Vinnerliste

Men da er man i hvert fall i gang.....

Fantastisk høstvær i Bergen i dag - det ble en tur "Over vidden" på meg og mange andre. Og jeg jukset ikke med å ta baner i endene, nei - selv om det fristet å ta Fløibanen ned; hælen min er fortsatt ikke helt bra, begynner å verke etter 10-12 km. Flott tur!

En litt kjedelig dag på jobben på forsommeren i år ble jeg invitert til Finnmark av en kollega. Han skulle ta seg to måneder permisjon og tilbringe en del tid på hytta ved Stabbursdalen og lurte på om jeg, som var så glad i å gå i fjellet, ville komme en tur? Selvfølgelig ville jeg det og før dagen var omme hadde ryktet spredd seg og to til slang seg på. Jeg er egentlig ganske konservativ i turkameratporteføljen min og nå skulle jeg altså på tur med tre kolleger, gode kolleger riktignok, men jeg skal innrømme at jeg var litt spent, jeg hadde jo aldri vært på tur med disse før! En fjerde god kollega, en Lakselvværing i Oslo, ble invitert til lunsj"møte" for å gi oss litt tips og jeg spurte også om han kunne tenke seg å bli med, men det måtte han tenke på, han hadde tross alt ikke så mye ferie til gode. Onsdag 30. august fløy jeg til Lakselv med to kolleger hvor vi ble plukket opp av sistemann som hadde vært på hytta alene i en ukes tid og etter en kort stopp for å kjøpe litt gass, øl og knekkebrød stod vi på parkeringen ved Stabbursnes. Planen var at ruta skulle bli til mens vi gikk så lenge vi endte opp ved parkeringen på søndag. Omtrent 100m inn i skogen kom vi til en lavvo og ut av skogen kom Lakselvværingen. Selvfølgelig skulle han være med på tur! Men det hadde han holdt hemmelig for det skulle jo være en overraskelse! Han hadde allerede planlagt en rute som skulle ta oss innom gode fiskevann og spektakulær natur og som endte i barndomshjemmet hans der vi kunne få lunsj på søndag. Med fryktelig tunge sekker gikk vi av sted oppover langs vestsiden av Dilljohka og planen var å krysse denne senere. Hele onsdagen fulgte vi et ATV-spor som også var merket på kartet. Praten gikk løst og selv om sekkene var tunge av altfor mye godsaker var vi ved godt mot og vi slo leir i sjutiden. Fra starten av ATV-sporet, i det fjerne sees Lombola et populært sted å fiske laks. ATV-sporet var lett å følge, men også tidvis tung å gå i så vi gikk ofte ved siden av. Vi fulgte Dilljohka oppover på vestsiden, en kald og vill elv som kastet seg nedover i bratte stryk og fosser. Dilljohka gikk tidvis i dype daler langt under oss. Første kveld og vi var fremdeles nedenfor tregrensen så det ble bålbreik og øl så fort teltene var slått opp. Terningkast seks. Torsdag morgen våknet jeg 0830 og det ble morgenkaffe og skriving i turdagboka. Jeg hadde med eget telt og var glad for det! Dette var første turen jeg hadde med et gjenbrukbart kaffefilter. En titankopp med et slags varmetrekk fungerte som kolbe og det var ganske koselig å helle vann i filteret med jevne mellomrom. Kaffen ble helt herlig! Planen for dagen var å komme oss oppover Dilljohka og så få krysset denne ved et passende sted. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt, særlig med tanke på litt varierende fjellerfaring blant turfølget. Vi kom oss langt oppover elva, men aldri til noe sted hvor alle følte seg komfortable med å krysse. Dermed ble det endring i planene og en ny rute for hele turen ble lagt mens vi knasket litt nøtter og sjokolade. Vi fulgte ATV-sporet opp på snaufjellet og tok av sporet ganske raskt og skulle krysse fjellet og komme oss til Njahkajohka og etterhvert Stabburselva. Så fort vi kom opp på fjellet så vi ATV-sporet gå en annen retning og det var i grunnen ganske deilig. Endelig kunne vi gå våre egne veier uten å se dype spor og ødelagt grunn. Det ble avstikkere og småturer i alle retninger før vi bestemte oss for å slå leir i 19-tiden ved et fint lite fjellvann. Vi hadde vekslende vær, her langs reingjerdet ved Dilljohka. Endelig vekk fra ATV-sporet. Ingunjohka slynger seg nede i den grønne dalen. Glade vandrere på tur. Det er blå himmel, men det var kraftig vind og regnbyger. Vi passerte flere store og små vann på vår vei over fjellet. Utenfor ATV-sporet var det lite spor av mennesker. Etterhvert som vi kom opp i høyden fikk vi god utsikt! Grønne fjell gikk over i grå steinørken i det fjerne. Fredag morgen våknet jeg ekstra tidlig til tåke og et vær som fristet mer til telttilværelse enn vandring. Til frokost ble det en herlig omelett med paprika, bacon, soltørkede tomater og noen småtomater. Eggene fra omeletten kom fra mattørkeren til @Tom42 og smakte helt herlig Takk for maten Tom! Til min store fortvilelse hadde jeg glemt parmesanen hjemme og det lot jeg de andre få høre mens de spiste sin havregrøt. Vi kom raskt i gang med å vandre og fulgte etterhvert en vardesti ned fra fjellet. Vardene var tidvis fryktelig vanskelige å se, men vi visste hvor vi skulle så det var ikke noe problem. Vi kom oss ned til Njahkajohka, en sideelv til Stabburselva som også markerer laksens stoppestasjon. Helt inn hit kommer den altså, men ikke lenger. Det ble tid til avstikkere og pauser også denne dagen og på en avstikker fikk vi fisket nok mat til hele gjengen før vi på kvelden startet turen nedover Stabburselva på leting etter en leirplass. Ettersom det var blitt september var fisken i Stabburselva fredet, så fiskestanga kunne ryddes bort. På vei nedover elva passerte vi flere flotte kulper hvor jeg gjerne kunne tenkt meg å svinge sluken, så hvis jeg skal tilbake hit blir det definitivt i periode hvor det er lov å fiske. Vi møtte ingen folk og sporene etter folk var få og gamle, så helt her inne ved Njahkagorzi er det nok ikke mange laksefiskere som gidder å gå. Omelett fra tørkede egg og et stk Tom Spesial-tresleiv. God utsikt nordover - Stabburselva renner nede i dalen der et sted. Njahkagorzi - Stabburselva faller mange meter her. En av Stabburselvas mange rolige kulper - neste gang skal jeg fiske her! Når ditt største problem er at stekepannene er for små har det vært en god dag Lørdag våknet vi til strålende sol og planen var å følge elva lenger nedover til vi kom til en leirplass. Fra før hadde jeg lest her på Fjellforum at det skulle være mulig å gå langs Stabburselvas sørside, riktignok med litt klyving. Det viste seg å stemme bra, man kan følge elva, men det er ingen tydelig sti og vi måtte ofte høyt opp i terrenget for å komme videre og gjerne nedover igjen rett etter. Det ble klyving over steinrøyser og mange høydemetere opp og ned langs elva. Men for en natur! Stabburselva er virkelig en flott elv! Vi holdt godt tempo og etterhvert som vi nærmet oss Stabbursfossen ble stiene flere og mer tydelige. Det første partiet var det knapt et reintråkk, mens fra Stabbursfossen og nedover var det rene motorveien. Før vi visste ordet av det var vi nede i furuskogen ved Lombola. Vi hadde ikke møtt folk siden turens start ved parkeringsplassen, men her ved Lombola er det mye dagsturister og snart så vi de første. I det vi skulle til å lete etter en leirplass i 16-tiden fikk flere av oss den samme tanken: "Øl-salget stenger om 2 timer og vi er 1 time unna bilen. Vi kan rekke det!" - i stedet for å slå leir her bare 4-5 kilometer fra parkeringen ble planene endret igjen; vi handler øl og tar den siste natta på hytta ved Stabbursnes! Dermed ble det litt luksus siste natta, men det var det ingen som klaget på. Selv om turen var kort følte jeg at vi fikk sett mye av nasjonalparkens nordlige områder, dype canyons, ville elver, snaufjell og steinørken og frodige sletter. Før turen hadde jeg vært litt redd for mye ATV-spor og søppel etter å ha lest her på Fjellforum, dette så vi heldigvis lite til, det kan nok ha med områdene vi beveget oss i. Og det beste av alt? Turkameratporteføljen har blitt utvidet med fire nye personer! Litt nedenfor Njahkagorzi, vi måtte høyt opp for å kunne følge elva her. Dype kulper i Stabburselva. Turens første furutre - det så litt ensomt ut. Nede ved elva igjen, her kunne jeg også tenkt meg å fiske Bratte vegger markerte Stabburselvas nordside. Fra de mer lettgåtte partiene, her var det også litt sti. Selv om vi "fulgte" elva nedover så vi ikke så mye til den. Stabbursfossen, en siste utsikt ved turens slutt. Takk for turen og takk for at du leste

Når jeg sto opp til vanlig tid var igjen Fannaråken innhyllet av skyer. Turen nå gikk ned i retning Turtagrø, men så over og tilbake til Skogadalsbøen igjen, før jeg fortsatte videre til Kongsdøla. En fin nok dag, hvor starten ned fra Fannaråken var det beste, men også den siste turen alene opp til Kongsdøla i et lett regnvær. Bare meg, alene, og fjellene rundt. Ruten ned fra Fannaråken. (Massiv) Dag 16: Fannaråken - Kongsdøla

Den er riktignok diger og langt fra dunposelett, men det spiller ingen rolle for min del i pulksesongen. Der er det aller aller viktigste at jeg ikke blir kald selv om vi ryker ned på/mot -30-tallet. Jeg ønsker å bruke natta til å sove, ikke fryse eller måtte fyre i teltet når jeg er på vintertur Det får jeg til med den der. Som alltid når noen velger samme som seg selv: Kjempegodt og fornuftig valg! Bare husk å ha noen varme klær tilgjengelig når du før eller siden MÅ ut av posen igjen ->

Jeg hadde ingen tro eller håp om å få oppleve soloppgangen fra Fannaråken når jeg gikk opp eller befant meg på toppen, men om morgenen etter våknet jeg tilfeldig opp tidlig om morgenen. Jeg bare måtte ut. For ute var det fantastisk, med en klar blåfarget himmel og få skyer. Jeg la meg litt igjen og sto så opp til soloppgangen, da hadde det kommet flere skyer på himmelen, men du verden for en flott soloppgang det ble likevel. Bloggen er oppdatert med bilder jeg tok fra når solen sto opp fra sin seng bak fjellene i øst. Soloppgang fra Fannaråken. (Massiv) Dag 16: Soloppgang på Fannaråken

http://www.cleats.co.uk/browse-by-activity/camping-tents.html Strammere i alle farger og størrelser på strammere, inkludert "glow in the dark". Dynema linen er "Exel Racing" for seilig. VAT bir trukket fra, rask fordendelse og ikke like dyr frakt som det ellers kan være fra UK. Tror det er produsentens nettbutikk.

Flott rapport! Jeg har foreløpig bare vært opp til ca 30 minutter ovenfor fossen, men dette gjør ikke at det frister mindre å ta turen fra Sennalandet inn/ned Stabbursdalen. Det er bare at jeg har en 2-3 andre planlagte turer som må unnagjøres først... Jeg minner om at dere ser ut til å ha vært kjempeheldige med været og at det normalt blåser, regner og er enormt med mygg i Finnmark. Hele sommeren! Slik at vi anbefaler at folk drar på tur mye lengre sør....

Da har varen endelig kommet i hus. Gleder meg til å teste.

I dag var jeg heldig å få med ungdommen på tur, og det er stas førr ei turmamma😊 Gikk inn Sandfjorden (der Monsen kom i land i tvserien), opp ura mot Torstind på 559. Deretter fulgte vi flågan ned mot Nakkesletta utenfor Torsvåg. 3 timer i et flott landskap. Til tider vindfullt men et nydelig kveldslys. Ble mørkt, så måtte lete litt etter en trygg vei ned, men gikk fint

Flotte bilder, tarp løsningen skal jeg kopiere. Har akkurat bestemt meg for å ikke kjøpe Ringstind SL 2 som ligger på outlet siden til Helsport. Jeg stopper på det jeg har ,Ringstind SL 1-2. Det holdt hardt. Snakker om karakterstyrke. Men SL tarpen skal jeg bestille. Tenkte på det i sommer så nå når jeg så bildet blir det alvor. Staver og Helinox stol har jeg fra før. Så satser jeg på tidlig snøsmelting neste år.

Mange teltstenger er lagd av ganske så hard aluminium som tålet lite bøy og tøy før det ryker. Det beste er å la en teltstang være bøyd til du kommer hjem og kan bytte den. Det andre er at teltstenger er ganske skjøre greier egentlig. Det skal ikke store bulken i siden på stanga til før stanga knekker mye lettere. Vær snill med stengene og ikke kast de på steiner ol som kan gi de bulk. (Forklart på en folkelig og ikke ingeniørmessig måte )

Takker for svar. Joda, jeg får DD Superlight tarpen ned i posen igjen, men finner øvelsen meningsløs. Fant heller en litt større pose som lett lar meg dytte tarpen inn - for deretter å komprimere/presse ut luften, slik at størrelsen ikke blir særlig større enn originalen. Kjappere og enklere. At lite og lett selger på utstyrsfronten vet vi, og da gjelder det jo også å få forpakningen til å se liten ut.

Takk for det. Med deltidsjobb og litt for høy slitasje på utstyret har jeg vurdert samarbeid tidligere, og blir av og til kontaktet av nettbutikker. Men frister ikke å binde meg til en importør, produsent eller nettbutikk. Og så er det jo trivelig å kikke i butikken, snakke med folk og ende opp med å kjøpe det en har lyst på selv. Men skal ikke si at det ikke kommer til å skje

Kanskje en usaklig kommentar fra min side, men jeg tror jeg hadde stolt bra på dine utstyrsanbefalinger om du fikk ordnet deg en utstyrsavtale ☺️

Når sommerens familietur skulle planlegges ble flere alternativ vurdert. Først var det aktuelt med en loffetur i Femundsmarka, så var tanken en padletur på Isteren eller Sølensjøen. Vi var også inne på tanken om en tur i Reinheimen og Tafjordfjella. Når man drar på tur med en liten kar under ett år, krever det litt mer planlegging enn vanlig, og det med sikkerhet blir plutselig litt mer viktig. Det var ikke aktuelt med en tur ut i tjukkeste villmarka denne sommeren. Einunndalen hadde jeg knappest hørt om tidligere, men da vi fikk et tips om å ta turen nettopp dit, tok det ikke lang tid før valget ble tatt. Dette er Norges lengste seterdal på hele 55 km, og så ut som et glimrende utgangspunkt for de som ønsker å oppleve flott natur som er relativt lett tilgjengelig. Her kan man kjøre langt til fjells og oppsøke flotte områder, uten å måtte gå så langt. Med andre ord, midt i blinken for oss. Bilen ble pakket full med bleier, barnemat og turutstyr. Nå var hele familien klar for tur. Vi var som alltid spent på om fisket ville slå til. Etter en lang kjøretur fra Sunnmøre, med et pitstop på Lesjaskog, parkerte vi ved en liten grusveg nordvest for Marsjøen. Herfra var det bare noen få kilometer å gå til et fjellvatn som så spennende ut på kartet. Om jeg noen gang har vært en lettpakker er hvert fall de tidene over nå, den sekken jeg hadde på ryggen nå var mildt sagt tung. Etter flere tunge bører på Nordkalotten med min Bergans Alpinist 130 liter sekk, sverget jeg at den aldri skulle tilbake på min rygg. Nå stod jeg her med samme sekken på ryggen, og den var stappfull. Sånn er det å bli familiefar, men heldigvis var det ikke lange biten å gå. Tormund var plassert i bæresele og det var ikke akkurat lett for Kathrine det heller, med han i bæreselen og sekk på ryggen. Men nok selvskryt. Da teltet endelig var oppe tok det ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, og etter hvert ble flere flotte matfisker landet. Kveldsmaten var sikret. Klappet og klar for tur. En som måtte få seg en liten kvil før vi startet. Så var gjengen klar. Rolig gange, mildt sagt. Endelig fremme. Leir etablert. Klar for å fiske. Alle var fornøyd med fangsten. Det ble ikke mange timene med søvn. Mr T var ikke så gira på å ligge i egen sovepose, og måtte tilbringe mye av natten i soveposen til Kathrine. Vi ble også tatt litt på senga av hvor kjølig det ble på natten, det burde ikke være så overraskende med tanke på at vi befant oss ca 1100 meter over havet. For oss voksne var ikke dette noe problem, men for minstemann gjorde dette nok til at det var betraktelig mer fristende å ligge sammen med mamsen i hennes sovepose. Men lite søvn trenger ikke å være så negativt. Nå vi fikk med oss morgenen, da det gikk fra natt til dag, og man kunne høre og se hvordan naturen våknet til liv. Virkelig flott selv om man er litt trøtt i tryne. Alt dette gikk vi stort sett glipp av på våre tidligere turer, da likte vi best å purke til godt ut på formiddagen. Er dette første tegn på at vi har blitt voksen? Håper ikke det. Resten av dagen gikk med på fisking og kviling i lyngen. Egentlig ingen verdens ting, bare å ta det rolig, slik en ferie tross alt skal være. Når det gjelder fiskeriet var jeg, tro det eller ei, i kontakt med stor fisk. Største vil jeg anslå på kiloen, men den ville ikke på land denne gangen. Til tross for dette var det ikke problem å få nok fisk til maten. Før turen var vi litt bekymret for hvordan det skulle være med myggen her oppe, dette var heldigvis ingen problem. Myggoljen fikk ligge i sekken, og Tormund slapp noen ublide møter med blodsugerne. Han skal tids nok bli kjent med myggen, men kanskje litt i tidligste laget enda. Litt trøtt i trynet, men klar for dagens fiskeøkt. Så var storfisken på kroken. Skuffelsen var til å ta og føle på hos far og sønn da storfisken ikke ville på land. Lunsjpause i teltet. Matfisken er sikret. Hello mr trout. Ikke så mye som skal til for å bli underholdt, litt lyng er mer enn nok. Det ble ikke noe særlig mer søvn den andre natten heller. Vi hadde pakket med oss mat for fem dager, men bestemte oss for å gå tilbake til bilen i dag. Vi kunne helt sikkert fint klart noen dager til, men det fristet ikke akkurat når poden ikke var helt komfortabel med å ligge i egen sovepose enda. Heldigvis hadde vi en plan B, den var å ta inn på ei lita fjellkoie ved Aursjøen på Lesja. Men først skulle resten av dagen nytes her, vi satt i teltåpningen å kunne nyte vår siste morgen her med fjellvatnet vår. Det var blikkstille og vi kunne se ørreten vake forsiktig på vatnet. Rett og slett reinspikka idyll. Selv om turen ble noe kortere enn planlagt, var vi veldig glad for at vi bestemte oss for å ta turen akkurat hit. Etter hvert pakket vi sammen og ruslet tilbake til bilen. Morgenidyll. Så var det på tide å pakke sammen utstyret og gå tilbake. Pakkpose med brukte bleier. Blir en del vekt etterhvert det også. Hit skal vi tilbake. En velfortjent pause. Tormund sover som en stein. Så var vi straks nede. Her ser vi grusvegen vi parkerte ved. Dette var virkelig et flott område, og vi vil garantert ta flere turer hit. Einunndalen er egentlig genial for tur med barn, og anbefales absolutt. Bare husk på at nettene kan bli ganske så hustrige, til og med midt på sommeren. Vi hadde jo håpet på flere turdager her, men vi ønsket ikke å trekke strikket for langt når vi hadde med Tormund på tur. Det skal tross alt være kjekt for alle, og vi hadde ingen prestisje i at turen skulle vare lengst mulig. Og selv om han ikke var så komfortabel med å sove i egen sovepose denne gangen, betyr det ikke at vi gir opp. Det skal nok bli en liten villmarking av han til slutt. Om han vil eller ikke. Smilefjes. Nå gledet vi oss til noen netter på ei lita fjellkoie. Det skulle ikke bli feil nå. To be continued. Se hele artikkelen

Ikke min, men kompis sin. Sarafjellets Rapp har jeg allerede rukket å være på tur med en rekke ganger og nuh i helgen hjalp han godt til under jaktstarten.... Til tross for at jeg allergisk mot det meste med pels så har vi rukket å blir ganske gode venner

Da har jeg fått en tur til på plass i bloggen. Jeg avspaserte en kjempeflott dag nylig, og tok turen ut til ett av favorittpadlemålene mine. Gaukværøy, som står i fare for å både få oppdrettsanlegg og hyttebygging i fleisen i nær framtid. Så her er det bare å benytte sjansen mens det fortsatt er mulig. Du finner turen HER i bloggen.

https://www.fjellsport.no/mammut-denali-mti-5-season-lion.html Svært god pris på denne akkurat nuh. Ligger normalt på ca 4000,-. Så når du får den til 2500 så er det et veldig godt alternativ Jeg har den og har brukt den midtvinters i Finnmark to sesonger nuh. Har hatt -26 i teltet på det verste og den har holdt unna uten problem. Angående den du linker til: Brukte 10 minutter nuh og fant ingen temperaturdata på den - det synes jeg er skummelt.....

På mandag hadde jeg en helt fantastisk tur til Heilhornet! Kjempeartig fjell med nydelig utsikt. Gårsdagens tur derimot, den var ikke fantastisk i det hele tatt. Myrvassing på Fosen til Dåapma og Finnvollheia, kommunetopper i Roan og Åfjord.

Etter å ha skaffet egen hjemmeside har det blitt en del turrapporter fra de større ekspedisjonene jeg har gjennomført. Tenkte det kunne være interessant å dele en liten rapport fra Elbrus i sommer. Vil du lese mer om andre store turer legger jeg ved en link for de som ønsker det: Sk Adventures Helt siden Kilimanjaro var unnagjort, har Elbrus vært et stort mål for meg. Det har derimot vært et problem der tid og turdeltakere ikke har strukket til de to siste årene. Derfor hadde jeg virkelig noe uoppgjort med dette fjellet. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde litt tid før jeg skulle ut å seile i sommer, måtte jeg bare få klemt inn denne turen. Jeg var så heldig å få med meg Lars Digerud fra start, og dermed hadde vi en god kjerne i bunn. Etter å ha blitt skjemt bort på Kili var trangen etter å gjennomføre turen mest mulig på egenhånd stor. Valget falt derfor på en såkalt «light package» der kun hotell og transport var inkludert. Planen var å ta med seg telt og alt annet utstyr vi trengte, for så å jobbe oss gradvis oppover fjellet. To skritt frem og ett tilbake. Det var klart at vi kom til å få en tyngre og mer utfordrende tur sammenlignet med de fleste andre, men samtidig setter jeg friheten av å gjøre alt på skikkelig vis høyt. Etter å ha forsøkt å sette sammen en ekspedisjon til Elbrus de to siste årene, hadde jeg god kunnskap om turen. Disse faktorene, kombinert med mest tur og ekspedisjonserfaring, gjorde det naturlig at jeg tok jobben som ekspedisjonsleder på denne turen. Vi fikk også med oss Kevin Almeida, som hadde vært med meg på Island sommeren før. Etter en lang reise ankom vi omsider hotellet vårt litt etter kl. 04.00. Vi ble enige om å komme i gang med akklimatiseringen samme dagen, for å optimere sjansene våre for å nå toppen. De to første dagene gikk med til akklimatiseringsturer på to topper rundt hotellet. Allerede her fikk vi kommet oss over 3000meter begge dagene, noe som var ny rekord for Kevin og Lars. Alle kroppene svarte godt på tilvenningen til høyden, så vi fortsatte å pushe høydemeter de påfølgende dagene. På dag tre skulle vi endelig få prøve oss en tur oppover selve fjellet, for Kevin ble det en hard påkjenning når vi rundet 4200meter, og som jeg skrev i dagboken den dagen: «På 4200meter måtte Kevin gi seg, fornøyd med dagens bragd da brekninger meldte sin ankomst». Det ble derfor besluttet at Kevin skulle si seg fornøyd med dette, mens Lars og jeg derimot var i godt form og fortsatte et push opp til 4500meter. Kroppene våre føltes overraskende fine på denne høyden, dette kombinert med fantastisk vær og solskinn, gjorde at det var lite å utsette på denne akklimatiseringsdagen. Det var nå tid for å starte siste fase av reisen mot toppen, der vi skulle flytte opp på fjellet i telt. Sekkene ble pakket kvelden før, og stemningen var til å ta og føle på. Vi gikk av gondolen på 3700meter, der skydekket allerede lå noen hundre meter høyere oppe. Sekkene var veid inn til ca. 35kilo, så det var mye utstyr som skulle fraktes oppover. Her var det en fot foran den andre, som skulle få oss opp. Planen var å slå camp så høyt man kunne komme, og samtidig ha litt le av fjellet som stikker opp langs traseen. På 4000meter begynte Kevin igjen å føle litt på høyden med et lett trykk i hodet. Valget falt derfor på at jeg skulle gå opp til teltplassen, for så å returnere ned for å hente sekken hans. Jeg fikk pushet teltplass så høyt opp det var fornuftig å gå, rett på enden av fjellryggen som stikker opp til 4370 meters høyde. Været tok seg merkbart opp da vi skulle slå opp teltet, og vi fikk bra med både snø og føyke her, men teltet kom til slutt opp, og lemuren ble bygget så høy vi orket. «Dette arbeidet var svært krevende, og hodepinen meldte sin tilstedeværelse i takt med arbeidsbelastningen. Det er noe spesielt med disse høydene der de vanlige arbeidsoppgavene koster veldig mye mer.» Det er rart hvordan man kan legge seg dårlig, men neste dag er alt sammen bra igjen. Litt etter kl. 06.00 var det ut av posen, da solsteiken varmet opp teltet til det ut holdige. Dagens mål var å komme en tur opp over 4700meter, men etter en noen minutter gåing måtte jeg sende Kevin tilbake til teltet for heller å hvile seg. Denne dagen var været skiftende, og først da vi passerte 4600meter kom vi over skydekket. Dette var en fantastisk følelse, og noe av det fineste jeg vet med høye fjell. Med godt driv oppover ble dagens mål fort justert til 5000 meter. «Dette skulle vise seg å bli en tung affære fra 4900 til 5000 meter, her kostet hver meter mye. Jeg husket fra Kilimanjaro at det var noe spesielt med dette 5000 metersmerket.» Vi kom omsider opp til merket, og kunne nyte en velfortjent hvil her. Neste dag tok jeg det med ro, for å lade opp overskudd til toppstøtet. Kevin og Lars tok derimot en akklimatiseringstur til 4700 meter, dette var dag 6 og Kevin slet fortsatt med å tilvenne seg høyden oppover fra 4000 meter. Det var nå tid for å forberede alt til toppstøtet, som vi hadde fire dager til rådighet for å fullføre, og man kan dermed si at tiden var på vår side. På det tidspunktet blåste det nok nærmere 15m/s, og snøføyken rundt telte var ekstrem. Jeg fikk ringt hjem for å få den nyeste oppdateringen på været, men prognosene var ikke mye oppløftende. Vinden skulle øke med 2,5 m/s i løpet av natten og morgningen, og det blåste klart mer enn værvarslet meldte for øyeblikket. Det mest bekymringsverdige var været som var meldt de påfølgende dagene, der det var snakk om vind opp mot 30 m/s i kastene, og det var klart vi hadde kun en mulig toppdag med dette værvinduet. Det å legge seg med visshet om at kl 02.00 er det opp for å starte et toppstøt, når hele teltet rister kraftig i vinden, er nok ikke noe drømmescenario. Som jeg selv skrev denne kvelden: «Det er meldt 15 m/s på toppen i morgen og dette blir en jobb helt opp mot limiten av hva jeg vil tillate meg selv og gruppen. Jeg kjenner derfor på spenningen om vi når toppen i morgen. Jeg krysser fingre og tær også får morgendagen vise hvordan det går.» Det ble lite søvn denne natten, da jeg med forhåpninger lå og hørte etter tegn på om vinden ville løye. Til slutt ringte vekkeklokken, og jeg stakk hodet ut i håp om rolige forhold. Det var måneskinn, klarvær og helt passe med vind utenfor! Dette ga nytt håp om toppen. Havregrøten ble inntatt til kvalmen meldte seg, og det var et stort ønske om å nå toppen denne dagen. Kevin bestemte seg for å stå over toppstøtet, og heller holde teltet til vi kom tilbake. Rett etter kl 03.00 startet vi å gå med gode tendenser til overtenning. Det ble derfor besluttet å senke farten så mye vi klarte. Vi hadde tross alt nesten 400 høydemeter opp dit de fleste starter på toppstøtet. De første 400 meterne gikk unna med en vanvittig fart, vi kunne notere oss en tid på 1 time opp hit. Formen min var litt så som så etter frokosten, og jeg kunne notere hele fire brekninger den første timen. På 5000meter kunne vi endelig få kjenne solen, som varmet litt. Her føyket det bra langs bakken, og det hele var virket nesten litt trolsk. Tempoet var fortsatt høyt og pausene minimale, så vi gikk omtrent dobbelt så fort som mange av de andre gruppene med guider, og formen min var endelig på topp. På 5300meter ligger den berømte Sadelen. Her hadde vi da nesten 100 personer bak oss, og kun tre grupper igjen videre fremover. Det er lett å si at man skal gå sakte i høyden, men med konkurranseinstinktet til Lars og meg var dagens førstebestigning innenfor rekkevidde. Tempoet ble derfor satt deretter, og siste gruppe ble passert 100 meter under toppen. Gleden var dermed stor da vi endelig sto på toppen etter kun 5 timer, og med resten av køen lengre nede på fjellet. Etter en 20 minutters pause på toppen sa vi oss fornøyde, og begynte turen tilbake til teltet. De siste 300 høydemeterne fra Sadelen og opp til toppen er de bratteste på turen. Her ble det derfor en del venting i solsteiken for vår del, da det var mye kø på vei oppover. Vi hadde ingen hastverk på vei ned, og tok heller noen ekstra pauser på de sikre stedene, da mange av de som gikk var uerfarne og fort kunne sklidd ned på oss. Synet av leirplassen var et etterlengtet syn, og det var veldig deilig å kunne krype inn i teltet og soveposen. Retur var et faktum neste morgen, og vi hadde nå tre dager som skulle slås i hjel på det lille tettstedet rundt hotellet. Det var etterlengtet å kunne slappe helt av uten å måtte jage flere høydemeter, og de lokale restaurantene ble hyppig utforsket i tiden frem til avreise.

Fantastisk rapport med flotte bilder... Ble inspirert! Takk for at du delte 😊

Hvis man er "rik", kresen på vekt og vil ha "det beste" så lager Ruta Locura helt supre stenger! Jeg kjøpte 2 x 137 cm med 2 x adjusters og uten strikk inni. Maksimalt kan jeg da få 157 cm * 2. Ved finvær kan jeg også forlenge enda mer. Elsker simpelthen mix & match muligheten jeg får med å ikke ha strikk(hver stang er 4 seksjoner + adjuster. Tar f.eks. bare med meg 3 seksjoner når jeg sover i A-frame). Litt plunder når de skal settes opp, men jeg får fint opp tarpen alene. Stengene, inkludert adjusteren, veier 106 gram per sett (totalt 212 gram for paret) og kostet USD 162,5 inkl frakt, ekskl. moms og tollgebyr.

Jeg har enten med en gåstav eller Hillebergs tarpstang. (Gåstav er som regel max 135 så mest tarpstanga) Tarpstanga er for meg lang (justerbar fra 186-214cm) så jeg klipte strikken og har fjernet ett ledd. (Bruker en runde el-teip for å holde den sammen om det trengs) For meg så blir det mer korrekt høyde

Begynn å bruk gå staver

Du er min helt! Kjæresten min rynket på nesen da jeg fikk meg det tredje teltet, men har overbevist han om at det var HELT nødvendig nå. Er litt usikker på om han vet at jeg har tenkt å skaffe meg et par telt til før denne soga er over, får ta det sånn litt etterhvert. Gjerne rett etter at han har kjøpt ting til motorsykkelen for eks