Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 15. mai 2017 i alle områder
-
Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter. Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten. Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen. Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass På tur opp mot Illecillewaet Glacier Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887. Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co. Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co. Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives. Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives. Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette. Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen Mount Dawson/Hasler Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her. Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet. Glacier Circle Cabin under tung vårsnø Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund. Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club. Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Historikk i veggene Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood. Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket! Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse! Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta. Historiske bilder fra Dawson Range Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co. Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen. Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området. Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski. Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m. Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson. Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden. Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta! Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen Under Fox Glacier Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak En av mange snøras/sørperas den dagen Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i. Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House. Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under) Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil. Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere! Tabbe! Ved Fox-Dawson Col på 2800m En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen. Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold. Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen. Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps. Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest Det første klyvepartiet Panorama fra toppen av Dawson/Hasler Panorama fra Mount Selwyn Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong! Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs. Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag. Historiske bilder fra Glacier House Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives. Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte! Bilderekke fra øverst venstre: Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter Bilde 3: På brua over Asulkan Brook Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern. Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range Bilde 6: Mt. Wheeler (3333m) Bilde 7: Purity Mountain (3169m) Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter14 poeng
-
12 poeng
-
10 poeng
-
I helga fikk jeg muligheten til å teste ut Ringtind teltet mitt for første gang på sesongens første overnattingstur. Været var fint og humøret på topp! Fisken var ikke bitevillig desverre, så joikabollene kom godt med😁 Må nok gå til anskaffelse av ett forholdsvis lite kamera med fin bildekvaliet, mobilkameraet duger ikke.7 poeng
-
Etter en heller grå og regntung helg her på østlandet så var det gledelig når skyene endelig sprakk opp og sola titta frem nå i kveld. Da var det jo bare å smette inn i turutstyret og nyte en kveldstur opp til en av Lardals fineste utsikter og topp; Liåsen. Veien opp er ikke så lang men det er nesten 300 høydemeter på en kort distanse uten flate partier slik at den føles alltid tyngre en man tror Belløningen når man først kommer opp er en flott panorama utsikt over Svarstad!6 poeng
-
Neste tur mens vinterføret enda varer. 14 mai og fortsatt fint å gå på ski til Breitinden (963) på Kvaløya Så vidt gåanes på sørpesny mellom tuene nederst, rimelig bratt i Bondslettskaret, så ned noen høydemeter før resten av turen på finfint vårpudder. Vindstille på toppen. Dalen opp mot Breitinden God sny å gå på. Bare å glede seg til nedfarta Fint på toppen av Breitinden. Vengsøya, Sandøya og Sørfugløya ut i havet. En flik av Tromsøya synlig bak Karl Johans nese (Store Blåmann) Fin styresny.6 poeng
-
Vi dro på en lite helgetur sist helg en god kamerat og jeg til kjente trakter. Ville bare ha en rolig helg uten mas. Ikke noe spektakulært. En liten time i en kano , så er vi langt nok vekke til at vi får ned pulsen. Det regnet litt inne i mellom så vi rigget til denne duken ved vannkanten. Og vi følte det var trygt å fyre opp ett bål.5 poeng
-
Fikk gjennomført en av de store prosjektene mine denne uka, en 4 dagers tur inn i ett avsidesliggende område i Selkirk Mountains. Det ble overnatting i tømmerhytta fra 1920-tallet, fortsatt under 2m snø, og det tikker mai. Jeg fikk også besteget Mount Dawson på 3377m, Selkirk Mountain's nest høyeste topp. Totalt 54km på randonee, 4332 høydemeter.5 poeng
-
Jeg måtte droppe overnattingsturen jeg hadde planlagt denne helgen siden jeg var litt småsjuk, men tok sjansen på en nærtur med hammocken. Det ene festet fast i husveggen, definitivt nært altså. Men like fullt en naturopplevelse, mye fuglelyder samt utsikt til hav og fjell. Man behøver ikke slite seg ut for å få en fin tur. Kort rapport med bilder i bloggen HER.4 poeng
-
En kveldstur for litt trim, og for å teste kameraet på min nye "Reasonably Priced Phone"; en Moto G4 Plus. Kameraet er milevis foran min gamle mobil, men den er også laaangt bak min Oly E-P1 (en av de første speilløse systemkameraene). Men til en pris på på under 1600,- der kameraet bare er en del av en helt grei pakke, så er jeg litt imponert. Under er først standardmotivet med Askøy fra Holefjellet, deretter Fyllingsdalen fra Olsokfjellet og Bergen fra Damsgårdsfjellet. Til slutt kom jeg på at jeg ville sjekke nærgrensen på fokusfunksjonen, og jeg kom da ganske nære blåbærblomstene (hjalp til med til dels kraftig beskjæring på det bildet): Fornøyd med turen, og fornøyd med kjøpet. Skulle gjerne hatt litt mindre størrelse og enda mer batterikapasitet, men siden jeg ønsker å holde prisen nede på noe som kommer til å få juling på tur, lever jeg godt med dette4 poeng
-
I går bestemte jeg meg for å utforske løypenettet litt øst i hjem-kommunen min Lardal. Et område jeg er lite kjent i men som har et rikt løypenett og veldig variert terreng. Siden jeg sjelden detalj planlegger veldig på dagsturer så gjorde jeg et kjapt estimat i kartet over en mulig rute som jeg antok var i overkant av 20km totalt. Ruta går fra døra hjemme og opp til Linsverkvannet-Hannevoldhytta-Lyngfjell-Trollsvann-Åletjønn-Åletjønnkollen-Brånafjell-Linverksetra-Svarstad Totalt så brukte jeg rett i overkant av 6 timer på hele turen. Jeg bomma litt på distansen da gps til slutt viste litt over 28km når jeg var hjemme igjen Kombinert med endel høydemeter og opp/ned stigninger så begynte beina å bli litt seige etter 20km, ved 25km var det ganske tomt og mye syre Til tross for endel regn og relativt våte forhold så er det garantert et område som skal utforskes mer fremover! I dag viles og heles legeme og tur utstyret vaskes og ordnes til neste tur!4 poeng
-
Endelig er jeg klar - endelig er jeg ferdig med tørkeprosessen. For nå er maten i boks Hvert fall noe av den Det har tatt noen dager, men endelig var jeg ferdig. Og jeg kunne pakke vekk dehydratoren Vaske stekeovnen Og legge steketermometeret på plass Ikke minst steketermometeret var et viktig redskap. Termostatene, både i stekeovnen og dehydratoren kunne være lunefulle, men steketermometeret var til på stole på. Men før det hadde jeg tørket, potet, gulrot, rødløk, purre, kjøttdeig, kjøtt, bønner i tomatsaus og egg. Termostaten setter jeg på 50 grader og kontrollerer ved hjelp av (vha) steketermoteteret. Tørketid? ja, her strides de lærde. Etter 8 -10 timer sjekker jeg konsistensen , og er jeg i tvil putter jeg litt i en Zippose. dannes det kondens, er produktet ikke ferdig. Ofte tar det et døgn å tørke. En av grunnene til lang tørketid er at jeg denne gange skar alt opp i store biter. Tidligere har jeg fulgt rådene om å skjære opp i små biter, men fordi jeg liker å kjenne at jeg spiser, skar jeg som nevnt opp temmelig raust. Løken f eks skar jeg først i to, deretter snitte jeg den opp i skiver med ca 8 mm mellomrom. Båten som da ble dannet delte jeg kun i to. Gulrøttene kuttet jeg opp på tvers av fibrene (viktig), slik at bitene ble på 2 cm. Det samme med purreløken. Kjøttdeigen stekte jeg opp og her prøvde jeg å lage ganske små biter, før di havnet i en langpanne. Vekt før tørking. 400 gram. Ferdig tørket 101 gr Kjøttet. Hva skulle jeg velge. @Espen Ørudtipset meg om å skjære kjøttet i 1 x 1 x5 cm, og halvfryse kjøttstykket fordi det da var letter å skjære. Fant det perfekte kjøttstykket, Ytrefilet av svin, som skapt for formålet- han gav meg også oppskriften på en marinade, men da jeg fant ferdig marinade i butikkhyllen valgte jeg minste motstands vei og kjøpte 2 poser. Billige var de også. Og gode. Etter et dypdykk havnet kjøttstykkene på en rist, og så var det bare å smøre seg med tålmodighet. Men da de var ferdige oppstod et problem: Å stoppe prøvesmakingen. Deretter stod gulrøtter, løk og purreløk for turen. Gulrøttene og løken forvellet jeg siden de hadde levd et liv under jorden. Og her er det mye vekt å spare: Potene knytte det seg stor spenning til. Tidligere hadde jeg ikke fått dreisen på dem. Men gjorde denne gangen noen endringer. Kutte dem opp, som potetløv, men i 8 mm bredde. Forvellet dem i 5 minutter før de havnet på risten. 8 poteter 668 gram ble til 81 gram ferdig tørket. Deretter prøvekokte jeg noen biter, og etter å ha ventet i ca 7 minutter smakte det ok. Når man ser hvor stort svinnet blir på 14 gulrøtter og 8 poteter gjelder det å ha det i bakhodet når porsjonene skal lages. Så til slutt. Bønner og egg. Alufolie i en langpanne, ovnen på 50 grader, ovnsdøren på gløtt. Inn med bønnene. Deretter pisket jeg eggene sammen og helte blandingene på alufolien. Av og til skjøv jeg vha en stekespade litt på eggeblandingen. Eggene var ferdige når eggeblandingen var stiv - som knekk. Deretter var det å brekke den ut og lempe det hele i en hurtigmikser. Og mixe og mixe. Dette tar litt tid for jo mer pulver eggeblandingene blir, jo bedre blir resultatet når den skal spises. Det lønner seg også å helle en liten dæsj flytende smør i bunnen på alufolien hvor bønnene godgjør seg. Og her er jeg klar for prøvesmaking Litt parmesan i midten på omeletten. nam, nam Tilleggsopplysning: Bønnene trenger mer enn en time før de er klar for koking. vannmengde ca 2 dl. Eggene trenger bare max 1 - 2 dl vann Og så var det bare å fylle herlighetene over i plastposer. Grønnsakene puttet jeg i vanlige Zipposer og sugde ut så mye luft som mulig. Deretter la jeg dem i en isboks for transport og mellomlagret dem i fryseboksen. Siden det ville bli for vidløftig å pakke dem i enkeltposjoner, må jeg gjøre det på stedet. Kjøttet og kjøttdeigen fikk litt bedre behandling. En omgang i en vakumpakker, før de også delte samme skjebne som grønnsakene. Og nå er hvert fall det meste av maten ferdig, sekken er også snart klar for finpakking. Likevel, er det ett lite problem som må løses, for ikke å si kastes - og det rimelig fort om jeg skal nå målet; Det tidlige vårfiske på Hardangervidda3 poeng
-
3 poeng
-
Vinteren på hell, ikke skiføre og ikke skoføre, men OK for en trugetur. Og siden truger er heller uvanlig her i området, så hadde jeg all plass for meg selv. Vinteren har vært så som så for oss som søkner til ytre distrikt på nord vestlandet,så her i forrige måned så kjøpte jeg meg et par truger - det skulle jeg ha gjort for mange år siden. Det var bare å spenne de på seg å labbe avgårde, tilsynelatende uten behov for noen tilvenning eller teknikk. Anbefales på det varmeste. Bildene er fra Ørskogfjellet og Høgsvora i bakgrunnen.2 poeng
-
Så på den maskinen du tenker på, og det er jo en de luxe utgave. Selv bruker jeg bare en billig sak fra Jula. For ikke å forglemme stekeovnen med varmluft. Men billig eller dyr dehydrator, det som er viktig er termostaten. Jeg sjekker alltid under tørkeprosessen, temperaturen på to steder, på nedre og øvre brett, med et steketermometer. Bruk litt tid på dette, og gjør det flere ganger under prosessen, for når væsken forsvinner endrer også "miljøet" seg. Når det gjelder tilsettinger/krydder er jeg i prosess på det også. Akkurat nå holder innholdet i et glass Onkel Ben sursøt på å godgjøre seg i stekeovnen. Dersom tørkingen lykkes kommer jeg til å tilsette en liten dæsj i potetmosen. Og blir tørkingen av sursøt saus vellykket, finnes det et utall av andre sauser. Ellers bruker jeg mye Torosauser som f eks en soppsaus. Men da må du ha med litt tørrmelk og gjerne flytende smør. -------------- Jeg har også nå tørket ferdig 0,5kg sopp som krøp til 63 gram. Og 40 gram chilli ble til 4 gram. Jeg har også kjøpt noen pakker "Rett i koppen" Vil prøve å tilsette f eks en halv pakke i potetmos. Som du skjønner er også jeg i eksperimentmodus, og er også spent på resultatet av å tørke rømme Regner med å komme tilbake over 17 mai og vil da legge ut noen erfaringer.. ------------ En ting er å tørke, det er den letteste prosessen. En helt annen ting er å klargjøre det tørkede produktet for spising. En tommelfingerregel er å vite hva f eks en potet veier før tørking. Og hva den veier etter tørking. Dermed vet du hvor mye vann du må tilsette. Deretter må man prøve seg frem, hvor lenge potetskiver må ligge i vann før koking. Jeg forveller potetskivene i 5 minutter før tørking. En grei metode er mens du er i heimen legge 5 skiver i vann, og la dem svelle i 10? min. Deretter koker du dem og tar opp en og en og smaker på dem...De første er helt sikkert seige, inntil ------ Tørker du egg, er de lettere å klargjøre for panna, om du moser dem i en hurtigmixer til de blir pulver. Til 3 egg tilsetter jeg 1,5 de vann og 1 dl tørrmelk, totalt 2,5 dl væske. Pisk av og til og la dem ligge "en god stund". Et vellykket forsøk var å tørke tomatbønner. Etter å ha tilsatt vann må blandingen ligge minst i 5 kvarter før koking. ------------------- Men som sagt etter 17 mai er jeg klar for noen avsløringer. Inntil da kan du jo prøve deg på en gammel tømmerhuggermeny. Dette er en av mine favoritter og som jeg lager flere ganger i løpet av en uke på Hardangervidda. Jeg kaller den "Sluring", men den har sikkert flere navn Stek opp 100 gram oppkuttet flesk 1 x1 x1. Legg dem vekk I stedet for brunost/pultost og vann bruker jeg en pose kantarellsaus. Tilsett vann, tørrmelk og en spiseskje smør og koker den ferdig i stekepanna. Har oppi 60 gram havregryn, og kok til det hele blir rimelig fast (seigt er sikkert et bedre ord) Deretter skal flesket oppi. Rør rundt, og spis. Nam, nam rett som er velsmakende og holder deg mett lenge. Lykke til Og husk, legg ut dine erfaringer2 poeng
-
Testet ut muligheten for å bruke Fjellduken Thermo som underquilt. Været var stille, med enkelte regnbyger, kjølig (natt til mandag).Sommerposen min er i tynneste laget nå på grunn av det vekslende været. Ene dagen stekende sol og sydentemperaturer, mens det dagen etter er full vinter. Derfor valgte jeg vinterposen. Uansett, jeg er veldig fornøyd med løsningen! Ble til at jeg lå til sent på natt og hygget meg med en bok. Var så koselig atte. Og det føltes som jeg hadde varmekabler i "gulvet" og helt opp på sidene. Mulig at "testen" ble forstyrret litt ut på morrasia da en liten buhund ble løftet opp i køya og la seg til rette i armkroken og snorket som en traktor på tomgang. Ble så varmt at jeg regner med å la vinterposen ligge hjemme neste gang. Måtte åpne den for å lufte ut noe av varmen. Men det var koselig å ha hundekreket med i hengekøya. Slik jeg har hengt opp duken blir den hengende å berøre bunnen av hengekøya når jeg ligger oppi. En annen ting er at det er mulig å legge et skumunderlag mellom jervenduken og køya, i stedet for oppi. Da ligger den lettere på plass. Som "backup" hadde jeg med et halvt Bamseunderlag. Ble bare brukt som dørmatte denne natta. Vet ikke helt om det er noe å satse på vinterstid, men vår, sommer og høst, kanskje. Fjellduken har jeg som regel med uansett.2 poeng
-
Årets første overnattingstur i høyfjellet gikk til Finnkonnakken, helt nord i Bodø kommune, med flott utsikt mot Sjunkhatten Nasjonalpark, Steigen og Lofoten! Været var fantastisk, men det ble noen blå i løpet av natta. I påvente av ny sovepose testet jeg et toposesystem for første gang. En sommerpose med komf. +15 og en annen med komf +4. Det funket utmerket og jeg var aldri spesielt kald! Sov med ulltøy på.2 poeng
-
Hei, Planlegger en tur på fjellet i pinsen (som er første helgen i juni). Hvor kan man gå hvor det ikke er særlig mye snø/smeltevann? Kan Rondane funke på denne tiden? Vi bor i Oslo- området, så hadde vært fint om det ikke var mer enn 4-5 timer å kjøre fra Oslo.1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Valgte 2 for plassen sin del. Er ganske fornøyd. Eneste er at det kan være litt knotete montering med ekstra stenger, men ellers et flott telt. Også er inngangene litt lave.1 poeng
-
Enig. Men etter min mening bør man uansett behandle den som om man fyrer vanlig bål. Viktig med rask tilgang til slukkemuligheter, og man setter selvsagt ikke i gang en kvistbrenner midt oppe i et område med tørt gress eller annet lettantennelig. Den kan vel sammelignes med en engangsgrill, egentlig. Selv om det ikke legges glør på bakken, blir det varmt under.1 poeng
-
Brukte kvistbrenneren i dag, jeg. Nå er jeg på rømmen. Neida, men det er viktig å huske at selv en kvistbrenner kan sende ut grister til knusktørr mark. Akkurat der er en primus tryggere. Den sender ikke ut gnister. Men den kan velte.1 poeng
-
@Tom42 Scarp 1 har inngang fra to sider, og kan bestilles med helt innertelt eller delt (eller begge). Så dine bekymringer burde være svart ut. Jeg har ikke erfaring med teltet, men det finnes folk her inne som i det minste har erfaring med Tarptent, både @tronn og @7homas. Sikkert folk ned erfaring fra Scarp 1 også.1 poeng
-
Da ser det ut som det blir en speedmaster 3-14gr Takker for all hjelp Edit. ble en Antares 7-21g på 70% hos lokale mx`en1 poeng
-
Jeg ville lagt meg til oppe ved Vollevatn i Kvenna nær der elva fra Mjågevatn kommer ned (Skvetta). Da er det ikke lange biten inn til Mjågevatn/Skardvatn og Grunntjønn. Kan gi fine dags(rund-)turer i området med spennende fiskevann. Det er flere spennende fiskevann nord for Kvenna i det området. Vil man ha bærehjelp kan man leie seg kløvhest på Argehovd mener jeg. Kanotur på Kvenna er vel mest strevsomt opp til Holmavatnet fra Valldalen og ned til Argehovd med lange bærestrekk her. Kløvhest kan være en ide hvis man tar seg råd.1 poeng
-
Har med jegerduken duken min uansett. Fin å ha over seg om det blir litt kjølig i ryggen når man sitter og koser sge på bålet, og funker fint som forsterning til underteppet mitt fra DD Hammocks, som strengt tatt ikke er noe for de kaldeste dagene.1 poeng
-
Takk for responsen, vi er begge glade i å gå på tur i marka, så formen er absolutt på topp Det som hovedsakelig er planen er å gå fra hytte til hytte, men at vi også har med telt om det skulle bli dårlig vær, eller noe annet som skjer.1 poeng
-
Og jeg! Har noen fridager helt i slutten av mai - og vil over tregrensen.1 poeng
-
Lesestoff fra 4-dagersturen inn til Glacier Circle og toppturen til Mount Dawson kan leses under denne linken.1 poeng
-
Antageligvis er det nærmere 20 år siden jeg leste følgende sitat i Bergensavisen; Eling Folkvord; 90% av alle vedtak som fattes på stortinget er mot folkets vilje. Jeg tror vi kan være relativt enig i at mennesker på generell basis aldri lærer av historien...og det er det i all hovedsak penger/økonomi som forårsaker.1 poeng
-
@sovelenge: Alltid moro å se at folk vil finne ut av ting selv, i hvert fall når det uansett er trygt for liv og helse Håper du holder tellingen i eksperimentet, og kan ta deg tid til å skrive en liten rapport om hvor mange fyringer du greide før den måtte erstattes - artig å vite sånt1 poeng
-
Har ligget ute i denne i -10 til -15 grader. Fikk riktinok litt drahjelp av at soveposen tåler -40... http://draut.no/dd-hammock-underteppe Her kom det fovrig inn et aldri så lite polart lavtrykk mens jeg sov...og begravde leiren. Der jeg hadde bålet kvelden var dekket av 30-40 cm snø og det var storm i kastene. Merket ingeing i hengekøya før jeg våknet...snøen som raste ned fra tarpen, lagde vegger på begge sider....og skogen skjermet for vinden. Kom litt snøføtykl men den stoppa i nyggnettingen til hengekøya1 poeng
-
Et annet telt i prisgruppen er Helsport Reinsfjell Trek tre personers til 4.995.-. Selvstående kuppel telt med to innganger/fortelt. Takhøyde er 120 cm. Flere her på forumet har Reinsfjell og er godt fornøyd. Går du opp i pris, blir det lavere vekt.Mer info finner du her, http://www.helsport.no/reinsfjell-trek1 poeng
-
Dersom du ikke trenger den til noe annet, så fyr i vei. Dersom du trenger den til bruken den faktisk er tenkt til så hadde jeg latt det være. Aluminium rett på bål uten nedkjøling... vel.... sett en tom brusboks på bålet en stund, ved siden av en med vann i så ser du hvorfor det funker å koke vann i alukjeler gang etter gang, mens alukjele som woodstove ikke er like god idè...1 poeng
-
Trening og botanikk. Det var meningen å gå til Bynuten. Det ble til og med noen meter oppover Lyseveien. Vinden overbeviste meg om at dette var ikke dagen for en topptur. Det blåste stikker og strå. Minst 12-13 meter i sekundet - liten kuling. Mye mer i kastene, kanskje opp mot sterk kuling. Og det var nede ved parkeringsplassen, Hvor mye blåste det oppe på toppen da? Selv om været ellers var greit med opphold, så var vinden så pass sterk at jeg valgte å snu og kjøre til Dale for å gå rundt Lifjellet. En treningstur måtte det jo bli. Det er tross alt lørdag. På Dale suste det i tretoppene, men ellers var vinden ikke spesielt merkbar. Det var tørt, selv om det hadde regnet om natten. Jeg valgte å gå nede ved fjorden i stede for oppe i henget. Litt lengre, men det tar jeg igjen på andre siden med å gå rett opp bakken fra Bymarka. Det var merverdig lite biler på Dale. Og jeg traff bare en jente på vei utover langs fjorden. Hun var nesten ferdig med sin runde, og jeg hadde nettopp begynt på min. Etter det, ikke en kjeft før i "den fordømte bakken" da jeg traff to damer. Utlendinger, som syntes Norge om våren var fantastisk. Og det stemmer jo... I småbakkene utover langs fjorden, sa jeg til meg selv at jeg burde ta det med ro. Jeg hadde jo god tid. Ingen ventet og ingen ting hastet. Litt lengre ute på Einerneset, gikk det opp for meg at det var slik jeg ofte følte det når formen var på plass. Kunne det virkelig gå fort? Oppover bakken fra Bymarka, måtte jeg igjen holde tilbake for ikke å komme for høyt i puls. Jeg startet i ullblusen, og det var ikke nødvendig å ha på mer utover langs sjøen. Selv om det blåste "fra alle kanter", så fikk jeg ikke den sterke vinden direkte på meg. Oppover bakken var det i hvert fall ikke snakk om å ta på klær, Det ble varmt og jeg svettet i mengder. Normalt ville jeg ha tatt på et eller annet før snaufjellet øverst. Denne gangen gikk jeg bare på til topps. Der syntes jeg det passet å ta på vindfleecen. Det blåste godt rundt toppen, men ikke mer enn stiv bris. Vindfleecen kom av bare et stykke nede i bakken under toppen. Det minnet om en sommertur egentlig, for selv om det ikke var direkte sol, så var det varmt. Det syntes naturen også, for ikke bare var bjørka grønn, men enkelte plasser var skogsbunnen dekket med hvitveis. Og inne i mellom skimtet jeg fiolett - skogsfiol. Med både blomster og grønne trær, så må våren sies å være kommet. Faktisk mer enn det, nesten sommer... Det var kjekt å gå slik i skogen med blomster og grønn blåbærlyng. Det er bare en kort stund grønnfargen er lys og skjær. For meg var det skikkelig bra å få med en slik tur. Naturen i Norge er virkelig fin i mai. Med tanke på hvor fort jeg kunne klare å gå denne gangen, ble det litt mer en småspringing ned bakken mot Dale. Ikke her heller var det folk, og det passet jo i grunnen bra. Det kan jo virke litt "idiotisk" å brå springe ned bakken for å nå - ingenting... Fort gikk det, men egentlig ikke fortere enn det jeg hadde håpet på - bedre enn det tror jeg ikke formen blir i år.Les hele artikkelen1 poeng
-
Fortsatt 2m med snø uti mai her i Canada. Seint-på-kveld bilde av Glacier Circle Cabin.1 poeng
-
Nå har sikkert de fleste trodd at bagasjebrettprosjektet mitt hadde strandet, men den gang ei. Så her her kommer en oppdatering for å underbygge at prosjektet er i aller høyeste grad er i rute. Bagasjebrettet ble selvfølgelig både pusset, grunnet og lakkert i en lekker svart farge. Dette viste seg å passe særdeles bra siden resten av brettet allerede fra produsent var utstyrt med tilsvarende farge. Litt svart og gul krympestrømpe ble varmet over (den stygge) sveisen og da så det nesten ut som det var kjøpt i butikk. Jeg ble så fornøyd at videre arbeid på brettet umiddelbart ble forkastet. Tror ihvertfall sykkelen nå er klar for tur. Bilde av bagsjebrettoppgradering følger under.:1 poeng
-
1 poeng
-
Jeg har visst oppdatert litt uten å nevne der her, ser jeg. Del 3 av påsketuren til Værøy og Røst, det ble ikke så mye padling den dagen, men litt. Mye spasering rundt på øya (Røst), det er jo også tur. Den ligger i bloggen HER. Så har jeg blogget førsteinntrykket av den nye Hilleberg Rogen-versjonen, jeg fikk den omsider. Den bloggen ligger HER. Så er det innlegget jeg har blogget nå nettopp, som er torsdagens padletur, med turlag og padleklubb. Siden jeg skulle være turleder for begge, så slo vi det sammen. Lifjorden er en trivelig fjord å padle i, med fjell som omkranser, og en god del lys bunn. Særlig flott i sol, selvfølgelig. Den turen finner man HER.1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Kjerrag: Øygardsstølen (parkeringsplassen) ligger opp av Lysebotn på sørsiden. På veien mellom Sirdal og Lysebotn - umulig å overse... Veien mellom Lysebotn og Sirdal er merket og bare tar av fra "hovedveien" bare et kort stykke fra der veien mellom Valle i Setesdal og Sirdal komme ned fra heia. Og det er jo ikke lange stykket mellom Valle og Nissedal - om jeg tenker på rette stedet. Begge disse fjellovergangene blir brøytet i disse dager, og vil være åpne når dere er på tur. Se https://www.nrk.no/rogaland/se-video_-veien-mot-lysebotn-1.13509163 Det er mindre snø enn vanlig i heia, men mai er ikke måneden for fjellturer. Likevel vil det være folk på vei mot Kjerrag, bare været er bra. Prekestolen er i dag et helårs turmål, og ligger på 600 moh mot 1000 moh for Kjerrag. Grunn til at jeg anbefaler å bruke STFs ubetjente hytter - Langavatn og Blåfjellenden, er at det på hyttene er et helt spesielt og hyggelig miljø. For min del synes jeg det er mye mer interessant å vise fram selv- og ubetjente hytter til utenlandske gjester. Disse hytten er basert på dugnad og felleskap og har et nok så spesielt miljø. Og så er jo turen fra Øygardsstølen til Flørli om Blåfjellenden en skikkelig fjelltur i tillegg.1 poeng
-
Dro til med to turer i dag. Den første en ren solotur der Garmin Fenix Hr belønnet meg med en trenings score på 3.0 Tur to ble meget avslappet. Tok med Junior til et nærliggende vann. Han ville fiske med håv Jeg og (en del av) kjæledyra observerte teknikken til junior. Det ble mye vann i støvlene ja !!! (og ingen fisk...)1 poeng
-
1 poeng
-
Mount Athabasca (3491m) Turlengde: 8 timer, 30min | Avstand: 13,7km | Høydemeter: 1590m Columbia Icefields hadde ligget på vent ei god stund, ett storfjellrike med Canadian Rockies største isbre og Alberta's høyeste fjell Mount Columbia. Jeg hadde sett meg ut Mount Athabasca tidlig an som en enkel topp å ta om været tillot det. Grunnen til at dette området har ligget på vent er at det snør relativt lite i de østlige områdene, såpass lite at det tar lang tid før bresprekkene snør igjen. Mount Hilda (t.h.) og Mount Athabasca (t.v.) Selv om store deler av fjellkjeden lenger sør og vest opplever 30-50års snørekorder denne vinteren har Columbia ligget i le for dette. Dagen før jeg kjørte nordover fra Canmore snødde det tett. For Columbia var dette vinterens første store snøfall med 30cm nysnø. Skredfaren gikk opp til Faregrad 3 for morgenen med økning til Faregrad 5 for terreng utsatt for sollys. Ruta jeg skulle gå tok meg hovedsaklig i noe tryggere terreng, men sola står såpass høyt på himmelen nå at det ikke finnes mye skygge igjen etter kl 10. Mot brefallet under Mount Andromeda Jeg fulgte sporene til tre andre som våget seg ut denne dagen. Planen min var egentlig å gå ruta over North Glacier slik at jeg kunne vurdere nedkjøringmulighetene over breen nærmere. Men det ble så jeg fulgte sporene som tok meg opp den andre normalruta mot ryggen mellom Andromeda og Athabasca. Opp mot brefallet på 2600m lå det fortsatt ikke fast snø under nysnøen som falt det siste døgnet. Belaget meg på en litt kjip nedtur om jeg ikke tok nedturen ned North Glacier i stedet. På tur over isbreen mellom Athabasca og Andromeda går det små og store snøras ned fra omtrent alle fjellsider mens temperaturen stiger. De tre foran meg tar av seg skia og klyver opp ett brattere parti innerst i dalen noe som helt klart var tryggere enn å ta seg opp på ski den rasutsatte ruta som gikk noe mer til venstre for der vi gikk opp. Med skia på ryggen ble det klyving hele veien opp til toppen herfra. Det lå lite snø mye av ruta så jeg håpet virkelig at jeg kunne ta meg trygt ned over North Glacier i stedet for en retur ned her. Det lå bra med snø ett stykke opp mot Silverhorn men fra ca 3400m og opp til toppen var det mest stein før det igjen gikk an å stå på ski over til Athabasca. Utsikt mot Andromeda Athabasca sett fra Silverhorn Opp mot toppen, selv synes jeg at det virket endel luftigere ut her oppe enn hva bildet sier En titt tilbake på Silverhorn i det tåke omkranser toppen Mens det blåste litt på ryggen mellom Col og Silverhorn ble det helt vindstille da jeg gikk fra Silverhorn og opp til toppen. Dessverre mistet jeg utsikten da tåka kom inn og bestemte seg for å bli der lengre enn hva jeg hadde tid til. Jeg fikk snakket meg i lag med de tre andre som også var gira på å kjøre ned over North Glacier. Allerede ned Silverhorn, i første sving løsnet ett 20m bred flak og rant 100m ned. Fikk satt noen fine svinger ett stykke ned her før det igjen ble bratt og utsatt. Her går ruta noe utsatt til ett stykke; 50 grader helning med en nærmere 100m høy brekant under slik at man må ta seg skrått mot øst i godt over 200m. Førstemann løsnet ett stort flak ganske tidlig, 100m bredt som faller 3-400m neddover. Det gjorde det noe sikrere for å ikke bli tatt av skred, men nå ble det kjøring på is i svært bratt lende, ett sted hvor man helst ikke vil falle. Her ble det ingen svinger neddover, det gikk heller forsiktig for seg ut mot tryggere grunn. Turen videre ned breen gikk helt smud i ett 2km langt pudderrike med en ny bratt utfordring på slutten.1 poeng
-
1 poeng
-
Jeg har hjemmelagde fotposer. Ikke vanskelige å lage, mye billigere og valgfrihet til å velge materiale og evt. for. Mine er laget i sammme stoff som ungenes parkdresser var laget av, sk. bevernylon. Innvendig er foten foret med et vattert stoff. Mine er ikke allverdens vanntette lenger, men det regulererer en jo greit med stoffkvaliteten en satser på. Fotposene mine veier 280 g, går over knærne og festes oppe i beltehempene på buksa mi. EirikW1 poeng
-
Uff, så traumatisk opplevelse. Føler virkelig med dere. Det hjelper nok ikke så mye på følelsene dine at jeg som helt ukjent person sier dette, men det høres virkelig ut som at den beslutningen du tok var den beste for Scott. Et av favoritt-diktene mine, av ukjent dikter: We have a secret, you and I that no one else shall know, for who but I can see you lie each night in fire glow? And who but I can reach my hand before we go to bed and feel the living warmth of you and touch your silken head? And only I walk woodland paths and see ahead of me, your small form racing with the wind so young again, and free. And only I can see you swim in every brook I pass and when I call, no one but I can see the bending grass.1 poeng
-
Slip ned gelcoat på innsiden, kapp bort eventuell delaminering. Fikser delene sånn at de ligger rett i forhold til hverandre. Har du store områder med hull tvers igjennom kan du legge en tynn plastplate på utsiden så du kan støpe mot denne. Legg på glassfiber og polyester på innsiden. Trapp av lagene så det blir en gjevn overgang. Mal med gelcoat. Padle og vær glad. mer lesing her: http://www.westsystem.com/ss/assets/HowTo-Publications/Fiberglass-Boat-Repair-and-Maintenance.pdf Biltema har det du trenger for "gettho repair".1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00