Vinnerliste

Var på en to dagers tur i Steindalen forrige uke. Dalen ligger i Storfjord i Troms, på Lyngen-siden. Fantastisk område til både dagstur eller en natt i telt. Et hytteområde midt i dalen. Godt tilrettelagt for turgåere. Utsikt oppover i dalen, fra teltplassen. Troja ved elven. Det er en breelv. Så det er ingen fisk i den (tror jeg). Elvebunnen er kun leire. Derfor ser elven så blå/grå ut. Men vannet smakte fantastisk! Leir-kos. Frokost, før vi gikk opp til isbreen. Grus-høyden før breen. Ser nesten ut som et menneskeskapt steinbrudd eller noe. Men det er naturlig laget av breen. Den delen av breen som vi så, er kun en arm som går ned i dalen. Oppå høyfjellet er den mye større og strekker seg i flere rettinger. Vannet var så kaldt, at det var delvis dekket av is. Selv om det er 15 grader i luften. Husket alt. Utenom Alfa-støvlene som stod igjen i gangen. Så gikk hele turen med Adidas-skoene mine. Ikke å anbefale som sko-valg når man skal gå på isbreer. Men målt opp mot en ekstra tre timers kjøretur. Var valget enkelt. Dype sprekker. Noen var mange titalls meter. Neste gang skal jeg huske ordentlig fottøy og muligens is-broddene mine. Så får jeg utforsket litt mer. Vi var rimelig forsiktige, da vi ikke hadde sikkerhetsutstyr osv. Alt i alt en flott tur. Anbefales!

Da er første uken av rypejakta 2017 over- Dessverre ! På lørdag ble det til å gå opp til basecamp og kose seg utover kvelden. Fikk prøvd ut mitt Hilleberg Soulo med footprint for første gang. Dette var en udelt positiv overraskelse. ( Vi hadde mye regn og sikkert storm i kastene på natta, og jeg sov bekymringsløst) Søndagen regnet det hele dagen, og det var i alle fall det ikke YR hadde prediktert. Så jeg fikk svi litt pga. softshell bekledningen. På mandag var været så mye mye bedre. Rype ble det også på oss. Til slutt et farvel bilde fra jaktterrenget vi har brukt i mange mange år. Nå har gamlingen fylt 75 år og slike hardhaus turer er nok over for han.

En litt kjedelig dag på jobben på forsommeren i år ble jeg invitert til Finnmark av en kollega. Han skulle ta seg to måneder permisjon og tilbringe en del tid på hytta ved Stabbursdalen og lurte på om jeg, som var så glad i å gå i fjellet, ville komme en tur? Selvfølgelig ville jeg det og før dagen var omme hadde ryktet spredd seg og to til slang seg på. Jeg er egentlig ganske konservativ i turkameratporteføljen min og nå skulle jeg altså på tur med tre kolleger, gode kolleger riktignok, men jeg skal innrømme at jeg var litt spent, jeg hadde jo aldri vært på tur med disse før! En fjerde god kollega, en Lakselvværing i Oslo, ble invitert til lunsj"møte" for å gi oss litt tips og jeg spurte også om han kunne tenke seg å bli med, men det måtte han tenke på, han hadde tross alt ikke så mye ferie til gode. Onsdag 30. august fløy jeg til Lakselv med to kolleger hvor vi ble plukket opp av sistemann som hadde vært på hytta alene i en ukes tid og etter en kort stopp for å kjøpe litt gass, øl og knekkebrød stod vi på parkeringen ved Stabbursnes. Planen var at ruta skulle bli til mens vi gikk så lenge vi endte opp ved parkeringen på søndag. Omtrent 100m inn i skogen kom vi til en lavvo og ut av skogen kom Lakselvværingen. Selvfølgelig skulle han være med på tur! Men det hadde han holdt hemmelig for det skulle jo være en overraskelse! Han hadde allerede planlagt en rute som skulle ta oss innom gode fiskevann og spektakulær natur og som endte i barndomshjemmet hans der vi kunne få lunsj på søndag. Med fryktelig tunge sekker gikk vi av sted oppover langs vestsiden av Dilljohka og planen var å krysse denne senere. Hele onsdagen fulgte vi et ATV-spor som også var merket på kartet. Praten gikk løst og selv om sekkene var tunge av altfor mye godsaker var vi ved godt mot og vi slo leir i sjutiden. Fra starten av ATV-sporet, i det fjerne sees Lombola et populært sted å fiske laks. ATV-sporet var lett å følge, men også tidvis tung å gå i så vi gikk ofte ved siden av. Vi fulgte Dilljohka oppover på vestsiden, en kald og vill elv som kastet seg nedover i bratte stryk og fosser. Dilljohka gikk tidvis i dype daler langt under oss. Første kveld og vi var fremdeles nedenfor tregrensen så det ble bålbreik og øl så fort teltene var slått opp. Terningkast seks. Torsdag morgen våknet jeg 0830 og det ble morgenkaffe og skriving i turdagboka. Jeg hadde med eget telt og var glad for det! Dette var første turen jeg hadde med et gjenbrukbart kaffefilter. En titankopp med et slags varmetrekk fungerte som kolbe og det var ganske koselig å helle vann i filteret med jevne mellomrom. Kaffen ble helt herlig! Planen for dagen var å komme oss oppover Dilljohka og så få krysset denne ved et passende sted. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt, særlig med tanke på litt varierende fjellerfaring blant turfølget. Vi kom oss langt oppover elva, men aldri til noe sted hvor alle følte seg komfortable med å krysse. Dermed ble det endring i planene og en ny rute for hele turen ble lagt mens vi knasket litt nøtter og sjokolade. Vi fulgte ATV-sporet opp på snaufjellet og tok av sporet ganske raskt og skulle krysse fjellet og komme oss til Njahkajohka og etterhvert Stabburselva. Så fort vi kom opp på fjellet så vi ATV-sporet gå en annen retning og det var i grunnen ganske deilig. Endelig kunne vi gå våre egne veier uten å se dype spor og ødelagt grunn. Det ble avstikkere og småturer i alle retninger før vi bestemte oss for å slå leir i 19-tiden ved et fint lite fjellvann. Vi hadde vekslende vær, her langs reingjerdet ved Dilljohka. Endelig vekk fra ATV-sporet. Ingunjohka slynger seg nede i den grønne dalen. Glade vandrere på tur. Det er blå himmel, men det var kraftig vind og regnbyger. Vi passerte flere store og små vann på vår vei over fjellet. Utenfor ATV-sporet var det lite spor av mennesker. Etterhvert som vi kom opp i høyden fikk vi god utsikt! Grønne fjell gikk over i grå steinørken i det fjerne. Fredag morgen våknet jeg ekstra tidlig til tåke og et vær som fristet mer til telttilværelse enn vandring. Til frokost ble det en herlig omelett med paprika, bacon, soltørkede tomater og noen småtomater. Eggene fra omeletten kom fra mattørkeren til @Tom42 og smakte helt herlig Takk for maten Tom! Til min store fortvilelse hadde jeg glemt parmesanen hjemme og det lot jeg de andre få høre mens de spiste sin havregrøt. Vi kom raskt i gang med å vandre og fulgte etterhvert en vardesti ned fra fjellet. Vardene var tidvis fryktelig vanskelige å se, men vi visste hvor vi skulle så det var ikke noe problem. Vi kom oss ned til Njahkajohka, en sideelv til Stabburselva som også markerer laksens stoppestasjon. Helt inn hit kommer den altså, men ikke lenger. Det ble tid til avstikkere og pauser også denne dagen og på en avstikker fikk vi fisket nok mat til hele gjengen før vi på kvelden startet turen nedover Stabburselva på leting etter en leirplass. Ettersom det var blitt september var fisken i Stabburselva fredet, så fiskestanga kunne ryddes bort. På vei nedover elva passerte vi flere flotte kulper hvor jeg gjerne kunne tenkt meg å svinge sluken, så hvis jeg skal tilbake hit blir det definitivt i periode hvor det er lov å fiske. Vi møtte ingen folk og sporene etter folk var få og gamle, så helt her inne ved Njahkagorzi er det nok ikke mange laksefiskere som gidder å gå. Omelett fra tørkede egg og et stk Tom Spesial-tresleiv. God utsikt nordover - Stabburselva renner nede i dalen der et sted. Njahkagorzi - Stabburselva faller mange meter her. En av Stabburselvas mange rolige kulper - neste gang skal jeg fiske her! Når ditt største problem er at stekepannene er for små har det vært en god dag Lørdag våknet vi til strålende sol og planen var å følge elva lenger nedover til vi kom til en leirplass. Fra før hadde jeg lest her på Fjellforum at det skulle være mulig å gå langs Stabburselvas sørside, riktignok med litt klyving. Det viste seg å stemme bra, man kan følge elva, men det er ingen tydelig sti og vi måtte ofte høyt opp i terrenget for å komme videre og gjerne nedover igjen rett etter. Det ble klyving over steinrøyser og mange høydemetere opp og ned langs elva. Men for en natur! Stabburselva er virkelig en flott elv! Vi holdt godt tempo og etterhvert som vi nærmet oss Stabbursfossen ble stiene flere og mer tydelige. Det første partiet var det knapt et reintråkk, mens fra Stabbursfossen og nedover var det rene motorveien. Før vi visste ordet av det var vi nede i furuskogen ved Lombola. Vi hadde ikke møtt folk siden turens start ved parkeringsplassen, men her ved Lombola er det mye dagsturister og snart så vi de første. I det vi skulle til å lete etter en leirplass i 16-tiden fikk flere av oss den samme tanken: "Øl-salget stenger om 2 timer og vi er 1 time unna bilen. Vi kan rekke det!" - i stedet for å slå leir her bare 4-5 kilometer fra parkeringen ble planene endret igjen; vi handler øl og tar den siste natta på hytta ved Stabbursnes! Dermed ble det litt luksus siste natta, men det var det ingen som klaget på. Selv om turen var kort følte jeg at vi fikk sett mye av nasjonalparkens nordlige områder, dype canyons, ville elver, snaufjell og steinørken og frodige sletter. Før turen hadde jeg vært litt redd for mye ATV-spor og søppel etter å ha lest her på Fjellforum, dette så vi heldigvis lite til, det kan nok ha med områdene vi beveget oss i. Og det beste av alt? Turkameratporteføljen har blitt utvidet med fire nye personer! Litt nedenfor Njahkagorzi, vi måtte høyt opp for å kunne følge elva her. Dype kulper i Stabburselva. Turens første furutre - det så litt ensomt ut. Nede ved elva igjen, her kunne jeg også tenkt meg å fiske Bratte vegger markerte Stabburselvas nordside. Fra de mer lettgåtte partiene, her var det også litt sti. Selv om vi "fulgte" elva nedover så vi ikke så mye til den. Stabbursfossen, en siste utsikt ved turens slutt. Takk for turen og takk for at du leste

4 topper i den lokale fjelltrimmen for en nydelig dag

NOAH/Dyrenes Røst ++ div. andre .. same shit, different wrapping. Ser ut som klager på vedtak og anmeldelser er fulltidssyssel for den gjengen, de hadde nok funnet en grunn til å anmelde samme hvordan de hadde avlivet tenker jeg. Det neste er vel at de skal klage inn veterinærinstituttet for at de ikke får tilbake fuglen for å gi den en verdig begravelse. Jeg har full tiltro til at ettersøksringen/viltnemnda klarer å vurdere hvordan de skal avlive en svane uten unødig lidelse. Men men, politiet (som jo var tilstede etter hva jeg klarer å lese) tar sikkert en god vurdering på om de mener dette er noe man burde bruke ressurser på.

Gikk 11 timer på jakt i Østmarka/sørmarka i går, og smøg mellom busker og trær og var ikke i kontakt med andre stier enn dyretråkk. Ei hjortelusflue. Kan ikke huske å ha fått på meg så lite de siste 10-15 årene..

Mange flotte hunder her! Har selv ei jaktlabrador-tispe på 1,5 år. Hun er nå 20 kg blank og blir trolig ikke stort mye mer. Hun er en del forskjellig fra de vanlige utstillings-labradorene og krever en god del stimulering. Hun utrolig nett og spretten i kroppen, snur på en femøring. Flott tur-følge! ☺️ Flere bilder:

Fin fisketur i godt selskap i dag! Fiskefangst ble det også!

Blåfjellenden fram og tilbake. Det har blitt lite langturer dette året - så langt. Og det er ikke mange ukene til is og snø atter melder sin ankomst. Normalt skjer dette i månedsskiftet oktober - november. Med andre ord 7 uker igjen. Noen av ukene vil jo også bli brukt til andre ting enn langturer - det vil si korte turer... Denne helgen måtte jeg bestemme meg for enten å ta en tur inn til Blåfjellenden lørdag/søndag, eller frem og tilbake på lørdagen, for så å ta søndagsturen sammen med broderen eller Bestyrerinnen. Været avgjorde valget. De ble meldt om store nedbørsmengder på fredagen. Det var årsaken til at en fredag-lørdagstur falt bort. Lørdag ble varslet med lite regn og noe sol. Det ble derfor en tur frem og tilbake på lørdagen. Det gode spørsmålet må ellers bli: hvorfor så få langturer. En god forklaring er selvsagt omkjøringen gjennom Gloppedalen. Det betyr nesten en time lengre transporttid, og en god del ekstra kilometer, for å komme opp i Hunnedalen. Eller kan det bare være alt regnet vi har hatt i sommer. Selv Stavanger Aftenblad har fortalt at sommeren 2017 har hatt mer regn enn på mange år - 65 år ble nevnt... Det er i hvert fall helt sikkert at jeg er blitt mindre og mindre glad i å starte i regnvær, for å gå våt et par timer eller deromkring. Det hjelper ikke med dyre klær. Enten blir jeg våt av regnet - og det er kalt - eller så blir jeg våt av svette. Det er i det minste varmt - til jeg stopper. Det kan jo også være at alderen endelig gjør en forskjell. I tidligere tider var det ikke så mange som ble så gammel som meg. Folk levde ikke ofte til de ble over 70. De gikk ikke i heia i alderdommen - som begynte mye tidliger i "gamle dager". Jeg går fortsatt turer i heia, og regner med å fortsette med det i noen år. Langturer - flere dager med over 6 timer på beina hver dag blir det muligens færre av fremover. Det kan jo også henge sammen med at jeg ikke finner det like interessant å gå i dårlig vær, etter 30-40 år. Nok om det. På lørdag ble det en langtur. Frem og tilbake til Blåfjellenden er en langtur. Det ble, neste sevfølgelig, regn på tilbaketuren. Ingen dag uten regn denne sommeren. Det ble likevel aldri "surt". Selv med regn i mot og litt vind, var det hyggelig å gå over heia mot Hunnedalen. Tungt, men hyggelig. Innover gikk i bra vær. Sol over høstlandskap. Bjørkene i lia ned mot veien var alt blitt brune. Det lå blader på bakken. På bare to uker hadde høsten gjort sitt inntog og jaget vekk mye av grønnfargen. Det var et fint syn å se blåfjellenden i høstfarger. Det var sauer på Blåfjellenden, forrige uke var det sanking og denne uka var det ettersanking. Snar vil det ikke være flere bjeller å høre, og først til neste år vil det igjen være sau å se. På hytta lå det to par fjellsko - uten såler. Det er mange som sverger til de "gode gamle" militærskoene. Sålen bør i så fall sjekkes om skoene ikke er i regelmessig bruk. Sålen går ut på dato... Og akkuratt nå ligger det altså to par sko uten såler. Noen må ha hatt problem med å komme videre. For egen del var det helt greit å ta fatt på bakken opp og veien hjem. Det ble en fin langtur på lørdagen. Les hele artikkelen

Vi drar til Tafjordfjella, sa en kollega av meg. Jeg ble velvillig med, uten å helt vite hva jeg gikk til. Det viste seg å bli kjærlighet ved første blikk, tross dårlig vær og fire 1900+ moh. topper som aldri ble besteget, slik den opprinnelige planen var. Fra Tunga til Pyttbua var været dårlig, med både regn og mye vind. Dagen etter var det i det minste opphold nok til å få tatt et par bilder, før regnet igjen meldte sin ankomst. Her har vi så vidt startet på turen fra Pyttbua til Veltdalshytta. Vel fremme ved Veltdalshytta dumpet vi sekkene, før vi tok turen innom den artig lille Fieldfarehytta, som er en tro kopi av Kompani Linges krigskvarter. Her bodde det tre sabotører i perioden 1944-1945. Grunnet tåke droppet vi å gå Karitinden, Høgstolen og Puttegga, men tok turen tilbake til Pyttbua via Karihøa i stedet. Litt fisking ble det også tid til, og tre små ørret havnet på kroken. Den ene ble en del av et bedre Real turmat-måltid med laks og ørret. Tåka ligger lavt på dag tre, men selv tåke har sin sjarm. Tidlig oppe var jeg også til en forandring Heldigvis letter tåka og vi setter kursen mot toppen Høgtunga, mens vi ser oss tilbake på Pyttbua, hvor jeg tror vi satte Tafjordrekord i Yatzy, med hele åtte Yatzy i en og samme runde med tre spillere. Det er noe magisk med terningene på Pyttbua. Høgtunga er som alle andre topper i området fortsatt surret godt inn i tåke og vi legger derfor kurset om til Vakkerstøylen. Med et slikt navn må det jo være pent, og det viser seg at navnet absolutt ikke er noen tilfeldighet. Både hytta og området er rett og slett vakkert. Turen ned mot Vakkerstøylen byr på bratt terreng, noe min gode kollega får kjenne litt på. Av og til lurer jeg på om han på trass sender steiner rullende ned mot meg der jeg står og tar bilder. For å komme oss over vannet til Vakkerstøylen måtte vi ro ca. 500 meter x 3, slik at det fortsatt lå en båt på hver side av vannet når vi gikk i land på Vakkerstøylen. Men hva gjør vel 1500 meter roing når utsikten underveis ser slik ut.

Da har jeg fått mitt Helsport Mil1 telt. Veier 1,45 kg for bare teltet uten plugger (oppgitt til 980gr), med alt inkl veier det 2.2 kg. Ser veldig bra ut, gode solide løsninger, laget slik at vinden ikke får noe særlig tak, spesielt når begge fortelt er påsatt. Får du lagt ned liggeunderlaget får dette plass. Litt kult med sorte plugger og stenger, men kanskje litt upraktisk. Lavt under taket med sine 85 cm men det var kjent på forhånd. Har lagt det i bløt og tørket det, satt på snorer på pluggene, gorillatape på repstang. Neste er silikon på stenger og glidelåser, før det blir en felttest. Legger ved link, på det eneste jeg har funnet om det på youtube.

Bra at en del har dratt hjem. Ble såpass mange deltagere, at hver enkelt fikk litt lite tid på TV-en. Stian overlevde 7-8 dager på blåbær, før han dro?! I så fall. All creds til han. Krever litt viljestyrke det. Ikke for å henge noen ut. Men å prate om at folk blir å gi opp på julaften, klage på at det ble for enkelt, på grunn av at de hadde tarp og kniv. For så å ligge på stranden og sulte, uten å prøve en gang... Måtte le litt av hele situasjonen til deltageren.😂 Maren og Bekkis er flott på TV! De koser seg skikkelig i skogen og er helt klart sterke deltagere. Men har også en knapp på Jens. Har fulgt han litt tidligere. Han er godt vandt til å være alene over lengre perioder. Hvis noe knekker han, er det lengselen til hundene. 🙂

Hjemmelagede snøplugger i titan, laget av en sykkelramme! Flott gjenbruk😀

Tur til Ryten og Offersøykammen i dag. Mitt første besøk i Lofoten. Veldig spesielt her, vakker natur!

Ja rimelig umulig og direkte sammenligne så forskjellige telt. Når det er sagt så ser jeg at de høye terningkastene går til produsenter mange her er fornøyde med, MSR, Expeed, Hilleberg, Helsport og Fjellreven.

Ja, det holdt egentlig å lese første linja ... NOAH har anmeldt, de er ganske flittige på det området (uten å legge opp til noen større diskusjon om det så er jeg ingen stor tilhenger av NOAH). Det forbauser meg jo ikke at NOAH har levert en anmeldelse av "selve avlivingsmetoden" Vi får jo bare se om de kommer noen vei med det, jeg har mine tvil.

Hva!? Underbukse!? Jeg bruker G-strengen jeg, mye lettere, også kan den brukes som snare til å fange småvilt

Et par bilder fra Lakadalen, det med mest gråvær er innover Lakadalen på vei mot Hansbu og det med litt blå himmel er samme sted, men motsatt retning mot Sandhaug... Skaret du ser på bildet med blå himmel er Rogdobrekko og bak der går Vestre Lakadal mot Sandhaug... har du syklet eller skubbet sykkelen opp til Rogdobrekko fra Sandhaug blir du belønnet med noen kilometer med tilnærmet flatt terreng i Lakadalen før veien blir røffere og terrenget stiger mot Lakadalsstrupen...

Det er vel en sannhet i tråd med Trompetens uttalelser? 🤔😄 De oppblåsbare liggeunderlaga jeg bruker aktivt skal isolere mye bedre en f.eks. Bamse Extreme. Exped Downmat 9 har en oppgitt komfort temp på -38°C og Thermarest NeoAif XTherm har en oppgirt komfort temp på rundt -22°C mener jeg å huske.

Send en henvendelse til postmottaket i kommunen, og be om innsyn i det som har med den saken å gjøre (tillatelsen), uten ugrunnet opphold ihht. Offentlighetsloven. "§ 29.Kva organ skal avgjere innsynskravet mv. Eit organ som mottek eit innsynskrav, skal vurdere kravet konkret og sjølvstendig. Kravet skal avgjerast utan ugrunna opphald." Da burde det bli formelt nok til at de skal prioritere det.

Troja. Lita og nett Labrador-tispe på 1,5 år. Her på telttur ved Steindalsbreen.

Nei. Dette skal søkes om til kommunen, uavhengig av om det er løyve frå grunneigar eller ei. Ring kommunen og spør. NB: Byggeforbod på 100 m gjeld berre til sjø. Aktsomhetsplikt gjeld til vassdrag også. Kommunen kan setje lokale byggjegrenser til vassdrag i forskrift eller kommuneplan.

Obs hypermarked bruker vanligvis å ha leverpostei, makrell i tomat samt jordbær- og bringebærsyltetøy (+ nugatti).

Hmmmmm.. dobbel utfordring! Da må jeg nesten finne en dag, og noe å fortelle, og evnen til å fortelle det! 🤤🤣

Jeg elsker min tykke dunjakke og bruker den ofte, ikke bare på tur. Nå er jeg en skikkelig frysepinn også da...men dunjakka holder meg varm uansett hvor kaldt det er. Og jeg syns aldri den blir for varm så lenge jeg sitter stille. Og hvor mye lettere er det ikke å slenge på seg en dunjakke kontra det å ta av og på seg ørten plagg, og "Huff nei det ble litt for varmt, ok av med skalljakka og av med fleecen, på med skalljakka igjen, uææh kaldt igjen!" Hehe...bare mine betraktninger da...

Mange bruker også en dunvest hvis det ikke er altfor kaldt og kan ikke få fullrost det. Hvis man skal raste og det er litt kjølig er en dunvest gull å ta på seg. Har man gått med sekk er man gjerne litt klam på ryggen. Da vil en dunvest hindre at du kjøles ned så fort som ellers. En lett dunvest lar seg også enkelt stappe ned i en litt stor lomme så den er lett tilgjengelig ved behov. Armene er mye mer bevegelige enn når man bruker en hel jakke. Likeså tåler man lettere å bli litt kald på armer og hender når resten av overkroppen er varm. Jeg synes personlig at noe av det beste med dunvest er at når du tar den av deg for å begynne å gå, så blir overgangen fra varm til kald mye snillere fram til du har gått deg varm igjen. Har du sittet med ei dunjakke utenpå litt fuktige klær så kan det føles skikkelig guffent når du tar den av og begynner å gå.

Hadde en fin tur i Fyresdal denne helgen som du kan lese om på bloggen! Høsten har kommet, fine farger og fin fisk!

Personlig liker jeg at den er litt lang og dekker rumpa. Kjekk å hive på seg men under de aller fleste forhold opplever jeg at man holder seg varm men nettig - tynn ull - mellomlag og skall. En dunjakke er kanskje mest et "komfortplagg" som man strengt tatt klarer seg uten men som gjør det stillesittende livet noe lunere / triveligere. Den er dessuten genial som pute - ganske herlig å vrenge den av seg og legge hodet nedpå. Synes egentlig den er mer komfortabel enn puta i senga hjemme men det KAN ha noe med situasjonen å gjøre

For et par helger siden var padleklubben på tur i Raftsundet. Været var meldt på grensen, men vi valgte å ikke avlyse og ta det som det kom - og det viste seg å være lurt. Del 1 HER og del 2 HER er på plass i bloggen nå, del 3 kommer nok etter hvert.

Det beror på... Jag har bara en dunjacka. Det var bergans tunnaste på den tiden jag köpte den. Dom har ännu tunnare idag. Jackan fungerar så länge man sitter still, t.ex. utanför tältet (inne i tältet där det inte blåser blir den för varm). Skall man ha den på när man går måste det vara -15 eller kallare, annars brinner man upp. Expeditionsjackor typ den som Memento mori visade här ovan är så gott som oanvändbara här i skandinavien. Uppe i nordnorges inland, eller i köldhål i Hedmark där det kan ramla ned under -20 kan den fungera, men inte annars. Alltså: Dun - bra för t.ex vinterfiske, hänga utanför för tältet på höst/vinter (minusgrader), sådana saker. Eventuellt som rastplagg på vintern. Att ha tunnt under och en tjock dunjacka när man går fungerar inte, då kan man liksom inte reglera isoleringen. Också: Tänk på huvvet! Mycket av kroppsvärmen går ut genom huvvet, så se till att ha bra huvudplagg! Mycket mer effektivt med en bra mössa och tunnare jacka än bara en tjock jacka.

Hunter Tight - en jeg jakter mer har den, virker bra. Norske jaktkanaler + et sett med 100mhz PL-tone innstilt Brecom VR-550 - Har sånn selv, fungerer greit for meg. Kjøpt skogsantenne i år så får vi se om den blir enda bedre. Kan programeres selv med softwaret til TYT TC-3000b og egnet kabel (Kenwood) Henning

"Standardturen" etter jobb i dag, trodde jeg skulle rekke den uten regn - men litt over halvveis (på Olsokfjellet) ble det tydelig at nedbøren ville ta meg igjen - så da jeg tok "standardbildet" fra Holefjellet var jeg allerede ganske våt: Men når man går der våt av regn (og svette), i t-skjorte og shorts, og ikke fryser det minste grann - da tenker jeg at det fortsatt er rester av sommer her

Det er så mye å velge mellom , og jeg synes ikke de er så dyre. Jeg har selv hatt to Icom radioer , og det er gode radioer . Jeg har vært veldig fornøyd med dem. Det er viktig med ei god antenne som kan gi deg rekkevidden du trenger. Hvis den kommer med en liten stubb av ei antenne som standard , så spør hva set koster ekstra med ei " skogsantenne " som er noe lengre og gir bedre dekning.

Hei, En skikkelig god dunjakke er utrolig behagelig å ha med seg på tur på vinteren. Det være seg en dagstur også. Rett og slett for at det er mindre å dra på, man kan enkelt hive på seg jakka utenfor skall jakken ved en kort rast. Helt klart å anbefale. Fikk overtalt fruen i huset til å investere i dette for en del år siden, og hun skjønte plutselig hva jeg mente. Nå trenger det ikke nødvendigvis og være veldig dyr dunjakke for å være en bra dunjakke. Det er mye på outlet og div super tilbud ute til enhver tid. Og det er mange gode, pent brukte dunjakker til salgs også. Se etter jakker hvor mye data er oppgitt om jakken, dunsspenst, etisk dun etc etc. Det finnes dessverre en del "pop" produkter som primært er laget for de som skal vise naboen at man er masse på "tur" og har fænsy "friluftsklær". Har selv noen produkter fra slike produsenter gjennom profilklær mottatt gjennom jobber. Skuffende, spesielt med tanke på pris.

Bergarten er hovedsakelig en gneiss, die grønn-blå mineralene er kyanit (også kalt disthen) og påpeker på høytrykk-metamorfose. Jeg selv fant mye disthen en gang for tusen år siden i Skibotn/Troms, i nærheten av typiske ledsagende mineraler som granat, muskovitt osv. Disthen har egenskapen at Mohs-hardheten avhenger av ritseretningen (5,5 i c-/lengderetning og 7 på tvers) - nomen est omen her. Mere kann du finne her: https://www.mindat.org/min-2303.html Hvis du sjekker „Localities for kyanite“ helt nederst på siden finner du flere referanser til Troms. Hilsen, Philipp

Etter å ha skaffet egen hjemmeside har det blitt en del turrapporter fra de større ekspedisjonene jeg har gjennomført. Tenkte det kunne være interessant å dele en liten rapport fra Elbrus i sommer. Vil du lese mer om andre store turer legger jeg ved en link for de som ønsker det: Sk Adventures Helt siden Kilimanjaro var unnagjort, har Elbrus vært et stort mål for meg. Det har derimot vært et problem der tid og turdeltakere ikke har strukket til de to siste årene. Derfor hadde jeg virkelig noe uoppgjort med dette fjellet. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde litt tid før jeg skulle ut å seile i sommer, måtte jeg bare få klemt inn denne turen. Jeg var så heldig å få med meg Lars Digerud fra start, og dermed hadde vi en god kjerne i bunn. Etter å ha blitt skjemt bort på Kili var trangen etter å gjennomføre turen mest mulig på egenhånd stor. Valget falt derfor på en såkalt «light package» der kun hotell og transport var inkludert. Planen var å ta med seg telt og alt annet utstyr vi trengte, for så å jobbe oss gradvis oppover fjellet. To skritt frem og ett tilbake. Det var klart at vi kom til å få en tyngre og mer utfordrende tur sammenlignet med de fleste andre, men samtidig setter jeg friheten av å gjøre alt på skikkelig vis høyt. Etter å ha forsøkt å sette sammen en ekspedisjon til Elbrus de to siste årene, hadde jeg god kunnskap om turen. Disse faktorene, kombinert med mest tur og ekspedisjonserfaring, gjorde det naturlig at jeg tok jobben som ekspedisjonsleder på denne turen. Vi fikk også med oss Kevin Almeida, som hadde vært med meg på Island sommeren før. Etter en lang reise ankom vi omsider hotellet vårt litt etter kl. 04.00. Vi ble enige om å komme i gang med akklimatiseringen samme dagen, for å optimere sjansene våre for å nå toppen. De to første dagene gikk med til akklimatiseringsturer på to topper rundt hotellet. Allerede her fikk vi kommet oss over 3000meter begge dagene, noe som var ny rekord for Kevin og Lars. Alle kroppene svarte godt på tilvenningen til høyden, så vi fortsatte å pushe høydemeter de påfølgende dagene. På dag tre skulle vi endelig få prøve oss en tur oppover selve fjellet, for Kevin ble det en hard påkjenning når vi rundet 4200meter, og som jeg skrev i dagboken den dagen: «På 4200meter måtte Kevin gi seg, fornøyd med dagens bragd da brekninger meldte sin ankomst». Det ble derfor besluttet at Kevin skulle si seg fornøyd med dette, mens Lars og jeg derimot var i godt form og fortsatte et push opp til 4500meter. Kroppene våre føltes overraskende fine på denne høyden, dette kombinert med fantastisk vær og solskinn, gjorde at det var lite å utsette på denne akklimatiseringsdagen. Det var nå tid for å starte siste fase av reisen mot toppen, der vi skulle flytte opp på fjellet i telt. Sekkene ble pakket kvelden før, og stemningen var til å ta og føle på. Vi gikk av gondolen på 3700meter, der skydekket allerede lå noen hundre meter høyere oppe. Sekkene var veid inn til ca. 35kilo, så det var mye utstyr som skulle fraktes oppover. Her var det en fot foran den andre, som skulle få oss opp. Planen var å slå camp så høyt man kunne komme, og samtidig ha litt le av fjellet som stikker opp langs traseen. På 4000meter begynte Kevin igjen å føle litt på høyden med et lett trykk i hodet. Valget falt derfor på at jeg skulle gå opp til teltplassen, for så å returnere ned for å hente sekken hans. Jeg fikk pushet teltplass så høyt opp det var fornuftig å gå, rett på enden av fjellryggen som stikker opp til 4370 meters høyde. Været tok seg merkbart opp da vi skulle slå opp teltet, og vi fikk bra med både snø og føyke her, men teltet kom til slutt opp, og lemuren ble bygget så høy vi orket. «Dette arbeidet var svært krevende, og hodepinen meldte sin tilstedeværelse i takt med arbeidsbelastningen. Det er noe spesielt med disse høydene der de vanlige arbeidsoppgavene koster veldig mye mer.» Det er rart hvordan man kan legge seg dårlig, men neste dag er alt sammen bra igjen. Litt etter kl. 06.00 var det ut av posen, da solsteiken varmet opp teltet til det ut holdige. Dagens mål var å komme en tur opp over 4700meter, men etter en noen minutter gåing måtte jeg sende Kevin tilbake til teltet for heller å hvile seg. Denne dagen var været skiftende, og først da vi passerte 4600meter kom vi over skydekket. Dette var en fantastisk følelse, og noe av det fineste jeg vet med høye fjell. Med godt driv oppover ble dagens mål fort justert til 5000 meter. «Dette skulle vise seg å bli en tung affære fra 4900 til 5000 meter, her kostet hver meter mye. Jeg husket fra Kilimanjaro at det var noe spesielt med dette 5000 metersmerket.» Vi kom omsider opp til merket, og kunne nyte en velfortjent hvil her. Neste dag tok jeg det med ro, for å lade opp overskudd til toppstøtet. Kevin og Lars tok derimot en akklimatiseringstur til 4700 meter, dette var dag 6 og Kevin slet fortsatt med å tilvenne seg høyden oppover fra 4000 meter. Det var nå tid for å forberede alt til toppstøtet, som vi hadde fire dager til rådighet for å fullføre, og man kan dermed si at tiden var på vår side. På det tidspunktet blåste det nok nærmere 15m/s, og snøføyken rundt telte var ekstrem. Jeg fikk ringt hjem for å få den nyeste oppdateringen på været, men prognosene var ikke mye oppløftende. Vinden skulle øke med 2,5 m/s i løpet av natten og morgningen, og det blåste klart mer enn værvarslet meldte for øyeblikket. Det mest bekymringsverdige var været som var meldt de påfølgende dagene, der det var snakk om vind opp mot 30 m/s i kastene, og det var klart vi hadde kun en mulig toppdag med dette værvinduet. Det å legge seg med visshet om at kl 02.00 er det opp for å starte et toppstøt, når hele teltet rister kraftig i vinden, er nok ikke noe drømmescenario. Som jeg selv skrev denne kvelden: «Det er meldt 15 m/s på toppen i morgen og dette blir en jobb helt opp mot limiten av hva jeg vil tillate meg selv og gruppen. Jeg kjenner derfor på spenningen om vi når toppen i morgen. Jeg krysser fingre og tær også får morgendagen vise hvordan det går.» Det ble lite søvn denne natten, da jeg med forhåpninger lå og hørte etter tegn på om vinden ville løye. Til slutt ringte vekkeklokken, og jeg stakk hodet ut i håp om rolige forhold. Det var måneskinn, klarvær og helt passe med vind utenfor! Dette ga nytt håp om toppen. Havregrøten ble inntatt til kvalmen meldte seg, og det var et stort ønske om å nå toppen denne dagen. Kevin bestemte seg for å stå over toppstøtet, og heller holde teltet til vi kom tilbake. Rett etter kl 03.00 startet vi å gå med gode tendenser til overtenning. Det ble derfor besluttet å senke farten så mye vi klarte. Vi hadde tross alt nesten 400 høydemeter opp dit de fleste starter på toppstøtet. De første 400 meterne gikk unna med en vanvittig fart, vi kunne notere oss en tid på 1 time opp hit. Formen min var litt så som så etter frokosten, og jeg kunne notere hele fire brekninger den første timen. På 5000meter kunne vi endelig få kjenne solen, som varmet litt. Her føyket det bra langs bakken, og det hele var virket nesten litt trolsk. Tempoet var fortsatt høyt og pausene minimale, så vi gikk omtrent dobbelt så fort som mange av de andre gruppene med guider, og formen min var endelig på topp. På 5300meter ligger den berømte Sadelen. Her hadde vi da nesten 100 personer bak oss, og kun tre grupper igjen videre fremover. Det er lett å si at man skal gå sakte i høyden, men med konkurranseinstinktet til Lars og meg var dagens førstebestigning innenfor rekkevidde. Tempoet ble derfor satt deretter, og siste gruppe ble passert 100 meter under toppen. Gleden var dermed stor da vi endelig sto på toppen etter kun 5 timer, og med resten av køen lengre nede på fjellet. Etter en 20 minutters pause på toppen sa vi oss fornøyde, og begynte turen tilbake til teltet. De siste 300 høydemeterne fra Sadelen og opp til toppen er de bratteste på turen. Her ble det derfor en del venting i solsteiken for vår del, da det var mye kø på vei oppover. Vi hadde ingen hastverk på vei ned, og tok heller noen ekstra pauser på de sikre stedene, da mange av de som gikk var uerfarne og fort kunne sklidd ned på oss. Synet av leirplassen var et etterlengtet syn, og det var veldig deilig å kunne krype inn i teltet og soveposen. Retur var et faktum neste morgen, og vi hadde nå tre dager som skulle slås i hjel på det lille tettstedet rundt hotellet. Det var etterlengtet å kunne slappe helt av uten å måtte jage flere høydemeter, og de lokale restaurantene ble hyppig utforsket i tiden frem til avreise.

Ulike strategier for å takle kulde/vind. Her har jeg med to hunder på tur. Begge er på bildet.

Gabby og jeg tok en helgetur på Kløsa i Østfold med kano. Vi padlet ut til en bitteliten øy og hadde den helt for oss selv. Det var kun en fin flat teltplass der, les kuppeltelt vennlig men det var helt perfekt for oss. Været var fint, noen få regndråper og lite vind. Det var noe trafikk på Kløsa av motorbåter og kanoer så det blir ikke noe "favorittsted" for mitt vedkommende men var absolutt verd en helg der. Stedet er veldig lett tilgjengelig, man kjører til en parkeringsplass rett ved vannet så det er såre enkelt å sette ut kanoen der.

Etter en diskusjon på Praten i fjor vår/sommer, ble det ymtet fram fra flere at det hadde vært hyggelig med et treff ikke bare for voksne, men også barn. Etter litt diskusjon ble det @Imp som var så heldig å bli "tvunget" til å være primus motor for dette første Fjellforum barnetreffet, som ble arrangert i Rondane i september i fjor. Og det ble umiddelbart en suksess, på tross av at det ikke var flere enn fem barn påmeldt, så var det liten tvil om at alle hadde en fin helg og fått nye turvenner (seks voksne meldte sin ankomst). Det ble ytret et ønske om å følge opp dette treffet ganske umiddelbart. Og 25 -27 August 2017 var datoene som ble fastsatt. Det ble bestemt at årets tur skulle legges til Storrvatnet i Dovrefjell. Ikke langt unna Haverdalssætra. Storrvatnet er et vann som er demmet opp og som ligger ca. en kilometer i fra veien inn til Haverdalsseter. Ca. 5 timer fra Oslo, 4 timer fra Trondheim og en 3-4 timer fra sunnmøre/møre. Med andre ord, en plass hvor mange kan komme til. Fredag ble bilen pakket med turutstyr, bamser, sekker, en 2-åring, en 5-åring, fruen i huset og undertegnede. I godt driv sørover fra Trondheim ble far sulten, og insisterte på en stopp på Støren for en matbit. Der tok far en titt i bagasjerommet ettersom han hadde en litt uggen følelse på at noe manglet. For de av dere som fulgte litt med i tråden for barnetreffet i fjor, så husker dere kanskje at far og datter ble sendt på tur med familiens gamle bil (Den andre bilen ventet på reg.reim skifte, og ble anbefalt å ikke dra på langtur). Den gamle bilen ville også ha ny reg.reim fant den ut. Så da tok den å røk reg.reimen sin. Konklusjonen ble da full stopp, og timene gikk. Men vi kom oss på tur! (og motoren berget). Denne gange skulle det heller ikke gå som planlagt. Etter sommerens "langtur" hadde ikke stangen og pluggene til lavvoen blitt pakket i posen (jeg velger å si at dette er mor sitt ansvar). Så, nå var vi på Støren med lavvo, uten stang og plugger! Skulle vi snu og kjøre tilbake til Trondheim og havne mitt rush, vei arbeid osv? Og komme fram til Storrvatnet lang ut på kvelden/natten, eller var det andre muligheter? Far fikk fylt på litt blodsukker, mens mor tok noen telefoner til ymse Lavvo utsalgssteder på veien ned til Dovre. Dessverre lite hell! Måtte vi virkelig snu og kjøre hjem igjen? Grøseth Sport AS vet dere! Der var det en kar som mente det var for ille at turen skulle bli ødelagt av en manglende lavvo stang! "Kom innom så skal dere få låne en lavvo i helgen!" ..... Hørte vi riktig!? Skulle vi få låne en lavvo i fra en butikk? Vi kjørte til Oppdal, og innom G-sport og fikk lånt en Lavvo. Ikke skulle de ha en krone for det heller. Virkelig en snill sjel som var på jobb denne helgen! Da var det bare å komme seg ned til Dovre og svinge av opp mot Haverdalsseter. Turen gikk fint nå. (bortsett fra litt krangling i baksetet om hvem som skulle se på dvd, og hvem som skulle se på Ipad.) Etterhvert som vi kjørte opp lia, ble kranglingen mindre, og det var mer å se på for ungene. I det vi kjørte gjennom den nye bommen som holder på å monteres, så var det jaggu "Hippie Kyr" som stod og så dumt på oss. Langhåra karer og fruer med store fine horn. 2-åringen ble begeistret for de store sau/kuene som stod ved veien der. Var slettes ikke sikker på om de sa "mø!" eller om de sa "bææ". Vi kjørte videre innover fjellet på støvete grusveier. Fjellet var fylt med jegere som stod med kikkerter for å se etter rein. Vinden hadde snudd noen dager tidligere, så reinen var på flytting nordover. Vi svingte innom den bemannede bomstasjonen på fjellet og kjøpte et fiskekort i samme slengen. En hyggelig eldre herremann som kunne fortelle at det stort sett var lite folk i dette området, men under jakten er det mye folk i fjellet. Dette var det lite tvil om, ganske så befolket område. Vi kjørte forbi flere større camper med jegere. Vi skulle heldigvis lengre inn enn det jegerne hadde lov til å kjøre. Vel framme ved avtalt parkering, hadde @Elisabethsk og ungene allerede parkert og var i gang med å tømme bilen for utstyr. Vi var vel på plass ved parkeringen i 19:30 tiden. Like etterpå kom @David S.susende også. Han hadde vært i område i mange timer allerede og sett seg rundt. Vi viste at @Rolf_E og kompisen med sine to barn kom til å ankomme en del senere på kvelden. Sekkene ble pakket og 7 stk begynte å labbe avgårde fra parkeringen. Et virkelig fint skue i det vi kom over kammen og fikk se Storrvatnet. Etterhvert kom skumringen, og i samme draget var vi kommet fram til det vi mente var en fin leirplass med god plass til flere telt. Vi gikk over demning, fikk vandret over "elven" og la oss til på sør øst siden av vannet. Det ble litt bal å få satt opp en lavvo på "steingrunn" som man heller aldri hadde sett før. Det hjalp heller ikke og ha to særs sure og trøtte unger som krevde sitt. Men far fikk assistanse av David S. så ble det omsider mulig å få lagt ungene. Ikke lenge etter kom det fire skikkelser ruslende ut av mørket, det var @Rolf_E og kompisen med sine unger som kom ruslende i 23-tiden. De fikk satt opp sine telt, og ungene la seg til å sove ganske fort. Dette var deres første tur på fjellet! David.S, Elisabethsk og undertegnede tok en ekstra tur til bilen for å hente litt ved og de tingene vi ikke fikk med inn på første tur. Det blir fort litt utstyr når man har med seg unger på tur, spesielt når mor i huset går med bæremeis med minstemann. Ikke veldig lenge etter andre runde, tok også de voksne følge inn i drømmeland. Det var en skikkelig kald natt, tydelig at sommeren er på hell, og det var kald og rå luft fra nord som kom drivende. Lørdags morgen stod vi opp til strålende solskinn. Det var ikke en sky på himmelen! Og for et flott område! Etter en natt et lite stykke inn på den blå delen av graderstokken tinte rim rask av teltduker, og vi kjente at solen varmet godt. Man er gjerne opp 2-3 time tidligere når man er på tur med unger, enn hva far normalt sett ville ha vært på tur alene. Men det er godt å få med seg morgen solen. Det er et magisk fint lys tidlig på morgenen. Bare så synd at et utpreget "B"-menneske som far i huset er (forsåvidt resten av familien også), så sjeldent får med seg disse stundene. Det ble anlagt et felles frokostområde mellom teltene. Duften av Egg og bacon spredde seg raskt over området. Kaffe ble kokt, og en lang frokost ble fortært. Ungene hadde en kjapp hilse runde, før de var over alle hauger og utforsket alle krinkler og kroker. Aldersspennet på denne turen var fra en kar som fylte 2-år like over helgen, til en kar på 11 år. De voksne slappet av på "kjøkkenet" og nøt solen og fjellet med opp til flere kopper kaffe. Far hadde observert en utedo ved hytten som lå i den sørlige enden av Storrvatnet. Det var en jeger som var innlosjert der som det ble slått av en prat med. Han hadde en litt sen oppstart denne morgenen. Jobbet som lærer, og hadde hatt en skoleklasse på tur i området tidligere i uken, nå var han på jakt. En hyggelig herremann med mye lokal kunnskap om området- Han fortalte blant annet om flere fangstgroper som ligger opp i området. Far fikk tildelt kart, og instruksjoner om hvor vi kunne finne de, og hvilke som var godt bevart. Utedoen, den fikk vi også bruke. Datteren i huset var ikke så fornøyd med akkurat det. Hun liker ikke utedo, foretrekker å gjøre sitt bak en stein, eller i skogen. Ja ja, hun om det. Vi andre var iallfall fornøyd med tilgang på do. I tillegg så hadde det dukket opp et skikkelig eventyr med å lete opp fangstgroper. Både barn og voksne monterte fiskestenger. Far hadde fått informasjon om at vannet var overbefolket av Røye, men at denne skulle være vanskelig å få på stang. Tidligere i uken hadde det blir tatt opp i mot 100 røyer på tre garn. Vi så svært lite til det at vannet var overbefolket av fisk. Nå øker jo ikke unger som løper rundt å hoyer og kaster stein i vannet akkurat sjansen for å få fisk. Gleder meg til den dagen de kaster en stein rett i hue på en stor og fin ørret! Har det noen gang skjedd egentlig? Eldgammel fangstmetode? Vel, vi fikk iallfall bekreftet at Røyen var vanskelig å få på stang. Så det stemte godt! Etter mye leking, fisking og avslapping ble det inntatt lunsj, samtidig som de eldste ungene fikk forklart og øvd litt på bruk av kart og kompass. Deretter pakket vi 2-åringen, litt vann og kjeks/sjokolade i bæremeisen. Så var det å følge kompass kurs mot den store fangstgraven som skulle være mer eller mindre helt inntakt. De eldste gutta sprang først med kompass og kart, mens resten fulgte like etter. Litt leting ble det før vi omsider gikk oss på den store gropa. 17x2 meter og 2 meter dyp. Her ble det forklart litt om hvordan disse ble brukt i gamledager, vi prøvde å se om vi fant "skyttergravene" hvor fangstmennene stod bak. Så bars det videre opp i lia for å finne noen av de mindre fangstgravene. Dette var jo like spennende for de voksne som for barna. Vi stod mer eller mindre på gravene uten å se de. Men når vi først fant de, var det veldig enkelt å se hvor de lå. Etter en litt lengre rast ved to av de små fangstgravene, var ungene fast bestemt på at de skulle opp på toppen av fjellet vi var ved. Vi klatret opp steinura. Og hva finner vi der? Enda en "skatt" Her ligger det beinrester etter hva som trolig har vært en rein engang i tiden. De neste timene inneholdt mye snakk om de beinrestene, og dyret som hadde død. Ikke lenge etterpå så fant vi en helt inntakt (dessverre tom) øl, eller brusboks som var veldig mange tiår gammel. Far liker egentlig ikke å finne spor etter folk i fjellet, men denne var det faktisk litt sjarm over. Når steinura endelig var beseiret og toppen var i sikte ble vi belønnet med virkelig god utsikt. Snøhetta reiser seg i horisonten, og det var klart fint vær i alle retninger. Men nå var det tydelig at det hadde vært en strabasiøs tur for de små føttene som var med. De voksne begynte også å kjenne på hungeren etter middag. Kompassene ble stilt inn mot leir, og vi gikk tilbake for å begynne og lage mat, ordne klart bål og ikke minst finne fram lørdags godteriet. Det ble en skikkelig kosekveld. Ungene ville absolutt ikke at dagen skulle ende, men til slutt så hadde alle krøpet i soveposene sine og sovnet raskt. De voksne samlet seg rundt bålet og nøt stillheten. Det er utrolig koselig med unger på tur, men det er jaggu godt når de har lagt seg også! Litt fisking ble det også ut på kvelden. En stoooor hvit stein hvor det poppet fram unger. en etter enn Søndag startet med sol fra klar himmel, men med en litt sur vind. Rolf_E og kompisen var godt i gang med å pakke sammen i det far krøp ut av lavvoen. De hadde en lang kjøretur foran seg. Vi takket for turen! Resten av turfølge begynte etterhvert å samle seg på "kjøkkenet" og på nytt la duften av Egg og Bacon seg som et teppe over Storrvatnet. Stort sett bare slaraffen liv i dag. Ungene leket og fisket, mens de voksne slappet av, pakket og fisket litt. Fruen i huset tok en runde med den lille sekken til bilen, mens vi andre slappet av. Det var blitt betydelig mindre folk i fjellet i dag enn det var i går. Tydelig at mange jegere har fulgt etter dyrene. Vi så vel ikke en sjel i dag (bortsett fra naboene vi hadde fått i løpet av lørdag) før godt utpå dagen når det kom et turfølge gående opp i fra Haverdalsseter. I 14 tiden ble camp revet og vi begynte å rusle tilbake til bilen. Det å ha med unger på tur gjør at man må være forberedt på det meste. Enkelte kan slå seg helt vrang, nekte å gå, de kan bli syke, og et eventyrlystent barn kan fort skade seg. Denne gangen fikk vi et astmaanfall i turfølget like før vi skulle til å vandre tilbake til bilen. Heldigvis er man jo forberedt og barn fikk medisin, mens de voksne tok sekk og vekt. Da gikk jo turen likevel fint. Det er virkelig morro å se at de andre ungene også tar i et tak om nødvendig. En storebror som virkelig imponerte, med tung sekk dro han fra alle og var førstemann til bilen, mens en ny turvenn slo følge med vennen sin som ble syk. Når vi var kommet fram til bilen hadde medisin gjort sitt og alle var i godt gammelt slag igjen. Bilene ble pakket, og det ble sagt hadet og takk for turen denne gang. Snuten ble vendt mot sivilisasjonen og mange nye minner, opplevelser og venner ble skapt. 5-åringen sovnet fort i bilen. Første kommentar når hun våknet etter en liten time "Kan vi dra på tur med disse familien igjen snart? neste helg kanskje?". Og mandag kveld hørtes det fra soverommet til dattera som lekte med dukkene sine " .... vi skal på fjelltur skjønner du, da må vi ha på ordentlig klær når vi skal gå i fjellet ...". Tror verken far eller andre trenger doktorgrad i barnepsykologi for å skjønne at dette har vært en suveren helg! Full klaff med trivelig selskap, godt vær, spennende og fint område. Takk for Turen! håper flere har anledning til å bli med neste gang. Litt bilder:

Klassetur på turistforeningens stier – fra Berdalsbu til Tjørnbrotbu Klokken ni på morgenen møtte jeg og ca. 60 andre spente elever på utsiden av skolen vår som ligger på Tromøya utenfor Arendal. Vi skulle på fjelltur sammen! Denne fjellturen er en tradisjon på skolen jeg går på, og det var faktisk 40 års jubileum i år! Her hoppet vi av bussen, klare for tur! Etter å ha stappet bussene fulle av bagasje og forventningsfulle elever, ventet en fire timers kjøretur. Hele trinnet er delt inn i tre klasser, der min klasse (ca. 20 stykk) skulle gå følgende rute: Berdasbru – Berdalsbu – Tjørnbrotsbu – Hovden. Etter en lang busstur var vi fremme, og det var (etter min mening) deilig å få på sekken og snøret fjellskoa skikkelig godt, jeg var klar! Nede under tregrensa var terrenget ganske bløtt, da det hadde regnet før vi kom. Crispi Hunter, jaktstøvlene mine holdt meg tørr som vanlig. Første stopp Første dagen hadde vi ikke særlig langt å gå, kun rundt syv kilometer, men en del stigning. Mange syntes sekkene var tunge og ubehagelige, slik er det gjerne i starten, men man blir vant til det. Vi hadde mange drikkestopp langs elva som renner opp til hytta, herlig med fjellvann! Vi brukte mellom tre og fire timer opp til Berdalsbu, en koselig og liten DNT – hytte. Turistforeningen hadde fått beskjed at vi kom 20 stykk til denne hytten denne datoen, men det kunne selvfølgelig være folk der. Annekset hvor jeg og ti andre sov Hytta var tom, ingen andre mennesker. Jeg sov sammen med ti andre på annekset, mens resten sov i hoved-hytta. Middagen hadde vi fordelt i sekkene våre, og på menyen var det pølser og potetstappe. Utsikten og lyset i fjellet lokker en ut, og før det mørknet dro jeg og fire andre gutter opp på en 1400 meters høyde bak hytta, utrolig fin solnedgang og utsikt! Kveldstur på 1400 meters høyde! Etter å ha studert kartet nøye, ble neste dag planlagt. Elva som renner i dalen forbi Berdalsbu Vi så oss ut en fin løype og dro på en dagstur til Skardstjønnane øst for Berdalsbu. På dagstur mot Skardstjønnane Her ville jeg prøve noen kast med stanga! Var det fiske her tro? Det tok ikke mange kastene før jeg fikk napp, da er det fisk! Jeg mistet tre ørreter før jeg endelig fikk en i land, denne veide 3 hekto. Etter en times tid hadde vi totalt fått seks stykk og sluppet ut noen. Den største veide 4 hekto, ikke særlig stor, men fin stekefisk. Størrelse lå mest rundt 1 og 3 hekto. Fin stekeørret! Storfiskerne Nede igjen på hytta ble ørreten sprøstekt, herlig med fjellørret på skiva til kveldsmat! Neste dag var det på med sekkene igjen, og tidlig avgang. Vi hadde en lang etappe foran oss. Fra Berdalsbu til Tjørnbrotsbu er det rundt 16 kilometer å gå. Vi startet dagens etappe med en lang motbakke i et litt kronglete terreng som ble mer lettgått lenger oppe over tregrensa. Bratt stigning til å begynne med! Berdalsbu kan fortsatt akkurat ses oppe til høyre i bilde På nordsiden av Tverrheiskaret fikk jeg en fin stekeørret i Tverrheitjønni på 1094 moh. Dette var et fint og nokså stort fiskevann med både innos og utos. Videre fulgte vi DNT – stien på vestsiden av Tverrheieggi og opp Korpenutskaret. Jeg tok noen kast med stanga i noen navnløse vann øst for Auversvasseggi her fikk jeg faktisk fin Røye på rundt 2 hekto! Fin Røye! Klokken nærmet seg fire på ettermiddagen, vi hadde gått hele dagen og var klare for å komme frem. Endelig fremme!!! Tjørnbrotbu var og heldigvis folketom og vi steg inn, en klasse på 20 stykk. Jeg sov i Annekset, som i forrige hytte. Jeg likte denne hytten bedre enn forrige både på grunn av utseende og beliggenhet. Det skal sies at denne hytta er den mest besøkte i område. Tjønnebrottjønnane Jeg prøvde å fiske litt i Tjønnebrottjønnane rett sør for hytta, men det virket veldig dødt. Jeg så noen få vak, så det er nok fisk der, men den ville ikke bite på mine lokkemidler. Senere på kvelden gikk jeg opp på høyde på 1450 meter bak hytta (retning nord). Her ligger det ett vann på 1401 meters høyde som jeg så fine vak i, her vil jeg tippe det kan være fin fisk. Dessverre hadde jeg ikke med fiskestangen. På vei ned fra toppen gikk jeg rett på en flokk med seks ryper, stilig! Vi våknet opp til noe mer skyet vær, og det så ut som det ville komme noen drypp i dag. Etter hytta var ryddet og vasket, satte vi kursen mot Hovden. Dette var en strekning på en mil og vi regnet med å bruke mellom fire og fem timer med stopp. Litt mer overskyet på vei ned mot Hovden Jeg pakket sammen stangen på morgenen, så det ble ikke fisket noe i vannene på vei nedover. Naturen var vakker selv om sikten var begrenset. Etter et par timer var vi nede i tregrensen igjen. Det siste stykke (kanskje to kilometer) gikk vi på grusvei til vi kom ned til hovedveien som går til Hovden. Vi fulgte denne et lite stykke til vi kom til hyttene vi skulle sove i til i morgen. Alle var klare for en god dusj! Neste dag tok jeg bussen hjemover mot Tromøya igjen. Det hadde vært en skikkelig vellykket tur med gode kompiser. Den tradisjonelle fjellturen i tiende klasse har vært et glimrende startskudd på det siste året på ungdomsskolen! Les flere slike tur-rapporter på bloggen min her!

Som utnevnt medlem av Helsport-mafiaen tar jeg i mot applausen 😂 Er helt enig med deg. Det sammenlignes epler og bananer. Helt verdiløs test

For meg blir det feil å sammenligne så mange forskjellige telttyper, et VE25 ekspedisjonstelt mot superlight-telt. Jeg synes de enten skulle ha testet helårstelt mot helårstelt og superlight-telt mot andre telt i samme segment. Så testen får en tommel ned fra meg, men jeg er såpass storsinnet at jeg gratulerer Helsport-mafiaen med seieren 😉

Den fungerte utrolig bra, kokte kaffe og stekte pannekaker uten problemer. Vel nesten, litt høy effekt om man ikke passa på pannekaka. Brenner opp kvist fort, så man må ha litt kvist klart. Kjekt å bruke tjukkere pinner etter at det har blitt fyr. Har en bit av et ventilasjonsrør som passer perfekt rundt sylinderen. Må prøve å redusere effekten med den neste gang.

Truser av ekte bambus vil i hvert fall ikke bli slafsete

Satt å så på Dagsrevyen etter at den var avlivet det var direktesending fra OS etter hendelsen. Når man ser rundt seg i verden må vel dette betraktes som et luksuriøst I-landsproblem, og lederen i min lokalavis hadde en ganske treffende kommentar... Det er vel en agurknyhet...

Er generelt enig i det du skriver, men hadde lyst til å kommentere den siste setningen. Tror desværre at mange (spessielt enkelte dyreværnere) har fjærnet seg fra et naturlig forhold til dyr og gennerelt ville dyr/fugler. Og en opplever et massehysteri, når noe skjer med dem. Hadde forstått det hvis det var sadistiske "ting", som bl.a. bildet Walle la ut i går, med "vadefugl" som er druknet. Nok av slike eksempler og de fleste får vi vel ikke høre om. Selv om det kommer noen kommentarer i media når slikt oppdages, så fører det ikke til noe hysteri! Selv når grov mishandlig av andre dyr, så opplever jeg ikke dette hysteriet. Og da undrer jeg på hvorfor? Tråden gjelder en "gal" svane, men det kunne likgodt vært et av få (som berører enkelte) andre ville individer. Vet ikke hvor mange tusen svaner det er i Norge, men det er ganske mange ti-tusener av dem i NordEuropa. Og de skytes i tusentalls, andre steder i Europa. Som annet vilt. Og så blir folk her i landet så hysteriske, at de til og med kommer med drapstrussler, mot de som mener svanen burde vært drept. Hvor rasjonelle, er slike folk? Noen av de samme "dyrevennene" kan plukke opp en relativt nyføtt rådyrkalv, ford de tror den var evig forlatt, i det høye gresset/kornåkeren. Slikt er uvitenskap og manglende forståelde for naturen. Råa MÅ forlate kalven, for å spise og kommer tilbake til kalven, når den har fått næring. Men hvis folk har vært i nærheten av kalven, er det ikke sikkert at råa tørr gå frem til liggeplassen. Og er den ikke der (på grunn av tullinger) så hjelper det jo også lite. Mye som er misforstått dyrevelferd og irrasjonelle holdninger. Selvfølgelig kunne det vært forsøkt å flytte svanen, men det mest sannsynelige ville vært at den hadde dannet et lignende territorie et i Tyrifjorden. Og da var bare problemet forflyttet. Etter min mening, er ganske naivt å tro noe annet. Det var ikke stedet Os, eller enkelte personer der som var problemet, men svanen selv! Uannsett årsak, til hvorfor den var blitt slik. Men, det er en annen diskusjon. Jeg slang inn et spørsmål til RE tidligere, hva om det hadde gjalt Bambi. (Fikk vel et tåkelagt svar) Selv om Bambi, trolig er et dådyr og de er det få av her i landet. Så jeg tenkte jo på rådyr og de er ikke fredet og det skytes flere ti-tusener av dem hvert år? Men, nydelige er de! Og jeg ser ikke svane som penere, eller mer utryddningstruet og som skal ha et annet værn, hvis de skaper alvorlige problemer. Vi skal ha respet for dyra, ikke plage dem, eller påføre dem unødige lidelser! Men det bør være måte på, til hysteri i enkelte saker. Og vil avslutte med, at jeg tviler på om den svanen hadde det bra. Så det var bra at den ble avlivet, både for berørte mennsker og for egen dyrevelfrd. Så får en heller diskutere hvordan en kan unngå slikt i fremtiden. PS. Trår nok i et vepsebol, men "det får stå sin prøve".

Det er forskjell på om dyr/fugler utviser "normal" adferd" eller om de har en adferd langt utenfor normalen. Spesielt blir jo dette problematisk i områder nær mennesker. På meg virker det som denne havnesjefen definitivt har hatt en avvikende adferd og var mer en normalt aggressiv. Hvorvidt dette skyldes det ene eller det andre spiller liten rolle slik jeg ser det, altså vi må ikke bli helt paniske og legge alle våre menneskelige følelser over i dyra. På meg virker det som en helt logisk og riktig avgjørelse å ta livet av denne svanen. Det er selvfølgelig leit at det noen ganger blir slik men det er helt uunngåelig i noen tilfeller og heldigvis skjer det jo ikke så ofte.

Høh. Bruker underbuksa jeg..

Håndkle som ikke kan brukes til pute vil ikke jeg ha med på tur...........

Hvor hygienisk er det om man bruker det til alt dette på samme tur da?