Vinnerliste

Farter rundt og knipser det jeg ser, her fra siste døgn i Sølenfjella og Trollheimen. Følg meg på insta Alex_stranda

Må få minne om hva jeg synes er den største svakheten med programmene: de er for korte. Vi ser lite til bakgrunn og tankearbeide. En kommentarsnutt i etterkant hvor gjengen går gjennom turen hadde kanskje vært en tanke. Hva gjelder flåten tror jeg den kom til på grunn av tidspress. Et enkelt seil er lett å lage, men så sitter han der med motvind og tiden renner. Risikabelt. Bedre stokker? Ja, det går nok å finne tørr nedfallsgran, men så skal den deles opp og fraktes. Jeg kan underskrive på at det å hugge gjennom stammen på en voksen gran krever tid. Hvor det skar seg var vel de to-tre prototypene han gikk gjennom før det ble farkost ut av det hele. Dels et håp om å slippe unna med minst mulig arbeide og tid, dels måtte han føle seg frem på hvor mye oppdrift disse granstokkene egentlig gav. Svar på det siste: ikke i nærheten av en balsastokk

Som @Kjell Iver og @esw og @Grimner sier gjelder også Arkimedes lov for Monsen....De fleste er nok kjent med denne loven, som omhandler "oppdrift": "...Oppdriften er like stor som tyngden av den mengden væske legemet fortrenger....." (Fra Wikipedia) Og all den tid Monsen har i kano tror jeg han latet som og spilte med en del i denne episoden... Det var et par-tre ting som slo meg, mulig jeg tar feil (og det får jeg sikkert høre), men Ville det ikke vært bedre å lage en flat bunn eller, kanskje bedre, en V-form med, som flere nevner, en utrigger. All vekten han har i lufta presser vel bare de nederste stokken lenger ned uten at de fortrenger noe særlig mer vann (om de ligger 1 eller 20cm under overflata spiller vel ingen rolle for oppdriften?), så om han hadde snudde den opp-ned, evt laget en form for kjøl av liggende stokker, ville de vel hjulpet med oppdriften. Han kunne også brukt MYE slankere stokker på alt som var over vann for å lette vekten Han sier han må finne opp hjulet på nytt, men han trenger ikke begynne helt fra bånn av - de har vel ikke hjernevasket ham før de slipper ham løs? Han har jo noe basiskunnskap som alle oss andre som har tv og bokhylle (blir overrasket om han ikke har laget flåte før også). Om poenget er å lære folk å overleve kunne de heller lagt klart det han trengte for å sette sammen den ideelle flåten (byggesett) og sett om han endte opp med en riktig form også kunne Rimmen og co forklart hvorfor han burde bygget den sånn og sånn i stedet for at Rimmen roter rundt i sidevind. Det er vel bedre å vise folk hvordan de bygger en flåte enn hvor vanskelig det er å padle en dårlig en. Han hadde duk. Han hadde øks. Han hadde tau. Han kunne rimelig enkelt laget ror/ kjøl og seil. En slags V eller Y av to stokker og duk som han kunne sette opp i medvind. Én lang, slang stokk kunne han kanskje brukt som kajakkåre i stedet for den tingen han fant opp. Måtte han ta vannveien til neste post? Hørte aldri han si dette - var mer at han bare begynte å lete etter en båt. Hadde han gått rundt kunne han jo dratt til Sverige for å handle bacon og likevel rukket fristen. Kunne han ikke brukt litt tau til å lage noe ala sånn brodder så såpestykkene ble litt mindre glatte? Selv om hun er nydelig, må jeg slenge meg med på "det er altfor mye Rimmen i Monsensuppa mi" - koret 😁

Jeg ser det er flere som nevner uteliggere, men det ville vel blitt helt umulig å padle? Greit med en kano, men på en flåte av grantrær vil det ikke funke Hadde Monsen vært lur hadde han googlet bilder av flåter på forhånd

Det er vel ingen garanti for at det er materialer det er mulig å bygge flåte av? Terrenget er også ganske vanskelig så det fristet nok mer å flyte avgårde enn å traske over flere hundre høydemetre i et ukjent terreng uten skikkelig kart.

Bare så noen svarte til TS

Du sier ikke noe om at du bærer utstyret eller trekker det med pulk. Det vil ha noe å si for hvor mye utstyr du kan ha og hva det kan veie. Det meste handler om sikkerhetsmarginer. Du bør ha såpass god sikkerhetsmargin at du greier deg på egenhånd, ikke nødvendigvis hele turen, men en del av den. Noe kan skje slik at du ikke greier dagsmålet, og dermed ikke kommer frem dit du hadde tenkt. Brenner er nevnt, du må ha noe som ikke slutter å virke om det blir for kaldt. I prinsippet betyr det bensin. Selv om en 100g eller 230g gassboks kan lagres på kroppen uten at den er i veien hele tiden, vil denne kun være til hjelp for å "komme i gang", og det være for lite drivstoff totalt sett. Thermos holder vann flytende kanskje i opptil et døgn. Jeg har gode erfaringer med Thermos Light & Compact. I tillegg til 1liter har jeg også en 0.3liter. Husk at koppen på thermosen er en del av isolasjonen så behold den på. Nalgene tåler å fryse, kan fylles med varmt vann og har stor åpning, men oppbevares den kaldt så fryser den. Jeg har også Laken Iso, dobbelvegget aluminiums flaske, og neopren trekk til den. Holder en stund, men ikke i nærheten av det en thermos gjør, en del av varmetapet er gjennom korken. Jeg bruker noen av 0.3l juiceflaskene på bildet (Cevita) som jeg har vann i. De er lette, solide, har relativt stor åpning, og er såpass små at de kan oppbevares i lommene nærmere kroppen uten å være for mye i veien. Har ikke fylt kokende vann på disse. Etterfyller underveis fra større reservoar inntil dette fryser. Du må ha mat som er tørr og ikke fryser til en solid blokk. Hva kommer an på hva du liker, men det bør ha høyt næring/energiinnhold. Du bør ha en del mat som ikke trenger koking, eller å blandes med vann. Da unngår du at du sulter om du ikke får i gang brenneren så du får smeltet snø/kokt mat. Er du usikker på hvordan forskjellig mat oppfører seg i kulde, legg det et døgn i fryseren, så finner du det ut. Dette kan være en del av den langsiktige turplanleggingen. Samme metode kan du bruke for å teste hvor godt en vannbeholder motstår kulde før innholdet fryser, og prøve med forskjellig temperatur på vannet.

Vi har skrevet litt om det å plukke søppel når en er ute på tur, vi er nemlig veldig opptatt av sporløs ferdsel.Oppfordrer også andre til å tenkte slik, jeg er til tider litt sjokkert når vi finner så mye søppel på turene våre! Les innlegget vårt her; https://grensedager.wordpress.com/2016/11/15/sporlos-ferdsel-soppel-i-naturen/

Lenge siden jeg har lastet opp noen bilder så det er vel kanskje på tide igjen Litt Rondane i januar skader vel ingen

Jeg blir liksom aldri lei av telt og nordlys jeg, altså. Det er bare å beklage. Det snek seg med et stjerneskudd også. Det er umulig å gå i teltet for å legge seg på sånne kvelder. Jeg har imidlertid funnet et godt alternativ/kompromis og det er å bruk sekken som liggeunderlag (stapper noe ekstratøy høyt oppe i sekken og legger den ned) og sitte/ligge halvt oppreist ut mot døra i forteltet godt støttet av sekkens naturlige ryggstøtte med døra åpen. Da kan jeg duppe av litt også.....

Veldig kornete, ellers relativt fornøyd

Ikke så enkelt da han ikke visste på forhånd at han måtte bygge en flåte.

Riktig at Arkimedes lov, generelt har betyning for oppdrift. Og forenklet sagt, "stor tetthet" i et materiale, har dårlig oppdrift. Saktevokste trær har stor tetthet og bærer dårlig, selv tørket. Og Ibenholdt, har stor tetthet og synker som en stein, selv tørket. Jeg er ingen fysiker, men tror dette er mer nyansert og komplekst. Treverk trekker vann og desto rakskere det har vokst, des mer vann (RF) kan det inneholde. Og dette påvirker oppdriften. Så det er ikke bare tetthet som er avgjørende, men også egenvekten - kg/m3 (totalvolum). Noen kommentarer, til dine punkter. Han bygde med flat bunn. Men så bygge han også i høyden og det var dumt! (som du er inne på) Han påførte flåten mer vekt, uten at det hjalp oppdriften. At han måtte forsøke seg frem med bredden på flåten, finner jeg naturlig. Men at han prøvde seg med en flåte, som var like høy, som den var bred, burde han kanskje ha fortstått med en gang. Og så smal i forhold til høyden, så gikk det selvfølgelig ut over stabliteten. Han kunne brukt uteliggere, for både stablitet, og for bæreevne. Men også, greit at stokkene ligger inntil hverandre. (Han kunne bedret oppdriften med å snu den første konstruksjonen, men like dårlig stabilitet og da hadde han ikke fått noe å sitte på). Begrenset med tid og sikkert umulig å få duken tett, så er det utenkelig at en V-form, eller et annet skrog, hadde nyttet. Stokkene oppå, var jo kun for å ha noe å sitte på. (De hadde ikke noe annen funksjon). Han hadde ikke lyst til å stå. Men har kunne han spart mye vekt (totalvekt) og bedret oppdriften, samt fremdrift, ved en annen sitteanordning. Eks. flere kubber, der han skulle sitte. 4) Litt undelig, at Monsen ikke viste noe som helst om flåter. Han må vel i det minste, ha sett noen bilder. Så, dette knoteriet var kanskje meningen. 5) Å lage et ror, ville tatt mye tid. Kjøl, er vel ikke noe poeng, på en flåte. Å lage, samt rigge til mast/seil, ville tatt en del tid uten sikkerhet for at det kom til nytte. 6) Den neste posten, var på andre siden av et vann. Av kartet ville det vært spekulativt å prøve å gå rundt, så han måtte over på den ene, eller den andre måten. 7) Han kunne brukt noe tynt tau og laget et nett, som han kunne hatt under mokasinene. Men, så var det dette med tiden da? Mindre vekt på fåten, hadde gjort den lettere og raskere å padle/stake. Kanske 100 kg for tung. Men stokkene var også dårlig kvistet og barken på stokkene, skapte unødig friksjon. En kløftet grein, til padleåre er smart. Men burde kanskje funnet noe stivere og som var rett. Registrerte også at han ikke padlet, da han hadde hadde meddrift. Der tapte han en god del fremdrift og tid. Men, han var kanskje for trøtt og sliten. Baug på flåten, hadde sikkert gjort den raskere og sammen med en stokk i mitten som stakk ut bak, hadde han fått mer retningsstabil. Det kunne også hjulpet på fremdriften, når en kun har en padleåre. Selv synes jeg både serien og programmet er bra. Skulle gjerne sett mer av naturen og av Monsen underveis. Men det ville vel ha blitt dyrt for NRK, med en egen fotograf. At han ikke løser alle oppgaver, er da greit! Her synes jeg at de mokasinene var tullete, selv om han kunne gjort noe med underlaget på dem og i tilegg benyttet en (eller to) vandrestaver. Praktisk å ha med seg, både for elvekryssninger og i vanskelig terreng. Ganske vanlig, i "gamle dager". Anne er programleder, søt dame, kanskje litt fnisete og "girly". Men at hun som (tydelig) grønnskolling, får prøvd seg litt, må de være interessant for andre grønnskollinger? Så, jeg synes de innslagene er ok.

Kjøper den, men han kunne uansett gått til forbi Leisåk for så å lage en flåte, eller fra hans ståsted - gått så langt som mulig før han laget flåten. Selv om kartet har begrensinger har han jo øyne, så han ser at det er tørt land ved siden av vannet og ikke Atlanteren

Han kunne ikke det så lenge posten var på en holme - eller det han trodde var en holme.. Salsvatnet - og Storøya. Jeg tror han gjorde sitt aller beste ut i fra det stedet han måtte bygge flåten og brukte de beste emnene som fantes der. En våt granstokk flyter ikke akkurat godt.

Akkurat sånn det skal være

Den dagen man står i et skred (eller skal grave en stor snøhule) så får man igjen for å ha D-håndtak. Det gir mye bedre grep for å ta i, særlig om man har votter på. Det virker kanskje som en liten detalj, men prøv å spa en times tid med de to forskjellige håndtakene...

Hvis noen trenger noe billig og lett "tau"/line kan jeg anbefale dette her. 13.7g per 20 meter. Link

Ja men andre har spinni videre på dette, og nå kom det jo et nytt spørsmål fra en annen. Og tråden er jo kjempefin gøy å diskutere hunderaser hilsen valpesyk

PS: TS har for lenge siden fått seg hund Tråden er fra 2014, oppdatering i 2015

Hei. Satt og så på Ut i Naturen i går kveld på NRK 1. Der hadde Kari Toft det langt innslag om Hunderørreten. Meget seerverdig!. Søk på NRK - Ut i naturen.

Nei aldri undervurder ei høne 😀 Pels med puls er helt fantastisk. Og selv om dyremennesker ikke trenger å lese forskningsrapporter på dyrs suverenitet, så er det fint de forsker på dette, slik at folk som ikke skjønner dette med dyr kan få hard facts. Ene hesten jeg red noe i fjellet, hadde engang vikla seg inn i noe ståltråd på tur engang. I alle år etterpå visste hun nøyaktig hvor denne ståltråden hadde ligget og gikk i en lite bue rundt denne lille flekken. Livet blir rett og slett litt rikere med dyr i hverdagen. Jeg savner å eie egne hester, hunder, rotter (geniale dyr) katter mm. Men er heldig og er tante til en skokk pelser med puls heldigvis.

Fin kommentar når hanb forstod at han måtte byggje flåte, "noen har hatt det morsomt....".

Har kjøpt store mengder stoff og brukerutstyr fra www.makeyourgear.com og www.ripstopbytheroll.com i det siste. Har jeg et stoffproblem?

En rypejakttur i Tromsfjellene i november kan by på så mangt.

Han kunne ha laget en kurvbåt og kledd den med duken, men ser ikke helt for meg at Monsen (eller andre), har fletting av greiner i fingrene. Dessuten hadde det vel vært mindre morsomt å teste akkurat hvor vanntett den duken var. Synes flåten ble fin. Gjorde jobben og gitt begrensningene i tid og tilgang på materialer, så var jeg imponert over at den ikke gikk i oppløsning - slik min farkost utvilsomt ville ha gjort De skoslåene var skumle. Enten er det et triks med dem som vi ikke kjenner eller så gikk ikke folk med sånt i utmark - Monsen gjorde det klart nok at det ikke ville gå i lengden.

Jeg planla en natt ved bålet i en skog ved en bekk. Men mørket kom litt for fort på, og da jeg gikk forbi en svær nedfallen furu, gjorde jeg ikke det. Dermed ble skogen byttet ut med et flathogstområde med ett tre. Og bekken? Noen snøflekker gjorde sammen nytten. Og nattleie? Ikke akkurat flatt og fint. Men sovnet gjorde jeg. Med andre ord: Det er handler mer om hvordan man tar det enn hvordan man har det.

Broderen mest skeptisk, jeg mest forsiktig. Selvsagt gikk det bra på lørdagsturen. Ingen store problemer, men hva med søndagsturen? Det ble nesten frost natt til søndag. Broderen ringte, og vi diskuterte hva vi skulle gjøre. Det ble besluttet – enstemmig - at turen skulle gå på høgjæren – Toppdal til Steinkjerringå og tilbake. Antakelig ville det være is og glatt rundt Li. Broderen er skeptisk til slikt. Oppover not Undheim, var det jeg som ble skeptisk. Det så ut som is på veien – et tynt lag. Noe som gjør kjøring vanskelig. På parkeringsplassen gikk det opp for oss at forholdene nok ikke var optimale på høgjæren heller. Der hvor sola ikke hadde kommet til, og den sto lavt, var steiner og sti dekket med is. Nærmest glasert. Vi burde trå forsiktig, og selv om broderen nok er den som minst liker slikt føre, var det jeg som gikk forsiktig… Selv med glatte steiner og is i stien, kom vi oss fram. Og været gjorde det hele lettere. Vi mente jo at sol, skinte fra blå himmel, etter hvert ville gjøre forholdene bedre. I tillegg til frost blåste det litt – en liten bris, men med en kuldegrad eller to, så ble det litt surt over toppene. Det kom noen i mot, og de fleste godt innpakket i jakker slik at ansiktet bare så vidt viste. Med fint vær, og lite vind, hadde jeg ventet adskillig flere på tur denne dagen. Det var folk ute, men ikke mange. Som vanlig ble det mer folksomt på returen fra Steinkjerringå mot Holmavatn. Og også denne gangen ble vi stoppet med det vanligste spørsmålet – er det langt igjen. Første gang ble det en liten variant – «er jeg på rett sti til Steinkjerringå». Hun som spurte, så ut til å ha vært på tur før, men altså ikke her. De neste som stilte det vanlige spørsmålet, var bare 5-600 meter fra start. Nå var den kvinnelige halvpart noe tyngre enn den mannlige, og ville slite med en tur fram og tilbake. Vi kunne ikke annet enn ønske de god tur videre, men lurte litt på hvor langt de egentlig ville komme. Vi kom i hvert fall greit fram og tilbake, men fort gikk det ikke. Vi tråkket forsiktig oppe på steiner, og selv om vi forsøkte å sjekke, så hendte det at steinen var isbelagt – uten at vi så det. Broderen ble en gang litt overrasket… Vi hadde ventet at sola ville få temperaturen over null. Det var den vel også, men i skyggen smeltet det lite. Nå kan det være at tempoet, som ikke helt ble det vanlige, gjorde utslaget, men denne gangen virket det som en helt grei tur. Vi kom greit ned til Steinkjerringå, og selv opp bakkene mot Synesvarden, gikk det bra. Uten at pusten kom for høyt og at syra kjentes i beina. Egentlig er avstanden vi går, 16-17 kilometer, og med et drøyt antall høydemeter, så pass at det kan sammenliknes med en «normal» 5-6 timer tur. Når vi likevel kan stå på parkeringsplassen ved slutten av turen, uten å kjenne for mye, så må vi være i bra form. En god tur til å være i slutten av november – på tross av is og glaserte forhold. Les hele artikkelen

Kjipeste episoden hittils.. Såpeglatte mokasiner, flåtebygging og 10K vannvei med denne tømmerstokkbåten. Kunne se på Monsen at han ikke syns dette var like stas til tider, selv om fyren er mester i å holde humøret oppe. Pluss for packraft seansen.

Vi har Littlelife Voyager S3, jeg foretrekker den over Osprey pga sela og at den sitter mye bedre på ryggen min. Eneste jeg savner på LittleLife sin er at det er kronglete og feste soveposen under meisen. Edit: Forresten enig med Hammer i at den Bergans meisen er vilt ubehagelig. Vi hadde også en Bergans til vår første og den var ikke å anbefale.

Jeg holdt på å le med "ihæl" Det var et trolig morsomt program vi så på lørdag; Monsen på villspor. Utrolig artig å se hvordan de gjorde han til en klovn. Jeg holdt på å le meg ihel hver gang han «gikk på snørra», som han sa. Videre var det festlig å se han streve med å lage en flåte som han måtte padle hele 10 kilometer. Og toppen på kransekaka var da han ikke klarte tidsfristen. Eller for å si det på en annen måte: Denne gangen var det Anne Rimmen og co som var på villspor, og jeg må berømme Monsen som spilte så godt med. Å kle han opp, og gi han utstyr som var hundre år gammelt var i og for seg en god ide. Og ved første øyekast kunne det høres ut som dette var riktig lenge siden, men ved å trekke i fra 100 år lander vi på 1916. I dette året var bestefaren min 29 år. Da hadde han unnagjort «underoffisersskolen» og var ansatt som skogsbestyrer. I 1916 var nok hans antrekk ikke ulikt det Monsen ble dresset opp med, men jeg kan aldri huske at han noen gang brukte mokasiner. Og iført dette fottøyet, som jeg stiftet bekjentskap med i serien om Hjortefot, fikk Monsen ødelagt store deler av turen. I utgangspunktet var det også morsomt med flåtestuntet, hadde det ikke vært for at en tur med et tidspress ble «Et 10 km langt vann minutt for minutt» Det var også til å le seg ihel av programlederne der de på laaang avstand hviskende gottet seg over Monsen i han nærmest endeløse kamp over vannet. Noe positivt? Ja, Monsen!

Han hadde bare tau å hjelpe seg med så å få til noe med egen oppdrift var vel nærmest umulig. Arkimedes lov gjelder også for Monsen og en våt tømmerstokk ligger ikke mange centimetre over vann. Han var heldig og kunne plukke delvis tørre trær - men vanninnholdet i trærne vil ha alt å si for om man klarer å bygge en flåte som kan padles. En stabil utrigger som blir knytt fast med tau i flåten, og der man også skal kunne ha åpning for å padle og som ikke lager stor motstand i vannet tror jeg hadde vært umulig å få til. Bredde er nøkkelen til suksess og det ble jo ikke så aller værst. Jeg ble i grunnen mest imponert over at han klarte å holde humøret oppe såpass som han gjorde. Synd han ikke klarte tiden. Nydelig plass. Så at packraftleverandøren var frempå med innlegg på fb. God reklame for de

Han burde ha laget en utrigger. Mer stabil og hadde spart mye vekt.

Vinter på Romerike

Høst på Romerike

Kompis i solnedgang

Kompass og ledelinjer. Telt ved bekken eller vatn, då vil du ha eit tydeleg orienteringsmål, men ingen spøk med tåke, mørke og tett skog.

Ikke kjøpt. Bare arvet det gamle utstyret til opphavet.

Du kan søke opp hvem som eier grunnen på seeiendom.no - krever login med bankid eller lignende for å lese grunnboksinformasjon

Jeg har vært elendig til å legge ut turrapporter men begynner å bli så gammel at jeg kanskje må skrive noe ned for å huske hva jeg har drevet med. Så her er turrapport nr.1 på Fjellforum. Det er litt mange ord, sleivete språk og til tider nesten litt useriøst, så dere får lese på eget ansvar. Jeg skulle en uke på tur i juli men hadde overhodet ikke rukket å forberede meg. Tenkte både på Finse-Haukeliseter og Rondane på langs, men dårlige værmeldinger og mangel på forberedelse gjorde at jeg dreiet over på andre alternativer. På en tur Romeriksåsen på langs for et par år siden hadde jeg lagt merke til skilting med Rondanestien og Jotunheimstien. Jeg hadde jo ikke tid til å gjennomføre hele, men tenkte at jeg kunne ta en etappe i hvert fall. Det var meldt knallvær på Østlandet også, så da var det greit å gå ut av døra og starte på Grønland. Hvorfor det ble Rondanestien og ikke Jotunheimstien aner jeg ikke, men de holdt jo følge til Råbjørnhytta nord i Romeriksåsen uansett. Dag 1, søndag Hadde fremdeles ikke forberedt meg noe særlig og klarte ikke å finne noe godt overnattingsalternativ natt 1 så jeg tok Grønland-Hammern som en dagstur. Det var bare å brøyte seg forbi pusherne på Vaterland og komme i gang. Det ble mye slalom mellom Pokemonjegere og de vanlige søndagsgjengerne, men det var fint vær og fint langs Akerselva. Alt gikk ganske bra helt til jeg kom til Bentsebrua. Underveis sjekket jeg GPS-sporet jeg hadde lastet ned fra ut.no. Ved Bentsebrua så det ut som sporet gikk på høyre side av elva og ikke på andre siden der turveien gikk. Tenkte kanskje det gikk en sti langs elva på høyre side. Var litt lei av Pokemon uansett så jeg gikk inn i en bakgård i Bentsebrugata for å sjekke. Og sannelig, der var det noe som hadde tråkket ned mot elva. Jeg fulgte stien i ca.50 meter før den endte i en blokk som stod helt ned til elva. Ikke mulig å komme forbi. Det var en ekstremt bratt skrent opp langs huset, men snu kom ikke på tale. Jeg krabbet opp bakken og oppdaget gjerdet med piggtråd på toppen. Det satt fremdeles langt inne å snu så jeg vurderte nærmeste tre. Der var det jammen meg en gren som lå oppå gjerdet. Hvis jeg bare fikk tak i den så kunne jeg svinge meg over. Etter litt kaving fikk jeg tak i grena og slang ett bein opp gjerdet. Det var da jeg så rett inn vinduet på et karnapp i 3. etasje hvor det satt en mann og leste bok. Uten å hilse klarte jeg å komme over gjerdet og videre inn i neste bakgård. Det er ikke første gang jeg har rotet meg opp i problemer på noe som burde ha vært "a walk in the park" -- bokstavelig talt. Men nå er jeg godt over 50, så jeg burde skjerpe meg... Etter å ha fått rotet meg over brua ved Bjølsen valsemølle fortsatte turen ganske udramatisk til Hammern. Ca. 14km Dag 2, mandag Endelig pakket sekk og bare vente en knapp time på bussen i Nydalen var jeg klar for start fra Hammern, litt sent riktignok. Jeg hadde en rest av en forkjølelse i kroppen og var ganske slapp. Det gikk veldig tungt, og ved Øyungen tok jeg en avgjørelse jeg på forhånd hadde bestemt meg for aldri å ta; slå leir ved Øyungen. Ungeskrik og partyungdom gjorde at villmarksfølelsen var et stykke unna. Ørepropper to the rescue. Sørgelige 9km. Fint i Maridalen også: Btw: kan flette litt inn om utstyr her. Har en slags halvveis lettpakkingstilnærming med noen utskeielser. Osprey Exos 58 sekk, Terra Nova Laser telt, Cumulus Quilt 150, Exped Synmat UL. Skumunderlag har jeg testet i fleng, men jeg har alltid savnet min gamle Bamse (liggeunderlaget altså). Så nå er Bamse alltid med på tur igjen. Startet på ca.12-13kg (med mat og 2l vann. Source 2l drikkeblære, svetter sinnsykt og kunne godt hatt slangen intravenøst. For koking baserte jeg meg på BushBuddy i en passende Primuskjele, men hadde en skvett gass med en Crux Lite i backup (noen som er unødvendig egentlig). Baserte frokost på en musli-/havregryn-/rosiner-/sukker- og tørrmelkblanding som jeg hadde varmt vann i. Lunsj var Snickers oa/rett i koppen og nudler. Middag var uoppfinnsomt nok; Real. Ahlgrens Bilar som trøst. Valgte Crispi Skarven som fottøy selv om jeg bruker mye lave hikingsko til vanlig. Men erfaring med litt fuktighet i Nordmarka og Romeriksåsen fra før gjorde at jeg ville prøve å holde meg tørr på bena. Gikk i shorts hele tiden, med den følge at leggene mine så ut som to sånne vertikale spyd med tyrkisk kebab etter turen. Dag 3, tirsdag Formen var mye bedre og jeg la i vei. Jeg hadde ikke gått mer en 10 min før jeg traff en kar i skjørt som gikk og kikket rundt på bakken. Jeg spurte om han var skotsk, men han var amerikansk og likte å gå i skjørt på tur. Han lette etter sopp. Om det var dette som forstyrret meg vet jeg ikke, men jeg oppdaget i hvert fall at jeg hadde kommet på avveie ift GPS-sporet. Snu kom ikke på tale, så jeg fant en sti på GPS-en (Garmin Montana 600 m/Topo Premium (fint skal det være)) som skulle ta meg tilbake on track. Problemet var at stien kun fantes på GPS-en og ikke i Nordmarka. Snu kom fremdeles ikke på tale så jeg gikk videre. Stien jeg gikk kom innom Liggern Gård. Der var det jammen meg skiltet til Rondanestien. Neste holdeplass var Tømte. Der hadde de satt opp en stor håndpumpe som ga meg masse kaldt godt brønnvann. Deilig i varmen. Det gikk grusvei fra Tømte, men etter noen får hundre meter var det skiltet Rondanestien på sti. GPS-sporet fulgte grusveien. Min filosofi (vel, filosofi og filosofi...) var å bruke sti mest mulig så jeg brøt med ut.no og tok stien. Fin sti, selv om svært få noen gang hadde brukt den. Stoppet for lunsj når det begynte å småregne (eneste regnet på turen). Utsikt over Ørfiske. Ble bitt i leggen av en maur. Havnet etter hvert i Karlshaugen naturreservat (under, ikke det beste bildet, men det gir et inntrykk). Aldri vært der før, flott sted. Litt fjellfølelse og modne multer langs stien, mange, nam-nam. Hadde nok ikke vært mye folk her heller i det siste. Etter dette kom jeg ned på grusvei som endte ved Hakadal Verk, men jeg gikk 2km motsatt vei for å campe ved Langvann. Noe fredeligere enn Øyungen… Ca. 13km (ikke så veldig langt, men jeg var på tur og ikke på ultraløp). Camp Langvann: Dag 4, onsdag Kjedelig grusvei ned mot Hakadal Verk. Ingen butikker eller kiosker i umiddelbar nærhet. Gadd ikke å gå kilometern til selve Hakadal Verk for å sjekke heller. Over riksvei 4 og langs asfaltvei i en knapp km. Når man vet at man skal rett opp åsen som troner ovenfor så trenger man vann. Jeg begynte å bli tom så jeg håpet på forsyninger snart. Og ulikt meg var jeg heldig med plassering av et tjern med godt vann på toppen. Jeg synes det er fint i Romeriksåsen og koste meg frem til Storøyungen (håpet det var større unger der enn ved Øyungen..., uff, dårlig spøk, beklager). Ble stukket i leggen av en veps mens jeg gikk, hva hadde jeg gjort den…). Spiste lunsj og ble jammen meg bitt av en maur i leggen igjen, hvor mange ganger skjer det liksom. Fant en utrolig fin leirplass, men klokka var bare kvart over tre. Plassen var så fin at jeg ikke hadde lyst til å gå videre. Svaberg ut i vannet, flat plass i skyggen til teltet, vestvendt, fjordgløtt og hele greiene. Jeg så en hytte på andre siden, men tenkte pytt, pytt. Så la en robåt ut med tre gamle damer som rodde rundt utenfor leirplassen og skravlet som det var siste mulighet (det var det kanskje også om man skulle dømme etter alderen). Jeg gikk videre. Et stykke videre kom jeg til en nesten like fin leirplass. Nå var saken avgjort. Så la en robåt ut fra en hytte på en øy rett ovenfor leirplassen. Det var en far med en sønn på 4-5 år i sin mest spørrelystne alder. Han spurte og grov om alt, og faren svarte tålmodig mens han rodde. Jeg gikk videre langs vannet. Stien tetnet til, det var vestvendt, varmt og fuktig. Kleggen kom frem. Surringen fra kleggen ble bare avbrutt av spørsmålene fra gutten i båten som rodde parallelt med land der hvor jeg gikk. Svetten rant raskere enn guttens spørsmål, mens spindelvev klistret seg til ansiktet. Pussig nok lurte jeg ikke på hvorfor jeg drev med dette her. Jeg kom ut av krattet og mot Øyungshytta. Her var det skiltet med Rondanestien mot hytta. GPS-sporet fulgte veien en km eller så videre før den tok av inn i skogen. Av en eller annen grunn fulgte jeg GPS-sporet og kom til stedet hvor det tok av. Det av en rødmerket løype som så veldig våt ut. Jeg ga opp for dagen og fikk rotet meg ned til vannet igjen. Fant faktisk en flott plass å slå leir. Fikk til og med badet. Ca. 16km Camp Storøyungen: Dag 5, torsdag Flott morgen. Gikk tilbake til Øyunghytta og fulgte skiltingen. Som dere har skjønt nå må man ta andres GPS-spor med en klype ett eller annet. Herfra fulgte to lange fine strekk på sti via Bjertnessjøen til Råbjørnhytta. Fin tur. Jeg hadde ønsket meg matlager på Råbjørnhytta, men regnet med at det var et longshot. Det var det. Det var en stor familie på hytta. Hadde det ikke vært det hadde jeg vurdert å telte på området. Jeg så på kartet at det sannsynligvis ikke var håp om fine leirplasser videre mot Nannestad. Det var det ikke. Det var to tjern noen km videre, men det var myrete. Kroktjern lå ved stien, men var håpløst. Bergstjernet lå rundt 300m fra stien og var større. Jeg tenkte at det sikker var mulig å finne ett sted å slå opp teltet og få vasket seg litt. Det var hengemyr rundt hele tjernet og umulig å komme til vannkanten. Jeg så en enkelt furu på et flatt område hvor det var flatt og relativt tørt. Det var et utilgjengelig og ikke spesielt fint sted. Men ikke mer øde enn at det var fyrt bål der jeg ville ha teltet. Med tilhørende tom ølboks og rester av sløyet og flådd Abbor. Men jeg fikk slått opp telt og sovet. Jeg kunne likegodt ha slått leir ved Drittjern som ikke lå så langt unna. Ca.13km Dag 6, fredag Kavet meg tilbake til stien og fortsatte mot Nannestad. Denne delen av Romeriksåsen er jeg ikke så begeistret for, men det er noen typiske kulturminner i form av gamle seterplasser og bygninger. Men hvor de fikk vann fra lurer jeg på. Fra Råbjørnhytta og til Nannestad er det nesten ikke vann å finne. Det er noe avrenning fra myrer som sildrer et par-tre steder, men det var ikke veldig fristende. Jeg drakk allikevel og det gikk greit, men anbefaler å ta med godt med vann fra Råbjørn. Jeg hadde for så vidt tiden til søndag, men jeg var tom for alt av mat og snacks. Jeg kunne ha funnet butikker i Nannestad, men det var et stykke å gå på vei etter dette så det ut som. Jeg bestemte meg for å avslutte for nå og fortsette senere. Jeg ringte min datter og gråt til hun sa seg villig til å ta bilen og komme hente meg. Ca.10km Noen mener Rondanestien er kjedelig, i hvert fall denne strekningen. Jeg kom innom mange fine områder og koste meg. Jeg hadde knallvær og det hjelper selvfølgelig en hel del. I løpet av de dagene jeg gikk i marka møtte jeg absolutt ingen (bortsett fra "skotten") på stiene. Merkingen var så som så:

Jeg betaler alltid når det er lagt til rette for det på en grei måte som med en kasse på parkeringa eller via internett, men når man må leite ræva av seg for å finne frem til hvem som eier den delen av den overbefolka pytten mellom de to vannene som ligger der oppe som man allerede har kort til... Da blir jeg sliten. Hvorfor ikke gjøre det enkelt og greit, få alle fiskekortene som finnes ut på internett eller lage felleskort med større kart som inneholder alle vannene i disse områdene. Hjelp vanlig friluftsfolk til å ikke bryte loven når man er på tur med stanga i vår egen natur og villmark.

Jeg tenkte meg avgårde på en teltur til helga, og i den forbindelse tenkte jeg at det hadde vært greit og ha med noe godt lesestoff. Nå er jeg av den typen som godt kan lese en god bok flere ganger, så jeg begynte og se på det jeg allerede hadde i bokhylla.. Og der var den..Med øks og lyre- Blar av en tømmerhoggers dagbok. Her forteller Hans Børli, skogens dikter, om sitt liv og oppvekst i skogene på Hedmark. Det er en bok skrevet av et menneske som ser skaperverket i den minste detalj på skogsbunnen, men som også evner og se de store linjene i den verden vi lever i. For den som elsker livet i naturen er Hans Børli en forfatter hvis dikt og anekdoter bør leses. https://bokelskere.no/bok/med-oeks-og-lyre-blar-av-en-toemmerhoggers-dagbok/36978/ Her er et av hans dikt, som ikke har med skogen og gjøre, men som viser hans evne til og fortelle og beskrive.. https://www.youtube.com/watch?v=XL6Qtg6A_LA LOUIS ARMSTRONG Gamle, milde Satchmo - ansikt som hjulspor på sletten, som muld og morild. Sår på leppene. Blod på munnstykket av messing. Alltid raser solstormen i dine lungers kløftede tre. Alltid flyr en ravn på duevinger fra din søndersungne strupe. Nobody knows . . . Ser du alle de hvite hendene, Satchmo? De klapper. Hender som slo, hender som hengte, hender som splittet et mildt groende mørke med hatets brennende kors. Nå klapper de. Og du spiller, gamle. Synger Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet hiver. En sol sitter fast i trompetens skinnende svelg. Som gråten i en strupe. . . . the trouble I've seen. Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull over mitt eget stengte ansikt, mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg: Hvor henter du kraften til ditt opprør uten hat? Din skinnende tone av lys som gjennomstråler negernatta? Svar meg, hvor stor sorg skal til . . . hvor stor sorg skal til for å nære en ren glede? Og trompeten svarer langt borte fra, en røk av sølv: - Mississippi . . . Hans Børli