Vinnerliste

Ferdig med Real? Neida så ille er det ikke. Jeg har alltid syntes Real har smak greit og bruker det en god del, selv om posene er blitt mindre enn de var. Blander inn tørket kjøttdeig, smør og kanskje potetmospulver så blir det en bra turmiddag synes jeg. Så jeg ble litt overrasket da sønnen min ikke ville ha Real på tur. At han spiser lite av realposene har vært et problem på en lang fjelltur. Valgt blant de mange ting som matcher farens kokkekunnskaper, så ville han ha toroposer som alternativ til Real. Selv brukte jeg endel toroposer på tur før, men har sluttet med det fordi det gir høyere brennselforbruk/vekt (pga småkokingen) og mer oppvask. Så jeg laget noe jeg har tenkt på lenge, en “matkoker” for supper og grøt. Den har fungert fint til toroposer, og ikke minst når det gjelder morgengrøten om vinteren er den veldig grei synes jeg. Matkokeren er bare et oppskåret liggeunderlag som er limt sammen. Den rommer 1 liter og veier 27 gram. En oppbevaringspose for mat fra Rema på 2 liter passer fint oppi. Under transport passer en halvliters brenselflaske inni, sammen med lokket. Bildet over viser størrelsen på en pose Real turmat, sammenlignet med (fra venstre): 1/2 pose (90g) Toro pasta bolognese, 1/2 pose (140g) Toro meksikansk gryte familipakning, 1 pose Toro kjøttsuppe inkl. 1 pose nudler. Alt ferdig til bruk ved tilsetning av vann i posen + feks. tørket kjøttdeig mm. Da jeg gikk på Hardangervidda i sommer bidro nok det lavere pakkvolumet til at jeg greide å pakke meg ned i en mindre og lettere sekk enn vanlig. En litt lengre skje er en fordel, den på bildet til høyre har ganske skarpe hjørner som passer godt nede i matkokeren. Jeg blander inn 60g tørket kjøttdeig eller karbonadedeig i toroposene. I den mexikanske gryten er det også godt å bruke biter av sterk spekepølse. “Koke”tider? Det tar lengre tid enn med Real. Koketidene varierer mellom posene. Meksikansk gryte tar lengst tid på å trekke, rundt 30 minutter. Pasta bolognese 20 minutter og kjøttsuppe med nudler kortere, kanskje under 15 minutter. Etter 10 minutter har den tørkede kjøttdeigen fått en konsistens omtrent som stekt kjøttdeig, etter 20 minutter er den myk. Felles for alle toroposene er at ris, pasta, grønnsaker osv. fremdeles har en viss tyggemotstand etter overnevnte tidsforløp. Dette synes jeg gjør posene bedre enn ellers, feks har grønnsakene i kjøttsuppen mer smak enn jeg ellers har merket. Når det gjelder havregrynsgrøten så er havregrynene av lettkokt type og blir til normal grøt, tar antagelig mindre enn 10 minutter. Tørkingen av kjøttdeig-/karbonadedeig gir redusert vekt og lang holdbarhet. Vekteksempel: 400g rå karbonadedeig ->260g stekt->120g tørket. Etter endt måltid er det bare å kaste posen. For meg som ikke bedriver mer avansert kokekunst på tur så er variasjon i posematen kjærkomment, og det gjør heller ingenting at toroposene koster mindre enn Real turmat.

Flatcoated Retriever her. Snart 10 år, men fortsatt spinnvill og meget turglad turkompis.

Endelig har snøen kommet i Sør-Norge (inn i landet fra Arendal)! Jeg og pappa sto opp klokken 06.00 og var de første på parkeringsplassen, vi måtte rekke soloppgangen! Plutselig "Tok himmelen fyr!". Det ble en herlig morratur i skiløypene på Øynaheia i Froland!

2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.

På vei til Landskappleikene i Vågåmo - En vennegjeng skulle i 2003 ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. Jeg fikk være med, og red på Rosita - en fyrrig liten dame. Turen ble en sterk naturopplevelse, skriver Gitte Flemming. Tekst og foto: Gitte Flemming Det hele startet med en telefonsamtale med min gode venn Torgeir Svalesen. Torgeir er mannen bak velkjente Fjellrittet, som driver med arrangerte rideturer i Norges hjerte, Jotunheimen. En vennegjeng, stort sett fra Valdres, skulle ri fra Beitostølen til Landskappleikene i Vågåmo. En tradisjon denne gjengen har hatt de siste årene, og de hadde en plass ledig og spurte om jeg ville være med. Og jeg sier ikke nei til en slik tur. Det å ri i fjellet og føle at tid ikke eksisterer og at man bare er, er en følelse man blir avhengig av etter hvert – en slik tur er som en ukes naturlig rus som ikke kan beskrives. Og jeg skulle få ri Rosita, en Welsh Cob som jeg har hatt mange morsomme turer med gjennom hele vinteren. En uke senere var jeg på vei til Valdres for å starte en eventyrlig ferd over fjellet. Pakke salveskene Det var godt å komme til fjells og stallen igjen. Jeg har vært så heldig å bli godt kjent med flere av hestene, og det er en veloppdragne og en harmonisk hesteflokk Fjellrittet har. Så var det bare å begynne med å ordne alt utstyret for turen. Alt jeg trengte skulle få plass i to små salvesker. Liggeunderlag og sovepose skulle oppi en vanntett bag, og hestenes utstyr skulle sjekkes en ekstra og nøye gang. Det var også godt å se igjen Rosita – en ponni jeg trives veldig godt sammen med. Hun har helt klart sine særegenheter og masse humor, pluss at hun prøver å leve opp til sitt spanskinspirerte navn – hun er en fyrig liten dame. Hun er også myk og lettridd med meget gode bevegelser, noe som er gull verdt om man skal ri på lange turer. Tolv ryttere og tretten hester Etter hvert kom resten av turfølget og jeg fikk tatt en hilserunde på hele gjengen. De fleste som var med på turen skulle delta på Landskappleikene. Noen sang, andre danset og en spilte fele – det så ut til å bli en kulturell tur. Vi var tolv ryttere og tretten hester. Torgeir på sin faste følgesvenn Ronja ledet an med godmodige og snille Teigjo, kløvhesten, bundet fast i halen til Ronja. Vi red fra Beitostølen på kvelden. Første etappe var en lett tur uten bagasje bare for å få varmet litt opp først og kjenne på utsyret. Bagasjen fikk vi kjørt ut til oss første kvelden. Turen endte opp på en geiteseter rett ved Båtskaret like under storslåtte Bitihorn. Der var det opp med lavvo, fyr på bålet for litt kveldsmat og frem med både munnspill, fele og en liten skvett konjakk…og turen var offisielt i gang. Over Valdresflya i solskinn Dagen etter var det opp tidlig. Første etappe gikk opp mot Båtskaret og Heklefjell, så ned mot Bygdin hvor vi hadde en noe regnvåt lunsj. Etter å ha salt på og ikledd oss alt av regntøy, gikk så turen videre opp mot Valdresflya. Da kom sola. Og har man ridd over Valdresflya i striregn før, setter man umåtelig stor pris på solskinn her. Over Flya fikk vi også selskap av en liten flokk med reinsdyr – mon tro om de tok oss for å være en godt organisert reinsdyrflokk? De så ikke ut til å skjønne så mye av oss i hvert fall. Turen gikk over flya og ned mot Øvre Heimdalsvatnet. Heimdalen må være en av Norges flotteste steder, og hadde det ikke vært for et dristig riddersprang over Sjoa med en stjålet jente for mange år siden, ville denne dalen fortsatt tilhørt Valdres – men dette er en helt annen historie… Kvelden tilbrakte vi ved Sandbakken, et nydelig sted med store beiteområder for hestene. Her fikk vi også beviset på at gresset er bedre på den andre siden av gjerdet. Området var stort og midt på plassen stod et lite hus som var gjerdet inne – over dette gjerdet hang Teigjo hele natten for å få tak i de få gresstustene som var utenfor gjerdet – alt det saftige gresset han stod i var tydeligvis ikke bra nok. Den kvelden fikk vi tak i noen flotte fjellørret - sier ikke hvordan - som vi hadde til kveldsmat. Får ennå vann munnen når jeg tenker på den fisken. Overveldende utsikt Etter en våt og fuktig natt gikk turen gjennom Brurskaret ved Heimdalshøi, og ned til Maurvangen for lunsj. Hestene er godt kjente i dette området, da de går i disse traktene på sommerturene. På Maurvangen pleier hestene å få en fridag, så her liker de seg forståelig nok ganske godt. De var nok noe forvirret da de bare fikk to-tre timers pause denne gangen, for de gikk litt motvillig med på turen videre. Etter oppsaling og litt overtalelse av en noe deppa hesteflokk, gikk så turen videre opp til Besstronfjell. På toppen stoppet Rosita helt opp og bare stirret utover den enorme utsikten vi hadde ned mot Sjodalsvatnet og Sikkilsdalen. Jeg tror utsikten ble noe overveldende for en liten ponni. Det var overveldende for meg også, og er et minne som har brent seg godt fast som en av mitt livs største opplevelser. Bare stå der på toppen og suge til seg inntrykkene av den mektige naturen er helt fantastisk. Dagens etappe endte ved østsiden av Rusvatnet. Om et sted kan bli vakrere en Heimdalen, må dette være stedet. Området var helt flatt bortsett fra en voll som lagde en super naturlig innhegning for hestene. Der hadde de godt med gress, en liten bekk og en blå saltstein som var lagt frem til sauene. Etter et par timer der hadde alle hestene blå muler og blå tunger og så rimelig fornøyde ut. Denne kvelden fikk vi også feiret en del. Det var St.Hansaften og Torgeir kom på at dette også var hans 20 års jubileumsdag som Valdresing. Han er opprinnelig Bærumsgutt – helt sant! Dette ble en utrolig festlig kveld med alt fra sulling, tango, fårepølsekasting og andre gokarstykkjo. Gokarstykkjo er visstnok noe mannfolk i Valdres bedriver for å imponere damene – dem om det. Gjennom steinurer og over myrer Etter en noe ineffektiv morgen, da det var noen – nevner ikke navn - som var veldig trøtte, stivbente og litt tunge i hode, gikk så turen nedover gjennom en eventyrlig bjørkeskog og ned mot oversiden av Sjodalsvatnet. Etappen endte ved nok en geiteseter. Der hadde de mange søte killinger som spratt rundt og lekte med hverandre. Her møtte vi bekjente, som kom med mer forsyninger til oss. Det var en herlig lunsj med kald pils og steikende sol. Etter en aldri så liten cowboystrekk i gresset, gikk så turen videre over Refjellet mellom Dyrtjernhøi og Sluttgongkampen. En mektig dal. Visstnok var det sett en ulv der noen dager før vi var der, men den så vi ikke noe til. Terrenget var ganske krevende med steinurer og myrer, og her var det helt klart en fordel å ri en liten og lett hest. Islandshesten Blakkur hadde vel størst fordel. Men her var det Ruggen og Istadrauen som imponerte meg mest, der de så lettbeint de kunne gå, forserte de verste myrhullene. Begge hestene er store og tunge eksemplarer av rasen dølehest. Målet for dagens etappe var Hindalsæter. Det skulle visstnok være en traktorvei ned fra fjellet mot dagens mål. Jeg tror det må ha vært noen år siden sist det gikk noe traktor her. Da vi kom nedenfor tregrensa var det bare å dra frem sagen, slik at Teigjo kunne forsere stien uten at kløvsalen satte seg fast i alt som var av tre og busker. Natten tilbrakte vi ved en setervoll med flere gamle hus og bygninger. Og en elg som virret rundt lavvoen våres…hadde den smakt på flaskeforet vårt mon tro? Fartsfylt gjennom skogen Etter en kald frostnatt, gikk så turen videre på grusveier langs Sjoa og med lunsj ved Randsverk. Da vi kom til Lemonsjøen måtte vi ri et par kilometer på asfalt, da det dessverre ikke var så mange andre alternativer her. Etter noen lange strekk på grusvei igjen, red vi tilslutt inn i skogen. Både hester og ryttere var rimelig glade for å komme inn i skogen nå, så vi hadde noen utrolige morsomme og fartsfylte strekker i skogen. Vi hadde også en uoffisiell sprangkonkurranse over en bekk. Trollfrøkna med Erik i salen var imponerende der de med Grand Prix-stil hoppet over den lille bekken. Men Rabb Tussa og Gro var ikke så mye dårligere de heller. Gubben derimot syntes det hele var ganske unyttig, og Rosita var bare nonchalant i sine sprang. Det der var jo ingen utfordring for en sprek fjellponni. Dagens etappe endte ved Klonesætra på Strondsæterhøi. Her gikk hestene i en stor innhegning med en flokk med kalver – heldigvis hadde dyra såpass respekt for hverandre at de holdt seg på hver sin kant av innhegningen. Den natten sov vi i en løe full av høy. Så deilig det var med en myk madrass og god plass. En lavvo kan nemlig bli ganske trang når du er på tur med et par virkelige storsnorkere… Turen ned til Vågå Så var siste dag kommet. Turen ned til Vågå tok tre timer og det var stort sett bare nedoverbakker. For å avlaste hestene leide vi alltid når vi kom til nedoverbakker. Så vi ryttere fikk oss en god og lang spasertur ned til sentrum av Vågå. Da vi kom ned hadde vi en liten paraderunde rundt i sentrum. Vågåmo var full av folk som skulle være med på Landskappleikene, og mange av dem ventet oss. Det er helt utrolig hvordan hester forstår at turen er over, for det var en veldig lykkelig og yr hesteflokk som galopperte rundt på beitet og rulla seg i den verste søla etter at vi hadde sluppet dem løs på beite vi hadde fått lånt av landbruksskolen i Vågå. Det var forresten først da vi gikk gatelangs som en gjeng Morgan Kane-wannabe blant sivilisasjonen jeg merket hvor lite godt vi luktet…men det var helt klart verdt det. Notat: Innlegget ble førstegang publisert på nettsiden hest.no i 2003 etter en forespørsel fra redaktør til nettsiden. Alle bildene ble tatt med engangskamera, så kvaliteten er så som så.

https://www.vpg.no/msr/202145/msr-expedition-fuel-bottle-cap til en ublu pris, 129,- stk. De har 4 igjen. Jeg har byttet alle mine. De er kanskje barnesikre, men de er også sliten mann med votter og dårlig temperament sikre.

Da var min red hot Parka ankommet. I orange og grå. Er normalt en som må ha large i klær og tok denne i XL, og det angrer jeg ikke på. Den strekker godt nedover rumpa og har plass til litt lag under, uten at jakka blir FOR søppelsekk. Første inntrykkene: Lett, og pakker kompakt. Ytterstoffet er tynnt, men skal være solid likevel og høvelig vannavstøtende. Hetta er god og strammer godt rundt ansiktet, savner dog strammingen bakpå hetta slik at den ikke blir "framtung". 2 store brystlommer, tror det er plass til kart i disse uten å ha testet. To lommer på hofta med fleece inni, gode og varme:) to innerlommer, en vanlig og en i mesh, denne kunne godt vært litt større. Alle lommer er innafor dunet, så de er varme alle sammen, med tanke på elektronikk og annet man vil holde temperert. Glidelåsene virker solide og gode, hovedglidern er store tagger og er toveis, stormklaff foran, med knapper og borrelås. Borrelås i armene, og den smalner godt inn ved håndleddene slik at det er null problem å dra lange hansker på seg. Kort summert: kanonjakke som jeg gleder meg til å bruke i vinter, og prisen var temmelig bra også, 2600,- betalte jeg vel. Nå er det bare å vente å se hvor lenge jakka holder i årene som kommer:) er vel ca 270 gram 800 cuin dun i denne. Smeller inn noen bilder etterhvert.

Hvis du skal starte fra Grua så er det nesten kriminelt å ikke ta turen oppom Bislingen og Blslingflaka. Du går da i myrer som ligger nesten oppe på 700 m.o.h. Jeg fikk ihvertfall skikkelig fjellfølelse når jeg var der på ski sist vinter i det solen var i ferd med å gå ned. Gikk da opp fra Mylla, til Ålsjøsætra, Venehaugaene, Bislingflaka og ned veien fra Bislingen tilbake til parkeringsplassen. På den turen møtte jeg en kar en vanlig mandag. Det er ganske magisk hvor alene det går an å føle seg bare noen kilometer hjemmefra. På kartet nedenfor har jeg markert (i blått) enkleste måte å komme seg fra Grua stasjon til Bislingflaka. Det er rimelig tjukk granskau her, og rimelig bratt og kronglete til tider, så jeg hadde brukt løypene, ihvertfall til du er i nærheten av Bislingflaka. Der oppe så er det mer åpent over myrene. Det er forresten bra skiforhold nå. Hvis dere kjenner til uttrykket "I svarteste granskaugen", så stemmer det veldig bra for mye av terrenget her oppe. Løypene som går i terrenget og blir kjørt opp med snøscooter er ofte mer enn ville nok. For tiden er det anbefalt å ta av seg skiene i de verste utforkjøringene i den løypa jeg har markert opp til Grønntjernet. Ref: https://www.skiforeningen.no/utimarka/foremelding/nordmarka-nord/ Noen bilder fra Formoløypa, som er den løypa jeg gikk opp illustrerer poenget mitt med tjukk granskaug før du kommer opp på myrene: http://www.xn--mylla-lypeforening-m4b.no/galleriet/formoløypa-2008#top og hvorfor scootersporene kan være grei utfordring. Bildet nedenfor viser hvor flott det kan være oppe på Bislingflaka

Den grå er laminan, blå sommerposen for sammenligning. Kan virke litt stor, men så bruker jeg en 95L trollhatten sekk, så har som regel ganske god plass.

Da har jeg fått vite at jeg er vinneren av den Norske semifinalen! Kult! Må bare si tusen takk for alle stemmer! Gøy at bloggen har vokst så fort etter at jeg startet for under to år siden! Vil fortsette å legge ut spennende innhold, er selv superspent på året som kommer da jeg og en kompis legger ut på en litt lenger tur enn normalt. Vi skal gå Norge på langs, og blir, hvis vi gjennomfører blant de yngste som noen gang har gått denne turen! Dette betyr også at jeg er videre til finalen mot de beste friluftsbloggerene i Sverige, Danmark og Finland! Skrev rett etter nominasjonen at jeg ville gi en premie til en av leserne mine hvis jeg vant den Norske semifinalen. Nå som jeg har oppnådd dette vil jeg opprette en side hvor dere som jevnlig titter innom bloggen kan gå inn for å bli med i trekningen av en gave, mer info om dette kommer snart:)

Siste dagen gikk til Ivinghoe Beacon. Vel, strengt tatt gikk jeg siste dagen til Aldbury, men Harry Potter-filmatiseringen tro så deler jeg opp denne i to blogg-innlegg. Siden enden på The Ridgeway er Ivinghoe Beacon og ikke Aldbury (dit gikk jeg bare for stedet jeg skulle overnatte). Dette var dagen det regnet som mest i løpet av turen, hele femten minutter med plaskende regn, og det kan man igrunn ikke klage mye over. I alt var været adskillig bedre enn hva det var meldt (værmeldingen hjemmefra viste regn hele uken). Men det var ikke regnet eller de hyggelige skogene jeg gikk gjennom i starten av dagen som jeg minnes best fra denne delen, men den fine siste ryggvandringen fra Pitstone Hill over Steps Hill til Ivinghoe Beacon. Utsikt fra Pitstone Hill over Steps Hill til Ivinghoe Beacon. (The Ridgeway) Dag 6: Wendover - Ivinghoe Beacon

Jeg har en blandingshund. Blanding av Malamute, siberian husky og et lite hint av akita. Fantastisk hund som elsker å jobbe og tar seg gjerne en god hvil i teltet med matfar

Den fjerde dagen på min behagelige pub til pub vandring på The Ridgeway i England ble en opptur fra forrige dag. Høydepunktet for dagen var vandringen gjennom Grim's Ditch, hvor ruten var som å gå inne i en egen verden for seg selv, skjult for omverdenen utenfor veggene til vegetasjonen som omslukket stien. Grim's Ditch. (The Ridgeway) Dag 4: Goring on Thames - Watlington

Mellom surfing etter Blakk Fredags tilbud blir det tid til både litt skikjøring og oppdatering av bloggen. Som fra sesongens første tur på "fjellet der jeg vokste opp", med drømmeføre. Så om du vil lese, eller bare kikke på bildene ligger det en liten rapport fra siste topptur på Kvannfjellet i Fræna.

Jeg vil slå et slag for det som ikke er så fancy, nærområdet, og de små ting. Jo mer erfaren på tur og i kajakk jeg har blitt, jo mer fancy turer har jeg i likhet med mange andre drømt om. Men nå svinger pendelen andre vei igjen - og det tror jeg i grunnen er sunt. I fjor sommer padlet jeg en tur sammen med disse turistene i jobbsammenheng inn Lifjorden. Det er en fjord jeg har padlet X antall ganger før og det har vært fine turer – men entusiasmen til disse turistene slo meg. Så fint vi egentlig har det! Jeg nøt det litt ekstra denne dagen, og tok det som en tankevekker. Man kan ha godt av å se lokalområdet sitt med turistøyne. Jeg har også et bilde som gir meg en tankevekker hver gang jeg ser det. Historien bak er ikke spektakulær, men det er likevel et bilde jeg får en spesiell følelse av, og en episode jeg nok aldri kommer til å glemme. Det var første påsken etter den høsten jeg kjøpte meg kajakk. Jeg hadde padlet noen småturer, men nå var lyset kommet tilbake og dagene ble stadig lengre. Nå skulle jeg padle en litt lengre tur enn før. Jeg hadde enda ikke lært meg hvordan jeg skulle få opp eller igjen glidelåsen som var plassert oppe på ryggen, så jeg turte nesten ikke å drikke underveis. Tomat og druer var matpakken, for her var det om å gjøre å ikke måtte på do før jeg var framme. Turen gikk en strekning jeg aldri hadde vært før, heller ikke i annen båt. Jeg fant steder jeg ikke visste om fantes, sånn som denne vika. En gang bodde det noen på en gård ovenfor, men det er noen år siden nå. Våren kommer ikke først her, så isen lå tykk i fjæra. Jeg gikk ikke i land. Jeg padlet videre, og la merke til en småfugl i lia bortenfor. Den hadde tydelig kommet i vårmodus, selv om snøen lå i fjellet (sjåføren min var på skitur mens jeg padlet) og isen i fjæra. Jeg lyttet på sangen, og nøt dagen. Plutselig kom det flytende en forlist sommerfugl i vannsskorpa. "Mayday, mayday!!! "BF Tidliguteiår", posisjon tvers av Skålebøl, tar inn vann, trenger øyeblikkelig assistanse." "Mayday received. Redningskajakk to the immediate rescue!" Den fikk sitte på åra mi og tørke seg i sola til den selv fant det for godt å fly av gårde, en sommerfugl i vinterland. Dagens gode gjerning. Jeg kom over dette bildet igjen da jeg funderte på sommerferien, og det slo meg igjen at jeg burde være flinkere til å sette pris på turområdet jeg bor i midt i. Kroatia? Hvorfor drev jeg og sjekket ledige plasser dit? Betale tusenvis av kroner for å reise så langt bort, når det stadig blir flere som kommer hit, fordi det er så flott? Det ble for dumt, da skal jeg i det minste gjøre det på en tid av året de har noe vi har lite av her - varme. Nå har jeg bestemt meg, jeg skal bli flinkere til å ta inn over meg opplevelsene jeg har jevnlig her hjemme i Vesterålen m/omegn, ikke la meg påvirke av en sydenfull Facebook og tenke langt fram hele tiden. Det ble en flott sommerferie. Det første jeg gjorde var som turistene, en tur til Nyksund. Men jeg padlet dit, og underveis fant jeg formasjoner ikke ulikt de jeg har sett i syden før. Billig! (Så kjøpte jeg meg heller nytt telt for de pengene spart...) Flott tur ble det også, selen som kom så nært at jeg måtte stikke åra fram og imellom lever jeg lenge på, selv om bildet kun ble tatt på netthinna. Jo, jeg besøkte havsula dagen før også, for den del. Den får kanskje ikke telle med siden ferien egentlig ikke starter før mandag, men den er så fin at bildet får være med tross tyvstart. (Akkurat dette er et arkivbilde, fra da jeg turte å ha med speilrefleksen.) Neste tur gikk i hjemkommunen. Å være på havet sammen med staselige båter er alltid skøy, denne gang var det Christian Radich som ble hilset velkommen av nordlandsbåt, andre båter og én kajakk - meg. Deretter var det ut på tur igjen. Lonkanfjord har jeg i mitt indre som en litt kjedelig greie, og har derfor aldri dratt dit. Men på grunn av en feilvurdering med været måtte jeg legge om en tur og havnet der - for øvrig den fjorden mange starter innerst i, når de skal gå opp Møysalen. Den overrasket, for å si det pent - tross kjipt vær var det jo flott her! Det så jeg jo selv uten å ha med en gjeng turister. Har jeg lært det nå? Etter en snartur i Lofoten for å møte padlevenner, ble det ny tur i nabofjorden Ingelsfjord. Den går langs deler av Lofast, og har også sett litt kjedelig ut i mitt indre. Feil igjen. I tillegg ble det flotte opplevelser der - kanskje ikke så spekakulære, men mange små. Sånn som denne sjøstjernen, for eksempel. Eller svartstjerne, heter den kanskje. Første gang jeg har fått studere på nært hold. Brennmaneten underholdt meg i lang tid. Med det klare vannet her, var det som å se på et akvarium. Ren terapi, helt gratis. Burde utleveres på blå resept i store doser. Etter den turen dro jeg til fjells. Nei, ingen imponerende tur overhodet. Jeg kjørte til Sandvikhalsen, og gikk halvveis (knapt) opp på Bufjellet derfra og slo opp teltet. Du kan sikkert slå lens ned til bilen, en såkalt "pessbette". Nja, litt lengre var det nok, men dog. Noen ville neppe kalt det en tur - men der lå jeg, og fikk en fantastisk kveld, og en fantastisk morgen - for første gang i den nye utgaven av Rogen-teltet mitt. Så ble det "langtur". Mine padlevenninner Kirsti og Gunn var i Steigen nemlig, og nå syntes jeg det kunne være kjekt med selskap på havet igjen. Jeg satte kursen dit. Underveis satte jeg kajakken på vannet i Lødingen og padlet til Rotvær, før jeg duret i vei videre sørover. Roadtrip! Det ble en nydelig tur sammen med damene, fra Nordskott (4 timer hjemmefra) til Måløya. En rolig tur med sans for detaljer, fisk og vafler underveis ble det også. Jammen har vi det fint. Dagen etter dro jeg på flerdagerstur alene, for første gang i ferien. Det nærmeste jeg kom ekspedisjon. Jeg startet fra Engeløya og padlet i området vest for den. Slo opp teltet på toppen av en øy ytterst mot Vestfjorden, med panoramautsikt til Lofotveggen på andre siden. Den som nå heller hadde ligget på en tettpakket strand i syden? Eller ikke! Heldigvis. Da jeg kom hjem ble det en tur til Taen, heller ingen lang spasertur. Ellers i området lå tåka tett, men her hadde vi det flott. Frisk luft, godt selskap og et godt liggeunderlag i teltet etter en herlig solnedgang. Ren luksus. I innspurten av ferien ble det én padletur til, ut Åsandfjorden til Sandvika og Åsand. Et par perler i hjembygda Bø. Nå var strandlivet i ferien komplett. Dra gjerne til syden, det er for såvidt de fleste vel unt. Det kommer vel litt an på hvilket nærmiljø man har også, men jeg tror nok mange av oss blir litt vel blind for det vi ser hver dag. Kanskje har noen av oss flere og flottere ting enn vi tenker over til daglgi. Ikke minst - ta deg tid innimellom til å se det store i det små, og kom deg ut på tur også når det ikke blir de mest fancy bildene å legge ut på Facebook. Trollfjorden for eksempel, er populær, og selv om den har mistet litt sjarm etter hvert som det blir flere og oftere båter der, så er den fortsatt flott å besøke. Bilder som dette får mange likes både på Face og Insta. Men like stas som omgivelsene med fjellsiden rett ned i havet er, synes jeg personlig det er å kunne fylle opp vannflaska/-blæra fra fossen lenger bort, når jeg er på tur. Det er det jeg husker best fra turen, sammen med teisten som hekket oppi fjellsiden. En flott teltutsikt som denne med fine farger etter solnedgangen er såvisst ikke å forakte. Men det har sin sjarm å åpne glidelåsen i gråværet, og se to innpakkede turkompiser slå av en passiar nede på stranden også. Denne turen glemmer vi aldri. God advent, og god tur!

Det har blitt noen turer i det siste, og på bloggen har det havnet to toppturer til Urfjellet i Fræna (utenfor Molde). En topptur i strålende sol og en bonustopptur i skikkelig gråvær. (Og så har jeg spikket litt på nettsiden, for å lage en ny forside jeg håper gjør det lettere å finne gamle godbiter).

Jeg har kjøpt en lang skje med glatt spisedel, denne er lettere å rengjøre. Merke er Titaner

Hanefot på sele ved hjelp av statisk tau, knytt på d-ringane med tilbaketredd åttetalsknute. Drag: 2,5 til 3 m statisk tau, løkke i kvar ende ved hjelp av overhands eller åttetalsknute alt etter om du ynskjer å kunne løyse knuten seinare. Ein karabinkrok i kvar ende, med skru på den krok som e på dekk. To alpine butterfly's omlag på midt eller litt meir mot enden som skal på hanefoten på selen (omlag 25 cm mellom?). Mellom desse knyt du saman ei bagasjestropp som du har fjerna krokane på, med dobbel fiskeknute. Då har du litt strekkavlastning. Ferdig. All it takes er ei bagasjestropp 60 eller 80 cm, 3 m statisk strømpetau 6 mm og eit par meter statisk strømpetau 8-9 mm til hanefot. Ein karabinkrok og ein skrukarabin.

Mange gode innspill her folkens! Takk! 😊 Får kikke litt mer på de forskjellige alternativene. Primært då er det hoftebeltet som er viktigst for min del. Nå har eg (fram til nå ihverfall 🤣) hatt ein kroppsfasong som gjer at det har vært et større problem at selen sklir opp på magen enn lenger ned på hoftene. Ellers samsvarer mine erfaringer med @Tessatroll sine mtp å ha noke over skuldre/bryst som presser ift "fri pust". Kom forresten på i dag at eg BK (Before Kids), brukte min gamle alpine klatresele når jeg trakk pulk. Festa drag i utstyrsløkkeme på sidene, dere bør fungere greit med tau-drag i dag og. Jaggu fant jeg den igjen nede i utstyrskassa og. 😄

Her er det mer enn nok snø å ta av allerede. Kan jeg sende deg et kart med noen plasser jeg kunne tenkt meg en iglo og så reiser du rundt og setter de opp?

Jeg har masse bilder og en video av Exped orion UL på instaprofilen min @psykolog.med.sovepose hvis du vil se det in action. Det er et veldig bra telt!

Jeg har brukt 35mm syntet og 45mm mohair på Amundsen og Ingstad i 3 sesonger. Har egentlig ikke følt behov for noen andre bredder i forhold til feste. Men på Tind 76 gikk en tur fint med 35mm syntet, men en annen måtte jeg opp i 60mm. Det var på vårparten, forskjellen var at når det var relativt bra hold i snøen fungerte 35mm, men når den ble litt rotten ble det mindre hold og jeg måtte opp i bredde. Har nylig prøvd 35mm mohair på Amundsen, de glir godt og har greit feste på flatene. Har ikke gått i brattere terreng ennå, men merker at de glipper litt opp "fonnkanter" når snøen er løs. Altså fellene sitter bedre når det er litt hold i snøen, er det mykt gjør for mye redusert bredde at de sitter dårligere. Kan hende 45mm i begge er det greieste. 35 syntet glir noenlunde som en 45mm mohair. Så en 45mm syntet vil gli dårligere, den sitter også bedre, så kanskje det vil kompansere litt å ta på de om det glipper med mohair, men er ikke helt tid for langfellene.

Gode svar på fellevalg og håndtering av feller i tråden her. En vurdering som kan legges til er bredden på feller (45 mm) vs bredde på skia (56 mm på det smaleste) kan gjøre at lite av fellen tar i underlaget når man krysser eller zikker oppover en side med bærende skare. (Helfellene mine har kun stålkanten utenfor fellen for å få best mulig feste på slike forhold.) Er det glasert topplag over skare (som man ikke bryter igjennom) så får fellene null feste. Da er det kun stålkanten på skia eller skarejern som duger.

For meg er den lille stunden med turdagboka og kulepennen, om det er om morgenen sammen med den første kaffekoppen eller det er om kvelden i det siste lyset fra hodelykta før jeg sovner, noe av det hyggeligste jeg vet om på tur. Jeg skriver aldri dagbok ellers, men på tur er det en viktig del av hyggen. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg liker turdagboka; jeg blir ofte sliten av skrivestillinger og trøtt av skrivingen og irritert over hvor lite jeg får skrevet. I turdagboka skriver jeg gjerne om dagens tur og hvor den gikk, hvilke beslutninger som måtte taes og om planene for videre vandring, men også betraktninger om formen (den er som regel dårlig og blir bedre), eller kanskje helt private tanker om det vi snakket om rundt bålet sist. Og selvsagt noen ord om de enorme fiskene jeg mistet og noen få ord om de jeg fikk. Noen faste ting er alltid med; Klokkeslettet for når jeg skriver og hvor jeg er og hva som skjer rundt meg akkurat da. Og jeg forsøker så godt jeg kan å beskrive stemningen med noen få og klisjefulle ord. Til tider kan det ta så lang tid å skrive om kveldene at jeg etter noen dager ligger på etterskudd, og da må jeg hoppe over detaljer for å ta igjen meg selv. Og som regel fylles disse manglende detaljene inn i margen litt senere, slik at resultatet er relativt kaotisk. De første dagene er det alltid godt med detaljer og anekdoter, den siste dagen mangler som regel alltid, for jeg skriver jo aldri når jeg kommer hjem Skriver du dagbok på tur? Og hva skriver du om? Del det gjerne i kommentarene

Veldig enig med @tronn! Du kan starte skituren fra Grua, løypa går parallelt med hovedveien hvis du går litt tilbake fra togstasjonen (2-300 m), før den forsvinner opp i skogen til høyre. Hvis du har tenkt å gå med brede ski kan du jo loffe ut i terrenget, også (anbefaler kortfeller i så fall). Hva med å ta en natt på Kjerkeberget, Oslos høyeste punkt? Eller Kollern, der har du 360 grader utsikt. Jeg ville fulgt de preparerte løypene et stykke og så tatt av mot spennende mål, som de jeg nevnte. Steder jeg ville gått: Løypa over Skarvvatnet/Pershusvatnet (https://www.skiforeningen.no/marka/loyper/?id=1140 hvis den står som preparert når du skal gå, det ser du på føremeldingen. Om den er preppet "i dag" eller "for noen dager siden" betyr lite, du skal vel ikke løpe? Men hvis den ikke står som preppet siden mars, ville jeg har ventet.) Løypa over Finnvatnet (https://www.skiforeningen.no/marka/loyper/?id=471) Spålenområdet generelt (du kan jo evt ta en natt på Sinnerdammen/DNT? En natt på Bleiksjøflaka. Tur oppom eller overnatting på Sandbekkmana/Høgflaka. Løypa over Daltjuvmana (https://www.skiforeningen.no/marka/steder/?id=381) - går du denne sørover, og ser at løypa fra Manntjern til Hakkloa er kjørt opp (https://www.skiforeningen.no/marka/loyper/?id=355), så MÅ du ta den. Veldig fin, men trenger en del snø. Og liker du "bushing", så kan du jo ta deg frem sånn cirka i blåstitraseen over Sandungskollen/Askehøgda/Porten i Kikutmassivet. Før du tar siste overnatting ved Sommerglåmene og ender i Sørkedalen eller ved Sognsvann/Frognerseteren. Tror ikke jeg skal nevne flere steder, det blir overkill... God tur!

Har vært på en herlig morratur i skiløypene på Øynaheia i Froland! Soloppgangen var bare helt fantastisk!

En tur opp i høyden for å ta litt bilder til julekalenderinnslaget og lage litt kaffe. Av en eller annen grunn er bålkaffe best. Skolebrød som var pakket nederst i sekken smakte utmerket selv om det var blitt litt flatt på turen.

Femte og nest siste dag på The Ridgeway bød på den lengste dagen så langt, grunnet noen lange avstikker jeg fant det for godt å gjøre. Den bød også på et relativt skiftende landskap og muligheten for å bli fanget opp av sikkerhetskameraer og havne på en overvåkningsliste. Høydepunktet for turen var når jeg kom til Coombe Hill og istedet for å få den blå himmelen over monumentet der som jeg hadde håpet på, fikk jeg en flott dramatisk himmel med fokuserte solstråler som slapp gjennom skylaget og belyste deler av landskapet rundt. Coombe Hill med monumentet på toppen under en dramatisk himmel. (The Ridgeway) Dag 5: Watlington - Wendover

Tredje dagen var en litt mindre spennende affære, men inneholdt nok av artige engelske navn. Som The Devil's Punchbowl, Rubblebit Plantation. I tillegg ble lunsjen kjeks, øl og potetgull da jeg glemte tiden helt og ankom puben jeg hadde tenkt å spise lunsj i for sent. Jeg gikk til Goring on Thames. Hvor George Michael faktisk bodde, noe jeg ikke visste, inntil jeg så antallet personlige minnesmerker for ham i en liten gate der. Bodde i et fint og knirkende gammelt ølhus, The John Barleycorn. Men fjernt fra fjellet det her. Ruten krysser Themsen på sin vei inn til Goring on thames. (The Ridgeway) Dag 3: Sparsholt - Goring on Thames

Gode snøplugger fisker du underveis

Denne videoen klarer opp litt @DROMEDILLA Viser litt forskjellige teknikker.

Har kids som er oppvokst med å ligge under open himmel, eller under presenning, i ein grad som gjer at dei føretrekk det framfor telt. Dei har lagt ute i alt frå 20 minus til midnattsol på Svalbard, i skog og på fjell. Me starta dog med å ligge i grei "retrettavstand" til bilen, og avogtil med nødtelt i pulken. Om me ikkje fyrer gjennom natta, er det ofte med ein stor fora jervenduk, som me breier over alle som ei dyne, som held soveposane noko lunde tørre. No er dei to eldste store... Og turinteressa varierar i takt med kva andre tilbud som finnast den dagen. Men får dei tilbud om ei bilnær natt på skauen under open himmel, er det definitivt det som vekkjer mest engasjement, evt minst protestar. Det er rett og slett nokre av dei finaste turstundene me har. Så det er berre å legge i veg

Hei.jeg har byttet ut min Norrøna Dovre sekk og Invisterte i ny jakt-sekk, ble en Vorn equipment lynx/gaup. Grunnen til dette var at jeg savnet et onklig og lettvint rifle/haglesystem på sekken! tenker og dele litt erfaring med dere etter noen fine jaktturer på Senja Turen går til Svandalen en fredagskveld. Når vi kommer frem etablerer vi kamp, henger opp Amok draumr3 og får i oss lit mat og god drikke. Det er vind ute og kaldt, så det er bare og få opp tarpen, lage ly for vinden og ta kveld, vi skal tross alt tidlig opp og jakte ryper i storslått vær! Tarpen er strammet opp til maks! men blaffrer enda litt i vinden. Vi våkner 04:00 med at steggen kakler bak leiren (ååå så det frister) opp og gjøre sin nød for og krype bokstaveligtalt til køys igjen, mens nordlyser herjer og og himmelen er stjerneklar! Klokken ringer klokken 6, nydelig høstvær, vindstille og sol! dette må jo bare blir bra:D Vi jakter litt i nær området før frokost, steggen vekket en jegers innstikt før frokost! litt om sekken jeg brukte på denne turen. Bæresystemet er fantastisk godt, man kan lett justere sekken ut ifra din egen høyde/lengde på rygg slikt at denn passer deg! Hoftebeltet er kraftig og støtter godt rundt hoftene når en har mye vekt med seg .Selve bæresystemet er polstrert slikt at du får godt mellomrom mellem sekk og rygg! Jakt. Man løyser riflen lett ut men og dra i hendelen, øver mann litt blir det en lek ute i fjellet. Min Berreta p s55 fra 1971 har plast plate bake på kolben, noe som gjør det litt vannskelig og få den til og sitte godt i skuldra men tanke på litt kronglete skulder stropper i glatt stoff, har løst problemet med tape. Man må pakke smart for 20 liter er ikke mye når man skal ha med seg mat,drikke, klær, kikkert m.m.. sekken fås også i 40 Liter. Dersom man jakter med ett våpen og ikke har behov for et slikt rifle/haglesystem blir sekken litt tung og dra med seg. Vist du lurer på hvordan det er og sove på en seng(med roser) som kun de kongelige får nyte! ja da kan du godt invistere i en Draumr isteden for telt. Jeg er ikke av den typen som liker og sove lenge om dagene, men når Amoken er oppe, og posen er varm! ja det sover jeg gjerne noen timer till. den er AWSOME <3! Når man våkner er det bare og glide opp mygnettet, stramme opp ryggen og slakke på beina! ja da har men en real stressless, egen flaskeholder og andre utstyrslommer er det også, slitk at utstyret er på stell det tar ca 3 minutter så henger du i lufte og nyter utsikten!:) Det ble 5 ryper på oss! 12 timer i fjellet med knall sol! nyt bildene