Vinnerliste

Favoritturen så langt i Tatrafjellene, fra Štrbské pleso til Rysy og så ned til Lysá Poľana. Fin, spiss topp. Gøyal og bratt nedstigning ned til Polen-siden med kjetting på alle utsatte partier. Det er veldig likt norsk natur, men fryktelig mye billigere å spise, drikke og bo. (: Ulempen er mengden folk, så det skal bli godt å komme hjem til den norske fjellheimen.

Ikke på tur i dag, men i helga som var Arbeidshelg, men siden litjtupp skulle være hylende Belieber på lørdag og reiste fredag- tenkte mor at nå kunne hun komme seg på tur:) Skulle i tillegg se på en hytte på Oppdal- så da passet det godt med en tur til Blåhø igjen. Fryktelig knot med å finne den hytta lørdag kveld. Ble nesten svarte natta før jeg kom fram, ingen adresse å plotte inn.....men kl 21 sto jeg parkert foran hytta inn mot Gjevilvatnet. Ikke en kjeft å høre eller se, her måtte man bare bestemme seg for å ikke være mørkredd Opp i rett tid, og kl 0915 var jeg på vei. Gledet meg til en tur alene, men var mange andre som også hadde tenkt seg til Blåhø denne dagen. Smågrått , men helt greit vær. Begynte å blåse litt opp på veien. Oppe på toppen 1240. Der var det ikke værandes vær, så tuslet ned igjen og tok en matpause i le ved vannet. Mange med hunder på tur denne dagen, angret litt for at jeg ikke hadde tatt med meg bikkja mi- selv om hun ikke hadde dugd noe særlig som vakthund kvelden før Ned til bilen igjen ca 1530. Hadde da tenkt å ha min egen 3 retters middag før jeg dro hjem ( altså- et halvt eple til forrett, real som hovedrett og en stripe helnøtt til dessert ), men Belieberen varsla at hun var på Alvdal- så da satte mor snuten mot Trondheim og pizzabaking. Tror både datra og mora hadde ei toppers helg

I dag har vi gått til Fiskløysa via Fiskløysåsen. Fin tur med ca 1/3 utenfor sti i veldig lettgått terreng. Spennende for både meg og bikkjene. Mye spor etter skogens dyr

Med mindre eg er garantert 20 blå heile turen; membran. Rett og slett fordi det tørkar. Det er påliteleg. Og eg vil heller vil være klam ( pga dårleg pusteevne) og varm enn våt utanfrå og kald. Dessutan kan ein ofte gjere noko med det klamme ved å lufte.

Var på tredagerstur i Fyksesund. Padlet kajakk til camp, gikk en tur opp i fjellet, lagde mat på bål og brenner, sov i telt. Det var veldig vått. Selv om jeg hadde tatt med meg "mer enn nok ull" ble alt jeg eigde vått, men jeg holdt meg heldigvis varm. Siste natten blåste det så mye at jeg ikke fikk sove mer enn maks to timer i intervaller på ti minutter. Men alt i alt var det en veldig koselig tur, og alle i turfølget holdt humøret oppe til tross for forferdelig vær.

På kjøkkenvekta vises 358 gram.

Tilbragte noen dager i Seljord hvor selvsagt tur sto i førersetet. Skorve har alltid vært ett av mine favorittfjell. Og som i Telemark og andre deler av vårt vidstrakte land er det bratt opp dit, fjellsidene bykser nedover på hver sin kant. Det er et langt stup ned til Flatsjø. En vandring over Skorve er en vandring i frie tanker og mektig natur. Jeg pakket en lett dagstursekk for å gå opp til Gøysen, for så å gå over Skorve til Finndalen og ned igjen via Bygdardalen og Hanekamjuvet. Det er en fin stigning opp til toppen av Skorve, Gøysen på 1368moh. Jeg velger å ikke ta en titt på flyvraket denne gangen. Det er strålende vær og varmt, men til gjengjeld får jeg en flott utsikt fra toppen. Jeg har alltid likt å gå over Skorve, og nå er intet unntak. Et flott fjellandskap med utsikt til begge sider av fjellet. Klatrer opp til Nordnibba (1365moh) før jeg går ned til vakre Finndalen. Stien ned til Bygdardalen er også trivelig og Hanekamjuvet er jo alltid verdt et besøk. En flott tur over Skorve, jeg hadde igrunn lyst til å gå over fjellet igjen med en gang. Les mer om turen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2014/07/fjellhopping-i-seljord-over-skorve-til.html. Utsikt fra Gøysen, Seljordsvannet nedenfor. Ved Tvitjønn på toppen av Skorve. Utsikt fra Nordnibba mot Gøysen. Finndalen, en vakker hengende dal. Neste dag ble det en kortere tur, hvor jeg gikk sammen med min mor og far opp Hanekamjuvet før vi tok stien opp til Tjønnstaul. En sti som virker lite brukt og gjengrodd i starten, men som blir hyggeligere etterhvert. På veien passerer vi noe som må være et maureldorado, på et begrenset område telte vi minst 25 maurtuer. Fra Tjønnstaul tok jeg turen over Ubyfjell til Hattefjell, mens moren og faren min valgte å gå ned igjen samme vei som vi kom opp. Landskapet her er ulendt og kronglete, og ikke lett å gå i, men det går en merket sti som gjør turen lettere. Fra Hattefjell (831moh) får man den neste beste utsikten over Seljord, bare slått av Bjørgefjell. Les mer om turen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2014/07/fjellhopping-i-seljord-over-ubyfjell.html. Tjønnstaul med Ordalssåta i bakgrunnen. På veien over Ubyfjell mot Hattefjell passerer man Blautmyr. Utsikt fra Hattefjell. Dagen etterpå hadde jeg som mål å bestige Mælefjell, i alle år har jeg sett på fjellet, men aldri vært der. Planen var å sitte på med min mor og far som ville ta seg en tur på Lifjell, men vi kom oss litt sent avgårde og når vi prøvde å finne et passende sted for meg å krysse Grunningsdalsåi ble det til at jeg ble med dem i stedet. Det er en krevende tur og det var litt fare for regn, i tillegg så var det blitt senere enn ønsket. Så Mælefjell får stå ubeseiret tilbake igjen. En dag... Istedet ble det etterhvert en fin tur på Lifjell, litt molefonken i starten var jeg dog (jeg liker ikke å gi opp ting). Vi gikk opp til Vesle Tjorbuvatn hvor vi tok en rastepause. Fra der ville jeg ta meg en tur på en topp og valget falt på Røysdalsnuten. Ingen sti opp så jeg kjærer istedet opp mot ryggen, hvorfra det bebudede regnværet ankommer fint synkronisert med når jeg ankommer toppen. Det gjør likevel utsikten fra toppen (1291moh) ganske tøff, gjennom sløret kan jeg skimte Gaustatoppen i det fjerne og bite i meg skuffelsen når jeg ser over mot Mælefjell. Fra Røysdalsnuten følger jeg ryggen videre mot Grimaren (1169moh), før jeg går ned og møter mor og far som venter på meg ved bilen. Som sagt, så ble det en fin tur likevel, det er jo flott oppe på Lifjell og. Les mer om turen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2014/07/fjellhopping-i-seljord-lifjell-og-over.html. Utsikt over Tjorbuvatnene. Utsikt gjennom regnværet mot Mælefjell og Gaustatoppen. Utsikt fra Røysdalsnuten, Skorve i bakgrunnen. Lifjell. Tarjei

Har dessverre ingen erfaring med Fjellreven jakka, men kanskje kan mine erfaringer være nyttige allikevel. Jeg er ikke fan av disse plaggene da de er tunge og blir våte. Blir den først våt er det nesten umulig å tørke den igjen i fuktig vær. En skalljakke tørker fort. Midt oppsett er derfor - Ulltrøye (varierende type etter temperatur) - Mellomlag i form av fleece eller primaloftjakke etter temperatur. Når det ikke er veldig kaldt er det stort sett ikke behov for mellomlag når man går uansett. - Skalljakke som beskyttelse for sterk vind og nedbør. Har to skalljakker. En tynn til sommerbruk og en kraftigere trelags til kaldere turer. Dette funker året rundt, man justerer sammensetning etter forventet temperatur og vær. Det ble mye om lite, men min erfaring er å heller gå for en skalljakke med god lufting og god hette. Da har du en allsidig jakke du kan bruke året rundt.

Vindvott i goretex eller tilsv fra feks norrøna, tova ullvott fra feks mamma, ull-liner hansker fra feks hesta. Da kan man bruke alle tre når det er sprettkaldt, ha bare lineren på når man skal mekke primus osv. Hvis man hiver på ett par ullhansker som er litt tykkere enn linerene så har man enda mere fleksibilitet. hansker/votter med skinn i håndflata er fint helt til man skal prøve å tørke dette...

Altså... selv om ideen er god og besparende. Er det verdt å gå glipp av moroa med de boksene som er så tomme at de uansett ikke kan brukes til noe annet fornuftig enn blink med et stearinlys eller brennende never bak? Her i landet kunne man vel like gjerne gjort dette vinterstid, mottakerboksen oppebevart ute, giver oppbevart inne.

Det er jo ikke gass på beholderen, trykket gjør at det er væske. Da vil det renne ned i den nederse boksen... Men, disse boksene er ikke laget for gjenbruk (?), så jeg aner ikke hvor mye bruk de tåler. sikkert ikke lurt å gjenbruke en boks for mange ganger.

Det som overføres mellom boksene er flytende, så tyngdekraften er vel også en faktor. Er den nederste boksen kaldere har den vel også også mindre mottrykk enn den på toppen. Trykket i den øvre presser ovenfra og ned, og den nedre i prinsippet "oppover".

Vær obs på datoen på bildene fra Eidsbugarden. De har vært frosset siden 16.09 så for øyeblikket er ikke bildene i "real time", de blir da et dårlig utgangspunkt for værobservasjon. Vegvesnet har imidlertid satt opp et kamera ved bommen/avkjørselen fra RV53. http://www.vegvesen.no/Trafikkinformasjon/Reiseinformasjon/Trafikkmeldinger/Webkamera?kamera=1517979&zoom=11 Det er også ett på tyinholmen ca 3km før Eidsbugarden, det tar stillbilder med noen timers mellomrom. Viser området retning Koldedalsbreen. http://www.tyinholmen.no/no/c-206-Webkamera.aspx

Etter _mye_ lesing opp og ned i fjor sommer endte jeg på å kjøpe Fjällräven keb fra topp til tå tidlig høst i fjor. Siden da har jeg prøvd det på en del turer, både vinter (rolig skitur), sommer i Marka, kald norsk høst på vidda, og varme dager i sola i Trollheimen over Trollhetta. Nå er ikke jeg like bevandret som de fleste her inne, men jeg deler i hvert fall de tankene jeg har gjort og håper de kan være til nytte: 1. Holdbarhet. Som du allerede vet av buksa så holder dette tøyet veldig høy kvalitet. Jeg har trynet, klatret og smårutsjet på stein, og materialet holder seg helt fint. Jeg er ikke overrasket over at G1000 holder seg bra, men at også dette myke "lufte-materialet" holder seg så fint er jeg overrasket over. 2. Vanntetthet. Har du prøvd å stryke inn med voks? Det er en _veldig_ tidkrevende og møysommelig prosess. Når man uansett ikke kan vokse inn polyester/lufte-plassene (som jo utgjør en god del av disse plaggene - spesielt jakka) så blir aldri plaggene særlig vanntette. Selv ikke de plassene som er vokset holder vannet godt nok ute. Noe tyngre enn veldig lette vannskyll og man blir raskt våt. 3. Vekt. Dette er tunge plagg. Jeg tenkte det var veldig praktisk å kunne ta av leggene på keb-buksa, så jeg kjøpte gator-varianten. Da jeg gikk Trekanten i Trollheimen i august i 20 c og sol var likevel keb-"shortsen" alt for varm og klam i oppoverbakkene. Jeg hadde cirka 15 kg sekk. Jeg savnet da en lett polyester-shorts med god lufting. Å bære rundt på leggene + keb-jakka er slitsomt fordi de har høy vekt. 4. Vindtetthet. Jakken er nokså vindtett, men ikke særlig varm. Siden jakka er helt åpen i ryggen (hele ryggen er dekket av dette pustematerialet som puster vanvittig godt, men som ikke er vindavvisende i det hele tatt) og at man kan åpne opp på sidene under armene er jakken fin og luftig. Dette går helt fint når man har sekken på, da er det deilig for ryggen og ikke klamt. Problemet er når du tar av sekken. Det blåser virkelig _rett_ gjennom på ryggen. Jeg skjønner selvfølgelig at det for produsentene er en balansegang mellom å ha riktig temperatur når man er i bevegelse kontra å sitte stille, men denne er virkelig _helt_ åpen i ryggen. Jeg har gått mye på ski før, men om jeg får vind mot ryggen i denne jakken uten sekk på så blir jeg kaldere enn det meste skitøy jeg har prøvd. Ikke foran, på fremsiden er den fin og varm, men på fjellet blåser det fort fra alle kanter. Så, i mange tilfeller har jeg faktisk valgt å ha sekken på når jeg sitter, og med Kajka 100l vil man gjerne ta den av. 5. Annet. Jeg liker hetta. Hetten kan forlenges slik at man får et utrolig fint vindfang rundt fjeset. Da jeg gikk medio september i fjor på Vidda med sterk vind var dette en utrolig deilig funksjon. Jeg må si at utseendemessig er Fjällräven suveren. Jeg bruker jakken nesten hver dag når jeg sykler til jobb. Ser fin ut og den er veldig praktisk for å være en "byjakke". Konklusjon: Jeg liker buksa bedre enn jakka. En bukse som tar inn litt regn kan man overleve med, og lårene og utsatte plasser på leggene har G1000 som er langt mer vannavvisende enn det lette pustematerialet som utgjør store deler av jakka. Selv om jakka er veldig fin å se på, og jeg liker den godt når jeg skal på lette turer i Marka på høsten eller sykle til jobb, så føler jeg den er for upraktisk for lengre turer. Jeg ville heller hatt en mer vannavisende skalljakke som er lettere og mer vindavvisende i ryggen. Den må ikke være totalt vannavisende (da kan jeg bruke en poncho), men mer enn Fjällräven-jakken, og det viktigste er virkelig at den ikke er så pokkers tung å bære på. Det er også vanskelig å komprimere disse Fjällräven-plaggene i G1000-materiale fordi materiale er så tykt og kraftig. Tar mye plass i sekken. Det er jo noe fint og nostalgisk over denne bruken av bomull, men det føles bare veldig.. utdatert på et vis. Selv om det er et naturlig materiale så er det så ufattelig mye mindre praktisk enn syntetiske stoffer. Alt i alt synes jeg Keb-jakkens styrker er på vår og høstdager. Den er for varm for sommeren og på vinteren (med ull under, selvfølgelig) er den.. vel, den fungerte så lenge jeg holdt sekken på. Kanskje jeg tenker "gresset er grønnere på andre siden", men jeg mener det finnes mer praktiske jakker for deg der ute enn Keb-jakka. Jeg tror som han over at Eco-shell-jakka er mer passende. Selv om de er svindyre

Dersom du kobler to bokser sammen vil trykket utjevne seg. Derfor vil jeg tro at du ender opp med omtrent samme mengde gass i vær beholder. Det er med andre ord ikke mulig å overføre all gass fra en beholder til en annen. Det hadde hvert fint om det skulle vise seg at jeg tar feil. Jeg har alt for mange halvfulle bokser liggende😃

Ny tur i nærområde, denne gangen fra Smeden ved Klekken, og opp gamle Ringkollvei. Det var mye vind på toppen i dag på 702 MOH. Vondt i stå i kasta. Ble marinert entrecôte med pastarett. Fant en ny sti, men tok den ikke, da vi ikke visste hvor vi havnet. Stod ikke på kartet. Turen var på 93 etg. og 13000 skritt i følge iPhone. Oppvask i en sølepytt.

Jeg har akkurat kjøpt en Gregory Deva 70 liter i str xs etter tips i denne tråden. Den passet meg godt (158 cm og kort rygg), og jeg kunne ikke hatt den større. Sekken skal prøves på tur i helgen. Takk for gode tips:-)

Mitt inntrykk er at det helst er lettversjonene av underlagene som slipper i limet. Det fins tidligere diskusjoner om dette her på forumet. Har hatt mitt Down 9 DLX i mange år nå, og er vel noe av det kjæreste jeg har av turutstyr. Jeg kommer til å få en sorgreaksjon den dagen det må pensjoneres.

Dere må se for dere lemen som veldig små, blonde bevere. Smaker sikkert himmelsk etter 27 dager med 6x nudler

@whistler av en eller annen grunn får jeg ikke "sitert", men din "oppskrift" er helt lik min. (Det hender jeg bruker en skjorte med mye ull på de kaldeste dagene i stede for fleece.) Og det har da fungert i både regn, vind og 2 grader, eller alle tre på en gang.... @Lompa Det er nok riktig at membranen ikke er optimal i minusgrader, men på mine kanter av verden, endrer været seg rimelig raskt, så for sikkerhets skyld - membranjakke...

Hvis det er type rando med vekt på gøy nedkjøring, så er Gaustatoppen veldig fin. Her kan en velge mellom bratt og tøff kjøring i rennene eller slak og ikke rasfarlig kjøring ned ryggen mot øst. Fantastisk utsikt!

Rundt Haukeliseter er det en del topper. Raulandsfjella er flotte. Blefjell er vel på grensa mellom Buskerud og Telemark - f.eks. tur fra Nordstul til Bletoppen synes jeg er fint

Gaustatoppen burde være et sikkert kort både sommer som vinter.

Hehe, en ting kan jo nevnes i denne sammenhengen. Jeg reklamerte naturligvis ovenfor Fjellsport. De er greie å ha med å gjøre, og det endte med at de sendte meg et Therm-a-rest Neoair Xtherm - ettersom deres leverandør på daværende tidspunkt var utsolgt for Exped Downmat Winterlite. På første tur med erstatningsunderlaget (Therm-a-rest'en) viste det seg at det var lekk. I løpet av en times tid var underlaget betydelig slappere. Blåste det opp flere ganger, og forsikret meg om at ventilen var skrudd skikkelig til. Fortsatt like lekk. Så da blir det ny reklamasjon. Har nå sendt inn Xtherm'en og bedt om nytt underlag. Om det blir ett av de to (Xtherm eller Winterlite) er vel nå egentlig ett fett, da begge tydeligvis har sine flaws. Men skal uansett være oppmerksom på det som nevnes her med å slippe ut litt trykk ved temperaturøkning. Uan-fanden-sett.. Jeg mener at når man betaler så mye penger for et liggeunderlag, bør man kunne forvente at produktet holder lengre. Men alt pushes vel til det maksimale ift vektbesparelse i produksjon, og da blir ting sårbart.

Denne sommeren tok jeg og en vennine fra Nederland en tur til Albania for å padle kajakk langs Vjosa, og Komani-vannet. Det hele startet med at jeg ville besøke henne i Longyearbyen hvor hun studerer. Jeg har aldri vært på Svalbard, og har fortsatt et stort ønske om å ta en tur dit. Turen til Svalbard skjedde altså ikke, det klaffet aldri med hennes studier og mine, samt flybillettprisen. Da det viste seg at dette ikke gikk, foreslo hun heller å finne på noe i sommerferien. Mange ideer ble slengt ut, og vi endte først opp med å haike Frankrike på langs, deretter såg vi på diverse fjellturer rundt Chamonix, og på litt flatere områder på grensen til Spania. Hun kunne etter hvert meddele at hun hadde skadet kneet sitt, så fjellturer ble dessverre utelukket. Fokuset skiftet fort over på padling og vi sto en god stund fast med å haike frankrike på langs og ende opp i Marseille, hvor vi kunne leie kajakker og padle rundt om langs kysten der. Etter iherdig gransking av google maps, la hun merke til Vjosa i Albania. Dette ble slått opp og bilder fra elven såg helt fantastiske ut (bare søk selv!). Spikeren ble hamret og flybilletter til Amsterdam ble bestillt. Nå gjensto det bare å få tak i en kajakk... Det var ingen som leide ut kajakker i området rundt Vjosa, eller som hadde mulighet for å frakte kajakker dit. Etter mye frem og tilbake, fant hun en ganske gammel sammenleggbar kajakk med trerammer. Det sier seg selv at denne ikke var direkte lett å drasse med seg, men det skal jeg fortelle mer om senere. Jeg ankom Amsterdam, tok toget til Zwolle den 12. juli. Her brukte vi noen dager på å fikse kajakken. Lappe litt og lime på ny bunnduk. Vi impregnerte også bomullstrekket på oversiden. Kajakken var blitt litt skjev over de siste 40 åra, så vi måtte finne en løsning for å korrigere dette. Alt i alt, det gikk et par dager før vi satt oss på toget mot Bremen i Tyskland hvor vi skulle møte noen felles venner av oss, avgang 15.juli. I Bremen var vi i to netter. Så begynte togturen turen mot Albania. Fra Bremen reiste vi via Hanover - Basel - Luzern - Milano - Bologna og til Bari. Her tok vi båt over middelhavet til Durrës, Albania. Ankomst 19. juli. Herfra var det å finne korteste vei til Tepelëne, hvor vi hadde sett for oss at det var fint å sette ut båten. Det var ikke så lett, da det ikke fantes noe god informasjon å finne, og bussene vi såg gikk bare til de større byene langs kysten, og hovedstaden Tirana. Etter en liten stund kom det en mann opp til oss og spurte hvor vi ville. Etter noe om og men (Tepelëne er ikke akkurat noen turistperle), fikk vi forklart at vi måtte finne bussen til en annen litt mindre by, og derfra ta minibuss resten. Minibusser gikk visst hele tiden, helt uten noe tidsskjema, og vi måtte bare stille oss langs veien i riktig rundkjøring og vinke når vi såg navnet på en papirlapp i vinduet. Vi kom oss frem, fikk drasset med oss alt pakket ned til elven, spiste mat og sov en natt før vi monterte sammen kajakken. Lokalbefolkningen var kjempehyggelige, og vi pratet mye med forskjellige folk. Stort sett alle som hadde gått noen år på skole, og ikke var for gammel, kunne engelsk, og kommunikasjonen gikk mye lettere enn vi hadde forventet. Vi satte igang nedover elven, endelig. Det var så fantastisk deilig å endelig komme skikkelig igang med turen. Kajakken var god å stabil, tålte vekten av to personer og dertil bagasje, og alt var bare nydelig. Elven Vjosa har mye å tilby. Det er noen få raske stryk, men ellers er elven rolig og lett å padle. Det er veldig lite stener å måtte svinge unna, og de største utfordringene var de mange grunnene vi måtte over. Her var det så grunt at vi måtte ut av båten, dra den forsiktig over, og sette oss tilbake når det ble dypt nok. Et par ganger var strømmen så sterk i andre enden, hvor det plutselig ble veldig dypt, at hun som satt bakerst og hadde styringen, og derfor måtte inn først, var den eneste som kom seg inn før båten ble tatt av strømmen nedover elven. Jeg, som da sto igjen, måtte komme meg inn på land, og gå etter langs elvebredden. Det hendte heldigvis bare noen få ganger, og det var rimelig greit å få kajakken inn mot land selv om hun var alene. De aller fleste nettene sov vi i telt langs elven. Vi hadde med oss et to-mannstelt. To-mannstelt til to personer, ja det var litt trangt, men det gikk veldig bra. De andre nettene vi padlet hengte vi bare opp et myggnett og sov under det. På veien nedover Vjosa, møtte vi flere bønder som gledelig delte ut tomater, frukt og ost. Mange av disse bøndene var veldig fattige, men brukte mye tid og krefter på å lage skikkelig fine hus. Litt i kontrast til hva de ellers brukte i det daglige. Før vi hadde kastet loss i Tepelëne, ble vi advart mot marihuanadyrkere, og at de kunne være delvis aggressive. En av de siste etappene før vi hadde planlagt å padle ut i middelhavet, ble vi møtt av en noget stresset mann. Vi hadde fått kajakken godt fortøyd, teltet var satt opp, liggeunderlagene blåst opp, og maten var straks klar til fortæring. Vi brukte vanligvis bål til å lage mat, for å spare på drivstoffet til brenneren. Mannen som kom løpende ned fra det som antagligvis var plantasjen hans, sa at det var et stort problem at vi var der. Bålet kunne tiltrekke seg farlige folk, og han viste oss pistolen sin han hadde for å beskytte seg. Det hadde begynt å bli mørkt, og det ville om få minutter bli så mørkt at det var umulig for oss å se noe særlig ut på vannet. Likevel, han var veldig påtrengende og ble mer og mer stresset. Vi fant ut at vi måtte komme oss avgårde selv om det var natt, elven var heldigvis veldig rolig her, og ville fortsette å være det helt ut til kysten. Kajakken ble pakket i all hast, og vi kom oss ut på midten av elven, i frykt for å treffe stener eller trær som sto ut langs kanten. Etter noen minutter med stille banning, forsiktig padling og diskusjoner om det er en sten eller bare lyset som lurer oss, kom vi til en bro. Siden det var store støtter som holdt oppe broen, ble strømmen bare sterkere og sterkere, mens vi såg mindre og mindre fremfor oss. Det hele endte med at vi oppdaget en opphoping av drivved inntil ene brostøtten, omtrent 15 meter direkte foran oss. Vi padlet som noen galne for å få fart på båten slik at vi fikk svinge unna. Marginer så tynne som hårstrå var alt som gjorde at vi ikke kantret der og da. Båten skrapte seg videre og alt var heldigvis bra. Men vi var fortsatt rimelig irriterte, trøtte og sultne. Ved første anledning vi fant, parkerte vi kajakken, fikk fortøyd den, hev i oss noen brødskiver og rullet ut soveposene. En stor betongbrygge ga oss et flatt og fint underlag å sove på. Dagen etter var vi fortsatt irriterte, og vi studerte kartet nøye. Det viste seg at det ikke var noen veier der hvor elven munnet ut i havet, og om det var slik at strømmen og/eller bølgene var for store for kajakken vår, var vi nødt til å padle hele veien tilbake til hvor vi var, for å komme oss til sivilisasjon. Derfor avbrøt vi kajakkturen vår en dag for tidlig, og reiste til Sarandë. Det var, for å si det mildt, en helt forykende flott by, og en veldig, veldig etterlengtet anledning for avslapping, god mat og ikke minst øl. Her planla vi å være en natt eller to, men det var så fint og så billig at vi ble i tre netter før vi satte oss på bussen mot hovedstaden. Derfra tok vi buss videre til Bajram Curry. Derfra måtte vi haike oss til Fierzë. I nord-Albania snakker de et helt annet språk, og de få ordene vi hadde lært oss i sør funket dårlig i nord. Men etter mye gestikulering og gjentagelse av Fierzë, fikk vi en gammel mann i en gammel pick-up til å kjøre oss. Ved elvebredden bygget vi sammen kajakken igjen, og satte avgårde på andre etappe av ferieturen vår. Bildene snakker kanskje for seg selv, men om du ikke har skjønt det, naturen her var idyllisk. Det var vertikale fjellvegger rett ned i vannet, speilblankt vann og så utrolig grønt. På mange måter føltes det som om vi var i en miniatyrversjon av Geirangerfjorden. Det gikk gamle ferger langs vannet, og det var noen få små motoriserte båter, men ellers var det helt stilt og fredelig. Vi var ved flere anledninger på besøk hos gårder vi såg langs turen, og ved en av de ble vi invitert på mat og raki. Det såg ganske stusselig ut nede fra dalbunnen, men da vi kom opp til huset var det utrolig fint tillaget (se bilde over). Og som overalt ellers var alle kjempehyggelige og pratsomme. Utfordringen var selvsagt at ingen skjønte et kvekk av hva motparten sa... Vi ankom demningen en dag tidligere enn antatt, plukket båten fra hverandre og lot den få tørke litt i solsteken. Herfra fikk vi tatt en minibuss til Shkodër, som veldig fort ble min favorittby i hele verden. Byen har en veldig lang og fargerik histore, og jeg anbefaler absolutt alle til å besøke den. Vi var i byen i tre netter før vi hoppet på bussen til Podgarica, hovedstaden i Montenegro. Her var vi en natt og tok tog tilbake til Zwolle via Beograd - Dobova - Villach - Mannheim og Utrecht. Konklusjon: Dette er den desidert beste sommeren jeg har hatt i den senere tid. Det til tross for at jeg fikk sinnsykt vondt i ryggen av å padle i et for stort sete, og at hun jeg reiste med fikk solstikk, og at vi begge ble matforgiftet ved å spise noe tørket kjøtt som hadde ligget for lenge i varmen. Jeg kan anbefale Albania på det varmeste, og jeg synes dere alle skulle tatt dere en tur, spesielt nå siden turismen fortsatt er ganske lav. Det er stort sett bare italienere og folk fra Montenegro der nå, siden grekere tilsynelatende hater albaniere. Flere av de vi snakket med underveis var veldig hypp på at Albania skal bli medlem av EU, for å øke turismen, vareutvalget og få has på regjeringen.

Jeg ser at det er en del misforståelser ute og går om GPS. Nøyaktigheten på GPS er ikke veldig avhengig av været, men forholdene i ionosfæren påvirker signalene. Men fordi satellittene er i bevegelse hele tiden vil nøyaktigheten på ett gitt tidspunkt aldri være den samme som på ett annet gitt tidspunkt. GPS'ene tar i mot signalene fra alle satellitene den mottar, så har den en indre algoritme som velger ut hvilke satellitter den skal bruke til å beregne posisjonen basert på hvor gode vinkler det er til satellitten og kvaliteten på signalet fra satelitten, GPS-mottakeren prøver å bruke så mange satellitter som mulig, fordi jo flere satellitter, jo bedre nøyaktighet. De fleste GPS'er viser nøyaktigheten i displayet (man må sikkert bla litt rundt på de forskjellige skjermene før man finner det) men da får man en god pekepinn på hva man har med å gjøre. Dersom den oppgitt nøyaktigheten er svært forskjellig på to GPS'er plassert på samme sted på samme tid, er det noe galt. Som flere har vært inne på, det er ikke så rart at nøyaktigheten blir dårlig inne i Trollfjorden, såvidt jeg kan se er feilen på ca. 200 m, dette er faktisk ikke helt uvanlig på ett slikt sted. Men siden GPS'en er ny burde den klare seg bedre, jeg ville derfor hørt med forhandleren om man kunne få byttet GPS'en, eller eventuelt fått den på service, det er nemlig mye som tyder på at følsomheten på GPS'en ikke er helt slik den skal være. Dette kan også skyldes at GPS'en ikke var plassert høyt og fritt under den gjeldene turen, men under noe som demper signalene. Som flere har vært inne på, den beste måten er å sammenligne sporene fra 2 GPS'er som er med på samme tur, da skal sporene være ganske like.

Jeg har to ganger gått Abisko til Sulitjelma, det blir jo noenlunde som Kungsleden. Vi hadde med telt for sikkerhet, men det trengte vi ikke å bruke. På siste turen gikk vi alltid forbi en hytte og sov i den neste, for vær og føre var godt. Hadde vær og føre vært dårlig ville vi nok sovet i hver hytte underveis. Husk at hyttene langs leden kan være stengt, men det skal være nødrom på de fleste. Sjekk opp dette. Mobildekning kan du glemme, unntatt der leden krysser vei, ved Saltoluokta, Kvikkjokk, Jäckvik, Ammarnäs og Hemavan. Hvis du vil ha skikkelig villmark- følelse tror jeg du får det ved å gå Padjelanta-leden og komme inn på Kungsleden ved Kvikkjokk. Hyttene i Padjelanta er stengt, men en hytte er alltid åpen. Se etter den som har antenner på taket, den er åpen. Jeg er enig i alt Johan sa, gå sørover og regn med at det kan bli kaldt! Men har du en god sovepose + underlag og et bra telt så er ikke det noe problem. Siden du har pulk så er ikke vekten noe problem heller. Men en pulk kan være tung i motbakker, regn med lavere fart enn du vanligvis har. God tur, det blir sikker flott. Otto

Er Kungsleden preget av skilting og tilrettelegg? Jeg var nylig over svenskegrensen i Femundsmarka, og var overrasket over hvordan svenskene har ødelagt området med tett metall-skilting, kanskje hver 20. meter, og tilrettelagte "leirplasser" med do, vedsjul, rastebuer osv. Natur-følelsen forsvant raskt, det var rene barnehagetilstander over der.