Vinnerliste

Blir alltid mye lunere med lemurer rundt teltet.

Telting og ørretfiske på Sørøya - den grønne øya i nord Halv ni om morgenen reiste jeg til Kjevik i Kristiansand og fløy via Gardemoen (Oslo) til Alta i Finnmark. På turen var pappa og to gode turkompiser med på tur. Vi hastet oss ut av flyplassen i Alta etter å ha fått bagasjen vår, målet var å rekke en tidlig ferge fra Øksfjord til Hasvik på Sørøya. Fra Alta flyplass leide vi en bil med god bagasjeplass, den måtte ha plass til fire store tursekker pluss handbagasje. Fra Alta tok det godt over en time å kjøre til Øksfjord hvor ferga til Hasvik drar. Kjøreturen til Øksfjord var en kamp med klokka, men dessverre dro ferga ide vi ankom kaia! Da var det bare å vent i Øksfjord i 3 – 4 timer før neste ferge kommer! Etter en lang lunsj i den eneste restauranten i det lille tettstedet, gikk vi om bord på ferga. Klokka var halv ti på kvelden da vi ankom Sørøya. Utsikt mot havet! Etter en herlig fiskesuppe i Hasvik hos hyggelige bekjente (tusen takk for det, den smakte herlig), dro vi til andre siden av øya, innerst i Dønnesfjorden. Herfra startet turen, klokken halv tolv på natten. Siden det var så seint gikk vi ikke særlig langt første dagen, og endte på Krokvantnan, en distanse på to kilometer. Sekkene føltes tunge og stigningen var bratt. Vi gikk opp to hundre meter på to kilometer. Første leir Vi satt opp teltene ved Krokvatnan klokken et på natten, men det var fortsatt lyst som dagen. Jeg monterte stangen og prøvde noen få kast før jeg la meg i teltet, ingen napp. Neste dag i 10 tiden dro vi av gårde med fiskestengene i handa mot Gjertrudvatnet. På veien stoppet vi og fisket i Kristianvatnet, Jarlvatnet og Vegvatnet. Her var det fin stekefisk å få! I sørenden av Krokvatnan fikk vi rundt ti ørreter, alle litt under 5 hekto. Her har jeg på første fisken på turen! Vi stoppet ved Kristianvatnet spiste sprøstekt ørret og nudler, fin turmat! Stekt ørret er alltid godt I Jarlvatnet fikk vi også fin fisk, veldig blank ørret. I Vegvatnet var det derimot ikke noe tegn til fisk, men det skal sies at vi ikke fisket der så mye. Jeg vet at det er fin fisk der. Blank og fin Vi lagde leir i nordenden av Gjertrudvatnet, et stort vann med fin fisk i. Jeg prøvde å fiske i kulpene nord for vannet, men der fikk jeg bare småfisk på 100 gram. Utover kvelden gikk vi en tur langs østsiden av vannet og opp til Langvatnet. På veien dit, ca midt på Gjertrudvatnet hadde jeg på en ørret som helt sikkert var over kiloen, men søren, den datt av! I Langvatnet vaket det som besatt, det var fisk i alle størrelser, en helt klart flere sværinger over og rett under kiloen. Trolig på grunn av klekking av en type innsekter, var de ikke interessert i sluk eller spinner, dessverre hadde jeg ikke tatt med flue eller makk, det lå i leiren. Klokken var ti på kvelden og jeg hadde kun fått et par stekefisk, ingen av de svære. Men det var såpass langt tilbake, så jeg måtte stoppe å fiske for dagen. Etter en herlig havregrøtfrokost bestemte vi oss for å bli samme plass en dag til da det var så mange fiskevann i området som fristet. Vi pakket opp to av sekkene og dro ut på en lang dagstur. Først fisket vi oss langs Gjertrudvatnet og prøvde noen kast i Langvatnet, samme plass som dagen før. Vi dro opp et par fine stekefisk før vi bestemte oss for å bevege oss over i nabodalen mot øst. Her har det vært slåsskamp! Vi gikk over Rundhaugen og bratt ned mot det navnløse 159 vannet og videre nord mot 165 vannet. Her var størrelsen på fisken enda mindre. Hvis du er interessert i å få fisk på hvert kast, bør du besøke 165 vannet, men det var bare småfisk da. Den største jeg fikk i disse to vanna var på rett under 3 hekto. Videre fisket vi i vannene mot Jarlvatnet og krysset over på nordsiden av Middagsfjellet til Vegvatnet. Her var det ikke noe fisk å få. Vi hadde fått nok av stekefisk på turen, så det ble stekt øret og potetmos på middagsmenyen, det smakte herlig! I teltet på kvelden kjente jeg at beina trengte litt hvile før morgendagens etappe, jeg hadde faktisk gått nærmere 30 kilometer denne dagen! Midnatt på Sørøya Neste dag gikk vi nordvest over mot Jutulvatnet. Her tok vi bare noen få kast før vi gikk videre opp heia vestover mot noen navnløse vann nord for Mattisvatnet. Ved et vann på ca. 350 meters høyde sørvest for Sluskfjellet satt vi opp ny leir. Kan du se leiren og telta? Jeg vil ikke røpe nøyaktig hvor dette vannet ligger siden det er såpass lite og har stor fisk. Hvis det blir fisket for mye her vil det skade bestanden. Største på turen så langt! Etter få kast fikk kompisen min en flott ørret på nærmere 7 hekto, og like etterpå fikk faren en hakke større. Fin fisk! Disse skulle i fiskesuppa til middag! To fine fisk litt under kiloen Disse var turens største fisk til nå, og flere ville ikke bite. Jeg har snakket med en som har dratt opp ørret nærmere to kilo i dette vannet! Litt ulik farge Neste dag klatret vi ned heia sør for Sluskfjellet, en veldig bratt hei! Her fisket vi oss vestover i vannene på 184 og 174moh. Fin stekefisk i disse vannene, jeg hadde også napp av en sværing her, trolig over kiloen. Dette var siste dagen på turen og jeg hadde enda ikke fått fisk over kiloen. Veien hvor bilen som skulle ta oss med tilbake til Hasvik var kun to kilometer unna. Jeg hadde tenkt til å pakke sammen fiskestangen for turen, men lot være da vi passerte et veldig lite tjern. Jeg var veldig usikker på om det var fisk her, men etter noen kast rykket det kraftig i andre enden av snøret! Jeg kjente med en gang at denne var svær! Ut fra rykkene tippet jeg fisken ville veie over kiloen. Jeg fikk litt panikk da jeg ikke hadde håv, den hadde pappa. Jeg ropte høy og pappa kom løpende med håven. YYEEESSSS!!!! Ny rekord!! Største på turen!!! Etter ti minutter så jeg fisken inne ved land, det var den største jeg noen gang hadde hatt på! Den var skikkelig sliten, jeg dro den sakte mot håven og pappa fikk håvet den opp på land. Jeg brølte til: YYEESSSS!!!!! Den ble veid til nøyaktig 1250 gram! Yesss, over kiloen, ny rekord for meg! Tenk at jeg skulle få denne i siste vannet på hele turen! Jeg vil ikke røpe akkurat hvor dette vannet ligger, fordi det er så veldig lite. Men jeg kan si at det ligger sør for Sluskfjellet. Denne karen ville hilse på vei hjemover De siste to kilometerne gikk fort, vi snakket om alle opplevelsene vi hadde fått på turen. Vi var veldig fornøyde. Det gøyeste for meg var den store fisken, helt klart, det er alltid gøy å få ny rekord! Tilbake etter en fantastisk tur! Vi sov en natt i Hasvik før vi dro hjemover til Sørlandet tidlig dagen etter, da mener jeg skikkelig tidlig. Vekkerklokken sto på 05.00, vi måtte rekke ferga som gikk 06.00. Denne gangen rakk vi ferga og flyturen hjemover gikk fort. Jeg må tilbake til Finnmark! Sjekk ut flere slike tur-rapporter på bloggen min her! Sjekk ut videoer fra turene mine her! (Abonner gjerne på kanalen, det setter jeg stor pris på:) Følg meg på min offentlige facebookside her!

Sagnet er faktisk sant. Ved enden av regnbuen finner man et Hillebergtelt..

Det er full myggnetting i døren og glidelåsen går helt ut så du kan ha begge sider åpne med myggnett i på sommeren HAdde det på vinjerock, det var kanondigg å ligge svalt og godt mens resten av campen ble stekt og/eller spist levende på morgenkvisten

Det er en rekke karakteristiske juv og renner i Oslofeltet. En av disse er Asdøljuvet naturreservat ved Sylling i Lier kommune. Juvet er som en vestlandsdal i miniatyr. Har du kjørt fra Drammen og opp mot Sollihøgda har du sikkert sett skiltet som står i en skarp sving. En artig tur, mere krevende hvis det har vært nedbør. Tok turen mens det var tørt tidligere i sommer. Når du kommer på toppen en det et flott vann - Asdøltjern. Her er det flere fine teltplasser på begge sider av tjernet. Det er mulig å kjøre opp dit via Engerveien som har en SMS - bom. Familier med små barn kommer da seg ut på telt tur i marka med å gå noen få meter. Dette er nok ikke veldig kjent.

Tur til Anse Major. Strand uten veiforbindelse helt vest på Mahe, Seychellene. Fra havnivå, opp til rundt 450 meter, ned til havet igjen, og samme veien tilbake. Ikke en tur å legge ut på i regnvær, sleipe steiner som fungerer som rutsjebane et par hundre meter rett ned frister lite for sånne som meg med adrenalinintoleranse. Men i fint vær er det en nydelig tur. Selv om 28 grader og luftfuktighet på 80 % ikke er for pyser. Men det er vi såklart ikke, Bestemor på 65, 17-åringen og jeg. Dit skal vi, til stranda der nede. Paradisstrand på paradisøy. Og så opp igjen...

Sikker på samme måten som folk med Ringstind, Akto og Unna. Står under tarpen

Kanskje denne skulle vært under temaet "Barn på tur" - i hvert fall var jeg (altså barnet ) med min mor på hennes første "topptur" etter at det tredje hjerteinfarktet rammet for en måned siden, og turen gikk fint, den Vi la listen lavt, og valgte en lav topp i "Fjelltrimmen"; Abeltuva (164 moh) øst for Abelvær i Nærøy kommune. Egentlig kom vel listen litt høyere enn vi trodde, for selv om stien til Hestvika var høyst overkommelig, var det faktisk både bratt og tidvis ulendt (med utlagt tau) derfra og opp til Abeltuva. Men opp kom vi, i rolig tempo og flott vær - her skuer vi vestover mot bebyggelsen i Abelvær: Vi kom oss ned igjen uten uhell - og sanket til og med litt kantareller på vår vei. Mye stor og svært søt blåbær ble spist på direkten Vi konkluderte med at dette ble en flott tur som viste at såfremt man holder seg i form, og tilpasser ambisjonene litt, skal det mye til før man trenger å legge friluftslivet på is

Etter å ha bestemt meg for å reise til Ecuador, vart det også tidleg klart at eg ville prøve meg på eit høgt fjell, når eg først var i området. Tenkte først at det hadde vore spennande nok med 5000moh, men fann ut at 6000 også var tilgjengeleg. Då Chimborazo i tilegg viste seg å vere verdas høgaste fjell ( https://no.m.wikipedia.org/wiki/), vart turplanen gradvis meir fjellorientert. Etter å ha tråla nettet etter diverse turrapportar frå spesielt Chimborazo og Cotopaxi, kombinert med lesing om akklimatisering, virka det som Chimborazo var oppnåeleg med 10 dagar akklimatisering. Sidan slowmotion-fjellvandring åleine ikkje frista spesielt hadde eg ei litt anna tilnærming til akklimatisering enn normalen. DAG 0: Landa, fann hostellet på 2800 moh. i Quito. Kjente at høgda var annleis enn heime når eg gjekk i trapper. DAG 1: Sightseeing, "klatra" alle dei 3 tårna i katedralen i byen og reiste til ekvator. (totalt ca 1,5t buss, 60 cent!) Relativt luftig trapp, passe akklimatiseringsaktivitet, dag 1.. Kryssing av ekvator DAG 2: Sidan eg neste dag skulle køyre bil til 4500moh, så følte eg at eg måtte sette ein personleg rekord til fots først. Den gamle rekorden var på 4167 (quiz: kva fjell er det?). Eg tok Gondolbana frå 3000-4000 moh over byen og starta på rusleturen mot Cumbre Pichincha (ca 4700moh). Med berre to netter på 2800 var eg ikkje uventa dårleg akklimatisert, men låg fart og fint vær fekk meg til toppen. Tegna på mild høgdesjuke kom etter kvart då eg nærma meg toppen og vart verre på veg ned att. Med gondolbana som fjernar 1000 meter på 10 min, følte eg ikkje det var spesielt farleg med litt høgdesjuke. Haudepina slapp taket etter ein time på senga på hostellet. Panoramabilde frå toppen av Rucu Pichincha. Kan ane fleire kvite toppar, som dermed er over 5000 moh. Kunne sjå Cayambe, Antisana, Cotopaxi og Chimborazo frå venstre mot høgre. To tyskarar eg slo følge med ned frå toppen. Quito og Cotopaxi 5897 moh i bakgrunnen DAG 3-5 Gjennom eit lokalt selskap, flowbikerental, hadde eg booka 3 dagar med downhillsykling, der eg gjerne ville vere litt i høgda, sidan dette var ein del av akklimatiseringa. Her fekk eg som bestilt, guide, sjåfør, topp downhillsyklar, og sykling på høgder mellom 4500-2800 i tre dagar (130$/dag). Eg merka dag for dag at eg lettare og lettare hang med guiden på flatene etter kvart som eg vart akklimatisert. Siste dagen var vi i tillegg innom Quilotoa, som er eit stort vulkankrater med ein innsjø i midten, som "alle" turistane på hostellet anbefalte. Her sprang vi ned og opp dei 2-300 høgdemetrane mellom 3500-3800moh. på 38 minutt. Det var vesentleg fortare enn dei uakklimatiserte turistane rundt oss var i stand til! Cruising på flotte stiar, totalt drøyt 8000 vertikale meter ned på 3 dagar! Her med Quito i bakgrunnen Omtrent på 3700 moh. på veg ned dei 1500 høgdemetrane frå 4000-2500 moh. Frå opent fjellklima til tropisk klima på 40 min! DAG 6: Skulle eigentleg reise tidleg på morgonen frå Quito, men sidan eg vart invitert med på joggetur på morgonen vart avreise litt utsatt. Deretter tok eg buss til Machaci (1,50 $) og taxi (20$) til Tambopaxi lodge (3750moh). Her kunne vi ha hatt perfekt utsikt til cotopaxi, om ikkje skyene var i vegen. Tok ein times spasertur i området før middag. Dette var det meste eg fekk sjå av Cotopaxi på nært hald. Svært fjell, bildet er tatt på ca. 3800 moh, med villhestar i framgrunnen. Cotopaxi Refuge på 4864 moh. Delar av det kvite oppe til høgre og venstre for hytta er isbre. Ved godt vær kunne ein truleg ha sett toppen frå dette punktet. DAG 7: Planen for dagen var å bestige midt-toppen på Rúmiñahui (ca4600moh), men på grunn av dårleg vær gjekk eg heller langs vegen dei 13 km opp til Cotopaxi refuge på ca. 4850 moh. Ny høgderekord der altså. Farten var framleis god i forhold til turistane rundt. Fekk haik ned att, dermed sparte eg knea for 1000 høgdemeter nedoverbakke. Møtte på ein nysgjerrig Andes-rev på 4600 moh, rett før eg fekk haik ned vegen! DAG 8: Planen var eigentleg å bli på Tambopaxi lodge ei natt til, men sidan eg fekk veggdyr natta før, kombinert med dyre prisar, diaré og skodde, fann eg ut at eg ville ha eit komfortabelt døgn i Riobamba (2700 moh) i staden. Spleisa på taxien med roomien frå sovesalen og hoppa på ein buss mot riobamba. Litt annleis type buss-stopp her enn i Norge! For å komme meg på bussen måtte eg krysse ein 4-felts motorveg og deretter stille meg opp "kor som helst" (om eg forstod spansken riktig) og stoppe bussen. Det funka fjell. Generelt kostar buss mellom 1-2 dollar i timen i Ecuador. Med den prisen hadde eg nok køyrt vesentleg mindre bil i Noreg. Eit noko uvanleg skilt å møte i fjellheimen for min del! Plasseringa på Chimborazo Lodge er mildt sagt gunstig for fjellentusiastar! DAG 9: Med litt mindre kløe og litt mindre diaré, var eg klar for meir akklimatisering. Tok ein lokal buss frå Riobamba til hotellet Lodge del Estrella, som ligg strategisk til i nasjonalparken til Chimborazo på 3950moh. Gjekk til fots på ein utydeleg sti frå hotellet og peikte meg ut ein ryggformasjon på veg mot Chimborazo som såg artig ut å gå på. Etter kvart som eg passerte ca 4700moh. vart det stadig luftigare oppover, så i frykt for å gå meg vill bygde eg eit par småvardar på nokre utsette punkt i tilfelle eg måtte ned samme veg i skodde. Skikkeleg eventyrfølelse! Etter kvart smalna ryggen av og endte i eit stup. Då eg såg ei slynge rundt ein stein byrja eg å tru at eg måtte snu, men med litt klyving på høgre sida av ryggen kom eg meg ned i eit skar på ca 5000 moh. Veldig stilig geologi her, der både isbre og vulkanen prega utforminga av landskapet. På bilder på hotellet kunne ein sjå korleis breane har trekt set kraftig tilbake dei siste 100 åra. Etter eit halvhjerta klyveforsøk vidare frå skaret konkluderte eg med at dette var idioti, så eg tok lunsj, pusta inn mest mogeleg av den tynne lufta, og rusla ned att. Store delar av nedstigninga var på deilig laus grus, så knea igjen fekk spart seg. Sidan i fjor haust hadde eg berre gått ein einaste fjelltur til fots med over 500 meter høgdeforskjell, så knea var mildt sagt ikkje trent for nedoverbakkar. Landeveissykling med Jotunheimen rundt som det store målet 7. Juli gjorde at formen elles var upåklakeleg. Turen gjekk opp ryggen til venstre. Før eg snudde skjønte eg at eg ville ha kunne gått høgare om eg hadde følgt dalen opp, men, men. Får du auge på slynga? Klarte å snike meg ned frå ryggen på venstre side Pinaklar som ser ut som laus morenemasse, med ein slags sandstein som held ting på plass. Alt var relativt fast, men eg ville nok ikkje ha stolt på at kilar og spesielt kammar ville ha halde seg i ro her. Derimot ville det nok ha vore mange relativt faste blokker å feste slynger rundt. Det var massevis av Vicuñas i fjellet rundt Chimborazo. Eit antilope-hjorte-lama-dyr som er freda, og dermed relativt lite skremt av menneske. Ganske tørt klima i området. Fekk æra av å bu på Edward whymper-rommet. Mannen som førstebesteig Chimborazo, og syntest at fjella i Ecuador var kjedeleg samanlikna med dei skikkelege fjella i Alpane. Grei utsikt frå frukostbordet. DAG 10: Personellet på hotellet virka litt overraska over kor gjerrig eg var med tanke på at eg budde på eit hotell til nesten 100$/natt og booka guide til 500 dollar, men nettopp derfor måtte eg spare der det sparast kan. Derfor haika eg meg opp til Carrel refuge på 4850moh. Derifrå gjekk eg til Whymper refuge på 5050, og vidare opp til "The Chamonix needles" på 5250. Der var vinden så kraftig at det desverre var umogeleg å gå på den snødekte ryggen vidare, då eg ikkje hadde med stegjern eller isøks. I staden fann eg ein stein som fekk rolla som isøks, og eg hakka meg forsiktig vidare på sida av ryggen til ca. 5300moh. Eg vart nok litt i overkant ivrig på å komme oppover, men innsåg tidsnok at no var det på tide å snu før konsekvensane ved ei utglidning på snøen ville bli fatal. Etter svært forsiktige bevegelsar og iherdig hakking ned att i snøen sette eg meg til i le på 5250 moh og las eit par kapittel i boka til Knut Nærum: døde menn går på ski. Kan anbefale boka, og lurer samtidig på om dette er ny høgderekord for Knut Nærums forfatterskap? Ny høgderekord for lesing av Knut Nærums forfatterskap? 5250 moh, nokon betre? I bakgrunnen ser vi El Castillo, og sida som vi gjekk i opp til 5500 moh. kvelden etter. Ein liten dam rett over Whymper refuge. Dette er det høgaste punktet dei fleste turistane går til. Oppe til venstre ser vi El Castillo, deretter ryggen vidare til Pico Veintimilla, fortoppen. Etter ein kopp coca-te og nye kapittel i Whymper refuge, gjekk eg ned att og stilte meg opp med tommelen. Til min store fortvilelse stod eg rett nedanfor to andre haikande grupper. Etter 20 minutt med intens haikeinnsats var dei andre gruppene plukka opp og det vart plass til meg ned til hovudvegen, der ny haiking til hotellet gjenstod. Totalt haiketid utanfor køyretøy var nok berre 30 minutt, og det må seiast å vere rimeleg bra på 4 ulike køyretøy. Hadde eg beherska spansk litt betre enn "pocito" er eg sikker på at vi hadde fått ein hyggeleg samtale i bilen. Hyggeleg forsøk på samtale vart det i alle fall. Siste frist for avbestilling av tur var denne dagen. Yr meldte regn sist eg hadde internett (morgonen dag 8), men portvaktene frå hovudvegen til Carrel Refuge sa sol, sol! Sidan eg viste dei yr-appen på telefonen og forma eit spørsmålsteikn med ansiktet medan eg sa sabado, domingo på overbevisande spansk, satsa eg på at svaret deira var basert på dei beste equadorianske værkalkyler tilgjengeleg. Yr sine varsel hadde så langt berre hatt rett 4 av 10 dagar uansett. DAG 11 Etter å ha sove 10 timar, ete frukost, lina klede på golvet, og pakka kleda i sekken att, var eg klar for tur. Guiden kom med taxi, noko som var litt råflott, syns eg. Så forstod eg at guiden Paúl jobba som taxisjåfør når han ikkje jobba på fjellet. Han var 45 år, med akkurat riktig mengde grå hår, så han har rikeleg med erfaring, men ikkje er blitt for gammal og sliten for fjellføring. Turen opp tok lenger tid med taxien hans enn haiking, då han kjente halvparten av folket på fjellet, og måtte veksle eit par ord på vegen. Med 12 timar til avreise frå Carrel refuge, vart eg ikkje nevneverdig stressa. På grunn av fare for steinras frå El Castillo (slott-liknande steinformasjon 5500 moh), startar guida turar klokka 22-23 frå Carrel refuge, med soloppgang som siste tidspunkt for å snu. For å få eit inntrykk av kor fort vi kom til å gå, spurte Paúl litt spørsmål om erfaring og farta mi på akklimatiseringsturane mine. Eg viste bilder frå tradklatring i Lofoten, pudderkøyring i bratt terreng og skryt frå Jotunheimen rundt for at han skulle skjønne at eg truleg var raskare enn dei fleste klientane hans. Difor utsette han avreisa frå klokka 22-22:30. Etter mine berekningar var dette kanskje litt tidleg, men så skulle vi 1000 meter høgare enn min forrige høgderekord, frå dagen før, så eg stolte meir på Paúl sine berekningar enn mine. Etter ei god natts "søvn" frå klokka 18:40-21:30 var det opp og ete frukost. I løpet av "natta" hadde haudeverk komme snikande og eg var ytterst skeptisk til om dette kom til å gå. Posen med real turmat gjekk ned, i lag med immodiumen, så eg kunne gå trygt utan å drite meg ut bokstaveleg talt. Alt på dette biletet vart brukt under toppstøtet, med unntak av hua på bildet. Og soveposen. Og ovnen. Utsikten ut soveromsvindauget, medan eg heldt på å line opp kleda. Desse er ikkje ville, men rimeleg eksotisk uansett! Til tross for at dei andre gruppene skulle starte 22:00 og vi 22:30, så var vi andre gruppe ut av ca. 10 grupper. Etter om lag 10 minutt var vi fremst. Eg var djupt imponert over tempoet til Paúl. Aldri før hadde eg bevegd meg så sakte på fjellet før. Gruppa vi passerte imponerte endå meir, ved å gå endå saktare. Utruleg. Eg vart forsiktig optimist på vegne av høgdesjuka, då bevegelse ikkje kosta meg noko i det heile. Då vi kom ned att fekk eg høyre frå dei andre gruppene at vi hadde halde eit veldig raskt tempo. På 5000moh. var det tilløp til sandstorm, så vi dekka oss til med snøbriller og buff. Desse vart på dei neste 8 timane. Etter litt meir rusling kom vi til snøen, der det var på med stegjern, og inn i tauet til Paúl. Tauet var av type kort, slik at guiden kan halde meg att om eg skulle finne det interessant å teste gliden på skaren eller grusen. Eg valte å spare det til ein annan gong. Her var det ca 35-45 grader bratt, og relativt sterk vind. Klokka 01:00 var vi på 5500moh, forbi El Castillo, og Paúl erklærte at vi var veldig tidleg ute. Eg var einig, og tenkte på kor herleg lys den norske sommaren er. Etter å ha starta med hovudverk og sett meg som mål å i alle fall komme til 5500 moh, tenkte eg at det var trygt å røpe for Paúl at eg hadde litt vondt i hovudet. Eg bestemte meg samstundes for at eg skal spy eller få hinsides med smerter før eg snur. Eg hadde tross alt brukt store delar av feriebudsjettet på dette døgnet, så det skulle nytast. Vi var einige om at det var iskaldt å stå i ro, og eg ville strengt tatt ned så fort som mogeleg, helst via toppen, så vi heldt fram å gå. Planen vi la kvelden før var å gå 30 min og deretter stoppe 1-3 min for drikke og snack og halde det gåande slik heile vegen til toppen. Det var difor ganske tungt mentalt når halvtimen varte og rakk. Etter kvart måtte eg tisse, og fekk lov å gå litt til før vi stoppa for å tisse. Denne halvtimen hadde no vart i drøyt 2 timar, fann eg ut, og vi var no på 5950 moh. Det forklarte kvifor halvtimen føltes så lang. Høgdesjuka var framleis ikkje nevneverdig verre enn ved frukosten, så no fekk eg trua på å nå toppen, og delmålet om 6000moh. var tilnærma spikra. Paúl var litt forundra over å ikkje sjå nokon hovudlykter bak oss, og konkluderte med at alle dei andre laga hadde snudd. Dette var ein viktig boost for egoet og imaget mitt som tøff nordmann. Etter kvart som vi steig gjekk farta ytterlegare ned. Farta var omtrent perfekt heile tida. Eg lot meg stadig fascinere over kor roleg og jamnt Paúl gjekk. Dette har eg prøvd mykje sjølv, og eg syns det er kjempevanskeleg. Det gjekk aldri så fort at eg måtte puste og pese hardare enn på ein roleg joggetur. Etter litt meir pausar og påkledning (6lag på overkroppen) byrja breen å flate ut i det jamne og forsiktige tempoet berre brear kan flate ut. Eg hadde allereie før start gjort det klart for Paúl at målet mitt var Cumbre whymper (peak whymper), som er hovudtoppen eit stykke bak Pico Veintimilla, der dei fleste brukar å snu. Eg gjorde det umiddelbart klart at eg ville vidare då vi nådde fortoppen, så det vart ingen stopp for å nyte utsikten. Det var strengt tatt heilt mørkt og begrensa mogelegheiter for fotografering med mobilkamera i dette lyset uansett. Vi hadde snakka om at sterk vind kunne hindre oss i å nå hovudtoppen, så eg ville vise at motivasjonen var på topp, i tilfelle Paúl var i tvil. Eg hadde lest diverse om vanskegrada på siste biten, og visste at det kunne variere mellom ein halv meter laus kartong og kompakt skare. I dag var det hardpakka snø og lett framkommeleg. Etter ein drøy halvtime med rusling i endå (!) rolegare tempo, runda toppen til slutt av. Dei siste timane hadde eg tenkt ein del på at høgdesjuke kjem forsinka, og tenkte med gru på at eg når som helst kunne bli skikkeleg dårleg. Dermed tok eg meg knapt tid til bilde og filming på toppen, før eg ville snu og komme meg ned. Paúl vikra ein smule forbausa over dette hastverket mitt med å komme meg ned. No var klokka 05:00, altså var det 2 timar til soloppgang og ca 1 time til det lysna. Vi byrja å rusle tilbake til fortoppen og nedover samstundes som det første lyset byrja å komme på himmelen. Etter kvart som den 800meter høge snøbakken openbarte seg vart eg meir og meir takknemleg for at eg ikkje hadde sett heile bakken på veg opp. Høgste breakulen kan ta seg ein bolle i forhold. Det var også ganske bratt, så det var liten tvil om at utglidning kunne vere fatalt. Eg rekna med at eg ville stoppe greit om eg skulle falle, men lurte samstundes på om Paúl ville han klart å stoppe meg dersom eg byrja å gli utan å bremse sjølv. Paúl gravde ei plattform eg kunne stå på, og forankra meg i isøksa si kvar stopp. Plattforma var litt overkill etter mi meining, men så hadde eg jo betalt 500 dollar for dette. Skuggen av Chimborazo på veg ned att. Ved fullstendig skyfritt vær kunne vi kanskje ha sett havet? Her får vi ein følelse av kor bratt det er på veg ned frå Chimborazo. Bakken på bildet er forøvrig brattare enn der vi gjekk. Utsikten var heilt fantastisk, der vi såg utover skyene som dekte resten av landskapet langt der nede. Etter kvart kom soloppgang, og vi kunne sjå skuggen frå Chimborazo i horisonten. Vi måtte forbi eit klyveparti på is/grus/stein på ca 5600moh der både eg og Paúl syns det var greit om eg var sikra i stramt tau. Eg venta framleis på den store høgdesjuka, men smerten heldt seg stabilt på middels styrke, heilt fram til vi tok av stegjerna, og offisielt var på trygg steingrunn utanfor rasfare. Samstundes som at behovet for fokus sank auka hovudpina. Litt snubling og rutsjing på grusen minna meg på at eg ikkje må miste fokus heilt endå. Flaut å skade seg på turiststien, liksom. 5 minutt før vi kom ned til Carrel refuge (4850) stod sola opp bak Chimborazo, så vi fekk brukt solkremen vi smurte oss med 10 timar tidlegare. Her vart det desayuno og coca-te, samt prating med dei andre gruppene som var i ferd med å stå opp. I tillegg til høgda var det mange av gruppene som snudde som følge av kraftig vind. Nokre av deltakarane syns det var vanskeleg å halde balansen i vinden. Underteikna med Pico Veintimilla i bakrunnen. Hovudgrunnen til den låge suksessraten på Chimborazo er nok først og fremst tilgjengelegheita til fjellet. Det var mykje forskjellege folk som skulle prøve seg, og fleire av deltakarane hadde aldri gått på bre før. Etter mi meining er det både urealistisk og farleg å prøve seg på ein sånn tur utan noko stegjernserfaring i utgangspunktet. Timelønna til guidane blir desto høgare. Best timebetalt fekk nok guiden med den amerikanske turisten som snudde etter 2 timar, 50 høgdemeter over whymper refuge (5050). Etter frukost vart Paúl taxisjåfør og køyrte meg ned til Riobamba på 2700moh, før vi skilte lag. I bilen spurte eg han litt om vurderingar og orientering på turen. Han syns spørsmålet om bruk av kart var litt morsomt, han kunne jo vegen, så kart var ikkje nødvendig! Guideutdanninga i Ecuador virkar generelt god, litt som Nortind, berre 1 år kortare. No er internasjonal tindevegleiarutdanning i ferd med å bli oppretta også i Ecuador. Til slutt kan eg konkludere med at å prøve seg på ein 6000-metring gav ein heilt rå naturopplevelse, men endå større utfordring og meistringskjensle. På grunn av kulde, fokus og hovudverk tykkjer eg at turar i Norge gjev ei betre naturoppleving enn høge fjell, medan denne turen kunne minne meir om ein lang konkurranse, ikkje ulikt Jotunheimen rundt. Eg likar begge deler, og kontrastar, så 32 timar etter at eg stod på toppen 6267 moh sat eg i ein kano med andre turistar 800 meter over havet i Amazonas. Ecuador kan absolutt anbefalast som eit variert reisemål!

God dag. Jeg planlegger å sy meg et telt med (god) plass for en, som holdes oppe av gåstaver. Formen blir som en kantete versjon av Akto, med elementer håndstjælt fra Tarptent og @Fjellrypa85 sitt telt. Det jeg står litt fast på, og håper at noen på forumet kan hjelpe meg med, er at jeg vil ha stengene utvendig. Tanken er at de da kan fungere som strukturell forsterkning ved å surre bardunfestene rundt dem etter modell av Soulo mfl, og at teltet forhåpentligvis blir enklere å slå opp. Jeg vurderer å bruke et stag langs mønet som man kobler gåstavene til, slik at man får et fast trapes på midten og således kan slå teltet opp etter modell av Akto (to plugger på kortsiden, sett på plass stang, dra ut og plugg ned den andre kortenden). Jeg kan ikke se at noen andre produsenter eller DIY'ere har gjort det på denne måten, og som regel betyr det at det enten er kjempesmart eller kjempedumt Noen som har meninger om dette? Jeg har navnet klart allerede: Incompetents Hackto. Er jeg ikke oppfinnsom.

Du er utrulig flink til å få tatt bilde av fantastiske øyeblikk @graham!! 😄

Haha alle tingene ligger der ett eller annet sted. Trikset er å sjekke teltplassen nøye før man forlater den!

Sendte epost til de for noen dager siden, ikke fått noe svar. Virker litt useriøst, googlesøk førte meg først til datingappen Tinder Hvis prisen på posen er den samme som hos XC Sport er den nok uansett utenfor budsjettet, 8300 for en sovepose er spinnvilt når du får andre poser til halvparten. Da bærer jeg heller med meg et halvkilo ekstra.

Øvst: Slogen sett frå ferga. Nr 2: Utsikt Habostaddalen Nr 3: Smørskredtindane sett frå vegen opp i Brekketindmassivet Nr 4: Sunnmøre... Nr 5: Camp med Slogen i bakgrunnen

Når jeg tenker meg om skulle jeg noen ganger ønsker jeg hadde to innganger, det hender det ikke er plass til noen ting selv med GT/CAMP

Det står med netto 2,4 og brutt 2,9 på Fjellsport sine sider, mener de pleier å veie teltene selv. Nallo har bare en inngang da, jeg mener det er en klar fordel å ha to, både for utsikt og lufting på varme sommerdager. Kaitum er større innvendig og man slipper skrånende ende. Har også hørt om mange som plages med at det blir klaus med lav fotende, men det må man jo merke etter selv om funker for en eller ei.

Jeg har med meg på turene mine Helle Dokka i tillegg til en liten øks. Bladlengden på kniven er 84 mm og vekten er 130 g. Heller bruker trippel laminert rustfritt stål i de fleste av sine kniver. Godt fornøyd med de knivene jeg har fra Helle. Så er det en tradisjonsrik liten norsk bedrift, sånt betyr noe for meg. En del av vår kultur og tradisjon som vi kanskje skulle bli flinkere til å ta vare på.

Du kan sjekke ut Hilleberg Kaitum 2 (uten GT), det skal veie 2,9 alt inkludert. Det er samme utformingen som Lofoten, og man kan brette opp kortsidene for ekstra utsyn på begge sider av teltet (veldig koselig!). I tillegg synes jeg veggene i innerteltet på kaitum er veldig rette og fine, hvilket gir god romfølelse. Du også har fortelt og mulighet for åpning på begge sider av teltet. Du har ikke det store forteltet foran, men i stedet to litt mindre, men fortsatt romslige fortelt på hver side. jeg kan iallfall lage mat i det lille forteltet på mitt kaitum. God plass til stor voffe i innerteltet, dessuten er innerteltet 220 langt mener jeg, så det er et stort telt

Kan sikkert spare 100-150 g på lettere knivløsning. Eller mindre multiverktøy. Gaffatapen er veldig liten. Det er derfor den veier 60 g og ikke 600. Hansker på sommeren når det skal gås i 1600-1700 MOH. Ikke uvanlig med nullføre og sludd da.

Turen min til Sørøya kan du lese om på bloggen nå (Telting og ørretfiske på Sørøya - den grønne øya i nord)! Det var en vellykket tur og ny ørretrekord toppet det hele! Jeg må tilbake til Finnmark!

Dagens trim og ti på topp tur gikk fra Heggelia på Veme ved Hønefoss og inn til Ellingsetertjern. DNT har også hytte ved vannet. Veldig mye vann i terrenget, noen steder gikk vannet til langt oppå leggen hvis du gikk i stien. Gikk en annen vei tilbake, spart vel mellom ikke noe på det, men mindre vann. Skauleis er bra trimm i det minste.

Ble helt til topps på Jønshornet også 😉 Fantastiske forhold i dag

Fikk klemt inn en liten to topperstur i går også. Denne gangen i Siljan over Middagskollene og Blåfjel. Fin rundløype på omlag 12km.

Endelig Senja på langs. Fra tirsdag kveld til mandag. Jeg og Ulva. Kun mobilbilder. En tur som kan anbefales. Heldig med været stort sett. Skal skrible et lite blogginnlegg etterhvert.

Ble en tur opp til Middagshornet mellom skydekket! Fantastisk tur, rakk akkurat ned igjen før regnet kom 👍🏻 Jeg kan følges på outtt også 👍🏻

Ikke tur i dag (nåja, dagen er jo ikke over ennå), men fra helgen. Bare mobilbilder, droppet å ta med systemkamera på disse turene. Fredag kveld pakket jeg ryggsekken med båt, fiskestang og overnattingsremedier og kjørte til parkeringen ved badeplassen ved Sørgutvikvatnet på Austra. Like før sju fikk jeg sekken på ryggen og begynte på turen opp til Tyskenghatten (538 moh). De knappe 17 kg på ryggen var tyngre enn jeg vanligvis har på tur, men det gikk greit - og egentlig ikke særlig mye saktere enn når jeg tidligere har gått med en tredjedel av vekten. Da jeg nådde toppen, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta med klippekortet for å vise at jeg hadde vært på enda en topp i Fjelltrimmen - heldigvis var der to unge damer fra Leka som kunne knipse et bildebevis av "bragden" (Heilhornet sees over varden). Det var flott utsikt nordover i lav sol og småtruende skydekke: Jeg vandret videre fra Tyskenghatten mot Krudalsheia, som jeg skulle følge nedover mot Svartvatnet. Ankom nordøstenden av Svartvatnet tidsnok til at båten var klar akkurat ved solnedgang, og jeg padlet til andre enden av vatnet med masse vaking rundt meg. Fikk satt opp Trailstar og fant fram insektbivyen (ble en del mygg etterhvert) før det ble mørkt. Sov litt stykkevis og delt til morgenen kom, det var varmt i sommerposen. Etter at jeg sto opp lørdag morgen, tok jeg med en tom iskremboks jeg hadde med og padlet tilbake for å "hente" en kilo av multene jeg passerte på turen ned Deretter ble litt padling just4fun, og til slutt litt fisking. Det var fisk etter sluken på nesten hvert eneste kast, men bare to ble med til land - to bittesmå ørreter. Det er nok ikke mye storfisk i dette vatnet, blitt for lite fisking her. Etter fiskingen var det spennende å se om leir og båt igjen fikk plass i 65-litern, det ser jo i utgangspunktet utrolig ut. Men når jeg tok meg tid til å få ut mest mulig luft av alt som skulle i sekken, kom alt på plass atter en gang på ryggtavlen. Da gikk turen videre nedover til familiens fristed, der jeg fikk skyss for å hente bilen igjen - og var klar for nye eventyr Søndag formiddag ble det ny Fjelltrimtur, med den gjeveste av de 14 toppene på menyen: Heilhornet (1058 moh) i Bindal kommune. Da gikk jeg svært lettpakket - en halvlitersflaske i baklomma på shortsen, litt ost og spekemat, mobil og "fotostaven" min. Ville sjekke formen litt Da jeg kom til parkeringen litt før kl 11, var det såpass fullt av biler at det ble jukseparkering langs veikanten på meg. Startet kl 10:58 og var på toppen 12:45 og passerte 25 - 30 personer på turen opp. Tiden på 1:47 er så å si den samme som for to år siden, og jeg er fornøyd med det - jeg er jo tross alt snart et halvt hundreår og har mine tresifrede antall kilo uansett hvor mye lettpakking jeg forsøker Det ble faktisk noen få store regndråper fra en superlokal byge på turen ned, men når jeg ser på værmeldingene er jeg så langt veldig happy med å ha dratt fra Vestlandet til Nord-Trøndelag på ferie i disse tider

I dag har mine to minste og jeg vært på nærtur. Og disse turene blir det mange av fremover! jeg fikk lyst til å teste pressenningen fra Biltema, men oppdaget at jeg hadde kjøpt den minste i farten, så denne ble veldig liten. Vel, vel. I morgen kjøper vi en som er større . Det er bare 500 meter unna husveggen vår. Vi pakket liggeunderlag, "tarp" og laget pizza og dro av gårde for å spise lunsj i skogen. Og jammen så vi ikke både tuser og troll der! Vi fant ulike bær og sopp og masse annet gøy vi ikke hadde tatt oss tid til å bry oss så mye om før nå. Tilslutt fannt mminstemann en glassflaske som vi tok med oss hjem, og begge guttene var opprørt over at noen kunne gjøre dette med naturen... Det ble en lang samtale om forsøpling, brannfare osv. Lærerik, og utrolig bra lunsj i det fri. Og mor fikk dekket litt av behovet for uteliv mellom regnskyene. I kveld sa barna: Kan vi gjøre dette igjen i morgen mamma? Dette var så utrolig fint! Å, ja, det skal vi når vi så klart! Nå har mamma lært: Det er det enkleste og nærmeste som oftest er best for de små 😍. Vi lager også turdagbok, og dette gjør at vi legger merke til flere detaljer der vi er, for ungene er flinke til å minne meg på at vi må ta bilder så vi får det inn i turboken vår (som er fysisk ringperm med bilder i, og som de elsker)

Fisketur i Tafjordfjella er virkelig noe helst spesielt for meg. Her har jeg fisket siden jeg var en liten pjokk, og kan fortsatt huske hvor enormt mye jeg gledet meg til hver eneste tur i disse fjellene. Her har jeg opplevd både glede i form av godt fiske, og frustrasjon når man har tatt hundrevis av resultatløse kast i sur nordavind som treffer deg midt i trynet. Men til tross for noe motgang er det de gode stundene som huskes best, og hit har jeg har alltid lyst tilbake. Nå hadde jeg fått et tips om noen småvann der oppe som skulle være bra. Dermed var det bare å pakke sekken og komme seg av gårde. Fisken kan være vanskelig å lure i Tafjordfjella. Sommeren har vært seint ute i år på Sunnmøre, og jeg kunne faktisk se nysnø på toppene rundt meg da jeg begynte å traske mot dagens mål. Turen startet bratt, veldig bratt. Og jeg fikk bekreftet at turformen ikke var på topp. Da jeg hadde kommet over første kneika fulgte jeg en dnt-sti noen kilometer før jeg tok av mot et lite vatn som lå skjult noen hundre meter borti dalen. Jeg hadde hørt vage rykter om at det var satt ut fisk her for en del år siden. Da jeg endelig var fremme lå det lille fjellvatnet blikkstille uten så mye som en krusning. Jeg så instinktivt etter aktivitet, og som bestilt så jeg et vaskekte head and tail-vak. "Den var diger" tenkte jeg forsiktig for meg selv. Og for å si det sånn, den er fortsatt diger, for den svømmer uti det lille fjellvatnet den dag i dag. Og unnskyldningen denne gangen? Blikkstille vatn og slukfiske er ikke en god kombinasjon. Uansett var det virkelig flott her og ikke minst var jeg helt alene. Resten av kvelden satt jeg ved teltet, drakk kaffi og studerte den flotte naturen jeg var omgitt av. I morgen var planen å prøve noen andre småvatn i nærheten. Nysnø i Juli. Jeg fulgte en dnt-sti noen kilometer. Bak haugen der lå dagens mål. Så var jeg fremme. Her var det flott! Kveldsmat. Godt å endelig få brukt Akto-teltet igjen. Kveldskos. Det legges planer for neste dag. Det nærmer seg natt. Ingen fisk denne kvelden. Neste morgen var jeg oppe allerede kl 07.00. Nå skulle det fiskes. Årets oppgradering på fiskeutstyret, var at jeg nå brukte Nanofil multifilamentsnøre med fluorocarbon fortom. Avanserte greier for en som alltid har fisket med 0,18 vanlig mono. Ikke minst hadde jeg satt på enkeltkrok på slukene mine etter inspirasjon fra Bjarnes turblogg. Da blir det letter å bedrive catch and release, og sluken setter seg ikke så lett fast i bunn. Det kan være en stor fordel i grunne fjellvatn. Når alt var pakket sammen ruslet jeg en liten time til neste turmål. I dag hadde det blåst opp en del og solen tittet frem. Perfekte forhold for en sluk av type Spesial i farge sølv med røde prikker. Det var ikke mange kastene jeg hadde tatt før jeg kjente et skikkelig rykk i stanga, og der ute så jeg en fin ørret plaske i vatnet. Her snakket vi kilos! Jeg kjørte ørreten i sikkert fem minutter, utras på utras, og endelig fikk jeg loset den inn til land. I det jeg skulle bøye meg ned for å vippe fisken på trygg grunn kom plutselig sluken flygende uten noen fisk på, den gikk. Typisk. Etter noen saftige gloser som skremte vekk alt levende innenfor en kilometers omkrets, var det ikke annet å gjøre enn å prøve igjen. Det lønte seg. Det tok ikke lang tid før en ny fisk satt på kroken, og denne kom på land. Flott ørret dette også, og vekten viste 850 gram. Rettferdighet til slutt, og jeg kunne puste lettet ut. Årets første storfisk for min del, og den ble med hjem og servert som kveldsmat til meg og fruen. Ingen catch and release denne gangen altså. En rypefamile som følger spent med. Rettferdighet til slutt. 850 gram. Denne fikk leve videre. Sølv og rød Spesial med enkeltkrok. Bra kvalitet på fisken her. Fjellets kjøleskap. Fornøyd fisker. Det feries med kaffi. Tilbake i skogen og turen er straks ferdig. Det var virkelig godt å sikre årets første storfisk, og ikke minst årets første tur i Tafjordfjella. Håper at jeg rekker noen turer til her før sommeren er over. Etter denne turen er ikke dragningen mot disse fjellene noe mindre enn tidligere. Så er det veldig artig at man kan oppleve så godt fiske i nærheten av der man bor. Det er bare å beklage alt hemmelighetskremmeriet. Men dette er små og sårbare fjellvatn, og jeg velger derfor å holde det for meg selv. Se hele artikkelen

Jeg ville ikke lagt noe dyrt i en vanlig zip-pose (lenger). Jeg legger vel ikke dyre ting i poser generelt, for mye som har gått ad undas med det. Men de fleste insisterer på å erfare det selv før de velger andre løsninger, har jeg funnet ut.

Det foreligger jo i alle fall 260 negative prøver for skrantesyke fra Hardangervidda og av de 726 prøvene som er tatt av villrein er alle de 4 positive (av 346 prøver tatt i Nordfjella) Det er jo en bra start i alle fall. Å skyte ned stammen i Nordfjella er jo uansett utfallet, for smitten forsvinner ikke derifra av seg selv. Når det gjelder jakt, det er økt kvote som er tiltaket ikke "skyt alt som ser ut som det le'ar seg" Det er med andre ord ingen forskjell på denne jakta og annen villreinjakt, man skal bare ta ut flere dyr, og hjelpe til med ut-transporteringen. Ser ikke hvorfor dette skulle gi noe mer fare for skadeskyting enn normalt, såpass tiltro får man da ha til landets villreinjegere at de ikke går i berserkermodus når de får skyte 2 dyr i stedet for ett. Saneringsplanen ligger forøvrig på nett her

Skulle jeg ha laget noe nytt, hadde det blitt Zpacks duplex dørsystem/ møne og Hilleberg Enan i hver ende. Da hadde du sluppet stang i møne. To innganger hvis du ønsket det. Men blir nok krevende å sy. Lite rette flater også. Blir litt som tarptent, men mere buing (pagode form) på møne. Ville også hatt barduner på alle rette flater, det stiver av mye er min erfaring. Bardunløsing som Hilleberg, slik at det blir få plugger. Du få lage noen skisser og legge ut når du kommer så langt.

De ligger jo øverst på bakken, da...

Ja, ventiler ved bunnen er dårlige om vinteren. Ellers hva gjelder Lofoten vs Fjellheimen @Turjente93: Vekten er noenlunde den samme som du sier, men Lofoten er merkbart lavere ved bakerste stang. Det er nok der de har spart inn den ekstra vekta for glidelåsen. Det gjør veldig mye for romfølelsen inni, forskjellen fra Keron 3 til Lofoten 4 var enorm. Dra ned buksa litt, sett deg i innerteltet og sleng av deg klærne

2 innganger er vanvittig digg når det er skikkelig drittvær og man bruker det store forteltet til matlaging: da kan man nemlig gå uforstyrret inn og ut av teltet i andre enden uten å måtte tråkke over/rundt/forbi kjøkkenet. Men ja det er luksus og luksus veier. Vi er 3 kompiser i en Kaitum 3 GT - da er det mindre stress å dele på vekta. Men dette er jo ikke en problemstilling for dem som går solo...

Jeg hadde svart belte i antall pakkeposer. Sparte på duk dra gamle telt, og sydde i vei. Veldig smart, hver ting sin pose. Men en ting var å pakke i heimen, noe ganske annet var å holde orden på alle posene ute i felten. I dag har jeg kuttet ut de fleste hjemmelagde posene. Bruker i stedet en del Zipposer Pr i dag har jeg kun egenproduserte til kjøkkenutstyret, liggeunderlaget og vannblærene. Og en pose i litt tykkere stoff til blikkboksovnen. Dessuten var det vanskeligere å stue skikkelig med så mange poser. . Uten posene er det mye letter å utnytte et hvert hulrom. I dag har jeg heller med meg en stor "pose", en lett bag fra Biltema som erstatning for de mange små. Når jeg pakker opp sekken, for å få tak i det som alltid er på bunnen havner det meste i den. I tillegg til de hjemmelagde har jeg kjøpt to kompresjonsposer fra XXL, en grønn størrelse M og en Orange, størrelse S. I den grønne, som jeg kaller "alltid tørt" får jeg plass til sovepose, ullongs og ull trøye, Forsvarets headover og et par tynne sokker. I den Orange putter jeg Forsvarets grønne genser, brynjebukse, ulltrøye og nok et par tynne sokker. Disse posene legges i bunnen av sekken. --------- Når jeg skal sy en pose av nylon brukte jeg å "sikke" for å hindre av stoffet revnet. Det har jeg sluttet med. I stedet forsegler jeg "kantene" vha en lighter. Når det gjelder "sporet" for "lukkelinen". (ikke enkelt å komme på et fornuftig navn) klipper jeg en V der hvor linen skal strammes. For å hindre at den skal flise seg opp, bruker jeg også her en lighter og forsegler. For å få posene tette brukte jeg kontaktlim i sømmene. I dag tror jeg at det finnes et eget stoff for sømforsegling.

Se f.eks på Hilleberg Nallo 2GT, det kan også åpnes på samme måte som Lofoten og har stort fortelt. Betydelig mer slitesterkt enn Superlight. Vekten er nesten kiloet lavere enn Lofoten 3 camp.

Har selv Fjellheimen camp 3, skulle gjerne hatt Lofoten, da jeg liker muligheten for å åpne forteltet. Det veier litt, men herregud for en komfort det er i teltet når man først har slått det opp! Fjellheimen pro teltet mitt pakker 42 cm i lengden, dette går akkurat på tvers i bunnen av sekken min (hovedburet) Dette med vekt er utrolig individuelt og må nesten bare prøves og feiles litt på. Selv bærer jeg langt mer kilo på ryggen enn venner av meg, uten at det er noe ubehag eller problemer. Men jeg liker å ha med meg litt ekstra. Jeg vil bare tipse deg om Fjellreven Kajka eller Gregory Baltoro 85... har nettopp kikket på ryggsekk selv, jeg landet selv på en Baltoro og er veldig fornøyd med det valget. Den sitter så utrolig mye bedre på enn fjellreven. Også har den veldig gode løsninger for mitt bruk. Jeg kan anbefale deg å søke opp produktene på prisjakt eller prisguiden også. Fått mange gode mail tips når diverse nettsteder setter ned prisen på varene jeg er på jakt etter.

Her er to bilder av Ringstind 1 så du kan danne deg et bilde av plassen i forteltet. Sekken som ligger der er Snota 55 liter. Helsport har sydd på 5 ekstra pluggfester for meg, dette gjorde de gratis. Dette hindrer teltduken å komme i kontakt med innerteltet og så er forteltet blitt litt større. Forteltene på Ringstind en og to er like store. Jeg bruker også den ekstra bunnduken på teltene mine.

Vel, en berykta bakke sies det og det var det. Møtte et par med ei barnevogn på toppen av nevnte bakke. Vel, det vitner om god kondis. Lengde en vei til målpunkt: 2.8 kilometer cirka. Så 5.6 kilometer tur/retur. Ikke verst. Spiste ikke frokost i dag. Bruker sjelden å gjøre det. Gikk ikke akkurat på tom mage. Trykte i meg nesten en hel Jegergryte med 10 kjøttkaker og en hel pose grønnsaker kvelden før. Sikkert nok mett fra den. Klokket ikke turen, men dro cirka 12 og var hjemme 15.30 sånn cirka med 10 minutts kjøring hver vei. Flyfoto/kart: https://kart.finn.no/?lng=5.84198&lat=62.35048&zoom=17&mapType=historicalm-Hareid-Heroy-Ulstein-2016%40c Et fint anlegg med en liten dam i Bugarden i Ulstein Kommune Panorama av dammen Forsetter videre på en grusvei Mot Skeide Da begynner blodslitet Kvilebenk 1 Kvilebenk 2 Og bakken fortsetter Skal ned den bakken på returen Aaah, godt med en kvilestund på en benk utenfor en vassforsyningshus(?) Benken er på baksiden. Ser den stikker frem på hver side. Uggg, krabbegir oppover Nesten på toppen Fine kvilesteiner Eller kumlokk å sitte på En avstikker til Skeidshornet Jepp, langt igjen En avstikker Litt serverdigheter på turen Nesten fremme, 2.8 kilometer unnagjort Veien videre til Mosvatnet Veien videre til Lisjevatnet Bugarden var startpunktet Jepp, 2.8 kilometer tilbake Såg ikke hundelort, så dette ser ut til å fungere

Det finnes noen hardlivede myter om hvor raskt det er å bli dehydrert og hvor viktig det er å drikke nok vann. Siden jeg fortsatt støter på en eller flere av disse mytene så tenkte jeg også at det kunne være greit å gi et tips til de som fortsatt ikke er helt oppdatert på dette. Ubestridelig fakta er at du trenger bare å drikke når du blir tørst, uansett om du trener eller sitter i ro og ser film! Hjernen og kroppen har for lengst perfeksjonert dette systemet! Følgende myter/påstander er FEIL: 1. Hvis du allerede blir tørst så er det for sent! Når du blir tørst så er det kroppens måte og gi deg beskjed om at det er påtide å drikke litt. Du er på dette tidspunktet langt fra dehydrert. 2. Du må drikke 1 liter hver time! Kroppen kan bare prossesere en hvis mengde vann pr time, ved fysisk aktivitet går dette enda mer ned. Du kan altså risikere å overhydrere om du følger dette rådet. Overhydrering er skadelig og kan i værste tilfelle føre til død. 3. Dehydrasjon er et stort problem! Mild dehydrasjon er ikke et stort problem og vil i liten grad påvirke formen eller yteevnen ved fysisk belastning. 4. Hvis urinen er mørk gul så er du dehydrert! Ved fysisk belastning/trening så vil urinfargen bli mørkere selv om du er helt hydrert grunnet endel forskjellige prossesser i kroppen. Fargen på urin kan derfor ikke brukes som en indikator. 5. Dehydrering forårsaker kramper! Selv om det kan være en liten faktor så finnes det ingen bevis for at vannmangel alene skaper kramper i muskler. Kramper er et sammensatt problem og enda ikke fult ut forstått. For noen så kan dette kanskje bli en liten vekker men jeg regner med de fleste er oppdatert Altså om du følger en eller flere av disse mytene så er faktisk sjansen større for at du havner i fare for å drikke for mye (som er langt værre) enn å drikke for lite. Det er en artikkel her som fint summerer opp dette og går litt mer i detalj for de som er interresert: http://www.adventurealan.com/best-hydration-drink-when-thirsty/ Jeg har lest endel norske artikler tdligere så jeg skal se om jeg får oppdatert med dette eterhvert også. God tur!

Jeg tenker at den perfekte turbil skal være rimleig bra om den også skal fungere godt til daglig bruk. Selv hadde jeg ikke gått for en bil som er tilpasset turbruk, men heller en som er god til daglig bruk og så hadde jeg satt på en eller annen modell ala denne; http://smartlager.no/215-x-130-x-125-cm-taktelt-til-bil-bobil-offroad-kr-11000/

Jeg har kanskje en litt annerledes turstil? 🤔 Men tur er tur og naturen er mitt lekeland. Jeg er nok litt bajas 😂 Så i dag ble det juving. Seriøst hysterisk morsomt. Skli, rappellere og hoppe ned små fosser, jettegryter og vannfall med mer. Tre timer brukte vi fra toppen av juvet og ned, så det ble trasketur også. Rumpa var ikke glad for fire timer i bil etterpå, men så verdt det 👍🏻 Juvet var ved Uvdal opp mot Immingfjell.

Har ikke innspill til område, men bruk norgeskart.no . Google Maps er ikke brukelig til formålet

Alltid med Pleier å stappe pølsesnabben til Bjarne oppi. (For dem som husker den tråden).

Har du vurdert å bruke en gryte med non-stick som kombinert gryte og stekepanne? Jeg har en gryte fra MSR som jeg steker pannekaker i + lager gryteretter og koker vann i på lengre turer. Funker helt greit og så er det jo flott å slippe å ha med mer enn man trenger

Villmark Været var meldt knall, og både torsdag og fredag var avsatt som feriedager. Jeg hadde egentlig tenkt meg til Jotunheimen torsdag, men siden været der oppe var meldt enda finere neste dag, ville jeg drøyde jeg den turen til fredagen. Istedet slang jeg meg avgårde til et lite Alaska i Hedmark, ei lite trafikkert vord som jeg har sett på lenge, Heievorda/962, beliggende ei halvmil vest for Glomma v/ Evenstad i Østerdalen. Ikke store greia, men ganske spennende terreng, synes jeg. Rovvilt-terreng dette, bjønn holder hus i omegn, ulv passerer rett som det er, gaupe er stamvilt derinne. Og like nordafor ligger Mårgranåsen. Et årvisst kongeørnreir ligger ikke langt unna det heller. Høstfargene var ikke det helt store, men dog flekkvis til stede, der jeg i hvit formiddagssol strener over høstbrun myr mot den bratte stupveggen som danner østsiden av vorda. Jeg støkker opp to orrhøner i myrkanten, før stigningen mot erosjonsrøysene under veggen begynner. Halvveis oppe i stigningen varsler en ravn, og jeg stopper for evt. å sanse hva den har sett. Det kunne jo være meg den varslet, men kun sekunder etterpå ser jeg en diger voksen kongeørn seile på brede vinger langs bergskortene ved himmelranda over meg. Den drar et par runder fram og tilbake langs stupveggen, før den setter seg i en snøbrekt grantopp. Jeg har skrittet inn i slagskyggen av ei storgran, og forsøker ikke å røpe meg ved å kaste min egen skygge utover lyngen i glenna der jeg står, samt kun å bevege meg (og kikkerten) når jeg er i skjul for ørna. Jeg hører i den blanke høststilla at den småprater der den sitter, med mjauende korte lyder. Den letter igjen, og passerer atter ovenfor meg. Himmel, denne er diger! Fuglen forvinner av syne bak egga mot nord, så jeg tar iveg opp i en av stenrøysene innunder fjellveggen. Her får jeg brått besøk av fem rauskjør (lavskrike), som tillittsfulle og nyskjerrige flaprer mjukt på stille vinger omkring meg. I sannhet en trivelig fugl denne skogenes "ånden som går"! Uveisomt Over røysa brattner det skikkelig til, og det blir ganske så bushete. Jeg bryter meg oppover, henger i torvtufser og tørrkvister, klorer meg fram opp svaene til ei 40 cm bred grasvokst hylle, for å prøve ta et bilde av utsikten langs bratta. Fjernt ute i nordøst blåner selveste Rendalssølen/1755 under den blå og blide septemberhimmelen. En og annen trost gjør anskrik når jeg støkker den, og ei sen rødstrupe sier også ifra med et tørt "tekk tekk" borte i et rognbærkjerr. Videre oppover er det stopp. Vertikale temmelig svapregede berghamre steiler mot himmelen, og jeg trekker derfor til venstre og sørover under disse, for å prøve å finne en klyvbar veg opp til egga der. Urpreget villmark her, med mosegrodde falne grankjemper hengende i blokkmarka bortetter bratta. Her ferdes nok ikke mye folk, vil jeg tro! Jeg sliter meg til slutt opp noen glatte skorter der, mer hengende i vegetasjonen enn i fjellet. Brått når jeg brekket på egga, og topplatået rødmer i høstfarget blåbærlyng mot toppunktet på 962 moh, der et lite trigpunkt står bardunert fast. Jeg rusler så nordover langs brekket, er helt utpå og nyter utsikten ned igjen til grovurene mer enn 100 hm under, samt skogdalene østover. Her ser jeg også en hønsehauk, som på butte vinger sirkler i trange runder over bergveggen 100 m nordafor meg. Jeg setter meg på en diger sten heeelt utpå stupkanten, dingler med bena litt, og sonderer landskapet under og rundt meg med kikkerten. En ravn kommer klunkende fra sør, og seiler nyskjerrig kloss over hodet på meg, blir altfor stor for kikkerten, og jeg hører vingesuset idet den skakker på hodet og kikker på meg da den drar forbi. Jeg rusler så nordover og ned ryggen på fjellet. Ryggen huser en del sva, en del spredt blokkmark, og skrinn furu- og fjellgranskog. Nedatt til flatene rår urørt urskog, vindfall, tørrkragger, bergufser og storblokk. Et sted finner jeg restene etter ei rovfugldrept røy. En kampesten sitter opphengt som en giljotin mellom to andre gigantblokker, og kan for den modige gi tak over hodet hvis det kniper. Ei artig lita runde dette, og tar man seg tid til å postere noen timer i døgnets tidlige eller sene timer, ja så er nok også en og annen listig pote å få se, og da helst av det digre slaget..! Kansellering Jeg gledet meg så til Jotunheimen neste dag, men begynte å få litt vondt i hodet på returen. Dette ble bare verre og verre utover kvelden, ble helt jævlig rett og slett, og litt kvalm ble jeg også. Så avgangen mot Jotunheimen kl. 23 ble utsatt - og til slutt droppet. Pokker også, med slikt et vær, og fridagen og turen ferdig booket! Og på toppen av det hele, neste dag ( i skrivende stund altså), mens jeg småbannende tverker rundt meg selv i godværet og tenker på Jotunheimen, leser jeg i avisen at det er "verdens hodepinedag"! At det går an! Så da får jeg bare trøste meg med denne minirapporten da - fra et like lite stykke Alaska i Norge.