Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 19. nov. 2016 i alle områder
-
7 poeng
-
5 poeng
-
4 poeng
-
2 poeng
-
2 poeng
-
Kastet telt, sovepose og ryggsekk i bilen å dro på en 11-dagers tur nedover Nordland. Ingenting planlagt, kun kart og nokk av mat. Med mangel på lite lys og kanskje ikke den mest turvennlige månden i året så fikk jeg likevel hentet mye inspirasjon til neste års turer. Heldig med været var jeg vertfall. Ble hurtigruten hjemover til Vestfjorden igjen. Gråfjellhytta, Korgenfjellet Tranøy fyr, Hammarøy Aldersundet, Helgelandskysten Blokktinden, Rødøy. Nord-Europas største utras Reben, Glomfjord2 poeng
-
Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger. Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden. Mye skal med i kanoen Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert. Mot kryssningspunktet i ruskevær Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går. Frokosten er snart klar De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig.. Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår Tore fant en kamerat på hans egen alder Abborsuppe til oppkok Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia. Dagen starter rolig før vinden tar seg opp Padling innaskjærs før Hästnäset Gått i land før odden skal rundes Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom Simen er igang med vedproduksjon Den ikoniske koia på svensk side ved Reva Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak. Nydelig morgen på Reva Simen dorger oppover med en Harr som fangst Fornøyd herremann og en liten dame Gjennom reingjerdet i Reva Ikke mye stress under slike forhold Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil Ida tar livet med ro som vanlig Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land Gjeddegryte til middag Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge Kveldstemning rundt bålet Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet. Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen Leirplassen vår helt innerst i Rødviken Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise 10 i hvilepuls ved solnedgangen Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang1 poeng
-
Sommerferien på fjellet nærmer seg, jeg har en uke til rådighet etter å ha 'kastet' bort de to andre på pilegrimsferd i Spania (Camino Ingles / Muxia, fra Ferrol til Santiago og videre til Muxia). Ny sommer, nytt fjellområde, som vanlig, men jeg ender alltid opp med å returnere til Hardangervidda. Så tanken var egentlig bare surre litt rundt, med et spikret mål bare, å komme meg opp til toppen av Hårteigen. Nå har den 'jævelen' av et fjell ligget der og lokket meg omtrent hver gang jeg har vært på vidda. Men så begynte tanken om Massiv å gjøre tankegodset mitt forvirret. For de som ikke har fått med seg det, så er Massiv en ny rute som DNT har opprettet. Den starter på Sota Sæter og ender på Haukeliseter. På veien sørover går den gjennom fire massive fjellområder, Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda. Derav navnet, fire massive fjellområder. Noen her har kanskje forstått at undertegnede er svak for langdistanse-ruter. Så er det derimot sånn at det å komme seg til starten ikke er gjort i en fei. Ihvertfall ikke når bussen man tenker å ta er full og å utsette avreisen med en dag gjør tidsskjemaet litt for pressende. Så hva med å nattbussen istedet? Kan vel klare det en gang, selv om jeg totalt mangler søvn ved å gjøre det. Bussen stopper jo ikke ved Sota Sæter, som ligger rundt 3 mil unna. Kan gå, men på bilvei? Det går taxi, som på enkelte dager tar busstakst. Selvfølgelig ikke denne dagen, vanlig takst, en tusenlapp pluss minus. Nattbuss og tusen spenn? Nei takk. Løsningen? Snu ruten. Med det blir begge tankene iverksatt. Jeg har bare en uke til rådighet, men det burde være nok tid til at jeg klarer å komme meg til Finse. På vei fra Haukeliseter på den første dagen, klokken har passert fire på ettermiddagen. Første dagen starter sent på mandagen, bussturen fra Oslo til Haukeliseter stjeler en del av timene til dagen, men etter en matbit og øl på fjellstuen er jeg avgårde. Værmeldingen var ikke det man kan kalle lys, men i starten er det et behagelig turvær. Det kunne derimot ikke vare, i passet ovenfor Mannevatn blir det surt, vått og vindfullt. Ved Holmasjøen blåser det mye. Når klokken nærmer seg halv ni gir jeg meg, da har jeg gått i litt over fire timer. Etter Holmasjøen går man over en kolle, den gir god ly for vinden og jeg finner en grei teltplass ovenfor Sandflofossen. Regnet har gitt meg et lite vindu til å sette opp teltet i. Kjølig om kvelden. Jeg spiser middag ute før jeg trekker meg inn og får varmen tilbake, mens det begynner å regne lett utenfor. Noen ord om mat på turen. Denne gangen har jeg latt pakkene med real turmat ligge igjen hjemme. Istedet har jeg lekt meg litt med vakuumpakker-maskinen jeg har fått. Til middagene på turen har jeg stekt og tørket kjøttdeig, fordelt på fire pakker som jeg har vakuum-pakket sammen med mais og ananas. Laget fire poser med byggrynssalat i vakuum har jeg og. Og så har jeg delt opp to poser med Toro gryteposer i fire. Frokost og lunsj er kjedeligere, knekkebrød med pålegg (syltetøy og baconost). Har man regnet etter forstår man fort at dette ikke holder til hele uken, jeg har beregnet to dager på hytte for å slippe å bære for mye (som om jeg ikke gjør det fra før). Utsikt over Loftdokktjønn. Hjemmelaget real turmat, Toro pastagryte med vakuumpakket kjøttdeig, mais, ananas og byggrynssalat. Ovenfor Sandflofossen. Andre dagen bringer med seg noe lysere vær, fortsatt vekslende, men ikke like mye regn som gårsdagen. Dette blir en lang dag, jeg går til Grøndalsvatni, omtrent to timer etter Litlos i retning Hårteigen og Torehytten. Først en fin tur forbi Hellevassbu (andre stempel i det såkalt Massiv-passet, les mer om det på siden til Massiv) og så over til Litlos. Vakre områder å gå i, jeg har alltid likt meg i denne delen av vidda. På Litlos tok jeg meg en øl og slappet av i peisestuen før jeg gikk videre. Hvor jeg gikk videre var avhengig av værmeldingen, men på Litlos sa de at i morgen var det meldt samme vær som idag, bare varmere. Det kan bety muligheter for utsikt fra Hårteigen, så jeg avviker litt fra Massiv-ruten og setter kurs i retning det karakteristiske landemerket på vidda. Det er også en fin tur, stien er enklere å gå på her enn fra Haukeliseter til Litlos. Regnet kom først idet jeg slenger fra meg sekken for å sette opp teltet, typisk planlagt fra værgudenes sin side. Fortsatt kjølig ute, så etter middag føles det best å krype ned i soveposen og slappe av. På vei ned på snøen ved Årmoteggi. Teltplassen ved Grøndalsvatni. Når tredje dagen opprinner er ikke utsikten til en topptur lystig, den er relativ grå og mørk, skylaget ligger tungt rundt Grøndalsvatni. Nå har jeg allerede beveget meg i retning av Hårteigen, så å snu er det ikke snakk om. Noen timer senere står jeg på toppen av Hårteigen med et stort og bredt glis om munnen, timingen kunne nesten ikke vært bedre. Rundt meg kan jeg se Hardangervidda i alle retninger, skyene lettet såpass mye at over meg er det nå mye blå himmel og solen skinner. I horisontene er det mørkere derimot, men herfra kan de være så mørke de vil. Jeg får toppen litt for meg selv i starten, før flesteparten av de som sov på en overbefolket Torehytte dukker opp. Gitt været de siste dagene føler jeg meg heldig som får oppleve toppen på denne måten, så skiftende som det er og har vært, kunne toppen like fullt vært innhyllet i skyer nå. Etter noen timer er min tunge sekk på ryggen igjen og retningen satt tilbake til Litlos. Litlos blir min første av to planlagte overnattinger på hytte på turen. Overgangen fra å være mutters alene i teltet mitt til en folksom peisestue er stor, men maten er god (reinsdyrkarbonader) og kvelden blir hyggelig den. Litlos er en trivelig hytte som får litt ekstra kudos for å være den hytta som ligger lengst unna vei i Nord-Europa. Grytevatnet. Hårteigen. Utsikt fra toppen av Hårteigen, Hardangerjøkulen til venstre. På toppen av Hårteigen, strålende fornøyd. For min fjerde dag er planen ganske så lik som for den andre dagen. Jeg går til en betjent hytte og tar meg en pause der før jeg fortsetter videre for å finne et sted å telte. Idag sto Sandhaug for pause underholdningen. Denne dagen markerer også et skille på ruten, da man etter Besso kommer inn i det mer flatere og åpnere landskapet på øst-vidda. Også denne dagen var været vekslende. I starten var det et dust slør over landskapet, som ga det et eventyr-aktig preg. Det var færre folk enn jeg trudde på Sandhaug, jeg blir i peisestuen en god stund med noen kalde øl før jeg begir meg ut i et dystert landskap. Denne gangen går jeg ikke like lenge, startet og senere, etter litt under en time er jeg ved Reinsmyrtjørna hvor jeg sier meg fornøyd. Her har jeg knapt fått slått opp teltet, slengt inn sekken og satt meg inn i teltet før det begynner å høljregne utenfor. Jeg sitter jo tørt og godt inne i teltet, så jeg gjør ikke annet enn å smile. Smiler ikke like bra da jeg senere, etter et lite opphold i regnet, søler ut basisen for gryteretten til middag. Heldigvis hadde jeg fått tak i en pakke med spaghetti på Litlos (jeg så at jeg hadde vært for grådig med frokost og lunsj rasjonene), så det blir spaghetti med mye kjøttdeig istedet. Gikk opp til en ikke navngitt topp på 1445moh ved Bismarhei, fin utsikt, Hårteigen nå i horisonten. Neste dag går jeg til Stigstu, jeg finner ut at det vil gjøre siste dagen på turen mindre stressende hvis jeg slipper å tenke på om jeg kommer til å nå toget hjem eller ikke. Så jeg velger å ta min andre overnatting her istedet for på Krækkja. Denne dagen er litt kjedeligere, jeg liker meg bedre på vest-vidda enn her i øst, selv om det er fint nok her. Været har ellers blitt varmere. Flatere, enklere å gå, så jeg kommer relativt tidlig til den hyggelige private hytta Stigstu. Med god tid igjen av dagen går jeg opp på Skaupsjønuten (1414moh) som ligger bak hytta. Det blåser fint på toppen, men utsikten er tøff. Mørke skyer, mye regn, sol, men alt i horisontene. Det serveres fjellørret til middag. På toppen av Skaupsjønuten. Tåken dekker vidda om morgenen på den sjette dagen, den gled forresten inn kvelden før. Den ligger over heiene en stund, før utsikt titter fram fra skyene. Riksveien krysses og med det begynner fjellene å bli mer kuperte og steinete igjen. Halnekongen lokker, men jeg lar den få ligge i fred, for mye skyer som også har blitt lokket til toppen. Ved Krækkja bygges det på, jeg blir sittende å snakke sammen med en annen vandrer en stund, som viser seg å være gift med bestyrerinnen på Fagerheim Fjellstugu. Noen øl i peisestuen senere er jeg på vei igjen. Det er grått og overskyet, jeg går i omlag to timer og dumper sekken i østenden av Finnsbergvatnet. Kvelden blir den fineste på hele turen, det føles litt magisk når hele skylaget sprekker opp og åpner seg opp for blå himmel og kveldssol som stråler rett inn på teltplassen. Der og da føles det synd at det er siste kveld på turen, jeg kan sitte med ryggen til en stein mens middagen putrer på kokeren, etterhvert forsvinner solen med varme farger ned bak Helveteshorga. Tåke og ett lett regn lå tett om Stigstu om morgenen. Middagstilberedning i kveldssolen ved Finnsbergvatnet. Kveld ved Finnsbergvatnet. Teltet ligger i le for soloppgangen, men morgenen på den sjuende og siste dagen er det heller ingen himmel som innbyr til noen sikt mot solens oppvåkning. Fra Finnsbergvatnet går turen opp til Finse, i ett steinete og røft landskap med Hardangerjøkulen ved min side. Rett før der stiene fra Krækkja og Kjeldebu møtes kommer regnet, det er det kraftigste regnværet jeg har hatt mens jeg har gått. Men hva gjør vel det når jeg kommer til Finse og kan ta en varm dusj og sitte inne til toget går. Jeg kommer fram i god tid før toget går, det ruller faktisk et tog til Oslo ut fra perrongen idet jeg går opp til den. Nydusjet (slik at de andre togpassasjerne slipper svett vandrerlukt) og med tørre klær slapper jeg av på Finsehytta, snakker med en tysker som jeg møtte når regnet kom. Prøver de forskjellige mikrobryggene fra hytta. En eller annen stjeler sitteunderlaget mitt. Så tar jeg toget hjem igjen. Det har vært en fin tur. Været ble bedre enn ventet og meldt. Første gangen jeg omtrent har gått en 'pub' til 'pub' runde på fjellet. Hardangerjøkulen. Noen få ord til om Massiv. Ruten er spennende lagt opp og byr unektelig på flott natur. For meg gjenstår nå resten av Skarvheimen, så Jotunheimen og Breheimen. Tanken er nå å fortsette på ruten til neste år, fra Finse og oppover. Mitt største ankepunkt mot ruten er (dessverre) at den er for rettet mot de betjente hyttene. Det er vel og bra, luksus igrunn, men for meg og andre som kanskje ønsker å gå ruten med telt er det få plasser å proviantere på langs ruten. Skal man selge ruten til utlendinger, er dette noe man burde ha tenkt på. Å spise og overnatte på de betjente hyttene blir fort veldig dyrt, når man regner med at det tar rundt tre uker å gå hele ruten. Det sagt, så liker jeg tanken på ruten, for den går unektelig gjennom noen flotte, mektige og massive fjellområder. Les om hele turen på bloggen: http://tarjeiskrede.blogspot.no/search/label/Massiv1 poeng
-
Fjellpulken ekspidisjons drag, etter å kjørt meg så sykt fast på tur ned fra Saltfjellet med taudrag og hekta 10000 ganger med taudraget og gitte sinne...måtte bestille nye skistaver og..knekte den ene etter å ha hekta taudraget for ente gang, så ja kjøpte nye skistaver og.1 poeng
-
På min jakt, fuglejakt, gir det mening å utstyre bikkja med signalfarger. Bortsett fra behovet for å finne dyret når det står i stand, så hender det at hunden kommer fort og overraskende innom den døve og blinde jegeren (meg). Å gå på linje er effektivt og ganske trygt på fjellet og i skoggrensa, men i skog... nei takk, Med mindre jegerne er godt samkjørt, går i samme fart og er godt kjent i området, så ender det lett i forvirring uten at signalfarge hjelper det minste. I skog går jeg mye heller alene. Vet ikke helt om jegere som snakker om behovet for signalfarger gjør at de andre brukerne av naturen føler seg så mye tryggere. Prinsippet skal være at det DU sikter på med våpenet er noe du vet hva er og er forberedt på å ødelegge. Se og identifiser først, så kan du eventuelt heve våpenet. Er du ikke sikker så skal ikke våpenet være i bildet i det hele tatt. Signalfarger blir for meg ett forsøk på ansvarsfraskrivelse for jegeren. BANG! "Men han hadde ikke orange vest på seg..." Tror ikke det er formildende. For øvrig er jeg overbevist om at fuglene vet inderlig godt at vi er der, spørsmålet er om vi kan få dem til å holde seg i ro til vi er nære nok. Her kan kanskje dempet bevegelse (fart og kontrast), spille en rolle.1 poeng
-
Om det ikke regner så er det helt uaktuelt med membran. Da går jeg med en lett softshellbukse og ull. Blåser det mye så er en lett vindjakke over ull gull verdt. Jeg har med et sett "regntøy" (membran), for det er det eneste det duger til. Da kan du egentlig gå tilbake til den gamle læresetningen med poly/bomull blanding og regulært regntøy. Nå bor jeg også i det regnfulle Rogaland, men membran er siste utvei.1 poeng
-
Bloggen har begynt å bli oppdatert med historiene fra høstens langtur i Spania, hvor jeg gikk GR1 Sendero Historico fra Picos de Europa til Middelhavet. Det vil komme en egen turrapport for vandringen. Sist ute var dag tre på turen: Peña Espigüete. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/09/besande-col-alto-de-la-varga.html1 poeng
-
NiteCore HC30 hodelykt Nitecore D4 lader 2 stk NiteCore NL183 2300mAh 18650 batteri1 poeng
-
For vide poser vil også være kaldere og kan føre til trekk. Vidden på min kropp er betraktelig under gjennomsnittet, så jeg kan ikke bruke soveposer som kanskje ellers passer ypperlig for mange andre. Da må jeg varme opp ekstra luft og drasse på(og betale for) ekstra dun som kunne vært brukt bedre i tykkelsen. Poenget mitt: stor størrelse er ikke utelukkende positivt.1 poeng
-
Hei. Jeg er godt i gang med å lage min egen pulk. Vi lagde form i isopor, støpte glassfiber utenpå den. Bildet jeg har er litt dårlig. Men er det noen som har noen forslag til hvordan jeg skal male/lakkere den? Gelcoat til båt? Billakk? Vil ha noe som er glatt og som snøen ikke fester seg til. Har sydd trekk av Helsport X-trem teltduk og glidbelegg kommer fra hundekjørerbutikken(utskiftbare). Dragordning er jeg veldig usikker på, lurer litt på tau eller acapulka drag. Noen som har noen gode forslag til forbedringer? Alt mottas med takk1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Blir vel en tur over Hardangervidda på nyåret igjen, så tenkte å skrive en liten test etter dette1 poeng
-
Sammen med broderen. Søndagsturen gikk i akkurat samme rute som forrige søndag, og med samme følge – broderen, men ellers var mye annerledes. Først og fremt vær og «føre». Det var skodde, regn, sleipt og glatt, selv uten frost. Hele veien oppover mot Topdal og parkeringsplassen, gikk vindusviskerne. Skikkelig drittvær. Det var heldigvis meldt om bedre vær utover dagen. Med muligheter for sol. Været fikk vi ta som det kom, men broderen nevnte for spøk at han jo kunne vente i bilen mens jeg gikk… Denne dagen var det nødvendig å ha med følge for ikke å føle seg ensom. Det var ikke mange andre ute og gikk. Som vanlig ble det en del folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Lite ellers. Det er litt spesielt med tåke. Nå var ikke tåka så tykk at det bød på noe som helst problem, men fra avstand ser den alltid «tykk» ut. Vi hadde stort sett 30-40 meters sikt. Og med stien så oppgått som her, skal det mye til før den forsvinner i tåka. Likevel skal det ikke så mye til før noen blir forvirret, - om de kommer ut av stien. Her er terreng og landskap svært likt over det hele. I fint vær, null problem. For ukjente. utenfor sti, kan det fort oppstå situasjoner. Det var helt tydelig at det var tinvær. Bakken var sorpet og glatt, og vi tråkket igjennom det øverste laget som var tint. Omtrent som å gå i myr. Spesielt på tilbaketuren, fra Holmavatn til Synesvarden, ble det ekstra tungt å gå. Vinden imot, som ikke var spesielt sterk, kombinert med underlaget, gjorde at det krevde mer krefter enn normalt. Grunn til at vi velger å ta denne turen – med vinter og snø i heia, er at den er forholdsvis lang. Den er til sammen 18 kilometer. I heia hadde en tur av den lengden hvert en drøy dagsmarsj. Noen vil muligens antyde at det er flatt på høgjæren. Og de vil ha rett, bortsett fra at turen byr på over 500 høydemeter. Slake bakker, men likevel en god del opp. Turen gir med andre ord god trening for langturer. Nede ved Holmavatn forsvant tåka, og lit lengre mot Steinkjerringa hold det opp å regne. Vi kunne hive av vanter, og av og til lette på lokket, mens vi skled ned bakkene mot Steinkjerringå. Tilbaketuren gikk i samme spor som nedover. Det hadde vært mulig å korte inn på turen, men det kom liksom ikke til at vi snakket om det. Noe vi muligens burde. Det ble tungt på slutten. Både bakken opp mot Synesvarden og, ikke minst, den siste bakken mot parkeringsplassen ble drøye. Det gikk greit å kravle seg over de siste gjerdeklyverne, men jeg var glad for å kunne finne fram noe å drikke ved bilen. Det kan være at vi burde ha drukket saften vi tross alt bar både fram og tilbake, nede ved Steinkjerringå. Uansett hvordan vær og forholdene har vært på turen, har det til nå alltid vært en fin tur. Så også denne. Les hele artikkelen1 poeng
-
Morsom og enkel (4+), delvis eksponert klatretopp i Rogaland. Vi parkerte bilen i ei lomme ved siden av veien som går mot Vinddalen (og Skåpet) like nedenfor fjellet. Anmarsjen gir seg selv, det er rett opp lia blant bjørk og steinur. Innsteget gav også seg selv syntes vi, men godt mulig vi hadde litt flaks. Det er ingen sti opp lia, men eggen er godt synlig fra veien og vi tok bare sikte på den. Fra innsteget brukte vi seks taulengder til toppen. To steder scramblet vi fra standplass til ny standplass, da det var enkelt og lite eksponert. Vi hadde med oss ett sett med kiler og seks kam'er og opplevde at ruten var godt sikret. Innsteget er markert på kartet som er vedlagt, det er der den røde streken blir strak. Den andre svarte prikken som ikke er toppen, er innsteg nr 2 etter litt scrambling. Retur fra toppen valgte vi å ta til fots over toppen og ned til venstre gjennom steinur og ned til bekkedalen. Siste 300-400 meter er det sti og etterhvert traktorsti. Nedturen tok 45 min fra toppen. Totalt brukte vi 6,5 timer på turen, inkludert mye grubling, knoting og diskusjoner om været. Alt i alt en flott og passe utfordrende tur for to karer som ikke hadde klatret på en stund. route1995692-Salmonknuten.gpx1 poeng
-
Årets uketur med dama skulle denne gangen gå til hardangervidda vest. Planen var den samme som året før, men da gikk de planene i vasken pga veldig mye snø. Men denne ganga pga en fin og varm forsommer lå alt klart for å komme seg inn i dette terrenget. Dag 1 Vi ankom valldalen sånn ca klokka 12 til regnbyger, og selvfølgelig i det vi parkerte bilen åpnet himmelen seg opp. Var da veldig glad for at alt var pakket vanntett og ferdig i sekken. Så var bare å slenge sekken på ryggen og begynne å gå. Fra parkeringa gikk det veldig mange forskjellige stier oppover men vi fant nå en grei og følge. Etter en times tid så var vel alle blitt til en og vandringa igjennom vivassdalen startet. Tåka lå ikke langt over hodene våres så vi fikk aldri med oss hvordan det så ut rundt oss, men vi kunne nå se at det var grønnt foran oss. Etterhvert som vi kom høyere opp i dalen kom tåka nærmere og vinden tiltok, så ble etterhvert ganske så utrivelig. I det vi nærmet oss holmavatnet så ble tåka så tett at det var nesten umulig å se noe, så da fant vi en teltplass så fort vi var ved vannet. Kunne ikke se at vannet var der da jeg satt opp teltet, visste bare at det skulle være ca der. Dagen etter fant jeg ut at vannet var ca 20 meter fra teltet. Ganske morsomt å våkne opp og innse hvodan landskapet var rundt når en ikke så noe dagen før. Etter teltoppsett med steiner på alle plugger ble det litt mat også fant vi soveposene ganske raskt, var ingen grunn til å sitte oppe. Dag 2 Våknet opp til noe som bare kan beskrives på en måte, deilig varme fra sol på teltduken og når en stakk hode ut av teltet så var det bare å nyte det vi så, for det var en ufattelig fin morgen. Frokost ble spist, telt pakket ned og vi satt igang med vandring mot dagens mål, Litlos turisthytte. Vi valgte ruta igjennom Vassdalen, var endel snø, men været viste seg fra sin beste side, lite vind og stort sett sol hele veien. Kunne nå se mørke skyer bak oss, men de holdt seg der hele dagen så da var det bare velstand. Vi ankom hytta litt før 4 og kunne virkelig sette oss ned og slappe av. Første som ble gjort var å bestille en øl, et rom og så sette seg på utsida og bare nyte været og utsikten mens vi lagde litt mat. Var jo tross alt noen timer til 3 retters middag ventet. Litt over en time før middag fant vi ut at vi skulle ta turen ned til Litlosvatnet og prøve sluken, vi skulle jo tross alt fiske endel på denne turen. Gikk ikke veldig mange minuttene før jeg var heldig og fikk noe til å bite på kroken, en veldig fin prikkepetter på over halvkiloen, dette lovet godt for resten av turen. Middagen var prima og det var en hyggelig og avslappende kveld. Dag 3 I dag skulle vi inn til Grønndalen, ikke så lange dagsvandringa med andre ord. Været var fortsatt fint selv om vinden hadde tatt seg opp endel. Retninga på vinden var bare digg mens vi labbet for vi hadde den i ryggen. Etter en 2-3 timer var vi kommet til teltplassen og kunne konstatere at her var det ganske så fint. Fant en plass med litt ly fra vinden samtidig som det var lite mygg, så ganske så perfekt teltplass. Utover dagen ble det fisket litt og jeg fikk opp to fine eksemplar og dama fikk opp et par eksemplar selv, et veldig fint et og ett heller lite et. Uansett hadde vi nå allerede bra med fisk. De ville også kunne holde en stund pga godt kjøleskap veldig kort vei fra teltet. Etter at jeg hadde fått opp et par fisker satt jeg meg ned ved for og lage en kopp kaffe mens dama stod igjen nede ved vannet og fisket. Fant fram en liten sak som jeg la på lommelerka hennes da hun kom opp for å få en kopp kaffe. Det var en liten ring, og det meste var veldig hyggelig etter dette. Jeg tenkte som så at ei dame som er villig til å være med meg inn på dette er ei som det er verdt og spare på. Dag 4 Denne dagen ble startet med luksus frokost, pannekaker og bacon. Dagen ble brukt til utforskning av diverse vann i området, men dette var ingen spesielt god dag fiskemessig, ikke en fisk ble dratt opp. Fikk bare et napp i løpet av hele dagen, men vi fikk nå testa ut endel vann og et par av dem må testes igjen neste gang jeg er der oppe, for de virka veldig lovende. Da vi omsider kom tilbake til teltet steikte sola så godt at et lite bad frista. Så da måtte vannet testes, kaldt var det, men samtidig veldig deilig på sitt vis. Når kvelden kom fant solen ut at den skulle leke litt med skyene og fargene ble veldig vakre. Dag 5 Det ble fisk til frokost og det var en veldig fin morgen uten et vindpust. Denne dagen gikk turen tilbake til litloshytta. Turen tilbake tok ganske nøyaktig 2 timer, så ganske kort og grei tur. Ca halvveis så kom vi til en snøbro som ikke så veldig trygg ut lengre, men var nå ferske spor på den, så tenkte at vi kunne prøve å komme over. Valgte først å se hvordan det skulle se ut om jeg skulle gå igjennom og så at det ikke skulle være spesielt farlig og valgte da og prøve. Med stor og tung sekk så gikk det som det måtte, jeg gikk rett igjennom men var så forberedt på det at det gikk veldig fint (tenker jeg datt I underkant av 1,5 meter). Dama måtte bare gå en liten omvei for å komme seg over Vi fikk oss et rom og brukte denne dagen mest til og slappe av og ikke gjøre noenting. Når kvelden kom hadde Litloshytta leid inn et par lokale trubadører som stod for litt underholdning denne kvelden, så var ingen dum natt og velge Litlos dette. Dag 6 Vi starter turen tilbake mot valdalen denne dagen. Første del blir å ta valget mellom de to rutene som går til valldalen. Vi valgte samme rute som vi kom ifra, den som går igjennom vassdalen. Var markant mindre snø nå enn da vi kom, så var tydelig at snøen ikke var veldig gald i mye sol. Turen igjennom vassdalen var like fint som på veien opp og temperaturen var det ingenting og klage på. Etter noen timer kom holmavatnet og deretter kom vi ned til vivassdalen. Klokka begynte å bli mye etterhvert og vi valgte å sette opp teltet ved vivassvatnet. Gikk ikke mer enn 2 sekunder fra teltet var oppe før himmelen åpnet seg og det var slutt på godværet. Prøvde fluestanga såvidt litt her, men så bare liten fisk. Fikk også en på flua, uten tvil turens minste. Dag 7 Våkner til hamring på teltduken. Var nå heldigvis ikke lang vei ned til bilen tenkte vi. I det teltet var pakket ned og sekkene kom på ryggen stoppet det og regne. Og regnet holdt seg vekke fram til vi kom til bilen. Alt I alt var dette en veldig fin tur med mye fint vær, fint fiske, litt slit, men med mange gode og fine opplevelser1 poeng
-
En ting som også er verdt å kommentere med det samme, er kjørestilen du legger opp til. Å være innspent mellom hundene og pulken er en svært keitete måte å kjøre hund på. Du vil få en langt mer komfortabel tur om du lar hundene trekke pulken og at du går bak den. Dette er den opprinnelige kjørestilen for hundekjøring her i Skandinavia og den kalles da også nordisk stil. Med to hunder er det en stor fordel å ha en bremse på pulken. Selv på Hardangervidda. Fordelene med å være bak pulken er mange. Du har langt bedre kontroll over ekvipasjen både oppover, på flaten og nedover, du kan ankre opp hundene og gå frem for å speide løype, fotografere hundene og pulken på alle mulige fine plasser, du kan koble deg selv ut om det ser at det går til helvete i en utforkjøring. Den eneste fordelen med å være spent inn mellom hundene og pulken er for å bidra med din trekkraft når det trengs. Det er likevel ikke nødvendig å gå slik hele turen, du kan fortsatt spenne deg selv inn foran, bak eller ved siden av hundene om de på dårlig føre eller i en bratt bakke ikke klarer å trekke pulken aleine. På lengre turer er det vanlig å regne at en hund trekker sin egen kroppsvekt relativt greit. Med to hunder har du da fort 40 kg eller mer i trekk-kapasitet. Hva er da vitsen med å selv være konstant innspent i draget i tillegg? Er det lett føre trekker hundene kanskje både lasset og deg, selv om du henger bakerst. Eller kanskje særlig når du henger bakerst. Du går litt for å hjelpe, men vekten av pulken er konstant og hundene blir vant til den. Om du kommer i mellom vil du kanskje ende opp med å venne hundene til at du er den som "løsner" det hele, altså drar i gang og at det er du som ender opp med å ta de tyngste takene i oppoverbakkene. En pulk med bremse eller kanskje enda bedre en nordiskslede med bremse, er kjempefint å kjøre med. I utforkjøringer er det ganske krevende å skulle ploge nok til å ha kontroll på to hunder som trekker og 40 kg bagasje som sklir nedover av egen vekt. Får du bratte utforkjøringer og skareføre er det fort gjort å gå så pass kraftig på trynet at du skader deg i en slik øvelse. Har du bremse så slipper du dette. Med bremse er også din naturlige plass bakerst. Legger ved et par stemningsbilder av hundekjøring i nordisk stil. Bilde fra Reva på vei mellom Revsjøen og Revbua i Femundsmarka På vei ut på Grislehåen langs Røavassdraget i Femundsmarka. Hundene trekker om lag sin egen vekt i tillegg til at de gir god hjelp hundekjørerne bak.1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00