Vinnerliste

Fra føringstur til Store Austanbotntinden for litt siden. Startet seint den dagen da Yr meldte ett mulig vindu i tåke kl 15.00 den dagen. Det viste seg å stemme på minuttet og vi kom oss på toppen akkurat da tåka letta litt.

Fikk klemt inn en liten to topperstur i går også. Denne gangen i Siljan over Middagskollene og Blåfjel. Fin rundløype på omlag 12km.

Først og fremst støtter jeg forslaget om å få profesjonell hjelp til skikkelig kommunikasjon og se om dere ikke klarer å få en bedre dynamikk og forståelse for deres ulike behov. Høres jo ut som mye er bra dere i mellom, så med litt innsats kan det godt hende dere begge blir mer fornøyd. Når det gjelder barn og friluftsliv, så synes jeg det har vært veldig moro og givende. Mulighetene er uendelige. Min 10-åring har nå 330 overnattingsnetter og kan både gå langt og takle røffe forhold. Vi har hatt flere toukers turer i fjellet, bare for å gi litt perpektiver, men vi har selvsagt også mye korte koseturer. Jeg prøver å forberede meg på at den interessen forsvinner om noen år, men krysser fingrene for at den ikke blir helt borte. Siden jeg ser "Barn ingen hindring" allerede er anbefalt, kan jeg jo tipse om min egen bok om temaet også. (Hvis det er interessant, så kan den kjøpes direkte fra meg. Og hvis dette ikke er lov å legge ut, så sier vel en moderator fra)

Siden jeg jobber på bor i Trondheim, men jobber på Orkanger, var det helt innafor med en ettermiddagstur til Hestgrovheia idag, høyeste i Agdenes kommune. Flott sti opp, sjeldent lettgått. Selvfølgelig tåke på toppen, sol lengere ned

Kanskje denne skulle vært under temaet "Barn på tur" - i hvert fall var jeg (altså barnet ) med min mor på hennes første "topptur" etter at det tredje hjerteinfarktet rammet for en måned siden, og turen gikk fint, den Vi la listen lavt, og valgte en lav topp i "Fjelltrimmen"; Abeltuva (164 moh) øst for Abelvær i Nærøy kommune. Egentlig kom vel listen litt høyere enn vi trodde, for selv om stien til Hestvika var høyst overkommelig, var det faktisk både bratt og tidvis ulendt (med utlagt tau) derfra og opp til Abeltuva. Men opp kom vi, i rolig tempo og flott vær - her skuer vi vestover mot bebyggelsen i Abelvær: Vi kom oss ned igjen uten uhell - og sanket til og med litt kantareller på vår vei. Mye stor og svært søt blåbær ble spist på direkten Vi konkluderte med at dette ble en flott tur som viste at såfremt man holder seg i form, og tilpasser ambisjonene litt, skal det mye til før man trenger å legge friluftslivet på is

Endelig Senja på langs. Fra tirsdag kveld til mandag. Jeg og Ulva. Kun mobilbilder. En tur som kan anbefales. Heldig med været stort sett. Skal skrible et lite blogginnlegg etterhvert.

Etter å ha bestemt meg for å reise til Ecuador, vart det også tidleg klart at eg ville prøve meg på eit høgt fjell, når eg først var i området. Tenkte først at det hadde vore spennande nok med 5000moh, men fann ut at 6000 også var tilgjengeleg. Då Chimborazo i tilegg viste seg å vere verdas høgaste fjell ( https://no.m.wikipedia.org/wiki/), vart turplanen gradvis meir fjellorientert. Etter å ha tråla nettet etter diverse turrapportar frå spesielt Chimborazo og Cotopaxi, kombinert med lesing om akklimatisering, virka det som Chimborazo var oppnåeleg med 10 dagar akklimatisering. Sidan slowmotion-fjellvandring åleine ikkje frista spesielt hadde eg ei litt anna tilnærming til akklimatisering enn normalen. DAG 0: Landa, fann hostellet på 2800 moh. i Quito. Kjente at høgda var annleis enn heime når eg gjekk i trapper. DAG 1: Sightseeing, "klatra" alle dei 3 tårna i katedralen i byen og reiste til ekvator. (totalt ca 1,5t buss, 60 cent!) Relativt luftig trapp, passe akklimatiseringsaktivitet, dag 1.. Kryssing av ekvator DAG 2: Sidan eg neste dag skulle køyre bil til 4500moh, så følte eg at eg måtte sette ein personleg rekord til fots først. Den gamle rekorden var på 4167 (quiz: kva fjell er det?). Eg tok Gondolbana frå 3000-4000 moh over byen og starta på rusleturen mot Cumbre Pichincha (ca 4700moh). Med berre to netter på 2800 var eg ikkje uventa dårleg akklimatisert, men låg fart og fint vær fekk meg til toppen. Tegna på mild høgdesjuke kom etter kvart då eg nærma meg toppen og vart verre på veg ned att. Med gondolbana som fjernar 1000 meter på 10 min, følte eg ikkje det var spesielt farleg med litt høgdesjuke. Haudepina slapp taket etter ein time på senga på hostellet. Panoramabilde frå toppen av Rucu Pichincha. Kan ane fleire kvite toppar, som dermed er over 5000 moh. Kunne sjå Cayambe, Antisana, Cotopaxi og Chimborazo frå venstre mot høgre. To tyskarar eg slo følge med ned frå toppen. Quito og Cotopaxi 5897 moh i bakgrunnen DAG 3-5 Gjennom eit lokalt selskap, flowbikerental, hadde eg booka 3 dagar med downhillsykling, der eg gjerne ville vere litt i høgda, sidan dette var ein del av akklimatiseringa. Her fekk eg som bestilt, guide, sjåfør, topp downhillsyklar, og sykling på høgder mellom 4500-2800 i tre dagar (130$/dag). Eg merka dag for dag at eg lettare og lettare hang med guiden på flatene etter kvart som eg vart akklimatisert. Siste dagen var vi i tillegg innom Quilotoa, som er eit stort vulkankrater med ein innsjø i midten, som "alle" turistane på hostellet anbefalte. Her sprang vi ned og opp dei 2-300 høgdemetrane mellom 3500-3800moh. på 38 minutt. Det var vesentleg fortare enn dei uakklimatiserte turistane rundt oss var i stand til! Cruising på flotte stiar, totalt drøyt 8000 vertikale meter ned på 3 dagar! Her med Quito i bakgrunnen Omtrent på 3700 moh. på veg ned dei 1500 høgdemetrane frå 4000-2500 moh. Frå opent fjellklima til tropisk klima på 40 min! DAG 6: Skulle eigentleg reise tidleg på morgonen frå Quito, men sidan eg vart invitert med på joggetur på morgonen vart avreise litt utsatt. Deretter tok eg buss til Machaci (1,50 $) og taxi (20$) til Tambopaxi lodge (3750moh). Her kunne vi ha hatt perfekt utsikt til cotopaxi, om ikkje skyene var i vegen. Tok ein times spasertur i området før middag. Dette var det meste eg fekk sjå av Cotopaxi på nært hald. Svært fjell, bildet er tatt på ca. 3800 moh, med villhestar i framgrunnen. Cotopaxi Refuge på 4864 moh. Delar av det kvite oppe til høgre og venstre for hytta er isbre. Ved godt vær kunne ein truleg ha sett toppen frå dette punktet. DAG 7: Planen for dagen var å bestige midt-toppen på Rúmiñahui (ca4600moh), men på grunn av dårleg vær gjekk eg heller langs vegen dei 13 km opp til Cotopaxi refuge på ca. 4850 moh. Ny høgderekord der altså. Farten var framleis god i forhold til turistane rundt. Fekk haik ned att, dermed sparte eg knea for 1000 høgdemeter nedoverbakke. Møtte på ein nysgjerrig Andes-rev på 4600 moh, rett før eg fekk haik ned vegen! DAG 8: Planen var eigentleg å bli på Tambopaxi lodge ei natt til, men sidan eg fekk veggdyr natta før, kombinert med dyre prisar, diaré og skodde, fann eg ut at eg ville ha eit komfortabelt døgn i Riobamba (2700 moh) i staden. Spleisa på taxien med roomien frå sovesalen og hoppa på ein buss mot riobamba. Litt annleis type buss-stopp her enn i Norge! For å komme meg på bussen måtte eg krysse ein 4-felts motorveg og deretter stille meg opp "kor som helst" (om eg forstod spansken riktig) og stoppe bussen. Det funka fjell. Generelt kostar buss mellom 1-2 dollar i timen i Ecuador. Med den prisen hadde eg nok køyrt vesentleg mindre bil i Noreg. Eit noko uvanleg skilt å møte i fjellheimen for min del! Plasseringa på Chimborazo Lodge er mildt sagt gunstig for fjellentusiastar! DAG 9: Med litt mindre kløe og litt mindre diaré, var eg klar for meir akklimatisering. Tok ein lokal buss frå Riobamba til hotellet Lodge del Estrella, som ligg strategisk til i nasjonalparken til Chimborazo på 3950moh. Gjekk til fots på ein utydeleg sti frå hotellet og peikte meg ut ein ryggformasjon på veg mot Chimborazo som såg artig ut å gå på. Etter kvart som eg passerte ca 4700moh. vart det stadig luftigare oppover, så i frykt for å gå meg vill bygde eg eit par småvardar på nokre utsette punkt i tilfelle eg måtte ned samme veg i skodde. Skikkeleg eventyrfølelse! Etter kvart smalna ryggen av og endte i eit stup. Då eg såg ei slynge rundt ein stein byrja eg å tru at eg måtte snu, men med litt klyving på høgre sida av ryggen kom eg meg ned i eit skar på ca 5000 moh. Veldig stilig geologi her, der både isbre og vulkanen prega utforminga av landskapet. På bilder på hotellet kunne ein sjå korleis breane har trekt set kraftig tilbake dei siste 100 åra. Etter eit halvhjerta klyveforsøk vidare frå skaret konkluderte eg med at dette var idioti, så eg tok lunsj, pusta inn mest mogeleg av den tynne lufta, og rusla ned att. Store delar av nedstigninga var på deilig laus grus, så knea igjen fekk spart seg. Sidan i fjor haust hadde eg berre gått ein einaste fjelltur til fots med over 500 meter høgdeforskjell, så knea var mildt sagt ikkje trent for nedoverbakkar. Landeveissykling med Jotunheimen rundt som det store målet 7. Juli gjorde at formen elles var upåklakeleg. Turen gjekk opp ryggen til venstre. Før eg snudde skjønte eg at eg ville ha kunne gått høgare om eg hadde følgt dalen opp, men, men. Får du auge på slynga? Klarte å snike meg ned frå ryggen på venstre side Pinaklar som ser ut som laus morenemasse, med ein slags sandstein som held ting på plass. Alt var relativt fast, men eg ville nok ikkje ha stolt på at kilar og spesielt kammar ville ha halde seg i ro her. Derimot ville det nok ha vore mange relativt faste blokker å feste slynger rundt. Det var massevis av Vicuñas i fjellet rundt Chimborazo. Eit antilope-hjorte-lama-dyr som er freda, og dermed relativt lite skremt av menneske. Ganske tørt klima i området. Fekk æra av å bu på Edward whymper-rommet. Mannen som førstebesteig Chimborazo, og syntest at fjella i Ecuador var kjedeleg samanlikna med dei skikkelege fjella i Alpane. Grei utsikt frå frukostbordet. DAG 10: Personellet på hotellet virka litt overraska over kor gjerrig eg var med tanke på at eg budde på eit hotell til nesten 100$/natt og booka guide til 500 dollar, men nettopp derfor måtte eg spare der det sparast kan. Derfor haika eg meg opp til Carrel refuge på 4850moh. Derifrå gjekk eg til Whymper refuge på 5050, og vidare opp til "The Chamonix needles" på 5250. Der var vinden så kraftig at det desverre var umogeleg å gå på den snødekte ryggen vidare, då eg ikkje hadde med stegjern eller isøks. I staden fann eg ein stein som fekk rolla som isøks, og eg hakka meg forsiktig vidare på sida av ryggen til ca. 5300moh. Eg vart nok litt i overkant ivrig på å komme oppover, men innsåg tidsnok at no var det på tide å snu før konsekvensane ved ei utglidning på snøen ville bli fatal. Etter svært forsiktige bevegelsar og iherdig hakking ned att i snøen sette eg meg til i le på 5250 moh og las eit par kapittel i boka til Knut Nærum: døde menn går på ski. Kan anbefale boka, og lurer samtidig på om dette er ny høgderekord for Knut Nærums forfatterskap? Ny høgderekord for lesing av Knut Nærums forfatterskap? 5250 moh, nokon betre? I bakgrunnen ser vi El Castillo, og sida som vi gjekk i opp til 5500 moh. kvelden etter. Ein liten dam rett over Whymper refuge. Dette er det høgaste punktet dei fleste turistane går til. Oppe til venstre ser vi El Castillo, deretter ryggen vidare til Pico Veintimilla, fortoppen. Etter ein kopp coca-te og nye kapittel i Whymper refuge, gjekk eg ned att og stilte meg opp med tommelen. Til min store fortvilelse stod eg rett nedanfor to andre haikande grupper. Etter 20 minutt med intens haikeinnsats var dei andre gruppene plukka opp og det vart plass til meg ned til hovudvegen, der ny haiking til hotellet gjenstod. Totalt haiketid utanfor køyretøy var nok berre 30 minutt, og det må seiast å vere rimeleg bra på 4 ulike køyretøy. Hadde eg beherska spansk litt betre enn "pocito" er eg sikker på at vi hadde fått ein hyggeleg samtale i bilen. Hyggeleg forsøk på samtale vart det i alle fall. Siste frist for avbestilling av tur var denne dagen. Yr meldte regn sist eg hadde internett (morgonen dag 8), men portvaktene frå hovudvegen til Carrel Refuge sa sol, sol! Sidan eg viste dei yr-appen på telefonen og forma eit spørsmålsteikn med ansiktet medan eg sa sabado, domingo på overbevisande spansk, satsa eg på at svaret deira var basert på dei beste equadorianske værkalkyler tilgjengeleg. Yr sine varsel hadde så langt berre hatt rett 4 av 10 dagar uansett. DAG 11 Etter å ha sove 10 timar, ete frukost, lina klede på golvet, og pakka kleda i sekken att, var eg klar for tur. Guiden kom med taxi, noko som var litt råflott, syns eg. Så forstod eg at guiden Paúl jobba som taxisjåfør når han ikkje jobba på fjellet. Han var 45 år, med akkurat riktig mengde grå hår, så han har rikeleg med erfaring, men ikkje er blitt for gammal og sliten for fjellføring. Turen opp tok lenger tid med taxien hans enn haiking, då han kjente halvparten av folket på fjellet, og måtte veksle eit par ord på vegen. Med 12 timar til avreise frå Carrel refuge, vart eg ikkje nevneverdig stressa. På grunn av fare for steinras frå El Castillo (slott-liknande steinformasjon 5500 moh), startar guida turar klokka 22-23 frå Carrel refuge, med soloppgang som siste tidspunkt for å snu. For å få eit inntrykk av kor fort vi kom til å gå, spurte Paúl litt spørsmål om erfaring og farta mi på akklimatiseringsturane mine. Eg viste bilder frå tradklatring i Lofoten, pudderkøyring i bratt terreng og skryt frå Jotunheimen rundt for at han skulle skjønne at eg truleg var raskare enn dei fleste klientane hans. Difor utsette han avreisa frå klokka 22-22:30. Etter mine berekningar var dette kanskje litt tidleg, men så skulle vi 1000 meter høgare enn min forrige høgderekord, frå dagen før, så eg stolte meir på Paúl sine berekningar enn mine. Etter ei god natts "søvn" frå klokka 18:40-21:30 var det opp og ete frukost. I løpet av "natta" hadde haudeverk komme snikande og eg var ytterst skeptisk til om dette kom til å gå. Posen med real turmat gjekk ned, i lag med immodiumen, så eg kunne gå trygt utan å drite meg ut bokstaveleg talt. Alt på dette biletet vart brukt under toppstøtet, med unntak av hua på bildet. Og soveposen. Og ovnen. Utsikten ut soveromsvindauget, medan eg heldt på å line opp kleda. Desse er ikkje ville, men rimeleg eksotisk uansett! Til tross for at dei andre gruppene skulle starte 22:00 og vi 22:30, så var vi andre gruppe ut av ca. 10 grupper. Etter om lag 10 minutt var vi fremst. Eg var djupt imponert over tempoet til Paúl. Aldri før hadde eg bevegd meg så sakte på fjellet før. Gruppa vi passerte imponerte endå meir, ved å gå endå saktare. Utruleg. Eg vart forsiktig optimist på vegne av høgdesjuka, då bevegelse ikkje kosta meg noko i det heile. Då vi kom ned att fekk eg høyre frå dei andre gruppene at vi hadde halde eit veldig raskt tempo. På 5000moh. var det tilløp til sandstorm, så vi dekka oss til med snøbriller og buff. Desse vart på dei neste 8 timane. Etter litt meir rusling kom vi til snøen, der det var på med stegjern, og inn i tauet til Paúl. Tauet var av type kort, slik at guiden kan halde meg att om eg skulle finne det interessant å teste gliden på skaren eller grusen. Eg valte å spare det til ein annan gong. Her var det ca 35-45 grader bratt, og relativt sterk vind. Klokka 01:00 var vi på 5500moh, forbi El Castillo, og Paúl erklærte at vi var veldig tidleg ute. Eg var einig, og tenkte på kor herleg lys den norske sommaren er. Etter å ha starta med hovudverk og sett meg som mål å i alle fall komme til 5500 moh, tenkte eg at det var trygt å røpe for Paúl at eg hadde litt vondt i hovudet. Eg bestemte meg samstundes for at eg skal spy eller få hinsides med smerter før eg snur. Eg hadde tross alt brukt store delar av feriebudsjettet på dette døgnet, så det skulle nytast. Vi var einige om at det var iskaldt å stå i ro, og eg ville strengt tatt ned så fort som mogeleg, helst via toppen, så vi heldt fram å gå. Planen vi la kvelden før var å gå 30 min og deretter stoppe 1-3 min for drikke og snack og halde det gåande slik heile vegen til toppen. Det var difor ganske tungt mentalt når halvtimen varte og rakk. Etter kvart måtte eg tisse, og fekk lov å gå litt til før vi stoppa for å tisse. Denne halvtimen hadde no vart i drøyt 2 timar, fann eg ut, og vi var no på 5950 moh. Det forklarte kvifor halvtimen føltes så lang. Høgdesjuka var framleis ikkje nevneverdig verre enn ved frukosten, så no fekk eg trua på å nå toppen, og delmålet om 6000moh. var tilnærma spikra. Paúl var litt forundra over å ikkje sjå nokon hovudlykter bak oss, og konkluderte med at alle dei andre laga hadde snudd. Dette var ein viktig boost for egoet og imaget mitt som tøff nordmann. Etter kvart som vi steig gjekk farta ytterlegare ned. Farta var omtrent perfekt heile tida. Eg lot meg stadig fascinere over kor roleg og jamnt Paúl gjekk. Dette har eg prøvd mykje sjølv, og eg syns det er kjempevanskeleg. Det gjekk aldri så fort at eg måtte puste og pese hardare enn på ein roleg joggetur. Etter litt meir pausar og påkledning (6lag på overkroppen) byrja breen å flate ut i det jamne og forsiktige tempoet berre brear kan flate ut. Eg hadde allereie før start gjort det klart for Paúl at målet mitt var Cumbre whymper (peak whymper), som er hovudtoppen eit stykke bak Pico Veintimilla, der dei fleste brukar å snu. Eg gjorde det umiddelbart klart at eg ville vidare då vi nådde fortoppen, så det vart ingen stopp for å nyte utsikten. Det var strengt tatt heilt mørkt og begrensa mogelegheiter for fotografering med mobilkamera i dette lyset uansett. Vi hadde snakka om at sterk vind kunne hindre oss i å nå hovudtoppen, så eg ville vise at motivasjonen var på topp, i tilfelle Paúl var i tvil. Eg hadde lest diverse om vanskegrada på siste biten, og visste at det kunne variere mellom ein halv meter laus kartong og kompakt skare. I dag var det hardpakka snø og lett framkommeleg. Etter ein drøy halvtime med rusling i endå (!) rolegare tempo, runda toppen til slutt av. Dei siste timane hadde eg tenkt ein del på at høgdesjuke kjem forsinka, og tenkte med gru på at eg når som helst kunne bli skikkeleg dårleg. Dermed tok eg meg knapt tid til bilde og filming på toppen, før eg ville snu og komme meg ned. Paúl vikra ein smule forbausa over dette hastverket mitt med å komme meg ned. No var klokka 05:00, altså var det 2 timar til soloppgang og ca 1 time til det lysna. Vi byrja å rusle tilbake til fortoppen og nedover samstundes som det første lyset byrja å komme på himmelen. Etter kvart som den 800meter høge snøbakken openbarte seg vart eg meir og meir takknemleg for at eg ikkje hadde sett heile bakken på veg opp. Høgste breakulen kan ta seg ein bolle i forhold. Det var også ganske bratt, så det var liten tvil om at utglidning kunne vere fatalt. Eg rekna med at eg ville stoppe greit om eg skulle falle, men lurte samstundes på om Paúl ville han klart å stoppe meg dersom eg byrja å gli utan å bremse sjølv. Paúl gravde ei plattform eg kunne stå på, og forankra meg i isøksa si kvar stopp. Plattforma var litt overkill etter mi meining, men så hadde eg jo betalt 500 dollar for dette. Skuggen av Chimborazo på veg ned att. Ved fullstendig skyfritt vær kunne vi kanskje ha sett havet? Her får vi ein følelse av kor bratt det er på veg ned frå Chimborazo. Bakken på bildet er forøvrig brattare enn der vi gjekk. Utsikten var heilt fantastisk, der vi såg utover skyene som dekte resten av landskapet langt der nede. Etter kvart kom soloppgang, og vi kunne sjå skuggen frå Chimborazo i horisonten. Vi måtte forbi eit klyveparti på is/grus/stein på ca 5600moh der både eg og Paúl syns det var greit om eg var sikra i stramt tau. Eg venta framleis på den store høgdesjuka, men smerten heldt seg stabilt på middels styrke, heilt fram til vi tok av stegjerna, og offisielt var på trygg steingrunn utanfor rasfare. Samstundes som at behovet for fokus sank auka hovudpina. Litt snubling og rutsjing på grusen minna meg på at eg ikkje må miste fokus heilt endå. Flaut å skade seg på turiststien, liksom. 5 minutt før vi kom ned til Carrel refuge (4850) stod sola opp bak Chimborazo, så vi fekk brukt solkremen vi smurte oss med 10 timar tidlegare. Her vart det desayuno og coca-te, samt prating med dei andre gruppene som var i ferd med å stå opp. I tillegg til høgda var det mange av gruppene som snudde som følge av kraftig vind. Nokre av deltakarane syns det var vanskeleg å halde balansen i vinden. Underteikna med Pico Veintimilla i bakrunnen. Hovudgrunnen til den låge suksessraten på Chimborazo er nok først og fremst tilgjengelegheita til fjellet. Det var mykje forskjellege folk som skulle prøve seg, og fleire av deltakarane hadde aldri gått på bre før. Etter mi meining er det både urealistisk og farleg å prøve seg på ein sånn tur utan noko stegjernserfaring i utgangspunktet. Timelønna til guidane blir desto høgare. Best timebetalt fekk nok guiden med den amerikanske turisten som snudde etter 2 timar, 50 høgdemeter over whymper refuge (5050). Etter frukost vart Paúl taxisjåfør og køyrte meg ned til Riobamba på 2700moh, før vi skilte lag. I bilen spurte eg han litt om vurderingar og orientering på turen. Han syns spørsmålet om bruk av kart var litt morsomt, han kunne jo vegen, så kart var ikkje nødvendig! Guideutdanninga i Ecuador virkar generelt god, litt som Nortind, berre 1 år kortare. No er internasjonal tindevegleiarutdanning i ferd med å bli oppretta også i Ecuador. Til slutt kan eg konkludere med at å prøve seg på ein 6000-metring gav ein heilt rå naturopplevelse, men endå større utfordring og meistringskjensle. På grunn av kulde, fokus og hovudverk tykkjer eg at turar i Norge gjev ei betre naturoppleving enn høge fjell, medan denne turen kunne minne meir om ein lang konkurranse, ikkje ulikt Jotunheimen rundt. Eg likar begge deler, og kontrastar, så 32 timar etter at eg stod på toppen 6267 moh sat eg i ein kano med andre turistar 800 meter over havet i Amazonas. Ecuador kan absolutt anbefalast som eit variert reisemål!

Vi har helt forskjellige erfaringer, @Tor-Erik-L-77 😊 3-lags gore-tex, uten nettingfor, eller annet for, tørker veldig raskt. Jeg har prøvd forskjellige varianter av softshell også, og min erfaring er at gore-texdressen min tørker vel så kjapt. Men på godværsdager synes jeg også at gore-texen blir for klam. Når hele juni stort sett er en lang regnbyge, slik som i år, setter en pris på skalldressen.

Vel, en berykta bakke sies det og det var det. Møtte et par med ei barnevogn på toppen av nevnte bakke. Vel, det vitner om god kondis. Lengde en vei til målpunkt: 2.8 kilometer cirka. Så 5.6 kilometer tur/retur. Ikke verst. Spiste ikke frokost i dag. Bruker sjelden å gjøre det. Gikk ikke akkurat på tom mage. Trykte i meg nesten en hel Jegergryte med 10 kjøttkaker og en hel pose grønnsaker kvelden før. Sikkert nok mett fra den. Klokket ikke turen, men dro cirka 12 og var hjemme 15.30 sånn cirka med 10 minutts kjøring hver vei. Flyfoto/kart: https://kart.finn.no/?lng=5.84198&lat=62.35048&zoom=17&mapType=historicalm-Hareid-Heroy-Ulstein-2016%40c Et fint anlegg med en liten dam i Bugarden i Ulstein Kommune Panorama av dammen Forsetter videre på en grusvei Mot Skeide Da begynner blodslitet Kvilebenk 1 Kvilebenk 2 Og bakken fortsetter Skal ned den bakken på returen Aaah, godt med en kvilestund på en benk utenfor en vassforsyningshus(?) Benken er på baksiden. Ser den stikker frem på hver side. Uggg, krabbegir oppover Nesten på toppen Fine kvilesteiner Eller kumlokk å sitte på En avstikker til Skeidshornet Jepp, langt igjen En avstikker Litt serverdigheter på turen Nesten fremme, 2.8 kilometer unnagjort Veien videre til Mosvatnet Veien videre til Lisjevatnet Bugarden var startpunktet Jepp, 2.8 kilometer tilbake Såg ikke hundelort, så dette ser ut til å fungere

Som en oppfølging til "Barn ingen hindring" så deler jeg dette bildet med deg. Det er fra en samling i Husky klubben i februar i år. Her er Trym 4år og My i fint driv mot mål som vinner av barneklassen. Du veit du mister ikke noe hvis du satser på familien, du får en ny dimensjon i livet ditt. Men det kommer ikke av seg sjøl, det må jobbes med. Jeg kjørte MC i mange år, Ducati; kona satt på en gang for å prøve, for henne var dette noe rare greier, men hun skjønte at det var viktig for meg. Derfor kunne jeg kjøre til Italia og gå på banekurs på Misano banen ledet av fabrikk kjørerne hos Ducati.

Barn er ingen hindring nei, tvert imot (Se noen av turrapportene mine fks). Friluftslivet får en helt annen dimensjon når man har med barnet sitt på tur, man får en slik indre glede og tilfredstillhet i kroppen når man viser frem naturen som man selv elsker til sønnen eller datteren sin. Hvertfall frem til de blir tenåringer, da kan det hende at mange vil fly etter jentene eller guttene og finne ut av andre ting. Men når den fasen er over igjen og de blir voksne så vender de tilbake til friluftslivet og tar kanskje deg med på tur. Har jeg hørt da.. jeg har ikke så gamle barn selv, men en kamerat på 8 år. Så jeg ønsker deg at du tar riktig valg og ikke lar familien din i stikken fordi dere ikke fant ut av dette med dine og hennes behov, det er snakk om kommunikasjon og litt arbeid. Er alt bra ellers, så ordner det seg som sagt. Hold sammen, det er det beste for alle parter. Skal love deg at du ikke får noe ut av friluftslivet med å sitte å glo inni bålet alene med bitterhet, savn og anger - har man ikke ro i hodet får man ikke ro i sjela. Og friluftslivet smaker aldri bedre enn når man virkelig trenger det og får en pause fra hverdagen med smil hjemmefra med ønske om god tur og velkommen hjem Jeg har vært der i alle ender av visa og veit hvordan ting kan være som mange andre også har opplevd, så ta til deg noen gode råd så slipper du kanskje å kødde det til for deg selv og dine kjære.

Jeg har vært på mange teltturer i Norge fra jeg var liten, men på denne turen skulle jeg prøve ut turkunnskapene mine på et helt annet kontinent! Jeg vet at det er mange nordmenn som reiser til Canada eller Alaska for å dra på tur, fordi naturen er relativt lik som i Norge, bare villere. Landet jeg skulle tilbringe de neste to ukene i har derimot en helt ulik natur, jeg skulle til Botswana som er et land sør i Afrika! Etter over et døgn med reising, noe som er ganske langt i mine øyne, var jeg fremme i den lille byen Maun i Botswana. Les resten av innlegget på bloggen her!

Jeg hadde selv et tilsvarende forhold som varte i ca. 7 år. Jeg brukte min fritid på meg selv akkurat som det passet meg og det endte med at hun begynte å sove i andre sine senger når jeg var borte. Dette kunne selvfølgelig skjedd uten at jeg var ute i "li og fjell" med fiskestanga og teltet mitt, men sånn gikk det altså. Nå har jeg mer enn 25 års ekteskap bak meg, med en kone som nesten aldri har vert med meg på tur. Vi var sammen i ca. 10 år før vi fikk barn og i denne perioden gikk vi en del på tur sammen pluss at vi begge var ganske aktive sportsdykkere. Jeg og en kamerat reiste en del på rypejakt sammen, men når først han, og så vi fikk barn ble det slutt på dette. Livet får et annet fokus når du får barn og da oppdager sikkert du som meg, at det finnes fine bæremeiser til å ha barna i og om ikke turene ble så lange som før, så ble det likevel noen turer. Barn er som oftest veldig glade i friluftsliv. I dag er barna mine voksne nok til ikke å ha interesse av å være med far på tur. Frem til tenårene så likte de veldig godt å dra på tur, både med telt og til T-hytter, men nå har også de et annet fokus. Jeg går fremdeles en del på tur, men etter at vi fikk barn så får jeg ikke lenger kona med. I dag tar hun seg en shoppingtur til London eller en eller annen storby i Europa mens jeg tar meg noen dager i fjellet. Vi har helt forskjellige interesser og forutsetningene for å dra på tur er også helt forskjellige. Men det funker. Men til ditt tilfelle. Da jeg begynte å lese innlegget ditt så var svaret helt greit. Det er nok av fisk i havet. Kvitt deg med problemet og dyrk dine interesser mens du er ung, men når du skrev at du hadde "en bolle i ovnen" så er min mening at dette stikker du ikke fra. Selvfølgelig er det bedre å gå nå enn om noen år, og dette valget bør du ta selv, men hvis du er overbevist om at dette forholdet ikke kommer til å holde så er dette et bedre tidspunkt enn om et par år. Jeg ville ikke stukket fra en liten unge. Når du får barn så forandrer det hele livet ditt i bort i mot 20 år, men jeg ville ikke byttet bort disse årene med en tid uten barn men med mer friluftsliv. Det du sannsynligvis blir nødt til å gjøre nå er å velge 20 år som familiefar, eller å ha en unge som du ser noen timer, en og annen helg, når det passer mor at ungen besøker deg, og da ryker den helgeturen. Det blir mor som styrer dette løpet uansett. Er du familiefar så har du mye større innvirkning på dagsorden og jeg vil tro at du, hvis du er litt lur, klarer å få deg noen turer inn i mellom. Etter hvert som ungen vokser til så blir det flere og flere muligheter, men da må du ta ungen med. Angående barn: Først så tar de kona fra deg, så tar de nattesøvnen fra deg, så tar de pengene dine, så tar de fritiden din, så legger de beslag på tv og stereoanlegg, så tar de bilen din og etterlater en bekymret far, men like vel vil du sannsynligvis ikke angre på ar du valgte å ha barn. Så kan du f.eks. skaffe deg denne boka: Det ligger mange fine bilder på nettet, med barn i bæremeis.

Skulle sykle langtur i dag, men av diverse årsaker havna jeg her. Ca 10 m fra verandaen må vel kunne komme inn under definisjonen av nærtur? 🤣

Jeg har kanskje en litt annerledes turstil? 🤔 Men tur er tur og naturen er mitt lekeland. Jeg er nok litt bajas 😂 Så i dag ble det juving. Seriøst hysterisk morsomt. Skli, rappellere og hoppe ned små fosser, jettegryter og vannfall med mer. Tre timer brukte vi fra toppen av juvet og ned, så det ble trasketur også. Rumpa var ikke glad for fire timer i bil etterpå, men så verdt det 👍🏻 Juvet var ved Uvdal opp mot Immingfjell.

Jeg har den erfaringen at skall funker knall. Skallklærene (gore tex og dri) jeg har, blir brukt året rundt og er tette og fine. De vaskes relativt ofte (feks etter en uke med svetting) med tech wash og impregnering. Det virker som om vaskingen gjør at plaggene både puster bedre og at vann renner lettere av de. Synes også de er slitesterke i forhold til vekt og tykkelse. Skjønner lite av dem som sier at det ikke er vanntett, puster som oljeregntøy, ikke tåler slitasje og tørker sakte. Jeg har stikk motsatt erfaring. Dersom det slutter å regne tørker klærne på kropp I løpet av 15-30 minutter, uavhengig av om det har regnet 5 minutter eller 5 timer i tillegg er jeg tilnærmet tørr på undersiden.

Før i verden for 30 år siden - det føles som i forgårs - gikk vi nettopp i myk lett og vanntett nylon. Og var gjennomvåte av svette på null niks. Uansett om Gore-Tex ikke holder hva de lover, så er det bedre enn det vi hadde på oss da.

Min pensjonerte kollega brukte å si: Ingen vits i å henge med hodet om man står med møkk opp til halsen! Jeg tror at både for trådstarter og oss andre er det å finne en balanse i livet. Alt henger i sammen, og ikke sikkert det hade vært så stas å dra på tur om man kunne gjøre det hele tiden. Om det var et ønske så har man vel tatt feil yrkesvalg. Og har man tur som yrke er det kanskje andre oppgaver som venter i naturen som ikke er så stas. Jeg er helt sikker på at oppsynet som tømmer utedoene på hyttene i fjellheimen syns den jobben er noe dritt. Nei - livet har flest hverdager, og et barn i livet er bare en stor berikelse. Jeg har hatt 2 runder, og sliter heller med at de tingene man har skal vedlikeholdes. Dette er i grunnen en mye større tidstyv for meg, enn dette med barn. Og om man blir alenepappa får man i hvertfall et A4-liv med ferdige helgeplaner de neste 18 årene. Din helg og min helg og deling av ditt og datt av møter, barnehage, treninger, øvelser, foreldremøter er jo katastrofe for en som vil drive med mye friluftsliv.

Mitt ekteskap og tiden med barn har ikke vert problemfritt på noen måte. De som tror at et ekteskap sal bli som en dans på roser, har glemt at roser også har torner. To forskjellige mennesker flytter sammen og skal dele nesten alt, det vil ikke være naturlig om det ikke av og til blir litt gnisninger og sand i maskineriet. Og så kommer det barn som også kan skape problemer, og det har vi fått så endelig nok av med både helsevesen og skole. Men selv om noen synes at det er rart at vi enda er gift etter alt det vi har gått gjennom, så er det bare en ting som er årsaken til det og det er viljen til å holde ut når bakken blir for bratt. Spesielt synes jeg at barna har gjort at jeg personlig har fått en ekstra sterk vilje til å stå løpet ut, og ikke gi opp når det røyner på. Statistisk så er det mannen som tåler minst og som hiver inn håndkle først, men jeg bryr meg ikke om statistikken. Vi har i dag to gutter på 17 og 22 år, som vi stort sett bare får positive tilbakemeldinger på fra miljøet rundt oss. De er mye snillere og flinkere enn faren deres var i den alderen. Og det rare er at det er med livet som med militæret. Det kan være litt tøft i perioder, men i ettertid så er det stort sett bare de kjekke tingene man husker.

Saltebukta og Skeiestranden. Bestyrerinnen har i det siste vært med på en del søndagsturer. Egentlig fra tidlig i vår, men da helst for å komme i form til vår utflukt i Østeriket. Nå er det bare for å holde på formen. Værmeldingen var ikke "snill". Det var snakk om store nedbørsmengder. Ikke vær for en langtur, men bestyrerinnen mente vi burde komme oss ut uansett. Erfaringen er jo at været skjeldent hindrer en tur, selv om det kan bli skikkelig vått inne i mellom. Ingen av oss hadde lyst på en tur i heia, helst burde vi gå på god sti. Med det været vi har hatt er det sorpe og vått over alt. Muligens ikke helt ute langs kysten? Da bestyrerinnen gjennomførte sitt opplegg med å gå fra Tungenes til Egersund, ble det "oppdaget" flere fine steder langs sjøen. For egen del har jeg brukt å gå fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård, Da helst på vinteren... Kunne vi finne en rute utenom "vinterruta"? Vi har vært fra Orre til Hå en gang, med frost i bakken og sol. Hva med å gå deler av den turen, men snu når det passer. Ute langs kysten kommer det ofte mindre nedbør enn bare et lite stykke lengre inne i landet. Med dårlig værmelding kunne det kansje være greit å gå i strandkanten. Vi tok til Hå gamle Prestegård og startet nordover - på vei. Etter vel en kilometer bar det ut i terrenget. Det er mange sandstrender langs Jærkysten. Her fikk vi gå på en av disse. Løs-sand er tungt... "Det er god trening" mente bestyrerinnen. Og hun har helt rett. Det er tungt å gå i løs sand, selv om stranden er flat som en pannekake. Det kom noen skikkelige bøyer av og til, men regnet skremte verken oss eller andre. Det var folk på tur utenonm oss. Vi hadde følge med to andre både fram og tilbake. Nesten helt framme stoppet de andre for å tørke av skoene, og vi vekslet noen ord. Vi gikk nesten til Skeiekanalen - litt under 5 kilometer, og det på omtrent en time. Bestyrerinnen mente det fikk holde, og for å komme videre måtte vi ha gått et stykke inn i landet for å krysse kanalen. Det fikk holde med en time, vi skulle jo også tilbake, På tilbakeveien, over den nedlagte flystripa, fikk vi skikkelig regn. Det plasket i bakken en stund. Nå kom det helst bakfra, og gjorde ikke så mye. Det kjedelige var at hjemme regnet det omtrent ikke i det hele tatt - ble vi fortalt i ettertid. Inne i landet hang det mørke skyer, og vi kunne se det regnet. Her kom nok den nedbøren YR advarte mot. Da var det likevel bra at vi holdt oss ute ved kysten. 8-9 kilometer og to timer - en helt grei søndagstur. Les hele artikkelen

Hvis man er "rik", kresen på vekt og vil ha "det beste" så lager Ruta Locura helt supre stenger! Jeg kjøpte 2 x 137 cm med 2 x adjusters og uten strikk inni. Maksimalt kan jeg da få 157 cm * 2. Ved finvær kan jeg også forlenge enda mer. Elsker simpelthen mix & match muligheten jeg får med å ikke ha strikk(hver stang er 4 seksjoner + adjuster. Tar f.eks. bare med meg 3 seksjoner når jeg sover i A-frame). Litt plunder når de skal settes opp, men jeg får fint opp tarpen alene. Stengene, inkludert adjusteren, veier 106 gram per sett (totalt 212 gram for paret) og kostet USD 162,5 inkl frakt, ekskl. moms og tollgebyr.

Dagens ti på topp tur gikk til Røysås 530 MOH. Det er en gammel brannvakthytte som du skal kunne se 8 kirkespir fra. Er i prinsippet bare en bakke opp. Gikk turen med sekk for trimmen sin del, så fikk primusen også luftet seg litt. luftig utedo på toppen Alltid mange furutrær som har fått seg et lynnedslag eller to. Denne hadde også blåst over ende, men ikke gitt seg. Artig brakke str xxs med vedovn str XS Valgte å gå en annen vei ned, via Hjelmerudtjernet. Selvfølgelig lå fiskestanga hjemme, da det ble en annen returvei en planlagt.

Tur til Storviglen i dag, høyeste topp i Røros kommune med 1561 moh.

Kan ikke si annet enn at Norrøna Falketind jakka mi tørker utrolig fort Og med slikt vær vi har i hovedstaden så har det blitt testa 2 ganger bare i dag

Det finnes et alternativ til dyre ikke holdbare fancy membran klær.... Bli våt! Jepp, du hørte riktig Man MÅ ikke på død å liv holde seg tørr til enhver tid, det handler om å endre tankesett. Det er derfor jeg er glad i tynne og lette softshell bukser og tekniske overdeler. Ja de blir våte men så tørker dem vannvittig raskt, de blir ikke så tunge av vann, de koster langt mindre og tåler langt mer juling. Dette fungerer strålende både på dagsturer og på lengre turer med telt og jeg har gode erfaringer med det. Det krever å tenke litt nytt på klessystemet men er fult ut gjennomførbart. Jeg sier ikke at det er en fasit for alle og det har noen begrensninger men samlet sett en god strategi. Så fremt man holder seg i bevegelse så blir man ikke kald selv med våte klær - har gjort dette uttalige ganger på turer og dagsetapper uten problemer. Da har du bare to våte plagg som tørker lett kontra en masse tjukke skallklær i flere lag som aldri tørker og som du alikevel er våt i. I værste fall har du også et sett under skall klærne som må tørkes... Spørsmål?

Membranklær holder ikke lovnadene men er stort sett beste alternativ tilgjengelig til bruk i vedvarende vått vær

https://bikeshop.no/triatlon/våtdrakt/tilbehør/mcnett/mcnett-gore-tex-repair-kit-reparer-ditt-gore-tex-plagg-6mc15311-p0000083789?gclid=EAIaIQobChMI2ebghKPK1QIVFp4bCh0VnAV9EAQYAiABEgI8ZvD_BwE

På bloggen i dag kan du lese om første delen av Botswana turen. Du kan også se heftige bilder av Afrikas ville dyr! Jeg har vært på mange teltturer i Norge fra jeg var liten, men på denne turen skulle jeg prøve ut turkunnskapene mine på et helt annet kontinent, Afrika!

På alpine turer er klatringen bare en liten del av turen, det er viktig å huske på! 3+ er vanskelig om du er utslitt ved innsteget, og blir ikke enklere når du klatre i støvler, og linjen er nediset eller nedsnødd og du må gjøre klatrehåndverket med store hansker. Ikke dumt å være komfortabel en god grad over det du planlegger å klatre - og da selvsagt klatre dette i fjellstøvler. Jeg ville anbefalt korte turer til å starte med, bli vant med klatring høyfjellet med god margin. Det går ikke å sammenligne svaklatring i lavlandet på Hægefjell og Vardåsen med alpint høyfjell. Alt er vanskeligere i høyfjellet og bare det å finne beste linje kan være vanskelig og tidskrevende. Der er mange vennlige klatretopper med relativ kort inn- og ut marsj som kan gjøres på unner 10 timer og relativt enkle å baile fra om det viser seg å bli for mye. St. Austabotntind, Veslepiggen og Skeia bare for å nevne noen. (tips: ofte finner jeg det enklere å klatre korte taulengder i høyfjellet, og nytter da halvtau på 30-40m. Med korte taulengder blir kommunikasjon enklere og eg opplever at flowet blir bedre.)

Begynn å bruk gå staver

Har du stormkjøkken fra Trangia fungerer bålsteikapanna fra Eagle Products bra på det. Har brukt denne i mange år nå og er fornøyd. Om det finnes bedre alternativer vet jeg dog ikke.

I år var det duket for vår lengste tur noensinne, både i tid og distanse. Etter en tur til Grislehåen i 2014 fikk vi veldig lyst på en tur til Vonsjøen, og den opprinnelige planen var å gå til anskaffelse av hver vår Packraft og ta denne turen via Røa, Roasten, Grislehåen og derfra til Vonsjøen. Av flere grunner ble det med tanken, blandt annet var det en økonomisk vurdering fra flere i gruppen, i tillegg til at jeg og fruen kjøpte oss en kano. Etter mye fram og tilbake ble det besluttet at vi skulle kjøre fra Bergen til Kärrinsjön, parkere der for så å padle og bære fram til det som skulle være basecamp helt nord i Vonsjøen. Vi er ikke så veldig glad i turer med tett tidsregime, så i korte trekk var tanken å ha en ukes basecamp nord i Vonsjøen, og resten av tiden skulle brukes til å komme seg fram og tilbake. Hvis vi bare kom til å bruke to dager fram hadde vi kommet i konflikt med regelen om maksimalt 7 dager på samme sted, så da skulle vi ha to forskjellige base camps i Vonsjøen området, så en relativt åpen plan. Kjøreturen led litt av "bare litt til" prinsippet, vi skulle egentlig overnatte i Røros, men det endte opp med at vi kjørte hele ruten fram og ankom utpå natten. Satte opp teltet i en fei ved parkeingen på Kärringsjövallen mens myggen kjempet seg imellom om hvem som kunne komme først inn i munnen på deg. Men, det ble i det minste noen timer på puten. Neste dag var noe ustabil med været så vi kom ikke avgårde før i 16 tiden på dagen da vi ble trygg på at det ville være opplett en stund. Jo takk, vi kom til enden av håen der elven renner ned mot Rogen, fikk tatt en liten inspeksjon av den forestående bæringen før vi innså at her var det bare å få opp en tarp i en fei, det var mørke saker på vei på himmelen. Det kom en skikkelig haglebyge, men under tarpen hadde 5 personer det egentlig ganske fint der vi kunne holde kaffekjelen under ene hjørnet på tarpen og vente til den var full, det tok ikke lang tid. Det lettet opp etter hvert, men det var blitt såpass sent at vi tok en overnatting der. Vi var ikke akkurat imponert over avstanden vi hadde tilbakelagt, det kunne se ut til at Vonsjøen var lenger unna enn vi hadde sett for oss. Fin start på turen, skikkelig haglebyge Dag 2 rotet vi det til for oss selv, vi inspiserte ikke bæringen langt nok og endte opp med å bære, padle vel 200m, før det ble en ny bæring igjen. Hadde vi sette dette hadde vi nok bare bært alt helt ned til enden av den lille "fjorden" som er rett nord for Rogenstuagan. Vi fulgte nemlig elven hele veien ned til Rogen... Nesten framme ved Rogen På Rogen var det vind fra nordvest som førte til relativt mye bølger på østsiden der vi skulle padle sørover, så vi gikk i land ved Rogenstugan og satt opp teltene på neset sør for denne. Bølgene var nok ikke verre enn at erfarne kanopadlere hadde taklet det, men vi hadde ingen erfaring med padling i bølger/dønninger, spesielt ikke når det kom fra siden bakfra. Det var ikke rare framgangen, hadde vi tatt oss vann over hodet? Vi tenkte nok vårt alle og enhver. Ikke så ille inne i denne viken, men utpå gikk det hvitt Dag 3 bar vi kanoene og utstyret og kom oss utpå i le fra vinden rett nord for øyen som ligger sør for Rogenstugan der det er toalett, telplasser og lovlig bålplassm der vi gjorde vårt fornødne og snakket med det vi antar var et følge med nederlendere og franskmenn. De var veldig imøtekommende og sa vi kunne få teltlpassene om en times tid da de skulle videre. De hadde satt av 4 uker og skulle ende i Femunden i nærheten av utløpet til Røa. Vi takket høflig nei til plassen, vi skulle videre og prøve å få lagt litt avstand bak oss og utgangspunktet, vi ville prestere mer enn vi hadde klart til nå. Etter en del padling, og bæring der det ikke var noen skjerming for bølgene som kom inn fra nord endte vi opp på det siste store neset rett nord for den store øyen i sør øst, der man kan krysse over til Bredåholmene. Her ble vi liggende i over 24 timer og vente på at vinden løyet av nok til at vi kunne gjennomføre kryssingen. Det ble aldri helt rolig, men nå fikk vi i det minste bølgene rett forfra så det gikk fint uten noen form for dramatikk. Vi ankom gapahuken ved utløpet av elven fra Bredåen i 1-tiden om natten og slo leir her, brente et lite bål for kvelden, laget noe mat og saget opp ny ved. Tur for å ta bilder mens vi ventet på mindre vind, kryssingen av Rogen skulle skje på baksiden av øyen midt i bildet Dag 5 var betraktelig bedre men heldigvis overskyet og ikke altfor varmt, noe som gjorde den lange bæringen relativt overkommelig. Nå skulle det være gode muligheter for å komme langt avsted. Og det gjorde vi, hvertfall etter egen målestokk. Bæring opp til Bredåtjern, padlet over og ny bæring opp til et naust ved bredden av Bredåen hvor vi tok en liten pause før vi fortsatte og padlet sørover langs østsiden, ned til holmene i sør hvor vi krysset over til neste bæring opp til Läsjön, hvor vi slo leir for kvelden. Denne plassen var så langt det eneste stedet vi ikke møtte på andre turfolk, nede ved Rogen var det en del "trafikk", så nå fikk man endelig litt villmarksfølelse. Kveldskos ved bålet etter kryssing av Rogen Dag 6 startet med friskt mot, nå skulle det ikke være mye som kunne stoppe oss fra å nå målet, det var ikke uendelig med kilometer igjen, og det skulle etter vår vurdering ikke være et stort problem om det blåste opp igjen om vinden holdt retningen, vi ville få den inn forfra i tillegg til at vi nå kom inn i et område der det ikke var like lange avstander der bølgene kunne bygge seg opp. Läsjön ble unnagjort på relativt kort tid og vi fant et sted der bæringen over til Vonsjøen antagelig ikke var lengre enn ca. 150m med et lite høydefall. Endelig, der lå den, målet for turen og forhåpentligvid en kommende uke uten andre mennesker i umiddelbar nærhet. Jo takk, når siste bæring var unnagjort og vi skulle sjøsette på Vonsjøen, hva så vi? En person i robåt med fiskestangen ute. Jaja, vi får håpe de holder til i en av hyttene i sør på svensk side tenkte vi. Vi satte kursen mot nord og ankom et nes rett nord for Larsholm utpå kvelden i 6 tiden. Da vi gikk i land så vi en ny robåt end et lite stykke nord for oss, denne med to personer i. Da vi hadde fått alt på land oppdaget vi 10-15 relativt store fiskehoder som lå i gresset helt ut mot vannet. Var det personene i båten som tidligere på dagen hadde vært på land og sløyet dagens fangs? Den mest ihugga fiskeren i følget ble ved godt mot, hvis dette var standarden på størrelsen på fisken her skulle vi alle 5 kunne innta noen voksne fiskemåltider. Om det var de i båten som hadde fått denne fisken, eller hva de fisket med fant vi aldri ut av, men selv klarte vi ikke å komme i nærheten på fangste. For all del, vi fikk fisk, tilogmed en nydelig Røye på rett over 2 kilo, samt en del mindre Ørret, men ikke i nærheten av det vi håpet på da vi så fiskehodene. Framme med Bredåens bredder i nord-øst, klar til å ta fatt på turen mot Läsjön Her inne ble vi værende i 10 dager og så ikke et eneste menneske foruten to karer med en Ally og en liten hvit hund som kom bærende forbi et stykke unna campen vår. Vi antar at disse oppholdt seg i området ved Titjønna da vi såvidt kunne skimte en person som stod og fisket en dag vi hadde dagstur til Litlevonsjøvola på jakt etter noe mobildekning for å melde fra om at vi fortsatt var i god behold. Vi trengte ikke gå lenger opp enn at vi kunne se over til Litle Vonsjøen så hadde vi nesten full dekning (ikke data), noe vi synes var litt artig da ingen av oss hadde sett snurten av dekning på strekningen fra Rogen og opp til Vonsjøen. Framme ved Vonsjøen, klar for siste padle etappe mot basecamp På jakt etter mat, Vonsjøen nord. Vonsjøgusten til høyre i bildet, fjelltopp på svensk side Mobilkameraet er dessverre ikke motivet verdig, men det kapret i det minste stemningen Litle Vonsjøen sett fra steinuren på vei opp mot Litle Vonsjøvola Magisk stemning etter solnedgang (Tenk om man hadde med skikkelig kamera...) Det var merkbart at man var i høyere strøk, temperaturene var relativt lave og det var en god del vind her, enkelte netter var nok ned mot 5 grader, kanskje også litt lavere tilogmed. Regn ble det også en del av, men heldigvis hadde vi ikke flere dager i strekk med mye regn, selv om det var en del bygevær her og der, men med 2 stk. Helsport Ly tarp fikk vi det ganske så koselig selv med nedbør. Disse 10 dagene i seg selv er ikke så veldig spennende, de var litt rutinepreget, men det er nå en gang slik vi liker å være på tur, slappe av og nyte omgivelsene, spise god mat og snakke om livets små og stopre utfordringer, og ikke minst det å løse verdensproblemer mens man sitter henslengt in en Helinox Ground Chair mens man spiser popcorn laget på kvistbrenneren. Selv om det var mindre effektivt enn kvist så fungerte den overraskende bra med nesten utelukkende bruk av tørre kongler, og dem var det enorme mengder av. Turen tilbake til Kärringsjön bar preg av at det nærmet seg slutten av turen, folk hadde en litt annen motivasjon, antagelig fordi det nå var stort sett en transportetappe hvor målet var å komme seg til bilen og begynne på den lange kjøreturen hjem. Det tok ikke mer enn vel 50 timer med to overnattinger fra vi startet nord i Vonsjøen til vi la til "kai" ved Kärringsjön, mot omlag 140 timer på den samme distansen i motsatt retning. Vær og vind kan virkelig forlenge tiden det tar å forflytte seg... Selv om denne turen var såpass hard at beltet var blitt en del slakkere da det var over, sammenlignet med da vi startet gav det absolutt mersmak, og det er ikke fritt for at man har lyst til å bruke Kärringsjön som utgangspunkt en gang til og da ta turen nordover gjennom alle de små vannene her og opp mot nordenden av Rogen, gjerne med en tur inn mot Revsjøen, eller en lengre ekspedisjon sørover i Vonsjøen eller sørende av Rogen og langt innover i sverige, men så var det dette med alder og hva man orker, selv om 40 ikke er noe å snakke om må man jo innrømme at kroppen ikke er like myk og tilgivende som den var når man var 20. Vi får prøve å få unnagjort så mange som mulig av disse turene før det er for sent, før vi blir virkelig gamle og sitter der i et kjempetelt med feltseng og max komfort, på turer der man padler og bærer 10m fra bredden til der man skal bo

Nå kan du sjekke ut en teaser fra turen min til Sørøya i Finnmark på bloggen! Ny ørretrekord ble det også!

Eg vil som fleire av dei andre her avstå frå å gi spesifikke råd til folk og tilhøver eg ikkje kjenner, men på generell basis kan eg seie følgjande om "tidsklemme": 1: Eg har fått meir ro i rompa etter at eg vart voksen nok til å skjønne at "liveterbestute" stor sett berre tel dersom resten av livet ditt heng noko lunde på g. Altså. Det er ein fantasisk bonus, forbeholdt oss i overfloda. Den dagen kvardagseinsemda tek deg, eller du på ein eller anna måte opplever sjukdom, eller livet forøvrig berre "skjer", så kan hende du får eit anna perspektiv på friluftslivet. 2: Born er ein berikelse. Same kor slitsomme og "fridomsinnskrenkande" dei kan verke. Dei kan endog gi friluftslivet ditt nye dimensjonar. 3:Det er nesten garantert at om du fann nokon med like interesser, ville du fått andre "downsides" å jobbe med. Når både eg og sambuaren min har meir lyst til å pelle hundemøkk, spleise liner eller dyrke grønsaker enn å vere inn å lage middag, støvsuge og ta oppvasken......då er det duka for ei logistisk utfordring mtp oppgåvefordeling. Med det sagt gjer like interesser at me har påfyll på +kontoen som sjølvsagt har enorm verdi når utfordringane i kvardagen tårnar seg opp. Eg er no 36 år og har kids på 15 og 13 år. Om nokre få år er dei ute av redet. Eg blei åleine med dei når dei var 1,5 og 3 år, og har hatt eit utall "ole brum turar". Ja det var faktisk mi form for friluftsliv i mange år. Så var det nokre år med større kids som med iver vart med på tur. Golden years heilt til tenåra slo inn...sjølv om eg får dei med på hyggelege overnattingsturar, er ikkje akkurat sveitte motbakkar på Sunnmøre deira daglegdrøm, og "Ole Brum" turane med matpakke er ikkje ineresessant. MEN, og her kjem poenget mitt med denne avhandlinga; når eg er 40 har eg myndige born. Altså, alt til si tid, kvifor bråhast? No har eg planlagt og førebudd ein tur til Grønland over lang tid. Eg reiser om 10 dagar. Eg gler meg til det. Men gleda er ikkje fullt så einsidig som den eingong var, over slikt. No gler eg meg minst like mykje til å komme heim etter å ha vore vekk. Å vere med kidsa og reise med dotter mi til Polen på skuletur. Eg vil gå så langt som å hevde, att det å ha kids, forpliktingar og familie, har fått meg til å sette meir pris på alle sider av livet. Inkludert "friluftslivet". Som jo eigentleg berre er utetid, i livet som skjer. Når det er sagt, er det ikkje noko mål å halde ut i situasjonar som krev at ein går på akkord med seg sjølv meir enn det gir, over lange periodar. For å greie å gjere opp den "rekneskapen" kan det vere greit å søkje hjelp. Biletet er ofte meir komplisert og nyasnert enn ein trur, og ein sjølv har gjerne gått seg fast i eit tankemønster. Lukke til Edit: må legge til at eg ved bruk av "du" ikkje meinar du som person. Burde eigentleg skrive "så kan hende ein får eit anna perspektiv på friluftslivet".

I dag har mine to minste og jeg vært på nærtur. Og disse turene blir det mange av fremover! jeg fikk lyst til å teste pressenningen fra Biltema, men oppdaget at jeg hadde kjøpt den minste i farten, så denne ble veldig liten. Vel, vel. I morgen kjøper vi en som er større . Det er bare 500 meter unna husveggen vår. Vi pakket liggeunderlag, "tarp" og laget pizza og dro av gårde for å spise lunsj i skogen. Og jammen så vi ikke både tuser og troll der! Vi fant ulike bær og sopp og masse annet gøy vi ikke hadde tatt oss tid til å bry oss så mye om før nå. Tilslutt fannt mminstemann en glassflaske som vi tok med oss hjem, og begge guttene var opprørt over at noen kunne gjøre dette med naturen... Det ble en lang samtale om forsøpling, brannfare osv. Lærerik, og utrolig bra lunsj i det fri. Og mor fikk dekket litt av behovet for uteliv mellom regnskyene. I kveld sa barna: Kan vi gjøre dette igjen i morgen mamma? Dette var så utrolig fint! Å, ja, det skal vi når vi så klart! Nå har mamma lært: Det er det enkleste og nærmeste som oftest er best for de små 😍. Vi lager også turdagbok, og dette gjør at vi legger merke til flere detaljer der vi er, for ungene er flinke til å minne meg på at vi må ta bilder så vi får det inn i turboken vår (som er fysisk ringperm med bilder i, og som de elsker)

Jeg er selv litt delt i om lommene skal være helt på siden eller forran på låret. Problemet med lårlommer på siden er at om man har litt tunge ting nedi der så blir det ofte slengende veldig mye frem og tilbake når man går. Med lårlommer forran på låret så blir akkurat det problemet mindre. Men med lårlommer forran så strammer det veldig ofte på låret når man gjør høye kneløft eller huker seg ned osv... Jaggu ikke lett!

Kan skrive under på at erfaringene varierer etter hvor i landet du bor. På Nord-Vestlandet var skalljakke det som fungerte best, og en jakke holdt 1-2 sesonger. Etter at jeg flyttet til Indre-Troms ligger jakka stort sett i sekken av gammel vane, og ser nesten ny ut etter 2 år (Var fortsatt vanntett i helga da den en sjelden gang måtte frem).

Jeg ser ikke noe vits i å terpe noe videre på et tema som har vært diskutert mange ganger tidligere, så jeg runder av med å si at jeg er enig i at skallplaggene ikke helt holder det de lover mtp pusteegenskaper og vanntetthet over tid, men her på nordvestlandet er det mye vær og da er skalldressen kjekk å ha

Leste en test i Villmarksliv for endel år siden hvor lang tid det tok å koke opp 1 liter vann med den type rødspritbrenner. Tok vel 19 minutter i romtemp.(20 grader) Det var inkl. påfylling av brenner underveis. Kjøpte Trangia sitt sett for surt opptjente sommerjobbpenger som gutt og har aldri følt meg mere lurt! Alt løste seg heldigvis da en onkel donerte bort sin gamle 111 til nevø

Mye fine refleksjoner her, du verden hva fjellforum kan brukes til! Som en gang en kollega så fint sa det: Ingenting er som en skikkelig nedtur etter en lang og tung opptur!

Jeg bor på nordvestlandet og jeg vil påstå at skallplagg nærmest revolusjonerte mitt friluftsliv , derfor har jeg nå vært på denne "skalltrenden" i over 20 år nå. Men er enig i at kvaliteten på turplagg ble dårligere når dette gikk over til å bli moteplagg. Men når det gjelder skallplagg, og telt også blant annet, holder jeg meg unna de letteste variantene. Jeg liker at utstyret er solid nok til å vare en stund.

Fra nå av skal jeg bære den tunge Fjellrevenjakka mi med kjærlighet og takknemlighet over at den ikke er superlett og derfor ikke går superlett istykker.

Jeg har BlackDiamond teleskopstaver med makslengde 155. Brukes mest til ski, men bør fint kunne brukes ellers også

Jeg har enten med en gåstav eller Hillebergs tarpstang. (Gåstav er som regel max 135 så mest tarpstanga) Tarpstanga er for meg lang (justerbar fra 186-214cm) så jeg klipte strikken og har fjernet ett ledd. (Bruker en runde el-teip for å holde den sammen om det trengs) For meg så blir det mer korrekt høyde

Det er jo en kjempeplan. Sørg for å venne ungen til å sovne på tur så fort som mulig, så må du gjøre det hver kveld ellers blir det hyl og skrik.

Mælefjell. I alle årene jeg har vært i Seljord har dette fjellet ligget der uten at jeg har vært på toppen av det. Jeg har vært på Skorve (Gøysen), Ordalssåta, Hattefjell, Seljordsheiene, Bjørgefjellet, Lifjell, Skuggelinuten, Ubyfjell og Hestnutane. Men aldri Mælefjell. Det har ligget der, defiant, ubeseiret, i alle disse årene. Stirret ned på meg, nesten litt hånende. Det har lokket meg nesten så lenge jeg vet, men aldri har jeg kommet meg dit. Inntil jeg og fetteren min, Kjetil, gjør et forsøk på å komme oss opp til toppen denne sommerdagen (22. juli). Det skal være en krevende tur opp til toppen av fjellet, ihvertfall hvis man skal gå ut ifra turforslaget som ligger på ut.no. En trenger ikke lese turforslaget for å forstå at det kan bli en krevende tur, det holder å se på topografien til fjellet på avstand. Det går bratt oppover, og en vet at sidene av fjellet består av store stein en må forsere. De fleste ser ut til å ta turen opp til Mælefjell fra Grunningsdalen eller Slåka, også ut.no sitt turforslag angir den ruten (og de innleggene jeg har lest her på fjellforum.no), men jeg og Kjetil kjører istedet inn til Natadal og derfra inn på en skogsvei som snirkler seg sakte bratt oppover og innover fjellet fra nordvest. Vi kjører så langt vi kan før skogsbilveien blir for bratt. Herfra kan vi følge skogsveien litt videre, til vi kommer til Sundbø og Mælestaul, liggende tett under fjellet. Følger vi sporene av skogsdrift oppover finner vi fort en sti som bærer oss opp til fjellet. Vi kommer opp til Rustjønnan, som ligger som to øyner som titter opp mot himmelen. Fra øynene er det en grei stigning og tur for å komme opp til den golde steinørkenen som Mælefjell består av. For dine egne øyne, er det heller ikke noe å klage på, de to tjernene er hyggelige og når man går oppover blir utsikten enda bedre. Skorve viser seg nå fra en annen side enn jeg har sett før. Fargen og underlaget på fjellet er grønt i det vi begir oss videre oppover Mælefjell mot toppen, forbi Langetjønnan, men etter en stund begynner underlaget å anta en annen form. Toppen av Mælefjell er som en annen planet å regne. Her tynnes grønnfargen kraftig ut og erstattes av en solid gråfarge, hvor grønnfargen holdes i live av all kartlaven som vokser på steinene. Mælefjell er en steinørken, men fra avstand ser toppen grønn ut, nesten selvlysende (men bare nesten). Over alt ligger det stein i forskjellige størrelser og former, hulter til bulter. Karrig og goldt. Over meg speiles det golde månelandskapet seg på himmelen, det er like grått der som på bakken, men ingen grønnfarge. Skyene driver sakte inn over fjellene. Små vann krydrer opp i steinlandskapet. La gå at det ikke er blå himmel og en lysende sol over oss, dette er tøft uansett. Hadde det derimot regnet, hadde nok saken vært annerledes, da blir uren under føttene våre forrædersk og sleip. Nå, har vi ikke problemer med å gå over steinene, men i lengden ville det blitt slitsomt. Mellom to små tjern uten navn starter vi på den siste stigningen opp mot toppen av Mælefjell, samtidig med skyene. Det ligger an til å bli et lite race til toppen, men jeg vet at skylaget ikke vil forbli på toppen, det er tynt. Jeg når akkurat toppen med varden på 1413moh akkurat før skyene, denne gangen vinner jeg racet til toppen. I bakhodet minnes jeg kappløpet mot skyene opp mot Pic du Canigou når jeg gikk GR10, den gangen gikk jeg på et forsmedelig tap og måtte se utsikten forsvinne før jeg nådde toppen. Det ville ikke føltes så ille nå, men det gjorde det den gangen. Det tar ikke så lang tid før omverdenen kommer fram igjen her. Vi spiser lunsj ved toppen, i ly for vinden. Nedover tar vi så kursen i retning Steinfjellet, ett passende navn, skjønt noe ironisk all den tid det er snakk om et fjell uansett. I horisonten kan vi etterhvert se ned mot Seljord og teltene på Korsvei-festivalen (nei, det er ikke en rockefestival). Og etterhvert blir det til og med blå himmel over oss. Fargen på steinørkenen lyser opp. Vi passerer en liten oase i miniatyr på veien, en liten busk som speiler seg i en vanndamn midt blant alle steinene. Forbi Langetjønnan fra en annen vinkel, tilbake fra den andre planeten på toppen. Og så en bratt nedstigning mot Rustjønnan igjen, med Skorve majestetisk på andre siden av dalen under dramatiske skyer, de to øynene i tjernene skuende opp på oss. Det vaker fra flere fisk på det ene tjernet, men hvor stor fisken er der vet vi ikke. Vi må ha en pause for å nyte utsikten før vi begir oss ned mot bilen igjen, da på samme vei som vi kom opp. Skulle det være noen tvil, så er det vel verdt (og mer til) å ta turen opp til Mælefjell. Det karrige steinlandskapet på toppen er litt som å være på en annen planet. Jeg tror ruten vi tok opp på fjellet er enklere enn ruten opp fra Grunningsdalen eller Slåka, selv om man ikke får muligheten til å kjøre like langt inn som vi gjorde (det er en bom ved inngangen til grusveien som kan bli lukket uten varsel). Turrapporten er en omtrent direkte avskrivning av innlegget jeg har skrevet på bloggen min: Seljordsommer: Mælefjell. Går du inn på blogginnlegget vil du i tillegg få se flere bilder fra turen.

Har brukt litt tid på innlegget ditt, det var modig gjort å være så åpen, så det er nok håp, ikke gi deg. Jeg har vært gift legere enn du har levd, men jeg har nok ikke alle svarene for det. Det er nå sånn at hverdagen kommer til oss alle, det livet vi har kan deles inn i faser, ting vil endre seg. Et forhold må jobbes med, det går ikke av seg selv og urealistiske forventninger har ødelagt for mange. Hos oss fungerer det med mine, dine og våre greier, med da mest tid på å gjøre greier sammen. Prøv å ta innover deg at livet ditt har egentlig ikke begynt ordentlig ennå, du er altfor ung. Det beste 10 året for oss gutta er fra 40 til 50, så du har god tid. En liten unge er det største i livet, du kan ikke gi opp det bare for du vil dyrke noen hobbyer. Det blir et fattig liv. Prøv å tenk på den første turen du skal ha med barnet, hvilken opplevelse det vil bli. Husk også på at gravide jenter må håndteres med forsiktighet, la henne få lov å blåse ut innimellom. Du kan ikke stikke fra ei gravid dame.

Etter å ha skrevet turrapporten fra Femundsmarka 2017 så tittet jeg gjennom litt i arkivet og så at jeg faktisk har glemt å skrive turrapport fra Børgefjellturen i 2016. Litt flaut det men slik er det når en raser rett videre på annen ferie og så begynner i ny jobb like etterpå. Så her kommer den et år forsinket. Børgefjell var en tur vi hadde snakket om å ta et par års tid. Jeg og en kompis pleier å ha en ukes villmarkstur hvert år og denne gangen falt valget på Børgefjell. Vi skulle egentlig dratt i 2015 men da var det sen vår der oppe. Etter en liten mailrunde med en annen kjent turblogger så skjønte vi den gang at det var is på vann og kaldt enda. Turen det året endte med kanotur i Gautefall. I 2016 var det derimot langt mer sommer der oppe. Det kom inn en varmeperiode like før vi skulle reise så dette året ble det Børgefjell for første gang. Dag 1 Det er langt fra Oslo til Børgefjell. Selv om vi så frem til å oppleve Børgefjell så var ikke bilturen det vi så mest frem til. Med start tidlig på morgenen så hadde vi god tid oppover, vi skulle ikke ha båten over Namsvatnet før dagen etter. Ikke mye trafikk så det gikk radig via Østerdalen. Et par stopp underveis blir det så klart. Turfølge hadde med bikkja på denne turen. Vi er vant til å ha med firbeinte de siste 10 årene. Lite viste vi at dette var siste sommeren hun skulle være med selv om hun «bare» var 10 år. Min SH tispe ble 13,5 år og var med på siste sommertur til Femundsmarka i 2014. Men kanskje det dukker opp nye etter hvert, kløvhund er jo kjekt som nevnt senere i rapporten. Evt et esel, bærer mye og trenger ikke så mye medbrakt mat J Vi misset av en eller annen grunn avkjørselen utenfor Trondheim så vi havnet gjennom Trondheim sentrum. Var ikke spes kjent der, bare kjørt der en gang før og det var i 1988 og da gikk veien gjennom sentrum så vidt jeg husker. Etter en siste matpause på Grong tok vi endelig av E6 med retning inn mot Namsvatnet. Det var sent på kvelden da vi endelig trillet inn på parkeringen. Det var stille vær og namsvatnet lå blank og fint denne kvelden. Selve kjøreturen hadde gått på litt under 10 timer og det var godt å skulle strekke beina mer enn 30 min. Teltene ble satt opp like ved ene skjulet der. Mat til kvelds hadde vi kjøpt på siste butikkstopp så vi slapp og koke eller mekke noe til kvelds. Mens vi satt der kom det noen fra fisketur på Namsvatnet. De bodde i en campingvogn der og viste frem en ørret på 2 kilo som de nylig hadde tatt på dorging. Dette gjorde jo at man fikk visse forventninger til å få fin fisk selv på turen. Fant soveposene tidlig denne kvelden da vi skulle kjøre tilbake til Røyrvik for å skaffe fiskekort og kjøpe en ekstra gassboks på morgenen dagen etter siden vi regnet med at det ble få bål på turen. Dag 2 Vi er tidlig oppe denne dagen og tar en kjapp frokost og kaffe før vi kjører til Røyrvik. Har jo god tid da skyssbåten ikke går før kl 1400. Kjøper fiskekort og et par småting inkl. litt enkle greier til lunsj så vi slipper pakke ut noe av sekkene. Vel tilbake på p-plass er det å vente på skyssbåten. Det er 3 stk til som skal med skyssbåten innover denne dagen. En skal av på en hytte et stykke inn langs vannet. De 2 andre skal av ved Storfossen slik som vi skal. Båten er rimelig rask så det tar ikke lange tiden inn. Vi kommer i prat med et par stykker som skal være med båten tilbake. Lurer på om det har vært noe fisk å få. Svaret vi får øker forventningene enda litt «Det går ikke og ikke få fisk her». Første pustepause litt oppi lia. Sola har virkelig kommet i gang for dagen og det er varmt, godt over 20 grader. Har vært en slik godvarme de siste dagene og den skal holde litt til. Det gjør at svetten dukker opp rimelig kjapt når vi legger i vei oppover. Vi har ikke lagt noen plan for hvor vi skal slå leir, det blir litt etter hva vi ser av plasser oppover og når vi begynner bli lei av å gå for dagen. Bratt er det første stykket opp langs Storfossen for det blir en del flatere. Går en del vann i fossen nå men virker ikke som det er så stor vannføring egentlig. Kilometerene går unna oppover. Vi ser at det er jobbet mye med klopping her i senere tid. Mange nye og fine klopper over myrene oppover mot Djupvatnet. Børgefjell er generelt lite tilrettelagt sies det men skjønner godt at slikt gjøres her hvor så å si alle tråkker i samme tråkk. I og med at det er så varmt har også kleggen gjort sin ankomst. Turfølge får 2 stk på leggen samtidig som skal lås mens vi går, det ender på trynet i myra med en tung Reconpack på ryggen. Glemte dessverre ta bilde Mens vi nærmer oss Djupvatnet så hører vi det er et tordenvær på vei, det kommer helt klart i vår retning. Like før Djupvatnet begynner det dryppe så vi skynder oss det siste stykke til en grei plass ved vannet. Får opp en tarp rimelig kjapt for det regner mer og mer i tillegg til at vinden øker på. Da vi har kommet oss under tarpen begynner været for alvor. Det blåser så det regner omtrent vannrett og vi ser regn og vind piske bortover vannflata. I tillegg er Tor ute med Hammern sin men har heldigvis ikke tatt den største denne dagen. Etter en 20-30 minutter er det over og vi kan fortsette turen. Vi rusler videre oppover og følger stia. Har hørt om en fin plass ute på odden i Djupvatnet men vi har med flustenger og vil helst få fisket i elva så vi rusler litt lengre til vi finner en fin odde i elvepartiet rett ovenfor Djupvatnet. Her er det greit med trær også så vi får opp tarp og ser samtidig at det kan være litt ved å finne til et kveldsbål. Resten av kvelden blir det å teste litt fiske i elva, flue vil de ikke ha men får lurt opp 2-3 små ørreter som blir kveldens snack ved siden av en Real. Det viser seg at bikkja har smuglet med seg et par øl i kløven sin. Men de ble så klart konfiskert da hun ikke er mer enn 10 år Lang dag så det blir soveposen litt før midnatt. Første campen litt ovenfør Djupvatnet Dag 3 Våkner ganske tidlig til litt skyet vær men det varer ikke lenge før det sprekker opp og blir varmt og fint. Vi skal være her en natt til og denne dagen blir det å pakke en liten sekk og fiske seg opp- og nedover elva. Vi drøyer ikke så lenge etter frokost før vi begynner å gå oppover. Har tatt med både sluk og fluestang i tillegg til mark så vi kan teste litt forskjellig. Ikke lenge etter vi har begynt å gå så treffer vi de to som var med båten. De lå litt bak oss oppover fra Namsvatnet og hadde søkt ly litt lengre ned enn oss. Etter det har de gått videre og passert oss uten at vi har lagt merke til det og slått leir 150-200m ovenfor oss. De har jaggu fått tak i en kilosørret allerede i en kulp like ved. Vi håper på at vi skal få opp fin fisk i løpet av turen selv enda mer nå. Det er mange nydelig plasser oppover langs elva og vii fisker oss oppover rundt håen ovenfor Djupvatnet og litt videre oppover elva og inn mot en flott foss. Får et par småfisk på flue men ellers er de lite interessert. Det blir derfor lunsj og duppfiske i håen der istedenfor. Det gir 4-5 ørreter hvor den største er ca 700gr. Flott stekefisk som er rød og fin i kjøttet. Etter vi kommer tilbake til camp så blir det å sanke litt ved, fiske litt i elva og ellers slappe av en del. Deilig å bare sole seg litt på tur også. Vi har jo fisket nok mat nå til middag så bikkja også kan få en smak. Fyrer et lite bål utpå kvelden og klemmer innpå fisken vi har fått med en liten skvett rødvin ved siden av. Litt desinfeksjonsmiddel fra Braastad har vi også tatt med på tur. Dessverre blir ikke kvelden så lang denne dagen da det kommer noen regnbyger innover. Ser ut til at de kommer til å vare en god stund også så vi tar likegodt kvelden allerede kl 22. Dag 4 Er tidlig oppe denne dagen men tar oss god tid til frokost og pakking før vi skal gå videre. Planen for dagen er å gå opp til Jengelvatnet. Så finne en plass der enten ved utløpet eller innløpet. Det er varmt og sol denne dagen også og svetten siler mens vi rusler oppover lia. Lett å gå her som det ikke er noe buskas og trær lengre. Vi har planlagt en pause og kanskje lunsj ved Blyvatnet, men pausen skal bli lengre enn vi hadde planlagt. Like før fikk kommer til Blyvatnet så kommer det regnbyger og vi får slått opp tarp på en grei plass like ovenfor vannet. Vi tar oss en lunsj mens det regner men det viser ingen tegn til å gi seg, himmelen er grå så langt vi kan se i retning der været kommer fra. Så det ender med at vi slår leir her i stedet. Plassen viste seg ikke så fin når det regnet da det fort samlet seg mye vann på bakken. Regnet begynner å avta litt etter noen timer så vi finner ut at vi tester fiskestengene litt. De vi snakket med ved båten hadde fått mye fin fisk mens det regnet. Er jo ikke så uvanlig, spesielt ikke så varmt om det har vært de siste dagene. Mens vi fisker ser vi at det har dukket opp en del bekker i lia på andre siden av vannet som ikke var der tidligere på dagen så det har nok kommet noen mm ekstra. Trøtt turdeltager Har rukket bare 2 kast med stanga før den første ørreten sitter på. Ikke mange minutter etter så sitter det en til. 2 fine ørreter på 400-500gr. Men regnet har nå stoppet helt og det har også fisken, ikke mer å få den kvelden. Da blir det igjen fiskemiddag til kvelds. Like greit siden det gikk en pose Real til lunsj denne dagen. Det småregner litt nå og da og er ganske kjølig og rått vær denne kvelden så det blir tidlig natta. Det er meldt langt bedre vær dagen etter så greit å være tidlig oppe. Dag 5 Våkner til strålende sol og så å si vindstille vær. Det så da langt penere ut ved Blyvatnet nå enn i gråværet i går. Tar en liten fisketur før frokost men ikke noen frokostørret å få så det blir brødskiver med kokekaffe og en liten sjokoladebit. Vi tenker litt på hjemturen og finner ute at vi vil ta den i 2 etapper så dagens plan blir å rive leir og så legge seg ved elva rett nedenfor Djupvatnet. Når vi hadde pause der under tordenværet på vei opp så rakk vi utforske litt i området før vi gikk videre. Der var det et sted men kunne vade over til en øy som delte utløpene fra Djupvatnet. Tanken var å gå ut der å finne en plass så vi både kunne duppfiske i vannet og fiske flue i elva. Blyvatnet Vi tok en siste runde med fiskestengene i Blyvatnet før vi pakket sammen og satte kurs nedover. I stedet for å gå nære elva nedover gikk vi nå litt høyere opp i terrenget. Da kunne vi gå en del lengre ned før vi møtte på buskas og trær. Lett å gå her og litt nedoverbakke hjalp også på. Det varme været var tilbake og det ble en svett tur alikevel. Veivalget viste seg og fungere fint og vi treffer ikke igjen stia før i vika etter den store odden ved Djupvatnet. Deretter fulgte vi den ned til utløpet. Når vi kommer ned så ser vi at siste dagers regnbyger har økt vannstanden noe. Faktisk nok til at man ikke kan vade over der uten at vannet nå går over støvelkanten. Så planen om leir på øya blir ikke noe av. Vi finner i stedet en fin plass ved kulpen rett nedenfor. Her får vi fiske både i strøm på nedsiden og med sluk og mark i kulpen. Dog blir det ikke noe fangst å få her. Etter en svett tur ned dit hadde vi tatt det første badet på turen i kulpen, mulig det skremte all fisken Vi gikk rundt på noen andre plasser like ved og fant litt ved så det ble et lite kveldsbål. Denne kvelden holdt regn og torden seg på avstand heldigvis. I hvert fall frem til sent på kvelden, da kom det litt regn denne kvelden også. Men klokka var blitt litt over midnatt så det var jo greit å finne soveposen da uansett. Camp ved utoset på Djupvatnet Dag 6 Ikke sånn veldig tidlig oppe denne dagen, vi har jo god tid på å komme oss ned til båten. Pga mye regn i værmelding de kommende dagene hadde vi bestilt båtskyss en dag tidligere enn opprinnelig planlagt. Været er litt mer skyet men med grei temperatur. Tar en frokost og prøver litt mer fiske før vi pakker sakene og setter kurs nedover igjen mot Namsvatnet. Er enklere å gå oppover enn nedover ja. I tillegg er det ikke like varmt og sekken har også fått slanket bort noen kilo underveis. Det er egentlig ikke så lange turen ned igjen til brygga så det blir litt å vente. Men det er andre som skal være med båten så det er hyggelig å slå av en prat om Børgefjell. Tar en enkel lunsj og en kaffe så vi ikke trenger stoppe med en gang vi begynner å kjøre sørover. Ser etter hvert at det er mange som skal med båten og den kommer tidligere en planlagt. Det er ekstra tur denne dagen siden det var mange som skulle ut. Dog var ikke vi blant de som var tidsnok nede til første turen. Litt synd vi ikke viste det for 1,5 time tidligere skyss hadde hjulpet når vi skulle kjøre helt i Oslo. Vel på vei over Namsvatnet så dukker det opp veldig mørke skyer etter hvert. Vi kommer nesten til brygga da det begynner hølje ned. Det blir og kjapt finne frem skalljakka, takke for turen og løpe opp til bilen. Turen hjem føles lengre enn den på vei til tur som vanlig, i tillegg kjører vi over Dovrefjell for variasjon noe som vel gir ca 30 min lengre tur. Ankommer hjemme ca 0230 om natta og er rimelig stiv i øyene etter å ha hatt de på tvangsåpning de siste timene. Alt får bli liggende i bilen til i morgen og så rydder jeg alt da. Må absolutt si at Børgefjell svarte til forventingene. Nydelig landskap og mange bra fiskemuligheter. Vi fikk ikke de aller største ørretene men mange flotte stekefisk. Vi var i stor grad heldig med været også. Noen byger må man regne med til fjells. Helt klart et sted det frister å besøke igjen. Da kanskje ta turen inn fra Stekenjokkveien på svensk side eller noe. Vi hadde i løpet av turen allerede begynt å snakke om neste års tur. Padling fra Kjærringsjøen, fiske i Grøtådalen, dra inn Halnefjorden og gå innover der, ferga inn til Mogen turisthytte og så fiske opp Kvenna, tilbake til Gautefall og padle oss langt lengre inn enn sist. Mange muligheter. Som vanlig tenkte vi legge Plan A, B og C litt geografisk spredt og så se an været. Var det meldt drittvær på plan A så blir det Plan B i stedet. Siden turrapport her først er skrevet et år etter så ble det jo Plan A Femundsmarka i 2017 og inn i Grøtådalen. Et valg ingen av oss angrer på. Takk for turen!

Nordvestvejen på Storen har jeg ingen erfaring med, men jeg har klatret Søre Dyrhaugstind fra Bandet to gange. En gang på kursus, hvor instruktørerne førte alle tovlængder, og en gang et par år senere med to kammerater, hvor jeg førte et par tovlængder. Søre Dyrhaugstind fra Bandet står vist til 4 eller 4+. Når du selv foreslår, at du vil klatre noget 3+ eller 4-, er den altså en smule vanskeligere. Hvis vi sammenligner med Via Lara på Hægefjell, er det ikke den klatretekniske vanskelighedsgrad, der er vigtigst. De vigtigste forskelle, som jeg ser dem, er: Når du først har fundet indsteget til Via Lara, giver resten af rutevalget sig selv. Når du har fundet indsteget til Søre Dyrhaugstind fra Bandet, er der stadig mulighed for at gå forkert og rode sig bort fra ruten. På Via Lara er kommunikationen enkel, fordi man kan se hinanden og signalere til hinanden. På Søre Dyrhaugstind fra Bandet skal man flere steder rundt om nogle blokke, hvor man ikke kan se hinanden. På Via Lara kan du sætte alle de kiler, du vil, i superkvalitet granit. På Søre Dyrhaugstind fra Bandet er der en passage på næstsidste tovlængde, hvor alt er så løst, at hvis man sætter en kile og derefter falder, vil der knække en stump af fjeldet, og din sikringsmand risikerer at blive ramt af sten. Jeg valgte at klatre videre uden at sætte sikringer, og jeg havde i hvert fald 8-10 m runout, da jeg førte denne tovlængde. Det var ikke vanskelig klatring, men alligevel vanskelig nok til, at jeg gerne ville have haft en eller to sikringer ind imellem. For at nå frem til indsteget på Søre Dyrhaugstind fra Bandet skal du gå over bræ, så du har kanske stegjern og/eller isøkse med, som du ikke skal bruge til klatringen, men som er ekstra vægt, som gør det tungere for dig at klatre. Hvis der sker noget uforudset på Via Lara, så du bliver nødt til at afbryde klatringen, kan du rapelle helt ned i skoven. Hvis du vil prøve at undgå at efterlade udstyr til rapelleankre, kan du prøve at komme over i naboruten, der har boltede standpladser. Hvis du rapeller ned fra Søre Dyrhaugstind til Bandet, har du stadig flere timer at gå i højalpint terræn, før du er nede ved Turtagrø. Dette betyder ikke, at jeg fraråder dig at klatre Søre Dyrhaugstind fra Bandet. Det er en rigtigt fin rute, som jeg for så vidt anbefaler. Så længe forholdene er fine, kan du sikkert klatre den helt uden problemer. Du skal bare være klar over, at klatring i højfjeldet er noget andet end klatring i lavlandet.