Vinnerliste

Årets første overnattingstur i høyfjellet gikk til Finnkonnakken, helt nord i Bodø kommune, med flott utsikt mot Sjunkhatten Nasjonalpark, Steigen og Lofoten! Været var fantastisk, men det ble noen blå i løpet av natta. I påvente av ny sovepose testet jeg et toposesystem for første gang. En sommerpose med komf. +15 og en annen med komf +4. Det funket utmerket og jeg var aldri spesielt kald! Sov med ulltøy på.

Tror jeg bare skal kommentere dagens tur med et ord: absurd. Frønsvollmyrene, Nordmarka, Oslo, 11. mai.

Er endelig ferdig med å redigere siste video fra den råeste turen i påsken. Denne gangen var jeg på Langfjella (1118 moh). Været var fantastisk og jeg fikk god utsikt både utover havet mot Ålesund og innover de mektige Sunnmørsalpene. Sjekk ut videoen under (abonner også gjerne på kanalen min "Norwegian Adventures"):

Kjenner igjen stedet: Oppstigningen fra Fossavatnet mot Fuglafjellet i Bergsdalen. Her finnes det ikke veldig mange alternative traseer enn den som faktisk ble valgt (inn i elvedalen nederst til venstre i bildet). Helninger over 31 grader er markert med gult, oransje, rødt og brunt. Dette er særs utfordrende terreng dersom forholdene er ustabile. Turlederne har nok gjort en grundig jobb med å vurdere skredfaren på forhånd!

Naturen er terapi for sjelen, så enkelt er det faktisk for meg. Jeg har aldri behov for ferie for å ta pause fra fysisk arbeid, det har jeg gjort hele livet og trives med det, men hverdagens plikter og forventninger er det jeg tar pause fra når jeg er ute, mental hvile. På langturer pakkes mobil og klokke ned i sekken og døgnrytmen styres av solen. Jeg er som oftest godt inne i "turmodus" når jeg våkner etter første natten i telt, noe som gjør at "filosofering" tar en større del av oppmerksomheten enn det ellers gjøre hjemme. Sitter ofte mye og bare ser på naturen og omgivelsene og tenker på hvor "riktig" det føles å være der jeg er. Selv etter nesten 2 uker i skog og mark kjenner jeg på en viss motvilje mot å reise hjem. Jeg spiller en del dataspill på fritiden, og etter en tur for noen år siden tok det en hel måned fra vi kom hjem til jeg begynte å spille igjen. Jeg tenker at det sier litt om hva naturen gjør med mennesker, hvertfall meg, når en slik interesse ikke blir tatt opp igjen før 4 uker etter hjemkomst. Det følger en viss melankoli med det å reise hjem, og det er ikke fritt for at det henger igjen et savn en stund. For øvrig er jeg og en kamerat av samme oppfatning; Man går ikke ut i naturen, man går inn i naturen, så går man ut igjen når man skal tilbake til det vanlige livet. Neste alle jeg treffer snakker om at de skal ut i naturen som om de skal til et fremmed sted. Man skal jo egentlig "hjem" til der man en gang kom fra.

Har mottatt dette teltet jeg også: https://www.aliexpress.com/item/New-Fashion-Ultra-light-2-Person-Double-layer-Camping-Tent-Aluminum-Rod-Tent-1-5KG-UV40/32348297704.html?spm=2114.13010608.0.0.yf0wBh dvs, det grå som veier 1,25. Med plugger og ekstra bunnduk blir det nøyaktig 1,5 kg. Har satt opp teltet en par ganger i hagen og det virker som om at det er et bra telt ja. Veldig enkelt å sette opp i alle fall. Kvaliteten er det ikke noe å si på. Må prøves under regn før jeg avgir endelig dom.

http://tinyurl.com/lsyfxs2 Her kan det være mulighet for et kupp, Auksjon er jo spennenede, men denne har jeg 2 av og da trenger jeg ikke flere, men unner alle en slik.

En 0,5l plastflaske festet i sidelommen på sekken er stort sett mer en nok om du beveger deg i områder som har endel bekker/vann. Eventuelt bare en lett tilgjengelig kopp fungerer også helt greit. Til større toppturer og for turer hvor mye av tiden tilbringes på steder uten naturlig tilgang på vann så bør man nok sørge for å ha nok tilgjengelig vann i sekken tilpasset aktivitetsnivå og tiden du forventer å være uten tilgang på naturlig vann. Imsdal sine is te flasker er veldig fine, de er slanke og høye og passer nesten overalt. Det er utrolig dumt å bære rundt på flere liter vann om det ikke er strengt nødvendig. Blir masse unødig dødvekt, blir like dumt som å fylle sekken med to kg gråstein.

Er jo forskjell på å barbere seg og kutta av seg hodet ja 😂 Har stussa fælt over at folk bøtter nedpå med vann selv med relativt moderat aktivitet. Var en stund jeg så folk som gikk 1 runde rundt Sognsvann (3,3km) og måtte omtrent ha påfyll på 1 liters flaska. Regelen om at man skal pissse klart er vel ingen dum regel å følge. Strax man pisser mørk gult så er man i faresonen om det foregår over lengre tid.

Jeg går stort sett alltid med et drikkesystem med kapasitet på opptil 3 liter. Nå skal det sies at jeg bare har fyllt den helt opp en gang. Det var fordi jeg skulle på en lang topptur hvor jeg visste at det ikke var mulig å skaffe vann. Ellers så fyller jeg den gjerne med 1,5-2 liter. Da slipper jeg og fylle opp posen igjen for ofte. Den halvkiloen for mye jeg bærer på av vann bryr jeg meg lite om. Viktigere å få i seg vann jevnt og trutt

Jeg er 189cm og har mer enn lang nok pose i 300n. Tror nok du får brukt hetta også på den. Eneste problemet du kommer til å få er å finne den om du har litt stor ryggsekk 😂

Dette er vel en sånn typisk skavl som har bygget seg opp når det har blåst. Den trenger ikke være spesielt farlig hvis ikke snøkrystallene er av en sånn type som ikke fester seg i hverandre. Det finnes veldig mange typer snøkrystaller og de forandre seg hele tiden avhengig av temperatur og vind. http://www.mn.uio.no/kjemi/tjenester/kunnskap/snokrystaller/snokrystaller08-hvor-mange-typer-snokrystaller-finnes-det.html Men som det ble nevnt tidligere i denne tråden så er det mange ting som spiller inn her. Snøens beskaffenhet, temperatur, tid siden skavlen ble dannet etc. men slike skavler kan også lett ta oppmerksomheten bort fra f.eks. området som ligger til høyre i bildet. Når denne skavlen har bygget seg opp så er det nok på grunn av den fordypningen som ligger under skavlen, men helt til høyre i bildet så har du en skråning hvor det i samme periode kan ga bygget seg opp mye snø. En sånn side, fra toppen og ned foran de bakerste skiløperne kan holde seg i ro rett og slett på grunn av at snømassene hviler på bunnen av skråningen, men hvis det går en skiløper forbi, så vil skisporet lage et kutt i fundamentet og hele sida kan komme seilende nedover. En skavl som henger utover er som regel lettest lengst ute og tykkest inne ved roten. det er derfor ikke sikkert at denne vil falle ned før snøen har smeltet eller forandret seg så mye at du får runde- eller begerkrystaller. Disse krystallene oppfører seg ofte som erter i en pose. Hull i posen og alle raser ut. Men det kan se ut som at denne skavlen, hvis den faller ned, vil stoppe i snøen rett under. Skråningen ut fra fordypningen under skavlen er ikke bratt nok til at den representerer noen stor skredfare. Jeg ville være mer skeptisk til skråningen til høyre i bildet. Men som trådstarter antyder så er nok ikke dette et veldig lurt veivalg, uansett forhold når snøen ligger som den gjør. Om et eventuelt skred ville nå skiløperne er ikke så godt å si, men man kan aldri vite. Hvis jeg skulle våge meg på å gjette så ville jeg tro at det ville kunne komme mye mer snø fra skråningen til høyre i bildet og det er ikke godt å hvite hva som befinner seg utenfor bildet. Jeg ville tippe på at du ville få en bruddkant like under toppen og skredbanen ville være noe i retning av hva pilene viser. (Men dette er bare gjetting basert på det lille som henger igjen fra en tid for lenge siden.) Jeg har drevet en del med skredredning og har også vert med på å lage kurs og undervist på kurs for å utdanne redningspersonell til innsats ved snøskredulykker, men det er lenge siden og en hel del kan være glemt og mye kan ha forandret seg siden den gang.

Jeg har nettopp hatt en Arcteryx alpha ar som ikke holdt til helt vanlig vedhenting. Fikk en rift i stoffet som Arcteryx ikke vil dekke og der brukås heller ikke går inn og gir reklamasjon. Synes kvaliteten på jakka var dårlig ift pris og ville ikke brukt de plaggene som arbeidsklær. De passer fint hvis du skal gå en topptur og ikke tryne på vegen ned. Eller stå stille i Majorstukrysset eller noe.

Har brukt DownMat 9 LW på mine turer de siste par åra. Valgte bort lettvekterne i første omgang da jeg heller ville ha slitestyrke og ikke helt stolte på disse oppblåsbare greiene. Sliter litt med det enda merker jeg. Det skulle jo ikke mer enn et kort øyeblikk ubetenksomhet i nærheten av myggspiralen til før aquaseal og sportstape måtte frem for litt feltreperasjon sist sommer. Det ble bra igjen på andre forsøk men den første morgenen kjente jeg smaken av femundsmarka langt inn i knoklene da jeg våknet. En ubehagelig påminnelse om gamle dagers bamse-underlag var det. 9LW er relativt bred til liggeunderlag å være noe jeg setter pris på siden jeg er en godt voksen kar på 185 og godt inne i tresifret antall kilo bruttotonnasje. Jeg snur meg en del gjennom natta og er mest komfortabel med litt plass i bredden av den grunn. 9cm høyde blir også litt høydeforskjell fra bakken som gjør det mindre sannsynlig at man kaver seg opp på underlaget i søvne om man først har trillet av. Isolerer godt gjør denne matta også. Et artig førsteinntrykk var det når assosiasjonene gikk til varmesete i bil. Enda artigere var det når den følelsen ble enda sterkere av å pakke det hele inn i et chairkit og sitte på en trone med 18cm fluffy varm dun under baken midt i villmarka. Et veldig godkjent sted å sitte å koke morgenkaffe merker jeg. På kokeapparat vel og merke. Ikke ved bål. Den innebygde pumpa er litt irriterende til tider. Spesielt ved daglige forflytninger kan det bli kjedelig i lengden og det er litt prosjekt å skvise ut lufta igjen også. Det må noen yoga-øvelser til for å klemme ut nok til at den sklir greit ned i posen som følger med. Noen ganger kan det ta litt tid å komme skikkelig i gang med pumpinga. Virker å ha sammenheng med hvor mye underlaget er komprimert. Jo mer det er skviset sammen før pumpinga tar til jo mer må jeg pumpe før det virkelig monner. Kammeret vil liksom ikke fylle seg skikkelig mellom hvert pump i starten. Antar at det er her "kaldværsfenomenet" kommer inn. Hvis underlaget avkjøles etter å ha blitt tømt for luft vil jo gjenværende luft komprimeres ytterligere av temperaturfallet. Når det er sagt så er det da egentlig en grei måte å jobbe litt varme i fingrene igjen etter å ha fått satt opp telt i sludd og nordvest kuling. En har også alt på et sted og risikerer ikke at pumpeposer forsvinner. Lengden er det ingen ting å si på. Jeg har rikelig med plass i lengderetning og kunne godt vurdert en MW-variant i stedet om de var lettere tilgjengelig. Blir som regel til at jeg legger noe under hodet (sekk, jakke, genser etc.) uansett og da trenger jeg jo strengt tatt ikke 197cm med underlag under mine 185cm.

Nei, det vet jeg @Kjetil E., kart og kompass skal selvsagt med.

Det har jeg gjort, kjøpte en bomull (tror jeg) Norønna anorakk som arvtager til min Norønna Forelhogna skalljakke. Har gått over til en Fjellreven ripstop regnbukse og Helsport regnponcho, mye mer luftig. Skalljakken har levert varene, ikke fått hull til tross for mye bålfyring og vandring i kratt, men det kommer et fuktlag på innsiden ved temperaturer over 8-10 grader. Ponchoen er stor nok til å dekke både meg og min Helinox ground chair. Inni der kan jeg til og med rulle en røyk eller lese en bok...eller spise noe om jeg er sulten. Men dette er jo en løsning som ikke funker så veldig godt om man skal jobbe, men nå jobber ikke jeg i regn når jeg er på tur, da slapper jeg heller av.

Her blir bildet "hjulpet" av at elementet skiller seg ut med lyse grener i det mørke. Komposisjonsplasserte elementer i motivet bør skille seg ut for å trekke blikk. Da bidrar de til komposisjonen. De kan gjøre dette på forskjellige måter. Her er det lyse grener mot det mørke som gjør det, det kan også være fasong, farge, lysstyrke, kontrast eller annet som gjør at de skiller seg ut og trekker blikk.

...men her er det flere elementer som spiller inn. DU har egentlig en linje som peker oppe fra venstre og inn i bildet og en linje som peker fra midt venstre og inn mot samme punkt, odden langt inne. Disse linjene blir imidlertid "drept" av at de lyseste og tydeligste elementene er båter midt i bildet. Dermed søker øynene dit og bildet er "ferdigsett" Dette er hovedproblemet man støter på ved å plassere et motiv midt i bildet. Her er det egentlig ikke hovedmotivet som er midt i bildet, men øynene søker automatisk mot det lyseste i et bilde og når dette i tillegg er midt i så forsvinner det meste av det som gjør at øynene vandrer rundt eller innover i bildet. Det er ofte et problem ved fotografering utendørs på alt fra landskap til macro. Jeg har ofte drevet med f.eks nærbilder av mygg eller annet der man får gjenskinn i en vanndråpe eller noe som lager et lyst punkt i bildet. Dette ødelegger for betrakters fokus og planlagt komposisjon og ofte må jeg rett og slett fjerne det i etterbehandling for å ikke "ødelegge" bildet dersom det ikke lar seg ta fra en vinkel som eliminerer refleksen.

Jo, det finns slitstarka Gore-Tex jackor, men inte som fritidsjackor, numera. Folk ser för mycket på vikt. Då blir slitstyrkan därefeter. Min gamla Tierra jacka från 1993 håller än. Men den är tung. Vill man ha Gore-Tex jacka idag som håller att krocka en bil på så får man söka sig till andra områden än fritidskläder, t.ex. arbetskläder. Där är priserna lägre också.

Eller bare kutt helt ut svindyre, ubehagelig og klamme skalljakker 😉 Finnes mye annet å velge i, så kan man heller ha med en tynn og lett regn/vindjakke til å slenge utenpå om det blir litt surt.

For å si det sånn, er en grunn til at jeg bruker jakke til under 1000 lappen på nesten alt av klatring, både fjell og is + gammel Bergans Dermidax bukse. De super dupre Gore-Tex jakkene finnes ikke slitesterke, så de bruker jeg kun når det er turer med behov for lette plagg som er vind og vanntette.

Nja, det er vel en sannhet med modifikasjoner? Man kan "venne" seg til en viss grense men etter det så tar kroppen over. Personer med fettreserve vil klare seg bedre enn tynne når det kommer til inntak av mat men når det kommer til inntak av væske så stiller nok de fleste ganske likt. (Dette er noe bla. Forsvaret har forsket mye på)

Kjøttfarse (kjøttdeig og kvernet kjøtt generelt) er mer utsatt for å bli dårlig enn hele kjøttstykker som f.eks en biff, dette fordi bakterier ol. blir blandet inn i kjøttet mens en helt stykke på en måte er "lukket" inne fra omverdenen. Dette er grunnen til at man skal steke en kjøttdeig til den er gjennomstekt mens en biff bare skal/kan "brunes på utsiden". Har ikke noe særlig erfaring med ferskt kjøtt på tur utover røykt bacon i vakuumpakker. Dette har holdt seg i 1 1/2 uke på våre turer. Ta det med en klype salt, men vil du ha kjøttdeig er det nok tryggest å steke dette før turen og vakuumpakke his du har egen vakuum maskin. Har aldri brukt kokepoteter til tur, men har hatt med store poteter innpakket i sølvfolie som vi har laget bakepotet av i bålet, det fungerer fint men det blir litt vekt av det. Har vært på 2 turer i Femundsmarka i August, da har vi funnet relativt store mengder blåbær (730m+ høyde) som vi har rørt med sukker til å ha på pannekaker, vanlig pannekakemiks som kun trenger vann funker som bare det. Når det gjelder mengde mat er dette litt individuelt. På det verste hadde vårt turfølge på 6 personer 10 kg mat til overs etter 2 uker ute... "Reddet" også et dansk ektepar med to små barn ved Femundens vestbredde for 2 år siden som hadde basert seg på fiske og hadde for lite mat med. Vandret til leiren deres dagen etter vi møtte dem med en hel bærepose full av mat vi ikke trengte. Det var noen som ble veldig glad kan man si... På generell basis må jeg ha noen skiver polarbrød eller en porsjon havegrøt til frokost, en suppepose/drytech el. til middag. Resten blir ved behov og aktivitetsnivå, har ofte med toro rett i koppen poser, litt sjokolade, grove kjeks, små poser med nøtteblanding osv. Det går med en del mer næring på en dag med vandring til en fjelltopp enn f.eks på en dag med my avslapping i leir eller dager med mye fisking og lite bevegelse. Temperatur spiller også inn, er det kjølig vær spiser jeg mer enn på en varm dag.

Man ser til venstre i bildekanten at det har løsnet snø - uten at man kanskje kan kalle det snøskred. Det ligger et bilde til av samme situasjonen - det er umulig å tolke skredfare ut fra slike bilder, men jeg må si jeg ville vært glad om jeg var turleder og alle hadde passert uansett! http://www.panoramio.com/photo/69469502#

Det er ikke membranen som avgjør hvor solide plaggene er, det er selve stoffet i jakkene. Membranen ligger bare "limt" til stoffet. Så om man har 1,2 eller 3-lags så kan de være like skjøre, eller solide. I dag skal alt være lettvekts. Da blir det lett sånn at det blir mindre solid.

Det er mange parametere som ligger bak slike vurderinger. Ut fra kun ett bilde er det vanskelig å si noe konkret. Jeg synes heller ikke du skal laste ned bilder fra nett og legge dem ut her. Det er rett og slett ikke tillatt og du risikerer regning fra fotografen. Det holder lenge å linke til bildet der det allerede finnes på nett: http://www.panoramio.com/photo/69472672

Jeg ville ikke gått der. Men så har jeg overhodet ikke greie på dette heller da.

Etter tre flotte, men harde, dager føles den 38. dagen som å komme litt ned på jorden igjen. Vandringen fra Hostal Roig til Massanès bar mer preg av å være en transport-etappe på ruten enn å ha noe egenartet å by på. Likevel var jeg tilfreds der jeg gikk, vandringen manglet ikke på utsikt, men den var ikke like spesiell som før. Overnattet i en stor masia (en stor tradisjonell gård, hvor første etasje gjerne brukes som en del av gården og de øvrige etasjene er der folkene bor), som jeg ble etterlatt alene i om kvelden. Ett hull i klippene Roc de Benavent. GR1 Sendero Historico dag 38, fra Hostal Roig til Massanès: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/hostal-roig-massanes.html

Vi drar på tur med barn på to og seks år. Jeg mener det viktigste er å opprette en skikkelig camp som det blir skrevet over her. Setter opp teltet\lavvoen et kjempefint sted nærme bilveg slik at man kan gå flere turer uten å slite seg ut som voksen. Da har man en base å gå turer ut i fra. Etter min mening vil det gjøre at de aller fleste barn stortrives ute på tur, og man kan nærmest garantere at de ønsker å være med igjen... Det er ikke lengden på turen som teller, det er å være på tur, å være underveis...... da kan man nærmest garantere at barna dine vil være med ut på tur igjen..

Kjent utfordring 🤔 Hos meg var volumet større utfordring enn vekta (da turene pr nå ikke har vært så veldig lange). Men det henger nå sammen. Hjalp mye når jeg fikk soveposene over på de små 😊 De to minste (3 og 5) har hver sin 12-liter sekk. Akkurat plass til sovepose, hodelylt og en liten bamse. Største (8) bærer også sitt eget underlag, noen småplagg og potetgull/snop (i en 40-liter for barn). Mellomste skal og over på en tisvarende etter hvert (men da som 30-l). Da får han litt mer oppakking med seg, og jeg får frigjort noe mer volum (og vekt). Men regner egentlig at jeg uansett skal få fylt opp sekken min igjen etterpå også....

Det med utheving, gjelder kun et såkalt "Totalforbud" og skal varsles i media. Endringenen i lovverket er en lempning av regelverket om det kan benyttes bl.a. "åpen varme", selv om områdebegrensingen er fjernet. Det tidligere feiltolkede ordet Skogsmark, kommer fra Skogbruksloven. Og den definerte skogsmark, som drivverdig skog. Men vær obs på, at det forbudet kan innføres på "kort" varsel!" Ofte gjelder det fra samme dag det varsles. Kos deg med bål, hvis forholdene tilsier at det er forsvarlig.

Produksjonen av membraner som GoreTex er miljømessig noe svineri, med store utslipp av fluorkarbonforbindelser. Hva med å prøve en produsent som ikke slipper ut denne typen miljøgifter, som for eksempel Klättermusen? https://www.klattermusen.com/se/men/jackets/einride-jacket-m-s-charcoal

Etter å ha hatt GoreTex-jakker i 25 år kjøpte jeg en Norrøna Svalbard for et par år siden (kort anorakk) som jeg tenkte kunne være et greit supplement til Gore-Tex. Resultatet er at jeg nå kun bruker Gore-Tex hvis jeg er sikker på at det kommer regn eller sludd. Til alt annet er bomullsanorakken rett og slett super behagelig. Jeg kommer kanskje til å angre den dagen jeg blir overrasket av pøsregn, men den risikoen er jeg villig til å ta. Det skal sies at jeg har emigrert til Østlandet, og at det muligens kan påvirke bomullens fortreffelighet.

Kom over dette i dag på Biltema.og klarte ikke å la være. Liten spade, riktignok ikke Titan men en vekt på 78 gram klarer jeg nok å bære. Kommer ikke til å ha med de to andre artiklene!! Et sted går grensen.

Greit å være litt forsiktig når du camper i et "hav" av hydrogen og oksygen.

Det finnes oljebukse med glidelås i sida. Ålesund oljeklefabrikk har ei slik bukse.

Cathole spade i titan. Da har jeg ervervet med en liten utrolig lett spade til å lage hull. Håper ikke jeg har kjøpt noe dritt fra Qiwiz fulgte også med en oppskrift.

Etter en uke på fjellet, tok jeg meg en dusj før jeg satte meg i bilen og kjørte hjem. Måtte lukke opp vindu på bilen fordi såpelukta ble for intens. Ja til å lukte ekte menneske! (Og subtil parfyme når det er tid for sånt )

I rene nødsfall kan en liten måsadott i nesa også fungere brukbart.

Som jeg antydet tidligere, kopierer de vestlig design over en lav sko, men du må ikke glemme at det er MAAAAAAANGE fra vesten som reiser på messer i Kina og Hong Kong hvor de velger Kinesike produkter, designet og produsert der, og får satt på sin egen logo før det eksporteres hit til skinnhellige vesten. Kjøpte grill på FIX i fjor. Seaons of Scaninavia er merket. Helt grei grill, men ikke noe mer. For et par uker siden så jeg identisk grill et eller annet sted, men hos den kjeden var merket Nordic-et-eller-annet. For ikke å snakke om mini karabinere jeg har kjøpt fra USA. Både fra Jacks'r'better og Gossamer Gear. De er jo også masseprodusert i Kina og de bestiller bare med sin egen logo før de snur det i døra med dobbel pris. Minst. Ser du på eBay og Ali får du sånne karabinere til samme pris som medlemskontingenten i Norsk Lesbisk Forbund - en slikk og ingenting.

Helt korrekt, jeg er så konsekvent jeg bare klarer. Hilleberg telt har ikke jeg heller råd til å kjøpe. Jeg har som prosjektleder jobbet med kinesere og sett fra innsiden arroganse og korrupsjon så jeg er nok preget av det. Ikke har jeg råd til å kjøpe Breitling klokker heller, men Kina har en egen fabrikk som lager kopier. Fatter ikke at noen går rundt med Kina kopier og tror at det er noe å ha. Har litt samme holdningen til svart arbeid. Har en ikke råd til å betale det det koster, er det tre muligheter, låne penger, spare, eller la det være. Utviklingen av den svarte økonomien i landet vårt har ikke min støtte,

Kr 10,- per døgn for tilgang til søplekasser, doer og vann er helt greit. Tiden er jo der at flere og flere vil ut i naturen og det blir mer dritt på de mest populære plassene. Så får man heller erge seg over doer som ødelegger litt av utsikten. Men heller det enn å vasse i dritt... Lofoten og Preikestolen burde nok ha slike fasiliteter.

Det har sikkert noe med å gjøre at driting er noe alle har greie på

De få gangene jeg er sammen med grupper i fjellet, så sørger vi for å grave latrine. Da blir det ikke "gravd ned" med litt mose som lokk, men hull i jorda, jord tilbake oppå, og stein på toppen. 12 personer i camp er definitivt en sånn gruppe hvor latrine er påkrevd.

Jeg går normalt et pænt stykke væk fra sti eller plads og finder en pæn stor sten, som ligger halvt nede I jord, og som jeg sådan akkurat kan løfte. Derved fremkommer et mindre hul, hvor jeg foretter min nød incl. toiletpapir. Bagefter sætter jeg stenen på plads igen, og normalt vil der ikke være noget at se efterfølgende. Jeg gætter på at alt sådan organisk materiale i jord trods alt er nedbrudt efter et års tid.

Jeg begynner i hvert fall å skjønne hvorfor det ofte er flere bålplasser på samme sted.

Det er takt og tone som teller her. Midt opp på fjellet , i god avstand til stien , er ikke bæsj fra noen noe problem. Men jeg hadde også blitt sur hvis noen huket seg ned på plenen min og lagt igjen en kabel der...

De som har litt mer en gjennomsnittet greie på historie mener at steinalderfolket plasserte sine etterlatenskaper utildekket i en ring rundt boplassen som et varsel til andre om at her bor vi, hold deg unna. I dag kaller vi dette for markering av revir og i den forbindelsen tenker vi vel helst på dyr. For en del år siden drev jeg og sjekket opp muligheten for en fottur i Nepal, og da kom jeg over en rute som på folkemunne ble kalt "The pink haiway". Årsaken til dette navnet var alt det rosa dopapiret som hang rundt i busker og kratt. Toalettpapir i Norge er av en sånn type papir at det går i oppløsning når det kommer i kontakt med vann, og hvis det graves ned så går det nok ikke så lenge før det er borte. Vi her hjemme på berget er vel kommet litt lenger en turistene i Nepal. Det mest naturlige i dag vil vel være å grave dette ned hvis det er mulig, eller legge noe over slik at det ikke viser og slik at ikke andre turgåere kan komme til å sette sitt fotavtrykk i greiene. Men det er visst forskjell på hvor fort forskjellige typer mennesker lærer. Vi har klart å oppdra hundeeiere til å fjerne hunnens etterlatenskaper, men hesteeiere er visst en del mer tunglærte. Turfolk er også stort sett flinke til å skjule sine spor, men i områder hvor det er lett og komme til og hvor vanlige folk ofte tar seg en søndagstur, er det ofte fullt av skitt og papir i området rundt. Kanskje dagsturister ikke er kommet lenger enn til steinalderstadiet når det gjelder disse tingene. Dette minner meg om en historie fra den gang tømmermenn som bygget hus rundt om i landet ikke hadde med seg arbeidsbrakker og toalett / garderobebrakke. Da brukte de bare en tom spikereske som ble kastet i søpla eller ned i grøfta rundt grunnmuren. En tømmermann skulle ha ha seg en tur på "spikereska", trakk ned kjeledressen og huket seg ned. Men da han var ferdig og trakk opp kjeledressen oppdaget han at spikereska var tom. ? ? ? ?.

Komposisjon starter i kamera (også kan man "jukse" med crop selvsagt ;P) Forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn i bildene, og gjerne bruk av linjer som drar blikket innover i bildet.

Det var straks på tide å vende tilbake til østlandet og bruke siste ferieuka i mer hjemlige trakter. Men jeg følte meg ikke helt ferdig med fjellet enda, det hadde jo ikke blitt så altfor mye av det på vestlandet heller. Og med fint vær blir det for trist å bruke en hel feriedag til bussreise. Så jeg bestemte meg noen dager på forhånd at jeg burde få med meg en kommunetopp på veien jeg også. Har ikke akkurat samla systematisk på de, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, men Raudbergnuten har frista meg en stund nå, ikke minst pga Sondres turrapport i vinter, og fordi jeg er så altfor lite kjent i Skarvheimen. Skarvheimen har jeg et spesielt forhold til siden det var her min store fjellinteresse ble vekt sommeren 1991 da jeg som 15-åring gikk på tur med far fra Finse til Raggsteindalen, Iungsdalen, Kongshelleren og endelig Aurlandsdalen. Det har ikke blitt så mange besøk siden den gang, men jeg merker at det hviler en spesiell stemning over området hver gang jeg er der. Det gjorde godt å gå av bussen på Bjøberg og vite at en minitur lå foran meg. Skarve 800 høydemetre fordelt på ca 8-9 km kanskje, men jammen ble det tyngre enn venta gitt! Kanskje jeg undervurderte selve turen, eller kanskje jeg undervurderte det faktum at turen på Rambera satt i? Hvorfor skulle nå den sitte i da, jeg tok det jo rolig hele veien... Sekken visste jeg ikke hvor tung var, men tipper den var i underkant av 20 kilo. Jeg tok det meste på hælen når det gjaldt mat og drikke. Og snøfonnene som etterhvert måtte forseres var ofte av den råtne sorten, så det ble etterhvert en pest og plage å gå på tur. Heldigvis for meg så gidder jeg ikke å gå i shorts på tur, for jeg tenker alltid på oppskraping enten fra kvister eller snø man synker gjennom. Gamasjer hadde jeg derimot glemt, så det hele ble en våt affære fra leggen og ned likevel. For å gjøre en slitsom historie kort så sleit jeg meg over stein og snø med enkelte pauser og kunne etter ca 4 timer puste lettet ut på toppen av Raudbergnuten. Ikke noe kjempepanorama her sett med Jotun- eller vestlandsøyne, men man ser langt, og landskapet har sin egen verdi for et innlandsmenneske som meg. Storkoste meg med min indre stemning, og jaggu var det flott å se Hallingskarvet i hele sin lengde fra nord. Blåbergi som jeg ble så imponert av for 19 år siden gjorde seg heller ikke bort. Reineskarvet var derimot bare en eneste stor høytliggende og skrånende steinslette, den ser jo selvsagt klart best ut fra sør. I nord lå Jotunheimen under skyene, men å påstå at været var bra der i gården ville være en overdrivelse. Her i Skarvheimen var det derimot nesten upåklagelig! Jeg slappet av oppå liggeunderlaget det meste av tida på toppen denne kvelden, for det frista ikke å rusle barbeint der. Barbeint måtte jeg nesten være siden våte sokker og støvler ikke frista mer enn sånn passe. Knipsa litt bilder av solnedgangen, men ingen ble av den sorten at man mister pusten. Gjennom sms fikk Jan Petter oppdatert meg på alt dette tullet som heter fotball-VM som jeg er i stand til å være opptatt av. Portugal grisebanket Nord-Korea 7-0 blant annet, men i følge Jan Petter så scora heldigvis han Ronaldofyren bare et av måla. Ja det er jo like greit det, mener jeg også. Og stort sett hadde jeg viktigere ting å tenke på, som å pønske ut nye turmål i Skarvheimen. Ikke så altfor langt til Fødalen herfra, men det må bli en annen gang. Og det frister å bli kjent der Etterhvert var det bare å ta kvelden... Jeg sov ikke så aller verst, men rundt soloppgang (som jeg ikke orka å stå opp å ta bilde av) syntes jeg å ane en værforandring til det verre. Jotunheimen var borte i nord, og Hallingskarvet ble mer og mer oppslukt av skysystemer i sør. Vinden økte på i styrke. Nei så faen, dette er ikke noe blivende sted tenkte jeg, somla meg ut av posen og pakket sekken. Karret meg ned fra toppen og tok fatt på slitet på snøfonnene. Men siden jeg fortsatt kunne se toppen av Raudbergnuten, dvs at den ikke var blitt borte i skodda, tok jeg det med ro. Jeg var jo tross alt på ferie, og det var adskillige timer til jeg skulle være på Bjøberg for å rekke bussen. Etter en drøy time virka det som om uværet fra vest ikke mente alvor heller, så jeg bestemte meg for å holde høyda og etterhvert ta hyppige solepauser. Under disse pausene kunne jeg nyte Skarvheimens egenart. I det store og det hele er dette et ensformig område uten dramatikk til tross for ganske store fjell. Og Store Øljusjøen er jo reine Blåsjømagasinet der oppi nord, med en sørgerand så forferdelig at en stakkar må gni seg i øya for å fatte det. Men dette visste jeg jo også fra før. Og denne monotone helheten har sin sjarme for den som vet å sette pris på den. Sildrebekker som klukker her og der, små tuer med fjellblomster, mosedotter, solglinsende snøfonner og berg. Litt fuglekvitter innimellom også. Elvesus i bakgrunnen. Man kan jo bli glad av mindre! Etterhvert rota jeg meg ned mot lavlandet. Det gjaldt å kose seg litt ved elva også før returen de siste par kilometerne til Bjøberg. Etter å ha kryssa Jegerheim bru fant jeg ut at jeg måtte bade. For det første var det faktisk ganske fristende i solsteika og idyllen, men enda viktigere var det å få vekk all svettelukta før bussturen. Etter strevsomme fjellturer har jeg en lei tendens til å havne på overfylte busser hvor det som regel er en overvekt av unge damer som aldri har gått i et skittent plagg i hele sitt liv, og langt mindre tåler eimen av en møkkete fjellfant. Nå kunne jeg altså slå to fluer i et smekk. Det var faktisk ikke så verst temperatur her i den rolige kulpen i elva. Etterpå var det himmelsk å slappe av i lyngen. Landskapet her var rett og slett malerisk, og jeg hadde ingen lyst til å reise nedover. Men skauturer var allerede avtalt, så jeg måtte rive meg løs. Håpløse greier... Snudde meg flere ganger for å si hadet til Raudbergnuten. Uten å ruve spesielt så var den et pent skue der den sto som en liten knatt over en salig blanding av stein og snø i bakgrunnen med elva og det grønne i forgrunnen. Ja dette var en skikkelig godtur