Vinnerliste

Har du vært i Tyskland, Saxony for langtur? Malerveien er basert på kulturhistorie av Kunst. Tallrike kunstnere tok seg opp over malerveien - en turvei i Elbsandsteingebirge. Caspar David Friedrich brukte motiver fra Bastei i sitt bilde Felsenpartie im Elbsandsteingebirge. Dette er mitt julkaleder innlegg. Regler: Å sove ute, ingen bålbrenning, bare kjøkkenutstyr, og bare liggeunderlag pluss puse. Drikkevann bare fra kilder eller fra elver. Og minst 3 til 4 mil per dag. Det var kjempe flott med nesten UL-ryggsekken: 13 kg hel inklusiv Planlaget var 5 dager med temperaturen -1 / +2 grader og ett dag regn. Vi begynte turen i byen Wehlen, 40 km øst fra Dresden og gikk over Festning Königstein og Squirl, til Pfaffenstein. Ikke så værst med 2.4 mil og 5 timer med pauser. Etter 12 timer pause med lukket øyene gikk reise videre. Så lang så mulig. Og vann fra hunde-kilden var fantastisk Andre dagen gikk vi helt sti sørsida elva, ganske lang ser GPSen. Med 1200 hm opp og 600 ned og 3.2 mil. Trede dag gikk vi hele nord-vest side og hadde faktisk blå himmelen. Vi bestemmte oss etter 8 timer at vi er nok frisk å gå i mørketida til en stor vegg av naturlig sandsein som heter Teufelsmauer. Der var vi over natt i nasjonalparkens "boofe". Detter er steder med tillatelse til sove ute i parken. Det var lengste tur idag med 4.2 mil. 4. dag kommet vi til fine plass som heter Brand. På tysk betyr Brand å har mye Øl- tørst. Deretter gikk vi igjen 1000 hm opp og 300 ned med 3.6 min . 5. dag litt våt været men ganske var med 6 grader, når vi kommet opp til turiststedet nummer 1 : BASTEI. - etter 1.6 mil vi kommet til start igjen og fyllte 15 mil - 150 km TAKK for turen!

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Første skitur. Halvanna time. Tungt som fy å pløye seg løype til jeg var oppå fjellet. Resten framover flatfjellet var føyka til rein betong, så d gikk som en lek. En god kuling i mot, og medvind på returen. Ingen hund fikk være med siden jeg var usikker på snyforholdene.

Kilos i håven i dag i snøværet, men det var fiskekompis Frank som tok middagsfisk med seg hjem!

Jeg har kommet meg til enden av The Ridgeway, men resten av dagen ble en slags epilog til vandringen, hvor jeg gikk til Aldbury. Ikke en så lang tur, men når man fikk oppleve en nydelig trippel regnbue underveis, så ble det en fin opplevelse. Pitstone Windmill utenfor Ivinghoe, med Ivinghoe Beacon (slutten på The Ridgeway) der regnbuen ender. (The Ridgeway) Epilog: Ivinghoe Beacon - Aldbury

Du går nok klar, her er linken til FFI sin testrapport, du finner det meste der https://www.ffi.no/no/Rapporter/2012-00404.pdf Det er flere tråder her om denne og div. ekspedisjoner hvor det kunne gått riktig galt.

2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.

Er du kjent med Frankrike? De fleste som reiser i Frankrike er kjent med Paris, Nice eller Côte d'Azur. Hva med å ta en tur i Normandie? Vi sier på fransk "un dessin vaut mieux qu'un long discours" som betyr omtrent "en liten tegn sier mer enn en lang tekst". Her kommer det da bilder av Normandie! Er det ikke nydelig å se fargerike bilder mens alt er hvitt og grått eller svart utendørs på mange av stedene i Norge? Dette var min innlegg til Fjellforum Julekalender!!

Det ble ett Helsport Mil1 LT. Tilbud på Norsegear 60%.

Dette var nok dråpen. Det blir ett sånt telt på meg ....

HVA? Er det ikke gøy å la ansiktet stifte bekjentskap med snøen fordi skoen vrir seg ut forbi skien når du kjører?

Eg testa mil-1 ei helg været hadde navn. Det vart ein utrolig fin opplevelse. Målte vindkast på 20.4m/s uten noen problemer, teltet bare trykka seg ned mot bakken uten noe blafring eller ulyd. Vel å merke etter eg strakk og plugga plugghempene midt på sovekassen/innnerteltet. Uten feste her var det liv i teltet på 14-15m/s. Regnet som slo mot duken og vindbrølet i lyngen holdt meg likevel våken. Det eneste eg misliker er altfor små fortelt, særlig når sovekassen er strekt ut . Forteltet er for små for å fyre primus . Så sitter en der da med primusen mellom beina i soveposen og koker kaffe... m

Veldig enig men så kjøpte jeg Easy Sipper til Nalgeneflaskene med vid åpning (Men har 2 stk 0,5 liters flasker med smal tut til turbruk også) https://www.sportsnett.no/kategorier/turutstyr/turkjokken/termoser-og-flasker/produkter/easy-sipper-2632/easy-sipper-div-farger-12151

Hvordan går det med turlivet,, @Tittei?

har som regel alltid kjørt på med en form for sko/lær fett på mine bever støvler når de begynner å bli tørre og stygge i skinnet. utover det så bruker jeg svart skokrem jevnt å trutt. dette synes jeg funker bra for både marsjstøvler og goretex støvler med fullnarv skinn! tror at så lenge men holder læret smidigt og pent å ikke lar det tørke ut så spiller det ikke ikke så stor rolle hvilken metode man bruker.

Ull er gull, også for nalgeneflasker. Jeg heklet og tovet et ulltrekk og kan uten problemer la termosen ligge hjemme når det ikke er for kaldt. Også kjekt å ha i soveposen om natten, så slipper man å brenne seg på glovarm flaske. Testet i fryseboksen hjemme og med kokende vann som utgangspunkt var vannet flytende etter 24 timer.

https://www.xxl.no/optimus-optimus-polaris-optifuel-brenner/p/1111782_1_style 1289,- for øyeblikket. Tror ikke jeg har sett den lavere? Er en sånn på vei til meg nå i Posten. Så får jeg se om jeg trenger en sånn tilleggsdings etter hvert..

Jeg har visst 6par skisko: Asolo Morgedal, 75mm Binding og gamle travere kjøpt sent på 80 tallet, brukt senest for en uke siden. Crispi Svartisen, 75mm Binding. De desidert mest komfortable skoene jeg har vært borti. Har jeg fått gigantiske gnagsår av hvilken som helst av de andre støvlene mine inkludert rando, kan jeg sette på et vanlig plaster og gå neste dag med disse uten å merke noe som helst. Men sålen er litt myk, det gir god flex og gåkomfort, men totalt blir ikke stivheten så god som en skulle tro selv med plastspenne strammet, men de blir merkbsrt stivere med plastspennene strammet. Scarpa T4, 75mm Binding. Dette er lave støvler i plast, og egentlig en telemarkstøvel. Den har "pin hull", det betyr at den går på telemarkbindingen din også. Den er kjempestiv sammenlignet med de to andre, det gjør at den føles litt anderledes å gå med enn skinnstøvler, men har definitivt en helt annen stivhet enn de andre, så det er en bra kjørestøvel. Alfa Skarvet, BC Binding, komfortabel men alt-alt for myk såle som gjør den ubrukelig til annet enn islagte vann. Stivere innleggsåle hjalp ikke, så denne bruker jeg ikke. Crispi Stetind, BC Binding, komfortabel støvel som har god stivhet, natt og dag i forhold til Skarvet så denne går å kjøre med. Får gnagsår på hælen av den. Crispi Svartisen, BC Binding, komfortabel støvel, men hakket under 75mm varianten på komfort. Blir stivere enn Stetind med plastspennene på. Brukt også til turskøyter, til det er den super. Får gnagsår på hælen. Jeg får altså gnagsår av Svartisen BC, men definitivt ikke av 75mm varianten. Det ligger i en forskjell i høyden på hælen. BC støvelene generelt virker å være lavere bak, så hælen trykkes ned! Det er umulig å stamme støvlene nok til å hindre bevegelsen nedover. Jeg har derfor bygget opp hælpartiet 3-5 millimeter med noen gummibiter på 1mm tykkelse limt oppå hverandre på en måte som ikke lager bratt kant fremover. Dette kurerer problemet med gnagsår! Med utstyret du har er det Svartisen og T4 som passer bindingen din. Selv med en superstiv støvel vil du ha en begrensning i bindingen. Før leverte Rottefella en samme variant med kabel bak. Ved å klemme tåjernet max ned strammer litt, men mer stabilitet får du ikke før du får kabel bak. Volie 3pin Cable passer i skruehullene, 3pins Traverse (med plater) også. Eventuelt kan du se om du får tak i et par brukte Rottefella Riva3, de har kabel, men kabelen må være der hele tiden. (Volie 3pin kan brukes uten kabel) Et tips om du er i butikken og prøver skisko: Er det en trapp der prøv å gå ned den, de som er dårligst i trapper er stivest. Skisko skal føles god på foten, men skal ikke nødvendigvis føles gode å gå med som en vanlig sko. Det bilr straks noe helt annet når de kommer på en ski, da er det et helt annet gåmønster hvor også bindingen spiller inn.

Har samme skoene selv, og jeg bruker Snow Seal voks til skikkelig prepping/vedlikehold av skoene. https://www.magasinet.no/bees-wax-bivoks-impregnering-til-laerstovler?nosto=frontpage-nosto-2 Da setter jeg skoene inn med voks å bruker hårføner til å varme opp voksen slik at voksen trekker inn i læret. Gjør dette til skoen er mettet, tørker av overflødig voks med en gammel sokk også pusser jeg de godt med børste etterpå. Etter normalt bruk, pusser jeg skoene med kiwi brun skopuss. På lengre turer har jeg med meg https://www.xxl.no/nikwax-wp-wax-leather-100ml-larimpregnering/p/1065619_1_style Denne holder ikke i lengden, men grei å smøre inn skoene med om de blir tørr og trekker litt vann! En runde med disse på kvelden tar av mye for membranen som ligger under. Det finnes mange måter å pusse sko på, men god gammel "forcen" stil har vist seg å fungere veldig godt for min del. Ta vare på skoene dine, å du har de lenge

Dagens tur for å beundre gårsdagens byggearbeid i flott sol over Ringerike.

Når far er hjemme med sneipen pga planleggingsdag i Barnehagen, må en komme seg på tur for å slå ihjel litt tid. Dagen kan være lang nok med en aktiv 3,5 åring. Ikke så langt unna hytten, der min familie kommer fra er det en berømt fjellhylle som heter Slottet. Det er ikke veldig lange turen, men greit nok for liten og stor i ruskete vær Det er god sti helt til topps med veldig få utfordinger og stien er merket godt hele veien. På våte dager som dette er det anbefalt å ha høyt skotøy. Vannet renner til tider i små elver nedover stien. Den lodrette veggen gir rom for ganske spektakulære bilder. På toppen måtte vi skrive oss inn i boken også ta noen hårete snap å sende til ho mor... Noe som kanskje ikke var like populært Siste bildet er av utsikten innover fjorden mot Modalen. Her er masse turer jeg håper på å få gått igjen til våren. Stølsheimen er virkelig fantastisk.

Du får flotte, veldig pent brukte eller nesten ikke brukte, Crispisko på finn.no til noen hundrelapper. Både til deg og barna. Jeg handler bare der. Ellers får du jo veldig mye utstyrstips her, så mitt råd er: Fokuser mindre på utstyret, og kom dere ut. Ta det dere har, og ta en lavterskeltur i nærområdet, en natt, finn freden og nyt den. Når dere kommer dere ut, vil dere også lettere se hva dere har behov for av utstyr. Lykke til og god tur