Vinnerliste

Endelig Senja på langs. Fra tirsdag kveld til mandag. Jeg og Ulva. Kun mobilbilder. En tur som kan anbefales. Heldig med været stort sett. Skal skrible et lite blogginnlegg etterhvert.

Skulle sykle langtur i dag, men av diverse årsaker havna jeg her. Ca 10 m fra verandaen må vel kunne komme inn under definisjonen av nærtur? 🤣

Jeg har kanskje en litt annerledes turstil? 🤔 Men tur er tur og naturen er mitt lekeland. Jeg er nok litt bajas 😂 Så i dag ble det juving. Seriøst hysterisk morsomt. Skli, rappellere og hoppe ned små fosser, jettegryter og vannfall med mer. Tre timer brukte vi fra toppen av juvet og ned, så det ble trasketur også. Rumpa var ikke glad for fire timer i bil etterpå, men så verdt det 👍🏻 Juvet var ved Uvdal opp mot Immingfjell.

Tur til Storviglen i dag, høyeste topp i Røros kommune med 1561 moh.

@whistler Problemet er at jeg ikke har noe telt... eller, jeg har jo et telt, men er usikker på om jeg kan stole på det ved regnvær. Ja, jeg har få overnattinger i teltet, noe som skyldes at det lekker. I fjor lå jeg i et Helsport Rondane 2 med samme liggeunderlag, og kan ikke huske at bunnduken i dette teltet var glatt i det hele tatt. Kanskje jeg husker feil, eller at bakken var 100% i vater, men det tviler jeg litt på. Reinsfjell-teltet har også vært slått opp på noe som ser ut til å være 100% i vater, uten at jeg selvfølgelig har målt gradene på dette. Som jeg også skrev tidligere så er ikke dette noe problem så lenge man har på litt silikon eller lignende på liggeunderlaget. Jeg har selv ingen erfaring med at bunnduken tåler lite ettersom jeg kun har brukt teltet med footprint. Årsaken til at jeg bruker footprinten er fordi jeg har sett enkelte her inne (jeg husker dessverre ikke navn) har fått hull i bunnduken på Reinsfjell, og jeg har også møtt på andre turgåere med hull i bunnduken. Generelt sett har jeg fått inntrykket av at bunnduken tåler lite, men det er mye mulig de har vært uforsiktige. Jeg håper at det også er lov til å uttale seg på bakgrunn av andres erfaringer og ikke bare mine egne. Det ville vært dumt om jeg måtte få en kreftdiagnose før jeg kan si at kreft er noe dritt. Du har helt rett. Jeg har ikke sittet og målt vindstyrken på fjellet, og om jeg hadde gjort det, ville noen sannsynligvis klaget over at elektronikken i vindmåleren ikke har nøyaktig nok. Jeg opplevde selv vinden som langt sterke enn liten kuling, men skal ærlig innrømme at jeg ikke har mye erfaring med ulike vindstyrker. Når jeg sier liten kuling så kommer det fra værmeldingen på Storm eller Yr, hvor jeg dagen etter så på vindstyrken som var målt på "været som var". Det er mye mulig at også dette er feil, men det er det eneste jeg har å gå ut i fra, da jeg ikke rusler rundt med en høykvalitets vindmåler som er kalibrert på et laboratorie i Sveits. Men en ting er vi i alle fall enige om, teltet skal tåle langt sterkere vind enn liten kuling i følge vindtest Jeg tror nok dette med størrelsen på forteltet handler mer om smak og behag. Jeg får plass til det samme som deg, logisk nok, men synes selv det blir litt i snaueste laget, selv om tingene mine strengt tatt får plass. Er bare ikke noe glad i at sekken presser teltduken utover. Av en eller annen grunn får jeg en vag følelse av at du er litt ute etter å ta meg, noe jeg synes er synd. Det resulterer i at det blir lite hyggelig å logge på Fjellforum, og jeg husker nå hvorfor jeg pleier å holde meg unna både forum og kommentarfelt på Internett. Jeg opplever at alle ord må veies, at man må skrive ting med forbehold og fullstendig kildehenvisning for ikke å bli arrestert. Nå er det slik at vi mennesker er akkurat det, mennesker, og vi har ingen evne til å være annet enn subjektive, uansett hvor mye vi prøver å være noe annet. De som f.eks. tester friluftsutstyr kan ha en økonomisk gevinst, og når de ikke har det, har de gjerne en forkjærlighet for et bestemt merke, en stil eller en farge. Det er alltid noe som styrer oss, uansett hvor objektive vi prøver å være. På Internet kan du godt kalle posten min for rør, uten å utdype dette noe mer, slik du gjorde i første post, og du kan kalle synspunktene mine for latterlige, men du ville neppe valgt de ordene om du snakket med meg ansikt til ansikt. Det eneste jeg ønsker meg på Fjellforum er at vi er voksne mennesker som skriver til hverandre på en ålreit måte, slik at det blir et hyggelig sted å være. Jeg håper også det kan være et sted hvor det er rom for at alle kan uttale seg, selv om de har lite erfaring. Jeg forstår at du er veldig fornøyd med ditt Reinsfjell, men så var åpenbart ikke jeg like heldig med mitt, og mener derfor noe litt annet, trolig fordi jeg har blitt farget av lekkasjen. Hvis du ønsker å overbevise meg om at Reinsfjell er et bra telt som tåler regn så får du invitere meg til overnattingsfest Kan vi legge ballen død nå? @Knappetelt Jeg tror ikke jeg har strammet teltduken unormalt hardt, men det du beskriver har jeg lagt merke til nederst på teltduken ved stangkoppene, da stangkoppene ikke kan justeres på noe vis. Har likevel ikke opplevd noen lekkasje der, og i så fall tror jeg ikke det ville vært noe problem, da det er i hjørnet. Har lagt ved et bilde av teltet oppslått, og har prøvd å merke med rødt der hvor vannet kommer inn. Det meste av vannet kommer inn under den stiplede "flappen" et sted, og renner nedover stanga.

Mælefjell. I alle årene jeg har vært i Seljord har dette fjellet ligget der uten at jeg har vært på toppen av det. Jeg har vært på Skorve (Gøysen), Ordalssåta, Hattefjell, Seljordsheiene, Bjørgefjellet, Lifjell, Skuggelinuten, Ubyfjell og Hestnutane. Men aldri Mælefjell. Det har ligget der, defiant, ubeseiret, i alle disse årene. Stirret ned på meg, nesten litt hånende. Det har lokket meg nesten så lenge jeg vet, men aldri har jeg kommet meg dit. Inntil jeg og fetteren min, Kjetil, gjør et forsøk på å komme oss opp til toppen denne sommerdagen (22. juli). Det skal være en krevende tur opp til toppen av fjellet, ihvertfall hvis man skal gå ut ifra turforslaget som ligger på ut.no. En trenger ikke lese turforslaget for å forstå at det kan bli en krevende tur, det holder å se på topografien til fjellet på avstand. Det går bratt oppover, og en vet at sidene av fjellet består av store stein en må forsere. De fleste ser ut til å ta turen opp til Mælefjell fra Grunningsdalen eller Slåka, også ut.no sitt turforslag angir den ruten (og de innleggene jeg har lest her på fjellforum.no), men jeg og Kjetil kjører istedet inn til Natadal og derfra inn på en skogsvei som snirkler seg sakte bratt oppover og innover fjellet fra nordvest. Vi kjører så langt vi kan før skogsbilveien blir for bratt. Herfra kan vi følge skogsveien litt videre, til vi kommer til Sundbø og Mælestaul, liggende tett under fjellet. Følger vi sporene av skogsdrift oppover finner vi fort en sti som bærer oss opp til fjellet. Vi kommer opp til Rustjønnan, som ligger som to øyner som titter opp mot himmelen. Fra øynene er det en grei stigning og tur for å komme opp til den golde steinørkenen som Mælefjell består av. For dine egne øyne, er det heller ikke noe å klage på, de to tjernene er hyggelige og når man går oppover blir utsikten enda bedre. Skorve viser seg nå fra en annen side enn jeg har sett før. Fargen og underlaget på fjellet er grønt i det vi begir oss videre oppover Mælefjell mot toppen, forbi Langetjønnan, men etter en stund begynner underlaget å anta en annen form. Toppen av Mælefjell er som en annen planet å regne. Her tynnes grønnfargen kraftig ut og erstattes av en solid gråfarge, hvor grønnfargen holdes i live av all kartlaven som vokser på steinene. Mælefjell er en steinørken, men fra avstand ser toppen grønn ut, nesten selvlysende (men bare nesten). Over alt ligger det stein i forskjellige størrelser og former, hulter til bulter. Karrig og goldt. Over meg speiles det golde månelandskapet seg på himmelen, det er like grått der som på bakken, men ingen grønnfarge. Skyene driver sakte inn over fjellene. Små vann krydrer opp i steinlandskapet. La gå at det ikke er blå himmel og en lysende sol over oss, dette er tøft uansett. Hadde det derimot regnet, hadde nok saken vært annerledes, da blir uren under føttene våre forrædersk og sleip. Nå, har vi ikke problemer med å gå over steinene, men i lengden ville det blitt slitsomt. Mellom to små tjern uten navn starter vi på den siste stigningen opp mot toppen av Mælefjell, samtidig med skyene. Det ligger an til å bli et lite race til toppen, men jeg vet at skylaget ikke vil forbli på toppen, det er tynt. Jeg når akkurat toppen med varden på 1413moh akkurat før skyene, denne gangen vinner jeg racet til toppen. I bakhodet minnes jeg kappløpet mot skyene opp mot Pic du Canigou når jeg gikk GR10, den gangen gikk jeg på et forsmedelig tap og måtte se utsikten forsvinne før jeg nådde toppen. Det ville ikke føltes så ille nå, men det gjorde det den gangen. Det tar ikke så lang tid før omverdenen kommer fram igjen her. Vi spiser lunsj ved toppen, i ly for vinden. Nedover tar vi så kursen i retning Steinfjellet, ett passende navn, skjønt noe ironisk all den tid det er snakk om et fjell uansett. I horisonten kan vi etterhvert se ned mot Seljord og teltene på Korsvei-festivalen (nei, det er ikke en rockefestival). Og etterhvert blir det til og med blå himmel over oss. Fargen på steinørkenen lyser opp. Vi passerer en liten oase i miniatyr på veien, en liten busk som speiler seg i en vanndamn midt blant alle steinene. Forbi Langetjønnan fra en annen vinkel, tilbake fra den andre planeten på toppen. Og så en bratt nedstigning mot Rustjønnan igjen, med Skorve majestetisk på andre siden av dalen under dramatiske skyer, de to øynene i tjernene skuende opp på oss. Det vaker fra flere fisk på det ene tjernet, men hvor stor fisken er der vet vi ikke. Vi må ha en pause for å nyte utsikten før vi begir oss ned mot bilen igjen, da på samme vei som vi kom opp. Skulle det være noen tvil, så er det vel verdt (og mer til) å ta turen opp til Mælefjell. Det karrige steinlandskapet på toppen er litt som å være på en annen planet. Jeg tror ruten vi tok opp på fjellet er enklere enn ruten opp fra Grunningsdalen eller Slåka, selv om man ikke får muligheten til å kjøre like langt inn som vi gjorde (det er en bom ved inngangen til grusveien som kan bli lukket uten varsel). Turrapporten er en omtrent direkte avskrivning av innlegget jeg har skrevet på bloggen min: Seljordsommer: Mælefjell. Går du inn på blogginnlegget vil du i tillegg få se flere bilder fra turen.

Dagens ti på topp tur gikk til Røysås 530 MOH. Det er en gammel brannvakthytte som du skal kunne se 8 kirkespir fra. Er i prinsippet bare en bakke opp. Gikk turen med sekk for trimmen sin del, så fikk primusen også luftet seg litt. luftig utedo på toppen Alltid mange furutrær som har fått seg et lynnedslag eller to. Denne hadde også blåst over ende, men ikke gitt seg. Artig brakke str xxs med vedovn str XS Valgte å gå en annen vei ned, via Hjelmerudtjernet. Selvfølgelig lå fiskestanga hjemme, da det ble en annen returvei en planlagt.

Nå kan du sjekke ut en teaser fra turen min til Sørøya i Finnmark på bloggen! Ny ørretrekord ble det også!

Hva jeg bedrev tiden med på Hardangervidda vest i 17 dager i sommer kan du selvsagt lese om på bloggen! God fornøyelse!

Jeg tenker at hvis dette er noe man gjør med jevne mellomrom ville det kanskje vært greit med bekledning som er laget til formålet, og kanskje en liten hjelm i tillegg?

(ah, det var godt å få det ut..)

Kjerringjojo kalles vel det Ellers er jeg som de fleste andre enige om at mennesker trenger dressur mest da det er de som slipper bikkja fordi han er snill (vel, det ekke min, han er redd og blir sinna pga det), han skal jo bare hilse o.s.v. Båndtvang er for mange en myte og det er synd, skulle sett at flere fikk reaksjoner pga det sånn at de faktisk skjønte at det er en lov! Mine stikker kjapt og nyter friheten så her går vi i bånd eller langline hele året med mindre det er inngjerdet, og heldigvis har de bedre balanse enn meg. Men skal jeg bevege meg på smale steder o.l. sørger jeg for at hunderedde personer og de som er usikre ikke er i nærheten av bikkjene sånn at det ikke skjer skader. Ren folkeskikk er det, og det ser ut til å bli glemt!

Jeg har funnet ut at Exped har den perfekte kundesupporten for en DEFCON 3 teltgeek som meg, jeg sendte dem dette spørsmålet og de svarte som følgende: Hi Johanne, Basically the only difference between the two versions is silicone or PU coating of the fly. Silicone makes the fabric slightly more tear resistant, slightly more UV resistant and more lightweight (this is true for tents made from 2017 when we changed the specs of the fly from PU coated tents from PU/DWR to PU/Silicone). A drawback of the silicone coating is its dynamic characteristic when getting wet. This makes it necessary to tension the fly and loose when getting dry again. On the other hand the seams of silicone fabrics are not seamtaped like on PU coated fabric. This may need a treatment with silicone seam sealant although we are using cotton wrapped polyester threads which swell upon contact with water. PU coated tents are not as dynamic as the silicone coated only. No tension is needed after pitching and PU coating is drying quicker than silicone due to its lower surface tension. All in all the PU coated version is easier to use. For long-term usage, for example touring around the world in one year, we would recommend the both sides silicone coated fly fabric of the extreme version. Wind stability is equal for both versions due to the same pole structure. Jeg ble helt glad inni meg da jeg fikk dette ultrageeky svaret, delvis fordi jeg fikk svar på det jeg lurte på og delvis fordi jeg elsker små detaljer om telt og går nesten i selvsving i min egen nerdeinnhenging når jeg får det. MEN: Over til noe annet, jeg står nå med et Exped orion som jeg fikk til 5599 på fjellsport og lurer på å beholde det og se hvordan det funker for meg og mannfolket. Alternativet er å gå for orion UL III, men det koster 2500 kroner mer og jeg har allerede et anstrengt forhold til superlette telt

Først, gratulerer med at du snart blir pappa! En av de som svarte her skrev at det å få barn vil kunne berike ditt friluftsliv. Og det kan jeg love deg at det vil, den dagen du tar med barnet på den første turen i skogen, første teltturen, første padleturen. Det er magisk. Men - det kan man jo gjøre uten mor, det er ikke det.. Jeg tenker at nøkkelen hos dere er kommunikasjon. Alle mennesker trenger noe som gjør en lykkelig. Det være seg friluftslivet eller strikkingen. Din samboer er sosial, og det er kanskje hennes lykkepille? Hva skal til for at samboeren din forstår at du trenger friluftslivet for å ha det bra? Terapi? Gå til terapi! Familievernkontoret har gratis tilbud i de fleste kommuner, det er litt ventetid, men det er det verdt. Da kommer dere til en nøytral tredjepart som evner å beholde roen gjennom samtalen og kan lære dere til å tenke annerledes når det gjelder motparten. Ja, du MÅ snakke med din samboer om det, for du må bestille timen og fortelle henne hvorfor, men til syvende og sist, vil det ikke være verdt det hvis dere kan få det bedre? For det er jo motivasjonen din hele veien. Hvis dere skal gå fra hverandre og det er barn i bildet, må man uansett til familievernkontoret for pålagte samtaler (her i kommunen krever man fire timer) med tanke på om man kan hjelpe til å snu situasjonen. Min mann har skjønt at jeg må ha friluftslivet. Jeg drar ofte på tur med barna, men en sjelden gang innimellom må jeg på tur heeelt alene. Da roper han ikke akkurat hurra når jeg reiser avgårde, men han godtar det og det er jeg glad for. Lykke til, jeg håper at du tør å ta tak i dette slik at dere får det bedre og i tillegg kan bli harmoniske foreldre.

Jeg spiser masse dehydrert mat på tur, vil det si at jeg er mer utsatt for dehydrering?

Ikke tur i dag (nåja, dagen er jo ikke over ennå), men fra helgen. Bare mobilbilder, droppet å ta med systemkamera på disse turene. Fredag kveld pakket jeg ryggsekken med båt, fiskestang og overnattingsremedier og kjørte til parkeringen ved badeplassen ved Sørgutvikvatnet på Austra. Like før sju fikk jeg sekken på ryggen og begynte på turen opp til Tyskenghatten (538 moh). De knappe 17 kg på ryggen var tyngre enn jeg vanligvis har på tur, men det gikk greit - og egentlig ikke særlig mye saktere enn når jeg tidligere har gått med en tredjedel av vekten. Da jeg nådde toppen, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta med klippekortet for å vise at jeg hadde vært på enda en topp i Fjelltrimmen - heldigvis var der to unge damer fra Leka som kunne knipse et bildebevis av "bragden" (Heilhornet sees over varden). Det var flott utsikt nordover i lav sol og småtruende skydekke: Jeg vandret videre fra Tyskenghatten mot Krudalsheia, som jeg skulle følge nedover mot Svartvatnet. Ankom nordøstenden av Svartvatnet tidsnok til at båten var klar akkurat ved solnedgang, og jeg padlet til andre enden av vatnet med masse vaking rundt meg. Fikk satt opp Trailstar og fant fram insektbivyen (ble en del mygg etterhvert) før det ble mørkt. Sov litt stykkevis og delt til morgenen kom, det var varmt i sommerposen. Etter at jeg sto opp lørdag morgen, tok jeg med en tom iskremboks jeg hadde med og padlet tilbake for å "hente" en kilo av multene jeg passerte på turen ned Deretter ble litt padling just4fun, og til slutt litt fisking. Det var fisk etter sluken på nesten hvert eneste kast, men bare to ble med til land - to bittesmå ørreter. Det er nok ikke mye storfisk i dette vatnet, blitt for lite fisking her. Etter fiskingen var det spennende å se om leir og båt igjen fikk plass i 65-litern, det ser jo i utgangspunktet utrolig ut. Men når jeg tok meg tid til å få ut mest mulig luft av alt som skulle i sekken, kom alt på plass atter en gang på ryggtavlen. Da gikk turen videre nedover til familiens fristed, der jeg fikk skyss for å hente bilen igjen - og var klar for nye eventyr Søndag formiddag ble det ny Fjelltrimtur, med den gjeveste av de 14 toppene på menyen: Heilhornet (1058 moh) i Bindal kommune. Da gikk jeg svært lettpakket - en halvlitersflaske i baklomma på shortsen, litt ost og spekemat, mobil og "fotostaven" min. Ville sjekke formen litt Da jeg kom til parkeringen litt før kl 11, var det såpass fullt av biler at det ble jukseparkering langs veikanten på meg. Startet kl 10:58 og var på toppen 12:45 og passerte 25 - 30 personer på turen opp. Tiden på 1:47 er så å si den samme som for to år siden, og jeg er fornøyd med det - jeg er jo tross alt snart et halvt hundreår og har mine tresifrede antall kilo uansett hvor mye lettpakking jeg forsøker Det ble faktisk noen få store regndråper fra en superlokal byge på turen ned, men når jeg ser på værmeldingene er jeg så langt veldig happy med å ha dratt fra Vestlandet til Nord-Trøndelag på ferie i disse tider

Det var litt bastant/dårleg formulert også, men ikkje bastant meint Erkje så gla den mafiaen eg hell, eg er ikkje så gla i noko form for mafia

Ja sant, de har allerede svart meg på en del andre spørsmål ift vindstabilitet og stangfestesystem på orion UL og sånn, har gjort at jeg virkelig liker Exped

Jeg håper for guds skyld den dehydrerte maten er hydrert før du spiser den 🤢

Jeg kjøper noen telt i året, stort sett brukt. Liker å teste ut selv og kjøper du brukt, og selger brukt på finn, koster det stort sett bare portoen. Har en fast prosedyre på "nye" telt. Noen har bare vært oppslått. Legger både inner og yttertelt i lunket vann en time for å trutne sytråden. Slår det så opp, og tørker det. Bruker alltid å impringere sømmer og ytterteltet. Går 1-3 spraybokser. Bruker siliconspray på alle glidelåser og smører også stengene slik at de er lette å tre. Er det ikke tauløkker på pluggene setter jeg på det. Når teltet er tørket for andre gang, slår jeg det opp i regnvær på plenen hjemme, og sover i det for å se om det er tett. Så langt har de jeg har testet vært tette, tror det nærmere seg 15 telt. Det har vært mye Helsport og Hilleberg. Etter en slik runde føler jeg at kjenner teltet litt og kan slå det opp greit. Så blir det testet på tur. Noen telt har bare blitt med på en overnatting, hvis jeg ikke finner meg til rette i det. Noen havner i godkjent og blir med videre. Her er fire telt for øyeblikket. Zpacks duplex, Hilleberg Soulo, Helsport Patagonia og Nordmarka 2. Gode telt som har vært litt vonde å selge var Hilleberg Rajd, Helsport Nordmarka 2, Helsport Reinsfjell SL (solgt til en bekjent) og the NORTH Face VE 25. Får sikkert litt pes av @whistler for Nordmarka 2, men likte det bra, og solgte det til en student her inne, men angret. Var på knalltilbud hos xxl til 750kr så nå er det med igjen. På testbenken ligger Nallo 2 som blant annet @Sovjetunionen har, samt en lavvo som er helt nytt for meg. Har du ikke gode følelser for teltet @BSD, selg det og prøv noe nytt er mitt råd. Du får ca 4500-5000kr for det på finn nå på høsten tipper jeg. Nå har du litt erfaring og vet litt mere hva akkurat du vektlegger. Men ikke heng deg for mye opp i vekta på teltet hvis du bare skal ha et telt er mitt råd. Et lett telt må nødvendigvis inngå mange kompromiss, flere enn et tyngre telt. Det kan være funksjoner, styrke, pris. Har du mulighet så gå for en variant fra Hilleberg de er teltenes ukronede konge. Er du i nærheten av Sundvollen og ønsker å prøve noe av det jeg har så ta kontakt.

I dag fikk jeg e-post med at saken var løst og pengene ville bli tilbakebetalt 😀 Yeah. Så da har alt løst seg. Nå mangler jeg bare å komme meg på en ekte fjelltur, så jeg får testa de nye støvlene 🙂

Et humoristisk skråblikk på utstyrsmulighetene for oss friluftsfolk :

I dag har mine to minste og jeg vært på nærtur. Og disse turene blir det mange av fremover! jeg fikk lyst til å teste pressenningen fra Biltema, men oppdaget at jeg hadde kjøpt den minste i farten, så denne ble veldig liten. Vel, vel. I morgen kjøper vi en som er større . Det er bare 500 meter unna husveggen vår. Vi pakket liggeunderlag, "tarp" og laget pizza og dro av gårde for å spise lunsj i skogen. Og jammen så vi ikke både tuser og troll der! Vi fant ulike bær og sopp og masse annet gøy vi ikke hadde tatt oss tid til å bry oss så mye om før nå. Tilslutt fannt mminstemann en glassflaske som vi tok med oss hjem, og begge guttene var opprørt over at noen kunne gjøre dette med naturen... Det ble en lang samtale om forsøpling, brannfare osv. Lærerik, og utrolig bra lunsj i det fri. Og mor fikk dekket litt av behovet for uteliv mellom regnskyene. I kveld sa barna: Kan vi gjøre dette igjen i morgen mamma? Dette var så utrolig fint! Å, ja, det skal vi når vi så klart! Nå har mamma lært: Det er det enkleste og nærmeste som oftest er best for de små 😍. Vi lager også turdagbok, og dette gjør at vi legger merke til flere detaljer der vi er, for ungene er flinke til å minne meg på at vi må ta bilder så vi får det inn i turboken vår (som er fysisk ringperm med bilder i, og som de elsker)

Etter å ha bestemt meg for å reise til Ecuador, vart det også tidleg klart at eg ville prøve meg på eit høgt fjell, når eg først var i området. Tenkte først at det hadde vore spennande nok med 5000moh, men fann ut at 6000 også var tilgjengeleg. Då Chimborazo i tilegg viste seg å vere verdas høgaste fjell ( https://no.m.wikipedia.org/wiki/), vart turplanen gradvis meir fjellorientert. Etter å ha tråla nettet etter diverse turrapportar frå spesielt Chimborazo og Cotopaxi, kombinert med lesing om akklimatisering, virka det som Chimborazo var oppnåeleg med 10 dagar akklimatisering. Sidan slowmotion-fjellvandring åleine ikkje frista spesielt hadde eg ei litt anna tilnærming til akklimatisering enn normalen. DAG 0: Landa, fann hostellet på 2800 moh. i Quito. Kjente at høgda var annleis enn heime når eg gjekk i trapper. DAG 1: Sightseeing, "klatra" alle dei 3 tårna i katedralen i byen og reiste til ekvator. (totalt ca 1,5t buss, 60 cent!) Relativt luftig trapp, passe akklimatiseringsaktivitet, dag 1.. Kryssing av ekvator DAG 2: Sidan eg neste dag skulle køyre bil til 4500moh, så følte eg at eg måtte sette ein personleg rekord til fots først. Den gamle rekorden var på 4167 (quiz: kva fjell er det?). Eg tok Gondolbana frå 3000-4000 moh over byen og starta på rusleturen mot Cumbre Pichincha (ca 4700moh). Med berre to netter på 2800 var eg ikkje uventa dårleg akklimatisert, men låg fart og fint vær fekk meg til toppen. Tegna på mild høgdesjuke kom etter kvart då eg nærma meg toppen og vart verre på veg ned att. Med gondolbana som fjernar 1000 meter på 10 min, følte eg ikkje det var spesielt farleg med litt høgdesjuke. Haudepina slapp taket etter ein time på senga på hostellet. Panoramabilde frå toppen av Rucu Pichincha. Kan ane fleire kvite toppar, som dermed er over 5000 moh. Kunne sjå Cayambe, Antisana, Cotopaxi og Chimborazo frå venstre mot høgre. To tyskarar eg slo følge med ned frå toppen. Quito og Cotopaxi 5897 moh i bakgrunnen DAG 3-5 Gjennom eit lokalt selskap, flowbikerental, hadde eg booka 3 dagar med downhillsykling, der eg gjerne ville vere litt i høgda, sidan dette var ein del av akklimatiseringa. Her fekk eg som bestilt, guide, sjåfør, topp downhillsyklar, og sykling på høgder mellom 4500-2800 i tre dagar (130$/dag). Eg merka dag for dag at eg lettare og lettare hang med guiden på flatene etter kvart som eg vart akklimatisert. Siste dagen var vi i tillegg innom Quilotoa, som er eit stort vulkankrater med ein innsjø i midten, som "alle" turistane på hostellet anbefalte. Her sprang vi ned og opp dei 2-300 høgdemetrane mellom 3500-3800moh. på 38 minutt. Det var vesentleg fortare enn dei uakklimatiserte turistane rundt oss var i stand til! Cruising på flotte stiar, totalt drøyt 8000 vertikale meter ned på 3 dagar! Her med Quito i bakgrunnen Omtrent på 3700 moh. på veg ned dei 1500 høgdemetrane frå 4000-2500 moh. Frå opent fjellklima til tropisk klima på 40 min! DAG 6: Skulle eigentleg reise tidleg på morgonen frå Quito, men sidan eg vart invitert med på joggetur på morgonen vart avreise litt utsatt. Deretter tok eg buss til Machaci (1,50 $) og taxi (20$) til Tambopaxi lodge (3750moh). Her kunne vi ha hatt perfekt utsikt til cotopaxi, om ikkje skyene var i vegen. Tok ein times spasertur i området før middag. Dette var det meste eg fekk sjå av Cotopaxi på nært hald. Svært fjell, bildet er tatt på ca. 3800 moh, med villhestar i framgrunnen. Cotopaxi Refuge på 4864 moh. Delar av det kvite oppe til høgre og venstre for hytta er isbre. Ved godt vær kunne ein truleg ha sett toppen frå dette punktet. DAG 7: Planen for dagen var å bestige midt-toppen på Rúmiñahui (ca4600moh), men på grunn av dårleg vær gjekk eg heller langs vegen dei 13 km opp til Cotopaxi refuge på ca. 4850 moh. Ny høgderekord der altså. Farten var framleis god i forhold til turistane rundt. Fekk haik ned att, dermed sparte eg knea for 1000 høgdemeter nedoverbakke. Møtte på ein nysgjerrig Andes-rev på 4600 moh, rett før eg fekk haik ned vegen! DAG 8: Planen var eigentleg å bli på Tambopaxi lodge ei natt til, men sidan eg fekk veggdyr natta før, kombinert med dyre prisar, diaré og skodde, fann eg ut at eg ville ha eit komfortabelt døgn i Riobamba (2700 moh) i staden. Spleisa på taxien med roomien frå sovesalen og hoppa på ein buss mot riobamba. Litt annleis type buss-stopp her enn i Norge! For å komme meg på bussen måtte eg krysse ein 4-felts motorveg og deretter stille meg opp "kor som helst" (om eg forstod spansken riktig) og stoppe bussen. Det funka fjell. Generelt kostar buss mellom 1-2 dollar i timen i Ecuador. Med den prisen hadde eg nok køyrt vesentleg mindre bil i Noreg. Eit noko uvanleg skilt å møte i fjellheimen for min del! Plasseringa på Chimborazo Lodge er mildt sagt gunstig for fjellentusiastar! DAG 9: Med litt mindre kløe og litt mindre diaré, var eg klar for meir akklimatisering. Tok ein lokal buss frå Riobamba til hotellet Lodge del Estrella, som ligg strategisk til i nasjonalparken til Chimborazo på 3950moh. Gjekk til fots på ein utydeleg sti frå hotellet og peikte meg ut ein ryggformasjon på veg mot Chimborazo som såg artig ut å gå på. Etter kvart som eg passerte ca 4700moh. vart det stadig luftigare oppover, så i frykt for å gå meg vill bygde eg eit par småvardar på nokre utsette punkt i tilfelle eg måtte ned samme veg i skodde. Skikkeleg eventyrfølelse! Etter kvart smalna ryggen av og endte i eit stup. Då eg såg ei slynge rundt ein stein byrja eg å tru at eg måtte snu, men med litt klyving på høgre sida av ryggen kom eg meg ned i eit skar på ca 5000 moh. Veldig stilig geologi her, der både isbre og vulkanen prega utforminga av landskapet. På bilder på hotellet kunne ein sjå korleis breane har trekt set kraftig tilbake dei siste 100 åra. Etter eit halvhjerta klyveforsøk vidare frå skaret konkluderte eg med at dette var idioti, så eg tok lunsj, pusta inn mest mogeleg av den tynne lufta, og rusla ned att. Store delar av nedstigninga var på deilig laus grus, så knea igjen fekk spart seg. Sidan i fjor haust hadde eg berre gått ein einaste fjelltur til fots med over 500 meter høgdeforskjell, så knea var mildt sagt ikkje trent for nedoverbakkar. Landeveissykling med Jotunheimen rundt som det store målet 7. Juli gjorde at formen elles var upåklakeleg. Turen gjekk opp ryggen til venstre. Før eg snudde skjønte eg at eg ville ha kunne gått høgare om eg hadde følgt dalen opp, men, men. Får du auge på slynga? Klarte å snike meg ned frå ryggen på venstre side Pinaklar som ser ut som laus morenemasse, med ein slags sandstein som held ting på plass. Alt var relativt fast, men eg ville nok ikkje ha stolt på at kilar og spesielt kammar ville ha halde seg i ro her. Derimot ville det nok ha vore mange relativt faste blokker å feste slynger rundt. Det var massevis av Vicuñas i fjellet rundt Chimborazo. Eit antilope-hjorte-lama-dyr som er freda, og dermed relativt lite skremt av menneske. Ganske tørt klima i området. Fekk æra av å bu på Edward whymper-rommet. Mannen som førstebesteig Chimborazo, og syntest at fjella i Ecuador var kjedeleg samanlikna med dei skikkelege fjella i Alpane. Grei utsikt frå frukostbordet. DAG 10: Personellet på hotellet virka litt overraska over kor gjerrig eg var med tanke på at eg budde på eit hotell til nesten 100$/natt og booka guide til 500 dollar, men nettopp derfor måtte eg spare der det sparast kan. Derfor haika eg meg opp til Carrel refuge på 4850moh. Derifrå gjekk eg til Whymper refuge på 5050, og vidare opp til "The Chamonix needles" på 5250. Der var vinden så kraftig at det desverre var umogeleg å gå på den snødekte ryggen vidare, då eg ikkje hadde med stegjern eller isøks. I staden fann eg ein stein som fekk rolla som isøks, og eg hakka meg forsiktig vidare på sida av ryggen til ca. 5300moh. Eg vart nok litt i overkant ivrig på å komme oppover, men innsåg tidsnok at no var det på tide å snu før konsekvensane ved ei utglidning på snøen ville bli fatal. Etter svært forsiktige bevegelsar og iherdig hakking ned att i snøen sette eg meg til i le på 5250 moh og las eit par kapittel i boka til Knut Nærum: døde menn går på ski. Kan anbefale boka, og lurer samtidig på om dette er ny høgderekord for Knut Nærums forfatterskap? Ny høgderekord for lesing av Knut Nærums forfatterskap? 5250 moh, nokon betre? I bakgrunnen ser vi El Castillo, og sida som vi gjekk i opp til 5500 moh. kvelden etter. Ein liten dam rett over Whymper refuge. Dette er det høgaste punktet dei fleste turistane går til. Oppe til venstre ser vi El Castillo, deretter ryggen vidare til Pico Veintimilla, fortoppen. Etter ein kopp coca-te og nye kapittel i Whymper refuge, gjekk eg ned att og stilte meg opp med tommelen. Til min store fortvilelse stod eg rett nedanfor to andre haikande grupper. Etter 20 minutt med intens haikeinnsats var dei andre gruppene plukka opp og det vart plass til meg ned til hovudvegen, der ny haiking til hotellet gjenstod. Totalt haiketid utanfor køyretøy var nok berre 30 minutt, og det må seiast å vere rimeleg bra på 4 ulike køyretøy. Hadde eg beherska spansk litt betre enn "pocito" er eg sikker på at vi hadde fått ein hyggeleg samtale i bilen. Hyggeleg forsøk på samtale vart det i alle fall. Siste frist for avbestilling av tur var denne dagen. Yr meldte regn sist eg hadde internett (morgonen dag 8), men portvaktene frå hovudvegen til Carrel Refuge sa sol, sol! Sidan eg viste dei yr-appen på telefonen og forma eit spørsmålsteikn med ansiktet medan eg sa sabado, domingo på overbevisande spansk, satsa eg på at svaret deira var basert på dei beste equadorianske værkalkyler tilgjengeleg. Yr sine varsel hadde så langt berre hatt rett 4 av 10 dagar uansett. DAG 11 Etter å ha sove 10 timar, ete frukost, lina klede på golvet, og pakka kleda i sekken att, var eg klar for tur. Guiden kom med taxi, noko som var litt råflott, syns eg. Så forstod eg at guiden Paúl jobba som taxisjåfør når han ikkje jobba på fjellet. Han var 45 år, med akkurat riktig mengde grå hår, så han har rikeleg med erfaring, men ikkje er blitt for gammal og sliten for fjellføring. Turen opp tok lenger tid med taxien hans enn haiking, då han kjente halvparten av folket på fjellet, og måtte veksle eit par ord på vegen. Med 12 timar til avreise frå Carrel refuge, vart eg ikkje nevneverdig stressa. På grunn av fare for steinras frå El Castillo (slott-liknande steinformasjon 5500 moh), startar guida turar klokka 22-23 frå Carrel refuge, med soloppgang som siste tidspunkt for å snu. For å få eit inntrykk av kor fort vi kom til å gå, spurte Paúl litt spørsmål om erfaring og farta mi på akklimatiseringsturane mine. Eg viste bilder frå tradklatring i Lofoten, pudderkøyring i bratt terreng og skryt frå Jotunheimen rundt for at han skulle skjønne at eg truleg var raskare enn dei fleste klientane hans. Difor utsette han avreisa frå klokka 22-22:30. Etter mine berekningar var dette kanskje litt tidleg, men så skulle vi 1000 meter høgare enn min forrige høgderekord, frå dagen før, så eg stolte meir på Paúl sine berekningar enn mine. Etter ei god natts "søvn" frå klokka 18:40-21:30 var det opp og ete frukost. I løpet av "natta" hadde haudeverk komme snikande og eg var ytterst skeptisk til om dette kom til å gå. Posen med real turmat gjekk ned, i lag med immodiumen, så eg kunne gå trygt utan å drite meg ut bokstaveleg talt. Alt på dette biletet vart brukt under toppstøtet, med unntak av hua på bildet. Og soveposen. Og ovnen. Utsikten ut soveromsvindauget, medan eg heldt på å line opp kleda. Desse er ikkje ville, men rimeleg eksotisk uansett! Til tross for at dei andre gruppene skulle starte 22:00 og vi 22:30, så var vi andre gruppe ut av ca. 10 grupper. Etter om lag 10 minutt var vi fremst. Eg var djupt imponert over tempoet til Paúl. Aldri før hadde eg bevegd meg så sakte på fjellet før. Gruppa vi passerte imponerte endå meir, ved å gå endå saktare. Utruleg. Eg vart forsiktig optimist på vegne av høgdesjuka, då bevegelse ikkje kosta meg noko i det heile. Då vi kom ned att fekk eg høyre frå dei andre gruppene at vi hadde halde eit veldig raskt tempo. På 5000moh. var det tilløp til sandstorm, så vi dekka oss til med snøbriller og buff. Desse vart på dei neste 8 timane. Etter litt meir rusling kom vi til snøen, der det var på med stegjern, og inn i tauet til Paúl. Tauet var av type kort, slik at guiden kan halde meg att om eg skulle finne det interessant å teste gliden på skaren eller grusen. Eg valte å spare det til ein annan gong. Her var det ca 35-45 grader bratt, og relativt sterk vind. Klokka 01:00 var vi på 5500moh, forbi El Castillo, og Paúl erklærte at vi var veldig tidleg ute. Eg var einig, og tenkte på kor herleg lys den norske sommaren er. Etter å ha starta med hovudverk og sett meg som mål å i alle fall komme til 5500 moh, tenkte eg at det var trygt å røpe for Paúl at eg hadde litt vondt i hovudet. Eg bestemte meg samstundes for at eg skal spy eller få hinsides med smerter før eg snur. Eg hadde tross alt brukt store delar av feriebudsjettet på dette døgnet, så det skulle nytast. Vi var einige om at det var iskaldt å stå i ro, og eg ville strengt tatt ned så fort som mogeleg, helst via toppen, så vi heldt fram å gå. Planen vi la kvelden før var å gå 30 min og deretter stoppe 1-3 min for drikke og snack og halde det gåande slik heile vegen til toppen. Det var difor ganske tungt mentalt når halvtimen varte og rakk. Etter kvart måtte eg tisse, og fekk lov å gå litt til før vi stoppa for å tisse. Denne halvtimen hadde no vart i drøyt 2 timar, fann eg ut, og vi var no på 5950 moh. Det forklarte kvifor halvtimen føltes så lang. Høgdesjuka var framleis ikkje nevneverdig verre enn ved frukosten, så no fekk eg trua på å nå toppen, og delmålet om 6000moh. var tilnærma spikra. Paúl var litt forundra over å ikkje sjå nokon hovudlykter bak oss, og konkluderte med at alle dei andre laga hadde snudd. Dette var ein viktig boost for egoet og imaget mitt som tøff nordmann. Etter kvart som vi steig gjekk farta ytterlegare ned. Farta var omtrent perfekt heile tida. Eg lot meg stadig fascinere over kor roleg og jamnt Paúl gjekk. Dette har eg prøvd mykje sjølv, og eg syns det er kjempevanskeleg. Det gjekk aldri så fort at eg måtte puste og pese hardare enn på ein roleg joggetur. Etter litt meir pausar og påkledning (6lag på overkroppen) byrja breen å flate ut i det jamne og forsiktige tempoet berre brear kan flate ut. Eg hadde allereie før start gjort det klart for Paúl at målet mitt var Cumbre whymper (peak whymper), som er hovudtoppen eit stykke bak Pico Veintimilla, der dei fleste brukar å snu. Eg gjorde det umiddelbart klart at eg ville vidare då vi nådde fortoppen, så det vart ingen stopp for å nyte utsikten. Det var strengt tatt heilt mørkt og begrensa mogelegheiter for fotografering med mobilkamera i dette lyset uansett. Vi hadde snakka om at sterk vind kunne hindre oss i å nå hovudtoppen, så eg ville vise at motivasjonen var på topp, i tilfelle Paúl var i tvil. Eg hadde lest diverse om vanskegrada på siste biten, og visste at det kunne variere mellom ein halv meter laus kartong og kompakt skare. I dag var det hardpakka snø og lett framkommeleg. Etter ein drøy halvtime med rusling i endå (!) rolegare tempo, runda toppen til slutt av. Dei siste timane hadde eg tenkt ein del på at høgdesjuke kjem forsinka, og tenkte med gru på at eg når som helst kunne bli skikkeleg dårleg. Dermed tok eg meg knapt tid til bilde og filming på toppen, før eg ville snu og komme meg ned. Paúl vikra ein smule forbausa over dette hastverket mitt med å komme meg ned. No var klokka 05:00, altså var det 2 timar til soloppgang og ca 1 time til det lysna. Vi byrja å rusle tilbake til fortoppen og nedover samstundes som det første lyset byrja å komme på himmelen. Etter kvart som den 800meter høge snøbakken openbarte seg vart eg meir og meir takknemleg for at eg ikkje hadde sett heile bakken på veg opp. Høgste breakulen kan ta seg ein bolle i forhold. Det var også ganske bratt, så det var liten tvil om at utglidning kunne vere fatalt. Eg rekna med at eg ville stoppe greit om eg skulle falle, men lurte samstundes på om Paúl ville han klart å stoppe meg dersom eg byrja å gli utan å bremse sjølv. Paúl gravde ei plattform eg kunne stå på, og forankra meg i isøksa si kvar stopp. Plattforma var litt overkill etter mi meining, men så hadde eg jo betalt 500 dollar for dette. Skuggen av Chimborazo på veg ned att. Ved fullstendig skyfritt vær kunne vi kanskje ha sett havet? Her får vi ein følelse av kor bratt det er på veg ned frå Chimborazo. Bakken på bildet er forøvrig brattare enn der vi gjekk. Utsikten var heilt fantastisk, der vi såg utover skyene som dekte resten av landskapet langt der nede. Etter kvart kom soloppgang, og vi kunne sjå skuggen frå Chimborazo i horisonten. Vi måtte forbi eit klyveparti på is/grus/stein på ca 5600moh der både eg og Paúl syns det var greit om eg var sikra i stramt tau. Eg venta framleis på den store høgdesjuka, men smerten heldt seg stabilt på middels styrke, heilt fram til vi tok av stegjerna, og offisielt var på trygg steingrunn utanfor rasfare. Samstundes som at behovet for fokus sank auka hovudpina. Litt snubling og rutsjing på grusen minna meg på at eg ikkje må miste fokus heilt endå. Flaut å skade seg på turiststien, liksom. 5 minutt før vi kom ned til Carrel refuge (4850) stod sola opp bak Chimborazo, så vi fekk brukt solkremen vi smurte oss med 10 timar tidlegare. Her vart det desayuno og coca-te, samt prating med dei andre gruppene som var i ferd med å stå opp. I tillegg til høgda var det mange av gruppene som snudde som følge av kraftig vind. Nokre av deltakarane syns det var vanskeleg å halde balansen i vinden. Underteikna med Pico Veintimilla i bakrunnen. Hovudgrunnen til den låge suksessraten på Chimborazo er nok først og fremst tilgjengelegheita til fjellet. Det var mykje forskjellege folk som skulle prøve seg, og fleire av deltakarane hadde aldri gått på bre før. Etter mi meining er det både urealistisk og farleg å prøve seg på ein sånn tur utan noko stegjernserfaring i utgangspunktet. Timelønna til guidane blir desto høgare. Best timebetalt fekk nok guiden med den amerikanske turisten som snudde etter 2 timar, 50 høgdemeter over whymper refuge (5050). Etter frukost vart Paúl taxisjåfør og køyrte meg ned til Riobamba på 2700moh, før vi skilte lag. I bilen spurte eg han litt om vurderingar og orientering på turen. Han syns spørsmålet om bruk av kart var litt morsomt, han kunne jo vegen, så kart var ikkje nødvendig! Guideutdanninga i Ecuador virkar generelt god, litt som Nortind, berre 1 år kortare. No er internasjonal tindevegleiarutdanning i ferd med å bli oppretta også i Ecuador. Til slutt kan eg konkludere med at å prøve seg på ein 6000-metring gav ein heilt rå naturopplevelse, men endå større utfordring og meistringskjensle. På grunn av kulde, fokus og hovudverk tykkjer eg at turar i Norge gjev ei betre naturoppleving enn høge fjell, medan denne turen kunne minne meir om ein lang konkurranse, ikkje ulikt Jotunheimen rundt. Eg likar begge deler, og kontrastar, så 32 timar etter at eg stod på toppen 6267 moh sat eg i ein kano med andre turistar 800 meter over havet i Amazonas. Ecuador kan absolutt anbefalast som eit variert reisemål!

En liten advarsel ang dette. Er du uheldig og setter foten mellom to "større" steiner og faller nedstrøms, så kan du risikere å bli sittende fast med foten pga vanntrykket som drar deg nedover. Har padla en del elv (Sjoa bla) i kajakk, svømt i strømmer som gjør at jeg ble trekt langt nedover, kryssa strie bekker/elver og ramla selv med vann kun opp på leggene. Er blitt generelt skeptisk og forsiktig med kryssing av rennende vann, og tror det et en sunn innstilling som gjør at det stort sett går bra. 😄

En litt annen Arc`teryx historie herfra. Denne Alpha SV jakka (?) mener jeg er fra slutten av nittitallet. Den ble brukt som eneste skalljakke frem til for et par år siden, når jeg kjøre meg ny MH jakke på en tur hvor denne var glemt igjen hjemme. Frem til 2006 ble den brukt på 60-100 skidager i året, i tillegg flust av toppturer i Hurrungane, Jotunheimen, bæring av ved og andre praktiske aktiviteter, allværsjakke i lavlandet ++ Er nok det plagget jeg har brukt&missbrukt aller mest! Status er ikke fullt så tett mtp vannintrenging lenger selv med impregnering men funker bra i kulda. Armene har delaminert litt nederst. Full av gode minner! Mulig ting var litt mer solid før i tiden. Eller jeg bare har vært ekstremt heldig? 🤔

Er strømmen stri er det lurt å gå med ryggen mot strømmen og bruke en stokk eller vandrestav som tredje bein nedstrøms. Et skritt til siden og alltid to "bein" på bunnen.

Båndtvang betyr at hunden skal være i bånd. Det er gode grunner til dette, også i skog og fjell. Edit: Legger til dette. Selv ei langline på 10-15 meter kan gi problemer. Hadde jeg brukt dette i skogen der jeg bor hadde buhunden min tatt både skogsfulg og hare i år. Mange lite flyvedyktige ungfugler har poppet opp nær stiene vi bruker, og med så lang line hadde hunden tatt flere av dem.

Jeg oppfattet det vel som litt bastant, slik det var formulert. Og da ble jeg nok en smule trigget, siden jeg har et anstrengt forhold til "barn er meningen med livet-mafiaen". Det er jo heller ingen tvil om at det for mange er en berikelse, selv om det ikke er noen automatikk i det. Jeg ser jo at du har et langt mer nyansert syn på det enn det jeg oppfattet i første innlegg.

Hvis elva er dyp og/eller strømmen sterk, er det aller viktigste å finne rett sted å krysse. Jeg bruker kartet aktivt og sikter meg inn på steder jeg tror det kan være greit å krysse og leter evt etter alternativer. Jeg har aldri krysset elver som har vært så dype at jeg måtte svømme. Når selve krysningen skal gjennomføres går jeg med støvler på beina hvis det er ruskete og jeg har tung sekk. Tar av meg sokker og tar ut såler i forkant, og strammer buksa best mulig. Har vurdert å bruke lave gamasjer, men det har ikke blitt til det. I senere år blitt glad i å gå med staver, og synes det er veldig nyttig ved elvekrysning også. Hvis jeg skal ha med meg barn, påvirker det selvsagt vurderingen av hva som er forsvarlig. Jeg pleier i så fall å gå over med min sekk først for å sjekke forholdene. Går så tilbake, tar hennes sekk og lar henne gå på skrå bak meg, sånn at jeg kan skjerme henne fra strømmen og hun kan holde i meg.

Eg er heilt samd! Og beklager "knølete" formulering. Eg er heller ikkje av den typen som meinar at ein MÅ ha born for å ha eit meiningsfullt liv. Eg har venner som bevisst har valt å ikkje få kids, eg har ingen problemer med å forstå. Men det er i mange (kanskje dei fleste) tilfeller slik, at når ein har fått dei inn i livet så er dei ei beriking, det var det som var poenget mitt, som kanskje kom dårleg fram. Livet tek ikkje slutt om ein får born, sjølv om ein kanskje i utg pkt ikkje er superentusiastisk.

Er det høy vannføring og fart på vannet, går jeg ganske langt for å finne en bro eller et bedre sted å vade over. Vading ved høy vannføring er høyrisiko. Har et par vivo barefoot ultra sko som er veldig lette og sitter bra på beina til vading. Avanserte crogs😂

Nei, kommunen er delegert myndighet på dette området (delegasjonsbrev) og at saken havner på landbruk er jeg ikke overrasket over, de har vel oftest viltforvaltningen også.

Vi kom litt skjevt ut. Jeg er absolutt ikke interessert i å lage dårlig stemning eller "ta noen". Det er nettopp det jeg liker så godt med Fjellforum. Lite trolling, men god takhøyde Full forståelse for at du har mistet trua på teltet. Selg det som nytt og kjøp noe annet. Det finnes heldigvis mye annet spennende som sannsynligvis er minst like bra, som f.eks. Exped eller Fjellreven. Du er selvfølgelig hjertelig velkommen til å låne mitt Reinsfjell når det måtte være

Jeg er 196 cm og har vært gjennom samme prosess og har som flere andre her endt opp med Kaitum 2 som det beste alternativet. Suverent god plass for fullt utvokste menn. Krever dog litt areal å sette opp. Skulle ønske Hilleberg kunne lage et Soulo i "long"-versjon...

Ferien går mot slutten og siste krampetrekninger pågår. I dag rakk jeg t/r Tamnesvola mellom regnbyger i et flott værvindu på et par timer. Ny topp på Røroslista i boks.

Det ble ikke fisk på plass i Fish Bug Bivy før i juni, noe som jo egentlig er alt for sent, men det var vel sikkert dårlig fiskelykke, da ... Uansett, det lukter tørrfisk, ikke råttenfisk, av innholdet Juni var heldigvis kaldere enn normalt, så den rakk forhåpentligvis å tørke tilstrekkelig til at den ikke råtnet i varmen. Og ikke noe har blåst i filler ennå, selv om vinden på kysten av Nord-Trøndelag ikke alltid er like mild og sivilisert. Da erklærer jeg mitt første syprosjekt med min første symaskin for en suksess (At jeg egentlig burde ha kuttet høyden 30-40 cm er å regne som rent flisespikkeri å nevne i en sådan stund.)

Ikke bare på bakgrunn av tråden, men jeg føler meg pinlig berørt når jeg går for nært annen manns eiendom?

Dagens tur var med sykkel og fjellsko. Nok en ti på topp tur, denne gangen med sykkel i ei lang lysløype på Eggemoen og over til Jevnaker. Fin tur, og noen steder drev de med tømmerhogst, slik at det ble en del trilling av sykkelen. Utsikt opp mot Nordmarka nord. Blir mye lysere og fint der hvor de tar ut tømmeret. Litt rufsete der de holder på men veldig bra på lang sikt. Når de tar ut tømmeret faller også snøen på bakken og det blir bedre skiforhold.

Måtte inn og se hva "Dævling på fisk" var for noe. Steike hvor mye rart som diskuteres her om dagen. Underholdende! 😄 Selv gir jeg fisken(e) et kakk med knivskaftet om det sprelles for mye. I båt brukes klepp om den er med, og sløyes enten der og da, på vei hjem, eller i stranda etter at vi er i land, avhengig av vær og sjø. Jobba forøvrig litt på en fiskeskøyte når jeg var ungdom, fisk som ble tatt opp etter et kast fikk ikke en humanitær behandling ved å bli korrekt svimeslått av en fagutdannet veterinær, da var det å sikre effektiv opptak av fisk som gjaldt under ensidig fargerik språkbruk av skipperen for å motivere oss til å yte litt ekstra. 😁 #Avogtiltrorjegmangeleverveldiglangtfranaturennåtildags(megselvinkludert)

Problemet er jo ikke hunder på tur, men folk uten normal folkeskikk. Og da enkelte av disse folka uten folkeskikk nok også er hundeeiere så ser jeg at slike konflikter kan oppstå.

Det beste er nok å ta fisken med til veterinæren for human avlivning. Eller hagle. En metode som ikke var så lur så jeg i en serie som het "Ultimal survival Alaska", eller noe sånt. Et av lagene var ute i kano, fikk ei ganske stor kveite som holdt et hekkans halloi oppi kanoen. Da trakk en av folkene en revolver og skjøt fisken i hodet -og gjennom bunnen av kanoen. Da ble det enda mere halloi.

Mulig jeg tenkte feil. Det er kanskje bare kjelene som må gå "nedi" vindskjermen. Panna hviler kanskje oppå. Lenge siden jeg har brukt Trangia Uansett står anbefalingen på GSI pannene ved lag.

Helt uenig der, jeg vil ha supre gore tex klær som holder ALT! Neida, men litt trynings og lett moseutslett bør de holde til.

Siste turen min nå på Skrim så plukket jeg med meg gamle øl bokser, bål søppel og diverse. Dette lå desverre tilfeldig strødd langs stien rundt vannet. Utrolig irriterende!

Jeg ser fortsatt ikke helt problemet så lenge Helsport sendte deg nytt telt, umiddelbart. Du har åpenbart fått et telt som ikke holder mål. Kan det være at den store etterspørselen har medført problemer med å holde kvaliteten oppe? Isåfall trist. Grunnen til at jeg reagerte såpass som jeg gjorde var at de fleste av påstandene dine bærer preg av mangel på erfaring og jeg skjønner at du ikke har særlig mange netter i teltet. Derfor syntes jeg du blander epler og pærer når du kritiserer teltet. Det er helt OK at du reklamerer på teltet om det er utett og har fått slitasjeskader allerede, men resten syntes jeg blir tullete. Derfor mener jeg, fra ditt opprinnelige innlegg: 3. Bunnduken er såpeglatt Ja, slik er lette materialer. Har du et lett underlag med glatt underside glir det like mye på en billig, tykk duk som en superlett duk. 4. Bunnduken tåler lite Dette stemmer ikke. Hvordan du kan påstå det etter fem netter med footprint er også vanskelig å forstå. 5. Jeg har prøvd teltet i liten kuling Dette blir bare synsing. Teltet tåler meget godt liten kuling og mer til. 6. Forteltene er på grensen til for små med 62 liters sekk Forteltene har god plass til min 88 liters sekk, primus, fiskestang og fjellstøvler. Da kan man i tillegg komme seg greit ut og inn uten å flytte noen saker.

Elvepadling på flatt vann. Jeg tror jeg har misforstått alt dette med padling 😂 Men vi fikk med oss regnbuen 🌈 I dag var det padling på vannet ved Solheimstølen, ved inngangen til Hardangervidda. PS: Solheimstølen leies ut til noen som vil drifte den. Herlig sjarm over stedet.

En luftetur opp til Kolbeinsvatnet. Fantastisk landskap. Gutta fikk løpe litt løs på vei ned etter at jeg hverken så fugl eller beitedyr. Et lemmen spaserte nesten bokstavelig talt inn i kjeften på en av gutta på vei opp... RIP Savner et skikkelig kamera, mobilbilder suger og Fujifilm tror de er Apple og har lange ventelister VID_20170804_115623.mp4

Osavatnet -> katladalen -> nobbane -> mjølkehaugen -> osavatnet Hadde håpt på å få fly i dag, men værmeldinga var ikkje så voldsom lovande, så eg tok med meg eit par bøtter, bærplukkar og mulligatawny suppe istadanfor. Katladalen: Fint vær, men dei skyane på høgresida ser litt mistenkeleg ut.... Turkameratar: Viste at dei skyane var litt mistenkelege :/ Men etter regn og haggel kjem sola

Gikk opp Ulriken i Bergen på fredag ettermiddag, la meg til rette og nøt etter en lang jobbuke.