Vinnerliste

I sommer fullførte jeg den drøyt 640km lange turen "island på tvers" og tenkte noen her inne kunne ha glede av filmen jeg har laget.

Vind, sol og sommer - i september. Vel nede fra Blåfjellenden og etter en god natts søvn, var det på tide å tenke på søndagsturen. Eller skulle det bli søndagstur? Mange dager på tur, burde kreve en liten pause. Gamle kropper krever lang restitusjonstid. Broderen var opptatt på annet hold – hytta krever mye… Litt ut på dagen var jeg lei av å sitte inne. Det blåste stikker og strå – i det minste 10-12 msek. Frisk bris, opp mot liten kuling. Temperaturen derimot… Det var sommer og sol og 20 grader – fra morgenen av. Ikke en dag å sitte inne. Bestyrerinnen truet med å fortsette malingen i gangen. Som om den trengte oppussing. Vi gjorde jo det for 12-15 år siden… Denne gangen måtte jeg ta en sjefsbeslutning. Den siste sommerdagen i 2016 skulle ikke brukes til å male gang. Det ble lite diskusjon om hvor vi skulle ta turen. Høgjæren var første valget. Og det selv om det som sagt blåste. Det ville antakelig blåse bare enda mer oppe på bare heia. En dagstur på et par timer, krever ikke lange forberedelser. Vi kom oss avgårde før 11. La os si det slik: det var andre på tur denne dagen. Parkeringsplassen ved Holmavatn ble fort full. Vi tok mot Synesvarden. I motvinden. Jeg startet med jakke på, men måtte fort hive denne, og resten av turen gikk i kortarmet bluse. Det er ikke vanlig så sent på året, og i hvert fall ikke i en liten kuling. Ikke alle andre turgjengere fulgte mitt eksempel. Det kom noen med godt kneppet jakke og hendene i lommene. Vi var antakelig litt tidlige, i forhold til mange på søndagstur. Det var likevel andre ute og gikk. På Synesvarden traff bestyrerinnen kjente, og vi måtte ta en liten stopp. I le av varde, for her opp på toppen blåste det – antakelig kuling. Det var i hvert fall vanskelig å stå stille i vinden. Nedover mot Steinkjerringå, i le for den verste vinden ble det sommer. Godt og varmt. Med vinden litt fra siden, tørre forhold og god sti, gikk det lett og greit nedover mot Kjerringå. Det var også andre på tur og vi gikk i hvert fall ikke senere enn de. Ute ved statuen, dukket det opp mer kjentfolk. Det var dagen for å treffe på andre. Og for å gjøre det helt godt, kom min svoger susende bakfra. Han hadde gått samme rute som oss, men startet en halv time senere. Han tok turen ut til Steinkjerringå før han satte kursen mot Holmavatn. Hvor han tok oss igjen en gang til. På enkelte steder var vinden kraftig. På toppene og enkelte kanter blåste det mer enn en vanlig kuling. Det gjorde ikke oss noe særlig, vinden kom inn fra siden, og det var bare greit å gå. Les hele artikkelen

Fortsetter "suksessen" med turrapport! I år hadde vi (altså datter på 4,5 år og pappa på 33,5 år) planlagt en litt "lengre" tur i fjellet til sommeren. Vi hadde også sett oss ut et litt hårete mål med å klare å komme opp på Syltoppen, som en videreføring av Forollhogna fra i fjor. Dette var ikke noe must, og vi er flinke til å forandre planer på null komma niks om vi ser noe ikke passer oss så godt som først antatt. Vi hadde pratet litt med de som var med oss på tur til Brungmarka tidligere på året om det var interesse for å bli med. Og jaggu hadde tremenningen min med familie lyst til å slå følge. Dette lovet jo virkelig godt! Det begynte å nærme seg Juli, og far i huset kunne å se slutten på den første runden med maraton jobbingen denne sommeren. Endelig skulle pappa komme hjem! Og turen skulle planlegges. Men, 5-6 dager før arbeidet var ferdig, plagdes far med massive mavesmerter som ikke ga seg. Legen mente at dette kom til å gi seg, far jobbet 4 dager til og fikk unna konsertene. Smertene forsvant så absolutt ikke, og det hele endte opp med en uke på sykehuset. Pluss en uke med heftig medisinering i etterkant! Kom det i hele tatt til å bli noe tur? Heldigvis hadde far i huset en kropp som tok saken i egne hender og ryddet opp så godt det lot seg gjøre. Og infeksjoner og betennelser forsvant relativt fort og tre dager på fjellet fikk vi til å klemme inn før ferien var over. Jeg tror far i huset ble gladere enn dattera akkurat i dette tilfellet. Vi planla litt, shoppet "luksus mat", diskuterte litt hva vi skulle finne på osv. Skulle vi prøve oss på topptur med 3 unger i alderen 3,5 til 5,5 år? Sekkene ble pakket til bristepunktet både med mat, godteri, snacks og klær. Også dro vi tidlig må morgenen opp til Nedalshytta og parkerte. 3 voksne, 3 barn og en labrador som tror han er fisk (eller noe annet som lever i vann). Dag1: bestod av noen timer kjøring, før vi spente på oss sekkene og begynte å gå mot Syltjønna. Et hårete mål for ungene med ca.8km vandring med sekk (dattera hadde tilbake lagt dette i fjor, riktignok uten sekk. Ungene gikk på med godt mot, tross de mørke skyene rundt oss. Og en temperatur som minte mer om Oktober enn Juli. Vi kom oss opp bakkene og over den første myra, der kom det jaggu regnvær og vind gitt. Ungene dro halsen sine over ansiktet og luene ned, på med hetten, og så naturlig nok ingenting. Dette tok jo litt tid... Nyblinde barn på tur i fjellet, med en labrador som badet i alle pyttene, dammen og vannene han fant. Vell, vell! Det gikk jo framover, men motivasjonen til de små fikk seg et par knekk med det været som kom. Men da vi plutselig kom over et spor etter noen sjørøvere, da ble det litt mer fart i sakene. De hadde mistet noe kvikk lunsj ut i lyngen også. Flaks for oss, fordi vi hadde veldig lyst på sjokolade! Vi ruslet og ruslet, lette etter sjørøvere, leste kart, fulgte kompass kurs (dvs, traff ikke nålen riktig, da var det like greit å vri litt på den snurredingsen). Vi måtte jo snart ha tatt igjen sjørøverne. Vi møtte flere som hadde sett dem for ikke lenge siden. Fram til syltjønna kom vi etter mange timer på tur, litt for mange. Været var på bedringens vei, men temperaturen var nå mer sammenlignbar med november. Vi fikk satt opp lavvoen, fyrt opp primusen og laget oss taco. Det falt i smak til alle. Ungene var noe forundret over å få servert taco på høyfjellet. Ungene kom seg i seng, lovlig sent. Vi voksne fikk slappet av med en pils og noe cognac, samtidig som vi så at skyene forsvant rundt oss. Kun noen enslige tåkeskyer lå rundt toppene i Sylmassivet. Det ble kveld på oss også. Vi hadde nok ikke planlagt en så lang etappe om vi skulle tatt turen engang til. Lærdom til neste gang! Dag2: Jeg har en filosofi om at når man er på tur, så tar ting akkurat så lang tid som det tar. Det hadde tremenningen min med familie også. Så frokosten ble lang og god, samtidig nøt vi en skyfri himmel, 10/13 grader varmere enn i går og lite vind. Ungene sprang rundt å lekte seg. Å jaggu så kom det en flokk med rein springende over kanten. Aldri sett så mange dyr snu spontant så raskt som de gjorde da de så ungene som herja rundt ikke langt unna. Dette var stas! Vi bestemte oss at en dag med en strabasiøs vandre etappe var nok, så topptur droppet vi fort. Vi så oss ut et vann 4-5 km unna, og vandret ditt. Ungene storkoste seg! Godt og varmt, sol, masse og se på. Etter noen timer vandring så laget vi pølser til lunsjen. Det smakte utmerket. Ungene utforsket området, mens vi voksne slappet av med en kopp kaffe og egentlig bare nøt tilværelsen. Etter en god pause, så spente vi på oss sekken igjen og tok den siste etappen ned til området vi hadde sett oss ut. Bare nedoverbakker, så deilig da gitt. Vi fikk følge av noen fugler som viste oss vei. Og endelig framme! De to jentene som tidligere hele tiden gikk først å sang, lekte og pratet. Skulle nå plutselig gå bak. Der satt de i et hyl i fra en annen verden. Hand i hand tok de i så hardt at begge stod på tær. Vi andre skvatt, for å si det mildt! "Vi skulle bare skremme krokodillen som ligger der i vannet". Ah, selvfølgelig! "Det var inderlig godt dere gjorde det altså!". Vi fikk opp lavvoen, ungene lekte og drev å skremte den der krokodillen osv. Hunden bjeffet og kjeftet på den der hunden som var i fjellet på andre siden av dalen. Jepp, det var hans eget ekko! Særdeles underholdene ettermiddag/kveld. I dag disket vi opp med hjorteskavgryte, et par kalde pils og genrelt latskaps liv. Ungene kom seg i soveposene og sovnet. I kveld kom det mygg! Store doser med myggspray, en fantastisk solnedgang og god temperatur gjorde at de myggene egentlig ikke ble så plagsomme som de kan være. Slaraffen liv, med noen flere kalde pils utover kvelden før vi voksne også fant soveposen. For en fantastisk dag! Dag3: Om mulig, så starter denne dage enda bedre enn i går. Varmt og fint! Nesten for varmt egentlig. Vi skal jo ut å gå med tunge sekker. Skitt au, finnes værre problemer. Nok en rolig start på dagen med en lang og god frokost. Ungene er på oppdagelsesferd, og fikk prøvd å ake på snø på sommeren, i bare trusa. brr!!! det var kaldt!. Men utrolig stas. Vi brukte lang tid på å pakke sammen i dag. Vi måtte jo nyte det her været! Omsider klarte vi å komme oss avgårde. Gårsdagens motiverte barn gikk på en kjempesmell etter bare 50 meter i dag. Det hjalp jo ikke på at vi skulle gå en del oppover nå på starten. Motivasjonsterapi etter alle kunstens regler begynte å løsne på humøret etterhvert som vi klarte å komme oss oppover. Ungene var slitne i dag. Hadde vi kanskje tatt i litt hardt med disse dagsetappene til de små føttene som også skulle bære en sekk? Neida, humøret kom tilbake! Til tider så holdt de tre små et så høyt tempo at vi med "luksus livet" i sekkene slet med å holde følge. Masse kos ble det i dag å. Mye spennende å se på. Etterhvert som vi gikk nedover så ble det en del mygg. Her hadde sjørøverne vært også fordi det lå en halvspist pose med godt&blandet rett ved der 5,5 åringen snublet og falt. Sett sånn flaks da gitt!? Ungene holdt et godt tempo nå, så vi kjørte på ned mot Nedalshytta. God planlegging (tidenes flaks) gjorde til at vi ankom hytten akkurat i det middagen ble servert. En god middag ble konsumert, 3-retters gjorde seg nå. Ikke minst isen og kaken som ble servert etter desserten! Vi pakket sekkene i bilene, far og datter tro tilbake til byen slik at far kunne dra på jobb igjen. De andre reiste videre til Sverige på ferie der. Dette ble jo en helt fantastisk tur. Noe kortere enn som var ønsket. Men kunne det bli stort bedre? Nei, denne turen var perfekt i år. Vi skal jo på noen turer i høst også, som kan bli litt lengre.

Jeg har flere Lifeventure kopper, den eldste er over 10år og den har jeg brukt myyye. Nå har det kommet en versjon med "flip top lid", du får også kjøpt lokk som reservedel (så det på nettsiden til Lifeventure), så i prinsippet kan du få i pose og sekk med den. Når det gjelder å holde på varmen, så gjør den det noen timer, den holder lengre når den er full en halvtom. Men det er ikke i nærheten av hva en 0.3 liter Thermos Light&Compact thermos gjør, tipper 3ganger bedre. Jeg her begynt å bruke den+plastkopp på lengre dagsturer på ski om vinteren. Koppen på thermosen er knuslete og liten, men den beskytter mot at åpneknappen trykkes inn når den ikke skal, og er en del av isolasjonen, derfor beholder jeg den på. Det er også mulig å drikke rett fra korken på thermosen, men innholdet kan fort være for varmt, så det må isåfall gjøres med forsiktighet. Som vanlig, en ting som er best til "alt" finnes ikke. Lifeventure thermal mug veier 254g, og en Thermos Light&Compact 0.3liter 291g.

Etter noen måneder med bruk har har jeg laget en kort video om et telt jeg kunne ha greid ut i det lange og breie om. Still gjerne spørsmål her eller i kommentarfeltet til videoen så svarer jeg ved anledning. Er litt travelt på jobb så noe kjempelangt innlegg av tekst er noe som må vente Uansett: Her har dere videoen:

Etter st jeg solgte Bergans Helium Dome har jeg fundert att og frem på hva slags vintertelt jeg skulle ha. Valget falt til slutt på Helsport Svalbard 3 High Camp. Utslagsgivende ble at jeg fikk det på Outleten til Helsport for 6200,- Prøveoppsatt i stua og nå klør det etter å teste det ute i vinterfjellet!

Siden du tydeligvis er over dammen en tur og kanskje er der fortsatt, er det selvsagt en eller annen MSR som du bør ta med hjem. Skal du ha den mest driftsikre er vel XGK øverst på den skalaen, men den har ikke de beste kokkeleringsegenskapene. Skal du kokkelere er det enten Dragonfly eller Whisperlite i en eller annen utgave du skal ha, alt etter som hvilken som er best på det. Tenk også på hvilket drivstoff du har tenkt å bruke mest, og velg ut fra det om de presterer forskjellig. Tar du med hjem mer enn 1, kan du prøve hvilken du liker best, og selge den du syns passer minst til ditt bruk. Er prisen gunstig burde du få pengene igjen for den du selger. MSR lager normalt ikke dårlige greier, for selv om brenneren ikke passer ditt bruk så passer den nok til noen andres.

Det er ikke ofte sjansen byr seg for å ta en tur alene, og dermed må man også bruke tiden godt. Desverre hadde jeg knapt to dager til disposisjon, og det var mye jeg hadde lyst til å se. Planen var å gå inn i Dividalen fra Frihetsli, deretter vestover gjennom Anjavassdalen før jeg igjen beveget meg nordover og gjennom Langdalen. En tur på snaue 80 kilometer. Rett før klokken ti startet turen fra Frihetsli innover Dividalen. Fra Frihetsli gikk turen innover langs stien opp mot Anjavasshytta. Her passeres skiltet som markerer grensen for nasjonalparken. Stien opp er naturens svar på motorvei, men jeg møtte ingen på vei opp. Forøvrig holdt jeg på å miste helsa flere ganger den første halvtimen pågrunn av glatte stein og røtter. Kanskje også uoppmerksomhet. Etter å ha passert Anjavasshytta og broen som krysser Divielva beveget jeg meg innover Anjavassdalen. Her er inngangen til dalen, og starten på turen. Videre innover dalen strekker Anjavasselva seg utover. Det er en merket sti i Anjavassdalen opp til Vuomahytta. Den er godt tilrettelagt og godt merket. Den "nye" stien virker å gå noe nærmere elva. Mye rein i området krever båndbruk. Første pause, og lunsj, ble tatt i området nord for Blåfjellet. Teltet ble slått opp som le for vind og vær. I god tro ble føttene luftet (litt). Etter stien forsvant sørover not Vuomahytta, fortsatte jeg mot nordvest og videre innover dalen og treffer etterhvert på Anjavatnet. Jeg valgte å gå sør for vannet, i håp om at høyfjellsterrenget skulle bli enklere å forsere. Det er godt med stier eller dyretråkk innover som var mulig å følge, men det er kupert og delvis myrlendt nærme vannet. Været var trist, med regn og noe vind, men solen gløttet frem inn i dalen. Flere elvekrysninger måtte til, her fra Mattajohka (hvis jeg ikke tar helt feil). Relativt lite vannføring, så det var mulig å komme noenlunde tørrskodd over. Målet for dagen var Sandelvatnet helt sør i Langdalen. Ettersom jeg relativt våt grunnet regn, myrdrag, elver og undervekster og vinden etterhvert tok seg opp valgte jeg å legge meg rett øst for Beagasanoalgi. Sliten, kald og lett hypoterm etter drøye ni timer med marsj var det ikke mye som skulle til før jeg sluknet i posen. Rundt midnatt begynte det å snø, og jeg våknet til hvite fjelltopper dagen etter. Teltet strategisk plassert i nærheten av elva Leaddojohka og i et lite søkk, ettersom vinden tok seg opp mot liten kuling. I bakgrunnen skimtes Bangfjellet. Jeg startet å gå rundt syv, klar for dagens etappe. Første etappen inn i Langdalen, her Sandelvvatnet som var gårsdagens turmål (det tok meg 15 min, men det var ikke så viktig kvelden før). I motsetning til gårsdagen, ble regnbuksa tatt på før start. Viderei innover Langdalen fulgte jeg Sandelvvatnet langs vestsiden, i håp om å unngå all bekkekryssingen. I forhold til gårdsdagens kuperte, myrlendte, vierkratterske tur, var den småkuperte og gresskledte Langdalen en lek. Her er Langdalselva, legg merke til at vannet magisk har snudd og renner nordover. Helt nord i Langdalen, åpner dalbunnen seg. Nordøstover, sør for Ruten, treffer man skoggrensa og en lokal skiløype/sti. Det er helt greit, for det var relativt tett vegetert nedover. Stien følger elva nedover. Jeg fulgte stien med unntak av de gangene den forsvant for meg. Her er Langdalselva/Beineelva med Ruten i bakgrunnen. Herfra er stien stort sett tydelig å enkel å følge. Kun sjarmøretappen igjen. Til tross for at jeg kun hadde to dager til rådighet, fikk jeg sett både Anjavassdalen og Langdalen. Omtrent 15 timer med effektiv gåing (9+6) og en distanse bakelagt på drøye 70 kilometer var målet nådd.

Jeg husker tilbake for en 20-årstid siden. Jeg hadde en Gore-Tex jakke som jeg brukte hele året. I tillegg hadde jeg en topp moderne fleece-jakke som jeg kunne bruke som isolasjon. Ettersom årene gikk var ikke dette lengre nok. Jeg fikk høre at Gore Tex jakken min var en «vinterutgave» selv om den ikke hadde det fnugg isolasjon i seg. Noen hevdet at det var galskap når jeg gikk med minst 300 gram for mye på overkroppen. Derfor kjøpte jeg meg etter hvert en «sommer Gore-Tex jakke» i tillegg til «vinterjakken». Det gikk imidlertid ikke lang tid før jeg fikk høre at «sommerjakken» min var altfor klam og tung, det jeg burde få meg var en «vindjakke», selv om «vindjakken» ikke var like vindtett som goretexjakken min. Denne «vindjakken» skulle altså dekke et behov jeg ikke visste jeg hadde. Før dette hadde jeg i tillegg blitt lurt til å kjøpe en svindyr dunjakke. Nå har jeg imidlertid blitt forklart at dunjakke ikke fungerer når det er en anelse fukt i luften, og at fleece har like store framtidsutsikter som FM-radio. Nå er det «Primaloft» som gjelder. Bedre varme enn flecce, mer værbestandig enn dun, i tillegg til at den visstnok også er vindtett. Kjøper jeg en primaloftjakke kan jeg altså kaste både dun-, vind- samt fleecjakken min. Jeg er imidlertid blitt lei av at noen klesprodusenter skal finne på nye jakkevarianter jeg ikke ante jeg trengte. Fremdeles er det «vinterutgaven» og en fleecjakke som er med i sekken. For det meste går jeg likevel kun med en ulltrøye, ikke «helsetrøyeutgaven» som jeg er blitt forsøkt overtalt til å kjøpe, men en normal trøye uten dilldall. Dunjakken og vindjakken blir som oftest liggende hjemme. Primaloftjakken er foreløpig lagt på is, jeg venter heller til klesindustrien har funnet opp det neste «bare må ha det plagget». Og jada, jeg vet at det for 40-50 år siden var vadmel og bomullsanorakk som gjaldt..

Turen til Hurrungane er sikkert over. Men, om du ikkje var der, så er Vestre Austanbottind luftig og lettgått tur til neste gang.

Hvorfor MÅ du ha en kopp som dekker alle behov? En YX / Statoil-kopp funker flott i bilen og så kan du vel bruke en annen kopp på tur. Det er vanskelig å få en hundre prosent tett kopp som samtidig er enkel å supe av i bilen. Jeg syntes ihvertfall Lifeventurekoppen funker strålende på tur. Fyller den opp på morgenen og har kaffe utover formiddagen.

Sender den til meg så klipp eg ut brukande stykker og syr vindvottar/gamasjer av driv som samlar opp

Takk for hyggelige tilbakemeldinger! Det er veldig koselig da dette er min første film noen gang, så satser på at det bare kan gå en vei herfra var nok en helt fantastisk tur ja. Haha ja det kan du si... de ble vurdert, men når vi prioriterte gåingen ble de lagt igjen. Var nok glad der jeg stod med full sekk på 37kg at jeg hadde spart noen ekstra gram.

Det er et bra alternativ! Har ikke gått på østsiden av Valdresflya før, så dette området er nytt for både store og små. I utfangspunktet holder åpent er å dra "hjem" til Hardanger der jeg kommer fra og gå i fjellene der samt besøke familie om været blir for dårlig i Jotunheimen/østafjells, tenker defor i første omgang å holde meg litt mot vest eller nær veier som gir aksess vestover. Men det kan være verdt å prøve områder som er nye både for små og stor.

Har hatt med mine barn (7 & 8 år nå) på overnattingsturer både på snø og barmark. Et par ting som alltid ligger i sekken i enten det er en kort dagstur eller tur med overnatting er en rull med 4l fryseposer og minum ett par ekstra sokker til hvert av barna. En av dem har nesten alltid vært uti noe vann og blitt våt i skoen. Da er det av med sokk, på med ny sokk, på med plastpose og sko, og så er man klar for forsette turen. (Å trokke igjennom snø/slaps og bli våt i skoen krever selvsagt mer, men da har jeg gjerne med ekstra par sko i pulken (skisko + varme vintersko til barna.). En annen ting som jeg synes er kjekt å ha med er en rull med dopapir. Det er nesten alltid noen som må på do ila turen, og da er det greit å kunne tørke seg litt. EDIT: Som de andre skriver, egen kniv for å lage barkebåter på turer i skog er selvsagt en vinner. Jeg lar dem også gjerne gå med egen sekk med drikkepose i, da drikker de vann underveis (elstemann er notorisk på å ikke drikke vann, men drikker når han har drikkepose.). Hodelykt er gøy når det begynner å bli mørkt, litt ekstra klær mtp varme ift hva vi voksne trenger. Kortstokk/yatsi på overnattingsturer. Ellers så lages det mye leker av det vi finner i naturen (kniven er kjekk å ha da.). Og så pleier jeg å ha med nokk og variert mat til å sikkert kunne vært ute 2-3 ganger så lenge som turen normalt varer, men da har jeg alltid noe som barna har lyst på. Og så er det nesten alltid med kakao og solbertoddy (rett i koppen variantene.) På vinterovernatting i telt når det er ekstra kaldt, så har jeg med ekstra "liggeunderlag" som dekker hele innerteltet, hvor de vanlige liggeunderlagene legges da oppå, og en jervenduk som legges over soveposene til alle sammen inkludert den/de voksne slik at vi fordeler litt varme. Bruker da selvsagt pulk til å trekke allt sammen siden det blir mye volum.

Hehe, skulle lete etter noe gammelt stoff fra etojm.com i dag og kom over den antikvariske tråden. De prosjektene det så "hemmelighetsfullt" ble antydet om i noen poster ble til slutt til hhv. fjelletibilder.no og ikke minst peakbook.org

Lyd er det beste verkty for kjapp diagnostisering. Sytalaust

Vurderar òg lett familietelt, kan vera du finn nokre tips i denne tråden:

Dette var nyttig! Tusen takk! 😃

Ble byvandring og tur inne i Stanley Park, Vancouver's svar på New York's Central Park idag. En utrolig flott park skal sies! Ble forøvrig fanget i en folkemengde på ett par titusner da jeg skulle gå igjennom havna og plutselig sto Prins William og hustruen Kate 3m unna meg og hilste på en eldre dame mens godt voksne folk i rundt meg hylte som om det var Justin Bieber! Stanley Park møter Vancouver Skyline

Har Hubba Hubba NX, og har mye positivt å si mht vekt og ventilasjon som også gjelder tremannsutgaven. Antar at denne også kan settes opp med yttertelt først, selv om det er litt plundrete. Det negative må være at teltet er luftig på grensen til trekkfullt. Tenker dere bruke det på eksponerte steder eller i fjellet ville jeg foretrukket noe lunere.

Innimellom kan eg føle litt redsel, men eg trur eg søker det opp med vilje. Ingenting gjer meg sterkare enn å ha opplevd det å klare seg sjølv heilt åleine Denne helga har eg med vilje ikkje spurt noken om dei vil vere med på tur... Eg treng å ladast skikkelig og då er det ingenting som slår ei natt aleine i telt! (sa ho som kun har opplevd heilt åleine (i telt vel å merke) ei par gonger før...) Og så har eg hunden....men den som kjenner ein Cavalier veit at den søv tungt og helser alle innbrotstjuver velkommne med gode sleik

Hei, Jeg hadde en fantastisk tur og tok alle toppene som var planlagt. Sendte fruen oversikt over turene jeg skulle på sånn tilfelle hun ikke hørte fra meg. Den første dagen så tok jeg en annen retur enn planlagt, angrer på dette da jeg ikke hadde informert noen om denne returen og hvis det skulle skjedd uhell så kunne det blitt vanskelig å finne meg. Så lærdom tatt, alltid informer de som venter hjemme om planlagt rute og mulig andre utveier, hold deg til planen. Svært dårlig mobildekning i fjellet og vurderer om jeg skal investere i en InReach dersom det blir mange soloturer. Det er vel ikke bare jeg som hører fjellet roper vil jeg tro, neste tur blir i høstferien

Jeg går ofte alene og har vært en del på 2k toppene i Jotunheimen (50 2k topper på 10pf-lista). Det jeg gjør er at jeg aldri planlegger en bestemt dato for turene noe mer enn ett par dager i forveien. Jeg prioriterer også fjellturer over alt annet, slik at det blir mulig for meg å bare dra dit den dagen det er finvær. Jeg har sett meg ut og lest meg opp på svært mange fjell jeg har lyst til å gå opp på, ikke bare i Jotunheimen men også andre områder. Så dagen før, eller underveis på kjøreturen velger jeg fjellet/området jeg skal til, enten det blir i Sunndal, Romsdalen, Jotunheimen eller de andre områden i passe avstand fra Trondheim. Ligger alltid en sanitetsveske i, mer mat en nødvendig for turen og varme klær i tilfelle jeg skulle være uheldig endag. Om du er litt usikker ville jeg ha printet ut ett kart evt kjøpt ett kart over det aktuelle området, for mobilen kan gå tom for strøm. Ett lite eksternt batteri kan være greit å ha med til nød. Som Lompa sier er Kyrkja, Visbreatinden og de andre fjellene i rundt Leirvassbu mye besøkt, og det skal nok svært mye til for at du går helt alene til noen av de toppene på en finværsdag, spesielt i helgene. Å gå over de toppene klarer du også fint, det er en akkurat passe lang tur for en dag om du er sprek.

Du har helt rett i at Gore-Tex ikke fungerer godt i kaldt vær. Problemet er at det ikke finnes så mye som er bedre... Og diskusjonen rundt hvor god eller dårlig Gore-tex er, kan gjøre at noen muligens "tror de kan klare seg med bomull" i 3 grader, vind og sludd. Det er farlig det.... I vestlandsklima, vil jeg påstå, at membranklær er mest tjenlig, nesten uansett, rett og slett pga "sikkerhet". Det er bedre å være varm og våt med membran enn kald og våt uten.

SVX er også en god del lengre i rygg, derav Xen. Du får også SV, som er den korte versjonen. Jeg har SVX, og kjøpte den primært sett til vinterturer. Har hatt en del Bergans jakker fra før, og må si jeg er veldig fornøyd med SVXen så langt. Men jeg ville prøvd jakkene først. Kjenner ikke til AR, men SVX er et av de romsligere snittene du får hos Arcteryx.

Må si at jeg er utrolig glad for alle de bra svarene jeg har fått her, ble nesten litt rørt over hvor mange som har chippet inn med sine gode erfaringer . Veldig gode innspill og masse ting jeg ikke visste fra før, merker at innkjøpslisten kommer til å bli mye kortere og bestående mer av spikkekniver, små hodelykter og lignendne fremfor superdyre liggeunderlag. Sånt er bra for ei blakk tante Monsen ?! Igjen, tusen takk! Kommer til å skrive litt notater og komme med flere spørsmål når neste tur nærmer seg. Vurderer å invitere til vintertur i jula (i hagen til bestemor og bestefar på østlandet) se om de liker å sove ute om vinteren (de har isbjørnposer)

Bevernylon. Fantastiske greier. Ikke glem boblebuksa. Den holdt mål den. Den ga meg etterhvert også borrelåssits da jeg sklei av hver eneste hest i hver eneste sving. Fallteknikken min er også upåklagelig. De lager ikke slike klær lengre gitt

Eg vil råda deg til å finna ei Primaloft-jakke med hette. Då har du ein del meir å gå på når det dreg seg mot haust. Elles er Primaloft-jakka mi noko av det mest brukte frå turgarderoben og eg kan absolutt gå god for slike produkt. Kva merke du går for er mindre viktig, men sjekk ut vekta så finn du nok noko som fungerer. Sjølv likar eg at jakka i det minste har lommer til å varma hendene i.

Slenger meg på Arcteryx Atom. Kongejakke! Bruker denne jakka året rundt. Like god i teltet i -20 som en kjølig sommerkveld. Atom har ikke Primaloft men er tilsvarende syntetisk materiale.

Sorry. Glemte jo å skrive merke Arc'teryx primaloftjakker. Fine å se på også. Bra passform. De har et rack med slike jakker i butikken. Var der for noen dager siden. Kanskje de bare har de i butikken og ikke på nett?

Vikerfjell En tur som overhodet ikke gikk som planlagt. Avreise fredag 17 oktober. Dette skulle være en litt mer kosetur, da jeg og min beste venn fra barndommen Thea begge hadde bursdag underveis. Planen var at Thea og min samboer Snorre skulle være med på starten, så skulle jeg fortsette alene. Snorre skulle være med i helgen bare, mens Thea skulle bli til onsdag. Dette medførte en del gnaging på hjernebarken for min del i planleggingsfasen, hvordan disse to skulle komme seg hjem på respektive tidspunkter, samtidig som vi skulle komme oss videre. Det var derfor planlagt å ikke bevege seg for lange distanser de første dagene. Avreisedagen kommer og Snorre viser seg å ha blitt syk. Vi blir derfor enige om at han skal prøve å komme seg i løpet av fredagen og komme etter på lørdag. Thea og jeg drar avgårde fredag morgen. Da ingen av oss har prestert å ta lappen enda, blir det buss til Hønefoss og så lokalbuss videre til Sokna, da det ikke er lov å ha med hund på ekspressbussene. Været er grått og vått, men humøret er på topp. Vi får mye oppmerksomhet i Hønefoss om at det er snø i fjellet nå osv. Det visste vi dog og jeg hadde til og med pakket spade for sikkerhets skyld. Første dagen går superfint, selv om det er litt kjedelig å gå så mye på vei for å komme oss inn i skogen. Slår leir ved Sognevatnet og får tent superbål med en gang. På kvelden får jeg melding av Snorre. Han har blitt mye dårligere og tror det er best å holde senga. Han er lei seg og jeg forstår. Verre er det når jeg innser at jeg har pakket nesten all maten i Snorre sin sekk. Okey, ny plan, vi har mat til tirsdag, så får jeg dra hjem med Thea da, med mindre vi får masse fisk. Lørdag våkner jeg til bursdagsang av Thea. Jeg har foreslått at vi kan feire bursdagene våre på Tjuvenborgkoia som en skikkelig luksus, et forslag som blir tatt imot med stor entusiasme. Vi setter dermed kursen dit. Underveis har jeg prøvd å velge en litt spennende vei, da det fortsatt er mye grusveier i området som jeg syns er kjedelig å gå på. Stien vi følger forsvinner derimot ut i et stort hogstfelt og vi surrer en stund i området. Dog får vi se kong elg på nært hold spankulere over den fossende elva som om det var en sølepytt. Vi kommer oss på kurs igjen før neste utfordring venter. Undervurdering av stigningen opp til hytta! Vi tar altså veien forbi Tjuvenborgen og Hestebrenna. Denne ruta vil jeg ikke kalle gåsti men fjellklatring. På vei opp rekker det å bli bekmørkt og hodelykter må fram. Denne ruta er sikkert fantastisk i dagslys med utsikt og uten sekk, men med tunge sekker, regn/snø, tåke og mørke ble dette en smule skummelt. Enkelte steder må vi løfte opp sekkene og bikkja. Vi kommer oss dog opp, men det er lenger igjen til hytta enn vi tror. Vi må lete etter hvert neste blåmerke med lykta og vi er nå gjennomvåte og iskalde. Jeg begynner faktisk å bli temmelig nedkjølt. Vi kunne ha slått leir. Men, på veien mellom Tjuvenborg og Hestebrenna klarer Lope å miste kløven. Hun har sikkert satt seg fast i noe og har måttet åle seg ut av kløven for å komme seg løs. Greit nok, bedre det enn at bikkja er borte. Vi lyser litt rundt men har ikke sjangs til å finne kløven nå. Derimot blir det nå enda mer kritisk å finne hytta, for kjøkkenent lå nemlig i kløven. Vi vurderer likevel sterkt flere ganger å slå opp teltet, men jeg er fast bestemt på å finne hytta når vi har null mulighet for varme eller matlaging. I slike situasjoner gjelder det å holde hodet kaldt og jeg vil påstå i ettertid at jeg klarte det forholdsvis bra. Vi finner da hytta til slutt, men vi kunne likegodt gått rett forbi den. Vi sto en meter fra hytteveggen uten å se hytta. Thea var nok lettere forvirret etter marsjen, for det første hun utbrøt når vi kom inn var «radio!», mens jeg kun hadde tankene på oppvarming da jeg nå ikke hadde det særlig bra temperaturmessig. Det ble da satt igang fyring både i peisen og i ovnen. Peisen viste seg da og være tett (uansett hvilken vei man stilte spjelet) og hytta ble dermed røyklagt i samklang med den velfungerende brannalarmen. Vi måtte da slukke peisen og fokusere på ovnen. Dette gikk bra helt til vi skulle legge oss. Da fikk vi nemlig pipebrann. Røret inne så ut som det skulle eksplodere og i pipa ute lyste det vakkert. Vi kunne ikke akkurat hoppe i posen nå. Vi anså pipebrannen som mild nok til å vente å se om den roet seg. Det gjorde den. Dog er det her et par ting jeg skal gi videre beskjed om til driverne av hytta, for her må det renses. Alt dette skjedde altså i løpet av min bursdag hehe. Vi sov som gråstein. noen syns det var for vått på bakken... Søndag, Thea sin bursdag. Fortsatt regn og tåke, ut å lete etter kløven. Vi hadde merket stedet hvor den var blitt borte. Dette er Togo-kløven fra seleverkstedet så den sklir jo vakkert i ett med skogens farger. Jeg hadde festa et orange reflekshalsbånd på toppen, men den kunne jo likegodt ligge vendt ned. Hele dagen gikk med til klatring opp og ned i dette bratte terrenget, uten hell. Når mørket igjen kom sivende måtte vi gi oss og jeg aksepterte at kløven var tapt. tid til kos under leting Mandag, bedre vær! Det hadde klarnet opp og solen tittet forsiktig fram. Vi vasket oss ut av hytta og satte kursen mot Nedre Kollsjø. Det fristet lite å ta samme veien ned fjellet. Jeg hadde jo egentlig tenkt meg mye lenger, over høgfjell osv, men dette var jo nå ikke mulig. Dette ble en nydelig tur. Fantastisk utsikt, bedre fordelig av vekta i sekkene og en bikkje som var storfornøyd med å slippe og bære noe mer resten av turen. godt humør er viktig å ha Vi fant en drømmeleirplass ved Nedre Kollsjø og fikk igang et kjempebål. Dette var skogen på sitt beste. Solnedgangen speilte seg i det blikkstille vannet, føtter og støvler tørket rundt bålet og roen senket seg som den skal. Vi fiska litt uten hell før mørket senket seg. Jeg er ikke akkurat superproff på fiskinga enda og utstyret er nokså enkelt, men jeg har da trua likevel. Det eneste irriterende denne kvelden var at Lope tygde selen sin. Det ble en perfekt kveld og jeg kunne ikke hatt det bedre enn i et slikt øyeblikk. Det er dette det handler om. Tirsdag morgen og avreise. Regn og tåke igjen. Hadde planlagt å stå opp tidlig og fiske, men det var bare å pakke og komme seg avgårde. Vi skulle rekke en buss fra Sokna 16.20 så vi hadde god tid, men det ønsket vi også å ha. Mye vei-gåing denne siste etappen og det tar på bein og knær. Lope hadde startet turen med sele og kløv og returnerte «naken» hehe. Vel framme i Sokna hadde vi en del tid å slå ihjel og bestemte oss for et skikkelig måltid på den lokale kroa Rustad’s drevet av Håvard Rustad. Her ble det ståhei. Før vi hadde rukket å sette foten innafor døren kom Rustad selv ut og tok oss imot. Hele bygda hadde nemlig fått med seg at vi var på tur i området. Den fantastisk snille mannen spanderte dermed en nydelig middag på oss! Dette var jo helt fantastisk da vi hadde klart oss på temmelig lite mat de siste dagene, og ble en suveren avslutning på en ellers litt humpete tur. Vi så desverre (andrea) / heldigvis (thea) verken bjørn eller ulv på turen. - Andrea