Vinnerliste

Ble en helgetur på Toralfsbu. Utrolig fin hytte som ligger på en nydelig plass hvor det ofte er lite trafikk.

Big Sister/Faith Peak, en klassiker i Canadian Rockies Distanse: 7,3km | Høydemeter: 1380m | Tid: 8 timer tur/retur Historisk bilde av Three Sisters i Canmore. Bilde tatt av ukjent fotograf i 1912. Big Sister er den høyeste toppen til høyre. Three Sisters er kanskje Canmore's mest berømte fjell. Jeg har sett de tre fjellene dukke opp i hundrevis av bilder, malerier og filmer, så da var det kanskje like greit å ta turen opp dit når jeg er i området. Dagen før leste jeg meg litt opp på ruta opp til den høyeste, Big Sister på 2940m. Desverre virket det som om dette kom til å bli for krevende så seint på året da det lå endel snø oppover. Turbeskrivelsene beskrev ruta opp som krevende og med mye klyving i eksponert og utsatt terreng. Jeg leste meg derfor opp på fire andre fjell som så enklere ut, så fikk bestemmelsen komme når jeg kjørte opp og så forholdene. Det hadde nemlig blåst mye fra vest den siste tiden så jeg hadde ett håp om at normalruta opp kunne være ganske snøfri. Big Sister sett fra sør Kjørte opp grusveien opp til Spray Lakes som ligger i en dal med svært høy populasjon av bjørn. Det hadde også vært dobbelt så mange angrep på mennesker i år, så man burde kanskje ikke gå alene her? Uansett, jeg skulle gå rett til topps, ikke nede i den tetteste skogen, men kunne gjerne hatt bjørnespray på meg i det minste! Big Sister så tøff ut fra sør. Snøen hadde blåst bort fra vestsiden som jeg hadde sett for meg og det så relativt enkelt ut å følge ryggen opp til tre pinakkeler like før selve toppen. De tre pinakklene så utfordrende ut; 15-20m kvasse stup å klatre/klyve opp om jeg måtte over de. Det så vanskelig ut å omgå de på sørsiden iallefall. Bestemte meg på å prøve for å se om klyvinga var så vanskelig som beskrevet i turrapporten til Kanadierne. Blåser godt på Old Goat Mountain (3120m) Fulgte fin sti opp fra parkering og til tregrensa på 2200m. Enkel sak, ingen spor av bjørn bare spor av geiter i ellers flott gran og furuskog. Noen snøbyger passerte meg og det blåste endel over tregrensa så den store sola Yr meldte lot vente på seg. Ja, bruker fortsatt Yr.no her borte, den virker å melde mer presist vær enn for eksempel Accuweather. Videre oppover ble det partier med lett klyving her og der. Ruta var stedvis vardet og merket så det gikk greit å finne veien opp selv om den gikk mye i sikksakk og ned i renner på sørsiden av ryggen. Plutselig kom jeg opp på den nederste fortoppen. Herfra ble det mer alpint og med ett terreng jeg likte svært godt. Pinakklene var ganske skarpe, så det så vanskelig ut å komme seg opp der. Det så derrimot helt fint ut å omgå de to øverste pinekklene under på nordsiden, selv om det lå endel snø der. Ned fra den nederste/første fortoppen ble det lett klyving 15m ned i skaret. Utsikt mot fottoppene og toppen fra W3 Lett og akkurat passe luftig klyving ned i skaret mellom W2 og W3 W2 og utsikten vestover Noe utsatt på snøflanken under W1 Tok meg god tid forby de tre pinakklene. Noe snø som jeg sank langt ned i så det var tidvis tungt ett lite stykke. Etter å ha brøytet en sti over den mest utsatte snøflanken under W1 kom jeg opp til skaret ved W1. Kløyv opp på W1, mye løs stein men enkel klyving hadde det ikke vært for den løse puddersnøen som lå der. Turen opp til selve toppen herfra bydde på lite trøbbel bortsett fra enda mer puddersnø på løse steiner som velter helst helt rundt når jeg tråkket på de. Profil av W1 På toppen hang det ett revnet Kanadisk flagg, men ellers var utsikten på stell! I øst så man såvidt skylinen i Calgary (100km unna) mens man så haugevis av 3k-ere i sør og vest. Desverre hang skyene fast i de høyeste fjellene i vest, som 3 600m høye Mt. Assiniboine ("The Matterhorn of the Rockies"). Vinden hadde stilnet og skyene trakk seg unna så jeg ble værende på toppen i de neste to timene mens sola gikk ned og stjernene etter hvert kom til syne. Definitivt den beste utsikten og den flotteste turen jeg har hatt så langt her i Canada. Høyeste er Mount Sir Douglas, 3406m Calgary's skyline i øst 2949m høye Rundle Mountain Mount Loungheed (3107m) Panorama fra Big Sister Big Sister fra nordøst Mount Charles Stewart South (2776m) rett ved Canmore Canmore og fjellene rundt Byen Canmore Hovedveien til Calgary med anleggene i Exshaw På returen ned måtte jeg selvsagt opp på W1 en gang til for å ta ett bilde herfra. Videre ned gikk det greit, men det tok noe mer tid enn beregnet. Berget er skråstilt, med mye smågrus og løse steiner på, samt akkurat så bratt at men risikerer en lang rusjetur om man skulle begynne å skli eller falle. Dessuten var det mørkt så det er ikke alltid like greit å se smågrus på fjellet. Men kom meg helt ned uten fall og rakk akkurat en mindre sunn kyllingwrap på Drive-thru Tim Hortons før stengetid nede i Canmore! Ett siste bilde av Big Sister og Canmore under stjernehimmelen

Fikk en virkelig fin og tøff tur opp til Faith Peak/Big Sister på 2940m ved Canmore her i Alberta i går. Kommer en liten turrapport i Canadatråden om endel timer eller en dag.

Takk for innspill! Dere sier egentlig akkurat det samme som jeg fant ut i løpet av turen. Vindjakka og pannebåndet var unødvendig - det var det jeg gikk i på tur dagen før, det er for dårlig lufting i skalljakka mi til at den fungerer til å gå i, men på denne turen ble det altfor kaldt. Men på denne turen ble sekken ganske lett likevel - det var så jævlig kaldt at jeg gikk med alle klærne på under marsj - dunvesten var det eneste jeg hadde ekstra da kvelden kom. Det var forresten en 37 liter osprey variant, ikke en 52. Bare regnbuksa ble ikke brukt - jeg hadde akkurat fått opp teltet da det begynte å snø. soveposen og underlaget har fungert godt i noen minus før, men i natt ble det for kaldt - det blåste nemlig tvers gjennom sommerteltet. Så teltet kunne jeg spart meg, hadde vært bedre å bare spenne opp fjellduken tett mot bakken. Men jeg er egentlig veldig imponert over hyperlighten, man kjenner faktisk at det varmer under kroppen. Uansett ga jeg opp etter noen iskalde timer - kledde på meg plagg etter plagg uten at det ble noe varmere, tredde beina ned i sekken og lå i fosterstilling. Fortsatt jævlig kaldt! Men jeg krøyp bare inn i naboteltet, som forsåvidt var helt vindtett. Der ble det fort uutholdelig varmt, måtte av med nesten alle klærne igjen. og jeg må vel bare krype til korset og innrømme at øl var litt unødvendig - neste gang blir det glühwein Men herregud det smakte godt med en kald pils i den første pausen ang karabin på skjea - den var ikke med på tur, men de to grammene var ganske fine den gang den ble brukt til å organisere kokeutsyr i basecamp på en tur i fjor... gpsen ble ikke brukt - den er ofte med på tur i et forsøk på å lære meg å bruke den, men det er jo litt slitsomt med ting man ikke kan... Sko hadde jeg selvfølelig på meg. bever pro, 900 g på hver fot. Veldig fornøyd med det valget da jeg sklei på isen i ei elv og plutselig sto med vann bare en cm fra kanten av skoen... Kjøkkenet fungerte overraskende bra etter forholdene, selv om det er klin umulig å få tak i vintergass i alta i oktober - det er jo ikke vinter enda. Lokket/stekepanna bruker jeg til skål, sånn at jeg kan spise og drikke kaffe samtidig. Oppsummert: Det var en fin tur. Neste gang jeg prøver meg på det teltet og det underlaget blir ikke før tidligst i mai - da er det for varmt til den soveposen. Blir nok storsekken, bensinbrenner, orion-teltet, dunmadrass og en ekstra sovepose neste helg. Turbilder kan sannsynligvis finnes på instagram i løpet av kvelden - annthansten Ikke mann nei, men blir sjelden beskyldt for å være særlig feminin i min fremtreden

Været bestemmer mye. I en periode mellom høst og vinter kommer det som regel en eller flere dager med dårlig turvær. Ikke regn, men det kan være regn sammen med sterk vind. Eller litt snø og frost. Med glasert tursti. Det er ikke slike forhold jeg ønsker meg. Det er også normalt en frostperiode i måneddkiftet oktober/november. Det medfører at heia «stenger» og jeg må ta til takke med en tur i nærområdet. Planen for søndag var egentlig en siste – for året – tur til Sandvatn. Med 4 grader og regn på morgenen, ble planen fort skrinlagt. Det ville være snø og is oppe i heia. Å suse rundt i heia alene under slike forhold, er ikke noe for meg. Jeg er blitt skikkelig forsiktig de siste årene. Hvor skulle jeg ta turen? Madlandsheia, eller mot Bynuten, kunne være et alternativ. Men 4 grader ved sjøen kan lett bli til frost oppe i høyden. Det var muligens best å holde seg i lavlandet…. Høgjæren har noen fine turstier. Og det er mulig å gå langt – om det er ønsket. Det var nettopp noe slik som ville passe denne dagen. Et par mil i god fart, ville være bra. Det ble til at jeg kjørte til parkeringsplassen i Tovdalsveien. Jeg fulgte med på temperaturen oppover mot Undheim og videre. Det ble kaldere, og øverst var det bare to grader. To grader og fuktig luft. Det tok en stund før jeg ble varm, selv om det er en bakke fra start. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, og ikke spor i stien oppover. Jeg var temmelig alene – til å begynne med. Øverst mot Synesvarden var det noe hvitt enkelte plasser. Det hadde sluddet om morgenen, og fortsatt lø det noen flekker igjen. På toppen sjekket jeg fjellene innover heia, og kunne se at de hadde et lag med melis øverst. Med andre ord snøen og isen var ikke langt vekke. Nedover mot Holmavatn kunne jeg høre en flokk sauer som sprang fra et eller annet. Kunne det vare hunder, eller var det noen som drev sauene? Det viste seg å være bøndene som skulle ha sauene til en annen plass i heia. Vi vekslet noen ord før de fortsatte. På parkeringsplassen ved Holmavatn var det folk og bil. Det ble helst folksomt. For egen del gikk jeg fort og tok igjen noen. Jeg kunne se et par lengre framme, og ved steinkjerringå viste det seg å være kjentfolk. De ville mot Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Jeg tok motsatte vei. Vi ville antakelig møtes, og jeg regnet med å treffe det rett under Synesvarden. Det var andre på tur mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Mange andre. Det manglet egentlig bare et hornorkester for at det skulle være et 17.mai tog… Det var adskillig mindre folk mellom Holmavatn og Synesvarden. Jeg møtte selvsagt de jeg kjente. De hadde gått fortere enn jeg trodde de ville gjøre. Bra fart med andre ord. Alle spor av snø var vekk på toppen av Synesvarden, og det var blitt adskillig varmere, opp mot fem grader… Det siste stykket opp en bakke over en masse gjerdeklyvere, var tungt. Men som alltid, jeg kom omsider til bilen. Etter tre timer i bra fart – noe som gir god trening i hvert fall. Les hele artikkelen

Fortsatt gode forhold. I slutten av oktober er jeg mer en vanlig opptatt av været. Så sent på året kan det komme snø på de mest ubeleilige tidspunkt. For eksempel når jeg vil til Blåfjellenden. Jeg bruker både YE og STORM for å sjekke været mange ganger i løpet av uken. Av en eller annen grunn synes jeg ikke det er særlig stas å gå innover mot hytta om det er snø og is på bakken. Alene på slikt underlag, er sikkerhetsmarginen ikke stor. Jeg vurderte å gå innover både på onsdag og torsdag, men endte opp med en tradisjonell tur på fredagen. Inn til hytta og tilbake på lørdags morgen. Det kan lett bli siste turen innover. Det gjør at jeg legger litt mer i turen enn til vanlig. Jeg bruker litt mer tid på å se meg rundt. Jeg prøver å legge merke til hvordan naturen tar seg ut, sånn like før snøen kommer. Det kan jo bli en stund til neste gang jeg går her. Det er egentlig ikke så mye å se. Ikke er det sau, og fuglene har stor sett dratt sin kos – for lenge siden. En og annen reveskitt på steinene er det eneste tegn på dyr. Gresset er brunt, og trærne står nakne. Likevel er det kjekt å gå i heia – og litt trist at det snart er siste gang for i år. Det er spennende å se hvor lenge jeg kan fortsette å gå innover. Værmeldingen – eller mer rett, været bestemmer. Denne fredagen var det ikke tvil om at det ville være mulig å komme innover. Været var så bra som det kan være i slutten av oktober. Sol, lite vind og plussgrader. Og det var tørt i bakken. Regnet som kom i uka hadde ikke gjort mye av seg. Fossebekken bare så vidt sildret. Det var helt uproblematisk å komme over. Det var nok sorpe til at jeg kunne se spor av folk foran meg. Nå ville det komme en hel gjeng innover senere på kvelden. Turistforeningen hadde lagt opp til fellestur – i mørket – til Blåfjellenden. Jeg var ved hytta lenge før det. Men jeg var ikke først. En kar fra fellesturen hadde gått inn tidligere, fyrt opp og hentet vann. Det var bare å sette seg ned og nyte det å være på Blåfjellenden. Det gikk noen timer før gjengen kom. Mange timer faktisk, de var ikke på hytta før rundt 10. Da hadde de gått i mørket omtrent fra Hunnedalen. Det å gå i mørket, bruke hodelykt, går sent. Jeg hadde håpet på å få se Oronidene suse over himmelen, men ut over kvelden trakk det over og det blåste opp. Lørdagsmorgen var ikke like fin som fredagen. Det var kaldt, men ikke frost nede ved hytta. Litt oppe i lia var det is enkelte plasser, men det var likevel uproblematisk å komme tilbake til Hunnedalen. Jeg fikk kjekt følge på vei over heia. En av deltakerne på fellesturen, tok tilbake i stedet for å følge resten av gjengen. Nede ved porten til Olav møtte vi en jente på vei inn. Alene. Og hun så selvsagt ikke noe problem ved det. Og det skulle da heller ikke være noe problem?Les hele artikkelen

I går ble det noen timer i skogen med utgangspunkt fra Elnes/Hakadalen. Mitt nye prosjekt er å besøke dammer i Nordmarka, det ble to nye i samlingen, Eldammen og Langvann. Lite vann i skogen fortsatt.

Jeg og min nye kjæreste gikk opp Stoltzekleiven i går, og lagde middag på Sandviksfløyen. Været i Bergen har vært helt fantastisk de siste ukene, og jeg begynner å frykte at naturen vil balansere seg ut snart... Panorarma fra toppen: Maten ble laget på primus. Det ble laks og grønnsaker. Ikke noe komplisert, men fryktelig godt! Vi fikk med oss litt av solnedgangen, men så måtte vi gå ned igjen siden hun skulle på jobb. Bergen er en nydelig by!

Kunsten å kle seg er mer enn bare å ha de riktige plaggene. Ull innerst er det vanlige mantraet, men tar ikke hensyn til at ull ikke alltid er ull. En vanlig feil er å overdrive påkledningen i redselen for å fryse. Noen pakker seg inn i for mange lag som ikke binder nok luft, og da er man ofte like langt. Deretter begynner man å sette kroppen i bevegelse, blir svett, og problemet blir egentlig større. Jeg kjører prinsippet minst mulige lag, på en måte analyserer jeg hva jeg skal, og kler meg deretter. Erfaring med forskjellige plagg kvernes rundt i "erfaringsdatabasen" og jeg velger det jeg har best erfaring med under den aktiviteten jeg skal utføre, og hvilken temperatur og vær det er ute. Like viktig er skallet utenpå, det må blokkere elementene nok, men må hvis mulig slippe ut fuktigheten som kroppen genererer ut fra aktivitetsnivå. Vindjakke bruker jeg i størst mulig grad, må jeg ha noe tettere prøver jeg å lufte mest mulig. Skal jeg være i aktivitet kler jeg meg ikke for å unngå å fryse når jeg går ut døra, men for ikke å fryse etter 1km. Det er her mange gjør feil, må du stoppe for å kle av deg hver gang du er ute før du har kommet 1km har du gjort feil. Problemet er at redselen for å fryse overstyrer fornuften og evnen til å lære av dette. Jeg kjenner mange som aldri lærer og jeg river meg like mye i håret hver gang..

Ser fler reagerer på øl, og anbefaler sprit i stedet. Jeg vil anbefale rødvin som et kompromiss! Kan drikkes som den er, eller kan varmes som deilig toddy når det er kaldt.

Har ikke posen, men som ihuga tilbudsjeger som følger med på det meste av priser kan jeg si at Hektapåtur så og si aldri har en reell før-pris. Tilbudene deres ligger stort sett på normalprisen eller et par hundrelapper under. Tror aldri jeg har sett noen skikkelig gode tilbud der. Ut over det er de veldig flinke.

Det med å gå på do er ikke et tulletips. Jeg har selv tenkt "det kan da ikke være SÅ nøye om jeg venter litt", og "jeg må sikkert ikke før i morra tidlig" og diverse andre unnskyldninger, og droppet det ofte. Men faktum er at etter jeg begynte med å tvinge meg selv ut i kulda på do før jeg legger meg, så har jeg faktisk ikke frosset om natta. Det kan jo være tilfeldig, men jeg akter i hvert fall å fortsette den tvangen for sikkerhets skyld.

Har vært på jakt etter det perfekte Instabildet, og sjekket hvor langt man kan gå på en pakke nudler. Eventuelt bare stilt min utfartstrang med en nesten nærtur. Etter bevegelsesforbud, for mye jobb og noen sykedager, så må man ut. Og med selskap av en venninne, som liker å bake, så slapp jeg å gå hele turen på en pakke nudler. I dag ble det Mørkgonga og Gyrihaugen like ved Sundvollen. Veldig fin runde og veldig gøy å klyve opp det smale juvet. Virkelig en fin tur jeg gjerne tar igjen. På toppen snødde det også gitt. Herlig. IMG_9444.mov

Som de andre skriver, ikke noe dårlig liste, dette: "Lettpakking" er et dynamisk begrep, og det er forskjell på lettpakking i California i juli, og Norge i oktober. Sikkerhet først, og komfort er viktig. UL (< 5 kg) er ofte ikke kjempegøy utenom sommerstid. Allikevel, siden du etterspør innspill, så har jeg noen kommentarer til lettere vekt uten store nye innkjøp Siden du ikke skal på ekspedisjon, er det muligens rom for å spekulere litt i komfort? Teltet er jo altså ikke det letteste man kan oppdrive. Her blir det selvfølgelig fort kostbart å oppgradere noe særlig.. Alternativer: når du skal på såpass kort tur og "prøve" litt lettpakking, så kan du jo vurdere en liten tarp i stedet for telt? Kan nok fort spare opp mot et kilo der... Sekk: ikke den tyngste, heller ikke den letteste. Trenger du 52 liter? Husk at jo lettere vekt og mindre ting --> mindre volum --> mindre sekk --> lettere sekk: da trenger du også mindre padding/hoftebelte/ryggstøtte og "bells and whistles". Sekken kan kanskje strippes litt, dersom det ikke blir permanent (Flapjacket toplokk på den sekken vel; kan tas av, tror jeg...)? Alternativt: pakk mindre, og tving alt opp i en liten dagstursekk Sovesystem: virker som ganske tynn pose, ja.. Sikkert fornuftig å ha med to underlag. Alternativt kan du insistere på lettpakking, droppe et underlag, finne noe ekstra lyng etc. og være påpasselig når du velger liggested. I verste fall så fryser du litt ei natt. Du dør ikke Min anbefaling er å droppe fjellduken: du trenger den ikke. Det har jeg bestemt for deg. I alle fall ikke både den og ekstra underlag. Klær: Rimelig mye klær med. Ettersom du bare er ute ei natt går det an å bestemme seg for å sove i samme klær som man går i. Skift er for tullinger som faller i vannet. Nalgenen er OK: nettopp det å lage seg en varmeflaske på kvelden gjør jo at du i verste fall nesten garantert ikke trenger å fryse, selv med lettere sovesystem. Kvart kilo gps kan legges hjemme. Du har kart og kompass, og kanskje en smarttelefon uansett. Stavene har du klart lov til å regne som "worn" items; 450 gram borte fra baseweight Kjøkkenet er sikkert greit -- men 450 var jo litt tungt: Har du mye ekstra oppi settet? Du kan sikkert droppe stekepannelokket og heller brette litt aluminiumsfolie til et lite lokk. OK, sikkert nok i første omgang -- du er jo på god vei her, og jeg regner med at du har tilbragt mer enn nok tid på fjellet til å klare deg selv, selv med lett sekk. Edit: Oh, og pils er teit -- kjør sprit. Pils fører til mye vann i kroppen (blæra), som du må (1): bruke energi på å varme opp til 37 grader celsius inni kroppen, og (2) opp å gå nattestid/sen kveld for å late vannet, som fører til at både du og sovesystemet ditt mister enda mere varme.. Edit 2: Sekken din har relativt mye celleskum i ryggdelen. Det er samme prinsippet som vanlige liggunderlag. Sekken er altså et liggeunderlag når den er tømt. Jeg vet ikke hvilken modell Montbell-underlaget ditt er, men hvis det er skum, så kan du skjære av alt under hoftene, og heller bruke sekken som underlag under føttene. Vekt spart. Kjøp eventuelt et billigere skumundelag det ikke skjærer i hjertet å skjære i. Edit 3: Vindjakken kan kanskje legges igjen hjemme? T-skjort+Devoldtrøye+Aclimatrøye+Dunvest+Fiberjakke+Skalljakke burde strengt tatt holde lenge til kvelden/i soveposen. 172 gram spart. Gå i fiberjakka/skalljakka. (+at du får lov til å merke en tyngre jakke som "worn", i.e 200gram+ spart i baseweight). Dropp eventuelt én av trøyene eller t-skjorta også. 150-200 gram til spart.

https://turhistorie.blogspot.com/ Børgefjell har lenge stått høyt på listen over nasjonalparker jeg har hatt lyst å besøke. Jeg har hørt mange historier herfra, om bare halvparten var sanne lovde dette virkelig bra. Forventningene var mildt sagt høye til naturen, fisket og ikke minst myggen. Når nasjonalparken ble opprettet i 1963 var en av intensjonene å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep (takk til Wikipedia), og nettopp det gjør Børgefjell til en av det mer spennende nasjonalparkene her til lands. Sekken ble pakket for ni dager på tur. Kathrine ble hjemme denne gangen med "bolle i ovnen", hun var ganske så misunnelig da jeg satte meg i bilen og kjørte nordover. Med kroppen full av forventninger, og litt dårlig samvittighet, var det bare å gi gass. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Ny fiskeskørner skulle se dagens lys. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre kunne jeg parkere ved villmarksvegen i Stekenjokk. Planen var å parkere ved demningen her, men det var ikke mulig grunnet vedlikeholdsarbeid. Heldigvis fant jeg en duganes plass å sette bilen et par kilometer unna. Turen startet på "ekte Børgefjellvis" med en elvekryssing, ca 50 meter fra bilen. Heldigvis hadde jeg med crocks, så fjellskoa slapp å bli våte. Jeg hater våte fjellsko, så det prøver jeg å unngå så langt det er mulig. Etterhvert som jeg passerte demninga kjente jeg i hele kroppen at nå var turen endelig i gang. Som bestilt ble jeg ønsket velkommen av en heilo som laget sine karakteristiske lyder. Ikke til å ta feil av den. Etter noen kilometer dukket Saksenjohka opp, da var det bare å følge den opp til Saksenjavri. Her traff jeg på en hyggelig svensk familie som hadde vært på tur noen dager. De delte velvillig om hvor de hadde fått storfisk og kartet mitt fikk noen nye kryss, dette lovde bra. Det tok ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, utoset så virkelig spennende ut. Her var jeg i kontakt med fisk, men ikke av betydelig størrelse. Etter en kort lunsjpause gikk jeg videre. Da jeg kom inn til enden ble teltet satt opp. En virkelig flott leirplass rett ved vannet, med en liten bekk som rant rolig like ved teltet. Resten av kvelden ble brukt til fisking og kartstudier. I morgen var planen å bevege seg lenger innover parken. Det så jeg virkelig frem til. Ut på kvelden kom regnet og det var bare å trekke inn i teltet. Det hadde ikke blitt noe fisk i dag, heldigvis var det lenge igjen av turen. Billen parkert og turen kunne starte. Demningen jeg passerte med Stekenjokkvegen i bakgrunn. Der oppe lå dagens mål. Det tok ikke lang tid før en heilo dukket opp. Saksenjohka. Saksenjavri. Litt energi-påfyll før jeg ruslet videre. Tror dette er en sandlo. Trasking langs Saksenjavri. Så var det på tide å finne leirplass. Nærmer meg enden av vannet. Nudler til lunsj. Bildet tatt i det det begynte å regne. Det tok ikke lang tid før det dukket opp to elver som ikke var der da forrige bilde ble tatt. Solnedgang utpå kvelden. Noen siste kast for kvelden. Neste dag satte jeg kursen mot Reinhornvatnet, men på veien skulle jeg ta meg god tid til å fiske og nyte turen. Å jage kilometer har aldri vært min stil. Dessuten skulle jeg gå forbi mange spennende fiskevann, så her var det ingen grunn til å stresse. Først stopp ble med navnløstvann 958 og 956, men lite fisk å få her. Etter hvert krysset jeg elva (tørrskodd) mellom disse to vanna og gikk mot Raentserenmehkie, et vassdrag med flere småvann, elver og kulper. På kartet så dette ut som et fiskeelderado, og forventningene var mildt sagt høye da jeg plasserte den første sluken i et lite utos her. Det tok ikke lang tid før første ørreten satt, ikke den største, men fin middagsfisk. Utover dagen landet jeg flere på rundt 200 gram, men de store ruggene jeg hadde drømt om uteble. Det er jo ikke noe nytt. Uansett var dagens middag sikret, så sånn sett var jeg fornøyd. På ettermiddagen lå jeg å slappet av ved en kulp ca en km fra det største Raentserenmiekhi-vannet. Livet var godt der jeg satt med kaffekoppen i hånden, god og mett etter dagens lunsj. Etter hvert så jeg uværsskyer komme sigende mot meg, det var som f.... Da var det bare å å pakke sammen og spurte mot Reinhornvatnet. Det ble nærmest et kappløp disse kilometerne. Jeg stampet avgårde over steiner og myrer med uværet hakk i hel. Ved det midterste Reinhornvatnet fikk jeg satt opp teltet i rekordfart og vant akkurat kappløpet. Senere på kvelden lettet uværet og jeg kunne endelig stikke trynet ut av teltet. Det ble fisket en del her, og det ga resultater. En flott ørret på 700 gram, en sprek satan! Aldri vært med på makan. Børgefjellørreten er det virkelig liv i, det kan jeg skrive under på. Turen går videre. Første bakken etter Saksenjavri. I denne lille kulpen så jeg fire ørreter på ca 400 gram. Navnløstvann 958 og 956. Lite fisk å få her. Reingjerde. Det gikk greit å krype under. Et lite krypinn jeg fant rett etter reingjerdet. Sikkert brukt av samene her i området. Raentserenmehkie. Her gikk det bra å krysse tørrskodd. En liten stopp for å kvile beina. Utsikt ned mot Ranseren. Dagens middag. Teltet ved Reinhornvatna. Ekte Børgefjellørret på 700 gram. Den fikk svømme videre. Neste morgen satte jeg kursen mot de småvanna øst for Cevlarsfjellet, som den svenske familien jeg traff første dagen hadde anbefalt meg. Planen var å tilbringe ei natt her. Her hadde de vist dratt opp kilosfisk i hopetall. Enten traff jeg på en dårlig dag eller så hadde jeg blitt lurt. En syltynn ørret var alt jeg fikk. Dermed fristet det ikke å bli her noe lenger. Jeg bestemte meg derfor å sette kursen mot Storskavlbekken. Her hadde jeg nemlig en avtale å møte Sven, mannen bak teltlivet. En av mine favoritt turblogger. Anbefales. Han skulle tilbringe hele sommeren her opp i Børgefjell, og det skulle bli spennende å høre hvordan turen hans hadde vært så langt. Dagens etappe ble dermed en del lenger enn planlagt, og jeg var bra sliten da jeg endelig var fremme. Her fant jeg en perfekt leirplass ved en liten navnløs pytt som rant ut i Storskavlbekken. Dette var virkelig ei perle, og for å sette prikken over den såkalte i-en kunne jeg se rett mot Kvigtind i vest. Det høyeste fjellet i Børgefjell, dronninga som noen kaller den. Med slike omgivelser var det godt å vite at her skulle jeg være i to dager. Nå skulle jeg ta det helt piano resten av dagen. Det var vel fortjent spør du meg. Så skulle det bli spennende å se om Sven dukket opp i morgen. Skiftende vær denne dagen. Her skulle det vist være kilos. Ikke akkurat storfisk. Så satte jeg kursen mot Storskavlbekken. Der Storskavlbekken renner inn i Simskardelva. Så dukket endelig den lille pytten opp. Reinsdyr som nærmeste nabo. Perfekt leirplass. Kvigtind og en imponert fjellfisker. Jaggu var det fisk å få her også. Ruta videre planlegges. Dagen startet med strålende sol. Jeg lå i teltet med full åpning og supet i meg kaffi, mens jeg kikket nedover langs Storskavlbekken. En virkelig idyllisk start på dagen. Slik ble jeg liggende lenge før jeg kom meg ut av posen, og frokosten kunne inntas utendørs. Dette var ferie med stor f. Ut på dagen dukket det opp en nokså skjeggete kar og ei bikkje. Det var Sven og hans faste følgesvenn, en Laps Vallhund med navn Lopi. De skulle være på tur i Børgefjell i hele sommer, og jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Det tok ikke lang tid før kaffekjelen ble plassert på primusen og den ene historien etter den andre ble servert med stor innlevelse og latter. Alltid kjekt å møte likesinnede friluftsfolk. Ut på kvelden ble det en uhøytidelig fiskekonkurranse som jeg tapte knepent. Sven disket opp med Toro fiskesuppe av beste sort. Et virkelig herremåltid. Den største ørreten vi fikk her var vel nesten 500 gram, men utrolig rød i kjøttet, og smakte fortreffelig. Nok en gang ble jeg imponert av kvaliteten på fisken her i Børgefjell. Dette er en bra start på dagen. Frokost utendørs. Det fiskes etter lunsj. Nok til maten. Ørret og nudler. Faktisk veldig godt. Så fikk jeg besøk i leiren. Neste dag var det på tide å bryte leir. Begge hadde planer om en tur nedom Store Kjukkelen, så vi slo likså godt følge ned dit. På vegen skulle vi prøve et lite navnløst vann som så spennende ut på kartet. Det var ikke lange biten å gå. Da vi ankom det lille vannet, tok det ikke lang tid før vi konkluderte med at det var fisketomt. Den "faglige vurderingen" var begrunnet i at der var for grunt, og at elven som rant ned til Store Kjukkelen var for stri til at fisk kunne gå opp der. Vi trasket derfor videre. Store Kjukkelen er et stort vann og det var stedvis langgrunt og litt vrient å fiske i. Men Sven klarte å lure en flott ørret på 0,8 kg. Han beskrev den selv som helt grei, tydelig at han hadde dratt opp en del storfisk så langt i sommer. Godt vant med andre ord. Sven og Lopi nyter utsikten. Så dukket Store Kjukkelen opp. Teltet ble slått opp i Nordvestre enden av Store Kjukkelen. Det var nokså steinete og langgrunt. Det ble ikke fisk på meg denne kvelden. Etter ei natt ved Store Kjukkelen måtte turen gå videre. Sven skulle fortsette sørover på vestsiden av vannet, mens jeg skulle sette kursen mot Viermejælla. Noen små vann som ligger øst for Virmavatnet. I løpet av natten hadde jeg vært plaget med smerter i det høyre kneet, akkurat det samme jag var plaget med i fjor på "Hjørundfjorden rundt" turen. Jeg teipet derfor en ullhals rundt kneet, å holde det varmt har vist seg å hjelpe. Etter morgenkaffen var det å si adjø til Sven og Lopi. Et virkelig hyggelig bekjentskap. En grepa kar som vi sier her på Sunnmøre. Så gleder jeg meg til å lese om turen hans når han er tilbake. Jeg trasket videre langs østsiden av Kjukkelen og ned til utoset i Kjukkelelva. Her så det virkelig lovende ut fiskemessig, uten at det hjalp så mye. Jeg var inne på tanken om å fiske meg hele vegen ned til Lille Kjukkelen, men det utgikk. Siden kneet trøblet litt ville jeg ikke legge opp til for lange dagsmarsjer. Kompasskursen ble satt til dalen mellom Steintinden og Gæivenåsen. Til tross for at det var nokså bratt, holdt jeg greit tempo oppover. Da jeg ankom Viermajælla viste det seg at det så og si ikke var vann i de småvanna jeg hadde sett ut på kartet. Her kunne det umulig være fisk. Ikke at det gjorde så mye. Jeg var sliten etter en lang dag, og la meg til i teltet. En Realturmat stod på menyen og resten av kvelden gikk med til lydbok. Jeg vurderte å gå nedom Virmavatnet, men de fem kilometerne fristet virkelig ikke. Det fikk bli på neste Børgefjelltur. Det gjelder å improvisere på tur. Sven og Lopi vurderte og bli her enda ei natt. Jeg trasket videre. Ved nordenden ligger det et par hytter. Kanskje de tilhører reindriftssamene her. Fisking i Kjukkelelva. Et siste kikk på Store Kjukkelen og Kvigtinden. Like før nedstigningen mot Viermejælla. Her var det ikke mye vann. Leirplass med utsikt mot Store Børgefjellet. På dag syv av turen satte jeg kursen mot Raentserenmehkie igjen. Jeg ønsket å få fisket i de vanna jeg ikke rakk tidligere på turen. Ruta gikk mellom Govlektinden og Steinvatnet. Og som seg hør og bør, her var det mye stein. Dette var en tung etappe, og det berykta kneet meldte fra om sin tilstedeværelse i det jeg rundet nordsiden av Glovertinden. Nå var jeg med det navnløse vannet 1063 moh. Her fisket jeg meg langs østsiden ute å kjenne et napp. Et solid head and tail-vak viste seg, så ingen tvil om at her var det stor fisk. Men ingen som ville bite på sluken min. Det var bare å gå videre. Ut på ettermiddagen kunne jeg slå opp teltet mellom 972 og 971 vannet i Raentserenmehkie. Det hadde blåst opp en del, men heldigvis fikk jeg slått opp teltet i le for vinden. Resten av dagen ble brukt til fisking med bra resultat. Den største var på ca 6 hekto. Etterhvert begynte det å regne og jeg trakk inn i teltet. Ingen tvil om at dette var et godt område for fisking, men sånn bare mellom oss. Jeg var litt skuffet over at kilosfisken fortsatt ikke hadde tatt. En liten foss på vegen opp mot steinhelvete. Der nede var Virmavatnet. Slitsom etappe. Her var det steinete gitt. Vann 1063. Utsikt mot Raentserenmehkie. Mellom disse to vanna slo jeg opp teltet. En av få ryper jeg så på denne turen. The fear in he´s eyes. Nesten så jeg får dårlig samvittighet. Teltet slått opp med en liten oppgradering for å unngå at ytterduken tok i innerteltet.. Fin halvkilosfisk. Planen i dag var å gå tilbake til Saksenvatnet, og ta siste natten der. Turen startet med å krysse elven mellom 972 og 971 uten problemer. Har blitt ganske så stødig på disse elvekrysningene etterhvert. Etter noen kilometer ble en Møreungen i kobber og rødt festet på snøret. Og ikke lenge etter lå det en flott ørret på 0,8 kg sprellende i lyngen. Møreungen viste seg å fungere bra i Børgefjell, den sluken jeg fikk absolutt mest fisk på. Da jeg passerte reingjerdet traff jeg på en same som drev litt vedlikeholdsarbeid. Han smilte og sa noen ord jeg ikke skjønte i det hele tatt. Jeg nikket tilbake og smilte. God stemning med andre ord. Da jeg ankom Saksenvatnet åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Ved vestenden så jeg en annen person stå å fiske. Han stod et lite stykke unna, så jeg orket ikke å gå bortom. Noen kilometer og x antall kast senere kjente jeg endelig et solid rykk i stanga. Endelig var det storfisk på kroken. Bremsen hylte gang på gang, og jeg brukte flere minutter før den endelig var sliten. Forsiktig fikk jeg et godt grep rundt hodet på ørreten og kunne vippe den på land. Den var ikke så stor som jeg først trodde, men vekten viste akkurat 1 kg. Kilosfisken var i boks. Bedre sent enn aldri. Planen var å slå opp teltet ved østenden av Saksenvatnet, men her stod det allerede tre telt. Nei da var det like greit å sette kursen mot bilen. Dessuten fristet det med en varm dusj. Et par timer senere dukket bilen opp i tåkehavet. Turen var over for denne gang. Elva jeg krysset mellom vann 971 og 972. 0,8 kg. Noen siste kast i Raentserenmehkie. Så var jeg tilbake med reingjerdet. Turen nærmet seg slutten. Tilbake til Saksenvatmet. Så var kilosfisken i boks. Så dukket demningen opp i tåken. En siste elvekryssing før jeg var tilbake til bilen. Oppsummert kan jeg si at Børgefjell er virkelig et område som er verdt å besøke, makan til flott natur. I løpet av turen traff jeg minimalt med mennesker. Så det er liten tvil om at her kan du få følelsen av å være helt alene, spesielt om du besøker de litt mindre kjente områdene. Jeg fikk ikke sett så mye av parken som planlagt i utganspunktet, det var for så vidt ingen bombe. Neste gang jeg tar turen, skal de vestlige delene av parken utforskes. Mange spennende fiskevann der. Lille Kjukkelen, Gaukarvatnet og Austre Måskardvatnet, er noen av dem. Den største skuffelsen med Børgefjell var den beryktede myggen, den så jeg ikke noe til. Nesten så jeg følte meg snytt. Ellers leverte Børgefjell på alle måter. Jeg skal tilbake. https://turhistorie.blogspot.com/

Skal for første gang prøve meg på lettpakking - men sekken blir ikke spesielt lett likevel! Er det noen som har noen tips? Kunne selvfølgelig droppa de to halvliterne, men de forsvinner jo første dagen uansett. Værmeldinga sier liten kuling på kvelden og noen få minusgrader (blir vel en del effektive?) - så jeg må jo ha med alle klærne for å ikke fryse! fjellduken er hovedsaklig til å ha under teltet, bunnen er veldig tynn. men det er jo kjempekos med fjellduk på kvelden også... Nalgeneflaska er jo tung, men jeg må ha noe som tåler kokende vann. Ser jo at jeg absolutt kunne ha spart litt vekt med et annet kjøkken, men man tager hva man haver... Vil gjerne høre hva dere lettpakkere foreslår for å lette sekken litt.

Det kan dere si det, men jeg har nettopp hatt tre netter i en Berganspose som befjæret meg så kraftig at det var like før jeg begynte å legg egg når jeg våkna! Og da blir slikt viktige når man vurderer ny pose! Joda, skjønner viktigheten av det du sier, men når man har drukket kakao med fjær i noen dager blir man seg selv nærmest - og fuglene hvis fjær man har fått på tunga kommer i annen rekke.. (Skal reklamere på posen, som jeg gjorde tidligere og fikk ny av xxl.no, av samme type, men den var jo like dårlig, grrr. Men men, burde ha skjønt det, billig kan i lengden bli dyrt eller bare irriterende plagsomt).

Ja, det er veldig dumt. Sånne småting irriterer meg og da velger jeg Brukås eller Fjellsport foran Hektapåtur.

Har ennå ikke funnet noen bortkomne dun fra Warmpeace 600. Synes ellers det er sjelden jeg finner hektapåtur med laveste priser på prisjakt.

Ta kontakt med samiske reindrivere. De fins fra Trollheimen/Engerdal til russergrensa. Evt kan du ta kontakt med et av tamreinlagene i Vågå eller Lom. Skinn fra skalle og legg er kanskje mulig å få tak i. De sitter som regel ikke på de skinnene som selges.

Brukt min 300 Modell i 60 døgn i år, og oplever at den slipper veldig lite dun, slapp veldig mye etter at jeg la den over brenner og lagde et stort hull

http://www.clasohlson.com/no/Springyard-Thermo-sokker-med-varmeslynge/Pr318063001 😉

blir visst aldri ferdig å kommentere her... (burde skrevet oppgave, klassisk prokrastinering) 1. fotposer har jeg allerede kommentert. Uansett hva du velger blir det bedre enn å ikke ha. det aller beste er kanskje å sy selv, da kan du få dem i riktig størrelse, den lengden du vil ha (over kneet er fint hvis du vil legge kneputer i fotposene, ikke i buksa. genialt ved f.eks. snøhulegraving.) mønstret gummisåle fikk jeg kjøpt hos skomaker for en billig penge. 2. dun- eller fiberbukser er flott. kjøp dem store nok til å ha utpå buksa. da slipper du å kle av deg for å få dem på når du kommer frem til camp. dun- eller fiberskjørt er også genialt - det dekker de vitale frysepunktene rumpe og lår, og funker også fint som soveposeforsterkning. under buksa vil jeg anbefale en knebukse av ull eller fleece. gjerne med glidelåser i siden som ziplongs, eller http://www.aclima.no/products/woolshell/women/woolshell-summit-pants glidelåsen gjør det enkelt å ta av og på uten å måtte av med skoene. 3. I leir, og på pilketurer og sånt, pleier jeg å ha en eller to stillongs i varierende tykkelse avhengig av temperatur, og knebukser av ull - enten hjemmestrikka eller den aclimabuksa jeg linka til over her, og skallbukse. liker å ha vanntette bukser hvis hovedfokus på turen er campliv. hvis det er mest bare gåing kan det hende jeg tar softshell i steden. på overkroppen bruker jeg ullnetting (med påsydde ekstra ermer, fryser alltid på overarmsflesket) og en litt tjukk ulltrøye over. bruker bomullsanorakk over dette under marsj, starter gjerne dagen med en tynn dunvest utpå der. I leir bruker jeg den svære dunjakken i steden for anorakken, bare for at det blir mindre klumpete. Jeg har også en solid dunbukse, men den blir nesten aldri brukt. den er fin å ha når temperaturen ligger og vipper rundt 30 kalde, men jeg savner den ikke i 20 minus. Det hender at jeg tar med meg en god hjemmestrikka ullgenser også, greit å ha i teltet når jeg ikke trenger å være vindtett, blir fort litt michelinmann-følelse av dunjakken. Tror jeg har noen halvdetaljerte pakkelister liggende hvis du er interessert.

Både ull og pels holder varmen godt, jeg betviler ikke det. Men det som gjør at et plagg holder deg varm er hvor mye luft det fanger, og ikke minst hvor tørr det holder deg. Når du er våt, uansett plagg, vil fordampning kjøle deg ned. Det jeg kalte amatørtester kan man kanskje kalle kvasivitenskap, eller forsøk, slik man gjorde det i naturfagtimen. Det ble ikke gjentatt nok ganger til at man kan regne fornuftig statistikk på det, og det er et poeng å ikke overvurdere det. Likevel så kan man utlede at så lenge du er våt, og lar vannet fordampe bort fra kroppen (her er ytterste plagg vesentlig) så blir du kaldere. Nå er ikke fleece fleece og ull ull heller, skal man tro denne tråden, så det spiller jo sikkert en stor rolle hvor mye luft et vått plagg av et gitt stoff fanger. Min erfaring med andre kunstfiber er at disse er langt mer effektive til å fordele fuktigheten utover slik at det ikke blir en våt dam på brystkassen og i korsryggen. I tillegg så tørker dem langt fortere når du tar dem ut i tørr luft (som skulle tilsi at de kjøler deg ned fortere hvis du ikke dekker deg til). Fleece lar jo seg vri opp lett slik at stoffet kan gå fra gjennomvått til fuktig på et par strakser, men tykk ull bruker flere dager på å tørke. Det er også et poeng å huske at dyr har masse fett i pelsen sin slik at den holder like bra "loft" når den er våt. Mye av dette fettet vaskes bort før klesproduksjon. Jeg mener ikke å si at fleece er overlegent ull, men jeg vil gjerne utfordre den etablerte sannheten at ull varmer når det er vått. For det gjør det nødvendigvis ikke. Om det holder varmen bedre enn fleece når det er vått? Jeg vet ikke. Holder ull varmen bedre enn bomull når det er vått? Absolutt! Jeg vil også nevne at fuktighet som blir dratt utover i et plagg nødvendigvis ikke skyldes fordampning. Det skyldes like ofte kapillærkrefter. Når kaffefilteret blir vått over det hele er det ikke fordi kaffen fordamper opp over kanten. Edit: dette kvasieksperimentet var det jeg tenkte på: http://woodtrekker.blogspot.no/2012/11/fleece-vs-wool-insulation.html

Jeg har brukt gule briller til sykling og de er ganske behagelige, men slikt lys er vanligvis ikke noe problem når du sykler, men verre når du er på skitur. Gule sykkelbriller er stort sett bare for å unngå innsekter i øynene. Det er stor forskjell på briller, både gule og solbriller og det er ikke alltid at prisen avgjør hva som er best. Jeg har et par gule briller som endrer fargene på omgivelsene til det ugjenkjennelige, men de er veldig behagelige å ha på. Hos en del populære merkevarer betaler du litt vel mye for navnet og designet, men det er ikke alltid at glassene er like bra. Derfor kjøper jeg skjelden solbriller inne i en butikk, men helst ute på gaten når det er sol. Jeg kjøpte en gang et par sykkelbriller, solbriller, hos Jula. jeg tok dem med i forbifarten som en test på grunn av grei pris og bra design. Et par dager senere var jeg tilbake og kjøpte tre ekstra par. Vi er tre personer som sykler nesten daglig i min familie og alle tre bruker disse brillene. De har også vert med meg på tur i fjellet og nå gjenstår det bare å teste dem på snøen når den kommer. http://www.jula.no/catalog/fritid/sykkel-og-motor/sykkelsikkerhet/hjelmer/sykkelbriller-639053/

Jeg bruker fotposer utenpå skoene. Børster av snø før jeg putter beina i. Viktig at de når godt opp på låret. Da kan man base på kne og surre rundt i dypsnøen uten å tenke på at det kommer snø inni noe sted. De avklipte sålene av sitteunderlag er bare en ekstra isolasjon om man står/sitter lenge ute. Et par biuakksko eller duntøfler er jo også fine å ta inni, uten skiskoen på. Dunbrallor er sikkert bra det. Jeg foretrekker primaloft, da trenger jeg ikke bekymre meg for om de blir litt våte. Jeg bruker dem også i slalåmbakken, under bib-en. Så trenger jeg ikke kjøpe egen foret slalåmbukse. Greit til så mye. Også i leiren om kvelden. Mine lag på fjelltur er en netting innerst. Ull om det er liten eller medium intensitet, syntet om det skal gåes med fullt trøkk og det blir mye svetting. Lag to er middels tynn ulltrøye. Så har jeg ekstra ullgenser og fleece med meg, og bruker alt etter temperaturen. Er det skikkelig vinter så går jeg med bomull fjellanorakk og softshell (vindtett) bukse. Hvis det er snakk om mulighet for fuktig snø eller regn, så kommer skallklærne med.

En annen klassisk kombo for fotposer er forsvarets fotposer - vanntette og med mønster slik at man faktisk kan gå litt rundt uten å skli + filttøfler av den typen du ser for deg bestefar har på gamlehjemmet... helsport sine er fine å tre utpå skiskoene, blir mye varmere enn å gå uten, men ikke like varmt som å ta av skoene og fylle på med duntøfler og skumsåle. Selv bruker jeg en gammel variant av disse: https://www.mec.ca/en/product/5031-589/Expedition-Plus-Bootie med ullkartanker inni for å absorbere fuktighet. går barbeint i dem, det er det varmeste jeg noen gang har vært borti - fryser aldri på beina! en annen ting jeg ser at ingen har nevnt er undertøy. ullboxer og ullbh! finnes etterhvert mange forskjellige bh-varianter på markedet, jeg er for tiden veldig fornøyd med bergans sin, for den har litt polstring. beskytter stive nippler mot gnag fra bukseseler Men den har omtrent null funksjon hvis du trenger støtte, den er nok designet for mikropupper.

Skisko str 43; duntøflene er vel str L om jeg ikke husker feil, i alle fall god plass til en tykkere ullsokk inni. Fotposene er vel også str L.

Ja, dette har vist seg å fungere bra. Jeg bruker normalt 44-45 i det meste av skotøy. Helsport bivuakkskoene er i størrelse large (42-46 i følge Helsport). Disse er litt romslige, men jeg er usikker på om de går utenpå skiskoene. Skulle jeg brukt de slik ville jeg heller gått for en ren fotpose uten fiberisolasjon. Ser for meg at bivuakkskoene lett ville blitt våte om jeg hadde puttet dem over skienskoen.

Et lille supplement til skaller, som viser at de er ganske gjennomtenkt produkt: Sålen er sydd av 2 stykker skinn, hvor hårene på forreste halvdel vender bakover og hårene på bakerste delen vender fremover. Dermed har man veldig bra fotfeste både i fraspark med forfoten og sklir ikke fremover når helen er nede i utforbakker. Det samme gjør sig sikker gjeldene med de andre deler av skallen. Gode samiske råd er altså saken Elgen

Hei Helsport bivi sko eller kanskje Fischer overboot (siste svarer til mine) er fine som leir/telt kamikker med isolerende såle og tykke sokker i. Egentlig er de til å ta utenpå skisko, så man må slumpe sig til hvilket mindre nummer som passer som "kamikk". Jeg bruger 46 i skisko og mine overtrekk svarer til ca. 41 skisko. dvs at Elginnen kan bruke de utenpå skiskoene og jeg som Kamikker. Klassiske fjellreven bukser er jo ikke varme - bare som en tynne anorakk = vinntette. Og det er vel grenser for hvor mye ulllongs du kan stoppe under uten at det blir for trangt og dermed IKKE varmt! Elginnen hadde en gang klassisk fjellreven bukse på på januar tur opp til Høgvarde en ettermiddag aften i - 20 og vind. Vi hadde heldigvis ekstra vindbukse med, men hun klarte knapp å få dem på selv. Så hurtig ble hun helt stiv i fingrene. Jeg hjalp. Det viser litt om, hvor litt som skal til før det er ille. Hun er selvskreven medlem til din frysepinneklubb. Det samme med sko: bruker man for tykke sokker kan tærne ikke bevege sig og så fryser man på beina. Alle "varme" bukser med fiber- eller dunfyll bør være overtrekksbukser til pause eller etter telt oppsetting, sammen med dun/Fiberjakke. Derfor bør buksene også ha glidelås/knapper så hele siden kan åpnes og du kan ta dem på med ski på i prinsippet. Hilsen Elgen

Vet dessverre ingenting om nettbutikker eller lignende som selger skinn. Men sennegress er egentlig kjempeenkelt, det er bare litt jobb. Flaskestarr gjør jobben, og en spikermatte. Skjær en bunt gress som du greier å holde rundt. slå masse spiker gjennom en planke, og slå gressbunten mot spikermatta til det blir mykt og fint. (halvparten forsvinner) gjenta til du syns du har nok. knyt buntene sammen, og heng til tørk - helst i garasje eller lignende. hvis du tørker det inne blir det for tørt, og da blir det bare støv av det. tror det er juli som er sennagressmåned? bør hvertfall gjøres før det begynner å visne.

Har Kaitum 2 GT nå, og brukte Allak tidligere. Det er ikke stor forskjell på vekt og volum pakket. Kuppel og tunnel har hver sine fordeler, og som du nevner har Kaitum 2GT stort fortelt, noe som er grunen til at jeg byttet til det for bruk på vinteren. Allak er noe mer stabilt om det kommer mye snø (kuppel tåler mer snø før det bryter sammen). Kaitum er også et mye lengre telt enn Allak, slik at det noen få ganger kan være mer utfordrende å finne en god plass å sette opp teltet. Når det gjelder plass i teltet for to virker Kaitum å være større. Romslig for to voksne karer. Kjekt med to innganger, men var 2 høye ventiler som gjorde at teltet ble valgt foran det lettere Nallo teltet. Kaitum har også full høyde i hele innerteltet, slik at det blir betraktelig mer romslig. Bruker lettere på sommeren, så kan ikke si noe om det med myggnetting i ventilene når det er insekter. Men hadde ikke dette i Allak, og opplevde det aldri som et problem. Det er myggnetting til innerteltet. På vinteren er ikke dette noe sak, og det er mulig å stenge ventilene om det blåser rett inn. Ellers er det som du nevner flere innganger. 1 i bakkant, og 2 ut fra forteltet. En til hver side. Teltet er solid nok til vinterturer. Men for de mest ekstreme turene er Keron det mest solide alternativet. Er du flink til å velge teltplass holder Kaitum lenge for turer i norskt vinterfjell.

Samme oppsett (nesten). Har duntøfler fra North Face (rimelige - 100 spenn på xxl.no nå! Tent Mule heter modellen) og Helsport fotposer til leirbruk, fungerer fint uten ekstra såle i fotposene til ca -20 (med bål forstås). Ullbukse, skall eller softshell avhengig av hvor kaldt det er, pluss varmebukse (Mountain Hardwear Compressor) som jeg bruker utenpå skall/softshell eller rett på ull-longsen. Alle primaloft eller lignende varmebukser funker vel, skulle jeg tro. Flere turkamerater kjøpte seg Bjørn Dæhlie overtrekksbukser med primaloft, myntet på elite langrennsløpere som pauseplagg. XXL solgte disse for et par hundrelapper på salg for noen år siden. Nå lager flere produsenter slike bukser i 3/4 lengde for toppturfolket, men jeg synes selv full lengde er høveligst ved leirbruk.

"Mønesnor" ser i hvert fall ut til å være ledig på markedet

Hei Jeg har hatt skaller selv i ugarvet reinskinn. Gode og varme i tørr snø, våte i slaps og stinker så forferdelig. Når de er tørre er det ikke så ille. Jeg har også et par liggende på hytta i str. ca. 40-41, men de er nå ikke til salgs da en elgkalv bruker de på besøk. Også i ugarvet reinskinn og fine inne og yte i tørr snø altså! De fås jo hos ulike samiske kunsthantverk - turist salg men er sikker ganske dyre nå om dager. Det er noen til salgs på Finn.no. Ellers må du finne en samedame som vil vise deg, hvordan de blir sydd. Men det er nok ganske vanskelig både med snittmønster og syning. Senegresset er viktig opprinnelig detalj, men tykke sokker går også. Det finnes et kunsthantverk senter i Karasjok, som du kan prøve å google. Jeg hadde også 2 ugarvet, tørket reinskinn. de var så røffe, at det stadig satt reinsfett i diverse kroker og krinkler. Derfor luktet de tilsvarende når de ble fuktige.Jeg renskrapet de og så ble det noe bedre - faktisk helt bra. Reinskinn er vel det beste liggeunderlag som finnes, men er tungt og voluminøst. Det satt på tvers under topplokket på sekken og stakk mye ut - og bør ikke pakkes i plast. Noen linoljebehandler tørket reinskinn, så det tåler fukt bedre. Men reinskinn røyter forferdelig!! På Grønland sir man at en bra fanger har spist sin kroppvekt i reinhår! Det er overalt i prinus, te, mat, sovepose mm. Det ene hang i en del år på veggen, men jeg fik et ultimatum omkring hår, støvsuging eller kaste det! Så derfor har jeg ikke lenger reinskinn. I øvrig kostet de bare 100 kr. i svensk Lappland en gang i hippietiden. Elgen

Knapt nok en "tur"... Mer en kort utflukt for å nyte ettermiddagssolen, litt frisk røyklukt, noe varmt å spise sammen med en ennå kald øl

Støter alt "pahatlem" har sakt, dog ville jeg ha dropa både vindjakka, regnboksa og dunvesten. Vet selvfølgelig ikke hvor kald/varmblods du er men for meg ville det vert for mye med alt det på sjøl ned til -5. Husk at alt av klær du ikke har på deg må du fremdeles bære med deg, uten at de gjør noe nytte. Ul undertøy, et plagg mellomlag + skaljakke duger ned til ganske lave temperaturer så lenge du er litt smart angående aktivitet og hvor du velger å stoppe for å drikke vann/ ta lunch f.eks.

De andre neoair x-term og x-lite var også til 50% (Ja, det ble kjøp)

Har vært på tur med valpen i dag, i Hålandsheia i Mandal

Fleece - når det blir vått så er det ikkje egna til noko. Laga av kunstfiber som til dømes kan føre til utslepp av masse mikroplast ved vask og bruk. Desse vert i liten grad broten ned i naturen. Egna som inneplagg eller ute når det er tørt. Synes og at det vert slitt fort ned og at det mister isolasjonseffekten fort. Ull - tyngre enn fleece. Mykje varmare når det vert fuktig, basert på eit halvlangt liv i ein vestlandsfjord og eit turliv i vått klima. Ein ullgenser kan du vri opp og den varmare framleis, ein fleecejakke som er våt er bare kald. Bruker aldri fleece på tur lenger. Ull er eit naturprodukt som òg kan komposterast og som ikkje fører til utslepp av mikroplast.

Hadde en flott soloppgang i Canmore i går, så jeg tok noen bilder av toppene i Rundle Mountains mens sola sto på sitt beste. Har prøvd å ikke overdrive fargene i bildene her, det var virkelig så gult som bildene vil ha det til å være.

Og det er lettere å få plass til i/på sekken, spesielt hvis fiberposer - som ikke komprimeres så godt som dun.

Avslutningen – Sirevåg til Egersund. Bestyrerinnen har hatt et tur-prosjekt i 2016 – å gå fra Tungenes til Egersund langs kysten. Ikke på en gang og langt fra på en dag, men sånn litt etter litt. Turen (eller turene) ble planlagt i løpet av vinteren og den første del gikk tidlig på våren. Og bare for å slå det fast. Det er snakk om en jentetur. Det var svigerinne og bestyrerinne som tok på tur etter egne planer. Etter som prosjektet ble avviklet utover sommeren, fikk vi (min svoger og jeg) rapporter fra de forskjellige avsnittene. Ikke overraskende hadde de hatt noen små problemer enkelte steder, men de kom alltid fram – til rett sted. Jeg er ikke helt sikker på om vi hadde vært til hjelp eller bare forkludret det hele, om vi hadde vært med. Noe vi altså ikke var… Enkelte av «strekkene» ble anbefalt som gode turmuligheter ut over vinteren, andre ble vi fortalt at var best å unngå. Helt siden i vår, har det kommet sterke hentydninger om at vi – svoger og jeg, måtte stille opp på innspurten. Hvor lang den siste turen ville bli, var noe usikkert, og når den ville gå, var enda mer i det blå. Men at vi burde stille opp var egentlig ikke åpent for diskusjon… Tiden var inne for siste del av opplegget – det manglet bare å gå fra Sirevåg til Egersund. Kunne søndag passe? Vi avtalte å ta toget fra Klepp til Sirevåg 09:22 på søndagsmorgen. Noe som medførte at vi måtte opp omtrent med dagslyset. Bestyrerinne, svigerinne, svoger, og jeg nådde toget med god margin. La oss si det slik, det var ikke trengsel på toget, og ingen andre, med eller ute sekk og turklær, gikk av toget på Sirevåg. Vi kom oss avgårde langs veien det første stykket. Og inn på småveier mot Sørskog. Det blåste, og endelig kom noe av reserveutstyret i sekken i bruk. Jeg måtte finne fram et par med vanter. Bestyrerinnen fikk reservevantene i buksa, og svigerinne fikk paret i sekken. Vi gikk på god sti mot Vatnamot. Som er en tidligere stasjon på sørlandsbanen – og på Jærbanen i gamle dager. Den store attraksjonen på Vatnamot var doen. Nå til nedfalls, men på femtitallet i bruk – av en trengende kong Haakon, som var på vei til Stavanger. Kongedoen måtte vi selvsagt ta bilde av. Fra doen bar det ut i terrenget, og det uten kart. Jeg tror nok vi hadde unngått litt tråkking i myr om kartet hadde vært med. Vi kom omsider til Hellvik. Her ble det et par kilometer langs riksvei 44 før vi kunne ta fatt på den enkle og litt kjedelige turen langs gamle jærbanens rute. Nå var ikke veien – for det kan ikke kalles sti når den kan brukes med barnevogn – uten noen små utfordringer. Der sørlandsbanen gikk på samme plass som gamle jærbanen, var d et anlagt vei over – og under – dagens jernbane. Strekket mellom Hellvik og Egersund er omtrent 8 kilometer. For oss som er vant til å bruke beina, er det selvsagt ingen stor utfordring. Det tok ikke mye over halv annen time før vi var på jernbanestasjonen i Egersund. Vi hadde omtrent bare tid til å kjøpe billetter før vi måtte gå ut til toget. Og hvor vi møtte samme konduktør som hadde ønsket oss god tur i Sirevåg 4 og en halv time tidligere. Det ble ingen stor feiring da bestyrerinne og svigerinne gikk i mål. En mann til å ta bølgen er liksom ikke nok. Og det ble ingen middag i Egersund. Feiringen av turen får vi ta en annen gang. Men kjekt var det å få være med på siste del. Takk for turen. Les hele artikkelen

Bernt og meg på tur. Natt på Blåfjellenden. Jeg våknet rundt to. Ute var det nesten mørkt, men jeg kunne så vidt se fjellet på andre siden av sletta. Det kunne se ut som - snø? Jeg var varm, men rommet var kaldt. Vinduet sto oppe. Det er skikkelig hyggelig å ligge slik – på Blåfjellenden, men ikke like greit å stå opp for å sjekke været. Det fikk bli til morgenen. Yr hadde ikke nevnt et ord om snø, heller ikke vind, men det var nettopp det som møtte oss da vi sto opp. Og vi skulle ned Fidjadalen. Det hadde jeg ikke trodd skulle bli mulig i 2016. Og nå var det bare å ta fatt på turen. Etter frokost og litt rengjøring. Bernt var like klar for turen som jeg. Vi hadde en tilsvarende tur i 2013, og det omtrent på samme tid. Med andre ord sent i sesongen. Den husker både Bernt og jeg fortsatt. Og nå fikk vi på ny anledning til en slik tur. Været ville i hvert fall ikke hindre oss. Vinden kom bakfra, og nedbøren trakk over. Det ble etter hvert blå himmel. Myrene var ikke skikkelig frosset. Vi gikk heldigvis ikke gjennom. Og da går det fort ned til Fidjastølen. Det passet med en liten pause for å regulere antrekket – og ta noen bilder. Stykket mellom Fidjastølen og slettene på Fed, er annerledes enn resten av dalen. Stien går forbi gamle stølstufter og forbi Fidjafossen. Jeg synes det er et flott stykke Norge. Riktig noe å ta med seg. Slettene ved Fed er lette å gå, uten noen stor bakker. Det er litt åpnere enn lengre opp og her er det rester av gammel gård. Sletten ender ut under Gjertrudjuvet. Her er det en drøy bakke opp. Det er så avgjort ikke bare nedoverbakker mellom Blåfjellenden og Mån. Øverst i bakken under Gjertrudjuvet er det på tide å ta et bilde både tilbake mot Blåfjellenden og frem, ned mot Mån. Flotte panorama begge. Nede ved elva og Gønatjødnet, er det hulder, tusser og troll som passer inn i landskapet. Her er det ekte eventyr landskap, med Huldrehaugene, dype raviner og bekker og store steiner. Skikkelig villmark, selv om det ikke er langt til folk, bare et par tre timer. Oppe i lia over Månvannet, fikk vi sol. Det ble varmt. Her kunne vi gjerne ha skiftet til mer lettere antrekk. For å komme ned til gården ved Mån, må ura under Månvann forseres. Noen hundre meter med storsteinet ur. Stien er heldigvis godt merket, og for meg som har gått her noen ganger, er det lett å finne fram. På andre siden av ura, gjenstår sjarmøretappen. Slettene ved Mån. Her pleier det å være folk, og det har hendt jeg har fått spørsmål om hvor vi kommer fra. Ikke denne gangen. Det var folk, det var voksne og unger som hadde overnattet på gården. Vi kom os ned bakken til parkeringsplassen – i god stil. På parkeringsplassen var det tid for «high five» og en liten oppsummering av en skikkelig fin høst-tur. Les hele artikkelen

Ble en natt på en topp jeg virkelig liker å slå opp teltet på. Er akkurat plass til 1 telt her og utsikten er upåklagelig. Lofoten skuffer sjelden bortsett fra i sesongene da det er alt for mye folk her Kvalvika, Lofoten

Husk at 100g tørfisk tilsvarer 1kg fersk fisk. Da er ikke kilosprisen helt uforståelig. En kammerat får tilsendt tørrfisk fra Island. Fisken, hyse og steinbit, er filetert før tørking, og kjørt gjennom en maskin som banker/ valser den til akkurat pase tyggemotstand. Som unger satt vi i fjæra og banket tørrfisk med stein til passe tyggemotstand. Tørrfisk med meierismør er digg. Det vi sparer i vekt på tørfisken tar vi igjen med mer øl i pulken. Tørrfisk smør og øl er jo et tilnærmet et perfekt kosthold - både protein, fett og karbohydrater. Jeg tror nok vi dytter i oss tørrfisk tilsvarende et par kilo fersk fisk pr person hver kveld på noen vinterurer.

En bedre tilnærming enn bare "Åssen koker anbefaler dere???", men du trenger litt flere punkter: - tilgang på drivstoff (f.eks bål er 7 i skog, 1 på fjell) - pris (mulig det ikke spiller noen rolle, men det finnes brennere som etterlater seg hull i lommeboka) - volum - tar brenneren halve sekken eller koser den seg på bunnen av kjelen? - vekt - se volum - DIY-faktor - kan du lage/reparere den selv? - nerdefaktor - hvor mange sider er instruksjonsboka på? Det tallet trumfer selvsagt alt annet. Eller du kan gjøre som @Koppen sier.