Vinnerliste

Får å møte lokalbefolkningen og få billig overnatting mens jeg søkte på jobb prøvde jeg Couchsurfing for første gang. Meninga med Couchsurfing er at man overnatter gratis hjem til folk som har ei seng, ett gulv eller en sofa til overs og som ønsker å ta imot turister. Det er forventet at den som overnatter viser samme gjestfrihet hjemme til seg selv såklart og byr på sitt. Om man ikke kan det spanderer man en middag eller ett par øl til den man bor i. Etter å ha bodd på ett bråkete vandrerhjem midt i Downtown i 4 netter fikk jeg bo i dette huset ei ukes tid. Huset lå 20min ut fra Downtown med buss, 10min med Skytrain og hadde en prislapp på 20 mil kroner. Eieren jobbet i Toronto og leide ut huset sitt til to leieboere og to couchsurfere om gangen. Jeg fikk mitt eget soverom med eget bad. Eieren lot meg også få låne sykkelen hans mens jeg bodde her. Må si Couchsurfing fikk en pangstart for min del!

Så da endte jeg opp i Canada for sesongen virker det som. Etter 6.5år som assistent i en flott barnehage i Trondheim sa jeg opp jobben, rett og slett for å presse meg selv til å bare gjøre noe helt annet. Jeg kunne gjerne ha prøvd meg på flere andre jobber i Norge, men eventyreren i meg ville prøve noe mer spennende og kanskje usikkert opplegg. Etter en lengre runde med søknadsskriving og innsending av ett titalls dokumenter til den Kanadiske stat fikk jeg til slutt godkjent ett jobbvisum her i landet i ett år. Jeg gikk gjennom Norske GoXplore, ett firma som spesialiserer seg på å kombinere tur og jobb i flere land. Jeg ville selvsagt gjøre mest mulig selv, da jeg synes det er spennende arbeid selv om det er tidkrevende men måtte gå gjennom firma for å få visum og for å få hjelp til den relativt meget tungvinte visumprosessen. Beerenberg på Jan Mayen Kysten på Nordøst-Grønland. Jeg fløy fra Oslo i slutten av september, ombord ett Lufthansafly sammen med en haug fulle nordmenn som skulle på Oktoberfesten i Munchen! Ettersom flyet var forsinka med to timer fra Oslo ble det ei svært så stressende mellomlanding i Munchen før jeg såvidt rakk flyet videre til Vancouver, Canada's tredje største by med omlag 3 millioner innbyggere. Flyturen fra Munchen til Vancouver tok 10 timer, så jeg fikk sett mange filmer! Rocky Mountains dukket etterhvert opp utenfor vinduet! Jeg forberedte meg svært lite på forhånd, fordi jeg ønsket at det skulle være slik. Jeg begynte derfor å lese meg opp i mailer og papirer på flyet og fant ut at jeg skulle møte på intervju allerede noen timer etter landing med Internex, firmaet GoXplore jobber gjennom her i Canada. Heldigvis ble dette utsatt en hel dag så jeg fikk sovet ut. Intervjuet var mer ett informasjonsmøte samt veiledning av CV'en og jobbmulighetene her for tiden. Jeg satt rundt ett bord, som eneste europeer sammen med 6 andre fra Sør-Amerika som hadde langt høyere ambisjoner enn hva jeg hadde. Målet mitt med året er å få jobb utendørs, helst relatert til turisme og forhåpentligvis med litt ansvar som gjør seg godt ut på min framtidlige CV. Men mest av alt skal det være en opplevelse å bo utenfor kontinentets grenser i såpass lang tid, helt alene samt få en haug med turer på ski i haugevis med pudder! Så denne tråden skal jeg se å få oppdatert litt underveis med turrapporter fra sesongen som kommer. Er helt åpent for å stille spørsmål og du blir inspirert til å se ann mulighetene om noe lignende selv så skal jeg svare så godt jeg kan. Fasiten er at det er mange muligheter, det er bare å tørre å ta den. Like før landing i Vancouver

Med Bernt til Blåfjellenden. Bernt har slitt litt med helsa et par år. Problemer med pumpa og årer, er ikke å spøke med. Endelig syntes han helsa var så pass bra at han kunne bli med til Blåfjellenden. Det var bare tilfeldig at jeg nevnte min plan om å ta opp og ned Fidjadalen. Da jeg nevnte dette, kom Bernt med forslaget om å gå inn til Blåfjellenden, for så å ta ned dalen dagen etter. En mye bedre plan. Jeg så egentlig ikke syn på å gå opp og ned. Det er to dager med 6 timers tur. Litt mye etter mange turer i det siste. Og slik ble det, vi kjørte oppover mot Eikeskog for å parkere en bil der, og for å kjøre videre mot Høgaleitet og parkeringsplassene der på onsdag. En slik «rundtur» tar omtrent halv annen time. Vi var klar til å ta ut rundt to. På parkeringsplassen var det en god del biler, og noen hadde tydelig stått siden dagen før. Det var antakelig noen «hytte»folk, men også noen på tur i heia. Vi ville antakelig ikke bli alene på hytta. Det er vinterferie og knall vær ville også andre ta på tur. Været fortjener å bli nevnt. Det har nå vært finvær og sol omtrent i 14 dager. Ikke en sky på himmelen fra starten av og slik har det omtrent fortsatt. På denne tiden av året har jeg mange ganger gått innover i regn og vind – og egentlig vært glad til. Alternativet er sol og frost, med is og glatt. Selv om det nok er frost på nettene, har temperaturen midt på dagen kommet opp i 10 grader. Sol lite vind og varme, hva mer kan forlanges. Og i slikt vær er det ingen unnskyldninger for ikke å dra på tur. Med finvær og sol, blir det selvsagt også tørt i bakken. Stien innover vvar mer enn ggrei, og det gikk egentlig lett opp bakken og innover mot Fossebekken. Oppe i høyden kunne vi se at heia badet i sol. Småvannene lå speilblanke. Fargene på marka var brune med litt rødt. Det var fortsatt høst, men denne dagen var det en perfekt høstdag. Vi tok det med ro innover. En slik dag måtte nytes. Her var det bare å samle inntrykk og lagre dagen til kaldere, våtere og mer vindfulle dager. Det var andre i heia, vi møtte noen stykker som var på dagstur. En kar hadde vært inne på hytta, og et par hadde snudd på brinken ned mot Blåfjellenden. De siste mente det ville bli mørkt før de kom ned til Hunnedalen, - om de tok helt ned. Det er helt greit å ikke gå i mørke – det tar tid, og det har lett for å bli overtråkk og skader. Men ikke alle er som dette paret. Mange tar ut på tur uten å helt ha kontroll på når mørket kommer. Og noen tar på tur uten lykt… En kombinasjon av dette, medfører at det kommer folk til hytta timer etter at mørket har senket seg. Det hender ofte at vi kan se lykter som nærmer seg hytta – spesielt fra Mån eller Flørli, over en time før folkene kommer fram. Vi gikk innpå en mor og to døtre omtrent halvveis. De hadde brukt tiden innover, og ville ta en pause halvveis. Bernt snakket med gjengen, og jeg tror han må ha sagt de rette tingene, for de brukte adskillig kortere tid den siste halvparten enn på første. Les hele artikkelen

Bernt og meg på tur. Natt på Blåfjellenden. Jeg våknet rundt to. Ute var det nesten mørkt, men jeg kunne så vidt se fjellet på andre siden av sletta. Det kunne se ut som - snø? Jeg var varm, men rommet var kaldt. Vinduet sto oppe. Det er skikkelig hyggelig å ligge slik – på Blåfjellenden, men ikke like greit å stå opp for å sjekke været. Det fikk bli til morgenen. Yr hadde ikke nevnt et ord om snø, heller ikke vind, men det var nettopp det som møtte oss da vi sto opp. Og vi skulle ned Fidjadalen. Det hadde jeg ikke trodd skulle bli mulig i 2016. Og nå var det bare å ta fatt på turen. Etter frokost og litt rengjøring. Bernt var like klar for turen som jeg. Vi hadde en tilsvarende tur i 2013, og det omtrent på samme tid. Med andre ord sent i sesongen. Den husker både Bernt og jeg fortsatt. Og nå fikk vi på ny anledning til en slik tur. Været ville i hvert fall ikke hindre oss. Vinden kom bakfra, og nedbøren trakk over. Det ble etter hvert blå himmel. Myrene var ikke skikkelig frosset. Vi gikk heldigvis ikke gjennom. Og da går det fort ned til Fidjastølen. Det passet med en liten pause for å regulere antrekket – og ta noen bilder. Stykket mellom Fidjastølen og slettene på Fed, er annerledes enn resten av dalen. Stien går forbi gamle stølstufter og forbi Fidjafossen. Jeg synes det er et flott stykke Norge. Riktig noe å ta med seg. Slettene ved Fed er lette å gå, uten noen stor bakker. Det er litt åpnere enn lengre opp og her er det rester av gammel gård. Sletten ender ut under Gjertrudjuvet. Her er det en drøy bakke opp. Det er så avgjort ikke bare nedoverbakker mellom Blåfjellenden og Mån. Øverst i bakken under Gjertrudjuvet er det på tide å ta et bilde både tilbake mot Blåfjellenden og frem, ned mot Mån. Flotte panorama begge. Nede ved elva og Gønatjødnet, er det hulder, tusser og troll som passer inn i landskapet. Her er det ekte eventyr landskap, med Huldrehaugene, dype raviner og bekker og store steiner. Skikkelig villmark, selv om det ikke er langt til folk, bare et par tre timer. Oppe i lia over Månvannet, fikk vi sol. Det ble varmt. Her kunne vi gjerne ha skiftet til mer lettere antrekk. For å komme ned til gården ved Mån, må ura under Månvann forseres. Noen hundre meter med storsteinet ur. Stien er heldigvis godt merket, og for meg som har gått her noen ganger, er det lett å finne fram. På andre siden av ura, gjenstår sjarmøretappen. Slettene ved Mån. Her pleier det å være folk, og det har hendt jeg har fått spørsmål om hvor vi kommer fra. Ikke denne gangen. Det var folk, det var voksne og unger som hadde overnattet på gården. Vi kom os ned bakken til parkeringsplassen – i god stil. På parkeringsplassen var det tid for «high five» og en liten oppsummering av en skikkelig fin høst-tur. Les hele artikkelen

Nydelige høstferiedager i Rørosområdet. Kaldt om natta, men sola varmer enda godt, så turlivet er heeeelt ok Benytter de fine dagene til å krysse av noen topper på Røros-lista. I går tok jeg turen opp på Svensvola (911 moh). Lettgått og ganske kort tur fra Billahaugen. Fantastisk utsikt fra toppen. I dag var jeg tilbake i samme område (nesten hvertfall) og gikk til topps på Hestkampen. Også her fantastisk utsikt, bl.a. mot Vigelfjella i øst og Flenskampan i sør. I sør ligger også Gjetsjøen og Hestsjøen og glitrer krystallblå. Benk rett under toppen av Svensvola med nydelig utsikt til Djupsjøen. Fra Hestkampen i retning sør. Gjetsjøen er det største vannet, Hesttjønna det minste.

Shalka og jeg har gått vår siste tur. Som før elsket hun å ligge i telt, kunne nesten ikke vente til det var slått opp. Men da vi var ute å gikk så jeg at bakbena begynte å svikte, og da jeg gikk opp på en liten kolle for å ringe la hun seg bare ned. I dag tok vi beslutningen. Ringte til dyrlegen og avtalte time; tirsdag 28 august kl 0815. Nå ligger hun og sover foran oss. Vi spiste akkurat en tallerken is, men hun som alltid var på bena når kjøleskapet ble åpnet, bare fortsatte å sove. Jeg vet hva som ligger foran, jeg har gått veien før. Bedøvelse, en overdose. Så sakte lukker hun øynene og pusten stopper. Og jeg spør: "Er hun død nå"? Egentlig ikke et spørsmål, men en bekreftelse. Og så gjør jeg som forfatteren av dette diktet: Jeg stryker over din brune pels, men halen din slår ikke mer. Øynene dine er lukket igjen, over øyne som ikke ser. Ditt gylne hjerte har sluttet å slå - aldri mer løpe, hoppe, gå- Alt er slutt…., det er over nå Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, og tårene drypper som blod. Aldri mer skal det bli som før - aldri mer ”oss to”. Som isende kulde inni meg, kjenner jeg noe dør med deg. Jeg må reise meg, sier de, - jeg går mot en dør. Der ute går livet videre som før. Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme, selv om du ville. Skriket vil ut, men jeg lukker min munn. Hvem var det som sa ”Bare en hund”…..

Starter med litt byvandring i Vancouver, største by i British Columbia. Jeg har ikke så mange byer å sammenligne den med her i Nord Amerika, men har vært i New York, Calgary og Anchorage fra før av. Vancouver er en svært så fin by med mye variasjoner (i forhold til andre Nord Amerikanske byer). Omtrent halve byens befolkning er Asiatere, flest kinesere, så om man liker kinesisk mat eller sushi er dette en bra by! Men som alle andre byer her så er det svært mange hjemløse som sover i gatene, og de trivdes best mellom de nye skyskraperne midt i sentrum. Antallet knuste det jeg hadde sett i både New York, Calgary og Anchorage. Grunnen er klimaet, mens resten av Canada kommer til å oppleve vintertemperaturer ned i -40c holder Vancouver seg på pluss-siden hele vinteren. To nye skyskrapere har nettopp blitt ferdigstilt. De rager over de andre skyskraperne i byen, og den ene (til høyre av de to i bildet) er Trump Tower. Ifølge lokalbefolkningen, som helt klart hater Trump i disse presidentvalgtider er også bygningen like hatet! Liten del av havna i Vancouver, med vulkanen Mt. Baker i bakgrunnen.

Sjekk oversikt over kva produsentar som er opne om kvar dei produserar utstyret sitt. Å halde dette hemmelig kan vera ein måte å fråskrive seg ansvar på og her kan vi utdøve forbrukermakt slik at dei som produserar billegare og billegare friluftsutstyr kan nyte godt av dei same arbeidstilhøva som vi tek for sjølvsagt hjå oss: http://www.framtiden.no/gronne-tips/klar/velg-merkene-som-har-apne-fabrikklister.html#.V_8-AGMU9U8.facebook

Det er ikke ofte sjansen byr seg for å ta en tur alene, og dermed må man også bruke tiden godt. Desverre hadde jeg knapt to dager til disposisjon, og det var mye jeg hadde lyst til å se. Planen var å gå inn i Dividalen fra Frihetsli, deretter vestover gjennom Anjavassdalen før jeg igjen beveget meg nordover og gjennom Langdalen. En tur på snaue 80 kilometer. Rett før klokken ti startet turen fra Frihetsli innover Dividalen. Fra Frihetsli gikk turen innover langs stien opp mot Anjavasshytta. Her passeres skiltet som markerer grensen for nasjonalparken. Stien opp er naturens svar på motorvei, men jeg møtte ingen på vei opp. Forøvrig holdt jeg på å miste helsa flere ganger den første halvtimen pågrunn av glatte stein og røtter. Kanskje også uoppmerksomhet. Etter å ha passert Anjavasshytta og broen som krysser Divielva beveget jeg meg innover Anjavassdalen. Her er inngangen til dalen, og starten på turen. Videre innover dalen strekker Anjavasselva seg utover. Det er en merket sti i Anjavassdalen opp til Vuomahytta. Den er godt tilrettelagt og godt merket. Den "nye" stien virker å gå noe nærmere elva. Mye rein i området krever båndbruk. Første pause, og lunsj, ble tatt i området nord for Blåfjellet. Teltet ble slått opp som le for vind og vær. I god tro ble føttene luftet (litt). Etter stien forsvant sørover not Vuomahytta, fortsatte jeg mot nordvest og videre innover dalen og treffer etterhvert på Anjavatnet. Jeg valgte å gå sør for vannet, i håp om at høyfjellsterrenget skulle bli enklere å forsere. Det er godt med stier eller dyretråkk innover som var mulig å følge, men det er kupert og delvis myrlendt nærme vannet. Været var trist, med regn og noe vind, men solen gløttet frem inn i dalen. Flere elvekrysninger måtte til, her fra Mattajohka (hvis jeg ikke tar helt feil). Relativt lite vannføring, så det var mulig å komme noenlunde tørrskodd over. Målet for dagen var Sandelvatnet helt sør i Langdalen. Ettersom jeg relativt våt grunnet regn, myrdrag, elver og undervekster og vinden etterhvert tok seg opp valgte jeg å legge meg rett øst for Beagasanoalgi. Sliten, kald og lett hypoterm etter drøye ni timer med marsj var det ikke mye som skulle til før jeg sluknet i posen. Rundt midnatt begynte det å snø, og jeg våknet til hvite fjelltopper dagen etter. Teltet strategisk plassert i nærheten av elva Leaddojohka og i et lite søkk, ettersom vinden tok seg opp mot liten kuling. I bakgrunnen skimtes Bangfjellet. Jeg startet å gå rundt syv, klar for dagens etappe. Første etappen inn i Langdalen, her Sandelvvatnet som var gårsdagens turmål (det tok meg 15 min, men det var ikke så viktig kvelden før). I motsetning til gårsdagen, ble regnbuksa tatt på før start. Viderei innover Langdalen fulgte jeg Sandelvvatnet langs vestsiden, i håp om å unngå all bekkekryssingen. I forhold til gårdsdagens kuperte, myrlendte, vierkratterske tur, var den småkuperte og gresskledte Langdalen en lek. Her er Langdalselva, legg merke til at vannet magisk har snudd og renner nordover. Helt nord i Langdalen, åpner dalbunnen seg. Nordøstover, sør for Ruten, treffer man skoggrensa og en lokal skiløype/sti. Det er helt greit, for det var relativt tett vegetert nedover. Stien følger elva nedover. Jeg fulgte stien med unntak av de gangene den forsvant for meg. Her er Langdalselva/Beineelva med Ruten i bakgrunnen. Herfra er stien stort sett tydelig å enkel å følge. Kun sjarmøretappen igjen. Til tross for at jeg kun hadde to dager til rådighet, fikk jeg sett både Anjavassdalen og Langdalen. Omtrent 15 timer med effektiv gåing (9+6) og en distanse bakelagt på drøye 70 kilometer var målet nådd.

Har fått en gammel primus som er ca 15 år gammel. Det jeg lurer på er hvilken fuel jeg kan bruke på denne... kanskje noen her som har erfaring med gamle primuser kunne hjulpet meg med dette😊

Gled deg. Dette er en perle.

Uventet bonus etter loppemarked-dugnad.

Bulletproof kaffe er ok det. Økologisk smør uten salt og cocosa her.

Jeg har lærstøvlene fra dem (arc - bora2). Det du sier er sant og helt fantastisk, men, og det er et stort men, Skoen er åpen til langt nede på foten så dersom jeg tråkker i en myr, og det gjør jeg ofte, så fylle skoen med vann. Jeg er tørr pga membran i innerskoen, men jeg går å plasker i en lokal dam i skoen. Forferdelig knot å ta av seg skoen hver gang. Dette kunne de løst ved å ha en et løst sydd panel over. Tipper de droppet det pga vekt.

jeg foretrekker skallbukse på vinteren fordi disse ofte har bedre lufting enn andre alternativer, og de blir ikke våte når man ligger på kne. selv i 20 minus vil kroppstemperaturen min smelte snøen under meg, og jeg blir våt. (Dette problemet løses forsåvidt enkelt med kneputer i buksa) Gikk over vidda i påsken med softshellbukse, og det fungerte helt greit - men hadde det vært varmere i lufta hadde luftinga vært for dårlig på den buksa. På overkroppen foretrekker jeg bomull. En annen fordel med skall er at man er mye tryggere for brannskader under kokkelering... (glatte ullvotter, glatt termos, kokende vann...) På pilketur blir det jo også fort en del styr med vann - da er det en fordel at det fryser på utsiden av buksa, og bare kan plukkes av.

Husk å bruke usaltet smør da. Ikke bare smaker salt kaffe høgg, men salt nøytraliserer bitterhet og tar mye god smak fra kaffen.

Vedlikeholdet høres eksemplarisk ut. Hva skal du med Gore-Tex når du åpenbart kan ta vare på lærstøvler? Eneste er at noen GT støvler "skal ha" en bestemt type smørning for å bevare en viss grad av utslipp av fukt fra innsiden, men høres ikke ut til at det er saken her. Membranene er utsatt for ujevnheter i produksjonen, så nye sko på garantien burde ikke være noe problem.

Kanskje det er noen av disse problemstillungene Arcteryx er i ferd med å "løse" med sin Bora II og et par andre modeller? Innerstøvel som kan taes ut og som membranen sitter i. Den fås også i forskjellig "varmenivå". Med innerstøvlen ute, tørker skoene raskere, og de kan imprigneres uten å tenke på membranen. Når innerstøvlen er gåen kjøper du en ny om ytterskallet er intakt. Men som alt annet er det sikkert en hake ved dette også..

nei, du sletter bare den aktive sporloggen. Tidligere lagrede spor vil ligge der med egne navn (dato e.l.).

Du får nok sikkert svar fra noen av ekspertene inne her, men her kommer en lek manns forsøk på forklaring som bruker av kart. Det finnes 4 typer nord, rutenett nord, geografisk nord, magnetisk nord, lokal magnetisk nord. Magnetisk nord endrer seg over tid. I praksis ved fotturer i Norge vil misvisning bety lite da det kun angir en ca retning og så justerer man etter terreng/kart detaljer, men går du i whiteout 5 km over vidda i Øst-Finnmark (misvisning på rundt 11 grader) så bommer du på hytta (ca 950 m feil). Misvisning oppgis alltid ift noe. Dette står angitt på karta. Som oftest ift rutenett nord. Statens kartverkt f.eks 711 serien dekker hele Norge uten å ha overlappende kart. Hvis du følger meridianene fra sør til nord så følger de en kuleform, mens kart produseres i "flat" (projisert) form. Det betyr at noen kart for Norge vil ha "nord-sør" sammenfallende med kartmarg, mens andre vil få noe avvik. Dersom alle kart hadde hatt nord sør meridian parallelt med margen ville hele kartserien som sådan hatt mange overlappende deler. På nyere kart er det blå (GPS) rutenett lagt på og det har og sitt eget projisert rutenett, som man for avlesning og posisjoner forholder seg til når man legger inn punkter på GPS. Turkart for ett område trenger ikke ta hensyn til overlapp, da de ikke har "nabokart", og de kan dermed produseres sånn at geografisk nord er nord på kartet. Noen enkle regler 1. Når man orienterer med GPS, bruk blått rutenett for å angi og avlese posisjoner. 2. Orientering med kompass (dersom behov for fin navigering over lang avstand): -Misvisning angitt ift rutenett-nord (vanlig): Ta kurs, vri kompasshus parallelt med rutenett og ved vestlig misvisning legg til, og ved østlig misvisning trekk fra. -Misvisning ift geografisk nord (oppgis, men sjelden praktisk nytte, dersom du ikke vil fikle med vinkler og linjaler). Men la oss si at du vet geografisk nord på kartet (benytter grader eller piler som indikerer dette) og når du tar ut kurs vrir kompasshuset parallelt med dette, da må du på samme måte legge til eller trekke ifra ift magnetisk nord for å korrigere for misvisning (du benytter altså ikke rutenett-nord dersom det ikke er sammenfallende med geografisk nord..

Den eneste pulken jeg har erfaring med er militærpulken. Synes trekket der var genialt, lett å lukke, og lett og åpne. Og stengene som besørget låsingen kunne brukes som teltplugger. Med dette trekket i minne, sydde jeg et trekk på min Parispulk av et seildukstoff, og festet det ferdige produktet til pulken sider vha lister og popnagler. For å få sterkere låsestenger laminerte jeg dem. Dermed tålte de mer juling når de ble brukt som teltplugger. Og svak som jeg er for sterke farger, fikk de først en omgang med hvit spraymaling, før jeg avsluttet med et par omganger med fluoriserende Orange. Selv om bruk av fargen Orange er selvforklarende er det jo for å finne de igjen i snøen. Jeg bruker alltid hvit farge som en grunning. Uten å gjøre det kommer hovedfargen dårlig frem. Et slik trekk krever en god del stoff pga låse/lukkesystemet. Det er bedre å klippe av enn å skjøte på. Pass på av endestykkene er så lange på oversiden at de er med på å hindre snø og komme inn i pulken under transport Fremgangsmåte (min) 1. Måler med stoffet på langsidene først, og merker endene med tusj. 2. Måler så bredden foran og bak. 3. Syr deretter en langside og fremre endestykke. Etter kontrollmåling 4. Merker hvor bakre endestykke skal sitte og syr det fast 5. Deretter syr jeg gode spor eller hva det heter til låsestengene. Pass på et stengene glir lett. Etter sying 6. Fester trekket lett til pulken vha et par lister, stikker inn stengene og fyller pulken godt opp med "ett eller annet", som tilsvarer det du tror skal ha med deg på tur, og låser et par omdreininger vha stengene. 7. Nå kan du feste trekket til pulken enten med 3 mm mutterskruer (rustfrie) eller vha popnagler. Og slik gjorde jeg det, men nå er også pulken bare ett godt minne. Trekket låses vha et tynt nylontau Og nå var den klar - for siste reis

Det Sovjetunionen skriv i første post skildrar til fulle kvifor eg IKKJE kjøper fjellsko med goretex (eller anna tex for den del..) . Det er uansett eit tidsspørsmål kortid membranen gjer seg , og etter det er problemet akkurat det at dei "aldri" tørkar opp att (i alle fall 3-4 dagar). For meg er det ein sjølvfølge at fjellsko i lær skal vare bortimot 5-10 år, - alt etter bruk sjølvsagt . OG dei er best på foten etter 2-3 , då tex-en i ein membransko (om du er so heldig) er ferdig . Men som det er sagt ; det er berre å reklamere. Det som er synd er berre det at det neste paret mest truleg ikkje er betre dei heller ...

"Varmest i dag, det var det i Bergen - her kom vi helt opp i en 14,7° og ikke en sky på himmelen", sa statsmeteorolog Kristian Gislefoss på slutten av Dagsrevyen i kveld Fullt så varmt var det nok ikke i 18-tiden, skyggene var da blitt lange, men jeg og en turkompis (og en hel del andre) hadde en likevel solfylt tur over Lyderhorn i ettermiddag: Gikk fra Vestkanten opp Grøvledalen, videre til Lyderhorn (med nok trøkk til at melkesyra svei i lårene) og ned til Skålevik der vi hadde parkert en bil før vi startet - flott tur i supert høstvær

Ble en natt på en topp jeg virkelig liker å slå opp teltet på. Er akkurat plass til 1 telt her og utsikten er upåklagelig. Lofoten skuffer sjelden bortsett fra i sesongene da det er alt for mye folk her Kvalvika, Lofoten

Tok turen til Gullfjellstoppen 987 moh i Bergen / Samnanger i dag. Det var veldig veldig lenge siden. Jeg gikk ikke vardeveien / korketrekkeren som jeg mener er kjedelig (å telle ned vardene, nei takk) men opp Ronamanen ved fossen, så ned Tjørna / Kinndalen. De har faen meg bygget ny dam uten å si fra! Fjellet var tørrt, mange av de små innsjøene oppe var ikke til å finne. Is en del steder. Brukte LaSportiva Core GTX. En utrolig sko som kunne vært perfekt om den hadde vært mer gjennomtenkt. Bra: - Passer perfekt for guttene de som ikke har barbie føtter, og som ikke kommer i Inov8 sine sko - Fortsatt vanntett etter mye myr og 15km tur - Utrolige lette. Borderline joggesko Dårlig: - Gummi i front løsnet veldig fort. - Lite beskyttelse på sidene, og siden man sitter "høyt" i støvlen, merker man godt steiner. - Den delen med den øverste, metall lissefeste er for høy og gjør vondt når man går ned bratte partier.

Hvis støvlene er lite brukt og membranen lekker, så er det en reklamasjonssak.

Jeg har hatt en skikkelig grisete helg. Lørdag dro vi til Valdres og Leira for å være med på buføring av gris. Noen hundre griser befinner seg hele sommeren ute på setra for å gjøre seg fete, men nå som jula nærmer seg så var det på tide å få de ned fra fjellet. Igår tok vi en pulje på ca 100 gris som vi førte ned de 7 km fra seters til gård. Så skal dere ha god juleribbe fra bingefrie griser, så sjekk ut Fjellgris. Det var mye folk med og mye vasing, så jeg begynte med å gjete folk først. Men sånt har jeg ikke tålmodighet med, så jeg valgte å ta over elitegrisene i tet og føre de nedover. Perfekt jobb for en som meg, som antagelig var en border colli i mitt forrige liv. Og for noen herlige og vennlige dyr. Sosiale og bare glade men de ble varme og kom de over en sølepytt var det mageplask og alle bremser på. Det var energikrevende å holde deres motivasjon oppe hele veien, men de var jo så greie allikevel. Etter at griser var plassert på gården, så stakk jeg og noen venner opp igjen til fjells og slo opp telt. Gribbe het stedet sånn omtrent. Og fra camp hadde vi en helt latterlig vakker utsikt mot Hurrungane og Jotunheimen i solnedgang. Er det rart man blir lykkelig av å være ute? Fikk grilla marshmallow på bål og tatt noen slurker whisky også gitt. Søndag våkna vi opp til rimfrost og etter hvert begynte det å snø. Ble en kort men fin tur i deilig snøvær. Jeg blir jo helt tussete glad av sånt To liggeunderlag og to soveposer gjorde susen og selv om det ble -7 på kvelden så frøys jeg aldri. Men jeg er amatør når det gjelder å sove ute i kuldegrader. Å tine tannkrem kom jeg på litt vel sent

Jeg er ikke "overbevist" om at Gore-Tex lekker. før jakken er prøvd i dusjen. Blir den våt på innsiden i dusjen, så er det grunn til å klage. Alle jakker Gore-Tex jeg har hatt, og det har blitt noen stykker etter hvert, har holdt regnet ute. Men ikke holdt meg tørr... Jeg blir gjennomvåt av svette, nesten uansett. Og jeg kan svært godt kjenne forskjellen på en tett og en hullet jakke.... Jeg er aldri i tvil om når regnet kommer gjennom - det kjennes mye kaldere enn fuktigheten som kommer innen fra. Dette er diskutert så det holder opp gjennom årene, og mange av oss holder vel på at Gore-Tex er bedre en helt tett regntøy (i vestlandsvær.)

Litt gammel tråd, så oppdatering er på sin plass. Kjøpte nylig en Stetind poncho på felleskjøpet (249,-) og fikk prøvd den ut i helgen. ( Dette er min først erfaring med bruk av poncho. erfaring med bruk av jervenduken på postering har jeg i bøttevis..) Stetind sin poncho kan pakkes ned i sin egen lomme, som fungerer fint som en vanlig lomme i front av pochoen. ( Der logoen er) Fin størrelse, med hette og alu. belagt innvendig for å bevare varmen. Avtakbare armer og tarp hull er det også. Der jeg var BLÅSTE og regnet det. Oppsummert så var dette en meget positiv overraskelse. Den varmer godt JA! Det man må huske på er å ha en bukse som tåler vann, eller lårings. Jeg gikk med en bergans micro bukse og vannet kommer inn og kryper ned i skoen...



Herlig video og takker også for inspirasjon:) I video stod det at dere gikk inn fra svensk side, så regner med at dere måtte tilbake for å hente bil? Hva het det der dere parkerte? Har du kart og oversikt over løypa/ruta deres? Måtte dere ha fiskekort?

Jeg stikker nesetippen ut av soveposen og kjenner om snørra begynner å renne. Hvorfor skal man ha med temperaturmåler på tur?

https://turhistorie.blogspot.com/ Grovt regnet ligger vi på ca 200 døgn på Nordkalotten siden 2012. Det har blitt noen turer og inntrykkene er mange. Det er ikke lett å finne de riktige ordene for å beskrive alle opplevelsene og minnene vi sitter igjen med. Men vi har prøvd etter beste evne å beskrive turene på denne bloggen. Det hele startet sommeren 2010, vi ønsket å oppleve naturen og være i villmarka over lengre tid. Planen ble at i mai 2012 skulle vi slutte jobbene våre, og være på tur mai, juni, juli og august. Etterhvert bestemte vi oss for fire turer vi skulle gjøre. Når dette var spikret begynte vi å kjøpe inn kart og finne aktuelle ruter på de nevnte områder. Rutene ble ikke planlagt for nøye siden vi ønsket at turene skulle bli litt til mens vi gikk, kjedelig med for faste rammer. Vi fikk også mye hjelp fra personer som var kjent i disse områdene, spesielt flere av medlemmene på Fjellforum var behjelpelige, og kom med gode råd som kom godt med. Takk for det. Sommeren 2012 dro vi på en padletur til Rogen naturreservat og Femundsmarka. En liten testtur. Her gikk alt strålende, og vi kunne ikke annet enn å glede oss til neste sommer. Etter to års venting kom endelig dagen. Vi hadde da sluttet jobbene våre, flyttet ut og sagt opp leiligheten. Nå var det oss og villmarka i fire måneder. Trykk på tittel for å lese turrapport: Øvre Pasvik Nasjonalpark Stabbursdalen nasjonalpark Ifjordfjellet Enaresjøen - Munkelva Når sommeren 2012 var historie, tok det ikke lang tid før vi begynte å savne tilbake til den ville og vakre naturen i den nordligste delen av vårt langstrakte land. Utforske, fiske hver eneste dag, spenningen og stillheten. Savnet ble rett og slett for stort, og nok en gang bestemte vi oss for en villmarksommer på Nordkalotten. Etter en lang planleggingsprosess hadde vi skissert en fire, fem turer som skulle gjennomføres sommeren 2014. Vi tok permisjon fra jobben og gleden over eventyret som ventet var minst like stor denne gangen. Trykk på tittel for å lese turrapporter: Pasvikdalen Gallokvidda Halkavarre Øvre Dividal nasjonalpark - nord Enaresjøen - som gikk til helvettin Øvre Dividal nasjonalpark - sør Oppsummert kan vi si at dette har vært et eventyr fra første stund. For en natur det er der oppe. Det er helt umulig å kåre en favorittur. Skogene i Pasvik, de krystallklare vanna i Øvre Dividal nasjonalpark, og den endeløse Enaresjøen er noen av turene som gjorde sterkt inntrykk. Vi håper at alle som leser disse turrapportene får inspirasjon til å pakke sekken, og ta samme eller en helt annen tur. Det har selvsagt ikke bare vært fryd og gammen. Når man er så lenge på tur er det garantert at motgangen kommer, det skjedde oss også. Men det som er så fint er at det er like garantert at motgang snur til medgang. Det slår aldri feil. Akkurat de kontrastene gjør turopplevelsen enda sterkere og bedre. Så nå sitter vi her da, og tenker. Hva blir neste prosjekt? Det er ikke godt å si, blir vel noen år før vi har mulighet til å gjøre det samme igjen. Minnene er mange, det er bare å lukke øynene så er vi nesten tilbake, i de stille skogene, de store viddene og de fiskerike innsjøene. Nordkalotten har ikke sett de siste av oss. Garantert! https://turhistorie.blogspot.com/

https://turhistorie.blogspot.com/ Datoen viste 10 september, og snart var vårt fem måneder lange eventyr over. Heldigvis skulle enda en tur gjennomføres før hverdagen skulle begynne. Det hadde blitt mye fin fisk i sommer og høydepunktene var mange. Ørret på over to kilo i Halkavarre, og ørreten på 1,4 kg i Skjåkfjella var noen. Men et mål stod igjen for å kunne toppe det hele. Jeg har lenge hatt en drøm om å passere kilosgrensa på Sunnmøre, i et vann minst 1000 moh. Hverken mer eller mindre. Mange turer på Sunnmøre gjennom flere år har blitt gjennomført, uten at dette kunne krysses av listen. Nå planla vi å tilbringe ei uke på fjellet i et område i Reinheimen nasjonalpark, der flere av vanna blir kultivert av Norddal fjellstyre. Det verserte en del historier herfra om fisk på over kiloen. Men som alltid, den skulle være vanskelig å lure. Ikke første gang vi hørte akkurat det. Nå gledet vi oss, ei uke i fjella her måtte bli bra. Så gjenstod det å se om det skulle bli "dusse" (ørret over kiloen) på denne turen. Nye vann i Reinheimen nasjonalpark skulle prøves. Da bilen var parkert på Øvstestølen ca to mil fra Valldal, kunne vi ikke annet enn å smile fra øre til øre. Himmelen var blå og solen skinte. For en sommer det hadde vært så langt. Målet for dagen var å traske langs Litlelangdalselva og slå opp teltet ved Øvste Litlelangdalsvatnet. Det var ca ei mil dit. Turen oppover gikk som vanlig i et bedagelig tempo. Høstfargene begynte virkelig å sette sitt preg på landskapet her og fotoutstyret måtte brukes ofte. Det var minst like mye blåbær her, som på vår tur i Skjåkfjella. Vi kunne ikke la være å stoppe for å spise så vi begge ble blå rundt munnvikene. Det varmet godt i solen, og titt og ofte måtte det fylles på med kaldt fjellvann. September er virkelig en fin tid å være på fjellet, det er helt sikkert. Da vi kom til Osten-hytta ble det en liten pause. Her måtte vi sitte ei stund for å betrakte den flotte utsikten nedover dalen. Å se Litlelangdalselva slynge seg nedover den fargesprakende dalen var virkelig vakkert. For en start på denne turen. Bilen parkert ved Øvstestølen. Veslelangdalen er et populært område å besøke. Godt med kaldt fjellvann på en varm dag. Litlelangdalselva Blåbær plukking. Det ble tatt mange bilder på denne etappen. For en dag. Snart framme på Osten. Det første vannet vi passerte. Osvika. Osten Da var det på tide med ei pause. Flott utsikt fra hytta. En av mange bekker som måtte passeres. Det begynte å nærme seg kvelden da vi ankom Øvste Litlelangdalsvatnet. Det var tydelig at det hadde vært varmt i sommer, vannet var brefarget. Sikker på grunn av kraftig issmelting gjennom hele sommeren av Storbreen. En bre som lå bare et par kilometer lenger oppe i fjellet. Det var mye aktivitet ute på vannet, og det tok ikke lang tid før første kast ble tatt. Kort tid etter sprellet turens første ørret i lyngen, ikke av de største, ca 300 gram. Fargen på fisken var også preget av brevannet, den var nærmest hvit, "likfisk" kalte vi det. Kanskje ikke det trivligste navnet det, men passende nok for oss. Siden vi skulle unne oss en kjøttdeigmiddag i kveld fikk fisken leve videre. Da mørket kom ble kjøttdeiggryta ferdig, og vi kunne spise oss gode og mette. Planen i morgen var å gå til Bjørnebottvatnet, en kort etappe. Der skulle store deler av dagen brukes til fisking. Her hadde vi trua på at det kunne bli fangst av litt større fisk. Da vi lukket forteltet fikk vi et siste glimt av månen som hadde holdt oss med selskap de siste timene. Stjernene blinket i det fjerne og nok en gang kunne vi slå fast at dette var en herlig tid å være på tur på. Da vi endelig fikk varmen i soveposen, var det bare å lukke øynene og glede seg til fortsettelsen. Første Litelangdalsvatnet. Storbreen, den har nok smeltet en del denne sommeren. Så var vi ved det Øvste Litlelangdalsvatnet. Da var det godt å få opp teltet. Dette kan vi like. Så måtte fiskelykken prøves. Vi døpte den likfisk. Mange fine teltplasser å velge mellom her. Kvelden nærmer seg. Kjøttdeig og Torogryte til middag = luksus. Kveldstemning. Neste dag startet som vanlig med et par kopper kaffe, og havregryn til frokost. Vi fisket oss bort til enden av vannet og fikk lurt opp et par 300 grams fisker til. I dag skulle vi spiser pølser til middag, så det ble catch and release i dag også. Da vi kom opp til Bjørnebottvatnet fant vi en fin plass ved nordenden. Da teltet var slått opp satt vi oss ned og speidet utover vannflaten i håp om å få se noen forlokkende vakringer, men nei. Ikke noe som kunne minne om antydning til liv. I følge hjemmesiden til Norddal fjellstyre ble det sist satt ut fisk her i 2001. Da kom det ikke som noen bombe at flere timer med intenst fiske ble resultatløst. Akkurat slik det har vært på så mange turer i disse trakter før. Da middagen var spist var det på tide med dessert. Vi hadde plukket en del blåbær i dag. De ble rørt ut med litt sukker og ble glimrende tilbehør til de nystekte pannekakene. Snakk om luksus. Vest for vannet og opp i fjellet lå nok en isbre . Her var det stupbratt ned mot vannet og vi kunne høre buldring fra løssten som kom rullende nedover fjellsiden. Det var bare å holde god avstand. Det var uansett nok av plass til å fiske, ikke at det hjalp så mye i forhold til fangsten. Bak høyden der fremme lå Bjørnebottvatnet. Innoset til Litlelangdalsvatnet. Vi ventet fortsatt på storfisken. Bjørnebottvatnet. Steinete, ikke så lett å finne teltplass. Topp 1741. Pannekaker til dessert. Med hjemmelaget blåbærsyltetøy. Fra breen ved Bjørnabotttinden kunne vi høre steinras med jevne mellomrom. Hvor er fisken? Da vi våknet neste morgen var solen fortsatt bak Hånådalsreset. Bare noen få stråler kjempet seg over toppen, og speilet seg mot det blikkstille Bjørnebottvatnet. Det lille av tåke som lå over vannet var i ferd med å fordufte. Etter hvert som solen steg opp kunne vi kjenne de varme solstrålene treffe teltet, og tørke opp duken som hadde blitt fuktig i løpet av natten. For en flott start på dagen. Det var bare å hive på seg skoa, røske med seg kameraet og komme seg ut. Dette måtte dokumenteres med mer enn ett bilde. Turen gikk videre til Knutskoppvanna. To forlokkende fjellvann bare en kort etappe fra dagens leir. Da vi kom over siste høyde, og kunne se de to vanna glinse idyllisk der nede i dalen, begynte nok en gang forventingene å bruse i kroppen. Her så det lovende ut. Greit starte dagen med en kaffikopp og slik utsikt. Sollyset er i ferd med å kjempe seg over Hånådalsreset. Kort etappe til Knutskoppvatna. Heimste Knutskoppvatnet. Vi fant en perfekt teltplass på et lite nes i Heimste Knutskoppvatnet. Det var speilblankt og blikkstille på vannet. Her var det nesten mer fristende å bade ennå fiske, men bare nesten. Det to første ørretene som ble landet var av dårlig kvalitet, små og tynne. Heldigvis ble kvaliteten bedre etter hvert. Største fisken her ble på 500 gram. Kanskje ikke så stort som vi håpet på, men om noen år kan det bli virkelig bra her. Og tro meg, hit skal vi tilbake. På en slik dag var det viktig å ikke bare fiske, men også ligge å slumre i lyngen, tenke på alt og ingenting, og la solen gi litt etterlengtet farge på huden. Tross en god sommer var brunfargen lite å skryte av, ikke at det gjorde så mye. Det var bratt rundt vannet her, men det skulle nok gå greit å komme seg til Inste Knutskoppen neste dag. Stillheten var til og ta å føle på, en og annen gang brøt kakklingen fra et rypekull i steinura freden, det var alt. Vi hadde ikke sett andre mennesker siden parkeringen på Øvstestølen. Helt rart å tenke på at vi fikk alt dette helt for oss selv, til tross for at det ikke var lange vegen å gå fra sivilisasjonen. Lenge leve stillheten. Dette er etter vårt syn en perfekt leirplass. Det var mer aktivitet i vannet her enn i Bjørnebottvatnet. Ikke de fineste ørretene vi har sett. Pannekaker og blåbær i dag også gitt. Sommerfugl type Admiral (Vanessa Atlanta) Det er viktig å ta det rolig på tur. Trenger ikke å gå langt fra teltet for å få fisk. Det var lett å finne roen her ved Heimste Knutskoppvatnet. Nesten all fisken vi fikk ble veid og loggført. Nerd sa du? Halvkilosfisk. Enden av vannet og Inste Knutskoppen ligger å venter lenger nede i terrenget. Etter en litt strabasiøs tur langs Heimstevatnet kunne vi speide utover Inste Knutskoppvatnet. Som vanlig fikk vi umiddelbart tro på at her kunne det bli storfisk. Det var dårlig med teltplasser, så vi bestemte oss for å gå tilbake til vestenden av Heimstevannet, og slå opp teltet der. Da var det kun noen hundre meter å gå til Instevatnet. Denne dagen ga oss enda mer fisk på rundt halvkiloen, rikelig nok til middag og kvelds. Vi hadde egentlig planlagt å gå til Sylkoppvatnet neste dag, men det så veldig krevende ut å gå rundt Instevatnet, så det utgikk. Vi fikk heller gå tilbake til Bjørnebottvatnet og prøve lykken der igjen. Men først skulle nok en kveld tilbringes her ved Heimstevatnet. Timene gikk fort når vi kunne ligge å se på den lysende månen som fikk dugget i lyngen til å blinke fargesprakende mot oss. Langt der ute i mørke kunne vi fortsatt høre rypekullet som hadde holdt oss med selskap dagen før. Forsiktige plask fra vannet der småørreten var oppe og forsynte seg av insektene på vannflaten gjorde det vanskelig for oss å ikke ta enda et kast. Men nei, det føltes liksom litt feil å bryte stillheten med å klaske sluken ut i vannet. Vi lot haspelutstyret ligge. Det ble en litt strabasiøs etappe til Inste Knutskoppvatnet. Dårlig med fangst under dagens etappe. Inste Knutskoppvatnet. Vi måtte gå litt tilbake for å finne en duganes teltplass. Fisk under landing. Smil! Det ble noen kast i både Heimste og Instevatnet denne dagen. Torogryte (uten kjøttdeig) til lunsj. Så var det på tide å prøve lykken i Instevatnet. Kathrine med fisk på kroken. Ikke lenge før den var klar for landing. Halvkilos. Nok en halvkilos. Nesten hvert fall. Den fikk leve videre. Meditasjon i mektige omgivelser. Det har blitt noen netter i Allak-teltet denne sommeren. Det ble fort mørkt her oppe. Lenger nede i Steindalen skinner fortsatt solen. Da vi våknet neste morgen kunne vi se et tett skylag lenger nede i Steindalen. Det var denne dalen jeg og to kompiser fulgte da vi skulle til Tjønnebu i fjor, et område som skal ha mulighet for fin fisk. Kanskje en ny tur dit neste år? Her oppe kunne vi fortsatt nyte blå himmel og sol. Tiden gikk fort der vi satt og så på dette med en rykende kaffekopp i hånden. Etter hvert ble utstyret pakket sammen og vi gikk tilbake til Bjørnebottvatnet. Denne gangen slå vi opp teltet på østsiden av vannet. Det var ikke så mye som et vindpust i dag heller, det var lett for fjella rundt og speile seg på det blikkstille vannet. Fantastisk fint, men ikke så bra for fiskelykken. Ikke et napp i dag heller. På en av mine mange fiskerunder gikk jeg på ei rype som ikke var av det lettskremte slaget. Jeg kunne legge med ned og ta bilder bare en halvmeter fra fjærkreet. Han (eller ho) kunne være glad for at det var kamera jeg hadde hengende på skulderen og ikke hagla. Da kvelden kom og vi krøllet oss inn i soveposen ble det bestemt å ta turen hjemover neste dag. Reinheimen hadde nok en gang vist seg fra sin beste side. Det hadde blitt tatt hundretals av bilder og minst like mange kast med fiskestangen. Vi var fornøyd. Morgenstemning. Tett skylag over Steindalen. Så var vi tilbake ved Bjørnebottvatnet. Stille og speilblankt. Lite fisk å få. Da er det greit å heller lese litt. Ikke lettskremt. Den ble godt dokumentert. Det går mot kveld ved Bjørnebottvatnet. Da er det på tide å komme med en liten innrømmelse. I et av de nevnte vanna, på en av dagene i løpet av denne turen ble det "dusse". Det hadde blitt kveld og jeg hadde knytt på en spinner på sena. Det hadde blitt mange kast denne dagen, og motivasjonen var dalende. Men så. I det spinneren nærmet seg land kunne jeg se en fin ørret komme svømmende etter, tempoet på innsveivingen ble redusert og smakk! Da satt den. Dette var en seig "jævel" og kampen varte i flere minutter. Den gjorde alt for å få friheten tilbake. Utras på utras, og høge hopp så jeg var helt sikker at den skulle ryke. Men etterhvert ble den sliten, heldigvis. Forsiktig og kontrollert kunne jeg føre den mot land, så nært at jeg fikk satt et godt grep over nakken til fisken. For en kamp dette hadde vært, det var faktisk ekstra kjekt å lande fisk uten håv. Man må slite fisken enda mer ut, og spenningsnivået blir betraktelig høyere. Anbefales! Vekten viste 1,1 kg. Endelig kunne jeg si at det hadde blitt kilosfisk på sunnmøre, eller "dusse" da. Og det attpåtil i et vann som lå mer enn 1000 moh. Dette hadde stått på listen lenge, og stolt som en hane kunne jeg vise trofefisken til Kathrine. Det var godt å se at det finnes kilosfisk i heimfjella også, men de er jaggu ikke lett å lure. Så satt den. Det ble en lang kamp. Min første kilosfisk på Sunnmøre. Det måtte dokumenteres godt. Fornøyd! Ingen tvil. Mageinnholdet. Det ble en flott etappe fra Bjørnebottvatnet til parkeringen. Litlelangdalen var minst like vakker på turen hjem. Med lette sekker gikk denne etappen fort. Da vi stod ved bilen og var klare for å kjøre hjemover, var det bare å takke for denne gang. Det begynte nesten å bli en vane, men Reinheimen nasjonalpark hadde levert nok en gang. Det stod en del biler her denne dagen, så tydelig at det var flere som skulle oppover Litlelangdalen i dag, ikke rart at flere vil oppleve et så flott område. Så gikk turen hjemover. Lei av å finne søppel på fjellet? Bli med på aksjon søppel på Fjellforum. Elven som renner fra Storbreen. En verdig siste dag på denne turen. Siste del langs Litle Langdalselva. Tilbake til Øvstestølen. Det er vel ikke så mye mer å si enn at det var en flott tur, flott vær, nydelig natur og det hele ble toppet med kilosfisk. Da var vi fornøyd og vel så det. Det som vi ikke var så fornøyd med, var at friperioden vår snart var historie, fem måneder hadde gått alt for fort. Heldigvis satt vi igjen med sterke opplevelser, og minner som vil være med oss resten av livet. Nå ventet hverdagen på oss. Det skulle bli godt det også, men jeg må i skrivende stund innrømme at savnet tilbake etter friheten, naturen og dag etter dag med villmarksopplevelser, er til å ta og føle på. Det som er helt sikkert er at flere turer venter, både korte og lange. Men når og hvor dette blir gjennstår å se. Håper alle følger oss videre her på bloggen. https://turhistorie.blogspot.com/

Nedtur fordi dette ble en kort erstatning for min årlige tur fra Storlien. Ventet på nytt telt, skadet foten i mellomtiden, jada, jada. Nuvel, start fra splitter nye Tomter stasjon gjennom et boligfelt og så vei og sti til Gaupesteinen. Underveis fikk jeg mitt første møte med noen innpåslitne, skittengule fluer som ikke lot seg affisere av et håndslag, fløy dårlig, var nesten flate og... mistet vingene? Regner med at dette var den berømmelige hjortelusflua, som jeg døper om til hjorteflatlusflua. Flust av dem på vei til Ytre Enebakk, mindre jo lengre nord jeg kom, men om man ikke liker tanken på ekle fluer på jakt etter blooood, så sjekk alle kroppsområder med tett, kort hår, som f.eks bak ørene og i nakken. Ingenting tydet på at de fant blodet mitt appetitvekkende når de først hadde kommet seg i stilling. Møtte mye av en annen dyresort, men det blir som med fine fiskevann, det snakker man ikke om. Ikke akkurat kø. Av de tre møtene med folk kan nevnes han som hadde med seg en feltseng fra XXL. Den stakk ut med 40-50 cm på hver side av topplokket på sekken. Jeg vet ikke hva den veier, men han sa den var lett. Jeg nikket, smilte og sa den så fin ut. UD må gjerne ta kontakt om de har en ledig ambassade. Kom ned på Ytre Enebakk golfbane. Ut fra tidligere observasjoner av golfere, vil jeg hevde at de ser like ut uansett hvor de dytter på vognene sine. Senere studier ved Losby bekreftet teorien. Kort istestopp på Shell. Ikke mye fristende vann på den tilbakelagte strekningen, varmt var det og det var jo greit å teste en av disse flaskene som folk skryter så av. Litt trasking gjennom boligfelt igjen. Elendig tilpasset for fotgjengere med svinger i alle retninger. Radig opp til Tjernsli. Her greide jeg på ett eller annet vis å overse et veikryss og kom til enden på den østre veien. Skulle vært på den vestre veien som går over i en sti. Ingen fare. Rett nok er skogen tett og skumringen på god vei, men 500 meter rett nord over stein og under greiner går fint. Her merker jeg faresignaler som burde ha fått meg til å gå kommando, men pytt, det går sikkert fint... (se nederst under "Testet utstyr" for de grusomme detaljene). Kom rett ned på snuplassen i enden av tømmerveien og der lå stien videre nordover. Klokken var åtte og her skulle jeg ha slått leir og spist middag; flatt som et stuegulv og klukking av vann. Den gang ei. Ikke langt til Sætertjerna som jeg av en eller annen grunn trodde var en bedre leirplass. Mulig at det er det, men i mørke og skog så jeg aldri noe tjern. Vått, mørkere og tettere skog. Frem med hodelykta. Rødt lys fungerte overraskende godt. Tross dårlig rekkevidde var det nok lys til å se hvor jeg satte føttene og nattsynet ble ikke ødelagt. Men farten må ha gått kraftig ned, for klokka nærmet seg raskt ni uten at jeg så snurten av tjern. Nede i en trang dal med mye myr virket det som om stien gikk oppover. Helt greit. Jeg regnet med at samme hvor denne stien gikk (ganske overbevist om at jeg var på villspor), så hadde jeg bedre sjanse på leirplass høyere opp enn nede i grøten i dalbunnen. Skrått oppover på grei sti med mye sleip stein... eller på et nesten uttørket bekkeleie som sluttet et godt stykke lengre opp. Da var klokken over ni. Fremfor å gå ned i mørke på glatt og løs stein fortsatt jeg oppover. Store trappetrinn, men på en av disse hyllene må det da være mulig å slå seg ned? Ikke før på toppen. Fant fort en fin plass og slo opp teltet. Den fine plassen viste seg å ha 2 cm jordsmonn inkludert lyng og mose. Pluggene fant feste i en og annen rot, men like greit at det var vindstille. Forbausende nok var bakken jevn og fin å ligge på, noe jeg sjelden greier å finne selv lenge før mørket senker seg. Månen kom med lys og skygger i teltduken. Et og annet fly passerte og litt unna gjødde en hund og middagen ble en liten kornbarre. Fornøyd med å ha gått med hodelykt, fått opp nytt telt og kommet meg under teppet uten ulykker. Ut å finne vann ville strekke flaksen for langt. Underholdningen i teltet var å bli kvitt hjortelusene som hadde slått seg ned i bakhodet mitt. Sjekket tilfeldigvis skjorta og under ventilen i ryggen kravlet fem av krekene. De lar seg kverke ved rulling mellom fingrene. Morgenen rant og teltet stod plutselig i en tydelig sti. Tja, hvis bikkja på Bjørnholt gjødde, så er jeg på topp 230 nordvest. Og ca 400 meter unna Vikstjernet. Jepp, stemte, det. Ti minutters gange, så stod jeg på enda en snuplass, denne med benk, bålplass og en fin bekk. Vikstjernet så jeg ingenting til, men hytta er nå der sammen med to stikryss. Tok merket sti/skiløype til Grusbakken... hvor jeg må ha krysset en vei uten å merke det, for mest som jeg ser rart på klokka dukker en tømmervei og en kraftlinje frem. Jaha... da kan det være... litt lengre ned i veien kommer en annen kraftlinje og jeg er dermed rett nord for Andersrudåsen. Ikke helt hvor jeg hadde tenkt å være, men nå har jeg i alle fall vei frem til Raudsjø. Hvor det er en fisker, en jetskigjøk, en skoleklasse og en dugnad på DNT-hytta m/hyggelig fårehund. Kort pause før stien opp mot Dælisetra. Som jeg er på vei ned lia mot krysset ved Dælisetra og lurer på muggen som spiser soppen, så kommer en biolog på registrering av sopp i naturreservatet... noe som visstnok ikke har vært gjort før. Ja, ja, muggen hadde sin helt hverdagslige forklaring. Bare meg som ikke har vært på rett sted til rett tid. Videre går det slag i slag uten feilskjær. Her har jeg jo gått meg bort før. Tips: skaret mellom Tonekollen og Strusåsen er farbart om natten, men det hjelper å være to. Middag eller sen lunsj på svaberget i nordenden av Tonevannet. RT Chilli con carne blir bedre med en god dose pepper, men hva ER de grå bitene? Hakkete ullsåler? Isteflaska er et hyggelig bekjentskap. Lett å fylle og passe stor. Varmt nok i sola til at jeg lengter etter å gå videre i skyggen under trærne. I enden av veien ved Røyrivannskoia har Losby bruk satt opp en gapahuk (vel, beiset tømmerkoie med tre vegger, torvtak og bålrigg). Strake veien opp mot Losby. Fine hytter og hus langs vannet. Gikk raskt forbi områdets faste leirplass som var full av hundeslagsmål, gråtende unger og helårstelt. Svingte østover langs golfbanen og noterte at golfere ser like... vel, før jeg svingte opp til Djupdalen var det et par innbitte sykkelister og en ulykkelig jogger. Frydet meg over at ståket fra leirplassen dempet seg jo lengre opp i dalen jeg kom. Begynte å se etter leirplass, fast bestemt på ikke å rote rundt i mørket. Ikke plagsomt mye å finne før jeg kom til Djupedalshytta med stor, fin gressplen. Litt vel nært en hytte etter min smak, men ingen der, så teltet kom opp i stealthmode i øverste kanten av gressplenen. Lettere å sette opp teltet enn forrige natt, men det ble vått og kaldt utpå natta. Kjapp pakking i morgenduggen med risting av teltet og snuing av sokkene for å få hullene på oversiden. Brr. Grei skuring frem til Åmotdammen. Område med mye ferdesel. Intet problem å fylle dagskvoten av natursvinsøppel. Pause på solsiden av Åmotdammen med selskap av ekorn og ender. En og annen jogger kom også forbi. Gikk overraskende lett å finne veien ned til Lillestrøm stasjon. Rart hvordan minner strøymar på gamle trakter. Anbefaler Boulangerie Garçon som avslutning på en nordgående Østmarkatur. Testet utstyr: Zpacks Hexamid Solo plus. Egen rapport. Railriders Bone Flats skjorte (hvit). Skjønn i sola, varm nok på morgenkvisten med nedbrettede ermer. Meget behagelig stoff. Ikke det værste syntetiske stoffet når det gjelder lukt, men det kommer etter noen dager. Senere testing høyt til fjells i slutten av september bekrefter dette. Høy grad av vindtetthet. Isteflaske. Svær åpning, lett å fylle, slank og fin i en lomme på sekken. Smaker ekstra godt ved første gangs bruk. Løpeshorts fra G-Sport. Idéen er fra Skurka og da jeg så dem på tilbud hos G-Sport tenkte jeg det kunne være artig å prøve. Tunge, men luft rundt beina på varme dager er fint og stoffet transporterer fuktighet som bare det. Det holdt i fire timer, men så gjorde de grove stingene midt i skrittet seg gjeldende (Design by Imbesils); ynkelig sårt på baksiden av en tynnhudet og følsom del av den mannelige anatomi. Jeg liker fortsatt idéen, men skal se etter shorts som er laget for og av folk som løper langt.

https://turhistorie.blogspot.com/Datoen viste 26 august, og det var på tide å komme seg til fjells. Etter nesten fire måneder på Nordkalotten var det godt å endelig være hjemme. Det var ca fire uker til vi skulle begynne å jobbe, og hverdagens tjas og mas ventet. Men først gledet vi oss til et par turer i hjemtraktene, og det store spørsmålet var, hvor? I boken "Norges beste fisketurer" av Morten B. Stensaker står det om et område i Skjåkfjella som virket lovende. Her lå det en rekke spennende vann på nesten 1500 moh. Vi snakket om mulighet for høyfjellsørret i ordets rette forstand. Vi har lenge ønsket å ta denne turen, og nå var endelig muligheten her. Sekkene ble pakket for ti dager, og vi satte kursen mot Billingen, der turen skulle starte. Nå var det vår tur å finne ut om dette området kunne få den prestisjetunge tittelen, "Norges beste fisketur". Finnes storfisken her? Da vi parkerte på Billingen var været bra, solen tittet frem og regnværet som var meldt, var ikke til å se. Planen var å følge DNT stien langs elva Torda, som renner ned Torddalen. Når vi kom til Tverråhytta, skulle vi ta av stien og gå mot Tordsvatnet. Denne etappen var på ca 12 km. Vi var kritiske når det ble pakket til denne turen, og mye av utstyret ble utelatt for å lette på sekkene. Nå fikk jeg pakket alt for ti dager i en 65 liters sekk, og Kathrine fikk pakket alt i en 52 liters. Litt av en overgang fra tidligere i sommer, da hadde jeg en 130 liter, og Kathrine en 85 liter. Etappen oppover Torddalen gikk som en drøm, vi merket virkelig forskjell på vekta. Det tok ikke lang tid før vi passerte skiltet som fortalte at vi nå trådde inn i Reinheimen nasjonalpark. En av våre favoritter. Til tross for at det ikke har blitt noe fiskefangst å snakke om på våre tidligere turer her. Så langt . Det var grønt og frodig oppover dalen, og Torda var ei perle av ei elv der den rant rolig nedover. Det skal være godt med fisk i den, men ikke av noe særlig størrelse. Det var mye blåbær å finne, og jevnt og trutt stoppet vi for å fylle på med velsmakende antioksidkanter. Ved Tverråhytta gikk det bro over Tora, så vi slapp å bli våte på beina. Her tok vi en rask lunsj, og gikk siste biten opp til Tordsvatnet. Bilen parkert på Billingen. Det har blitt noen turer i Reinheimen de siste to åra. Det startet med litt stigning, ikke uvanlig i disse trakter det. Vi fulgte Torda et godt stykke. Det var mye blåbær å finne. Etter hvert ble terrenget flatere. Ikke noe å si på omgivelsene her i Torddalen. Broa over Torda. Her ble det lunsj. Nudler stod på menyen. Utsikt videre oppover Torddalen. Vakkert. Tverråhytta. Denne er mulig å leie. Så gikk vi videre mot Tordsvatnet. Her renner Tverråelven. Endelig fremme. Torsbu kan skimtes i bakgrunn. Dnt hytta Torsbu, ligger ved sørenden av Tordsvatnet. Men den er låst, og vi hadde ikke nøkkel. Det var kveld når vi kom frem, og haspelutstyret fikk ligge. Det var enda noen kilometer igjen, før fisket skulle begynne for alvor. Men den etappen skulle vi ta neste dag. Tordsvatnet har litt historisk sus over seg. Det var på nordenden her at Joachim Rønneberg og hans sabotørvenner, i 1944 plasserte ett av sine depot. Det ble brukt i operasjon Fieldfare. Oppdraget var å sprenge Stuguflåten bru i Oppland. De valgte å plassere depotet akkurat her, fordi dette lå på ruten de skulle bruke fra Veltdalen til Stuguflåten. Det var i Veltdalen de bygde den legendariske Fieldfarehytta, som ble brukt som base. Den skal besøkes ved en annen anledning. Kanskje det er fin fisk å få i Veltdalsvatnet? Etter en frysetørket til kvelds og ei lita runde bort til Torsbu, var det bare å legge seg. Vi kunne lukke øynene fulle av forventning, nå gledet vi oss virkelig til å komme frem til Dørvanet. Det første av flere vann som skulle prøves på denne turen. Teltet er slått opp, og nå skulle det slappes av. Torsbu. Fra Torsbu går det sti til Veltdalshytta og Pyttbua. Det var ikke lange etappen fra Tordsvatnet til Dørvatnet. Vi fulgte elva Spongi til Vestre Dørtjørni. Her prøvde vi noen kast, men ikke et napp. Da vi kom til vestenden av Dørvatnet fant vi en grei plass å slå opp teltet, det var ikke mange velge mellom her. Mye stein preget terrenget, det er ikke uvanlig for Reinheimen. Vi fisket oss helt til andre enden av vannet, men det ble dårlig med fangst. Det var grunt her, støtt og stadig satt sluken seg fast. Det fleste kom på land igjen, men favorittsluken min (dusken) måtte bøte med livet. Heldigvis var det godt utvalg i skrinet, så vi skulle nok ikke gå tom for sluker. Men dusken hadde jeg bare en av, og dermed var et viktig våpen for å lure storfisken eliminert. Etter en matbit ved innoset, var det bare å vende snuten tilbake til teltet. Klok av skade hadde vi ikke basert oss på å få fisk på denne turen, så det ble pakket rikelig med mat i sekken før avgang. Det gjorde ingenting i dag. Vi kunne spise oss gode og mette før natten kom. Da var det ikke vanskelig å finne søvnen, god natt. Leiren ved Tordsvatnet er brutt, og vi gikk mot Dørvatnet. Vi fulgte Spongi. Ei veldig "fotogen" elv det. Den siste høyden før Dørtjørni kunne sees. Vestre Dørtjørni. Da kunne endelig fiskeutstyret brukes for første gang på denne turen. Forventningsfull. Leir etablert og det er på tide med kaffi. En matbit ved østenden av Dørvatnet. Teltplassen. Vestre Dørtjørni i bakgrunn. Da vi våknet neste dag var det bestemt å gå videre. Litt lenger nord lå det et vann som fristet. Dørvatnet hadde ikke vært innertier, da var det like greit å prøve noe nytt. Etter frokost og en kruttsterk kaffi trasket vi av gårde. Det tok ikke lange tiden før vi var fremme. Foran oss speilet det lille som var av sol seg, i Bollvatnet. I følge Norges beste fisketurer-boka, skulle det være verdt å prøve her. Vi lot oss ikke be to ganger, teltet ble slått opp. Heldigvis var et dypere her enn i Dørvatnet. Det så virkelig lovende ut. Jeg kunne for første gang på denne turen kjenne den velkjente kriblingen i kroppen. Fingrene ristet, så det ble vanskelig å knyte på sluken. Pulsen steg. Og jeg måtte puste dypt inn for å roe ned kroppen. Diagnosen var enkel, et klassisk eksempel av fiskefeber. Kathrine hadde allerede funne seg en lovende plass, og kastet sluken resolutt ut i Bollvatnet. Det var tydeligvis ikke bare meg som var rammet av fiskefeberen. Etter noen timer uten fangst var de høye forventningene snudd til skuffelse. Vi hadde ikke sett antydning til liv på vannet, og jeg var allerede godt i gang med å forbanne den dusten som mente at dette var en av Norges beste fisketurer. Da ropte Kathrine, fisk! Jeg stampet meg bort til henne, der var allerede kampen godt i gang. Etter noen utras, kunne vi se en flott ørret kjempe for livet under vannflaten. Men det var noe som ikke stemte, den var kroket i magen. Etter å ha tatt seg god tid kunne Kathrine lande ørreten. Et flott eksemplar på syv hekto. Den viktige "førstefisken" var et faktum. Kathrine har en tendens til å ta akkurat denne viktige "førstefisken". Den som gjør at vi kan senke skuldrene, at vi slipper å komme hjem og si at det ikke ble fangst. Kanskje ikke det viktigste her i livet, men en stor bonus. Vi er kanskje ikke helt normale? Det ble kokt ørret (uten tilbehør) til middag. Det gjør godt med en varm kaffi på en kjølig morgen Teltet ble slått opp før vi begynte å fiske. Det finnes kun en kur mot fiskefeber, det er enkelt og greit å fiske. Kathrine med en viktige førstefisken. Liten kniv. Stor fisk. Den ble middag. Kokt fisk smakte godt det, til og med uten tilbehør. Viktig med gruppebilde. Ut på kvelden tok jeg meg en ny runde med stanga. En Panther Martin spinner ble knytt på sena, og jeg stilte meg opp ved utoset. Da ble det endelig min tur. Nok en syv hektos ble landet, men den fikk leve videre. Det holdt med ett fiskemåltid for dag. Da kvelden kom, og solen gikk ned bak fjella var det lett å trives. Det var blikkstille på vannet, og etterhvert dukket månen opp. Den speilet seg på vannflaten og utover kvelden ble det stjerneklar himmel. Det var virkelig en opplevelse å være på tur i slike omgivelser. Vi bestemte oss fort for å bli en dag til. Jeg måtte ta en runde til før dagen var over. Høyfjellsørret som kjemper for livet. Den fikk leve videre. Fornøyd fisker. Fiske i solnedgang. Et siste kast før natten kunne komme. Det ble kjølig når kvelden kom. Det var dag fire av turen, og vi lå fortsatt ved Bollvatnet. Da vi stakk hodet ut av teltet var det fortsatt blikkstille. Nordre Bolla speilet seg på vannflaten, det var nesten vanskelig å se forskjell på hva som var vann og land. Da frokosten var fortært tok jeg en ny fiskerunde, mens Kathrine tok seg en tur opp på Søre Bolla. Som lå øst for teltplassen. Hun kunne melde om flott utsikt mot Dørvatnet og Storvatnet. Jeg kunne melde om dårlig fangst i form av fisk, men jeg hadde funne litt brensel. Det ble selvsagt med tilbake til leiren. Siste kveld her kunne tilbringes ved et lite bål som lyste forsiktig opp i kveldsmørket. Det ble nok en kveld med stjernehimmel, og bare for å toppe det, dukket nordlyset opp. Ikke så ofte vi får se det i disse trakter. Vi kunne trygt si at dette, det var villmarksteming av beste sort. Fulle av inntrykk kunne vi krype soveposen, og kjenne søvnen ta tak. Jo, det var utrolig fint å være på høyfjellet på denne tiden av året. Blikkstille på vannet. Nordre Bolla speiler seg i vannet. Kathrine på toppen av Søre Bolla. Dørvatnet. Bollvatnet. Storvatnet. Dit skulle vi om noen dager. Reinheimen nasjonalpark på sitt beste. Denne har vel sett bedre dager. Bålkos. Vår siste kveld her. Turen gikk videre nordover. Ikke lange biten å traske det heller, før vi var med de to neste vanna som skulle prøves. To ryper lettet opp foran oss der leirplassen skulle være. Akkurat som om de hadde holdt av plassen til oss. Det satt vi pris på. Noen spor etter villreinen så vi også. Det er jo villreinens rike dette, så vi hadde håpet å få se den i levende livet i løpet av turen. Men den holdt seg tydeligvis langt unna oss. Vi så ikke snurten av et reinsdyr, vi fikk nøye oss med spora. Ut på kvelden var det på tide å fiske igjen. Nok en gang fikk en Panther Martin sjansen. Jeg snek meg ned mot vannkanten, og kastet forsiktig langs land. Snikfiske med spinner, det hadde jeg troa på i dag. Og jaggu smalt det på en rakker. Dette kjente jeg var fin fisk, og hjerte begynte å hamre. Bremsen ble stilt inn på akkurat passelig motstand, og kampen var i gang. Dette kunne være turens første kilosfisk. Ikke nok med det. Dette kunne være den første kilosfisken jeg får i "heimfjella", noen gang! Til tross for det enorme presset, kom fisken på land. Jeg kunne puste lettet ut. Vekta viste 1,1 kg. En flott ørret, men kanskje litt tynn. Vekta kunne nok vært enda høyere om den hadde hatt normal K-faktor. Ørreten ble gjort opp med min Leatherman squirt Ps4 kniv (veldig liten). Det var utfordrende, men litt av prisen å betale for å spare vekt i sekken. Det gikk noenlunde greit, så fire litt ujevne fiskestykker kunne legges i gryta. Koking i dag også. Det ble ikke mer fisk her, men Kathrine var i kontakt med et par stk. som ikke ville på land. Det var lite liv å se på vannflaten. Så vår teori ble at her var det lite, men stor fisk. Men vi må vel innrømme at våre teorier ofte ikke holder mål. Hvert fall når det gjelder innenfor fiskeverden. Månelandskap? Spor etter villrein. Kathrine prøver lykken med et av vanna vi passerte på denne etappen. Skillet mellom de to Spongvatna. Vi fisket i stort sett alle vanna vi gikk forbi. Risengryngrøt til lunsj i dag. Ser du trollet som gjemmer seg bak haugen? Fisking mens trollet følger med. Første kilosfisk i heimfjella. Stolt fisker på veg tilbake til teltet. Litt liten kniv til å gjøre opp fisken. Nok ei fiskegryte på en flott kveld. Det var på tide å komme seg videre. I dag var planen å gå til Storvatnbua, som lå ved, ja du tippet riktig, Storvatnet. Det var fint vær i dag også, for en sommer det hadde vært hittil. Vi gikk jevnt og trutt på steinterrenget her, og tok en stopp ved Skurveostjønnin. Her ble det en fin halvkilosørret. Dette var forøverig et vann som så veldig lovende ut, og dette skal helt klart besøkes ved en annen anlednig. Men det fikk holde for i dag, og vi trasket videre. Storvatnbua var som forventet låst, og etter en kort lunsj gikk turen videre. Teltet ble slått opp ved sørenden av Storvatnet. Det hadde blåst opp en del nå, en kald vind som kunne kjennes langt inn i ryggmargen. Da var det bare å komme seg inn i teltet og lage noe varmmat. Ut på kvelden tok jeg en tur bort til et lite vann et stykke fra teltet. Siden spinnerfiske hadde vist seg som særdeles effektivt på denne turen, ble den prøvd igjen. Men denne gangen ble en sølvblank sølvkroken spinner knytt på sena. På første kast rykket det til. Mothugget ble gjort, og bremsen hylte. Dette måtte være turens største så langt. Etter hvert kunne jeg se en nydelig ørret kjempe for livet uti det lille vannet jeg stod ved. Her var det bare å ta seg god tid. Håv hadde vi ikke på denne turen heller, så fisken måtte slites godt ut før den trygt kunne landes. Etter det som føltes som en evighet kunne jeg gå ned på huk, og fikk et godt grep rundt hodet til fisken. Jubelen stod i taket da vekten viste 1,4 kg. Det hadde jeg ikke trodd. Dette var jo Finnmark tilstander! Det ble med det ene kastet. Jeg gikk tilbake til teltet for å vise fisken til Kathrine, og vi kunne konstatere at nok en gang ble det kokt fisk til kvelds. Uten tilbehør. Det er til slik utsikt vi liker å våkne. Joda. Det er mye stein i Reinheimen. Utsikt mot Skurveostjønnin. Fisking i Skurveostjønnin. Halvkilosfisk som fikk leve videre. Vi nærmer oss Storvatnbua. Storvatnbua. Den var låst. Det var bare å komme seg videre. Kokkelering i forteltet. Kampen er i gang. Nå gjaldt det å ta seg god tid. Dette kaller jeg et prakteksemplar av en høyfjellsørret. Skulle tro vi fortsatt var på Nordkalotten Ikke noe å si på kvaliteten heller. Teltet slått opp ved Storvatnet. Vi satt nå kursen mot Austre Dørtjørni. Siste stopp før turen skulle gå hjemover. Ikke langt unna lå Storvassbua, den andre hytten som ligger ved Storvatnet. Denne kan leies av Inatur, og må være et glimrende utgangspunkt som base for de som vil tilbringe noen dager i området her. Da vi kom til innoset på Austre Dørtjørnin var det ikke lett å finne en teltplass. Men vi fant til slutt et akkurat stort nok område, mellom noen steiner til teltet. Som Dørvatnet, var det veldig grunt her også. Dessuten blåste det sterk motvind, og det ble vanskelig å i det hele tatt å få kastet sluken ut. Det var en isbre litt opp i fjellet her, og elven vi lå ved bar preg av det. Man skal jo som kjent være forsiktig med å drikke slikt brevatn, men vi tok sjansen. Det gikk heldigvis bra. I desperasjonen prøvde jeg å fiske i vann 1500, men ikke et napp. Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi sette kursen hjemover. De så ut som det var regnvær på gang, og vi var godt fornøyd med turen. Ikke noe å vente på da. I det vi sovnet kunne kvitringen fra et rypekull høres over lyden av duskregnet, som plasket forsiktig på teltduken. Det var kjølig etter solen gikk ned, og vi lå i soveposen med ull undertøy og primaloftjakke. Når kroppen endelig fikk varmen i seg, var vegen til drømmeland kort. Alt er pakket og vi er klare for å gå videre. Vi gikk forbi noen spennende småvann som måtte prøves. Ikke tegn til liv. Storvassbua. Den kan leies. Vanlig utsikt på høyfjellet. Det er godt å slappe av i teltet. Ikke lett å finne teltplass her. Innoset til Austre Dørtjørni. Vann 1500. Her var vannet preget av bresmelting. Det var drøye to mil igjen til bilen herfra. Vi vurderte om det skulle bli ei natt til ved Tordsvatnet, men det utgikk. Her traff vi på en kar som kom fra Pyttbua. Forøverig den første personen vi traff på denne turen. Han kunne fortelle om at det hadde blitt tatt fin fisk ved Botnvatnet. Det er tydeligvis flere plasser man kan treffe på storfisken i Reinheimen. Etter den hyggelige praten gikk vi siste biten tilbake til bilen. Da traff vi også på ei skoleklasse som skulle tilbringe de neste dagene på Torsbu. Vi pekte villig ut på kartet hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken, bare kjekt det. Toyotan stod fortsatt trygt parkert på Billingen, og det var bare å starte på bilturen hjemover. Skjåkfjella var historie for denne gang. Men en ting er sikkert. Hit skal vi tilbake. Siste etappe på denne turen. Det ble lunsj på samme plass som da vi gikk opp. Tordskyrkja. Så var slutten nær. Toyotan som venter på Billingen. Hva kan man si om denne turen? Jeg har nesten ikke ord. Vi går gjerne god for at dette er en av Norges beste fisketurer. Å være på tur i høyfjellet her, er virkelig en fantastisk opplevelse. Det var en helt annen natur sammenlignet med områdene vi besøkte på Nordkalotten i sommer. Alle er fin på sin måte. Men jeg må si at det var spesielt å få så stor fisk i "heimfjella". Det er ikke dagligdags, for å si det mildt. Reinheimen er et område som jeg anbefaler alle å ta turen til. Det steinete terrenget, de krystallklare fjellvanna og de mektige fjella, er mer enn nok til å gjør en hver fjellvandrer fornøyd. Og er du heldig, kan du virkelig treffe godt på fisket. Nå som det hadde blitt kilosfisk her, var det et mål som stod igjen. Å få kilosfisk på Sunnmøre. Skjåk er som kjent ikke Sunnmøre. Men veldig nær. Heldigvis var det ikke lenge til neste tur. Den skulle også bli i Reinheimen, men da i Norddal området. Det er Sunnmøre. Kilosfisk her ville bli godkjent som innfridd mål. Men at det skulle skje, var kanskje for mye å be om? Det var bare en måte å finne ut på. Noen dager hvile nå, så var det bare på pakke sekken igjen. Takk for turen. https://turhistorie.blogspot.com/

«Vi møtes ved Irggasjavri på tirsdag», var den ikke fullt så detaljerte avtalen Anders og jeg ble enige om på SMS. For å være sikker på at vi ikke rotet det til ble vi enige om at den som kom først fant en fin teltplass på vestsiden. Dermed så det ut til å bli et nytt turmøte med sunnmøringene Anders og Kathrine. Denne gangen i mitt eget nærområde: Øvre Dividal nasjonalpark. 1400 kilometer til turstart Vi hadde egentlig tenkt å få til et møte i Tromsfjellene tidligere på sommeren, men da det enda ikke var isfrie vann 1. juli ble det ikke noe av turen. Mens Anders og Kathrine fortsatte med sitt tureventyr på Nordkalotten tilbrakte jeg ferien på Nord-Vestlandet. Nå var det blitt fredag 1. august, og det var tid for å pakke sammen etter en lang og herlig tursommer i heimfjella. Etter å ha feiret bursdagen min på lørdag pakket jeg bilen på søndagen. Litt utpå dagen var jeg klar for å reise nordover og avslutte ferien med noen dager på fjellet. Kjøreturen nordover var så begivenhetsfattig som bare en kjøretur langs E6 kan være. Stopp for å fylle kaffe for hver Statoilstasjon, en matbit i Steinkjer, skogbrann ved Snåsa, 3 timer i baksetet på Saltfjellet, frokost i Fauske og 25 timer senere var jeg fremme i Bardufoss og kunne pakke ut. En liten time senere hadde jeg pakket ut av bilen, pakket om sekken, skiftet til turklær og var klar for tur. Før jeg gikk ut døra sjekket jeg værmeldingen. Det var varslet tordenbyger senere på ettermiddagen, og det samme gjaldt dagen etter. Lite lysten på å starte turen i øsende regnvær og våte klær bestemte jeg meg for å ta med et ekstra sett regnklær og tørt skift tilgjengelig i bilen, og stoppe ved Veslevatnet mens jeg ventet på at Tordenbygen skulle passere. Omtrent samtidig med at kilometertelleren på bilen passerte 1400 kilometer siden jeg startet dagen før traff de første regndråpene frontruten. Snart regnet det jevnt, og tordenskrall kunne høres i det fjerne. Det klarner opp ved Veslevatnet Fin plass med utedo Etter en halvtime ved Veslevatnet begynte det å klarne opp. Snart var himmelen igjen blå, så jeg gikk tilbake til bilen for å skifte til tørre klær før jeg kjørte inn til Frihetsli for å starte den egentlige turen. Det begynte å bli kveld da jeg kom frem til Frihetsli. Planen var derfor å starte med å gå inn til Ole Nergård bua for en god og lang nats søvn før jeg fortsatte innover dalen i retning Irggasjavri. Ole Nergård bua viste seg å være en trivelig liten koie nede ved elvekanten. 2 sengeplasser, et lite bord, en vedovn, vedstabel utenfor, utedo, og ikke så veldig mye mer. Jeg tente raskt opp på bålplassen utenfor og satte over middagen. Mens jeg ventet på at maten skulle bli ferdig pakket jeg ut liggeunderlaget og soveposen. Da viste det seg raskt at mitt trofaste Thermarest underlag hadde fått nok et hull. Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Gå aldri ut døra uten duct tape. Noen biter med tape senere var underlaget tett som nytt, og etter en middagsbit sovnet jeg som en stein. Ole Nergård bua er en åpen Statskog koie Enkel og trivelig standard for en god nats søvn. Gå aldri ut døra uten duct tape Thunderbolts and lightning, very very frightening Neste morgen gikk jeg videre forbi Dividalshytta og Havgahytta for å komme frem til avtalt sted ved Irggasjavri. Terrenget var lettgått, og med unntak av et par små vad gikk det fort sørover. Etter hvert som jeg kom til myrene etter Havgahytta begynte det også å bli tett mellom multene. Mens jeg beitet meg over den ene flotte multemyra etter den andre begynte det å buldre i sør. Jeg kunne se veggen med tunge grå skyer komme mot meg, og satte opp farten. Det fristet lite å have midt i en heftig tordenbyge ute på myrene, så jeg småløp i retning Guomojavrrit mens jeg tenkte «telt, kaffe». Fremme ved det største av Guomojavrrit kjente jeg temperaturen synke og vinden komme. Uten et sekund å miste slengte jeg fra meg sekken og fant frem teltet. De første dråpene landet akkurat i det jeg satte ned de siste pluggene, og før jeg fikk fylt kjelen og krøpet i sikkerhet pøste det ned. Smådryppende fyrte jeg opp primusen og kokte kaffe mens en strofe fra Queen gikk på repeat i bakhodet: «Thunderbolts and lightning, very very frightening». Å sitte alene i et lite telt midt på fjellet mens det tordner og lyner utenfor er ikke en drømme situasjon for å si det slik. Med kaffekoppen som trøst krøp jeg sammen midt i teltet og håpet det snart var over. Dividalshytta Multefangst etter Havgahytta. Det tykner til i sør. Jeg rekker akkurat frem til Guomojavrrit før himmelen åpner seg. En blir liten i et telt midt i en tordenbyge. Jeg lar teltet tørke en halv time etter tordenbygen. Turmøte ved Irggasjavri Like plutselig som tordenbygen kom var den over. Lettet over å igjen se blå himmel lot jeg telt og utstyr tørke en halvtime før jeg pakket sammen og gikk videre. Ikke lenge etter passerte jeg Moarsejavri, og så vakringer etter grov fisk ute på vannet. «Her var det fint, flotte teltplasser, stor fisk, hit skal jeg tilbake», noterte jeg i bakhodet, og prøvde et par kast før jeg fortsatte. Fremme ved Irggasjavri gikk jeg langs vestsiden for å se om jeg så det røde teltet til Anders og Kathrine. På kartet la jeg merke til et område som viste åpent og tørt terreng, så jeg regnet med at de hadde funnet veien dit. Jeg ble likevel gående langs vannkanten, og prøvde noen resultatløse kast underveis. Rett etter dagens siste vad var jeg fremme ved området som på kartet så ut som et fint sted å sette opp teltet. Det viste seg at Anders og Kathrine hadde tenkt likt, og fra skogkanten så jeg et rødt Hilleberg Allak nede ved vannet. Ikke før hadde jeg fått øye på teltet, så dukket hodet til Anders ut lufteventilen. Det ble et hyggelig gjensyn med turfolket jeg hilste på i Femundsmarka i fjor. Anders og Kathrine kunne fortelle at de akkurat hadde kommet frem til plassen og slått opp teltet før tordenbygen traff de. Jeg kokte opp litt vann til kaffe, og så ble vi sittende og prate om turen så langt, og turene tidligere på sommeren. Omsider fikk jeg satt opp teltet, og vi prøvde fisket i Irggasjavri. Etter noen små ørreter som knapt greide å gape over sluken gikk vi i stedet over til å lete etter tørr ved. Snart hadde vi fyrt opp et lite bål med sur bjørkeved, og ble sittende lenge ut over sommernatta og snakke om turer og friluftsliv. Å høre Anders og Kathrine fortelle om tureventyret de hadde hatt på Nordkalotten ved et bål langt inne på fjellet var en opplevelse. Moarsejavri I Moarsejavri vaker det grov fisk. Omsider får jeg øye på teltet til Anders og Kathrine. Turmøte ved Irggasjavri. Kveldsstemning og gode historier ved bålet. Storrøya i helvetesvatnet Før vi tok kveld ble vi enige om å gå opp til Doarrojavri neste dag. Jeg hadde lyst til å ta turen innom et par småvann på veien, så vi tok ut et område å møtes. Avtalen var at den som kom først fant et greit sted for teltet. Neste morgen pakket jeg dermed sammen teltet etter et par kaffekopper og startet på turen til Doarrojavri. Underveis stoppet jeg ved de to småvannene jeg hadde sett på kartet for å fiske litt. Begge vannene var langgrunne, så etter å ha satt meg fast i bunnen et utall ganger spiste jeg lunsj og gikk videre til Doarrojavri. Fremme ved vannet fant jeg raskt et greit sted å sette opp teltet, og prøvde noen kast med stanga. Det tok ikke mange kastene før den første røya satt fast på kroken. En flott røye på 3-400 gram. Ikke lenge etter kom også Anders og Kathrine ruslende innover dalen. Jeg viste de teltplassen, og etter en god og lang kaffepause tok Anders og jeg oss en fisketur. Kathrine ble igjen for å slappe av med en god bok på lesebrettet. Etter å ha fisket oss innover til innoset hadde også Anders fått en røye på 3-400 gram. Lei av å trampe rundt i våt myr, og kaste i et langgrunt vann kikket vi på kartet. Vi så et lite vann som lå litt lenger inn, og helt inntil en bratt fjellside. «Der må det være dypt», sa Anders. Navnet, Helvetjavri, eller Helvetesvatnet på norsk, gjorde også sitt til at vi raskt bestemte oss for å gå opp til vannet. Oppe ved Helvetjavri steg optimismen raskt da vi så den bratte fjellsiden i bakkant, og smeltevannsbekkene som stupte ned fra snøflekkene oppe i Kistefjell. Å dømme etter den bratte fjellsiden og skredura på sidene mistenkte vi at det var isfiskere som hadde satt navn til vannet. Der ville jeg ikke våget meg ut på isen for å si det på den måten. Det gikk ikke mange minuttene før Anders satte ny personlig røye rekord. En Røya som knapt var like lang som sluken. Mindre fisk er det ikke mulig å få på kroken. Selv om størrelse ikke var stor, gjorde synet av fisk til at optimismen steg et lite hakk. Det var i det minste ikke fisketomt. Helvetesvannet skuffet ikke. Der ute i dypet svømte det rundt et beist av en røye. Den røya er noe av det råeste jeg har kjent på en fiskestang, og det endte med at fisken sleit av sena og stakk av sluken i munnviken som en gulltann i et hånlig glis. Jeg skal ikke gjenta hele historien. Den har jeg fortalt før, så den kan leses i denne artikkelen: «Noe som lignet på en røye». morgen ved Irggasjavri. Anders er fornøyd med en fin steikfisk. Fiskerekorder må behørig dokumenteres, også når det er snakk om ny minsterekord. Strålende blid og fornøyd med nok en stekfisk. Helvetjavri Røya som stakk av med sluken Kveldsmat i teltet. Den lange hjemveien Neste morgen takket jeg Anders og Kathrine for et par trivelige dager sammen på tur, og startet på turen hjem. Tanken var å gå over til Galgojavri, og Anjavatnet før jeg avsluttet turen. Høyrefoten var imidlertid ikke enig, så da jeg kom til Galgojavri fant jeg frem kartet for å vurdere turen videre. Korteste rute ned til parkeringen var 12 kilometer. Ned til Anjavatnet var det litt kortere, så jeg kunne gå dit, og så 14-16 kilometer neste dag tilbake til bilen. Det verket i hele foten, og jeg greide ikke å gå langt før det var tid for pause. Det kjentes rett og slett ut som om alle bein i høyrefoten var forstuet. Jeg bestemte meg for å satse på den korteste veien tilbake til bilen, og heller bruke 2 dager på de 12 kilometerne om nødvendig. Det ble en lang tur. Jeg gikk til det gjorde for vondt å gå, plasserte sekken på bakken og la meg på ryggen med beina på sekken i 5-10 minutter. I starten greide jeg et par kilometer for hver pause, før det ble kortere og kortere etapper. Etter 12 kilometer på 12 timer var det seint på kvelden før jeg var tilbake ved bilen. Galgojavri En hoven og ikke direkte behagelig fot å gå på. Det ble mange pauser på hjemturen. Anjavassbrua og snart nede. Herfra brukte jeg «bare» 4-5 timer til parkeringen. Etterord Til tross for litt ubehag i foten den siste dagen er turen nok et godt turminne fra Øvre Dividal nasjonalpark. Det er alltid hyggelig å treffe turglade folk på fjellet, og røya som fortsatt svømmer rundt der inne i fjellet… Senere har ortopeden forklart at problemet med foten skyltes et utslitt stortåledd (artrose), og hevelse på grunn av arret etter operasjonen på lilletåleddet. Når jeg gikk så lange etapper i myke sko ble beinene i stortåleddet presset sammen, slik at det kjentes ut som om hele foten var forstuet. Løsningen til ortopeden for å fortsette å gå på lange turer var enkel. Stive såler slik at det ikke blir for mye bøy i leddet og tilpassede såler. Med noe stivere såler ble det mange turer senere på sommeren og ut over høsten. Korte dagsturer på 20-30 kilometer er ikke noe problem, så nå gjenstår det bare å teste om foten holder lengre turer i sko med stivere såle. Anders og Kathrine har også skrevet en historie fra sin tur i Øvre Dividal nasjonalpark på bloggen. Den er absolutt verdt å lese. Vis hele artikkelen

Har trasket noen dager i Femundsmarka, så jeg tenkte jeg fikk legge ut noen bilder fra turen.

Vår gode Ask gikk sin siste tur i vinter. Kostet på oss kremasjon og beholdt Ask(a), siden tela gikk dypt. Han fikk en fin plass i skogkanten på våren.