Vinnerliste

Kort helgetur på Skrim med Tintin Klikk her for å lese hele innlegget på bloggen! Fredag 9. September hadde jeg tatt meg fri for å dra på tur alene. Bare Tintin og jeg på en skikkelig kosetur. Eneste plan var å gå noen kilometer for å komme litt bort fra det meste trafikerte området. Utrolig deilig å kunne reise ut fredags morgen og komme frem midt på dagen i stedet for å etablere leir i mørket. Jeg reiste opp til parkeringen på Omholt og rundt halv elleve var jeg i gang. Planen var å ikke ha noen stor plan, men jeg hadde på forhånd tenkt å gå litt utenfor de merkede stiene. Det er et godt merket stinett på Skrim og det er ganske sølete og stor slitasje. Det bærer rett og slett preg av at mange bruker dette området. Her er det mange hytter, mange dagsturister og ettersom friluftslivet har fått seg et kraftig oppsving de siste årene også mange med vandresekk på ryggen. Fredag formiddag var det imidlertid ikke så mange å se. De eneste jeg traff var et par med en hund som satt og spiste ved Omholtseter. Vel oppe den egentlig eneste stigningen satte jeg meg ned og slappet av litt ved minnesmerket fra andre verdenskrig. Vi hadde god tid og det var godt og varmt. Passet derfor fint med en liten vannpause her. Minnesmerke hedrer Tor Stenersen som ble skutt etter et fluktforsøk fra Akershus Fengsel. På plaketten kan man lese: "Hoppet ned i fallskjerm her på Skrim den 17. nov. 1943 kl. 2 natt med de første flybårne våpenlaster til Mil.org. distr. 15 Vestfold. Arrestert efter heltemodig kamp med gestapo. Skutt under fluktforsøk fra Akershus fengsel den 2-4-1944". Fint å kunne minnes våre falne helter på denne måten. Minnemerke for Tor Stenersen, fra andre verdenskrig Etter minnesmerket ligger vanna på rekke og rad. Først ut er Fjellsetertjernet som jeg har vært ved flere ganger tidligere. Fin leirplass der, men den ligger litt nær stien. Denne helga ville jeg være i fred og nyte stillheten. Jeg tråkket videre og kom forbi Øyungen. Også her ligger det fine leirplasser vet jeg, men jeg fortsatte mot Krokvannet og hadde vel egentlig bestemt meg for å forlate stien her for å se hvordan det var i den sørøstre enden av vannet. Dette er det største vannet på Skrim og jeg tror den sørlige enden er lite besøkt, ettersom det ikke går merket sti nedover. Jeg vil gjerne ha en litt bortgjemt, men vestvendt plass slik at jeg får nyte sola helt til den gikk ned. Først fulgte jeg vannet sørover, men det ble fort vanskelig å ta seg frem. Jeg søkte derfor litt opp i høyden og gikk sørover på høyden på østsiden av vannet. Flott utsikt og ikke et menneske å se! Varm i toppen! Det er 20 grader i lufta og sekken er velfylt Etter litt opp og ned og gjennom ganske tett kratt finner jeg en flott plass på en liten høyde over vannet. Her har det vært folk før, men bålrestene viser at det må være en god stund siden. Jeg tar raskt avgjørelsen om at leitingen er over. Her blir jeg. Det er fin bålplass og minst tre fine steder jeg kan sette opp teltet. Klokka er bare ett, sola steiker og livet går i slow motion. Teltet kan vente litt. Jeg setter opp Helinox-stolen, tar av støvlene og setter meg godt til rette med en kald halvliter. Skal si det smaker i varmen! Hva smaker vel bedre enn en kald halvliter i varmen? Her blir jeg sittende et par timer og bare nyte sol og varme. Utrolig deilig og varmt til å være godt ute i September. Tintin koser seg også I firetida finner jeg frem brenneren og koker opp vann til en middag. Jeg gjør det enkelt på solotur. Frysetørret funker helt fint og er lett å bære. Jeg bytter på litt og har vel snart prøvd de fleste rettene fra REAL, Mountain House og Adventure Foods. Alle har retter som smaker godt, men noen er definitivt bedre enn andre. Denne gangen har jeg tatt meg meg en såkalt "Jegergryte" fra Trek ´n Eat. Ny variant jeg ikke har prøvd før, så det kan jo slå begge veier. Gryta består for det meste av pasta, litt storfekjøtt, krydder og tørket fersk champignon i generøse, store biter. Smaken var overraskende god og mengden var passe til at jeg ble god og mett. Disse skal jeg helt klart prøve flere av. Forholdsvis rimelige er de også. God og mett er det tid for å få opp teltet. Alltid greit å ha det oppe før mørket nærmer seg. I tillegg ble jeg døsen av pils og middag. Jeg er jo på kosetur, så jammen skal jeg og Tintin ta en time på ryggen før kvelden kommer. Finfin teltplass i lyngen med utsikt over vannet Det blir ikke bare en, men to hele timer før vi våkner. Sola står lavere på himmelen og det er tid for å sanke litt ved til bålet. Det er tydelig at dette ikke er den mest besøkte plassen ved Krokvannet. Her er det rikelig med tørr furu å forsyne seg av. Etter en kort halvtime med saga har jeg nok ved til kvelden. Jeg finpusser litt på bålplassen som allerede er etablert. Ingen grunn til å lage en ny når det allerede er en fra før. Jeg stabler bare opp noen steiner rundt for å unngå spredning til lyngen. Veden er knusktørr og vi har raskt et fint lite furubål. Deilig! Kvelden går raskt med bålkos og litt fotografering utover kvelden. Det skyer dessverre litt på og det blir ingen spektakulære solnedgangsbilder denne gangen. Uansett er det deilig å bare være tilstede. Høre på stillheten og nyte varmen fra bålet. Bålkos! Rundt halv elleve begynner det å blåse opp ganske kraftig. Vi rydder sammen og trekker inn i teltet. Fiskingen får vente til i morgen. Lørdag morgen våkner jeg av den umiskjennelige lyden av regn på teltduken. Pokker og! Det var ikke meldt før til kvelden og jeg hadde håpet på en rolig dagstur i området, fisking og bålfyring. Jeg åpner teltdøra og ser ut i en vegg av tåke. "Uværet" må ha kommet tidligere enn meldt. Jeg og Tintin gjør vår fornødne raskt før vi trekker tilbake i teltet. Morgenkaffen blir definitivt innendørs. Jeg rydder et av forteltene og tar sjansen på å fyre opp bensinbrenneren inne. For å gjøre det på en trygg måte er det viktig å kjenne brenneren godt. Det gjør jeg etter flere vinterturer med denne brenneren. Vått og grått ute. Lunt og godt inne. Vi slapper av, spiser og drikker kaffe til litt ut på formiddagen. Det regner tett og værmeldingen er ikke særlig positiv. Været som skulle komme natt til søndag har allerede ankommet. Våt bikkje og mange timer til i teltet frister ikke særlig. Tar derfor en kjapp avgjørelse på å pakke sammen og rusle tilbake til bilen, en dag før planlagt. Jeg gidder rett og slett ikke sitte i teltet hele dagen. Dagens planlagte tur blir rett og slett ikke det samme når alt er gjennomvått. Vi fikk en fin dag og kveld og er fornøyde med det. Det kommer flere muligheter. Jeg varsler de hjemme om at vi kommer hjem, pakker sammen og setter kurs mot stien. Vi går en litt annen vei og går på "kompasskurs" mot Øyungen. Vi ender ut rett vest for Øyungen og tar raskt stien mot Omholtseter. På tross av regn og surt vær møter vi en hel del dagsturister. En kar med hagla på skuldra og setter i band treffer vi også på. Småviltjakta er i gang. I tillegg ligger det flere telt ved Øyungen. Det blir en rask, varm og våt tur tilbake til parkeringen. Det er ikke mange kilometerne men med 18 grader i lufta sørger skallbekledningen for at jeg blir våt innenfra istedet for utenfra Hjemme venter dusj og taco. Deilig det også. Takk for en super tur Tintin. Neste gang blir den forhåpentlig litt lenger. Klikk her for å lese hele innlegget på bloggen!

I decided to forgo my usual trip to The Alps or The Pyrenees this year so I could make a return trip to wonderful Norway. I had been in June and enjoyed a lovely and varied trip in Romsdal, Dovrefell and Rondane and this time I wanted to explore somewhere new. I opted for Jotunheimen and I must say it didn't disappoint. The story is here...http://howlingmist.blogspot.ie/2016/09/norway-return-exploring-jotunheimen.html I hope you enjoy. Stephen😀

För några veckor sedan hade jag ett sällsynt bra flyg från Eggekollen. Jag lyckades för första gången krabba mig över till storsteinfjell, som ligger rakt söder om starten. Det tog 3 försök, men på 3e gick det. Kul att flyga runt där, och jag kunde se massor av berg i dagen. "Detta måste jag cykla på", tänkte jag. Sedan har det kommit en massa annat emellan, men idag passade det att åka dit. Jag hade kollat på kartan och det skulle gå en stig upp från övre parkeringen där stigen mot Eggekollen går upp, fast åt syd. Och det gör det. Så småningom så löses denna stigen upp i ingenting och jag fick mer eller mindre bära cyklen gneom skogen. Det gick ju det också, och konpeptet med lätta cykelramar i kolfiber har aldrig varit bättre... OK, så här är det: Skall ni till området syd från Eiksetraveien i höjd med eggekollerne, glöm allt vad Garmins Mapsource-kara säger. Den stämmer inte. Till slut kom jag i alla fall upp. Cyklade runt där uppe på klipporna i sensommarsolen och med fin utiskt. Coolt! Medan jag drack kaffe så kom det 2 pers och passerade. Som alla säkert har märkt, så har en del damer tights som ser ut att vara sprayade på underkroppen. Ser ibland helt OK ut, oftast inte. I det här fallet hade även en mansperson samma typ av underkroppsbeklädnad. Låt mig säga så här: Har du inte stjärtskinn som ett par congas, så se till att ha säckiga byxor... Gäller även damer. För herrar passar kanske denna typ av klädsel på en skum klubb i Berlin, men inte i skogen. Efter att ha druckit kaffe var jag precis på väg att köra ned (en annan väg än den jag tog upp, jag hade funnit en blåmärkt stig strax under toppen). Då dyker en fjälljoggare upp. Han var pratsam och lokalt känt i området. Han visade mig hur man kommer vidare, bort till en ännu bättre utsiktspunkt. Kanon. Tydligen dras skidspår upp hit på vintern också, och jag planerar att ta en övernattning här i höst. Nedkörningen var bitvis riktigt fin, bitvis rejält brant. Några hike-partier (If you're not hiking, you're not mountain biking!). Anbefalles för erfarna. Nästa gång skall jag prova att ta mig upp från Eiksetra. Edit: Försöker lägga till bilder, men det verkar inte gå. Edit 2: Intressant animalisk observation: tiuren

Flott søndagstur på Vigdarvatnet i Sveio i dag, men noen store fiskefangster kan ikke rapporteres denne gang.

Kort helgetur på Skrim med Tintin Fredag 9. September hadde jeg tatt meg fri for å dra på tur alene. Bare Tintin og jeg på en skikkelig kosetur. Eneste plan var å gå noen kilometer for å komme litt bort fra det meste trafikerte området. Utrolig deilig å kunne reise ut fredags morgen og komme frem midt på dagen i stedet for å etablere leir i mørket. Jeg reiste opp til parkeringen på Omholt og rundt halv elleve var jeg i gang. Klikk her for å lese hele innlegget på bloggen! Klikk her for å lese hele innlegget på bloggen!

I mangel på tid til lang skogstur, men overskudd på naboer som trengte å luftes, så ble det stolpejakt i byen i dag. www.stolpejakten.no Morsomt konsept og en fin måte å aktivere folk på. Vi møtte flere på jakt i dag. Det er satt ut 50 stolper her og hver stolpe er merket med en QR-kode. Og så er det om å gjøre å finne så mange som mulig. Finnes stolpejakt flere steder her til lands. Så jeg tok med et par naboer på tur i dag. En med to ben og en med fire ben. De hang på mens jeg løp i front med kartet og registrerte stolper. Det er jo gøy å gå etter kart jo. Fikk unna 37 stolper på to timer og 12 km. Men da gikk telefon og labrador tom for strøm, så da ga vi oss (labbeliten egner seg ikke i skogen. Hun er en pysete byhund. Ellers hadde jeg tatt med henne til skogs).

Ja nesten, den dagen var nokså sommerlig med 14 grader og søravind i flotte høstfarger.

Hvis vi skal begrense oss til middager på tur, så er det en som skiller seg ut . Svogeren min , og jeg hadde vel vært syv dager på Hardangervidda og hadde etterhvert kommet til vesle seltjørnslegeret og skulle gå til Halnefjorden og båten dagen etterpå. Vi hadde bare havregryn og litt ukesgammelt brød igjen. Havregrynen kunne bli havregrøt , for vi hadde mer tørrmelk igjen , men vi gledet oss ikke til middagen for å si det slik. Vi hadde ikke vært forunt å få noe særlig mye fisk på denne turen. Svogeren min ville prøve noen kast i vesle selstjønn , og det gjorde han. Og der bet den. Allerede før fisken var landet hadde jeg begynt å finne fram primus og stekepanne. Gammelt baconfett var ikke blitt vasket av pannen med vilje . Tror auren må ha vært bortimot to kilo , hvis ikke mer. Jeg stekte den i baconfettet og vi spiste den rett av stekepannen med fingrene til vi stønnet . Dette ligger ett par tiår tilbake , men senest denne sommeren mimret min svoger og meg over fisken og måltidet. Kjekt å ha i minneboken...

Det er interessent å lese hva den enkelte har med seg på tur, og jeg har nytt mangt et måltid inspirert nettopp fra denne spalten. Likevel kan jeg nok ikke skilte med de mest avanserte retter, men jeg prøver å ha ett måltid litt sånn midt i uka, litt mer kulinarisk enn Real og havreggrøt. Likevel, det er ett måltid som for alltid er etset inn i hukommelsen. Klokken var omtrent 2330. Var på vei fra Gjuvsjåen til Mogen. En bekk krysset stien, og ved den slo jeg meg ned et øyeblikk. Måltidet var av enkleste sort: To stykker brød med sukker på, og kaldt vann fra bekken.

Siden det melder drittvær ute (foreløpig stille før eventuell storm) så har jeg postet del 2 av turen til Anda fyr i strålende vær for få uker siden. Sånn til trøst, antagelig. Det ligger i hvert fall HER i bloggen for de som vil se. Fisk ble det også – på sitt vis.

Jeg kan også bekrefte at lørdagen inneholdt dårlig vær på Skrim + område i nærheten. Bilde under taler for seg ( Var ikke så langt i fra deg @whistler ) . Jeg så ikke Skrim nei! Så bål og kos utgikk !

Litt gammel tråd, så oppdatering er på sin plass. Kjøpte nylig en Stetind poncho på felleskjøpet (249,-) og fikk prøvd den ut i helgen. ( Dette er min først erfaring med bruk av poncho. erfaring med bruk av jervenduken på postering har jeg i bøttevis..) Stetind sin poncho kan pakkes ned i sin egen lomme, som fungerer fint som en vanlig lomme i front av pochoen. ( Der logoen er) Fin størrelse, med hette og alu. belagt innvendig for å bevare varmen. Avtakbare armer og tarp hull er det også. Der jeg var BLÅSTE og regnet det. Oppsummert så var dette en meget positiv overraskelse. Den varmer godt JA! Det man må huske på er å ha en bukse som tåler vann, eller lårings. Jeg gikk med en bergans micro bukse og vannet kommer inn og kryper ned i skoen...

Ser jeg har glemt å oppdatere med bursdagspadlingen sist torsdag. Den ligger HER i bloggen.

Vi vurderer å la noen bo i vår gjestehytte. Ingen fulltids handler jobb. Men muligheten til å få bo landlig nær naturen, og oppleve hundekjøring. Mye frihet. Bare ønskelig at man kan passe hundene fullt nå å da om vi vil reise bort noen netter. Ellers mye frihet, og bare nyte natur og lære om hundekjøring. Kontakt om noen er interesserte. Skomkennel.com Betal bare liten sum for strøm/ved. Ellers frihet og muligheten til å lære.

Topptur og fisking i Fyresdal! Etter en travel uke på skolen er det alltid godt å komme seg til fjells! Denne helgen gikk turen til et av Fyresdals høyeste fjellpartier. Helt i starten av turen Fra Arendal tar det omtrent to timer å kjøre til Fyresdal, og derfra er det ca 20 minutter til parkeringsplassen der en går mot fjellet Roan (noe som kan være greit å vite er at på den siste biten er det 50 kroner i bompenger). Forrige tur jeg hadde i Fyresdal, var jeg lengre sør. Denne turen gikk helt nord i Fyresdal over fjellet Roan og videre mot vannene på nedsiden av Roan. Her har jeg aldri fisket i før, så det skal bli veldig spennende. Denne var det nesten at jeg trøkket på! Første dagen rakk jeg ikke stort mer enn å gå i omtrent 30 minutter oppover på den merkede stien som til slutt fører deg helt opp på toppen. Underveis måtte vi lete etter en DIGER leirplass. Det tok en god del tid å finne leirplass, det skulle nemlig komme rundt 15 ungdommer og noen voksne opp hit dagen etterpå. Gjengen som kommer er en tur/frilufts gruppe som jeg er med i, og denne gangen skal de bli med en tur opp på Roan. Alle folk som har litt turerfaring vet at det ikke er lett å finne teltplass til tre lavvoer og to telt! Etter en god stund med leting fant jeg en grei plass som lå ca. 800 meter over havet, en fin plass å ha base camp. Regnbuen er vakker! Før mørke kom for fullt hogg jeg ned et par tørre furuer fulle av tyri som skulle varme godt. Etter noen herlige, stille og fredelige timer rundt bålet var øynene mine så trøtte at de når som helst kunne lukke seg, og da er det jammen på tide å krype ned i posen. Neste dag gikk havregrøten ned i en fei, dager på fjellet må bare utnyttes, spesielt i dette været! På vei oppover tidlig om morgenen På vei oppover tok jeg meg kun tid til noen svært korte stopp, hvor jeg knipset litt av utsikten, den var bare helt fenomenal! Omtrent halvveis her, utsikten blir bare bedre og bedre! Klokken var ti på morgenen når jeg passerte Roan i høy fart, Snart oppe for å så gå et par hundre høydemetre og et par kilometer ned på platået hvor det finnes et tosifret antall fiskevann. Oppe ved varden! Da jeg hadde kommet ned spiste jeg en kjapp lunch og monterte stanga. Denne gangen valgte jeg å begynne å fiske med lillauren spinner i kobber. Monterer stangen min Etter få kast kjente jeg svake napp i enden av snøre, det måtte være fisk. Da jeg hadde sveivet helt inn fulgte en fin ørret på over halv kiloen etter spinneren, den ville ikke bite. Fra et av vannene på Roan-platået Jeg flyttet meg til neste odde hvor det beit på to litt mindre ørreter, herlig! En av de første ørretene på turen I de neste vannene fikk jeg også bra med fisk, mistet noen, men totalt åtte på land. Det ble ikke mye tid til fisking, jeg måtte jo gå helt tilbake til parkeringsplassen hvor turen begynte for å møte tur gruppa. Noen av de åtte som ble dradd i land Syv blytunge kilometer var tilbakelagt og jeg var nede hvor turen startet. Jeg la fra meg alt jeg ikke trengte i leiren som fortsatt står oppe, slik at jeg hadde god plass i sekken. Moro å se alle som kom, og opp til leiren måtte jeg være pakk-esel, flere soveposer, underlag og en lavvo ble pakket oppi den lette sekken som plutselig ikke lenger var lett. Da jeg og en hel gruppe med folk var oppe ved leiren igjen, tok det litt tid å sette opp lavvoer, telt og hente ved. Bålet ble tent tidlig og sitteplassene rundt ble utvidet, nå var leiren klar for litt flere folk. Leiren Det ble en sein bålkveld med grilling og masse søtsaker. Dagen etter ble lavvoene pakket sammen og frokosten unnagjort, det var tid for topptur! Alt utstyr som vi ikke trengte ble lagt igjen litt gjemt, det er ikke vits i å bære mer enn man trenger. Jo lenger opp vi kom, jo bedre ble utsikten, jeg vil si at utsikten var enda bedre denne dagen! Tempoet oppover var ganske så raskt, det ble gjort korte stopp underveis for å nyte utsikten. Etter en og en halv time gåing var toppen like ved, her var det ikke et eneste tre å se! Utsikten var helt ubeskrivelig, jeg anbefaler dere som leser sterkt å ta en tur opp hit! Gaustadtoppen i det fjerne Mot sør-vest ligger det en veldig fin dal med noen flotte vann (Valevatna), jeg har hørt at det skal være fin fisk der også, det får bli en av neste års vårturer. Vi gikk litt lenger nede i terrenget, så vinden var rolig, og der det var fint å spise lunch. Det fine med nedstigningen er at man ikke trenger å snu seg for å se på utsikten, den er bare foran deg hele tiden. En litt negativ ting meg å gå nedover er at det ofte kan være like tungt, spesielt når det er veldig bratt. Vel nede fra et av Fyresdals høyeste fjell (om ikke det høyeste) skulle det faktisk bli digg å sette seg i bilen. Det ble mye gåing denne helgen, noe som er god trening, pluss at jeg syntes det er gøy! Fisk ble det også, men bare to timer fisking. En ting jeg har glemt å nevne er at fisken jeg fikk var rød å fin i kjøttet, flott fjellørret! Flott fjellørret! Fyresdal skuffer aldri, hit kommer jeg helt sikkert tilbake! Les om andre turer i området her!

Topptur og fisking i Fyresdal Etter en travel uke på skolen er det alltid godt å komme seg til fjells! Denne helgen gikk turen til et av Fyresdals høyeste fjellpartier. Les rapporten her! Du kan også leste andre rapporter fra samme området her!

svær jævel dagens fangst "blofæsjk" liten pause mot hjemturen så i bilen.. og sånn går dagene:)

Ulven vår, en Irsk Ulvehund. Klumsete skapning, men snill og tålmodig med unga.

https://turhistorie.blogspot.com/ Børgefjell har lenge stått høyt på listen over nasjonalparker jeg har hatt lyst å besøke. Jeg har hørt mange historier herfra, om bare halvparten var sanne lovde dette virkelig bra. Forventningene var mildt sagt høye til naturen, fisket og ikke minst myggen. Når nasjonalparken ble opprettet i 1963 var en av intensjonene å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep (takk til Wikipedia), og nettopp det gjør Børgefjell til en av det mer spennende nasjonalparkene her til lands. Sekken ble pakket for ni dager på tur. Kathrine ble hjemme denne gangen med "bolle i ovnen", hun var ganske så misunnelig da jeg satte meg i bilen og kjørte nordover. Med kroppen full av forventninger, og litt dårlig samvittighet, var det bare å gi gass. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Ny fiskeskørner skulle se dagens lys. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre kunne jeg parkere ved villmarksvegen i Stekenjokk. Planen var å parkere ved demningen her, men det var ikke mulig grunnet vedlikeholdsarbeid. Heldigvis fant jeg en duganes plass å sette bilen et par kilometer unna. Turen startet på "ekte Børgefjellvis" med en elvekryssing, ca 50 meter fra bilen. Heldigvis hadde jeg med crocks, så fjellskoa slapp å bli våte. Jeg hater våte fjellsko, så det prøver jeg å unngå så langt det er mulig. Etterhvert som jeg passerte demninga kjente jeg i hele kroppen at nå var turen endelig i gang. Som bestilt ble jeg ønsket velkommen av en heilo som laget sine karakteristiske lyder. Ikke til å ta feil av den. Etter noen kilometer dukket Saksenjohka opp, da var det bare å følge den opp til Saksenjavri. Her traff jeg på en hyggelig svensk familie som hadde vært på tur noen dager. De delte velvillig om hvor de hadde fått storfisk og kartet mitt fikk noen nye kryss, dette lovde bra. Det tok ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, utoset så virkelig spennende ut. Her var jeg i kontakt med fisk, men ikke av betydelig størrelse. Etter en kort lunsjpause gikk jeg videre. Da jeg kom inn til enden ble teltet satt opp. En virkelig flott leirplass rett ved vannet, med en liten bekk som rant rolig like ved teltet. Resten av kvelden ble brukt til fisking og kartstudier. I morgen var planen å bevege seg lenger innover parken. Det så jeg virkelig frem til. Ut på kvelden kom regnet og det var bare å trekke inn i teltet. Det hadde ikke blitt noe fisk i dag, heldigvis var det lenge igjen av turen. Billen parkert og turen kunne starte. Demningen jeg passerte med Stekenjokkvegen i bakgrunn. Der oppe lå dagens mål. Det tok ikke lang tid før en heilo dukket opp. Saksenjohka. Saksenjavri. Litt energi-påfyll før jeg ruslet videre. Tror dette er en sandlo. Trasking langs Saksenjavri. Så var det på tide å finne leirplass. Nærmer meg enden av vannet. Nudler til lunsj. Bildet tatt i det det begynte å regne. Det tok ikke lang tid før det dukket opp to elver som ikke var der da forrige bilde ble tatt. Solnedgang utpå kvelden. Noen siste kast for kvelden. Neste dag satte jeg kursen mot Reinhornvatnet, men på veien skulle jeg ta meg god tid til å fiske og nyte turen. Å jage kilometer har aldri vært min stil. Dessuten skulle jeg gå forbi mange spennende fiskevann, så her var det ingen grunn til å stresse. Først stopp ble med navnløstvann 958 og 956, men lite fisk å få her. Etter hvert krysset jeg elva (tørrskodd) mellom disse to vanna og gikk mot Raentserenmehkie, et vassdrag med flere småvann, elver og kulper. På kartet så dette ut som et fiskeelderado, og forventningene var mildt sagt høye da jeg plasserte den første sluken i et lite utos her. Det tok ikke lang tid før første ørreten satt, ikke den største, men fin middagsfisk. Utover dagen landet jeg flere på rundt 200 gram, men de store ruggene jeg hadde drømt om uteble. Det er jo ikke noe nytt. Uansett var dagens middag sikret, så sånn sett var jeg fornøyd. På ettermiddagen lå jeg å slappet av ved en kulp ca en km fra det største Raentserenmiekhi-vannet. Livet var godt der jeg satt med kaffekoppen i hånden, god og mett etter dagens lunsj. Etter hvert så jeg uværsskyer komme sigende mot meg, det var som f.... Da var det bare å å pakke sammen og spurte mot Reinhornvatnet. Det ble nærmest et kappløp disse kilometerne. Jeg stampet avgårde over steiner og myrer med uværet hakk i hel. Ved det midterste Reinhornvatnet fikk jeg satt opp teltet i rekordfart og vant akkurat kappløpet. Senere på kvelden lettet uværet og jeg kunne endelig stikke trynet ut av teltet. Det ble fisket en del her, og det ga resultater. En flott ørret på 700 gram, en sprek satan! Aldri vært med på makan. Børgefjellørreten er det virkelig liv i, det kan jeg skrive under på. Turen går videre. Første bakken etter Saksenjavri. I denne lille kulpen så jeg fire ørreter på ca 400 gram. Navnløstvann 958 og 956. Lite fisk å få her. Reingjerde. Det gikk greit å krype under. Et lite krypinn jeg fant rett etter reingjerdet. Sikkert brukt av samene her i området. Raentserenmehkie. Her gikk det bra å krysse tørrskodd. En liten stopp for å kvile beina. Utsikt ned mot Ranseren. Dagens middag. Teltet ved Reinhornvatna. Ekte Børgefjellørret på 700 gram. Den fikk svømme videre. Neste morgen satte jeg kursen mot de småvanna øst for Cevlarsfjellet, som den svenske familien jeg traff første dagen hadde anbefalt meg. Planen var å tilbringe ei natt her. Her hadde de vist dratt opp kilosfisk i hopetall. Enten traff jeg på en dårlig dag eller så hadde jeg blitt lurt. En syltynn ørret var alt jeg fikk. Dermed fristet det ikke å bli her noe lenger. Jeg bestemte meg derfor å sette kursen mot Storskavlbekken. Her hadde jeg nemlig en avtale å møte Sven, mannen bak teltlivet. En av mine favoritt turblogger. Anbefales. Han skulle tilbringe hele sommeren her opp i Børgefjell, og det skulle bli spennende å høre hvordan turen hans hadde vært så langt. Dagens etappe ble dermed en del lenger enn planlagt, og jeg var bra sliten da jeg endelig var fremme. Her fant jeg en perfekt leirplass ved en liten navnløs pytt som rant ut i Storskavlbekken. Dette var virkelig ei perle, og for å sette prikken over den såkalte i-en kunne jeg se rett mot Kvigtind i vest. Det høyeste fjellet i Børgefjell, dronninga som noen kaller den. Med slike omgivelser var det godt å vite at her skulle jeg være i to dager. Nå skulle jeg ta det helt piano resten av dagen. Det var vel fortjent spør du meg. Så skulle det bli spennende å se om Sven dukket opp i morgen. Skiftende vær denne dagen. Her skulle det vist være kilos. Ikke akkurat storfisk. Så satte jeg kursen mot Storskavlbekken. Der Storskavlbekken renner inn i Simskardelva. Så dukket endelig den lille pytten opp. Reinsdyr som nærmeste nabo. Perfekt leirplass. Kvigtind og en imponert fjellfisker. Jaggu var det fisk å få her også. Ruta videre planlegges. Dagen startet med strålende sol. Jeg lå i teltet med full åpning og supet i meg kaffi, mens jeg kikket nedover langs Storskavlbekken. En virkelig idyllisk start på dagen. Slik ble jeg liggende lenge før jeg kom meg ut av posen, og frokosten kunne inntas utendørs. Dette var ferie med stor f. Ut på dagen dukket det opp en nokså skjeggete kar og ei bikkje. Det var Sven og hans faste følgesvenn, en Laps Vallhund med navn Lopi. De skulle være på tur i Børgefjell i hele sommer, og jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Det tok ikke lang tid før kaffekjelen ble plassert på primusen og den ene historien etter den andre ble servert med stor innlevelse og latter. Alltid kjekt å møte likesinnede friluftsfolk. Ut på kvelden ble det en uhøytidelig fiskekonkurranse som jeg tapte knepent. Sven disket opp med Toro fiskesuppe av beste sort. Et virkelig herremåltid. Den største ørreten vi fikk her var vel nesten 500 gram, men utrolig rød i kjøttet, og smakte fortreffelig. Nok en gang ble jeg imponert av kvaliteten på fisken her i Børgefjell. Dette er en bra start på dagen. Frokost utendørs. Det fiskes etter lunsj. Nok til maten. Ørret og nudler. Faktisk veldig godt. Så fikk jeg besøk i leiren. Neste dag var det på tide å bryte leir. Begge hadde planer om en tur nedom Store Kjukkelen, så vi slo likså godt følge ned dit. På vegen skulle vi prøve et lite navnløst vann som så spennende ut på kartet. Det var ikke lange biten å gå. Da vi ankom det lille vannet, tok det ikke lang tid før vi konkluderte med at det var fisketomt. Den "faglige vurderingen" var begrunnet i at der var for grunt, og at elven som rant ned til Store Kjukkelen var for stri til at fisk kunne gå opp der. Vi trasket derfor videre. Store Kjukkelen er et stort vann og det var stedvis langgrunt og litt vrient å fiske i. Men Sven klarte å lure en flott ørret på 0,8 kg. Han beskrev den selv som helt grei, tydelig at han hadde dratt opp en del storfisk så langt i sommer. Godt vant med andre ord. Sven og Lopi nyter utsikten. Så dukket Store Kjukkelen opp. Teltet ble slått opp i Nordvestre enden av Store Kjukkelen. Det var nokså steinete og langgrunt. Det ble ikke fisk på meg denne kvelden. Etter ei natt ved Store Kjukkelen måtte turen gå videre. Sven skulle fortsette sørover på vestsiden av vannet, mens jeg skulle sette kursen mot Viermejælla. Noen små vann som ligger øst for Virmavatnet. I løpet av natten hadde jeg vært plaget med smerter i det høyre kneet, akkurat det samme jag var plaget med i fjor på "Hjørundfjorden rundt" turen. Jeg teipet derfor en ullhals rundt kneet, å holde det varmt har vist seg å hjelpe. Etter morgenkaffen var det å si adjø til Sven og Lopi. Et virkelig hyggelig bekjentskap. En grepa kar som vi sier her på Sunnmøre. Så gleder jeg meg til å lese om turen hans når han er tilbake. Jeg trasket videre langs østsiden av Kjukkelen og ned til utoset i Kjukkelelva. Her så det virkelig lovende ut fiskemessig, uten at det hjalp så mye. Jeg var inne på tanken om å fiske meg hele vegen ned til Lille Kjukkelen, men det utgikk. Siden kneet trøblet litt ville jeg ikke legge opp til for lange dagsmarsjer. Kompasskursen ble satt til dalen mellom Steintinden og Gæivenåsen. Til tross for at det var nokså bratt, holdt jeg greit tempo oppover. Da jeg ankom Viermajælla viste det seg at det så og si ikke var vann i de småvanna jeg hadde sett ut på kartet. Her kunne det umulig være fisk. Ikke at det gjorde så mye. Jeg var sliten etter en lang dag, og la meg til i teltet. En Realturmat stod på menyen og resten av kvelden gikk med til lydbok. Jeg vurderte å gå nedom Virmavatnet, men de fem kilometerne fristet virkelig ikke. Det fikk bli på neste Børgefjelltur. Det gjelder å improvisere på tur. Sven og Lopi vurderte og bli her enda ei natt. Jeg trasket videre. Ved nordenden ligger det et par hytter. Kanskje de tilhører reindriftssamene her. Fisking i Kjukkelelva. Et siste kikk på Store Kjukkelen og Kvigtinden. Like før nedstigningen mot Viermejælla. Her var det ikke mye vann. Leirplass med utsikt mot Store Børgefjellet. På dag syv av turen satte jeg kursen mot Raentserenmehkie igjen. Jeg ønsket å få fisket i de vanna jeg ikke rakk tidligere på turen. Ruta gikk mellom Govlektinden og Steinvatnet. Og som seg hør og bør, her var det mye stein. Dette var en tung etappe, og det berykta kneet meldte fra om sin tilstedeværelse i det jeg rundet nordsiden av Glovertinden. Nå var jeg med det navnløse vannet 1063 moh. Her fisket jeg meg langs østsiden ute å kjenne et napp. Et solid head and tail-vak viste seg, så ingen tvil om at her var det stor fisk. Men ingen som ville bite på sluken min. Det var bare å gå videre. Ut på ettermiddagen kunne jeg slå opp teltet mellom 972 og 971 vannet i Raentserenmehkie. Det hadde blåst opp en del, men heldigvis fikk jeg slått opp teltet i le for vinden. Resten av dagen ble brukt til fisking med bra resultat. Den største var på ca 6 hekto. Etterhvert begynte det å regne og jeg trakk inn i teltet. Ingen tvil om at dette var et godt område for fisking, men sånn bare mellom oss. Jeg var litt skuffet over at kilosfisken fortsatt ikke hadde tatt. En liten foss på vegen opp mot steinhelvete. Der nede var Virmavatnet. Slitsom etappe. Her var det steinete gitt. Vann 1063. Utsikt mot Raentserenmehkie. Mellom disse to vanna slo jeg opp teltet. En av få ryper jeg så på denne turen. The fear in he´s eyes. Nesten så jeg får dårlig samvittighet. Teltet slått opp med en liten oppgradering for å unngå at ytterduken tok i innerteltet.. Fin halvkilosfisk. Planen i dag var å gå tilbake til Saksenvatnet, og ta siste natten der. Turen startet med å krysse elven mellom 972 og 971 uten problemer. Har blitt ganske så stødig på disse elvekrysningene etterhvert. Etter noen kilometer ble en Møreungen i kobber og rødt festet på snøret. Og ikke lenge etter lå det en flott ørret på 0,8 kg sprellende i lyngen. Møreungen viste seg å fungere bra i Børgefjell, den sluken jeg fikk absolutt mest fisk på. Da jeg passerte reingjerdet traff jeg på en same som drev litt vedlikeholdsarbeid. Han smilte og sa noen ord jeg ikke skjønte i det hele tatt. Jeg nikket tilbake og smilte. God stemning med andre ord. Da jeg ankom Saksenvatnet åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Ved vestenden så jeg en annen person stå å fiske. Han stod et lite stykke unna, så jeg orket ikke å gå bortom. Noen kilometer og x antall kast senere kjente jeg endelig et solid rykk i stanga. Endelig var det storfisk på kroken. Bremsen hylte gang på gang, og jeg brukte flere minutter før den endelig var sliten. Forsiktig fikk jeg et godt grep rundt hodet på ørreten og kunne vippe den på land. Den var ikke så stor som jeg først trodde, men vekten viste akkurat 1 kg. Kilosfisken var i boks. Bedre sent enn aldri. Planen var å slå opp teltet ved østenden av Saksenvatnet, men her stod det allerede tre telt. Nei da var det like greit å sette kursen mot bilen. Dessuten fristet det med en varm dusj. Et par timer senere dukket bilen opp i tåkehavet. Turen var over for denne gang. Elva jeg krysset mellom vann 971 og 972. 0,8 kg. Noen siste kast i Raentserenmehkie. Så var jeg tilbake med reingjerdet. Turen nærmet seg slutten. Tilbake til Saksenvatmet. Så var kilosfisken i boks. Så dukket demningen opp i tåken. En siste elvekryssing før jeg var tilbake til bilen. Oppsummert kan jeg si at Børgefjell er virkelig et område som er verdt å besøke, makan til flott natur. I løpet av turen traff jeg minimalt med mennesker. Så det er liten tvil om at her kan du få følelsen av å være helt alene, spesielt om du besøker de litt mindre kjente områdene. Jeg fikk ikke sett så mye av parken som planlagt i utganspunktet, det var for så vidt ingen bombe. Neste gang jeg tar turen, skal de vestlige delene av parken utforskes. Mange spennende fiskevann der. Lille Kjukkelen, Gaukarvatnet og Austre Måskardvatnet, er noen av dem. Den største skuffelsen med Børgefjell var den beryktede myggen, den så jeg ikke noe til. Nesten så jeg følte meg snytt. Ellers leverte Børgefjell på alle måter. Jeg skal tilbake. https://turhistorie.blogspot.com/

Det er ikke ofte sjansen byr seg for å ta en tur alene, og dermed må man også bruke tiden godt. Desverre hadde jeg knapt to dager til disposisjon, og det var mye jeg hadde lyst til å se. Planen var å gå inn i Dividalen fra Frihetsli, deretter vestover gjennom Anjavassdalen før jeg igjen beveget meg nordover og gjennom Langdalen. En tur på snaue 80 kilometer. Rett før klokken ti startet turen fra Frihetsli innover Dividalen. Fra Frihetsli gikk turen innover langs stien opp mot Anjavasshytta. Her passeres skiltet som markerer grensen for nasjonalparken. Stien opp er naturens svar på motorvei, men jeg møtte ingen på vei opp. Forøvrig holdt jeg på å miste helsa flere ganger den første halvtimen pågrunn av glatte stein og røtter. Kanskje også uoppmerksomhet. Etter å ha passert Anjavasshytta og broen som krysser Divielva beveget jeg meg innover Anjavassdalen. Her er inngangen til dalen, og starten på turen. Videre innover dalen strekker Anjavasselva seg utover. Det er en merket sti i Anjavassdalen opp til Vuomahytta. Den er godt tilrettelagt og godt merket. Den "nye" stien virker å gå noe nærmere elva. Mye rein i området krever båndbruk. Første pause, og lunsj, ble tatt i området nord for Blåfjellet. Teltet ble slått opp som le for vind og vær. I god tro ble føttene luftet (litt). Etter stien forsvant sørover not Vuomahytta, fortsatte jeg mot nordvest og videre innover dalen og treffer etterhvert på Anjavatnet. Jeg valgte å gå sør for vannet, i håp om at høyfjellsterrenget skulle bli enklere å forsere. Det er godt med stier eller dyretråkk innover som var mulig å følge, men det er kupert og delvis myrlendt nærme vannet. Været var trist, med regn og noe vind, men solen gløttet frem inn i dalen. Flere elvekrysninger måtte til, her fra Mattajohka (hvis jeg ikke tar helt feil). Relativt lite vannføring, så det var mulig å komme noenlunde tørrskodd over. Målet for dagen var Sandelvatnet helt sør i Langdalen. Ettersom jeg relativt våt grunnet regn, myrdrag, elver og undervekster og vinden etterhvert tok seg opp valgte jeg å legge meg rett øst for Beagasanoalgi. Sliten, kald og lett hypoterm etter drøye ni timer med marsj var det ikke mye som skulle til før jeg sluknet i posen. Rundt midnatt begynte det å snø, og jeg våknet til hvite fjelltopper dagen etter. Teltet strategisk plassert i nærheten av elva Leaddojohka og i et lite søkk, ettersom vinden tok seg opp mot liten kuling. I bakgrunnen skimtes Bangfjellet. Jeg startet å gå rundt syv, klar for dagens etappe. Første etappen inn i Langdalen, her Sandelvvatnet som var gårsdagens turmål (det tok meg 15 min, men det var ikke så viktig kvelden før). I motsetning til gårsdagen, ble regnbuksa tatt på før start. Viderei innover Langdalen fulgte jeg Sandelvvatnet langs vestsiden, i håp om å unngå all bekkekryssingen. I forhold til gårdsdagens kuperte, myrlendte, vierkratterske tur, var den småkuperte og gresskledte Langdalen en lek. Her er Langdalselva, legg merke til at vannet magisk har snudd og renner nordover. Helt nord i Langdalen, åpner dalbunnen seg. Nordøstover, sør for Ruten, treffer man skoggrensa og en lokal skiløype/sti. Det er helt greit, for det var relativt tett vegetert nedover. Stien følger elva nedover. Jeg fulgte stien med unntak av de gangene den forsvant for meg. Her er Langdalselva/Beineelva med Ruten i bakgrunnen. Herfra er stien stort sett tydelig å enkel å følge. Kun sjarmøretappen igjen. Til tross for at jeg kun hadde to dager til rådighet, fikk jeg sett både Anjavassdalen og Langdalen. Omtrent 15 timer med effektiv gåing (9+6) og en distanse bakelagt på drøye 70 kilometer var målet nådd.

Dugnadstur til Melands Grønahei. Jeg burde egentlig starte å skrive om turen fra Melands Grønahei til Funningsland. Å komme inn til hytta var ikke «tur», men helikoptertur. Vi, det vil si Egil, Øyvind og meg, skulle inn på hytta for å sette denne i stand til nye gjester. Egil skulle ordne det elektriske, og gjorde det. Vi skulle få på plass sengetøy, og rydde og vaske. For å få inn utstyr og «greier» til hytta, måtte det helikopter transport. Og vi fikk anledning til å få en kjapp og problemfri transport til hytta. Det ble en hektisk halvtime fra vi kom inn, til helikopteret returnerte med varer og skulle ha med ut boss, tomme gassflasker gammelt sengetøy og diverse. Siden vi startet hjemme før fuglene hadde stått opp, kom vi inn til hytta i 10-tiden, og fikk på den måten en hel arbeidsdag på torsdag, og en halv dag på fredag før hjemtur. Det er ikke enkelt å få ordnet landings løyve, og denne gangen måtte transporten skje fra Funningsland i stedet for Kleivaland som er det normale startstedet for turen inn til Melands Grønahei. Vi skulle altså gå fra hytta på Melands Grønahei og tilbake til bilen på Funningsland. En enkel oppgave for vante fjellfolk. De første kilometrene utenfor sti, men fra stølen på Kvanndal på god sti. Jeg har vært med på noen slike turer før, og det er ikke lett å ta seg fram utenfor sti i ukjent terreng. Det tar tid, og krever gode kartkunnskaper. Vi hadde tid, men kartkunnskapene var det verre med. Eller, ikke så mye kunnskapene i seg selv, men det å ta tid til å bruke det vi kunne… Vi rotet oss vekk. Ut f ra hytta tok vi mot nord. Vi skulle følge myrene bortover mot Maridalen, og videre mot Kvanndalen og stølen der. Nå er alle myrer nok så like og det er ikke helt lett å de hvor høyt vi var. For den saks skyld viste vi jo egentlig ikke hvor høyt opp i lia vi egentlig skulle. Det ble litt frem og tilbake, opp og ned, med et lite fall i bratte lia, før vi kunne se ned i Kvanndalen. Tjoravannet og elva ned mot Kvanndalsvannet gjorde at vi var helt sikre på hvor vi var. Å gå til stølen tok bare tid. Det var skikkelige benker på stølen. En ypperlig plass til å se på kartet. Her var vi, og her hadde vi gått, var omkvedet… Jeg sjekket ikke hvor vi skulle. Vi skulle jo bare følge stien. Og det gjorde vi – i feil retning. En enkel sti å følge. Det hadde gått folk og sauer tidligere på dagen. Nå kunne vi sette opp farten. Men i den bratte bakken mot Liarstrandvannet, gikk det endelig opp for oss at vi var på feil sti. Og tok mot nord for å finne den riktige. Før vi kom så langt, fant vi en annen sti. Godt nødlet og i riktig retning. Egil tok en sjefsbeslutning. Vi fulgte denne over Kurvabrotet, ned mot Olaslått-tjønnet og videre ned Daudardalen til Liarstølsvannet. Som vi måtte rundt før vi kunne ta fatt på siste bakken ned mot bilen. Vi valgte selvsagt feil side av Liarstølvannet, og fikk pent gå noen meter ekstra… Stien fra Kurvabrotet og nedover, var enkel å følge, og det var bare enkelte plasser som bød på litt vansker. Det var noen trær og steiner som sto i veien… Og noen bratte lier som måtte forseres. Vi kom – velberget – ned. Les hele artikkelen

Ting som ikke skal drikkes, bør ikke og skal ikke lagres på flasker som er ment for innhold som kan drikkes. Så brensel på brusflasker.....NO GO

Hei @whistler. Sitter hjemme og synes litt synd på meg selv, men det hjalp på å lese turrapporten din. Ser frem til neste uke.

Jepp, Orrhøne fikk vi. Nei, det var ikke meg. Vi kommer opp Evjusetera.

Så ut til å være en flott tur, selv om været kanskje ikke var av det aller beste. En tur jeg kunne tenkt meg å prøve:) Flott hund

Jeg flyttet dette til Fiske - seksjonen. Snellen er et godt valg vil jeg tro. Jeg har 2500 FD Jeg er usikker når det gjelder snøret du har valgt. Det er utrolig stort utvalg.

Jeg bestemte meg for å gjøre ett forsøk på hva disse nye tynne plastbrusflaskene tåler av primusbrensel. Jeg klippet opp en 0,5L Farris flaske og veide 3 biter av denne flasken på kruttvekten min. Disse bitene veide henholdsvis 3,1 , 1,8 og 2,3 grains. Disse tre bitene stappet jeg opp i Sigg brenselflaske og fylte så flasken opp med 4 takts miljøbensin fra felleskjøpet og lot flasken stå 30 dager. I dag plukket jeg opp disse bitene og veide dem på nytt etter at de var tørre. Da veide bitene 3,2 , 1,7 og 2,2 grains. De var altså redusert med henholdsvis 3,2 , 3,3 og 4,4 % . Gjennomsnittet er 3,6 %. Dette forteller meg at jeg nok ikke vil lagre bensin på slike flasker over lang tid. Men jeg ville ikke være bekymret for bruke ei slik flaske til bensin på turer som varer en til to uker. Kanskje lengre også. Testen jeg gjorde utsatte plasten for bensinen over alle flatene, altså begge sider. I en hel flaske ville bensinen bare belastet den ene siden, innsiden. Da vil antagelig reduksjonen av plastikken bare vært halvparten. Jeg har lyst å prøve litt hva disse flaskene tåler av juling, og er jeg fornøyd med det kommer antagelig jeg til å bruke disse flaskene til brennstoff.

Så hva du skrev, men var usikker på hva du egentlig mente. Derfor siterte jeg også, kun det jeg mente ble feil. Og at dette kan missforståes, da det ofte hevdes i andre tråder, at det er så god dekkning her i landet. Men selvfølgelig i sentrale størk og der det ferdes mye folk, er det nok brukbart med dekning. Nå er det et pr år siden jeg var i Femundsmarka og det meste av området er ganske flatt, så forholdene burde være gode. Men jeg vet da om mange steder der, det ikke har vært dekning. Og værre i Trysil, samt lengere nord.

Jeg trur du har en der som har svelget litt mye helium, godt den er bundet fast XD

jeg kjøpte meg Warmpeace viking 300 dun sove pose jeg har bare prøvd den på 3 turer å må si jeg er meget fornøyd virker som den er varmere en angitt temp .jeg har alltid vært skeptisk til dun men det her angrer jeg ikke på

Hei. Jeg har Rab Neutrino 800, og er så langt godt fornøyd med den. Har hittil bare hatt den en vintersesong og brukt den i temperaturer fra minus 19.20 grader til opp mot null grader (det ble varmt, gitt). Da jeg brukte den på det kaldeste sov jeg i ullbokser, ullsokker samt ullbalaklava og ikke mer for å teste hva jeg kunne forvente. Underlaget jeg da brukte var Exped dunfylt 9 DLX. Den natten sov jeg godt og holdt meg varm. Det er dog verdt å merke seg at T-limit, som nevnt av @JanRH, gjelder menn. Men som sagt, min erfaring er god hva gjelder temp. Når det gjelder soliditet på ytterstoff kan jeg ennå ikke si noe konkret, til det har jeg ikke hatt posen lenge nok. Jeg har dog ikke noe negativt å si hittil Jeg har jo forstått at du har hund(er) så det kan jo bli spennende å høre dine erfaringer etter en tids bruk. Alt i alt er jeg godt fornøyd med posen. Mye pose til relativt lite penger når man får den på tilbud.

Fargerikt på Storwarz (Røros) selv om himmelen er grå. Nydelig dag ute etter en uke i utmattelseståka.

Topptur og fisking i Fyresdal Etter en travel uke på skolen er det alltid godt å komme seg til fjells! Denne helgen gikk turen til et av Fyresdals høyeste fjellpartier. Les hele rapporten her!

Liggeunderlag Exped Synmat Pump 9 LW, Stekepanne MSR Flex Skillet, gassbrenner MSR Pocket Rocket.

Jag brukar inte skriva inlägg i forumet här men läser gärna och mycket, framförallt för att få mer information om mina resmål. Nu har jag varit en månad i Finnmark för att skriva en vandringsguide om E1 mellan Kautokeino och Nordkapp. Här är några tanker och funderingar om Finnmark och min resa En månad på Finnmarksvidda

Jeg har kjøpt boka. Men har ikke lest den enda bare små blad i den men det virker som det er en god bok 📖

Ja det er stort sett der jeg har møtt på det meste av rariteter. Går aldri der om jeg går turer alene. Jeg kjenner til mange nok skjulte perler heldigvis. Men jeg prøver bare å rasjonalisere min urasjonelle frykt men jeg har et goal foran meg nå, og det er å sove alene en natt (uten hund).

Vi har det nok på samme måten - engstelsen forsvinner på tur. Mange med hund tror at hunder skader sau først når den "biter". Det er feil..... Bare ved å jage sauen, kan den bli så skadet at den må avlives. Den blir "sprengt". Dette beklagelige faktum blir glatt oversett av mange hundeiere. "min hund er så liten, søt og snill, at den overhode ikke kan skade sau...." Det vet ikke sauen - så den springe likevel......

Et lite tips: Ikke slå opp teltet på en gammel vei, sti, kjerrevei eller lignende. Jeg leste en gang om noen som hadde gjort dette og det var så mye skrømt som passerte gjennom teltet i løpet av natten at de ikke fikk sove. Selvfølgelig er dette bare eventyr, og i de tilfeller hvor slike ting oppleves, noe jeg selv også har gjort, så er disse tingene kun inne i hodene på de som opplever det. Altså ingen ting å være redd for. P.S. Ikke se på "åndenes makt" på tv hvis du har et sart sinn. Selv om dette selvfølgelig bare er eventyrprogrammer laget for å skremme folk så kan de sette griller i hodet på en svak sjel.

Kan egentlig ikke huske å ha blitt spurt om jeg ikke er redd, men det er jo ikke uvanlig å få "alene?!" servert. Og om ikke det er farlig (kanskje en variant av "er du ikke redd", egentlig?). Men jeg drar jo rundt i kajakk, og det er fremmed for mange så jeg synes ikke det er så rart. Jeg har vært redd på telttur. Da var jeg ikke alene, og jeg gikk enten på barne- eller ungdomsskolen… To somre på rad endte telttur med meg og ei venninne i at vi ble hentet av foreldre. Første gang et helsikes regnvær, det var vel mer vått og kaldt enn skummelt. Men neste år slo lynet ned ganske nært oss, da var jeg skikkelig redd. Det var to nokså hysteriske unger muderen fant da hun kom. Husker vi pakket teltstengene trygt inn i ei steinur så lynet ikke skulle slå ned i teltet, men selv løp vi rundt på den flate holmen som to levende lynavledere. Ellers har jeg ikke vært noe redd på tur egentlig, men du verden hva jeg har klart å forestille meg av ufarlige rariteter. Både "villsau" og "rev" har vist seg å være gresstrå som kom borti teltduken... Så jeg bare antar at jeg kanskje ville vært redd hvis jeg bodde sørpå. Her har vi ingen farlige dyr som det kan være jeg hører, rett og slett. Og sommernettene er så lyse at jeg knapt får sove – mørket slipper jeg altså stort sett unna. Ah, nå kom jeg på en gang jeg faktisk var litt småredd. Jeg kom i land i romjula, i mørket, og hørte en gneldring. Fant ikke hodelykta, så den oteren var JÆVLIG stor og skummel. (Jeg så den ikke, så størrelsen laget jeg jo selv i hodet mitt – diger var den faktisk.) Helt ufarlig selvsagt. Jeg døde ikke. Men om noen spør om ikke jeg er redd, så kommer de bare til å få et motspørsmål. Hva skulle jeg være redd for?

Våre to grønlandshunder.

Vi er et flokkdyr, og de som beveger seg ut uten flokken må det "vær noe galt med" etter manges mening. Drit i alle andre, gjør hva du vil! Søsteren min er 1-2 uker alene på fjelltur hver sommer, senest i Tafjordfjella, hun har trasket Hardangervidda på kryss og tvers i påsken alene i mange år. Har aldri hørt ordet redd være nevnt. Moderen derimot.. har en viss interesse for å vite hvordan det går..

Enig med @bjojor. Det er kjempeflott at personer med begrensninger både utfordrer disse og at de får mulighet til å oppleve natur og friluftsliv. Men det er for alle, uavhengig av fysisk eller kognitivt funksjonsnivå, viktig å følge grunnleggende "regler". Her i landet kaller vi gjerne dem Fjellvettsreglene, og det er verdt å merke seg pkt nr 2. Nå vet vi alle som er vant til å ferdes på fjellet og i villmark, at uforutsette ting kan skje. Jeg antar dette er tilfelle for gruppen på Besseggen, og har uansett ikke innsikt nok til å mene noe som helst om akkurat den hendelsen. Problemet som er blitt særlig synlig i år, er vel heller at folk fullstendig uten forutsetninger eller innsikt, belaster redningstjenesten i så stor grad at det får konsekvenser for både beredskapen og økonomien. Trolltunga er det åpenbare eksempelet, div hendelser i Lofoten kan også nevnes. Er det åpenbart at situasjonen har oppstått pga manglende utstyr, forberedelse eller evne, synes jeg det er rimelig at forulykkete må betale for i hvert fall deler av redningsaksjonen. Burde ikke være vanskelig å opplyse om dette på forhånd. Nordmenn som reiser til feks USA for å drive noen form for "ekstremsport" bør lese det som står med liten skrift i forsikringspapirene. Jeg gikk på trynet under fjellklatring der borte for x antall år siden. Fikk en regning på 1,4 mill i posten etter hjemkomst. Takk gud for at jeg hadde sikret med god nok forsikring. Det må være mulig å opprettholde allemannsretten uten at vi gjør oss til naive idioter.

Siste døgn har jeg vært på Skorpeneset i Vigdarvatnet, en av de største innsjøene i Hordaland. Her kan man få litt villmarksstemning velger man riktig plass. Jeg vet hvor det er!

Innlegg nummer 900 ble postet på bloggen i går. Det var bl.a. om en rimelig sur dame jeg møtte på tur

Var i skogen med ei som tok fine bilder av mine søte små

Jeg gjør det enkelt. Har med to 0,6L Optimus-flasker slik at det går raskt å bytte når den ene er tom. Resten av bensinen har jeg på original-flaskene de kommer i. Ingen poeng i å kjøpe inn en haug med brenselflasker.

Jeg driter i vekt når jeg velger mat til helgeturer. Mat i felt = 100% velferd, og da skal det være noe en virkelig ser fram til å fortære når en har kommet i base og roa ned etter en god marsj. Om det er vinter eller sommer, så har jeg alltid med skikkelig mat. Hvem gidder å rave rundt å tygge sponplater og energibarer? Her et stort sett mitt standardoppsett: Brød (eller Polarbrød) Smør og majones Pålegg (kjøttpålegg, kaviar, majones, syltetøy) Elgkjøtt, storfekjøtt, kyllingfilèter eller fiskefilèter (Enten ferdig kuttet, eller hele) Grønnsaker (enten ferdigkuttede ferske, eller poser med frosne wokgrønnsaker) Diverse sauser etter behov (woksauser i små poser er suverene). Evt heller jeg over noe sursøt saus eller lignende i noen gamle makkbokser og maggotbokser. Salt og krydder (chilikrydder eller hvitløkspepper er knall på tur). Oppbevares i små beholdere anskaffet til formålet. Ris Sopp/løk Potetmos Vikingmelk i pulverform, som jeg rister ut i en liten flaske anskaffet til formålet En pose potetgull (Sørlandschips) Et par store sjokolader En pose smågodt hvis jeg gidder En pose eller to med Drytech i reserve. En halvflaske whisky/cognac + et par bokser pils.

Brrr.... jeg våkner i bilen med rim på rutene. Det er -3,5 grader ute og det betyr intet annet enn KLARVÆR! Endelig kom godværet til Nord-Norge for alvor. Jeg står parkert utenfor Bergeng gård, så langt jeg kan kjøre opp langs Glomåga på denne tiden av året. I dag var det klart for Svartiseventyret, en todagerstur med besøk innom Steintinden (Norges minst besøkte kommunetopp?) og Snøtinden som er høyeste nunatak på Svartisen, Norges nest største isbre. Jeg gledet meg som en unge til å utforske denne ville og vakre naturen. Litt over kl. 07.00 var jeg igang, med litt tyngre sekk enn normalt siden jeg skulle overnatte undervegs. Først fulgte jeg en scootertrasé inn til Fisktjønna, og deretter delvis langs den noe krunglete sommerstien til Glomdalsvatnet. Fulgte noen gamle skispor her. Det var panserskare denne morgenen, så enkelte partier var litt vriene å passere, slik som en bratt skråning ved det som på kartet kalles Hella. De første solstrålene fikk jeg da jeg strøk ut på Glomdalsvatnet. Fjella i vest lå badet i morgensol, ikke minst det spektakulære Steintindmassivet som jeg noen timer senere skulle skulle ankomme. Etter vannet måtte jeg opp en ny bakke før det gikk ned igjen langs et scooterspor mot Glomåga. Scootersporet gikk litt på kryss og tvers, så jeg forsøkte meg i blant på noen snarveger som til tider var mislykkede forsøk. I farten passerte jeg kloppa over Glomåga, antakeligvis fordi jeg var så fascinert over landskapet her inne. Men scootersjåføren hadde funnet en snøbru over elva like nord for pkt 274, her gikk jeg også over. Nå begynte jeg å spise høydemeter for alvor. Jeg gikk oppover litt sør for Tverråga og krysset denne ved ca. 570 moh. Videre rett nordover en bratt bakke og inn på breen nord for pkt 780. Her tok jeg en velfortjent rast. Fy f... for et landskap, og for et vær! Ikke én sky, og ikke ett vindpust. Jeg holdt pusten og lyttet til den fantastiske stillheten. Det eneste jeg hørte var et fjernt elvebrus som var som musikk i mine ører. Etter pausen langet jeg i vei innover breen i retning skaret mellom pkt 1121 og 1459. På avstand så det bratt ut å komme seg fra breen og opp i skaret, men det løste seg greit opp når jeg kom nærmere. Deretter bar det ut i et nytt brebasseng og så den bratte oppstigningen mot Steintinden. Jeg hadde siktet meg en linje til skaret øst for toppen, ganske lik den Otto, Inger Lise og Joso tok. Men etter bakken fant jeg ingen gunstig overgang fra breen og opp på østryggen. Jeg måtte helt opp i skaret og ut i nordflanken faktisk. Her var det bratt ut mot breen i nord og delvis isete og tørr snø. Heldigvis hadde jeg med stegjern, men uten isøks og med tung sekk på ryggen følte jeg meg litt som en tosk der jeg listet meg ut i flanken. Det gikk nå bra, men et feiltrinn ville ført til glissade og rett ut i nordstupet! Anbefaler isøks OG stegjern for de som prøver denne varianten. De fleste lar kanskje sekken være igjen her ved breen, men jeg måtte ha med alt utstyret fordi jeg skulle traversere over toppen. Nådde toppen etter drøyt 6 timer, ganske likt som Otto & co brukte. Fantastisk flott her oppe, det kan ikke beskrives med ord, bare sjekk panoramabildene! Jeg ble ikke lenge på toppen, for jeg var så spent på hvordan veien videre ut nordryggen ville bli. Jeg så at det var nærmest en skavl der i starten, men jeg fant et sted hvor jeg kunne ta meg ned. Veldig bratt her, men en glissade ville heldigvis ikke blitt flatal. Skiftet så fra stegjern til ski og skled ned nordryggen og ut på breen sør for pkt 1353. Her var det brattere enn jeg trodde og ganske tørr snø. Idet jeg løsnet ut noen snøflak tok jeg av meg skiene og gikk ned for sikkerhetsskyld, i tilfelle det skulle gå et skred. Da bratta var forsert kunne jeg fint skli ned til bunnen av breen der Flatisen kommer opp. Nå startet motbakkene på nytt, opp og inn til Snøtinden. Steintindmassivet var et spektakulært syn herfra. Tror ikke det er mange som har vært her inne som jeg er nå, tenkte jeg. Turen inn til Snøtinden føltes laaang ut! Den kom liksom aldri nærmere, og jeg begynte å kjenne det i beina. Klokka viste at jeg hadde steget over 2500 høydemeter i løpet av turen, og med tung sekk blir låra fort sure. I siste bakken opp mot toppen kom det en sur trekk fra vest. Planen var å overnatte på toppen, men den planen kunne fort endres om ikke vinden løyet. Det begynte også å skye til mer, i et øyeblikk fikk jeg faktisk øye på Lofotfjella, men jeg ventet med å fotografere til jeg var på toppen og da hadde skyene dessverre visket vekk den utsikten. Nå var jeg virkelig sliten, det var såvidt at jeg klarte å karre meg opp på toppvarden, få satt meg ned og ta de nødvendige bildene. Var rett og slett for sliten til å nyte utsikten fullt ut. Jeg tenkte bare at nå måtte jeg få i meg mat og mer drikke. Hadde ikke mer vann i camelbaken, så jeg måtte smelte snø. Først fant jeg en stor stein ved toppen der jeg fant litt le, slo opp vindsekken, pakket ut liggeunderlag og sovepose. Men vinden kom likevel, det var så mye vind at det nesten var umulig å håndtere fuelbrenneren. Jeg ga opp dette til slutt og pakket ned alt utstyret før jeg begynte å gå tilbake mot Steintindmassivet. Det gjorde jeg lurt i, for da jeg kom ned mot Nordfjordbreen stoppet vinden helt, her var det nærmest vindstille! Jeg fant en fin plass på rundt 1150 moh med orkesterskue mot solnedgangen i havet i vest. Sola speilte seg vakkert i den øde Nordfjorden, og ute i havet kunne kjente øytopper som Hestmannen og Trænstaven (litt utenfor skuet) skimtes. Her fant jeg meg godt til rette og startet snøsmelting, kort tid etter nøt jeg to real turmat som varmet godt i sjela. Lå en stund og nøt solnedgangen før jeg la meg til å sove for natten. Om natten skyet det til, men heldigvis løsnet dette på morgenkvisten. Jeg våknet kl. 06.45 og så Steintindmassivet i morgensol. Hadde det vært tåke ville jeg vært litt bekymret for ruta jeg skulle følge tilbake i dag ville jeg helst gå med sikt. Spiste frokost, smørte meg med solkrem og kort tid etterpå fikk jeg et herlig renn på morraskaren ned breen til sadelen mot Steintinden. Herfra tok jeg sikte mot skaret like øst for pkt 1459. Lengst vest i den bratte bakken jeg skulle forsere var det synlige sprekker så de holdt jeg god avstand til. Oppstigningen gikk som en drøm og jeg tok meg greit opp i skaret. Deretter gikk jeg litt oppover mot 1459 før jeg gikk inn i det neste brebassenget. Nå kunne jeg renne ned breen til sporene fra i går. Snøkonsistensen var litt ekkel til å kjøre på i starten, men det ble bedre da det flatet ut. Fikk med meg litt fart ut på flaten og kunne skli uten et eneste stavtak ut resten av breen. Fulgte så omtrent samme rute ned mot Glomåga, men denne gangen siktet jeg meg inn på kloppa som er merket på kartet. Snøen var fin stort sett fin å kjøre på, men tross av at det fortsatt var tidlig på morgenen tok sola godt så jeg opplevde råtten snø noen steder. Kom meg greit over hengebrua, men denne var gammel og det var hengt opp et skilt om at forsiktighet måtte utvises. På andre sida av brua måtte jeg krabbe meg opp på snøen igjen, og med veloverveide steg gikk den overgangen greit. Resten av veien tilbake gikk greit, selv om den var noe langdryg. Jeg fulgte et scooterspor til Glomdalsvatnet, men det viste seg at det heller hadde lønt seg å følge sporet der jeg kom opp. Droppet fellene resten av veien, noe jeg til tider angret på da jeg kom på at jeg først måtte opp før det gikk ned mot Fisktjønna. Da jeg var tilbake ved bilen var klokka 11.15 og sola stekte som bare det. Utnyttet situasjonen til å tørke tøy utenpå bilen før jeg kjørte videre over Saltfjellet mot Fauske. Jeg ringte pappa for å spørre om værmeldinga videre, og da jeg hørte at denne dagen samt neste dag kunne bli de eneste finværsdagene på lenge måtte jeg bare utnytte det. Spontant bestemte jeg meg for å ta en todagerstur i Sulisfjella, starte i kveld og gå på Suliskongen og videre til Sorjoshytta og i morgen bestige Ålmåijokka og returnere tilbake til Sulitjelma. Det ble som forventet nok en tung tur, fortsettelse følger her Turdata: Dag 1 11 timer 40 km 2700 høydemeter Dag 2 4 timer 23 km 785 høydemeter Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12499/V%C3%A5reventyr+i+Svartisfjella.html