammet godt på støvelen og en stropp spent rundt støvel mellom maljene så går jeg tørrskodd over Grøtåa. Kompis får vann i støvel men det er pga et hull i vrista, det kom ikke vann ned i hans støvler heller. Men de ble jo våte da. Så det blir en liten pause på andre siden for vri opp sokker etc. Vi treffer og 2 andre ute på tur. De har gått fra Elgå over fjellet dagen før og akkurat hatt lunsj og spist en kilosørret de tok i en kulp i Grøtåa på formiddag. Samme kulp vi fisket flue i går L Fikk tips av de på Grøtådalsetra at den stien over fjellet til Svukuriset og Revlingen hadde mindre stein enn å gå over Oasen, men den gir en del flere høydemeter da. Utsikt fra camp Setertjønna Vi setter kurs nedover langs Grøtåa mot Krokåthåen i første omgang. Stien nedover deler seg og kommer sammen igjen både her og der, ikke alltid lett å se heller. Stedvis lett å gå men også mange tunge partier. Det har også blitt ganske varmt så alt i alt føles denne dagen som den tyngste etappen vi gjør på turen. Ser mange fine steder underveis men det er tungt å gå mange steder i myra, blir mye sikksakk. Når vi kommer ned til Krokåthåen så ser vi med en gang en camp med 2 store lavvu og flere folk. Vi finner da ut at vi prøve Korstjønna, vi har jo campet ved Krokåthåen en gang før også. Fra Krokåthåen til Korstjønna går vi bare i terrenget utenom sti, det er egentlig ganske lett å gå her. Har vært en slitsom dag men litt tung gåing kombinert med sol og dertil mer svette. Vi er vel enige om etappen i dag er den med mest slitsomt terreng vi har gått så langt i Femundsmarka. Vi finner en fin camp på en odde syd i vannet. Er en stor steinstabling og bålplass som er gjort her og det er også laget en slags benk med en planke som noen har dratt inn dit. Var faktisk litt deilig å sitte oppreist for første gang siden fergeturen. Selv om det er sol har vinden tatt seg kraftig opp så det blir ikke bål denne kvelden. Treffer et par karer senere på turen som mener at Korstjønna er stedet det blåser mest her i marka. Finner ly for vinden bak en liten morenerygg og uten fisk denne dagen blir det Real på menyen med en liten skvett vin. Blir igjen litt tidlig kveld, kanskje det er alder også Kveld ved Korstjønna Dag 5 Det har vært mye vind på natta, mer enn på kvelden. Men det roet seg sånn 4-5 tiden. Strålende vær og vindstille når jeg kommer meg ut av teltet sånn 9 tiden. Fyrer et lite morrabål for å koke kaffe. Prøver så vidt fiskestanga men ikke noe napp. Planen i dag er å gå stia som ikke er merket på kartet opp til Røvolltjønna å ta de siste nettene der. Vi bryter leir ca midt på dagen og bare tråkker avgårde strakeste vei mot der sti skal gå. Det gir non omveier rundt et par småvann og en del stein i starten. Så fort vi er ovenfor trærne er terrenget veldig fint. Trenger egentlig ikke finne stien slik det er. Det er lite stein og lett å gå. Etter hvert ser vi stien litt til venstre og vi velger gå oss inn på den. Tar et par korte pauser underveis og det går kjapt oppover mot Røvolltjønna. Denne stien er klart bedre enn den over Oasen. Så neste gang jeg skal starte mot Krokåthåen så blir det båttaxi til Storvika og så langs Røvolltjønna og ta denne stien ned.. Færre høydemeter også. Etter hvert kommer vi ned til Røvolltjønna. Vi tar en pause 30 min der stien kommer ned for å se hvor vi skal sikte på camp. Et alternativ er Skogtjønna, har vært der før men fin plass og litt mer skjermet for vind. Men det gir litt lengre tur tilbake til Haugen. Vi ender opp med å gå til den lange odden i vannet nærmest der stien fra Haugen kommer opp. Finner en fin plass innerst ved denne odden. Det er heller ingen som camper på odden så vi kan gå rundt hele å fiske. Det blir en halvkilos ørret denne dagen. Vinden har tatt seg mye opp igjen så det blir skalljakke selv om det er sol ganske tidlig på ettermiddagen. Dropper bålet også i dag ogd et blir Realmiddag med ørreten som snack ved siden av. Har lurt litt på om antall kalorier pr dag er nok i forhold til det som forbrukes. Vi ser litt på innholdsdeklarasjoner på forskjellig ting og finner ut at vi nok går i minus de fleste dagene. Det kommer litt regn utpå kvelden så det blir tidlig kveld igjen. Røvolltjønna Dag 6 Været er mer skyet med en del sol men det er langt mindre vind denne dagen. Ikke noe morrabål i dag men kokekaffe til frokost som vanlig. Surrer rundt ved vannet og fisker både med flue, sluk og mark. Ikke veldig bitevillig denne fisken. Ser en del vak stadig vekk, spesielt langt ut dit vi ikke når. Dette blir en stille dag hvor det ikke skjer mye egentlig. Er såpass lite vind at vi igjen får hører lyden av horder med knott, men de holder seg for seg selv her også. Dog krever det å gå med munnen igjen enkelte plasser til og fra fiske/camp. Det ligger en del ved ved bålplassen så vi fyrer et lite bål på kvelden , men det kommer flere regnbyger igjen så det bålet var bare å gi opp. Middagen denne kvelden blir knekkebrød i hvert vårt telt og vi legger oss før kl ti. Vi har sett at mindre fisk enn vi håpet på har tæret på maten vi hadde med så det blir tidligavgang til Haugen neste morgen for å ta ferga over til Jonasvollen. Nydelig farger til kvelds i en regnpause. Dag 7 Våkner til gråvær men ikke regn og det er helt vindstille. Tar en kjapp frokost før vi legger i vei mot Haugen. Går ganske radig nedover og halvveis finner vi ut at vi har mer enn god tid så vi slakker av mye på tempo. Passerer et lite tjern nedi lia, kjekt å vite om til en annen gang. Ved kjipt vær er det bedre å ligge her siste natta enn oppe på fjellet. Her får man lett spent opp tarp og det er ved å få tak i. Turen ned til Haugen tar 1.15 så vi har fremdeles 45 min til ferga kommer. Den er også 10 min forsinket denne dagen. Overaskende nok er det kun oss to som skal med fra Haugen denne søndagen. På ferga blir det en kaffe og en vaffel for å ha litt å gå på til lunsj. Bilen står der jeg satte den og vi hiver kjapt ting inn for det begynner å regne igjen. Hjemturen går kjapt med lite trafikk, kun lunsjstopp på CircleK i Engerdal for å klemme innpå en solid burger. Er første gangen på mange dager jeg føler meg mett. Femund II nærmer seg og turen går mot slutten for denne gang. På denne turen så vi egentlig veldig lite søppel heldigvis. Godt å se at det ikke er ille overalt i Femundsmarka. Så nå er det bare å se på egne og andres bilder, lese litt og etter hvert begynne og planlegge neste tur til Femundsmarka1 poeng
-
1 poeng
-
Jeg har ikke prøvd å gå med bedding, men jeg jo vært på tur med kompiser som har bedding og gjort meg noen tanker som har resultert i at jeg ikke kommer til å kjøpe bedding før jeg blir overbevist om at dette er noe jeg bør ha.. Jeg ser dere nevner ulemper som vindfang, at den er større enn pulken, problemer i skog og utfordringer hvis man roter seg bort i noe mildvær. Hva med høydepunkt og veltevillighet? Den blir jo ikke bedre med en bedding som gjerne har et telt på et par kilo i pulkposen oppå der igjen.. Har dere på dere dagstursekk på ryggen, fyller dere beddingen med det dere trenger for dagen eller graver dere frem det under beddingen ved pause? Jeg har dagstursekken oppå matkassen i pulken, så i halvannen håndvending har jeg både det jeg trenger og en plastkassestol. Jeg synes ulempene med beddingen virker større enn fordelen med å ha ferdig klargjort seng på pulken. Det tar da ikke så allverden med tid å dra soveposen ut av trekket og å kjøre et par runder med snozzel-luft i DownMat'en? Inntil jeg blir overbevist om noe annet, er dette for meg enda et utstyrsbehov man lager seg som man egentlig ikke trenger.1 poeng
-
Det beste kameraet er det som er så hendig og lett å betjene, at du har det med deg.......................1 poeng
-
Om han levt nu hade han antagligen snott sig i sängen.. ingen begraver väl de levande? Om man fäster lite magneter i den döde Izaak däremot, och en kopparspole runt kistan så kunde tillräcklig rotation alstra en del elektrisitet. Detta går nog bäst under myter dock, det föregår väldigt lite roterande i gravar..1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00