Vinnerliste

En litt kjedelig dag på jobben på forsommeren i år ble jeg invitert til Finnmark av en kollega. Han skulle ta seg to måneder permisjon og tilbringe en del tid på hytta ved Stabbursdalen og lurte på om jeg, som var så glad i å gå i fjellet, ville komme en tur? Selvfølgelig ville jeg det og før dagen var omme hadde ryktet spredd seg og to til slang seg på. Jeg er egentlig ganske konservativ i turkameratporteføljen min og nå skulle jeg altså på tur med tre kolleger, gode kolleger riktignok, men jeg skal innrømme at jeg var litt spent, jeg hadde jo aldri vært på tur med disse før! En fjerde god kollega, en Lakselvværing i Oslo, ble invitert til lunsj"møte" for å gi oss litt tips og jeg spurte også om han kunne tenke seg å bli med, men det måtte han tenke på, han hadde tross alt ikke så mye ferie til gode. Onsdag 30. august fløy jeg til Lakselv med to kolleger hvor vi ble plukket opp av sistemann som hadde vært på hytta alene i en ukes tid og etter en kort stopp for å kjøpe litt gass, øl og knekkebrød stod vi på parkeringen ved Stabbursnes. Planen var at ruta skulle bli til mens vi gikk så lenge vi endte opp ved parkeringen på søndag. Omtrent 100m inn i skogen kom vi til en lavvo og ut av skogen kom Lakselvværingen. Selvfølgelig skulle han være med på tur! Men det hadde han holdt hemmelig for det skulle jo være en overraskelse! Han hadde allerede planlagt en rute som skulle ta oss innom gode fiskevann og spektakulær natur og som endte i barndomshjemmet hans der vi kunne få lunsj på søndag. Med fryktelig tunge sekker gikk vi av sted oppover langs vestsiden av Dilljohka og planen var å krysse denne senere. Hele onsdagen fulgte vi et ATV-spor som også var merket på kartet. Praten gikk løst og selv om sekkene var tunge av altfor mye godsaker var vi ved godt mot og vi slo leir i sjutiden. Fra starten av ATV-sporet, i det fjerne sees Lombola et populært sted å fiske laks. ATV-sporet var lett å følge, men også tidvis tung å gå i så vi gikk ofte ved siden av. Vi fulgte Dilljohka oppover på vestsiden, en kald og vill elv som kastet seg nedover i bratte stryk og fosser. Dilljohka gikk tidvis i dype daler langt under oss. Første kveld og vi var fremdeles nedenfor tregrensen så det ble bålbreik og øl så fort teltene var slått opp. Terningkast seks. Torsdag morgen våknet jeg 0830 og det ble morgenkaffe og skriving i turdagboka. Jeg hadde med eget telt og var glad for det! Dette var første turen jeg hadde med et gjenbrukbart kaffefilter. En titankopp med et slags varmetrekk fungerte som kolbe og det var ganske koselig å helle vann i filteret med jevne mellomrom. Kaffen ble helt herlig! Planen for dagen var å komme oss oppover Dilljohka og så få krysset denne ved et passende sted. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt, særlig med tanke på litt varierende fjellerfaring blant turfølget. Vi kom oss langt oppover elva, men aldri til noe sted hvor alle følte seg komfortable med å krysse. Dermed ble det endring i planene og en ny rute for hele turen ble lagt mens vi knasket litt nøtter og sjokolade. Vi fulgte ATV-sporet opp på snaufjellet og tok av sporet ganske raskt og skulle krysse fjellet og komme oss til Njahkajohka og etterhvert Stabburselva. Så fort vi kom opp på fjellet så vi ATV-sporet gå en annen retning og det var i grunnen ganske deilig. Endelig kunne vi gå våre egne veier uten å se dype spor og ødelagt grunn. Det ble avstikkere og småturer i alle retninger før vi bestemte oss for å slå leir i 19-tiden ved et fint lite fjellvann. Vi hadde vekslende vær, her langs reingjerdet ved Dilljohka. Endelig vekk fra ATV-sporet. Ingunjohka slynger seg nede i den grønne dalen. Glade vandrere på tur. Det er blå himmel, men det var kraftig vind og regnbyger. Vi passerte flere store og små vann på vår vei over fjellet. Utenfor ATV-sporet var det lite spor av mennesker. Etterhvert som vi kom opp i høyden fikk vi god utsikt! Grønne fjell gikk over i grå steinørken i det fjerne. Fredag morgen våknet jeg ekstra tidlig til tåke og et vær som fristet mer til telttilværelse enn vandring. Til frokost ble det en herlig omelett med paprika, bacon, soltørkede tomater og noen småtomater. Eggene fra omeletten kom fra mattørkeren til @Tom42 og smakte helt herlig Takk for maten Tom! Til min store fortvilelse hadde jeg glemt parmesanen hjemme og det lot jeg de andre få høre mens de spiste sin havregrøt. Vi kom raskt i gang med å vandre og fulgte etterhvert en vardesti ned fra fjellet. Vardene var tidvis fryktelig vanskelige å se, men vi visste hvor vi skulle så det var ikke noe problem. Vi kom oss ned til Njahkajohka, en sideelv til Stabburselva som også markerer laksens stoppestasjon. Helt inn hit kommer den altså, men ikke lenger. Det ble tid til avstikkere og pauser også denne dagen og på en avstikker fikk vi fisket nok mat til hele gjengen før vi på kvelden startet turen nedover Stabburselva på leting etter en leirplass. Ettersom det var blitt september var fisken i Stabburselva fredet, så fiskestanga kunne ryddes bort. På vei nedover elva passerte vi flere flotte kulper hvor jeg gjerne kunne tenkt meg å svinge sluken, så hvis jeg skal tilbake hit blir det definitivt i periode hvor det er lov å fiske. Vi møtte ingen folk og sporene etter folk var få og gamle, så helt her inne ved Njahkagorzi er det nok ikke mange laksefiskere som gidder å gå. Omelett fra tørkede egg og et stk Tom Spesial-tresleiv. God utsikt nordover - Stabburselva renner nede i dalen der et sted. Njahkagorzi - Stabburselva faller mange meter her. En av Stabburselvas mange rolige kulper - neste gang skal jeg fiske her! Når ditt største problem er at stekepannene er for små har det vært en god dag Lørdag våknet vi til strålende sol og planen var å følge elva lenger nedover til vi kom til en leirplass. Fra før hadde jeg lest her på Fjellforum at det skulle være mulig å gå langs Stabburselvas sørside, riktignok med litt klyving. Det viste seg å stemme bra, man kan følge elva, men det er ingen tydelig sti og vi måtte ofte høyt opp i terrenget for å komme videre og gjerne nedover igjen rett etter. Det ble klyving over steinrøyser og mange høydemetere opp og ned langs elva. Men for en natur! Stabburselva er virkelig en flott elv! Vi holdt godt tempo og etterhvert som vi nærmet oss Stabbursfossen ble stiene flere og mer tydelige. Det første partiet var det knapt et reintråkk, mens fra Stabbursfossen og nedover var det rene motorveien. Før vi visste ordet av det var vi nede i furuskogen ved Lombola. Vi hadde ikke møtt folk siden turens start ved parkeringsplassen, men her ved Lombola er det mye dagsturister og snart så vi de første. I det vi skulle til å lete etter en leirplass i 16-tiden fikk flere av oss den samme tanken: "Øl-salget stenger om 2 timer og vi er 1 time unna bilen. Vi kan rekke det!" - i stedet for å slå leir her bare 4-5 kilometer fra parkeringen ble planene endret igjen; vi handler øl og tar den siste natta på hytta ved Stabbursnes! Dermed ble det litt luksus siste natta, men det var det ingen som klaget på. Selv om turen var kort følte jeg at vi fikk sett mye av nasjonalparkens nordlige områder, dype canyons, ville elver, snaufjell og steinørken og frodige sletter. Før turen hadde jeg vært litt redd for mye ATV-spor og søppel etter å ha lest her på Fjellforum, dette så vi heldigvis lite til, det kan nok ha med områdene vi beveget oss i. Og det beste av alt? Turkameratporteføljen har blitt utvidet med fire nye personer! Litt nedenfor Njahkagorzi, vi måtte høyt opp for å kunne følge elva her. Dype kulper i Stabburselva. Turens første furutre - det så litt ensomt ut. Nede ved elva igjen, her kunne jeg også tenkt meg å fiske Bratte vegger markerte Stabburselvas nordside. Fra de mer lettgåtte partiene, her var det også litt sti. Selv om vi "fulgte" elva nedover så vi ikke så mye til den. Stabbursfossen, en siste utsikt ved turens slutt. Takk for turen og takk for at du leste

Blåfjellenden fram og tilbake. Det har blitt lite langturer dette året - så langt. Og det er ikke mange ukene til is og snø atter melder sin ankomst. Normalt skjer dette i månedsskiftet oktober - november. Med andre ord 7 uker igjen. Noen av ukene vil jo også bli brukt til andre ting enn langturer - det vil si korte turer... Denne helgen måtte jeg bestemme meg for enten å ta en tur inn til Blåfjellenden lørdag/søndag, eller frem og tilbake på lørdagen, for så å ta søndagsturen sammen med broderen eller Bestyrerinnen. Været avgjorde valget. De ble meldt om store nedbørsmengder på fredagen. Det var årsaken til at en fredag-lørdagstur falt bort. Lørdag ble varslet med lite regn og noe sol. Det ble derfor en tur frem og tilbake på lørdagen. Det gode spørsmålet må ellers bli: hvorfor så få langturer. En god forklaring er selvsagt omkjøringen gjennom Gloppedalen. Det betyr nesten en time lengre transporttid, og en god del ekstra kilometer, for å komme opp i Hunnedalen. Eller kan det bare være alt regnet vi har hatt i sommer. Selv Stavanger Aftenblad har fortalt at sommeren 2017 har hatt mer regn enn på mange år - 65 år ble nevnt... Det er i hvert fall helt sikkert at jeg er blitt mindre og mindre glad i å starte i regnvær, for å gå våt et par timer eller deromkring. Det hjelper ikke med dyre klær. Enten blir jeg våt av regnet - og det er kalt - eller så blir jeg våt av svette. Det er i det minste varmt - til jeg stopper. Det kan jo også være at alderen endelig gjør en forskjell. I tidligere tider var det ikke så mange som ble så gammel som meg. Folk levde ikke ofte til de ble over 70. De gikk ikke i heia i alderdommen - som begynte mye tidliger i "gamle dager". Jeg går fortsatt turer i heia, og regner med å fortsette med det i noen år. Langturer - flere dager med over 6 timer på beina hver dag blir det muligens færre av fremover. Det kan jo også henge sammen med at jeg ikke finner det like interessant å gå i dårlig vær, etter 30-40 år. Nok om det. På lørdag ble det en langtur. Frem og tilbake til Blåfjellenden er en langtur. Det ble, neste sevfølgelig, regn på tilbaketuren. Ingen dag uten regn denne sommeren. Det ble likevel aldri "surt". Selv med regn i mot og litt vind, var det hyggelig å gå over heia mot Hunnedalen. Tungt, men hyggelig. Innover gikk i bra vær. Sol over høstlandskap. Bjørkene i lia ned mot veien var alt blitt brune. Det lå blader på bakken. På bare to uker hadde høsten gjort sitt inntog og jaget vekk mye av grønnfargen. Det var et fint syn å se blåfjellenden i høstfarger. Det var sauer på Blåfjellenden, forrige uke var det sanking og denne uka var det ettersanking. Snar vil det ikke være flere bjeller å høre, og først til neste år vil det igjen være sau å se. På hytta lå det to par fjellsko - uten såler. Det er mange som sverger til de "gode gamle" militærskoene. Sålen bør i så fall sjekkes om skoene ikke er i regelmessig bruk. Sålen går ut på dato... Og akkuratt nå ligger det altså to par sko uten såler. Noen må ha hatt problem med å komme videre. For egen del var det helt greit å ta fatt på bakken opp og veien hjem. Det ble en fin langtur på lørdagen. Les hele artikkelen

Hadde en fin tur i Fyresdal denne helgen som du kan lese om på bloggen! Høsten har kommet, fine farger og fin fisk!

Jeg venter fortsatt på den første dagen med sol og blå himmel, nå har jeg riktignok hatt perioder hvor det har eksistert en blå himmel over meg, men så langt har det stort sett vært grått vær alle dagene. Ikke det at det fører til en dårlig tur. Noen ganger er det riktig så tøft. Fra Sløtatjernet gikk jeg over til Skogadalsbøen under en himmel som var like mektig som fjellene rundt. Kvitevatnet. (Massiv) Dag 14: Sløtatjernet - Skogadalsbøen

Vi drar til Tafjordfjella, sa en kollega av meg. Jeg ble velvillig med, uten å helt vite hva jeg gikk til. Det viste seg å bli kjærlighet ved første blikk, tross dårlig vær og fire 1900+ moh. topper som aldri ble besteget, slik den opprinnelige planen var. Fra Tunga til Pyttbua var været dårlig, med både regn og mye vind. Dagen etter var det i det minste opphold nok til å få tatt et par bilder, før regnet igjen meldte sin ankomst. Her har vi så vidt startet på turen fra Pyttbua til Veltdalshytta. Vel fremme ved Veltdalshytta dumpet vi sekkene, før vi tok turen innom den artig lille Fieldfarehytta, som er en tro kopi av Kompani Linges krigskvarter. Her bodde det tre sabotører i perioden 1944-1945. Grunnet tåke droppet vi å gå Karitinden, Høgstolen og Puttegga, men tok turen tilbake til Pyttbua via Karihøa i stedet. Litt fisking ble det også tid til, og tre små ørret havnet på kroken. Den ene ble en del av et bedre Real turmat-måltid med laks og ørret. Tåka ligger lavt på dag tre, men selv tåke har sin sjarm. Tidlig oppe var jeg også til en forandring Heldigvis letter tåka og vi setter kursen mot toppen Høgtunga, mens vi ser oss tilbake på Pyttbua, hvor jeg tror vi satte Tafjordrekord i Yatzy, med hele åtte Yatzy i en og samme runde med tre spillere. Det er noe magisk med terningene på Pyttbua. Høgtunga er som alle andre topper i området fortsatt surret godt inn i tåke og vi legger derfor kurset om til Vakkerstøylen. Med et slikt navn må det jo være pent, og det viser seg at navnet absolutt ikke er noen tilfeldighet. Både hytta og området er rett og slett vakkert. Turen ned mot Vakkerstøylen byr på bratt terreng, noe min gode kollega får kjenne litt på. Av og til lurer jeg på om han på trass sender steiner rullende ned mot meg der jeg står og tar bilder. For å komme oss over vannet til Vakkerstøylen måtte vi ro ca. 500 meter x 3, slik at det fortsatt lå en båt på hver side av vannet når vi gikk i land på Vakkerstøylen. Men hva gjør vel 1500 meter roing når utsikten underveis ser slik ut.

Jeg elsker min tykke dunjakke og bruker den ofte, ikke bare på tur. Nå er jeg en skikkelig frysepinn også da...men dunjakka holder meg varm uansett hvor kaldt det er. Og jeg syns aldri den blir for varm så lenge jeg sitter stille. Og hvor mye lettere er det ikke å slenge på seg en dunjakke kontra det å ta av og på seg ørten plagg, og "Huff nei det ble litt for varmt, ok av med skalljakka og av med fleecen, på med skalljakka igjen, uææh kaldt igjen!" Hehe...bare mine betraktninger da...

Fin fisketur i godt selskap i dag! Fiskefangst ble det også!

@steingrd, kjenner jeg ble litt lei meg for at jeg ikke er kollega med deg 😊 Har aldri vært i denne delen av Norge, det lengste mot nord jeg har vært er Lofotenområdet. Takk for den fine tuurapporten.

Norgeskart.no har en kjempebra funksjon som lar en velge et område og lage turkart av dette. Den er veldig enkel å bruke. QGIS er et mer avansert kartprogram som kan sette sammen kart fra ulike kartkilder, blandt annet kartverket. Man kan i tillegg legge til gps spor, lage ruter og mye annet. så... for å lettere kunne lage utskriftsvennlige kart i QGIS over sammenhengende områder har jeg laget en plugin til jeg har kalt AreaPrinter. Utgangspunktet mitt var å lage kart som ikke er like harde på grønnfargen som norgeskart.no. AreaPrinter gir ingen begrensninger på hvilke kartlag man kan bruke. AreaPrinter lar brukeren definere et område, Også lager den en "print composer". ferdig oppsatt med riktige sider, km UTM grid og koordinater. Siden QGIS krever litt å sette seg inn i ser jeg ikke for meg noen stor brukerskare på dette prosjektet, men hvis du tester den ut så meld gjerne ifra om erfaringen din og evt forbedringer/savn. Plugin og installasjonsinstrukser finnes her: https://github.com/bakkefredrik/AreaPrinter/wiki. Testet på QGIS 2.18 (ubuntugis), men bør virker på alle nyere versjoner på win og mac også.

I 2015 kjørte vi en julekalender som var en kjempesuksess. Med en flott turhøst foran oss syns jeg vi bør kunne klare å hoste opp en historie til adventskalenderen i 2017 også! Bruker teksten fra 2015 Bidra med en turrapport, en humoristisk historie, en bildeserie, en mimring fra gamle dager eller hva som helst. Alt innen de temaene vi diskuterer her på forumet. Post det i de forumene der de normalt hører hjemme, men Tag det med Julekalender 2017. Posten skal offentliggjøres på den datoen man er satt opp på for å kvalifisere.. Regler: Man Må sette seg opp i kalenderen på forhånd på den ene datoen man ønsker å delta med noe - fra den 1 til 24 desember. Vinner av premie blir trukket fra tilfeldige deltagere på selveste julaften klokken 17 blank. Premie(ne) kommer jeg tilbake til men håper jeg kan skaffe noe veldig skikkelig. Når man leser dette kan man jo også skrive seg inn i kalenderen på den datoen det passer best å delta eller skriv noen ord her. Utfordre gjerne folk til å delta. Utfordrer @Tessatroll @graham @martin.m @tronn @7homas @LillM @virrma @Imp @trudep @REs Edit: Alle innleggene ligger her https://www.fjellforum.no/tags/julekalender 2017/

Jeg kan jo ikke skrive engang, og filming er ikke min grei. Og jeg bruker fjordland på tur.... Jeg har et problem.

Takk for en kjempefin turrapport! Flott lesing - burde ligge på forsiden

Du må jo ikke skrive, du kan filme! Eller poste en god oppskrift? Kun fantasien setter grenser

Det var jo så gøy sist, får vel bli med denne gangen og! Tar 5. desember

Bacho buesag. En god effektiv sag til slikk og ingenting. https://www.maxbo.no/sagbue-se-15-30-bahco-p101616?gclid=EAIaIQobChMIuOS6jdaa1gIVlIeyCh0bxQrAEAQYBCABEgLnWPD_BwE

Mange bruker også en dunvest hvis det ikke er altfor kaldt og kan ikke få fullrost det. Hvis man skal raste og det er litt kjølig er en dunvest gull å ta på seg. Har man gått med sekk er man gjerne litt klam på ryggen. Da vil en dunvest hindre at du kjøles ned så fort som ellers. En lett dunvest lar seg også enkelt stappe ned i en litt stor lomme så den er lett tilgjengelig ved behov. Armene er mye mer bevegelige enn når man bruker en hel jakke. Likeså tåler man lettere å bli litt kald på armer og hender når resten av overkroppen er varm. Jeg synes personlig at noe av det beste med dunvest er at når du tar den av deg for å begynne å gå, så blir overgangen fra varm til kald mye snillere fram til du har gått deg varm igjen. Har du sittet med ei dunjakke utenpå litt fuktige klær så kan det føles skikkelig guffent når du tar den av og begynner å gå.

Takk for flott turrapport fra et kjempefint område! Fine bilder også!

Takk for en flott rapport og bilder! Høres ikke ut som om du bytter jobb med det første...

Challenge accepted.....lagt inn 8. desember.

Synes du har gjort en solid jobb her! Det fungerer svært bra, jeg har skrevet ut noen kartblad, og de er ikke dårligere enn kartene du får kjøpt i butikk (bare husk å ha høy nok kvalitet på utskriften). Min erfaring er at Toporaster3 som kartgrunnlag (http://openwms.statkart.no/skwms1/wms.toporaster3?) gir fine kart (tror Norgeskart bruker det samme). Noen tanker fra meg: - Er det teknisk mulig å beregne "grid convergence" og magnetisk nord på hvert enkelt kartblad? Tenker at det kan være greit om man har kart som dekker litt større områder, for å gjøre ting mest mulig korrekt. - Det hadde og vært flott og hatt med årlig endring i magnetisk misvisning. - Det hadde vært fint om navnet på kartet var plassert på toppen av kartet, gjerne med litt større/kraftigere skrift. - Litt luft mellom teknisk info på venstre side og selve kartet hadde kanskje gjort ting enklere å lese - På 1:50000 står målestokken og antall km står tett oppi hverandre, litt luft mellom hadde gjort seg. Det hadde vært fint med noen form for tegnforklaring, men det er kanskje like greit å ha som en egen fil. Noen som vet hvor man eventuelt finner noe sånt for ulike kart?

Jeg har "tatt" 7. desember, men har - selvsagt - ikke peiling på hva jeg kan skrive om....

Jeg mener sportsnett.no forhandler Lyo.

Flott film fra herlig sted og grattis med flott fisk på slutten der! Har overnatta i koia du står ved og det ligger en koie til på vei opp over åsen der jeg mistenker dere gikk Ah, gode minner,

Personlig liker jeg at den er litt lang og dekker rumpa. Kjekk å hive på seg men under de aller fleste forhold opplever jeg at man holder seg varm men nettig - tynn ull - mellomlag og skall. En dunjakke er kanskje mest et "komfortplagg" som man strengt tatt klarer seg uten men som gjør det stillesittende livet noe lunere / triveligere. Den er dessuten genial som pute - ganske herlig å vrenge den av seg og legge hodet nedpå. Synes egentlig den er mer komfortabel enn puta i senga hjemme men det KAN ha noe med situasjonen å gjøre

Driver å smaker meg gjennom Lyo food som jeg kjøpte. Det er en ny verden, ikke slik som Real hvor det smaker 80% Real og 20% det det står på pakka. Her smaker alt forskjellig, noe er som det skulle vært laget på restaurant. Her er det nok heller personlig smak som teller og ikke kvaliteten. Men det bør stå helst 15 minutter, og røres bra. Litt uvant med ml og ikke en målestrek slik som på de andre jeg har sett/prøvd.

For et par helger siden var padleklubben på tur i Raftsundet. Været var meldt på grensen, men vi valgte å ikke avlyse og ta det som det kom - og det viste seg å være lurt. Del 1 HER og del 2 HER er på plass i bloggen nå, del 3 kommer nok etter hvert.

Isopropanol er nok bare løsemiddel. Hvilket produkt er det snakk om? Edit: står det "inneholder isopropanol", eller "inneholder: isopropanol"? Den første vil forsåvidt være korrekt, mens den andre bare e tull

Enig med @whistler Skal du raste eller ligge mange timer i telt, og ha armene fri er en stor jakke tykk jakke fin, jo kaldere og mindre bevegelse jo tykkere. Normalt skal den utenpå Goretex jakke, slik at du ikke må ta av deg for å ta på deg. Men det blir et litt sært spesialplagg. Du finner di til fine priser på finn. Ellers er de veldig dyre. Min er så tykk at den er selvstående 😂. The NORTH face Himalayan parka str xxl kjøpt på finn for 2000kr. Hos Fjellsport koster den 7699kr.

Utfordringen akseptert. Plukket en vilkårlig dato. Sender også utfordringen til @TarjeiSkrede, @Blaser, @Humbug, @Memento mori, @REJOHN for å nevne noen.

Utfordringen mottatt og akseptert. Utfordrer @Markus Ingebretsen, @Terka, @Hammer, @qwer993 @ost, @Sovjetunionen samt @Tom42

Har blitt litt smittet av N+1 viruset på telt... Fikk kjøpt Fjällräven Abisko Lightweight 1 for 999,- hos Gsport. Veiledende er 2499,-

RescueMe er noe som er utviklet av ett par frivillige innen redningstjenesten i Norge. Det fungerer slik at vi som skal finne savnede personer går inn på ei nettside, legger inn mobilnummeret til den savnede og ber om sporingen. Løsningen sender så en SMS til den savnede med en link de er nødt til å trykke på. Da starter nettleseren på telefonen som så sender med posisjonen til telefonen. Posisjonen dukker da opp hos den som sendte forespørselen, og man kan dra ut og hjelpe personen(yte førstehjelp eller bare hjelpe tilbake). Så lenge den savnede har siden oppe så vil posisjonen oppdatere seg hos oss. I starten er ofte posisjonen unøyaktig men den blir ofte bedre etter 5-20 minutt, men i startfasen har vi i det minste ett begrenset område å fokusere på. Løsningen krever at den savnede/forulykkede har strøm på telefonen, har en smarttelefon, har dekning, er bevisst og vil bli funnet. Det er svært ofte vi opplever at savnede først ringer tl politiet når de har veldig lite strøm igjen på telefonen. De venter ofte så lenge som mulig med å unngå å ringe. Resultatet er dessverre da at når vi først sender forespørsel om sporing så er mobilen tom for strøm. Dessverre. Hovedredningssentralen/Telenor har naturligvis og andre mer avanserte måter å spore/krysspeile telefoner på, men det krever en del mer arbeid og tar ofte lengre tid. Mao sparer RescueMe oss for mye tid i tidlig fase noe som er viktig for pasienten/den savnede

Legg merke til primusen, de fleste syns fyring i teltet er skummelt nok!

De fleste turrapporter går gjennom landskap. Andre skriver og fotograferer godt, så jeg lager en egen, liten nisje: vektreisen (If you can't beat'em, diversify). Min første selvstendige ukestur gikk av stabelen i 2008 fra Storlien, Sverige. Mer skal ikke sies om geografien bortsett fra at ruta krevde overnatting ute. I eget hode var turen nøye planlagt og tilrettelagt. Alt vær og alle ulykker var med i sekken: en splitter ny 75-liters fra Haglöfs. Veid ble den aldri, men stikkordet var «sprekkeferdig». Løfting var med begge hender fra knestående; operasjonen med å komme inn i seletøyet et forsiktig balansenummer. Sammen med telt, var det to områder som dro opp vekten. 1 Mat Rett nok var middagene Real Turmat for alle penga, men budsjettet for kosemat hadde mye ferskt brød til frokost og lite snacks underveis. Brødet var godt, men legg frø, nøtter og mel på vekta... Vi gikk tomme for snacks på dag tre og bar et halvt bakeri ut. En gjennomgang av bilder viser en kilo brunt sukker. En og annen hermetikkboks kan nok også ha funnet veien ned i sekken. 2 Klær Ekstra ditt og hytte datt. Vil ikke huske akkurat hvor mange sokkepar jeg hadde med, men det var mer enn fire. Tross mye klær var vi dårlig forberedt på... regnvær. Hvilket ikke burde ha kommet som en overraskelse i Trøndelag. Kronen på verket var 32 cm stål fra Swamp Rat. Storveis kniv, lett i forhold til et båtanker. Aldri i tvil om hvor i sekken den befant seg. Vennligst ikke spør hva jeg skulle med den. Turen Dagsetappene var målt opp på forhånd. Disse var ikke tatt ut av løse luften ettersom jeg er kjent i deler av området og kunne si noe halvveis vettugt om terrenget. Andre biter av løypa har DNTs stier med tidsangivelser. En fordel var at begge var omtrent like tungt pakket og i noenlunde samme form – for mye og ikke spesielt god. X kg på ryggen halverte disse etappene. Selv om vi gikk hele dagen, så kom vi ikke langt. Det gikk fremover med museskritt mens gass, mat og tid forsvant fort. Gange utenfor sti var strevsomt og tidvis skummelt. I tillegg var slitasjen på fysikken påtagelig. En eller flere hviledager var nødvendig. En hyggelig tur var på vei til å bikke over i slit, men holdt seg gående på Smørbukk og drømmen om DNT-hytta langt der borte i tåka. Heldigvis satte været stopper for turen før vi kom halvveis. Eller været gav oss en unnskyldning for å sette kursen mot Trondheim. Det var riktig å stanse der vi gjorde – rett før en lang strekning uten sti og hytter som før turen var antatt å ta tre dager. To år fremover Samme startpunkt, nå alene (snufs). Samme sekk, pakket med hva jeg trodde var mindre vekt. Litt lettere å ta av og på. Teltet var borte til fordel for en bivak av amerikansk, militært snitt: tykk Gore-Tex og en lett, syntetisk sovepose. Haken med den løsningen er null netting i lufteåpningene. Natten har vært lang når du heller døde mygg ut av soveposen. Planleggingen var noe bedre. Liste ble ført, men ingenting ble veid og «kjekt å ha»-nissen hadde fest kvelden før avreise. Så sekken var nå bare full. En liten stemme bakerst i hodet sa at jeg ville gå fortere med mindre på ryggen, men det førte ikke til noen systematisk gjennomgang. Nye støvler: Alfa Hjerkinn Grip. Flotte saker. De er de eneste membran-støvlene jeg har brukt som faktisk lever opp til reklamen om pustende vanntetthet. Høye nok til å vade tørrskodd over en liten elv, stødige som fjell og ypperlige såler - en flott kombinasjon. Brukte dem på flere dagsturer i forkant og var meget fornøyd. Etter tre dager fant jeg ankepunkt nr 1: gnagsår på hælene. De grodde resten av turen. Hadde plaster og tape nok, men det hjelper fint lite å lukke stalldøra når hesten har rømt. Faktisk startet jeg med Compeed på hælene, hvilket vel betyr at hesten sparket seg gjennom stalldøra. Tross inngåing, så viste det seg at stødigheten betyr at støvlene i liten grad formet seg etter føttene. Ankepunkt nr 2 har jeg først skjønt senere: vekt. En enkelt av disse støvlene har en egenvekt på 1130 gram. Så et par kommer opp i 2,2 kg. Gang med fem for å få tilsvarende vekt på ryggen. Dette kan muligens tenkes å være mindre gunstig sammen med en noe i overkant tung sekk. Kniven ble en Cold Steel SRK (C V). Absolutt minimum for fjelltur. Jada. Kanskje like greit om jeg lar resten av avdelingen for «nødvendig verktøy» gå i glemmeboken. Forflytningen de første dagene var i tråd med beregningene. Riktig optimistisk start – dette gikk så mye fortere enn sist. Men etter dag fire slo ryggen følge med hælene og farten sank for hver dag. Så jeg kom til nordenden av Femunden, men prisen var en uke med vond rygg og et par uker med tykke sokker og sandaler. En sak om kombinasjonen av tung last, lite søvn, blodsugere i lufta, sterk sol og lite erfaring: Du risikerer å ta feil av øst og vest, glemme kompasset, følge hva du innbiller deg at du husker av kartet i steden for å ta det frem... og overse småting som reingjerder og grensevarder. Noe som kan føre til en ekstra natt ute i mygghelvete og en grøssen morgentur gjennom samme pluss steinrøyser og blautmyr for å rette opp gårsdagens tabbe. 2012 Så det datagrunnlaget antydet at ting kunne gjøres bedre. En forklaring er at jeg fysisk er for svak til oppgaven. Det har mye for seg, men jeg har ingen problemer med å gå langt og lenge (med lett oppakning), og kommer meg raskt etter strabasiøse dagsturer. Men greit, styrketrening for rygg og skuldre kom på programmet. Samtidig skjønner jeg at jeg ikke er Lars Monsen. All respekt for de som slenger 30-40 kg på ryggen og går i en måned, men de stiller i en annen klasse. Etter flittig lesing rundt om på Internett (i hovedsak amerikanske kilder ettersom den gjengen både liker å skrive om turene sine og befinner seg i et stort marked), kom jeg til at det var mye å hente på å kutte vekt. Første skritt var å erstatte Haglöfs Oxo 75-liter (3 kg) med Maxpedition Vulture II 43-liter (1,7 kg). Begge latterlige sett med lettpakkerøyne, men med mitt utgangspunkt fører det til vektreduksjon i seg selv og en trangere ramme for hva jeg kan ta med. Neste steg var støvler. Jeg har vært innom flere par på veien og de er alle bra, men de manglet det lille ekstra. Min unnskylding for ikke å gå for løpesko er kort og godt personlig preferanse. Fjell og skog skal forseres med støvler – men ikke nødvendigvis dykkerstøvler. Bates kom i våres med Zero Mass og jeg tok sjansen. 480 gram pr støvel. Tåler regn på vei, men alt annet fører til at de blir våte. Men du kan gå dem ganske tørre på en times tid takket være tynt lær/stoff og god ventilasjon. Med begrenset plass i sekken får klesskapet kritiske spørsmål. Konseptet med klær i lag er en god del lurere enn hva jeg skjønte ved første blikk. Beklager DNT, men «hytteklær» har jeg ikke lenger med. Mellomlag gjør tjenesten. Sokker? Fem par. Et par gåsokker i merinoull. To par flortynne nylonsokker innerst mot foten, ett i reserve. Et par litt tykkere nylonsokker for varme dager. Et par lange sovesokker i tykk, sanselig ull. Legg til en Esbit-forelskelse som toppet seg i The Pocket Stove og titanium-kjele på 600 ml, så forsvinner vekt og volum fra sekken. Varme ble ikke vurdert før de tidligere turene, noe som gav utslag i 2010. Tyve plussgrader blir ubehagelig når du er klar for -20'C. Så en billig t-trøye i polyester og verdens beste hodeplagg; the boonie er nå fast inventar. De er et godt startpunkt for tur på sommeren. Bør vel også våge å nevne ordet 'paraply' – bærbar regn,- /solskygge så lenge det ikke blåser for mye. Svette ser jeg på som et varsel om at det er på tide å roe ned. Oppoverbakker en god grunn til å senke farten såpass at de ikke sliter meg ut. I ettertid er det klart at en mindre sekk var det mest fornuftige trekket. En klar grense gav disiplin som ikke finnes i en 75-liters sekk eller, som jeg en gang stod og så på, en Norrøna Recon på 125 liter... Nå når jeg ikke avslutter dagen med verkende rygg og såre hæler, er komfortnivået høynet på kvelden. Under marsj er det som dag og natt. Farten på sti er kanskje ørlite høyere, men smidigheten er en helt annen i terreng. Pauser er ikke lenger så nødvendige, men også mindre pes å få til. Sekken kommer av og på uten anstrengelse. Varmt vann er fem metallbiter, kvist eller Esbit, vindskjerm, kjele og en fyrstikk. Ingen fikling med bein, slange og gassboks som kanskje nærmer seg tom. Jeg overdriver – gassbrenner er bra – men dagens system er gjennomsiktig. Opp med solen og gå til det skumrer? Ja, takk som byr. En sving over den toppen der? Ja. Dagsetappene i 2008 var halvparten av 2010. Dagsetappene i 2012 var det dobbelte av 2010. Når jeg allerede første dagen er en dag foran skjema - selv med en topp på veien - da stemmer det. Overnatting er et kapittel for seg. Hytter er å foretrekke, men jeg liker muligheten til å gå inn i solnedgangen og slå leir etter dagsformen. Friheten kommer med en pris, her i form av vekt. I utgangspunktet er jeg ikke glad i telt. Samme som med opplegget for ild – jeg får noia av barduner, plugger, stenger, inner,- og ytterduk. Ikke be meg om sånt når dagen har vært lang og vinden uler. Så Jerven Exclusive med 80 gr/m Primaloft gjorde tjeneste som bivak i kombinasjon med Jerven Orginal og sekken i hva jeg kaller Hotell Jerven. Dette virket fint selv med mygg. Fikk ikke testet i dårlig vær, men problemet er kondens. Dukene er vanntette, noe som gjør at du må tørke duken og foret om morgen. Eller bære vann, noe som blir feil når du ellers har jobbet for å bli kvitt unødige kilo. Men det var feil anvendelse av et godt produkt. Mat var greit. Frysetørret og havregryn, samt et lass sjokolade, tørket frukt og litt nøtter. Etter den herlige smaken av Snickers eller Bounty, var en pakke tyggegummi god å ha for munnhygiene. Mange er opptatt av kos og komfort på tur. Jeg også, men det er ikke lenger mye sånt i sekken. Hvis jeg er varm og tørr døgnet gjennom, føttene har det bra og kroppen er pent brukt, så trenger jeg ikke pute, whiskey, fire par sokker, mors ullgenser og solbærtoddy på termos for å føle meg på topp. http://www.fjellforum.no/gallery/image/762-/ Etterspill Overnatting er viktig og jeg har oppdatert til telt og sovepose. Et lett enmannstelt veier ikke stort og trenger ikke være spesielt komplisert i bruk. Uansett er det behagelig med luft mellom veggene. Sovepose er en annen verden jeg er på vei inn i. Så langt er jeg solgt på dun. Kanskje til og med dunteppe. Vektmessig er det forunderlig nok noe å hente med «gammeldags» telt & pose. Kanskje fordi moderne, lette telt & poser har utviklet seg kraftig de siste årene.