Vinnerliste

Tur til en liten topp nord for Vancouver idag, 1000 høydemeter opp fra parkeringa. To grizzlyer inne i ett gjerde på toppen, ikke store arealet de hadde heller, men her hadde de vært siden de ble funnet. Utsikt mot Vancouver

Ny tur i nærområde, denne gangen fra Smeden ved Klekken, og opp gamle Ringkollvei. Det var mye vind på toppen i dag på 702 MOH. Vondt i stå i kasta. Ble marinert entrecôte med pastarett. Fant en ny sti, men tok den ikke, da vi ikke visste hvor vi havnet. Stod ikke på kartet. Turen var på 93 etg. og 13000 skritt i følge iPhone. Oppvask i en sølepytt.

Var på tredagerstur i Fyksesund. Padlet kajakk til camp, gikk en tur opp i fjellet, lagde mat på bål og brenner, sov i telt. Det var veldig vått. Selv om jeg hadde tatt med meg "mer enn nok ull" ble alt jeg eigde vått, men jeg holdt meg heldigvis varm. Siste natten blåste det så mye at jeg ikke fikk sove mer enn maks to timer i intervaller på ti minutter. Men alt i alt var det en veldig koselig tur, og alle i turfølget holdt humøret oppe til tross for forferdelig vær.

Liten tur opp i lyset, vekk fra tåka. Ringkolltoppen, flott utsikt i dag. Det er en stor grillhytte på toppen med salg av knall tørr bjørkeved. Betaling med vipps eller giro. Dattera tente bålet og grillet pølser. Vi gikk om Kolltjern hjem, da skyet det over, men med et smil om munnen.

Vært på fisketur i Valdres i helgen. Uten å røre fiskestanga... Men når man drar med en venninne som ruger og er kvalm og som fant ut at hun kastet opp bare av synes av mark, så ble det bare rotur på oss 😜 var uansett deilig med en rolig helg vekk fra byen.

Den årlige Skjomenturen i grensetraktene mot Sverige. Lappland/Abisko området. Har brukt å tatt turen alene opp hit hver høst men fikk storebroren min med meg iår. Ble bare 3 dager da han måtte rekke et fly. Vi fikk likevel se mange spreke farger både dag og natt. Innmasjen fra Norddalen. Blant mine første forsøk på Nordlys/stjernebilder. Fikk se mange satelitter surrende rundt på himmelen med det nakne øyet. Hilleberg vs Helsport Å stirre på bålet med en liten skvett cognac i koppen da kan man løse alle livets spørsmål.

Ryggen min liker ikke tunge ryggsekker, men det finnes løsninger. På tur med vogn fra NordicCab langs skogsstier funker udmerket. Trekker vogna selv, med hundene som drahjelp. Oppi ligger ryggsekken, så kan jeg legge igjen vogna et sted om jeg velger å ta en avstikker bort fra stiene. Her er morgenstemningen fra i morges. Natta ble tilbragt under en 3.5x3.5 tarp fra Dovrefjell, og hengekøye fra Ticket to The Moon. Bamse underlag og en dunpose. Myggen var ikke der, så det ble ei herlig natt. (Ikke veldig bra bilde da jeg kun hadde med meg mobiltelefonen.)

Jeg husker tilbake for en 20-årstid siden. Jeg hadde en Gore-Tex jakke som jeg brukte hele året. I tillegg hadde jeg en topp moderne fleece-jakke som jeg kunne bruke som isolasjon. Ettersom årene gikk var ikke dette lengre nok. Jeg fikk høre at Gore Tex jakken min var en «vinterutgave» selv om den ikke hadde det fnugg isolasjon i seg. Noen hevdet at det var galskap når jeg gikk med minst 300 gram for mye på overkroppen. Derfor kjøpte jeg meg etter hvert en «sommer Gore-Tex jakke» i tillegg til «vinterjakken». Det gikk imidlertid ikke lang tid før jeg fikk høre at «sommerjakken» min var altfor klam og tung, det jeg burde få meg var en «vindjakke», selv om «vindjakken» ikke var like vindtett som goretexjakken min. Denne «vindjakken» skulle altså dekke et behov jeg ikke visste jeg hadde. Før dette hadde jeg i tillegg blitt lurt til å kjøpe en svindyr dunjakke. Nå har jeg imidlertid blitt forklart at dunjakke ikke fungerer når det er en anelse fukt i luften, og at fleece har like store framtidsutsikter som FM-radio. Nå er det «Primaloft» som gjelder. Bedre varme enn flecce, mer værbestandig enn dun, i tillegg til at den visstnok også er vindtett. Kjøper jeg en primaloftjakke kan jeg altså kaste både dun-, vind- samt fleecjakken min. Jeg er imidlertid blitt lei av at noen klesprodusenter skal finne på nye jakkevarianter jeg ikke ante jeg trengte. Fremdeles er det «vinterutgaven» og en fleecjakke som er med i sekken. For det meste går jeg likevel kun med en ulltrøye, ikke «helsetrøyeutgaven» som jeg er blitt forsøkt overtalt til å kjøpe, men en normal trøye uten dilldall. Dunjakken og vindjakken blir som oftest liggende hjemme. Primaloftjakken er foreløpig lagt på is, jeg venter heller til klesindustrien har funnet opp det neste «bare må ha det plagget». Og jada, jeg vet at det for 40-50 år siden var vadmel og bomullsanorakk som gjaldt..

@whistler av en eller annen grunn får jeg ikke "sitert", men din "oppskrift" er helt lik min. (Det hender jeg bruker en skjorte med mye ull på de kaldeste dagene i stede for fleece.) Og det har da fungert i både regn, vind og 2 grader, eller alle tre på en gang.... @Lompa Det er nok riktig at membranen ikke er optimal i minusgrader, men på mine kanter av verden, endrer været seg rimelig raskt, så for sikkerhets skyld - membranjakke...

28 dager med dårlig mat og blytung sekk? 10 poeng for pågangsmot. Minus 20 poeng for forberedelse. Etter sommerens møter med Drytechs definisjon av "kjøtt", ser jeg frem til helstekt lemen á la @7homas.

Jeg er nokså ny på utstyrsfronten. Lånte fra pappa frem til i fjor høst helt til jeg, etter å ha lest rundt på forumet her og diverse tester så skjønte jeg at jeg måtte "step up my game". Første hytte-til-hytte-tur jeg gikk for fem år siden (25 år gammel var jeg da) var fra Eidsbugarden, gjennom svartdalen, over beitostølen og ned til veslådalen. Jeg gikk i min gamle polyester adidas treningsbukse, lånte et par fjelljoggesko av pappa samt den ekstremt enkle 65-literssekken jeg fikk i konfirmasjonsgave. Jakka jeg brukte var min shoft shell (tror jeg dere kaller det) skijakke fra Norrønna jeg hadde liggende. Hadde selvfølgelig med en ullgenser og ullundertøy i sekken samt enkle bommulsskift. Hadde med en klassisk tynn regnjakke i tilfelle det skulle regne. Og det gjorde det. Det snødde til og med. Vi hadde fra 0 celcius og snø til 25 grader og stekende sol. Selv om det var min, i mine øyne, første ordentlige fjelltur, hadde jeg ikke noe problem med utstyret. Etter det har jeg kjøpt to par fjellsko, både Arc- Teryx Bora 2 (fikk så mange gnagsår at jeg nå skal selge dem) og Crispi Besseggen (bedre enn Arc Teryx, men får vondt i leggen), samt en fjellreven-sekk og fjellreven keb-utstyr fra topp til tå. På de fire langturene jeg har vært på siden den første for fem år siden har jeg slitt mye mer med utstyret enn jeg gjorde på første tur. Lærdommen min, som med trådstarter, er at dette utstyrsmaniet fort går til hodet på en, og at det viktigste tross alt er å bare komme seg ut. Ta med gode sko, noe ull og en regnjakke og du har nok.

Sender den til meg så klipp eg ut brukande stykker og syr vindvottar/gamasjer av driv som samlar opp

Hehe, en ting kan jo nevnes i denne sammenhengen. Jeg reklamerte naturligvis ovenfor Fjellsport. De er greie å ha med å gjøre, og det endte med at de sendte meg et Therm-a-rest Neoair Xtherm - ettersom deres leverandør på daværende tidspunkt var utsolgt for Exped Downmat Winterlite. På første tur med erstatningsunderlaget (Therm-a-rest'en) viste det seg at det var lekk. I løpet av en times tid var underlaget betydelig slappere. Blåste det opp flere ganger, og forsikret meg om at ventilen var skrudd skikkelig til. Fortsatt like lekk. Så da blir det ny reklamasjon. Har nå sendt inn Xtherm'en og bedt om nytt underlag. Om det blir ett av de to (Xtherm eller Winterlite) er vel nå egentlig ett fett, da begge tydeligvis har sine flaws. Men skal uansett være oppmerksom på det som nevnes her med å slippe ut litt trykk ved temperaturøkning. Uan-fanden-sett.. Jeg mener at når man betaler så mye penger for et liggeunderlag, bør man kunne forvente at produktet holder lengre. Men alt pushes vel til det maksimale ift vektbesparelse i produksjon, og da blir ting sårbart.

3 timers kajakktur i solnedgangen i Fanafjorden

Fløy fra Oslo til Munchen og videre til Vancouver i går. Ikke akkurat mye til trim, 12 timer sitting på fly og noen timer sitting på flyplasser. Men uansett, er alltid flott å se utsikten over nordlige delene av verden, spesielt når jeg endelig fikk sett Beerenberg på Jan Mayen som jeg har flydd forby to ganger tidligere uten å få sett. Beerenberg på Jan Mayen Nord-Grønland Nordvestpassasjen Rocky Mountains i British Columbia.

I hvert fall 2 turer... Det er det som nå gjenstår før hele dusinet med turer over vidden er gjennomført 2016 - tok tur nr 10 i dag (med banejuks i begge ender ). Da jeg kom til Rundemanen, måtte jeg prøve å fange det spesielle lyset. Tett skylag som forsvant ute ved horisonten, og dis i luften. Her er Askøybrua: Og her er et tjern - helt til venstre stikker toppen på Løvstakken så vidt opp som en slags linselus

Er i Zermatt og dagens tur gikk til Schönbielhütte på ca. 2695 moh. Hytta ligger tvers overfor Matterhorns mindre kjente "bakside", eller nordvest om du vil (bilde #2). Turen var på ca 20 km, ca 1000 høydemeter opp og det samme ned. Kanskje min favoritt-tur i Zermatt

Fikk en flott høsttur opp Hovsnebba (1554m) i går sammen med min bror og kjæresten hans. Vi tok oss god tid opp da klyvinga var helt på kanten luftig til noen av oss. Min 7 tur opp, så det begynner å bli lekende lett å gå opp normalveien fra Hydro nede ved fjorden. Galleriet på 575m, ett av de luftige partiene opp mot Hovsnebba. Ved v2, en av fortoppene før selve hovedtoppen. Posering med flytt lyssetting fra toppen av Hovsnebba. Kveldslys på Fulånebba mens vi fikk ned.

Dro opp til fondsbu på fredag. Aldri vært på de kantene så tok det mest som en liten rekognoserings tur. Hadde en plan om og gå inn til olavsbu på lørdag og ligge der til søndag. Fin tur innover mot store mjølkedalsvatnet , 400høydemeter til frokost, ikke noe gratis der.. Lufta var bløt.. Skyene la lavt.. Gikk inn til stidelet mot olavsbu, før jeg snudde. Det var ikke meldt noe mindre tåke i dag.. Og Kåle rundt i steinrøysa der, med tåka på bakken frista lite.. Ikke noe særlig markert sti, og varding som ikke var dårlig sikt vennlig.. Så da får en ha det til gode:) MEN, Fikk et solgløtt i det jeg kom opp på ryggen som holder store mjølkedalsvatnet på plass, og det utsynet mot mjølkedalsbreen kommer langt opp på lista:) det varte ikke lenge.. De to avlange bildene er det 4 minutter mellom.. Det ser ut som, på instagram, at det var mye klarere vær lengre nordøst i Jotunheimen i helga..

På tur. Tok en spontan tur i går da jeg og samboer snakket om den første aleneturen jeg hadde i fjellet som 14 åring. Vi dro til Voladalen mellom Venabygdsfjell og Rondane og sov på akkurat den plassen i natt, 36 år etter første gang.

Vil slå et slag for Coleman. Lyd er sikkert fint for sikkerheten, men for lite annet.. Jeg har en 442, og den er helt super. Brenner stille og er veldig pålitelig. Det er ikke en slangebrenner, så tanken står under. Det gjør at man må montere den på en planke eller lignenede inni teltet, men det bør man jo med alle brennere inni telt.

Lauvnostinden er en fin topp i området som nästen ingen går på.

Dere må se for dere lemen som veldig små, blonde bevere. Smaker sikkert himmelsk etter 27 dager med 6x nudler

Jeg var på tur i området for to ukers tid siden. Vi gikk opp fra Fondsbu og inn Vennisstøldalen i retning Yksendalsbu og campet to netter mellom to fine små vann etter ca 4 km gange. Vi var en gruppe som gikk sammen med mål om å ha opplæring i friluftsliv og kløving med hund. Jeg hadde med mine to jenter på henholdsvis 10 og 12 år som klarte turen greit. Det er litt tung stigning det første stykket opp fra Fondsbu, men så er det bare godt å gå innover dalen og ned til der vi campet. Tror det vil gå greit med 7-8 åringer med passe tempo og antall pauser. Det er ellers mye ur i området, så det er relativt tunggått terreng, selv langs stien videre innover. Men et fint område for både lek og utforsking rundt leiren og videre innover. Litt bilder av leirplassen: Leiren lå der den røde prikken angir, på landtangen mellom to vann noenlunde midt i bildet.

Og så var det "fjellklatringen" i Trollfjorden som GPS'en din påstod to hadde gjort. Dette kommer av det som kalles "multipath". Se f.eks. http://gpsinformation.net/multipath.htm GPS beregner posisjon basert på tiden signalene fra satellittene bruker fra satellitt til mottager. I Trollfjorden, spesielt i det trange innløpet, skal du ha veldig flaks for å få et godt GPS-spor.

Ser for meg helgrilla lemmen på en seng av mose og tyttebærlyng. Må jo smake himmelsk Han overlever nok. Jeg overlevde jo studietiden

Selve stoffet er ikke giftig, slik jeg har forstått det. Det er produksjonen som gir utslipp av fluorkarbonforbindelser. Men det er en god ide å bruke stoffet til lapping og redesign!

Har dessverre ingen erfaring med Fjellreven jakka, men kanskje kan mine erfaringer være nyttige allikevel. Jeg er ikke fan av disse plaggene da de er tunge og blir våte. Blir den først våt er det nesten umulig å tørke den igjen i fuktig vær. En skalljakke tørker fort. Midt oppsett er derfor - Ulltrøye (varierende type etter temperatur) - Mellomlag i form av fleece eller primaloftjakke etter temperatur. Når det ikke er veldig kaldt er det stort sett ikke behov for mellomlag når man går uansett. - Skalljakke som beskyttelse for sterk vind og nedbør. Har to skalljakker. En tynn til sommerbruk og en kraftigere trelags til kaldere turer. Dette funker året rundt, man justerer sammensetning etter forventet temperatur og vær. Det ble mye om lite, men min erfaring er å heller gå for en skalljakke med god lufting og god hette. Da har du en allsidig jakke du kan bruke året rundt.

Dette er ikke min kopp, men en gave fra meg til en veldig god kompis. Med på nesten alle turene våre hadde vi en fantastisk flott og klok turkompis i hunden Caro. Eg fikk derfor laget en turkopp til kompisen min i anledning storbursdagen hans i år. Produksjonstiden hos kunstneren tok litt tid, så i mellomtiden måtte de dessverre la Caro dø, men han var da over 14 år og hadde i lengre tid hatt økende kroppslige plager. Nå er Caro «i ånden» alltid med på våre turer. Bildene viser originalbilde sammen med den endelige turkoppen.

Fiber finner man da overalt i naturen og det er flust med lemen, så jeg skjønner ikke poenget ditt

Rundt Haukeliseter er det en del topper. Raulandsfjella er flotte. Blefjell er vel på grensa mellom Buskerud og Telemark - f.eks. tur fra Nordstul til Bletoppen synes jeg er fint

Gaustatoppen burde være et sikkert kort både sommer som vinter.

Hehe, skulle lete etter noe gammelt stoff fra etojm.com i dag og kom over den antikvariske tråden. De prosjektene det så "hemmelighetsfullt" ble antydet om i noen poster ble til slutt til hhv. fjelletibilder.no og ikke minst peakbook.org

Til Blåfjellenden fredag til lørdag. Etter mange turer i det siste var det vel på tide å ta det litt rolig. Det gjøres best på Blåfjellenden. Det passet jo også bra å ta turen innover, slik at jeg får den ukentlige oppdateringen der inne. Fredag til lørdag på Blåfjellenden pleier også å være helt greit. Ikke for mange folk, og ofte både kjente og folk som har vært på tur før. Som alltid betyr været mye for hvor grei turen innover ville bli. Og forholdene denne gangen var mer en bra. Tørt, varmt, litt sol og ikke mye vind. Stort bedre kan det ikke bli. Jeg hadde tatt med kortbuksa, men som vanlig var det litt kaldt ved start, så jeg beholdt gore-tex`en på. Det var 12-13 grader i Hunnedalen, og noe mindre lengre oppe. Vi har alt lagt bak oss høstjevndøgn. Dagene er kortere enn natten og det er tre måneder etter St. Hans og bare tre måneder til jul. tiden har gått alt for fort. Det er så mange turer jeg skulle ønske jeg kunne få til. Selv om det har blitt uvanlig mange turer i godværet i det siste. Men altså fredag til lørdag på Blåfjellenden. I dårlig vær ville jeg muligens ha vært alene innover. I fint vær og med god værmelding vil det være andre på tur. Alt fra start kunne jeg se at det var spor innover. Det tok litt tid før jeg så folk, men halvveis innover tok jeg igjen 4 jenter på tur. Jeg ville i hvert fall ikke bli alene. Det er litt underlig. For bare en måned siden ville turen innover være sommertur med solen høyt på himmelen. I slutten av september er det mye mer skygge og alt i fem-sekstiden begynner det å bli kveldslys. Skyggene blir lange. Selv om det ikke egentlig blir kald – 10 grader er jo behagelig… - så virker det kaldere enn 10 grader midt på sommeren. Det er fortsatt blader på bjørka nede i dalen. Og fortsatt er det en og annen småfugl som flyr forbi. Rognen utenfor vinduet har mistet bladene, men står full av røde bær. Vanligvis miste rogna bladene etter bjørka. Dette året er det motsatt. Det kan ikke ha vært frost så langt. Fargene er i hvert fall ikke så kraftige som de av og til kan være, det må en frostnatt eller to til. Normalt med god værmelding er det folk som vil ned Fidjadalen. Denne gang skulle de fleste videre til Sandvatn. Jeg hadde håpet på å få transport fra Eikeskog til Hunnedalen for å hente bilen. Det blir vist ikke noen tur ned Fidjadalen i år. Det er en av de turene jeg virkelig ønsker å få gjennomført. Temperaturen om natta krøp ned mot 5 grader, men på morgenen var det 10, og overskyet. Det fløy noe vått i lufta, men det ble aldri regn av det, og utover dagen ble det igjen godvær. Bakken opp er aldri noe jeg ser fram til. En halv time i oppoverbakke. Nå vet jeg at det egentlig bare er de første kneikene som er tunge. Etter noen minutter oppover, venner kroppen seg til tempoet, og det blir greit Denne gangen ble det mer en greit. Det ble en fin tur i godt tempo, nesten som i gamle dager. Nede mot Hunnedalen møtte jeg et par gjenger som alle ville til hytta. Til sammen måtte jeg 25 stk så de fleste madrassene ville antakelig komme i bruk natt til søndag. Les hele artikkelen

Det går an å gå i fjellet uten å bli fanget av et webkam her e 10 bjørnfjell men kan jo også bli med

Endelig en frihelg, og god værmelding! Så derfor bruker man da fridagen til å stå opp kl 0530 for å rekke buss inn til Snøheim kl 0830 Ruta var Snøheim- Snøhetta Vesttoppen- Bruri- Snøheim. Fantastisk vær, fullt på bussen, og prøving av lave tursko på langtur. Fint og lettgått til Vesttoppen. Fra den sto vi ei lita stund og så på noen som rapellerte ned fra Hettpiggen, iiiiik ! Møtte 3 stk på vei opp, da vi var på vei ned, ander ikke hvor mange som var her denne dagen, men folksomt var det ikke. Ferden fortsatte nedover mot en dal og et vann ( her får turfølget evt kommet med navn og distanse, jeg dilter som regel bare etter ). Kom oss over elva, helsikes mye fluer der, de som ikke lå i dvale på steinene eller døde i vannet fant oss! Satte igjen sekkene ved foten av Bruri. Kikket litt og bestemte oss for å følge den grønne renna. Herregud for et steinhelvete.....fryktelig løst. Grudde meg til nedturen før jeg var ferdig med oppturen Fant en annen vei ned og berget greit. Stakkars Bruri fikk mange nye, ikke pene navn av meg denne dagen. Gikk på oversiden av vannet på returen, og traff på t stien. Fulgte den til Snøheim i et litt for raskt tempo for å rekke bussen kl 1945 fra Snøheim. Jeg er med på dytt kampanjen som går nå. Logget 42500 skritt på denne turen, har slitt med å få til 10000 idag Bildet er av Bruri på returen. Som noen sa i et annet forum: Det er ikke andre enn 2k samlere som finner denne toppen verd en tur

Ettermiddagskaffe, nybakt eplekake og funn av min sterkt etterlengtete glorie i dag på Kolsåstoppen. Sikkert tur nr 7436 på den toppen for min del, men det er det eneste stedet med litt utsikt i nærområde. Fjellabstinenser må vite. Gikk en runde rundt nordre og søndre Kolsås.

Labber rundt i Nore, blir ikke lei denne plassen.

Det ble en langtur med klatring i pinakkler under Skarfjellet, samt opp til Skarfjellet (1790m) og videre langs egga fra Skarfjellet mot Nordre Trolla. Passerte blandt anna Trollporten før jeg gikk ned i Snøskar og videre ned til Grasdalen igjen. En tur på nesten 11 timer, litt over 1800 høydemetre oppoverbakke. Mye tid ble brukt på klatring og klyving i pinakklene nordvest for Skarfjellet (Jutulgubben og Kjerringi). Innerdalstårnet "Jutulgubben", en 50-60m høy pinakkel under Skarfjellet. Denne klatret jeg ikke opp på da jeg gikk uten sikring. "Kjerringi" var ganske enkel å bestige fra motsatt side. Nedre Kjerringi var helt på kanten å klatre opp på uten sikring, men gode hyller og ei sprekk tvers gjennom pinakkelen gjorde bestigningen nesten ansvarlig! Utsikt fra Skarfjellet mot Store Trolla (1850m) og Tåga/Satbakkollen (1840m). Trollporten mellom Skarfjellet og Nordre Trolla.

Om ho er frysepinn; 900. Eg frys ikkje, og har brukt 600-posen ned på 7-8 minus og hatt det fint, dog med ullundertøy eg vel som regel lettare pose for så og supplere med varmeflaske, ull, knevarmerar og varmeskjørt, då desse også har funksjon på dagtid, men det er jo smak og behag. Med alle tiltak sett i verk held 600 til i alle fall 10 minus for meg. Dette føresett sjølvsagt godt liggeunderlag. Med dårleg underlag er det ikkje ein dunpose i heile vide verda som funkar for meg.

Kan bare snakke for meg selv her men min tanke er at turer som før var veldig "innenfor" uten dings ikke er like "innenfor" uten dings lenger fordi det ville bedret sikkerheten å ha med en dings og siden jeg har den ville det vært idiotisk å ikke tas den med. Murphy's lov vil som kjent ha det til at det er akkurat den turen jeg vil få bruk for den. Enkelt og greit er det slik at selv om man svetter rutine og fjerter kompetanse er det til syvende og sist (forutsatt at man lever lenge nok) kun et tidsspørsmål før man kommer i en situasjon som er livstruende eller vil kunne utvikle seg til å bli det om ikke tilfeldighetene redder dagen. Spesielt for de som helst trasker rundt alene slik som jeg oftest gjør. Men ut over dette er jeg helt enig i at bruken av disse dingsene trenger fokus. Det blir for dumt å "vekke halve verden" så de kan risikere liv & lemmer i en redningsaksjon fordi man sitter å fyrer i peisen og koker seg en god kopp kakao og ikke tror man klarer å komme seg vekk derfra pga vær og føre. Det er heller ikke en nødsituasjon at det begynte å regne når det ikke skulle eller at sola faktisk gikk ned når den hadde tenkt seg til det. Ei heller at man har spist opp maten sin eller ødelagt en skolisse. Vel, man har kanskje et problem som kan utvikle seg til å bli det men foreløpig er det i høyden snakk om en situasjon der man på sikt må be om bistand for å unngå at det utvikler seg til en nødsituasjon innen noen dager eller uker. Det er altså grader av alvorlighet jeg vil frem til. Plutselig innsettende brystsmerter mens man henter vann i bekken har en helt annen alvorlighetsgrad enn at jeg tryner i steinura og brekker en ankel eller presterer å skyte av meg et par tær med hagla. Vondt og grisete men det står ikke om minutter eller timer for den saks skyld for å berge livet. Men at jeg vil ha behov for hjelp til å forflytte meg er klart og det er veldig greit at redningstjenestene har en viss ide om hastegrad så de kan prioritere mellom ulike og kanskje også samtidige oppdrag. AMK-sentralene våre sjonglerer hele tiden med flere pågående oppdrag, prioriteringer gjøres fortløpende og ressurser fordeles slik at flest mulig skal reddes. Greit da å vite noe om alvorligheten i de ulike situasjonene på tavla. Og her synes jeg det virker som om en del ikke greier å ha perspektiver på hva de egentlig setter i gang når de sender en helt standardisert nødmelding som skal kunne dekke alle situasjoner der du (midlertidlig?) har bevissthetsgrad høy nok til å trykke på en knapp. Jeg synes @JonDee har funnet en utmerket måte å utnytte SPOT til å gi en viss pekepinn på alvorligheten i situasjonen man er i. Selv foretrekker jeg (InReach) 2-veis system som lar meg skrive tekstmeldinger til nødesentralen for å forklare situasjon, evt. skade og annen relevant info i detalj og de kan etterspørre ting de ønsker å vite mer om. F.eks kan jeg tenke meg at informasjon om lokale værforhold og skydekke/tåke er ting de gjerne vil vite noe om hvis helikopter er aktuelt. Kanskje vil de også vite om jeg ligger lettkledd å kaver hjelpeløs i en snøskavl flere hundre meter fra teltet eller om jeg sitter i soveposen under tak og koker meg kakao til å skylle ned et par paralgin forte med. Ut over dette er det også mulig for de hjemme å sende meg en melding om de er bekymret slik at jeg kan avverge at de unødvendig alarmerer redningstjenestene hjemmefra. Ulempen er at det åpner for "sosialt sjitprat" med de hjemme og det kan ta fokus vekk fra turen og den friheten det er å være frakoblet internet, mobilnett og alt det der. Fremfor å forby potensielt livreddende utstyr tenker jeg at et visst fokus på opplysningsarbeide a la fjellvettreglene -> "SPOT-vettreglene" kan være en vei å gå. Kanskje kan fjellforum være en initiativtaker til å utvikle noe slikt og oppfordre (norske) selgere av slike dippedutter til å sende dem med som vedlegg og få dem inn i turistbrosjyrer og slikt?

De interessante bitene er markert med overskrifter og et kart ved siden av kan være greit. Muligens lese fjorårets rapport først, Nedtur i Østmarka. Start fra Tomter med kurs for Lillestrøm kl 0830. Grei skuring gjennom søndags,- og morgenstille tettsted. I stedet for å svømme i lysløype til Gaupesteinhytta skulle jeg nå gå veien helt inn. Veldig greit, bare pass på når veien gjør en sving og deler seg. Tenker du som meg at den som forsvinner ut til venstre er en sidevei for tømmer, så havner du pent på en av de lokale toppene, jeg frykter at det kan ha vært Høgbråten, altså nok et bevis på min berømmelige stedsans. Skylder på at det var tett skog og overskyet helt til toppen. Men det var i grunnen starten på en grei snarvei. Peiling på Mjærskaukollen og ned på tømmerveiene og så opp til nærmeste stikryss. De to golfspillere på Østmarka golfbane bommet på gressplenen, men traff grana ved siden av meg. Ytre Enebakk skal visstnok ha merket sti, men den så jeg fint lite til. Trodde lenge jeg var på riktig spor, men den forsvant i skiløyper og plutselig var det intet nordgående løp. Endte med å gå østover og kom ned på en nedlagt gård rett nord for Svenneby. Fin sti, med klopper og merking av historiske steder, men var den på kartet? Neida. Gamle stier Tøffer oppover veien forbi Granerud og denne gangen skal jeg finne veiskillet. Vel, første vei til høyre etter Granerud er en overgrodd bomvei – ikke en fortsettelse av «hovedveien». Så jeg er klar til å se at neste vei til venstre er like overgrodd, dog uten bom. I fjor så jeg meg blind på 'samme standard som hovedveien' og gikk forbi. Nå går veien pent over i sti gjennom litt myr og over en kolle. Så inn på stien til Sætertjerna som jeg fikk et lite glimt av denne gangen. Nå er jeg spent. I følge hukommelsen er veien til Vikstjernet lang og vanskelig og et sted der gikk jeg vill og endte natten på det første gjestmilde stedet jeg fant på høyde 230 litt sør for Vikstjernet. Tja. På kartet er strekningen fra Sætertjerna til Vikstjernet omtrent 500 meter. I praksis ikke særlig krevende med grei sti og litt myr. Vikstjernet ser jeg nederst i dalsøkket med masse grønt gress. Men hvor var det jeg tok feil i fjor? For dette er greit. Faktisk mangler store deler av minnet om fjorårets tur på samme plass. Ser at det går å rote seg opp til høyde 230 og at det kommer en bred sti derfra, men jeg gikk opp en slags renne – et tørt bekkeleie. Nå ser jeg bort på Vikstjernet og klokken er 14 og ikke 21 – er det virkelig så stor forskjell på natt og dag? Vel, med hodelykten på rødt er tjernet bare en svart skygge i natten. Stien fortsetter opp til høyre og det lille, utvaskede skiltet som med godvilje sier «Grusbekken» skal du ha flaks for å se i dagslys. Så på denne umerkede, men utmerkete stien finner jeg tiden og terrenget. Steinete, mer myr og jevn stigning... opp og bortover i nordvestlig kurs. Etter en liten halvtime går stien skrått oppover til venstre – steinete og tidvis trangt. Dette ser kjent ut. Dette kan være der jeg «gikk feil» - fortsatt på stien. Så kommer et skille. Steinet og trangt terreng fortsetter rett frem og ser ut som et gammelt bekkeleie. Men i en skarp sving oppover går stien. Og noen har nylig saget over et lite nedfall som har ligget i den svingen. Javel, vi burde kunne finne ut av dette raskt. En sving til og vi er på toppen av en åsrygg som allerede ser kjent ut og der har vi teltplassen. En rot som stikker rett ut i stien holdt teltpluggen til døra på plass og bakken var plan bare i dårlig lys. Så jeg var på Grusbekken, ikke Vikstjernet da jeg i fjor la i vei til Andersrudåsen. Ja, stemmer godt det. Mens jeg følte at hodelykta var fin og ting gikk greit, så var det altså egentlig ikke så bra. På tre punkter ville bedre lysbruk gjort en forskjell. I kryss og skarpe svinger er det verdt å ta en ekstra kikk på omgivelsene både nært og lenger unna. Det ville vært nyttig hundre meter unna Vikstjernet. Kanskje ville jeg ha sett tjernet, det gamle skiltet og at dette er et stikryss. Av disse ville tjernet ha vært mest til hjelp. Men et stikryss som ikke er på kartet seint på kvelden, sliten og sulten... Videre til Raudsjø og Øvresaga. Hvordan vet du at du snart er på Raudsjøen? Bikkjeglam. Her kom litt yr og ved rast under en gran dukket jammen knotten opp. Skjorta med permatin fikk være i fred, men ikke hodet mitt. Litt myggmiddel fortsatt nødvendig. En syklist og en gjeng kanofolk før jeg hoppet inn på første og beste sti nordover. Som var skiløypa. Som kan anbefales siden den er flat og rett til den møter blåstien. Samme kan ikke sies om første del av blåstien fra Raudsjøen. Rot og tap Et eldre turfølge inne ved Dælisætra. Følger skiløypa/bekken nordover til Søndre Kytetjernet... som jeg ikke ser... så når stien kommer til en vik i Søndre Krokvannet tror jeg at det er Søndre Kytetjernet. Forstyrrer en fisker og hans hund og vandrer helt ut på odden før jeg skjønner hvilket vann det er og hvor deilig er det ikke å klyve i bratta mellom kampestein og nedfall. Kommer meg tilbake til viken og tar den riktige stien gjennom sumpen og opp i fjellsiden. Kronglete er et greit ord på denne delen av stien. Tydelig, men jevnt med klyving opp og ned. På en sjelden flate tar jeg en pause og oppdager at den ene gåstaven er borte. Går tilbake og leter, men frykter at den falt av på andre siden av vannet. Så om du ønsker deg 1 stk Locus Gear CP3 med Gossamer Gear mod, så legger du turen til Søndre Krokvannet og tråler vestsiden av odden mellom berg og vann. Lykke til. Finner du den, så behold den og vær en mindre slumsete eier enn meg. Staven ble antagelig hektet i en grein, men feilen ligger hos han som ikke festet den skikkelig i sekken. Litt nedfor, men veien videre til Midtre Kytetjernet er dog grei. Stien oppfører seg pent etter splitt etter meget tydelig vik og veien går til leirplassen i nordenden av tjernet. Under intense angrep fra blodsugere kommer hengekøya opp og det er tid for middag kl 20. 'Sweet and sour pork with noodles' fra Fuizion smakte bedre enn jeg trodde og lover godt for årets turer. Oppdaget at jeg ikke hadde pakket sovesokkene. Trengte dem ikke for varmens skyld, men som føttene mine savnet ullsokkene sine likevel. Traff ikke helt med hengekøya denne gangen. Det ser fint ut (for en gangs skyld), men jeg endte opp langt nede i fotenden. Etter andre justering av lengden på hovedtauene var det sånn halvveis brukbart og gav hvile nok. Men lett å finne soveplass i skauen når jeg bare trenger to trær omtrent 4 meter unna hverandre. Mandagen kom med tiltagende sol og sjokoladefrokost underveis. Passerer verdens beste kantarellsted og noterer enda et gammelt navigasjonsmysterium som løst. Ingen å se før jeg kommer ut på veien etter Delingsmyra og prater litt med en kar som lager snuplass for tømmerbilen med duk og stein. Er visst på rett vei, som jeg følger opp til Setertjernstua, som stengte for servering i går. Ja, ja, har noen smuler i sekken og formen er god. Stien går forbi flere eksempler på hvorfor en sti er nødvendig for å komme frem i Østmarka. Ikke et terreng hvor du kan gå på tvers. En perfekt plassert fuglekasse er alt som er igjen av Ramstadseter – det er i alle fall hva jeg liker å innbilde meg – og et par unge ekorn minner om at det faktisk finnes annet enn fugler i skogen. Ramstadslottet er 300 meter unna, men får være for denne gangen. Topptur er ikke min greie, i særdeleshet ikke når toppen er full av furu. Oppe i Bjønnåsen dukker dagens første fotgjengere opp i form av dame med to små løshunder. Fint det, passerte akkurat et kull trostunger og de har såvidt greid å få dreis på flyvning i rett linje med full flaps og understellet ute. På den annen side, det er gaupe og ulv i området... Bjønnåsen er markert med varde, hus og sikteplate med utsikt til blant mye annet, Gaustatoppen med striper av snø ned hele siden av skroget. Godt det tar mesteparten av juli før jeg kommer så langt. Nå går det rakt nedover i en jevn strøm av folk på vei til toppen. Fra Sandbekken passerer jeg en fotballbane, en parkeringsplass og en skole inn i lysløypa og turens siste utfordring. Det mangler ikke på stier i Rælingsåsen. Her kan du gå i dagesvis uten å komme av flekken og aldri kjenne deg igjen, men takket være min nå så kjente retningssans er denne labyrinten null problem. Spretter ut av skogen på toppen av en samling hoppbakker og har hovedveien i sikte. Turens siste lærdom: bakken er glatt når den er dekket av fuskepels. Avsluttet på vanlig vis. Spurver er frekke. Vel hjemme var det rett i dusjen med klærne på. Gjørme, det er Østmarka, det.