Vinnerliste

Var på en to dagers tur i Steindalen forrige uke. Dalen ligger i Storfjord i Troms, på Lyngen-siden. Fantastisk område til både dagstur eller en natt i telt. Et hytteområde midt i dalen. Godt tilrettelagt for turgåere. Utsikt oppover i dalen, fra teltplassen. Troja ved elven. Det er en breelv. Så det er ingen fisk i den (tror jeg). Elvebunnen er kun leire. Derfor ser elven så blå/grå ut. Men vannet smakte fantastisk! Leir-kos. Frokost, før vi gikk opp til isbreen. Grus-høyden før breen. Ser nesten ut som et menneskeskapt steinbrudd eller noe. Men det er naturlig laget av breen. Den delen av breen som vi så, er kun en arm som går ned i dalen. Oppå høyfjellet er den mye større og strekker seg i flere rettinger. Vannet var så kaldt, at det var delvis dekket av is. Selv om det er 15 grader i luften. Husket alt. Utenom Alfa-støvlene som stod igjen i gangen. Så gikk hele turen med Adidas-skoene mine. Ikke å anbefale som sko-valg når man skal gå på isbreer. Men målt opp mot en ekstra tre timers kjøretur. Var valget enkelt. Dype sprekker. Noen var mange titalls meter. Neste gang skal jeg huske ordentlig fottøy og muligens is-broddene mine. Så får jeg utforsket litt mer. Vi var rimelig forsiktige, da vi ikke hadde sikkerhetsutstyr osv. Alt i alt en flott tur. Anbefales!

Da er første uken av rypejakta 2017 over- Dessverre ! På lørdag ble det til å gå opp til basecamp og kose seg utover kvelden. Fikk prøvd ut mitt Hilleberg Soulo med footprint for første gang. Dette var en udelt positiv overraskelse. ( Vi hadde mye regn og sikkert storm i kastene på natta, og jeg sov bekymringsløst) Søndagen regnet det hele dagen, og det var i alle fall det ikke YR hadde prediktert. Så jeg fikk svi litt pga. softshell bekledningen. På mandag var været så mye mye bedre. Rype ble det også på oss. Til slutt et farvel bilde fra jaktterrenget vi har brukt i mange mange år. Nå har gamlingen fylt 75 år og slike hardhaus turer er nok over for han.

En litt kjedelig dag på jobben på forsommeren i år ble jeg invitert til Finnmark av en kollega. Han skulle ta seg to måneder permisjon og tilbringe en del tid på hytta ved Stabbursdalen og lurte på om jeg, som var så glad i å gå i fjellet, ville komme en tur? Selvfølgelig ville jeg det og før dagen var omme hadde ryktet spredd seg og to til slang seg på. Jeg er egentlig ganske konservativ i turkameratporteføljen min og nå skulle jeg altså på tur med tre kolleger, gode kolleger riktignok, men jeg skal innrømme at jeg var litt spent, jeg hadde jo aldri vært på tur med disse før! En fjerde god kollega, en Lakselvværing i Oslo, ble invitert til lunsj"møte" for å gi oss litt tips og jeg spurte også om han kunne tenke seg å bli med, men det måtte han tenke på, han hadde tross alt ikke så mye ferie til gode. Onsdag 30. august fløy jeg til Lakselv med to kolleger hvor vi ble plukket opp av sistemann som hadde vært på hytta alene i en ukes tid og etter en kort stopp for å kjøpe litt gass, øl og knekkebrød stod vi på parkeringen ved Stabbursnes. Planen var at ruta skulle bli til mens vi gikk så lenge vi endte opp ved parkeringen på søndag. Omtrent 100m inn i skogen kom vi til en lavvo og ut av skogen kom Lakselvværingen. Selvfølgelig skulle han være med på tur! Men det hadde han holdt hemmelig for det skulle jo være en overraskelse! Han hadde allerede planlagt en rute som skulle ta oss innom gode fiskevann og spektakulær natur og som endte i barndomshjemmet hans der vi kunne få lunsj på søndag. Med fryktelig tunge sekker gikk vi av sted oppover langs vestsiden av Dilljohka og planen var å krysse denne senere. Hele onsdagen fulgte vi et ATV-spor som også var merket på kartet. Praten gikk løst og selv om sekkene var tunge av altfor mye godsaker var vi ved godt mot og vi slo leir i sjutiden. Fra starten av ATV-sporet, i det fjerne sees Lombola et populært sted å fiske laks. ATV-sporet var lett å følge, men også tidvis tung å gå i så vi gikk ofte ved siden av. Vi fulgte Dilljohka oppover på vestsiden, en kald og vill elv som kastet seg nedover i bratte stryk og fosser. Dilljohka gikk tidvis i dype daler langt under oss. Første kveld og vi var fremdeles nedenfor tregrensen så det ble bålbreik og øl så fort teltene var slått opp. Terningkast seks. Torsdag morgen våknet jeg 0830 og det ble morgenkaffe og skriving i turdagboka. Jeg hadde med eget telt og var glad for det! Dette var første turen jeg hadde med et gjenbrukbart kaffefilter. En titankopp med et slags varmetrekk fungerte som kolbe og det var ganske koselig å helle vann i filteret med jevne mellomrom. Kaffen ble helt herlig! Planen for dagen var å komme oss oppover Dilljohka og så få krysset denne ved et passende sted. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt, særlig med tanke på litt varierende fjellerfaring blant turfølget. Vi kom oss langt oppover elva, men aldri til noe sted hvor alle følte seg komfortable med å krysse. Dermed ble det endring i planene og en ny rute for hele turen ble lagt mens vi knasket litt nøtter og sjokolade. Vi fulgte ATV-sporet opp på snaufjellet og tok av sporet ganske raskt og skulle krysse fjellet og komme oss til Njahkajohka og etterhvert Stabburselva. Så fort vi kom opp på fjellet så vi ATV-sporet gå en annen retning og det var i grunnen ganske deilig. Endelig kunne vi gå våre egne veier uten å se dype spor og ødelagt grunn. Det ble avstikkere og småturer i alle retninger før vi bestemte oss for å slå leir i 19-tiden ved et fint lite fjellvann. Vi hadde vekslende vær, her langs reingjerdet ved Dilljohka. Endelig vekk fra ATV-sporet. Ingunjohka slynger seg nede i den grønne dalen. Glade vandrere på tur. Det er blå himmel, men det var kraftig vind og regnbyger. Vi passerte flere store og små vann på vår vei over fjellet. Utenfor ATV-sporet var det lite spor av mennesker. Etterhvert som vi kom opp i høyden fikk vi god utsikt! Grønne fjell gikk over i grå steinørken i det fjerne. Fredag morgen våknet jeg ekstra tidlig til tåke og et vær som fristet mer til telttilværelse enn vandring. Til frokost ble det en herlig omelett med paprika, bacon, soltørkede tomater og noen småtomater. Eggene fra omeletten kom fra mattørkeren til @Tom42 og smakte helt herlig Takk for maten Tom! Til min store fortvilelse hadde jeg glemt parmesanen hjemme og det lot jeg de andre få høre mens de spiste sin havregrøt. Vi kom raskt i gang med å vandre og fulgte etterhvert en vardesti ned fra fjellet. Vardene var tidvis fryktelig vanskelige å se, men vi visste hvor vi skulle så det var ikke noe problem. Vi kom oss ned til Njahkajohka, en sideelv til Stabburselva som også markerer laksens stoppestasjon. Helt inn hit kommer den altså, men ikke lenger. Det ble tid til avstikkere og pauser også denne dagen og på en avstikker fikk vi fisket nok mat til hele gjengen før vi på kvelden startet turen nedover Stabburselva på leting etter en leirplass. Ettersom det var blitt september var fisken i Stabburselva fredet, så fiskestanga kunne ryddes bort. På vei nedover elva passerte vi flere flotte kulper hvor jeg gjerne kunne tenkt meg å svinge sluken, så hvis jeg skal tilbake hit blir det definitivt i periode hvor det er lov å fiske. Vi møtte ingen folk og sporene etter folk var få og gamle, så helt her inne ved Njahkagorzi er det nok ikke mange laksefiskere som gidder å gå. Omelett fra tørkede egg og et stk Tom Spesial-tresleiv. God utsikt nordover - Stabburselva renner nede i dalen der et sted. Njahkagorzi - Stabburselva faller mange meter her. En av Stabburselvas mange rolige kulper - neste gang skal jeg fiske her! Når ditt største problem er at stekepannene er for små har det vært en god dag Lørdag våknet vi til strålende sol og planen var å følge elva lenger nedover til vi kom til en leirplass. Fra før hadde jeg lest her på Fjellforum at det skulle være mulig å gå langs Stabburselvas sørside, riktignok med litt klyving. Det viste seg å stemme bra, man kan følge elva, men det er ingen tydelig sti og vi måtte ofte høyt opp i terrenget for å komme videre og gjerne nedover igjen rett etter. Det ble klyving over steinrøyser og mange høydemetere opp og ned langs elva. Men for en natur! Stabburselva er virkelig en flott elv! Vi holdt godt tempo og etterhvert som vi nærmet oss Stabbursfossen ble stiene flere og mer tydelige. Det første partiet var det knapt et reintråkk, mens fra Stabbursfossen og nedover var det rene motorveien. Før vi visste ordet av det var vi nede i furuskogen ved Lombola. Vi hadde ikke møtt folk siden turens start ved parkeringsplassen, men her ved Lombola er det mye dagsturister og snart så vi de første. I det vi skulle til å lete etter en leirplass i 16-tiden fikk flere av oss den samme tanken: "Øl-salget stenger om 2 timer og vi er 1 time unna bilen. Vi kan rekke det!" - i stedet for å slå leir her bare 4-5 kilometer fra parkeringen ble planene endret igjen; vi handler øl og tar den siste natta på hytta ved Stabbursnes! Dermed ble det litt luksus siste natta, men det var det ingen som klaget på. Selv om turen var kort følte jeg at vi fikk sett mye av nasjonalparkens nordlige områder, dype canyons, ville elver, snaufjell og steinørken og frodige sletter. Før turen hadde jeg vært litt redd for mye ATV-spor og søppel etter å ha lest her på Fjellforum, dette så vi heldigvis lite til, det kan nok ha med områdene vi beveget oss i. Og det beste av alt? Turkameratporteføljen har blitt utvidet med fire nye personer! Litt nedenfor Njahkagorzi, vi måtte høyt opp for å kunne følge elva her. Dype kulper i Stabburselva. Turens første furutre - det så litt ensomt ut. Nede ved elva igjen, her kunne jeg også tenkt meg å fiske Bratte vegger markerte Stabburselvas nordside. Fra de mer lettgåtte partiene, her var det også litt sti. Selv om vi "fulgte" elva nedover så vi ikke så mye til den. Stabbursfossen, en siste utsikt ved turens slutt. Takk for turen og takk for at du leste

4 topper i den lokale fjelltrimmen for en nydelig dag

NOAH/Dyrenes Røst ++ div. andre .. same shit, different wrapping. Ser ut som klager på vedtak og anmeldelser er fulltidssyssel for den gjengen, de hadde nok funnet en grunn til å anmelde samme hvordan de hadde avlivet tenker jeg. Det neste er vel at de skal klage inn veterinærinstituttet for at de ikke får tilbake fuglen for å gi den en verdig begravelse. Jeg har full tiltro til at ettersøksringen/viltnemnda klarer å vurdere hvordan de skal avlive en svane uten unødig lidelse. Men men, politiet (som jo var tilstede etter hva jeg klarer å lese) tar sikkert en god vurdering på om de mener dette er noe man burde bruke ressurser på.

Gikk 11 timer på jakt i Østmarka/sørmarka i går, og smøg mellom busker og trær og var ikke i kontakt med andre stier enn dyretråkk. Ei hjortelusflue. Kan ikke huske å ha fått på meg så lite de siste 10-15 årene..

Mange flotte hunder her! Har selv ei jaktlabrador-tispe på 1,5 år. Hun er nå 20 kg blank og blir trolig ikke stort mye mer. Hun er en del forskjellig fra de vanlige utstillings-labradorene og krever en god del stimulering. Hun utrolig nett og spretten i kroppen, snur på en femøring. Flott tur-følge! ☺️ Flere bilder:

Fin fisketur i godt selskap i dag! Fiskefangst ble det også!

Blåfjellenden fram og tilbake. Det har blitt lite langturer dette året - så langt. Og det er ikke mange ukene til is og snø atter melder sin ankomst. Normalt skjer dette i månedsskiftet oktober - november. Med andre ord 7 uker igjen. Noen av ukene vil jo også bli brukt til andre ting enn langturer - det vil si korte turer... Denne helgen måtte jeg bestemme meg for enten å ta en tur inn til Blåfjellenden lørdag/søndag, eller frem og tilbake på lørdagen, for så å ta søndagsturen sammen med broderen eller Bestyrerinnen. Været avgjorde valget. De ble meldt om store nedbørsmengder på fredagen. Det var årsaken til at en fredag-lørdagstur falt bort. Lørdag ble varslet med lite regn og noe sol. Det ble derfor en tur frem og tilbake på lørdagen. Det gode spørsmålet må ellers bli: hvorfor så få langturer. En god forklaring er selvsagt omkjøringen gjennom Gloppedalen. Det betyr nesten en time lengre transporttid, og en god del ekstra kilometer, for å komme opp i Hunnedalen. Eller kan det bare være alt regnet vi har hatt i sommer. Selv Stavanger Aftenblad har fortalt at sommeren 2017 har hatt mer regn enn på mange år - 65 år ble nevnt... Det er i hvert fall helt sikkert at jeg er blitt mindre og mindre glad i å starte i regnvær, for å gå våt et par timer eller deromkring. Det hjelper ikke med dyre klær. Enten blir jeg våt av regnet - og det er kalt - eller så blir jeg våt av svette. Det er i det minste varmt - til jeg stopper. Det kan jo også være at alderen endelig gjør en forskjell. I tidligere tider var det ikke så mange som ble så gammel som meg. Folk levde ikke ofte til de ble over 70. De gikk ikke i heia i alderdommen - som begynte mye tidliger i "gamle dager". Jeg går fortsatt turer i heia, og regner med å fortsette med det i noen år. Langturer - flere dager med over 6 timer på beina hver dag blir det muligens færre av fremover. Det kan jo også henge sammen med at jeg ikke finner det like interessant å gå i dårlig vær, etter 30-40 år. Nok om det. På lørdag ble det en langtur. Frem og tilbake til Blåfjellenden er en langtur. Det ble, neste sevfølgelig, regn på tilbaketuren. Ingen dag uten regn denne sommeren. Det ble likevel aldri "surt". Selv med regn i mot og litt vind, var det hyggelig å gå over heia mot Hunnedalen. Tungt, men hyggelig. Innover gikk i bra vær. Sol over høstlandskap. Bjørkene i lia ned mot veien var alt blitt brune. Det lå blader på bakken. På bare to uker hadde høsten gjort sitt inntog og jaget vekk mye av grønnfargen. Det var et fint syn å se blåfjellenden i høstfarger. Det var sauer på Blåfjellenden, forrige uke var det sanking og denne uka var det ettersanking. Snar vil det ikke være flere bjeller å høre, og først til neste år vil det igjen være sau å se. På hytta lå det to par fjellsko - uten såler. Det er mange som sverger til de "gode gamle" militærskoene. Sålen bør i så fall sjekkes om skoene ikke er i regelmessig bruk. Sålen går ut på dato... Og akkuratt nå ligger det altså to par sko uten såler. Noen må ha hatt problem med å komme videre. For egen del var det helt greit å ta fatt på bakken opp og veien hjem. Det ble en fin langtur på lørdagen. Les hele artikkelen

Vi drar til Tafjordfjella, sa en kollega av meg. Jeg ble velvillig med, uten å helt vite hva jeg gikk til. Det viste seg å bli kjærlighet ved første blikk, tross dårlig vær og fire 1900+ moh. topper som aldri ble besteget, slik den opprinnelige planen var. Fra Tunga til Pyttbua var været dårlig, med både regn og mye vind. Dagen etter var det i det minste opphold nok til å få tatt et par bilder, før regnet igjen meldte sin ankomst. Her har vi så vidt startet på turen fra Pyttbua til Veltdalshytta. Vel fremme ved Veltdalshytta dumpet vi sekkene, før vi tok turen innom den artig lille Fieldfarehytta, som er en tro kopi av Kompani Linges krigskvarter. Her bodde det tre sabotører i perioden 1944-1945. Grunnet tåke droppet vi å gå Karitinden, Høgstolen og Puttegga, men tok turen tilbake til Pyttbua via Karihøa i stedet. Litt fisking ble det også tid til, og tre små ørret havnet på kroken. Den ene ble en del av et bedre Real turmat-måltid med laks og ørret. Tåka ligger lavt på dag tre, men selv tåke har sin sjarm. Tidlig oppe var jeg også til en forandring Heldigvis letter tåka og vi setter kursen mot toppen Høgtunga, mens vi ser oss tilbake på Pyttbua, hvor jeg tror vi satte Tafjordrekord i Yatzy, med hele åtte Yatzy i en og samme runde med tre spillere. Det er noe magisk med terningene på Pyttbua. Høgtunga er som alle andre topper i området fortsatt surret godt inn i tåke og vi legger derfor kurset om til Vakkerstøylen. Med et slikt navn må det jo være pent, og det viser seg at navnet absolutt ikke er noen tilfeldighet. Både hytta og området er rett og slett vakkert. Turen ned mot Vakkerstøylen byr på bratt terreng, noe min gode kollega får kjenne litt på. Av og til lurer jeg på om han på trass sender steiner rullende ned mot meg der jeg står og tar bilder. For å komme oss over vannet til Vakkerstøylen måtte vi ro ca. 500 meter x 3, slik at det fortsatt lå en båt på hver side av vannet når vi gikk i land på Vakkerstøylen. Men hva gjør vel 1500 meter roing når utsikten underveis ser slik ut.

Da har jeg fått mitt Helsport Mil1 telt. Veier 1,45 kg for bare teltet uten plugger (oppgitt til 980gr), med alt inkl veier det 2.2 kg. Ser veldig bra ut, gode solide løsninger, laget slik at vinden ikke får noe særlig tak, spesielt når begge fortelt er påsatt. Får du lagt ned liggeunderlaget får dette plass. Litt kult med sorte plugger og stenger, men kanskje litt upraktisk. Lavt under taket med sine 85 cm men det var kjent på forhånd. Har lagt det i bløt og tørket det, satt på snorer på pluggene, gorillatape på repstang. Neste er silikon på stenger og glidelåser, før det blir en felttest. Legger ved link, på det eneste jeg har funnet om det på youtube.

Bra at en del har dratt hjem. Ble såpass mange deltagere, at hver enkelt fikk litt lite tid på TV-en. Stian overlevde 7-8 dager på blåbær, før han dro?! I så fall. All creds til han. Krever litt viljestyrke det. Ikke for å henge noen ut. Men å prate om at folk blir å gi opp på julaften, klage på at det ble for enkelt, på grunn av at de hadde tarp og kniv. For så å ligge på stranden og sulte, uten å prøve en gang... Måtte le litt av hele situasjonen til deltageren.😂 Maren og Bekkis er flott på TV! De koser seg skikkelig i skogen og er helt klart sterke deltagere. Men har også en knapp på Jens. Har fulgt han litt tidligere. Han er godt vandt til å være alene over lengre perioder. Hvis noe knekker han, er det lengselen til hundene. 🙂

Hjemmelagede snøplugger i titan, laget av en sykkelramme! Flott gjenbruk😀

Tur til Ryten og Offersøykammen i dag. Mitt første besøk i Lofoten. Veldig spesielt her, vakker natur!

Ja rimelig umulig og direkte sammenligne så forskjellige telt. Når det er sagt så ser jeg at de høye terningkastene går til produsenter mange her er fornøyde med, MSR, Expeed, Hilleberg, Helsport og Fjellreven.

Ja, det holdt egentlig å lese første linja ... NOAH har anmeldt, de er ganske flittige på det området (uten å legge opp til noen større diskusjon om det så er jeg ingen stor tilhenger av NOAH). Det forbauser meg jo ikke at NOAH har levert en anmeldelse av "selve avlivingsmetoden" Vi får jo bare se om de kommer noen vei med det, jeg har mine tvil.

Hva!? Underbukse!? Jeg bruker G-strengen jeg, mye lettere, også kan den brukes som snare til å fange småvilt

Kunne ikke ramlet meg inn å ha bamsen oppå exped.... en av grunnene til å ha oppblåsbart er jo pga komforten. Og den forsvinner jo glatt når du legger bamsen oppå ja.

Bruker denne fra Biltema. Men husk at du ikke må søle, blir fryktelig glatt hvis du søler.

Var det ikke Synmat det var snakk om å bruke uten skum under her? Jeg har mammut light pump mat og den kan vel til en viss grad sammenlignes med Synmat, selv om det ser ut som Synmaten er hakket varmere enn Mammuten. Frøs med den + Bergans Senja Zero med temp rundt 0 til -2 første natt. Lånte et bamseunderlag den andre natta og sov varmt og godt. Jeg synes det virker å være forskjell med downmat + bamseunderlag enn bare downmat rett på bakken også, men dette er det jo bare å teste ut selv og finne ut om underlaget kan bli igjen hjemme eller ei.

Det er vel en sannhet i tråd med Trompetens uttalelser? 🤔😄 De oppblåsbare liggeunderlaga jeg bruker aktivt skal isolere mye bedre en f.eks. Bamse Extreme. Exped Downmat 9 har en oppgitt komfort temp på -38°C og Thermarest NeoAif XTherm har en oppgirt komfort temp på rundt -22°C mener jeg å huske.

Ser RE har skrevet mye rart her (i lange artikkler), men det er vel i samme "dur" som tidligere, så jeg gidder ikke engang å lese det. Har annet å gjøre. Har skrevet det jeg mener om denne saken.

Troja. Lita og nett Labrador-tispe på 1,5 år. Her på telttur ved Steindalsbreen.

Obs hypermarked bruker vanligvis å ha leverpostei, makrell i tomat samt jordbær- og bringebærsyltetøy (+ nugatti).

Jeg kan jo ikke skrive engang, og filming er ikke min grei. Og jeg bruker fjordland på tur.... Jeg har et problem.

"Problemet" med våt sovepose fordi man kommer borti teltduken er nok overdrevet. Jeg er relativt lang og har aldri sett på det som noe stort problem i alle fall. Tipper dette kan være ett tema om man skal være på vintertur i 2-3 uker og lengre, da man ikke kan fyre i skikkelig i teltet pga rasjonering av drivstoff. Å dra en plastpose utenpå soveposen er i alle fall å be om trøbbel.

Hmmmmm.. dobbel utfordring! Da må jeg nesten finne en dag, og noe å fortelle, og evnen til å fortelle det! 🤤🤣

21. desember her Lurte litt på 24, men skal ikke være så ambisiøs! Utfordrer @Elisabethsk, @Walle, @borgern, @Miamaria, @Terka, @esw, @whistler, @svingen, @MagneJ

Jeg elsker min tykke dunjakke og bruker den ofte, ikke bare på tur. Nå er jeg en skikkelig frysepinn også da...men dunjakka holder meg varm uansett hvor kaldt det er. Og jeg syns aldri den blir for varm så lenge jeg sitter stille. Og hvor mye lettere er det ikke å slenge på seg en dunjakke kontra det å ta av og på seg ørten plagg, og "Huff nei det ble litt for varmt, ok av med skalljakka og av med fleecen, på med skalljakka igjen, uææh kaldt igjen!" Hehe...bare mine betraktninger da...

Mange bruker også en dunvest hvis det ikke er altfor kaldt og kan ikke få fullrost det. Hvis man skal raste og det er litt kjølig er en dunvest gull å ta på seg. Har man gått med sekk er man gjerne litt klam på ryggen. Da vil en dunvest hindre at du kjøles ned så fort som ellers. En lett dunvest lar seg også enkelt stappe ned i en litt stor lomme så den er lett tilgjengelig ved behov. Armene er mye mer bevegelige enn når man bruker en hel jakke. Likeså tåler man lettere å bli litt kald på armer og hender når resten av overkroppen er varm. Jeg synes personlig at noe av det beste med dunvest er at når du tar den av deg for å begynne å gå, så blir overgangen fra varm til kald mye snillere fram til du har gått deg varm igjen. Har du sittet med ei dunjakke utenpå litt fuktige klær så kan det føles skikkelig guffent når du tar den av og begynner å gå.

Jeg venter fortsatt på den første dagen med sol og blå himmel, nå har jeg riktignok hatt perioder hvor det har eksistert en blå himmel over meg, men så langt har det stort sett vært grått vær alle dagene. Ikke det at det fører til en dårlig tur. Noen ganger er det riktig så tøft. Fra Sløtatjernet gikk jeg over til Skogadalsbøen under en himmel som var like mektig som fjellene rundt. Kvitevatnet. (Massiv) Dag 14: Sløtatjernet - Skogadalsbøen

Personlig liker jeg at den er litt lang og dekker rumpa. Kjekk å hive på seg men under de aller fleste forhold opplever jeg at man holder seg varm men nettig - tynn ull - mellomlag og skall. En dunjakke er kanskje mest et "komfortplagg" som man strengt tatt klarer seg uten men som gjør det stillesittende livet noe lunere / triveligere. Den er dessuten genial som pute - ganske herlig å vrenge den av seg og legge hodet nedpå. Synes egentlig den er mer komfortabel enn puta i senga hjemme men det KAN ha noe med situasjonen å gjøre

For et par helger siden var padleklubben på tur i Raftsundet. Været var meldt på grensen, men vi valgte å ikke avlyse og ta det som det kom - og det viste seg å være lurt. Del 1 HER og del 2 HER er på plass i bloggen nå, del 3 kommer nok etter hvert.

Ja takk, begge deler. Under aktivitet bruker jeg lag på lag, fra ett lag til tre lag, avhengig av aktivitetsnivå. Ved pauser/inaktivitet bruker jeg ved behov en tynnere dunjakke/primaloft-jakke eller en tykk dunjakke ytterst, avhengig av vær og temperatur. I leir på vinterstid så byttes ofte skalljakka ut med den tykke dunjakke, ved mindee pauser på tur så brukes den/annen utenpå skalljakken som lag på lag.

Tenker at det spørs hvor du skal, og hvilken type tur. Jeg holder til i nord, og skatter dunjakken min høyt. Lag på lag fungerer fint under forflytning. I matpauser og i leir er den et fantastisk plagg som jeg ikke ville vært foruten. Den er i bruk i alle årstider

Har samme som Memento, kjøpte den for ca rundt 3500,- på salg hos Xxl om jeg ikke husker helt feil. En meget god jakke med mange bra funksjoner som varmer godt. Min har dog blitt ca åtte år gammel og meget mye brukt, så fargen er ikke like rød lenger som Memento sin. Jeg er en rar en, så pleier å dra på turer når det er -20 og nedover, så jakken er som oftest med på både dagsturer, hytteturer og overnattinger i telt. Dunjakken kan til dels komprimeres i pakkposer som følger med jakka, så pleier ikke å ta stort mere plass en en typisk komprimert sommersovepose. Veide jakka nå, og den ligger på 1450g. Som også tidligere nevnt, så pleier man å ha jakken utenpå det vindtette plagget, så det er lurt å kjøpe et par størrelser større enn man ellers pleier å bruke. Jeg er størrelse medium og bruker dunjakke størrelse XL. +1 for at dunjakker og for det meste alt turutstyr er overpriset.

Enig med @whistler Skal du raste eller ligge mange timer i telt, og ha armene fri er en stor jakke tykk jakke fin, jo kaldere og mindre bevegelse jo tykkere. Normalt skal den utenpå Goretex jakke, slik at du ikke må ta av deg for å ta på deg. Men det blir et litt sært spesialplagg. Du finner di til fine priser på finn. Ellers er de veldig dyre. Min er så tykk at den er selvstående 😂. The NORTH face Himalayan parka str xxl kjøpt på finn for 2000kr. Hos Fjellsport koster den 7699kr.

Hei, En skikkelig god dunjakke er utrolig behagelig å ha med seg på tur på vinteren. Det være seg en dagstur også. Rett og slett for at det er mindre å dra på, man kan enkelt hive på seg jakka utenfor skall jakken ved en kort rast. Helt klart å anbefale. Fikk overtalt fruen i huset til å investere i dette for en del år siden, og hun skjønte plutselig hva jeg mente. Nå trenger det ikke nødvendigvis og være veldig dyr dunjakke for å være en bra dunjakke. Det er mye på outlet og div super tilbud ute til enhver tid. Og det er mange gode, pent brukte dunjakker til salgs også. Se etter jakker hvor mye data er oppgitt om jakken, dunsspenst, etisk dun etc etc. Det finnes dessverre en del "pop" produkter som primært er laget for de som skal vise naboen at man er masse på "tur" og har fænsy "friluftsklær". Har selv noen produkter fra slike produsenter gjennom profilklær mottatt gjennom jobber. Skuffende, spesielt med tanke på pris.

Min erfaring er at en tykk dunjakke stort sett er for varm, men uvurdelig når det blir skikkelig kaldt. Jeg har en gammel, god dunjakke som jeg bruker på turer der jeg forventer kaldere enn -15.

Etter å ha skaffet egen hjemmeside har det blitt en del turrapporter fra de større ekspedisjonene jeg har gjennomført. Tenkte det kunne være interessant å dele en liten rapport fra Elbrus i sommer. Vil du lese mer om andre store turer legger jeg ved en link for de som ønsker det: Sk Adventures Helt siden Kilimanjaro var unnagjort, har Elbrus vært et stort mål for meg. Det har derimot vært et problem der tid og turdeltakere ikke har strukket til de to siste årene. Derfor hadde jeg virkelig noe uoppgjort med dette fjellet. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde litt tid før jeg skulle ut å seile i sommer, måtte jeg bare få klemt inn denne turen. Jeg var så heldig å få med meg Lars Digerud fra start, og dermed hadde vi en god kjerne i bunn. Etter å ha blitt skjemt bort på Kili var trangen etter å gjennomføre turen mest mulig på egenhånd stor. Valget falt derfor på en såkalt «light package» der kun hotell og transport var inkludert. Planen var å ta med seg telt og alt annet utstyr vi trengte, for så å jobbe oss gradvis oppover fjellet. To skritt frem og ett tilbake. Det var klart at vi kom til å få en tyngre og mer utfordrende tur sammenlignet med de fleste andre, men samtidig setter jeg friheten av å gjøre alt på skikkelig vis høyt. Etter å ha forsøkt å sette sammen en ekspedisjon til Elbrus de to siste årene, hadde jeg god kunnskap om turen. Disse faktorene, kombinert med mest tur og ekspedisjonserfaring, gjorde det naturlig at jeg tok jobben som ekspedisjonsleder på denne turen. Vi fikk også med oss Kevin Almeida, som hadde vært med meg på Island sommeren før. Etter en lang reise ankom vi omsider hotellet vårt litt etter kl. 04.00. Vi ble enige om å komme i gang med akklimatiseringen samme dagen, for å optimere sjansene våre for å nå toppen. De to første dagene gikk med til akklimatiseringsturer på to topper rundt hotellet. Allerede her fikk vi kommet oss over 3000meter begge dagene, noe som var ny rekord for Kevin og Lars. Alle kroppene svarte godt på tilvenningen til høyden, så vi fortsatte å pushe høydemeter de påfølgende dagene. På dag tre skulle vi endelig få prøve oss en tur oppover selve fjellet, for Kevin ble det en hard påkjenning når vi rundet 4200meter, og som jeg skrev i dagboken den dagen: «På 4200meter måtte Kevin gi seg, fornøyd med dagens bragd da brekninger meldte sin ankomst». Det ble derfor besluttet at Kevin skulle si seg fornøyd med dette, mens Lars og jeg derimot var i godt form og fortsatte et push opp til 4500meter. Kroppene våre føltes overraskende fine på denne høyden, dette kombinert med fantastisk vær og solskinn, gjorde at det var lite å utsette på denne akklimatiseringsdagen. Det var nå tid for å starte siste fase av reisen mot toppen, der vi skulle flytte opp på fjellet i telt. Sekkene ble pakket kvelden før, og stemningen var til å ta og føle på. Vi gikk av gondolen på 3700meter, der skydekket allerede lå noen hundre meter høyere oppe. Sekkene var veid inn til ca. 35kilo, så det var mye utstyr som skulle fraktes oppover. Her var det en fot foran den andre, som skulle få oss opp. Planen var å slå camp så høyt man kunne komme, og samtidig ha litt le av fjellet som stikker opp langs traseen. På 4000meter begynte Kevin igjen å føle litt på høyden med et lett trykk i hodet. Valget falt derfor på at jeg skulle gå opp til teltplassen, for så å returnere ned for å hente sekken hans. Jeg fikk pushet teltplass så høyt opp det var fornuftig å gå, rett på enden av fjellryggen som stikker opp til 4370 meters høyde. Været tok seg merkbart opp da vi skulle slå opp teltet, og vi fikk bra med både snø og føyke her, men teltet kom til slutt opp, og lemuren ble bygget så høy vi orket. «Dette arbeidet var svært krevende, og hodepinen meldte sin tilstedeværelse i takt med arbeidsbelastningen. Det er noe spesielt med disse høydene der de vanlige arbeidsoppgavene koster veldig mye mer.» Det er rart hvordan man kan legge seg dårlig, men neste dag er alt sammen bra igjen. Litt etter kl. 06.00 var det ut av posen, da solsteiken varmet opp teltet til det ut holdige. Dagens mål var å komme en tur opp over 4700meter, men etter en noen minutter gåing måtte jeg sende Kevin tilbake til teltet for heller å hvile seg. Denne dagen var været skiftende, og først da vi passerte 4600meter kom vi over skydekket. Dette var en fantastisk følelse, og noe av det fineste jeg vet med høye fjell. Med godt driv oppover ble dagens mål fort justert til 5000 meter. «Dette skulle vise seg å bli en tung affære fra 4900 til 5000 meter, her kostet hver meter mye. Jeg husket fra Kilimanjaro at det var noe spesielt med dette 5000 metersmerket.» Vi kom omsider opp til merket, og kunne nyte en velfortjent hvil her. Neste dag tok jeg det med ro, for å lade opp overskudd til toppstøtet. Kevin og Lars tok derimot en akklimatiseringstur til 4700 meter, dette var dag 6 og Kevin slet fortsatt med å tilvenne seg høyden oppover fra 4000 meter. Det var nå tid for å forberede alt til toppstøtet, som vi hadde fire dager til rådighet for å fullføre, og man kan dermed si at tiden var på vår side. På det tidspunktet blåste det nok nærmere 15m/s, og snøføyken rundt telte var ekstrem. Jeg fikk ringt hjem for å få den nyeste oppdateringen på været, men prognosene var ikke mye oppløftende. Vinden skulle øke med 2,5 m/s i løpet av natten og morgningen, og det blåste klart mer enn værvarslet meldte for øyeblikket. Det mest bekymringsverdige var været som var meldt de påfølgende dagene, der det var snakk om vind opp mot 30 m/s i kastene, og det var klart vi hadde kun en mulig toppdag med dette værvinduet. Det å legge seg med visshet om at kl 02.00 er det opp for å starte et toppstøt, når hele teltet rister kraftig i vinden, er nok ikke noe drømmescenario. Som jeg selv skrev denne kvelden: «Det er meldt 15 m/s på toppen i morgen og dette blir en jobb helt opp mot limiten av hva jeg vil tillate meg selv og gruppen. Jeg kjenner derfor på spenningen om vi når toppen i morgen. Jeg krysser fingre og tær også får morgendagen vise hvordan det går.» Det ble lite søvn denne natten, da jeg med forhåpninger lå og hørte etter tegn på om vinden ville løye. Til slutt ringte vekkeklokken, og jeg stakk hodet ut i håp om rolige forhold. Det var måneskinn, klarvær og helt passe med vind utenfor! Dette ga nytt håp om toppen. Havregrøten ble inntatt til kvalmen meldte seg, og det var et stort ønske om å nå toppen denne dagen. Kevin bestemte seg for å stå over toppstøtet, og heller holde teltet til vi kom tilbake. Rett etter kl 03.00 startet vi å gå med gode tendenser til overtenning. Det ble derfor besluttet å senke farten så mye vi klarte. Vi hadde tross alt nesten 400 høydemeter opp dit de fleste starter på toppstøtet. De første 400 meterne gikk unna med en vanvittig fart, vi kunne notere oss en tid på 1 time opp hit. Formen min var litt så som så etter frokosten, og jeg kunne notere hele fire brekninger den første timen. På 5000meter kunne vi endelig få kjenne solen, som varmet litt. Her føyket det bra langs bakken, og det hele var virket nesten litt trolsk. Tempoet var fortsatt høyt og pausene minimale, så vi gikk omtrent dobbelt så fort som mange av de andre gruppene med guider, og formen min var endelig på topp. På 5300meter ligger den berømte Sadelen. Her hadde vi da nesten 100 personer bak oss, og kun tre grupper igjen videre fremover. Det er lett å si at man skal gå sakte i høyden, men med konkurranseinstinktet til Lars og meg var dagens førstebestigning innenfor rekkevidde. Tempoet ble derfor satt deretter, og siste gruppe ble passert 100 meter under toppen. Gleden var dermed stor da vi endelig sto på toppen etter kun 5 timer, og med resten av køen lengre nede på fjellet. Etter en 20 minutters pause på toppen sa vi oss fornøyde, og begynte turen tilbake til teltet. De siste 300 høydemeterne fra Sadelen og opp til toppen er de bratteste på turen. Her ble det derfor en del venting i solsteiken for vår del, da det var mye kø på vei oppover. Vi hadde ingen hastverk på vei ned, og tok heller noen ekstra pauser på de sikre stedene, da mange av de som gikk var uerfarne og fort kunne sklidd ned på oss. Synet av leirplassen var et etterlengtet syn, og det var veldig deilig å kunne krype inn i teltet og soveposen. Retur var et faktum neste morgen, og vi hadde nå tre dager som skulle slås i hjel på det lille tettstedet rundt hotellet. Det var etterlengtet å kunne slappe helt av uten å måtte jage flere høydemeter, og de lokale restaurantene ble hyppig utforsket i tiden frem til avreise.

Ulike strategier for å takle kulde/vind. Her har jeg med to hunder på tur. Begge er på bildet.

Denne helga var det tid for den årlige venners-vennerturen (tredje gang i år, så nå er det tradisjon) der man samler med seg tenåringer og bikkjer og drar på helgetur til et sted ikke alle har vært før. I år gikk turen til Ånderdalen med startsted Hyttekroa. Siden vi somlet til etter skolestart blei det en del frafall i troppen, men vi var mange nok til at det blei trivelig. Været blei ikke helt som ønsket (tror det er natt-i-naturen som trekker til seg regnværsskyer år etter år), men sola tittet fram på heimturen i allefall. Dette er en typisk tungvektstur der fedrene drive one-up-manship når det gjelder sekkvekt og siste nytt på utstyrsfronten. Leiren var som vanlig så rikelig utstyrt med telt, tarp, fjelduker, lenestoler og assortert utvalg kokeapparater at man skulle tro man befant seg i utstillinga på XXL. Heimturen gikk i rasende fart når tenåringene fikk ferten av 4G og det var brei enighet om at de hadde for lette sekker. Takk for turen!

Klassetur på turistforeningens stier – fra Berdalsbu til Tjørnbrotbu Klokken ni på morgenen møtte jeg og ca. 60 andre spente elever på utsiden av skolen vår som ligger på Tromøya utenfor Arendal. Vi skulle på fjelltur sammen! Denne fjellturen er en tradisjon på skolen jeg går på, og det var faktisk 40 års jubileum i år! Her hoppet vi av bussen, klare for tur! Etter å ha stappet bussene fulle av bagasje og forventningsfulle elever, ventet en fire timers kjøretur. Hele trinnet er delt inn i tre klasser, der min klasse (ca. 20 stykk) skulle gå følgende rute: Berdasbru – Berdalsbu – Tjørnbrotsbu – Hovden. Etter en lang busstur var vi fremme, og det var (etter min mening) deilig å få på sekken og snøret fjellskoa skikkelig godt, jeg var klar! Nede under tregrensa var terrenget ganske bløtt, da det hadde regnet før vi kom. Crispi Hunter, jaktstøvlene mine holdt meg tørr som vanlig. Første stopp Første dagen hadde vi ikke særlig langt å gå, kun rundt syv kilometer, men en del stigning. Mange syntes sekkene var tunge og ubehagelige, slik er det gjerne i starten, men man blir vant til det. Vi hadde mange drikkestopp langs elva som renner opp til hytta, herlig med fjellvann! Vi brukte mellom tre og fire timer opp til Berdalsbu, en koselig og liten DNT – hytte. Turistforeningen hadde fått beskjed at vi kom 20 stykk til denne hytten denne datoen, men det kunne selvfølgelig være folk der. Annekset hvor jeg og ti andre sov Hytta var tom, ingen andre mennesker. Jeg sov sammen med ti andre på annekset, mens resten sov i hoved-hytta. Middagen hadde vi fordelt i sekkene våre, og på menyen var det pølser og potetstappe. Utsikten og lyset i fjellet lokker en ut, og før det mørknet dro jeg og fire andre gutter opp på en 1400 meters høyde bak hytta, utrolig fin solnedgang og utsikt! Kveldstur på 1400 meters høyde! Etter å ha studert kartet nøye, ble neste dag planlagt. Elva som renner i dalen forbi Berdalsbu Vi så oss ut en fin løype og dro på en dagstur til Skardstjønnane øst for Berdalsbu. På dagstur mot Skardstjønnane Her ville jeg prøve noen kast med stanga! Var det fiske her tro? Det tok ikke mange kastene før jeg fikk napp, da er det fisk! Jeg mistet tre ørreter før jeg endelig fikk en i land, denne veide 3 hekto. Etter en times tid hadde vi totalt fått seks stykk og sluppet ut noen. Den største veide 4 hekto, ikke særlig stor, men fin stekefisk. Størrelse lå mest rundt 1 og 3 hekto. Fin stekeørret! Storfiskerne Nede igjen på hytta ble ørreten sprøstekt, herlig med fjellørret på skiva til kveldsmat! Neste dag var det på med sekkene igjen, og tidlig avgang. Vi hadde en lang etappe foran oss. Fra Berdalsbu til Tjørnbrotsbu er det rundt 16 kilometer å gå. Vi startet dagens etappe med en lang motbakke i et litt kronglete terreng som ble mer lettgått lenger oppe over tregrensa. Bratt stigning til å begynne med! Berdalsbu kan fortsatt akkurat ses oppe til høyre i bilde På nordsiden av Tverrheiskaret fikk jeg en fin stekeørret i Tverrheitjønni på 1094 moh. Dette var et fint og nokså stort fiskevann med både innos og utos. Videre fulgte vi DNT – stien på vestsiden av Tverrheieggi og opp Korpenutskaret. Jeg tok noen kast med stanga i noen navnløse vann øst for Auversvasseggi her fikk jeg faktisk fin Røye på rundt 2 hekto! Fin Røye! Klokken nærmet seg fire på ettermiddagen, vi hadde gått hele dagen og var klare for å komme frem. Endelig fremme!!! Tjørnbrotbu var og heldigvis folketom og vi steg inn, en klasse på 20 stykk. Jeg sov i Annekset, som i forrige hytte. Jeg likte denne hytten bedre enn forrige både på grunn av utseende og beliggenhet. Det skal sies at denne hytta er den mest besøkte i område. Tjønnebrottjønnane Jeg prøvde å fiske litt i Tjønnebrottjønnane rett sør for hytta, men det virket veldig dødt. Jeg så noen få vak, så det er nok fisk der, men den ville ikke bite på mine lokkemidler. Senere på kvelden gikk jeg opp på høyde på 1450 meter bak hytta (retning nord). Her ligger det ett vann på 1401 meters høyde som jeg så fine vak i, her vil jeg tippe det kan være fin fisk. Dessverre hadde jeg ikke med fiskestangen. På vei ned fra toppen gikk jeg rett på en flokk med seks ryper, stilig! Vi våknet opp til noe mer skyet vær, og det så ut som det ville komme noen drypp i dag. Etter hytta var ryddet og vasket, satte vi kursen mot Hovden. Dette var en strekning på en mil og vi regnet med å bruke mellom fire og fem timer med stopp. Litt mer overskyet på vei ned mot Hovden Jeg pakket sammen stangen på morgenen, så det ble ikke fisket noe i vannene på vei nedover. Naturen var vakker selv om sikten var begrenset. Etter et par timer var vi nede i tregrensen igjen. Det siste stykke (kanskje to kilometer) gikk vi på grusvei til vi kom ned til hovedveien som går til Hovden. Vi fulgte denne et lite stykke til vi kom til hyttene vi skulle sove i til i morgen. Alle var klare for en god dusj! Neste dag tok jeg bussen hjemover mot Tromøya igjen. Det hadde vært en skikkelig vellykket tur med gode kompiser. Den tradisjonelle fjellturen i tiende klasse har vært et glimrende startskudd på det siste året på ungdomsskolen! Les flere slike tur-rapporter på bloggen min her!

For meg blir det feil å sammenligne så mange forskjellige telttyper, et VE25 ekspedisjonstelt mot superlight-telt. Jeg synes de enten skulle ha testet helårstelt mot helårstelt og superlight-telt mot andre telt i samme segment. Så testen får en tommel ned fra meg, men jeg er såpass storsinnet at jeg gratulerer Helsport-mafiaen med seieren 😉

Den fungerte utrolig bra, kokte kaffe og stekte pannekaker uten problemer. Vel nesten, litt høy effekt om man ikke passa på pannekaka. Brenner opp kvist fort, så man må ha litt kvist klart. Kjekt å bruke tjukkere pinner etter at det har blitt fyr. Har en bit av et ventilasjonsrør som passer perfekt rundt sylinderen. Må prøve å redusere effekten med den neste gang.

Byfjellene i Bergen.

Vi bor i leilighet. Uten garasje og med bare 5 m2 utebod må man være kreativ når man skal lagre utstyr til alle sesonger, verktøy pluss en fryser. I sommer tok vi oss sammen og kastet penger etter problemet. Ut med alt, et solid hengerlass på dynga, hvitmaling av vegger og hyller slik at det blir lyst og trivelig, nye plassbygde hyller og innkjøp av oppheng til ski og sykkel. Skiopphenget kosta flesk - i tillegg til at vi måtte investere i skistropper for en formue, men overgangen fra et mikadoh*lvete innerst i kråa til at vi nå må flytte på maksimalt tre par ski var verdt hver ei krone. To sykler i høyden tar mindre plass enn to i bredd. Med talje, snor og godt humør fikk jammen pulken også plass oppunder taket. Ei lita frostvakt skal sørge for luftsirkulasjon slik at vi nå kan tørre å lagre telt der ute også.

Ja å ekstra tullerusk blir det når vi mennesker skal utfolde våre følelser gjennom ville dyr! Kommentarfelt i media og facebook er jo gode eksempler på hvor forskrudd samfunnet vært er iferd med å bli! Det er dessverre alt for mange dyr som må lide pga mennerskers handlinger og interesse for ville dyr.

Enig. Døde svaner lider ikke og han er dessverre ikke første dyret som avlives pga menneskers handlinger. Trist Mange ganger har jeg ønsket at dyrevett bør inngå i pensum på barneskolen.

Tja... er det usivlisert å jakte, eller er det fordi det er svane? Hva med "bambi" ?