Vinnerliste

Mye vind og kulde (stabilt under -20c) i 5 uker på rad. Har fortsatt snødd endel, men vind har gjort snøforholdene i tregrensa og over tregrensa ganske kompliserte med mange lokale faktorer på hvert enkelt fjell. Har blitt endel turer, men har valgt slake enklere fjell. Selv om det har blåst endel over lengre tid er det fortsatt enklere å finne god snø enn etter ett par dager med vind i Norge, så det har blitt mye god pudderkjøring over tregrensa. I tregrensa er det så mye snø at det bør helt være over 40/45 grader om man i det heletatt ønsker å komme deg neddover for man synker ned nesten en meter. Storm Mountain (3100m) Hector Mountain (3394m) Mount Patterson (3197m) Spretthopp på 3266m! Pudderføre ned fre Hector South (2972m)

Ja, du får utnytta det mykje betre dersom du ikkje bur i by, sjølv om ein landsens mann/kvinne kanskje ikkje er like høgrøsta i sin tiljubling av grønt gras og snøkledde fjell. Men jubelen er der, kvar dag og kveld, og ikkje minst kvar sundag kveld når byfolka står i kø. Som ein del av gruppa som har flytta frå rurale strok til by så kan eg sei at når du bur på ein stad ikkje prega av kø og for masse folk så har ein eit litt meir avslappa forhold til det å vera ute, fordi du treng ikkje gå på ringstind i dag, evt kan du gjera neste helg eller neste helg, eller du tek deg berre ein kveldstur. Folk har forskjellige interesser både i bygd og by, det er faktisk ikkje så stor forskjell på folk i by og bygd, sjølv om ein del byfolk har overaskande gamaldagse fordommar om folk utanfor bompengeringen.

Jeg føler at denne tråden driver artsrasisme mot oss som foretrekker å fiske røye på tur, men ettersom jeg vet at trådstarter @Martin HJ ikke er noen artsrasist så forsøker jeg meg med en av røyene kompis plukket på vår lille helgetur i Finnmark i helgen som var...

Det er stort sett lite med reaksjoner fra folk når jeg sier jeg skal på tur. Definerer jeg turen og sier at det kun skal være meg og hunden, ja da sperrer de øynene opp. De spør stort sett om ikke jeg blir redd. Svaret er jo like klokkeklart som alltid: Hva i alle dager skal jeg være redd for? Jeg storkoser meg i fjell og dal alene, det er terapi for kropp og sjel. Jeg er vel strengt tatt ikke alene heller, jeg har med meg verdens beste venner på 4 bein! Samme spørsmål runget gjennom luften på Fredag, da jeg fortalte at jeg pakket til en helg i fjellet med den ene hunden vår. "Blir du ikke redd?" Nei,jeg gjør ikke det. Bikja sto å så på meg med glede i øynene, han trippet opp og ned på stedet, gikk frem og tilbake til døren og hadde alle indikatorer på at han forsto hva vi skulle ut på. Barn og mann fikk ett "hadebra" kyss også vandret vi avsted. Jeg, hunden og tursekken. Destinasjonen var ikke så alt for langt hjemmefra. Vi er heldige og har fjellet rett rundt oss på alle kanter,så med en god time vandring er vi på opptil flere fine plasser og kan gå videre på ulike topper derfra. Vi koset oss der vi gikk, fjellene lyste opp i horisonten, det var masse snø på toppene. Snøen gjorde at hele heia lyste opp,og jeg burde knapt ha på hodelykten. Etter en god time var vi fremme og jeg fant ut at det beste var og få gang på bålet med en gang. Jeg kjente fort at det var godt på minussiden, og fikk det bekreftet da gradestokken viste 16 blå! Jeg tok på Umbro (hunden) ett dekken og gode potesokker,og lot han løpe løs og kose seg mens jeg satt meg ned i posen ved bålet, fant frem kaffekoppen og bare koset meg. Det var stjerneklart og måneskinn,helt vindstille. For en luksus! Umbro kom også bort å ville få litt varme fra bålet: Etterhvert ble det tid for å finne frem både kjeks og mer kaffe,og litt kjøtt til Umbro som nå ga klar beskjed om at det begynte og bli i overkant kaldt. Gradestokken krøp fremdeles nedover så jeg la på han ett tykt vinterdekken og la han godt plassert i jervenduken liggende på ett ullteppe hvor han fikk resten av kveldsmaten sin servert med varmt vann over. Han ble åpenbart svært fornøyd med avgjørelsen,og sovnet bare noen minutter senere. Jeg var alt for opptatt med å se på stjernene og nyte roen og stillheten,så jeg sovnet ikke før det var langt på natt. Vedlig lykkelig og fornøyd med den gode posen min som holdt meg god og varm tiltros for kulden! Tidlig neste morgen våknet vi til soloppgangen. Like kaldt og fint fremdeles, bare å få gang på bålet igjen og få i seg litt kaffe! Det er rart hvor ydmyk og glad man blir av slike turer. Det og kunne sitte å se inn i bålet,tenke og reflektere,mens det eneste som kan forstyrre tankene er hunden som leker i snøen. Etter x antall kaffekopper så var det på tide å gå nedover igjen. Solen strålte på himmelen, og vi koset oss der vi gikk tilbake i snøen med solen i ryggen! Nå ser vi frem til flere turer fremover,både med og uten ski på beina

Tenkt mye på dette i det siste, og lurer på hva andre tenker om det samme. Får man utnyttet friluftslivet mer om man må oppsøke det, kontra om man lever oppi det? Setter man større pris på friluftsliv om man må gjøre en innsats for å få det? Eller kan man nyte det like mye, selv om man sitter midt oppi det? Jeg har bodd med menn, som har jobbet og levd i og for friluft. Og jeg var alltid frustrert over hvor lite utetid vi fikk sammen. De hadde alt tilgjengelig rett utenfor døra, så de stressa ikke så mye med å komme seg ut. De jobba ute store deler av dagen også, og var fornøyde med den lufta de fikk. Jeg har alltid jobbet inne og i byen, så når jeg har fri så må jeg ut. Og gjør det jeg kan for å komme meg ut. Jeg er vant til å være ute hver dag, flere timer om gangen, da jeg har hatt hester og hund (dyrefri nå og lettere desperat etter mer frisk luft). Og når jeg da er ute, så stopper jeg alltid opp, gjerne flere ganger, og bare puster og lytter til roen. En slags mental meditasjon i naturen. Jeg tar ikke den tiden for gitt. Her i høst på en tur til Valdres ble jeg stående og beundre Hurrungane i det fjerne. Spurte så en bonde om hvilke som var hva av de forskjellige toppene. Han sa han ikke visste. De fjellene bare var der og joda de var sikkert fine de, men han hadde ikke tenkt så mye på det. Jeg tror så absolutt han, og hans like, elsker å være ute. Men jeg vet ikke om de får samme opplevelser som oss betongfolk får når vi endelig kommer oss ut? Hva tror dere? Kanskje betongfolket stresser for mye for å komme seg ut også? La det på dette forumet siden jeg mener det går på mental helse.

Eg vert aldri blasert over det eg har rundt meg, her eg bur midt "smørauget". Men, eg har nok litt mindre "weekendwarrior"preg over meg, då eg kan gjere det meste heile året. Bre, topptur, havpadling, dykking, klatring osv, alt er flott her. Som Josteink seier, så kan eg gjere det ein ettermiddag etter jobb. Eller overnatte på ein fjelltopp å reise direkte på jobb. Då vert ein kanskje litt meir avslappa? Fjellet står der i morgo også, typ. Så no ruslar eg meg ein tur k marka i staden, for i dag er det det kroppen treng. Gla eg slepp å kave for å komme meg ut, Og vil definitivt seie "leve i det". Faktisk arbeidar eg målretta mot å komme i posisjon til å leve endå meir med og i naturenen.

Sjøørret tatt på rosa reke flue Den var akkurat 2 kg blank

Jeg har vokst opp på bygda, med fjøs og dyr, sjøen 100 meter nedenfor huset og fjell på 1000meter rett bak huset. Flyttet til "byen" når jeg ble eldre og det er ikke før de siste par-tre årene at jeg har følt et kall når det gjelder friluft. Det handler nok åpenbart også om interesse, men at mange av de som bor midt oppi det ikke har det samme ønsket om å komme seg ut og nyte det naturen har å tilby kan det nok være noe i. Jeg syns jo at det var helt grusomt når jeg var yngre, men når jeg nå har fått det litt på avstand savner jeg tilværelsen og kjenner at jeg søker ut mye mer enn jeg gjorde før. Det har nok også noe å si at jeg har blitt voksen. Men et godt eksempel på å være "midt oppi det" er at min far er yrkesfisker, så jeg har jo drevet med det i alle år jeg også. Jeg finner fortsatt absolutt ingen glede i det å være på sjøen for å fiske. Det er for meg en jobb. Det å stå med en stang å fiske etter torsk eller sei fremstår helt surrealistisk når man har jobbet og dratt opp flere tusen kg fisk tidligere. Men i et ørretvann kan jeg stå dagen lang...

Tilbrakte helgen i fantastiske Jordalen i Voss kommune rett ved grensa mellom Hordaland og Sogn og Fjordane. Jordalen er en sidedal til Nærøydalen. Et fantastisk utgangspunkt for toppturer. Ankom Jordalen, satte opp teltet og lagde mat. Deretter tok jeg min første tur mot Skarsnosi og Vardafjellet, begge på 1470m og begge toppene i Aurland i Sogn og Fjordane selvom turen startet i Voss i Hordaland . Grunnet betydelig snøskredfare kjørte jeg samme vei ned som jeg gikk opp. Underkant av 30 grader. Pudder opp mot knærne og tungt å gå, men du verden så gøy ned. Det begynte å snø, bli mørkt og sikten var heller dårlig. Hadde sjekket vindretning før jeg kom til dalen og da jeg ankom. Teltplassen ble derfor godt beskyttet mot vinden. Blafret knapt i teltet hele helgen. [gallery800x600] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/c/3c/overlandscape_20170116_587c794773f74.jpg/overlandscape_20170116_587c794773f74-1.jpg][/photo] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/9/96/overlandscape_20170116_587c793f2465c.jpg/overlandscape_20170116_587c793f2465c-1.jpg][/photo] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/8/5d/overlandscape_20170116_587c79119e987.jpg/overlandscape_20170116_587c79119e987-1.jpg][/photo] [/gallery] Det hadde snødd en del i løpet av natten, men da jeg våknet lørdag hadde det klarnet. Gikk over teltet og sjekket om noe måtte strammes osv. Etter frokost la jeg i vei mot Øyastølsfjellet 1342m som ligger i Voss i Hordaland. Nydelig anmarsj før oppstigning. I denne sidedalen blåste det ganske mye da jeg ankom toppen. Hardere føre på dette fjellet, så nedkjøringen var ikke så gøy. Da jeg kom tilbake til teltet spiste jeg middag og leste litt. Senere lagde jeg en liten snølykt og da jeg var ferdig begynte månen å snike seg over Kråkenosi. Kvelden ble magisk da landskapet ble relativt lyst av måneskinnet mens himmelen var stjerneklar. [gallery800x600] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/a/9c/overlandscape_20170116_587c791b797ce.jpg/overlandscape_20170116_587c791b797ce-1.jpg][/photo] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/7/87/overlandscape_20170116_587c793940380.jpg/overlandscape_20170116_587c793940380-1.jpg][/photo] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/7/fb/overlandscape_20170116_587c7925ea8d9.jpg/overlandscape_20170116_587c7925ea8d9-1.jpg][/photo] [photo=https://peakbook.org/gfx/images/1/a6/overlandscape_20170116_587c7932056ff.jpg/overlandscape_20170116_587c7932056ff-1.jpg][/photo] [/gallery] Søndag morgen var det -13 da jeg våknet. Følte ikke litt for å krype ut av soveposen og etterhvert ta på meg to frysebokser av noen toppturstøvler. Kom meg uansett opp etterhvert og lagde kaffe og suppe. Ikke noe var vått, så kulden plaget meg ikke. Fikk raskt varmen i støvlene og gikk en tur i finværet før jeg kjørte tilbake til Bergen.

Bilde fra skitur på Vestvågøy i Lofoten igår, endelig hadde vi fint vær og knallforhold på fjellet. Deilig å få luftet fjellskiene litt. Idag er det stiv kuling og plussgrader. Atter en gang regner vinteren bort..

Kart. Bok hvis jeg har med noen. Er nesten aldri værfast ettersom jeg i stort sett alltid har bra vær på mine turer.

Litt på sida av trådens tema, men likevel relatert. Jeg bor i et hus som besteforeldrene mine bygde på 50-tallet. Det ligger på en liten kul med åker rundt. Drøye 100m unna ligger en litt høyere kul, enda litt lenger unna naboene. I følge det jeg har blitt fortalt så pleide folk som spurte bestefaren min om hvorfor de ikke hadde bygd på den fineste tomta på eiendommen, å få til svar at, de satte mer pris på plassen og utsikten når de ikke hadde den hele tida, men måtte gjøre en (bitte)liten innsats for å oppleve det. Jeg tror nok at for mange av de som bor midt i det så blir det dagligdags. Men det går jo an å sette pris på det dagligdagse også.

Målt på litt mere nerd primuser. Coleman 533 med 19 mm. Stille fin brenner med fast tank. Coleman Apex II 445A med 21.5 mm og en ekstra kant som vindskjerm, antar at den også hindre litt luft å komme til. @dsk og blant min beste brennere med slange. Lett og utrolig fin å lage mat på, da den er stille og veldig justerbar i effekt. Anbefales til de fleste turer, men har ikke brukt den så mye inne i telt. Så det mest sære, Svea 123 med Sigg-tourist sett. 33 mm og masse luft rundt. Etter det jeg kan huske er dette den med lavest kullos ref @runegutt123 som kan det meste om primuser.

Bokfast? 🤔

Jeg flirer jo (spontan gapskratt, faktisk) av søringer som kommer hit og roper over seg hver gang de ser en ørn langt på avstand. "Oi oi oi, en ØRN!!!" Ha ha ha, ja, har du aldri sett en ørn før liksom. Her reagerer man hvis man IKKE ser en ørn på tur liksom. Men jeg blir jo aldri lei av å nyte synet av en flott ørn, likevel, selv om jeg ikke roper over meg av entusiasme. Jeg bare er vant med å se dem, og ser derfor også mange flere enn de fleste - fordi jeg vet å kjenne den igjen. Den er en del av inventaret på tur – men et flott inventar som jeg gleder meg over. Og ikke minst savner, når jeg er på tur andre steder. Jeg fikk en bok om ørten padleturer landet rundt her om dagen. Sortlandssundet var et åpenbart valg for fyren, mektig var det faktisk. Nå bor jeg ved Sortlandsundet, og den padleturen han skrev om, har jeg aldri giddet å padle en gang. Direkte provoserende at han drar den bedritne turen fram, når det er så mye annet fint like rundt hjørnet. Men det er jo fint at han ikke gidder å snike rundt hjørnet, for da får jeg være mer i fred på de fine plassene. Det er i grunnen helt greit når jeg tenker meg om. (Selv om de som har kjøpt den boka til full pris er regelrett lurt, synes jeg, ut fra det han skriver om de områdene jeg kjenner til.) Selv om jeg ikke hopper og roper av entusiasme hver gang jeg ser en ørn, eller gidder å dra på tur på de kjipeste plassene, så setter jeg jo stor pris på området her. Jeg bruker det selv, og deler opplevelsene - blant annet for å få flere til å se og besøke. Flott natur blir dagligdags når man bor midt i den, den er jo der. Og jeg setter nok mer pris på den når jeg kommer hjem etter å ha vært på tur et annet sted, for da blir jeg alltid, uten unntak, påminnet hvor flott vi har det der jeg bor. Jeg legger nok mer energi i å få en fin tur når jeg har dratt langt, men de aller fineste turene som jeg både har nytt mest i øyeblikket og husker best i ettertid har jeg hatt i mitt eget område, uten tvil.

Lydbok er en sikker vinner.

Bananagrams! 😀

Dette blir vel litt som når vi på bøgda drar til asfaltjungelen. Jeg snakket med en eldre kar i Paris. Nei, Louvre hadde han aldri besøkt. Jeg spurte han da hvor lenge han hadde bodd i Paris. Siden 1935, da han ble født, var svaret. Det er vel fort slik at det nære tar man for gitt. Hadde du spurt bonden om jakt, så hadde du kanskje fått et mer entusiastisk svar.

Kjent problemstilling dette med været og tidsnøden! Proffe kamerasekker har ofte eget polstret rom til laptop. Både F-stop sekkene og Lowepro sekkene mine har dette, og med god grunn. Men når man drasser med seg laptopen på telttur så er man fortrinnsvis kun på tur for å fotografere, og ikke for å gå på tur tenker jeg Forresten - jeg tror det siste bildet ditt tatt med 50mm trenger en vignett. Prøv å legg på litt mørk ramme rundt bildet, så flyter kanskje de mørke fjellene mer inn i helheten. Jeg anbefaler på det sterkeste denne dokumentaren om en landskapsfotograf sin søken etter motiver i naturen. Inspirasjon og rålekker natur i samme film

Fin fisk der ute på øya! Nesten så en begynner å glede seg til det blir barmark. Får nøye meg med å mimre litt: Fra en av Finnmarksøyene. Og som bildet antyder, den ble ikke satt ut igjen. Smakte godt i to dager

Vi fant en gammel spark på låven som knirker godt når man bruker den, så spørs hvor lenge den holder Fått padda den skarpe kanten foran og siden det i dag var få biler på parkeringa, så turte jeg prøve sparketur med hund. Det gikk mye fortere enn sparketur uten hund for å si det slik! Gikk fra Stryken og fulgte veien opp bak Skillingen også over isen tilbake. Over isen gikk i sneglefart, for hverken jeg eller bikkjene hadde særlig fotfeste. Er to stk. firbeinte, men den ene synes det er litt teit å jobbe for føden (bortsett fra i nedoverbakker) og fungerer som anker.

Får smelle inn et ferskt bidrag fra helgas isfisketur. Langt fra de største som lever i dette vannet utenfor Tromsø, men en k-faktor som minner om oppdrettsfisk. Alle tatt på isen, dyptfiskende bruk (ned mot 10m) egnet med makk.

Hei alle sammen. Dette er siste innslag fra rosabloggen min, www.hengut.no. Det serveres hengekøyerelaterte aktiviteter med tørr humor, fuktig ved og vekslende hell. Fra tid til annen også en dyne fra ikea. http://www.hengut.no/2017/01/14/luftetur-med-alex-og-dyne-fra-ikea/

Har jo nesten alltid med meg 10-åringen. Mye underholdning der... Ellers: bok, kortstokk, yatzi, notisbok. Det er også lett å bruke mye tid på å studere kart.

Neida, er ikke så skummelt når en først har tatt steget. Vi flyttet fra Oslo til Lillehammer. Nå kan man jo si at Lillehammer også er en by, så et fullt steg ble det jo ikke, men uansett etter 18 år vil jeg si at det ble bra. Fortsatt tilgang til "by-tilbud", men mye mindre kø/trafikk og kortere vei til fjell og land rundt, og som vi langt ifra er blitt trette av. Før vi flyttet så tenkte vi nok at det ville bli flere turer til Jotunheimen med kortere reiseveg, men det har det ikke blitt, da mange fine lokalopplevelser året rundt gjør at behovet for lengre helgeturer avtar noe.

Bok og radio.

Ja, du behøver ikke bli værfast engang

Jeg er en frossenpinn av dimensjoner og brukte veldig lag tid på å finne vinterpose. Jeg ente etter hvert på en Mont Bell down hugger 800 exp, en pose med høy kvalitet på dunet og lavt vekt (1,5 kil0) og volum (13 liter) ift hvor varm den er (Mont Bell har satt den til -26, venninna mi har sovet i -25 og det gikk greit). I tillegg er det stretch i posen hvilket gjør at man kan bevege seg rundt ganske mye uten å få klaus. Etter å ha kjøpt den bruker jeg den året rundt, de eneste gangene jeg bytter den ut er ved turer i lavlandet om sommeren. Det har gjort mitt turlivet for en forssenpinn mye bedre. Vil selvfølgelig anbefale denne, den ligger på 7500 kroner etter frakt og toll, men sånn generelt er det et par ting jeg har funnet ut at funker som frossenpinn: Uansett hvilken pose du velger vil jeg anbefale deg å kjøpe noe med god dunkvalitet og mye dun, jeg synes posen min regulerer varme veldig godt og det gjør at den heller ikke blri for varm, selv om gradestokken ligger mellom 0 og 10 plussgrader. Videre har det funket for meg å kjøre fullstendig overkil på temperaturen, kjøp en skikkelig varm pose heller enn å tenke at EN tempen skal ligge der du bruker den mest. Dersom roberts er så bra som de sier så kan du sikkert kjøpe en varm og god pose med god dunkvalitet derfra også. Ellers er alt det andre viktig også, men dette kan du sikkert: Varmt liggeunderlag (jeg sover på down mat + reinsskinn oppå, DET er digg), ikke for mye klær så man kler varmen ute, spise godt før man legger seg og løpe en liten runde så man er varm og god når man går ned i posen.

Ja, ein asfaltgauk er for stressa, helga er snart slutt, har dårleg tid, alltid dårleg tid, snart er det tilbake til asfalt og betong, kø og for masse folk. Men at folk som bur ute er meir avslappa til å søke opplevingar ute er noko eg ikkje kjenner att i det heile. Venner, bekjente og familie som bur meir grisgrendt er så vannvittig mykje ute at det er heilt surrealistisk. Så dersom du tenker at det å flytte til ein stad med flott natur og lite folk gjer at ein er mindre ute så kan du senka skuldrene og pakka kofferten, no worries.

Takk for tipset, ble jammen en jakke på meg også. Har en jakke fra før som etter 4-5 års hyppig bruk har begynt å "sprekke" opp i membranen. Men er utrolig glad i den jakken og liker godt designet/fargen. Litt spent på om det er den gamle modellen som ikke har "egen" krage slik den nye har. Utifra bildet ser det ut til å være den gamle modellen, håper det..

Jeg kan ta på skiene på trappa, men må vente til jeg har gått 300 meter over veien før jeg kan lade hagla når jeg skal jakte, så vil påstå jeg bor midt i det, men er opprinnelig fra Oslo. Jeg tror man må sparke seg selv i baken for å utnytte det uansett hvor nære man bor, men jeg tror man kan nyte det uansett. I Oslo bodde jeg på Nordberg, så det var ikke rare tiltaket som skulle til for en tur i friluft der heller for så vidt. Jeg tror ikke det er noen forskjell på nytelsen da og nå, det går mer på interessen. Her har jeg naboer som neppe vet hva de 5 nærmeste "fjelltoppene" eller vannene heter, men også de som vet hva alle på hele øya heter, så det går nok mer på interesser enn evnen til å nyte det som ligger rundt... (Et par kjappe innspill før jeg sørger for å få fullagret, GPS og andre batterier igjen så de er klare for tur uten forvarsel )

Berghaus Yeti Attak gaiter til 499,- på XXL for nyhetsbrevabonnenter.

@JanRH Har du bildet i RAW? Eller er det jpeg? Mulig du kunne dratt litt mer i shadows? Ellers er det jo en teknikk å lære seg med HDR skyting hvis du har stativ. Med bølgene så er det ikke sikkert det ville blitt helt supert likevel. ND filter kunne gitt deg lang lukkertid som ville gitt bølgene et slørete preg, og muligens dratt skyene litt utover også. HDR ville gitt deg mulighet til individuelt å justere fjellene og himmelen. På det siste bildet så tenker jeg at de mørkeste fjellene til venstre og høyre kanskje er mer i veien enn til nytte, fordi de blir så avkorta og små i bildet. 35-40mm linse hadde kanskje vært perfekt. Men sånn er det med foto. Det er alt mulig slags ting man kunne tenke seg å heller gjort når man kommer hjem og ser bildene på en stor skjerm. Jeg jobber med film daglig og har det fremdeles slik med mine egne opptak. Man er alltid etterpåklok. Og når man viser arbeidet til andre så fosser det inn med gode forslag fra folk som ikke var tilstede... Det er derfor jeg elsker dette faget! Det finnes omtrent aldri en fasit.

Støtter @anti på at en sovepose til -10-12 i kombinasjon med tresesongspose er et fullgodt alternativ til vinterbruk, og dessuten fort vekk både billigere og mer anvendelig enn en dedikert vinterpose til -25-30.

Tok ein tur opp i gullbotn for å herpa nyeskia (nansen). Omtrent 15 år siden sist eg var på skitur + mjuk plastik + nye skarpe stålkanter = oppkutta "hel" på skia etter fiskebein og anna rart. Kva is svarte tenkte Åsnes på når dei gjekk vekk frå den gode gamle plastikken som var omtrent ein størrelsesorden hardare enn stålkantane deira? Av det meir positive så kan det nevnast at: Ingen var dumme nok til å ta turen opp samstundes med at eg kom flaksande ned bakkane. Var ikkje mykje til kontroll, og det hadde vert eit svere arbeite å skrape dei av klisteret etter den uunngåelig kollisjonen i beste Kjell Aukrust stil. Berre eit fall. Kan diskuterast om dette er ein positiv ting eller ikkje siden det er snakk om bergensområdet, men det var ein tydeleg mangel på det normale horisontale regnet.

9 mnd er jo en fin alder å begynne å trene trekk i. Bare sånn til info Trekk og kløv er to forskjellige ting (Som du sikkert vet uansett;))

Crisp is på Sprenabekken, Espedal. Vintern er fin 👍

Kiting på Kroksjøen. Rundt 100 som lekte seg i nysnø og bra vind.

Nyttårsfeiringa ble foretatt i indre Troms' furuskoger. Årets siste (og sesongens første) ørret ble lurt opp på isen i samme slengen..

Ny søndagstur med bestyrerinnen. Det kan virke som om vi – sammen – har begynt på et nytt prosjekt. Og det er jo hyggelig. Bestyrerinnen er jo så avgjort grei å ha med på tur. Vi får se hvordan dette går. Prosjektet må være å gå fra Tungenes i nord til Egersund i sør. Dette gjorde bestyrerinnen og svigerinne i fjor – i noen etapper. Og nå har vi, bestyrerinnen og jeg, gjort unna to av disse etappene. Januar er selvsagt måneden for «å ta seg sammen», for bestyrerinnen betyr det å ta opp treningen og også å gå tur. Det ble alt på lørdagen nevnt at hun godt kunne være med på søndagsturen… Nå er det broderen og jeg som oftest går sammen på søndagene, men broderen har selvsagt ikke noe imot at andre henger seg på. Da broderen ringte på søndagsmorgen, og fikk greie på at vi planla en tur fra Orre til Hå, ble det også til at hans kone ble med. I tillegg ringte svigerinne og svoger og meldte sin interesse for turen. Vi ble et helt følge. 6 stykker og bare plass til 5 i bilene lager litt utfordring, men heldigvis er ikke avstandene så store at det bød på problemer. En bil på Hå, og vi møttes på Orre. Startpunktet var ved den gamle kirken på Orre. Den skal være verdt et besøk, men for vår del bar det over brua og ut i terrenget. Bortsett fra at terrenget var dyrket mark. Det er noen virkelig stor marker mellom veien og sanden, og det er kanaler. Vi måtte et stykke lengre over markene enn vi trodde for å komme rundt kanalen. Heldigvis var det et spor vi kunne følge. Sørover gikk vi for det meste inne i landet og ikke på stranden. Det var sandstrand stykkevis, men også lange stykker med rullestein. Som ikke er spesielt god å gå på. Det var satt opp gjerdeklyvere over gjerdene, men det var ikke merket sti. Eller mer korrekt det manglet sti store deler av turen. Dette stykket av Jærkysten var mye mindre tilrettelagt enn der jeg til vanlig går, mellom Hå og Varhaug. Det var mange båtstøer med gamle rustne spill. Det var tydelig at sjøen ikke har den samme betydning for folk i dag som den hadde tidligere. Vi gikk forbi en og annen båt, men det var ikke «arbeidsbåter». I gamle dager med sandflukt og bare hest til hjelp, betød ofte sjøen og fisken forskjellen på å være mett eller å gå sulten. Mot Skeiesanden og Refsnes ble det mer folk. Forbausende mange egentlig. For oss som har gått fra Hå til Varhaug, så var dette uventet. Hele turen fra Orre til Hå var ikke på mer enn litt under en mil. Det samme som fra Hå til Varhaug, men selv om avstanden er den samme, brukte vi vesentlig lengre tid. Det kan skyldes at vi ikke helt kjente veien og at det manglet sti. I hvert fall ble det litt vandring over marker og rundt kanaler. Med sola i øynene – den står fortsatt lavt, og trekken bakfra, hadde vi likevel en skikkelig fin tur. Det ble en vandring gjennom et landskap annerledes enn det jeg vanligvis går i. Og kjekt å se. Det kan ikke være mange årene før også dette strekket av Jærkysten blir tilrettelagt med merker og skikkelig sti. Det fortjener den virkelig.Les hele artikkelen

En skikkelig solskinnsdag på Blefjell i dag! Mye folk i oppkjørte spor, utenfor disse kan du gå langt uten å treffe noen. Vi startet fra Høgda på VesleBle (650moh) og hadde fine forhold opp til ca 850 moh. Høyere enn dette var det veldig avblåst og lite snø, men fullt mulig å gå. EirikW

Tester og sammenligner vintersoveposene Viking Warmpeace 1200 og Helsport Isfjorden på bloggen i dag. Les innlegget og konklusjonen jeg kom frem til her!

Finfin søndagstur i dag helt alene, kan du lese om på bloggen!

Snøen ligger dypt og det har blitt mange turer fra november og til nå. De første to turene gikk opp Jimmy Simpson Junior (2780m) ved Bow Lake. Ett flott skiområdet litt over en time nord fra Banff (20min nord for Lake Louise). Jimmy Simpson er ett enkelt fjell med mye alpin kjøring. Fra parkeringa og opp er det ca 800 høydemeter, hvor 300 av de er under tregrensa. Mt. Jimmy Simpson Junior, nedkjøring på motsatt side. Utsikt fra toppen

Skriver om blomster på bloggen i dag!

I romjula fikk poden på 6 år og jeg testet vårt nye Bergans Wiglo lt4 telt:). I og med at jeg er av den typen som ønsker muligheten for skikkelig fisk måtte vi gå litt på ski, ca timen før vi var fremme. All bagasje og utstyr dro jeg i pariserpulken. Fantastisk moro å overnatte slik ute om vinteren, særlig når gradestokken var rundt 0 grader. Tror slik temp er lurt fremfor mange minus, spes hvis man ønsker å få til en positiv opplevelse. To pene ørret på ca 300 gr fikk vi, bålkos med pølser, kaffe til jatzyduellen i teltet fikk jeg ( på morran), og generelt god turstemning:). Prøver å legge ved noen bilder her:). Kjekt å ha med for komfort: stort ullpledd til å legge oppå bunnduken i innerteltet.. Dette gav en lun og god komfort. Oppblåsbart liggeunderlag med stolfunksjon til meg ( gull verdt), tre sett med gode votter til poden, samt to sett med ytterklær, tre sett ullundertøy samt to varme ullgensere og en fleece.. To stk skopar ( skisko er en av dem), overtrekkssko til oss begge. Her skulle jeg gjerne hatt Forsvarets overtrekksposer i små størrelser,mmen men... alt "småutstyr" inkl mat ble pakket i en plasteske som passet perfekt i pulken. Da er dt bare å løfte hele esken med div inn i teltet. Bord har man også da:). Benyttet trangia sin multifuelbrenner inkl stormkjøkkenet for første gang, trygt og godt:). Kjekt med stabilitet og ekstra beskyttelse..

Av erfaring er kort/yatzy/spill + "premier" en sikker vinner. Det blir litt ekstra telttid i den mørkere årstiden og det er veldig lurt å utnytte denne til kvalitetstid! Her skaper du flotte minner for livet for/med ungene. List bør ikke ligge så høyt de første rundene for de små, så kan man øke etterhvert som de både trives med komfort og utfordringer. Vi hadde noen fine tuer i fjor og junior har allerede mast seg til egen pulk (Paris) i år, så nå venter vi bare på gunstige forhold på fjellet... Legger ved bildehilsen fra junior som vet å sette pris på både spill og belønning (bestikkelser?!?!?)

Noen stemningbilder fra Johnston Canyon de siste dagene. Temperaturene har krøpet ned i -17c og jobben med stål har blitt for de aller fleste for kald, så nå er det kun nordmannen igjen fra den orginale stabben som startet i jobben for en måned siden! Lower Falls Castle Mountain sett fra Base Camp Brett Mountain en morgen sett fra Johnston Canyon Bighorn Sheep på besøk

Noen litt dårlige bilder her nå, så vær forberedt! Etter å ha lagt gulv i baren på Fairmondt Hotel i Lake Louise, ett av Canada's største og mest kjente hoteller i tre dager har jeg fått en ny liten jobb denne uka og neste uke. Så nå jobbes det med bygging og renovering av Johnsten Canyoon i Banff National Park. Her totalrenoveres 3km tursti og det er relativt mye jobb som skal gjøres så vi er 40-50 mann som jobber i små team langs hele stien. Dagene går fort unna, mange tunge løft i 9 timer pr dag, 7 dager i uka (90kr betalt i timen, 0kr i risikotillegg!) og 15min innlagt lønsjpause. Jeg jobber i ett team bestående av mest innfødte (indianere) samt andre Kanadiere, en Australiener, en Amerikaner og ett par Briter. Sjefen min ute i feltet, en av de innfødte kaller vi for "Chief" såklart, en rolig fyr på 50år som har en haug gode historier å fortelle i løpet av dagene vi jobber. Han leder oss da han vet reglene for hvordan man skal ta vare på naturen etter Indianernes gamle prinsipper som står høyt her i områdene. I går sprengte de ut ett ganske stort stykke løst fjell som tok med seg ett titalls grantrær neddover over stien samt ett par tusen steiner av forskjellige størrelser. Jobben vår idag var å rydde den bratte åssiden ned og stien under som ble dekt av rasmassene. Måtte opp å klyve litt og kaste ned/ rulle ned hundrevis av små og stor steiner, sage opp trærene og bære de vekk. Til tider svært tungt arbeid, men svært givende synes nå jeg! Verktøy er det litt dårlig av, idag hadde ett enkelt spett gjort jobben litt enklere med steinene, men det ble med kun ei motorsag til trærene og armer til resten.

Big Sister/Faith Peak, en klassiker i Canadian Rockies Distanse: 7,3km | Høydemeter: 1380m | Tid: 8 timer tur/retur Historisk bilde av Three Sisters i Canmore. Bilde tatt av ukjent fotograf i 1912. Big Sister er den høyeste toppen til høyre. Three Sisters er kanskje Canmore's mest berømte fjell. Jeg har sett de tre fjellene dukke opp i hundrevis av bilder, malerier og filmer, så da var det kanskje like greit å ta turen opp dit når jeg er i området. Dagen før leste jeg meg litt opp på ruta opp til den høyeste, Big Sister på 2940m. Desverre virket det som om dette kom til å bli for krevende så seint på året da det lå endel snø oppover. Turbeskrivelsene beskrev ruta opp som krevende og med mye klyving i eksponert og utsatt terreng. Jeg leste meg derfor opp på fire andre fjell som så enklere ut, så fikk bestemmelsen komme når jeg kjørte opp og så forholdene. Det hadde nemlig blåst mye fra vest den siste tiden så jeg hadde ett håp om at normalruta opp kunne være ganske snøfri. Big Sister sett fra sør Kjørte opp grusveien opp til Spray Lakes som ligger i en dal med svært høy populasjon av bjørn. Det hadde også vært dobbelt så mange angrep på mennesker i år, så man burde kanskje ikke gå alene her? Uansett, jeg skulle gå rett til topps, ikke nede i den tetteste skogen, men kunne gjerne hatt bjørnespray på meg i det minste! Big Sister så tøff ut fra sør. Snøen hadde blåst bort fra vestsiden som jeg hadde sett for meg og det så relativt enkelt ut å følge ryggen opp til tre pinakkeler like før selve toppen. De tre pinakklene så utfordrende ut; 15-20m kvasse stup å klatre/klyve opp om jeg måtte over de. Det så vanskelig ut å omgå de på sørsiden iallefall. Bestemte meg på å prøve for å se om klyvinga var så vanskelig som beskrevet i turrapporten til Kanadierne. Blåser godt på Old Goat Mountain (3120m) Fulgte fin sti opp fra parkering og til tregrensa på 2200m. Enkel sak, ingen spor av bjørn bare spor av geiter i ellers flott gran og furuskog. Noen snøbyger passerte meg og det blåste endel over tregrensa så den store sola Yr meldte lot vente på seg. Ja, bruker fortsatt Yr.no her borte, den virker å melde mer presist vær enn for eksempel Accuweather. Videre oppover ble det partier med lett klyving her og der. Ruta var stedvis vardet og merket så det gikk greit å finne veien opp selv om den gikk mye i sikksakk og ned i renner på sørsiden av ryggen. Plutselig kom jeg opp på den nederste fortoppen. Herfra ble det mer alpint og med ett terreng jeg likte svært godt. Pinakklene var ganske skarpe, så det så vanskelig ut å komme seg opp der. Det så derrimot helt fint ut å omgå de to øverste pinekklene under på nordsiden, selv om det lå endel snø der. Ned fra den nederste/første fortoppen ble det lett klyving 15m ned i skaret. Utsikt mot fottoppene og toppen fra W3 Lett og akkurat passe luftig klyving ned i skaret mellom W2 og W3 W2 og utsikten vestover Noe utsatt på snøflanken under W1 Tok meg god tid forby de tre pinakklene. Noe snø som jeg sank langt ned i så det var tidvis tungt ett lite stykke. Etter å ha brøytet en sti over den mest utsatte snøflanken under W1 kom jeg opp til skaret ved W1. Kløyv opp på W1, mye løs stein men enkel klyving hadde det ikke vært for den løse puddersnøen som lå der. Turen opp til selve toppen herfra bydde på lite trøbbel bortsett fra enda mer puddersnø på løse steiner som velter helst helt rundt når jeg tråkket på de. Profil av W1 På toppen hang det ett revnet Kanadisk flagg, men ellers var utsikten på stell! I øst så man såvidt skylinen i Calgary (100km unna) mens man så haugevis av 3k-ere i sør og vest. Desverre hang skyene fast i de høyeste fjellene i vest, som 3 600m høye Mt. Assiniboine ("The Matterhorn of the Rockies"). Vinden hadde stilnet og skyene trakk seg unna så jeg ble værende på toppen i de neste to timene mens sola gikk ned og stjernene etter hvert kom til syne. Definitivt den beste utsikten og den flotteste turen jeg har hatt så langt her i Canada. Høyeste er Mount Sir Douglas, 3406m Calgary's skyline i øst 2949m høye Rundle Mountain Mount Loungheed (3107m) Panorama fra Big Sister Big Sister fra nordøst Mount Charles Stewart South (2776m) rett ved Canmore Canmore og fjellene rundt Byen Canmore Hovedveien til Calgary med anleggene i Exshaw På returen ned måtte jeg selvsagt opp på W1 en gang til for å ta ett bilde herfra. Videre ned gikk det greit, men det tok noe mer tid enn beregnet. Berget er skråstilt, med mye smågrus og løse steiner på, samt akkurat så bratt at men risikerer en lang rusjetur om man skulle begynne å skli eller falle. Dessuten var det mørkt så det er ikke alltid like greit å se smågrus på fjellet. Men kom meg helt ned uten fall og rakk akkurat en mindre sunn kyllingwrap på Drive-thru Tim Hortons før stengetid nede i Canmore! Ett siste bilde av Big Sister og Canmore under stjernehimmelen