Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 16. aug. 2017 i alle områder

  1. Tusen takk for all hjelp dere😁 Nå venter jeg spent på Helsport Reinsfjell Pro 2! Det ligger på Outleten til Helsport og da var valget enkelt. Sparer tross alt endel penger siden jeg også trenger en del annet tursutstyr, og dette er jo mitt første telt sånn sett. Kan heller kjøpe et annet senere evt. og har kikket på reinsfjell før Gleder meg til å få det hjem og sette det opp!
    7 poeng
  2. Cheops Mountain (2581m)Turlengde: 8 timer 30 minutter | Avstand: 14,1 km | Høydemeter: 1380m Årets varmeste skitur gikk til Cheops Mountain i Selkirk Mountains. Fra før hadde jeg vært i området to ganger, begge var lengre turer med overnatting på hytte sør for Rogers Pass (Asulkan-turen og Dawson Range-turen). Det var fra hytta i Asulkan jeg fikk øyne på Cheops, en av de enklere dagsturene fra veien i Rogers Pass. Cheops stikker opp av skyene nederst i bildet. Her vises den spennende vestryggen med flere fortopper og kvasse skar som er vanligste ruta opp Fjellet har flere spennende nedkjøringsruter på både sør, vest og nordsiden i svære renner og botner i alle slags vanskelighetsgrader. Dessverre for min del gikk jeg fjellet alt for seint på året og på en alt for varm dag så jeg valgte den aller tryggeste returen. Som de aller fleste andre fjell i Selkirk finner man artikler om ulykker når man søker opp fjellet. Cheops gjorde seg kjent i starten av 2000-tallet da ett snøras tok livet av 7 studenter fra en friluftsklasse som var på skitur her. Hendelsen sparket i gang en debatt om skredsikkerhet i Canada og vinteren etter var varslingstjenesten Avalanche.ca født, en tjeneste som jeg synes ligger foran snøskredvarslinga vi har i Norge pr. dags dato. Jeg våknet opp i bilen noen mil nord for Golden øst for Selkirk Mountains. Rett utenfor sto det en hjort som skvatt godt da jeg kom fram i førersetet. Snedig at dyrene rett utenfor nasjonalparken er så skvettne i forhold til i nasjonalparken som ligger knapt 20km unna. På tur opp mot Rogers Pass viste Mount Sir Donald seg fram mens sola var på vei opp. Lett å bli gira av dette! Mount Sir Donald sett fra Highway #1 Grizzlybjørn ved Rogers Pass Parkerte ved Rogers Pass Discovery Center på 1310m. Her var det rundt 0c, noe som lovte godt for turen opp i det minste. En ung grizzlybjørn vandret langs veien, mens Park Rangerne fulgte med fra bilene sine på litt avstand. Grizzlybjørnene her er mindre enn de som lever på kysten, spesielt de mye større grizzlyene som holder til i Alaska. Ruta opp fra Rogers Pass til Cheops Bar skiene opp til pumphuset rett nord for parkeringsplassen og gikk på ski derfra. Første hundre metrene går langs en vei opp til demningen som forøvrig var ganske så oversvømt. Forsatte på god skare gjennom skogen opp til de åpne områdene under Cheops. De neste 3 kilometrene går i konstant snøskredterreng fra Cheops og fjellene på nordsiden av elva. Årets snøskredsesong hadde vært unormal også i denne dalen. Måtte ta av meg ski for å kravle meg over noen av rasene som hadde lagt igjen svære 50-100år gamle grantrær. Gikk ganske radig opp til Balu Pass, men nå var sola fram for fult og temperaturen tok ett byks. Jeg tok meg pause med ordentlig mat før stigninga opp vestryggen startet og det ble såpass varmt at skibuksene ble byttet ut med shorts. Greit opp ryggen til den vestligste fortoppen, men jeg sank 10-15cm ned i ett svært vått topplag i snøen. Utsikt fra W3 (den vestligste av de tre fortoppene) Oppe på W3 satte jeg igjen skiene, herfra ble det tinderangling ut til toppen. Toppryggen var kvassere enn det jeg hadde sett for meg, og med randoneesko skulle det ikke gå så veldig raskt bortover her. Mye opp og ned, kvast skar både før og etter W2. Her hang det flere slynger rundt ei stor blokk for her må de som skal stå på ski ned renna starte med en 20m rappel. Halvveis til toppen gikk jeg også tom for vann, da hadde jeg konsumert 3l siden start. Temperaturen var oppe i 25c (Revelstoke nede i dalen var oppe i 33c) og det var liv i alle fjellsider med hundrevis av slusjras og konstante dundrelyder fra nært og fjernt. Ved W2 Snart på toppen Panorama fra toppen Det skulle ta ca dobbelt så lang tid å komme seg helt opp mot det jeg estimerte med. Men det var en ganske artig topp å komme opp til. To store steinblokker markerte toppen. En liten varde sto på den laveste blokka. Her ble det en lang pause i varmen mens jeg holdt litt øye med tordenbygene som holdt på i alle retninger. Utsikt mot Dawson Range med de to høyeste (Hasler og Selwyn) jeg fikk besteget for to uker tidligere Rimelig tøff profil av Mount Sir Donald Hadde vært artig med en tinderanglingstur over disse! Mount Tupper reiser seg 1500m rett opp over Highway #1 Fjell i nordvest Brukte såpass lang tid på toppen at det ikke lenger var noe håp for fin nedkjøring. Spennende kan den jo fortsatt bli. Kastet ned noen steiner som utløste svært våte skred på tur tilbake. Fikk på meg skia og måtte rase ut hele det våte topplaget av tung sørpesnø før jeg fikk satt noen svinger ned i finere slusj. Fra Balu Pass og ned til Rogers Pass sank jeg såpass langt ned i snøen at det ikke var noe særlig moro lenger, bare ei god treningsøkt! Skrensing i sørpa! Måtte lage meg nedkjøringsfelt
    6 poeng
  3. 3 uker ferie uten en eneste fornuftig turplan lagt ... men labbe rundt i Nore er selvfølgelig alltid et alternativ, blir ikke lei det
    5 poeng
  4. Storhøgda. Listetopp i Røros besteget 21. juli. Omsider fått skrevet turrapport på en tur som absolutt anbefales om du er i området. https://stifinner.wordpress.com/2017/08/16/storhogda-1073-moh-21-juli/
    5 poeng
  5. Tiltredes! Produkter i "high end" delen av spekteret er gjerne priset tre ganger så mye som "normalprisede" men er ofte marginalt bedre. Man betaler altså veldig mye mer for noe som er ørlitt bedre. Dyre goretex-produkter går i stykker og dyre soveposer og telt slites også. Kjøp heller slike produkter brukt til normalpris. Selvsagt finnes det dårlige produkter men fine solnedganger og naturopplevelser er gratis og behøver ikke koste skjorta
    5 poeng
  6. Ikke ha jeg med bok eller snoop, kaffe kan jeg drikke hele dan, vi kan gjerne det vi som har vært noe år i forsvaret. Telefonen er ikke tom for batteri, den står gjerne på flymodus eller er slått av,, spiller aldri noe musikk når jeg er på tur. det er aldri for tidlig å legge seg. Jeg er aleine, det er derfor jeg drar på tur, jeg hører på regnet og naturen. Tenker på hvordan livet ble, de som er etter meg og alle jobbene jeg har hatt rundt om i verden og mye kuule folk jeg har møtt, Hva jeg skal gjøre de neste 7 timer ? ingen ting. Det er helt greit å gjøre ingenting, har ingen problemer med det. Presset og kravet med å prestere er borte, jeg er o.k. med det.
    4 poeng
  7. 2 kjappe topper i Sømna. Utsikt over Berg fra Øyfjellet. En knaus. solen kom et øyeblikk frem over Torghatten det er håp. Det første fjelltopp var Brekkfjellet også i Sømna. Fin tur - mye bær
    4 poeng
  8. Jeg mistenker at vedkommende har startet dagen for tidlig. Da kan man ende med å måtte slå ihjel mye tid på kvelden. Mitt tips er å ikke starte dagen tidligere enn nødvendig. Så tar man en god frokost, så hviler frokost etterpå. Så kan man begynne å gjøre seg klar til å gå videre i 10-12 tiden. Og det som er vel så viktig er å ta seg goood tid på tur. Mange pauser med mange små spisepauser. Sett opp telt i pausen om det regner mye. 18 tide. Synes jeg er en fin tid å komme fram til nytt leirsted på. Da kan man ta det rolig, uten å måtte føle på at man må slå ihjel masse tid. Tur burde dreie seg om å lade batterier, det kan man ikke gjøre med vekkerklokker og stoppeklokker.
    4 poeng
  9. Det er ingen tekstiler som heter bambus. Bambus er et siv / gress som stort sett vokser i varmere strøk på kloden. Bambus brukes til mange ting. F. Eks. bygningsmateriale, flettverk, fiskestenger (Split cane.), mat (bambusskudd) og til å lage noe som heter cellulose som brukes til å lage tekstiler av, også kjent som Viskose, Rayon og Kunstsilke. Det er ikke lov å markedsføre tekstiler som bambus, det skal kalles viskose og er klassifisert som et syntetisk materiale. https://www.abcnyheter.no/livet/mote/2015/04/15/222072/bambusbloffen
    4 poeng
  10. Steik no har eg fått innføring i ei ny verd 🤣 men apropos den damestrømpebuksa : det er jo eit velkjent triks også ved gnagsår/gnagsårforebygging på føter, så skulle vel funke fint der og vil eg tru. Sambo fekk når eg tenkjer meg om noko cowboygange på slutten av Hardangerviddatur i vinter som var, skal jammen ta med ei slik neste gong. Elles sel polargodt ein salve som bidreg til raskare tilheling av gnagsår. Etter inuittkvinners oppskrift om eg ikkje tek mykje feil. Har me to slike krukker til Grønland med avreise denne veka. Rapport kjem 😎 (dog lite ballerapport)
    4 poeng
  11. Fra hytta vår de to siste dagene. Hardangervidda, ca. 1.5 mil fra Gvepseborg på Rjukan. Øystein Dahle, som blant annet har vært styreleder i Den Norske Turistforening, mener dette er den fineste plassen på hele Hardangervidda
    4 poeng
  12. Da kom det er fint lite brukt Orion II, Extreme inn døren i kveld. (..og det at et stort grønt telt og 3 liggeunderlag er på vei ut rettferdiggjør kjøpet littegrann. 🤣) Forøvrig overraskende stort sammenlignet med mitt TNF Stormbreak 2 telt!
    3 poeng
  13. Flott kveldstur til Kongens utsikt. Er vel det nærmeste en kommer "the fjords" i nærheten av Oslo. Litt artig å se Gyrihaugen fra siden. Et fjell på et fjell.
    3 poeng
  14. Heisann. På sist tur så valgte vi å ha med litt tørket karbonadedeig. Til tørking så er karbonadedeig pga lavere fettinnhold. Stekte den helt uten smør eller noe og hadde på mye salt og pepper. Helte av overskuddsvann to ganger underveis. Har gammeldags komfyr det platene går fra 1-6 i varme og startet på 4. Hakket kjøttdeigen i veldig små biter og stekte mye lenger enn normalt. Så skrudde jeg varmen ned på 2 og lot det stå på varmen til det ikke var spor av fuktighet. Så la jeg den på bakepapir i ovnen som stod på 60-70 grader med døren på gløtt i 12 timer. Når vi da skulle lage mat når vi var på tur så la jeg kjøttdeig i vann og kokte det opp. Lot det stå å småkoke sikkert ti minutter. Etter det så kokte jeg opp vann til en eller annen gryterett og hadde oppi kjøttet. Til vår store overraskelse så ble det veldig, veldig godt!
    3 poeng
  15. Jøss, ante ikke. Så bare at de var merket bambus da jeg kjøpte dem. Jeg er et offer for den store bløffen! Noen må gå!
    3 poeng
  16. sider som prisjakt.no har prisstatistikk som gjerne går flere år tilbake i tid, i tillegg til at man kan sammenligne priser mellom butikker. Det er en enkel og grei dobbeltsjekk dersom man er usikker på om "tilbudet" er et ekte tilbud. Word!! Det er lett å se seg blind på specs ... men samtidig er det viktig å kjøpe noe bra første gang, sånn at man i hvert fall ikke ender opp med å kjøpe flere produkter etter hverandre... Sparer både lommeboka og miljøet! Vi nordmenn er jo gear-junkies hele gjengen, og det er viktig fordi det faktisk er farlig å gå i fjellet uten skikkelig utstyr, men det er nok flere enn bare meg her inne på forumet som med fordel kunne roa ned storforbrukeren i seg og kanskje klart seg fint med et litt mindre fotavtrykk... Wops, sorry for rant :0
    3 poeng
  17. Brukte en billig syntetpose fra helsport i minst 10 år og hadde knallfine turer med den. Samme med en billig dunpose fra bergans. Du MÅ ikke ha en dunpose med 850-900 cuin for å få en god tur, i mine ører høres du ut som en selger fra sportslageret som vil selge dyrest mulig produkter!
    3 poeng
  18. Kjøper du en god pose med best mulig dun, helst impringert dun får du en sovepose du blir veldig glad i og kan sikkert bruke i 20-30 år. Høy kvalitet på dun, gjør at den blir flyffy som @Tor-Erik-L-77 sier. I tillegg er de veldig komprimerbare. Ofte er volum like viktig som vekt. Husk å lagre de luftig og ikke komprimert. Når du har slått opp teltet, rister du løs soveposen og ser at duna ligger riktig. Da er den seg selv igjen når du skal legge deg. Du belaster både miljøet og økonomien din mindre med å kjøpe en bra pose som du blir fornøyd med, kontra å bytte ofte. Ikke se deg blind på % men se på prisen i kr. Ikke kjøp sovepose med dunkvalitet lavere enn 800 cuin, helst 850 eller 900. Ja, det blir dyrt..... men skal turer blir bra, må sko, sekk, telt og sovesystem fungere. Gnagsår, blitt kald og/eller våt pluss sove dårlig er oppskriften på å ikke få fine turer.
    3 poeng
  19. Jeg er rimelig sikker på at den gjengen der har mer baller enn snittet her på forumet 😂 Men det er selvsagt helt opp til dere hva dere velger å rapportere. Vi ser uansett fram til alle rapporter som kommer.
    3 poeng
  20. Jepp, da vart det en rask tur i dag til en lokal fjelltopp. Ikke så høg at det gjør noe. Skulle være opplett vær, men fikk en regnskur på vei ned. Men, OK. Overlevde det. Godt fjellstøvlene er _godt_ impregnert. Høgde over havet: 240 meter i følge Finn.no kart: https://kart.finn.no/?lng=5.82656&lat=62.32202&zoom=15&mapType=normap Prøver å lage en turblogg fremover så her er det samme som en test: http://hannkatta.blogspot.no/2017/08/hgasen-pa-dimnya-i-ulstein-kommune.html Snikparkering ved Kleven Verft... Starten på råsa rett over veien av krysset til Kleven Verft. Aldri gått denne før. På kartet så går denne opp langsmed og linker opp med den råsa jeg bruker. Og så videre oppover... Vasshjul prosjekt? Kleven Verft's kraner... Og så videre oppover... Ovenfor Åsen Bilverksted... En tur i skogen... Dette er den råsa jeg kommer fra når jeg går opp vanligvis... En ny tur i skogen... Sti med rennende vann... En ny runde i skogen... Kvilte meg på benken der... Et nytt kryss... Til venstre der jeg kom fra. Rett frem, sør over mot Indre Dimna og "Dimnakorrene" som bor der. Bak meg, videre oppover. En ny tur i skauen... Nesten på toppen... Varden sees nesten ved siden av det berget litt til venstre for midten. En rød liten flekk. Det var vel her jeg oppdaga selfie stanga låg igjen i bilen. Vel, får ta flere bilder en annen gang. På toppen... Grønn kasse er vanlig loggbok. Grå kasse er trimlotteri med reg. medlemmer. Mot Herøy Kommune... Loggbok forsiden. Lagt ut 5. Juli i år. Sikkert bytta ut en full bok. Nabolaget mitt, Garshol, Botnen og videre mot Haddal og Eiksund... Hasundhornet i venstre bildekant. Flåna fremst med Garnestua på den fjellkammen midt på. Mange år siden gikk jeg fra nede til høgre og helt til venstre og tilbake med stopp på 2 topper midt på. 7 timer senere og sliten som en hest. 2 dager med krampe etterpå var slitsomt, men verdt det da. Kleven Verft... Ulsteinvik... Og da var det ned igjen... Glatte steiner på vei ned siden det kom den hersens regnskuren...
    2 poeng
  21. Du kan jo starte med å gi den en grundig omgang stålull og se om det trengs noe mer etter det.
    2 poeng
  22. Da koser jeg meg. Kobler totalt ut og tenker på alt og ingenting helt til jeg får lyst på litt mere kaffe. Og forøvrig ville jeg ikke gått tom for hverken bok eller godis......
    2 poeng
  23. Det første bekymrer meg ikke så veldig mye.. Det. Andre var riktig, men stemmer ikke helt nå lenger, Gore tex'en varer omtrent like lenge som skoene...
    2 poeng
  24. Har ligget værfast i Unna i plaskende regn uten noe større problem, men har ikke erfaring med at spruter jord opp av bakken ( haggel derimot.). Skulle selvsagt ønsket ordentlig fortelt når jeg har ligget værfast, men det er en annen sak (et telt å "bo/campe i" vs et telt å "overnatte i"). Knepper ned litt av innerduken ved behov og strekker ytterduken ved døra litt ut og opp med bardun. Hans Osvold har på sin youtube kanal lagt ut flere videoer der han bruker Unna (og andre Hilleberg telt) under ymse værforhold. Om ikke annet så får du et bedre inntrykk av teltet ved å titte litt der enn bare å se stillbilder. Her en playlist med Hilleberg telt fra kanalen hans: www.youtube.com/playlist?list=PLcbEXjgT_ZZTVaCtCHIxotu47iIwD2IoI Ser at han ikke har oppdatert den listen på en stund, ikke fått med denne fra i år ser det ut til: www.youtube.com/watch?v=95GOF2Sgo2s.
    2 poeng
  25. Har kjøpt en lommeradio med DAB+ Og en Solo.
    2 poeng
  26. Ny trimtur med min mor, som var spent på hvordan hjertet ville takle en litt mer krevende tur - opp til Væremsnubbens topp på 402 meter over havet. Det gikk riktig bra, gitt! Tror ikke det er mange damer over 70 med tre hjerteinfarkt som går opp til den toppen på 1:18. Fin tur var det også, etter en del vått vær de siste dagene, var det perfekt turvær i dag - og det ble klippet i Fjelltrim-kortene
    2 poeng
  27. Endelig en føringstur i litt sol, men da måtte man starte tidlig. Kl. 05 (-1c nede i Bøverdalen) ble det start i Leirdalen med tur opp den flotte østryggen på Skagsnebb. Videre derfra over eggen og opp Bakarste Skagsnebb. Noe tåke kom inn med vind og noe snø litt seinere på formiddagen.
    2 poeng
  28. Big Sister/Faith Peak, en klassiker i Canadian Rockies Distanse: 7,3km | Høydemeter: 1380m | Tid: 8 timer tur/retur Historisk bilde av Three Sisters i Canmore. Bilde tatt av ukjent fotograf i 1912. Big Sister er den høyeste toppen til høyre. Three Sisters er kanskje Canmore's mest berømte fjell. Jeg har sett de tre fjellene dukke opp i hundrevis av bilder, malerier og filmer, så da var det kanskje like greit å ta turen opp dit når jeg er i området. Dagen før leste jeg meg litt opp på ruta opp til den høyeste, Big Sister på 2940m. Desverre virket det som om dette kom til å bli for krevende så seint på året da det lå endel snø oppover. Turbeskrivelsene beskrev ruta opp som krevende og med mye klyving i eksponert og utsatt terreng. Jeg leste meg derfor opp på fire andre fjell som så enklere ut, så fikk bestemmelsen komme når jeg kjørte opp og så forholdene. Det hadde nemlig blåst mye fra vest den siste tiden så jeg hadde ett håp om at normalruta opp kunne være ganske snøfri. Big Sister sett fra sør Kjørte opp grusveien opp til Spray Lakes som ligger i en dal med svært høy populasjon av bjørn. Det hadde også vært dobbelt så mange angrep på mennesker i år, så man burde kanskje ikke gå alene her? Uansett, jeg skulle gå rett til topps, ikke nede i den tetteste skogen, men kunne gjerne hatt bjørnespray på meg i det minste! Big Sister så tøff ut fra sør. Snøen hadde blåst bort fra vestsiden som jeg hadde sett for meg og det så relativt enkelt ut å følge ryggen opp til tre pinakkeler like før selve toppen. De tre pinakklene så utfordrende ut; 15-20m kvasse stup å klatre/klyve opp om jeg måtte over de. Det så vanskelig ut å omgå de på sørsiden iallefall. Bestemte meg på å prøve for å se om klyvinga var så vanskelig som beskrevet i turrapporten til Kanadierne. Blåser godt på Old Goat Mountain (3120m) Fulgte fin sti opp fra parkering og til tregrensa på 2200m. Enkel sak, ingen spor av bjørn bare spor av geiter i ellers flott gran og furuskog. Noen snøbyger passerte meg og det blåste endel over tregrensa så den store sola Yr meldte lot vente på seg. Ja, bruker fortsatt Yr.no her borte, den virker å melde mer presist vær enn for eksempel Accuweather. Videre oppover ble det partier med lett klyving her og der. Ruta var stedvis vardet og merket så det gikk greit å finne veien opp selv om den gikk mye i sikksakk og ned i renner på sørsiden av ryggen. Plutselig kom jeg opp på den nederste fortoppen. Herfra ble det mer alpint og med ett terreng jeg likte svært godt. Pinakklene var ganske skarpe, så det så vanskelig ut å komme seg opp der. Det så derrimot helt fint ut å omgå de to øverste pinekklene under på nordsiden, selv om det lå endel snø der. Ned fra den nederste/første fortoppen ble det lett klyving 15m ned i skaret. Utsikt mot fottoppene og toppen fra W3 Lett og akkurat passe luftig klyving ned i skaret mellom W2 og W3 W2 og utsikten vestover Noe utsatt på snøflanken under W1 Tok meg god tid forby de tre pinakklene. Noe snø som jeg sank langt ned i så det var tidvis tungt ett lite stykke. Etter å ha brøytet en sti over den mest utsatte snøflanken under W1 kom jeg opp til skaret ved W1. Kløyv opp på W1, mye løs stein men enkel klyving hadde det ikke vært for den løse puddersnøen som lå der. Turen opp til selve toppen herfra bydde på lite trøbbel bortsett fra enda mer puddersnø på løse steiner som velter helst helt rundt når jeg tråkket på de. Profil av W1 På toppen hang det ett revnet Kanadisk flagg, men ellers var utsikten på stell! I øst så man såvidt skylinen i Calgary (100km unna) mens man så haugevis av 3k-ere i sør og vest. Desverre hang skyene fast i de høyeste fjellene i vest, som 3 600m høye Mt. Assiniboine ("The Matterhorn of the Rockies"). Vinden hadde stilnet og skyene trakk seg unna så jeg ble værende på toppen i de neste to timene mens sola gikk ned og stjernene etter hvert kom til syne. Definitivt den beste utsikten og den flotteste turen jeg har hatt så langt her i Canada. Høyeste er Mount Sir Douglas, 3406m Calgary's skyline i øst 2949m høye Rundle Mountain Mount Loungheed (3107m) Panorama fra Big Sister Big Sister fra nordøst Mount Charles Stewart South (2776m) rett ved Canmore Canmore og fjellene rundt Byen Canmore Hovedveien til Calgary med anleggene i Exshaw På returen ned måtte jeg selvsagt opp på W1 en gang til for å ta ett bilde herfra. Videre ned gikk det greit, men det tok noe mer tid enn beregnet. Berget er skråstilt, med mye smågrus og løse steiner på, samt akkurat så bratt at men risikerer en lang rusjetur om man skulle begynne å skli eller falle. Dessuten var det mørkt så det er ikke alltid like greit å se smågrus på fjellet. Men kom meg helt ned uten fall og rakk akkurat en mindre sunn kyllingwrap på Drive-thru Tim Hortons før stengetid nede i Canmore! Ett siste bilde av Big Sister og Canmore under stjernehimmelen
    2 poeng
  29. Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette. Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan. Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell. Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere. Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær. Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt. Men humøret detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten. Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta. Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet... ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte" utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta. Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde? Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese. Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten. Vi prøver noen kast i kulpene ved brua. Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta. Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk. Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet. I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake. På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg. Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av. Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint. Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan. Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne. Vestre Skurvelva. Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur. Bytjønna. 414-tjønna nordvest for Bytjønna. Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger. Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet. Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her. Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller. Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to?? Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter. På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser. Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken. En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen. For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer. Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær... ...og solnedgang. Noen slike kvelder ­må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren. Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt. Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme. Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag. Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein. Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt. Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk. Surt vær i høyden. Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj. Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig. Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe. Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød. Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk. Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte. Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg. Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær. Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta. Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla. Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen. En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før. I de sene kveldstimene fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften. Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?). Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet. Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen. Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen. Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet. Pause for hydrering. Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe. Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast. Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk. Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del. Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål. Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh. Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til. Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir. Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren. Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag. Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp. Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren. Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene. Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet. Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk". Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka. Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta. Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen. Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over. Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill. Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen. Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk. Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene. Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade. Da er det bare å planlegge en høsttur!
    1 poeng
  30. En liten MP3 - spiller med musikk eller gode podcasts er blitt standardutstyr hos meg. Går mye i Herreavdelingen, artig underholdning synes nå jeg. Dette kan også brukes samtidig som man gjør "ingenting", ordner bål etc. Og som tidligere nevnt er ei pocketbok flott å ha. Kanskje du kan prøve å skrive noen dikt og slik oppdage ei ny side ved deg selv?
    1 poeng
  31. Ja, akkurat det tenker jeg og !
    1 poeng
  32. Truser av ekte bambus vil i hvert fall ikke bli slafsete
    1 poeng
  33. fjellsport.no har rett som det er gode tilbud på RAB. Jeg har kjøpt både til meg selv og til bruttern med 40-50% avslag begge gangene. Selv bruker jeg RAB Neutrino 400 som 3-sesongspose, også i høyfjellet. Skal holde til 0 grader plussminus 3 grader sånn sirkus... Sper på med ullundertøy ved behov. Om jeg forventer snø og temp nedi minus 5-10 kler jeg min gamle Ajungilak-pose (holder til minus 2 eller deromkring) utenpå RAB-posen. PS: med tanke på at jeg bor på vestlandet ville jeg gått muligens for "Neutrino Endurance" istedet for straight "Neutrino" hvis jeg skulle gjort det en gang til. Dette egentlig mest for sjelefredens skyld når regnet bøtter ned og angsten for våt pose kommer krypende...
    1 poeng
  34. Jeg har skrevet på siden til Helsport at til Jul ønsker jeg meg Trolltind med inngangen flyttet til langsiden og at de drar ut duken litt slik at det blir et lite fortelt med plass til møkkete støvler. Har hatt et selvstående telt på ønskelista lenge. Flytter de inngangen kan jeg ligge å kikke ut mens jeg prøver og våkne om morran. Inntil det skjer så fortsetter jeg med Ringstind SL 1-2, veldig fornøyd med dette. Synes diskusjonen om bunnduken på SL er noe søkt, det kan gå hull i alle bunnduker hvis en er uheldig. Jeg har ikke hatt noe problem.
    1 poeng
  35. Nå er det virkelig mye flott her, det når ikke akkurat opp, men jeg har nå laget et lite innlegg om avslutningen på Steigen-turen min, og turen jeg dro nesten direkte på da jeg kom hjem til Vesterålen. Ingen langtur direkte, men så lenge man overnatter i telt så teller det som tur etter min definisjon. Flere bilder finner du i bloggen HER.
    1 poeng
  36. Unna har en ting jeg setter veldig stor pris på i forhold til Trolltind og mange andre telt. Det at man kan åpne nesten hele fronten på dager med pent vær (eller i regn om man bruker tarp) og bare ligge i posen og nyte utsikten
    1 poeng
  37. Jeg har en tynn dunjakke uten hette og angrer på det. Neste gang blir det hette, men egentlig er det veldig lett å slenge på seg en lue Et alternativ jeg har lyst på Patagonia Nano-Air Hoody. Grunnen er at både stoff og isolasjon har stretch.
    1 poeng
  38. Jeg valgte Trolltind fordi jeg har Unna fra før og kan da velge etter forholdene hvilket jeg putter i sekken. Ja takk begge deler altså. (Vi får se når jeg har fått prøvd Trolltind, om jeg mener det samme da ).
    1 poeng
  39. På bærtur med egne og andres barn Skrubbsår på kneet, blåbær i magen, krypdyr og insekter og en stor verden å oppleve. Tre år er en magisk alder.
    1 poeng
  40. Etter flere turer med fiskefiasko i Femundsmarka var det på tide å prøve noe nytt ja, selv om turpartneren var litt tung å overtale. Blir litt bingo med fiske, men alltid spennende med områder man vet lite om. Og HELT tomt for folk, det var nå det beste!
    1 poeng
  41. Ikke akkurat packrafts nei.. Det enkle er det beste? http://www.adressa.no/nyheter/nordtrondelag/2017/08/13/Disse-kameratene-padler-Norge-på-tvers-i-gummibåt-15145908.ece
    1 poeng
  42. Takk for en super turrapport i fra et område som nok er ukjent og ubeskrevet for veldig mange av oss!
    1 poeng
  43. Sålene på quest er relativt tykke, ganske sjeldent jeg opplevde spisse steiner eller lignende. Sidene er også relativt bra og beskytter overraksnde mye mot skarpe steiner o.l. Merket ganske klar forskjell når jeg gikk over til noen enda lettere La Sportiva Core mid GTX sko, både såle og sider på disse er endel tynnere noe man kjenner hvis man går veldig mye i steinete terreng. Ut fra vekt vil jeg si Quest er overraksende solide.
    1 poeng
  44. Tragisk! All historie både her og i resten av verden beviser jo at statlig eierskap og fovaltning på natur ressurser alltid er bedre for fellesskapet en private eiere med kortsiktige mål for øyet. Håper noen kan få snudd denne utviklingen, gjelder bare å få kastet disse høyrevridde populistene fra makten
    1 poeng
  45. Ett fjell jeg har sett på flere ganger når jeg har kjørt opp veien i Kananaskis Country er Mt. Nestor. Så ut som en fint skifjell opp/ned sørsiden med 1200 høydemeter jevn stigning med rundt 30 graders helning hele veien fra Spray Lakes på 1690m. Derimot er det høy snøskredfare ned rennene, spesielt de siste ukene. På avstand var det vanskelig å se hvor store skavlene øverst i rennene var og om de hadde gått i nyere tid eller ei. Det var også vanskelig å finne informasjon om å gå opp her på ski noe jeg syntes var litt mistenkelig da fjellet er populært på sommerstid og beskrevet som en lett topptur. Var nær med å gå opp her noen dager siden, men pga den høye temperaturen så var nok ikke skiføret særlig bra mot sør samt at rasfaren var høyere. Uka startet med ett fall i temperaturen og plutselig snødde det 1000m lavere enn i helga. Ett værvindu mellom kl 03.00 til 12.00 var meldt på Yr.no, mens den offisielle værtjenesten i Canada meldte snø og skyer hele dagen. Dette var dag to med kuldegrader helt ned til Canmore på 1300m så jeg vurderte det til trygt å gå opp tidlig på morgenen før særlig eksponering av solvarme. Normalruta opp går også i trygt terreng som ikke er spesielt skredutsatt, noe som er betryggende da man kan renne på ski ned denne ruta om man ikke renner ned i rennene. Slik så fjellet med sin mer imponerende profil fra nordøst ut da jeg var ved Spray Lakes tre dager før. Slik så toppen og øverste del an ruta ut med store skavler som henger ut over både øst og vest-renna. Den trygge normalruta går på ryggen rett overfor den lange skavlen. Jeg våknet kl 03.30 med fullmåne og stjernehimmel, men fortsatt var det noen byger i lufta. Det så ut som Yr's værtjenesten var å stole på i dag så jeg gjorde meg klar for tur. Blir det dårlig vær er dette også ett lett fjell å snu på med kort avstand til bilen. Kjørte ned veien langs Spray Lakes til snøskredområdet under Buller Mountain og parkerte der. Parkering innenfor snørasområdet er ikke tillatt så klart. Herfra gikk det en trase igjennom skogen ned til Spray Lakes og jeg krysset den ca 1km brede innsjøen i raskt tempo. Sjøen hadde forøvrig blitt senket med 15m den siste tiden, så her ble det flere høydemeter enn først antatt! Spray Lakes er forøvrig svært populær blant isfiskere og skikitere. Sola står opp på Mt. Murry (3024m) mens den høyere Mt. French (3234m) ruver bak. Etter å ha krysset innsjøen startet stigninga umiddelbart og det gikk greit unna opp sørrenna. Har hadde ett stort snøras lugget med seg over 50 store grantrær da det gikk for ikke mange dagene siden. Dette raset hadde gått ned østrenna, så der var det ikke særlig bra føre å renne ned på uansett om jeg ønsket det eller ei. Jeg gikk inn i vestrenna og fortsatte oppover. Der lå det også rester av ett stort skred, men det hadde gått for flere uker siden da det lå godt med snø oppå. Her blåste det også noe så det var litt kaldt og surt før jeg gikk inn i sollyset på 2400m. Solvarmen varte ikke lenge. Oppe på 2600m gikk jeg inn i en sky som omringet toppen av fjellet og som tydeligvis ikke hadde noen planer om å stikke av. Håpet mitt var at den skulle lette akkurat i det jeg nådde topppunktet ettersom skyen hadde ett godt formål; holde snøen kald! Oppe på den første fortoppen får jeg øye på skavlene som har vokst seg farlig stor over stupet mot øst så her er det bare å holde god avstand. Jeg gikk ned på vestsiden av fjellet, i god avstand fra skavlene langs toppen. Toppene vokser seg gjerne flere meter høyere enn hjemme i Norge på vinteren på grunn av mindre vind, og slike skavler kan fort dra med seg hele hetta av snø som ligger over toppen. Da jeg kom opp på den andre fortoppen (Nestor S2) ble ryggen tynnere. Vestsiden av fjellet var isete og bratt så jeg ble tvunget opp på toppen igjen. Jeg brukte staven til å kjenne på dybden av snøen ned til fast fjell og kunne vurdere hvorvidt jeg gikk trygt i forhold til skavlen. Ca 10m fra toppen av S2 gikk staven min gjennom det tynne topplaget av forblåst snø. Her var det en stor sprekk under danning, stedvis halvmeter bred fant jeg ut da jeg slo ned nysnøen og fikk se sprekken tydelig. Jeg plasserte meg ca 1m fra sprekken mens jeg fortsatte de få metrene opp til S2. Her spadet jeg ned litt snø og fant ut at fjellet var knapt 20cm under snøen. Fjellet fortsatte flatt 2-3m utover under skavlen før stupet begynte. Skavlen gikk 6-7m utover fra sprekken ved toppen av S2 og det var også her jeg måtte ta av meg skiene. Ruta videre går bratt, først ned i ett skar på 15m, så å gå videre på ski var ikke nødvendig heller særlig trygt etter mine ferdigheter. Etter å ha gått knapt to meter fra skiene klapser skavlen sammen og faller utfor stupet hvor det går stupbratt i nesten tusen meter. Skavlen river også med seg topplaget med snø opp østsiden av S1 som jeg ser forsvinner med voldsom fart. Slikt skremmer meg der og da, marginene er små og her er det mange vurderinger som taes hver meter samt at det er ønskelig at jeg tar de riktige valgene til en hver tid. Jeg vurderer om det heletatt er trygt nok å fortsette videre og belager meg på å snu på S2. Etter en pause bestemmer jeg meg på å gå ned i skaret for å se nærmere på veggen opp mot S1 som er en klyvebratt vegg på 16 meter. Gå rolig, ta hver meter av gangen og ta meg god tid til å vurdere hver eneste risikoelement er høyt på dagsordenen. Av de siste syv turene har seks av de inneholdt snøras som går langt nærmere meg enn det jeg har opplevd før. Så langt mener jeg at jeg har gjort flere gode vurderinger og beslutninger noe som er grunnen til at jeg akkurat nært nok alle gangene. Det har ikke bare vært flaks. Men marginene er såpass små med fatale konsekvensene og jeg vet at det er umulig å ha hundre prosent oversikt og kontroll på alle fareelementene til en hver tid. Jeg må bare ha den oversikten og kontrollen når det gjelder, og det blir ganske ofte når jeg går så mye i slikt risikabelt terreng som jeg gjør. Fjellet overasker noe også. Jeg er vant til norske fjell og det er utrolig enkelt å finne informasjon, bilder og videoer av omtrent hvert eneste fjell i landet, både sommerstid, vinterstid og uværstid. Mulighetene vi har med de ulike kartene som produseres og ligger gratis ute på nett gjør at man kan planlegge turene sine ordentlig slik at man vet akkurat hva som venter der oppe. Her er det på langt nært slikt. På en side er det akkurat det som er spennende og eksotisk, på en annen måte forhøyer det flere risikofaktorer. Toppen av Nestor var mer alpin enn jeg hadde sett for meg, noe jeg ser på som ett pluss for det er der jeg trives aller best. Derfor fortsatte jeg mot toppen jeg ikke viste hvor var enda men tok det svært med ro for å gjøre det tryggest mulig. Utfordringen var den bratte snøen og å vite hvor fjellet under var da det fortsatt var store skavler opp mot toppen. Selvsagt viste det seg å være mindre krevende videre til toppen enn hva jeg antok da jeg sto på S2 rett etter at raset gikk. Bildet tatt knapt ett minutt etter at raset gikk. Deler av skavlen sto igjen så vidt det var. Fra S2 til S1. Nede til høyre på S1 ser du hvor skredet nettopp gikk. Ut fra beskrivelse på nett så trodde jeg S1 var hovedtoppen, det var det ikke. Nytt lite skar ventet, men nå ser jeg opp mot det som er toppen. Fant toppvarden under snøen! Stupbratt mot vest, jeg legger også merke til at skaret mellom Nestor og nabofjellet Old Goat er 200m høyere enn på kartet som er printet i 2011... På tur tilbake til S2 hvor skiene venter Når jeg kommer tilbake til S2 åpner også himmelen seg og jeg får akkurat det jeg ønsket meg, utsikt mot alle kanter og fjell Den høyere Old Goat Mountain (3120m) i nord Nedkjøringa gikk utrolig fint. Kjørte ned den tryggeste ruta, samme vei som opp. Bortsett fra litt vindblåst parti helt øverst gikk det meste i pudderkjøring hele veien ned til vannet. Fra tregrensa og ned var det mange fine hopp å leke seg med samt at man kunne ha stor fart mellom fint spredte grantrær i nedre parti. Litt humpete og hardt over raset, men samtidig artig å hoppe over tre grantrær som lå veltet!
    1 poeng
  46. Etter mye nerding på nettet: Åsnes Amundsen m BC Manuell og Alfa Quest Advance BC.
    1 poeng
  47. Ble noen turer opp i fjellene rett utenfor Vancouver i starten. Fjellene er på rundt 1400-1500m, men når skogen vokser helt opp blir det ikke helt det samme som 1400-1500m høye fjell hjemme i Norge. På Grouse Mountain gikk det kabelbane opp. Du kunne velge om du ville gå stien opp og ta gondolbanen ned, eller ta gondolbanen begge veiene. Poenget er at det ikke er lov å gå ned, du MÅ ta gondolbanen ned å betale 60kr for dette. Og visstnok sto det voktere på toppen og passet på at ingen gikk ned heller... Tåkedag på Mt. Seymour Vulkanen Mt. Baker sett fra Mt. Seymour Grizzlybjørn på Grouse Mountain Vancouver sett fra Grouse Mountain
    1 poeng
  48. VISJON For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at Vegar hadde ei dame! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. PLANLEGGING Etter sms-samtalen satte jeg meg ned å så litt på flybiletter til Anchorage. Det ble ikke noe mer med det etter det. En Alaskatur kunne være mulig, men når? Jeg jobber, han jobber, han har dame. Mange hensyn å ta. Vi ville jo være borte så lenge som mulig, helst 2 måneder, kanskje enda lengre? Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Han hadde kanskje fått godkjent ferie fra dama i max. 2-3 måneder uten at det skulle bli problemer i forholdet. Jobbmessig sett kunne det være mulig med to måneder for hans del, han hadde nemlig en plan om å si opp jobben og starte på skolebenken fra høsten 2014 av. Jeg satt i den knipa at jeg hadde to 100% stillinger og fikset det slik at jeg tok fri uten lønn ett år fra den ene jobben mens jeg fortsatte og jobbe fram til Juni 2014 i den andre jobben. Før den tid måtte jeg ta valget om hvilken jobb jeg ville ha for så å si opp hos en av de rett før Alaska. I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grøn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangel Mountains, Denali og Talkeetna mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Lake Chakachamna som så interessant ut. Flott topografi, ikke så langt fra Anchorage men meget isolert og lite besøkt. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit med flytaxi. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta den billigste, Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 til 9000kr for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting 5 uker senere. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. For å opprette enten en blogg eller facebook-gruppe fikk vi sponsor. Vi opprettet en gruppe på facebook for turen og fikk ST-Utleie til å sponse oss med satelitt-telefon, ringeminutter og ett ekstra solcellepanel. Vi brukte gruppa til å gi ut noen statuser via mail fra Alaska, og etterhvert endel bilder som vi har hørt folk satte meget stor pris på nå i ettertid. Jeg jobber på barnehage og har tatt med barna i planlegginga av turen. De fikk også høre og se litt gjennom facebook-gruppa som var stor stas! Alaska2014 sin gruppe på Facebook! REISEN Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk lage nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! På Lufthansa over Østgrønland. Nettopp passert Denali og nærmer oss Anchorage. På flyplassen i Anchorage var det klart for ny problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Vi stakk på butikken og kompenserte med ris, spagetti og hermetisk skinke som vi skulle ha endel av uansett. Matplanen vi hadde var ca 60% tørrmat 40% ris og hermetikk-varer, bakevarer, mye godterier, to flasker whiskey og noe redbull! Vi skaffet oss ei hagle (som ble anskaffet på lovlig vis på en bar i Anchorage over noen øl med lokale...), slugs og ammunisjon til jakt på fugler. Bjørne-pepperspray gikk vi med på beltet til enhver tid. Onsdag 18 Juni satte vi oss i flyet mot Chakachamna. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg. Vi tilbrakte 4 uker ved Chakachamna, reiste inn en uke tidligere på grunn av noe så dumt som for lite mat. Vi skulle ha brukt lengre tid på butikken i Anchorage, det var der vi bomma på kaloriene. De neste tre ukene reiste vi med leiebil til Wrangel Mountains, Valdez, Talkeetna Mountains og tilslutt i Chugash State Park. Så tok vi flyet til New York og ble der i 5 dager! En fantastisk sommer for min del, tidenes beste! Kart over området og toppene vi besteg ved Lake Chakachamna. Fjellene er jo navnløse så vi gav toppene kallenavn for navigering. For å se detaljerte turrapporter fra toppturene er det bare å følge linkene nederste i denne artikkelen.
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.